lønnstrinn Om krigen i rusfeltet og utsiktene til fred

Transkript

1 KRONIKK For en neve lønnstrinn Om krigen i rusfeltet og utsiktene til fred Det pågår ikke bare en krig mot rusmidlene. Det pågår under tiden også en slags sivil uro mellom krigerne. Denne borgerkrigliknende tilstanden blir av og til så åpenbar og så plagsom for så mange, at jeg vil gjøre et forsøk på å si noe om den. Kronikkforfatter: JAN KETIL ARNULF Jeg har i noen tid vært privilegert nok til å få se rusfeltet i et slags fugleperspektiv. Utsendt av stat og fylkeskommuner har jeg hatt i oppdrag å verve med meg fagfolk på ulike nivåer i fagutvikling, hvilket i mange tilfeller betyr systematisk samarbeid. En utilsiktet bivirkning ved denne jobben er at jeg har fått parallelle innblikk i samarbeidsforholdene hos et bredt spekter av fagmiljøer i sosialkontorer, institusjoner, kommunale og fylkeskommunale administrasjoner, statsadministrasjonen og akademiske miljøer. I tidsriktig organisasjonspsykologisk ånd vil jeg beskrive tilstanden gjennom et bilde, og det mest passende som stadig kommer til meg er For en neve dollars. En spaghettiwestern, som Sergio Leones film For en neve dollars der Clint Eastwood fikk sitt gjennombrudd, er historier om mennesker som har konflikt som sitt levebrød. De er villige til å engasjere seg i ubehagelige og ofte farlige konflikter med en mine av suveren besluttsomhet og forakt for motstanderen. Og de gjør det nesten uten utsikt til gevinst, nærmest for sportens skyld. Derav tittelen. De allestedsnærværende konfliktene i rusfeltet behøver knapt noen presentasjon, ettersom jeg bare i unntaksvise, velsignede øyeblikk møter fagpersoner på rusfeltet som trives i harmoni med sine omgivelser. Men ettersom konfliktene ofte fortelles av de berørte som om de var enslige og unntaksvise ofre for andres ondskap, dumhet og inkompetanse, vil jeg få beskrive noen frontlinjer for å minne oss om at vi alle er i samme båt: Private tiltak av alle slag sloss mot de offentlige. De livssynsforankrede fagfolkene sloss mot de mer profane. Førstelinjen finner sin frustrasjon begrunnet i annenlinjen, som på sin side oppfatter førstelinjen som en fattig fetter. De eneste institusjonene skulle ha mindre til overs for, er sine administrativt overordnede. Som en kollektiv påminnelse om mindreverdet er russektoren ikke en av de gullårene som legeforeningen orker å kjempe om. Politikerne har mye investert i ruspolitisk korrekte meninger; administratorer som støtter klinikere med upopulære meninger, har grunn til å frykte for sine bevilgninger. Forskere slåss riktignok som forskere flest, men konfliktene trekker langt inn i institusjoner som litt for ofte er stengt på grunn av personalkonflikter og annen intern uro. For allmennheten burde de ytre tegn være at spørsmål som metadon, heroin, tvang og avrusning tar en temperatur som er fjern fra reflektert faglig debatt. De politisk korrekte meninger, som for eksempel i metadondebatten, veksler også med en intensitet som burde avsløre for de fleste at dette ikke handler om saklighet, men om et engasjement utover det hensiktsmessige. Mest talende av alt var departementets semantiske krumspring i 1996, da man tillyste en konsensuskonferanse på Jeløya for å finne noe som de sentrale aktørene kunne være enige om tross alt og arrangementet måtte bytte navn allerede før det kom igang. Vi venter fortsatt på referatet. Imens vil man visstnok prøve igjen, men gå mindre høyt ut denne gangen. En mulig reservasjon; kanskje er det verst i Oslo og Akershus, kanskje hersker det Kardemomme-tilstander i strøk der forholdene er mindre og oversikten større? Men jeg tviler. Men hvorfor For en neve lønnstrinn? Fordi det er helt ubegripelig hvorfor vi alle kollegene orker å utsette oss for all motviljen, alle personalkonfliktene, all baksnakkingen

2 KRONIKK det kan i alle fall ikke være for pengenes skyld. Det er vanskelig å opprettholde bildet av mennesket som lystsøkende på dette området, dersom vi da ikke søker lyst i koflikten. Der er i så fall et alarmerende paradoks: Vi er alle forenet i en kamp mot elendighet og nedverdigelse, vi vil skape helse, utvikling og trivsel og så er det så fortærende lite å hente på det for oss selv. Hvilken vare leverer vi da egentlig fra oss til klientene? Stridens kjerne I en nyss utkommet bok om de ekte westernheltene blir det, ikke overraskende, dokumentert at de sagnomsuste revolverhelter var sprø som gjøkur, få i tallet og tok stort sett livet av hverandre kort sagt personlighetsforstyrret. Jeg har lurt på om det også finnes en personlighetsforstyrrelse på rusfeltet, i mange møter gløder en umiskjennelig aura rundt mange av deltakerne: En tendens til å spore av samtalen ved å diskvalifisere andre, en matt humørløshet og et impotent, intenst raseri koblet med en manglende evne til å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Utbrenthet sier noen når jeg snakker om det. Men det mangler ikke på brann, snarere tvert imot. Sammenlikningen med en supernova er mer nærliggende. Den mest åpenbare årsaken ligger i de elendige resultatene vi kan vise til. På Forskningsrådets konferanse om behandlingsforskning høsten 1997 kom en skotsk professor og snakket om effekten av naltrexone i alkoholikerbehandling. Han gikk ut fra en alminnelig bedringsprosent et halvt år etter endt behandling på ca. 10 %. Ingen trakk på skuldrene ikke på smilebåndet heller, for den saks skyld. Det er nok bedre med litt behandling enn ingen behandling, men gevinsten er liten og tragedien dominerer alltid. Dette er noe av det vanskeligste vi kan snakke om. Med et beundringsverdig engasjement kaster vi fram tiltak og innsatser og dysser ned dårlige nyheter. Det er som om vi nekter å anerkjenne vanskene i den oppgaven vi har påtatt oss og kanskje er det derfor vi reagerer som om det er våre egne kampfeller som har skylda, når det går galt likevel. De dårlige resultatene er en tragedie for klientene og en gullgruve for politiske kannestøpere. Rusnyheter har en urimelig høy prioritet i media og utgjør en glimrende arena for å markedsføre politikernes handlekraft, hva enten det gjelder kontantstøtte til rusmisbrukere, tvang, eller voldelige innvandrerunger. Det politiske kannestøperiet i rusfeltet gjør at avstanden fra fagfolk til politikere er veldig liten, politikerne gir noen ganger direktiver til behandlingsfeltet på detaljnivå. Fagligheten blir vendt på hodet. Riktig og galt blir avgjort på forhånd, og fagfeltets spillerom for prøving og feiling blir snevert. Midt i mellom kommer byråkratene i klemme og støtter politikernes og opinionens ønsker om det umulige. Slik oppstår kanskje en kultur der de virkelige vanskelighetene i arbeidet ikke beregnes realistisk, dermed pulveriseres respekten for virkelig utviklingsarbeid. De ansvarlige blir politkommissærer som ser alle meldinger om vanskeligheter som ideologisk unnfallenhet. Det er kanskje her forklaringen på den tynnslitte kollegialiteten ligger. Det har vært utviklet lite håndverksmessig yrkesstolthet, men desto mer sekterisme og mistenksomhet, både utad og innad. Administrative lederstillinger er muligens ikke attraktive for engasjerte fagfolk. Alle vet at det er dårlig betalt og ubehagelig trangt å sitte for nær politikerne, og i de senere år har stillingene i fylkes- og statsadministrasjonen mistet mye av sin glans. Samtidig er det de øverste administrative ledd som kan legge forholdene til rette for fagutvikling og gode sirkler. Da er det synd om rekrutteringen til disse stillingene skjer gjennom konfliktkompetanse (revolverheltens spisskompetanse) heller enn gjennom faglige visjoner og forståelse. rus & avhengighet nr

3 KRONIKK Et annet problem er mangelen på kollektiv hukommelse. I westernfilmene knepper revolvermennene opp Marlborofrakken og hekter den bak revolverskjeftet for å vise makten bak sine argumenter. Den tilsvarende atferd på seminarer og konferanser i rusfeltet er når debattantene reiser seg og åpner med å fortelle hvor lenge de har vært i feltet. Erfaringene er skjulte, og kommer til den som har jobbet med dette lenge. De uinvidde må finne seg i å godta det gamlekara mener (enda majoriteten av behandlere er kvinner). Sann kunnskap skal ha ekte demokratisk aspekt; den skal kunne være samlet og overprøvbar for alle. Så ikke her. Tydeligst blir mangelen på kollektiv hukommelse ved gjennomlesning av offentlige styringsdokumenter som stortingsmeldinger, NOU er og annet. År for år gjentas at det må samarbeides og skoleres, samarbeides og skoleres. Modige modeller og oppgjør med tidligere blindveier som kan forstås av de som kommer etterpå, mangler. Fred i vår tid? Fred er ikke egentlig ønskelig i et utviklingsperspektiv. Konfliktene bør imidlertid demokratiseres og disiplineres av en kollektiv hukommelse. Mulighetene til en overgang fra oppslitende til fruktbare konflikter er tilstede, men ikke overbevisende. Enkelte sentrale kretser hevder med en viss rett at behandling faktisk ikke er et spørsmål om metode, men om ideologi. Jeg sier med en viss rett, for mens denne påstanden antakelig ikke har vært underkastet noen skikkelig granskning, tyder noen undersøkelser på at entusiasme og optimisme er viktige uspesifikke faktorer i all behandling. For øvrig blir flere frelst enn rusfrie på Evangeliesentrene og kanskje andre steder, også. Det er vanskelig å si hvilke konsekvenser det skulle ha for organiseringen av rusfeltet dersom man ble enig om en aksept for ideologi som tar avskjed med troen på metodene. Men dersom man skulle prøve å stifte fred, hvilken vei kunne man da gå? Menneskets hang til å rakke ned på sine medmennesker er det kanskje ikke så mye å gjøre med, men det lar seg helt sikkert gjøre å organisere forhold som støtter livsglede, kunnskap og utvikling. For å bygge opp samarbeid, faglighet, yrkesstolthet og kollegialitet tror jeg følgende skritt er nødvendige: Først og fremst må vanskelighetene med rusmiddelspørsmålene anerkjennes. I praksis vil det bl.a. bety å anerkjenne omsorg og bedring av livskvalitet som et hederlig mål for tiltakene, slik at man ikke lenger forfølger en liten gruppe funksjonshemmede mennesker (kronisk avhengige) med urimelige krav. Nyanserte behandlingsmål må bli stuerene. Det må anerkjennes at det ikke eksisterer noe sånt som et entydig rusproblem, men alltid et konsum av rusmidler i sammenheng med et utall andre sosiale problemer. De politiske og administrative oppdragsgiverne bør slutte å forholde seg til rusmisbruk som om det var ett problem. Finansieringen av rustjenestene bør ikke legges utelukkende til kommunenes og fylkenes sosiale oppgaver (slik sosialtjenesteloven forlanger), men spres til flere ulike ansvarsområder innen helse, utdanning og arbeidsmarkedsetat. De faglige lederne må gis større slingringsmonn for eksperimentering med løsninger, uten at politikerne griper inn på detaljnivå. Det finnes en urimelig redsel for at fagfolket kan gjøre situasjonen verre enn den er ved uvettig eksperimentering. Dette er neppe noen trussel fordi det er en overvurdering av behandlernes muligheter til å påvirke. Som kontroll kunne alle tiltak forpliktes til større dokumentering av egne resultater enn i dag og se seg utfordret av reelle konsekvenser dersom de ikke oppviser noen nytteverdi. Politiske og administrative myndigheter må slutte å favorisere sine egne venner og kjepphester i behandlingsmiljøene. Slik det fungerer i dag, er deler av feltet riktignok privatisert, men uten at det finner sted noen reell konkurranse. Ulike miljøer mottar direkte bevilgninger, indirekte oppdragsstøtte og gratis reklame i en urovekkende grad. Dette styrker muligens de ideologiske kampene, men er kvelende for en nøktern fagutvikling. Og selv om betalingen stort sett er lav i rusfeltet, finnes det noen svært pengesterke systemer i markedet. Bare Oslo alene betaler ut ca. 250 millioner kroner til private aktører på rusfeltet årlig. Noen tar ut betydelige andeler av dette. Når alle aktører er avhengige av offentlige bevilgninger og dermed spiser av samme fat, hindres reell kritikk oppover av redsel for å miste bevilgninger. Evalueringen må skifte fokus. Vi vet at både individualterapi og institusjonsbehandling har begrenset betydning. Vi vet at det er metodisk vanskelig å si noe entydig om effekten av å ha vært det ene eller annet sted. Hva vi også vet, er at det ikke er enkelttiltaket, men systemet av ulike oppfangings-, behandlings- og etterverntiltak som er viktig. Det er ingen institusjonsleder, sosialleder eller poliklinisk arbeidende psykolog gitt å organisere et godt system for ulike intervensjoner i ulike faser av en misbrukskarriere. Dette er de administrative myndigheters ansvar. I ulike formuleringer har dette stått i stortingsmeldinger og fagbøker til det kjedsommelige i årtier. De administrative beslutningstakerne burde være et minst like aktverdig fokus for evaluering som institusjoner og andre enkelttiltak. JAN KETIL ARNULF er psykolog og leder for Kompetansesenter Rus Oslo-Akershus 9 rus & avhengighet nr

4 Sinnataggen Av KETIL BENTZEN Forfatteren minner om Sinnataggen. Han kjenner seg rasende, sparker i mange retninger, men ender ikke opp med nye radikale løsninger. Jeg undrer meg over at han betegner det som en «utilsiktet bivirkning» av jobben som leder for Kompetansesenter Rus, Oslo og Akershus, at han har fått innblikk i samarbeidsforholdene hos et bredt spekter av fagmiljøer. Jeg trodde denne type innblikk var en forutsetning for å gjøre jobben han er satt til. Det er drøyt å kalle «de allestedsnærværende konfliktene i rusfeltet» for «en borgerkrigsliknende tilstand». Brytningene mellom ulike faglige og ideologiske oppfatninger av og tilnærminger til rusmiddelproblematikk er ikke i seg selv et onde. Folk bør tro på det de gjør, uansett ståsted. Det følger sterke og i blant firkantete meninger av engasjement og overbevisning. Galt blir det først når det ikke foregår dialog og prosess, med vilje til å lytte til kanskje til og med lære av hverandre. Konferansen på Jeløya skiftet ikke navn av politiske, men av praktiske grunner. Sosial- og helsedepartementet inviterte inn under samme tak de ulike tilnærmingene til døgninstitusjonsbehandling av rusmiddelmisbrukere. Arnulf bør være såpass orientert i feltet at han vet at konferansen endte med konsensus. Det var enighet om bl a viktigheten av at institusjonene tydeliggjør tilbudet sitt, at de inngår kontrakt med klienten og den kommunale sosialtjenesten om oppholdets mål og innhold, at de innebygger interne evalueringsrutiner og stiller seg åpne for evaluering utenfra. Departementet har gjort bruk av materialet fra Jeløya i arbeidet med en forskrift om krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak. I denne sammenhengen er det mindre interessant at Arnulf fortsatt venter på et detaljert referat fra konferansen. Så til den unge mannens 4-punktsprogram for «Fred i vår tid?». Det er neppe lenger seriøse aktører som tror på de enkle løsningene. Snarere tvert i mot er det en bred erkjennelse av at rusmiddelproblemene er vanskelige og sammensatte, og krever tverrfaglige og tverrsektorielle løsninger. Imidlertid har jeg problemer med å akseptere Arnulfs opp- KRONIKKOMMENTARER fatning av at vi forfølger «en liten gruppe funksjonshemmede mennesker (kronisk avhengige) med urimelige krav». Vi vet alle at dødeligheten er høy i gruppen av rusmiddelavhengige, og at noen blir varig invalidiserte. Men hvem er det Arnulf vil stemple som «umulig«, og på hvilket tidspunkt? At faglige ledere av de enkelte behandlingstiltakene ikke har «slingringsmonn for eksperimentering med løsninger», er ukjent for meg. Samtidig har det fra Stortingets side de senere årene kommet økte krav til dokumentasjon av behandlingsresultater. Man kan gjerne evaluere de administrative beslutningstakerne, men til syvende og sist er det viktigste spørsmålet hvordan det går med de enkelte misbrukerne. Det har helt siden slutten av 1960-tallet vært en forholdsvis tett kontakt mellom oss som jobber på administrativt nivå i departementet og «venner og kjepphester i behandlingsmiljøene». Tidligere helsedirektør Karl Evang, tett fulgt av Torbjørn Mork, tok føringen i så måte ved å hente inn erfaringer og medarbeidere fra Uteseksjonen i Oslo. Det gjorde det mulig å få et realistisk virkelighetsbilde, og planlegge forebyggings- og behandlingsstrategier deretter. Da vi jobbet med St meld nr 69 (l991-92) Tiltak for rusmiddelmisbrukere, som bl a la grunnlaget for de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål som Arnulf nå har et godt betalt levebrød av, skjedde det i nær kontakt med kommunesektoren og et bredt spekter av spesialiserte tiltak for misbrukere. Noen behandlingsmiljøer er flinkere til å markedsføre seg selv enn andre. Da Tyrilistiftelsen samarbeidet med profesjonelle filmmakere om den helaftens dokumentaren «For harde livet» og senere «Store gutter gråter ikke», var det noen som tok til motmæle i ly av personvernet. Jeg var og er uenig. Man må åpne, avmystifisere og dokumentere behandlingsinnsatsene for å gi dem fortsatt legitimitet. Flere bør komme på banen her i stedet for å kritisere dem som faktisk står fram med det de kan og tror på. KETIL BENTZEN er avdelingsdirektør i Sosial- og helsedepartementet rus & avhengighet nr

5 KRONIKKOMMENTARER Cowboyer og andre fantaster Av ESPEN BRAATHEN Jan Ketil Arnulf gjør seg mange tanker og betraktninger i sin beskrivelse av det norske ruslandskapet. I bildet av russektoren som en topografi befolket av aggressive, dog relativt lett bevæpnede, våpendragere i det godes tjeneste kjenner mange av oss seg igjen i beretningen om de fiendebilder vi lager oss og som vi til daglig velger å la oss utfordre av. Arnulf tegner et bilde av russektoren som er treffende. De frontlinjer som skisseres er velkjente og fremstår i dag som sannheter; kampen mellom de offentlige og private tiltakene, det pågående nasjonale mesterskapet i ideologisk faneløfting, manglende dokumentasjon av behandlingstiltak og slette behandlingsresultat. Dessuten, den sakrale Lægeforeningen fatter fremdeles ingen særlig interesse for russektoren. En ydmyk utenforstående ville med bakgrunn i dette antagelig karakterisert fagfeltet vårt som et felt med store problemer. Likevel vil få innen dette fagfelt vedkjenne seg sitt ansvar for at disse sannhetene fremdeles fastholdes som sannheter. Slik er tingenes tilstand og ellers har vi det bra. Og vi har all mulig grunn til å ha det bra. For hvilken annen samfunnssektor kan med hånden på hjerte si at de så rundhåndet blir forsynt med statlige midler, får medienes oppmerksomhet, skjermes fra andres innsyn og dertil faglig stimuleres gjennom statlige satsingsprogram? Arnulfs sjarmerende personlighetskarakteristikk av utøverne innenfor rusfeltet har karakter av en uforløst arketype i vår alles kollektive bevissthet; hvordan synliggjøre det tidvis brysomme og utslettene arbeidet det er å jobbe med tunge avvikere innenfor et felt med svært lav symbolsk kapital. Hvem gjorde forresten sist suksess i selskapslivet med å fortelle at de jobber med rusproblemer? I en verden lang unna spagettiwesterns helter, i den klassiske etnografien, er Sir Evans-Pritchards Nuere blitt berømt. De sudanske Nuerne viste hvordan de skulle organisere seg. Særlig i situasjoner hvor fiender truet deres livsgrunnlag. Når ættelinjenes mange segmenter forente seg var dette bestemt ut i fra hvem fienden var. Så når Dinkaen raidet innover deres territorium, var det en enhetlig ættelinje som stod samlet for å forsvare sin slekt og sine kyr. Nuernes ordnede anarki var tuftet i et slektskapssystem med stor grad av fleksibilitet som satte dem i stand til raskt å kunne mobilisere store styrker når fienden truet. Russektoren på sin side kan vanskelig berømmes for å ha organisert seg på et vis som forener alle gode krefter i kampen for å bedre vilkårene for hjelpetrengende rusmisbrukere. Tidvis synes det som om det er det enkelte rustiltaks hellige kyr som er viktigst. Det være seg evangeliesentre, AA-klinikker, kollektivene eller de profesjonsstyrte institusjonene. Ideologi blir teologi og kan således behendig manøvreres etter eget forgodtbefinnende. Det nødvendige samarbeidet mellom rusarbeidernes ulike ættelinjer lider under dette. Kanskje skyldes det at vi rett og slett ikke har noen felles fiende, annet enn en type stoffer som vi i vår kultur har lært å dramatisere gjennom livets ulike faser. Sånn sett er det en utydelig fiende. Faktisk er det snarere en venn som noen, og langt i fra alle, tidvis får et problematisk forhold til. Jeg er likevel enig med Arnulf i at det innenfor russektoren sikkert lar seg gjøre å organisere seg ut av en del problemer, og da med nødvendighet inn i noen nye, men de teologiske fantastene og ideologiske fanebærere går fortsatt en gylden fremtid i møte. Tilbake i spagettiwesterns verden vet vi fra Clint Eastwood og andre at heltene har en ukuelig selvtillit. Dessuten et håndlag med skytevåpen som inngir både respekt og ærbødig beundring. Kompetent våpenføring er en dyd av nødvendighet og et stolt håndverk. Helten er den som aldri gir seg før den beste revolvermannen står alene tilbake. Her er ikke tid for empati, dialog og samarbeid. Gjenfinner vi ikke også her litt av russektorens sheriffstyre og verdensmestermine når tiltakene klatrer over hverandre i sin iver etter å fortelle hverandre hvem som er flinkest i klassen? Hva som er metode og hva som er ideologi blir ofte saftig blandet sammen. Dette antar jeg er delvis fordi fag og politikk er så tett vevet sammen innenfor russektoren, og delvis fordi rammene for rusarbeidet er preget av en lapskaus av privat dugnadsånd og offentlig moral, men kanskje først og fremst, som Arnulf understreker, fordi vanskelighetene med rusmiddelspørsmålene ikke er anerkjent. Jeg tror at det er uheldig for rusarbeidet i sin allminnelighet at det fortsatt er hjemlet i Lov om sosiale tjenester. Det er for eksempel de færreste av den såkalte riskoungdommen som kommer i kontakt med hjelpeapparatet på grunn av sitt forbruk av rusmidler. Sammenhengene mellom den overdrevne bruk av rusmidler og andre sosiale og helsemessige problemer er åpenbare. Det er derfor på tide at rusarbeidet blir et anliggende for flere samfunnssektorer. Helsesektoren bør her bli en langt mer sentral aktør. Jeg tror dette også vil gi et løft til det rusforebyggende arbeidet som en del av et langsiktig helsefremmende arbeid. Atferdsfagenes teknologier, herunder sosialt arbeid som disiplin, har i altfor lang tid underkommunisert den moralistiske diskurs de står i. I mange henseender, særlig gjelder det de kronisk avhengige, vil klientene være tjent med en løsere rolle som medikalisert, fremfor en stigmatisert status som avviker. Det er ikke vanskelig å være enig med Arnulf i de fleste av hans punkter for å bygge opp samarbeid, yrkesstolthet og kollegialitet. Full støtte har Arnulf for sitt syn på nødvendigheten av å bygge håndverksmessig stolthet. Dette er en forutsetning for fruktbar fagutvikling. For å få dette til må det gis rom og beslutningsdyktighet til faglig eksperimentering. Den ideologiske kampen får heller overlates til sosialarbeidernes fagforening. Jeg har i løpet av min korte tid innenfor russektoren og gjennom samtaler med fagfolk grunnet over hvorfor akku- 11 rus & avhengighet nr

6 KRONIKKOMMENTARER Krig eller kamp for det man tror på? Av ØYVIND HANSEN Det er kanskje riktig at mange rir egne kjepphester og kriger med hverandre i rusfeltet, fremfor å bruke kreftene på å lage bedre tilbud tilpasset brukernes behov. Jeg har også vært på møter det siste året, der motsetningene har stått skarpt, og kan forstå Arnulf sin virkelighetsbeskrivelse. Men i vår hverdag på Sollia kjenner vi oss ikke helt igjen i krigsbeskrivelsene til Kjetil Arnulf. Vi har et utmerket samarbeid med førstelinjetjenesten og spesialisttjenesten for øvrig, og opplever ikke at det hersker krigstilstander. Når man jobber i rusfeltet, må man ha tro på det man holder på med. Troen på menneskelig forandring, troen på at det nytter, troen på at det verktøy man velger å bruke, er det rette verktøy for å forme det ferdige produkt. Det man tror på, kjemper man for. Mangler denne troen, klarer man heller ikke å produsere noe, og lønnstrinna blir alt man sitter igjen å kjemper for. Men det hjelper ikke bare med tro. Det handler også om enkel og grunnleggende kunnskap om menneskelige behov. Kunnskap som gjør at valget av verktøy blir korrekt, og at en har en optimistisk tro på mennesket som skal endres. Da vil man helt enkelt oftere lykkes. Dersom arbeidsmiljøet preges av behandlingsoptimisme, vil dette også smitte over på brukerne. Dersom en har valgt feil verktøy og har mistet troen på menneskelig endring, vil det bli vanskelig å oppnå resultater. Til slutt har man heller ikke mer enn lønnstrinna sine å kjempe for. Når man føler seg truet, mobiliserer man forsvar. Så også i rusfeltet. Er det derfor Arnulf opplever at det hersker krigstilstander? Hvem føler seg i så tilfelle truet? Hva er det som er så truende? Er det feil å gå i forsvar og kjempe for det man tror sterkt på? Signaliserer våre helsemyndigheter at de gir opp rusfri behandling? Er det redsel for å miste økonomisk grunnlag som er truende? Er det useriøse aktører som konkurrerer på markedet? Er det økende krav til kvalitet og resultater? Arnulf hevder at den mest åpenbare årsaken ligger i de elendige resultatene vi kan vise til. Denne påstanden synes jeg at Arnulf burde konkretisere. Han bidrar i hvert fall ikke til generell økt behandlings-optimisme. Det hjelper ikke å gi barnet sjokolade istedenfor sukkertøy mot hull i tennene når man ikke samtidig klarer å stille krav og øve kontroll i forhold til sukkertøyforbruk og omhyggelig tannpuss. Det er jo dette som er den faktiske utviklingen i metadon-behandling i Norge. Etter det jeg har fått med meg, er sidemisbruk ikke lenger et eksklusjonskriterium. Hvorfor? Jo, det ville ikke vært deltagere igjen i programmet. Så nå får barnet både sjokolade og sukkertøy! Men hvem sørger for tannpussen? Kommunen har jo ikke råd til tannbørste langt, mindre tannkrem! (Les: Bolig, jobb, menneskelige ressurser og hjelp til nytt nettverk); en avbrukket tannpirker er ofte alt (les: Hospitsplass). Sjokoladespiseren vil fortsatt føle seg stigmatisert, mens politikerne slår seg på brystet. Det vil i hvert fall ikke være noe rart om de som kjemper for og tror på rusfri behandling føler seg truet. Politikere og media har ensidig fokusert på bruk av metadon og tvang som saliggjørende i lengere tid. Denne fokuseringa tar oppmerksomheten vekk fra rusfri behandling, også for dem det faktisk gjelder, misbrukerne selv, som også mister troen på slik behandling. Dette truer i sin tur eksistensen til det rusfrie hjelpeapparatet. Jeg tror Kjetil Arnulf forsøker å starte en viktig debatt. Han øyner kanskje muligheten av å få stridsøksen begravet. Men så lenge myndighetene ikke klarer å holde tunga rett i munnen og velger lettvinte løsninger som fører til økt sykeliggjøring på bekostning av alle som faktisk blir rehabilitert av det rusfrie hjelpeapparatet, vil krigen fortsette. Her gjelder nå snart markedskreftenes frie spill i russektoren. Hvem som blir vinnere og hvem som blir tapere, vil historien vise. Jeg tror at rusmisbrukerne blir taperne. Til slutt: Når skal de sentrale myndighetene virkelig legge forholdene til rette for langsiktig etteroppfølging og øremerke ressurser til dette? Dette er 100 ganger viktigere enn metadon, naltrexon og tvang! Hilsen en som fortsatt daglig opplever at rusfri behandling virker. ØYVIND HANSEN er leder for Solliakollektivet rat vårt fagfeltet er et så spennende sted å ha sitt daglige virke. Jeg tror at svaret er å finne i feltets beskaffenhet; det er både internt huslig og emosjonelt vibrerende. De som arbeider med rus utgjør et lite hushold. En storfamilie preget av klikkdannelser, men hvor forholdene likevel er lite gjennomsiktige. Alle vet hvem alle er og hvordan ting er, men ingen vet hvorfor det er slik. Som i alle andre familier er de emosjonelle båndene viktige. Jeg tror disse styrkes ytterligere ved at de ulike klikkene har sin egen fortrolighet, koder og gudstro. Når Arnulf antyder at de administrative beslutningstakerne også burde gjøres til gjenstand for evaluering tror jeg dette er en svært god tanke. Nettopp fordi disses favoriseringer av ulike behandlingstyper og tilbud utgjør et rom hvor mye ufaglighet vaskes ren. ESPEN BRAATHEN er sosialantropolog og faglig leder for Midt-Norsk Kompetansesenter for rusfaget rus & avhengighet nr

7 KRONIKKOMMENTARER Tusen takk, alle tre AV JAN KETIL ARNULF Jeg vil få uttrykke min takknemlighet over å ha mottatt svar fra tre ulike og fortjenestefulle aktører i russektoren. Det verste med å stikke hodet ut er muligheten for å føle seg dum eller fortiet. Øyvind Hansens lavmælte og optimistiske svar gjør meg mest beklemt og sjenert og bekrefter meg i den troen jeg har hatt på Sollia i mange år. Noen av mine mest konfliktbelastede klienter har nytt godt av stedets milde, aksepterende og samtidig grensesettende miljø. Jeg håper jeg kan komme dit en gang hvis livet skulle fare ille med meg og ser fram til de meningsutvekslingene jeg kunne ha med Øyvind i angstfylte og irritable stunder. Espen Braathens sosialantropologiske erfaringer er et godt grunnlag for utveksling av ideer om de sosialpsykologiske tilstander på rusfeltet. Jeg er helt enig i at helsevesenet må spille en langt større rolle i behandling av rusmisbrukere enn det gjør nå. I et par innlegg på seminarer i fjor har jeg forsøkt å argumentere for at sosialtjenesten ikke er en førstelinjetjeneste for rusmisbrukere, men en spesialisttjeneste for særlig psykososialt funksjonshemmete personer, hvorav mange er rusmisbrukere. Men spesielt er jeg takknemlig for Braathens understreking av at det i rusfeltet ikke er tid for empati, dialog og samarbeid. Samtidig er det noe med den fenomenale temperaturen i Ketil Bentzens tilsvar som røper et løssluppent killer-instinkt, det ryker av seksløperen (hele magasinet skutt tomt på en enkelt side) men det oppstår en snikende følelse av at dette er produsert av en mann som føler seg truffet. Jeg aner en irritabilitet i dette som effektivt blokkerer Braathens forhåpninger om empati, dialog og samarbeid. Fremfor alt gjør han som forutsagt i min kronikk, han framstiller meg nærmest som en fiende av saken, i alle fall av de som står fram med det de kan. Jeg har aldri kritisert engasjement og er godt klar over Øyvind Hansens poeng; optimisme er en viktig felles faktor i all behandling. Det er når engasjementet fortrenger refleksjonsevnen vi har et problem. Da går vi farlig nær kanten av fanatisme. En slik situasjon framstår når det ikke er like fortjenestefullt å være engasjert for det ene som for det andre standpunktet. Jeg, for eksempel, er sterkt engasjert i at dødeligheten blant rusmisbrukere ikke bare er høy, som Ketil Bentzen sier, men at den er rekordhøy og stigende, og at det ikke skjer noe radikalt nytt fra noe hold som kan redde disse menneskene. Jeg tror ikke det er noen konflikt mellom rusfrihet og skadereduserende tiltak, men at det er en historisk bakevje som får sitt liv forlenget av en unødvendig stillingskrig. De fleste av de som dør, har vært sosialt marginaliserte i årevis, ofre for både åpenbare og subtile sosiale utstøtingsmekanismer. Men det er som vi alle vet, fullt mulig for mennesker med store rusmiddelproblemer å fungere i arbeidsog samfunnsliv. Mange typer behandlingstiltak har stigmatiserende effekter, noe som fortsetter å opprettholde fortielse og utstøtingsmekanismer. Jeg tror ikke at kravene til rusfrihet alltid bedrer utsiktene til rusfri behandling. Men hvis jeg sier at jeg er for at kroniske rusmisbrukere skal få holde på jobben (iallfall noen slags jobber) til tross for at de er ruset, at jeg er for sanitære sprøyterom, og at jeg til og med ser med interesse på heroinforskrivning, da vet jo jeg hvilket engasjement som er lov og hvilket som ikke er det. Det er på slike punkter vi trenger en reduksjon i det engasjementet som skaper totalitære forhold, og som åpner for en reell mulighet til refleksjon i fagmiljøene. Jeg for min del er ikke sikker på at jeg har rett, jeg vil bare tillate meg å tenke ulike tanker. Dette har vært kunnskapens problem i århundrer; når den ideologiske overbevisningens glød viker for en prøvende undring og demokratisk kunnskapsutvikling basert på empiri, er det mange som er på jakt etter kjettere. Engasjement kan også knyttes til en demokratisk kunnskapsprosess, og med fagutvikling og kompetanseheving er det denne veien offentligheten har slått inn på. Det må også departementet ta konsekvensene av. 13 rus & avhengighet nr