Jan-Erik Fjell. Tysteren. Krim

Transkript

1

2 Jan-Erik Fjell Tysteren Krim

3 Jan-Erik Fjell TYSTEREN juritzen forlag as 2010, Oslo Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor. ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign og illustrasjon: Trygve Skogrand / Passion&Prose Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN ISBN (trykket)

4 I to dager hadde han ventet. Mannen hadde åpenbart ikke kjent ham igjen fra de to korte møtene utenfor leiligheten og ved gangbroa. Nå, på pizzarestauranten, sendte mannen ham et lite, oppgitt smil over en påtrengende gatemusiker som sang om at det var trist å være alene og at noen måtte hjelpe ham med å komme seg gjennom natten. Selv hadde han senket den lille, blå brosjyren han hadde funnet i hotellets lobby og smilt varmt tilbake. Nå befant han seg ti skritt bak mannen som var på vei inn hoveddøren til leilighetskomplekset. Mobiltelefonen måtte ha ringt, for mannen la den inntil øret og begynte å snakke. Åtte skritt. Mannen forsvant gjennom glassdøren mens han fortsatte å prate, og trykket på knappen til heisen. Sa et par ord til i telefonen og la den i lomma uten å registrere at døren bak ham gikk opp igjen. Fire skritt.

5 Prolog Tirsdag 18. februar 1969 New York City De gikk forsiktig opp den bratte steintrappen. Selv på sommeren var det et sjansespill å komme seg opp fra denne kjelleren. Vincent Giordano gikk baklengs mens han forsøkte å få fotfeste på de glatte trinnene. Fire trinn nedenfor gikk Calogero Locatelli. Mellom seg bar de en ung kvinne. Hun var fortsatt halvveis i svime etter bedøvelsen de ga henne tidligere. Med prøvende skritt gikk de over den isete gårdsplassen og mot den ventende bilen. Calogero Locatelli slapp kvinnens underkropp ned i snøen. Åpnet bagasjerommet, tok ut et pledd og la det på baksetene. Han grep henne rundt føttene igjen. Lyserøde flekker lå igjen i den hvite snøen. Calogero Locatelli rattet ut på hovedveien og satte kurs mot Manhattan. Vincent Giordano snudde seg og så på den herjede kvinnen i baksetet. Det lange, brune håret var klissete av svette. Øynene rødsprengte. Ansiktet så blekt at det minnet om en maske. Sminken hun la tidligere på kvelden, var dratt rundt i hele fjeset. «Hva er det dere har gjort med meg?» spurte hun omtåket. Øynene hennes var lukket. Hodet svaiet frem og tilbake. «Hvorfor, Vincent?» hikset hun. «Hvordan kunne du gjøre dette?» «Lukk den dumme kjeften din!» snerret Calogero Locatelli. «Faens lille tøyte.» Vincent Giordano kikket bort på kompisen og sa: «Det holder. La henne være i fred nå.» Calogero Locatelli fnyste og sendte ham et likegyldig blikk. «Vi skal ikke bare dumpe henne i Hudson-elven?» spurte han akkurat høyt nok til at hun hørte det.

6 Hun skrek. Forsøkte å slå og sparke til forsetene og vinduene, men kroppen var sliten. Hun orket så vidt å sette seg opp. Vincent Giordano vendte seg mot henne igjen. Med et hardt ansiktsuttrykk uten det minste tegn på sympati eller anger sa han: «Ro deg ned. Vi skal ikke drepe deg, men du skal reise tilbake dit du kom fra, og du setter aldri dine bein i denne byen her igjen. Er det forstått?» Det kom ikke noe svar. «Er det forstått?» gjentok han. Hun presset igjen øynene med hver eneste muskel i ansiktet og nikket.

7 Kapittel 1 Mandag 8. juni Fredrikstad Wilhelm Martiniussen, eieren av Mardan, satt ved enden av bordet i møterommet. Tolv nysgjerrige øyne var festet på ham. Snart ville han knuse drømmene deres. Rive dem i filler rett foran nesen deres. Hjertet slo som om han nettopp hadde løpt en maraton. Håndflatene var våte av svette. Han visste han ville skuffe dem, likevel følte han at det var det eneste rette å gjøre. Om under et minutt ville han ikke lenger være en høyst respektert sjef, men en skruppelløs idiot. Det han snart skulle fortelle, ville skape furore. Han kikket bort på styrets nestleder Frode Moen, som hadde glist i ukevis. På bordet foran Moen lå det en yacht-brosjyre. Han hadde vist den utvalgte yachten stolt frem til de andre, og fortalt at han skulle gå for marineblå lakk, eller «navy blue», som han påpekte at det sto i brosjyren. Ved Wilhelm Martiniussens venstre side satt hans gode venn og forretningspartner Bjørn Danielsen. Selv ikke han visste hvorfor Martiniussen hadde innkalt til et hastemøte, som ifølge e-posten kun ville vare i noen få minutter. «En kort kunngjøring» var alt som sto. «Ålreit,» begynte Wilhelm Martiniussen. Han rensket stemmen og fortsatte: «Dette er ikke så lett for meg» Kort pause. «Men, etter å ha tenkt nøye gjennom det, har jeg bestemt meg for at Mardan trekker seg ut av prosjektet.» «Hvilket prosjekt da?» spurte Frode Moen halvveis uinteressert. «Canada-prosjektet,» svarte Wilhelm Martiniussen kort. I et langt sekund kunne fuglene utenfor vinduet høres. En skremmende stillhet. Ingen av styremedlemmene kunne tro ham. Så trakk en av dem på smilebåndet og sa: «Ikke fleip, Wilhelm. Vi er nysgjerrige på hva dette gjelder.»

8 Wilhelm Martiniussen var alvorspreget. Mest av alt ville han gå tilbake til kontoret og gjøre et nytt forsøk senere. Men han forsøkte å holde masken. «Jeg fleiper ikke.» «Nei nei, nei, nei,» sa Frode Moen. «Dette kan du ikke mene, Wilhelm?» «Beklager, Frode, men jeg gjør nok det.» Styremedlemmet som hadde trukket på smilebåndet, så sjokkert ut og snakket så lavt at Wilhelm Martiniussen måtte konsentrere seg for å høre hva han sa. Den andre hadde åpenbart problemer med å fatte hva det gjaldt. «Wilhelm kan du fortelle oss hva det er som foregår her?» hvisket han fra den andre siden av bordet. «Vi trekker oss fra Canada-prosjektet,» gjentok Wilhelm Martiniussen. Hva annet kunne han si? Han visste godt at alle foran ham forsto hvorfor. «Men, eh, er det ikke derfor vi har et styre?» fortsatte styremedlemmet. «Burde du ikke tatt opp dette med oss, drøftet og så videre?» «Jeg kunne selvfølgelig ha gjort det, men i hvilken hensikt? Jeg har bestemt meg.» Frode Moen reiste seg. «Er du klar over hvor mye penger Mardan har investert i dette? Verdien vår kommer til å synke fort som faen.» «Selvsagt er jeg klar over hva vi har lagt inn av tid og penger, men vi får fokusere på noe annet fremover. Selskapet har nok av oppdrag og spennende prosjekter. Men som et lite plaster på såret kan dere vente dere en nokså hyggelig julebonus: Fire millioner hver, av min egen lomme bare så det er sagt.» Han forsøkte å smile. Frode Moen lo hånlig og sa: «Fire millioner for en jævla vits. Dette går jeg faen ikke med på. Du skal ikke få ødelegge denne drømmen for oss, bare fordi du har fått noen griller i hodet!» Fråden sto ut av

9 kjeften hans. Han var ildrød i ansiktet. «Glem ikke at dette er mitt firma, Frode. Jeg har og det er jeg i min fulle rett til å gjøre tatt avgjørelsen på vegne av Mardan.» «Fire jævla millioner,» fnyste Frode Moen. «Jeg skal si meg fornøyd med det, er det dét du prøver å si? Når jeg kanskje ville fått det tidobbelte? Og jeg har den minste eierandelen her.» «Om du ikke blir tilfreds med det, så får du selge unna aksjene dine og finne deg et nytt hjørnekontor et annet sted.» «Og hvorfor i helvete er det ingen andre her som sier noe?» Frode Moen skulte på de andre rundt bordet. «For en gjeng» Det oppsto en kort pause. Alle de andre styremedlemmene kikket bort på Bjørn Danielsen i håp om at han ville protestere. Han var den eneste som kunne nå frem hos eieren. Men Bjørn Danielsen hadde blikket rettet mot bordplata foran seg. «Du kan ta de fire millionene og stikke dem opp i ræva. Galskap!» skrek Frode Moen og nærmest løp ut av møterommet. Wilhelm Martiniussen henvendte seg til de andre: «Jeg er fryktelig lei for det, men tro meg, dette er ingen egoistisk handling. Jeg gjør det for oss alle. For fremtiden vår. La oss se fremover nå i stedet. Hva sier dere?» Han så optimistisk på dem. Ingen svarte. Alle satt med ansiktsuttrykk man vanligvis bare ser i en begravelse. Han steg ut av møterommet, inn på sitt eget kontor og sank ned i stolen. Et øyeblikk senere banket det på døren. Bjørn Danielsen stakk hodet inn. «Passer det dårlig?» spurte han. «Nei, for all del.» Wilhelm Martiniussen smilte. «Slå deg ned.» «Litt kaos der ute nå, eller hva?» «Mm. Jeg visste at det var en upopulær avgjørelse, men Frode ble jo helt vill.» «Ja» Wilhelm Martiniussen reiste seg og stilte seg ved vinduet. «Du sa

10 ikke stort der ute.» «Nei, jeg gjorde ikke det» «Vil du si noe mer nå? Virker som om du har noe på hjertet.» «Du vet jeg aldri vil ta side mot deg i plenum, Wilhelm, det er bare det at» Det oppsto en kort pause. «Du må ikke være redd for å si meningene dine, Bjørn,» sa Wilhelm Martiniussen og snudde seg mot ham. «Dette er forretninger. Uansett hva som skjer her inne, så vil ikke det påvirke vennskapet vårt. Det vet du vel? Når det er sagt: Jeg setter selvsagt stor pris på lojaliteten din. Si det du ønsker å si. Jeg vil gjerne høre hva du synes.» Bjørn Danielsen kviet seg. Han likte ikke å ta til motmæle, men noe måtte han si. Det skyldte han seg selv og resten av styret. Han mannet seg opp og sa: «De andre var naturlig nok opptatt av å protestere på avgjørelsen din. Jeg kjenner deg, så jeg vet at du ikke kommer til å vike en tomme uansett. Jeg lurer bare på hvorfor. Etter alle timene og ressursene vi har lagt i prosjektet, snur du plutselig på hælen og ombestemmer deg. Først parkerer du bilene dine bokstavelig talt. Så kommer dette. Jeg må si jeg har en viss anelse om at det har noe med Nora å gjøre. Med all respekt, Wilhelm, du har kjent henne i hva? Sjuåtte uker?» «Fire måneder.» Bjørn Danielsen ristet på hodet. «I fire måneder hvor lenge har vi jobbet for å få en slik mulighet som ligger foran oss nå?» Han kikket spørrende over skrivebordet. «I tretti år, Wilhelm tretti år.» «Jeg forstår frustrasjonen din. Men Canada-prosjektet dreier seg kun om én ting penger. Og det er en helvetes skitten måte å skaffe seg det på. Du har vel så du klarer deg?» «Øh, har så jeg klarer meg, ja, men man kan jo aldri få nok penger? Dessuten gjelder jo dette firmaets fremtid også.» Wilhelm sendte ham et mildt blikk. «Mardan vil fortsette å være i