Notatet fra fått følgende innhold: 1 NORSK MARIN SEKTOR KONKURRANSEFORTRINN OG SUKSESSKRITERIER FRAMTIDIGE UTFORDRINGER OG MULIGHETER...

Transkript

1 Norsk institutt for fiskeri- og havbruksforskning AS Hovedkontor: Postboks 6122, Muninbakken 9-13, 9291 Tromsø Tlf.: , fax: E-post: Avd. SSF: Kjerreidviken 16, 5141 Fyllingsdalen Tlf.: , fax: E-post: Internett: INTERNT ARBEIDSNOTAT Dette arbeidsnotatet inneholder prosjektinformasjon og foreløpige resultater, som internt og uformelt underlag for endelig prosjektrapport fra Fiskeriforskning. Fiskeriforskning hefter ikke for notatets innhold, og resultater/data vil i den godkjente prosjektrapport kunne avvike fra notatets opplysninger uten spesiell varsel eller henvisning til dette. For åpne prosjekter tas forbehold mot gjengivelse av innholdet, idet det eventuelt vil bli søkt utnyttet i forbindelse med patentering, publikasjoner o.l. Tittel: Marin sektor muligheter og trusler for kyst-norge Organisasjonsnr.: NO MVA Tilgjengelighet: Dato: Antall sider og bilag: Notat nr: Forfatter(e): Bent Dreyer & Bjørn I. Bendiksen Avdeling: Økonomi og marked Oppdragsgiver: Distriktskommisjonen 3 stikkord: Ansv. sign.: Prosjektnr.: Oppdragsgivers ref.: Går til: Marin sektor, utviklingstrekk, framtidige utfordringer Sammendrag: Hensikten med dette notatet er å gi en kort oversikt over sentrale utviklingstrekk i norsk marin sektor. Deretter drøfter notatet sentrale konkurransefortrinn aktører i denne sektoren har hatt og sentrale suksesskriterier i ulike ledd av verdisystemet. Notatet avsluttes med noen refleksjoner om sentrale utfordringer både forvaltning og aktører innenfor norsk marin sektor står overfor i årene som kommer. Marin sektor er en svært fragmentert industri med mange ulike sektorer og ulike tilpasninger. Notatet er bygd opp omkring resultater fra prosjekter som tidligere er gjennomført, og har hatt som mål å få fram hovedtrekkene i utviklingen til norsk marin sektor. Med dette som utgangspunkt vil notatet ikke fange opp viktige nyanser i en komplisert og sammensatt sektor. Notatet fra fått følgende innhold: 1 NORSK MARIN SEKTOR KONKURRANSEFORTRINN OG SUKSESSKRITERIER FRAMTIDIGE UTFORDRINGER OG MULIGHETER...6

2 1 NORSK MARIN SEKTOR Norsk marin sektor er preget av mange nedturer og noen få, men kanskje mindre interessante, oppturer. Således er det siste tiåret svært illustrativt. Tiåret startet med en kontinuerlig opptur hvor alle piler for bestandene og markedet pekte rett mot himmelen og visjonærene så for seg at marin sektor skulle erstatte oljen som den viktigste nasjonale bidragsyter når oljereservene gikk mot slutten. Nedturen startet imidlertid rundt tusenårsskiftet hvor bestandene ble beskrevet som utrydningstruet og dagens konkursstatistikk domineres av sektorens mange ulike aktører og visjonærer på vegne av marin sektor er blitt langt sjeldnere å se i det offentlige rom. Norsk marin sektor er en svært fragmentert og sammensatt sektor med mange ulike strategiske tilpasninger. Vi skal derfor i det følgende forsøke å gi en kort oversikt over utviklingen i ulike deler av sektoren. Vi starter med å se på hvor stor sysselsettingen er, deretter ser vi nærmere på de ulike delene av verdisystemet fangst, oppdrett og foredling. Vi avslutter med en oversikt over utvikling i verdiskapning i sektoren. Sysselsetting Den direkte sysselsettingen i fiskeri og havbruksnæringen i Norge utgjør om lag årsverk, fordelt på i fiske og fangst, i oppdrett, i fiskeforedling og i overkant av i eksportørleddet. Utover den direkte sysselsettingen har næringen også stor betydning for sysselsetting og aktivitet i leverandørindustrien og andre næringer. Denne sysselsettingen er beregnet å utgjøre i underkant av årsverk (KPMG, 2003) Sysselsettingen i fiske og fangst har falt kontinuerlig de siste 20 årene. Antall fiskere med fiske som hovedyrke er redusert med 40 prosent, mens antallet som har fiske som tilleggsyrke er redusert med 30 prosent. I oppdrettsnæringen er antall sysselsatte noe høyere i dag enn for tjue år siden, men antallet er likevel redusert med nærmere 20 prosent siden 1995, da sysselsettingen i denne sektoren nådde en foreløpig topp. Også i fiskeindustrien har det vært store endringer i sysselsetting. Fra 1983 til 1992 falt sysselsettingen i fiskeindustrien med rundt 30 prosent. En kraftig aktivitetsøkning etter 1992 ga behov for betydelig mer arbeidskraft og fram til 1997 økte dermed sysselsettingen med over 20 prosent sammenlignet med nivået i Etter 1999, som innledet en kraftig konjunkturnedgang i store deler av fiskeindustrien, har sysselsettingen igjen falt og reduksjonen ser nå ut til å være like kraftig som under krisen på slutten av 1980-tallet. I løpet av de siste tre årene er sysselsettingen i fiskeindustrien redusert med anslagsvis 15 prosent, slik at antall sysselsatte i dag ligger 25 prosent under antallet for 20 år siden. Eksport- og engrosleddet synes dermed å være det eneste delen av fiskeri og havbruksnæringen der det har vært en vesentlig vekst i sysselsetting i samme periode. Utviklingen i sysselsettingen i fiskeri og havbruksnæringen er sammenlignbar med hva som har skjedd i de fleste andre næringer. Rasjonalisering og effektivisering som følge av at teknologi erstatter arbeidskraft bidrar til at sysselsettingen faller til tross for at aktivitetsnivået, her målt i antall tonn som fiskes, oppdrettes eller foredles, har økt. Dette blir svært synlig når man studerer enkeltsektorer i næringen. Utviklingen er dels forsert av den internasjonale konkurransesituasjonen. Norske aktører møter store utfordringer fordi man har andre rammebetingelser enn konkurrenter fra andre nasjoner. Betingelser som det generelle lønns- og kostnadsnivået, markedsadgang og valutaforhold er i stor grad gitte 1

3 faktorer som næringen kan gjøre lite med annet enn å tilpasse seg på ulike måter. I tillegg må fiskeri- og havbruksnæringen på nasjonalt nivå konkurrere om arbeidskraft i et arbeidsmarked som har vært preget av betydelig stramhet. Mangel på arbeidskraft har vært et problem som deler av fiskeindustrien lenge har slitt med. Dette har trolig påført industrien store rekrutterings- og opplæringskostnader. Løsninger som bruk av midlertidig arbeidskraft betyr også stor gjennomtrekk som i en hver organisasjon kan medføre store utfordringer, både utviklingsmessig og kostnadsmessig. Også i fiskeri og fangst synes rekruttering av framtidige fiskere å være en stor utfordring. Andelen fiskere som er under 30 år synker stadig og er i løpet av det siste tiåret redusert fra 30 prosent til 20 prosent. Et helt annet forhold ved sysselsettingen i fiskeri- og havbruksnæringen er den betydning denne har hatt og fremdeles har for distriktssamfunn langs kysten. I svært mange lokalsamfunn langs kysten er fiske, oppdrett og fiskeindustri grunnlaget for bosetting og det meste av annen næringsaktivitet. Forsvinner fiskeri- eller fiskeindustriaktiviteten står disse samfunnene i reell fare for fraflytting og nedlegging av mye av annen næringsvirksomhet. I et demografisk perspektiv har også noen arbeidsplasser vært av større betydning enn andre. Fiskerindustrien har tradisjonelt sysselsatt mange kvinner og hvis disse arbeidsplassene går tapt er det også en fare for at dette forsterker svekkelsen av distriktssamfunnene. Fiskeriene Den norske fiskeflåten har de siste fire årene i gjennomsnitt fisket 2,7 millioner tonn fisk og skalldyr. Dette er 0,2 millioner tonn, eller seks prosent, mer enn tilsvarende kvantum for 20 år siden. Førstehåndsverdien av fangsten har de siste fire årene utgjort nærmere 11 milliarder kroner mot 9,4 milliarder for 20 år siden (2002-priser). Midt i denne perioden var fiskeriene preget av dyp krise. Svikt i torskefiskeriene, stopp i fisket etter lodde og redusert fiske etter sild førte til at fangstkvantumet i 1990 var nede i 1,6 millioner tonn med en førstehåndsverdi på 6,5 milliarder kroner (2002-priser). De siste ti årene har dermed vært preget av en oppgang som kan sammenlignes med årene fra 1963 til 1973 når det gjelder utvikling i fangstmengde og førstehåndsverdi. Førstehåndsverdien til den norske flåten ligger nå på et historisk høyt nivå. Selv ikke i de beste årene på 1960 eller 1970-tallet kommer realverdien av førstehåndsomsetningen opp mot verdien av det den norske flåten har fisket de siste fem årene. Det generelle bildet er samtidig preget av store variasjoner for de ulike fiskeriene og flåtegruppene. Mens førstehåndsverdien i torskefiskeriene ble redusert med 25 prosent fra 1998 til 2002, har verdien av de pelagiske fiskeriene økt med 36 prosent. Flåten som fisker etter reker har blitt rammet av en prisnedgang som har redusert inntektene med 25 prosent siden På aktørnivå vil utslagene være enda større, der noen er store inntektsvinnere og andre store inntektstapere. Stor spredning i forhold til aktivitet, inntekter og lønnsomhet har også strukturelle konsekvenser. Økt konsentrasjon av fangstrettighet er en utvikling vi har sett både i torskefiskeriene og i sildefiskeriene. Til tross for de økte inntektene i fiskeriene det siste tiåret har antall fiskere og fiskefartøy blitt færre. Likevel er det mange forhold som tyder på at fangstkapasiteten i flåten har økt. Flåtens samlede motorkraft er i dag 20 prosent større enn for 10 år siden og gjennomsnittlig motorkraft for dekte fartøy har økt med om lag 35 prosent. Realkapitalverdien av fartøyene har også økt kraftig. For fartøy over 13 meter har denne økt fra å utgjøre 80 prosent av driftsinntektene i 1994 til over 120 prosent i Økt realkapital og gjeld i 2

4 flåten har også ført til at finanskostnadene som andel av driftsinntektene har økt. Budsjettnemda for fiskerinæringens undersøkelser viser likevel at flåten sett under ett har bedre likviditet og noe høyere egenkapital i flåten enn i 1994, men bildet er også her svært variert med negativ egenkapital og arbeidskapital i flere flåtegrupper ved inngangen til Havbruk Veksten i norsk havbruksnæring de siste 20 årene har hatt en uvurderlig betydning for etablering av næringsaktivitet og arbeidsplasser i distriktene langs kysten. Analyser viser at for hver arbeidsplass i verdikjeden i havbruksnæringen (oppdrett, slakting/foredling, eksport) gir ringvirkningseffekter av næringen 1,5 arbeidsplasser i andre deler av næringslivet (KPMG 2003). Selv med betydelig prisnedgang og svært svekket lønnsomhet i oppdrett av laks og ørret de siste to årene, synes veksten i produksjonen foreløpig å fortsette. Oppdretternes samlede salg av laks og ørret økte med nesten åtte prosent fra 2001 til 2002, til nesten tonn. Veksten fra 1999 til 2001 var på under fire prosent. For andre arter som torsk, kveite og røye er volumene fortsatt forholdsvis små, selv om veksten i produksjon fra 2001 til 2002 var betydelig. Salg av oppdrettet torsk passerte i tonn, men 80 prosent av volumet var basert på villfanget oppfôret fisk. Også i oppdrett av skjell, og da spesielt blåskjell, er det betydelig vekst. Til tross for svak lønnsomhet hittil i denne delen av havbruksnæringen, er det forventet at vekstraten øker betydelig og at volumet av blåskjell passerer tonn i år og tonn i I 2002 solgte oppdretterne tonn blåskjell. Foredling og eksport Foredlingsindustrien er naturlig nok sterkt påvirket av endringene som skjer i fiskeriene og i havbruksnæringen. Torsk og sild har alltid vært norsk fiskerinærings to viktigste arter og endringene i disse bestandene påvirker også mye av aktivitetsgrunnlaget for industrien. Torskekrisen rundt 1989/1990 bidro til store økonomiske problemer og sterk avskalling i fiskeindustrien. Fra 1991 og utover var imidlertid mye av fiskeindustrien i en sjelden gunstig situasjon med hensyn til tilgang på råstoff. Bestandsveksten i norsk vårgytende sild og norsk arktisk torsk ga vekst i både antall bedrifter og sysselsatte. Også oppdrettsnæringen ga et betydelig antall nye bedrifter og arbeidsplasser. Speilvendingen av sjøgrenseloven fra 1992 åpnet også for en betydelig import av råstoff, i første rekke torsk fra russiske fartøy og makrell fra britisk flåte. Denne importen har hatt stor betydning for aktiviteten og utviklingen i pelagisk konsumindustri og hvitfiskindustrien. I pelagisk konsumsektor ble produksjonen firedoblet fra 1990 til 2000, og investeringene som fulgte økt råstofftilgang og åpningen av nye markeder for pelagisk fisk omtrent tredoblet industriens produksjonskapasitet i samme tidsrom. Samlet sett betydde dette at det totale råstoffkvantumet, inklusive oppdrettsfisk som gikk gjennom norsk fiskeindustri, ble fordoblet fra 1990 til fra 1,7 til 3,5 millioner tonn (omregnet til rund vekt). I samme tidsrom økte eksportvolumet av fisk og fiskeprodukter fra 800 tusen til over 2 millioner tonn, mens eksportverdien i faste priser nesten ble fordoblet. 3

5 Til tross for den tidvis gunstige situasjonen industrien har vært i med hensyn til tilgang på råstoff, har lønnsomheten i mange av de viktigste sektorene i industrien generelt vært svak, selv om det finnes mange unntak både på foretaksnivå og sektornivå. Verdiskaping og verdiskapingsgrad Norsk fiskerinærings direkte bidrag til verdiskapingen i Norge utgjør noe over én prosent av brutto nasjonalprodukt. Denne andelen har vært forholdsvis stabil de siste 20 årene. For årene 1999 til 2001 var summen av brutto verdiskaping i verdikjeden fra fangst og oppdrett til foredling og eksport milliarder kroner det enkelte år. Av dette sto fiskeflåten for om lag 43 prosent, oppdrett 24 prosent, foredling 27 prosent og engros- /eksportleddet seks prosent. Store variasjoner i lønnsomheten i de ulike delene av verdikjeden skaper store endringer i størrelsen på verdiskapingen fra år til år, spesielt i primærleddet. I fiskeflåten ble verdiskapingen redusert med 14 prosent fra 1999 til 2000 for så å øke med 33 prosent året etter. I oppdrettssektoren økte verdiskapingen med 44 prosent fra 1999 til 2000, mens den i 2001 ble redusert med 49 prosent. Finnmark og Møre og Romsdal er de to fylkene der fiskeri- og havbruksnæringen har størst betydning for samlet verdiskaping, med henholdsvis 8 og 10,5 prosent (2000). Å øke verdiskapingen i fiskeri- og havbruksnæringen er et sentralt mål. Høyere priser, større volum eller reduksjon av kostnadene knyttet til vare- og tjenesteinnsatsen i produksjonen vil gi høyere verdiskaping hver for seg, og danne grunnlag for økt avlønning av arbeidskraften og høyere utbytte til eierne. Beregninger i fiskeindustrien viser at veksten de siste årene i verdiskaping per sysselsatt ligger noe over gjennomsnittet for industrien ellers, til tross for den svake lønnsomheten. I enkelte sektorer er denne utviklingen svært markant, noe som også indikerer en betydelig produktivitetsvekst. Dette er heller ikke uventet i forhold til veksten i volumet som går gjennom industrien sammenlignet med utviklingen i antall sysselsatte. Samtidig har verdiskapingsgraden i fiskeindustrien, det vil si den prosentmessige merverdien som skapes av vare- og tjenesteinnsatsen i produksjonen, falt. Dette skyldes dels økte råstoffpriser og dels lavere bruttomarginer som følge av endringer i industriens konkurransekraft. Andre bidrag til denne utviklingen kan være at eksportandelen av ubearbeidede produkter eller halvfabrikata øker på bekostning av videreforedlede produkter. Selv om oppfatningene synes å være at denne andelen øker, er det vanskelig å påvise betydningen av dette på sektornivå. Andre analyser indikerer at fiskeindustrien synes å være i en markedsskvis, der man mister konkurransekraft både i råstoffmarkedene og i ferdigvaremarkedene, og at verdiskapingen overføres til andre ledd i verdikjeden eller kommer konsumentene til gode i form av lavere priser. 2 KONKURRANSEFORTRINN OG SUKSESSKRITERIER De negative signalene som har kommet omkring lønnsomhetsutviklingen blant mange aktører i det marine verdisystemet tyder på at sektoren nå er inne i en dyp økonomisk bølgedal. Vi skal derfor i det følgende forsøke å drøfte hvilke underliggende årsaker som kan forklare at marin sektor er kommet inn i dette uføret. Vi har valgt å strukturere denne drøftingen i forhold til ulike nivåer av næringen. 4

6 En sentral dimensjon for å forklare oppturer og nedturer i norsk marin sektor, som selger hovedtyngden i det internasjonale matvaremarkedet, er endringer i nasjonale makroøkonomiske størrelser som påvirker sektorens internasjonale konkurranseevne. I så måte har sektoren opplevd at konkurranseevnen har svekket seg betydelig de siste årene på grunn av slike endringer. Særlig har valutaforhold, med en svært sterk norsk krone, bidratt til å svekke konkurranseevnen. I tillegg har et høyt rentenivå og ugunstig utvikling i lønnsnivået bidratt til å gjøre det vanskelig for bedrifter lokalisert i Norge. Både endring i lønnsnivå og valutaendringer er sammenfallende med redusert lønnsomhet i norsk marin sektor. Norsk marin sektor konkurrerer i et internasjonalt matvaremarked, hvor konkurransen er hard og mange konkurrenter er beskyttet gjennom subsidier og tollbarrierer. I så måte har 90-tallet vist at marin sektor er utsatt for ulike antidumpingtiltak, som forverrer konkurranseevnen. Utforming av ulike tollregimer gjør at norske fiskeprodukter sliter både i forhold til innlands industri i viktige eksportmarkeder, men også i forhold til konkurrenter lokalisert i andre land. Det har imidlertid ikke skjedd store endringer i disse regimene som kan forklare den negative endringen i lønnsomheten i sektoren fra rekordårene på slutten av 90-tallet fram til i dag. Den norske marine sektor består av verdisystemer som er organisert på ulike måter. I et uoversiktlig organisasjonslandskap har det vært vanlig å dele sektoren opp i et fangstledd, produksjonsledd og et salgsledd. Dette bildet er imidlertid blitt mer komplisert ettersom lovverket, særlig rettet mot produksjonsleddet og salgsleddet, ble liberalisert tidlig på 90- tallet. Det har ført til mindre skiller mellom produksjonsledd og salgsledd. Videre har fremveksten av oppdrettsnæringen bidratt til å komplisere bildet ved at primærleddet her består av yngel- og matfiskproduksjon. Som om ikke det er komplisert nok, finner vi et mangfold av tilpasninger i dette verdisystemet på bedriftsnivå. Særlig er det påfallende at bedrifter har valgt å inkludere svært ulike aktiviteter. Det er derfor vanskelig å bringe et entydig bilde av konkurransekraft og evne til å generere merprofitt i ulike deler av verdisystemet. En slik framstilling vil både endre seg over tid og ikke minst vil vi finne stor spredning i lønnsomhet blant ulike aktører med samme strategiske tilpasning. Vi har imidlertid valgt å ta utgangspunkt i en analyse som vi gjorde i 1998, som sannsynligvis kommer til å gå over i historien som et av de mest lønnsomme årene i denne sektoren. Konklusjonen som kan trekkes er at jo nærmere råvaren jo høyere lønnsomhet. Det illustrerer på mange måter at konkurransefortrinnet først og fremst er råvaren (ville bestander) og oppdrettslokalitet (oppdrett). Utnyttelsen av disse ressursene skjer selvsagt i kombinasjon med en verdifull kompetanse knyttet til fangst og oppdrett. Tilgangen på disse ressursene er imidlertid lukket gjennom eksklusiv og begrenset avgang enten gjennom fangstrettigheter eller oppdrettskonsesjon. Produksjonsleddet kommer imidlertid i en lønnsomhetsskvis. Det skyldes at dette leddet har få inngangsbarrierer, med påfølgende overkapasitet. I tillegg befinner de seg i et stadig mer globalisert marked både på inputog outputsiden. Marginene i dette leddet blir presset både i form av høy råvarepris og lave produksjonskostnader hos internasjonale konkurrenter. Dette ser vi både gjennom at store deler av oppdrettet råstoff og råvareleveransene fra fangstleddet går ubearbeidet ut av landet. Råvarene havner i industri som først og fremst har lavere lønnskostnader, men også er gunstigere lokalisert i forhold til tollregimer og sluttmarkedene. En viktig forklaringsfaktor på problemene i produksjonsleddet de siste årene er at det har skjedd store teknologiske endringer om bord på fartøyene. Samtidig er det utviklet et svært godt og effektivt distribusjonsnett for transport av både fersk og frossen fisk ut av Norge. I tillegg er teknologi og prosesser for produksjon med basis i frosset råstoff utviklet. Det har 5

7 ført til at kvalitetstapet ved produksjon av tint råstoff er redusert. Til sammen har disse endringene ført til økt global konkurranse om råstoffet som landes i Norge og påfølgende prispress på råstoffet. Samtidig har det gjort det mulig for konkurrenter med langt lavere produksjonskostnader å få tilgang på dette råstoffet noe som har ført til et kontinuerlig fall i pris for sentrale produkter for norsk fiskeindustri. I likhet med annen norsk industri, er altså produksjon med basis i anlegg i Norge nå under et kraftig press, fra anlegg lokalisert i forhold til god og billig arbeidskraft og gunstige tollregimer. En påfallende observasjon som er gjort i samtlige deler av den marine sektor, er at innenfor samme aktivitet er det stor spredning i økonomisk prestasjon. Dette ser ut for å gjelde uavhengig av om industrien er inne i en gunstig eller vanskelig periode. Studier av dette fenomenet har utmeislet en del fellestrekk ved de bedriftene som gjør det best sammenlignet med dem som møter økonomiske problemer. Dette fenomenet er best studert innenfor produksjonsleddet, og da særlig blant de bedriftene som produserer hvitfisk. Resultatene fra disse analysene har imidlertid en del interessante konklusjoner som også ser ut til å ha gyldighet i andre deler av denne sektoren. Vi skal derfor kort oppsummere disse konklusjonene. Bedriftene er eksponert mot stor omgivelsesmessig usikkerhet langs flere dimensjoner. Viktigst er de store og uforutsigbare svingingene i tilgang på råstoff både når det gjelder volum, kvalitet og tidspunkt. Videre kan råstoffet anvendes til et svært bredt produktspekter hvor produktmarginene svinger mye. Samtidig er det stor usikkerhet om den generelle lønnsomhetsutviklingen. De bedriftene som oppnår de beste økonomiske resultatene i produksjonsleddet er derfor karakterisert ved et knippe av egenskaper som er utviklet for å håndtere disse svingningene. Stikkordet synes å være at enkelte former for fleksibilitet, volumfleksibilitet, produksjonsfleksibilitet og finansiell fleksibilitet, blir særlig verdifulle i en slik setting. Gjennom unik kompetanse og ledelse er bedriftene svært fleksible uten at dette går på beskostning av effektivitet. Særlig synes produktvalg på kort sikt og valg av investeringsstrategier på lang sikt å være viktig. 3 FRAMTIDIGE UTFORDRINGER OG MULIGHETER I et forsøk på å utmeisle de viktigste utfordringene for marin sektor i årene som kommer, vil det være viktig å bygge på de konkurransefortrinn og suksesskriteriene som har preget sektoren fram til nå. Samtidig er det viktig å være bevisst at verden forandrer seg og at nye muligheter og trusler oppstår under slike endringer. Sannsynligvis vil utfordringene i den marine sektoren være de samme som tidligere biologiske svingninger som skaper strukturelle tilpasningsproblemer både når det gjelder kapasitet og produksjonsmønster i en struktur med mange og ulike tilpasningsformer. Samtidig er dette en struktur som gang på gang har vist seg å være svært tilpasningsdyktig til omgivelsesmessige endringer. I det følgende vil vi berøre en del sentrale utfordringer som norsk marin sektor møter i en internasjonal økonomi hvor de nasjonale virkemidlene spiller en stadig mindre rolle og organisering og lokalisering av ulike aktiviteter i verdisystemene i stadig større grad blir mer global. 6

8 Flyttestrøm og lokale fortrinn En sentral utfordring for norsk marin sektor er at flyttestrømmen beveger seg bort fra de beste fangstområdene og oppdrettslokalitetene. I Norge bor for eksempel en stadig større del av befolkningen rundt Oslofjorden. Dette kan synes naturlig når vi ser den effektiviseringen som marin sektor har gjennomgått - hvor stadig færre mennesker og produksjonsenheter klarer å fange/oppdrette og produsere større kvanta fisk. Dette er imidlertid et stort problem for marin sektor fordi de nasjonale komparative fortrinnene finnes langs kysten. Ingen av de store kommersielt viktige fiskebestandene har et vandringsmønster som inkluderer en tur innom Oslofjorden. Ei heller er det spesielt gunstige lokaliteter for oppdrett av fisk i denne magnetiske fjorden. Det er neppe noe spesielt gunstig arbeidsmarked i regionen for å bygge opp tunge produksjonsenheter i heller. Der ligger imidlertid en mulighet i denne flyttestrømmen innenlandsmarkedet for fisk blir mer konsentrert geografisk og dermed distribusjonsmessig enklere å betjene. Globalisering og lokaliseringsvalg Bedriftene har lenge vært utsatt for en hard internasjonal konkurranse på mange markeder som er viktige for industrien. I de siste ti årene har det blitt stadig klarere at denne konkurransen også er flyttet over på det lokale råvaremarkedet. Både lav lønnsomhet i industrien og det at større andeler av råstofflandingene flyter forbi lokal industri er indikasjoner på at industrien har kostnadsulemper og ikke klarer å produsere produkter som er beskyttet mot konkurranse fra annen industri. Dersom ikke fiskeindustrien klarer å produsere produkter som dekker inn kostnadene, vil industrien på sikt dø ut. På slutten av 80-tallet ble det klart at norsk filètindustri var svært sårbar for økt global konkurranse. Først på grunn av billige arter som pollock og hake, og senere også billige oppdrettsarter. Deretter ble det bygd nye globale produksjons- og logistikkstrukturer hvor alternative råvarer kjøpes globalt. Produksjonsanleggene lokaliseres i lavkostland. Sluttproduktene pakkes og merkes innenfor beskyttede handelsområder og selges til store matvarekjeder. Disse aktørene er i dag også aktive i det norske råvaremarkedet. Resultatet er at vi finner fiskeprodukter i norske butikkhyller til priser som ligger langt under tilsvarende produkt produsert i Norge. Også saltfisk-/klippfisksektoren er satt under et kraftig press. Det har sammenheng med at nye produksjonsprosesser er utviklet for frosset råstoff. Mye småfisk og dårlig råvarekvalitet i norske landinger har gitt økt konkurranse fra varer produsert i utlandet basert på alternative råvarekilder. Med denne utviklingen og kunnskap om hvilke produktvalg som tidligere har gitt de beste marginene som bakteppe, er det naturlig avslutningsvis å reise spørsmålet om hvilke produktstrategier norsk hvitfiskindustri bør velge? Effektivitet versus verdi To strategier bedriftene kan velge eller kombinere for å øke marginene på produktene synes sentrale. En strategi kan være å forsøke å bli kostnadsledende gjennom å benytte de billigste innsatsfaktorer mer effektivt enn konkurrentene. Til dette kreves en global verdikjede der forskjellige deler lokaliseres slik at fortrinn i ulike regioner kan utnyttes. Det vil sannsynligvis bare delvis inkludere norskfanget råstoff og neppe produksjonsanlegg i Norge. Produksjonsstrukturen må knyttes sammen i et svært omfattende distribusjonssystem. Verdikjedens viktigste konkurransefortrinn vil være lave 7

9 produksjonskostnader på store volum av standardiserte produkter. Slike strukturer er avhengige av standardiserte produkter som kan produseres fra ulike råvarekilder. Råvarene og de ferdige produktene må tåle mye transport uten kvalitetsforringelse. De lange transportetappene fører ofte til en svært energikrevende produksjon. Enkelte bedrifter har alternativt satset på å bygge og drive noen av de mest effektive produksjonsanleggene i verden. Problemet her, som i all matvareproduksjon med bruk av høyteknologi, er at produktet standardiseres og den unike smaken blir borte. Samtidig flyter teknologien lett til internasjonale konkurrenter. Dersom vi ser på kostnadsstrukturen i fiskeproduksjon, er råvarekostnadene dominerende. Samtidig ser vi trekk i råvaremarkedet som indikerer at det er etablert en global auksjonsbasert pris på råstoffet. Dessuten er transportkostnadene blitt lavere på grunn av nye og effektive logistikkløsninger, særlig for frosset råstoff. Det indikerer at fordelen som norske produsenter tidligere hadde av å være lokalisert nært rike fiskebanker er forvitret de siste årene. Ekstrakostnadene som utenlandsk industri må betale for råstoffet er redusert betydelig de siste årene. Vi har tidligere vist at norsk industri har høyere arbeidskraftkostnader, høyere rentenivå og høyere tollbarrierer enn konkurrenter lokalisert i andre land. Når potensielle konkurrenter nå har fått lettere tilgang på fisk som landes i Norge, er det flere forhold som tyder på at toget er gått for å være kostnadsledende for norsk hvitfiskindustri. Regionale fortrinn i en global verden Den andre strategien som derfor blir mer aktuell i årene som kommer er å differensiere sine varer bort fra slike standardprodukter mot produkter som konsumentene er villige til å betale en ekstra pris for som dekker kostnadene og gir en ekstra profitt - på grunn av at få kan produsere dem og at de har en høy nytte hos betalingsdyktige kunder. Ikke alle typer produkter, og da særlig innenfor matvaresektoren, er egnet for produksjon i globale verdikjeder. Innenfor matvaresektoren benyttes ofte regionale merker for å synliggjøre produkter og skape preferanser hos konsumentene. Dersom preferansen er sterk, gir dette rom for stabil omsetning og en merpris. Slike merker brukes også for å hindre overproduksjon og at konkurrenter urettmessig bruker regionale fortrinn i sine markedsfremstøt. Fortrinn kan oppstå fordi en art har svært gunstige vekstvilkår i et område som gir produktene helt unike egenskaper. Det kan også være lokale produksjons- og lagringsvilkår som gir produktene en særegen smak. Ofte utvikles en regionalt forankret kompetanse omkring dyrking og produksjon som utnytter biologiske og klimatiske forhold til å skape produkter med unike egenskaper. Kombinasjonen av slik kompetanse og naturgitte forhold danner grunnlag for å posisjonere produkter fra en bestemt region med egne merker. Innenfor landbrukssektoren er Parmaskinke, Champagne og Cognac velkjente eksempler på dette. Regionale merker med basis i norske fiskebestander er én retning å gå for å dempe den globale konkurransen i matvaremarkedet. Gjennom å knytte produktet til en unik råvarekvalitet i en lokal bestand, og benytte særegne produksjons- og lagringsprosesser, er det mulig å gjøre produktene fra en region mer synlige for forbrukerne. Det er gjennom mange år dokumentert at enkelte produkter av hvitfisk produsert av norske bedrifter har gitt høyere marginer enn andre. Slike produkter har klart å oppnå en viss beskyttelse mot konkurrentene. Denne beskyttelsen har ofte sitt opphav i at produktet ikke kan produseres 8

10 andre steder og at forbrukerne er villig til å betale en pris som både dekker kostnadene og samtidig gir bedriftene en merprofitt. For å kunne høste en slik merprofitt er det imidlertid en forutsetning at lokale produsenter som forvalter slike regionale merker klarer å styre volumene i forhold til etterspørselen og at salget koordineres slik at ikke en potensiell gevinst forsvinner i den interne konkurransen mellom lokale produsenter. Dette er sannsynligvis den største trusselen for produksjonsleddet, og vi har sett utallige eksempler på at marginene i viktige nisjeprodukter har blitt forhandlet bort dels på grunn av lokal overproduksjon og dels på grunn av et lite koordinert eksportkorps. Forvaltning av fangstrettigheter/kystsonen Det offentliges bidrag til en vekst på kysten synes å ha endret betydelig karakter det siste tiåret. Et viktig institusjonelt handgrep i marin sektor var fjerningen av hovedavtalen som på mange måter var et økonomisk sikkerhetsnett for å dempe de negative økonomiske effektene i perioder med svak lønnsomhet i sektoren. Denne avtalen er nå faset ut, og sektoren er blitt subsidiefri. Argumentene for å fjerne denne avtalen var særlig knyttet til to forhold. Subsidieringen bidro til å bygge opp kunstig kapasitet som førte til overbeskatning av ressursene og svekket lønnsomhet på grunn av overkapasitet. Det andre argumentet, som ble mer og mer åpenbart på 90-tallet, var at produktene fra marin sektor er svært sårbare for antidumpingtiltak i viktige markeder ved tunge subsidier rettet mot næringen. På produksjons- og markedssiden er regelverket forenklet og liberalisert. Det samme ser vi på oppdrettssiden. Regelverket er imidlertid rigid i forhold til retten til å høste av ville fiskebestander og tilgang på oppdrettslokaliteter. I så måte vil framtidens politikkutforming være rettet mot hvordan fangstrettighetene og kystsonene skal forvaltes. Med andre ord: oppmerksomheten rettes mot hvordan sektorens sentrale konkurransefortrinn tilgang på fisk og oppdrettslokaliteter skal forvaltes. Vi har allerede sett tunge debatter om prinsippene for fordeling av slike rettigheter. En felles plattform for denne debatten synes å være at det for de ville bestandene må være en eller annen form for begrensning i fangstrettighetene for å skåne bestandene mot overbeskatning. Samtidig synes det å være en felles forståelse av at tilgangen på oppdrettslokaliteter må begrenses dels av miljøhensyn og dels på grunn av markedsmessige begrensninger. Med dette som utgangspunkt blir den politiske utfordringen hvordan disse knappe rettighetene skal fordeles. Disse prinsippene er opp til en kontinuerlig debatt. På oppdrettsiden synes denne å være langt mer avklart enn innenfor de tradisjonelle fiskeriene. Her foregår det en kontinuerlig debatt om hvem som skal kunne inneha fangstrettigheter, hvordan knappe kvoter skal fordeles mellom ulike fartøygrupper og ikke minst hvordan strukturelle skift skal håndteres (kjøp og salg). En annen dimensjon som også sannsynligvis vil få økende oppmerksomhet i årene som kommer, er om, og i tilfelle hvordan, samfunnet skal kompenseres av næringens aktører for rettigheter de har fått enten det nå er fangstrettigheter eller tilgang på oppdrettslokaliteter. En tredje dimensjon er hvordan motstridende interesser omkring arealbruken av kystsonen skal håndteres. Vi ser allerede nå konflikter mellom oppdrett og fiske. De største potensielle konfliktene vil nok imidlertid oppstå i forbindelse med at ny kunnskap utvikles og stadig flere nye arter blir mulig å oppdrette. Innenfor tradisjonelle fiskerier har det etter hvert blitt mer og mer klart at utformingen av fangstreguleringene i framtida kommer til å bli et svært sentralt virkemiddel for å nå 9

11 overordnede politiske målsetninger ikke bare i forhold til fordeling av rettigheter men også i forhold til verdiskapning. De sterke svingningene i tilgangen på råvarer kan både knyttes til skift i bestandens størrelse og tilgjengelighet. Den delen av marin sektor som baserer seg på fangst fra ville bestander er derfor å sammenligne med ei veidemannsnæring når det kommer til usikkerhet omkring råvaretilgang. Til tross for en uregjerlig biologi og et skiftende vær, er mye av de sterke svingningene menneskeskapte. Et usikkert råstoffgrunnlag er delvis knyttet til et for høyt uttak over tid. Fra økonomisk teori er det utledet at en kommersiell bestand vil bli overbeskattet dersom ikke fisket blir begrenset på en eller annen måte. Dersom det blir benyttet subsidier som direkte eller indirekte bidrar til å lette oppbyggingen av fangstkapasitet, vil bestanden kollapse hurtigere enn uten slike støtteordninger. Med dagens teknologi i fangstleddet og med den erfaringen vi har fra mange fiskerier rundt i verden er disse konklusjonene sterkt underbygget. Gjennom stadig strengere reguleringer og intensivt arbeide med å skaffe et bedre beslutningsgrunnlag for hvor stort uttaket til enhver tid skal være, søker offentlige myndigheter å forbedre reguleringene. Gjennom utformingene av disse har forvaltningen muligheter å dempe de strukturelle sjokkene knyttet til vekst og fall i tilgjengelig kvantum. Fangstreguleringene og utformingene av disse har imidlertid hittil først og fremst vært knyttet til hvor mye som kan tas ut i forhold til bestandenes tåleevne. Det er påfallende at det til tross for en streng regulering av fangsten, har kvotene fortsatt å svinge kanskje like sterkt som de gjorde under er fritt fiske. Vekstperioder er grunnlaget for bølger av overinvesteringer som materialiserer seg helt på slutten av perioden. Når så kapasiteten er bygd opp til å ta de historisk høye kvotene, faller kvotene raskt. Denne dynamikken har vi sett en rekke eksempler på i denne industriens nyere historie. Et viktig bidrag for å redusere problemene med kapasitetstilpasning, både i fangst- og produksjonsleddet, vil derfor være å velge en forvaltningsstrategi som demper svingningene i de årlige kvotene. Det vil sannsynligvis gjøre at uttaket i perioder med en svak bestand vil bli relativt høyt, men kanskje viktigst, at uttaket blir lavt, sett i forhold til bestandens tåleevne, i perioder med en sterk bestand. Det er først og fremst i perioder med høye uttak fra bestanden at kapasiteten, i produksjons- og fangstleddet, bygges opp. Et lavere uttak i disse periodene ville sannsynligvis ha bidratt til å dempe en unødig kapasitetsvekst. Samtidig ville det bidra til å skape en buffer som reduserer faren for et bratt og vedvarende fall i kvotene. En slik strategi vil ha en rekke andre positive effekter for lønnsomheten i fiskerinæringen. Et forutsigbart årlig uttak, vil være et viktig bidrag for å dempe svingningene i utbudet i markedene. En bestand i godt hold vil også bidra til å redusere problemene knyttet til svingninger i tilgjengeligheten. En god bestandssituasjon vil i tillegg øke mulighetene for å rendyrke uttaksstrategier mot de delene av bestandene som har høyest verdi i markedet og som er best beskyttet mot global konkurranse. Økte marginer i pr kg råvare vil både dempe råstoffbehovet og gjøre bedriften mindre følsom for volumsvingninger i uttaket. Et annet negativt trekk ved norsk reguleringshistorie er at utformingene av fangstreguleringene ser ut til å generere kunstig sterke svingninger i fangstuttaket i løpet av et kvoteår det såkalte kappfiske. Uheldige elementer ved reguleringene har gitt det enkelte fartøy sterke incitamenter til å gjennomføre fisket raskere enn de andre fartøyene for på den måten å trygge sin maksimale del av gruppekvoten. Dette har vært økonomisk rasjonelt fordi volum har vært viktigere enn pris og kvalitet i et råvaremarked med 10

12 overkapasitet i produksjonsleddet. Samtidig har de fartøyene som har hatt mange fangstrettigheter innenfor ulike fiskerier hatt svært kort tid til rådighet til å ta de ulike kvotene sine. Paradoksalt har vi sett en fangstadferd som har gitt dårlig kvalitet på råstoffet og voldsomme fangsttopper. Dette til tross for at totalkvotene har vært relativt lave, tilgjengeligheten har vært god og at det fra naturens side er blitt produsert fisk som burde gitt et fantastisk utgangspunkt for høykvalitetsprodukter. Dette kappfisket har bidratt til å desimere førstehåndsverdien av fisken som er landet og ødelegge for muligheten til å produsere høyprisprodukter som i kraft av råvarekvalitet er beskyttet mot internasjonal konkurranse. Den andre store utfordringen i utformingen av fangstreguleringene er derfor å fjerne kvalitetsødeleggende adferd på fangstsiden. Et viktig problem å ta tak i er det såkalte kappfisket. Målet må være å utvikle en langsiktig strategi som legger opp til en stabilisering av totaluttaket og et regime som demper fangsttopper og fremmer landing av kvalitet på råstoffet. Uten tvil vil en stabilisering av totaluttaket være et svært viktig bidrag for å legge forholdene til rette for å unngå overinvesteringer både i fangstleddet og produksjonsleddet. 11