N O R S K R I F T. Redaksjon: Bernt Fossestøl, Gudleiv BØ, Asfrid Svensen Kjell Ivar Vannebo, rom C236, Wergelands hus C316, C318, C230,

Transkript

1 N O R S K R I F T Redaksjon: Bernt Fossestøl, Gudleiv BØ, Asfrid Svensen Kjell Ivar Vannebo, rom C236, Wergelands hus C316, C318, C230, Manuskripter kan leveres direkte til disse eller sendes til: NORSKRIFT Institutt for nordisk språk og litteratur Postboks 1013, Blindern OSLO 3 Manuskriptene bør være skrevet på maskin i A4-format, med linjeavstand l~, marg ca. 4 cm. og med reine typer på et godt fargeband. NORSKRIFT er et arbeidsskrift og er følgelig beregnet på artikler av foreløpig karakter. Ved eventuelle henvis ~inger til disse bør det derfor på en eller annen måte markeres at det dreier seg om utkast. Artiklene kan heller ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse fra forfatterne.

2

3 0ystein Rottem Innledning til to artikler om Hamsun I forordet til sin studie i Hamsuns forfatterskap, Illusionens vej (Kbhvn. 1974, s.?), skriver Jorgen E. Tiemroth at utviklingen i forfetterskapet viser "en reduktion fra sublim nihilisme ti l p o si ti vi tet a ; lavere orden". Selv om ikke alle vil skrive under på den negative ~rurderingen av Hamsuns seinere forfatterskap son ligger implisitt i dette utsagnet, så opererer de fleste litteraturhistorikere og Hamsunforskere med en klar forfatterskapsutvikling, hvor det viktigste omsvinget hevdes å ha skjedd i perioden lolo. I løpet av disse årene tar Hamsun gradvis til å problematisere det modernistiske, nihilistiske og subjektivt-romantiske verdiunivers vi finner i ungdomsromanene, og begir seg ut på leiting etter en ~oralsk og ideologisk medisin som skal kunne helbrede det han selv kaller sin "nevrasteni". Det er videre skolelærdom at Hamsun, særlig fra og med Bom av tiden/ Segelfoss by, utvikler en anti-kapitalistisk kritikk hvor han eksperimenterer med arkaiske, pre-kapitalistiske utopier som botemiddel mot det moralske forfall og den dekadense som den moderne tid (industraliseringen, urbaniseringen og kapitalismen)etter hans mening har brakt med seg. Denne verdimessige nyorienteringen leper parallelt med et fortellerteknisk skifte hvor Hamsun gir slipp på ~0-åras personale synsvinkel og går over til en autoral 1 realislisk~ bredt samiunnsskildrende og samfunnskritisk diskurs - et skifte som faller sa=en med allmenne utviklingstrekk i norsk litteraturhistorie i sa=e tidsrom Ura ny-romantikk til ny-realisme). De to artiklene i dette nummeret av norskrift representerer et forsi~tig forsøk på å problematiser-e dette domi:1erende synet selv om de i ::ormen framstår som analyser av to enkeltverk~ Derfor vil jeg inn-

4 - 2 - ledningsvis gjøre kort greie for noen av syns}j'-1nktene våre på forfatterskapets utvikling" Det er selvsagt ingen tvil am at det finner sted betydelige omveltninger i l~pet av Hamsuns forfatterskap, men de fleste Hamsun-forskere har hatt en tilbøyelighet til å stirre seg blind på og overdramatisere disse - rett nok betydningsfulle - ytre endringer og har dermed oversett at en rekke av 9Q-årsromanenes konflikter og verdier overvintrer hele forfatterskapet gjennom og skaper uorden i "sosialmoralisten" Hamsuns forsøk på å skape et verdiunivers med det enkle, ureflekterte liv, jorddyrkeren og en pre-kapitalistisk samfunnsfo~~sjon som hovedpillarene~ Å påvise pertinente trekk i Hamsuns forfatterskap er selvsagt ingen sensasjonell nyhet. Allerede A. H.1-linsnes hevdet at "Hamsuns diktning danner et gj ennomfort organisk hele" (lvinsnes: Norsk litteraturhistorie, bind V, Oslo ln56, s.466), og for den ideologikritiske lesning av Hamsun har det hele tida vært et 7iktig poeng å påvise den ideologiske sammenheng i forfatterskapet (se min kritikk av ideologikritikkens manglende blikk for det d)~amiske forløp i Hamsuns forfatterskap, i forordet til Lea Loewenchal: Om Ibsen og Ham ~' Oslo 1980, s.29-35). Men vi tror det er ~~lig å argumentere for denne sammenhengen ved hjelp av andre begrepe~ og ut fra andre synsvinkler enn disse, Vi tar således avstand bå<oe fra 1,/insnes' "orga.'l. iske" syn (til det er vi ior opptatt av konfliktene og disharmoniene både innenfor det enkelte verk og verkene i mellom) og fra den reduksjonistiske ideologikritikkens forsøk på a plassere de enkelte verk inn i en statisk "modell" over en (pre)fascistisk ideologi. Gjennom de to tekstanalysene setter vi altså sp,jrsmålstegn ved oppdelingen i en krisepreget ungdomsperiode med ~J8pleks psykologisk karakterskildring og en "!!laden", avklart periode hvor det er de enkle karakterene som dominere~~ Både i 90-åra es seinere oppviser 3am~ SUIJ.S romaner en verdimessig uavklarthet og tve~y::!ighet som bl~ao ~an påvises gjennom. en fortellerteknisk analyse a~ :orholdet mellom forfatteren (den irndanence) og jeg-fortelleren, Ce skikkelser som har

5 - 3 - synsvinkelen og de andre personene som befolker romanene. Et annet viktig utgangspunkt er den antakelse at Hamsun i 90-åra i~~e n~dvendigvis er den "ukarakterens" dikter som han er blitt oppfattet som, men at hans helter oppviser en del samlende karaktertrekk som gjør det mulig å oppfatte og beskrive dem som typer. Disse "typenes" karakteristika er beskrevet tidligere. Og de inngår i en lang litterær og idehistorisk tradisjon. Som det framgår av WØides analyse av Mysterier, mener vi i tråd med dette at det vil være fruktbart å betrakte Hamsuns 90-årshelt som en ny variant av estetikeren og den romantiske helt. Videre forsøker vi å vise at Hamsun så langt i fra gav seg de ubevisste impulser i vold i 90-åra, og at det er for lettvint å avfeie ham som en "ureflektert" ny-rornintiker. Det vil tilsløre det faktum at han var en skarpsindig og reflektert analytiker som framfor alt dissekerte og moraliserte over helta~e sine, mer enn han identifiserte seg med dem. Analysen av Mysterier går tett inn på teksten for å skaffe til veie "bevis'' for at en slik hypotese holder. Den biografisk orienterte Hamsun-forskning har boltret seg i sammenhengen mellom forfatterens liv og hans verker. Og det er ingen grunn til å avvise at det finnes en slik tett forbindelse ~ellom Hamsw~s egne opplevelser og de skildringer han gir i sine verk. Han dikter langt på vei på sine egne livserfaringer (som de fleste andre farfattere). ~en samtidig ligger det en ofte påvist fare i en ensidig biografisk prosedyre, især overfor en litteratur som er sterkt subjektiv i sin diskurs. Det er fristende å identifisere jeg-fortellernes og hovedpersonenes utsagn med forfatterens egen r0st~ Denne fallgruben har mange biografisk orienterte forskere falt i når de har analysert Hamsuns?0-årsdiktning. Mer verksentrerte forskere har ~midlertid ikke vært fremmed for den tanken at Hamsuns 00-årsroRane~ ikke kan la seg uttømmende fortolke som lett forkledde bekje~nelseskriftero H2msuns foredrag om psykologisk litteratur avslmrer en dobbeltholdning i forhold til den indre virkelighet han vil beskrive~ På den ene siden vil han innta vitenskapsmannens analytiske og middelbare posisjon: han vil belyse og forh0re en sjel; spidde den vageste rorelse i

6 - 4 - den på sin nål og holde den opp til sin lupe (bemerk den naturvitenskapelige metaforikken!), På den annen side gir han seg umiddelbarheten i vold når han lar seg fange inn i inspirasjonens ukontrollerte rus og formidler, tilsynelatende i ubearbeidet form, de visjoner og erfaringer den gir ham, Men i virkeligheten er selvsagt disse erfaringene også bearbeidet når de gis dikteriske uttrykk. Forfatteren får dermed en dobbeltrolle, Han blir både den som forhører, og den som forhøres; han spidder og han spiddes, han holder lupen og ligger under den. ~Den intrpspektive erkjennelsesprosessens dobbeltnatur, hvor subjektet for erkjennelsen faller sammen med obejktet for erkjennelsen, belyser så forfatteren gjennom sine oppdiktede skikkelser: de holder lupen over sin egen sjel, samtidig som forfatteren holder sin lupe over dem. En slik dikterisk metode utelukker en naiv identifikasjon mellom forfatter og hovedperson. Allerede i Sult kan vi tydelig registrere den fortellertekniske distansen mellom et opplevende jeg og et fortellende jeg, en distanse som tilsvarer en spaltning mellom et jeg som befinner seg i de umiddelbare innfalls vold, og et jeg som har e~ reflektert, til dels moraliserende eller ironisk avstand til denne umiddelbarheten, Den samme distansen finner vi også i Mysterier, bare i mer tildekket form. Her finner vi en smertefull gjennomstråling av eksistensielle væremåter som i stedet for å være idealer, avsløres som illusjoner av årsaker som både Nagel og den storskrytende foredragsholderen Hamsun erkjente. I Pan er distansen mellom forfatter cog hovedperson aller tydeligst (noe de fleste Pan-fortolkere har vært oppmerksom på), I denne romanen blunker forfatteren stadig vekk til leseren bak den selvbedragerske Glahns rygg, samtidig som han gjennom de lyrisk-subjekti~e sekvensene tilslører at han mer er ute etter å avsløre Glahns grunnleggende svakheter enn identifiserende å forkynne de samme verdier som Glahn. Den samme dialektikken mellom avsløring og tildekking finner vi også i den fjerde store romanen fra 0 0-åra, Victoria. Selv om den naive identifikajonene mellom helt og forfatter etterhvert er forlatt i Hamsunforskningen, så mener vi likevel at det er lagt for liten vekt på Hamsuns smertefulle.bevissthet om?0-årsheltenes uti l-

7 - 5 - strekke lighet. Ikke minst leverer den reduksj anistiske i deo logikritikken en rekke skoleeksempel på feilslutninger, basert på at hovedpersonenes utsagn uten videre blir tatt for pålydende verdi. Etter vanlig oppfatning kommer Hamsun først ut på 1900-tallet vaklende til den innsikt som vi mener han allerede har i 90-åra. Forskjellen er at han i 90-åra bare viser medaljens bakside~ mens han seinere i langt sterkere grad eksperimenterer med positive løsninger på det moderne, fremrnedgjorte menneskets eksistensielle problemer, samtidig som han bevarer fascinasjonen av den livsholdning han utleverer. Allerede fra og med Mysterier framhevet Hamsun utfoldelsen i naturen som et mulig positivt alternativ til det konvensjonelle sosiale liv. Det er imidlertid typisk for f.eks. Nagel og Glahn at de ikke makter å fastholde sitt forhold til naturen. Naturekstasen er flyktig, ikke varig. 90-årsheltene lever alltid på spranget: varighet strir mot deres "natur". Deres livsholdning er nytende og dermed flyktig. Eksperimenteringen ~ed naturunderkastelsen representerer derfor heller ingen losning på deres fremmedgjmrings- og identitetsproblemer. Det naturforbundne liv stilles o=pp som en utopi som ikke kan realiseres som varig alternativ, nettopp fordi menneskenaturen er ubestandig. Den selvoppgivende naturunderkastelsen når derfor aldri utover den momentene opplevelsen, Når 90-årsheltene trer i forhold til naturen, er det i bunn og grunn snakk om et utvendig forhold. Deres krampaktige subjektivitet kan ikke forsones verken med det samf~nn de lever i - som de dessuten fordmmmer og forkaster - eller med den natur som omgir dem~ De underkaster seg naturenj men er ikke innordnet i denq De trer i forhold til den, i stedet for å inngå i denqved å projisere sin egen angst eller underlegenhetsfolelse over på naturen reproduseres deres samfunnsmessige isolasjon og apati i naturopp leve ls en. ~laturen blir således ikke et reservat hvor heltene kan gjenfinne sin menneskelighet, men snarere et speil hvor deres totale sosia~ situasjon - både avmakten og opprøret - reflekteres. Så lenge naturen bare blir et resonansron :or subjektets narcissistiske selvbeskuelse~ får den faktisk paradoksalt nok ingen selvstendig verdi hos de modernistiske

8 - 6 - ny-romantikerne i 90-årao Problemet for forfatteren blir altså å finne verdier som er forcnkret utenfor det isolerte individet. Hvis ikke vil verdiene fordampe mellom hendene på han og etterlate ham igjen som en hjeml;ls Ahasverus på evig jakt etter en opplevelsesfylde som selve jakten u:muliggjd,r. Drevet til veggs av denne fastlåste dialektikken satse:c Hams= på det enkle liv, den ureflekterte jorddyrkeren, den stavnsbc;.ndne og sosialt immobile bygdebefolkningen som ikke har latt seg forf~re av den moderne sivilisasjons skinn-verdier. Poenget i analysen e.v Mc.rkens gr:'de er at Hamsun imidlertid bevarer den samme ambivalensen til disse halvt patetiske løsningsforeøkene også her. De motsigelsesfylte livsformene som den nye enkelheten skulle erstatte, flytter med p2. lasset. For det første er det et påfallend.e trekk at den enkle tilværelsesforn:en som framsettes som ideal og positivt alternativ, ofte blir skildret med medfølelse, ja, medynk. Medlidenhet med personer som leva:c sitt liv '.lnder enkle kår og under samfunnsformasjoner som andre steder idealiseres, får idealet til å framtre i en merkverdig dobbeltbelysning. For det andre skjuler den anti-kapitalistiske kritikken i hans seinere forfatterskap en fascinasjon av dynamikken i den samme kapitalismen, en dynamikk som individualpsykologisk nettopp korresponderer med den ~~gel på tilfredshet, rotfasthet og ytre verdiforankring som var?o-årsheltenes skjebne, og som Hamsun vender tilbake til på ~~tt og på ~ytt i vagabondenes og landstrykernes skikkelse. Hamsun fortsetter altså hele livet å dikc:e på sin skrekkblandede fascinasjon av det outsider- og landstrykerliv hvis tragiske lodd han helt fra starten gjennomskuet og illustrerte i sine romaner~ Det er denne tragiske bevissthet vi vil forsøke a påvise og beskrive i de to analysene som følger. Ut fra en hermeneutisk erkjennelse av at enhver fortolk~ing er forutsetningsbeste!llt, d.v.s. definert av tolkerens holdninge:c og det :Oegrepsappara-c som anvendes, gjør \.Joide i sin artikkel Tilværelsens uc.l~di~g innledningsvis rede for den forståelseshorisont som tol:..::::1ingen 2.12 ~1ysterier er g~ort ut fra., Ran plasserer hovedpersonen inn i e~ europeisk tradisjon som estetiker og romantisk heltø Denne lett komparativistiske angrepsmåten utelukker selvsagt ikke at analysen bygger på en helhets-

9 - 7 - hetsforståelse av romanen og romanens sentrale skikkelse, Nagel~ Snarere er det slik at den valgte forståelsesocannen representerer et forsøk på å utrede den logikk som binder romanens mystifikasjoner sammen, eg skaper sammenheng i en roman scm tilsynelatende framtrer som negasjonen av enhver logikk" Det vil vel nærmest oppfattes som blasfemi å gjøre Nagel til en t}~e, ettersom Hamsuns intensjon med mesteparten av sin 0-årsdiktning var å produsere en diktning som utgjorde negasjonen av det forrige lo-års realistiske typeskildring, men analysen forsøker å påvise at romanen på den ene side er innskrevet i tradisjoner som forfatteren selv har ønsket å distansere seg fra, og at forfatteren langt på vei dessuten 'har> vært seg ])evisst c ;"~nsket om å demonstrere de negative sidene ved Nagel. Artikkelen innledes med å antyde den breieste, mest omfattende forståelsesramrne : spaltningen mellom individ (kunstner) og samfunn" Denne spaltningen kan betraktes på minst to forskjellige måter, alt etter hvordan man oppfatter samfunnsreglene: enten som gudegitte eller som menneskeskapte nodvendige grenser for menneskelig utfoldelse" Det er den siste sekulariserte oppfatningen som tallets romantiske helter handler og reflekterer ut fra. De kan ikke lenger akseptere de samfunnsmessig dikterte normene for hva som er sann og lykkelig utfoldelse. Innholdet i denne spaltningen og konsekvensene av den blir kort gjennomgått, og dermed foreligger de forste bestemmelsene av den konfliktsonen som Mysteriers tragiske helt, ~Tagel, befinner seg i, og det mønster som hans reaksjoneoc følger. I det andre avsnittet gis det en ytterligere presisering av denne karaktertypens forståelsesform. Et tilsvarende radikalt eksemplar av den e!lsomme~ bitre intellektuelle finner vi hos Kierkegaard~ i skikkelsen Johannes Forføreren, og \-.~Gide gjor derfor et forsøk på å begrepsbeste~e hvilken karakter de to skikkelsene3 parallelle sider har.

10 - 8 - c'loide forsøker så å påvise hvor fruktbare disse begrepene kan være ved en analyse av romanen, Det vil selvsagt være et diskusjonssp,irsmål om det føres tilstrekkelig "bevis" for at en slik forståelsesramme fanger inn så mye av Nagel-skikkelsen at den gir konsistens til romanen, men det er vår oppfatning at disse begrepene bringer forståelighet og logikk i Nagels handlinger., og at de er i stand til å kaste lys over de mystifikasjoner som romanen er så full av på overflata, Det påvises hvordan Nagel i likhet med de tidligere omtalte typene viser en tendens til stadig sterkere isolasjon, og at denne isolasjonen er et produkt av den måten han forholder seg til omverdenen på, En nærmere analyse av Nagels moralfilosofi viser den radikale solipsisme som kjennetegner Nagelskikkelsen, og klargjør at den umuliggj0r en inter-subjektiv formidling mellom Nagel og omgivelsene. Et av Nagels prosjekter er å tre ut av ensomheten, men de midler som han anvender i den anledning, potenserer bare denne ensomheten. Santidig som ~agel er et avmektig bytte overfor sin ensomhet, heroiserer han den gjennom sin aristokratiske radikalisme. Hans erkjennelsesteori befester ensomheten, og hans opptreden som spillinstruktør forer ham og andre blindt inn i den typisk hamsunske mistillitsdialektikk, som de impliserte ikke har kontroll over, av grunner som artikkelen videre gj0r rede for" Resultatet er gjensidig mistro, som igjen f~rer til ensomhet. I det siste og fjerde avsnittet analyseres det hvordan denne ensomhet og avmakt er en nodvendig f0lge av Nagels måte å forholde seg til omverdenen på. Konklusjonen er at denne tragiske logikk er uforenelig med oppfatningen av ~1ysterier som en sofistikert, artistisk perfekt mystiiikasjon, et dunkelt, men derfor også stadig tiltrekkende fascinasjonsområde. Analysen viser nemlig at det bak den umiddelbart motset~ingsfylte overflaten befinner seg en beviss~~et om årsakene til Nagels tr2giske skjebneb

11 - 9 - I En utopi på leirføtter gjør vi ec forsok på å nylese Markens grøde ut fra den antakelse at tidligere forskning og kritikk har lagt for stor og ensidig vekt på Hamsuns uttalte utopisk-didaktiske intensjon med romanen. Nesten uten unntakelse er romanen blitt oppfattet som Hamsuns enkleste og mest rettlinjede bok, ei bok som ikke på noe punkt problematiserer eller reflekterer over sin egen utopidannelse og sin egen åpne didaktiske incensjon. Allerede det forhold at resten av forfatterskapet er preget av spaltethet og tragisk smertebevissthet gir grunn til å lese Hamsuns bonderoman med mistankens skjerpete blikk. Vi mener at en slik skjerpet nærlesning avsl~rer at romanen ikke er så "organisk" som man har villet ha det til, men at den er diktet over de samme motsigelsene som 90-årsromanene. Til å karakterisere dialektikken i Hamsuns utopidannelse har vi stjålet begrepet dobbeltrefleksjon (eller dobbeltbevissthet) fra Hans Burkhardt. Denne dialektikk er et vekselvirkningsforhold mellom en middelbar og en umiddelbar posisjon. Den umiddelbarhet som er utopiens varemerke, undermineres fortløpende av en raffinert dementeringsteknikk hvor forfatteren avslører sin middelbare, reflekterce posisjon i forhold til sin egen utopi. Markens gr<>de handler altså etter vårt syn like mye om selve utopidan~elsen og utopikerens plass i utopien som den handler on det utopiske universq Det er denne eiendommeligelblanding av naiv, umiddelbar forkynnelse og kritisk selvrefleksjon som vi legger i begrepet dobbeltbevissthet. Dermed blir ~~rkens grøde, denne tilsymelatende regressive utopien, også et stykke metadiktning. Dialektikken kommer fnrst og fremst til uttrykk gjennom Geisslerskikkelsen, som vi oppfatter som nok en variant av outsiderheltene fra 90-åra (som i avsvekket og forkledd utgave dukker opp på nytt og på nytt i Hamsuns seinere forfatterskap), og som derfor får den sentrale plassen i analysen. Geissler er det formidlende ledd cnel:'.ot:l utopien og det omliggende samfunn; han pendler stadig ~ellom de to sfærene uten å finne varig feste i noen av dem~ Samtidig som han er utopiens protektor og f~dselshjelper, importerer han kapitalismen (gjennom minedriften) til Sellanrå-universet. DeRne fundamentalt tve-

12 - lo - tydige posisjonen signaliserer en spl~ttelse so~ er karakteristisk for hele Hams~~s seinere forfatterskap~ Han fi~er aldri hvile i det verdiunivers som avl0ste 90-åras nhilisme~ De to artiklene som følger er frittstående analyser av enkeltverk i Hamsuns forfatterskap, men de bygger begge på den forutsetning at det ikke kan settes vanntette skotc: mellom m1gdomsromanenes temaverden og det seinere forfatterskapet, Analysene er blitt til i samarbeid mellom 1.J(Iide og meg, dog slik at \.JGide har skrevet artikkelen om Mystermer (som derfor presenteres på Gansk/, innledningen av meg og artikkelen om ~arkens grmde i felless~ap. Vi har forsøkt å trekke inn nye synsmåter, men vi frasier oss selvsagt ikke vår gjeld til andre som har skrevet om HaQSun. Vi har imidlertid unnlatt å tynge artiklene ned med et omfattende nett av noter og henvisninger til sekundærlitteraturen om Eamsun, Vi har foretrukket å argumentere for våre pe~spektivers berettigelse 8g gi denne argumencasjonen vekt og konsistens.:?1eri det kan nevnes at ',oi<oides synspunkter på konflikten mellom den reflekterte og den umidaelbare siden ved Nagel-skikkelsen faller sammen med tilsvarende påvisninger av Jan Marstrander (se Harstrander: "Det enso=en mennes:<:e i Knut Hamsuns diktning", Rottem (red,): Smkelys på Knut Hamsuns ao-årsdiktning, Oslo 1 79), men Høides argumentasjon er bygget opp på en helt anr"e!l måte og inngår dessuten i en langt videre tolkni~gssammenheng~ Og i artikkelen om Markens grøde gir vi innledningsvis e!l lengre redegjøreæse for verkets resepsjonshistorie (hvori i~ngår en presentasjon både av litteraturkritikken og de!l ~er seri~se forskning). Selv om vi mener at de fleste har sett for innsnevrende?~ romanen, henvises det her også til forskere og kritikere som sporadisk har tangert synspunkter som faller sammen med våre. Alle analyser av sammensat~e og ~omplekse romaner u~setter seg for den fare at det valgte perspektivet CJ::.ir for sne'";e:-t og avgrensende~ Artikkelformes omfang setter også gre:1se:c fcr!r!dr :idtrekkende argumentasjonen kan bli" Det er ikke J:!Ulig å belyse alle sider ved en roman i en artikkel. Enhver analyse av en mangesidig roman er der-

13 :'or et lett bytte for kritikl Idet vi prinsipielt fasth older at enhver tolkning er perspektivistisk 11 har vi ikke satt oss det uopp~ nåelige mål å gi totale analyser, men det mer beskjedne: å utprøve hypoteser som kan kaste nyt:t lys over noen sider ved de bøkene vi har valgt å analysere~ Den stedighet og konsekvens som vim mener å ha gjennomført argumentasjonen med, er derfor et bevisst valg" Ti l t::oss for at vi har forsøkt å trekke inn nye aspekter, har vi selvsagt ikke kastet vrak på alt som er skrevet før. Enhver med bare litt kjennskap til Hamsun-forskningen vil fort oppdage det.

14

15 ØYSTEIN ROTTE:.!: UTOPI PA LEIFØTTER

16

17 ~ 13 - Det er få store romaner som så konsekvent er blitt lest på en bestemt måte som Markens grøde (MG). Hvis vi s~r på verkets resepsjonshistorie, vil vi grovt sett finne ID hovedtendenser i kritikernes og tolkernes syn på romanen. Skillet går mellom de som vurderer romanen positivt og sympatiserer med det budskapet som de finner i romanen, og de som vurderer den negativt og stiller seg kritiske til det menneske- og samfunnssyn de leser ut av den. Uenigheten mellom representantene for de to tendensene går m.a.o. på hvordan de stiller seg til romanens politisk intenderte prosjekt: framhevelsen av jordbrukets primat i samfunnsøkonomien (eller som Hamsun selv formulerer det i en samtidig artikkel: o:.jer jordbruk i?l/orge" 1).) Ut fra ulike pol i tiske grunnsyn har kritikerne således vurdert dette prosjektets holdbarhet og ideologiske gehalt på diametralt ulih vis. For sympatisørene er MG et betimelig budskap til en sivilisasjon som er i ferd med å destrueres av sin egen utvikling, for motstande~e farlig regressiv og reaksjonær utopi. er den en Avstanden mellom en kritisk og en ukritisk lesning av romanen er i~tidlertid ikke til hinder for at det rår en felles oppfatning av hvordan den skal forstås og fortolkes. I hovedsak er det enighet om at det er en entydig utopisk-didaktisk roman som ikke på noe punkt problematiserer eller reflekterer over sin egen utopi-

18 dannelse og sin egen åpne didaktiske intensjon. Det er karakteristisk for både den aksepterende og den kritiske lesning av ~G at de begge er forutbestemt av belastende konvensjoner, ~hv. store dikter og den senile nazist, forræderen. 3are i visse tilfelle - og da gjerne i forbifarten - luftes muligheten ~r mer komplekse tolkninger; verkets entydighet anfektes sjelden eller aldri. Vi vil imidlertid mene at det gis muligheter for mer syntetiserende, komplekse tolkninger som kan fastholde en motsigelsesfylde som tidligere er oversett. den FØr vi argumenterer for en slik lesning vil vi gi et kort riss av verkets resepsjonshistorie og drøfte de ulike hermeneutiske og historiske Jtgangspunkt for datidas og nåtidas, den sympatiserende og den Cideologi) kritiske lesning av romanen. 2) Vi vil særlig gå inn på den kritiske lesning av romanen fordi vi oppfatter den som den nest seriøse, og fordi vi et stykke på vei sympatiserer med den, samtidig som vi mener at den undervurderer kompleksiteten i romanen. Da romanen utkom i 1917, og deretter ganske raskt ble oversatt til en rekke utenlandske språk, fikk den nesten uten unntak en ukritisk hyldende og panegyrisk omtale. Den ble selvfølgelig benimmet av bondebevegelsens talsmenn. En ledende bondepoli:iker uttalte at "den er som en bibel, denne bok av Hamsun", og Landmancisforbundet vedtok å sende en hyldesterklæring til forfatteren. ~en også profesjonelle litteraturkritikere, enten de var politisk konservative liberale eller sosialister, uttrykte seg unisont positivt. Ikke minst la de vekt på forfatterens ideale og opphyggelige siktemål. I Social-demokrat~n skrev Fernanda ~issen: "Vi holder paa med rivende fart og av stor og merkelig dygtighet at bringe vort land fra det trygge og sammenhængende op i det usikre og oprevne. Vi bytter jord i penger og usundhet, og vi tror at fos og sjø og skog er tilfældige srnaating vi ustraffet kan sætt:e hvor vi lyster''. Og hun fortsetter: "'-;-ar jeg?rest, læste jeg ">.!arkens GrØde" fra prækestolen, var jeg lærer, jeg læste den fra katedret''.s) Det kan virke underlig at en sosialdemokratisk avis stiller seg så synpatisk til en forfatter som uttaler seg så nedlatende om industriproletariate~. ~tindre oppsiktsvekkende er det at borgerlige krit_i...k_ere hylc.er for:eatte~en. Kristian Elster forutsetter som de fleste andre at bokas norm er entydig, og han bi:faller denne normen: "Det er en blot, svulmende lovsang til marken og markens mennesker og markens grøde, et mangfoldig digt til nyrydningens pris, og ti~ det enkle,

19 enfoldige menneske som hører marken til og er trofast mot den''. "(... ) det er digtet om marken og markens grøde som er boken". Han s~empler den som romantisk og plasserer den inn i denne mangfold.ige retningens idylliserende tradisjon: "Jet er dyp og uforgjængelig romantikk i boken, den er et heltedigt om den stilfærdige og u trættelige markens mand, om nyrydderen, mennesket mellem de mange'". 4 ) I motsetning til Elster legger Carl Nærup vekt på realismen i romanen: "Men der toner ingen romantik i denne bok, ingen drøm, ingen svævende s~ærmerisk, vildfaren eller sentimental følelse. (Den er) mættet med virkelighed og erfaring". Slik Nærup forstår det er altså skildringa av Isak og Sellanrå sprunget ut av en iakttakelse av dagens konkrete virkelighet, romanen er ikke et uttrykk for en drøm om en forgangen eller framtidig tilværelsesform, fri for samfunnsmessige konflikter og eksistensielle kriser. Romanuniversets entydighet og konfliktløshet anfektes imidlertid like lite i \ærups omtale: utopien har bare funnet sitt samfunnsmessige rom, den eksisterer som konkret alternativ; det er bare mennesket som må få Øynene opp for hva det vil være best tjent med. Leser vi videre, ser vi imidlertid at det er bare tilsynelatende at Nærl.lp oppfatter ~!G som forankret i den konkrete virkeligheten. Det er egentlig jordsmonnets hellige mysterium som er romanens forankring. Han skriver: "Dette er digtet om jorden, vi kunne ogsaa med en romantisk glose kalde det et epos, et kvad i prosa om jord.aar:den". Og han avslutter med følgende lovtale: "Et storverk er Markens grøde, mægtigt og alt overragende, skjønhet og natur er dets aand, alkjærlighed og energi dets inspirerende vilje og fuldkomr.;enhed".s) Sven Lange i Politiken er en av de få som reagerer på at tendensen i MG truer med å Ødelegge den kunstneriske virkningen. Hamsun "pisker personene videre med sin nøgne Tendens". Han "klæber sin personlige Tendens paa boken som et Frimærke". Lange opererer også med en forfatterskapsutvikling fra flertydighet til entydighet med. "-IG som foreløpig klimaks: "Suverænt er Bogens anslag. [... ) Je~ er rent og enkelt- Hamsun har brændt al sin raffinerede og nuancerede Viden om Livets og Menneskenes Forhold ud af sit Sind far at gøre Skildringen saa simpel og primitiv, som Emnet forc.:-er'' O)

20 Selma LagerlØf artikulerer direkte hvilken betydning krigen spilte for den aksepterte oppfatning at budskapet i ~G er enkelt og utvetydig, positivt, optimistisk og idealistisk. Midt i en tid da fyrster og folk kjemper med mord og brann for å vinne land og rikdom lar Hamsun en mann av det enkle arbeid med Øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret, skriver Selma LagerlØf. 7 ) Men det er ikke bare borgerlige kritikere som uttaler seg med slik ærefrykt for Hamsun, og som skriver under på hans forkynnelse. I en hyldestartikkel skriyer kommunisten Gorkij: "De mennesker han skildrer i et lite og karrig land, de er alle hel ter. Isak i ":'-'!arkens grøde" er en episk gestalt", og han sier videre om forfatteren at han ser med medlidenhet på de "millioner av heltemaur, som uskyldig dømt til døden bygger opp byenes steinmasser". 8 ) Når breie sjikt i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt, så entydig tolket MG som en optimistisk og oppbyggelig bok, og når man fra høyre til venstre i det politiske landskapet var så villig til å gå god for Hamsuns budskap, kan det lett forklares ut fra den erfaringshorisont publikum leste den mot og den internasjonale konteksten den oppsto i. Den kom klare ideologiske og sosialpsykologiske behov i møte, både innenfor borgerskapet og proletariatet. Selve den samfunnsmessige konteksten styrte lesningen inn i forenklende baner og sperret for en mer kompleks tolkning av romanen, og dette skjedde desto lettere fordi tekstens overflate ved første Øyekast ikke synes å levne noen tvil om budskapets utvetydighet. Når vi skal vurdere den kritikk romanen fikk den gang, må vi ha i tanken at mellom den og vår tid ligger nazismens seier i Tyskland, verdenskrigen, den tyske okkupasjon av ~orge, Hamsuns landssvik, osv. Ikke minst må mottakelsen av ~G, og romanen selv, ses på bakgrunn av Den første verdenskrig, med dens enorme pdeleggelser og meningsløse tap av menneskeliv, dens misbruk av teknologien i krigsindustriens tjeneste, dens dyrtid og varemangel. ~G ble oppfattet som - og var da også - et fredens budskap midt i ei krigstid. På Sellanra går menneskene "sar;unen ::1ed Himlen og Jorderi og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke Sværd i Hånden, dere går Livet barhændt og barhodet midt i en stor Vennlighet:. Se, der ligger cia turen, denercbn og dines! Mennesket og :la turen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kaploper

21 ikke efter noget, de følges ad", (Del 2-Xii). Det var bare naturlig at MG i 1917 ble oppfattet som det den også er, nemlig en drøm om en tilværelsesform som ikke behøver sverd og våpen for å forsvare seg, som et utopisk sted, et motbilde til en vanvittig og krigsherjet verden. De samtidige kritikerne så ikke muligheten for at den også kunne få en politisk funksjon i sammenheng hvor ethvert fredsbudskap ble oppfattet som feig ettergivenhet, og hvor følgelig dette budskapet ble totalt oversett. De kunne ikke vite at nazistene skulle komme til å bruke romanen som en av sine viktigste skjønnlitterære referanser, som det forløyde drømmebilde av mikrostrukturen i den nasjonajsosialistiske framtidsstaten, som en ideologisk "nisje" for de som hadde vanskelig for å sluke krigspropagandaen, teknologiberuselsen og førerdyrkinga. Romanens forførende enkelhet passer som hånd i hanske til den fascistiske propagandakunstens idyllisering av den pre-industrielle samfunnsformasjon. en Den fascistiske stat, som på samme tid teknologisk skapte et moderne krigsapparat, hadde i sin kunst en forkjærlighet for pre-industrielle motiver: mannen som jorddyrker, jeger og håndverker, kvinnen som mor og naturens beskytter. Man dyrket og oppmuntret en kunst som motivisk sto i grell kontrast til den faktiske virkelighet, mens man. i andre sammenhenger prekte nødvendigheten av de ofre som skulle trygge den overskuelige _og konfliktfrie eksistensform som den idylliske kunst lokket og forførte de betrengte massene med. 9 l Denne grein av den fascistiske kunst formidler et verdensbilde hvor familien er intakt, hvor arbeidet foregår i overensstemmelse med naturens rytme, hvor det fremmedgjorte arbeid er opphevet og arbeidsprosessen er overskuelig og hvor det menneskelige felleskap er realisert uten at privateiendommen er truet. Samtidig som mennesket lever og arbeider i pakt med naturen, har det også funnet sin naturlige plass i samfunnsorganismen. Den organismetanke som tilsynelatende uproblematisert strukturerer handlingsforløpet og framstillingsformen i MG, har sine paralleller i den fascistiske ideologi. ~ens den modernistiske kunst gjennom sin formløshet og "uforståelighet" var ubrukelig i propagandamessig øyemed fordi den manglet positive identifikasjonsmuligheter, var en roman som MG vel egnet, ettersom den presenterer et sluttet, overskuelig univers ~ed forbilledlige aktører og en skinnaktig forsoning mellom det utopiske sted og samfunnet (dette til tross for den klare kritikk av de negative elementer i den kapitalistiske utvikling). Derfor va:- \fg langt mer anvendelig enn Hamsuns "modernistiske"

22 årsdiktning, som til tross for den anti-demokratiske militante pre-fascistiske forestillingsverden visse av hovedpersonene lever innenfor, i sin insistering på å negere den samfunnsskapte virkeligheten, oppløse samfunnets regelsystem og bryte med en funksjonell, rasjonell samfunnsorganisering, ikke framstiller et positivt organisk alternativ til det samfunn som blir kritisert. Etter vårt syn er imidlertid ~G diktet over de samme motsetninger som 90-årsdiktningen. Den e:o ikke så "organisk" som det fascistiske propagandaapparatet oppfattet den. Da det i løpet av 30-åra ble ubehagelig klart at Hamsun direkte støttet fascismen nasjonalt og internasjonalt og i sine avisartikler ga tydelig uttrykk for reaksjonære standpunkter, begynte man etterhvert å lese hans forfatterskap med mindre blide øyne. forargelsen over Hamsuns reaksjonære holdninger var det bare rimelig at den sympatiserende lesemåten etterhvert vek for en kritisk lesemåte, som imidlertid var like forenklende som den første, og som direkte reproduserte den førstes fortolkninger samtidig som den politisk og ideologisk distanserte seg fra dem. Denne kritiske lesning - som vi ganske snart skal gå nærmere inn på - vant naturlig nok ubredelse like etter krigen, for så i 60- og ~o-årene å bli erstattet av en Hamsun-renessanse som presenterer en litt underlig blanding av utematisert fascinasjon og velartikulert kritikk. Før vi går mer detaljert til verks i behandlingen av den kritiske Hamsun-lesningen, vil vi kort kommentere bakgrunnen for denne renessansen for Hamsuns forfatterskap. Den indikerer ikke nødvendigvis at det er grobunn for den type reaksjonære og fascistoide tanker som ble lest inn i romanen i 20- og 30-åra (det er det nok også, men ikke blant det store flertall av Hamsun-lesere), men snarere at denne romanen og hele Hamsuns forfatterskap artikulerer en krisebevisshet som faller sammen med vår tids. Også i denne siste fasen av Hamsun-resepsjonen kan vi kanskje noe undrende registrere at ~!G hører med blant de av hans romaner som oppnår størst opplagstall. Visse hypo ikke umiddelbart enkelt å gi en forklaring på dette. teser kan imidlertid skissernessig antydes. Det er I denne romanen fra 1917 finner man uttrykt en dyp mistillit til visse trekk ved den moderne kapitalistiske utvikling. Ved en overflatisk lesning kan den alternative livsform, som i utopisk forkledning framtrer innenfor verket, entydig oppfattes som et skjønn-

23 litterært forsøk på å oppstille et alternativ til denne utviklinga og skissere en positiv løsning på det moderne, kriserammede menneskes individuelle og eksistensielle problemer. Det "populistiske" budskapet 1 O) i romanen faller på visse punkter sammen med tendenser som oppsto på nytt i Norge fra og med midten av 60-åra. Det er f.eks. ikke vanskelig å finne argumenter hos Hamsun for et Økologisk syn, for standpunkter innen "den grønne bølge", for en konsum-kritikk, for en nullvekstfilosofi, osv. Såvel i romanene som i artikler og uttalelser gikk han til felts mot overdrevent forbruk og hevdet at menneskene ville bli lykkeligere hvis de fant tilbake til den gamle nøysomheten og ikke underkastet seg varesamfunnets konsumpress. De moderne urbaniserte mellomlags lengsel etter en tilværelsesform som bryter med bylivets rastløshet og jag og søker å etablere nye livsformer i nærmere kontakt med naturen og gjerne på basis av småborgerlige produksjonsformer, kan finne inspirasjon hos Hamsun og ganske spesielt ved en overflatisk lesning av MG. Tatt i betraktning den sterke bevissthet om Hamsuns politiske sympatier er det imidlertid liten grunn til å tro at det store flertall godtroende og naivt svelger Hamsuns tilløp til en høyre-populisme. Det må i så fall tenkes et raster hvor de ubehagelige kjensgjerningene omkring Hamsun som person og de mest provokatoriske utsagnene i romanen filtreres bort, mens de andre elementene innveksles i gangbar ideologisk valuta. Vi vil altså tro at Hamsun-renessansen ikke ensidig skyldes at forfatterskapet (in casu \!G) kommer visse populistiske tendenser i møte, men at den mer skyldes en allmenn krisebevissthet i hans forfatterskap som har trekk felles med vår egen tid. Selv om leseren ikke sympatiserer med Hamsuns politiske syn, kjenner han igjen de symptomene som Hamsun beskriver. Hamsuns romaner er gjennomsyret av et tragisk og pessimistisk menneskesyn. Selv i ~G skinner det gjennom en tvil på muligheten for å realisere de verdier som postuleres. Hamsuns krisebevissthet arter seg som en jakt på verdier som han har et ambivalent forhold til. Vår påstand er at denne skepsis på subtilt vis truer med å underminere det forkynnende element i ~!G. Tvilen holdes imidlertid i sjakk i denne romanen og greier ikke å destruere det positive budskapet fullt ut. Slik sett er ~G ingen entydig utopisk-didaktisk roman - denne romanen som er bl~tt oppfattet som det klareste forsøk fra Hamsuns side på å finne en positiv løsning på sitt tragiske og ambivalente forhold til tilværelsen. Slik sett forsøker

24 Hamsun her på nytt å utprøve litterært en livsform (i de~te tilfelle en hel sosialutopi) som han befinner seg på distanse til. Han beskriver dens positive sider samtidig som han redegjør for dens grenser og mulighetsbetingelser. I tillegg reflekterer han over sitt eget forhold til utopien og sin egen plass l:_ den. Vår analyse vil avsløre den sterke grad av refleksjon og den derav resulterende ambivalens sgm skjuler seg i dette treleddete prosjektec. II FØr vi forsøker å argumentere for denne påstanden, skal vi gå videre i framstillingen av MG-resepsjonen og se nærmere på den (ideologi) kritiske lesning. Mens vi vanligvis identifiserer en ideologikritisk prosedyre med en symptomal lesemåte hvor fortolkerens mål er å påvise at ideologien slår gjennom på tvers av forfatterens intensjon - hvor han så å si søker å "gå bak ryggen på forfatteren" - er det typisk for den kritiske lesning av- Hamsun at d~~postulerer et sammenfall mellom forfatterintensjonen og romanuniversets normsystem, mellom den faktiske forfatter og den immanente forfatter. Det opereres med en klar sa~uenheng mellom f.eks. Hamsuns uttalelser under krigen og hans tidligere romaner. Ideologikritikeren argumenterer mot en Hamsun-tolkning som går ut på at det er minst to lag i Hamsuns diktning, det ene som korresponderer med hans opptreden som politisk menneske, dvs. som \S-medlem og Hitler-sympatisØr, og et annet og dypere lag i Hamsuns dikting som er ubesmittet av dette politiske grumset. Denne "anti-biografiske" lesning avvises som naiv - ikke minst når den opptrer i etterkrigstida hvor den er tilslørende mot bedre vitende fordi etterkrigslesernes erfaringshorisont innbefatter forfatterskapets virkningshistorie, m.a.o. den måten hans forfatterskap ble brukt på i propagandistisk øyemed. "To-lags" teorien har sine røtter tilbake til de antifascistiske kulturradikalerne og Hamsun-beundrerne i 30-åra (Hoel, Krog, Grieg, o. fl.). Tekstanalytisk er et slikt syn interessant, men ettersom

25 det såkalte "dypere lag" ikke bestemmes nærmere enn som dikterens menneskekunnskap, hans stilistiske virtuositet, kort sagt hans storhet, får synspunktet ikke noen vitenskapelig tyngde, og den ideologikritiske, avvisende lesning - med hele sin vitenskapelige argumentasjon - tar med letthet inn de fleste stikkene. Vi kan tale om to linjer innenfor den kritiske lesning av MG: den ene er inspirert av antroposofen Alf Larsens Hamsun-kritikk i 30-åra og er mest veltalende utformet av Aasmund Brynildsen i en artikkel om MG i essaysamlingen Svermeren og hans demon 11 ); den andre er den marxistisk inspirerte som først og fremst er representert ved Leo L6wenthals store artikkel fra ), og som blir fulgt opp en halv mannsalder seinere av de tre danskene Morten Giersing, John Thobo-Carlsen og Mikael Westergaard--'lielsen i et spesiale om Hamsuns forfatterskap 13 ) og Eberhard Rumpke med en sterkt L6wenhal-inspirert artikkel om MG. 14 ) Til tross for de livssynsmessig sett diametralt ulike utgangspunktene er det mange fellestrekk i de to linjenes kritikk av romanen. Aasmund Brynildsen kritiserer MG for å være en framstegsfiendtlig drøm som impliserer en alvo:-lig og farlig beskjæring av individet. Angsten for virkeigheten og uviljen mot å ta på seg de oppgaver som samfunnet og livet stiller mennesket overfor, produserer fluktreaksjoner som er moralsk forkastelige og samfunnsmessig skadelige, hevder Brynildsen. :V!G er "en drøm bare for forpinte intellektuelle på flukt fra byen og hele fremskrittet tilbake til Eden og ho mor''.ls) De samfunnsmessige konsekvenser av en slik regressiv bevegelse blir enda klarere uttrykt av de marxistisk inspirerte ideologikritikerne skriver Lowenthal: "Den befrielse som identifikasjonen med bonden faktisk gir, er en vrangforestilling om det som faktisk skjer i verden. Det ideologiske ønske om å gjennomskue den faktiske ugjennomskuelighet som man er offer for, realiserer seg på samme vis i den forenklede oppfatning av jordbruket som i det forenklede begrep om naturens lovmessighet". Og Li:il :enthal fortsetter: "Onsket om at jorda engang skal bli menneskets virkelige hjem, slår om i en servil tenkemåte. I folge denne tenkemåte har drømmen blitt til virkelighet. Det eneste som trengs :or å bli oppmerksom på dette, er indre disiplin. Bonden blir forbildet på en slik disiplin. Det politiske slagordet om rotfastheten som livet i hjemstavnen representerer, anvendes i de autoritære statene som et middel til å holde samfunnsindividene nede og få dem til å gi avkall på å stille krav." 16 ) For L6wenthal

26 blir altså Isaks servile og ureflekterte underkastelse under naturen et speilbilde på samfunnsinividets underkastelse under samfunnsautoriteten. Han blir prototypen på "det tjenende nenneske". En Økonomisk politikk i tråd med fysiokratenes kombinert med et slikt menneskesyn utgjør de ideologiske byggesteiner i romanen. Dette gjør den vel egnet som modell og idealbilde for nazistene, er konklusjonen på gjennomgangen i Det reaktionære ourør. "Det turde være umiddelbart indlysende, at en Økonomisk tankegang l la Hamsuns er brugbar for et re-agrariseringsprogram, som det som stod på den nazistiske dagsorden". l?) For nazistene representerte jo nettopp bonden den blodets og jordens nye adel som skulle bryte veien for en organisk vareutveksling. Det ligger noen spennende ideologisk overensstemmelser mellom ideologikritikerne og Brynildsen som gjør det forklarlig at de har et sammenfallende syn på ~G. Her er det imidlertid ikke plass til å utrede dette i detalj, men kort kan det sies at den går ut på at begge opererer med den forutsetning i sin samfunnsanalyse at enhver oppslutning om jordbruksidealer må betraktes som en samfunnsmessig anakronisme, og at den industrielle utvikling av produktivkreftene - menneskets seier over naturens herredømme - er menneskeslektens adelsmerke. Hamsun kritiserer denne asymmetriske makttankegang og ønsker den erstattet med en fredelig utveksling mellom menneske og natur. Freden skal garanteres ved at ekspansjonen innenfor naturuniverset reguleres av nytteverdihensyn framfor av bytteverdihensyn. Den harnsunske kritikk er imidlertid ikke fri for motsigelser, men nettopp fordi ideologikritikerne/brynildsen oppfatter den som motsetningsfri, kan de enes i sitt syn på romanen. Det er spesielt to trekk ved Hamsuns "motbilde" i :VIG som ideologikritikken har fokusert på: l) dets "naturforbundethet" og 2) dets ahistorisitet. Disse to faktorene henger selvfølgelig noye sammen, og analysene har forsøkt å vise hvordan de manifesterer seg i verkets handlingsforløp, i måten det berettes på og i skildringa av personene, som tjener som positive henhv. negative demonstrasjoner av den strukturerende norm. Sammenhengen består i ac naturen defineres som sosialitetens motpol. Den har ingen historie l den forstand som mennesket har det. ~år mennesket skildres som naturvesen, framcrer det altså i følge ideologikritikerne som et historieløst vesen. Denne naturalisering er ledd i et prosjekt som av ideologiske grunner søker å befri ~ennesket som er spesifikk for mennesket som artsvesen. for den historie Det er en slik be-

27 ~ 23 - vegelse Hamsun foretar i MG iflg. ideologikritikerne. I følge Rumpke blir den historiske orden satt ut av kraft allerede på de første linjene, og leserne føres inn i et ahistorisk, utopisk rom, et jorddyrkerparadis utenfor enhver historisk og geografisk sammenheng. Det er urmennesket, det eviggyldige mennesket, mennesket an sich som trer fram på scenen, et menneske h... kl l. f h.. l 8 ) I 1. kh ~ten.j.storle, l' (e engang en person J.g or- J.StOrJ.e. -l et med de eldre sosiale utopikerne ligger menneskets frelse hos Hamsun i Naturens fullkomne orden, som mennesket i historien har ødelagt og må finne igjen. );!ennesket er godt i seg selv, og ~aturen er god, men som følge av sine dårlige regler og sine hemmende forordninger og skadelige institusjoner har mennesket ødelagt denne naturlige godhet. Som dem legitimerer altså Hamsun sin ideale mikrostruktur ved hjelp av dogmet om den naturlige godhet. Utopiens virkeliggjørelse må derfor finne sted utenfor historien, som en negasjon av historien. i Rumpkes analyse. virkeliggjøres i natwrhistorien. Dette er hovedpoenget I motsetning til ham vil vi hevde at utopien Den står i et utvekslingsforhold til begge disse to størrelsene, både naturen og historien, men Rumpke har åpenbart rett når han understreker de mytiske elementene i ~G, og når han peker på mangelen på realistisk forankring i historisk og geografisk henseende. lettere å plassere handlingen i MG Det er imidlertid atskillig historisk enn Rumpke vil ha det til. Romanen har klare realistiske trekk til tross for idealiseringen og den påtrengende metaforbruken som bygger opp under forestillingene om en moderne bibelsk skapelsesmyte. Dette viser at forfatteren har reflektert over mulighetsbetingelsene for realiseringen av den idealiserte livsform på Sellanrå. På mange måter har Sellanrå som utopisk sted forsonet seg med det samfunn som omgir det. Denne forsoning er den pris som må betales for at isolasjonen kan opprettholdes. Samtidig desintegreres denne forsoning ved at forfatteren avslører en karakteristisk ambivalens i forhold til sitt utopiske prosjekt. ~umpke overser både forsoningen og desintegrasjonen når han hevder at "det som ligger fore er en 'regresjon til en mennesketype forut for enhver historie og ethvert samfunn, en regresjon til mennesket for det er blitt menneskeliggjort."19 ) Og en slik avhistorisering, en slik regresjon til det opprinnelige og a-sosiale, er moralsk forkastelig fordi det befrir mennesket fra "ansvaret for den konkrete historiske samtid (---) En nåtid uten faste forhold, uten

28 sammenheng og mål, en samtid som man selv må ta ansvaret for å o;:dne opp i."zo) Dette er rik~cig under forutsetning av at det er et totalt sammenfall mellom forfatteren og Isak-skikkelsen, at den mytifiserte, evige bonde og jorddyrkerparadiset hinsides tid og rom blir stående som verdistørrelser det ikke stilles spørsmålstegn ved. Isak som mytisk skikkelse og naturmenneske henger som nevnt nøye sammen. Det kan følgelig rettes de sarr e innvendinger mot Rumpkes framstilling av Hamsuns natursyn. Det forutsettes at naturen er den eneste normsett~nde instans i Hamsuns univers, og at den fungerer som det sted hvor menneskene forløses fra historien og finner sin bestemmelse. Dette har selvfølgelig mye for seg, men det er ikke hele sannheten. I skildringen av Isak og livet på Sellanrå plasseres bonden og gårdslivet inn i naturens sammenheng. Dette skjer ikke minst gjennom metaforbruken. Isak skildres med dyriske attributter, menneskene lever i et hi. Kjærlighetslivet mellom Isak og Inger er lik dyrenes, det følger naturens rytme. Idealet, det naturforbundne liv, blir ytterligere understreket som ideal ved at det tilsynelatendeutvetydig settes opp som motsetning til det negativt valoriserte livet i byen og kopiene av dette livet, slik det er representert gjennom noen av de personene som lever i villmarken og i bygda. Bevegelsene inn i og tilbake til naturen innebærer også i følge ideologikritikerne en antiintellektualisme, en forkastelse av den rasjonalitet som ligger bak menneskets inngripen i naturen - nettopp fordi det er evnen til rasjonell tenkning som gjør mennesket i stand til å vinne over og styre naturen til sine egne formål, til å skape sin egen historie. Med sin egen menneskelighet som pris underkaster og innordner Isak seg i naturen. Vårt poeng er imidlertid at Hamsun faktisk er oppmerksom på den pris som mennesket må betale for å bli Isak lik. ~år Hamsuns 90-årshelter trer i forhold til naturen, er det i bunn og grunn snakk om et utvendig forhold. Deres krampakt~ge subjektivitet kan ikke forsones verken med det samfunn de lever i, eller den natur som omgir dem. De streber etter å underkaste seg naturen i et forsøk på å befri seg selv fra den pine som den samfunnsmessige isolasjon påtvinger dem. De trer i forhold til den, men inngår ikke i den, er ikke innordnet i den. Derfor er 90-årsromanene