bl A R A R E N Det hjelper korkje med det som gjer skulen til det han er er timeplanar eller instrukser eller nokon ting:

Transkript

1 favn Kristent Pedagogisk Forum 1/2014 Årgang tema: lærerrollen religion og livssyn i det universelle rom på løvebakken med anders tyvand Det hjelper korkje med timeplanar eller instrukser eller nokon ting: det som gjer skulen til det han er er bl A R A R E N e arne garborg

2 innhold 10 leder 3 leder ny daglig leder i kpf, kjartan ørnes 4 tema: lærerrollen 6 Religon og livssyn i det universelle rom 8 Spiller troen noen rolle i faget? 12 Kom med hele deg og vær sann! 10 Ny vind i seilene for Kristent Pedagoisk Forum 11 Moderne slaveri nevnes ikke i skolebøker 12 lærebokanalyse: Livssynsanalyse av ungdomsskolebøkene i samfunnsfag; Kosmos og Underveis 16 Ny høring om religionsfaget 18 på løvebakken Den trygge læreren 19 Vær stolt og verdifrimodig Kristent Pedagogisk Forum (KPF) er en over 100 år gammel medlemsorganisasjon. Medlemmene består hovedsakelig av pedagoger fra førskole- til høgskolenivå, men medlemskap er åpent for alle. Kristent Pedagogisk Forums formål er ut fra et kristent grunnsyn og et pedagogisk ståsted, å vekke og stimulere til ansvar for barn og unges oppvekst, utdanning og dannelse. Det som samler oss, er et ønske om å ta vare på og styrke det kristne og humanistiske verdigrunnlaget i barnehage og skole. Vi er opptatt av at barn og unge skal få en god oppvekst i sine lokalmiljø, og møte trygge og verdibevisste voksne i skole og barnehage. KPF ønsker å være en tydelig aktør i det offentlige rom, i dialog med bl.a. politikere i Storting og departement. Vi arrangerer kurs og seminarer og ønsker å gi faglig fordypning og inspirasjon til våre medlemmer. Medlemskontingenten kr 450,- for enkeltmedlemmer kr 700,- for familiemedlemskap kr 250,- for pensjonister kr 450,- for familiemedlemskap, pensjonister kr 100,- for studenter Kristent Pedagogisk Forum Besøksadresse: Grensen 3, 0159 Oslo. Telefon: , Internettadresse: Bankgiro: Takk for din gave! «mens negative trekk i kirkens historie stadig får spalteplass, er det uvanlig at positive trekk får det» anders tyvand, skolepolitisk talsmann for krf 17 favn kommer ut to ganger i året og sendes til alle medlemmer og støttemedlemmer i KPF og abonnenter av bladet. Usignerte artikler kan gjengis dersom kilde er oppgitt. Synspunkt i innleggene står for forfatterens egen regning. Redaktør: Cathrine Borgen (ansvarlig) og Kjartan Ørnes Redaksjonsgruppe: Kjartan Ørnes, Robert Erlandsen, Cathrine Borgen Redaksjonens adresse: favn, c/o Kristent Pedagogisk Forum, Postboks 1756, Vika, 0122 Oslo, e-post: post@kpf.no Annonsepriser: 1/1 side kr 5000, ½ side kr 2500, ¼ side kr 1250 Abonnement: kr. 100 pr. år. ISSN Trykk: Nr1 Trykk Grefslie AS Grafisk formgivning: Toppetasjen/Camilla Orten Vi presenterer stolt et nytt nummer av favn. Samarbeidet med Skaperkraft er godt i gang, og vi opplever ny giv, ny interesse for KPF og nye medlemmer. Det er ingen tvil om at KPF kan ha en viktig stemme i arbeidet med å vekke og stimulere til ansvar for barn og unges oppvekst, utdanning og dannelse. Samtidig ønsker vi å være en god og trygg støtte til alle dere pedagoger som gjør en uvurderlig og profesjonell jobb i skole og barnehage. Dette innebærer også at vi utfordrer til å stille kritiske og utfordrende spørsmål til egen praksis. Vi mener at barn og unge har behov for å forholde seg til livets eksistensielle spørsmål og at de evner å forholde seg til eget og andres livssyn. Vi setter derfor stor pris på at Gunnar Skaar tydeliggjør for oss at vi i Norge har valgt en krevende men viktig modell for synligheten av religion og livssyn i samfunnets fellesrom, inkludert skole og barnehage. Asle Ystebø gir oss noen utfordringer på veien når han spør hvordan vi integrerer vår kristne tro i vårt virke; Spiller troen noen rolle i faget? Både Ystebø og Bjørn Are Davidsen berør noe av det jeg opplever som det grunnleggende for vår pedagogiske praksis, vårt elev- og barnesyn. Davidsen poengtere at kristne verdier ikke først og fremst handler om moral, men om virkelighetsforståelse. Han redgjør for hvordan de kristne verdiene har vært viktig for å bygge det samfunnet vi lever i i dag. Et spørsmål vi alle kan ta med oss inn i hverdagen, er hvordan vi kan fortsett å la disse verdiene prege vårt liv og virke. Berit Nøst Dale gir oss en kort innføring i debatten og den politiske situasjonen knyttet til RLE/KRLE-faget. Argumentene for at faget, uavhengig av navn, bør være en obligatorisk del av lærerutdanningen er mange og av forskjellig valør. Flere av dem kommer fram når Skaar poengtere hvor krevende det er å ha en universell modell, hvor alle skal føle seg inkludert. Det bør ikke være noen tvil om at KPF følger Nøst Dale sin oppfatning om at det er et absolutt behov for å kjempe for at RLE/KRLE-faget blir en obligatorisk del av lærerutdanningen. Vi mener at lærere, uavhengig av tro og livssyn, trenger dette faget for å kunne ta på alvor det ansvaret lærerne har for elevenes utvikling og dannelse. Med dette ønskes dere en god senhøst og velsignelse i arbeidet dere står i! Cathrine Borgen Styreleder 2 3

3 Den trygge læreren En trygg lærer er en bevisst lærer. Et helt menneske som vet hva det bærer med seg og som tar gode valg i en jungel av kompetansemål, vurderingsskjemaer, forventninger og meninger. Pedagoger i norsk skole og barnehage utsettes for et stort press. De har mildt sagt en variert hverdag med store krav fra mange hold. Valgene er mange og valgene vi tar reflekterer hvem vi er. Ingen av oss er nøytrale. holdninger, fordommer og oppgaver. De trenger voksne som er reflekterte og verdibevisste. foto: camilla orten Barna møter mange ulike utfordringer, holdninger, fordommer og oppgaver. De trenger voksne som er r eflekterte og verdibevisste. Barna møter mange ulike utfordringer, i denne utgaven av i fokus. favn står lærerrollen

4 LÆRERROLLEN Gunnar Skaar. Lang fartstid i skoleverket som lærer, rådgiver, skolesjef og utdanningsdirektør. Spørsmålet er berettiget. Samfunnsmessig handler det om hvorvidt religion og livssyn i det hele tatt skal få være en del av fellesrommet. For enkeltmennesket dreier det seg i realiteten om en skal få fremstå som et helt menneske, eller om det som handler om livssyn, tro og religion tilhører privatsfæren, påskiltet «adgang forbudt» når en går inn i det offentlige, åpne rom. Det som utgjør et hele du og et hele jeg, det har også en religiøs dimensjon. I en verden der religion er «normalt», der lever tro og ikke-tro side om side som to sider av samme sak. Religion og livssyn i «det universelle rom» Hvilken plass og rolle skal den religiøse, livssynsmessige dimensjonen ved individ og samfunn ha i det offentlige rom? Har den en plass og berettigelse i det hele tatt, eller er det slik at «tannbørsten og trua er noe vi skal ha for oss selv» som en sa? tekst: gunnar skaar Kanskje er det slik at det nettopp er i skole og barnehage der «samfunnet bereder seg en fremtid» at dette blir tydeligst og dermed gjenstand for spenning og debatt. Debatten er velkjent og kommer til overflaten i form av diskusjon omkring bordvers, kirkebesøk, julegudstjenester og sangvalg. I forlengelsen ligger diskusjon om kors i flagget, nasjonalsang, «Gud sign vår konge god» og langt mere. Det er min mening at diskusjonen i skole og annen offentlighet om dette er uryddig. Den inneholder en blanding av prinsipp og vikarierende og personlige motiver som vanskeliggjør en saklig og ryddig debatt. Ulike tilnærminger I prinsippet kan vi på nasjonalt basis velge blant tre ulike tilnærminger til religion, livssyn, trosytringer og religionsbasert symbolbruk. Jeg vil nedenfor forsøke å tegne disse slik jeg opplever dem. Vi kunne ha valgt en modell som bygger på at en tar stilling for en bestemt religion som førende og grunnlagsbyggende, og som all religiøs praksis og synlighet i det offentlige rom generelt og i skolen spesielt skal bygge på. Det er denne modellen vi tidligere hadde her til lands, og som i særdeleshet var synlig og gjeldende fram til juni 1969 da det ble slutt på at skolens kristendomsundervisning også var kirkens dåpsopplæring. Kristendommen var religionen med stor R, eller kanskje mer korrekt: Kristendom var kristendom; det var de andre gudsbaserte trossystemene som var religioner. Dette var ikke gjenstand for debatt, for det var slik det var, og de aller, aller fleste aksepterte dette. Knapt noen problematiserte hverken kristendomsfagets enerådende faglige rolle, formålsparagrafens kristne profil eller andre kristendomsbaserte tradisjoner og ordninger. Dette var det tverrpolitisk enighet om, dog med tydelig uttalt forutsetning om at det skulle praktiseres med respekt og fornuft overfor de som hadde annen overbevisning. Framveksten av langt større religiøst og kulturelt mangfold gjorde det etter hvert nødvendig å endre på dette. Det er interessant å merke seg at det første skrittet var det daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik fra KrF som gjorde i nevnte lovendring i Etter år med KRL, RLE, kjennelse i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, ny formålsbeskrivelse etc etc, er vi i dag kommet dit vi er. Men i prinsippet kunne Stortinget ha valgt å holde på den gamle prinsipielle modellen om at den norske fellesskolen skulle ha kristendommen som førende og styrende religion i alle henseende Dette var likevel ikke et aktuelt alternativ. Den franske varianten Vi kunne ha valgt en modell tilsvarende den som Frankrike har hatt i over 100 år. Den bygger på at religion og livssyn er skolen uvedkommende. Religiøse ytringer, symboler, handlinger, fag etc intet av dette skal ha en plass verken sentralt, perifert eller symbolsk i skolen. Alt som gir assosiasjon eller spor av religion skal skolen ha avstand til. Da i sin tid president Sarkozys utdanningsminister foreslo at alle franske skoleklasser skulle adoptere minnet om hver sitt Holocaust-barn, dvs jødisk, brøt det løs en debatt som endte med at forslaget ble trukket, i stor grad fordi det rørte ved grensen mellom offentlighet og religion. Jeg får fra tid til annen en opplevelse av at mange i vårt land tror at det er denne franskinspirerte modellen Norge har valgt. I lys av den argumenteres det heftig imot bordvers, skolegudstjenester, bilder som gjengir de ti bud på klasseromsvegger, sangvalg etc. Men det er ikke den modellen vi som nasjon har valgt for vår nasjonale, offentlige skole. Rett nok understrekes det tydelig og nødvendig at forkynnelse, dvs ytringer, handlinger og symboler som fremhever kristendommen eller andre religioner og livssyn som bedre enn de andre ikke er tillatt. Men det er ikke ensbetydende med at vi har valgt den franske modellen. Faglig inngår RLE i skolens ordinære fagkrets av ordinære skolefag, og julegudstjenester som del av og begrunnet i kulturell tradisjon praksis er som fenomen juridisk helt greit og naturlig med visse forutsetninger om alternative tilbud. Sentralt i dette står at kunnskap, erfaring og opplevelse om religion i seg selv ikke automatisk er forkynnelse, - like lite som kardemommeloven er det. «Det universelle rom» Nei, vi valgte ikke den franske modellen eller det som kanskje kunne kalles en monopolmodell på en bestemt religions vegne. Vi valgte en langt mer krevende modell, men dog en modell som tar konsekvensen av at religion og livssyn er reelle og vesentlige størrelser, verdier og krefter i samfunn og individ. Metaforisk har den valgte modellen tenkemessig parallelle likshetstrekk med det vi kaller universell fysisk utforming, slik vi kjenner det fra arkitektur og byggutforming. Det universelle der består i at bygget utformes slik at alt som kan oppfattes som spesielt og innebærer særlige behov og tilrettelegginger inngår i det som utgjør det normale. Alle skal oppleve å være tenkt på og gitt rom for og tatt hensyn til. Dermed forsvinner det spesielle og særlige. Bygget er ikke laget for de mange med krav om at de få må finne seg i å tilpasse seg eller bli stående utenfor fordi de ikke passer inn. Alle bekreftes som den de er og gis gjenkjennelse og anerkjennelse. Dette innebærer ansvar og store utfordringer både for arkitekt, byggherre og bruker av bygget, «vi valgte en langt mer krevende modell, men dog en modell som tar konsekvensen av at religion og livssyn er reelle og vesentlige størrelser, verdier og krefter i samfunn og individ» men det slik vi vil ha det og ser det som rett. Metaforisk er det denne modellen vi har valgt for livssyn og religion i statens skolerom. Det er en «universell» modell som innebærer ansvar og byr på store utfordringer både for lovmaker, skoleeier og brukere, både for de som er mange og for de som er få. At det blant oss fins ulike meninger, overbevisninger, trosvalg og livsorienteringer, er i den modellen ikke noe argument for verken å prioritere noe fremfor noe annet eller tømme skolerommet for alt som handler om religion ut fra en intensjon om absolutt nøytralitet. Det er videre så fort gjort å definere ytringer som en ikke deler som brudd på forkynnelsesforbudet. Nei, vi har valgt det motsatte som hovedmodell. Det betyr at alle elever har rett til å møte det de står for på en slik måte at det formidles med respekt, gir bekreftelse, kunnskap og virker identitetsstyrkende. Det er ikke et forkynnelsesrom, men et rom som er stort nok for mangfold og egenart. Skoleeiere har en form for plikt til å legge til rette for nettopp det. Det er dette som er mangfold i universell forstand; en skolehverdag med rom både for takk til han som metter liten fugl og kyr som sørger for at vi får melk. Klart det er krevende! Det er både dristig og krevende, ikke minst for lærere. Men universelle rom er det, for de utfordrer både holdning, handling og kunnskap. Det er nødvendig for det er «- i skolen at samfunnet bereder seg en fremtid» for igjen å ta i bruk et gammelt klokt ord. foto: camilla orten 6 7

5 LÆRERROLLEN Spiller troen noen rolle i faget? Asle Ystebø er rektor på Danielsen intensivgymnas i Bergen Som ung språklærer og kirkegjenger i England oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen rollemodeller som kunne vise meg hvordan kristen tro påvirket mitt profesjonelle liv. Historiene som ble fortalt i kirken, var om store prester, pastorer og misjonærer, ikke om store kristne språklærere. Hvis jeg Richard Hughes utfordrer oss, i møte med spenningen han beskriver, til å ta utfordringen med å la Bibelen få tale på en nyskapende måte i den hverdag vi faktisk lever i. Verken Jesus eller Paulus satt i et norsk klasserom. De har ikke sagt noe om hvordan vi skal undervise i prosentregning eller i engelsk litteratur. De har heller ikke sagt noe om hvordan vi skal fylle ut våre selvangivelser, om vi skal installere sparedusjer eller om hvordan vi skal forholde oss til bøssebærere fra TV-aksjonen fra år til år. Den teologiske jobben vi alle er kalt til, er å la Bibelens ord få skape mening i våre liv i vår hverdag. Får den lov til å skape mening i den store delen av våre hverdagsliv som er vårt faglige arbeid? Paulus skriver i 1. Korinterbrev 13 at selv den ypperste muntlige formidlingsevne og all verdens kunnskap er verdiløst dersom en ikke har kjærtekst: asle ystebø I løpet av min oppvekst og ungdomstid i en menighet hadde ingen fortalt meg noe om hvordan jeg skulle ta troen med meg i lærerjobben. Jeg skulle selvsagt generelt gjøre en god jobb, bry meg om alle mennesker jeg møter, og prøve å være et vitnesbyrd om Jesus til mine kollegaer. Men mesteparten av tiden brukte jeg på å jobbe med undervisning i engelsk grammatikk, kultur og litteratur. Spilte troen min noen rolle der? Tankegangen i menigheten jeg gikk i, og tankegangen på universitetet jeg var utdannet fra, var som fra to forskjellige verdener. Kunne begge to ha noe å tilføre min lærerhverdag? Religionshistoriker George Marsden påpeker at det historisk sett er gode grunner til at mange har reagert mot sammenblanding av kristen tro og akademisk arbeid. Det har vært eksempler på at kristne har prøvd å definere grenser både for tankefriheten generelt og vitenskapen spesielt, ut ifra egne teologiske standpunkt. Det er likevel en fare for at en i utgangspunktet forståelig motreaksjon har gått for langt, og at sekulære filosofier får utsette kristne fagpersoner for de samme kulturelle kontrollmekanismene som før var forsøkt utført av enkelte kristne tradisjoner. Det er også utvilsomt mange mer moderne forsøk på å inkludere og forene tro og vitenskap som virker anstrengte, og en skal ikke lete lenge i for eksempel amerikanske kristne lærerbøker før en kommer over eksempler på måter å kombinere tro og faglighet på som for flere av oss vil kunne virke grunne og kunstige. Ingen skal si at dette er lett. «Den tilsynelatende enkleste måten å takle spenningen mellom kristen tro og akademisk forskning er for kristne fagfolk å være kristne på søndag og fagfolk på mandag, og aldri la de to dimensjonene av livet møtes. Ved å leve så radikalt fragmenterte liv forkrøpler de sin effektivitet som kristne, som fagfolk, og som mennesker». De sterke formuleringene kommer fra religionshistoriker Richard Hughes. Hughes spør hva det gjør med meg som et troende menneske dersom jeg går 8 ville ta min tro alvorlig i mitt yrke, måtte jeg finne veien selv. Uttalelsen kom fra professor David I. Smith på et kurs på Gardermoen i Den kunne like gjerne ha vært sagt av meg selv da jeg fikk min første deltids lærerjobb som 21-åring i store deler av min hverdag og tenker som om Gud ikke finnes? Og har ikke min tro noe å tilføre på mitt fagfelt? Hva går elevene mine glipp av dersom ikke rikdommen i min kristne tro får påvirke meg som fagperson? lighet. Får det bety noe for hvordan jeg som kristen lærer jobber med opplæring både i kunnskap og grunnleggende ferdigheter i lys av skolens danningsoppdrag? Det er mulig noe av dette går automatisk. Jeg tror likevel bevisste valg vil kunne bidra til at dette skjer på en god måte. For det første begynner det med et valg om å ta dette spørsmålet på alvor. Jeg må kanskje følge Bibelens oppfordring om å be Gud om visdom, da det ikke alltid er enkelt. En av de sentrale konklusjonene hos Marsden er at spørsmålene er i overkant vanskelige å løse på egenhånd, så derfor bør vi aktivt sette dem på dagsorden i faglig samarbeid. Der det ikke finnes nettverk av kristne fagpersoner som kan snakke sammen om hvordan troen påvirker vårt faglige arbeid, trenger vi å opprette dem. Der det finnes forbilder, eksempler og teoretikere som har jobbet med spørsmålene, kan vi velge å bruke noen timer i løpet av et år til å integrere disse i vår faglige oppdatering. Hva kan det så bety i praksis? Min spede begynnelse på slutten av 90-tallet var å lage supplerende grammatikkoppgaver hvor elvene trente seg i språklige ferdigheter samtidig som de snakket om mer meningsfylte emner enn boken la Hva går elevene mine glipp av dersom ikke rikdommen i min kristne tro får påvirke meg som fagperson? opp til. Jeg la også merke til at læreboken praktisk talt ignorerte spørsmål om religion og om frivillig sektor i landene den omtalte. Var ikke disse temaene viktige? Her måtte jeg supplere. Og da jeg i 2000 fikk min første matematikklasse, fant jeg ut at jeg kunne la elevene få regne på urettferdighet og egne muligheter til å bidra til noe for andre i stedet for på epler og pærer. Jeg tror elevene lærte minst like mye matematikk av det. I foredraget med David Smith møtte jeg dette på et helt annet nivå. Han viste bl.a. hvordan det å bytte ut tysklærebøkenes tegneseriefigurer med faktiske mennesker som snakket sant om livet i sin bredde har ført til at elevene hans lærer seg tysk på en måte som også lærte dem å bry seg om tyskere. Da tenker jeg at Paulus ord i 1. Korinterbrev 13 har begynt å spille en rolle. Men kan ikke en språk- eller matematikklærer uten kristen tro gjøre det samme? Selvsagt! Men det at en pedagogisk idé ikke er unikt kristen, betyr ikke at den ikke er genuint kristen. Tro er mer enn en intellektuell øvelse. Den vil også være motiverende for hva jeg forstår som viktig, hva jeg legger merke til, og hva jeg prioriterer. De aller fleste av oss vil, som kristne lærere, stå på en 9 fellesarena med andre som tror annerledes enn oss selv. Også en kristen lærer på en kristen skole vil ha elever uten kristen tro i sine klasserom gjerne et flertall av dem også. Richard Hughes presiserer: Som kristne er vi kalt til å ta vår kristne tro på alvor, men vi er også kalt til å ta på alvor det mangfold av perspektiver vi møter på i akademisk arbeid. Det er ikke vår jobb å overvinne disse perspektivene med våre kristne overbevisninger. I stedet er vi kalt til å utfordre og ta tak i disse perspektivene og bringe dem inn i en dialog med vår kristne tro. Følger vi den oppfordringen, får ikke troen bare tilføre noe verdifullt i vår egen praksis, men også bidra til vår kollektive praksis i et kollegium enten våre kolleger er kristne eller ikke. Kilder Hughes, Richard T. (2005) The Vocation of The Christian Scholar - How Christian Faith Can Sustain the Life of the Mind. Grand Rapids: William Eerdmans Publishing Company. Marsden, George (1997) The Outrageous Idea of Christian Scholarship. New York: Oxford University Press Ystebø, Asle (2013). Fri til å tenke - også på Gud i Dahle, Margun (red). Våg å tenke. Bergen: Egill Danielsen Stiftelse

6 Kjartan Ørnes er tilsatt i Skaperkraft for å bidra til omstilling for KPF. Foto: Kathrine Kjøllesdal tekst: robert rlandsen Kristent Pedagogisk Forum (KPF) er en medlems-organisasjon med lange tradisjoner som har til formål å vekke og stimulere til ansvar for barn og unges oppvekst, utdanning og dannelse ut fra et kristent grunnsyn og pedagogisk ståsted. Etter noen års tilbakegang er hensikten å revitalisere or ganisasjonen, spesielt ved å engasjere flere unge pedagoger. Adjunkt Kjartan Ørnes, som har ni års erfaring fra Oslo-skolen, er fra ansatt i VIL DU VÆRE MED Å PREGE NORGE MED KRISTNE VERDIER? Hjelp oss å bygge de nye kristne stemmene! Bli partner ved å sende sms med kodeord SKAPERKRAFT til (kr 1,-). Nye partnere mottar Gud i Grunnloven som velkomstgave! For mer informasjon, se Tankesmien Skaperkraft overtar driftsansvaret for Kristent Pedagogisk Forum (KPF) og skal sammen med styret arbeide for å revitalisere den over 100 år gamle organisasjonen. ny vind i seilene for kristent pedagogisk forum 50% stilling. som daglig leder. Sammen med Skaperkrafts faglige nettverk skal han jobbe tett med KPFs styre for å bidra til økt innsats i å støtte pedagoger i skoler, barnehager og utdanningsinstitusjoner, samt å gjøre KPF til en tydelig stemme i den offentlige debatt. 3 årig samarbeidsavtale Skaperkraft retter seg spesifikt mot forvaltningen av verdigrunnlaget i skole- og barnehage. Tro og samfunn og Utdanning er satsningsområder der Skaperkraft og KPF vil utnytte synergieffekten i de to organisasjonene. Skaperkraft skal også forestå administrasjon og medlemshåndtering for KPF. Sammen med Skaperkraft vil styret etter beste evne forsøke å fornye og revitalisere KPF. Dette vil vi gjøre ved å engasjere medlemmene, samtidig som vi gjør en innsats for å få flere unge pedagoger med på laget. Sammen blir vi en viktig og tydelig stemme, sier styreleder i KPF, Cathrine Borgen. ingeborg mongstad-kvammen og espen ottosen (red) GUD I GRUNN LOVEN tankesmien skaperkraft Moderne slaveri nevnes ikke i skolebøker 10. november lanseres boken Norsk slaveri. Boken viser oss at slaveriet ikke bare er en del av vår tilbakelagte historie, men at det også eksisterer i dag. Til vår store overraskelse nevnes ikke det moderne slaveriet i skolebøkene for ungdomsskolen. tekst: redaksjonen 27 millioner slaver. Tallet er enormt. Mennesker tvinges til tvangsarbeid i hele verden. Selv i lille Norge er det slaver. I følge politiet finner vi dem som prostituerte, i byggebransjen, som tiggere og i vaskeribransjen. I den nå ganske kjente Lime-saken, hevder politiet at mange mennesker også der er offer for grov utnyttelse og menneskehandel. I boken Norsk slaveri er den sorte økonomien et hovedtema. Nå er den på rekordhøye 430 milliarder NOK. Bak disse milliardene er det mange skjebner, mange som blir utnyttet og ikke minst mange som tjener penger. Hvilken bevissthet har Ola Nordmann til det moderne slaveriet når man vasker bilen inn- og utvendig for kun 200,-? Boken gis ut på Frekk Forlag, av tankesmien Skaperkraft. Kristent Pedagogisk Forum har sammen med Skaperkraft kartlagt norske ungdomsskolebøker. Så langt har hverken forlagene eller de lærerne vi har snakket med, klart å komme med eksempler på at det moderne slaveriet omtales i bøkene. Men mange anerkjenner at dette burde gjøres noe med. Cappelen er en av dem, og har nå varslet oss at de vil ta inn omtale av det moderne slaveriet i den nye utgaven av Makt og menneske. Dette er veldig positive nyheter og ut i fra responsen fra de andre forlagene er det grunn til å tro at flere vil gjøre det samme. Siden omfanget av den sorte økonomien er så stort og menneskehandel langt i fra bare er noe som handler om prostitusjon, er bevissthet hos folk flest avgjørende for å kunne redusere og helst fjerne det moderne slaveriet. Det er folk flest som har sørget for at privatmarkedet for tømrertjenester mange steder ikke er eksisterende for de som vil ha orden i sysakene. For næringslivet er dette dramatisk. For velferdssamfunnet er det også dramatisk. For ofrene er det aller verst. Forfatterne bak boken, Nicolai Strøm-Olsen og Ellen Reiss har intervjuet en rekke fagfolk. De kommer med klare råd til politikerne. I tillegg til å skape blest om boken og om temaet, vil derfor Skaperkraft utarbeide notater og kronikker for å vise konkrete tiltak som kan vedtas av Stortinget allerede i år. Det handler om hjelpetjenester, informasjon, endring av lovverk, ressurser til påtalemyndighet og om å skape økt bevissthet. Til syvende og sist er det noen som betaler for de som utnyttes. PS! Boken Norsk slaveri egner seg godt til undervisningsformål, da den både er engasjerende og opplysende. Leseren får møte enkeltskjebner og en helhetlig samling av 11 Norsk slaveri - et renovasjonsproblem». Boken undersøker hvorfor det blir flere slaver, og hvor ofrene finnes i Norge. Ellen Reiss og Nicolai Strøm-Olsen informasjon som ikke har vært gitt ut før. Den vil lanseres i Oslo 10. november, i Stavanger 11. november og i Bergen 12. november. Mer om dette vil man kunne finne på www. skaperkraft.no. Boken kan også forhåndsbestilles på no. I forkant av disse lanseringsmøtene vil KPF arrangere infomøter/ medlemsmøter.

7 Til ettertanke Kirkehistorie til inspirasjon for noen er kristen kulturarv en honnør, for andre en provokasjon. det hjelper ikke om vi snakker om nestekjærlighet og de ti bud. kristne kan da ikke ta monopol på almenne verdier? «mens negative trekk i kirkens historie stadig får spalteplass, er det uvanlig at positive trekk får det» Foto: George Hodan Bjørn Are Davidsen, sivilingeniør og forfatter av blant annet «Da jorden ble flat, mytene som ikke ville dø» og «Svar på tiltale: Nye ateister - gamle anklager - gode grunner for tro». Foto: Arnfinn Pettersen tekst: bjørn are davidsen Vi avslører fort blindfelt når vi snakker om kristne verdier. Ett av dem er at dette først og fremst har med moral å gjøre. Mens det altså i realiteten også handler om en virkelighetsforståelse som er viktig for utvikling av samfunn, teknologi og vitenskap. Overraskende mye av hva vi tar som selvfølgelig kan knyttes til kristen tro og tanke. Mens negative trekk i Kirkens historie stadig får spalteplass, er det uvanlig at positive trekk får det. Dermed kan det fra tid til annen være behov for å løfte frem flere av disse. Det betyr ikke at alt positivt er unikt kristent. Men noe av det som har kjennetegnet vestlig kultur er interessen for teknologi og vitenskap i andre kulturer. Arbeidets verdi Arbeidets verdi er ingen selvfølge, men en sentral kristen tanke. Som Francis Bacon sa det på 1600-tallet bør vi «motarbeide syndefallet ved religion, teknologi og vitenskap». Det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. I motsetning til dette skilte man i den greske antikken mellom frivillige aktiviteter og arbeid som var nødvendig for å opprettholde livet. Sistnevnte var mindreverdig og altså for slaver eller kvinner. I kristen tro er imidlertid arbeid et kall og der vi plikter å forbedre oss. Dette skapte over tid en særegen vestlig kultur med fascinasjon for teknologi og med et ønske om å bruke den til nytte for folk flest.1 Resultatet viste seg fra 1000-tallet i både lokale oppfinnelser og stort gjennomslag for andres, fra briller til møller, fra klokker drevet av vekter til bedre jordbruk. Selv om boktrykkerkunsten ble oppfunnet i Asia, var det i Europa man masseproduserte bøker og løpende forbedret teknologien. I det ottomanske riket ble den forbudt og i Kina måtte den gjeninnføres av misjonærer på 1800-tallet. Det positive synet på arbeid ble styrket og utbredt gjennom reformasjonen. For Luther var en bonde like viktig som en biskop. Hans Nilsen Hauge var ikke bare predikant, men gründer. Flere forskere har argumentert for at protestantisk arbeidsetikk var avgjørende for vestens velstand og at dette har røtter lenge før reformasjonen. Likeverd og rettigheter Likeverd og iboende rettigheter er for mange i dag urokkelige verdier. Men er det så selvinnlysende som i Den amerikanske uavhengighetserklæringen at alle er skapt like og dermed har ukrenkelige rettigheter? I følge den ateistiske filosofen Jürgen Habermas er forestillingen om likeverd («egalitær universialisme») en følge av jødisk-kristen rettferdighets- og kjærlighetsetikk. Noen kristne kirker har til tider opplagt vært bremseklosser i kampen for like rettigheter, men Habermas hevder likevel at kristen likhetstro har vært en avgjørende kraft og premissgiver i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. I følge Habermas finnes det den dag i dag ikke et bedre sted å hente inspirasjon fra. «Å hevde noe annet et postmoderne rør».2 Samtidig vet Habermas selvsagt at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN. Særlig slaveholdet kaster en skygge over kirkehistorien, samtidig som vi finner kristne som har bekjempet dette fra første stund. Som Paulus sa det, gjorde ikke Gud forskjell på slave eller fri. Det første Jesus forkynte var et nådens år fra Herren, noe som peker på Det gamle testamentets regel om at slaver skulle settes fri hvert syvende år. Muligens var opprør mot slavehold en årsak til at Irland ble kristnet på 400-tallet. Motstanden mot slaveriet på 17- og 1800-tallet hadde hos mange en sterk og klar kristen motivasjon. Mens en rekke som forsvarte slavehold, som filosofen David Hume, gjorde det med sekulære og økonomiske begrunnelser. Velferdssamfunnet Mange velferdsmodeller er motivert av kristen tro. Blant det som faktisk ble vedtatt på Kirkemøtet i Nikea i år 325 var gratis hospitaler i alle katedralbyer for fattige, syke, enker og fremmede. Dette ble ført videre i Det bysantinske riket i over tusen år, også ved sofistikerte regler for barnehjem og fosterforeldre. Mye av dette kan vi fortsatt lære av.3 Også kvinners stilling ble bedre. I mange land stanset eller bremset kristne skikken med å sette ut jentebarn i skogen. I den norrøne skamæreskulturen var tvangsgifting det gjeldende og kjærlighet noe man håpet kom etterhvert - for kvinnen. Mannen var svak og tapte ære om han viste kjærlig-het. Kirken kjempet imidlertid frem at begge parter skulle gi samtykke til ekteskap. Både mannen og kvinnen skulle få vise kjærlighet og den skulle være der før vielsen.4 På 1800-tallet gikk misjonskvinner ut mot fotsnøring som ødela føttene til kinesiske kvinner. I mange land var kristen tro veien vekk fra tvangsekteskap og slavelignende liv. Kristne i India kjempet også mot skikker som enkebrenning og misjonsleger har motarbeidet kvinnelig omskjæring i mange land. Sosiologen Robert Woodberry ser en klar sammenheng mellom protestantisk misjon og demokratiutvikling.⁵ Ikke minst som katalysator for religionsfrihet, allmennutdannelse, boktrykking, aviser, frivillige organisasjoner og politiske reformer. Dette har ført til bedre helse, lavere barnedødelighet, mindre korrupsjon, mindre analfabetisme og høyere utdannelse - særlig for kvinner. Spesielt tydelig er dette der misjonærene i liten grad var underlagt kolonimakter. Vitenskap Den sentrale kristne tanken om en rasjonell skaper og lovgiver utenfor naturen førte til en begrunnet tro på naturlover. Siden vi var skapt i Guds bilde kunne vi tenke hans tanker etter ham og utforske naturen. Bacon, som jeg nevnte over, var ikke alene om å se det som en kristen plikt. Det bør ikke overraske at Kirken i så stor grad har støttet naturvitenskapen.⁶ I middelalderen hevdet ikke Kirken at jorden var flat, men holdt seg til rådende vitenskap, slik kir-kelæreren Augustin ( ) formanet. Det samme gjaldt under rettsaken mot astronomen Galilei ( ).⁷ At Galilei til sist fikk husarrest på sitt gods, betyr ikke at Kirken avviste forskning, men at den i en tilspisset tid under 30-årskrigen ønsket å markere sin autoritet. I Europa fikk antikkens lærdom og videreutviklingen av denne i den arabiske kulturen, en selvfølgelig æresplass på de kirkestøttede universitetene som vokste frem fra 1100-tallet.⁸ Selv om folk flest var mer opptatt av bjørnetemmere og brødpriser, gjorde mange hundre år med debatter og doktorgradsstudier noe med vestens mentalitet. Jürgen Habermas hevder at kristen gudstro var avgjørende for fremveksten av vestlig kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.⁹ Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av menneskets viktigste aktiviteter.¹⁰ Personlig ansvar I en kristen tanke er det også sentralt at vi er ansvarlige for våre handlinger og kan innrømme feil «På 1800-tallet gikk misjonskvinner ut mot fotsnøring som ødela føttene til kinesiske kvinner. I mange land var kristen tro veien vekk fra tvangsekteskap og slavelignende liv» uten å tape ansikt. Vi er ikke underlagt stjerner eller skjebnegudinner. Vi er ansvarlige overfor Gud og menneskeheten, ikke slekten eller stammen. Vi har gått fra en skam-/ æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Skriftestolen og tilgivelsesidealet har bidratt til en vestlig kultur med selvkritikk som ideal. Noe som også har gjort at vi har lettere for å se negative enn positive sider ved kirkehistorien. Kilder 1 Jeg har oppsummert dette i Beyond the Protestant work ethic. Why some cultures innovate Learning from history, Telektronikk 2/2004, side Religion and rationality, Jürgen Habermas, Polity press 2002, side 149. Se også Time of Transitions, Polity press 2006, side Som religionssosiologen Martti Muukkonens Religious Roots of European Welfare Models Religious_Roots_of_European_Welfare_Models, besøkt 22. mars Bjørn Bandlien i besøkt The Missionary Roots of Liberal Democracy, Robert D. Woodberry, American Political Science Review, Vol-ume 106, Issue 02, May 2012, side En gjennomgang av myter om det motsatte er gitt i Da jorden ble flat mytene som ikke ville dø, Bjørn Are Davidsen, Luther forlag, En gjennomgang av status for astronomien på Galileis tid finnes i Michael J. Crowes Theories of the World From Antiquity to the Copernican Revolution, Dover Publications, Crowe ender med en oppgave der fasi-ten ikke går i Galielis favør: Gitt de bevis som var tilgjengelige i 1615, hvilket astronomisk system hadde den gang de sterkeste argumentene for å få aksept? (side 172). 8 Mens den dessverre etter hvert ble marginalisert i den arabisktalende verden. 9 Habermas (2002), side Tilsvarende konklusjoner finnes hos f.eks. Edward Grant i God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001 og Toby Huff i The Rise of Early Modern Science: Islam, China, and the West, Cambridge University press, God and reason in the Middle Ages, Edward Grant, Cambridge University press 2001, side

8 lærebokanalyse «tankesmien skaperkraft ønsket å utfordre idéen om at kunnskap kan formidles fra et livssynsnøytralt ståsted i skolen. fire samfunnskunnskapbøker ble analysert. bøkene brukes av henholdsvis 30% og 50% av landets ungdomsskoler» Livssynsanalyse av ungdomsskolebøkene i samfunnsfag; KOSMOS OG UNDERVEIS Magnus Aagaard Skeie er trainee, tankesmien Skaperkraft Student ved UiO og HLT. tekst: magnus aagard skeie Høsten 2013 startet tankesmien Skaperkraft et analyseprosjekt. Vi ønsket å utfordre idéen om at kunnskap kan formidles fra et livssynsnøytralt ståsted i skolen. Prosjektets mål var å gjøre en livssynsanalyse av de to mest brukte læreverkene i samfunnsfag på ungdomstrinnet, for å se om det kunne påvises et bestemt livssyn som (implisitt) lå til grunn for lærebokforfatters tekster og redaksjonelle valg. Bøkene som ble analysert var Gyldendals Underveis samfunnskunnskap 8-10, og Fagbokforlagets Kosmos samfunnskunnskap 8, 9 og 10. Disse brukes av henholdsvis 30% og 50% av landets ungdomsskoler, både private og offentlige. Skaperkraft samlet en referansegruppe med solid faglig bakgrunn på området, samt en teolog med utdannelse fra Menighetsfakultetet i Oslo, til å gjøre analysen. Gruppens medlemmer var Thomas Erlandsen (forfatteren), Njål Skrunes, Signe Sandsmark, Carsten Hjorth Pedersen (Danmark), Dag-Askild Bleka og Vidar Frustøl. Med denne analyserapporten, som ble ferdig våren 2014, håper vi å kunne gi lærere en hjelp til å formidle samfunnsfagets kunnskap med en bredere livssynshorisont enn det bøkene selv legger opp til. Den skal fungere både som en ressurs til refleksjon rundt nøytralitetstanken i skolen og læreverk i samfunnsfaget, samtidig som den er et oppslagsverk samfunnsfagslærere kan benytte i undervisningsforberedelser kapittel for kapittel. Analysens tema Vesten har gjennomgått en sekulariseringsprosess!, postuleres i dag som et selvsagt faktum. Det er allikevel ikke alle som vet helt hva sekularisering innebærer. Har det noe med avkristning å gjøre? Hva gjør det med samfunnets holdning til kirken og kristen tro? Hvilken verdi har mennesket i et sekulært samfunn? Hvilken etikk fremmes og hvilke moralske utslag får det? Hvordan ser fremtiden ut hvis denne prosessen bare eskalerer? Som lærere i samfunnskunnskap er det viktig å ha gjort seg noen refleksjoner rundt disse spørsmålene, ettersom et sekulært bilde av verden ikke fremstår som noe nøytralt. Forfattere som skriver samfunnsfagsbøker, skriver som regel sitt stoff etter en sekulær mal. I praksis innebærer det at religiøse livssyn enten fremstilles rent deskriptivt, eller ved at man utelater å nevne noe om det. En slik fremgangsmåte fører fort til at det religiøse livssynets plass i samfunnet underkommuniseres eller fremstilles skjevt. Taushet om et tema er ikke en nøytral posisjon. Taushet fremmer også verdier. For stor taushet om religionens plass i historien og samfunnet kan regelrett føre til historieforfalskning og en forflatning av et multikulturelt og multireligiøst - samfunn, slik det faktisk møter oss. Det er viktig å være klar over at sekularisering ikke nødvendigvis fremstår som et livssyn, men sekulærhumanisme gjør det, i følge Aadnanes bok Livssyn (2012). Sekulærhumanisme fremmer et eget menneskesyn og en helt konkret etisk tenkemåte. Noen ganger er den på kollisjonskurs med ulike religiøse menneskesyn og etikk, deriblant kristendom, og noen ganger er den på kollisjonskurs med seg selv. I lærebokanalysen har forfatter tatt utgangspunkt i noen veiledningsspørsmål som han har møtt tekstene med, for å vurdere hvorvidt de fremmer et eget livssyn. Analysens resultater I arbeidet med læreverket Underveis (Gyldendal) kan vi ikke konkludere med at den fremmer et fullstendig livssyn, men vi kan se at den tenderer mot det sekulærhumanistiske perspektiv. Om læreboka regner med Guds eksistens eller ikke, er det ikke mulig å si noe klart om. Selv om læreboka fremmer en agnostisk tilnærming blir det fort ateisme i praksis. I de eksempler som læreboka trekker frem der Gud eller Allah fungerer som utgangspunkt for normer og regler, har det historisk sett ført til brudd på menneskerettighetene. Vi ser at store deler av det sekulærhumanistiske perspektiv er ivaretatt gjennom denne lærebokas redaksjonelle utvalg av informasjon og refleksjonsspørsmål. Likevel finnes det tilløp til å trekke kristendom og religiøsitet inn som fruktbare refleksjonsaspekt i tre av innledningskapitlene og i flere av de sokratiske spørsmålene. I læreverket Kosmos (Fagbokforlaget) ser vi at religionen, og spesielt kristendommen, ofte fremsettes som en positiv faktor. Det blir faktisk ikke ytret noe negativt, og der det kunne være tilløp til det legges det vekt på å forsvare religionene. Konklusjonen blir at det her fremmes både kristne og humanistiske verdier. I noen kapitler tenderer det mot sekulærhumanisme, mens i kapitlet om seksualitet heller læreboka mer mot kristendom. Gud er fraværende som en faktor av praktisk betydning og vi kan derfor si at boken fremmer et agnostisk livssyn, altså at læreboken ikke tar stilling til Guds eksistens. Etter analysearbeidet ser vi at Underveis fremstår mye mer sekulærhumanistisk i sin fremstilling av samfunnet enn Kosmos gjør. Kosmos har en langt mer balansert vekting mellom sekulære og kristne verdier enn Underveis. Vi kunne da slå fast at ambisjonene om å være livssynsnøytral ikke lar seg gjøre. Dermed mener vi det vil være ryddigere for lærere og elever om lærebokforfattere gjorde det mer tydelig hvordan de vil vekte sine verdier. En slik ryddig orientering vil kunne føre til en mer livssynsmessig kritisk vurdering av lærestoffet i fremtiden. Veien videre Skaperkraft arrangerte en debatt Lykke til med samfunnsfagsundervisningen med en bredere livssynshorisont! rundt temaet i Oslo i april, og fikk en kronikk på trykk i Stavanger Aftenblad rundt påsketider, hvor vi oppfordret til å gjeninnføre obligatorisk RLE i lærerutdanningen. Dette for å sikre at lærere jevnt over skal være rustet til blant annet å formidle samfunnsfaget med en mer nyansert forståelse av religionens rolle i samfunnet enn det læreverkene legger opp til selv. Livssynsanalysen har blitt solgt til ca. 10 skoler allerede, og den vil bli tilgjengeliggjort for KPFs medlemmer via nettsiden. Lykke til med samfunnsfagsundervisningen med en bredere livssynshorisont! 14 15

9 "Alle som skal va re lærere i den norske grunnskolen trenger et minstemal av kunnskap. om den kristne kulturarven" e Religions faget i ny høring Debatten om RLE-faget gjelder både grunnskolefaget og faget i lærerutdanningen. Mellom dem er det en selvfølgelig og nødvendig sammenheng. «spørsmålet om k-en skal tilbake til rle-faget, er nå ute på høring. regjeringen vurderer også kristendommens andel og om faget skal inn i lærerutdanningen igjen» Foto: Camilla Orten Berit Nøst Dale Høyskolelektor ved NLA Høgskolen i Bergen tekst: berit nøst dale Siden min forrige artikkel om saken, i favn 2/2013 ( har det vært regjeringsskifte. Da denne regjeringen la fram sin plattform i fjor høst, sa de om RLE-faget i grunnskolen: Regjeringen vil endre RLE-faget til KRLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk), samt gjeninnføre kravet om at faget, i tråd med kompetanseområdene, skal inneholde minst 55 pst. kristendom, jfr. Samarbeidsavtalen1 1. oktober i år la kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre fram regjeringens «Lærerløft». Den nye lærerutdanningen blir fra 2017 en femårig masterutdanning, som gjelder både for 1-7-lærere og 5-10-lærere i grunnskolen. Den 23. okt. kom så det ventede utspillet om RLE-politikken. En høring sendes nå ut med tre store spørsmål: Om navneendring, om kristendomsdelen i faget og om obligatorisk religionsfag i lærerutdanningen. K-en som forsvant Den mest symboltunge endringen er nok at kunnskapsministeren vil gjeninnføre K-en. Krf, som forhandlet fram KRLE i fjor, syns imidlertid ikke navnet er det primære.2 De har forstått at samfunnet og skolen har utviklet seg siden 2008, da SV trumfet gjennom RLE-navnet. Opposisjonen tapte valget i 2009, noe de vel ikke hadde regnet med. Dermed fikk RLE-faget bestå i nye fire år, og løftet fra 2008 om å gjeninnføre K-en måtte vente til neste valg. Det er bakteppet for dagens situasjon. Når de borgerlige nå har muligheten til å gjøre det de lovte i 2008, er ikke K-en lenger ønsket av så mange. Debatten i media viser at fagmiljøene ikke er begeistret for å få den tilbake. Endelig var det blitt ro rundt RLE-faget i skolen, selv om også mange var skuffet over et ikke påkrevet navnebytte etter dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Da K-en forsvant i 2008, forlot mange kristne den offentlige grunnskolen, og nye kristne grunnskoler ble etablert. Situasjonen i 2014 er en annen enn for seks år siden. K-en skal også vise at kristendommen utgjør den største delen av faget. Det er neste punkt i høringen. Religionsfaget er nok blitt svært ulikt praktisert fra skole til skole. Kristendommens andel har variert veldig. Forslaget er å sløyfe 55%3 i det opprinnelige forslaget og erstatte dagens formål med faget «Det skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet»4 - med formuleringen «om lag halvparten». Betyr ikke det det samme? Obligatorisk i utdanningen Tredje punkt i høringen og det viktigste, syns jeg er at faget tas inn igjen som obligatorisk del av lærerutdanningen. Alle som skal være lærere i den norske grunnskolen trenger et minstemål av kunnskap om kristendommen og de andre religionene/livssyn som er representert i Norge. Nå foreslås det at 15 studiepoeng KRLE blir en del av PEL-faget (pedagogikk og elevkunnskap) i den nye femårige lærerutdanningen. Lærerstudenter må fortsatt fordype seg i KRLE-faget for å få undervisningskompetanse. Til det trengs minst 30 studiepoeng. 15 studiepoeng religionsfag er selvsagt bare nestbest og i enda mindre skala enn før reformen i lærerutdanningen, da alle lærere fikk 20 sp obligatorisk RLE med seg, om de skulle undervise i faget eller ikke. Kravet om 15 studiepoeng i KRLE vil bety eksamen i faget, mener vi, og forhåpentligvis blir ikke faget så integrert i PEL at det forsvinner i «den store potten». Røe Isaksen deler Krfs og vår bekymring for RLE-miljøene i utdanningsinstitusjonene. I dag trues flere med total utradering. Med KRLE som obligatorisk del av utdanningen, kan de bygges opp igjen. Er vi lærerutdannere da fornøyd? Ja, på vegne av fagmiljøene som kan få en ny giv. Nei, fordi 15 studiepoeng bare kan dekke en del av den bakgrunnskunnskapen enhver lærer bør ha. I tillegg må KRLE tilbys som valgfag, der en bygger videre på de 15 studiepoengene vi nå får i den femårige lærerutdanningen. Hva munner så denne høringen ut i? Det blir nok en runde til i Stortinget. Det må en lovendring til for et nytt fagnavn. Så er det behov for å etablere en tilstrekkelig bred forståelse for fagets legitimitet i hele skole-norge, slik at de endringene som så gjennomføres, ikke fremstår som så kontroversielle at de blir reversert straks et maktskifte gir anledning til det. Kilder 1 «Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet» (2013), s Jfr. Arne Bygstad «Om verdisynet i Generell del av lærerplanen» s i Grunnverdier og pedagogikk (2007) Fagbokforlaget. Se også Tom Are Trippestads avhandling Kommandohumanismen (2009) UiB med kritikk av Hernes visjon og sterke lederskap på 90-tallet 3 Vi hadde denne prosentinndelingen i faget fra 2002 til 2008; 55 % kristendom, 25 % andre religioner og livssyn og 20 % etikk og filosofi 4 Utdanningsdirektoratet (2008), mine uthevinger 16 17

10 På På løvebakken løvebakken KPF-nytt vær stolt og verdifrimodig «Jeg går ofte hjem fra skolen med en vond klump i magen. Heller ikke i dag strakk tiden til, og heller ikke i dag fikk jeg tid til å sette meg ned og snakke ordentlig med han som jeg vet trenger det» I den offentlige samtalen den siste tiden har det vært mye fokus på religionens plass i skolen. Unge på det sentrale Østlandet er skeptiske til religiøse symboler i det offentlige rom, og «jøde» blir omtalt som et av de vanligste «skjellsordene» som høres blant norsk ungdom. spaltist: Anders Tyvand, er stortingsrepresentant og skolepolitisk talsperson for KrF. I denne spalten blir politikere fra Storting og regjering utfordret til å drøfte aktuelle saker fra Løvebakken med oss lesere i favn. Den trygge læreren Det var en ung, kvinnelig lærer som fortalte meg dette da hun fikk vite at jeg er politiker og jobber med skolepolitikk. Hun var kontaktlærer i en fjerdeklasse, og nå hadde hun behov for å fortelle meg hvilket press hun opplever som lærer, og hvordan hun stadig går med en følelse av ikke å strekke til. Dagens lærere møter en rekke krav og forventninger. Vi som er foreldre, forventer at barna våre skal lære mye, ha det bra, være trygge og bli sett når de er på skolen. Vi forventer at læreren er tilgjengelig når vi har behov for det, og at vi får gode vurderinger underveis i løpet av skoleåret. Vi som er politikere, forventer at Norge gjør det bra i internasjonale tester og rangeringer. Og det kan nok ofte virke som om målet er at alle skoler skal skåre over snittet i nasjonale prøver. Lærerne har blitt pålagt stadig mer testing og rapportering de siste årene, og nye arbeidsoppgaver stjeler både tid og oppmerksomhet fra undervisningen. På toppen av det hele, har klassene i norske skoler blitt større og større de siste femten årene. Dagens lærere har altså ansvar for flere elever enn før, og det betyr mindre tid til hver elev. Da er det er kanskje ikke så rart at mange opplever presset som stort. Det er kanskje ikke så rart at noen syns det blir for mye, og at utdannede lærere har fått seg jobb utenfor skolen. En undersøkelse som ble gjennomført før sommeren, viste at tre av fire lærere opplever å ha for liten tid til elevene sine. Og en undersøkelse som skulle kartlegge hvorfor mange lærere velger å forlate skolen, viser at nettopp tidspresset er en avgjørende faktor for mange. Jeg tror at den beste læreren, er den som føler seg trygg i jobben sin. Det er han som føler at han strekker til, at han har overskudd, og at det er mulig å innfri de forventningene som stilles til ham. Det er hun som har tid nok til å se hver enkelt elev, og som opplever at det er mulig å følge opp elevene slik hun mener er nødvendig. Og den læreren som føler seg trygg i sin egen rolle, kan også lykkes med å være en trygg og tydelig voksenperson i møtet med barn og ungdom. Vi som er politikere, må legge forholdene til rette for at lærerne kan lykkes. Vi må gi lærerne mer tid til hver elev, og rydde opp i jungelen av arbeidsoppgaver og forventninger. Derfor ønsker KrF å gjennomføre et småskoleløft, der vi setter inn flere lærere på de minste elevene. Vi foreslår en maksgrense for gjennomsnittlig gruppestørrelse på skolenivå på 16 elever fra 1. til 4. klassetrinn. Det betyr færre elever per lærer, og mer tid til hver elev. Mange steder betyr det to lærere i de klasserommene der det i dag bare er en. Det betyr mer overskudd, bedre mulighet til å tilpasse undervisningen, bedre muligheter til å følge opp elevene og bedre muligheter til å møte de forventningene omgivelsene har til læreren. Det gir bedre «Vi som er politikere, må legge forholdene til rette for at lærerne kan lykkes» muligheter til å gå hjem fra jobb uten en vond klump i magen fordi man føler at man ikke strakk til i dag heller. Jeg ønsker meg lærere som har faglig interesse og et ønske om å undervise. Men som pappa til en syvåring i andreklasse, er det enda viktigere for meg å vite at jenta mi er sammen med trygge, gode voksenpersoner når hun er på skolen. Da må vi gi lærerne rom og mulighet til å være nettopp det. Og vi må gjøre skolen til en arbeidsplass der de verdibevisste, engasjerte lærerne føler at de kan lykkes og gjøre en forskjell ikke en arena de forlater fordi testregimet, arbeidspresset og summen av ulike forventninger tar knekken på dem. Anders Tyvand tekst: kjartan ørnes Medlemsundersøkelse I juni hadde vi gleden av å gjøre et kartleggingsarbeid av medlemsmassen i KPF. Det ble gjort en geografisk grovsortering av medlemmene i registeret, innhentet telefonnumre og utført en ringerunde til medlemmene. Det ble hentet inn 1292 notis Tidligere leder i KPF, Dan Kristoffersen er ute med et nytt album. Dan Kristoffersen er ikke bare kritikerrost artist, men også tidligere daglig leder i KPF. Dette var han fra august 2011 til desember Dan husker tiden som lærerik, med mange spennende oppgaver. Før alt dette, i 2009, kom Dan med sitt debut-album, folkrock-plata "It's Cold Tonight". Albumet ble omtalt som et av årets beste norske av både Vi har også kunnet lese at selv komikere mener det er vanskelig å fleipe med bibel og kirke, fordi dagens unge mangler bibelkunnskap og ikke forstår referansene. Vi har heldigvis fått tilbake RLE som obligatorisk del av lærerutdanningen i Norge og det blir spennende å følge utviklingen videre. Vi i KPF ønsker at de lærerne som underviser og danner norsk ungdom skal være trygge i møte med disse utfordringene. Vi tror at det er mange ting som er genuint kristent, og samtidig godt innenfor rammen av folkeopplysning og kulturformidling. Mye av det genuint kristne hører hjemme i mange fag og det spesifikke kristne skal undervises med faglig styrke i RLE. Samtidig mener vi at det ikke finnes noe som heter livssynsnøytralt, men at vi alle er bærere av ulike sett med verdiger og syn på livet. I Norge har vi valgt å gå for en modell som blir kalt for et livssynsåpent samfunn. Dette forplikter. Punkt 8 i Stålset-utvalgets utredning om det Livssynsåpne samfunnet sier: Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom. Da kan vi ikke ha en skole der elever bruker ord som betegner rase, religion eller kultur som et skjellsord. I tillegg mener vi at kristendommen klarer seg helt fint i det livssynsåpne samfunnet. Vi har ingen ting å skamme oss over. Ingenting å skjule. Vårt Land og Panorama, og figurerte blant andre Lillebjørn Nilsen. Nå i 2014 er det klart for albumet "Velkommen". En alternativ folkrockplate med norske, kristne tekster. Dan forteller at Jesus er sjefen i livet hans, og at det var viktig at tekstene skulle gjenspeile det. Albumet ble sluppet 25.oktober. Du kan lese mer om Dan Kristoffersen på facebook.com/dankristoffersen Vi ønsker ikke lærere som snikinnfører kristen tro. Vi ønsker at barn og voksne skal kjenne til hva kristen tro innebærer og hvilken betydning den har hatt og har for landet vårt, for tradisjonene våre og for det samfunnet vi er en del av. Vi vil at lærere som underviser skal ta gode, trygge valg i møte med barn, foreldre og samfunnet generelt. Vi håper og tror at gjennom vårt arbeid skal pedagoger få hjelp til å manøvrere trygt i et farvann der den største frykten kanskje er å bli mistenkt for skjulte motiver. Vi har ingen skjulte motiver, men vi har tydelige verdier. Verdier som vi er stolte av og som vi med stor frimodighet kan ta med oss i undervisning i både i offentlig og privat skole. Vær stolt og verdifrimodig! telefonnumre, 534 ble oppringt, 253 henvendelser ble besvart og vi fikk mange konstruktive tilbakemeldinger. Det ble også gitt anledning til å oppgi personnummer slik at man kan få skattefradrag for gaver gitt til KPF. Vi fikk synspunkter fra medlemmer på RLE- faget, behovet for synlighet i media, synspunkter på pedagogikk og samarbeidet med Skaperkraft. Flere tidligere ansatte i KPF kom også med gode innspill som tas med videre i arbeidet. Redaksjonen Kjartan Ørnes er er ansatt 50 % i Skaperkraft med hovedansvar for samarbeidsavtalen med Kristent Pedagogisk Forum. Han er nå daglig leder i KPF og har bakgrunn fra Oslo-skolen som lærer i ni år