Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner Barne- og ungdomspolitisk program (BUP)

Transkript

1 Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner Barne- og ungdomspolitisk program (BUP) Vedtatt på representantskapsmøtet 2010

2 Om LNUs styringsdokumenter En ny og helhetlig barne- og ungdomspolitikk Retten til beskyttelse...5 BRUDD PÅ BARNS RETTIGHETER Kunnskap om rettigheter Vold og overgrep...6 SÅRBARE GRUPPER Barn og omsorgssvikt Mindreårige asylsøkere...8 PRESS MOT BARN OG UNGE Media og reklame Personvern...10 I ORGANISASJONENE Trygghet Retten til liv og utvikling...12 LEVEKÅR Fattigdom Inkludering og ikke-diskriminering Helse Tro og livssyn Klima og miljøvern...17 UTDANNING Frafall i skolen...18 FRITID Barne- og ungdomskultur...20 Barne- og ungdomspolitisk program

3 I ORGANISASJONENE Inkludering i organisasjonslivet Miljøvennlig drift Retten til medvirkning...23 DEMOKRATI OG MEDVIRKNING Medvirkning i samfunnet Lokal medvirkning Valgdeltakelse...26 RAMMEVILKÅR FOR BARNE- OG UNGDOMSORGANISASJONER Økonomiske rammevilkår Ikke-økonomiske rammevilkår...29 I ORGANISASJONENE Demokratiske rettigheter...30 Barne- og ungdomspolitisk program

4 Om LNUs styringsdokumenter LNUs prinsipprogram og formålsparagraf sier at LNU skal jobbe for gode vilkår for frivillig organisasjonsarbeid og for en samlet barne og ungdomspolitikk. LNU har tre overordnede styringsprogram. Langtidsprogrammet forteller at LNU skal være en interesseorganisasjon, et forvaltingsorgan og en kompetansebank for medlemsorganisasjonene. Det internasjonale barne- og ungdomspolitiske programmet formulerer det politiske grunnlaget for det internasjonale arbeidet til LNU. Ved siden av langtidsplanen og det internasjonale barne- og ungdomspolitiske programmet, blir det barne- og ungdomspolitiske programmet vedtatt hvert tredje år. Det barne- og ungdomspolitiske programmet er LNU sitt overordnede styringsdokument for det nasjonale politiske arbeidet. Programmet er vår endringsagenda ut LNUs arbeid baserer seg på FNs Menneskerettighetserklæring og Barnekonvensjonen. Det er viktig å understreke at erklæringen om menneskerettighetene og Barnekonvensjonen slår fast et minimum av rettigheter som må oppfylles. Selv om Barnekonvensjonen bare gjelder til fram til du fyller atten år, vil alle unge nyte godt av at Norge oppfyller sine forpliktelser i konvensjonen. Samtidig gjelder Menneskerettighetserklæringen for alle mennesker uansett alder, og LNU vil jobbe for at barn og unges menneskerettigheter ikke krenkes. At rettighetene i Barnekonvensjonen og Menneskerettighetserklæringen oppfylles betyr ikke at alle barn og i Norge har det bra. LNU jobber for at barn og ungdoms rettigheter oppfylles og at barne- og ungdomspolitikken bidrar til et godt samfunn med gode oppvekstvilkår for barn og unge. 1 En ny og helhetlig barne- og ungdomspolitikk Norge mangler en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Mange tiltak og virkemidler rettes barn og unge, men det er få mål og visjoner for barn og unge i dag. En helhetlig barne- og ungdomspolitikk innebærer å se barn og unge som ressurser, aktører og beslutningstakere. For å skape en helhetlig politikk etterlyser vi en mer sammenhengende og målbar innsats ovenfor ungdom. Vi krever en visjon for barn og ungdom og en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Det offentlige sitter på ulike virkemidler og pengesekker. LNU mener tiden er inne for en koordinering og samhandling mellom alle aktører som jobber for og med barn og unge. Målet er å skape helhet i et felt som per i dag er fragmentert, med en helhetlig satsning på barn og unge. Barne- og ungdomspolitisk program

5 Barne- og ungdomspolitikken gjennomføres på sektor- og kommunenivå. Utover de lovpålagte tjenestene er barne- og ungdomspolitikken i den enkelte kommune avhengig av lokale tilfeldigheter. LNU mener at synet på ungdoms makt og levekår ikke skal være prisgitt lokale tilfeldigheter. Barne- og ungdomsorganisasjonene står i en særstilling som tilbydere av fritidstilbud, som skoler i demokrati og som medvirkere til gode levekår. Ved å være en arena for engasjement bidrar vi til å skape kunnskap, identitet og fellesskap av og blant barn og ungdom. Vårt samfunnsansvar som barne- og ungdomsorganisasjoner er å skape engasjement. Som talerør for barn og unges engasjement mener vi det er på høy tid med et nytt fokus på barn- og ungdoms makt og levekår. LNU mener en helhetlig barne- og ungdomspolitikk må baseres på prinsippene til FNs barnekonvensjon. LNU mener en helhetlig barne og ungdomspolitikk må ta utgangspunkt i retten til beskyttelse, retten til liv og utvikling og retten til medvirkning. 2 Retten til beskyttelse FNs barnekonvensjon gir barn rett til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse. Barn og unge trenger et spesielt vern, både mot direkte overgrep og vold og mot uønsket press fra samfunnet rundt seg. LNU jobber derfor for barns rett til beskyttelse både i familien og på andre arenaer, og setter spesielt fokus på sårbare grupper blant barn og unge. Mål: Barn og unge må beskyttes mot vold, overgrep og utnyttelse i alle deler av deres hverdag. Barn og unges privatliv og frihet til å slippe uønsket press i mediehverdagen må beskyttes spesielt. BRUDD PÅ BARNS RETTIGHETER 2.1 Kunnskap om rettigheter For at barn og unge skal kunne få oppfylt sine rettigheter må både barna selv og samfunnet kjenne til rettighetene og vite hvordan de skal brukes. Bare rundt halvparten av alle barn i Norge kjenner til Barnekonvensjonen. 1 Kun 55% av aldersgruppen 8-11 år og 64% i aldersgruppen 8-24 år har lært om barns rettigheter på skolen og snakket om hva det betyr at barn har disse rettighetene. 2 Dette tyder på at undervisningen om barnekonvensjonen i skolen er mangelfull og tilfeldig. Mange yrkesgrupper, blant annet førskolelærere, lærere og barnevernspedagoger opplever at de ikke får tilstrekkelig kunnskap om barns 1 Barn og unge rapporterer til FN om rettighetene sine 2 Synnovate (2008), Barne- og ungdomsundersøkelsen 8-24 år, 2008 Barne- og ungdomspolitisk program

6 rettigheter gjennom studiene. 3 Det er derfor viktig at kunnskapen om barns rettigheter økes både blant de som jobber med barn og blant de som tar avgjørelser som gjelder barn. o At myndighetene må sikre at skolen gir barn og unge nok informasjon om barns rettigheter og menneskerettighetene, og gjør barn og unge i stand til å bruke denne kunnskapen i hverdagen. o At opplæring i Barnekonvensjonen må innarbeides i rammeplanen for barnehagen og læreplanene på barne- og ungdomstrinnet og i den videregående skolen o At fokuset på barns rettigheter må styrkes i studier til yrker som jobber med barn og unge. o At alle landets kommunestyrer må få opplæring i barns rettigheter. 2.2 Vold og overgrep Barn skal beskyttes mot alle former for vold og overgrep. I Norge forbyr barneloven alle former for fysisk og psykisk vold mot barn, også i oppdragelsesøyemed. I dag har ikke straffeloven bestemmelser som korresponderer med barnelovens forbud mot vold. Derfor bør det særlige vernet av barn mot vold og overgrep synliggjøres i straffeloven slik at barns strafferettslige vern styrkes og klargjøres. Å bli utsatt for vold eller trusler om vold har alvorlige konsekvenser for barn. Få av sakene der barn har blitt utsatt for vold, blir behandlet i barnevernet og rettsapparatet. En årsak til dette kan være at mistanker om vold mot barn ikke rapporteres, fra befolkningen eller de som arbeider med barn. Til tross for meldeplikt i flere yrkesgrupper, er det grunn til å tro at disse sakene underrapporteres til barnevernet. 4 For mange som jobber med barn og unge mangler den nødvendige kompetansen til å avdekke tilfeller av vold, overgrep og annen omsorgssvikt mot denne gruppen. Dette er et tema som ikke i tilstrekkelig grad blir tatt opp i ulike utdanningsløp. Kompetansen om barn og unges rettigheter, kunnskap om vold, overgrep og annen omsorgssvikt, samt ferdigheter i å snakke med barn og unge om dette, må være gjennomgripende i alle utdanningsløp for studenter som senere vil kunne komme til å jobbe med barn. 5 I artikkel 28 i Barnekonvensjonen står det at alle barn har rett til utdanning, og i artikkel 29 om formålet med utdanning står det at skolens oppdragelse skal 3 St.meld.nr.11/ ( ), Læreren Rollen og utdanninga, s Forum for Barnekonvensjonen (2009), Supplerende rapport 2009 til Norges fjerde rapport til FNs komitè for barns rettigheter, s18. 5 Øverlien og Sogn (2007), Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle. Rapport nr 3/2007, NKVTS. Barne- og ungdomspolitisk program

7 respektere barnas menneskeverd. En skole som ikke er trygg, er ikke et godt sted for læring. Det er derfor svært viktig å bekjempe vold og mobbing i skolen. o At straffeloven må tydeliggjøre det strafferettslige vernet av barn mot vold. o At studenter som får yrker der de skal jobbe med barn må få tilstrekkelig kompetanse om vold og overgrep mot barn gjennom studiet. o At alle grunnskoler må bli pålagt konkrete, forebyggende tiltak mot mobbing, og at barn og unge må inkluderes mer i arbeidet for å bekjempe mobbing. o At det må innføres allmenn meldeplikt når det er mistanke om vold mot barn. o At det må opprettes Barnehus i alle fylker i Norge. SÅRBARE GRUPPER 2.3 Barn og omsorgssvikt Alle barn har rett på god omsorg, men ikke alle foresatte klarer å gi barn dette. For mange hjem preges av omsorgssvikt, rus eller andre problemer som gjør barn spesielt sårbare. Barnekonvensjonen slår fast at barn skal leve sammen med foreldrene sine, om de har det godt der. Når barn utsettes for omsorgssvikt har staten et spesielt ansvar for barna. Barnevernet i Norge har for få ressurser, og det er grunn til å tro at ikke alle barn som trenger det får hjelp raskt nok. Informasjon om hvor og hvordan barn kan få hjelp er heller ikke godt nok kjent. Det er også grunn til å frykte at ressurssituasjonen i det kommunale barnevernet gjør at de ikke er i stand til å følge opp i tilstrekkelig grad overfor alle barn som har behov for hjelp fra barnevernet. 6 Det er viktig at alle barn som trenger det får et godt og stabilt tilbud, også i ettervern, uansett hvor de bor i landet. Barnets rett til å bli hørt i barnevernet, både når det gjelder ens egen sak og hvordan man har det på barnevernsinstitusjon eller i fosterhjem, er ikke tilstrekkelig oppfylt i dag. 7 Det er viktig at denne rettigheten styrkes slik at barn får muligheten til å gi tilbakemeldinger på hvordan de opplever hjelpen de får fra barnevernet. Det finnes i dag en rekke tilbud for barn og voksne som har vokst opp i rusbelastede hjem, men det finnes svært få tilbud rettet mot ungdom som er barn av rusmisbrukere. 6 Forum for barnekovensjonen (2009), Supplerende rapport 2009, til Norges fjerde rapport til FNs komitè for barns rettigheter, s LNU, Barneombudet, Redd barna (2009) Barnehøringa 2009: Barn i Norge sa ifra til FN! Barne- og ungdomspolitisk program

8 o At det kommunale barnevernet må få flere ressurser for å kunne gjøre jobben sin på en tilfredsstillende måte. o At barnets rett til å bli hørt må styrkes i barnevernet. o At myndighetene må styrke ettervernet av ungdommer som har fylt 18 år og ikke lenger kommer under barnevernet. o At Barnevernet må besøke klasser i grunnskolen for å gi informasjon om barnevernet og barns rettigheter. o At rett til barneverntjenester må lovfestes slik at barnet eller dens verge kan kreve tiltak etter lov om barnevernstjenester. o At det må tilrettelegges for og etableres et bredere tilbud rettet mot ungdom fra rusbelastede hjem. 2.4 Mindreårige asylsøkere Barn som søker flyktningstatus eller anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Situasjonen for barn i mottak i Norge preges av svært dårlige levekår, de bor trangt og bemanningen på mottakene er lav. Det generelle tilbudet til barnefamilier er begrenset, noe som er særlig bekymringsverdig fordi flere av barna lever med traumatiserte eller psykisk syke foreldre. Mange barn i mottak sliter også selv med psykiske problemer og det er en generell mangel på psykososial kompetanse både på mottakene og i hjelpeapparatet forøvrig. 8 Mange mindreårige asylsøkere kommer også alene til Norge. Det er stor variasjon fra kommune til kommune i hvor godt disse blir tatt vare på. Flere politidistrikt leter heller ikke etter mindreårige som forsvinner fra asylmottak. Barnevernet bør ha direkte omsorgsansvar for enslige minidreårige asylsøkere, og sørge for at de får et ordentlig omsorgstilbud. Det er viktig at de som faktisk skal fungere som omsorgspersoner for enslige mindreårige asylsøkere får tilstrekkelig opplæring for å ivareta denne oppgaven på en god måte. o At barnevernet må gi mindreårige asylsøkere like rettigheter som norske mindreårige. o At mindreårige asylsøkere må få et tilstrekkelig helsetilbud, både psykisk og fysisk, uavhengig av hvor i landet de bor. o At barnevernet må ha direkte omsorgsansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere umiddelbart etter ankomst til Norge. o At enslige asylsøkere må få det samme bo- og omsorgstilbudet i hele landet, og at bosetting i en kommune må skje raskt. o At politiet må styrkes med kompetanse, ressurser og retningslinjer slik at det gjennomføres tilstrekkelig etterforskning når barn forsvinner fra asylmottak. o At opplæringsloven må endres slik at asylsøkerbarn får tilbud om videregående opplæring uavhengig av oppholdsstatus. o At asylbarns rett til å bli hørt må styrkes. 8 Forum for barnekovensjonen (2009) Supplerende rapport 2009, til Norges fjerde rapport til FNs komitè for barns rettigheter Barne- og ungdomspolitisk program

9 o At Barnekonvensjonens prinsipp om barnets beste skal gå foran innvandringsregulerende hensyn i asylpolitikken. 2.5 Barn av irregulære migranter Det er sannsynligvis over irregulære migranter i Norge, og mange er barn og ungdommer. Barn av irregulære migranter har etter Barnekonvensjonen og norsk lov de samme rettighetene som andre barn til utdanning og helsehjelp, men mange får ikke oppfylt disse rettighetene. Selv om barn av irregulære migranter er beskyttet av Barnekonvensjonen, og har rett på helsehjelp, utdanning og trygghet, er det for lite bevissthet om dette i Norge. Det er ikke selvsagt at alle ansatte i helsevesenet og skoleverket er klar over disse rettighetene, eller at barna selv eller deres foreldre, vet hva de kan kreve å få ivaretatt. Dette fører alt for ofte til at barn som oppholder seg i Norge ikke får oppfylt sine grunnleggende rettigheter. o At norske myndigheter må ivareta barn av irregulære migranters rettigheter. o At norske myndigheter må sikre at ansatte i skoleverket og helsetjenesten kjenner til hvilke rettigheter barn av irregulære migranter har. o At norske myndigheter må sørge for at barn avirregulære migranter selv er klar over sine egne rettigheter, og faktisk har mulighet til å benytte seg av rin rett til skolegang og helsehjelp uten å være redde for å bli oppdaget og sendt ut av landet. PRESS MOT BARN OG UNGE 2.6 Media og reklame Barn og unge blir i dag utsatt for et stort press gjennom reklame og media, noe som må taes på alvor. Samtidig gir media barn og unge mye viktig informasjon og mulighet til positiv samhandling med andre. Utfordringen er å finne en balanse som er til barn og unges beste. Media bør ta avsvar for å gi barn og unge det beste de kan tilby, og reklamebransjen har et ansvar for å ikke bidra til økt press på barn og unge. Det trengs derfor en aktiv mediepolitikk som stimulerer til dette. Fire av ti åringer synes de er for tykke, og tenker på å slanke seg uten at det er behov for det. Andelen øker oppover i tenårene. 9 Unge blir utsatt for kommersielt kroppspress og kjøpepress, og dette kan i det lange løp ha en negativ påvirkning på unges livskvalitet. Norge har i dag et forbud mot reklame rettet særskilt mot barn på TV og i radio, men forbudet omfatter ikke kanaler som sender fra andre land. Det er behov for et mer omfattende arbeid for å 9 Børresen og Rosenvinge (2005), Spiseforstyrrelser og overvekt hos barn og unge. Rapport Q-107, Barne- og familiedepartementet. Barne- og ungdomspolitisk program

10 beskytte barn mot usunt kommersielt press, og staten bør arbeide for at kanaler som sender fra utlandet ikke kan sende reklame som er rettet særskilt mot barn. Hele 70 prosent av norske barn og unge sier at de, eller noen de kjenner, har blitt utsatt for digital mobbing. 15 prosent sier de har mottatt meldinger på internett som har plaget dem, og 14 prosent innrømmer å ha sendt slike meldinger selv. 10 Noe barn blir også utsatt for seksuelle krenkelser eller overgrep på Internett. Det er svært viktig å forebygge nettrelaterte overgrep mot barn. I dette arbeidet er det avgjørende at yrkesgrupper som jobber med barn og unge får opplæring i hvordan de kan oppdage, håndtere og forebygge slike overgrep. Samtidig som barn og unge er en stor og viktig målgruppe for media, er det vanskelig for mange barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdom generelt å slippe til i nyhetsflatene. Unges synspunkter på politikk og samfunnsspørsmål blir ofte rangert som mindre viktige enn voksne meningsbærere og voksenorganisasjoner. LNU mener at nyhetsmediene, og spesielt allmennkringkasteren NRK, har et ansvar for å la unge bli hørt i den politiske debatten og legge til rette for dette. Det er positivt at flere medier lar unge stemmer slippe til i debattspaltene, men barne- og ungdomsorganisasjonene må også taes på alvor som viktige samfunnsaktører i seg selv. o At myndighetene må foreta en gjennomgang av lover som regulerer reklame og media rettet mot barn, med fokus på sterkere vern av barn. o At Forbrukerombudet, gjennom lovverk, må få mulighet til å slå ned på markedsføring som framstiller idealer som kan være skadelige for barn, for eksempel ved å kunne kreve merking av retusjert reklame. o At myndighetenes strategier og tiltak for å hindre seksuelle overgrep også må inkludere nettrelaterte overgrep. o At staten bør arbeide for at kanaler som sender fra utlandet ikke kan sende reklame som er rettet særskilt mot barn. o At norske nyhetsmedier, og spesielt NRK, i større grad må slippe til unge debattanter og barne- og ungdomsorganisasjonene i nyhetsflatene. o At et hjelpeapparat for barn og unge som blir mobbet på internett må komme på plass. 2.7 Personvern Barnekonvensjonen slår fast at barn ikke skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Barn skal også beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Det har likevel vært flere tilfeller hvor barn og unge ikke har blitt anerkjent som enkeltindivider med krav på personvern og privatliv. Barnets rett til privatliv må gå foran andre hensyn, og dette må få konsekvenser for hvordan foreldre, skole, 10 Trygg bruk-undersøkelsen Barne- og ungdomspolitisk program

11 forskere kommersielle aktører og andre instanser opptrer i forbindelse med innhenting av privat informasjon fra barn og unge. Distribusjon av sensitive opplysninger om barn fra privatpersoner, i form av bilder eller videoer, har fått et økende omfang. I enkelte tilfeller står barns egne foreldre bak distribusjonen. Det er behov for tiltak som kan beskytte barn og unge, og eventuelt overprøve foreldrenes vurderinger når det klart strider mot barnets beste. Like viktig som å sikre barn og unges personvern her og nå, er det å kunne sikre barn og unges fremtidige personvern. Norske myndigheter må klargjøre hvem som har hjemmel for å gripe inn i enkeltsaker for å sikre at barns rett til beskyttelse av privatliv ivaretas. Dagens unge opplever stadig mer overvåkning, og denne overvåkningen er en trussel mot barn og unges personvern og privatliv. De samme motforestillingene som gjelder for overvåking av ansatte på arbeidsplassen bør derfor også gjelde for barn og unge sin skolehverdag. Kameraovervåking bør derfor ikke forekomme i skolen, aktiv tilstedeværelse fra lærere og voksne bør være tilfredsstillende. Dette gjelder også for overvåkning av elevenes aktivitet på skolens datamaskiner o At Datatilsynet må gis myndighet til, gjennom lovverk, å stoppe distribusjon av informasjon om barn som krenker barns rettigheter, som retten til privatliv. o At skoler må være varsomme med å innføre kameraovervåking, og at dette bare må skje etter enighet med elevrådet. o At det må innføres strenge krav til regulering av digitale læringsplattformer og liknende verktøy slik at elevenes personvern blir ivaretatt. Ansvaret for dette bør ligge hos Utdanningsdirektoratet. o At det må sikres at det er kompetanse på barn og ungdoms personvern på alle læresteder. o At det må utvikles nasjonale standarder for hvordan skolen skal håndtere elevenes personvern, og at disse felles inn i forskriften til opplæringsloven og andre relevante regelverk. I ORGANISASJONENE 2.8 Trygghet Å være trygg er en forutsetning for å delta på like vilkår. Alle skal føle at egne grenser for hva som kjennes trygt og hva som ikke er det, blir respektert. Dette gjelder både grenser for seksuell oppmerksomhet, rusrelaterte problemstillinger og tillit til ledere og ansvarspersoner. Barne- og ungdomsorganisasjonene skal være trygge fellesskap for barn og unge, og en møteplass der unge frivillig kommer sammen for å delta i en aktivitet de trives med. Derfor er det svært viktig at organisasjonene setter fokus på hvor grensen går mellom et varmt og sosialt fellesskap, og uønsket seksuell eller Barne- og ungdomspolitisk program

12 følelsesmessig oppmerksomhet, og på situasjoner der disse grensene blir krysset. Det er blant annet viktig at unge ledere og tillitspersoner får opplæring og informasjon om hvordan de skal oppføre seg overfor yngre medlemmer og hvordan de skal opptre om noe skulle skje. For en del organisasjoner kan et krav om politiattest for ledere være aktuelt som forebyggende tiltak. Rus er også et element som kan generere utrygghet blant medlemmer i organisasjonene. I organisasjonene møtes barn og unge med ulik bakgrunn, noe som sikrer samspill på tvers av økonomisk, sosialt, religiøst og etnisk utgangspunkt. Vi vet at et høyt alkoholforbruk i organisasjoner kan være til hinder for integrering av en del minoritetsgrupper, noe som går på tvers av ønsket om åpne og inkluderende organisasjoner. Organisasjonene skal sørge for at alle arrangementer der medlemmer under 18 år er tilstede, skal være rusfrie. De fleste organisasjoner har rusparagrafer i vedtektene sine. Slike paragrafer representerer en viktig trygghet for foreldre som sender barna sine på organisasjonsarrangement, og må derfor tas på alvor. o At organisasjonene må sette fokus på å skape trygge miljø. o At den enkelte organisasjon bør vurdere krav om politiattest for ledere. o At alle organisasjoner må være oppmerksomme på ledernes rolle som tillitspersoner for alle medlemmer i organisasjonen, spesielt de yngste. o At organisasjonene bør ha retningslinjer om håndtering av grenseoverskridende seksuell adferd. o At LNU har et spesielt ansvar for at organisasjonene har tilbud om opplæring og kompetanseheving når det gjelder bygging av trygge organisasjonsmiljø. o At organisasjonene skal sørge for at alle arrangementer der medlemmer under 18 år er tilstede, er rusfrie. o At organisasjonene må innføre interne retningslinjer om bruk av rusmidler, og ta rusparagrafer i sine eigne vedtekter på alvor. 3 Retten til liv og utvikling Menneskerettighetserklæringen slår fast at alle har rett til en levestandard som er tilstrekkelig. Dette omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser. I FNs barnekonvensjon står det videre at barn og unge har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling. LNU jobber derfor for at myndighetene skal sikre alle barn og unge en god levestandard slik at de får utfolde seg slik de ønsker, og ikke blir begrenset av økonomi eller andre hindre. Mål: Barn og unge må sikres en god levestandard, med god muligheter til å ta vare på egen helse og ta kontroll over eget liv. Barn og unge må sikres muligheter til deltakelse i kulturlivet, og en framtid der miljøødeleggelser og klimaendringer ikke reduserer deres levestandard eller muligheter. Barne- og ungdomspolitisk program

13 LEVEKÅR 3.1 Fattigdom Barnefattigdom er et økende problem i Norge, og familiens vanskelige økonomi rammer i stor grad barna. Forskning viser at antall fattige barn i Norge økte i perioden , og barn var fattige i Barn av enslige forsørgere, barn i minoritetsfamilier og barn i familier der omsorgspersonene har svak tilknytning til arbeidslivet er særlig utsatt. 12 Det er derfor viktig at det iverksettes tiltak direkte rettet mot barna, og ikke bare mot de voksne. Lav inntekt er et vanlig mål på fattigdom. Resonnementet bak er at de som har mye lavere inntekt enn det som er vanlig i samfunnet, sannsynligvis ikke har ressurser til å opprettholde en akseptabel levestandard eller delta i samfunnet på linje med andre. Fattigdom har også konsekvenser for organisasjonsdeltakelse. 10 prosent av barn og unge deltar ikke i organisert aktivitet av finansielle årsaker. Enkeltvis trenger ikke tilbud fra skolen eller organisasjonene være kostbare, men for noen kan summen av utgiftene til fritidsaktiviteter bli for mye. Både organisasjonene og det offentlige må ta innover seg dette. Barn og ungdom fra lavinntektsfamilier utsettes i større grad for sosial eksklusjon hvis foreldre ikke har råd, eller føler at de ikke har råd, til å la barna delta på fritidsaktiviteter. Forskning tyder på at slik ekskludering rammer innvandrerbarn i større grad enn etnisk norske barn. 13 Barn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant fattige barn. Dette er fordi de ofte både har foreldre med lav utdanning, og foreldre som står utenfor arbeidsmarkedet og mottar sosialhjelp. 14 Det er derfor urovekkende at andelen etniske minoriteter som deltar i frivillige organisasjoner og organiserte aktiviteter er langt lavere enn hos etnisk norske barn. Det trengs mer kunnskap om sammenhengene mellom minoritetsfamiliers økonomiske situasjon og minoritetbarns deltakelse i organisert frivillighet. En trang økonomi kan føre til at mange barn og unge sjelden kommer på ferietur, likevel er feriestøtte som sosialpolitisk virkemiddel borte fra den politiske dagsorden og i liten grad tatt opp som forskningstema. Kommunene har hjemmel for å gi feriestøtte i barnevernloven og sosialloven, men muligheten til å gi slik støtte blir ikke benyttet i noen særlig grad. Dette kommer blant annet av mangelen på nasjonale retningslinjer. Det trengs derfor klarere politiske mål og 11 Nadim og Nielsen (2009) FAFO-rapport. 12 Forum for barnekonvensjonen, Supplerende rapport 2009 til Norges fjerde rapport til FNs komitè for barns rettigheter. Nadim og Nielsen (2009) FAFO-rapport. 13 Hallandvik, Hødnebø og Brekke (2009), Trenger vi en feriepolitikk for utsatt ungdom? Kommunale saksbehandleres håndtering og vurdering av feriestøtte, Tidskrift for ungdomsforskning 2009, 9 (2): Nadim og Nielsen (1009) FAFO-rapport. Barne- og ungdomspolitisk program

14 retningslinjer på nasjonalt nivå for å sikre at barn og ugne som trenger det får muligheten til å søke om feriestøtte. o At kommunene må legge til rette slik at barn og unge kan delta i frivillige organisasjoner og i samfunnslivet uavhengig av økonomien til foreldrene. o At myndighetene må sørge for at alle barn og unge som har et behov for det får dekket medlemskontingent i organisasjoner gjennom hjemler i barnevernsloven eller sosialtjenesteloven. o At det må opprettes en statlig ordning som barne- og ungdomsorganisasjoner kan søke på for å dekke utgifter for barn og unge som hindres fra å delta av finansielle årsaker. o At det må utføres mer forskning på hvordan økonomiske barrierer bidrar til å holde barn og ungdom utenfor organisasjonslivet og organisert aktivitet, med særlig fokus på minoriteter. o At det må utvikles nasjonale retningslinjer for feriestøtte til barn og unge i kommunene, og at feriestøtte må sees på av myndighetene som et viktig sosialpolitisk virkemiddel. 3.2 Inkludering og ikke-diskriminering Fordommer og holdninger i samfunnet basert på alder fører til negativ særbehandling av unge. Umotiverte aldersgrenser for å for eksempel sitte i et styre, gå inn i en matbutikk eller leie en leilighet, krenker unges rettigheter og kan være et hinder for at unge skal kunne delta fullt ut i samfunnet. All særbehandling på grunn av alder er ikke diskriminering, men det er et problem at ingen i dag vet hvor utbredt aldersdiskriminering av unge er. Utenom arbeidslivet finnes det ingen nasjonale regler i Norge som verner barn og unge mot aldersdiskriminering, 15 noe som gjør det vanskelig å ta tak i diskrimineringen. Noen grupper barn og unge er ekstra utsatt for diskriminering eller hindringer. Barn og unge med nedsatt funksjonsevne skal sikres deltakelse både på skolen og i fritiden. Likevel møter mange hindringer i hverdagen. Barn og unge med minoritetsbakgrunn kan også oppleve fordommer og diskriminering. Myndighetene har et spesielt ansvar for å jobbe for å hindre diskriminering av grupper blant barn og unge. For å bekjempe diskriminering av minoriteter må inkluderingsarbeidet stå sentralt. Å drive inkluderingsarbeid krever motivasjon, kunnskap og innsats fra organisasjonene. Det er viktig at myndighetene legger forholdene til rette for at barne- og ungdomsorganisasjonene skal kunne jobbe med feltet. Ved ankomst til Norge som nyankommet utlending med flyktningliknende bakgrunn 16 har man rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Det er også et mål med 15 Forum for barnekovensjonen (2009), Supplerende rapport 2009, til Norges fjerde rapport til Fns komitè for barns rettigheter. 16 Integrerings- og mangfoldsdirektoratet Barne- og ungdomspolitisk program

15 ordningen at man skal styrke muligheten for deltakelse i samfunnet. En klar mangel i Introduksjonsprogrammet er at det ikke har fokus på deltakernes fritid. Myndighetene bør derfor spille på lag med organisasjonene for å få en helhetlig inkluderingsprosess. Samtidig må myndighetene vise respekt for organisasjonenes egenart og egenverdi. Denne respekten må ligge til grunn for alle diskusjoner om organisasjonenes rolle i arbeidet med inkludering. Etablering av frivillige minoritetsorganisasjoner går inn i en lang tradisjon der menneske med felles bakgrunn, interesser, mål eller ideologi organiserer seg for å engasjere seg i det man er opptatt av. Gjennom minoritetsorganisasjoner får innvandrere mulighet til å bli trygg på sin egen kultur, identitet og historie. Det er samtidig viktig å påpeke at også minoritetsorganisasjoner må være åpne for alle som kan stille seg bak formålet. Disse organisasjonene trenger gode rammevilkår, organisasjonskompetanse og nettverk for å kunne vokse og oppnå kontinuitet og jobbe for minoritetsungdoms interesser. Det er viktig at man stiller krav til nye organisasjoner, på samme måte som det blir stilt krav til andre organisasjoner. Samtidig er det viktig å sette krav som faktisk er mulige å nå for nye organisasjoner. o At aldersdiskriminering av unge må kartlegges med sikte på å sikre et bedre rettsvern mot usaklig aldersdiskriminering. o At det legges til rette for at barne- og ungdomsorganisasjoner kan delta aktivt i å skape aktiviteter og inkludere enslige mindreårige asylsøkere. o At barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge skal være naturlige samarbeidspartnere for å skape sosiale nettverk og gode opplevelser for deltakere i introduksjonsprogrammet. o At barne- og ungdomsorganisasjonene må få mulighet til å spille en aktiv rolle i forbindelse med opplæring i språk og samfunn gjennom introduksjonsprogrammet. o At myndighetene må sørge for rammer som gjør det mulig å ha et større fokus på veiledning og innsyn i minoritetsorganisasjonene. o At det må settes tilsvarende krav til minoritetsorganisasjoner som tradisjonelle organisasjoner. o At det må skapes møteplasser mellom minoritetsorganisasjonene og de tradisjonelle organisasjonene i Norge. o At myndighetene gjennom bevilgninger eller støtteordninger må legge til rette for at lokaler som er eid av frivillige organisasjoner blir bedre tilpasset personer med funksjonsnedsetting. o At unge med funksjonsnedsettelser i hele Norge bør få et godt tilbud dersom det er behov for transport til og fra aktiviteter på fritiden. o At personer uten oppholdstillatelse må ha mulighet til å være frivillige i barne- og ungdomsorganisasjonene. 3.3 Helse Barn og unge har rett til å ha et godt helsetilbud. I gruppene barn og unge er det spesielle utfordringer knyttet til psykisk og fysisk helse, og myndighetene må ta Barne- og ungdomspolitisk program

16 høyde for det både i helsevesenet og samfunnet forøvrig. Selvmord er en av de vanligste dødsårsakene blant ungdom. God selvtillit, sosial tilhørighet, sosial støtte, gode nære relasjoner og religiøs tilhørighet er i følge Verdens helseorganisasjon (WHO) viktige vernende faktorer. Men man må også se på bedring av barn og unge sin psykiske helse som et mål i seg selv. Seksuell og reproduktiv helse er også blant temaene som berører ungdom spesielt. Det er viktig med gode offentlige helsetjenester, og norske myndigheter har et ansvar for å sørge for at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter blir satt på agendaen og prioritert. Ungdom trenger et gratis tilbud hvor de har mulighet til å få legesjekk, testing for kjønnsykdommer, gratis prevensjon og samtaler med fagpersoner. Dette gjelder også for unge mennesker over 20 år. Det er for få timer seksualundervisningen i skolen, og undervisningen er av svært varierende kvalitet. Grensesetting og bevisstgjøring om egne og andres grenser må inkluderes som en viktig del av seksualundervisningen. For å sikre hiv-positives menneskerettigheter i Norge, må norske politikere fjerne straffelovens paragraf 155 som kriminaliserer hiv-positives seksualitet og bidrar til økt stigmatisering. Norge blir ofte sett på som et foregangsland knyttet til menneskerettigheter, og en kriminalisering av hiv-positives seksualitet sender signaler til andre lands myndigheter om at kriminalisering er akseptabelt. Ved å opprettholde straffelovens paragraf 155 bryter også Norge med klare anbefalinger fra UNAIDS. 17 o At norske myndigheter må styrke barne- og ungdomspsykiatrien ved å øke antall fagpersoner og gi økte bevilgninger øremerket barne- og ungdomspsykiatrien til kommunene. Tilgjengeligheten må økes og ventetiden må også kuttes. o At gratis helsetilbud for unge mennesker må forbedres for å styrke arbeidet med ungdoms fysiske, psykiske og seksuelle helse. o At læreplanen må utvides til å inneholde mer seksualundervisning, og at denne undervisningen må integreres i flere fag enn naturfag for å sikre en helhetlig tilnærming til temaet. Ungdom må også være med å utforme læreplanen. o At rammeplanen for lærere må inkluderer seksualundervisning, slik at lærerne får kompetanse på feltet før de underviser om det. o At Norge må avskaffe kriminaliseringen av hiv-positive gjennom å fjerne straffelovens paragraf 155. o At det seksuelle helsetilbudet til ungdom må styrkes. Alle helsestasjoner for ungdom må tilby gratis testing av seksuelt overførbare infeksjoner, inkludert HIV, og ha åpningstider som er tilpasset ungdom alization_en.pdf Barne- og ungdomspolitisk program

17 3.4 Tro og livssyn Artikkel 27 i Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling. Artikkel 14 understreker barnets rett til trosfrihet, men også at barnets foreldre har rett og plikt til å veilede barnet i samsvar med barnets gradvise utvikling. Ved fylte 15 år har man selv rett til å melde seg inn og ut av tros- og livssynssamfunn. I arbeidet med barns rett til trosfrihet, må det må derfor gis informasjon om denne livssynsmyndighetsalderen. Barn har rett til å få informasjon om hvilket tros- og livssynssamfunn de meldes inni, eller regnes som tilhørig av, selv om de er under 18 år. Å bli trygg på egen tro eller livssyn er viktig, både for å gjøre barn og unge trygge på egen identitet og for å gjøre de i stand til å møte andre med en annen tro eller livssyn på en god måte. Norske myndigheter må derfor legger til rette for barns rett til å velge og bli kjent med egen tro eller livssyn, både i skolen, i familien og i samfunnet ellers. Barn og unges refleksjon rundt tros- og livssynrelaterte spørsmål må anerkjennes som grunnleggende positivt. Myndighetene må derfor sørge for at denne holdningen preger offentlige utredelser og forskning rundt barn og unges liv. LNU mener o At myndighetene må føre en aktiv og mangfoldig tro- og livssynspolitikk, slik at barn og unge kan få et best mulig grunnlag for sin tro eller sitt livssyn. o At åndelig utvikling og religiøs praksis må regnes med når barn og unges fritid omtales og utredes av norske myndigheter og forskningsinstitutsjoner. o At det må legges til rette for at alle barn og unge kan utøve egen religion eller eget livssyn på en likeverdig måte. o At barn og unges medbestemmelse må sikres i tros- og livssynsamfunnene. 3.5 Klima og miljøvern Alle unge har rett til å vokse opp i et rent miljø, fritt for forurensing og miljøgifter og med gode muligheter til bruk av natur og grøntareal. Barn og ungdom kjenner best til sin egen livssituasjon, har kunnskap og viktige innspill til hva som skal til for å skape en miljøvennlig og bærekraftig framtid. Klimaendringene har mange og store konsekvenser for alle som lever på jorda, og barn og unge er de som skal leve med konsekvensene av dagens klimapolitikk. FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn og unge har rett til å gi uttrykk for sine meninger og få innflytelse i saker som angår dem. Barn og ungdom i Norge må derfor bli hørt når Norge skal delta i internasjonale klimaforhandlinger eller ta avgjørelser om nasjonal klimapolitikk. Det er viktig at unge tar ansvar for å snu utviklingen de menneskeskapte klimaendringene fører med seg, men det er også viktig at det ikke bare er vi unge som skal rydde opp etter tidligere generasjoner. Vi kan for eksempel spare Barne- og ungdomspolitisk program

18 energi, men myndighetene må legge til rette for mindre biltrafikk, mindre bruk av fossile brennstoff og bruk av miljøvennlig energi. o At hensynet til barn, ungdom og framtidige generasjoner skal komme først når miljøspørsmål skal veies opp mot andre hensyn. o At barn og ungdom aktivt inkluderes i arbeidet med klima, blir hørt og har reell påvirkningskraft. Deltakelsen må skje på barn og unges egne premisser o At ungdom får en fast plass i norske forhandlingsdelegasjoner på klima. o At Norge må sørge for utslippskutt nasjonalt og internasjonal i tråd med FNs klimapanels anbefalinger, gjennom en internasjonal forpliktende klimaavtale. o At Norge må arbeide for teknologioverføring og en finansieringsordning som sikrer land i Sør muligheten til klimatilpasning og kutt i egne utslipp, uten at det går på bekostning av retten til utvikling. o Norge må jobbe for mindre avhengighet av fossilt brennstoff, og prioritere utvikling av alternative energikilder fremfor utbygging av nye oljefelt. o At det må innføres ungdomskort på miljøvennlig kollektivtrafikk i hele landet. o At det må innføres 50% rabatt på kollektivtransport for elever, studenter og lærlinger. UTDANNING 3.6 Frafall i skolen I følge menneskerettighetserklæringen har alle rett til undervisning. I Norge blir denne rettigheten oppfylt for de aller fleste, men likevel faller endel ut av utdanningssystemet i løpet av skoletiden. Den videregående skolen i Norge har et for høyt frafall. Å slutte før tiden på videregående kan få store konsekvenser i et arbeidsmarked som setter høye krav til formell kompetanse. Mange av dem som dropper ut av videregående i dag, gjør det fordi de valgte feil linje. Feil valg av linje kan få livsvarige konsekvenser for en elev. Myndighetene må derfor ta rådgivningstjenesten på alvor, slik at elever kan ta informerte valg. Det er karakterene fra grunnskolen som har størst effekt på hvordan ungdommer klarer seg gjennom videregående opplæring. Sammen med sosial bakgrunn og kjønn er karakterene fra ungdomsskolen avgjørende for hva ungdom oppnår i videregående skole. 18 Myndighetene må se disse sammenhengene og tilpasse opplæringen slik at alle har mulighet til å fullføre videregående utdannelse. En annen viktig kilde til frafallet i videregående opplæring, er overgangen fra elev til lærling på de yrkesfaglige linjene. Hovedgrunnen til dette frafallet er at mange elever opplever å ikke få læreplass, samtidig som tilbudet som gis i 18 Markussen, Frøseth, Lødding og Sandberg (2008), Bortvalg og kompetanse, NIFU rapport 13, Barne- og ungdomspolitisk program

19 skolen i stedet for læreplass er så dårlig at mange ikke ønsker å benytte seg av dette. Det er viktig at det settes i verk tiltak for å sikre at alle elver som ønsker det får læreplass. Tøffere krav til omstilling i arbeidslivet gjør også at unge med lav utdanning er spesielt utsatt for å bli uføretrygdmottakere. Samtidig blir det færre jobber som ikke krever høy utdanning. Dette skaper spesielt tilpasningsproblemer for ungdom med lav utdanning. 19 Arbeidet for å hindre at ungdom står uten jobb fordi de ikke har nok utdanning, henger nøye sammen med arbeidet mot frafall i den videregående skolen. o At rådgivningstjenesten i skolen må styrkes, ved å stille klare krav til formell kompetanse hos rådgivere. Et slikt studium vil kunne bidra til å forhindre feil rådgivning angående retningslinjer og videre studier. o At årsaker til frafall i skolen må kartlegges og at dette må følges opp. o At det må satses på tilpasset opplæring i videregående skole, slik at forfallet forebygges ved at hver elev får målrettet oppfølgning på sitt nivå. o At det må brukes arbeidsformer i skolen som synliggjør den praktiske verdien av opplæringen. o At elever som får ikke vurdert i fag eller som slutter i løpet av utdannelsen må få kompetansebevis for den fullførte andelen av studieløpet. o At rådgivningstjenesten skal gi alle elever tilgang på tilstrekkelig informasjon og veiledning om utdanningsmuligheter i Norge og utlandet. o At myndighetene må jobbe for tilrettelegging av læreplass for alle elever som ønsker. 3.7 Språk i skolen Norge har siden 1885 hatt to formelt likestilte målformer, nynorsk og bokmål. Likevel er målformene fremdeles ikke reelt likestilte, og nynorskbrukerne får ikke rettighetene sine oppfylt. Selv 35 år etter at retten til å få læremidler på nynorsk og bokmål til lik tid og pris ble innført, mangler fremdeles mange nynorskelever lærebøker hvert år. Selv om det har blitt satt av penger til parallellutgaver de siste årene, har det ikke vært nok. Så lenge nynorsk er et mindretallsspråk, er det essensielt at elevene i alle fall får møte språket i lærebøkene og lære seg fagterminologi. Elever med andre morsmål enn norsk har krav på undervisning i morsmålet sitt. I dag varierer praksisen fra kommune til kommune. I noen kommuner får de fleste elevene den undervisningen de har krav på, mens det i andre ikke er bevilget nok penger til morsmålslærere. Det er viktig at alle som vokser opp i Norge får sjansen til å lære seg morsmålet sitt, og slik bli kjent med og i stand til å delta i kulturen sin. Bare ved å kjenne sin egen kultur kan en komme andre kulturer i møte på en god måte Barne- og ungdomspolitisk program

20 Samisk kultur og språk er en viktig del av Norges kultur. Lærebøker på samisk er viktig for å lære språket på alle områder. o At mangelen på lærebøker må kartlegges. o At alle fag må ha lærebøker på både bokmål og nynorsk. o At det må utarbeides retningslinjer for omfanget av og innholdet i sidemålsundervisningen. o At det må utarbeides retningslinjer for morsmålsundervisning som skal gjelde for kommunene. o At skolemyndighetene bør legge til rette for at elever i ungdomsskolen og videregående skole kan velge mellom flere fremmedspråk i tillegg til tysk, fransk og spansk. o At elever skal ha mulighet til å velge nordsamisk som andre fremmedspråk. o At elever som ønsker det skal få lærebøker på samisk. FRITID 3.8 Barne- og ungdomskultur Barne- og ungdomskultur er et samlebegrep der de fleste sider av barn og unge sin hverdag blir inkludert. For et levende kulturelt mangfold er det viktig at det finnes lokale møteplasser der barn og unge kan bygge sitt nærmiljø, og utvikle denne barne- og ungdomskulturen på sine egne premisser. Barn og unge har rett til et kulturtilbud der de bor. Deltakelse i kulturaktiviteter kan skape samhold og fellesskap på tvers av generasjoner og miljø. Kulturpolitikken må favne bredt både geografisk, sosialt og aldersmessig, og ha fokus på både den profesjonelle kulturen og amatørkulturen. Amatørkulturen må fremheves spesielt som et viktig bidrag til kunstnerisk mangfold, lokal forankring og læring. Mange kommuner støtter aktiviteter lokalt, men ser det ikke som sin oppgave å støtte arbeid på fylkesnivå. Myndighetene må derfor også styrke fylkeskommunens muligheter til å støtte regionale aktiviteter, og pålegge fylkeskommunene å gjøre dette. Det er også et problem at barne- og ungdomskultur av offentlige myndigheter ofte blir forstått som kultur fremført av voksne, profesjonelle utøver, for barn og ungdom. Samlinger der barn og unge utøver kultur, blir på sin side ikke regnet som barne- og ungdomskultur når støtte skal fordeles. I den profesjonelle kulturen ser man også at innslaget blant utøvere og kunstnere med innvandrerbakgrunn, nærmest er totalt fraværende. For å få til en endring er det viktig med et samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kulturinstitusjonene. Det er vanskelig å skape nye holdninger i den profesjonelle kulturen om en ikke opplever endring på grasrotnivå. Barne- og ungdomspolitisk program

21 Som forbrukere er ungdomsgruppen svært interessant for kommersielle krefter, men det er ikke ønskelig at det bare er disse kreftene som legger premissene for endringer i ungdomskulturen. Barne- og ungdomsorganisasjonene, der det er fellesskapet og felles opplevelser som står i fokus, representerer et motstykke til den økende individualiseringen av ungdomskulturen. o At myndighetene må legge til rette for at ungdomskulturen sikres vern mot ytterligere kommersialisering. o At Frifond og andre offentlige støtteordninger som legger til rette for unges aktivitet på egne premisser skal styrkes og videreutvikles. o At myndighetene må stille krav om at kommunale kulturskoler samarbeider med frivillige organisasjoner. o At Riksteateret, Rikskonsertene og Riksutstillingene i større grad må samarbeide med de frivillige kulturorganisasjonene i Norge. o At kulturorganisasjonene og de profesjonelle kulturinstitusjonene i Norge må samarbeide om å skape et mer mangfoldig kulturliv for unge. o At kulturskolene i Norge bør pålegges å samarbeide med det frivillige kulturlivet og bør fungere som et supplement til den frivillige kulturaktiviteten. o At myndighetene må legge til rette for at man kan få flere utdanninger innenfor kulturfeltet for å oppnå et mangfold blant kulturaktørene. o At offentlige instanser som deler ut midler til barne- og ungdomskultur, må ha representanter fra barne- og ungdomsorganisasjonene i sine fagutvalg. o At offentlige støtteordninger må være enkle og ubyråkratiske bruke for lokallag. o At myndighetene må legge til rette for også nye former for ungdomskultur og at disse må ivaretaes i støtteordninger. I ORGANISASJONENE 3.9 Inkludering i organisasjonslivet Organisasjonene i Norge har stor legitimitet, og denne legitimiteten gir organisasjonene et samfunnsansvar. Her er deltakelse for alle helt sentralt. I et samfunn der forskjellene blir mer og mer synlige, er det viktig å kunne tilby en arena der opphav, etnisitet, kjønn, legning, religion og funksjonsnedsetninger ikke skal ha betydning for om du blir inkludert, får tillit og lederoppgaver. Gjennom et godt og målrettet arbeid skal barne- og ungdomsorganisasjonene være åpne og inkluderende arenaer for samhandling og utvikling. Så lenge man kan stille seg bak formålet og eventuelt verdigrunnlaget til organisasjonen, skal man ha rett til å delta. LNU arbeider for åpne og inkluderende organisasjoner hvor alle barn og unge kan delta på aktiviteter, ta på seg ansvar og stille til verv. En grunnverdi i et Barne- og ungdomspolitisk program

22 demokratisk samfunn er at alle barn og unge har de samme mulighetene og rettighetene. LNU tar avstand fra alle former for negativ diskriminering. LNU mener at organisasjonslivet må være en diskrimineringsfri sone. Barne- og ungdomsorganisasjonene kan gjøre et viktig arbeid for å fremme likestilling mellom kjønnene. Ved å sette fokus på rekruttering og arbeide for en lik representasjon av begge kjønn i organisasjonene, kan man endre holdningene til unge mennesker som de senere vil ta med seg inn i arbeidslivet. Det å ha en funksjonsnedsetting, kan være en utfordring for å delta i frivillige organisasjoner. Organisasjonene har et eget ansvar for å legge til rette for at alle skal kunne delta. Organisasjonene må derfor være bevisste på dette ansvaret og sørge for at arrangementer er tilgjengelige for alle. o At barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge har en egenverdi utifra den aktiviteten eller interessen som samler medlemmene. Inkludering er ikke hovedaktiviteten i organisasjonene, men bør være en naturlig del i organisasjonenes organisasjonskultur og aktiviteter. o At alle barn og unge i Norge skal ha lik rett til å motta informasjon om muligheten til å delta i organisasjonsaktiviteter, delta i aktiviteter, få tillit og ha lederoppgaver. o At organisasjonene må være bevisste på at egenbetaling og foreldres deltakelse kan være ekskluderende faktorer, og ikke la dette være et hinder for at barn og unge skal kunne være med i en organisasjon. o At organisasjonene må sørge for at alle arrangementer i deres regi er tilgjengelige for alle deltakere. o At det må opprettes en ordning som barne- og ungdomsorganisasjonene kan søke på for å dekke utgifter til ledsagere, slik at barn og unge med behov for dette kan delta i organisasjonsaktiviteter. o At barn og unge med nedsatt funksjonsevne må få tilgang til alle organisasjonsaktiviteter. o At man må sørge for en god fordeling mellom kjønnene i organisasjonene, og at dette kan sikres ved målrettet rekruttering. o At det er viktig at informasjon om organisasjonsliv har en utforming som ikke favoriserer ett av kjønnene. o At alle skal ha lik rett til å bli valgt inn i forskjellige styrer, råd og utvalg. o At organisasjoner bør jobbe for å skaffe seg kompetanse for å kunne møte og være inkluderende overfor alle barn og unge, uavhengig av kjønn og seksualitet Miljøvennlig drift Holdninger blir ofte skapt i ung alder. Derfor har barne- og ungdomsorganisasjonene en viktig funksjon som oppdragere i miljøvern, og må se hvor viktig det er at barn og unge lærer gode miljøvaner tidlig. Barne- og ungdomspolitisk program