Foredrag av Førsteamanuensis Turid Moldenæs, Universitetet i Tromsø Sør-Varanger kommunes Arbeidsgiverkonferanse den 7. juni 2005

Transkript

1 Om Kirkenesregionens tilstand Foredrag holdt av Førsteamanuensis Turid Moldenæs, Universitetet i Tromsø, på Sør- Varanger kommunes Arbeidsgiverkonferanse den 7. juni Innledning I 2003 la Østlandsforskning frem en sluttrapport om norske regioners tilstand. Sluttrapporten var basert på en utredning finansiert av KRD, som la grunnlaget for den siste Stortingsmeldingen om Regional Utvikling. Denne ble lagt frem for Stortinget nå i vår (våren 2005). Kort sagt handler utredningen om norske regioners tilstand anno 2004, og de årene som leder frem til denne tilstanden. Her er det utviklet spesielle indikatorer eller mål for ulike områder som kan inngå i et samlet begrep om vekstkraft. Til sammen opereres det med fem områder eller dimensjoner, som regionene måles på. Disse er: - Regional robusthet - Demografisk livskraft - Næringsmessig konkurranseevne - Regional tilgjengelighet - Regional kompetanse Poenget er: Høyt score på disse tilsier god regional vekstkraft, og positive fremtidsutsikter for regionen, dersom man bruker målene for fremskrivinger. I dette innledningsforedraget skal jeg si litt om tenkningen som ligger bak denne utredningens regioninndeling og dimensjoner. Deretter skal dere selvfølgelig få vite hvordan Kirkenes regionen står seg i forhold til andre norske regioner. Om tenkningen 1990 tallet har stått i regionalismen og regionaliseringens tegn, og et ønske om å danne nye, sterke politiske regioner, gjerne med basis i historisk identitet, eller tilhørighet om man vil. Dette kan forstås som en form for nasjonsbygging. Men inspirasjonen er i all hovedsak hentet fra EU og tenkningen om et regionens Europa. Flere norske utvalg har da også utredet regionproblematikken. Vi har nok alle friskt i minnet Distriktskommisjonens arbeid ledet av Johan Petter Barlindhaug. Her foreslo man funksjonelle regioner, uten å gå inn på den 1

2 geografiske avgrensningen av regionene. Vi husker nok også utredningen knyttet til bortfall av fritak for arbeidsgiveravgiften for distriktene, et arbeid som ble initiert av Troms fylkeskommune og ledet av regiondirektør i NHO Troms, Arne Eidsmo. Utredningen skapte en nokså høylydt debatt fordi den tillot seg å foreslå nye regioninndelinger uten at Finnmark og Nordland fylke var trukket med i arbeidet. Også innen forskningen har man vært opptatt av regiontenkningen. Interessen har kanskje særlig vært sentrert rundt betingelsene for økonomisk sterke regioner. I den forbindelse kan nevnes de robuste regionene Emilia Romania i Nord Italia og Gnosjöregionen i Sør Sverige, som ofte trekkes frem som eksempler. Det er heller ikke få norske delegasjoner som har valfartet til Italia for å hente inspirasjon og lære. Årsaken til disse to regionenes velykkethet sett i forhold andre regioner, hevdes å være nettverk og samarbeid mellom bedrifter. Det er på bakgrunn av denne forskningen begrepet sosial kapital er blitt kjent, sosial kapital forstått som nettverk, tillit og en norm om gjensidighet. I utredningen fra Østlandsforskning, er Norge delt inn i 89 regioner ut fra prinsippet om polysentrisk struktur, igjen etter inspirasjon fra EU. EUs sentrum beskrives gjerne som det europeiske Pentagon, femkanten mellom Paris, London, Hamburg, Munchen og Milano. Innenfor dette området finner vi 20% av arealet, 40% av befolkningen, men hele 50% av verdiskapningen. Det er for å motvirke denne konsentrasjonen at EU har prøvd seg frem med det som kalles en nye romlig politikk, basert på ideen om polysentrisk utvikling, ved siden av regionalpolitikken. Poenget er at man ønsker å avlaste den sterke konsentrasjonen i de store sammenvokste bykonfigurasjonene, ved skape et noen sekundære sentra, såkalte avlastningssentra. Den sentrale ideen er å bygge ut en flerkjernestruktur på europeisk plan. Der det er klare tendenser til at ett senter dominerer, blir det særlig viktig å bygge opp alternative sentra. I den forbindelse er det utviklet begreper, samt indikatorer for å måle graden av polysentrisme i bysystemene. Det er og startet opp nettverk av land, der Norge er med. I kjølvannet av dette nettverkets arbeid foreslås det at prinsippet om polysentrisme bør gjøres gjeldende både på nasjonalt og på regionalt nivå, for å gjøre regionene sterkere og mer vektskraftige. I et slikt romlig perspektiv på regioner ser en for seg en geografisk region som et åpent system der varer og tjenester, samt mennesker og kunnskap flyter mer fritt. Men det er ikke et udifferensiert rom. Tvert i mot er det et rom med byer på den ene siden, og periferier på den andre. Ytterpunktene er den globale storbyen og den innelåste landsbygda. 2

3 Overfører vi tenkningen til en norsk sammenheng er utgangspunktet at Norge ikke har en polysentrisk struktur. Dersom Norge skal bli et mer polysentrisk land, må de større byene utenfor Oslo gis vektskraft, mens den dempes i hovedstadsområdet. Vi vet også at jo større regionene blir, desto lettere blir det å nå målsettingen om befolkningsvekst og sysselsettingsvekst, av rent statistiske grunner. På den andre siden vet vi og at jo større regionene blir, jo større behov vil det være for å utvikle et polysentrisk bysystem internt i regionene. Det er på bakgrunn av en polysentrisk tenkning og den eksisterende bystrukturen i Norge, at landet er delt opp i 89 regioner, der 4 av dem befinner seg i Finnmark. 4 regioner som er sentrert rundt Finnmarks byer: Alta, Hammerfest, Kirkenes og Vadsø. Indikatorer for vekstkraft Det er altså utviklet fem dimensjoner som samtlige av de 89 norske regioner er målt på. Hver av disse dimensjonen er igjen basert på 10 indikatorer. Til sammen utgjør det hele 50 indikatorer. Jeg skal ikke gå inn på alle disse, men i stedet gi en kort beskrivelse av det jeg oppfatter som kjernen i den enkelte dimensjonene 1. Når det gjelder Regional robusthet er styrken, det vil si om man plasserer seg høyt eller lavt, primært gitt av det som kalles regionens sentralitet. Det handler om systemet av byer og omland, og om sentrets styrke som tilbyder av ulike tjenester til regionen. Byen skal være en base for omlandet. Spørsmålet kan formuleres slik: Hvordan hevder Kirkenes seg som tilbyder av tjenester til sitt omland? Hvor mange sentralstedsfunksjoner har Kirkenes? Med sentralstedsfunksjoner tenkes det blant annet på postkontorer, universiteter/høgskoler, kjøpesentra, utvalg innen varehandel, inkludert kroppspleie og helse, reiser og opplevelser, medier og underholdning, kunst og kultur. I tillegg tenkes det på forretningsmessig tjenester som kunnskapsintensiv virksomhet Livskraft på sin side måles i forhold til regionens alders-, kjønns-, og kulturelle sammensetning. Regioner som har høy andel unge og lav andel eldre, holder på og trekker til seg kvinner, samt har en høy andel innvandrerbefolkning, regnes som livskraftige. Forholdet mellom unge og eldre gir et grunnlag for å måle avhengighets- eller omsorgsrate, samt sier noe om arbeidskraft og reproduksjonsevne. Kvinneandel og andel innvandrerbefolkning er også knyttet til arbeidskraft og evne til reproduksjon. For å plassere seg høyt på livskraft må Kirkenes regionen dermed ha en høy andel unge, ha kvinner i fertil alder, og en høy andel innvandrere. 1 På alle dimensjonene er det utviklet indikatorer både for struktur og for endring. Det går jeg ikke nærmere inn på her. Derfor er presentasjonen nokså forenklet. 3

4 Næringsmessig konkurransekraft måles vanligvis i produksjonstall, men siden målenivået her er helt ned til den enkelte kommune, har man vært henvist til å bruke tilgjengelige data. Derfor handler det stort sett som sysselsettingstall, og indikatorer for gunstig næringslivsstruktur. I forhold til sistnevnte har bredde eller mangfold i næringslivet blitt anvendt. Spørsmålet blir her: Hvordan står til med arbeidsledigheten? Den må være lav. Og videre: Hvordan står det til med næringslivet? Har Kirkenesregionen flere ben og stå på, eller er regionen avhengig av hjørnesteinsbedrifter og primærnæringer? Bygg, anlegg, kraft og vannforsyning, samt spesialisering i reiseliv, gir høyt score. Regional tilgjengelighet er blant annet målt med infrastruktur som man mener betyr noe for næringslivets konkurransekraft. Regionens evne til kommunikasjon med omverdenen betraktes som viktig for utvikling. Infrastrukturen bestemmer langt på vei nasjonal og internasjonal tilgjengelighet, som er viktig for regional integrasjon og for næringslivets konkurransedyktighet. Dersom Kirkenes regionen skal plassere seg høyt her er veier, pendling til regionen, bygging og vedlikehold av infrastrukturen, post- og telesektor, samt land- og lufttransport sentrale indikatorer. Og til sist regional kompetanse. Evnen til innovasjon ses blant annet i lys av kompetanse og kompetanseutvikling. Regional kompetanse er målt med forekomsten av statlige høgskoler, forskningsinstitusjoner og andel av befolkningen med høyere utdanning. Kirkenes regionens tilstand Norge er altså delt opp i 89 regioner, der de som plasserer seg mellom 1-45 betraktes som å ha høy vektskraft, og de som plasserer seg mellom betraktes som å ha lav vektskraft. Som sammenligningsgrunnlag tar jeg med de andre Finnmarksregionene, med unntak av Hammerfest, Tromsø regionen, samt den regionen som plasserer seg høyst på den enkelte dimensjon. Robuste byregioner: Kirkenes er her nr. 72, Vadsø er nr. 81, Alta nr. 20, og Tromsø nr. 15. Kirkenes tilhører som vi skjønner, den del av regionene som er minst robust. Beste plassering får Lillestrømregionen. Konkurransedyktighet: Her er Kirkenes nr. 81, Vadsø nr. 60, Alta nr. 33, og Tromsø nr. 28. Igjen plasserer Kirkenes seg blant de minst robuste regionene. Nr. 1 er Stavangerregionen. 4

5 Demografisk livskraft: På denne dimensjonen plasserer Kirkenes seg blant de mest robuste regionene, som nr. 34. Det er ikke overraskende, sett i lys av nærheten til Russland og betegnelsen en russisk by i Norge. Vadsø er nr. 48, Alta nr. 20, og Tromsø nr. 6. Nr. 1 er Kristiansand regionen. Regional tilgjengelighet: Kirkenes er her nr. 76, Alta nr. 30, Vadsø nr. 70 og Tromsø nr. 16. Beste plassering får selvfølgelig regionene rundt Oslo, som Ullensaker/Eidsvoll som er nr 1, fulgt av Oslo, Bærum, og Asker. Jeg vet ikke om dere ble overrasket, men jeg trodde faktisk at Kirkenes ville plassere seg høyere. Også her plasserer Kirkenes seg i det nederste sjiktet. Regional kompetanse: Igjen plassere dessverre Kirkenes seg lavt, faktisk som nr. 79. Vadsø plasserer seg sist, som nr. 89, mens Alta faktisk plasserer seg som nr. 1, og Tromsø som nr. 8. Den lave plasseringen for både Vadsø og Kirkenes har sammenheng med at Øst-Finnmark er den eneste av Finnmarksregionene uten et permanent høyere utdanningstilbud. Jeg kjenner jo til tenkningen bak og arbeidet med Barentsinstituttet. Dersom dette realiseres kan det muligens bøte på den lave kompetanseplasseringen, noe avhengig av form og innretting. Men den lave plasseringen er verdt å merke seg. Den er et tankekors, all den tid konkurransekraft kan se ut til å være avhengig av regional kompetanse. Avslutning Som vi ser er Kirkenes regionens tilstand ikke spesielt munter lesing. På fire av de fem dimensjonene plasserer Kirkenes seg blant de regionene med lavest score, noe som betyr av regionen befinner seg i bunnsjiktet når det gjelder vekstkraft. Det er selvfølgelig mulig at bildet hadde sett noe annerledes ut om indikatorene hadde vært andre. Slike indikatorer kan diskuteres. De er ikke absolutte. Vi vet også at det skjer en del ting i området som kan peke i en mer positive retning på sikt. Etableringen av et Barentsinstitutt er nevnt. Vi ser og en dreining av interessene fra sentrale politikere, med større fokus mot nordområdene. Ikke minst på grunn av det som skjer i Barentshavet i forhold til olje og gass. Det er en dreining som kan få stor betydning for regionens fremtidsutsikter. Likevel tror jeg det kan være fornuftig å ta inn over seg slike diagnoser. De er nemlig grunnlaget for utforming av offentlig politikk. Dessuten gir de et utgangspunkt for å diskutere om vi selv kan gjøre noe, og eventuelt hva vi kan gjøre for å skape en mer vektskraftig region. Og de gir et utgangspunkt for å diskutere utvikling og utfordringer innen de respektive kommunale sektorer. 5