Tett på unge. Tett på nr. 3. om oppvekst, velferd og aldring

Transkript

1 Tett på unge Tett på nr. 3 No r s k i n s t i t u t t f o r f o r s k n i n g om oppvekst, velferd og aldring

2 «Tett på»-rapportene er en ny satsning i Røde Kors. Som Norges største frivillige humanitære organisasjon kommer Røde Kors i kontakt med mange ulike grupper i samfunnet. Vi går «tett på» for å fange opp stemmer fra mennesker som i liten grad kommer til orde i det offentlige rom. Dette er den tredje rapporten. Den første rapporten, «Tett på innvandrerkvinner» var en samtale med kvinner på Stella- Røde Kors kvinnesenter i Oslo. 2 Tett på nr. 3 : Tett på unge

3 Forord Kjære leser Jeg håper du tar deg tid til å lese hele denne rapporten. Fordi den er viktig. Åtte ungdommer fra Oslo forteller sterke historier. Om skolefrafall. Om å løse konflikter med vold. Om kroppsfiksering og anoreksi. Om ensomhet. Om hvordan det oppleves å bli holdt utenfor. Vi i Røde Kors møter daglig mange ungdommer rundt om i landet. Vi vet at de fem jentene og de tre guttene vi møter her ikke sitter på unike historier. Historiene de deler med oss i denne rapporten handler også om mestring. Om å komme seg ut av problemene. Om hvor mye basketen eller korpset betydde. Om det å gå fra å være bråkmaker til å bli en som hjelper andre med å løse konflikter. Om å komme i en ny klasse og få en ny start. Om en kontaktlærer eller en voksen som var der og hjalp dem. Rådet fra forskerne er klart: lytt til ungdommene og ta dem med på råd! Deres erfaringer kan hjelpe andre unge. De kan også gi verdifull innsikt til alle «hjelperne», som lærere, helsesøstre, foreldre, politikere og alle som kan gjøre en forskjell. Det viktigste budskapet i denne rapporten kommer fra ungdommen selv: Bry deg! Det er en beskjed til hver enkelt av oss, men også en viktig visjon for landet vårt. Norge skal være et samfunn der vi bryr oss om hverandre og der alle kan ha det bra. Ikke minst de unge, som er vår fremtid. Norge skal være et samfunn der alle har en mulighet til å bli inkludert i et fellesskap. Hver tredje gutt og jente i Norge mellom 8-19 år føler seg ensomme av og til, eller ofte. Det bekymrer oss. Noen er kun ensomme i kortere perioder og finner veien ut av det selv. Enkelte lever greit med sin ensomhet. Andre igjen opplever ensomheten som tung og hemmende den isolerer dem fra skole, fritidsaktiviteter eller arbeidsliv. Sammenhengene mellom ensomhet og psykiske plager som angst og depresjon er klare. Nettopp derfor må vi ta ensomheten på alvor og starte forebyggingen tidlig. Du og jeg har valget hver eneste dag - vi kan velge å bry oss eller vi kan la det være. Å bry seg kan kreve tid og det kan oppleves som ubehagelig; vi kan fort føle at vi blander oss inn i noe vi ikke har noe med. Men, hva er konsekvensen om vi ikke bryr oss? Spør du noen som har hatt det vanskelig, får du ofte det samme svaret: «Det verste er likegyldigheten». Likegyldighet sårer og reduserer fremtidshåpet. Den gjør oss også fattigere, både som mennesker og som samfunn. Så la oss gjøre det til en leveregel både for oss selv, for vårt samfunn og for den kommende generasjonen: La oss bry oss! Bry deg! Åsne Havnelid Generalsekretær Åsne Havnelid, generalsekretær Tett på nr. 3 : Tett på unge 3

4 Tett på unge Av Ida Hydle og Marie Louise Seeberg Innhold Tett på unge... 1 Av Ida Hydle og Marie Louise Seeberg Innledning Barn og unge i samfunnet Metode Fokusgruppe i sirkel Presentasjon av deltakerne Erfaringer fra skoler Erfaringer fra fritiden Korpset Gatemegling Erfaringer fra barnevernet Erfaringer med lærere Erfaringer med foreldre og søsken Oppsummering...38 Appendiks...39 Litteratur Tett på nr. 3 : Tett på unge

5 1. Innledning Røde Kors ønsker å få fram nye stemmer og bidra til å sette dagsorden i samfunnsdebatten gjennom å formidle synspunktene til mennesker som berøres av politiske diskusjoner og beslutninger, men som i liten grad selv kommer til orde i det offentlige rom. Gjennom sine aktiviteter kommer Røde Kors tett inn på mange slike grupper. Unge mennesker som på ulike måter har opplevd «utenforskap» er en slik gruppe. Men hvordan de selv definerer dette varierer fra person til person. Noen faller ut eller melder seg ut av skolen. Det er et overraskende stort frafall i videregående opplæring. Utdanningsforbundet hevder at ca. en tredjedel ikke fullfører videregående opplæring innen normert tid. Utenforskap kan også handle om å føle seg utenfor fellesskapet i vennegruppen, familien eller en fritidsaktivitet. Alle slike utenforskap kan ha store og negative konsekvenser på kort eller lang sikt. I denne rapporten formidles noen ungdommers egne tanker og erfaringer. I likhet med de to forrige rapportene i denne serien, «Tett på innvandrerkvinner» og «Tett på eldre», er dette ikke en egentlig forskningsrapport, men snarere et lite stykke dokumentasjon, framstilt av forskere. 2 Trivsel og trygghet Trivsel og trygghet er viktige stikkord for en god oppvekst. Dette kan virke selvsagt, men begrepene er likevel vanskelige å definere konkret fordi de kan romme så mye forskjellig. Fravær av fare og usikkerhet, en følelse av kontinuitet, forutsigbarhet og kontroll over egen tilværelse, det å være sammen med mennesker man kjenner på måter man er vant til alt dette og mer til inngår i «trygghet». Når man blir ungdom og ens egen kropp endres, slik at man selv både forventer og det forventes av en å klare mer og bli mer selvstendig, samtidig som graden av ukjente faktorer øker, så øker kanskje også utryggheten. Noen få ungdommer, kanskje særlig gutter, opplever denne utryggheten på en slik måte at de bevæpner seg en farefull måte å «sikre seg» eller «forsvare» seg på eller de kjøper seg trygghet i form av større og sterkere «kamerater» som gir dem trygghet. For andre unge, og kanskje særlig jenter, kan utryggheten gi seg uttrykk i at de kan være redde for, eller ikke får lov til, å gå ute alene. Utrygghet kan også handle om å føle et press om å leve opp til kravene om å være skoleflink, se bra ut og være vellykket. Utrygghet går ut over trivselen. Trivsel er også et viktig, men vanskelig ord å definere presist. Det kan vise til fysisk og psykisk helse, og det kan vise til en tilstand av generell tilfredshet. Ungdommer som føler at de mestrer skolen, som har minst en voksen person som bryr seg og har omsorg, har klart større sjanse for å klare seg i livet enn de som ikke har slike grunnleggende forutsetninger (Clausen og Kristofersen 2008a; Clausen og Kristofersen 2008b; Falck 2006; Hyggen 2013). Men også frivillig sektor og andre kan være med på å øke trivselen for barn og unge, ikke minst gjennom et trygghetsskapende vennemiljø, slik vårt intervjumateriale viser. Befolkningssammensetningen i Norge er under stor endring: Nye grupper av barn og unge kommer fra andre deler av verden, eller de kan ha foreldre og besteforeldre fra andre land som har vokst opp med helt andre regler, sedvaner, religiøse skikker og forestillinger om hva som er riktig og godt for barn og unge og familien som helhet. Integrering og inkludering er en politisk målsetting slik at barn og unge, uansett etnisk og religiøs bakgrunn skal fullføre skolegang og utdanning og få arbeid, bolig, sosiale nettverk og en meningsfull fritid. Tett på nr. 3 : Tett på unge 5

6 Kombinasjoner av ulike typer tiltak skal bidra til å gjøre dette mulig. Arbeid og råd fra f.eks. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi s), Det Kriminalitetsforebyggende Råd (KRÅD) og kommunenes kriminalitetsforebyggende koordinatorer (SLT), skal blant annet legge til rette for mer forebygging, flere lokale tilbud for unge som faller utenfor, dropper ut av skolen eller er i fare for å få en psykisk lidelse eller havne i et kriminelt miljø. Bedre samarbeid mellom ulike tjenester er nødvendig, og det krever nytenkning og samarbeid, både fra offentlig, privat og frivillig sektor (se f.eks. (Hammer 2013). 3. Metode Det empiriske grunnlaget for denne rapporten er ett enkeltstående gruppeintervju med åtte ungdommer ved ett av Røde Kors ressurssentre i Oslo fem jenter og tre gutter i alderen år. Hovedtema for intervjuet var de unges erfaringer med ulike former for «utenforskap» særlig knyttet opp til deres egen situasjon og hva som kunne gjøre hverdagen deres bedre. Hva kunne de ønske seg med tanke på lærere, elever og foresatte i forhold til skolesituasjonen hva kunne de trenge mer hjelp til? Hvordan har overgangene mellom de ulike skoletrinnene vært? Hvem har stilt opp når de har trengt hjelp foreldre, søsken lærere, venner, andre i miljøet rundt dem? Hvilke erfaringer har de hatt i møtet med de ulike aktivitetene Røde Kors har for ungdom? Samtalen med og mellom de åtte deltakerne berørte disse spørsmålene fra flere vinkler, og vi har valgt å la det meste av denne rapporten bestå av deres egne utsagn, rammet inn av våre kommentarer. De åtte ungdommene vi traff, var opptatt av å formidle flere viktige budskap som vi som ungdomsforskere kjente godt igjen fra vår forskning. Samtidig bidro de til å nyansere disse bildene og ikke minst personliggjøre dem ved egne erfaringer og åpne fortellinger. Ingen av Røde Kors ansatte eller frivillige var til stede under intervjuet. Dette er et viktig metodisk og forskningsetisk poeng, som var noe av grunnen til at Røde Kors valgte å invitere forskere til å utføre arbeidet. Tanken var at vi som utenforstående ikke har noen interesse å presentere Røde Kors i et bestemt lys, og at vår framstilling dermed forhåpentligvis blir mer nøytral enn en tilsvarende intern rapport kunne ha blitt. Dette er riktig. Samtidig er det viktig å poengtere at intervjuet ikke kan forstås som en isolert hendelse. Deltakerne var ikke plukket ut fordi de var representative for ungdommer, men først og fremst på grunnlag av deres muligheter og lyst til å delta i prosjektet. Alle deltakerne er aktive i Røde Kors ressurssentre for unge i Oslo. Det er selvsagt mulig at en annen utvalgsmetode hadde gitt mer kritiske deltakere, eller deltakere med helt andre erfaringer og ønsker. Dermed kan det de sier, ikke generaliseres til andre. Men våre forskningserfaringer fra andre prosjekter ved NOVA tilsier likevel at mye av det som kom frem ikke bare representerer dem selv og deres egne meninger og erfaringer, men også reflekterer erfaringer som de deler med annen urban ungdom i Norge i dag. Som forskere har vi hatt to ulike roller i prosjektet. Ida ledet samtalen og har skrevet rapporten. Marie Louise var ikke til stede under intervjuet, men har bidratt i forberedelsene til intervjuet, til organisering av rapporten, og til kvalitetssikring av rapporten. Denne rapporten er skrevet på grunnlag av det ene gruppeintervjuet med de åtte ungdommene som Røde Kors rekrutterte. Vi har ikke møtt dem før eller siden, og har heller ikke vært på ressurssenteret der intervjuet fant sted mer enn den ene gangen. Dermed har vi 6 Tett på nr. 3 : Tett på unge

7 ingen førstehåndsinformasjon om deres eller andre av deres venners eller foresattes aktiviteter og roller i deres liv for øvrig. Vi har heller ingen spesiell kunnskap om dette ressurssenteret som møtested, som arbeidsplass, eller som et lite samfunn i samfunnet. Oppdraget vårt har vært i størst mulig grad å formidle de åtte ungdommenes egne stemmer og synspunkter, slik de presenterte dem for Ida i intervjuet. Dette er dermed ikke en forskningsrapport i den betydning at den presenterer en teoretisk basert analyse av materialet. Vi gjør heller ikke systematisk bruk av eksisterende forskning som belyser temaet «ungdoms situasjon i dagens Oslo eller Norge». I denne rapporten retter vi søkelyset mot samtalen med de åtte unge menneskene vi møtte i anledning intervjuet. Det vi har gjort, er å sortere deres utsagn i ulike tema og ramme dem inn med våre egne kommentarer. I bakgrunnen vil leseren ane at vi er forskere som har arbeidet med relaterte temaer, og at noen av Idas spørsmål og kommentarer i samtalen bærer preg av det. I Idas samtale med de åtte ungdommene fulgte hun delvis en punktvis oppsatt og tematisk inndelt intervjuguide, som vi hadde utarbeidet på forhånd (se appendiks). Under forberedelsen av denne intervjuguiden kom Røde Kors med innspill med temaer som var ønskelig å belyse. Som vanlig er i kvalitative intervjuer, styrte deltakerne selv mye av gangen og rekkefølgen i samtalen, mens Idas rolle var å passe på at temaene og spørsmålene vi hadde satt opp på forhånd, ble så godt som mulig belyst. Intervjuguiden er delt inn i temaer som handler om erfaring med noe som gjør at man kan føle seg utenfor et fellesskap: ensomhet eller mobbing eller at «livet sklir ut», f.eks. blant venner, på skolen, i fritiden, på evt. jobb eller i familie. Hvilke endringer ville de foreslå i skoletiden, fritiden eller jobbhverdagen. Hva kan Røde Kors eller andre ungdomsaktiviteter bidra med eller har bidratt med? Hvilke aktiviteter har de hatt eller har nytte og glede av? Rapporten er strukturert rundt de samme temaene, for stort sett var det dette ungdommene snakket om. Ida stilte bare noen få spørsmål om lærere og foreldre mot slutten. Resten gikk av seg selv, det var ungdommene som valgte og styrte temaene som stort sett stemte overens med det som vi hadde planlagt. Det tyder på at det er dette som er aktuelt også for ungdommene. Vi har derfor justert strukturen i rapporten slik at den bedre reflekterer det de ønsket å få fram. Vi har også i noen grad stykket opp utsagnene deres, og skrevet om en del av det som ble sagt, med våre egne ord. Vi presenterer derfor ikke en samtale slik den springer naturlig fram og tilbake mellom ulike temaer, og vi utelater mange utsagn som ellers ville gjort at teksten kunne bli preget av gjentakelser. Hele intervjuet ble tatt opp som digitalt lydopptak. Lydopptaket ble i etterkant transkribert i et firma som utfører slike oppgaver. Sitatene som rapporten bygger på, er dermed ordrette. Et lite forbehold må vi likevel ta: vi har valgt å standardisere språket i sitatene i noen grad, for å sikre oss at oppmerksomheten ikke trekkes mot formen i uttalelsene, men at innholdet vies leserens fulle oppmerksomhet. De direkte sitatene er satt opp som innrykk i teksten, mens våre omskrivninger og kommentarer begynner helt til venstre på siden. Noen ord om anonymitet: det er vanlig å beskytte personvernet til deltakere i forskningsintervjuer ved å anonymisere dem. Hva som ligger i ordet «anonymisere» kan variere, og her finnes det lover og retningslinjer som vi har fulgt, i samråd med Personvernombud for forskning (NSD). Fullstendig anonymitet kan det være umulig å oppnå i kvalitativ forskning det er alltid en mulighet for at noen vil gjenkjenne enkeltpersoner. Ofte «gjenkjenner» man noen som det likevel ikke er fordi det som sies kunne vært sagt av mange. Derfor har vi latt være å bruke deres egentlige navn, og vi har utelatt opplysninger om dem slik som skolenavn eller andre stedsnavn. Dette forklarte Ida i begynnelsen og også i slutten av intervjuet, og vi har fått deltakernes samtykke til å formidle videre det som ble sagt i løpet av intervjuet. Tett på nr. 3 : Tett på unge 7

8 Vi som forskere har likevel et ansvar for å hindre at deltakere i forskningen kan utsettes for ubehagelige opplevelser som konsekvens av sin deltakelse, og vi har gjort avveininger underveis i skrivingen med hensyn til hvilke opplysninger vi vil formidle videre her, for å sikre at dette ikke skal skje. Vi spurte også ungdommene om de ønsket å lese og komme med tilbakemeldinger på manuskriptet til rapporten, noe de ønsket. Deres kommentarer og ønsker er innarbeidet i teksten så langt det var mulig. 3.1 Fokusgruppe i sirkel Vi visste at flere av ungdommene var Røde Kors Gatemeglere. Generelt visste vi at gatemeglingsarbeidet startet i Oslo Røde Kors fra 2005 og at det sprer seg nå ut over landet og til andre land (Libanon, Danmark, Romania osv.). Siden Ida kjenner godt til Røde Kors Gatemegling, både som deltaker på instruktørkurs i Røde Kors og som forsker, visste vi dermed at disse ungdommene var vant til sirkelmetodikk (Hydle 2007). Det viste seg å stemme godt også for dette intervjuet. 4. Presentasjon av deltakerne Fire av ungdommene satt og ventet utenfor lokalet og snakket litt sammen da Ida kom til ressurssenteret litt før avtalt tid. Ingen av ungdommene kjente hverandre på forhånd trodde vi. Men da noen av dem fikk se de andre ble det gjenkjennelsens glede, og flere klemte glade på de andre. Fire viste seg å ha vært sammen på hyttetur i Nordmarka tidligere i regi av Røde Kors. De var litt usikre på hvor de hadde vært, men det var «langt inne i skogen inn fra Frognerseteren». Alle de andre hilste hyggelig og høflig både på Ida og på hverandre. Fire av de åtte deltakerne i gruppeintervjuet var av tilsynelatende av etnisk norsk opprinnelse, en antakelse vi baserer delvis ut fra språk og delvis på deres egne utsagn. To av guttene og to av jentene var tydelige på at de hadde annen kulturbakgrunn. To av dem sa at de var «tredje generasjons innvandrere» og snakket om besteforeldrene som kom til Norge. To andre hadde kommet med foreldrene til Norge som barn og strevet fortsatt litt med norsken. Røde Kors hadde rekruttert deltakerne og foretatt all annen praktisk tilrettelegging rundt intervjuet, som ble utført i et stort lekselesningsrom med masse datamaskiner, prosjektor i taket, fjernsyn og to airconditionsanlegg som suste og bråkte. Noen gikk ut og inn av rommet med en knirkende dør. Samtalesituasjonen var dermed ikke optimal. Ungdommene lot seg likevel overhodet ikke affisere av disse forstyrrelsene, og ble rolig sittende og snakke, med ett unntak, langt over den avtalte tiden. En av dem strevde med å sitte stille så lenge av gangen, og sa med en gang at han kom til å gå litt ut og inn. Det fungerte helt greit. De åtte ungdommene var bosatt i forskjellige deler av byen, og ga uttrykk for skole -, hjem - og miljøerfaringer fra ulike bydeler. Da Ida ankom ressurssenteret litt før avtalt tid, satt det som nevnt fire ungdommer utenfor døren på gangen rundt et bord og ventet. Røde Kors kontaktperson blant de ansatte hadde vist dem hvor de skulle være, og kom med saft, brus og frukt og etterhvert både rikelig med pizza til alle og sjokoladekaker. Dette var populært, alle var sultne. En etter en kom de resterende fire og var klare til å snakke om sine erfaringer. Her vil vi kalle dem Imran, Kalid, Kari, Mette, Marie, Viva, Sumaira og Tord. Vi startet med å spise sammen og småprate litt mens vi satt i sirkel, og Ida informerte om intervjuet og hensikten med det. 8 Tett på nr. 3 : Tett på unge

9 5. Erfaringer fra skoler Først inviterte vi alle ungdommene til å fortelle sin historie i forhold til erfaringer fra skolemiljøet deres. Imran var først: IMRAN: Jeg har jo to episoder da eller, en er meg og den andre er liksom, jeg er barneog ungdomsarbeider så jeg jobber mye med barn og unge, og møter de hver dag, barn som er utsatt og, ja Og jeg personlig, jeg ble ikke utsatt sånn grovt, men da jeg var ny i Norge, så startet jeg i ungdomsskolen, og da var det som du sa, jeg hadde vanskeligheter med å forstå andre, og de ertet meg og sånn. Jeg følte i starten av skoleåret så følte jeg at jeg var litt utenfor de andre da, de fleste elevene på skolen, men jeg har ikke noe særlig sånn der personlig opplevelse i mitt eget liv av å bli utsatt. Men jeg kan føle at kanskje jeg har sett og møtt sånne som er utsatt (for å være utenfor) IDA: Er det noen av dere andre som har noen kommentarer til det? TORD: Ja, jeg bor på institusjon, så jeg har mye erfaring med barn og unge som siden jeg har bodd der sjøl, så overalt egentlig. Så, jeg har ikke så veldig mye å si om det. Men jeg har vært mobbet og alt sånn i løpet av de siste årene nå, for at folk syns jeg er rund da. Men, ja. Det føles, ja det er det som er å si om den saken. IDA: Er det noen som, eller noe som har hjulpet deg i den situasjonen? TORD: Ja kontaktpersonen har hjulpet meg veldig mye gjennom hele livet egentlig. Hun sa til meg en gang at, hvis det er noe, så si i fra. Det syns jeg hjelper meg veldig mye, for at det sa mye bra. Og jeg følte ikke det som sladring, men jeg sa i fra, ikke sant om det som skjedde. Og, ja. IDA: Var det en kontaktperson i Røde Kors eller? TORD: Nei. IDA: Nei, helt utenom? Ja. Men det har vært en viktig person for deg? TORD: Ja. IDA: (henvendt til Imran) Jeg tenkte på den historien din, da, hva var det som skulle til, som gjorde at du følte deg inkludert i den ungdomsskolen? IMRAN: Det ble jo, det var veldig tøft med Ungdomsskolen, det var Y skole, noen har hørt om den sikkert, den ligger i X bydel, og der er det jo ganske tøft. Og det var, jeg gikk i 8.klasse, startet i småklasse, jeg hadde jo mange andre i klassen som ikke kan snakke språket, men jeg hørte til litt bedre miljø fordi det er mange fra det landet jeg kom fra som gikk på den skolen. Det andre språket da, som de hadde også, gjorde at jeg kom nærmere skoleelever. Og da, når jeg kom ordentlig inn i skolegruppa, der ble det for mye for meg, å snakke norsk med de andre som Det ble liksom vondt og så ble jeg litt sånn der, ja han der og åttendeklassinger Og da ble, var jeg for tøff til å bare si i fra til lærerne eller holde meg unna de, da. Og istedenfor å si i fra, svarte jeg med vold, og slo tilbake. Og Hver gang det skjedde så kom de bort til meg og ha, ha, ha, og da jeg slår. Og det fortsatte og etter hvert jeg, ja, de ga seg ikke, og jeg ga meg ikke. Det var mobbing. Fordi jeg ikke kjenner forholdene i Norge, og - i landet jeg kom fra så var det greit å bruke vold. Og da slo jeg, og da ble det sånn de skjønte at «han her, han gir seg ikke». Og etter skolen, ventet de på meg for å erte meg. Etter hvert ble det sånn at jeg ventet på dem utenfor skolen, og fanget en og en - og slo dem. Og da begynte de å bli redd, for «han slår ikke tull med han». Og i niende klasse begynte jeg i vanlig klasse, og da var jeg den gale gutten, da, som man var redd. De sa masse om meg og lagde kallenavn og ba de andre 10. klassene og eldre elever om å kalle meg det. Og da slo jeg dem også. De i 10. også. Så da skjønte, hele skolen skjønte, «nei han her, han slår». De baksnakket, de gjorde ting til og med foran meg. Alle ville støte fra meg etter hvert, da. Når jeg starta 10. klasse, så ble det Tett på nr. 3 : Tett på unge 9

10 sånn der gjengmiljøer innenfor skolen. Da ble jeg, jeg var jo en tufs i skolen så, (litt latter), så ble jeg mer populær i og med at det ble sånn gjeng-miljøer, blant vår skole og en annen skole som er ikke så langt unna. Som hadde masse slåsskamper. Og da var jeg den kongen på skolen når det gjaldt slåsskamper og de gjengmiljøene. Så i ungdomsskolen kom jeg ut som den populære til slutt, men på en negativ måte. Ikke noen fin måte, veldig negativ måte å være populær, men jeg klarte overleve i hvert fall. Jeg var ikke redd eller ikke tør komme på skolen, fordi jeg følte jeg eide skolen og ingen kunne si noe om meg, uansett. Så det traff meg ikke, men jeg kjente det etter hvert når jeg ble eldre at jeg, det ødela noe for meg. Da jeg begynte på videregående fortsatte jeg med sånne bråkmaker-greier der også. Og da ble det litt for mye. Da ble det i større grad enn det var på ungdomsskolen, litt sånn mer ordentlig også med ghettomiljøer og skikkelig hard. Ble litt politi og... IDA: Litt politi og litt...? IMRAN: Ja, litt barnevern og ting ble mye større og da skjønte jeg at nei, nå er det på tide å stoppe. Det var ikke sånn at jeg kom på: «dette her kan skade livet mitt». Man har jo familie og eldre brødre og andre folk som bryr seg og så det jeg gjorde og en tok prat med meg, dette her fører ikke noen vei, ikke fortsett med det men det som hjalp mest, var at jeg byttet miljø. Det andre året så startet jeg i en annen videregående. Der har jeg møtt bare snille folk og bare gutter som er ikke sånne slåsskampfyrer og gutter som er litt roligere enn de miljøene jeg ble vant til. Og da ble jeg påvirket av dem også. De ble mine venner og når jeg er med dem så er det ikke noe bråk. Sånn klarte jeg å finne en vei ut fra det. TORD: Ja, jeg har også vært inne i det miljøet, og med slåsskamper og litt av hvert. Så, jeg veit akkurat åssen det føles. KALID: Det er tøft, men nå er det ferdig. Jeg sloss mye når jeg var yngre fordi jeg, jeg var sånn fort sur. Og da liksom, jeg ble sendt til PPT, psykolog, alt det der. I ungdomsskolen. Så jeg ble kastet ut av skolen, gikk i klasse med folk som ikke var normale. Og jeg måtte flytte, eller vi flyttet til Oslo, for å starte et nytt liv. Ny skole, nye venner. Et helt nytt liv. Så jeg kom til Oslo, byttet skole, fikk meg nye venner, og jeg har blitt bedre. Jeg har begynt å tenke et skritt foran. Jeg har alltid vært sånn, men jo mer ettersom jeg ble eldre, jeg tenkte bare sånn, greit venner er venner, jeg må alltid tenke hva skjer i morra, være et steg foran alle. Sånn at jeg kommer unna. Da et par venner av meg som jeg pleide å henge med etter skolen ville bli meldt på gatemegling, skjønte jeg at det her er noe for meg. Det er noe jeg kan bruke. Og så presset jeg meg. Gikk trinn to og trinn tre. Så tenkte jeg: greit, du møter nye mennesker og du kan lære noe av det. Så har jeg holdt kurs for ungdommer og voksne. Når jeg hadde holdt på med gatemegling i et år og seks måneder, så forsvant det: jeg ble aldri sur. Jeg klarte å holde sinnet ute og Jeg klarte å snakke og roe ned saken, der jeg før ville ha brukt et kraftigere språk. Jeg kan snakke... Og jeg holdt meg utenfor og de fleste tidligere kompisene av meg er inne i fengsel i dag. Det er bare at jeg valgte annerledes når det gikk nedover med det miljøet. Jeg fullførte videregående, jeg elsket å jobbe med menneskene. Jeg kan hjelpe de som sliter, og vise dem at de har muligheter. Som jeg hadde, det fins en mulighet der, men de ser den ikke. Jeg har fått meg en jobb på grunn av erfaringer og nettverk, man må smile litt ekstra, snakke med folk litt, være der når en person sliter med ting. Snakke om behov, å finne ut hva den personen trenger. Jeg fikk sjansen til å bli en bedre person. Så en person som sliter har også akkurat samme sjansen som jeg hadde, og det fins en mulighet. Når vi som forskere hører disse fortellingene, er det flere spørsmål som bør besvares generelt: Hvor var de voksne som hadde ansvar innen hver del av guttenes hverdag - i rammen av skolen, 10 Tett på nr. 3 : Tett på unge

11 hjemmet, barnevernsinstitusjonen, gaten? Lærere, foreldre, barne- og ungdomsarbeidere, politi hvor var de? Mange rapporter gjennom mange år fra forskning og forsøk viser til at det er manglende samhandling og dialog mellom de ulike etatene som har barn og unge som sitt ansvarsområde. Noen burde ha fanget opp hva som skjer med både Imran, Kalid og Tord. En ny studie fra NOVA tok f.eks. for seg samarbeidende etater og tjenesters praktisering av taushetspliktreglene. Forskerne beskrev et regelverk som både er komplisert, uoversiktlig og fragmentarisk, og som praktiseres av yrkesutøvere uten juridisk kompetanse. De pekte på store utfordringer med å formidle god regelkunnskap til rettsanvenderne i feltet, og med å sikre en praksis i tråd med lovgivers intensjoner. Formålet med dette prosjektet, «Et regelverk modent for revisjon?», var å få mer kunnskap om praktiseringen av taushetspliktreglene mellom fagfolk som bør samarbeide, f.eks. fra helse- og omsorgstjenestene, politiet, kriminalomsorgen, barnevernet og skolene. En rekke alvorlige saker har over lang tid vist at manglende informasjonsflyt kan ha katastrofale konsekvenser. En av flere forklaringer på den manglende samhandlingen var nettopp den mangelfulle kunnskapen om rettsreglenes innhold, men også at om deres de var sammensatte og vanskelig å tolke for ikke-jurister (Gording Stang 2013). Alle de tre som snakket i denne delen av samtalen, er eller har vært i risikosonen for problemer av forskjellig slag, spiseforstyrrelse, vold, kriminalitet og skolefravær. Det fine med måten både Imran og Kalid avslutter på, er at de vektlegger at det både kan gå godt, tross alt og at det finnes alternativer til slik problematisk utvikling, både skole-frafall og kriminalitet, som f.eks. skolemegling og gatemegling. Dette har gitt dem redskaper både til å få selvinnsikt i sin egen uheldige væremåte og det har også ført til at de har fått andre og greie venner. Kalid avslutter sin historie, og det er Karis tur i sirkelen: KARI: Jeg vet ikke helt, men jeg fikk følelsen av at jeg opplevde delvis utfrysning når jeg byttet miljø. Jeg følte jeg kom fra et ganske godt miljø og så byttet jeg skole og den lå et annet sted, jeg er ikke derfra. Og da var det, jeg følte liksom ikke at jeg kom helt inn i miljøet. Jeg lå liksom alltid delvis på utsida. Og jeg vet ikke, det er ikke en sånn veldig god følelse. Du er liksom bare på utsida og så finner de andre på ting uten deg og så kommer du ikke, altså inn. De blir ikke venner. Du bare er der. Da har gatemegling, altså det at jeg har hatt gatemegling, at jeg har hatt noe på utsida, der jeg har hatt venner og bygd venner, Fra det miljøet er jeg fortsatt delvis utfryst på en måte. Men, jeg vet ikke, jeg har følelsen av at det ikke gjør så utrolig mye fordi at jeg har venner på utsiden. IDA: Gjennom gatemeglingsarbeidet? KARI: Ja. Og gjennom det gamle. Jeg har holdt kontakten der. Fra den tidligere skolen. Det er vanskelig å komme inn i nye miljøer. METTE: Jeg må nesten starte på barneskolen. Jeg var alltid en litt annerledes unge, ikke sånn spesiell, men sånn guttejentete, så jeg hadde bare én ordentlig venninne. Og så i femte klasse fikk jeg hele puberteten i hodet på en gang samtidig med full time anorexia. Så det var en ganske fæl sommer, for det er ikke noe man spøker med. Og så hadde jeg ingen venner da jeg kom tilbake til barneskolen, så jeg var alene i to år. Det eneste jeg hadde var basketen, spille basketball, på laget da kunne jeg smile og le og hadde venner. Jeg var veldig redd for at noen skulle starte der fra skolen min, fordi da ville jeg ikke kunnet puste der. Så jeg drev og gjemte brosjyrer og kasta de og sånn. Det var jo de to, tre årene som jeg var ganske alene bortsett fra den, eller helt alene. Og så på ungdomsskolen så bare søkte vi om, man kan jo søke om å komme i klassen med venner man liker, ikke sant, men man kan søke om ikke å komme i klasse med Tett på nr. 3 : Tett på unge 11

12 noen. Så jeg søkte om å ikke komme i klasse med noen av jentene fra barneskolen. Og det gjorde jeg da heller ikke, og så sakte, men sikkert, bygget jeg opp mer venner og jenter, ja, venner. Og så klarte jeg å smile og le, og nå ler jeg sånn 50 % av tiden jeg er våken så, men jeg lo ikke en eneste gang bortsett fra når jeg spilte basket. Så jeg bygget videre, jeg gikk ut av 10. som en, kan ikke si normal person, men ja. MARIE: Bare en kort tilbakemelding, jeg vil bare si at, jeg tror at alle vet at ungdommer kan være fæle mot hverandre, sånn er det bare. Verst er det med jenter, det er hvert fall min egen erfaring. Og det er veldig sånn at det blir veldig enkelt å stemple folk, jeg hadde gjort feil, og veldig vanskelig å komme ut fra det stempelet og skape en image. Det er veldig mange som bytter skoler og så må man starte på ny igjen da når man begynner på videregående, starte på nytt, men det er alltid baktanken at veldig mange ungdommer som har fått ødelagt livet sitt med mobbing og erting, og det følger en videre i voksenlivet. METTE: Det med roller er veldig undervurdert. Men hvis du først får en rolle som den som er stille, den som er rar, den som ikke snakker, så klarer du ikke å, altså folk kan være så inkluderende, de kan være, kom og sitt med oss og snakk med oss og være så hyggelige de bare vil, men de skjønner ikke at de gir deg den rollen som du ikke, sånn at du ikke klarer å snakke, du klarer ikke å åpne munnen. Hvis du åpner munnen, så kommer det ikke noen ord ut. Fordi du har den rollen, og det er forventet av deg. Så, ja. Det var (mens hun sier dette er det flere av guttene som sier samtykkende: ja) MARIE: å jo, for noen er voldelige og aggressive, fordi det er enklest å være populær på ungdomsskolen og videregående enn å være seg selv. En gutt havnet i et dårlig miljø, da han startet på videregående, i rusmiljø. Han ble veldig voldelig, han droppet ut av skolen, han ble innlagt, måtte på institusjon dagen før han fylte 18 år for å i det hele tatt bli tatt inn som barn. Og han fikk en veldig god støttekontakt som hjalp han med det, og siden så ble han selv støttekontakt. Han har jobb i Barnevernet og søker nå om å bli barnevernspedagog. Han er fetteren min. Så man kan liksom komme ut av det. IMRAN: Kan jeg kommentere bare litt, med det dere sa med gutter og jenter. Altså, med jenter, med, ja, det er jo sånn... MARIE: Jenter er verst. IMRAN: Jenter kan faktisk ikke bare være -, men nå i videregående alder også, sånn når man er 20, så kan faktisk jenter ødelegge livet til en annen jente. METTE: Ja selvsagt. Altså, hun behøver ikke vite det engang. IMRAN: Ja, Jeg har merka det... METTE: de sloss og de kan liksom være sinte på deg i årevis. De kan få flere personer til å være sinte på deg. IMRAN: Ja, og det har jeg merket meg, du sier også gutta kan være, de kan jo, altså ofte gutter merker det, ikke fysisk, men psykisk, men de merker ikke. Det fører til det der krimgreiene - veien. Og noen faktisk kommer tilbake og gjør en god jobb blant andre unge, men jeg har sett også: nå jobber dem med... METTE: Det er som oftest de som jobber i barnevernet som har hatt en historie bak seg. IMRAN: Ja, to jenter som hadde prøvd å ta livet av seg i 18-års alderen, men stoppet det og har stått på beina, og nå er de barnevernsarbeidere og nå går de rundt og snakker med ungdommer og sånt. Det som er verdt å merke seg her, er at de som har hatt ordet, vektlegger at ungdom kan gjøre noe selv for å komme seg ut av uheldige og vanskelige livsfaser. Det nevnes anoreksi og rusproblematikk som eksempler på slike vanskelige livsfaser i ungdommen, noe som vi kjenner godt til fra ungdomsforskning. Det som bl.a. er viktig her er at ungdommene 12 Tett på nr. 3 : Tett på unge

13 vektlegger at de som har slike vanskelige erfaringer kan bli gode hjelpere for andre som sliter. Også her kommer gatemeglingsarbeidet inn som en hjelper i en vanskelig livsfase, i tillegg til et godt vennemiljø. VIVA: Jeg må også starte på barneskolen. Jeg var litt guttejente, jeg også. Noe som ikke alltid kommer like godt i min kultur, hvor du på en måte forventer at det skal være veldig jentete og sitte pent og ikke være gutt, da. Men jeg var det. Og jeg hadde jo et skolemiljø, og så hadde jeg et miljø med folk fra samme kultur som meg utafor skolen. Etter skolen så var jeg guttejenta liksom, og det var ikke alltid positivt. Og det fikk jeg høre fra både barn og voksne, at det var ikke bra å være sånn. Og på skolen så var jeg altfor tynn, det var heller ikke greit, og da ble jeg mobba for det en stund. Men jeg hadde de nærmeste vennene mine, de støtta meg veldig. Jeg hadde to venninner og en kompis som var meg veldig nær. Og på den måten da så støtta de meg gjennom den tiden. På ungdomsskolen så var det jo det med stempling og sånne ting, men mot slutten av 10. klasse, så hadde folk vokst, og man legger ting bak seg. Man kommer mer inn i, eller jeg hvert fall kom litt mer inn i miljøet og sånn. Og så hadde jeg jo vennene mine med meg så kom jeg meg ut av det på videregående. SUMAIRA: Min historie er fra ungdomsskolen. Det jeg følte var dumt hos meg var at det ble litt skeis med kontaktlærer i klassen min, fordi at vi byttet hvert eneste år, så ingen kontaktlærer hadde virkelig noen oversikt over hvem vi var som person. Og det jeg følte var at det var få i klassen som var som meg, som ikke passet inn. Når du driver med gruppearbeid og sånn så, det er ikke akkurat den beste følelsen å vite at du alltid må bli satt inn i en gruppe av læreren, for eksempel. Eller at det aldri funker hvis ikke læreren går inn og setter sammen gruppen selv. Fordi hvis du alltid er personen som blir satt utenfor i klassen - jeg satt jo bare å ønsket at det var friminutt. Fordi det var da jeg faktisk kunne være med de jeg likte på skolen, og de som gikk i de andre klassene eller i parallellklassen min eller i klasser over meg da, som faktisk ville henge sammen med meg. Og de er jeg fortsatt venner med, men altså klassen min fra ungdomsskolen er ikke akkurat de jeg vil henge sammen med i dag. Jeg vet ikke engang hva de driver med i dag, for å si det sånn. Jeg ser nok ungdomsskolen litt sånn, du blir fort stemplet, og spesielt hvis du var litt utenfor på barneskolen. Det er veldig vanskelig, spesielt å bli slått sammen to forskjellige skoler og så har kanskje andre gjort seg litt mer kjent med den andre skolen fordi at vi da har gått på fotball sammen eller gått på andre aktiviteter sammen. Mens jeg gikk i korps, noe som ikke var så spesielt kult på den tiden. Så jeg følte ikke at jeg passet inn i klassen min. Jeg satte jo veldig pris på det når jeg kom på videregående skole, at man faktisk kunne gå sammen med de man hadde lyst til å gå sammen med. Så det syns jeg var bra (med videregående). Det er der jeg føler at jeg kan bli satt pris på, så IDA: Ja, det virker som om de fleste av dere har den erfaringen som på en måte strekker seg til dels fra barneskolen og over i ungdomsskolen, og der er det kjipt og så skjer det noe som gjør, altså enten flytting eller at det blir, det er en annen skole, det blir en annen klasse når dere kommer på videregående, er det riktig? Det er sånn, ja mange av dere nikker på det. Dette bildet av ungdomsskolen som det vanskelige stedet, og videregående som løsningen, var det flere som følte behov for å nyansere: METTE: Bortsett fra at det var ungdomsskolen jeg fikset. IMRAN: Ja det er sant, men det kan også påvirke noen på en negativ måte å bytte fra ungdomsskolen til videregående. Mens de som alltid har slitt på ungdomsskolen kan faktisk komme i gang med et nytt og bedre liv. Jeg har noen kompiser fra Tett på nr. 3 : Tett på unge 13

14 ungdomsskolen som var smarte, fikk seksere i ungdomsskolen. Så begynte de på videregående skole og ble gangstere, nå er de i fengsel. Mens mange av de som kanskje er mobbeofre eller mobbere eller som er litt kokko i hue i ungdomsskolen har tatt seg sammen i videregående og kommet seg i et bedre liv. Så det kan også være. VIVA: Jeg har noe å si til det. En av lærerne mine i første klasse kommenterte det, for hun gikk fra å være norsklærer på bare videregående skole til å bli norsklærer på videregående og ungdomsskolen. Og hun sa at det hun la merke til, var at det kan hende at det er fordi at når man først går i tiende, og man gjør valget om å gå på videregående skole, så føles det voksent ut. Og man bestemmer seg for å være mer voksen i første klasse, at det kanskje har gjort at man da føler at man passer litt bedre inn i det miljøet. For hun sa at når hun gikk inn i ungdomsskolen, så følte hun at hun, altså at det var en jungel da, for det er ingen som hører på deg, det er ingen som bryr seg om hva du sier. Og det er så mye krangling. Og for en lærer, så må det være veldig irriterende, spesielt hvis du ikke kan få noen til å høre på deg i det hele tatt. Og så kom hun på videregående, og i klassen vår så sier hun, det er så sinnssykt stille her, at det er litt sånn komisk noen ganger. Og hun syns jo, hun har jo lyst at det skal være litt mer sånn humoristisk i timene, men folk snakker ikke, og det irriterer henne. Det tror jeg har noe å si at man vokser opp, når man gjør det valget om å gå på videregående skole så vokser man opp litt. Fordi det er det første store valget du gjør. Mens på ungdomsskolen, så føles det som alt blir gitt til deg, og da trenger du ikke å oppføre deg. KALID: Det er sant. På ungdomsskolen så vil alle ungene være på ett spor, så liksom, sånn er det på denne skolen, er du ikke sånn, så er du utenfor. Ikke sant. Og videregående er jo, som du sier, folk kan ta sine egne valg, du kan være deg selv uten å være avhengig av andre. Og det har med noe annet også å gjøre: ofte ligger ungdomsskolen der du bor, der du har vokst opp. Så alt du kjenner til, er her. Du har ikke noen andre steder å gå, du har ikke noen andre venner rundt i byen. MARIE: Jeg gikk på ungdomsskolen, og så byttet jeg videregående to ganger og linje tre ganger. Fordi jeg ikke trivdes og fordi det ikke passet for meg. Og hver gang du startet på en ny linje, så var du ikke med i gjengen. Hvert fall når du starter sånn midt i et år, midten av andre klasse. Det var sånn, hvem er den personen der, og du må bruke tiden din på å få folk til å bli kjent med deg, og de kan liksom ikke akseptere hvem du er. Så det var også litt vanskelig. Noe annet, som er morsomt, er at folk forandrer seg veldig. Noe annet jeg skulle si er at alle hadde en periode på ungdomsskolen eller videregående hvor de bare tenker at, at nå skal vi gi litt faen. Og jeg var på en måte stjerneelev fra åttende til første, stjerneelev, flink altså, brydde meg om skolen. Men så tenkte jeg sånn, gidder jeg? Alle andre har hatt det så gøy og skal jeg bry meg så mye om karakterer, og så, så har man det litt gøy. Men det er veldig vanskelig å komme seg tilbake igjen, få seg tilbake, til å fullføre skolen, klare seg. METTE: Sånn barneskole og ungdomsskole som henger sammen, det er den dårligste ideen i verden. Sånn som går fra første til tiende. Det er den dårligste ideen i verden. For det er ingen overgang, alle de som, altså en ting er å bare mikse om klassene på samme skole, du kommer deg jo ikke vekk fra noen miljøer, ingen blir blanda. Det må jo... jeg hadde vært død nå hvis jeg hadde gått på en skole som hang sammen fra første til tiende. Er jeg den eneste som går i første klasse her? Som ikke har noen historier fra videregående enda. MARIE: Ja, men jeg tror, det er litt forskjell da, fordi at min skole hang jo ikke sammen. Jeg gikk fra 1. til 7. på en skole og så gikk jeg 8. til 10 på en annen. METTE: Ja, jeg også. VIVA: Jeg kom på en annen skole, men det forandret seg ikke, for jeg tror 98 % av klassen min havnet på den samme skolen som meg. Og jeg kunne ikke akkurat bytte 14 Tett på nr. 3 : Tett på unge

15 til den andre skolen heller, fordi den var altfor langt unna. Og det var, altså teknisk sett så var det jo ikke akkurat enkelt for meg å komme meg unna mitt miljø da, for jeg hadde ikke lyst til å bytte til en skole som ligger en time unna. Så, hvis du ender opp med 98 % av skolen din på nytt, på en annen skole, så METTE: Jeg endte opp med 100 % av skolen min. Men, i tillegg to andre barneskoler, så da gikk det bra. Men de som søkte om å komme, ikke komme i klasse med noen, det tar de veldig hensyn til. Hvis du skulle komme med noen råd til folk, så vil jeg gjøre foreldre og barn oppmerksomme på at de faktisk kan søke om å ikke komme i en klasse der bare de populære står. Alle vet at man kan søke vær så snill, kan jeg komme i klasse med bestevenninna mi og sånn. Ja, du kan søke, men det er liten sjanse. Men de glemmer at du kan også søke om å ikke komme i klasse med noen, fordi at de kan jo ikke plukke ut elever og si til dem at du kan faktisk søke om å ikke komme i klasse. Moren min kom på det, at hun kunne gjøre det. Og det var den store redningen (litt latter). Skolebeskrivelsene tar naturlig nok en stor del av ungdommenes oppmerksomhet, refleksjoner og engasjement, uavhengig av om de forteller at de er flinke eller ikke så flinke på skolen. Det er først og fremst forholdet til lærere og andre elever og venner de beskriver i denne delen av samtalen. 6. Erfaringer fra fritiden Ida tar opp igjen en kommentar fra samtalen om skolen og også ungdommenes henvisning til gatemeglingen. Korpset var også en slik henvisning. Skolekorpsene kan ha en stor betydning for inkludering og integrering av barn og unge. Ungdom deles ofte inn i tre kategorier i perspektiv av fritid: De som er opptatt av musikk (korps, musikkskole eller band), og de som er opptatt av idrett, betegnes ofte som de organiserte ungdommene. Fritidsklubber har ofte fokus på de uorganiserte, dvs. de som verken finner seg til rette i musikken eller idretten (Vestel og Hydle 2009). Fritidsklubber, slik Røde Kors ressurssentre også kan sies å være, kan nok ikke sies å være uorganiserte, men har en rekke tilbud av ulik art for ungdom som bidrar til at de kan bli venner med andre i klubben, til å kvalifisere seg eller rett og slett være et godt og trygt fristed der man ikke trenger å gjøre noe helt spesielt. Bare slappe av kan være viktig i en ellers travel og hektisk skolehverdag og kanskje også hvis man som ungdom møtes med mange krav om å stille opp hjemme. 6.1 Korpset IDA: til Sumaira: Kan jeg spørre om det med korpset? Hvordan var det? Var det et hyggelig sted å være? SUMAIRA: Korpset er et ekstremt hyggelig sted å være. Alle har samme interesse, og vi er fra forskjellige aldersgrupper, så man kan spørre eldre folk som vet litt mer, som forteller litt om hvordan det er på videregående skole. Hva er det de driver med nå, for eksempel. Og de kommer jo tilbake ofte fordi de syns det har vært så utrolig koselig i korpset, så de kommer tilbake etter noen år og spør, og så hjelper de til, da. Jeg har jo vært der i 12 år nå. Så, siden jeg gikk i 2. klasse og jeg syns det har vært utrolig positivt. Og det er liksom et sted hvor man ikke blir utstøtt da i det hele tatt. Så det syns jeg har vært veldig fint. IDA: Er det andre som har korpserfaringer? Tett på nr. 3 : Tett på unge 15

16 METTE: Jeg var barn, så jeg husker ikke så veldig mye. Det var når jeg var sånn 8 år gammel. Jeg spilte klarinett. Men ikke nå lenger. Nei, det var ikke sånn, i barneskolen så ser ingen på det du driver med. Da er det greit. Om du driver med ridning og litt sånn, blir du ikke nødvendigvis stemplet som hestejente. Det er vel verdt å ta med disse erfaringene om korpset. Trusselen om å legge ned korps pga av manglende finansiering fra kommune og stat, bør ses i dette perspektivet. Korpset er et viktig sted å være for mange barn og unge og kan vise seg å forebygge en uheldig utvikling med utenforskap for ungdommer. Korpset er også et sted hvor det knyttes kontakter mellom ungdommer og voksne og hvor tidligere korpsmedlemmer både fortsetter å ha et sted og kan videreformidle så vel musikk-kunnskaper som et sosialt og inkluderende musikkmiljø. 6.2 Gatemegling Gatemegling er en aktivitet i Røde Kors som har to siktemål. På den ene siden skal det være et generelt tilbud om å lære konfliktmegling og et forsonende og konfliktnedtrappende språk. På den andre siden skal det forebygge vold og kriminalitet blant og sammen med barn og unge. Primærmålgruppen er både barn og unge i alderen år generelt og også de som er i risikosonen for å begå kriminalitet og utøve vold. Her søker Røde Kors spesielt å nå ungdom som i liten grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter, og som snarere kan forstås som selv-organiserte i egne nettverk, som kan grense opp mot og over i kriminelle miljøer. Gatemegling har altså en stor målgruppe av barn og unge som ikke vurderes som spesielt risikoutsatt for å utøve vold og kriminalitet, men som er utsatt for å bli berørt av mer omfattende konflikter og vold. Denne målgruppen er viktig både fordi den kan bidra til å dempe det generelle konfliktnivået i sine miljøer og å bidra til fredelige løsninger. I Røde Kors anser man det som et formål i seg selv å bygge relasjoner mellom forskjellige ungdomsgrupper, ikke minst mellom de som definerer seg som majoritet og de som definerer seg eller føler seg som marginalisert. Målet er bl.a. at ulike ungdomsmiljøer kan få et felles språk og en felles forståelse knyttet til håndteringen av konflikter. Dette gjøres ved å invitere ungdom med forskjellig bakgrunn inn i felles gruppeprosesser, i konflikt- og meglingsverksteder. Gjennom opplæring, bevisstgjøring og mestring av ulike verktøy for konflikthåndtering blir de unge således selv styrket til å løse konflikter på ikkevoldelig vis, og en forebygger dermed mer omfattende gruppemotsetninger, vold og kriminalitet. Det er viktig å understreke at selv om gatemegling er basert på ung-ung-metodikk, er det avgjørende å bygge støttende nettverk av kompetente voksne rundt ungdommene. De voksne får opplæring som gatemeglingsinstruktører. Mange skoler som driver skolemegling samarbeider aktivt med Røde Kors gatemegling, både i f.eks. Oslo, Sandnes og Tromsø. Flere av ungdommenes fortellinger viser til slik samhandling mellom skoler og Røde Kors-aktiviteter. Røde Kors Gatemegling er også i ferd med å etablere operative meglingsteam, der godt trente voksne meglere inviterer til og organiserer forsoningsprosesser i mer omfattende konflikter der ungdom er berørt. Dette er et supplement til konfliktrådenes meglingstjeneste og til skolemegling. En forskningsbasert evaluering viser at Gatemegling er ett av de få kriminalitets- og voldsforebyggende tiltak der barn og unge selv blir utdannet og selv blir aktive i forebygging (Hydle 2007). IDA: Jo, du (Kalid) nevnte jo at du kom i gatemegling, og du (Imran) snakket også om det. Kan vi bare ta en runde om hvordan dere kom inn i gatemeglingen? 16 Tett på nr. 3 : Tett på unge

17 KALID: For meg var det jo som jeg har sagt, jeg var en liten bråkmaker, så det var en masse rundt meg med slåsskamper, både gjeng og individuelt. Og når jeg gikk på videregående skole, så hadde de noe som het konflikthåndtering på skolen. IDA: Var du skolemegler? KALID: Jeg ble det til slutt. Men først var jeg deltaker, og da var vi, jeg skal være litt ærlig (litt latter). Det var jo Oslos største gjengmiljøer, Grønland, Holmlia og Furuset. Og der startet vi sånn på X videregående skole, da kom vi, alle fiendene, på samme skole. Noen i samme klasse, og da skjer det jo. To gjenger sloss og går løs på hverandre midt i kantina. Politiet er der hver eneste dag og fortsatt vet man ikke hvem som gjør hva, fordi det er så mange i hver gjeng som går på skole der, det er 50 stykker. Da kom de med den der konflikthåndteringen, at de samler alle de mistenker kan være medlem av de gjengene, for å snakke ut om vold og hva vold kan gjøre og hva er det som man kan gjøre istedenfor å bruke vold. Og da kom vi i gang. Altså, jeg tenkte ikke gjennom at jeg måtte slutte, men det var brødrene og familie rundt meg som alltid snakket om dette her, at jeg måtte ta meg sammen, og dette her funker ikke. Altså sånn kan ikke du holde på med hvis du skal ha noe ut av livet ditt. Og så begynte vi, og så møtte vi, hva heter han Gatemeglingslederen? TORD: Tomas KALID: Tomas var en av de som var der, og så brukte jeg Røde Kors som leksehjelp. Og han kjente meg igjen mens jeg var der, og rådet meg og, som han sier når jeg møter han nå, at han så meg, og så begynte jeg å bruke ungdommens fritidsklubb også etter hvert. Og han ba meg, og så ble jeg konflikthåndteringselev på skolen, for de andre elevene. Og så kom jeg på Røde Kors og så at det her er også nesten som gatemegling, og så ble jeg gatemegler... Men ja, i starten så følte jeg faktisk at jeg var han ga meg sjansen så mange ganger og ba meg å komme til gatemegling, men jeg tenkte, gatemegling, nei... Og da var jeg ferdig med videregående. Nei, jeg hadde ikke tid til det, og jeg trodde det var tull. Jeg var kommet ut av det gjengmiljøet, men jeg var en selvstendig bråkmaker da (litt latter i gruppa). Så kom jeg i en konflikt på ungdomshuset der jeg ble vant til å liksom ha folk rundt meg da, og hvis jeg skal slå, skulle ingen stoppe meg, og ingen skulle snakke til meg. De som snakker til meg, slår jeg til. De som prøvde å stoppe meg, skulle alle være mine fiender plutselig. Og da tok han (en Røde Kors gatemeglingsinstruktør) meg med på kontoret og snakket med meg, vi var inne på kontoret to timer eller noe, og han var fra samme land som meg og liksom, han snakket jo samme språk som meg godt, og godt norsk, og hadde selv masse erfaring i Oslogatene. Og han var selv gatemegler, og hadde jobba i Røde Kors i 16 år, tror jeg, og hadde masse erfaringer. Både som ungdom og som voksen og ja, og da tenkte jeg okay, ja, vi vurderer. Så tok jeg i hvert fall den gatemeglingen - han presset meg og ga seg aldri. Så tok jeg første del og likte det, så tok jeg andre delen og så merket jeg at allerede da at i hvert fall når jeg var på Røde Kors, når jeg prøver å komme i konflikt med noen, at jeg også prøver å trekke meg litt tilbake istedenfor å slå. Jeg tenker at nå er det gatemegling. Så måten han fortalte meg da, han lagde sånn veldig stor greie, det var sånn at faktisk jeg har taushetsplikt, masse ansvar og er et forbilde, og masse rundt meg, masse ting rundt meg. Ikke sant, jeg skal ikke slåss, jeg er gatemegler (latter i sirkelen). Nei, jeg skal ikke gjøre det. Og da, etter hvert så vokste jeg også opp selv. Med et annet miljø der slåsskamp var det verste som kunne ha skjedd. Jeg ble med de gutta der, og nå skjønner jeg, fordi han ene studerer til advokat på andre året, de var viktige gutter. Gatemegling er fint. KALID: Jeg har gått samme vei, hadde mye krøll ute. Og en gang var det var bare meg og en annen som var i storefri, vi gikk og så sa han, kan du vise vei til toalettet. Jeg viste han, og så da jeg gikk, når jeg ser bak meg så jeg ser en hel gjeng som kommer etter oss. Vi går inn på toalettet, de kommer inn, egentlig de ville ikke ha meg, de ville Tett på nr. 3 : Tett på unge 17

18 ha han kompisen av meg. Og jeg tenkte bare... IDA: Skulle de ta han da? KALID: Ja, de skulle ta han. Det var sånn konflikt mellom dem. Så jeg tenkte bare, greit, hva skal jeg gjøre, jeg måtte stå rett foran, og han står bak meg, jeg tenkte bare sånn, bedre at han er trygg bak meg, enn at...jeg sperret veien, bare holdt han bak ryggen min. Jeg kjenner de gutta, jeg går i klasse med to av dem. Og jeg prøvde å snakke med de to, så tenkte jeg sånn, vi snakker, de ville ta han, men jeg tenkte bare sånn, jeg snakker med dem. Så sier han ene bare at, du er kompis av meg. Og så sier de at han ikke var kompis av dem, skulle vi ta dem. Og jeg tenkte bare sånn, jeg tenkte bare, bare gå, ikke snakke mer, bare forsvinn. La oss komme oss ut av det. Og så gikk vi. Heldigvis, når jeg går ut møter jeg tilfeldigvis Liv, hun som har ansvaret for gatemegling. Hun ser en hel gjeng som går til kantinen, og vi to kommer etter. Og hun merket med en gang at det skjedde noe med noen, der inne. Hun stoppet bare meg, hva skjer, men jeg ville ikke si det. Tenkte bare, her var ingenting. Hun sa bare, jo jeg ser at du kan si det, og jeg ble tatt inn til rektor og prøvde å si hva som skjedde. Jeg ville ikke blande meg inn. Jeg ville ikke si noe mer. Og så etter skolen, møtte jeg han i skolegården sånn at han skulle føle seg trygg. Han fikk ikke juling etter skolen. Og det er første gang, han er fra X bydel (kjent for et voldelig gjengmiljø). Så hadde de møtt og snakket og planla og ta og jeg visste ikke, han sa bare, kom vi drar til X. Plutselig står en hel gjeng står der og diskuterer ting og tang. Hvordan de skal planlegge, du må jeg stikke, jeg drar. Jeg sa bare, jeg går, jeg sa bare, vi ses i morgen. Og fra den dagen så tenker jeg at jeg vil ikke bli dratt inn i konflikt som jeg ikke hadde noe med å gjøre, jeg vil ikke få skyld her, hvis en annen kompis lager helvete. IDA: Men var dette før eller etter at du var blitt gatemegler? KALID: Det var litt før. Så jeg tenkte, jeg vil ikke ta skylda på grunn av en kompis av meg gjør feil. Jeg får også skylda for jeg var også sånn, så jeg gikk, jeg ville ikke få skylda. Jeg ville ikke ha politi, jeg ville ikke bli kalt inn til avhør. Så jeg gikk, og jeg var hjemme og hadde ikke noe å gjøre. Og eneste grunn var at jeg tenkte bare sånn, jeg vil ikke ha kontakt med dere så lenge dere ikke forstår. Jeg vil ikke ødelegge livet mitt for noen andre. Så når jeg har ordnet meg opp, fikset livet mitt, da begynte jeg å si hva skjer, går det bra. Hvor jeg er i dag, å forstå dem hele tiden. IMRAN: Var det noen som rådet deg eller var det liksom ting som du bare bestemte for å bli gatemegler? KALID: Ibrahim presset meg. IMRAN: Samme karen som inviterte meg: På Røde Kors Sentrum IDA: Men han presset deg som du sier? KALID: Ja. Nei egentlig... Jeg liker det. Nei, men altså først når jeg hørte gatemegling, tenkte jeg bare, hva er det for noe, liksom. Skal jeg sitte, skal jeg møte opp hver mandag i seks uker og så bare, jeg har bedre ting å gjøre for., han ga seg aldri. Han sa bare, du, du skal ta kurset, du skal fullføre, du. Til og med, han sa bare «ta deg i nakken og ta det kurset». Etter noen ganger, da forstod jeg hva han mente. Da fikk jeg kobling. Vi var ungdom som var 18, 19. Det er vanskelig å si, ta det her, gjøre det her, og jeg tenkte bare sånn, du er voksen, du har jobb, får jeg penger for det? Får jeg timelønn, hvor mye får jeg? Hva går, får jeg jobb etterpå? Hvordan hjelper det? Jo flere kurs du tar, jo bedre sted kommer du. IDA: Ja, for du får det på CV en. IMRAN: Kan jeg bare kommentere det med CV en. Jeg var jo lærling i to år, altså på videregående og så to år lærling (som barne- og ungdomsarbeider). Så var jeg gatemeglerinstruktør1, da hadde jeg vært gatemeglingsinstruktør i ett og et halvt år, og så fikk jeg slippe seks måneder av lærlingtida. For da mente de at den lille biten jeg 1 se innledningen om gatemegling 18 Tett på nr. 3 : Tett på unge

19 trenger fremover har jeg hatt gjennom gatemegling, noe andre barnearbeidere ikke har. Og da slapp jeg å gå på grunn av gatemegling, så det var deilig. KALID: Jeg har tatt over 200 kurser. Så kommer arbeidsgiver som skulle ansette ungdommer i forskjellige firmaer. Jeg snakket med han som har ansvar for hele stedet. Jeg leverte ham CV en min. Vær så god. Han leste den, 10 minutter brukte han å se gjennom, han sa bare, du kommer til meg på mandag klokka 11 for å skrive kontrakt. Bare at han leste det der, han sa her er telefon nummeret mitt, hva er nummeret ditt, så skal vi diskutere mer om greier. Og jeg tenkte, 10 minutter så fikk jeg jobben. Ikke mer enn det. Det eneste jeg sa var navnet mitt, hei hva skjer, og leverte jobbsøknaden. Så du må aldri gi opp, uansett. Hver dag som går, lærer du noe nytt. KARI: Jeg ble plukket opp av en jentegruppe som hadde starta opp på ungdomsskolen. Og så fikk de en introduksjon til gatemegling, og så var det helt i starten av nye kurs som de som var instruktører da skulle starte. Og så syns jeg det hørtes interessant ut. Så hoppet jeg på der. Så gikk jeg første kurs og så andre kurs og syns det var gøy og sånn. Ble introdusert og... Så tok jeg instruktørkurs, og. IDA: Så nå er du ute og lærer opp, eller? Etterpå, idet vi går ut, ser jeg at hun tar Røde Kors Gatemegler- jakken på seg, et tydelig tegn på en spesiell status og kompetanse. KARI: Ja. IDA: Har du hatt nytte av det for spesielle ting eller? KARI: Jeg tror at jeg er mindre sur, på en måte. Før jeg begynte tror jeg det var flere sånne småting som kunne ha vridd seg og blitt krangel og sånn. IMRAN: Jeg er helt enig i det. METTE: For meg var det at en venninne av meg hadde hatt mye kontakt med Barnevernet og jeg fulgte henne gjennom alt det, siden 8.klasse, vi ble bare venner sånn. Hun ville ikke dra alene, så hun tok med meg. Og jeg syns det var interessant - og gratis mat (latter). Aldri noe middag eller noe sånt hjemme, så det var bare, og i tillegg så var det veldig interessant. Selve det man lærer og sånn var interessant i seg selv, men jeg lærte ikke så mye nytt. Jeg har ikke noen tendens til å komme i konflikter. Jeg krangler ganske sjelden. Ikke at jeg ikke står opp for meg på en ordentlig måte. Men syns det fortsatt var veldig interessant, mest menneskene, men også bare erfaringen og se ting fra nye sider og, så er jeg veldig fan av Røde Kors så alt jeg kunne komme inn i Røde Kors var herlig. Så, ja (litt latter). Det var litt mer slik. MARIE: Jeg ble plukket opp av en gruppe som startet opp på skolen i andre videregående Det var ikke noe jeg hadde tenkt over, det var veldig spontant, jeg tenkte hvorfor ikke, når de startet det. Og jeg syns det var veldig gøy å møte folk fra hele skolen, fra forskjellige linjer som jeg ikke kjente, og høre, for alle hadde en historie bak. Ikke sant. Og veldig spennende å lære forskjellige metoder hvordan man skal handle da. Jeg føler at jeg har lært meg å tenke på en annen måte. Tenke meg litt om, før jeg begynner å kjefte eller starte med krangel. Fordi det er dårlig rollemodell hvis jeg i det hele tatt skulle gjøre det. Og å bruke språket til å, ja løse ting. VIVA: Jeg starta med gatemegling på starten av 10.klasse. Jeg kom egentlig i kontakt med det på grunn av læreren min. Fordi jeg var ganske rappkjefta og frekk, generelt, egentlig. Så var jeg veldig flink på skolen og sånn, så læreren min mente at du burde passe på holdningen din og attituden din fordi det kan være veldig negativt senere, altså arbeidsgivere og sånn. Selv om du har gode karakterer. Jeg ville ikke høre på henne først. Og så var vi på klassetur i Tyskland. Der havnet jeg i slåsskamp med en i klassen i bussen. Etter den turen så sa læreren min at du ser at det går ikke hvis du skal fortsette å ha den holdningen, så kanskje du skal dra dit. Og så var det syv, Tett på nr. 3 : Tett på unge 19

20 åtte av vennene mine som skulle dit. For vi var bare folk fra min 10. klasse. Så dro jeg med dem, og så var det egentlig ganske interessant. Og så fortsatte vi på begge de to kursene, og så tok jeg et lederkurs også. Jeg merka jo det at jeg var, altså jeg er ikke så aggressiv og sånn lenger som jeg pleide å være. Så jeg har fått en bedre holdning egentlig, av det. SUMAIRA: For meg startet megling i 8.klasse, så det er kanskje litt tidlig. Vi hadde skolemegling, så de startet med workshop i klassene fordi at tiende klasse som da gikk da, gikk jo ut til sommeren, og da hadde man plutselig ikke meglere på skolen, og det er noe de satser veldig mye på på skolen vår - at det er ungdom eller barn å snakke med som kan hjelpe til istedenfor voksne som kommer inn og sier hold opp og ikke krangle mer, da. Så for oss var det faktisk veldig stort, hvis vi ble valgt, å bli megler. Derfor var det var ekstremt mange som søkte. Jeg tror vi var 10 stykker til slutt som fikk komme inn av søkere på klassetrinnet mitt. Vi gikk noen kurs et halvt år tror jeg, som meglere. Jeg syns det var veldig interessant at små barn som faktisk aldri hadde turt å gå opp til deg, sier personlige ting, rett ut. Og noen ganger så kan det virke litt tåpelig, sånn som veldig mange av de sakene vi hadde var, hun tok en ting fra meg, og det syns jeg var dumt og så kom de bort til oss og spurte, kan du megle oss. Og det er litt kult også, fordi når du først snakker med dem, så er de veldig sjenerte. Så sitter du der litt og prøver å grave i hva som egentlig skjedde og prøver å få dem til å forstå at, kanskje det ikke var en sånn stor konflikt allikevel. Og så kommer de opp til deg sånn en måned senere og bare sier hei helt ut av det blå. Og så sier de kanskje hei en hel haug med ganger, og så begynner de kanskje å snakke med deg, da vet du, så en ser jo at det er en viss støtte man får, føler at man får da tilbakemelding fra dem da. De setter jo pris på det. Og jeg tror at grunnen til at jeg ville fortsette megling var fordi at noen av konfliktene som jeg møtte, var jo ganske store. Det er ganske skremmende store og, folk som har krangla siden de gikk i første klasse kom til oss i syvende klasse og bare, nå gidder jeg ikke mer krangel og må løse opp i dette her. Og da har de gått syv år og ikke har tålt synet på hverandre. Og så var det plutselig en dag, og så ble man enig om at kanskje problemene kan løses, at kanskje så går det noen år til og så er de venner igjen. Det er ganske stort å se. Vi gikk jo gatemegling sammen, og det var mye ekstra, samtidig som det var en del av skolen fordi vi gikk en linje hvor du måtte gjøre noen ekstraaktiviteter. Måtte ha 50 timer arbeid, for eksempel veldedighetsarbeid, ja du måtte gjennom veldedighetsarbeid. Om det var leksehjelp eller om det var megling eller, hva enn det skulle være da, så vi gikk jo på gatemegling og lærte oss noe nytt. Så det var egentlig den måten vi, eller grunnen til at vi meldte oss på, at vi gjerne ville være med på dette her. Og de arrangerte dette her på skolen vår, så vi hadde kursene på skolen, det var to fra Røde Kors som kom til oss på skolen. Jeg tror det er ganske smart tenkt. Det var rett etter skolen. Fra fire til seks. Der du fikk som sagt gratis mat og (litt latter). Sultne ungdommer Men jeg tror det var veldig smart at de la det på skolen vår. Jeg tror en av tingene er at rundt skolen vår så er det ikke akkurat det beste miljøet. Vi ligger rett ved siden av en annen skole. Det er ikke smart. Og her har vi, absolutt alle som gikk på X går over på Z, og da er det ikke så enkelt for dem å komme ut av gjengene. Ungdommenes erfaringer fra gatemeglingskursene og det å være gatemegler, samstemmer i stor grad med de erfaringer Ida har fra gatemeglingsarbeidet i Røde Kors flere steder i landet. Ungdommer blir invitert inn i et lærende fellesskap som består mye av både lek, morsomme og utfordrende øvelser og rollespill. Innledningsvis lærer de først og fremst noe om seg selv, sine egne syn og reaksjoner på og holdninger til aggresjon og vold. Deretter lærer de mer generelt om forhold mellom mennesker og generasjoner, om betydningen av å opprettholde eller skape dialog i vanskelige situasjoner, om konfliktopptrappende eller 20 Tett på nr. 3 : Tett på unge