Oppreisningserstatning til barn utsatt for seksuelle overgrep

Transkript

1 Oppreisningserstatning til barn utsatt for seksuelle overgrep Hvilke momenter vektlegges ved oppreisningsutmålingen og kan det oppstilles veiledende nivåer ved krenkelser av strl. 299 og 302? Kandidatnummer: 749 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Problemstilling og aktualitet Avgrensninger og presiseringer Rettskilder og metode Generelt Prosessuelle forhold Begrepsbruk Fremstillingen videre GENERELT OM OPPREISNINGSBESTEMMELSEN SKL Oversikt over skl Grunnleggende hensyn Vilkår for oppreisning etter krenkelser av strl. 299 og «Forsettlig eller grovt aktløst» «Tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3» «Erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte» Kan-vurderingen Rettsvirkningen skjønnsfastsatt oppreisningserstatning ANALYSE AV UTMÅLINGSMOMENTER Kategorisering av utmålingsmomenter Krenkelsens objektive grovhet Handlingens art Hvor lang tid forholdet har pågått Særlig smertefull eller krenkende handling Misbruk av slektskap, omsorgsposisjon, avhengighet eller tillit Jevnbyrdighet i alder og utvikling Straffenivå, straffutmåling og overtredelse av øvrige straffebud Arten og omfanget av skadevirkningene Generell risiko for skadevirkninger Konkrete skadevirkninger Graden av skadevolders skyld Øvrige momenter Gjerningspersonens økonomi og alder Forholdet til annen erstatning Forholdet til normeringsnivået i voldtektssaker i

3 3.5.4 Momenter som ikke kan tas i betraktning ved utmålingen Deloppsummering OPPREISNINGSNIVÅET ANALYSE AV TYPETILFELLER Utvalget av typetilfeller Ung gjerningsperson og jevnbyrdighet i alder og utvikling (typetilfelle 1) Misbruk av etablert kontakt (typetilfelle 2) Misbruk av tillit (typetilfelle 3) Misbruk av slektskap- eller omsorgsforhold (typetilfelle 4) Samlet oversikt over antatte veiledende nivåer KONKLUSJON KILDEREGISTER Lover Internasjonal rett Proposisjoner Dommer Litteratur Nettsider ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Problemstilling og aktualitet Tema for oppgaven er utmåling av oppreisningserstatning til barn utsatt for seksuelle overgrep. Oppreisningserstatning innebærer en økonomisk kompensasjon for skade av ikkeøkonomisk art. Den skal virke som en oppreisning for den krenkelse offeret har vært utsatt for. Seksuelle overgrep mot barn kan innledningsvis beskrives som aktiviteter av seksuell karakter som barnet inkluderes i eller tvinges til å være med på. Landsomfattende studier tyder på at overgrep mot barn forekommer nokså ofte i det norske samfunnet. I en studie fra 2012 rapporterte 11,4 prosent kvinner og 0,9 prosent menn i Norge om uønsket seksuell omgang før fylte 16 år. 1 I en studie fra 2014 rapporterte 4 prosent kvinner og 1,5 prosent menn om seksuelle overgrep i form av voldtekt før fylte 13 år. 2 Studiene viser at overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. 3 Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 812 tilfeller av seksuell omgang med barn ble anmeldt til politiet i Et stort antall overgrep blir imidlertid ikke anmeldt, 5 og det er derfor grunn til å tro at mørketallene er store. I sakene som kommer til rettssystemet reises vanligvis både et straffekrav og et oppreisningskrav. Selve straffekravet er en sak mellom staten og siktede. Oppreisningskravet er fornærmedes eget krav og representerer noe som tilkommer offeret direkte. I saker som gjelder voldtekt av personer over 16 år har domstolene utviklet et veiledende nivå som oppreisningsbeløpet som hovedregel skal ligge på. Et normaloppreisningsnivå er fordelaktig på flere måter. Det ivaretar et grunnleggende hensyn om at like tilfeller skal behandles likt og bidrar til en enklere og raskere behandling av oppreisningskravet. Det gir også forutberegnelighet ved at partene vil ha en viss formening om hva oppreisningsnivået ligger på. I saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, er variasjonen i alvorlighetsgrad stor. Lovgiver har konkludert med at det er for vanskelig å angi et veiledende nivå for oppreisning i alle Steine et al.: Forekomst av seksuelle overgrep i et representativt befolkningsutvalg i Norge (2012) s Thoresen og Hjemdal Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv (2014) s. 62. Funnene baserer seg på en ulik definisjon av begrepet seksuell omgang. Tallene fra 2012 omfatter flere overgrep enn bare voldtektstilfellene. Tallene fra 2014 er begrenset til tilfeller der overgriper var minst 5 år eldre enn offeret og kan ha underestimert jevnaldrende som overgripere. Resultatet bør betraktes som et restriktivt estimat. Se Thoresen og Hjemdal (2014) s Tall fra Statistisk Sentralbyrå Anmeldte lovbrudd (2014). Se Thoresen og Hjemdal (2014) s

5 slike tilfeller. 6 Dagens rettstilstand innebærer at nivået avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle. Vurderingen er utpreget skjønnsmessig og medfører at det er vanskelig å oppstille klare utgangspunkter for oppreisningsnivået. Oppgavens overordnede mål er å undersøke om det kan oppstilles veiledende nivåer ved krenkelser av strl. 299 og 302. Dette gjøres ved å undersøke hvilke momenter som tillegges vekt ved utmålingen og i hvilken grad ulike momenter vektlegges. Med dette grunnlaget vil jeg drøfte om det er mulig å operere med veiledende oppreisningsnivåer for ulike typetilfeller. Det finnes flere arbeid om oppreisning ved seksuelle overgrep, men jeg har ikke funnet noen med overgrep mot barn som eget tema. I en artikkel om oppreisningserstatning fra 2016 tar Kjelland for seg oppreisning ved seksuelle overgrep mot barn som et av flere utvalgte typetilfeller. 7 Artikkelen gir oversikt over doms- og kjennelsesmaterialet fra Høyesterett og sentrale trekk i rettsutviklingen. Kjelland har imidlertid ikke beskrevet høyesterettsavgjørelsene i sin fulle bredde. Med utgangspunkt i artikkelen, tar min oppgave sikte på en bred analyse av det omfattende høyesterettsmaterialet som foreligger i dag. 1.2 Avgrensninger og presiseringer Straffebudene inntatt i straffeloven 8 (strl.) 299 og 302 gjelder de alvorligste tilfeller av seksuelle overgrep mot barn. Strl. 299 gjelder «voldtekt av barn under 14 år» og strl. 302 gjelder «seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år». Av plasshensyn behandles ikke oppreisning for krenkelse av strl. 304 (seksuell handling med barn under 16 år). Ulikhet i straffverdighet innenfor straffebudenes objektive gjerningsbeskrivelse i strl. 299 og 302 gir utslag i oppreisningsutmålingen. Strafferettslige aspekter vil belyses i den grad det er nødvendig for oppgavens tema. Oppreisningsansvar krever at skadevolder har utvist skyld. Ved gjennomgang av vilkårene i skadeserstatningsloven 9 (skl.) 3-5 presenterer jeg kort hvordan skyld etableres i overgrepssakene. Dernest avgrenser jeg mot behandling av skyldkravets innhold, fordi det i majoriteten av sakene ikke reiser særlige problemstillinger Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 46. Se Kjelland Oppreisningserstatning ved fysiske og psykiske krenkelser (2016a). Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff. Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. 2

6 Overgrepssaker mot barn kan utløse flere erstatningskrav. Det kan eksempelvis være tale om pådømmelse av menerstatning etter skl. 3-2 eller erstatning for økonomisk tap etter skl. 3-1, jf. 3-3 ved siden av oppreisningskravet. Forholdet til disse erstatningsposter kan ha betydning ved oppreisningsutmålingen og ses hen til i den grad det er nødvendig for mitt tema. 1.3 Rettskilder og metode Generelt Oppreisning krever hjemmel i lov, se Rt s. 805 (avsnitt 24). Lovhjemmel for oppreisning ved overgrep mot barn er skl. 3-5, jf Skl. 3-5 slår fast at oppreisning kan kreves ved personlige krenkelser listet opp i skl. 3-3, der straffebudene i strl. 299 og 302 er inntatt. Skl. 3-5 første ledd annet punktum oppstiller enkelte momenter som særlig skal vektlegges ved oppreisningsutmåling i overgrepssaker mot barn. Ordlyden legger klare føringer for hvilke momenter som er spesielt relevante. Bestemmelsen er imidlertid taus om hvilken tyngde hvert enkelt moment skal ha og åpner også for at andre momenter enn de lovfestede kan tillegges vekt. Hvilke momenter dette kan være (eventuelt ikke være) fremgår ikke. Lovteksten sier intet om oppreisningsnivået, utover at beløpet skal være «rimelig». Tidlig på 90-tallet ble det fremlagt et lovforslag som tok sikte på å skjerpe samfunnets reaksjoner mot seksuelle overgrep mot barn og øke muligheten for at ofre utsatt for overgrep skal få dekket sine økonomiske og ikke-økonomiske tap som følge av krenkelsene. 10 Lovforslaget medførte endringer i flere lover, 11 blant annet i skl. 3-5 der vurderingsmomentene i annet punktum ble inntatt. Bakgrunnen for endringene var å gi en klar anvisning på heving av oppreisningsnivået. 12 Det var likevel for vanskelig å antyde noe normaloppreisningsnivå. Lovgiver ønsket å unngå å binde domstolene for sterkt og konkluderte med at det må foretas en «individuell erstatningsutmåling i den enkelte sak». 13 Forarbeidene til lovendringen i 1992 er en viktig kilde ved tolkningen av skl. 3-5 i saker om seksuelle overgrep mot barn Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 5. Se lov 22. mai 1992 nr. 49 om endringer i straffeloven og skadeerstatningsloven m.m. Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 46. Ibid. 3

7 En rekke overgrepssaker mot barn vært oppe for Høyesterett. Etter lovendringen i 1992 har Høyesterett i seksten avgjørelser behandlet oppreisning ved krenkelser som nevnt i strl. 299 og Disse avgjørelser er oppgavens sentrale kilder. Enkelte ganger bruker jeg høyesterettsavgjørelser som ikke handler om oppreisning ved overgrep mot barn, men ved andre krenkelser eller skader. Prinsipielle uttalelser i disse sakene ved lovtolkning av skl. 3-5 kan ha relevans også i overgrepssakene mot barn. 15 I voldtektssaker gjelder som nevnt et normaloppreisningsnivå (normering). 16 Høyesterett har uttalt at normeringsnivået i voldtektssaker «kan gi veiledning et stykke på vei» også ved oppreisningsutmåling i overgrepssaker mot barn, se Rt s. 727 (avsnitt 37). I 1992 forutsatte lovgiver en vesentlig forhøyelse av oppreisningsnivået i saker om seksuelle overgrep mot barn. 17 Da det fra lovgiverhold ble gitt klare direktiver om behov for endring, er selve oppreisningsnivået i eldre saker av mindre rettskildemessig relevans. Selv om eldre avgjørelser fortsatt har rettskildemessig verdi er det avsagt såpass mange avgjørelser etter lovendringen at jeg har begrenset oppgaven til disse. Også innenfor spennet fra 1992 og til i dag har det skjedd en utvikling grunnet økt kunnskap om skadevirkninger av overgrep. Det må tas i betraktning at selve nivået i eldre dommer som analyseres ikke nødvendigvis er representativt i dag. Høyesteretts prinsipielle uttalelser og fremgangsmåte ved utmålingen i eldre avgjørelser har likevel rettskildemessig verdi. Straffeloven av 2005 trådte i kraft 1. oktober All relevant rettspraksis gjelder overtredelser av straffebud i gammel straffelov av (heretter «tidligere straffelov»). Avgjørelsene om oppreisning ved overtredelser av tidligere straffelov har direkte relevans for oppgaven. Strl. 299 viderefører innholdet i tidligere straffelov 195 første ledd, som gjaldt «seksuell omgang med barn under 14 år». 19 For å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn samt understreke barns manglende samtykkekompetanse til seksuell omgang karakteriseres straffebudet i dag som «voldtekt av barn under 14 år» uten at det medfører realitetsendringer for gjerningsbeskrivelsen. 20 Strl. 299 viderefører også deler av tidligere straffelov En avgjørelse baserer seg på skl. 3-5 før lovendringen, se Ringvold (Rt s. 864). Der det vises til dommer som gjelder andre krenkelser, vil det fremgå i fotnotene. Se Rt s. 532, Rt s og Rt s Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 46. Lov 22. mai 1902 nr. 10 (opphevet). Ot.prp. nr. 22 ( ) s. 243 og 442. Ibid. 4

8 annet ledd (de alvorligste tilfeller av seksuelle handlinger med barn under 14 år). 21 Jeg har bare funnet en høyesterettsavgjørelse som behandler oppreisning ved slik overtredelse. Strl. 302 viderefører innholdet i tidligere straffelov 196 første ledd. 22 Høyesterettsavgjørelsene i oppgaven gjelder med andre ord (med ett unntak) overtredelse av tidligere straffelov 195 og 196. Ved siden av høyesterettspraksis finnes et stort antall dommer i underrettspraksis. Bare de siste tre årene har hele 270 avgjørelser om seksuelle overgrep mot barn vært oppe for lagmannsretten. 23 Undersøkelse av slik praksis kunne vært interessant ved en større fremstilling. Da det foreligger et omfattende materiale fra Høyesterett, er det likevel ikke behov for å gå inn på underrettspraksis Prosessuelle forhold I de fleste høyesterettsavgjørelsene som brukes i oppgaven har Høyesterett hatt full kompetanse ved oppreisningsutmålingen. Ved undersøkelse av potensielle veiledende nivåer må det imidlertid tas i betraktning at Høyesterett i enkelte saker har hatt en begrenset prosessuell kompetanse. Dette gjelder dersom bare en av partene har anket til Høyesterett. Domstolen er i disse tilfeller bundet av ankepartens påstander ved utmålingen. Dersom det ankes over både straffedom og oppreisningskrav, gjelder straffeprosessloven 24 (strpl.) 434. Ved domfeltes anke må fornærmede fremsette begjæring om ny behandling også fra dennes side for at Høyesterett skal ha full kompetanse ved utmålingen. 25 Motsatt gjelder dersom det er fornærmede som anker over oppreisningskravet. Dersom det bare ankes over oppreisningskravet, skal anken behandles etter tvistelovens regler. 26 Også her må ankemotpart fremsette begjæring om ny behandling for at Høyesterett ikke skal være bundet av rammene for oppreisningen fastsatt i lagmannsretten. 27 I slike saker kan det ikke med sikkerhet sluttes at utmålt oppreisning samsvarer med det Høyesterett anser for å være rett nivå. Rt s. 559 gir et eksempel i denne sammenheng. Domfelte anket over oppreisningskravet og fornærmede begjærte ikke ny behandling. Høyes Ot.prp. nr. 22 ( ) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s Resultatet ved gjennomførte søk på «Oppreisning + LOV LOV til » og «Oppreisning + LOV LOV til ». Lov 22. mai 1981 nr. 25. Se strpl. 434 femte ledd. Det er ikke påkrevd at begjæringen fremsettes ved anke, og det gjelder heller ingen absolutt frist for når begjæring må fremsettes, se Rt s Se strpl Se lov av 17. juni 2005 nr. 90 (tvl.) 30-3 første ledd, jf og Rt s. 152 avsnitt

9 terett fant ikke grunn til å ta domfeltes anke til følge og lagmannsrettens utmålte beløp på kroner ble stående (se avsnitt 29). Høyesterett hadde ikke kompetanse til å utmåle et høyere beløp. Resultatet i saken gir dermed ikke uttrykk for hva Høyesterett ved en fri vurdering anser å være riktig nivå. 28 Rt s gir eksempel på en annen situasjon. Til tross for at Høyesterett også her var bundet av ankepartens påstander, kan det likevel trekkes slutninger om Høyesteretts oppfatning av oppreisningsnivået. Førstvoterende pekte på at beløpet fastsatt av lagmannsretten var høyt, men at overtredelsene i saken var «meget alvorlige» (avsnitt 23). Høyesterett valgte av denne grunn ikke å sette beløpet ned. Avgjørelsen viser Høyesteretts oppfatning om at de faktiske forhold i saken tilsa et høyt oppreisingsnivå. Resultatet kan tillegges betydning fordi det er mulig å trekke slutninger om Høyesteretts selvstendige oppfatning av nivået. Hvilken betydning resultatet i disse avgjørelsene kan tillegges, beror med andre ord på hvilke slutninger som kan trekkes ut av avgjørelsene. Konklusjonen kan bli at resultatet må ses bort i fra som veiledende oppreisningsbeløp, se Rt s Høyesteretts rettsanvendelse i sakene vil imidlertid ha like stor rettskildemessig verdi som i andre avgjørelser. Det kan for eksempel tenkes at Høyesterett gir uttrykk for at et særlig moment må tillegges tyngre eller mindre vekt enn hva lagmannsretten synes å ha gjort. Uavhengig av prosessuell kompetanse i den enkelte sak, gjelder at oppreisningsutmåling i Høyesterett foretas på bakgrunn av middelbar bevisførsel. 29 I Rt s. 247 uttalte førstvoterende eksplisitt at hun vek tilbake for å foreta justeringer i de beløp som var utmålt av lagmannsretten på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Dette til tross for at hun påpekte at det kunne føres «gode argumenter» for at forskjellen i utmålingen til de fornærmede kunne ha vært noe større (se avsnitt 46). Det må av denne grunn tas i betraktning at oppreisningsnivået som Høyesterett konkluderer med, representerer det omtrentlige oppreisningsnivå som Høyesterett anser for å være riktig. 30 Domstolen viker ikke tilbake for å justere beløpet i tilfeller der domstolen klart anser lagmannsrettens nivå å være for lavt eller for høyt etter de aktuelle faktiske forhold, se eksempelvis Rt s Rt s. 727 fremstår nokså lik Rt s. 559 i faktiske forhold. Her hadde Høyesterett full kompetanse og oppreisning ble utmålt til kroner. Se tvl første ledd. Generelt gjelder at Høyesterett utøver en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av skjønnsmessige vurderinger, se eksempelvis uttalelser i Rt s. 106, avsnitt 15 og Rt s. 246, avsnitt 10. Lagmannsretten hadde utmålt oppreisning til kroner. Høyesterett mente beløpet var for høyt og utmålte oppreisning til kroner (se avsnitt 26 28). 6

10 1.4 Begrepsbruk Med begrepet «overgrep» siktes til overgrep som omfattes av strl. 299 eller 302. Hva som ligger i gjerningsbeskrivelsene, vil redegjøres for i punkt Med begrepet «barn» siktes ved generell omtale til barn under 16 år. Der begrepet knyttes til et straffebud, gjelder strl. 299 (tidligere straffelov 195) voldtekt av barn under 14 år og strl. 302 (tidligere straffelov 196) seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Hva gjelder begrepet «oppreisningserstatning», brukes begrepene «erstatning», «oppreisning» og «oppreisningserstatning» om hverandre. Jeg vil heretter bruke ordet oppreisning eller oppreisningskrav om den erstatning for ikke-økonomisk tap som tilkjennes skadelidte etter skl Begrepsbruken gir et klart skille mot erstatning for økonomisk tap og menerstatning. 32 Av skl. 3-5 fremgår at oppreisning gis for den voldte «tort og smerte». Uttrykket er synonymt med uttrykket «tort og svie» som er vanlig å anvende i erstatningsrettslige verk Fremstillingen videre I del 2 presenteres oppreisningsinstituttet og relevante vilkår i skl. 3-5 før en analyse av utmålingsmomentene presenteres i del 3. Deretter presenteres i del 4 en undersøkelse av om inndeling av rettspraksis i ulike typetilfeller gir grunnlag for å oppstille veiledende oppreisningsnivåer. Konklusjon fremgår i del 5. Alle kursiveringer er mine. Som utgangspunkt bruker jeg ikke domskallenavn ved henvisninger til dommer. På grunn av temaets egenart er det vanskelig å oppstille hensiktsmessige navn. Jeg vil imidlertid benytte domskallenavn der det er mulig, siden det kan gjøre det enklere å skille avgjørelsene fra hverandre. Av fremstillingshensyn har jeg også presentert funn fra oppgaven ved hjelp av figurer og andre visualiseringer. Oppreisningsbeløpene er omregnet til nåtidsbeløp basert på konsumprisindeksen, avrundet til nærmeste hele tusen. 34 Nåtidsbeløpet angis i parentes bak det nominelle beløp ved første omtale av avgjørelsen og legges deretter til grunn for oppstilling av veiledende nivåer i dag. I Se Lødrup Oppreisning et praktisk rettsinstitutt (2006) s Se Kjelland Erstatningsrett (2016b) s Tilsvarende: Kjelland (2016a) s Jeg har brukt Statistisk Sentralbyrås konsumpriskalkulator, Med nåtidsbeløp menes 2015-verdi, da 2015 er det siste året som gir grunnlag for gjennomsnittstall. 7

11 kapittel tre angis bare nominelle beløp, da det er utmålingsmomentene som står i fokus i dette kapittelet. 2 GENERELT OM OPPREISNINGSBESTEMMELSEN SKL Oversikt over skl. 3-5 Av skl. 3-5 første ledd bokstav b fremgår: [Den som forsettlig eller grovt aktløst har ] [b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3, kan - uansett om det ytes menerstatning etter 3-2 eller standardisert erstatning etter 3-2a - pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art] Felles for krenkelsene som omfattes av straffebudene i skl. 3-3, er at de kan medføre skader av psykisk eller sosial karakter. 35 Skl. 3-5 bokstav b krever likevel ikke at det påvises en konkret skade hos skadelidte. Det er tilstrekkelig at det foreligger en integritetskrenkelse, se ordlyden «utvist mislig atferd som nevnt i 3-3». Oppreisningens personkrets i overgrepssakene er skadevolder og skadelidte, nærmere bestemt gjerningspersonen som overtrer en av gjerningsbeskrivelsene i strl. 299 eller 302 (skadevolder) og offeret for disse krenkelser (skadelidte). Unntak gjelder dersom skadelidte omkommer som følge av krenkelsene. Det fremgår av skl. 3-5 annet ledd at «avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre» kan ha rett til oppreisning i slike tilfeller. Figuren på neste side illustrerer «inngangskriteriene» til oppreisning, som alle må være oppfylt for at oppreisningsansvar kan pådømmes. I det følgende vil grunnleggende hensyn bak oppreisningsbestemmelsen presenteres i punkt 2.2. Disse hensyn gir utslag i vilkårene for oppreisning som presenteres i punkt 2.3. Det må foreligge «kvalifisert skyld» (punkt 2.3.1) knyttet til en «integritetskrenkelse» (punkt 2.3.2), samt årsakssammenheng (punkt 2.3.3). Spørsmålet om skadelidte har et ubetinget krav på oppreisning dersom vilkårene er oppfylt drøftes i punkt 2.4, mens rettsvirkninger presenteres i punkt Se Kjelland (2016a) s

12 Figur 1. Oversikt over oppreisningsbestemmelsen Kvalifisert skyld Krenkelse av strl. 299 eller 302 Årsakssammenheng Relevant personkrets «Kan»-vurdering Utmåling 2.2 Grunnleggende hensyn Oppreisningsreglene har lange tradisjoner i norsk rett. 36 Selv om muligheten for å få tilkjent erstatning for «Tort og Smerte» 37 av ikke-økonomisk art lenge har eksistert i Norge, har synet på reglenes formål og funksjon vært i utvikling over tid. 38 Tidligere ble oppreisningens pønale funksjon ansett svært sentral. 39 Pådømmelse av oppreisning skulle virke som en straff for skadevolder. 40 Senere ble også oppreisningens preventive funksjon trukket frem. 41 I dag er oppreisningsinstituttet begrunnet i flere formål, jf. Psykotisk person II (Rt s. 1203). Her trakk førstvoterende frem det pønale element om at oppreisningen skal virke som en «straff», samtidig som kompensasjonselementet ble trukket frem gjennom uttalelsen om at skadelidte skal gis «oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for». Videre pekte førstvoterende på at oppreisningen også har en ideell funksjon ved at den uttrykker «samfunnets misbilligelse av handlingen» (avsnitt 38) Se Lødrup (2006) s Lov 22. mai 1902 nr annet ledd (opphevet). Se Kjelland (2016b) s Se Lødrup (2006) s. 217 og Kjelland (2016b) s Se Dahl Erstatning og opreisning for legemsskade: efter norsk rett (1933) s Se Lødrup (2006) s Saken gjaldt oppreisning til etterlatte ved drap, men uttalelsene gjelder generell lovtolkning av skl

13 Selv om uttalelsene over illustrerer at oppreisningsbestemmelsen ivaretar flere formål, er det særlig kompensasjonsformålet som står sentralt i dag. 43 I Karmøy (Rt s. 1363) uttalte førstvoterende at «selv om krav på oppreisning også har et preventivt formål, skal oppreisningskrav først og fremst kompensere for den krenkelse som er blitt påført» (s ). 44 Lødrup peker på at kompensasjon synes å ha blitt det bærende element for oppreisningen i senere års praksis. 45 Da oppreisning først og fremst skal «kompensere» for krenkelsen, oppstår spørsmålet om hvordan det kan kompenseres for skade som ikke er økonomisk, men ideell av art. I Normeringsdom II (Rt s. 1580) fremholdt førstvoterende at «penger aldri vil kunne veie opp» for overgrepet offeret har vært utsatt for (avsnitt 30). 46 I Menneskehandel (Rt s. 1537) uttalte førstvoterende at oppreisning skal «uttrykkje sterk samfunnsmessig misnøye med den skadegjerande handlinga» (avsnitt 19). 47 Oppreisningens ideelle funksjon har en særlig aktualitet i overgrepssaker mot barn. I forarbeidene pekes det på at samfunnets bekreftelse av den urett som er begått overfor offeret, kan være med på å redusere skyldfølelse som ofre i denne type saker ofte føler. 48 Oppreisningskravet utgjør et selvstendig krav og må skilles fra økonomiske poster som inntektstap og merutgifter. 49 Dersom skadelidte har hatt økonomiske tap som følge av overgrepet, vil slike tap imøtekommes av andre erstatningsformer. Incest I (Rt s. 852) gir et eksempel. Her ble skadelidte tilkjent ( ) kroner i erstatning for tap i fremtidig erverv, 7960 (11 000) kroner i påløpte psykologutgifter og ( ) kroner i oppreisning. Systemet illustrerer at oppreisningen tar sikte på å kompensere for skade av ikkeøkonomisk art. Utmåling av oppreisning innebærer dermed å måle i penger «verdier som i seg selv ikke er målbare». 50 Hensynet til prevensjon er som illustrert delvis trukket frem i rettspraksis. I juridisk teori er det uenighet om hvorvidt oppreisningsinstituttet har en slik preventiv funksjon. Lødrup og Andersen anser en slik funksjon for å være begrenset, spesielt i relasjon til forsettlig eller Se Lødrup (2006) s Uttalelsen er generell og er fulgt opp i Psykotisk person I (Rt s. 104), Sprengladning (Rt s. 289) og Lekestativ (Rt s. 61). Se Lødrup (2006) s Saken gjaldt oppreisning ved voldtekt, men har relevans ved overgrep mot barn. Saken gjaldt oppreisning for menneskehandel, men har relevans også i overgrepssaker mot barn. Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 43. Se Kjelland (2016a) s Lødrup Lærebok i erstatningsrett (2009) s

14 grovt uaktsom skadeforvoldelse. 51 Nygaard synes å ha inntatt motsatt standpunkt, og legger til grunn at risiko for erstatningsansvar kan virke inn på allmennhetens generelle holdning og innstilling. 52 Selv om erstatningsretten generelt er ansett å ha en moraldannende virkning, 53 er det ved oppreisningskrav som følge av forsettlig skadeforvoldelse (og antagelig særlig ved overgrep mot barn) nærliggende at straffetrussel, sammenholdt med andre moralske reaksjoner fra samfunnet, spiller en langt viktigere preventiv rolle enn trussel om oppreisning. 54 Et hensyn som taler mot oppreisningsansvar er hensynet til at gjerningspersonen på sikt skal tilbakeføres til samfunnet. 55 Høye oppreisningsbeløp kan vanskeliggjøre en tilbakeføring. Det er bare skadevolder som kan pådømmes oppreisningsansvar og vedkommende vil alltid være uten forsikringsdekning for kravet. 56 Hvilken betydning Høyesterett tillegger gjerningspersonens økonomi og den reelle mulighet for innfrielse av kravet, undersøkes i kapittel tre. Forskningsresultater om skadevirkninger ble i 1992 fremholdt av lovgiver som et tungt argument for økning av oppreisningsbeløpene i overgrepssaker mot barn. 57 Risiko for omfattende og langvarige skadevirkninger hos barn utsatt for overgrep er et særlig hensyn ved utmålingen. 2.3 Vilkår for oppreisning etter krenkelser av strl. 299 og «Forsettlig eller grovt aktløst» Skl. 3-5 oppstiller et skyldkrav som innebærer at den erstatningsbetingende handling må være utført enten «forsettlig eller grovt aktløst». Det foreligger et subjektivt krav til måten handlingene er utført på nærmere bestemt stilles krav til hva som foregikk i gjerningsmannens hode da handlingene ble utført. En rettferdig straffegjengjeldelse forutsetter at gjerningsmannen kan bebreides 58 noe som også gjør seg gjeldende for oppreisningens funksjoner. Pådømmelse av oppreisning krever «kvalifisert skyld» hos skadevolder Se Lødrup (2006) s. 218 og Andersen Skadeforvoldelse og erstatning (1970) s Se Nygaard Skade og ansvar (2007) s. 20 og s Se Lødrup (2009) s Se Lødrup (2006) s Påpekt i Ot.prp. nr. 20 ( ) s Se Finholt (Rt s. 619, s. 620). Se også Lødrup (2009) s Se Ot.prp. nr. 20 ( ) s og Se Andenæs Alminnelig strafferett (2004) s Kjelland (2016a) s

15 I alle saker der gjerningsmannen strafferettslig er dømt for forholdet, vil kravet til forsett være oppfylt. 60 Den store majoriteten av overgrepssakene gjelder forsettlig foretatte (straffbare) erstatningsbetingende handlinger. Vurderingen av om forsett foreligger må ofte «bygges på slutninger fra omstendighetene ved handlingen», jf. Skoheroin (Rt s. 600, s. 602). 61 Dette innebærer at gjerningsmannens atferd og konkrete handlinger vil belyse hvordan han eller hun tenkte i gjerningsøyeblikket. 62 I overgrepssaker mot barn byr forsettsvurderingen sjelden på problemer. Forsett kan ofte statueres ut i fra gjerningspersonens handlinger. Forsettlige handlinger må imidlertid i tilstrekkelig grad bevises foretatt. Det kan oppstå tilfeller der tiltalte strafferettslig frifinnes, men likevel idømmes oppreisningsansvar. Resultatet er mulig ettersom strafferettslig skyld må bevises «utover enhver rimelig tvil», 63 mens sivilrettslig pådømmelse av oppreisning har et lavere beviskrav for å kunne legge et bestemt faktum til grunn. 64 Pådømmelse av oppreisning til tross for strafferettslig frifinnelse innebærer et belastende faktum for skadevolder og det kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for å legge til grunn at overgrep har skjedd i slike saker, jf. Ringvold (Rt s. 864, s. 870). 65 Skadevolders skyldgrad i disse sakene er ikke like klar som der domfellelse for forsettlig overtredelse foreligger. 66 Blant det gjennomgåtte høyesterettsmateriale er det imidlertid bare i Ringvold (Rt s. 864) at domfelte ble strafferettslig frifunnet. 67 Hovedregelen i norsk strafferett er at skylden må dekke alle elementer i straffebudet for at bestemmelsen anses overtrådt. 68 Unntak gjelder for elementet om barnets alder i strl. 299 og 302. Strl. 307 slår fast at «uvitenhet om barnets riktige alder» ikke medfører straffrihet «hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet». Kravet omtales som «et særskilt strengt aktsomhetskrav hvor det er tilstrekkelig at tiltalte har utvist den letteste graden av uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig for sin uvitenhet». 69 Dette betyr at skyldkravet i skl Skyldkravet knyttet til objektive gjerningsbeskrivelser i strl. 299 og 302 er forsett, se strl. 21. Det finnes flere former av forsett i norsk rett, se strl. 22. Se Andenæs (2004) s Andenæs Norsk straffeprosess (2009) s Se f. eks. Robberstad Sivilprosess (2013) s Se også Rt s og Rt s Uskyldspresumsjonen (hjemlet i EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14) stiller krav til utformingen av domsgrunnene i saker der oppreisning tilkjennes til tross for frifinnelse i straffesaken. Begrunnelsen for oppreisningskravet ikke må «rokke ved frifinnelsen eller skape tvil om riktigheten av den», se Rt s Se konvensjon av 4. november 1950 (EMK) og konvensjon av 16. desember 1966 (SP), inntatt som norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 2. Rt s gjaldt for Høyesterett ikke oppreisningsutmålingen. Se Eskeland Strafferett (2015) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s

16 «forsett eller grov uaktsomhet» omtalt ovenfor ikke gjelder med hensyn til barnets alder, men med hensyn til de objektive gjerningsbeskrivelser nevnt i punkt Skyldkravet i skl. 3-5 retter seg alene mot selve den erstatningsbetingende handling, jf. Akbari (Rt s. 887). 70 Det kreves ikke at eventuelle skadefølger er omfattet av forsettet eller den grove uaktsomheten (se dommen s. 895). Også en psykotisk person kan oppfylle kravet om «forsett» i skl. 3-5, jf. Psykotisk Person I (Rt s. 104), men sinnslidelsen kan ha betydning i utmålingsomgangen, se Psykotisk Person II (Rt s. 1203, avsnitt 53) «Tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3» Skl. 3-5 slår fast at skadevolder må ha «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3». I saker som gjelder de alvorligste overgrep mot barn siktes med dette til gjerningsbeskrivelsen i strl. 299 og 302. Den erstatningsbetingende handling må omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et av de aktuelle straffebud. Et oppreisningskrav i kjølvann av seksuelle overgrep kan springe ut fra ulike handlinger. Utmåling av oppreisning har en klar sammenheng med grunnlaget for oppreisningsansvaret. Strl. 299 og 302 spenner i sine gjerningsbeskrivelser fra svært grove handlinger til handlinger av mindre alvorlighetsgrad. For å forstå hvordan oppreisning utmåles i sakene, er en viss innsikt i straffebudenes objektive gjerningsbeskrivelser nødvendig. Strl. 299 oppstiller tre alternative gjerningsbeskrivelser. Straffebudet rammer den som har «seksuell omgang med barn under 14 år», den som «får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv» og den som «foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år». Ordlyden «seksuell omgang» 72 omfatter mer enn samleie. Samleie anses som en kvalifisert form for seksuell omgang. Bestemmelsen om minstestraff for visse handlinger i strl. 300 er illustrerende for hvilke handlinger som er klare tilfeller av «seksuell omgang». Slike straffeskjerpende forhold omfatter innføring av penis eller gjenstander i skjede- eller endetarmsåp Saken gjaldt oppreisning etter legemsfornærmelse med personskade til følge, men uttalelsen er generell. Sakene gjaldt oppreisning etter forsøk på drap, se Psykotisk Person I (Rt s. 104) og oppreisning til etterlatte ved drap, se Psykotisk Person II (Rt s. 1203). Høyesterett foretar prinsipielle avklaringer. Se også Kjelland (2016a) s Begrepet viderefører det tidligere begrepet «utuktig omgang», se Ot.prp. nr. 28 ( ) s

17 ning, innføring av penis i fornærmedes munn eller innføring av penis inn og i mellom de store og små kjønnslepper, jf. strl. 300 første ledd bokstav a d. I mindre klare tilfeller må rekkevidden av lovens ordlyd klarlegges. I straffelovens forarbeider fremgår at ordlyden «seksuell omgang» betegner de mest intime handlingene. 73 Det pekes på at samleielignende forhold som for eksempel suging og slikking av kjønnsorganer, masturbasjon og innføring av fingre i skjede eller endetarmsåpning er omfattet av ordlyden. Begrepet seksuell omgang grenser nedad til «seksuelle handlinger». 74 Da strl. 299 også rammer «kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år» er det ikke nødvendig for domfellelse og/eller pådømmelse av oppreisning at handlingen anses som seksuell omgang. Ordlyden «kvalifisert seksuell handling» tar likevel sikte på å omfatte de alvorligste tilfellene av seksuell handling som i sin art grenser opp mot seksuell omgang. 75 Strl. 302 har to alternative gjerningsbeskrivelser. Straffebudet rammer den som har «seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år» og den som «får et barn mellom 14 og 16 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv». Innholdet av begrepet «seksuell omgang» er det samme som i strl Forskjellen mellom straffebudene er barnets alder, samt at gjerningsbeskrivelsen «kvalifisert seksuell handling» ikke er inntatt i 302. Det må med andre ord foreligge «seksuell omgang» slik begrepet er beskrevet over. I Stedatter (Rt s. 247) avklarte Høyesterett at skl. 3-5, jf. 3-3 også omfatter forsøk på slik «atferd» som nevnt i skl Det kreves med andre ord ikke at det foreligger en fullbyrdet overtredelse av gjerningsbeskrivelsene i strl. 299 og 302 for at oppreisning kan pådømmes. Det som kreves er at gjerningsmannen har utvist «forsett om å fullbyrde» en av gjerningsbeskrivelsene, samt at han har foretatt seg noe «som leder direkte mot utføringen», jf. strl. 16 om forsøk. Tilfellet kan for eksempel være at overgriper forsøker å foregripe seg på offeret, men blir stoppet av en tredjemann som kommer til stedet, se Loft (Rt s. 890). 77 Av strl. 308 fremgår at straff etter strl. 299 og 302 kan falle bort eller settes under minstestraffen i strl. 300 «dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». Regelen er begrunnet i at straff kan virke «urimelig hardt og stride mot den alminnelige retts Ot.prp. nr. 22 ( ) s Ibid. Ot.prp. nr. 22 ( ) s Begrepet anvendes som et grunnbegrep, se Ot.prp. nr. 22 ( ) s Avgjørelsen gjaldt domfellelse for forsøk på utuktig handling med et barn under 14 år. 14

18 oppfatning» 78 der fornærmede og gjerningsmann er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling og den seksuelle omgangen har vært frivillig fra begges side. 79 Regelen er en «kan»-regel og beror på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. 80 Anvendelse av jevnbyrdighetsregelen gir ofte utslag ved oppreisningsutmålingen, noe som viser seg i oppgavens del tre og fire «Erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte» Oppreisning innebærer erstatning for «den voldte tort og smerte» som offeret er påført på grunn av krenkelsen, jf. skl. 3-5 første ledd. For krav om oppreisning ved krenkelser av strl. 299 og 302 er det slik at kravet til årsakssammenheng vil være oppfylt i og med krenkelsen. 81 Som nevnt kreves ingen konkrete skader hos skadelidte. Dersom det foreligger konkrete skadevirkninger hos fornærmede, vil dette kunne være et moment i fastsettelsen av oppreisningsbeløpet. 82 Årsakskravet vil kunne komme på spissen der det kreves høyere oppreisning på grunnlag av skadevirkninger hos fornærmede. 83 I Rt s var det ført bevis for at det forelå slike konkrete skadevirkninger. Høyesterett konkluderte med at årsaken til plagene ikke var nærmere klarlagt (se avsnitt 17). Avgjørelsen viser at dersom konkrete skadevirkninger hos skadelidte skal tillegges betydning ved utmålingen, må det påvises tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skadene og krenkelsen fornærmede har vært utsatt for. Årsakskravet skal tolkes på samme måte som det alminnelige årsakskravet i erstatningsretten. 84 Skadevolders handling må være en nødvendig betingelse for fornærmedes skader, og handlingen kan ikke være en så uvesentlig årsaksfaktor i et sammensatt årsaksbilde at det ikke vil være rimelig å knytte ansvar til den Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 57. Bestemmelsen videreførte innholdet av tidligere bestemmelser i gammel straffelov og forarbeidene fra er dermed relevante, se Ot.prp. nr. 22 ( ) s Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 54. Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 57. Se Vollan Erstatning til fornærmede i sedelighetssaker: om erstatning for skader av ikke-økonomisk art, oppreisning og ménerstatning (1991) s. 43. Se punkt Se Vollan (1991) s. 43. Se Kjelland (2016b) s Ibid. 15

19 2.4 Kan-vurderingen Skl. 3-5 slår fast at oppreisning «kan» pådømmes dersom vilkårene er tilstede. En ren ordlydsfortolkning tilsier at skadelidte ikke har et ubetinget krav på oppreisning. 86 I Kjæresteforhold (Rt s. 785) var både flertall og mindretall enige om at regelen om oppreisning i skl. 3-5 er å anse som en «kan»-regel. Høyesterett konkluderte med at domfelte ikke burde pålegges oppreisningsansvar til tross for at vilkårene forelå. Sentralt i vurderingen var at det var tale om et langvarig kjæresteforhold mellom partene, uten veldig stor aldersforskjell, og at det ikke forelå noe utnyttelse fra domfeltes side (s ). I Rt s uttalte førstvoterende at utmålingsmomentene i skl. 3-5 er «relevante ved vurderingene av om oppreisning i det hele tatt skal pådømmes» (avsnitt 15). Både flertall og mindretall var enige i at handlingens art i den konkrete saken («svært kortvarig» og «preg av ung, uerfaren tenåringssex») tilsa at straffereaksjon var tilstrekkelig for å markere krenkelsen (se avsnitt 18 og 21). Oppreisningsansvar ble ikke idømt. I juridisk teori er det hevdet at skl. 3-5 må tolkes slik at oppreisning «skal» tilkjennes dersom vilkårene er oppfylt. 87 At hensynet til skadelidte og formålet om kompensasjon generelt tilsier at oppreisning bør gis når vilkårene er tilstede, synes å være den bærende oppfatning i rettspraksis for oppreisning generelt. 88 Avvikende tilfeller finnes i overgrepssaker mot barn. 2.5 Rettsvirkningen skjønnsfastsatt oppreisningserstatning Oppreisningsutmåling etter skl. 3-5 kan være normert eller skjønnsmessig. Ved krenkelser av strl. 299 og 302 gjelder en individuell og skjønnsmessig utmåling. Av skl. 3-5 annet punktum fremgår: «Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven 299 eller 302, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.» I Rt s uttalte førstvoterende at «ingen har krav på oppreisning» (se avsnitt 16). Oppreisning ble likevel idømt i saken, med et beskjedent beløp på 5000 kroner (dissens 4-1). Engstrøm Skadeerstatningsloven med kommentarer (2010) s Se Psykotisk person I (Rt s. 104, avsnitt 52). 16

20 Hvilke av disse momenter som blir særlig sentrale i vurderingen, avhenger som regel av det konkrete saksforholdet 89 og analyseres i del tre. 3 ANALYSE AV UTMÅLINGSMOMENTER 3.1 Kategorisering av utmålingsmomenter Jeg vil i dette kapittelet fokusere på utmålingsmomentene og deres relevans og tyngde ved rettsanvendelsen. Faktiske forhold og oppreisningsnivå i alle avgjørelsene fremgår i del fire. Jeg har kategorisert alle skjønnsmomentene inn i delkategorier. Dette er gjort for å samstille momenter som på hver sin måte sier noe om samme sak. Første delkategori er momenter som forteller noe om krenkelsens objektive grovhet (punkt 3.2). Her behandles blant annet lovfestede momenter om handlingens art, overgrepenes varighet og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. Hvilken relasjon som foreligger mellom overgriper og fornærmede forteller også noe om krenkelsens objektive grovhet. At det skal vektlegges om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, er et utslag av at handlingen anses grovere dersom misbruk av slik relasjon foreligger. 90 Motsatt vil jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom overgriper og fornærmede, innebære et mindre grovt forhold. Som et mål på krenkelsens grovhet ses det ofte hen til hva slags straffebud som er overtrådt. 91 Momentet som gjelder straffenivå, straffutmåling og overtredelse av øvrige straffebud tas også med her. At forholdet anses grovere i sin art ved misbruk av nær relasjon og mindre grovt i sin art ved jevnbyrdighet mellom partene, er begrunnet i at risikoen for skadevirkninger hos fornærmede anses å være større ved misbruk av slektskap, omsorg eller tillit og mindre dersom det er moderat aldersforskjell mellom partene. Momentet om skadevirkninger kan derfor sies å være en forlengelse av krenkelsens objektive grovhet. Jeg kommer tilbake til dette under delkategorien som jeg har kalt arten og omfanget av skadevirkninger (punkt 3.3). Her skal jeg undersøke hvilken betydning skadevirkninger av overgrep får ved oppreisningsutmålingen. Neste delkategori er graden av skadevolders skyld (punkt 3.4). Her skal jeg undersøke hvordan vurderinger av skyldgrad får betydning ved utmålingen. Til sist skal en delkategori av Se Kjelland (2016a) s Se Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 43. Kjelland (2016a) s

21 øvrige momenter presenteres (punkt 3.5). Her skal jeg se på enkelte momenter som kan få betydning ved utmålingen, samt enkelte momenter som ikke skal tas i betraktning. Deloppsummeringer fremgår av punkt Krenkelsens objektive grovhet Handlingens art Generelt gjelder at retten ofte tar utgangspunkt i krenkelsens objektive side, slik at grovere krenkelser (isolert) tilsier høyere oppreisning enn mindre grove krenkelser. 92 Dette medfører at momentet om «handlingens art» er fremtredende i nær sagt alle sakene. Ordlyden henviser til vurderinger av faktiske forhold ved handlingen. Høyesterett har i flere saker tydeliggjort at det det må «tas utgangspunkt i den krenkelse fornærmede er påført», se Rt s. 669 (avsnitt 26) og Rt s. 734 (avsnitt 36). I Stedatter (Rt s. 247) uttalte førstvoterende at det «først og fremst vil være krenkelsens karakter som er avgjørende for utmålingen» (avsnitt 37). Saken gjaldt seksuelle overgrep begått mot til sammen seks fornærmede. Den ene fornærmede var domfeltes stedatter og de fem øvrige fornærmede var hennes venninner. Avgjørelsen viser at vurderinger av handlingens art gjelder både på et generelt og et individuelt nivå. Som generelt utgangspunkt for utmålingen vektla førstvoterende at domfelte «over lang tid og gjennom forskjellige virkemidler» hadde etablert «et rutinemessig mønster av overgrep mot mindreårige barn i den hensikt å tilfredsstille seg selv seksuelt» (avsnitt 39). Det ble deretter pekt på at overgrepene ikke hadde vært like for de seks fornærmede og at dette måtte avspeiles i utmålingen (avsnitt 40). Førstvoterende gikk over til individuelle vurderinger av «handlingens art» overfor hver enkelt av de fornærmede. Høyest oppreisningsnivå ble utmålt til stedatteren, som ved siden av overgrep hun selv var utsatt for, hadde opplevd at stefaren jevnlig forgrep seg på hennes besøkende venninner. Det var grunn til å frykte at hun ville føle på et medansvar som kunne bli en tung tilleggsbelastning (se avsnitt 42). Lavest oppreisningsnivå ble utmålt til fornærmede E, F og G, da disse tre bare hadde blitt utsatt for forsøk på overgrep (se avsnitt 48). Handlingens art ble for disse tre fornærmede vurdert som mindre grov, i formildende retning for oppreisningsnivået. 92 Se Kjelland (2016a) s

22 Momentet om «handlingens art» skiller seg på denne måten ut blant de lovfestede momenter ved at faktiske vurderinger av handlingen kan tale både i formildende og skjerpende retning for oppreisningsnivået. Lovens øvrige utmålingsmomenter har til felles at disse utelukkende taler i skjerpende retning dersom et eller flere momenter foreligger. Rt s viser at vurderinger av handlingens art førte til et lavt oppreisningsbeløp. Forholdet mellom domfelte og fornærmede ble lagt til grunn som «nært og fortrolig» (avsnitt 13) og aldersforskjellen var moderat. Handlingene besto i samleier mellom de to. Høyesterett uttalte at handlingene «under ingen omstendighet» tilsa et høyt oppreisningsbeløp (avsnitt 17) og utmålte oppreisning til 5000 kroner. 93 Motsatt vil krenkelser som bærer preg av at gjerningspersonen synes å ha utnyttet fornærmede for å oppnå seksuell omgang, vurderes som grove nettopp på grunn av utnyttelsespreget i handlingene. I saker med jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom partene, er ofte utnyttelsespreget et sentralt moment i skjerpende retning for nivået, se både Rt s. 669, Rt s. 601 og Rt s Dommene må ses i sammenheng med tidligere omtalte Kjæresteforhold (Rt s. 785) og Rt s. 1421, der oppreisning ikke ble idømt på grunn av konkrete vurderinger av handlingens art (som at preg av utnyttelse ikke forelå). Avgjørelsene illustrerer at vurderinger av handlingens art kan være avgjørende for om oppreisningsansvar i det hele tatt pådømmes. At handlingen bærer preg av utnyttelse vektlegges også i sakene der en eldre gjerningsperson bevisst misbruker sin kontakt med fornærmede med sikte på seksuell omgang. I Rt s uttalte førstvoterende at det «i slike saker» som regel bare vil være «momentet om handlingens art som kan virke spesielt skjerpende» blant momentene i skl. 3-5 (avsnitt 35). Uttalelsen ble fulgt opp i Rt s Førstvoterende pekte deretter på at overgrepet i saken bar «preg av en eldre gutts kyniske utnyttelse av en yngre jente» (avsnitt 40). Incest I (Rt s. 852) illustrerer at konkrete vurderinger av handlingens art fikk selvstendig betydning ved siden av andre lovfestede momenter (særlig slektskap). Førstvoterende uttalte at det som gjorde forholdet «særlig grovt» var fornærmedes spesielle, sårbare situasjon sammenholdt med at overgrepene fant sted i fremmede omgivelser i utlandet hvor fornærmede ikke hadde noen fluktmuligheter (s. 859). Disse omstendigheter tilsa «et betydelig oppreisningsbeløp» (s. 859). 93 Dissens

23 Dommene viser at vurderinger av «handlingens art» er relevant i alle sakene uavhengig av faktiske forhold. At Høyesterett legger et slikt utgangspunkt til grunn samsvarer med formålet om kompensasjon for den konkrete krenkelse fornærmede har vært utsatt for. Utgangspunktet samsvarer også med det pønale element om at oppreisningsansvaret skal føles som en «straff» for de handlinger gjerningspersonen har foretatt. Forholdsmessighet mellom krenkelsen og utmålingen i hver enkelt sak er nødvendig for at disse formål kan ivaretas Hvor lang tid forholdet har pågått Tidsmomentet er særlig fremtredende i de alvorligste overgrepssakene. De groveste tilfeller gjelder saker der barn har blitt utsatt for overgrep gjennom en hel barndom. Momentet har en klar sammenheng med misbruk av nær relasjon, da det ofte er slik at overgrep som har foregått kontinuerlig over tid er begått av en omsorgsperson for barnet. Incest II (Rt s. 1766) gjaldt langvarige og svært alvorlige overgrep. Det straffbare forholdet besto i kontinuerlige seksuelle overgrep overfor gjerningspersonens datter B fra trefireårs alder til hun var fjorten. Førstvoterende la til grunn at «overgrepene må ha ødelagt barneårene og de tidlige ungdomsårene» til fornærmede (avsnitt 15). Høyesterett utmålte oppreisning til kroner til B. Saken har høyest oppreisningsnivå blant alle høyesterettsavgjørelsene. I Stedatter (Rt s. 247) ble ved utmålingen vektlagt at fornærmede B (stedatteren) hyppig og over en lang periode opplevde grove overgrep fra en omsorgsperson i deres felles hjem. Førstvoterende uttalte at hun i «viktige og sårbare barneår» levde i «en sammenhengende misbrukssituasjon i hjemmet» (avsnitt 42). Også denne saken ligger på et høyt oppreisningsnivå. B ble tilkjent kroner i oppreisning. Oppreisningsnivået i sakene illustrerer at der overgrep har forekommet kontinuerlig over lengre tid, vektlegges et slikt forhold med tyngde ved utmålingen. I Incest I (Rt s. 852) fremholdt førstvoterende at det ikke var tale om noe enkeltstående forhold, men heller ikke noe langvarig forhold som er typisk for de alvorligste saker om seksuelle overgrep mot barn (s. 859). Det er nærliggende å tolke uttalelsen slik at momentet vektlegges i relativ grad etter hvor lang tid overgrepene faktisk har foregått. Oppreisning ble utmålt til kroner. Avgjørelsens alder må tas i betraktning hva gjelder det utmålte beløp. 20

24 3.2.3 Særlig smertefull eller krenkende handling Dette lovfestede momentet er lite fremme i avgjørelsene fra Høyesterett, i alle fall i eksplisitt uttalt form. At det får betydning at overgrep er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, kommer likevel til syne i flere saker. Rt s. 669 ble det vektlagt at handlingene bar preg av kynisk utnyttelse av fornærmede. Gjerningsmennene hadde bevisst (og med sikte på seksuell omgang) søkt å bryte fornærmede ned ved å få vedkommende til å drikke store mengder alkohol. Ved utmålingen uttalte førstvoterende at krenkelsen i saken var «alvorlig» (avsnitt 26). Det er nærliggende å anta at gjerningsmennenes særlige krenking av fornærmede ble vektlagt som et skjerpende moment. At overgrepet er videofilmet eller fotografert medfører en særlig krenkelse overfor offeret. Det faktiske momentet synes å være vektlagt med tyngde ved utmålingen i både Chatting (Rt s. 841) og Sovevoldtekt (Rt s. 1129). I Sovevoldtekt (Rt s. 1129) uttalte Høyesterett at selv om det fremsto slik at bildene i saken ikke var blitt spredt, kunne «muligheten for dette utgjøre en tilleggsbelastning» for fornærmede (avsnitt 25). Høyesterett klargjør med andre ord betydningen av at overgrepet er blitt fotografert eller filmet. 94 Et slikt forhold kan innebære tilleggsbelastninger hos fornærmede og forholdet må vektlegges i skjerpende retning ved utmålingen Misbruk av slektskap, omsorgsposisjon, avhengighet eller tillit I lovforarbeidene er det fremholdt at risikoen for psykiske og sosiale skadevirkninger er større jo nærmere forhold det er mellom overgriper og barnet. 95 Både nært slektskapsforhold, sterkt tillitsforhold og sterkt avhengighetsforhold øker risikoen for alvorlige skader. 96 Konklusjonene dannet i sin tid grunnlag for de særlige utmålingsmomentene i skl Høyesterett synes å vektlegge disse momenter med avgjørende tyngde i skjerpende retning for oppreisningsnivået dersom slike faktiske forhold foreligger, se Incest II (Rt s. 1766) og Stedatter (Rt s. 247) som er omtalt i punkt Her forelå slektskapsforhold (far og datter) i førstnevnte sak og et omsorgsforhold i sistnevnte (stefar og stedatter). Kjelland konkluderer med at høyesterettspraksis etterlater inntrykk av at momentet tillegges atskillig Se Kjelland (2016a) s Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 11. Ibid. 21

25 vekt. 97 Incest II (Rt s. 1766) og Stedatter (Rt s. 247) danner grunnlag for en slutning om at misbruk av slektskap eller omsorgsposisjon veier aller tyngst i retning av et høyt oppreisningsnivå blant lovens momenter i skl Høyesterett synes å sondre mellom misbruk av slektskapsforhold/omsorgsforhold og et særlig tillitsforhold til fornærmede. I Chatting (Rt s. 841) ble det i skjerpende retning vektlagt at gjerningspersonen hadde «oppnådd et tillitsforhold til skadelidte» ved bruk av internett (avsnitt 61). Oppreisning ble utmålt til kroner. Sammenligning med utmålte beløp i Incest II (Rt s. 1766) og Stedatter (Rt s. 247) viser at nivået er betraktelig lavere enn nivået i sakene med misbruk av slektskap og omsorgsforhold, dette til tross for at den objektive overtredelse av «seksuell omgang» var grov. 98 Tillitsforhold (Rt s. 1383) trekker i samme retning. Saken gjaldt to tilfeller av seksuell omgang med en jente på syv år. Overgrepene skjedde i «særlig betrodde situasjoner» og innebar grove tillitsbrudd (se avsnitt 16). Oppreisning ble også her utmålt til kroner. Ulikheten i nivåene i disse omtalte sakene illustrerer at misbruk av tillitsforhold ikke vektlegges like tungt som misbruk av slektskap- eller omsorgsforhold Jevnbyrdighet i alder og utvikling Lovgiver har lagt til grunn at den seksuelle lavalder på 16 år først og fremst skal virke som «et vern mot seksuell omgang med voksne». 99 I Rt s uttalte førstvoterende at «det må foreligge særlige forhold for at det skal bli idømt straff der de som hadde den seksuelle omgangen, var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling» (avsnitt 13). Momentet anses som et formildende forhold ved de straffbare handlinger. Rettspraksis viser at momentet får betydning også ved oppreisningsutmålingen. Flertallsvotumet i Rt s. 734 er egnet til illustrasjon. Saken gjaldt samleier med to fornærmede (B og C). For førstvoterende (og flertallet på fire dommere) fikk det ved utmålingen «betydelig vekt at B og domfelte var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling» mens slik jevnbyrdighet ikke forelå i Cs tilfelle (se avsnitt 38). Ulikheten tilsa en «viss differensiering i erstatningsbeløpene» (avsnitt 38). Oppreisning til B ble utmålt til kroner, mens C fikk kroner. En dommer dissenterte og uttalte at hun ikke kunne se «at det kan ha betydelig vekt at B og A var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling når forholdet likevel hadde klart Se Kjelland (2016a) s Se punkt 4.4. Ot.prp. nr. 28 ( ) s

26 preg av utnyttelse» og at B dessuten var «utsatt for flere overgrep» (avsnitt 40). Annenvoterende stemte for samme oppreisningsbeløp til de to fornærmede. Sakene med jevnbyrdighet mellom gjerningsperson og fornærmede viser generelt at momentet vektlegges nokså tungt i formildende retning for nivået. Jevnbyrdighet mellom partene forelå både i Rt s. 669 og Rt s. 601, der oppreisning i begge saker ble utmålt til kroner. Utmålingen på kroner i Rt s. 734 tilsier det samme. Kjelland peker på at jevnbyrdighet har stått sentralt i flere av sakene med relativt lave oppreisningsbeløp Straffenivå, straffutmåling og overtredelse av øvrige straffebud I Voldtekt (Rt s. 740) uttalte førstvoterende i klartekst at lovendringer om forhøyelse av straffenivå for de aktuelle straffebud «må ha konsekvensar for nivået på oppreisning for seksuallovbrot» (avsnitt 32). Uttalelsene gir grunnlag for slutninger om at endringer i skjerpende retning for straffenivået, generelt fører til tilsvarende endringer i oppreisningsnivået. Rettspraksis innebærer en viss heving av oppreisningsnivået siden første høyesterettsavgjørelse etter lovendringen i 1992 og frem til i dag. Det er nærliggende å anta at slik heving har sammenheng med forhøyelse av straffenivået, som igjen delvis er begrunnet i økt kunnskap om skadevirkninger. Ved gjennomgang av oppreisningsnivået i alle høyesterettsavgjørelsene i del fire, undersøkes hvilke tendenser til heving som foreligger. I Tillitsforhold (Rt s. 1383) viste førstvoterende til normeringsnivået for grovt uaktsom voldtekt, og uttalte at slik voldtekt gjennomgående straffes en god del mildere enn det hun var kommet til var en passende straff i den aktuelle sak (se avsnitt 18). Oppreisningsbeløpet ble deretter fastsatt høyere enn daværende normeringsnivå for grovt uaktsom voldtekt. Uttalelsen viser at utmålt straff har en viss betydning ved oppreisningsutmålingen. I Rt s. 743 uttalte førstvoterende at straffutmålingen vil «kunne gi en viss antydning om nivået oppreisningen bør ligge på» (avsnitt 39). Det ble vist til Vold mot samboer (Rt s. 1749) der det var uttalt at «ved grovere krenkelser vil også oppreisningsbehovet gjerne være større» (avsnitt 26). 100 Se Kjelland (2016a) s

27 Ofte er det slik at de straffbare handlinger reguleres av flere straffebud enn strl. 299 eller 302. Det kan eksempelvis være tale om grove overtredelser av straffebudene 101 eller at handlingene i tillegg rammes av bestemmelsen om incest. 102 Eventuelle overtredelser av øvrige straffebud vil som nevnt kunne ses hen til «som et mål på krenkelsens grovhet». 103 Utmålingsmomentene i loven tar likevel sikte på å gjenspeile alvorligheten i krenkelsen. Skjerpende omstendigheter eller anvendelse av andre straffebud fremkommer dermed i utmålingsvurderingen uten behov for konkretisering av overtrådte straffebestemmelser. 3.3 Arten og omfanget av skadevirkningene Generell risiko for skadevirkninger Et hensyn som skiller seg ut med relevans for alle sakene (uavhengig av faktiske forhold) er hensynet til generell risiko for skadevirkninger hos barn utsatt for overgrep. Slike skadevirkninger ble omfattende gjort rede for i lovforarbeidene fra Blant refererte skadevirkninger hos ofre nevnes en rekke skader av både somatisk, psykosomatisk, psykisk og sosial karakter. 104 Det ble fremholdt at enkelte faktorer øker faren for slike skadevirkninger og at risikoen øker med særlige tre faktorer; jo yngre barnet er, jo nærmere relasjon det er mellom overgriper og barnet, og jo lengre overgrepene har pågått. 105 Som tidligere nevnt kan risiko for skadevirkninger sies å være en forlengelse av handlingens art. Rettspraksis viser at hensynet til en generell skaderisiko anses relevant i alle saker, men at hensynet vektlegges i relativ grad etter arten og alvorligheten av overgrepet. Tendensen kommer til syne i flere saker. I Rt s hadde lagmannsretten uttalt at «selv om det generelt er en risiko for at barn som debuterer seksuelt i en alder av år vil utvikle psykiske problemer senere i livet, må det antas at risikoen er mindre i en situasjon der partene har kjent hverandre over tid som i nærværende sak, og hvor aldersforskjellen mellom partene er moderat». Høyesterett sluttet seg til det som var uttalt (se avsnitt 18) Se strl. 301 og 302. Se strl Kjelland (2016a) s Se Ot.prp. nr. 20 ( ) s Av de mest refererte skader eller symptomer på skader blant ofrene er depresjon, angst, konsentrasjonsvansker, læreproblemer, skyldfølelse, selvforakt, regresjon, tilbaketrekning, forvirring, psykose, aggresjon, sorg, seksualisert atferd, problemer med kjønnsidentitet og problemer i forholdet til andre barn og voksne. Se Ot.prp. nr. 20 ( ) s

28 I saker med jevnbyrdighet mellom gjerningsperson og offer, eller moderat aldersforskjell mellom partene vil med andre ord en generell skaderisiko tas i betraktning, men vektlegges med mindre tyngde da risikoen antas å være lavere. At Høyesterett vektlegger hensynet med større tyngde i saker av kontinuerlige overgrep over tid og/eller dersom overgrepene er begått av en person i nær relasjon, kommer til syne i Incest II (Rt s. 1766). I etterkant av uttalelser om allerede foreliggende skadevirkninger hos fornærmede, uttalte førstvoterende at «overgrepene har også - som man måtte vente - skadevirkninger fremover i tiden» (avsnitt 15). At betraktningene ble vektlagt ved utmålingen gjenspeiles av oppreisningsnivået i saken. I Stedatter (Rt s. 247) uttalte førstvoterende at beløpene utmålt av lagmannsretten antakelig lå noe i overkant av hva tidligere praksis skulle tilsi. Deretter ble det uttalt at «på samme måte som for utmåling av straff vil imidlertid nivået for oppreisning kunne være gjenstand for utvikling» (avsnitt 45). Førstvoterende viste til at straffene i overgrepssaker mot barn gradvis er blitt skjerpet de siste årene, blant annet på grunn av økende kunnskap om de langvarige skadevirkninger som seksuelle overgrep mot barn kan ha. Han uttalte deretter at «denne erkjennelsen må også reflekteres i utmåling av oppreisning» (avsnitt 45). Beløpene utmålt av lagmannsretten ble lagt til grunn. Økt vektlegging av generell risiko for skadevirkninger, i relativ grad etter handlingens art, fremstår som et sentralt utviklingstrekk i rettspraksis. Høyesteretts uttalelser i Rt s. 1068, Rt s. 1274, Stedatter (Rt s. 247), Rt s. 727 og Incest II (Rt s. 1766) danner grunnlag for en slik slutning. Slik rettanvendelse samsvarer med lovgivers begrunnelser for lovendringen i Risiko for skadevirkninger hos fornærmede var ansett som et særlig hensyn til grunn for lovendringen. Økt vektlegging av momentet anses også å være en konsekvens av domstolenes økte betoning av oppreisningens formål om kompensasjon til skadelidte Konkrete skadevirkninger I Rt s uttalte førstvoterende at en generell risiko for skader «bør få betydning ved fastsettingen av oppreisningserstatningen, og uten at det vanligvis vil være behov for å gå nærmere inn på hvordan utviklingen for den unge i den konkrete saken har vært eller kan ventes å bli» (avsnitt 35). Uttalelsen er fulgt opp i Rt s. 727, der førstvoterende med grunnlag i uttalelsene ikke fant det nødvendig å gå nærmere inn på fornærmedes «ikke ubetydelige 106 Se Kjelland (2016a) s

29 skader» (avsnitt 41). Det var likevel ikke tvilsomt at disse skadene måtte «tillegges vekt ved utmålingen» (avsnitt 41). En tendens i rettspraksis synes med andre ord å være at Høyesterett nøyer seg med å vektlegge nettopp generell skaderisiko ved utmålingen, uten at det er nødvendig å gå inn i konkrete vurderinger. Kjelland peker på at dette synes å være et utviklingstrekk i rettspraksis. 107 Et klart uttalt utgangspunkt om at en generell risiko for skader må vektlegges er fordelaktig da konkrete vurderinger av hvordan utviklingen vil bli for den enkelte skadelidte kan medføre vanskelige prognoser, særlig der skadelidte er ung. 108 Vektlegging av generell risiko etter arten av den konkrete handlingen medfører at hensynet om kompensasjon fortsatt ivaretas. Slik rettsanvendelse bidrar også til en mindre belastende bevisførsel for fornærmede, samt en noe enklere behandling av oppreisningskravet. Uttalelsene i Rt s stenger imidlertid ikke for at også vurderinger av konkrete skadevirkninger hos fornærmede kan foretas, se ordlyden om at det «vanligvis» ikke vil være et slikt behov. I hvilke tilfeller det vil være nødvendig å foreta vurderinger av konkrete skadevirkninger, er det imidlertid vanskelig å trekke klare slutninger om. 3.4 Graden av skadevolders skyld Graden av skadevolders skyld er et sentralt moment ved oppreisningsutmålingen, se Normeringsdom I (Rt s. 532, s. 537). 109 I Rt s. 727 la førstvoterende til grunn at uttalelsene i Normeringsdom I også gir veiledning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn (se avsnitt 36). At graden av skadevolders skyld tillegges betydning ved oppreisningsutmålingen er et utslag av hensynet om at oppreisningen skal gjenspeile samfunnets misbilligelse av handlingen. 110 Større grad av skyld taler isolert for høyere oppreisning, mens en lavere skyldgrad tilsier et lavere oppreisningsbeløp. 111 Som tidligere påpekt gjelder majoriteten av høyesterettsavgjørelsene forsettlige overtredelser. 112 Vurderinger av skyldgrad kommer likevel til syne i enkelte avgjørelser. Også innenfor forsettlige overtredelser kan grad av skyld vurderes Se Kjelland (2016a) s Ibid. Se også Forsettlig drap (Rt s. 274, s. 278) og Psykotisk person II (Rt s. 1203, avsnitt 39). Se Kjelland (2016a) s Ibid. Se punkt

30 I Stedatter (Rt s. 247) uttalte førstvoterende ved utmålingen at domfelte «over lang tid og gjennom forskjellige virkemidler» hadde «etablert et rutinemessig mønster av overgrep mot mindreårige barn i den hensikt å tilfredsstille seg selv seksuelt» (avsnitt 39). Uttalelsene illustrerer domfeltes særlig fremtredende skyld, og at momentet ble tillagt betydning ved utmålingen. I Rt s. 601 fant førstvoterende (ved straffutmålingen) særlig grunn til å fremheve «den systematiske og planmessige karakteren av overgrepene, samt utnyttelsen av flere og svært unge jenter» (avsnitt 52). Det er grunn til å anta at graden av skadevolders skyld også fikk betydning ved oppreisningsvurderingen, se punkt Øvrige momenter Gjerningspersonens økonomi og alder Spørsmålet om hvilken betydning gjerningspersonens økonomi skulle få ved oppreisningsutmålingen ble drøftet i lovens forarbeider. Som klart utgangspunkt mente arbeidsgruppen for utredningen at hensynet til gjerningspersonens økonomi måtte vike for de hensyn som talte for en økning av oppreisningsbeløpene. 113 Justisdepartementet konkluderte på sin side med at økonomisk evne hos skadelidte måtte tillegges en viss vekt ved utmålingen. 114 Rettspraksis viser at hensynet til gjerningspersonens økonomi tillegges betydning. Gjennomgående synes likevel tendensen å være at hensynet er lite tungtveiende ved utmålingen. Som hovedregel synes Høyesterett å ha oppstilt utgangspunktet om at slike hensyn bare kan få «begrenset betydning» for oppreisningsnivået, se Incest I (Rt s. 852, s. 859). Chatting (Rt s. 841) fulgte opp uttalelsene og går i samme retning (se avsnitt 60). Førstvoterende viste også til Normeringsdom I (Rt s. 532) der det var uttalt; «siden grunnlaget for betalingsplikten er en straffbar handling hvor omstendighetene knyttet til selve krenkelsen vil være de dominerende» vil hensynet til gjerningsmannens økonomiske evne og hans tilbakeføring til samfunnet «komme mer i bakgrunnen» (s. 537). Som hovedregel synes Høyesterett å ha lagt seg på linjen som arbeidsgruppen i lovforberedelsen argumenterte for; at domfeltes økonomi kommer i bakgrunn ved oppreisningsutmålingen. Reservasjon må imidlertid oppstilles for sakene med en ung gjerningsperson. Her synes Høy Se Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 44. Uttalelsene har tyngre rettskildemessig vekt enn arbeidsgruppens betraktninger, men svekkes ved at spørsmålet ikke er spesielt utførlig drøftet. 27

31 esterett å vektlegge hensynet med betraktelig større tyngde, se Rt s. 669, Rt s. 734 og Rt s I Rt s. 669 kom førstvoterende til at lagmannsretten hadde satt oppreisningsbeløpet noe høyt, til tross for at krenkelsen var «alvorlig». Han uttalte «jeg legger da vesentlig vekt på gjerningsmennenes unge alder. Erstatningsutmålingen bør være slik at de gis en rimelig mulighet til å betale» (avsnitt 26). Høyesterett satte deretter ned lagmannsrettens beløp på kroner, og utmålte oppreisning til kroner i stedet. Lignende betraktninger synes også å ligge til grunn for utmålingen i Rt s Her uttalte førstvoterende at det måtte «legges vekt på domfeltes unge alder» (avsnitt 37). I begge sakene forelå jevnbyrdighet mellom gjerningsperson og fornærmede, som nødvendigvis også medfører en ung gjerningsperson. Avgjørelsene bærer preg av at begge forhold har en betraktelig tyngde i formildende retning for oppreisingsnivået. I Rt s. 727 forelå ikke jevnbyrdighet mellom partene (gjerningspersonen var over 18 år). Flertallet vektla likevel «særlig gjerningsmannens unge alder» i formildende retning for oppreisningsnivået. Det ble uttalt at «utmålingspraksis i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn viser store variasjoner» og at «det følger av denne at gjerningmannens alder skal tillegges vekt» (avsnitt 39). To dommere dissenterte og uttalte at siden gjerningspersonen var over 18 år da forbrytelsen ble begått, måtte alder tillegges mindre vekt ved utmålingen (se avsnitt 45). Vektlegging av hensynet til en ung gjerningsperson er eksplisitt begrunnet i det økonomiske aspektet som består i at vedkommende rent faktisk skal ha mulighet til å innfri kravet. Et mulig uuttalt hensyn bak rettsanvendelsen kan tenkes å være at det generelle hensyn til domfeltes tilbakeføring til samfunnet etter endt soning har større tyngde når det er tale om en ung person. Sakene med unge gjerningspersoner har gjennomgående et lavt oppreisningsnivå, se Rt s. 601, Rt s. 734 og Rt s Forholdet til annen erstatning Seksuelt misbruk av barn kan føre til tap i barnets fremtidige ervervsevne og/eller så alvorlige skadevirkninger at det er tale om et varig mén hos offeret. 115 I slike tilfeller vil det kunne foreligge et krav på erstatning for økonomisk tap eller menerstatning. Dette tilkjennes i utgangs- 115 Ot.prp. nr. 20 ( ) s

32 punktet uavhengig av oppreisningskravet, 116 men pådømmelse kan likevel få en viss betydning ved oppreisningsutmålingen. Menerstatning innebærer erstatning for «varig og betydelig skade av medisinsk art», jf. skl Skader som ikke er varige eller betydelige går under oppreisningsregelen. 117 Dersom «varig» skade foreligger, er lovens system at menerstatning kreves i tillegg til oppreisning. I forbindelse med lovarbeidet i 1992 ble det avdekket at krav om menerstatning svært sjelden ble fremsatt i saker om seksuelle overgrep mot barn, til tross for at faktiske forhold i mange saker tydet på at grunnlag for slik erstatning forelå. Funnet ble fra lovgivers side fremholdt som et argument for økning i oppreisningsbeløpene. 118 Hva gjaldt erstatning for fremtidig inntektstap (skl. 3-1) ble det fra departementets side fremholdt at slik erstatning «ikke kan eller bør spille noen stor rolle i saker om seksuelt misbruk av barn». 119 Begrunnelsen var særlig at det alltid vil være en betydelig usikkerhet i vurderingen av om overgrep vil lede til redusert ervervsevne i voksen alder. Det ble på generelt grunnlag uttalt at det bør «vises tilbakeholdenhet med å stemple barn og unge som varig uføre av psykiske grunner». 120 Departementets oppfatning var at oppreisning burde være den alminnelige form for erstatning ved seksuelle overgrep mot barn og at mulighetene for et visst fremtidig inntektstap heller burde gi seg utslag i et høyere oppreisningsnivå. I Incest I (Rt s. 852) ble fornærmede tilkjent både oppreisning og erstatning for fremtidig inntektstap. Det var på det rene at fornærmede i saken ville få et års forsinkelse inn i arbeidslivet som følge av overgrepene. Førstvoterende pekte på at uttalelsene i forarbeidene ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å tilsidesette alminnelige årsaksregler i et tilfelle der et konkretisert tap rent faktisk forelå (se s ). Pådømmelse av erstatningen fikk betydning ved oppreisningsutmålingen i saken. Ved utmålingen uttalte førstvoterende at det burde «ha betydning at det her også tilkjennes erstatning for tap i fremtidig erverv» (s. 859). Førstvoterende viste til forarbeidene og uttalte at «den sammenheng mellom erstatning og oppreisning som her påpekes, vil avhengig av bevissituasjonen kunne føre til at oppreisningsbeløpet etter omstendighetene settes noe høyere i tilfelle hvor erstatning ikke idømmes» (s. 859) Se skl. 3-5 første ledd. Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 41. Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 43 og 48. Ot.prp. nr. 20 ( ) s. 48. Ibid. 29

33 I Voldtekt (Rt s. 740) ble dette tydeligere presisert. Førstvoterende ga prinsipielle uttalelser om at det i tilfeller med en mindreårig fornærmet må være mulig å ta hensyn til mulige fremtidige tap i inntekt ved oppreisningsutmålingen, selv om det ikke er noe konkret grunnlag for å si at det foreligger et slikt tap (se avsnitt 32). Høyesterett har med andre ord fulgt opp lovgivers uttalelser om at muligheter for et visst fremtidig inntektstap må gis utslag ved utmålingen i usikre tilfeller, men har klargjort at et forhøyet oppreisningsnivå ikke reparerer for et konkretisert tap dersom dette foreligger, se Incest I (Rt s. 852). Inntrykket er at Høyesterett har inntatt samme holdning til pådømmelse av menerstatning. Gjennom Høyesteretts vektlegging av en generell skaderisiko tas høyde for potensielle skadevirkninger hos fornærmede, se punkt 3.3. Slik rettsanvendelse vil til en viss grad kunne bøte på usikre tilfeller der menerstatning vanskelig kan pådømmes. Rettspraksis viser at forhøyet skaderisiko medfører et forhøyet oppreisningsnivå Forholdet til normeringsnivået i voldtektssaker Det fremgår av flere høyesterettsdommer at oppreisningsutmåling ved overgrep mot barn til en viss grad påvirkes av normeringsnivået i voldtektssaker. At Høyesterett lar normeringsnivået i voldtektssaker få betydning kommer til syne i flere saker. I Voldtekt (Rt s. 740) uttalte førstvoterende uttrykkelig at det ikke var tvilsomt «at oppreisingsansvaret overfor mindreårige som blir valdtekne, må setjast høgare enn overfor vaksne» (avsnitt 32). Tilfellet ble rammet av voldtektsbestemmelsen i tillegg til overtredelse av seksuell omgang med barn under 16 år. Uttalelsen, som er spesielt tydelig i sin form, får likevel betydning også for overgrepstilfeller som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen. I Tillitsforhold (Rt s. 1383) ble det vist til normalerstatningsbeløpet for grovt uaktsom voldtekt, og oppreisningsnivået i saken ble etterfølgende satt høyere enn dette (se avsnitt 18). Overgrepet i saken gjaldt ikke samleie, men overtredelse av gjerningsbeskrivelsen «seksuell omgang» i mindre grov form Se kapittel fire. Domfelte hadde ved to anledninger stukket en finger inn i fornærmedes skjede og ved en anledning slikket hennes kjønnsorgan. Overgrepet var begått overfor en jente på sju år. 30

34 Sovevoldtekt (Rt s. 1129) gjaldt overgrep som skjedde mens barna sov. På samme måte som i Tillitsforhold forelå en mindre grov overtredelse av «seksuell omgang», 123 men det forelå også overtredelse av voldtektsbestemmelsen. 124 Førstvoterende viste til lovgivers forutsetning om en individuell utmåling i hver enkelt sak og uttalte deretter at: «de normerte beløp som foreligger for henholdsvis forsettlig og uaktsom voldtekt til samleie, kroner og kroner, gir etter mitt syn likevel en viss veiledning ved fastsettelsen av beløpet i vår sak. Men ettersom det er tale om små barn, må beløpet settes opp fra det som ville følge av en slik sammenligning» (avsnitt 24). Det ble videre vist til uttalelsene i Voldtekt (Rt s. 740), samt uttalelse i Normeringsdom III (Rt s. 743, avsnitt 22) 125 om at «det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der offeret er mindreårig - under 18 år» (avsnitt 24). Oppreisning ble utmålt til kroner til hver av de fornærmede. At dette innbar «å sette beløpet opp» sammenlignet med normeringsnivået i voldtektssaker har sammenheng med at krenkelsen ikke besto i samleie. Høyesterett har slått fast at normeringsnivået på kroner ved voldtekt gjelder voldtekt til samleie. 126 Rt s. 727 går i en annen retning enn Sovevoldtekt (Rt s. 1129). Til sammenligning gjaldt krenkelsen her fullbyrdet samleie med en jente på 13 og et halvt år, slik at objektivt sett var overtredelsen av «seksuell omgang» grovere enn i Sovevoldtekt, men fornærmede var eldre og det forelå ikke overtredelse av voldtektsbestemmelsen. Gjerningspersonen var over 18 år og det forelå ikke jevnbyrdighet mellom partene. Fornærmede gjorde gjeldende at oppreisningsnivået ved overtredelse av strl. 195 måtte oppjusteres til samme nivå som i voldtektssaker. Både flertall og mindretall avviste fornærmedes anførsler. Førstvoterende uttalte at hun var «enig i at erstatningsnivået i voldtektssaker kan gi veiledning et stykke på vei» og viste deretter til normeringsnivåene, se avsnitt Etterfølgende uttalte hun imidlertid at «særlig gjerningsmannens unge alder» i saken medførte at oppreisningen måtte settes lavere enn dette (avsnitt 39). Oppreisning ble utmålt til kroner, som er halvparten av normeringsbeløpet for (forsettlig) voldtekt til samleie Domfelte hadde ført en finger inn i skjeden til den ene fornærmede (ni år) og hadde benyttet hånden til den andre fornærmede (seks år) til å masturbere sin penis. Domfelte hadde skaffet seg seksuell omgang «med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen», jf. tidligere straffelov 192 første ledd bokstav b. Saken gjaldt voldtekt av en jente på 17 og et halvt år. Se Normeringsdom III (Rt s. 743, avsnitt 19). Dissens

35 Heller ikke annenvoterende sluttet seg til fornærmedes anførsler om at hun burde tilkjennes samme oppreisning som voldtektsofre. Det ble uttalt at «selv om seksuell omgang med barn under 14 år betegnes som voldtekt i straffeloven , har ikke lovgiver gått bort fra utgangspunktet om individuell vurdering ved seksuelle overgrep mot barn, slik også førstvoterende har redegjort for». Videre ble uttalt at det i «et tilfelle som dette» ikke ville være riktig å legge oppreisningsnivået for voldtekt til grunn (avsnitt 45). Mindretallet på to dommere stemte for at lagmannsrettens utmålte beløp på kroner skulle tilkjennes. Dissensen besto i at mindretallet mente at gjerningsmannens alder burde tillegges mindre vekt (se avsnitt 45). Både flertall og mindretall var likevel enige om at oppreisningsbeløpet i den type sak man sto overfor ikke kunne ligge på samme nivå som voldtektssakene. Avgjørelsene illustrerer at rettspraksis er noe sprikende. Hva gjelder voldtektstilfellene har Høyesterett vært klar i sin sak; oppreisningsansvaret ved voldtekt av barn må settes høyere enn normalerstatningsnivået ved voldtekt av voksne. Uttalelsene er prinsipielle i både Voldtekt (Rt s. 740) og Sovevoldtekt (Rt s. 1129). Siden disse saker også gjaldt overtredelse av voldtektsbestemmelsen, er det usikkert hvilken konkret betydning de får ved overtredelser av straffeloven 299 og 302 alene. Rt s. 727 illustrerer at uttalelsene ikke fikk betydning i saken. Førstvoterende viste bare til uttalelsene i Sovevoldtekt om lovgivers forutsetning om individuelle utmålinger (se avsnitt 35), men tok (til tross for fornærmedes anførsler) ikke stilling til betydningen av de etterfølgende uttalelser i den tidligere saken. Hvilken konkret betydning normeringsnivået i voldtektssaker får ved oppreisningsutmåling etter overtredelser av strl. 299 og 302 alene, er det vanskelig å trekke klare slutninger om. 32

36 3.5.4 Momenter som ikke kan tas i betraktning ved utmålingen Høyesterett har ved enkelte anledninger uttrykkelig uttalt at visse momenter ikke får betydning ved oppreisningsutmålingen. Rt s er prinsipiell og avklarer spørsmålet om oppreisningsansvar i overgrepssaker mot barn kan settes ned som følge av skadelidtes medvirkning etter skl Førstvoterende uttalte i avsnitt 36: «Det er åpenbart at barnets, eller den unges, deltakelse i handlingen i det typetilfellet som jeg her ser på, er av en annen karakter enn når det for eksempel gjelder overgrep overfor barn på fire-fem år. Men bestemmelsen i straffeloven 195 er satt for å verne mindreårige mot å bli utnyttet seksuelt, og det klare utgangspunktet også ved utmåling av oppreisningserstatning må være at ansvaret ligger hos den voksne. Å sette ned erstatningen fordi den unge frivillig har deltatt i handlingen, kan derfor som hovedregel ikke være aktuelt, og jeg ser det som utvilsomt at det ikke bør gjøres i vår sak» I streng forstand stenger ikke uttalelsene for at skadelidtes medvirkning kan komme til å få en viss betydning i spesielle tilfeller. Rettsanvendelsen i saken illustrerer likevel at det skal svært mye til. Fornærmede (som var 13 år og ti måneder) hadde utgitt seg for å være eldre enn hun var, samt deltatt i handlingen. Høyesterett uttalte at oppreisningen «utvilsomt» ikke burde settes ned i vedkommende sak. Det er nærliggende å tolke dommen dithen at lemping av oppreisningsansvar basert på skadelidtes medvirkning vil være uaktuelt i nær sagt alle saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. I Rt s. 727 uttalte førstvoterende at gjerningspersonens personlige forhold og det moment at det var gått lang tid siden overgrepet, var momenter som ikke kunne tillegges vekt ved utmålingen (se avsnitt 42). Lagmannsretten hadde vist til domfeltes psykiske problemer og rusavhengighet og tillagt disse forhold betydelig vekt ved straffutmålingen. Førstvoterende var ikke enig i at domfeltes personlige forhold kunne få særlig betydning ved en så alvorlig seksualforbrytelse, verken ved straffutmålingen (se avsnitt 27) eller ved oppreisningsutmålingen (se avsnitt 42). Alder og økonomi hos gjerningspersonen anses med andre ord som relevante hensyn 128 mens andre personlige forhold hos domfelte ikke er relevante. 128 Se punkt

37 3.6 Deloppsummering Analyse av utmålingsmomentene etterlater inntrykk av at enkelte faktiske forhold vektlegges med særlig tyngde ved utmålingen, i enten formildende eller skjerpende retning for nivået. Momentene synes særlig å være utslag av tre ulike perspektiver: skadevolders perspektiv, relasjonsperspektivet (mellom overgriper og skadelidte) og skadelidtes perspektiv. 129 Figur 2. Momentenes tre perspektiver Tabellforklaring: Grønn farge illustrerer forhold som taler i formildende retning for nivået og rød farge i skjerpende retning for nivået. Fra et skadevolderperspektiv tillegges det betydning dersom gjerningspersonen er ung. At gjerningspersonen er ung vil ofte også medføre at personen er jevnbyrdig i alder og utvikling med fornærmede. Rettspraksis viser at disse to momenter vektlegges med tyngde i formildende retning for oppreisningsnivået. Gjerningspersonens unge alder er vektlagt også i saker uten jevnbyrdighet mellom partene (der aldersforskjellen har vært for stor). De to momentene er med andre ord selvstendige momenter. Fra et skadevolderperspektiv kommer også hensynet til gjerningspersonens økonomi. Dette hensynet kommer generelt i bakgrunn ved utmålingen, men hensynet vektlegges dersom gjerningspersonen er ung. Dersom gjerningspersonen har utvist en fremtredende grad av skyld er dette et moment i skjerpende retning for oppreisningsnivået. 129 En slik perspektivering har ikke vært benyttet tidligere i mitt tema, men har gjenklang i andre analyser innenfor erstatningsretten, se Andersson Skyddsändamål och adekvans (1993) kapittel

38 Flere vektige momenter har utslag i et relasjonsperspektiv. Basert på rettspraksis kan det utledes en slutning om at arten av handlingene særlig måles etter relasjonen mellom partene. Dersom det foreligger jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom partene, anses dette som et mindre grovt forhold og momentet vektlegges med tyngde i formildende retning. Motsatt vektlegges misbruk av nære relasjoner (slekt, omsorg, avhengighet eller tillit) med tyngde i skjerpende retning, da dette anses som et grovere forhold. Dette har sammenheng med den generelle risiko for skadevirkninger som foreligger i alle overgrepssaker og som vektlegges i relativ grad etter arten av overgrepet. Fra skadelidtes perspektiv har momentene om skadevirkninger (både generelle og konkrete) sitt utslag. Disse momenter vektlegges utelukkende av hensyn til skadelidte. Tendensen synes å være at risiko for skadevirkninger vektlegges i relativ grad særlig ut i fra et relasjonsperspektiv. Handlingens objektive grovhet måles imidlertid ikke utelukkende fra et slikt perspektiv. Høyesterett har uttalt at særlig krenkende omstendigheter ved handlingen (eksempelvis filming av overgrepet) innebærer risiko for tilleggsbelastninger hos fornærmede. Slike faktiske forhold må tillegges vekt i skjerpende retning for oppreisningsnivået. Det samme vil gjelder dersom overgrepet er begått over særlig lang tid. 35

39 4 OPPREISNINGSNIVÅET ANALYSE AV TYPETILFELLER 4.1 Utvalget av typetilfeller I Rt s ga Høyesterett prinsipielle uttalelser om utmålingen i overgrepssaker mot barn. Førstvoterende fremholdt at lovgivers forutsetning om individuelle utmålinger i hver enkelt sak ikke er til hinder for at man ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpene «kan operere med enkelte typetilfeller innenfor overtredelsene av 195» (avsnitt 34). Vedkommende sak representerte et slikt typetilfelle; «en godt voksen mann som kommer i kontakt på internett med en ung pike som utgir seg for å være eldre enn hun er, og han utnytter henne seksuelt på en måte som må betegnes som temmelig kynisk» (avsnitt 34). Uttalelsene viser at inndeling av rettspraksis etter ulike faktiske forhold, har en nytteverdi ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpene. Selv om det ikke gjelder et normeringsnivå i overgrepssaker mot barn, betyr det ikke at domstolene står på «bar bakke» i utmålingsvurderingen. Ved inndeling av sakene etter ulike faktiske forhold vil man kanskje kunne oppnå konklusjoner om et veiledende nivå innenfor det enkelte typetilfellet. Rettsavklaring bidrar til å sikre lik behandling av saker som ligner hverandre i faktisk art, slik at stadig flere typetilfeller kan omfattes av stadig sikrere regler. 130 Jeg har delt rettspraksis inn i fire typetilfeller. Disse har jeg funnet frem til ved å klarlegge utmålingsmomentene i kapittel tre. Kartlegging av momentene har synliggjort at ulike momenter synes å bli avgjørende ved ulike faktiske forhold. Sakene i typetilfelle 1 har til felles at det foreligger jevnbyrdighet mellom gjerningsperson og fornærmede. Sakene i typetilfelle 2 har til felles at det foreligger misbruk av en etablert kontakt mellom gjerningsperson og fornærmede. Sakene bærer preg av at kontakten synes å være etablert med sikte på seksuell omgang. Sakene i typetilfelle 3 skiller seg fra typetilfelle 2 ved at gjerningspersonen enten har, eller bevisst oppnår et tillitsforhold til fornærmede og misbruker denne tilliten for å oppnå seksuell omgang. Sakene i typetilfelle 4 kjennetegnes av at det foreligger misbruk av enten slektskap eller et omsorgsforhold som gjerningspersonen har til fornærmede. Sakene er dermed delt inn etter faktiske kjennetegn i saksforholdet, slik at lignende tilfeller plasseres i samme typetilfelle. Ingen saker er likevel helt like og variasjon forekommer. Der 130 Kjelland (2008) s

40 variasjon i faktiske forhold synes å være årsak til ulik utmåling innenfor samme typetilfelle, vil dette påpekes. I motsetning til forrige kapittel vil oppreisningsnivået i sakene stå i fokus da hensikten er å undersøke om veiledende nivåer kan oppstilles. Jeg vil fokusere på faktiske forhold og hvilke nivåer disse medfører. Selv om ikke resultatet i alle avgjørelsene kan anses som veiledende (dette påpekes der det gjelder), har jeg likevel valgt å ta alle avgjørelsene med for å gi en oversikt over avsagte dommer. Jeg har tatt funnene fra hvert typetilfelle inn i en glideskala. Denne er plassert til sist under hvert typetilfelle. Jeg har valgt å bruke samme lengde på skalaen ( kroner) for alle fire typetilfeller. Dette er gjort for å illustrere bredden i oppreisningsbeløpene. Jeg kommer ikke til å presisere for hver enkelt sak hvilke øvrige straffebestemmelser forholdet faller inn under utover at forholdet rammes av strl. 299 eller 302 (tidligere lov 195 og 196). 131 Ved oppstilling av veiledende nivåer vil jeg skille mellom overtredelse av 299 og overtredelse av Ung gjerningsperson og jevnbyrdighet i alder og utvikling (typetilfelle 1) Det første typetilfellet i gjennomgangen av rettspraksis er sakene med en ung gjerningsperson og jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom gjerningsperson og fornærmede. Fellesnevner for sakene er jevnbyrdighet, ung gjerningsperson og at handlingene bærer preg av utnyttelse. I Rt s. 669 ble to gjerningsmenn (begge omtrent 16 år på gjerningstidspunktet) dømt etter tidligere straffelov 195 for i fellesskap å ha hatt seksuell omgang (blant annet samleier) med en jente på 13 år og 5 måneder. Handlingene bar preg av kynisk utnyttelse av fornærmede (se avsnitt 18). Det ble lagt «vesentlig vekt på gjerningsmennenes unge alder» (avsnitt 26). Oppreisning ble satt til (33 000) kroner. Rt s. 601 gjaldt domfellelse for overtredelser av tidligere straffelov 195 og 196 mot totalt seks fornærmede. Kravet til fornærmede (D) ble behandlet av Høyesterett, og gjaldt flere tilfeller av vaginale samleier uten kondom med en jente på 15 år og 11 måneder. Overgriper var 3 år og 8 måneder eldre enn jenta. Høyesterett fant ved straffutmålingen «særlig grunn til å fremheve den systematiske og planmessige karakteren av overgrepene» (avsnitt 52). Uttalelsene lå antagelig til grunn også for oppreisningsutmålingen, som er viet lite oppmerksomhet. Førstvoterende uttalte at han ikke hadde «grunnlag for å fravike tingrettens vur- 131 Slike forhold fremkommer naturlig ved utmålingsvurderingen, se punkt

41 dering» og pekte på at oppreisningsspørsmålet ikke var «nevneverdig prosedert» (avsnitt 57). Tingrettens utmålte oppreisningsbeløp (31 000) kroner ble av disse grunner stående (se avsnitt 57). Ettersom Høyesterett vek tilbake for å foreta en selvstendig vurdering av beløpet, vil resultatet i saken tillegges mindre vekt som veiledende nivå. I Rt s. 734 var domfelte (16 år på gjerningstidspunktet) dømt for to overtredelser av tidligere straffelov 195. Overtredelsene gjaldt samleier med to fornærmede, der den ene var 13 år og 5 måneder og den andre 12 år og 11 måneder. For den eldste fornærmede (B) ble det lagt til grunn at det forelå jevnbyrdighet i alder og utvikling, noe som ikke gjaldt for den yngste fornærmede (C). Oppreisningsutmålingen til C vil av denne grunn ses på i neste typetilfelle (da det ikke forelå jevnbyrdighet mellom partene). I sakens konkrete vurdering ble domfeltes unge alder fremholdt som et moment som måtte veies opp mot at det forelå «alvorlige overgrep med klare elementer av utnyttelse» (avsnitt 37). For flertallet ble det betydelig vektlagt at domfelte og fornærmede B var jevnbyrdige i alder og utvikling (avsnitt 38). Høyesterett utmålte et beløp på (63 000) kroner. 132 I Rt s forelå ikke jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom domfelte og fornærmede, men sakens faktiske forhold gjør likevel at den passer best her. Domfelte (18 år og 10 måneder på gjerningstidspunktet) hadde ved flere anledninger hatt samleie med en jente på 13 år og 8 måneder. Forholdet mellom partene ble lagt til grunn som «nært og fortrolig» og måtte «få nesten samme betydning for straffutmålingen som et kjæresteforhold» (avsnitt 13). Førstvoterende uttalte at «den beskrivelse av handlingen som jeg tidligere har gjengitt, tilsier under ingen omstendighet et høyt oppreisningsbeløp» (avsnitt 17). Oppreisning ble satt til 5000 (6000) kroner. 133 Dommene viser at særlig momentet «handlingens art» er avgjørende. Utnyttelsespreget vektlegges i skjerpende retning for oppreisningsnivået og jevnbyrdighet, samt gjerningsmennenes unge alder, i formildende retning. Generelt for typetilfelle 1 er at sakene anses mindre alvorlige enn andre saker som gjelder overtredelser av straffeloven 299 og 302. Dette gjenspeiles i oppreisningsnivået. Beløpene spenner seg i høyesterettspraksis fra 6000 til kroner. Rt s er ikke særlig representativ for typetilfellet. Verken jevnbyrdighet eller utnyttelse forelå. Saken skiller seg med dette fra de andre sakene, og resultatet i saken vil ikke oppstilles som veiledende for dette typetilfellet Dissens 4-1. Dissens

42 De resterende saker har et oppreisningsnivå fra til kroner. Det er nærliggende å legge resultatet i Rt s. 734 på kroner i nåverdi til grunn som veiledende ved overtredelser av strl. 299 (barn under 14 år), siden avgjørelsen er nyest i alder og det generelt må legges til grunn at oppreisning er gjenstand for utvikling. Dette medfører et veiledende nivå på ca kroner. Hva gjelder overtredelse av strl. 302 (barn under 16 år) er Rt s. 601 nyest i alder. Her vek imidlertid Høyesterett tilbake for å foreta en selvstendig vurdering, og tingrettens utmålte beløp på kroner i nåverdi ble stående. Da Høyesterett ikke foretok en utmålingsvurdering, fremstår det noe usikkert om resultatet kan anses å være veiledende. Dette medfører at det ikke er grunnlag for å oppstille et konkret veiledende nivå ved overtredelse av strl. 302 (barn under 16 år). Det kan likevel antas at et slikt nivå er noe lavere enn kroner, da overtredelse av strl. 299 generelt anses som en grovere overtredelse. Nivået vil likevel bero på krenkelsens art. Fellesnevner er jevnbyrdighet, ung gjerningsperson og preg av utnyttelse i handlingene. Figur 3. Veiledende oppreisningsnivå 2016 for typetilfelle 1 39

43 4.3 Misbruk av etablert kontakt (typetilfelle 2) Fellesnevner for sakene i typetilfelle to er at det foreligger misbruk av kontakt mellom gjerningsperson og fornærmede, som typisk er etablert over internett eller gjennom tilfeldig kjennskap mellom partene. Karakteriserende er at gjerningspersonen bevisst synes å ha etablert kontakt med fornærmede med sikte på kynisk, seksuell utnyttelse av vedkommende. Voldtekt (Rt s. 740) gjaldt voldtekt av jente på 14 år og 11 måneder (overtredelse av tidligere straffelov 196 samt voldtektsbestemmelsen). Overgriper var syv år eldre enn fornærmede og det var tale om en «alvorleg valdtekt» og et «nokså langvarig overgrep» (avsnitt 18). Partene hadde kommet i tilfeldig kontakt to dager før overgrepet skjedde (se avsnitt 16). Ved utmålingen viste førstvoterende til normeringsbeløpet ved voldtekt som ble fastsatt til kroner i Normeringsdom I (Rt s. 532). Han uttalte at det ikke var tvilsomt at oppreisningsansvaret overfor mindreårige som blir voldtatt, må settes høyere (se avsnitt 32). Lagmannsrettens utmålte oppreisningsbeløp på (93 000) kroner ble stående da Høyesterett ikke fant grunn til å ta domfeltes anke til følge. Avgjørelsen ble avsagt rett før Normeringsdom II (Rt s. 1580) der Høyesterett oppjusterte normeringsnivået ved voldtekt fra kroner til kroner. Da Høyesterett i Voldtekt (Rt s. 740) tok utgangspunkt i daværende normeringsnivå og eksplisitt uttalte at det ikke var tvilsomt at nivået må settes høyere ved voldtekt av barn, er det nærliggende å anta at nivået i saken ikke er representativt for sakens faktiske forhold i dag. Resultatet i saken vil av denne grunn ikke tillegges betydning som veiledende. 134 Rt s gjaldt en sak der en voksen mann hadde hatt et samleie med en jente på 13 år og 10 måneder (overtredelse av tidligere straffelov 195). Domfelte hadde kommet i kontakt med fornærmede over nettet dagen før overgrepet. Førstvoterende pekte på at det var tale om en utnyttelse som måtte betegnes som «temmelig kynisk» (avsnitt 34). Oppreisning ble satt til (49 000) kroner. I Tilfeldig kontakt (Rt s. 559) ble en 22 år gammel mann dømt for to tilfeller av seksuell omgang med en jente på 13 år og ni måneder. Den seksuelle omgangen var ansett likestilt med samleie. Oppreisningsutmålingen ble viet lite oppmerksomhet i saken. Førstvoterende uttalte at siden forholdet ikke var å anse som noe kjæresteforhold, men «snarere en mer tilfeldig kontakt med et visst preg av utnyttelse» fant hun ikke grunn til å ta domfeltes anke til følge og sette beløpet ned. Lagmannsrettens utmålte beløp på (36 000) kroner ble stående 134 Høyesterett hadde i tillegg en begrenset kompetanse ved utmålingen da saken baserte seg på domfeltes anke. 40

44 (se avsnitt 29). Resultatet i saken kan (som nevnt innledningsvis) ikke legges til grunn som veiledende. 135 Rt s. 727 gjaldt overtredelse av tidligere straffelov 195. Domfelte (18 år på gjerningstidspunktet) hadde hatt ett vaginalt samleie uten kondom med en jente på 13 og et halvt år. Domfelte og fornærmede hadde truffet hverandre ved noen få anledninger i forkant av overgrepet. Førstvoterende vektla at overgrepet bar preg av en eldre gutts utnyttelse av en yngre jente, mens gjerningsmannens unge alder var et moment i formildende retning (se avsnitt 39 40). Flertallet utmålte oppreisning til (78 000) kroner. 136 I Rt s. 734 forelå overtredelser mot to fornærmede. Mellom domfelte og fornærmede C forelå det ikke jevnbyrdighet i alder og utvikling, og forholdet passer best her. Denne overtredelsen gjaldt samleie med en jente på 12 år og 11 måneder (domfelte var 16 år på gjerningstidspunktet). Førstvoterende pekte på at det dreide seg om «alvorlige overgrep med klare elementer av utnyttelse» og at C hadde «alvorlige plager i ettertid» (avsnitt 37). Oppreisning til C ble utmålt til (78 000) kroner. Dommene under typetilfelle to viser at også her er momentet om «handlingens art» fremtredende. Overgrepene i sakene anses å være av høyere alvorlighetsgrad enn sakene under første typetilfelle, noe som også gjenspeiles i oppreisningsnivået. Resultatene i Voldtekt (Rt s. 740) og Tilfeldig kontakt (Rt s. 559) legges som nevnt ikke til grunn som veiledende. Sakene som står igjen under typetilfelle to er da Rt s. 1068, Rt s. 727 og Rt s Alle disse sakene gjelder overtredelse av tidligere straffelov 195 og overgrep bestående i samleier. Spennet går fra kroner i nåverdi. Oppreisningsbeløpet ble utmålt til kroner i både Rt s. 727 og Rt s Ettersom disse avgjørelser er nyere i tid er det nærliggende å legge dette nivået til grunn. Et veiledende nivå ved overtredelse av strl. 299 (barn under 14 år) under dette typetilfellet kan dermed antagelig sies å være ca kroner. Ved overtredelse av strl. 302 (barn under 16 år) antas at nivået er noe lavere enn kroner. Overtredelse av strl. 302 anses generelt for å være en mindre grov overtredelse, men nivået vil bero på krenkelsens art. Figur over veiledende nivåer fremgår på neste side Se punkt 1.3. Dissens

45 Figur 4. Veiledende oppreisningsnivå 2016 for typetilfelle 2 42

46 4.4 Misbruk av tillit (typetilfelle 3) Typetilfelle tre kjennetegnes av at gjerningspersonen enten har eller bevisst etablerer et særlig tillitsforhold til fornærmede, og deretter misbruker tilliten til å oppnå seksuell omgang. I Ringvold (Rt s. 864) ble gjerningspersonen (en 30 år gammel mann) strafferettslig frikjent for tiltalen om seksuelle overgrep som gjaldt overtredelse av tidligere straffelov 195 og 192 (voldtekt). 137 Gjerningsperson og fornærmede (13 år gammel) var stesøsken, og overgrepene forekom i perioder som fornærmede bodde hos sin far (der gjerningspersonen også bodde). Til tross for strafferettslig frifinnelse, idømte Høyesterett oppreisning til fornærmede. 138 Høyesterett bygget på at det hadde skjedd flere overgrep, som gjaldt grove krenkelser med en viss maktutfoldelse, samt at skadelidte var påført skadevirkninger (s. 872). Oppreisning ble utmålt til ( ) kroner. I Chatting (Rt s. 841) ble en 32 år gammel mann dømt for overtredelse av tidligere straffelov 195. Vedkommende hadde hatt tre samleier med en jente på 12 år, som han hadde oppnådd fortrolighet med gjennom chatting på nettet. Fornærmede ble tilkjent både oppreisning og menerstatning for langvarig psykisk skade. Handlingene ble betegnet som en «grov krenkelse av fornærmede med flere tilfeller av samleie» (avsnitt 61). I skjerpende retning ble det vektlagt at gjerningspersonen hadde oppnådd et tillitsforhold til skadelidte og at første samleiet var videofilmet (se avsnitt 61). Høyesterett kom likevel til at beløpet sammenlignet med andre saker var satt noe høyt av lagmannsretten ( kroner) og konkluderte med oppreisning på (93 000) kroner. Rt s. 743 gjaldt (kvalifisert) seksuell handling med en jente på syv år, begått av en tilsynsvakt på skolen der fornærmede var elev. Domfelte hadde løftet opp skjørtet til fornærmede og berørt baken hennes med erigert penis. Førstvoterende uttalte at «overgrepet skjedde i forbindelse med et arrangement på skolen og dermed i en situasjon hvor A hadde et særlig krav på trygghet» (avsnitt 41). Videre uttalte hun at selv om det ikke dreide seg om den mest alvorlige formen for seksuelle overgrep mot barn, måtte det legges vekt på at handlingen etter lagmannsrettens syn «nærmet seg grensen for utuktig omgang» (avsnitt 41). Der er nærliggende at handlingen ville vært omfattet av dagens strl. 299 «kvalifisert seksuell handling». 139 Høyesterett fant at lagmannsrettens utmålte beløp på kroner var noe lavt, og hevet oppreisningsbeløpet til (36 000) kroner Skl. 3-5 bokstav b slik den lød før lovendringen i 1992 lagt til grunn, da sakens faktiske hendelser fant sted før ikrafttredelse av lovendringen. Se punkt Se punkt

47 Tillitsforhold (Rt s. 1383) gjaldt overtredelse av tidligere straffelov 195. En mann var straffedømt for to tilfeller av seksuell omgang med en jente på syv år. Forholdet besto i at domfelte ved to anledninger hadde ført en finger inn i fornærmedes skjede og i tillegg slikket hennes kjønnsorgan ved en anledning. Domfelte hadde tidligere vært samboer med fornærmedes mor. Overgrepene skjedde i fornærmedes hjem mens domfelte var barnevakt for fornærmede og ved annen anledning da domfelte overnattet under hos familien. Høyesterett uttalte at forholdet innebar «grove tillitsbrudd» (avsnitt 16). Oppreisning ble utmålt til (85 000) kroner. 140 I Stedatter (Rt s. 247) var domfelte straffedømt for flere overtredelser av tidligere straffelov 195, som omfattet seks fornærmede, derav en var domfeltes stedatter B og de øvrige fornærmede var hennes venninner. Førstvoterende uttalte at situasjonen til de øvrige fornærmede skilte seg fra Bs situasjon ved at overgrepene ikke skjedde i deres hjem og at de ikke ble uført av en omsorgsperson (se avsnitt 43). Uttalelsene viser at utmålingen til de øvrige fornærmede passer best her. Overgrepene skjedde mens de fornærmede var på besøk i domfeltes hjem og innebar med andre ord misbruk av tillit. For fornærmede C og D besto overgrepene i at de fornærmede et betydelig antall ganger var blitt tvunget til å masturbere domfelte til sædavgang. Domfelte hadde også ved noen anledninger ført penis inn i munnen på fornærmede C. I lagmannsrettens domspremisser ble det lagt til grunn at misbruket hadde foregått over flere år, og at overgrep hadde forekommet rundt 150 ganger (se avsnitt 21). Ved oppreisningsutmålingen uttalte førstvoterende at overgrepene mot C og D var «meget alvorlige» (avsnitt 43). Det måtte tas i betraktning at domfelte førte penis inn i munnen til C, men at dette ikke skjedde for fornærmede D. Høyesterett fant ikke grunn til å ta domfeltes anke til følge og lagmannsrettens utmålte beløp på ( ) kroner til C og ( ) kroner til D ble stående. Utmålte oppreisningsbeløp til C og D i Stedatter (Rt s. 247) illustrerer en nivåheving i senere års rettspraksis ved overtredelse av gjerningsbeskrivelsen «seksuell omgang» uten at samleier foreligger. Ved utmålingen viste førstvoterende til Tillitsforhold (Rt s. 1383) der Høyesterett ikke tok til følge domfeltes anke over lagmannsrettens utmåling til kroner. Det ble vist til at de faktiske forhold i Tillitsforhold måtte karakteriseres som «noe mindre alvorlig» enn overgrepene mot C og D (avsnitt 44). Oppreisningsbeløpene ble dermed utmålt til et høyere nivå. 140 Høyesterett hadde ikke prosessuell kompetanse til å utmåle et høyere beløp. 44

48 For de øvrige fornærmede E, F og G gjaldt krenkelsene forsøk på overtredelser av tidligere straffelov 195. Forholdene besto i at domfelte hadde forsøkt å få de fornærmede til å masturbere seg, blant annet ved å stille seg naken og ta tak i armen til fornærmede eller be fornærmede om å ta han på penis. Førstvoterende uttalte at overgrepene var «klart mindre alvorlige enn overgrepene mot B, C og D» idet det bare var tale om forsøk på overtredelse. Omfanget var dessuten langt mindre, men førstvoterende fremholdt at det likevel var «tale om alvorlige krenkelser» (avsnitt 48). Krenkelsene måtte til en viss grad ses i sammenheng med de grove overgrep som ble begått mot B, C og D, da det var rimelig å anta at totalbildet forsterket belastningen også for E, F og G (se avsnitt 49). 141 Til tross for noe ulike individuelle forhold, utmålte førstvoterende samme beløp til de tre fornærmede, under begrunnelsen av at den generelle skaderisiko antagelig var nokså lik for de tre (se avsnitt 50). Førstvoterende ble stående ved lagmannsrettens utmåling på (54 000) kroner til hver av de fornærmede. Selv om Høyesterett hadde en begrenset prosessuell kompetanse ved utmålingen, gir avgjørelsen likevel uttrykk for Høyesteretts oppfatning av de ulike oppreisningsnivåene i saken. Førstvoterende uttalte eksplisitt at «etter min mening ligger beløpene som lagmannsretten har fastsatt, på et riktig nivå» (avsnitt 46). Sovevoldtekt (Rt s. 1129) gjaldt overgrep overfor to barn yngre enn ti år, som skjedde mens barna sov. Forholdet besto i at domfelte hadde ført en finger inn i skjeden til den ene fornærmede (som var ni år) og at han hadde benyttet hånden til den andre fornærmede (som var seks år) til å masturbere sin penis. Det forelå overtredelse av voldtektsbestemmelsen. Selv om overgrepene ikke besto i samleie, pekte førstvoterende på at det var tale om alvorlige integritetskrenkelser (se avsnitt 25). Overgrepene ble fotografert og det forelå et «grovt tillitsbrudd» i og med at overgrepene skjedde mens barna var på overnatting hos domfelte (se avsnitt 17 og 25). Oppreisning ble utmålt til ( ) kroner til hver av de fornærmede. Oppreisning spenner seg i de nevnte sakene fra Dersom det skal oppstilles et veiledende nivå i denne typen saker der misbruk av tillitsforhold er særlig fremtredende, kan det synes hensiktsmessig å skille mellom saker der samleie har funnet sted og saker av mindre grove overtredelser. Utmålte oppreisningsbeløp på kroner skiller seg ut ved at disse kun gjelder forsøk på overtredelse. Utmålt beløp på kroner skiller seg ut ved at dette gjelder seksuell hand- 141 Fornærmede F hadde eksempelvis måttet overvære at B i stedet for henne måtte masturbere domfelte, se avsnitt

49 ling. At Høyesterett i Stedatter (Rt s. 247) utmålte kroner ved forsøk, kan tale for at utmålt oppreisningsbeløp på kroner (nåverdi) i Rt s. 743 ikke nødvendigvis er representativt i dag. Handlingen grenset til utuktig omgang (se avsnitt 41) og gjaldt fullbyrdet overtredelse. Beløpet legges ikke til grunn som veiledende, da Stedatter synes å illustrere en viss nivåheving. Basert på Tillitsforhold kan det antagelig utledes et veiledende nivå på kroner for mindre grove overtredelser av «seksuell omgang». Ved overtredelse bestående i samleier, alternativt grovere overtredelser av «seksuell omgang» uten at samleier foreligger (se Stedatter) kan det oppstilles en slutning om et veiledende oppreisningsnivå som må sies å være høyere enn kroner. Veiledende oppreisningsbeløp gjelder her overtredelse av seksuell omgang med barn under 14 år (strl. 299). Det er ikke grunnlag for å oppstille noe konkret veiledende nivå ved overtredelse som gjelder seksuell omgang med barn under 16 år (strl. 302). Nivået antas å være noe lavere enn ved overtredelse av strl. 299, men krenkelsens art må tas i betraktning. Figur 5. Veiledende oppreisningsnivå 2016 for typetilfelle 3 46

50 4.5 Misbruk av slektskap- eller omsorgsforhold (typetilfelle 4) Typetilfelle fire kjennetegnes som de alvorligste tilfellene av overgrepssakene. Det særlig typiske i sakene er at det foreligger misbruk fra gjerningspersonens side av et slektskap- eller omsorgsforhold, samt at overgrepene har forekommet over en viss tidsperiode. I Incest I (Rt s. 852) var en far straffedømt for å ha seksuelt misbrukt sin 14 år gamle datter ved flere anledninger på hoteller ulike steder i utlandet. Overgrepene besto blant annet i samleier og var ikke mulig å tallfeste. Datteren hadde fra før hatt en vanskelig oppvekst hos mor og stefar og befant seg i en sårbar livssituasjon. Dette var forhold faren kjente til. Fornærmede hadde i årene etter farens overgrep alvorlige psykiske problemer og ble tilkjent erstatning for fremtidig inntektstap ved siden av oppreisning. Førstvoterende viste til at saken innebar «et meget graverende forhold» særlig begrunnet i fornærmedes spesielle, sårbare situasjon og at overgrepene fant sted i utlandet uten fluktmuligheter (s. 859). Oppreisning ble satt til ( ) kroner. Incest II (Rt s. 1766) gjaldt en sak der en mann var dømt for seksuelle overgrep og voldsbruk mot sine to døtre. 142 Det var tale om langvarige og svært alvorlige overgrep. Av lagmannsrettens beskrivelser (gjengitt av Høyesterett) fremgikk det blant annet at døtrene levde i en konstant redsel og angst gjennom oppveksten for farens sinneutbrudd. De seksuelle overgrepene mot B skjedde flere ganger i uken til tross for at B forsøkte å gjemme seg, gråt og ga uttrykk for at hun ikke ville foreta seg handlingene hun ble bedt om (se avsnitt 11). Faren gjorde B ekstra hjelpeløs ved å si at moren kjente til det som skjedde, noe som ikke var sant. Dommen beskriver omfattende skadevirkninger hos begge døtre. Førstvoterende pekte på at oppreisningsbeløpet fastsatt av lagmannsretten var høyt ( ) kroner til B men at beløp av denne størrelse ikke var ukjent i rettspraksis ved overgrep overfor barn og at overtredelsene i saken var «meget alvorlige» (avsnitt 23). 143 I Stedatter (Rt s. 247) var domfelte straffedømt for flere overtredelser av tidligere straffelov 195, som omfattet seks fornærmede. Det groveste tilfellet gjaldt overgrep mot domfeltes daværende stedatter B. Alle overgrepene skjedde i hjemmet til domfelte og B. Overgrepene besto i at fornærmede B (samt C og D) et betydelig antall ganger ble tvunget til å masturbere domfelte til sædavgang. Ved flere anledninger hadde domfelte også ført penis inn i munnen på fornærmede B. Lagmannsretten la til grunn at misbruket hadde foregått over flere år, og at overgrep hadde forekommet rundt 150 ganger Utmålt oppreisning til C gjaldt ikke seksuelle overgrep, men fysisk mishandling. Høyesterett hadde ikke prosessuell kompetanse til å utmåle et høyere beløp. 47

51 Høyesterett vektla at B hyppig og over en lang periode hadde opplevd grove overgrep fra en omsorgsperson i deres felles hjem (avsnitt 42). I «viktige og sårbare barneår» hadde hun måttet leve i «en sammenhengende misbrukssituasjon i hjemmet» (avsnitt 42). Det var også grunn til å frykte at hun ville føle på et medansvar da stefaren jevnlig forgrep seg på hennes besøkende venninner og at dette kunne bli en tung tilleggsbelastning. Oppreisning ble utmålt til ( ) kroner. I sakene under typetilfelle fire gjelder at vektlegging av misbruk av omsorgs- eller slektskapsforhold er særlig fremtredende. Nivået i sakene gjenspeiler at momentet (ofte sammen med varighet og krenkelsens art) tillegges betraktelig vekt. Slik vektlegging har sammenheng med at risiko for skadevirkninger er betraktelig større dersom barn har måttet vokse opp i en «kontinuerlig overgrepssituasjon», og særlig dersom overgrepene er begått av en person barnet har en nær relasjon til. Ofte er barnet i sakene også yngre. At det med grunnlag i økt kunnskap om skadevirkninger i nyere tid har skjedd en utvikling i oppreisningsnivået i sakene fremgår av det samlede materialet. Utmålt beløp på kroner i Incest I (Rt s. 852) er ikke representativt i dag og legges derfor ikke til grunn som veiledende. At en nivåheving har skjedd, kommer særlig til syne ved sammenligning med utmålinger og faktiske forhold i Stedatter (Rt s. 247). Her ble kroner og kroner utmålt til C og D uten at det forelå samleie og uten at det forelå misbruk av slektskap eller omsorg. 144 Oppreisningsnivået i nyere avgjørelser spenner seg fra kroner til kroner i nåverdi. At slektskap vektlegges enda tyngre enn momentet om at overgriper har en omsorgsposisjon overfor offeret, kan antagelig sluttes fra ulikhetene i oppreisningsbeløpene i Incest II (Rt s. 1766) og Stedatter (Rt s. 247). Det må likevel tas i betraktning at overgrepene i Incest II også var særlig alvorlige og pågikk over en særlig lang tidsperiode. For fremtidige saker av denne type må det med andre ord sondres mellom hvilket av disse to (slektskap eller omsorgsposisjon) som foreligger, samt ses på varigheten og alvorlighetsgraden av krenkelsene. Det skal påpekes at utmålt oppreisningsbeløp på kroner i Stedatter (Rt s. 247) ikke gjaldt samleie. Det synes å foreligge en tendens i at Høyesterett har høynet nivået for denne typen overtredelser av «seksuell omgang», se også Tillitsforhold (Rt s. 1383) og 144 Se punkt

52 Sovevoldtekt (Rt s. 1129). Forholdene i Stedatter (Rt s. 247) representerte likevel grove overtredelser av «seksuell omgang» selv om samleier ikke forelå. Alle disse momenter må tas i betraktning ved avgjørelse om hvor på skalaen kroner oppreisningsnivået skal settes i lignende, fremtidige saker; som innebærer kontinuerlige overgrep over en viss tidsperiode og med en viss alvorlighet begått av en person i slekt med offeret, eller i særlig omsorgsposisjon overfor offeret. Veiledende nivåer er basert på saker som gjelder overtredelse av seksuell omgang med barn under 14 år (strl. 299). Figur 6. Veiledende oppreisningsnivå 2016 for typetilfelle 4 49

53 4.6 Samlet oversikt over antatte veiledende nivåer For å tydeliggjøre funnene i det samlede høyesterettsmaterialet som gjelder oppreisning i saker om seksuelle overgrep mot barn, har jeg tatt inn alle fire typetilfeller og veiledende nivåer inn i en oversikt. Det understrekes at disse antas å være nettopp veiledende nivåer for oppreisningsbeløpet. Rettspraksis har vist at individuelle vurderinger alltid må foretas. I figuren har jeg også tatt inn dommene som veiledende nivåer er utledet fra (dersom slik rettspraksis foreligger). Dette er gjort for at saksforhold enkelt kan sammenlignes. Av hensyn til størrelse fremgår figuren på neste side. 50

54 Figur 7. Oversikt over antatte veiledende nivåer i 2016 Tabellforklaring: Grønn farge viser veiledende nivå for typetilfelle 1. Blå farge viser veiledende nivå for typetilfelle 2. Lilla farge viser veiledende nivå for typetilfelle 3. Rød farge viser veiledende nivå for typetilfelle 4. 51