Marit Egge og Annelise Jackbo. Forlatt eller ivaretatt En beretning om enslige mindreårige asylsøkere i tekst og bilder

Transkript

1 Marit Egge og Annelise Jackbo Forlatt eller ivaretatt En beretning om enslige mindreårige asylsøkere i tekst og bilder

2 Forskningsstiftelsen Fafo 2001 ISBN ISSN Tekst: Marit Egge Foto: Annelise Jackbo Grafisk utforming: Jon S. Lahlum Trykk: Centraltrykkeriet A/S

3 Marit Egge og Annelise Jackbo Forlatt eller ivaretatt En beretning om enslige mindreårige asylsøkere i tekst og bilder Fafo-rapport 346

4 Alenebarna 2 D et er mange teorier og forestillinger knyttet til alenebarna. Først og fremst er man opptatt av om de virkelig er foreldreløse eller har mor eller far i hjemlandet. Hvis de har foreldre har de da måttet flykte for egen sikkerhet, av økonomiske grunner, for å få utdanning eller er de «ankerbarn», som foreldrene har sendt til et vestlig land i troen på at de skal utløse en rett for foreldre og søsken til å komme etter? Det offentlige søkelyset på det rettslige grunnlaget disse barna har for opphold har vært så kraftig at det har vært vanskelig å høre barnas egen historie. De motivene vi tillegger dem har

5 fått større gyldighet enn deres egen virkelighet; det livet de har levd og det livet de lever. Redd Barna har engasjert seg i alenebarnas skjebne. De har tatt initiativet til og finansiert dette prosjektet der femten barn og unge, fem jenter og ti gutter, forteller om sine liv. Hva opplever de er grunnlaget for og meningen med at de befinner seg alene hundrevis av mil fra stedet de ble født? Opplever de seg forlatt eller ivaretatt? Er deres situasjon valgt og villet? Hva er det de savner, og hva lengter de etter? Og ikke minst, hvordan fyller de forestillingen om framtiden med mening. De kommer fra Etiopia, Somalia, Irak og Sri Lanka. Den yngste var sju år da han kom til Norge. Den eldste 17. De har vært her fra ett til 9 år, og er i dag mellom 11 og 24. Alle kom som enslige mindreårige alenebarn. De kom uten foreldre eller andre omsorgspersoner. Alle har fått opphold, og ingen bor lengre i mottak. Kommunene de bor i er ulike, og måten de bor på varierer. Noen bor i bofellesskap, andre på hybel eller i leilighet. De huses i både etniske og norske fosterhjem, eller hos slektninger den vanligste omsorgssituasjonen for alenebarn i Norge. Alenebarna har ulike historier. De historiene som blir gjengitt her gir seg ikke ut for å være representative i den forstand at de er dekkende for alle. Men det er sanne historier for dem det gjelder, og liknende historier kunne vært fortalt av mange andre. Ungdommene på bildene er ikke de samme som ungdommene som forteller. Men de deler en felles skjebne, og sammen gir de et innblikk i hva det betyr for et barn eller en ungdom å måtte forlate og flykte fra hjemlandet og skape seg en ny tilværelse i et fremmed land. Deres bidrag er med på å gi oss et bedre grunnlag for både å forstå og handle. 3 «Jeg er her alene og må klare meg selv.

6 På en benk 4 P å en helt alminnelig benk i Oslo sitter en jente. Det er litt høstlig, men ikke kaldt. Bladene bruker litt tid på å nå bakken i den lette vinden. Reisen er slutt. Den sluttet på en benk, i en by, i et land som hun aldri rakk å lære om på den skolen, i den byen, i det landet hun kommer fra. Hun vekker ikke oppsikt der hun sitter. Vel er huden mørkere, blikket dypere, og freidigheten mindre påfallende enn blant mange av hennes jevnaldrene i denne byen. Men hennes forsøk på å gjøre seg usynlig har til nå lykkes. Hun løfter blikket, ser forsiktig på de som passerer, prøver å tolke ansiktsuttrykk og gester. Blir modigere, retter seg opp og gjør seg synlig, men bare når kvinner med barn, unge jenter eller gamle damer passerer. Da det begynner å mørkne har hun innsett det: Han kommer ikke tilbake. Han kommer ikke tilbake med mat og klær, og de skal ikke kjøre videre til huset der slektningene hans bor. «Sitter du her fortsatt?» Hun snur seg brått. En gutt nei en mann, har snakket til henne på hennes eget språk. Hun blir forvirret og redd. «Enda?» Jeg kom akkurat.

7 5 Men han observerte henne på vei til jobb mange timer tidligere. Hun skjønner hun er avslørt og hun innser at hun må stole på ham. «Hvor bor du? Har du trøbbel med familien?» Spørsmålene er mange, men svarene mangler. Hun former i hodet den setningen hun er instruert til å si. Nøler. Det må være feil. En felle. Men tar likevel sjansen: «Kan du vise meg veien til politiet?» Hun holder pusten. Snur han og går? Blir han redd? Sint? Svaret er et vurderende blikk på klokka. Han måler tiden. Kommer med et litt utydelig spørsmål om hva hun skal der. Skjønner at han har spurt nok, trekker på skuldrene og gjør tegn til at hun kan følge ham på avstand. Hun våkner av lukten, og vender sakte tilbake til det store rommet der lydene kommer alle og ingensteds fra. Et pappkrus med te står på bordet foran henne. Hun sender et takknemmlig blikk til den uniformerte ryggen som forvinner inn svingdøra. Søvnen hadde vært kort, men drømmen hadde vært god. Den hadde brakt henne langt av gårde, og det var med forbauselse hun konstaterte at det bare var en knapp halvtime siden hun hadde gått opp den slake bakken til politihuset. Veiviseren hennes hadde forlatt henne på hjørnet nedenfor, og slamringen fra trikken hadde tatt med seg ordene hun formet til takk. Uten at hun egentlig visste hvordan, hadde beina båret

8 6 henne bort til skranken hun nå satt og så på. Med alt hun hadde av krefter og mot hadde hun sagt:«i m alone. I m 15 years old. I want to stay.» Om det varte ett sekund eller ett minutt før svaret kom vet hun ikke. Hun bare vet at grepet med hendene rundt skranken var så hardt at hun måtte bruke krefter for å løsne fingrene da hun fikk beskjed om å sette seg og vente. I rommet er det fire senger. Hennes er øverst og nærmest vinduet. De andre sover. Hun kryper under teppet. Gleden over å ligge i en ordentlig seng blir visket bort av uroen som alle spørsmålene på politihuset har skapt. Hun hadde prøvd å svare, men ble bare mer og mer forvirret og trist. Hun orket ikke si så mye om alt som var skjedd og som hadde ført henne hit. Svarene ble kortere og kortere. Politikvinnen så litt forbauset fra den ene til den andre da hennes korte svar ble til lange utredninger i tolkens oversettelse. Hun hadde tenkt å spørre ham om hva han hadde sagt, men lot være. Hun gløtter på gardinen. Ute er det stjerneklart, men hun kjenner ikke igjen noen stjernebilder. I et glimt innser hun at hun er så langt hjemmefra at ikke engang stjernene har fulgt henne på reisen.

9 7

10 Oppbrudd 8 D e fleste av oss slipper å måtte ta den type valg som foreldre eller slektninger til alenebarna har måttet gjøre. Vi har ikke bare sluppet valget, vi har også sluppet å oppleve barn i situasjoner som gjør slike valg nødvendige. * Hun var 15 år og bodde med foreldre og fem søsken i en landsby. Hennes oppbrudd fra hjemlandet var dramatisk, men fortelles med enkle ord: Krigen spredte seg, og soldatene kom. Alle mennene ble tatt, og kvinnene og barna ble jaget på flukt. En gammel dame var for syk til at hun kunne være med, så jeg ble hos henne. Vi manglet alt, også vann, for det var farlig å gå til brønnen. Andre mennesker på flukt, kom til vår landsby. De ville ha meg med. Jeg sa det var umulig, jeg måtte være hos henne. Men da vi sammen gikk inn i hytta var den gamle damen død. Så gikk jeg med dem hele veien til grensen. Den gamle damen hadde mange smykker. De hadde jeg med meg og ga til noen som sa de kunne ordne med reisen. * Han var 7 år og på besøk hos søsteren sin som bodde i nabolandet da krigen brøt ut: Krigen gjorde at jeg ikke kunne reise tilbake. I et helt år brukte søsteren min all sin tid på å skaffe penger til billett. Hvordan vet jeg ikke. Jeg reiste med hennes venninne til Norge. Verken foreldrene mine eller de andre søsknene fikk beskjed. Det jeg husker best nå så mange år etterpå, er hvor rart og trist det var å dra uten å si farvel. *

11 9

12 10 Han kommer fra Sri Lanka, sier det er ikke så mye å fortelle det bare er sånn: Om du er tiger eller ikke tiger det er det samme. For de sier 'Han er tiger', og da bare er det sånn når du er tamil og har det etternavnet. Jeg tenkte at tiger vil jeg ikke bli, men da måtte jeg komme meg unna. * Han mistet kontakten med de andre i familien da krigen kom. Nå vet han ikke hvor foreldrene er. Halvt vendt bort forteller han: Onkel reddet meg, og jeg flyktet med han over grensen. En dag kom han og sa jeg skulle reise til Norge. Jeg ble glad. En mann vi var blitt kjent med fulgte meg. Først fly til Danmark. Fra Danmark dro vi med tog. Jeg vet ikke hvordan han ordnet papirene, men det gikk greit. Mannen ringte tante, og tante hentet meg. Jeg bor hos henne. * Hun sier hun kan fortelle litt, men det gjør vondt i hodet når hun tenker på det som skjedde: Far var dratt av gårde. Det kom politi og soldater og de sa han var drept. De kom flere ganger til stemoren min og meg og plaget oss på mange måter som jeg ikke vil huske. Fars beste venn hjalp oss. Han solgte huset vårt. På den måten ordnet vi penger til pass og reise. Stemoren min dro hjem til landsbyen sin. Jeg ville hun skulle være med, men hun sa det ikke var penger nok til begge. Jeg hadde ikke lyst til å slippe henne. * Han innleder med å fortelle at hele familien flyktet fra gården da soldatene kom, og fortsetter: Vi måtte forlate alt. Etter en tid gikk brødrene mine tilbake. De ville hente noen av tingene våre. Vi så dem aldri igjen. Foreldrene mine, lillebroren min og jeg var flyktninger i vårt eget land. Det var vanskelig. Mor gråt. Ingen skole. Ingen framtid. Og to brødre vi ikke visste noe om. Min mor hadde gullsmykker som hun gav til onkel. Hadde hun ikke hatt smykker kunne jeg ikke ha kommet, for min folkegruppe får ikke låne penger. Bankene er stengt for oss. * Hun bodde sammen med moren i en leilighet i byen. Det var bare de to etter at faren var død for noen år siden: En dag mottok vi en melding om at vi måtte flykte. De var ute etter moren min. Jeg tror hun var medlem av et politisk parti. Hun reiste med meg til grensen, og sendte meg videre til broren sin. Selv ble hun ikke med. Enten manglet hun penger, eller hun måtte ordne noe. Hun sa at hun skulle komme etter, men hun gjorde aldri det. Onkelen min bestemte at jeg skulle til Europa, og han betalte. Da jeg dro visste jeg ingen ting om mor og jeg tror ikke hun visste noe om meg heller.

13 «Det er viktig å ikke skylde på andre. Det som har skjedd har skjedd. Og så må man videre. 11

14 De vil det beste for oss 12 F or barnet er ikke flukten alltid valgt og villet. Det er foreldrene eller andre slektninger som bestemmer, og avgjørelsen trenger de ikke å begrunne. «Det er ikke demokrati i sånne saker.» Grunnfølelsen er likevel sjelden svik. «Om jeg ble sendt for at de ville bli kvitt meg? Nei, ikke kvitt meg, nei, nei.» Gutten sa det med latter, men det hindret ikke forvirringen hvorfor meg? De fleste opplever at det dypest sett er ivaretakelse og kjærlighet og til og med ære som følger avgjørelsen. En gutt som satt og reflekterte over hvorfor han ble sendt, så ut i lufta og sa halvhøyt til seg selv: «Kanskje er det en ære?» Han festet blikket og gjentok: «Ja, det er nok det!» En annen forteller at han ville være hos moren, men da han skjønte hennes redsel for forfølgelse og drap, dro han. Og han fortsetter: «Hun har aldri spurt meg om det hun gjorde var riktig, men jeg har sagt det var fint det du gjorde. Da ble hun glad!» Følgende samtale utspant seg mellom to brødre. Den kunne ha funnet sted hvor som helst og omhandlet en dagligdags situasjon. Men den handler om flukt og guttene er 13 og 15 år: «Jeg vet ikke hvorfor det ble meg og ikke søsknene mine, men jeg tror det er fordi jeg er snillest. Det var det hun sa, da, moren min. Da sa broren min at du er ikke den snilleste, jeg er den snilleste. Hun sender deg bare fordi hun ikke vil ha deg. Men det tror jeg ikke på, nei. Han ville dra. Derfor sa han det.»

15 13 Selv om valget er tatt for dem og ikke av dem ser de at hensikten er å sikre og trygge dem. «De ser på vår fremtid. De gjør alt for oss.» Det ligger en god beskyttelse i å høre til. Noen er det så bevisst at de kan sette ord på det: «Regner med at det går bra, for de er jo glade i meg. Det har aldri vært snakk om å bli adoptert. Jeg er jo deres gutt!» Det er ikke bare krig og forfølgelse som medfører at familier blir splittet. En gutt opplevde både krig i landet og vold i familien, noe som gjorde savnet av moren enda større. «Det er viktig med ekte kjærlighet fra mor, og den mista jeg. Før var jeg bare sinna på henne. Men hun gjorde det beste, jeg forstår det nå. Når en mann bare slår, da går det ikke.» Men uansett hvor gode intensjonene har vært kan de ikke viske ut savnet. En jente som hadde funnet sin måte å leve med savnet på, sa: «Det er en gave å savne noen. For hvis man ikke savner noen betyr det nesten at man ikke har hatt noen»

16 - Ved reisens slutt var jeg helt alene 14 I fortvilelsen over at barna ikke kan reddes ut gjennom lovlige kanaler er foreldrene ofte prisgitt ukjente som organiserer flukten mot betaling. Det gambles med barnas sikkerhet som innsats. Hvor mange barn som aldri kommer fram, vet vi ikke noe om. Vi kjenner bare de som når sitt bestemmelsessted. Selv de har reist med frykt i bagasjen og for enkelte har prisen vært høy. * Reisen var veldig trist, og jeg visste ikke hvor jeg skulle. Det er veldig vanskelig. Og så var jeg redd da! Jeg hadde ikke papirer. Han jeg reiste sammen med hadde alle papirene. Jeg ble godt behandlet underveis, men jeg var redd likevel. Han bare sa at han skulle kjøpe noe i en butikk. Jeg gikk inn i butikken, så var han ikke der. Så var jeg helt alene * Jeg reiste med bil og kameler til grensen, og dro videre til hovedstaden. Var der bare én dag, før jeg ble satt på et fly. Vi mellomlandet flere steder. Da jeg kom fram kastet jeg passet i toalettet. Visste ikke om jeg ble sendt tilbake. Det var skummelt. Ventet på politiet. Så kom det tolk. Jeg fortalte at jeg hadde kastet passet. De var hyggelige. Sendte meg til et mottak. Det

17 15 var greit det. Var helt overrasket over at det var noen å snakke med, Herregud, det var fint! * Det som skjedde under flukten har gjort meg sterk. Men det har også gjort at jeg ikke kan stole på de jeg stolte på før. Jeg følte meg så brukt. Så jeg holder avstand til alle, og ikke minst mitt eget miljø Før tenkte jeg at jeg hadde en familie selv om det ikke var min egen mor og far, nå skjønner jeg at jeg bare har meg sjøl. måtte flere ganger betalte penger til en som jobbet på flyplassen. Ellers ville han sendt meg tilbake. Jeg hadde følge på flyet, men da det * Det er mulig å forestille seg 16- åringen ved siden av onkelen sin i forsetet opprømt og spent. Avgjørelsen er tatt. Pengene er skaffet. Det ligger forventning og befrielse i lufta. Men da han tar farvel med onkelen på flyplassen følger dager og uker hvor han er tvunget til å stole på mennesker han ikke vet om er tilliten verdig: Onkel tok meg med i lastebilen sin til hovedstaden. Vi var i skjul i flere dager, mens han ordnet papirer og flybillett til Moskva. Han

18 16

19 17 landet ble han borte. Jeg ble hentet av en mann. En jeg ikke kjente, og som ikke snakket mitt språk. Sammen med noen andre ble jeg plassert i en kjellerleilighet. Vi kunne ikke gå ut, og vi visste ikke hva som skulle skje. Etter noen dager, jeg vet ikke hvor mange, fortsatte flukten. Vi kjørte i bil, vi gikk, og vi skjulte oss under presenningen på et lasteplan. Åhh, kan ikke snakke om det... Det var kaldt. Jeg hadde ingen varme klær. Var helt blå. Var redd hele tiden, men mest redd i skogen. Var redd for å bli oppdaget.» Da vi kom til Norge kjøpte russeren en billett til toget. Jeg var redd da. Veldig redd. Kjørte natt-toget til Trondheim. Men jeg sov ikke. Jeg hadde fått en femtilapp som jeg skulle gi til en taxisjåfør og si police. Jeg gav femtilappen til sjåføren. Han kjørte meg til politiet. Etter en stund kom det tolk. Jeg fortalte hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Jeg fortalte om reisen slik det var. Jeg hadde ingen penger, ingen papirer og ingen klær. De tok fingeravtrykk og tok meg til nye avhør. Det kom noen fra Redd Barna eller Røde Kors, og så kom jeg til mottak.

20 - Sne og fre' 18 M ange trekker fram frihet, trygghet og fred som grunnlaget for at de er i Norge. En jente forteller at da hun spurte hvilket land hun skulle til, og fikk beskjed om at det var Norge, sa det henne ingen ting. Men legger til: «Fordi han sa det var trygt ville jeg dit.» * Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til Europa, og at de skal komme etter. Det er fint å komme til Europa. Det er rike land. Og så er det fred. Det er det viktigste. En gutt som hadde vært her i to år prøvde å tenke tilbake å finne begrunnelsen for hvorfor akkurat Norge: «Hvorfor Norge? Kanskje fordi de synes Norge er best. Det er frihet.» Det er sterke forestillinger knyttet til Norge som vinterland. Kulde, snø og is er ofte det eneste de har hørt om før de kommer. «Jeg hadde sett på kartet og lærte meg navnet. De fortalte at det var kaldt og is. Det var bra de sa det, for jeg kom da det var vinter.»

21 Vintermennesker vet at det kan være kaldt uten at de behøver å fryse. Når man møter kulda ubeskyttet varmer man seg på drømmer og lengsler. En jente som kom fra et land uten vinter får oss til å forstå at kulde er mer enn røde tall på en gradestokk: «Når man fryser ønsker man hjemlandet sitt!» I sin karakteristikk av Norge og nordmenn er denne 11-åringen klar: «Hva er det beste med Norge?» «At det ikke er krig.» «Og verst?» «At det er snø.» «Hva synes du om nordmenn?» Svaret kommer uten betenkningstid, formet delvis som et undrende spørsmål, delvis som en konstatering: «Jeg tror de liker snø!» «Sne og fred» sa en gutt og smilte litt over sitt eget rim. Han fortsetter: «Kom i oktober. Det var litt snø. Jeg kjente det var et kaldt land. Det gjorde ikke noe. Jeg var kommet til et fredelig land fra et land i krig. Blir ikke så veldig skuffa over været da, akkurat. Fred var det viktigste.» 19

22 - Nå sier de hei, men jeg må si det først 20 D et er ingen andre steder enn på ungdommens egne arenaer man kan «lære» å være ungdom. Og hvordan skal man vite hva som teller i ungdomsmiljøet hvis man ikke er en del av det? Ungdommens stil er kjapp. Uten å kjenne kodene i stil og språk er det vanskelig å følge med. Selv ungdommer med gode norskkunnskaper sier litt resignert: «Norske ungdommer snakker veldig fort. Så forstår jeg ikke. Det er flaut. For da tror de jeg er dum.» Mange av alenebarna forklarer den manglende kontakten med norske ungdommer med nordmenns tilbakeholdenhet: «tror de er litt sjenerte», «de er ikke åpne rett og slett». Eller som et fenomen de ikke helt forstår: «Når vi treffer de vi går sammen med på skolen på T- banen later de som de ikke kjenner oss det er veldig rart», «stakkars nordmenn som ikke vil si hei». Og resultatet kan fort bli: «Vi holder oss for oss selv og de holder seg for seg selv. Kanskje de er redd for oss. Og vi for dem. Vi vil gjerne snakke med dem, men det er ikke så lett.» Men noen, særlig de yngste, kan fortelle: «Jeg liker å være med venner. Vi spiller fotball, er på klubben eller bare er sammen. Jeg har mange slags venner fra mange land. Eritrea og Pakistan

23 21 i tillegg til somaliske og norske. Det går på kryss og tvers.» En annens erfaring går imidlertid i en annen retning: «Første dag på trening ble jeg kjent med en nordmann. Han kjente heller ingen, så vi var sammen. Men når jeg ser ham på skolen later han som han ikke kjenner meg.» I mangel av jevnaldrende er det ofte læreren, klubblederen eller en saksbehandler som blir definert som min «beste norske venn». Ungdommene som vil prøve ut ungdomslivet på kveldstid forteller, nesten uten unntak, at de stoppes i døra bokstavelig talt: «De ber om medlemskort selv om det ikke finnes. Blir sinna, for man har jo planlagt, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Så jeg bare går» Ungdoms viktigste møteplass skolen er stedet for kontakter og vennskap. Mange av alenebarna faller utenfor vanlige undervisningsopplegg. De går i egne klasser, noen på egne skoler. Dermed mister de en viktig arena for fellesskap, og uten denne møteplassen reduseres sjansen for at usikkerhet, mistenksomhet og sjenanse skiftes ut med nysgjerrighet, inkludering og åpenhet. Ulikhetene forstørres og forskjellene fokuseres.

24 22 Vi hekter ofte ulikhet på religion, språk og kultur. Men manglende møtepunkter og forskjellige verdivalg kan ha sin opprinnelse i opplevelser og erfaringer som er vanskelige å dele. Da blir det heller ikke så mye å snakke om. Det er stor avstand mellom den holdningen sitatet under representerer og den gjengse oppfatningen av hva som er meningen med livet blant åringer i Norge: «Man har hjerne for å tenke. Ikke for å ha det gøy hele tida. Det er ikke fint å ha det fint hele tiden. Man skal ha det vondt noen ganger. Jeg mener man skal slite for å få det bedre etterpå. Jobbe for å oppnå noe.»

25 «Jeg er ikke lengre den samme. Jeg er blitt mer norsk mer tilbakeholden. 23

26 - På norske nyheter er det bare snakk om de som er kriminelle 24 M ange opplever at den negative oppmerksomheten om utenlandsk ungdom går direkte ut over dem. «Voksne tror at jeg også er sånn», sier en 11-åring, «de sier ikke noe, men jeg kan se det på dem.» Og en annen legger til: «Akkurat som det finnes noen dårlige personer i det norske samfunnet finnes det dårlige utlendinger. Men eneste gangen de snakker om oss, er når det er skjedd noe galt. Da stempler de alle ungdommer som farlige.» Å oppleve seg mistrodd står i veien for å tørre å vise seg fram. Det forfølger dem på gata, stenger dem ute fra diskotek og klubber, hindrer kontakt og gjøre terskelen til arbeidsmarkedet enda høyere. En jente forteller hvordan hun ble møtt med mistro da hun begynte å jobbe på et aldershjem, men legger til med en liten triumf i stemmen: «Til slutt så ville de ikke at jeg skulle slutte.» Og hun fortsetter: «Det som er viktigst for meg er å klare meg, utdanne meg og bruke de mulighetene jeg har fått. Prøve å hjelpe andre somaliere som ikke klarer det like bra Være stolt av det jeg er, og ikke blande meg inn i kriminelle ting.»

27 25 Ungdommene fornekter ikke at gjengene finnes og at de lager bråk, og de godtar ikke uten videre enkelte andre ungdommers kulturelle forklaring på voldsbruk: «De sier at de skal ha respekt, men jeg tror ikke de får respekt. Hvis man gir respekt til andre på en fin måte da får man respekt. Men hvis man bråker hele tida da blir det bare problemer.» De blir derfor forvirret av å bli betraktet som en del av noe de tar sterk avstand fra: «Lærte hjemme at jeg måtte være forsiktig, ellers ødela jeg familiens ære. Moren min pleide å si at om man ikke hadde noen ting, må man beholde sin verdighet.» Men det er også en fare for å bli dratt med. Gjengmiljøenes tiltrekningskraft kan bli sterk. Særlig hvis man mangler alternativer: «Vanskelig når man er i byen. Kan bli dratt med. Viktig å holde seg til de rette. Jeg kjenner ingen i gjengene, men holder meg borte. Hvis ikke ødelegger de meg òg.» Og er man først innenfor er det vanskelig å komme ut. «Man forlater ikke gjengen for å komme ut, men for å gå over i en annen gjeng.»

28 - Til hvem kan jeg fortelle om meg? 26 A lenebarna som alle andre som søker asyl forventes å fortelle den absolutte sannhet. Hele deres opphold baserer seg på det. Endres historien i ettertid kan det ha store følger. Usannheter blir fort tillagt taktiske motiver knyttet til å få opphold. Men kanskje forteller de det de orker å fortelle, eller det de tror den som lytter kan forstå. * Det er viktig å ha en som kjenner deg for at noen skal skjønne hvorfor man gjør sånn eller sånn. Du har hemmeligheter i ditt eget liv. Da

29 27 er det bra å ha en å snakke med. Men jeg kan ikke si at jeg alltid snakker sannhet, for det gjør jeg ikke. Men jeg lyver aldri om andre. Lyver om mitt eget liv. * Når en utlending kommer fra et annet land, tenker han på seg selv. Jeg tenker på meg. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg var og hvordan jeg hadde det. For hvem skal jeg tro på i dette samfunnet, til hvem kan jeg fortelle om meg? Det skal mye kraft til for å fortelle om savn, fornedrelse og redsel til fremmede mennesker uten å vite om de møter det med respekt og innlevelse eller bruker det som blir fortalt mot en. Alenebarna har i perioder brukt all sin energi på å overleve. Mange fortsetter med det. «Kan ikke tenke over hva som skjedde. Ingen liker å reise fra et land. Det sitter i hodet. Jeg er lei meg og jeg blir trøtt når jeg tenker på det. Jeg føler at jeg drømmer. Var helt redd i et år. Aner ikke for hva. Alt mulig.» Mange opplever også savnet ved ikke å kunne fortelle. Utsagnet til gutten og jenta som er referert nedenfor vitner om både lengsel og ensomhet: «Det er ikke så lett å snakke med noen her. Min mor kjenner meg. Hun visste hvordan jeg hadde det. Hun kunne bare se meg, og så skjønte hun det. I Norge får jeg penger og fine klær, men noe mangler. Ingen kan følge med. Ingen vet hva jeg tenker.» Og «Da jeg kom ville jeg fortelle, men ingen ville høre på. Men da kusinen min kom snakket vi lenge, hele natta.»

30 Veien fram går tilbake 28 D et var ett ønske alle delte: At det som hadde ført dem på flukt skulle opphøre og kunne føre dem hjem: «Jeg vil gjerne reise tilbake. Ikke nå, men når det blir trygt. Vi har fått løfter før, men det har ikke hjulpet. Vi vil flytte tilbake når vi ikke lenger trenger denne beskyttelsen.» De ønsker seg hjem: «Når krigen er slutt», «Når vi har fått ny regjering», «Når vi har fått vårt eget land», «Når vi får tilbake vår jord». Men sterkest av alt var ønsket om å bli en familie igjen. «Når jeg er ferdig med utdannelsen skal jeg uansett tilbake til hjemlandet. Og da er det ny regjering håper jeg da. Da er det kanskje lettere for mamma å bo der. Og da finner jeg henne der når det er en ny regjering.» Ønske om utdanning går foran mange andre ønsker knyttet til oppholdet i Norge. En jente som alltid hadde hatt lyst til å lære, men som hadde måttet jobbe fra hun var ganske ung, var motivert ut fra den beskyttelse hun opplevde utdanning ga. «Jeg tenkte under flukten at hvis min familie hadde hatt utdanning og jobb kunne vi kanskje klart oss mye bedre enn vi gjorde.» Lykkes de i å få en utdanning, vet de at de har med noe verdifullt i bagasjen. Noe som kan beskytte dem selv og familien, og som kan bringe hjemlandet på fote. Så i en tid da mange ungdommer strever med å se at de har en plass og det finnes en mening i tilværelsen; sier alenebarna: «Ønsker en god jobb for meg personlig, samtidig som jeg tenker å ha med en utdanning tilbake til hjemlandet mitt. Så jeg ikke kommer dit helt tom, men har med noe i hodet. Tenker mye på å finne en utdanning jeg kan bruke i hjemlandet.» Eller «Jeg har lyst til å tjene landet mitt. De trenger masse helsepersonell.» Eller «Jeg har lyst til å utdanne meg til

31 29 barne- og ungdomsarbeider. Vil hjelpe barn uten foreldre. Uten at du har vært i den situasjon, er det vanskelig å skjønne hvordan de har det.» Eller «Hvis jeg fortsetter på videregående og blir apotekteknikker kan jeg reise tilbake å åpne apotek. Da får jeg en god inntekt og kan forsørge meg selv.» Det er ikke sikkert de opprettholder ønskene om å reise tilbake når den tid kommer. Men de fortjener å bli møtt i sitt håp om en framtid for det landet de kommer fra. Og å få beholde troen på at deres innsats teller.

32 Kontakt hjem 30 N oen lengter etter å vite. Noen ønsker ikke å vite. Noen tror deres opphold avhenger av at de ikke vet. Noen er redd de kan utsette familie i hjemlandet for fare ved å kontakte dem. Noen vil legge fortiden bak seg. Jeg kan ikke snakke med alle om hjelp til å få kontakt hjem. Tror ikke på alle. Jeg er interessert i å gjøre det på egen hånd. For jeg vokste opp i en familie med store problemer. Hvis jeg spør andre om hjelp kan de finne det ut og tenke: Han er fra en dårlig familie så han er dårlig. De tenker stygt om familien og da tenker de stygt om meg. * Har ingen kontakt med noen. Vet ikke om de er beskyttet, men håper det. Har skrevet tre brev, får ikke svar. Myndighetene åpner alle brev og leser. Kanskje de kaster dem. Alenebarna får nesten uten unntak opphold på humanitært grunnlag. Ofte fordi man mangler opplysninger om foreldrene. Hvis barnet har kontakt holdes det derfor ofte skjult. Dette kan medføre at barna mister kontakten hjem. Sett fra barnets side er det skjebnesvangert. Det er stor hjelp i å ha bånd bakover når man skal samle mot til å gå framover. De som har en ufarlig kontakt forteller om det med glede. Den forankrer barnet og trøster slektninger i hjemlandet. «Jeg har hatt kontakt med resten av familien gjennom søsteren min i nabolandet. Derfor har jeg visst hele tiden at jeg hadde en stor familie at jeg var ikke alene i verden.»

33 31 Fikk kontakt med mor gjennom noen andre bare fjorten dager etter jeg kom. Fikk beskjed om at mor hadde fått beskjed om at jeg var kommet frem! * Har ikke prøvd mye nesten ikke. Men jeg håper at den tiden kommer. Jeg vet ikke hvor moren min er. Håper noen kan oppspore henne. Tenk om de sa at hun tenker på meg. Å, det ville være fint!

34 - Jeg har det så bra at jeg skulle ønske familien også kunne komme 32 Når man tar farvel med et barn er det nesten utenkelig at man ikke mildner avskjeden med et løfte om å sees igjen. Mange av alenebarna har overlevd på troen om at det kommer til å skje. Det er mulig at foreldre eller slektningene hadde eller har en plan for gjenforening. Men ungdommene gav ikke uttrykk for noen strategisk planlegging, bare et brennende ønske. «Drømmen om framtida er at mamma kan komme en dag», sier en, og en annen uttrykker: «Det var ikke meningen at de skulle komme etter. Bare at vi en dag skulle være sammen på et trygt sted.» «Jeg har det så bra at jeg skulle ønske familien også kunne komme», var den klare beskjeden fra en jente som hadde vært i Norge i noen år, og hun fortsetter: «Det beste som kan skje er å bli gjenforent med familien sin. Det nest beste er å ha en person å stole på. Spiller ingen rolle hvem.» Mange reflekterer over hvordan foreldrene eller slektninger ville trives hvis de kom til Norge. Og

35 33 på spørsmålet om de trodde moren vil komme hvis muligheten var til stede, svarte en: «Jeg tror ikke hun vil det, det er så kaldt og sånn. Jeg tror ikke det er det beste for henne her. Her sitter man for seg selv, og det ville være ensomt for henne å ikke ha noe å gjøre. Jeg har tenkt mye på at vi skal bli en familie igjen, men de må bestemme om de skal komme hit og være her.» Mens en annen er mer optimistiske når det gjelder morens evne til å tilpasse seg, og demonstrerer samtidig at han har forstått en viktig norsk kode. «Hvis mamma kommer kjøper jeg en skikkelig tykk jakke og andre skikkelige klær. Og så sier jeg til henne: Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær» En gutt i undersøkelsen er blitt gjenforent med sine foreldre. Han har et vestlige utseende og en urban ungdomsstil. Han blir ofte tatt for å være norsk. Moren bærer hjemlandets tradisjonelle skaut og klesdrakt, og er langt mørkere i huden enn sønnen. I respekt for moren sier han: «Når jeg går sammen med henne på gata prøver jeg å kle meg annerledes. Så hun ikke skal føle seg flau over meg.» Tid er vanskelig å forholde seg til for barn og unge, og nesten ingen hadde noen forestilling om hvor lengen de skulle bli da de kom. De fleste vil tilbake, men det finnes de som har fått fotfeste og planlegger en fremtid i Norge. «Jeg har bodd her i tre år nå. Når jeg har bodd i fem, har jeg lyst til å reise å prøve å finne mor og få henne hit. Jeg kommer til å søke norsk statsborgerskap. Jeg ønsker den friheten. Det er det viktigste.»

36 Er vi så opptatt av hvorfor de er her at vi glemmer hva de trenger? 34 R edd Barna ønsket gjennom dette prosjektet svar på om alenebarna har kontakt med foreldre sine eller hjemlandet, og hvis ikke hvorfor det var sånn. I løpet av tiden prosjektet har pågått ble de imidlertid mer opptatt av hvordan alenebarna har det. Hvordan de lever sine liv. Hvordan oppveksten for barn og unge som er alene fortoner seg. Hovedproblemstillingen har endret seg fra hvilken kontakt de har hjem til om det er mulig å kompensere tap og savn av foreldre og andre nære slektninger. Det er bruddstykker av livet til femten alenebarn som er forsøkt gjengitt. De forteller om oppbrudd, flukt, atskillelse og redsler. Men også om nye muligheter, trygghet og kvalifisering. Det siste nærer framtidshåpet, og gjør det mulig å leve med fortiden. De aller fleste er kommet hit ulovlig uten visum eller pass. Ikke invitert, men smuglet over grensen, med falsk identitet eller uten identitet. Reisen har for enkelte fortonet seg som et mareritt. Og for nesten alle gjelder at de ikke visste hvor eller hvordan den skulle ende. De

37 heldigste ble møtt av slektninger, mens andre ble forlatt på en benk, i en togkupè eller utenfor en politistasjon. Deres saker er juridisk og humanitært veiet og funnet tunge nok til at de har fått opphold. De er bosatt, som det heter på fagspråket. Ingen er lenger i mottak. De har vært heldige, for kommunene vegrer seg mot å bosette alenebarna. Det bor 339 alenebarn på norske mottak. Mange har bodd der lenge - langt over den tiden UDI har som målsetting når det gjelder denne gruppa. Årsaken er ikke trengsel i kommunene: I snitt har en kommune på innbyggere bosatt tre enslige mindreårige i løpet av de siste fem årene. Hva kan grunnen være til at det er så vanskelig å finne plass til alenebarna i norske kommuner? Svarene finnes antakelig både i myter knyttet til gruppa og i realiteter knyttet til norsk kommunevirkelighet. En av de sterkeste mytene handler om at foreldrene forankrer et barn i et vestlig land, og at barnets opphold gir foreldre og søsken en rett til å komme etter. Ankerbarnteorien kan ikke verifiseres med tall. Et forsvinnende lite antall av alenebarna som har kommet de siste årene bor sammen med foreldrene sine i Norge. tema her, men det er ingen ting som tyder på at alenebarna er overrepresentert i nevnte grupper. Snarere tvert i mot. Myndighetspersoner og instanser som jobber tett opp mot enslige mindreårige melder at disse problemene nærmest er ikkeeksisterende. Men det forutsetter at kommunale instanser tilrettelegger og følger opp. Det sterkeste kommunepolitiske argumentet mot å bosette alenebarn har vært at de koster mer enn tilskuddet fra staten dekker. Alenebarna øker underskuddet i kommunen. Fra høsten 2000 er tilskuddet hevet. Det kan resultere i at flere barn og unge blir ønsket velkommen. Men det er ikke sikkert. For i tillegg til kostnader har manglende kompetanse vært en uttalt hindring. Å ta imot enslige mindreårige anses å være svært krevende. Mange steder har man ikke adekvate tilbud til barn med traumer skapt i hjemlandet eller under flukt. I tillegg er mange usikre på hvordan de skal håndtere dilemmaer og utfordringer knyttet til samfunnsmessige, kulturelle og religiøse forhold i barnets hjemland. 35 En annen myte er spunnet rundt frykten for at man importerer ungdomskriminalitet og a-sosialitet. I hvilken grad medienes framstilling av gjengkriminalitet og barneran har riktige proposjoner er ikke

38 asylintervjuet, motta melding hvis barnet forsvinner fra mottaket, være part i saker som omfatter utdanning og barnevern eller andre forhold med sterke rettighetsaspekter. Lov om vergemål er fra 1927, og lovmakerne den gangen kunne neppe forutsi lovens anvendelse i dag, noe som gir seg utslag i svært varierende praksis. Det er Overformynderiet som har ansvaret for å oppnevne verge. Enkelte kommuner har nedlagt et stort arbeid i finne fram til personer som de tror matcher barnet, og foreslå denne som verge. Når det lykkes blir vergen en viktig samarbeidsperson for kommunen og en garanti for at barnets individuelle rettigheter ivaretas. 36 Det finnes eksempler på kommuner der barn og unge er tatt imot og fulgt opp med en innsikt og innsats som det går an å lære av. Den viktigste lærdommen ligger ikke i hvordan de har gjort det, for praksisen er forskjellig. Lærdommen ligger i hvordan de har tenkt. Hovedaksen for arbeidet har vært å sikre barna både de rettighetene som alle andre barn og unge i Norge har og den beskyttelse og mulighet for utvikling som gratis gis til barn som vokser opp i en familie. Rettigheter Alenebarna har ved ankomst ingen som er i foreldrenes sted heller ikke juridisk. De er uten vern. Derfor skal det oppnevnes verge. Vergen skal ivareta forelderansvaret. I praksis vil det blant annet si å være til stede ved Beskyttelse Det er opp til den enkelte kommune om arbeidet med alenebarna forankres i barnevernet eller i flyktningavdelingen. Begge modeller kan vise til gode resultater, forutsatt et samarbeide som sikrer at arbeidet står støtt på begge etaters faglighet. I debatten rundt alenebarna har det vært argumentert med at tiltakene som iverksettes må ha de samme krav til bemanning og de samme rutiner for tilsyn og kontroll som barn som er under omsorg av barnevernet. Dette ser ut til å være et berettiget krav, og bør omfatte alle barn som kommer til Norge alene, også de som blir boende hos slektninger. Utvikling Alenebarna er overlevere. De har erfaringer som få jevnaldrene kan vise til, og har vist vilje og evne til å klare seg i sammenhenger hvor mange andre har gått til grunne. Det er derfor viktig å bygge videre på ressursene, styrken og mestringen. Det er mye å hente i deres utdanningsvillighet og deres sterke ønske om å kvalifisere seg. De ber om å bli møtt på et

39 ungdommelig og idealistisk ønske om å reise tilbake til hjemlandet og gjøre en innsats. Med svært mangelfull skolegang fra hjemlandet, undervisning på et fremmed språk og høye teorikrav trenger mange de gode tilretteleggere som justerer ambisjonene uten å ta bort drømmen om å bli til noe. 37 «Før pleide jeg ikke å si hvordan jeg hadde det, hvordan jeg følte det og hva jeg ville. Men nå kan jeg det. Så jeg er blitt sterkere.

40 38

41 Vil du vite mer? Ayotte, Wendy (2000) Separated children coming to western Europe why they travel and how they arrive. London: Save the Children Alliance Borchgrevink, Marit C., Torunn Hansen og Rolf Borgos (1998) To land én framtid Oslo: Redd Barna Borgos, Rolf, Turid Heiberg og Torunn Hansen (1997) Barn og unge som kommer alene. Oslo: Redd Barna Eide, Kjetil (2000) Barn i bevegelse Om oppvekst og levekår for enslige mindreårige flyktninger. Skien: Høgskolen i Telemark Gill, V. (1997) Enslige mindreårige asylsøkere og norsk bosettingspolitikk: En evaluering. Bergen: IMER Heiberg, Turid (1996) Å være verge for enslige, mindreårige asyl-søkere. Oslo: Redd Barna Hjelde, K. H. og E. Stensrud (1999) Kultur, slekt og mestring - en evaluering av enslige mindreårige flyktninger i Oslo. Oslo kommune, Barneog familieetaten Rapportserie nr Oslo Kipperberg, Elise (1996) Barn som asylsøkere. Oslo: Universitetsforlaget Kommunal- og regionaldepartementet: Stortingsmelding 17 ( ) Asyl-og flyktningpolitikk i Noreg. Oslo Krogh, Hilde (2000) Møter i mottak. Oslo: Redd Barna, Norsk Folkehjelp, NOAS Kvaal, Bjørn (1993) Barn i kirkeasyl med adresse til kirken. Oslo: Redd Barna Lauritsen,K. og B. Berg (1998) Mellom håp og lengsel. Å leve i asylmottak. SINTEF Teknologiledelse Trondheim: IFIM Mostad, Bente (1998) Foreldres rett til gjenforening med barn i Norge. Stensil for Juss-buss Nr 79 Oslo: Institutt for rettssosiologi Redd Barna/ Barneombudet (1993) Asylsøkerbarn skjult bak voksne. Oslo: Redd Barna Ruxton, Sandy (2000) Separated children seeking asylum in Europe: A programme for action. Stockholm: Save the Children Alliance og UNHCR Sørheim, Marit (1998) Barn på flukt fra krig. Oslo: Redd Barna og Flyktningerådet Sørheim, Marit (1998b) Forfulgt på grunn av sitt kjønn. Oslo: Redd Barna og Flyktningerådet Statistikk og tall: ensligemindre.html 39 De fleste titlene kan bestilles fra Redd Barnas Rettighetssenter, tlf , e-post: rettighetssenteret@reddbarna.no Redd Barnas Rettighetssenter takker SAS for økonomisk støtte som har gjort det mulig å gjennomføre prosjektet.

42 40 P rosjektet Forlatt eller ivaretatt er initiert og finansiert av Redd Barnas Rettighetssenter. Torunn Hansen i Redd Barna har ledet referansegruppen som har fulgt prosjektet fra oppstart februar Referansegruppa har ellers bestått av: Merete Munch, Oslo Kommune, flyktninge- og innvandreretaten; Berit Faye- Petersen, UDI; Bente Mostad, Advokatfirmaet Andersen & Bache-Wiig A/S; Abdirahman Ahmed Mohamed, bofelleskapsleder; Randi Kleven, Redd Barna En velfortjent takk til alle for nyttige innspill og god støtte. Det viktigste bidraget kommer fra ungdommene selv. Deres historier var så innholdsmettede at det inspirerte til en annerledes rapport, både når det gjelder tekst, foto og layout. Samarbeidet med fotograf Annelise Jackbo har vært morsomt og lærerikt. Jon S. Lahlum på Fafo har med entusiasme jobbet fram den grafiske utformingen. Det er mitt håp at rapporten yter rettferdighet til ungdommene som sjenerøst har delt sine opplevelser, sine håp og sine savn. Oslo januar 2001 En takk også til saksbehandlere og tilretteleggere i kommunene ungdommene bor i, og ansatte på Tanum asylmottak. Marit Egge

43

44 Forlatt eller ivaretatt? -Håper dette kommer til nytte, sa en av jentene som ble intervjuet. Og hun fortsatte: - På norske nyheter er det bare snakk om de som er kriminelle. De andre blir glemt. Jeg synes det må gjøres noe. Hun og 14 andre ungdommer har gjort noe. De har fortalt sine historier. Om oppbrudd, flukt og nye muligheter. Om ensomhet, savn og framtidshåp. De kom alene, uten foreldre eller andre nære omsorgspersoner. Offisielt omtales de som enslige mindreårige asylsøkere. I denne rapporten har vi valgt å kalle dem det de er: Alenebarn. Alenebarna er overlevere. De har erfaringer som få jevnaldrene kan vise til, og har vist vilje og evne til å klare seg i sammenhenger hvor mange andre ville gått til grunne. De har fått sin oppvekst torpedert. De ber oss om å gi dem en ny. Forskningsstiftelsen Fafo Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo Fafo-rapport 346 ISBN ISSN