Høring: a-/å-ending i stedsnavn i Sandnes kommune

Transkript

1 Malmheim bydelsutvalg sak 23/08 Til Austrått bydelsutvalg Ganddal bydelsutvalg Høle bydelsutvalg Malmheim bydelsutvalg Sandved bydelsutvalg Stangeland bydelsutvalg Trones og sentrum bydelsutvalg Figgjo bydelsutvalg Hana bydelsutvalg Lura bydelsutvalg Riska bydelsutvalg Soma bydelsutvalg Sviland bydelsutvalg Sandnes, Deres ref.: Vår ref : JH Saksbehandler: Janne Hestad Arkivkode : E: L32 Høring: a-/å-ending i stedsnavn i Sandnes kommune Følgende sak legges herved frem for høring hos bydelsutvalgene, i henhold til vedtak i sak 75/08, Utvalg for kultur og oppvekst Vi ber om Deres uttalelse innen Vennlig hilsen Erland Bræin Kultursjef Janne Hestad Rådgiver kultur Adresse: Kulturkontoret, Langgata 54, Sandnes. Telefon Telefaks Postadresse: Postboks 583, 4305 Sandnes

2 Til Austrått bydelsutvalg Ganddal bydelsutvalg Høle bydelsutvalg Malmheim bydelsutvalg Sandved bydelsutvalg Stangeland bydelsutvalg Trones og sentrum bydelsutvalg Figgjo bydelsutvalg Hana bydelsutvalg Lura bydelsutvalg Riska bydelsutvalg Soma bydelsutvalg Sviland bydelsutvalg Sandnes, Deres ref.: Vår ref : JH Saksbehandler: Janne Hestad Arkivkode : E: L32 Saken legges frem for Utvalg for kultur og oppvekst etter høringsrunde hos bydelsutvalgene. A-/å- ending i navnesetting av stedsnavn i Sandnes kommune Bakgrunn Bakgrunnen for at denne saken tas opp er en henvendelse fra Sandnes mållag (av ) rettet til Utvalg for kultur og oppvekst. Utvalg for kultur og oppvekst vedtok i møte at: Saken er av stor prinsipiell betydning i forhold til a å endingsspørsmålet, det utarbeides egen saksutredning hvor bydelsutvalgene gis anledning til å uttale seg om dette spørsmålet. Sandnes mållag gjør i sin henvendelsen rede for sitt syn på hvordan de ønsker en skal ta vare på de språklige kulturminnene i kommunene og har som målsetting at Sandnes kommune skal fatte et generelt vedtak, og spesielt om å-endingene, hvordan de vil bruke Lov om stadnamn for å ta vare på de språklige kulturminnene. Sandnes mållag tolker begrepet rettskrivingsprinsipp i loven dit hen at : Rett skriving av stadnamn har slik sitt eige rettskrivingsgrunnlag og vil i mange høve avvika frå den rettskrivinga som me finn i ordbøker og andre fasitar. I forhold til å- ending i hunnkjønnsord mener Sandnes mållag at den folkemengden som i språket har å- ending i hunnkjønnsord/bunden form på sørvestlandet, er så stor at den kan defineres som et grunnlag for å bruke å-ending som samleform for regionen. Sandnes mållag og kultursjefen har ulikt syn når det gjelder forståelsen av Lov om stadnamn med tilhørende forskrifter, først og fremst om riktig forståelse av begrepet rettskrivingsprinsipp og innholdet i kommentarer til forskriften 3bII (a- ending av svake hunnkjønnsord i bunden form). Adresse: Kulturkontoret, Langgata 54, Sandnes. Telefon Telefaks Postadresse: Postboks 583, 4305 Sandnes

3 Sandnes mållag mener at det ved revisjon av Lov om stadnamn (2006) og nye forskrifter/kommentarer til forskriftene (2007) gir åpning for bruk av å- ending på veinavn i Sandnes. De har sendt en henvendelse til Kultur- og kirkedepartementet (KKD) angående denne saken. Svaret fra KKD ble lagt frem i møte mellom Sandnes mållag og kulturadministrasjonen ( ). Det kom i dette møtet frem at det er ulike syn hos partene i forhold til tolkning av svaret fra KKD i forhold til spørsmålet om a-/å- ending. Sandnes mållag mener også at kommunen ikke viser konsekvens i vedtak i forhold til a-/å- ending. Lov om stadnamn Lov om stadnamn trådde i kraft I rundskriv av gir kulturdepartementet retningslinjer til kommuner og fylkeskommuner i forhold til saksbehandling av stedsnavn. Rundskrivet viser til hvilke rettigheter og plikter loven legger til kommunenes behandling av navnesaker, blant annet at sakene skal til Stedsnavntjenesten for tilråding og til de aktuelle høringsinstansene for uttale. Stedsnavntjenesten gir anbefalinger om skrivemåten av stedsnavn, og er et fast rådgivende organ i Sandnes kommunes behandling av navnesaker. Stedsnavntjenesten ligger administrativt under Språkrådet, som er statens fagorgan i språkspørsmål og underlagt Kultur og kirkedepartementet. Sandnes kommune har valgt Sandnes mållag, bydelsutvalgene og Sandnes historie og ættesogelag som høringsinstanser. Lov om stadnamn (Lov 18. mai 1990 nr.11) ble endret av lov 10. juni 2005 nr 35, som trådde i kraft 1. august Forskriften til den nye loven, gitt av Kulturdepartementet med hjemmel i endringsloven 13 tok til å gjelde fra 1. juni Lov om stadnamn og Forskrift om skrivemåten av stadnamn, handler om hvordan stedsnavn skal skrives i offentlig bruk, hvem som er vedtaksmyndighet for skrivemåten av navn på ulike geografiske objekt og saksbehandlingsregler. Tidligere vedtak og saksbehandling. I 2000 ble det gjort en gjennomgang av kommunens gatenavnregister. Hensikten med dette var å få rette opp eventuelle feil i gatenavnregisteret og forminske usikkerheten rundt skrivemåten av gatenavn, både innad i kommunen og eksternt. Et eksempel: på kommunens offisielle gatenavnskilt sto det både Høylandsgaten, Høylandsgate og Høylandsgata. Sak 68/00: Navn med etterleddet GATE. Prinsippavgjørelse ble lagt frem for Utvalg for kultur, park og utemiljø (møtedato ); Saken tar opp spørsmålet om etterleddet gate skal ha a- eller å- ending. Denne saken var til høring hos Sandnes mållag, Sandnes historie- og ættesogelag og bydelsutvalgene. Saken var også til behandling hos Stedsnavntjenesten på Vestlandet (som også tidligere har tatt opp denne problemstillingen i Sandnes, i skriv av ). Vedtaket ble som følger: Skriveformen gata innføres som etterledd i alle aktuelle gatenavn. Skriv sendt til Sandnes mållag ( ): Vurdering klage på vedtaket i kulturutvalget om stedsnavnene Vassvik og Selvik. Bakgrunnen for skrivet er opprinnelig en klagesak fra Sandnes mållag der de i henvendelse til kommunen mener at lovforståelsen av stadnamnloven til kommunen er feil, blant annet i forhold til begrepet rettskrivingsprinsipp og å-endinger. Skrivet er en gjennomgang av kommunenes saksbehandling på feltet og Side 2 av 5

4 presisering av kommunens forståelse av lovteksten i forhold til de to forhold nevnt ovenfor. Kommunen tok opp saken med Stedsnavntjenesten og fikk tilbakemelding som støttet kommunens lovforståelse. Sandnes kommune ber Språkrådet om en vurdering av spørsmålet rundt fortolkning av stedsnavnloven; betydningen av begrepet rettskrivingsprinsipp og forholdet mellom rettskrivingsprinsipp/rettskriving og ending i bestemt form av hunnkjønnsord. I forhold til spørsmålet om ending i bestemt form av hunnkjønnsord, refererer de til stadnamnloven og konkluderer med at regelverket ikke gir grunnlag for bruk av å- ending i bestemt form entall av hunnkjønnsord i stedsnavn i vårt område. Når det gjelder begrepet rettskrivingsprinsipp referer de til stadnamnloven og Ot.prp.nr.42 ( ) Om lov om endringer i lov 18.mai 1990 nr. 11 om stadnamn. Et rettskrivingsprinsipp er en grunnregel for hvordan tale skal overføres til skrift. Det er ikke satt opp et autorativt sett med rettskrivingsprinsipper som gjelder for norsk skriftspråk. Derfor kan betegnelsen gjeldende rettskrivingsprinsipp være litt misvisende. Det er vanlig å regne med følgende rettskrivingsprinsipp (fra Kulbrandstad: Språkets mønstre) : - Det ortofone prinsippet: Det vil si at i vår alfabetiske skrift er det slik at hver språklyd skal svare til en bokstav og omvendt. - Sammenhengsprinsippet: Det kan illustreres med at selv om uttalen av skogs er med /-ks/, skriver vi det med g for å vise sammenhengen med skog. - Det etymologiske prinsippet: Vi skriver sand og hjelm trass i vanlig uttale /sann/ og /jelm/, fordi disse ordene ble skrevet med nd og hj- i norrønt. Tidligere navnevedtak Sandnes kommune har 68 gatenavn med a- ending (som Hovemarka, Leirgata, Lennsmannsgata). Sandnes kommune har 15 veinavn som ender på å (Luftå, Nissemyrå, Sygnasjå). 10 av disse navnene er vedtatt før Lov om stadnamn ble innført i Kultursjefen er ikke innstilt på å ta disse innarbeidede navnene opp på nytt. De resterende fem er vedtatt som en følge av at en etter Lov om stadnamn i enkelttilfeller kan gjøre unntak fra hovedregelen om a- ending i svake hunnkjønnsord når særlige grunner taler for det. I disse fem tilfellene har vedtaksorganet funnet sterke nok grunner for å bryte med hovedregelen. Å- ending kan derfor unntaksvis brukes, men ikke som generell navnepraksis. Brev fra Kultur og kirkedepartementet Mållaget sendte en henvendelse til KKD med utgangspunkt å få klarhet i om det etter revidering av Lov om Stadnamn og nye forskrifter gir åpning for bruk av å-endingen på deler av Sørvestlandet. Svaret fra departementet (datert ) viser til at departementet diskuterte om bruken av å- ending skulle tas inn i samarbeid med utarbeidelsen av nye forskrifter/rettledning. Resultatet ble at det ikke ble tatt inn. Det innebærer at på Vestlandet skal sterke hunnkjønnsord som hovedregel få endingen a, selv om uttalen er med - å. Departementet tar også med at det i 3 i forskriftene til Lov om stadnamn uttrykkes at det kan gis rom for å-ending når særlige grunner talar for det. Dette må ses på som unntak og opp til vedtaksorganet å avgjøre. Mållaget tolker dette svaret slik at en her ser en åpning for å konsekvent benytte å- ending. Kultursjefen tolker svaret slik at å- ending ble vurdert som samleform, men resultatet ble at det ikke ble tatt inn i loven. Derfor skal alle svake hunkjønnsord skrives med a- ending på Vestlandet. Men loven gir likevel vedtaksorganet mulighet til å avvike fra hovedreglene i enkeltsaker der særlige grunner taler for det. Side 3 av 5

5 Vurdering Med utgangspunkt i henvendelsen fra mållaget, sier Lov om stadnamn følgende ( 4): Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. I samtale med Stedsnavntjenesten gjør de oppmerksom på at et språklig kulturminne og lokal nedervd uttale skal gjelde hele navnet, ikke kun deler av det. 3 i forskriftene til loven utdyper dette nærmere med at det skal velges en tillatt form i den målformen som passer best med den nedarvede lokale uttalen. Det kan likevel velges regionale samleformer når særlige grunner taler for det. Nedarvet lokal uttale beskrives som den uttalen som er overlevert frå tidligere generasjoner, som har vært vanlig på stedet, og som fremdeles er i levende bruk (fra kommentarer til Lov om stadnamn, 2). 4 i Lov om stadnamn viser videre til at skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivings -prinsipp for norsk. Begrepet rettskrivningsprinsipp er forklart i kommentarene til lovteksten på følgende måte : ( ) vil seie dei allmenne reglane for korleis lydar og lydkombinasjonar skal skrivast. Desse prinsippa blir realisert gjennom rettskrivinga. I forskriften spesifiserer det videre med at navn som inneholder allment kjente ord eller navneledd, som hovedregel skal skrives i samsvar med gjeldende rettskriving ( 4). Rettledningen til forskrift om skrivemåten punkt 3b, Særlege reglar om skrivemåten av norske stadnamn nokre presiseringar, viser punkt II til at: Svake hokjønnsord får i bunden form som hovudregel endinga a. Kort oppsummert; Når ikke annet er fastsatt i loven skal det velges en skrivemåte med utgangspunkt i lokal, nedarvet uttale. Hvis ikke særlige grunner taler for noe annet, skal det derfor velges en tillatt form i den målformen som passer best med den nedarvede lokale uttalen. Skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipp. Prinsippene realiseres gjennom rettskriving, dvs. normert norsk skriftspråk. Inneholder noen av leddene i navnet allment kjente ord, skal disse som hovedregel skrives etter norsk rettskriving. Fastsetting av stedsnavn følger derfor som hovedregel normert norsk rettskriving. Likevel, i særskilte tilfeller eller ved særskilte grunner, kan vedtaksorganet avvike fra hovedregelen som et unntak. Brevet fra Kultur- og kirkedepartementet gjør rede for at spørsmålet om å åpne for muligheten til å- ending ble diskutert ved revideringen av stadnamnloven og de nye forskriftene, men de valgte å ikke ta det inn. Derfor skal hokjønnsord i bestemt form på Vestlandet skrives med a- ending, så fremt ikke særskilte grunner gjør at vedtaksorganet i enkeltsaker kan vedta noe annet. Konklusjon På bakgrunn av dette mener Kultursjefen at en i Sandnes kommune følger Lov om stadnamn (med forskrifter), Sandnes kommunes tidligere normeringspraksis og de anbefalinger Stedsnavntjenesten og Kultur- og kirkedepartementet har kommet med. Kultursjefen mener at departementets brev med henvisninger til Lov om stadnamn/forskrifter klart viser at det etter revideringen av stadnamnloven og nye forskrifter, fremdeles ikke er tillatt med å- ending i skriftformer på Vestlandet, foruten i enkeltsaker med særskilt grunnlag som gjør det mulig å gjøre avvik fra hovedregelen. Side 4 av 5

6 Vedtak: 1. Som hovedregel skal en ved bruk av svake hunnkjønnsord i bestemt form i stedsnavn benytte a-ending i henhold til Lov om stadnamn, Sandnes kommunes tidligere normeringspraksis og brev fra Kultur- og kirkedepartementet (av ). 2. I helt spesielle tilfeller kan utvalget gjøre unntak fra hovedregelen. Med vennlig hilsen Gunnar Byrkjedal Kommunaldirektør Erland Bræin Kultursjef Vedlegg: 1. Kopi av saksprotokoll Utvalg for kultur og oppvekst, møtedato , sak 75/ Henvendelse fra Sandnes mållag (med kopi av brev svar brev fra Kultur- og kirkedepartementet av )til Utvalg for kultur og oppvekst, mottatt Brev fra Språkrådet, datert Brev til Sandnes mållag, datert Sak til Utvalg for kultur, park og utemiljø: Navn med etterledd av ordet gate. Prinsippavgjørelse, møtedato , sak 68/00. Utskrift av saksprotokoll vedtak 68/ Brev til byplansjefen angående gjennomgang av kommunens navneregister. Side 5 av 5

7 SAKSPROTOKOLL Arkivsak Arkivkode E: L32 Saksbehandler Janne Hestad Saksgang Møtedato Saknr Utvalg for kultur og oppvekst /08 KLAGE PÅ NAVNEVEDTAK 34/08 - HØGARINDA OG PRINSIPIELL SAK VEDRØRENDE A/Å- ENDING. Rådmannen har i skriv datert foreslått: 1. Klagen vedrørende vedtak i sak 34/08 om Høgarinda tas ikke til følge. Saken oversendes Klagenemnda for videre behandling. 2. Utvalget viser til Kultur - og kirkedepartementets brev av vedrørende lov/forskrifter i forhold til bruk av å-/a- ending. På grunnlag av dette fastholder utvalget bruken av a-ending som hovedregel. Knut O. Eldhuset (V) foreslo: Saken er av stor prinsipiell betydning i forhold til a å endingsspørsmålet, det utarbeides egen saksutredning hvor bydelsutvalgene gis anledning til å uttale seg om dette spørsmålet. Av denne grunn utsettes begge sakene. Forslaget ble enstemmig vedattt. VEDTAK: Saken er av stor prinsipiell betydning i forhold til a å endingsspørsmålet, det utarbeides egen saksutredning hvor bydelsutvalgene gis anledning til å uttale seg om dette spørsmålet. Av denne grunn utsettes begge sakene. Sandnes, 3. september 2008 Rett utskrift: Sissel Hellevik sekretær

8 Sandnes Mållag Utvalet for kultur og oppvekst Stadnamn; korleis ta vare på lokale språklege kulturminne. Kulturetaten og Sandnes Mållag hadde nettopp eit møte for å gå gjennom revisjonen/ endringane i Lov om stadnamn. For kommunen møtte kultursjef Erlend Bræin og stadnamnsansvarleg Janne Hestad og for Mållaget Ketil Volden og Egil Astad. Det kom klart fram på møtet at kultursjefen har eit anna syn enn Mållaget på tolking og bruk av loven. Synet kom òg godt fram på sist møte i Utvalet om gatenamnet Høgarindå der kultursjefen uttalte seg ut frå ei rein språkleg vinkling i staden for kulturvern, som dette handlar om. Utvalet har i slike tilfeller iblant vedteke å som ending, i dette tilfellet blei det a. Det burde vera eit krav om ein viss konsekvens i vedtaka. Jf kommunen sitt prosjekt om friluftslivet i Sandnesmarkå. Grunnlaget for korleis stadnamna skal skrivast er gitt i Lov om stadnamn. Mållaget legg særleg vekt på følgande: 1. Formål og verkeområde Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna. Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta. Lova gjeld også bruk av stadnamn i selskap som det offentlege eig fullt ut og i læremiddel som skal brukast i skolen. Formålet er som ein ser primært å ta vare på eit kulturminne med hjelp av ei skriftform som fører til aktivt bruk av namna. (Merk at det ligg inga språkpolitisk målsetting i loven. Det er det lite eller inkje grunnlag for i Ot.prp.nr 42.) Det er vert å merka seg at skriftforma er vesentleg for å ta vare på kulturminnet. Det er ført vidare i loven med: 4. Reglar om skrivemåten Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. v/egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no Side 1 av 3

9 Sandnes Mållag Nedervd lokal uttale er sjølvforklarande, men kva er eit rettskrivingsprinsipp? 2. Definisjonar I denne lova tyder d) nedervd stadnamn, stadnamn som munnleg eller skriftleg er overlevert frå tidlegare generasjonar e) lokal talemålsform, den uttaleforma som er i allmenn bruk av folk som har tradisjonell tilknyting til staden, gjennom busetjing eller årviss næringsverksemd f) rettskrivingsprinsipp, allmenne reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift. I Ot.prp.nr 42 står dette berande rettskrivingsprinsippet: Omgrepet rettskrivingsprinsipp som er definert i bokstav f, vil seie dei allmenne reglane for korleis lydar og lydkombinasjonar som gjeld til ei kvar tid skal skrivast. Til dømes skal lang vokal skrivast med ein vokal og ein konsonant, som i tak, mens kort vokal skal skrivast med ein vokal og to konsonantar, som i takk. Desse prinsippa blir realiserte gjennom rettskrivinga, (vår utheving) Vårt grunnlag i loven vert då; oppsummert: Når me skal fastsetta skrivemåten av stadnamn tek me utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen og at aktuell rettskriving for stadnamn er gitt av rettskrivingsprinsippa! Rett skriving av stadnamn har slik sitt eige rettskrivingsgrunnlag og vil i mange høve avvika frå den rettskrivinga som me finn i ordboker og andre fasitar. Skal me ta loven på alvor har me då problem med å få f.eks Høgarindå til å slutta på a. Der er ikkje noko rettskrivingsprinsipp/lydkombinasjon som gjer at endinga å kan skrivast som a, og få det til å høyrast ut som å. Men i departementet si forskrift til loven er det kome inn litt språkpolitikk, det står: 3. Særlege reglar om skrivemåten av norske stadnamn Ved fastsetjing av skrivemåten skal det veljast ei tillaten form i den målforma som passar best med den nedervde lokale uttalen. Det kan likevel veljast regionale samleformer eller reine dialektformer når særlege grunnar talar for det. (vår utheving) I store delar av sørvestlandet, med ei folkemengd på nærare sluttar hokjønnord i bunden form i den vanlege nedervde uttalen på å f.eks; myrå, vigå, heiå, markå, liå. I fleirtalsform finn me det òg for inkjekjønn, som fjedlå/fjellå. Ingen av dei to jamnstilte målformene passar i desse tilfella tilstrekkeleg inn til ikkje å øydelegga sjølve stadnamnet og slik verta i strid med målsettinga i loven. Den utheva setningen er etter vårt syn då eit solid grunnlag for at me i Sandnes kan vera lojale mot Lov om stadnamn og verna desse å-endingane som samlefomer for sørvestregionen og til og med ta vare på reine dialektformer når me vil det. v/egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no Side 2 av 3

10 Sandnes Mållag Nå er det i den nye loven, i tillegg til forskrifta, faktisk kome også kommentarar til forskrifta. Det er ikkje klart kor sterkt ein slik kommentar står reint juridisk, men det må vera innlysande at element som er flytta frå den tidlegare forskrifta og nå er havna i kommentardelen må vera svekt. Dei meir språkpolitiske elementa frå den gamle forskrifta står nå i kommentardelen. Det blir nærast sjølvsagt at ein snever byråkratisk bruk av den språkpolitiske kommentardelen ved framlegging og for fastsetting av skrivemåten, vil føra til at lokale velkjende stadnamn som Sandvigå og Luravigå vil bli til Sandvika og Luravika. Ingen som er litt kjend i Sandnes uttaler desse namna slik. Dette kjem då i klar motsetnad til loven sine krav om at namna skal skrivat etter rettskrivingsprinsippa og den lokale uttalen. Eit slik manglande skjønn kan og vil ikkje vera holdbart. Det er misforståing å bruka vedtekter evt. kommentarane til desse slik at dei kjem i strid med sjølve loven. Då Sandnes Mållag lengre tid har hatt denne diskusjonen gåande med administrasjonen om desse endingane vart me for 2-3 år sidan samde om å ta dette opp med departementet. Me hadde sendt inn klage på vedtak om namn som Vassvik og Selvik og handsaminga av klagene skulle derfor avventa eit svar frå departementet. Departementet viste i sitt svar til at revisjonen av Loven ikkje var avslutta og slik fekk me ikkje noko svar. Då dette var klart tok me opp igjen den generelle problemstillinga med departementet. Me viser til vedlegga; vårt brev til departementet og svaret. Som det går fram av svaret frå departemenet er ord som Storamyrå heilt legalt om vedtaksorganet etter sitt skjønn finn sterke nok grunnar til det. Departemenet har heller ingen innvendingar til argumentasjonen vår. Departementet er òg tydeleg på at det er opp til vedtaksorganet å bruka/forstå denne delen av loven. Sandnes kommune kan då i slike høve velja/avgjera skrivemåten for dei stadnamn ( gjeld mest gatenamn) som kommunen gjer endeleg vedtak for. Vår målsetting med denne saken er at Sandnes kommune skal fatta eit generelt vedtak, og spesielt om å-endingane, korleis dei vil bruka Lov om stadnam for å ta vare på desse språklege kulturminna våre. Med helsing For Sandnes Mållag Egil Astad PS Der finns ikkje kulturminne som me kan ta vare på med så liten kostnad. v/egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no Side 3 av 3

11 Sandnes Mållag KKD Kulturavdelingen Jf. dei nye forskriftene for stadnamn. I høyringa tok me opp at det eksplisitt ikkje var opning for endinga å i bunden form av hokjønnsord. Det blir brukt i store delar av sørvestlandet med ei folkemengd på nærare Typiske ord er myrå, vigå, liå. I fleirtalsord finn me det òg for inkjekjønn, som fjedlå/fjellå. Denne uttalen og skrivemåten er ikkje på noko vis i strid med rettskrivingsprinsippa i Lov om stadnamn. Prinsippa er klart definerte og er grunnlaget for rettskrivinga av stadnamn. Som det går fram av den under utheva teksten er denne å-endinga vår eigentleg ikkje eit problem all den tid at dette er så utbredd på sørvestlandet at det kan ses på som ei regional samleform. Sitat frå: Forskrift om skrivemåten av stadnamn. 1. Generelle reglar om skrivemåten av stadnamn Det skal takast omsyn til tidlegare normeringspraksis så langt ein kan gjere det utan å komme i strid med lova. Når nye namneobjekt skal namnsetjast, bør namneskikken på staden følgjast. v/ Egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no side 1

12 Sandnes Mållag Særlege reglar om skrivemåten av norske stadnamn Ved fastsetjing av skrivemåten skal det veljast ei tillaten form i den målforma som passar best med den nedervde lokale uttalen. Det kan likevel veljast regionale samleformer eller reine dialektformer når særlege grunnar talar for det. Men når me går inn i kommentarane til forskrifta forsvinn denne opningen. Derimot er det tatt mange omsyn til ulike former av langt mindre utbreidde austlandske og trønderske dialektar. Sitat frå kommentarane: 3. Kommentarar til forskrifta Til 3 i forskrifta: Særlege reglar om skrivemåten av norske stadnamn - nokre presiseringar i. Kjønn, tal og form Grammatisk kjønn og eintals- eller fleirtalsform skal som hovudregel rette seg etter dialektuttalen.... ii. Bøyingsverk Eintal dialekten. Hankjønnsord får i bunden form endinga -en eller -n i samsvar med Sterke hokjønnsord får i bunden form som hovudregel endinga -a. Når dialekten har endinga -i eller -ei, brukar ein -i. Bergensk får -en, mens midlandsmåla kan bruke -e. Når særlege grunnar talar for det, kan endingane -na, -ne eller -ni brukast. Svake hokjønnsord får i bunden form som hovudregel endinga -a. I det austlandske og trønderske dialektområdet rettar ein seg etter den enkelte dialekten med omsyn til utlydande vokal i jamvektsord (-a, -u, -o, -å). Bergensk får -en. Fleirtal I bunden form kan artikkelen få ei eller to stavingar i samsvar med dialekten. Ein brukar endinga -an(e) når dialekten har -an(e), -ain(e), -ana, -adne, - ad'n/-at'n, -æn(e), -æin. Når dialekten har -en(e), -ein(e), -en(a), -edne, -ed'n/-et'n, -'n, bruker ein -en(e). Der dialekten har -in(e), -un(e), -a, kan ein rette seg etter dialekten. v/ Egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no side 2

13 Sandnes Mållag Inkjekjønnsord får endinga -a, -i eller -e når det er samanfall med bunden form eintal av sterke hokjønnsord. Vårt spørsmål er enkelt; Vil det i vår del av landet vera legalt å bruka og skriva f.eks. Storamyrå? Med helsing for Sandnes Mållag Egil Astad v/ Egil Astad Sandvedliå SANDNES sandnes.maallag@epost.no side 3

14

15

16

17

18

19 Sandnes Mållag Sandnes, Deres ref.: Vår ref : Saksbehandler: Rune Idsøe Arkivkode : E: L32 Vurdering klage på vedtaket i kulturutvalget om stedsnavnene Vassvik og Selvik Innledning Kultursjefen viser til brev datert , med overskriften Klage på vedtaket i kulturutvalet om stadnamna Vassvig og Selvig. Klagen bunner i en uenighet med kommunen ved kultursjefen av prinsipiell karakter når det gjelder forståelsen av enkelte begreper og momenter i Lov nr. 53 av 1990 om stadnamn med tilhørende forskrift, først og fremst om riktig forståelse av begrepet rettskrivingsprinsipp og innholdet i forskriftens 2-3. Dette er grunnlaget for at Mållaget i klagebrevet oppsummerer og konkluderer med at: I saksframlegga for desse to stadnamna, Selvig og Vassvig, er det så mykje feil at ein må ta opp att saksframlegget frå botn av, med høyringar, vurderingar og vedtak av di lovforståinga og føresetnadene som er lagt fram for dei ulike organa, er feil og vedtaket då fatta på feil grunnlag. Me ser fram til at loven vert etterlevd. Dette berører forhold som Mållaget har påpekt flere ganger tidligere, både i klager, høringsuttalelser og telefonsamtaler. Uklarhet om hva klagen gjelder Kultursjefen beklager den lange saksbehandlingstid. Dette skyldes delvis at klagen berører kompliserte prinsipielle forhold som det tar tid å behandle, men først og fremst uklarhet om hva klagen gjelder. Etter overskriften i klagen å dømme, ble denne oppfattet som en ren klage på vedtakene, og at innholdet i brevet for øvrig var ment som en begrunnelse for denne. Siden begge disse primærnavnene har relevans i forhold til tidligere behandlete klagesaker, var det derfor vår intensjon å forberede en klagesaksbehandling hos sentral klagenemnd for disse vedtakene. En slik prosess tar som kjent lang tid, og et raskt svar er ikke å forvente, jf. forvaltningslovens 11 a. annet ledd. Ved telefonsamtale med Egil Astad i Sandnes Mållag den ble det imidlertid presisert at klagen gjelder selve saksgangen og premissene i saksframleggene, og derfor primært tar sikte på en avklaring av de prinsipielle problemstillingene, ikke først og fremst at navnevedtakene tas opp til ny vurdering. Adresse: Rådhuset, Jærveien 33, Sandnes. Telefon Telefaks Postadresse: Postboks 583, 4305 Sandnes

20 En vanlig klagesaksbehandling i henhold til stadnamnlova i Utvalg for kultur og oppvekst vil nå i første omgang derfor ikke være den mest hensiktsmessige framgangsmåte, og vil ikke kunne gi den avklaring Mållaget egentlig ønsker. Det ble derfor avklart med Mållaget pr. e-post den at brevet foreløpig ikke behandles som en klage på forvaltningsvedtak, men som en henvendelse der det bes om en forklaring og nærmere utredning av våre formuleringer i saksgangen. Denne behandlingsformen ble akseptert av Mållaget i e-post sendt den Denne misforståelsen/uklarheten er også grunnen til at det ikke har vært gitt et foreløpig svar på klagen innen en måned, jf. forvaltningslovens 11 a. annet og tredje ledd. Hva innebærer begrepet rettskrivingsprinsipp? En av bærebjelkene i den kritikk som Mållaget i lengre tid har rettet mot kommunens behandling av de kommunale navnesaker, og som er hovedgrunnlaget for drøftingen i klagen, dreier seg om prinsippene nedfelt i stadnamnloven om fastsetting av skrivemåten, først og fremst fortolkningen av begrepet rettskrivingsprinsipp. I stadnamnlovens 4 står det at: Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. Mållaget mener at Sandnes kommune har oppfattet loven feil, og kritiserer den standardiserte formulering som følger de fleste brev angående navnesaker fra oss, der det etter gjengivelse av stadnamnlovens 4 står at: Prinsippene om a) lokal uttale og b) korrekt skrivemåte er med andre ord førende for hvordan et bruksnavn skal skrives. Mållaget mener at rettskrivingsprinsippet er feilaktig oppfattet til å bety korrekt rettskriving, at dette punkt b) er grunnleggende feil og fører lovoppfølgingen på avveier. Begrepet rettskrivingsprinsipp er definert i ordforklaringen til gjeldende forskrift som: Allmene reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift. Denne definisjonen gjentas i 2 f) i den nye stadnamnlova, som trer i kraft 1. august i år. Kjell Erik Steinbru ved Statens navnekonsulenter på Vestlandet gikk i telefonsamtale den god for at våre formuleringer omkring rettskrivingsprinsippet er helt i tråd med stadnamnloven og dennes intensjon. Videre bekreftet han at rettskrivingsprinsippet i 4 har sammenheng med korrekt skrivemåte eller rettskriving, om man vil. Han utdypet dette med å si noe om hva som ligger i begrepet ut fra definisjonen. Når denne slår fast at det dreier seg om allmenne regler, innebærer dette et sett med formelle normeringsregler som er og har vært styrende for utformingen av de ulike normerte skriftspråk. Dette omfatter både eksisterende og forhenværende, ikke bare nynorsk og bokmål, men eksempelvis også samnorsk, riksmål og til og med embetsmannsnorsken i dansketiden. Skrifttradisjon kan sies å være et stikkord. Også ordlyden gjeldande rettskrivingsprinsipp indikerer at det dreier seg om et sett med formelle regler. I merknadene til lovutkastet fra om regler for skrivemåten står det at: Det vil bli gitt forskrifter med utfyllande reglar om skrivemåten av stadnamn, m.a. når det gjeld bruken av nynorsk og bokmål. Dei to målformene vil bli likestilte ved fastsetjing av skrivemåten. Ved fastsetjing av skrivemåten skal ein som hovudregel nytte dei formene (hovud- og sideformer) i gjeldande rettskriving som høver best med uttalen på staden. Her brukes begrepet rettskriving. Gjeldande rettskriving er i ordforklaringen til forskriften definert som: Den rettskrivinga som til Side 2 av 8

21 kvar tid gjeld og som ein finn i godkjente ordlister. Omfattar både hovud- og sideformer. Ordlister inneholder som alle vet normerte skriftspråk. Disse merknadene illustrerer mer enn tydelig nok at rettskriving har blitt tillagt vekt helt siden lovens utarbeidelse, og at rettskrivingens relevans er helt i tråd med lovens intensjon og bokstav. 2-3 i forskriftene fastslår videre at det ved fastsetting av skrivemåten skal velges en hovedform eller sideform i den målformen som passer best med den nedarvede lokale uttalen. Det kan likevel velges nasjonale samleformer, regionale samleformer eller rene målføreformer når særlige grunner taler for det. Denne siste presiseringen viser at rene målføreformer vil være å regne som avvik fra normal praksis. Paragrafen fastslår videre at navn som inneholder allment kjente ord eller navneledd som hovedregel skal rette seg etter rettskrivingen, med enkelte unntak. Vanlig definisjon av begrepet målform er språknormal eller skriftnormal, det vil i vanlig praksis i dag si bokmål og nynorsk. Det er ikke helt tydelig hvordan Sandnes Mållag oppfatter begrepet rettskrivingsprinsipp når de kan motstride dette, men de viser også til definisjonen i den nye lovtekstens 2, som er gjengitt over. Det kan virke som at de mener at også dette prinsippets hensikt er å fremme dialekter, og at det nærmest legitimerer enhver skriftlig gjengivelse av dialektformer, bare man følger et ikke nærmere presisert sett av regler for hvordan uttale skal overføres til skrift. Mållaget definerer ikke disse prinsippene nærmere, annet enn med eksemplet: Hat vert skrive med ein t for å få lang a. Hatt med to t-ar for å få kort a. Det kan derfor se ut til at Mållaget tar siste ledd av definisjonen litt for bokstavelig, og at de ser helt vekk i fra første ledd om allmenne reglar, som ble forklart ovenfor. En slik forståelse av definisjonen innebærer at de to prinsippene for fastsetting av skrivemåte, henholdsvis lokal uttale og rettskrivingsprinsipp, er en og samme sak, der dialekt er både utgangspunkt og målsetning for de begge. Med andre ord at rettskriving ikke har relevans i det hele tatt. En slik forståelse er som denne gjennomgangen viser fundamentalt feil. Det er store strukturelle forskjeller mellom uttale og skrift, dette kommer man ikke utenom. Rettskrivingsprinsippet i stadnamnloven er ingen åpen invitasjon til å gjengi enhver dialektform i skrift ved fastsetting av skrivemåten for stedsnavn. Riktig tolkning av prinsippene for fastsetting av skrivemåte er da oppsummert en form for kompromiss mellom nedarvet lokal uttale, slik dette presiseres i de grammatikalske reglene i forskriften, og rettskriving, slik dette er normert i både gjeldende og tidligere skriftspråk, som skrifttradisjon. Med dette burde diskusjonen omkring begrepet rettskrivingsprinsipp og rettskrivingens relevans være avklart. Tolking av forskriften Kommunen foretar ikke egen fortolkning av stadnamnloven med forskrift for å fastsette riktig skrivemåte for stedsnavn, men støtter seg til den faglige vurdering og tilråding som Statens navnekonsulenter ved nordisk institutt, Universitetet i Bergen, gir i hver enkelt navnesak. Navnekonsulentene gir da en tilråding basert på både forskriftene og på de innkomne høringsuttalelser. Side 3 av 8

22 Dette kjenner Mållaget meget godt til. Likevel påstår de at ordlista er fasit for kommunen, og at kommunen tolker stadnamnloven med forskrift feil, med andre ord er skyld og ansvar når det gjelder tolking av forskriftene helt feilplassert. Argumentasjonen i klagen illustreres med å-endinger og harde versus bløte konsonanter, to velkjente stridstemaer i kommunens navnesaker i lang tid. Også dette vil vi nå kommentere nærmere. Å-endinger Det er ikke bare forvirring hos Sandnes Mållag omkring prinsippene for fastsetting av skrivemåte. Det kan også se ut til at Mållaget ikke helt forholder seg til gjeldende forskrift og de grammatiske hovedregler som gjelder i de ulike målføreområder i landet, som forskriften presiserer nokså grundig. Det virker å være særlig stor uklarhet omkring de vokaler som forskriften fastsetter som ending i hunkjønnsord. I klagen eksemplifiserer Mållaget sin oppfatning av rettskrivningsprinsippet med å argumentere for gyldigheten av å-endinger, en sak som Mållaget lenge har stått forholdsvis alene om å kjempe for i Sandnes. I klagen skriver Mållaget at: I forskrift til loven er det god heimel for å la hokjønnsord enda på å, jf: 2-3. I forskriftens 2-3 pkt. e. om bøyingsverk står det imidlertid at både sterke og svake hunkjønnsord som hovedregel skal ha endingen a. En eventuell å-ending blir da å oppfatte som et avvik fra gjeldende rettskrivingsprinsipp, som kan brukes når særlige grunner taler for det, jf. lovens 4 siste ledd. En slik praksis mener Mållaget er legitim, fordi, sitat: Denne innleiinga i 2-3 er generell og står over dei spesifikke reglane som kjem etter. Slik vi forstår dette utsagnet, er det uttrykk for en noe underlig oppfatning av at man kan velge å se vekk fra forskriftens grammatiske presiseringer der en måtte finne det for godt, ut fra argumentasjonen at denne uspesifiserte innledningen er overordnet presiseringene i den samme paragraf. En slik pragmatisk bruk av unntak fra regelen bryter ikke bare med den slaviske oppfølging av forskriftene som Mållaget etterlyser for øvrig. Den er også i konflikt med ordlyden videre i den samme generelle innledningen, der denne som nevnt krever at det skal foreligge særlige grunner for slike unntak. Statens navnekonsulenter har uttalt seg om dette i en rekke enkeltsaker, og de har hver gang uttalt at de kan ikke se at forskriften gir hjemmel for å-ending. Steinbru kom i telefonsamtalen med et argument som tidligere ikke har vært framme i denne diskusjonen. Når man hører gamle mennesker fra distriktet her prate, kan man legge merke til at de faktisk ofte har o-ending. Dette kan også illustreres med Arne Garborgs Knudaheio, hvor uttalen er mest mulig direkte overført til skrift. Denne endingen har vært tradisjonen i svært lang tid, mens å- endinger er et forholdsvis nytt innslag i den lokale uttale. Når man også legger tradisjonsprinsippet til grunn i sentensen nedervd lokal uttale i lovens 4 og forskriftens 2-3, er det derfor faktisk ikke fullgodt talemålsgrunnlag for å bruke å-endinger i stedsnavn i vårt distrikt. Det er egentlig ikke tilstrekkelig å vise til at folk bruker å-endinger i muntlig tale i dag. De færreste vil ønske seg o-endinger i vårt distrikt, som i dag assosieres med helt andre kanter av landet. Den mer nøytrale a- endingen er derfor ikke bare i tråd med forskriftens presisering, men synes derfor også å være hensiktsmessig når vi mangler et fullgodt talemålsgrunnlag for noe annet. Side 4 av 8

23 En kan ikke innføre en praksis der stedsnavn skrives kun etter uttale, og konsekvent la avvik fra forskriftene være regelen og ikke unntaket. Det nylig vedtatte Luftå kan sies å være et slikt unntak, der nok Utvalg for kultur og oppvekst mente at det helt spesielle begrepsgrunnlaget bak navneforslaget og navneformen uten tradisjonell endelse tilsa at det her dreier seg om særlig god grunn til å avvike fra hovedregelen. Dette til tross for at det brøt med navnekonsulentenes anbefaling og kultursjefens tilråding. Harde eller bløte konsonanter Kommunen har ikke innført noen praksis om å se vekk fra bløte konsonanter, slik Mållaget hevder. Dette prinsippet fravikes heller ikke slavisk. Igjen må det minnes om at kommunen fra administrasjonen sin side følger den tilråding som Statens navnekonsulenter gir. De har tidligere vist til at forskriftene fastslår at en som hovedregel skal bruke b, d og g for p, t og k der det er talemålsgrunnlag for dette. De har imidlertid i en tidligere prinsipputtalelse også gjort det klart at denne regelen ikke kan praktiseres hardhendt og konsekvent i møte med innarbeidede skriftlige former, for eksempel i enkelte gårdsnavnsaker. Det stiller seg annerledes når det gjelder nyopprettede navn. Steinbru kom i telefonsamtalen inn på at det er ikke å komme fra at det i praksis gjerne vil være en del unntak fra dette hovedprinsippet. Mållaget hevder ut fra forskriftens 2-3 at: ut frå den overordna innleiande setningen skal det då sers mykje til for å bryta denne unntaksregelen, det vil bare bli i einskilde godt grunngivne unntak. Her tilfører Mållaget flere kriterier til forskriftens fastsetting av som hovudregel, for denne nevner ikke noe om at slike unntak kun kan benyttes i et fåtall og godt grunngitte tilfeller. Det er Statens navnekonsulenter, og ikke Sandnes Mållag, som etter en samlet vurdering fastslår i sin tilråding hvorvidt det bør brukes harde eller bløte konsonanter, og følgelig når og hvorfor man skal avvike fra denne hovedregelen. I sakene om Vassvik og Selvik, som klagen tar utgangspunkt i, ønsket både grunneiere og bydelsutvalg at navnene skrives med k, med henvisning til lang og etablert praksis. Dette burde være grunngiving god nok, slik Mållaget påstår er nødvendig for å bryte med hovedregelen, selv om de likevel hevder at slike grunner ikke foreligger i disse to sakene. Mållaget hevder at unntak har blitt hovedpraksis. Fra den senere tids navnevedtak er Stølsviga et konkret eksempel på at så ikke er tilfelle, som staves med bløt konsonant g, og ikke med k. Det er en inkonsekvens i Mållagets forklaring av forskriftene. På den ene siden maner de, med henvisning til innledningen i forskriftens 2-3, til at unntaket fra hovedregelen skal brukes konsekvent når det gjelder å-endinger, men samtidig ønsker de å tette igjen for det de oppfatter som uønskede og ikke godt nok grunngitte unntak fra hovedregelen om bløte konsonanter. Navnesaker også en demokratisk prosess Navnevedtak er ikke bare et resultat av den eneste riktige, sanne eller gyldige fortolkning av lov og forskrift, men også et resultat av en demokratisk prosess, der uttalelser fra alle høringsberettigede tillegges vekt. Både lov, forskrift og den etablerte praksis åpner for variasjon, som naturligvis også vil preges av skjønnsmessige vurderinger, der blant annet etablert praksis er et svært viktig moment. Det er innlysende at det i saker som gjelder gårds- og bruksnavn må tas særlig hensyn til de berørte grunneiernes synspunkter, som i tilfellet med Vassvik og Selvik, som klagen gjelder. Side 5 av 8

24 Sandnes Mållag er en av mange høringsparter. Andre høringsparter har gjerne andre oppfatninger enn de Mållaget har. Alle høringsuttalelser er i utgangspunktet likeverdige og legges til grunn av både Statens navnekonsulenter i sine tilrådinger og av kultursjefen ved diskusjonen i saksframleggene og i forslag til vedtak. Saksutredningene i navnesaker er nøye og omfattende. Det holdes høringer der både private grunneiere, berørte organisasjoner og bydelsutvalgene får uttale seg. Det innhentes en vurdering fra Statens navnekonsulenter, som gir sin faglige tilråding når det gjelder skrivemåten. På dette grunnlag presenteres så saken for Utvalg for kultur og oppvekst, som er kommunens vedtaksorgan etter stadnamnlovens 6. I saksframleggene legges alle disse meninger og synspunkter fram, som så diskuteres samlet. Kultursjefen stiller forslag til vedtak, som stort sett er i tråd med den faglige tilråding som Statens navnekonsulenter gir. På dette grunnlag fatter utvalget lovlige politiske vedtak. Kanskje Mållaget derfor burde respektere at disse vedtakene ikke alltid tilfredsstiller deres språkpolitiske program. Det nylig vedtatte Skarahødden er et godt eksempel på at det blir tatt hensyn til den lokale uttalen innenfor det som forskriftene tillater. Dersom kommunen praktiserte en slik villfaren fornorskingsprosess som Mållaget påstår, ville det korrekte etter normert skriftform vært å skrive Skarahøyden. Denne skriveform var faktisk den opprinnelig foreslåtte, men Sandnes historie- og ættesogelag påpekte at formen med hødden er mer i tråd med det lokale talemålet, en form som også Sandnes Mållag støttet. Statens navnekonsulenter sa seg langt på vei enige i dette, og den tilrådde formen Skarahødden ble derfor vedtatt. Dette illustrerer både høringsprosessens hensikt og verdi. Det kan imidlertid legges til at det den siste tiden har kommet flere henvendelser fra Skaarlia velforening og en rekke berørte beboere som nå skal få adresse Skarahødden. De reagerer alle på endelsen hødden, beklageligvis ett år etter at høringen ble holdt, og lenge etter at vedtak er fattet. En av de ville forhøre seg om det ikke er slik at gatenavn skal rette seg etter ordbøkene, noe han gjerne skulle sett var tilfelle. Dette nevnes for å illustrere at meningene er forskjellige, og at de vedtatte navneformer ikke kan tilfredsstille alle parter. Mållaget ønsket seg Skarahødden, beboerne vil ha Skarahøyden. Dette illustrerer også at det er en viss språkkonservatisme i Sandnes. Man må kunne leve med språkpolitisk uenighet. Kanskje det hadde vært mer hensiktsmessig dersom Mållaget forsøkte å arbeide for en endring i lov og forskrift, framfor å forsøke å påvirke den gjeldende praksis ut fra sin egen oppfatning av hvordan denne burde være. Om navnevern og navnsetting På klagens siste side hevder Mållaget at det ikke bare er skrivemåten som er uttaletema for høringspartene, med henvisning til stadnamnlovens 1 og 3 om stedsnavn som kulturminne og at nedarvede stedsnavn ikke kan byttes ut med navn uten tradisjon på stedet, dersom ikke særlige grunner taler for det. Dette er imidlertid tilføyelser i den reviderte loven, som ikke har gyldighet før 1. august i år. Stadnamnlova med forskrift omhandler for øvrig og i all hovedsak skrivemåten. Når det er presisert, skal det legges til at kommunen ikke har ført noen navnesaker som bryter med disse prinsippene som Mållaget her viser til. Mållaget argumenterer her dessuten mot seg selv. Når et nedarvet stedsnavn ikke skal byttes ut, og det heller ikke foreligger noen grunner til det, er det ikke annet igjen å diskutere enn skrivemåten, slik tilfellet er med bruksnavnet Vassvik og gårdsnavnet Selvik. Side 6 av 8

25 Når det gjelder oppretting av nye navn, er dette overlatt det enkelte vedtaksorgan. Kommunen står fritt til selv å velge navn på kommunale veier og gater. Valg av navneforslag er altså ikke underlagt stadnamnlovens bestemmelser om høring, men kommunen har unntaksvis bedt eksterne høringsparter om å komme med slike navneforslag. I dette har Sandnes historie- og ættesogelag gjort en særdeles grundig og prisverdig innsatt. Kultursjefen er dessuten helt klar i sin oppfatning av at slike nye navn dersom mulig bør bygge på den lokale navnetradisjonen. Vurderingsgrunnlaget Den vurdering som her er gitt, bygger på vår forståelse og håndheving av stadnamnloven, slik dette kommer fram av ordlyden i denne, samt tilhørende forskrift og merknadene til lovutkastet fra Det ble også konferert med rådgiver Kjell Erik Steinbru ved Statens navnekonsulenter på Vestlandet pr. telefon den Kommunen har ikke forutsetninger til å kunne gi en nærmere eller endelig avklaring av klagens grunnlag enn den som er gitt her. Statens navnekonsulenter har faglig ekspertise på dette felt, og har gjennom en rekke tidligere høringsuttalelser samt pr. telefon gitt uttrykk for støtte til vår håndheving og våre formuleringer. Deres vurderinger bygger imidlertid, i likhet med våre, også på tolkning av lov med forskrift. Den eneste instans som da kan gi en endelig avklaring på de forhold som klagen tar for seg, vil være den som har utformet lov og forskrift. Vi kommer derfor til å be departementet om å kommentere de prinsipielle problemstillingene som her tas opp, om grunnlaget i klagen ut fra den argumentasjon som føres, og om våre formuleringer. Konklusjon Som denne gjennomgangen viser, er det etter vår klare oppfatning ikke grunnlag for noen behandling av navnevedtakene på grunnlag av argumentasjonen i klagen. Reglene for saksbehandling fastsatt i stadnamnlovens 7 er fulgt. Formuleringene i saksframlegget er ikke i strid med stadnamnloven, dennes ordlyd eller intensjon. Det er fattet et lovlig politisk vedtak i tråd med forskriftene. Foreløpig trenger Sandnes Mållag derfor ikke forholde seg til noen nærmere fastsatt klagefrist for enkeltvedtakene Vassvik og Selvik, og hvorvidt de ønsker å opprettholde en klage på disse. Denne saken er foreløpig ferdig behandlet fra vår side. Det vil være opp til Mållaget, og innen tre uker fra de er gjort kjent med utfallet av departementets vurdering, å melde fra dersom de i denne mener å finne grunnlag for at en klage på navnevedtakene prøves for Utvalg for kultur og oppvekst. En eventuell framtidig klagebehandling vil være avhengig av at Mållaget finner støtte for noen av sine påstander og kritikk av saksgangen/våre formuleringer. Mållaget ble i e-posten sendt den også orientert om at det ikke er kjent hvor lang tid det vil ta før en slik vurdering foreligger. Framtidig klagesaksbehandling De prinsipielle problemstillingene som har vært utgangspunktet for Mållagets brev, som også har vært framsatt en rekke ganger tidligere, er fra vår side nå endelig avklart. Dersom det fra departementet eller annet hold ikke framkommer nye opplysninger, vil vi for framtiden ikke gå ytterligere inn i liknende diskusjoner. Side 7 av 8

26 Når disse forhold er avklart, vil eventuelle klager på navnevedtak som tar utgangspunkt i den samme argumentasjon fortløpende bli avvist. Begrunnede klager som ikke tar utgangspunkt i disse prinsipielle problemstillingene vil bli behandlet på vanlig måte. Det presiseres at språkpolitisk uenighet omkring vedtatt skriveform ikke er gyldig klagegrunnlag. Med hilsen Per-Harald Nilsson Kultursjef Mette Paavola Kulturvernleder Kopi: Kultur- og kirkedepartementet. Statens navnekonsulenter på Vestlandet. Utvalg for kultur og oppvekst. Kommuneadvokaten. Byplan v/oppmåling. Side 8 av 8