DØVEORGANISASJONEN Hva er en organisasjon? Lokale foreninger opprettes Oppgave:

Transkript

1 DØVEORGANISASJONEN Hva er en organisasjon? "En organisasjon er et kollektiv som arbeider systematisk for å realisere et eller flere eksplisitt formulerte mål". (Fra Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok) Lokale foreninger opprettes Den første døveforeningen i verden ble stiftet i Paris i 1834, men først i 1873 kom den første organiserte sammenslutning av døve i Norge. Før den tid var døveskolen samlingspunktet også for voksne døve. Det som skjedde i 1873 var at det ble opprettet en "Sygekasse for døvstumme" i Oslo. I 1876 ble sykekassen åpnet for medlemskap for døve i hele landet. Dette var et veldig viktig tiltak fordi det da ikke fantes noen trygdeordninger den gangen. Den første døveforeningen ble startet i Oslo høsten 1878 av de to døve akademikerne Lars Havstad og Halvard Aschehoug. Navnet var "De norske Døvstummes Forening i Kristiania". Døveskolens bestyrer Balchen som var hørende ble foreningens første formann. Formålet med døveforeningen forteller Odd-Inge Shcrøder om i "Tekstsamling 1". I formålsparagrafen sto det at foreningen skulle arbeide for døves åndelige og økonomiske framgang. Døveforeningenen har tradisjonelt hatt flere underavdelinger (se organisasjonskart fra Trondheim døveforening), og allerede i 1885 kom den første kvinneforeningen i Oslo. Der møttes kvinnene for å sy og strikke gevinster til basarer som ble arrangert for å samle inn penger til døveforeningen. Det var også et sosialt forum der de kunne diskutere sine problemer. I 1892 kom "De døves skiklubb" i Oslo, som var starten på døveidretten. Etterhver kom det også til andre underavdelinger som: dødelade (begravelseskasse), spareklubb, avholdslag, sjakk- og brideklubb, ungdomsklubb, kulturavdeling og feriehjem. Oppgave: Undersøk hvilke underavdelinger din nærmeste døveforening har idag. Finn også ut hvor aktive de ulike avdelingene er og hvilke aktiviteter der har. Er det noe som passer for deg?

2 Landsdekkende forbund Se sitat av Martin Henrichsen fra 1908 Johannes Berge en hørende døvelærer fra Trondheim tok i 1918 initiativet til et stiftelsesmøte for døveorganisasjonen. Den 18. mai i 1918 ble "Norske Døves Landsforbund" stiftet i Rødbygget i Trondheim. Formann ble Johannes Berge og styret besto av tre døve og tre hørende. Et av de sterkeste kravene fra den nye organisasjonen var at man skulle få egne døveprester i Trondheim og Bergen. En annen sak som også var prioritert var å lage et eget blad for døve i Norge. Se ellers de fire punktene om forbundets formål I 1920 ble det første landsmøtet holdt og et prøvenummer av bladet kom ut i den sammenheng. I 1933 ble den første døve formannen valgt. Han het Helmer Moe og var fra Trondheim. Han jobbet som steinhogger i Nidarosdomen. - Artikler fra Tegn og Tale og Døves Tidsskrift som gjenspeiler ulike saker og debatter man har hatt oppe i døveorganisasjonen finnes på Hvorfor er døveorganisasjonen viktig? Interessegruppe: "En gruppe, organisasjon som søker å fremme visse (politiske, økonomiske eller sosiale) interesser". (Fra Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok) Fra Hilde Haualands bok: "I endringens Tegn" Norges Døveforbund er en interessepolitisk organisasjon. Organisasjonen er drevet av døve og deres arbeidsinnsats er rettet mot ulike offentlige myndigheter. Mest er innsatsen rettet mot Sosial og Helsedepartementet, men i tillegg arbeider de mot Undervisnings og Forskingsdepartementet (UFD), Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet. NDF har også jevnlig kontakt med de ulike komiteene på Stortinget. Organisasjonen tar innimellom også opp saker i media. NDF eier Ål folkehøyskole, Designtrykkeriet AS og Døves Media. Norges Døveforbund er medlem av Døves nordiske råd, EUD (European Union of the Deaf) og WFD (World Federation of the Deaf). Saker døveorganisasjonen har jobbet for opp gjennom tidene:

3 Tegnspråk i undervisningen på døveskolene "På første landsmøte for Norske Døves Landsforbund i 1920 foreslo Henning Dahl en resolusjon som krevde at døveskolene skulle endre sin holdning til tegnspråket, og at alle døvelærere måtte kunne og bruke tegnspråket. Dette var et "revolusjonerende" forslag som dessverre fikk bare èn stemme. (Sander 1993, s. 23) Derimot ble et forslag fra Per Anderson, Oslo vedtatt. Forslaget nevnte ikke døveskolene eller døvelærerne: "Landsmøtet uttaler ønskeligheten av at de døves foreninger optar arbeidet for, at medlemmene bruker et vakkert tegnsprog med felles tegn over hele landet". (Sander 1993, s. 24) Døveorganisasjonen begynte altså tidlig å diskutere tegnspråkets plass i undervisningen av døve barn. I 1922 skrev forbundsformann Johannes Berge et innlegg i Tegn og Tale der han argumenterte for at man måtte få et ensartet tegnspråk for hele landet. Han skrev blant annet dette: "... Vi mener at skolen bør ta hånd om barnets tegnsprog fra og med første klasse. Tegne er det eneste meddelelsemiddel barnet kan bruke og forstå i dets første skoleår. Det er da stikk i strid både med enhver god pedagogsisk regel og med anlmindelig sund menneskeforstand at ikke så langt gjørlig utnytter dette grunnlag for barnets oplæring og utvikling. Og det er likeså meningsløst å overlate oplæringen i de døves fremtidige innbyrdes talesprog - tegnet - til elevene selv, hvorved de utvikler sig et skolesprog, som ikke brukes av dem som voksne. Man pleier da ellers i all almindelighet å følge den regel at barneskolen skal gi nyttig lærdom for livet og at det som der skal læres skal læres rett. Tegnsproget danner ingen undtagelse fra denne regel. Det kan læres i barneskolen, og det bør da også læres rett der." Uttalelsenen og kravet blir sterkere etterhvert som årene går. Døveorganisasjonen har kjempet for at tegnspråk skal brukes i undervisningen av døve barn. Tegnspråkopplæring for foreldre til døve barn og lærere som underviser døve har også vært viktige kampsaker. Dette har ført til at døve barn får opplæring i og på tegnspråk helt fra 1. klasse og ut videregående skole. Foreldrene har også fått rett på 40 ukers tegnspråkopplæring. Lærere som underviser døve barn må ha tegnspråkopplæring. Kilder: "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 175 år ", Thorbjørn Johan Sander Døves Forlag AS 1999, "Døveorganisasjonens historie", videomanus skrevet Thorbjørn Johan Sander. "La døveskolen leve" Andreas Christian Møller innførte tegnmetoden ved døveskolen i Trondheim i 1825, men døveskolene som senere kom i Oslo (1848), Bergen og Kristiansand (1850) brukte den orale metoden. De mente det samme som senere ble nevnt i resolusjon på Milano-kongressen i 1880; at tegnspråket hemmet taleutviklingen. (Per Eriksson, 1994) Man har altså diskutert undervisningsmetoder i døveskolen siden midten av 1800-tallet. Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1970-tallet har ikke tegnspråk vært brukt i undervisningen av

4 døve barn. Lars A. Havstad, som selv var døv, kjempet for obligatorisk skolegang for døve. (Schröder, 1998) Døveorganisasjonen har helt siden Norges Døveforbund ble opprettet i kjempet for å bedre døves skoletilbud. Forbundet har bl.a. hatt eget skoleutvalg, og i 1986 ble det vedtatt på landsmøtet å sende en resolusjon til Stortinget om et formelt vedtak som lovfestet døves rett til to-språklighet og en tospråklig undervisning. Med Prosjekt S i 1988 ville Stortinget redusere antall døveskoler og integrere alle døve barn. Døvesamfunnet mobiliserte alle krefter og protesterte. Resultatet ble at døveskolen fikk bestå. (Sander, 1994, video: "La døveskolen leve") Kampen for tegnspråk i døveskolen fortsatte, og i 1997 fikk man 2-4 i Forskrift for grunnskolen. Dette var en ny tegnspråkforskrift som sikret elever med tegnspråk som førstespråk rett til opplæring i og på tegnspråk, i et tegnspråkmiljø. Dette året fikk også døve egne læreplaner i de fire fagene; tegnspråk som førstespråk, norsk for døve, engelsk for døve og drama og rytmikk for døve. I disse læreplanen skal fagene tegnspråk som førstespråk, og norsk for døve danne grunnlaget for døves funksjonelle tospråklighet. Lærere som underviser døve barn skal nå ha en viss kompetanse i tegnspråk, derfor må de fullføre et 10-vektallskurs i tegnspråk på høyskolenivå. Yrkesskole for døve Allerede i 1916 ble det vedtatt i Stortinget at det skulle opprettes en fortsettelsesskole for døve. Denne fortsettelsesskolen skulle for guttene inneholde snekkeri, skomakeri og skredderi, mens jentene skulle få opplæring som syersker og i husstell. Saken ble med jevne mellomrom tatt opp på landsmøter i NDF, men det skulle likevel gå lang tid før det ble alvor av disse planene. Først i 1942 ble det opprettet en yrkesskole for døve. Den ble opprettet i Bergen Døveforenings hus og var bare for gutter. Noen år senere ble det opprettet tilsvarende skole for jenter i Stavanger. Dette var en stor triumf. (Sander, 1993) Med opprettelsen av yrkesskolen begynte jobben med å utvide yrkestilbudet for døve ut over de tradisjonelle S-yrker. Guttene fikk først en ny linje for jern og metall. Det ble også blant annet foreslått revisorutdanning, men man fant ut at døve passet best til praktiske yrker. (Sander 1993). Dette er saker NDF har arbeidet med fram til i dag. Først med utbygging av en tolketjeneste for døve, åpnet det seg bedre muligheter til å ta høyere utdanning. Det meste av denne utdanningen blir altså gjennomført ved hjelp av tolk, men man har på Høyskolen i Sør- Trøndelag og ved universitetet i Oslo opprettet egne tilbud for døve studenter. I 1999 mistet to døve fiskere jobbene sine på grunn av døvheten. Dette minner oss på at det stadig dukker opp saker å kjempe for (Døves Tidsskrift 2/99). En av fiskerne fikk senere tillatelse til å vende tilbake til arbeidet med en dispensasjon som må vurderes annethvert år, kampen er altså ikke over (Døves Tidsskrift 8/99). Lovverket hindrer døves adgang til en del yrker. Spesielt er det strenge regler for arbeid til sjøs, og som gjør at døve for eksempel ikke kan få arbeide på boreplattform eller på skip. Tolking I 1964 ble det bestemt at NDF skulle ta seg av administrering av tolkeutdanning.

5 Det var en kamp for å få Rikstrygdeverket til å dekke tolkeutgifter, og da de endelig gikk med på dette, var timelønnen så lav av NDF ikke kunne akseptere det. Tolking ble bare dekket i spesielle situasjoner, ved legebesøk og ved innleggelse på sykehus. Utenom dette kunne man få dekket gruppetolking fra et statstilskudd som forbundet fikk. I andre situasjoner måtte døve betale selv, eller be tolker stille opp. (Sander, 1993) I 1975 opprettet NDF et tolkeutvalg som skulle ta seg av tolkesaker. Da skjedde det noe; Kirke- og utdanningsdepartementet opprettet en arbeidsgruppe som skulle ha ansvar for gjennomføring av det første utdanningskurset for døvetolker. Dette kurset var på tilsammen fem uker inkludert praksis, og i 1978 tok det første kullet eksamen, og fikk dermed departementets "legitimasjon" som godkjente tolker. Like etterpå opprettet tolkene Norsk Døvetolkforening. (Sander, 1993). I 1981 fikk tolkene betalt lønn fra trygdekontorene og dette året ble det satt av 1 million kroner på statsbudsjettet til tolk for døve. Hver døv person fikk utdelt 60 tolkekuponger á en halv time, som skulle dekke deres behov for tolkehjelp til dagliglivets gjøremål per. år. Denne tolkingen ble dekket av staten. Da denne ordningen trådte i kraft var det en stor dag i norsk døvehistorie. Forbundet jobbet videre for at departementet skulle sette av nok midler slik at utdanningen av tolker, og tolkenes arbeidssituasjon kunne bedres. Døve var avhengige av tolkehjelp i forbindelse med videreutdanning, derfor var utbygging av tolkesentraler viktig. Men det var ikke vedtak på hvem som skulle dekke utgiftene og dermed hadde ikke døve lik rett til utdanning. (Sander, 1993) I 1989 ble tolkeproskjektet satt igang, prøveordning med tolkesentraler i blant annet Oslo, Trondheim og Tønsberg. Fra 1.januar 1994 ble tolketjenesten organisert som en del av hjelpemiddelsentralen. Målet var en landsdekkende tolketjeneste og i 1997 hadde alle Hjelpemiddelsentralene i landets 19 fylker etablert tilbud om tolketjeneste For å få rett til døvetolk må det foreligge et vedtak fra Trygdekontoret. Når dette foreligger har døve som ønsker høyere utdanning rett på døvetolk i undervisningen. I jobbsammenheng har man rett på 30 timer tolking i måneden, og til dagliglivets gjøremål har man hatt rett på 60 timer i året (500 for døvblinde). Tolkeformidlingen skulle følge opp hvor mye man har brukt av kvoten. I 1989 ble det satt igang utdanningskurs for tolker. (Sander, 1993). Idag er det Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og Høgskolen i Sør-Trøndelag som utdanner tolker. For de uten tidligere tegnspråkkompetanse er utdanningen 3-årig, for de med denne kompetansen er den 2-årig. De som har tegnspråkkompetanse fra før må likevel ta eksamen i Tegnspråk grunnkurs for å få godkjent tolkeutdanning ble det varslet at ordningen med midlertidig godkjente tolker skulle opphøre. Etter argumenter fra døveorganisasjonen ble det vedtatt at ordningen skulle få fortsette en stund til, og midlertidig godkjente tolker fikk siste sjanse til å ta tilleggs-utdanningen i moduler, slik at de kunne bli offentlig godkjente. (Døves Tidsskrift 2/99) I tillegg til tolkeprosjektet fra satte Tolketjenesten i Sør- og Nord-Trøndelag i gang et "Skoletolkprosjekt" ( ) som gikk ut på at også tolker som tolket i høyere utdanning skulle tilknyttes tolketjenesten da tolking i høyere utdanning også faller under folketrygdens ansvar. Denne form for organisering viste seg å være effektiv i forhold til å best mulig utnytte de knappe tolkeressurser som finnes. Det ble en lang kamp. Først i 2001 ble det

6 bestemt at undervisningstolker i høyere utdanning skulle organiseres gjennom Hjelpemiddelsentralenes tolketjeneste. Fra og med 2002 er taket for tolking til dagliglivets gjøremål opphevet slik at døve kan bruke tolk ut fra den enkeltes behov. Hørselshemmede og døvblinde har nå ingen begrensninger når det gjelder antall timer de har til rådighet. Tolkeformidlingen er lagt under hjelpemiddelsentralene, som dessverre har kort åpningstid, og behovet for tolker er langt fra dekket. Dagens største utfordring i forhold til Tolketjenesten er økonomi. Hørselshemmede og døvblinde har med hjemmel i Folketrygdloven lovfestet rett til tolk. Likevel ser vi at økonomi er et hinder for formidling av tolker, spesielt etter Hjelpemiddelsentralens stengetid. For eksempel i Sør-Trøndelag finnes det få frilanstolker og Hjelpemiddelsentralen har ikke midler til å betale ansatte tolker overtid. Myndighetene har nå opphevet taket på antall tolketimer til dagliglivets gjøremål, et økende antall tolkebrukere tar høgere utdanning etc. For mange er tolk nøkkelen til likeverdig deltagelse i samfunnet og myndighetene står ovenfor en stor utfordring når det gjelder tilbudet om tolketjeneste. Kilde: " Historien om tolkeyrkets fremvekst : hvordan døvetolker og døvblindetolker ble en egen yrkesgruppe i Norge", Heidi Woll, Døves Forlag 1999 NRK for døve? NDF har siden fjernsynet kom til Norge kjempet for et bedre tilbud for døve. Det har vært vanskelig for sentrale myndigheter og NRK-ledelsen å forstå døves ønsker og behov. De mente at det var de døve som måtte bli bedre til å munnavlese og som et ledd i dette sendte de i 1974 munnavlesningsprogrammet "Lytt med øynene". På tross av at NRK i 1978 sendte tegnspråkkurset "Kan du se hva jeg sier?" og Ettermiddagsnytt ble tekstet, var ikke NDF fornøyd. Det ble nå diskutert streik mot NRK på grunn av det dårlige tilbudet til døve bl.a. ved dårlig teksting av programmer og dårlige sendetidspunkt for repriser med tekst. En streik mot NRK ble foreslått første gang i 1976, men ble ikke en realitet før NRK hadde i denne perioden kommet med enkelttilbud til døve men da NRK i 1988 sluttet med teksting av Ettermiddagsnytt, ble dette i Døves Tidsskrift omtalt som "en hån mot døve". Nå hadde de døve fått nok, og det ble på landsmøtet dette året gitt støtte til en lisensstreik. Forbundet ville ikke stå ansvarlig for denne ulovlige aksjonen. Det ble derfor opprettet en streikekomité utenom forbundet. Lisenspengene for de streikende ble satt inn på egen postgirokonto og kravene ved streiken var: Daglige nyheter på tegnspråk. Bruk av døvetolk i TV programmer. BarneTV tilpasset for døve. Teksting ved førstegangs-sending. Døveprogrammer TV og egen konsulent for døve i NRK-fjernsynet. (Sander 1993) Resultatet av denne streiken ble at NRK kom med konkret tilbud om daglig nyhetssending på tegnspråk, månedlige halvtimes døveprogrammer, tilrettelegging av barneprogrammer, og som et mål å tekste 80% av alle programmer når den nye tekstemaskinen kom i drift. Aksjonskomiteen syntes disse løftene var så klare og positive at de avblåste streiken og lisenser som var blitt innbetalt på den sperrede kontoen ble tilbakeført til NRK. I dag har har NRK også tilbud om tolket TV om ettermiddagen. Tjenesten kan brukes dersom man har en digital dekoder samt en TV med bilde i bilde-funksjon eller en annen tv-skjerm i tillegg.

7 Inntil videre er NRK i gang med å forbedre tekstebehandlingsprogrammet slik at det skal gå enda raskere å skrive under sending med det systemet som finnes i dag. Hos TV2 er man også i gang med å forberede økt teksting fra 1.januar Reklamekanalen ble pålagt i de nye konsesjonsvilkårene å legge opp til mer teksting. Rødbygget Etter at Trondheim offentlige skole for døve ble flyttet fra lokalene i Bispegata i Trondheim, startet kampen for å bevare den gamle døveskolen som kultursenter for døve. I 1989 ble det opprettet et utvalg som skulle sikre lokalene og at de ble brukt til beste for døve. (Sander 1993). I 1990 ble dette utvalget avløst av stiftelsen Norsk Døvehistorisk Museum. Målet var å erverve hele "Rødbygget", og finansiere dette kjøpet ved utleie av lokaler. Men det var allerede lagt planer for lokalene. I dag er det Trondheim Ingeniørhøyskole som disponerer bygningsmassen mens NDF leier deler av det gamle Rødbygget. Dette huset rommer det døvehistoriske museet som ble innviet i Trondheim døveforening har åpen kafe der hver lørdag, studentforeningen RAFT har samlingssted der Døves menighet og døveprestene har kontor der. I tillegg har Rådgivningskontoret for døve og døvblinde fått kontor og møterom der. Det har helt siden NDF tok over deler av bygget, vært diskusjoner om hva huset skal brukes til. NDF ville blant annet at døve studenter og tolkeutdanningen ved Høyskolen i Sør-Trøndelag (HiST) skulle flytte inn. Men ledelsen ved HiST ville ikke dette da de mente dette segregerte den døve studentgruppen fra resten av studentene. (Aase Lyngvær Hansen - muntlig informant) Døve og forsikring Da yrkesskolen for døve ble opprettet i 1942, oppdaget man at ingen forsikringsselskaper ville påta seg å tegne ulykkesforsikring for elevene. Dette avdekket rystende forhold, og yrkesskolen sammen med NDF gikk inn for å rette på flere ting. Det viste seg at døve var generelt dårlig stilt overfor forsikringsselskapene, som heller ikke ville la døve tegne livsforsikring på vanlige vilkår. 1.januar 1954 var man kommet så langt at døve kunne få ulykkesforsikring ved å betale "bare" 50 prosent i tilleggspremie. Forbundet måtte jobbe videre med saken og i 1964 ble tillegget redusert til 25 prosent. I dag får døve forsikring på lik linje med hørende, og dette er en av de store kampsakene NDF har vunnet fram i. (Sander, 1993) Kan døve kjøre bil? Det har ikke vært lett å få myndighetene til å forstå at døve er like gode/dårlige sjåfører som andre. Døveprest Bonnevie var den første som i 1933 la fram forslag om at døve skulle kunne få førerkort på lik linje med hørende, han henviste til erfaringer man hadde gjort i utlandet; at døve "kan føre motorvogn på en helt betryggende måte" (Sander,1993). Men kampen ble langvarig her i landet. Det var mange restriksjoner, og de ble fjernet en etter en. Ikke før i 1967 kunne døve i Norge få førerkort på lik linje med hørende. Kampen er fremdeles ikke over. Døve har for eksempel problemer med å ta sertifikat for minibuss. Det er Statens Helsetilsyn som setter krav om at man skal kunne oppfatte tale fra 4 meters avstand uten høreapparat for å få utvidet sertifikat. Statens Helsetilsyn konkluderer slik i svar på klagebrev: "Vi kan ikke se at hørselshemmede diskrimineres ved førerkortforskriftenes krav eller helsemyndighetenes dispensasjonspraksis". (Døves Tidsskrift 2/99).

8 Oppgave: Vet du om det er noen av disse sakene man fremdeles jobber med? Undersøk på ta kontakt med døveforbundet om nødvendig. Undersøk også hva HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) jobber med på Litteraturliste Sander, Thorbjørn J. : Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år (Døves Forlag AS, 1993) Woll, Heidi: " Historien om tolkeyrkets fremvekst : hvordan døvetolker og døvblindetolker ble en egen yrkesgruppe i Norge", Døves Forlag 1999