Byborgeren et politisk portrett*

Transkript

1 Byborgeren et politisk portrett* J ACOB A ARS OG S VEIN K VALVÅG R OKKANSENTERET, UNIVERSITETET I B ERGEN * Dette paperet utgjør et kapittel av sluttrapporten fra prosjektet Politiske uttrykksformer i en bykontekst. Vi presenterer her analyser av materialet fra en spørreskjemaundersøkelse gjennomført i Oslo, Bergen og Tromsø. Det ble gjennomført telefonintervju med 400 respondenter i hver av byene, til sammen 1200 personer. I tillegg til spørreskjemaundersøkelsen inngår det i prosjektet to case-studier fra Bergen. I sluttrapporten inngår både spørreskjemamaterialet og case-materialet.

2 Innledning I dette paperet skal vi tegne et bilde av byborgerens politiske aktivitet slik det fremstår i spørreskjemamaterialet. I den første delen skal vi se på innbyggernes politiske deltakelse under ett: Hvor mange er aktive og hvor mange er mindre aktive? I tillegg skal vi se på de latente deltakerne. Hvem er mest aktive, hvem utgjør deltakelsesreserven og hvem er frakoblet politikken i byene? I den andre delen tar vi for oss de ulike formene for deltakelse og forholdet mellom disse. På hvilke måter uttrykker byborgerne seg politisk? Kan vi observere noen bredere kategorier av deltakelsesformer? Hvordan relaterer de ulike deltakelsesformene seg til hverandre: Finner vi overlappende deltakelse mellom ulike deltakelsesformer, eller er det ulike deltakere som deltar i ulike aktiviteter? I den tredje delen tar vi for oss innholdet i deltakelse, det vil si den saksbaserte mobiliseringen. I hvilken grad mobiliserer enkeltsakene, og hvilke saker er det som i første rekke fremkaller aktivitet? 1 Spørsmålet om deltakelsens sosiale fordeling tar vi med oss i alle delene. Vi skal se på hvordan ulike grupper av deltakere skiller seg fra hverandre når det gjelder ulike bakgrunnsvariabler. En hovedgruppe av variabler gir indikasjoner på sosial status. Til denne gruppen hører utdannelse og tilknytning til yrkeslivet. Livssyklusperspektivet er tatt inn gjennom aldersvariabelen. 2 Kjønn er tatt med som en egen variabel. I tillegg har vi tatt med en variabel som indikerer grad av tilhørighet til geografiske områder, samt to variable som måler politisk sosialisering. Operasjonaliseringen av de enkelte variablene kommer vi tilbake til i forbindelse med de konkrete analysene. Aktive, tilskuere og passive Hvor aktive er byborgerne? Hvor mange kan sies å være aktive, hvor mange er passive og hvor mange befinner seg i midtsjiktet? Det er disse spørsmålene vi tar sikte på å belyse i denne innledende analysen av det empiriske materialet. Vi tar utgangspunkt i en tolkning av Milbrath og Arnsteins idé om at politisk deltakelse kan betraktes som en rangert orden der noen er aktive på svært mange områder, noen befinner seg i et middelsjikt og noen er passive (Arnstein 2000, Milbrath 1965). I denne delen betrakter vi deltakelsen som endimensjonal, det vil si at vi ikke er opptatt av variasjon mellom ulike deltakelsesformer. Følgende åtte variable inngår i den kumulative deltakelsesoversikten: 3 1. Stemte ved valg 2. Medlem av politisk parti 3. Nominert til å stå på liste 4. Innehatt lokalpolitisk tillitsverv 5. Medlem av frivillig organisasjon 1 I en fjerde del retter vi fokus mot bykonteksten eller, rettere sagt, ulike bykontekster. Disse analysene er imidlertid ikke inkludert i paperet, kun i sluttrapporten fra prosjektet. Særlig viktig i denne delen blir spørsmålet om homogenitet/heterogenitet. Hvilken betydning har forskjeller i homogenitet/heterogenitet bydeler imellom for innbyggernes politiske aktivitet og sosiale kapital? 2 Aldersvariabelen kan også tolkes som uttrykk for en generasjonsforklaring, men det er ikke mulig ut fra vårt materiale å skille disse to perspektivene fra hverandre i analysen. 3 Hver av variablene inngår i en additiv indeks. Enkeltvariablene er dikotomisert, det vil si at alle respondenter er gitt enten verdiene 1 eller 0 på hver av variablene. Variablene 1-6 kan sies å være naturlig dikotomiserte, for eksempel: Enten stemte man eller ikke, enten er man partimedlem eller ikke. Variablene 6 og 7 lar seg ikke enkelt dikotomisere på denne måten. Vi har derfor måttet gjøre en skjønnsmessig vurdering av hva som er høy grad av aktivitet i politiske diskusjoner og høy grad av politisk forbruk (Se egen fotnote om definisjonen av politisk forbruk). 1

3 6. Engasjert i enkeltsak 7. Aktiv i politiske diskusjoner 8. Politisk forbruk 4 Metoden vi har benyttet er å legge sammen hvor mange politiske aktiviteter den enkelte respondent har deltatt i i løpet av de siste to årene. De ulike aktivitetene er ikke vektet på noen måte. Hver aktivitet teller derfor som én. Det er med andre ord en rent kumulativ deltakelsesindeks. Ettersom de ulike aktivitetene i deltakelsesmålet åpenbart er forskjellige og krever svært forskjellig ressursinnsats, ville det være gode grunner til å gi de enkelte indikatorene ulik vekt. Imidlertid ville det være vanskelig å finne det rette forholdet mellom dem. Hvor mye mer er det å sitte i et bystyre enn å stemme ved siste Stortingsvalg? Det er åpenbart en stor forskjell i engasjement og ressursinnsats mellom de to aktivitetene, men hvor stor forskjell er umulig å si. Derfor har vi valgt å telle hver aktivitet som én og heller behandle de enkelte aktivitetene i indeksen når vi senere går nærmere inn på de enkelte deltakelsesformene. En annen mulig innvending går på inkluderingen av organisasjonsmedlemskap i en indeks over politiske aktiviteter. Det er vanlig å skille mellom politisk deltakelse på den ene siden og civic involvement på den andre. Mens politisk deltakelse viser til valgdeltakelse, partiaktiviteter, offentlige tillitsverv og aksjonsdeltakelse, viser civic involvement hovedsakelig til deltakelse i frivillige organisasjoner (Skocpol og Fiorina 1999). De to typene aktiviteter overlapper hverandre i stor grad. For det første er organisasjonsmedlemskap ofte uttrykk for et saksengasjement. Medlemskap i en frivillig organisasjon er en måte å påvirke utfallet av politiske prosesser. For det andre har aktiviteten som utføres i frivillige organisasjoner svært mye til felles med aktiviteten i de typiske politiske organisasjonene. 5 Alt i alt er det gode grunner til å inkludere organisasjonsmedlemskap i studiens avhengige variabel. Organisasjonsmedlemskap vil ha stor effekt som forklaring på politisk deltakelse, men vi har vurdert det slik at organisasjonsmedlemskap som forklaringsvariabel i for stor grad vil overlappe den avhengige variabelen, politisk deltakelse. Vi vil i stedet benytte et sett andre variable til å måle sosial integrasjon og konkret frivillig innsats hos de spurte. Tabell 1 oppsummerer analysen av antall aktiviteter som respondentene har deltatt i. Vi ser at svært få, kun to prosent, ikke har oppgitt å ha deltatt i noen aktiviteter i det hele tatt. Den viktigste årsaken til at så få fremstår som helt passive er den høye andelen som oppgir at de stemte ved siste Stortingsvalg, hele 89 prosent. 4 Variabelen Politisk forbruk er konstruert ut fra to spørsmål i spørreskjemaet som dreier seg om hvilke hensyn de spurte vektlegger når de gjør sine daglige innkjøp. Det ene måler i hvilken grad de spurte tar hensyn til om noen har lidd overlast i produksjonen av varen, mens det andre måler i hvilken grad de spurte er opptatt av miljøhensyn når de handler dagligvarer. 5 Pettersen og Rose argumenterer på samme måte for å inkludere organisasjonsmedlemskap i sin deltakelsesdefinisjon (Pettersen og Rose 1996:60) 2

4 Tabell 1: Antall politiske aktiviteter: Kumulativ indeks Antall aktiviteter Prosent Kumulativ prosent Ingen 2 2, , , , , , , ,0 N (=100%) 1165 De spurte i undersøkelsen rapporterer samlet sett en betydelig høyere valgdeltakelse enn det vi faktisk hadde ved forrige stortingsvalg i disse tre byene. Valgdeltakelsen lå godt under 89 % i alle de tre byene. Bergen hadde en valgdeltakelse på 78 %, Oslo 76 %, mens Tromsø hadde den laveste valgdeltakelsen av de tre byene med 74 %. En forklaring på den høye andelen som i undersøkelsen oppgir at de stemte, er overrapportering fra de spurte. Den som blir spurt er tilbøyelig til å pynte litt på virkeligheten ved å si at de stemte til tross for at de faktisk ikke gjorde det. I en undersøkelse av velgernes deltakelse ved lokalvalg i de nordiske landene fant Per Stava en overrapportering av valgdeltakelse blant de spurte i Norge og Danmark. I Finland var det overensstemmelse mellom oppgitt og faktisk deltakelse, mens det i Sverige overraskende nok var en klar underrapportering (Stava 2002:119). En annen mulig forklaring på den høye andelen som oppgir at de stemte er at utvalget er skjevt, og at hjemmesitterne er blitt underrepresentert i undersøkelsen. En indikasjon på at det har funnet sted en viss overrapportering er at 10 % av dem som oppgir å ha stemt ikke kan huske hvilket parti de stemte på. Stortingsvalget lå bare litt over tre måneder tilbake i tid på intervjutidspunktet. Vi kan derfor spekulere i om ikke litt av overrapporteringen kommer til uttrykk i den høye andelen som ikke husker. Men dette kan også tyde på at noe av overrapporteringen skyldes at mange av de spurte har stemt ved ett av de siste valgene, men ikke nødvendigvis det siste. Overrapportering betyr ikke nødvendigvis at de spurte ønsker å pynte på virkeligheten, men det kan være uklart for dem hvilket valg de stemte ved. Dersom antakelsene om overrapportering stemmer, kunne vi anta at dette også ga seg utslag på de andre deltakelsesmålene. Men ettersom det i Norge knytter seg en relativt sterk opplevelse av borgerplikt til det å stemme ved valg, er det kanskje grunn til å anta at overrapporteringen er større når det gjelder valgdeltakelse enn andre deltakelsesformer. I en undersøkelse fra 1996 oppgir 62 % av et representativt befolkningsutvalg at det å stemme ved valg er noe man bør gjøre som god samfunnsborger (Rose 2002:144). Når det gjelder tallene for partimedlemskap, er de i god overensstemmelse med resultatene fra den siste lokalvalgsundersøkelsen. I lokalvalgsundersøkelsen fremkommer det at 11 % er medlem av et politisk parti på landsbasis, men andelen partimedlemmer blant kommuner med flere enn innbyggere er 7 %. Det tilsvarer resultatet bekreftes av vår undersøkelse av tre byer, der 6 % oppgir å være partimedlemmer. Andelen partimedlemmer i de største kommunene har falt fra om lag 20 % midt på 60-tallet til 6-7 % nå, og det er først og fremst i de store kommunene partimedlemsandelen har falt. I kommuner med under innbyggere er prosentandelen som er medlem av et politisk parti omtrent den samme i dag som den var på 60-tallet (Bjørklund 1999:225). 3

5 Når det gjelder andel listekandidater og andel med kommunalt tillitsverv, er også denne andelen betydelig større enn i virkeligheten. Igjen later det til at det skjer en overrapportering. I dette tilfellet skyldes sannsynligvis noe av overrapporteringen at respondentene har referert til tidligere valg, ikke bare det siste. Som vi kunne vente er aktiviteten, kumulativt målt, tilnærmet normalfordelt (Jfr. fig. 1). Vi finner relativt få helt passive, men vi finner også svært få blant de aller mest aktive. Ingen av de spurte oppgir å ha vært aktive i alle de åtte aktivitetene, men vi finner noen som har deltatt i seks eller syv aktiviteter. Om lag halvparten av innbyggerne i de tre byene har deltatt i to eller færre aktiviteter, inkludert valgdeltakelse. 40 Aktivitet kumulativ (m. v.delt.) Percent 0,00 1,00 2,00 3,00 4,00 5,00 6,00 7,00 Aktivitet kumulativ (m. v.delt.) Figur 1: Kumulativ aktivitetsindeks Ettersom valgdeltakelse fremstår som en så dominerende deltakelsesform i materialet, har vi valgt å se bort fra dette i de videre analysene av deltakelse som kumulativ egenskap. Dersom vi utelukker valgdeltakelse fra indeksen, blir fordelingen annerledes. Det er da 12 prosent som ikke har deltatt i noen av aktivitetene som inngår i indeksen. I tillegg har vi vurdert det slik at de som har deltatt i tre eller flere aktiviteter er de mest aktive innbyggerne. Med en slik inndeling får vi et aktivt sjikt som utgjør 21 prosent av befolkningen i de tre byene. 6 Mellomsjiktet, de som har deltatt i én eller to aktiviteter er fremdeles den klart største gruppen. Disse utgjør 67 prosent av de spurte. Det er denne tredelingen som benyttes i den videre analysen av deltakelse som kumulativ egenskap. Aktivistene, kumulativt sett Hva kjennetegner så de ulike gruppene? Hvem er de aktive, og hvem er de passive? I tillegg skal vi vie oppmerksomhet til middelsjiktet ettersom de kan betraktes både som en latent 6 Det kunne være gode grunner til å gjøre gruppen av aktive mer eksklusiv ved for eksempel bare å inkludere dem som hadde vært aktive i fire eller flere aktiviteter. Da ville det aktive sjiktet bestå av mellom seks og syv prosent av utvalget. Teoretisk sett ville kanskje gruppen i større grad svare til det vi forbinder med et politisk elitesjikt. Den viktigste årsaken til at vi inkluderte en større gruppe er metodisk. For å kunne bryte ned de ulike aktivitetssjiktene i de videre analysene, må hver enkelt gruppe være av en viss størrelse. 4

6 deltakerreserve og som et årvåkent elitekorrektiv. Den særskilte analysen av middelsjiktet kommer vi imidlertid tilbake til i neste avsnitt. Den latente deltakelsen betraktes der som villighet til deltakelse, ikke faktisk deltakelse. I dette avsnittet retter vi fokus spesielt mot de mest aktive. Vi kan foreløpig kalle dem aktivistene. Tabell 2 gir en sosial og demografisk profil av de tre sjiktene av politiske byborgere vi har skissert ovenfor. Tabell 2: Sosial og demografisk bakgrunn hos henholdsvis aktive, middelsjikt og passive. Prosent Aktive Medium Passive N (=100%) By Oslo Bergen Tromsø Kjønn Kvinner Menn Alder * Under Utdannelse *** 0-3 år år Yrkestilknytning *** Offentlig Privat Ikke yrkesaktiv Tilhørighet *** Ingen Lav/middels Høy Sosialisering (Foreldres verv) *** Foreldre med verv Foreldre uten verv Sosialisering (Pol. disk. oppvekst) *** Sjelden/aldri Ukentlig Daglig Totalt * Signifikant på.01-nivå ** Signifikant på.001-nivå *** Signifikant på.0001-nivå Aktivistbegrepet betegner her kun dem som er mest aktive blant innbyggerne i de tre byene Oslo, Bergen og Tromsø. Vi skal senere nyansere aktivistbegrepet i tråd med ideen om at politisk deltakelse finner sted på ulike arenaer, og disse arenaene er bare delvis overlappende. Men dersom vi inntil videre holder oss til at endimensjonalt aktivistbegrep, hva kjennetegner de mest aktive blant byborgerne? 7 Det er gjennomført signifikanstester for alle de gjengitte krysstabellene i rapporten. Korrelasjonsmålene som ligger til grunn for signifikanstestene er henholdsvis phi og Cramer s V for nominalskalavariable, og gamma for ordinalskalavariable. *** betyr at forskjellen er statistisk signifikant på.0001-nivå, ** betyr at forskjellen er signifikant på.001-nivå, mens.01 betyr at forskjellen er signifikant på.01-nivå. 5

7 Det er ingen nevneverdige forskjeller mellom de tre byene i studien. Byenes ulike størrelse slår ikke ut på det politiske deltakelsesnivået. Det gjør heller ikke deres ulike funksjoner i nasjonal og regional sammenheng. Så langt gir ikke bykontekstene utslag på den politiske deltakelsen. Mer dyptgående analyser av ulike bykonteksters betydning for politisk deltakelse skal bli gjennomført i et senere avsnitt. Vår studie bekrefter resultatene fra Maktutredningens medborgerundersøkelse som viser at det er små forskjeller mellom kvinner og menns politiske deltakelse (Martinussen 2003). I alle fall finner ikke vi forskjeller når det gjelder samlet deltakelsesnivå. Heller ikke når vi går ned på de enkelte aktivitetene som inngår i indeksen finner vi signifikante ulikheter mellom kjønnene (Aars 2002). Det ser ut til at ulikheter mellom kjønnene i politisk deltakelse er i ferd med å viskes ut. Det er ikke lenger bare menn blant aktivistene. Men om politikken er blitt mindre kjønnsdelt, er den neppe blitt mindre lagdelt. For det første er det de midterste alderskategoriene som befolker det politisk aktive sjikt i befolkningen. Først og fremst er det de unge som faller utenfor. De eldste er også svakere representert, men at de eldre trekker seg tilbake er kanskje lettere å forsone seg med enn at de unge uteblir. Mange eldre velger trolig å forbli tilskuere til politikken, mens de unges fravær er betenkelig, enten det skyldes at de aktivt blir holdt utenfor eller at de selv velger å holde seg utenfor. For det andre bekrefter analysen resultater fra en rekke andre studier som demonstrerer betydningen av utdannelse for å forklare ulikhet i politisk aktivitet. Aktivistene er gjennomgående høyt utdannet, og de er yrkesaktive. Ikke minst er det tydelig at offentlig ansatte er mer engasjert i politisk virksomhet enn folk som arbeider innenfor privat sektor. For mange vil det være overraskende at den generelle økningen i utdannelsesnivå ikke har hatt en utjevnende effekt på den politiske deltakelsen i befolkningen. Willy Martinussen viser at økt utdannelse ikke har ført til generelt høyere aktivitet i befolkningen fra 1970 til i dag (Martinussen 2003). Det tyder på at det er ulikheter i utdannelse som skaper ulikheter i deltakelse. Med andre ord er det ikke slik at innbyggerne må tre over visse utdannelsesterskler for å nå de ressursene som skal til for å delta. I stedet behøves en utjevning i utdannelse mellom ulike grupper. Sosial utjevning, har det vært hevdet, er nøkkelen til politisk utjevning (Hill 2000:117). Effekten av utdannelse er relativ i forhold til den generelle utdannelsesfordelingen i befolkningen. Martinussen forklarer økningen i deltakelse blant kvinner på en måte som er forenlig med et slikt resonnement. Kvinners økte deltakelse forklares nettopp gjennom høynet utdannelsesnivå innenfor denne gruppen. Kvinner har fått bedre utdannelse relativt i forhold til andre grupper i samfunnet. Slik kan økt utdannelse fungere mobiliserende på deltakelse. Sosial integrasjon gir signifikant utslag i den bivariate analysen. Tilhørighet til ulike geografiske områder er her målt som en endimensjonal egenskap. Det vil si at tilhørighet til ulike områder er lagt sammen i en additiv indeks. Resultatet av analysen kan tyde på at denne måten å betrakte tilhørighet på gir mening. Særlig tydelig er det at den gruppen som ikke opplever sterk tilhørighet til noen av de geografiske områdene blir politisk passivisert. I en analyse som ikke er vist her har vi delt inn tilhørighet i tre ulike kategorier: Tilhørighet til henholdsvis nærmiljø, lokale/regionale områder og nasjonalt/internasjonalt område. 8 Analysen viser forholdsvis små forskjeller mellom de tre tilhørighetskategoriene. Nærmiljøtilhørigheten og den nasjonale/internasjonale tilhørigheten har hver for seg en viss betydning for aktivitetsnivået, mens den lokale/regionale tilhørigheten har svært liten effekt. Det er med andre ord først og fremst den endimensjonale operasjonaliseringen av tilhørighet som gir utslag på byborgernes politiske aktivitetsnivå. 8 Disse tre dimensjonene kommer klart frem i en faktoranalyse av i alt syv indikatorer på tilhørighet. 6

8 Et annet funn som føyer seg til et bilde av et tradisjonelt lagdelt deltakelsesmønster er at sosialisering har så stor effekt på byborgernes politiske deltakelse. Tabell 2 presenterer to ulike mål på sosialisering. Det ene går på om den spurte er oppvokst i en familie der familiemedlemmer har hatt politiske tillitsverv. Det andre målet dreier seg om politiske diskusjoner hjemme under oppveksten. Særlig det siste målet gir utslag i den bivariate analysen. Blant dem som diskuterte politikk daglig, tilhører 40 prosent aktivistsjiktet, mens den tilsvarende andelen blant dem som sjelden eller aldri diskuterte politikk hjemme er 11 prosent. Det er overraskende at oppvekstens erfaringer, eller mangel på sådanne, får så store konsekvenser for aktivitet i det voksne livet. De bivariate sammenhengene kan imidlertid tilsløre mer komplekse årsaksforklaringer. Derfor har vi gjennomført en logistisk regresjonsanalyse for å undersøke hvilke årsaksvariabler som har selvstendig forklaringskraft i en multivariat analyse. Resultatet av analysen er presentert i tabell 3. Tabell 3: Politisk deltakelse (kumulativt mål) etter ulike bakgrunnsvariable. Logistisk regresjon By.349 Oslo (ref.) Bergen Tromsø B Signifikans Kjønn Alder Utdannelse år (ref.) 4-6 år Yrkestilknytning.036 Offentlig (ref.) Privat Ikke yrkesaktiv Tilhørighet.044 Ingen (ref.) Lav/middels Høy Sosialisering (Foreldres verv) Sosialisering (Pol. disk. oppvekst).000 Sjelden/aldri (ref.) Ukentlig Daglig

9 Regresjonsanalysen fungerer som et korrektiv til den bivariate analysen. Flere av variablene som var signifikante i den bivariate analysen fremstår som mindre viktige i det multivariate opplegget. Noen har mistet det aller meste av forklaringskraften. Verken by eller kjønn har betydning for politisk deltakelse. Det samme så vi i den bivariate analysen. Alder hadde en viss effekt. Den er signifikant også i den multivariate analysen, men sammenhengen med alder er ikke spesielt sterk. Betydningen av utdannelse er svekket i regresjonsanalysen. Utdannelse henger bare forholdsvis svakt sammen med det kumulative deltakelsesmålet. Det er overraskende ettersom utdannelse i de fleste undersøkelser fremstår som den sikreste predikator for deltakelse. En mulig hypotese er at utdannelse har ulik forklaringskraft på ulike typer deltakelse. Vi skal i et senere avsnitt gå inn på ulike typer politiske uttrykksformer. Målet på politisk deltakelse i denne analysen er som sagt endimensjonalt. Ulike deltakelsesformer er slått sammen i én indeks. Betydningen av sektor forsvinner helt i tabell 3. Tilknytningen til yrkeslivet har ikke signifikant betydning for politisk deltakelse. Det samme skjer med tilhørighetsvariabelen. Også den mister sin betydning som forklaringsvariabel når det kontrolleres for andre variable. Én variabel står imidlertid igjen som særdeles sterk etter den multivariate analysen: Sosialisering. Nærmere bestemt fremstår det som særlig viktig for det politiske aktivitetsnivået i voksen alder om man i oppveksten diskuterte politikk hjemme. Den andre sosialiseringsvariabelen, familiemedlemmer med verv i oppveksten, har ikke betydning. Dette innebærer at betydningen av politiske diskusjoner i oppveksten er like sterk for alle utdanningsgrupper. Vi hadde på forhånd antatt at utdanning ville ta vekk noe av effekten av sosialisering. Slik er det ikke. Dersom vi ser på bivariate sammenhenger for hver utdannelseskategori separat, er effekten av sosialisering (uttrykt som politiske diskusjoner hjemme under oppveksten) om lag den samme for alle tre utdannelseskategorier, til og med noe sterkere i den laveste utdannelseskategorien. Gamma er.55 for dem i den laveste utdannelseskategorien (0-3 års utdannelse etter grunnskole),.47 for dem i den midterste kategorien (4-6 års utdannelse) og.39 for dem i den øverste kategorien (mer enn seks års utdannelse etter grunnskolen). Sammenhengene er signifikante på.0001-nivå i alle tre utdannelseskategorier. På bakgrunn av disse analysene kan det synes som om betydningen av utdannelse som individuell politisk ressurs er noe overdrevet. Aktivistene kjennetegnes nok av høy utdannelse, men et mer markant trekk ved de mest aktive byborgerne er at de kommer fra hjem der det har vært diskutert politikk. Det gjelder om utdannelsen er høy eller lav. Kanskje kan vi antyde at det er mulig å kompensere manglende utdannelse med aktive politiske diskusjoner hjemme. Vi skal imidlertid forfølge forholdet mellom sosialisering og utdannelse videre når vi ser nærmere på enkeltstående deltakelsesformer. Deltakelsesreserve og elitekorrektiv Analysene av hvem som er de mest aktive og hvem som er de mest passive må suppleres med analyser av mellomsjiktet. Middelsjiktet representerer både en trussel og en mulighet for det politiske lederskapet. Muligheten ligger i potensialet for mobilisering av grupper som normalt deltar forholdsvis lite. Trusselen består i at middelsjiktet utgjør et korrektiv til den politiske eliten. Vi skal undersøke tre aspekter ved de latente deltakerne. For det første skal vi kartlegge hvor stor andel av byborgerne som kan sies å tilhøre denne gruppen: Hvor stort er deltakelsespotensialet? For det andre skal vi se nærmere på hvem de er: Hvilke grupper kan sies å utgjøre deltakelsespotensialet? For det tredje skal vi se på forholdet mellom latent og manifest 8

10 deltakelse innenfor ulike grupper: Er det slik at både latent og faktisk deltakelse er konsentrert innenfor bestemte grupper, eller finner vi at enkelte grupper kan ha høy latent deltakelse, men lav faktisk deltakelse? Men hvordan kan vi observere latent deltakelse? I det foregående avsnittet skilte vi mellom tre sjikt av deltakere: Aktivister, mellomsjikt og passive. Inndelingen var kun basert på respondentenes score på den kumulative deltakelsesindeksen. Men å være middels aktiv er ikke det samme som å være hva vi har kalt en latent deltaker. I det følgende skal vi benytte et forhåpentligvis mer presist mål på latent deltakelse: Uttrykt villighet til å delta i ulike politiske deltakelsesformer. I dette ligger en beredskap til å trå til dersom en oppfatter det som krevet av en eller dersom en reagerer på noe en oppfatter som uriktig eller urettferdig. En kritikk som har vært rettet mot villighetsmålet som uttrykk for deltakelsesreserve er at surveyundersøkelser gir lite valide svar på denne type spørsmål. Å svare på en spørreundersøkelse er uforpliktende, blir det hevdet. I tillegg er det innvendt at spørsmål av denne typen i større grad måler samfunnsmessige normer enn faktiske intensjoner om å delta. Det er med andre ord umulig å gjenskape en reell valgsituasjon gjennom surveyundersøkelser. Som med alle surveydata må tolkningen av resultatene være forsiktig. Men om en respondent svarer at han kunne tenke seg å stå på en liste til et kommunevalg, må det i det minste bety at han har en viss grad av tillit til den institusjonen det er spurt etter. Videre er det ikke urimelig å anta at den uttrykte paratheten til å delta innebærer en grad av politisk selvtillit hos den spurte. Det betyr ikke bare en viss grad av tiltro til den aktuelle institusjonen, men også en tro på at ens egen deltakelse kan spille en rolle. Begrepet politisk selvtillit er den norske varianten av det engelske efficacy (Almond og Verba, Martinussen 2003, Pateman, Strømsnes 2003). I vårt spørreskjema har det ikke vært noen sperrer mot å svare bekreftende på både spørsmålene om villighet og spørsmålene om faktisk aktivitet. Det innebærer at vi har fått en høy grad av overlapping mellom faktisk og latent deltakelse. Metodisk er ikke dette noe problem ettersom vi kan fjerne de faktisk aktive fra villighetsindeksen og dermed stå igjen med de rene villige. Imidlertid har det en viss interesse å se på denne overlappingen ettersom den kan betraktes som et uttrykk for realismen i villighetstallene. Overlappingen mellom faktisk og latent deltakelse kan fungere som en validering av villighetstallene. Hvis en del av de som uttrykker villighet til én type aktivitet faktisk er aktive på et annet område, er det rimelig å tolke dette som et uttrykk for at vedkommende faktisk er parat til å overskride grensen mellom latent og faktisk deltakelse. Det er realistisk at personen er parat til å delta. Generelt kan vi si at det er høy grad av overlapping mellom faktisk og latent deltakelse i vårt materiale. 9 De mest aktive, aktivistene, er imidlertid ikke de mest interessante i denne sammenhengen. Vi vet at de er parate til å delta. Viktigere er mellomsjiktet ettersom vi vet at de har deltatt i én eller to aktiviteter i løpet av de to siste årene. De passive utelukkes automatisk av overlappingsanalysen siden vi vet at de ikke har deltatt i noen aktiviteter i løpet av det samme tidsrommet. Holder vi oss til dette middelsjiktet, finner vi at hele 50 prosent av alle de spurte tilhører den middels aktive gruppen samtidig som de erklærer seg villige til enten å delta i formelle eller uformelle aktiviteter. Ser vi på den tilsvarende andelen som sier seg villige til å delta i både formelle og uformelle aktiviteter, er den 17 prosent. 10 Med andre ord finner vi at en svært stor 9 Gamma er.43 dersom vi ser på villighet til å delta i enten formelle eller uformelle aktiviteter og.38 dersom vi ser på villighet til å delta i både formelle og uformelle aktiviteter. Begge sammenhenger er klart signifikante. 10 I begge tilfeller er det prosentuert med utgangspunkt i totalen. 9

11 andel av de villige befinner seg blant de lavaktive, faktisk om lag halvparten i den første analysen. Analysen bidrar således til å validere villighetsdataene. Hvor stor er så deltakelsesreserven i de tre byene Oslo, Bergen og Tromsø? Vi har konstruert en villighetsindeks basert på i alt fem spørsmål om villighet til å delta i ulike typer av politiske aktiviteter. 11 I den videre analysen av latent deltakelse er vi imidlertid interessert i den rene deltakelsesreserven. Slik vi var inne på ovenfor, har vi for hver av aktivitetene som inngår i indeksen tatt vekk dem som både har svart at de er villige og faktisk er aktive. Vi står da igjen med en andel av de spurte som oppgir at de kunne tenke seg å delta i én eller flere aktiviteter, samtidig som de ikke faktisk deltar i disse aktivitetene. Det er de potensielle deltakerne. Tabell 4 viser tre mål på villighet etter ulike bakgrunnskjennetegn ved de spurte. I første kolonne vises andelen som er villige til å delta i de formelle aktivitetene, det vil si parti, nominasjon til liste, offentlig tillitsverv og bydelsutvalg. Andre kolonne viser andelen som kunne tenke seg å engasjere seg i en enkeltsak. Tredje kolonne viser kombinasjonen av de to første. 11 De fem spørsmålene går på villighet til å a) bli medlem av et parti, b)stå på en liste til kommunevalg, c) påta seg offentlig tillitsverv, d) sitte i et bydelsutvalg og e) engasjere seg i en enkeltsak. Det er trukket et hovedskille mellom de formelle aktivitetene (a-d) og de uformelle, representert ved enkeltsaksengasjementet (e). Disse to klassene av deltakelsesformer er således også vektet likt i konstruksjonen av indeksen. Høy sammenlagt score på villighet innenfor de formelle aktivitetene teller som 1 i indeksen, mens positiv score på spørsmålet om villighet til enkeltsaksengasjement også teller som 1. De to målene på villighet er deretter slått sammen til én endimensjonal villighetsindeks. 10

12 Tabell 4: Deltakelsespotensial etter ulike bakgrunnsvariabler Villighet formelle Villighet enkeltsak Villighet generelt aktiviteter * By Oslo Bergen Tromsø N Kjønn Kvinner Menn N *** * Alder Under N ** Utdannelse 0-3 år år N Yrkestilknytning Offentlig Privat Ikke yrkesaktiv N Tilhørighet Ingen Lav/middels Høy N *** * Sosialisering (Foreldres verv) Foreldre med verv Foreldre uten verv N *** ** Sosialisering (Pol. disk. oppvekst) Sjelden/aldri Ukentlig Daglig N Totalt Det første inntrykket fra tabell 4 er at det finnes mange latente deltakere blant byborgerne. Hele 66 prosent oppgir at de kunne tenke seg å delta enten i formelle aktiviteter eller enkeltsaker. Det er kanskje ikke uventet at villigheten til å delta i enkeltsakene er størst. Enkeltsaksengasjementet kan innebære alt fra et svært omfattende til et ganske beskjedent engasjement. En kartlegging av hvilke deltakelsesformer den enkelte ville velge viser at det å ta direkte kontakt med lokalpolitikere eller offentlig ansatte er de viktigste ved siden av tradisjonell leserbrevskriving (Aars 2002:44f). Andre studier har vist at den politiske beredskapen gjennomgående er høy i befolkningen, men at villigheten til å delta gjennom medlemskap i politiske partier er lav. Hans 11

13 Erik Ringkjøb har påpekt at partiene virker som sperrer for et bredere folkelig engasjement (Ringkjøb 1996). Hvem er så de latente deltakerne? Et første trekk som slår oss når vi sammenligner de latente deltakerne med de mest aktive (jfr. tabell 2) er at deltakelsesreserven er mindre sosialt markant enn de mest aktive. Vi ser langt færre signifikante sammenhenger i den bivariate analysen av de villige enn vi så i analysen av aktivistene. Det er gjerne ikke så overraskende at denne gruppen, som utgjør et mellomlag i politikken, er mindre utpreget sosialt sett enn både elitesjiktet og de passive. Vi har tidligere i rapporten betegnet denne gruppen som et korrektiv til det politiske elitesjiktet. I det perspektivet er det klart en fordel at middelhavsfarerne er mer gjennomsnittlige. De politiske elitene må på denne måten argumentere og stå ansvarlige overfor en gruppe årvåkne innbyggere som er relativt homogen. Noen karaktertrekk har imidlertid også denne gruppen. Det mest interessante trekket ved tabell 4 er aldersfordelingen. I motsetning til analysen av den faktiske deltakelsen viser analysen av latent deltakelse at de yngre er mer villige til å delta enn de eldre. Sammenhengen fremkommer som signifikant når vi ser på det samlede villighetsmålet, men det er først og fremst i enkeltsakene de unge er beredt til å involvere seg. Her skiller de yngste deg ut meget klart i positiv retning. Men det er heller ikke slik at de yngste er mye mindre villige enn de eldre byborgerne til å delta i de mer formelle aktivitetene. Forskjellene på dette punktet er små og ikke signifikante. Med andre ord utviser de unge stor grad av villighet til å delta i det politiske livet i byene. Utdannelse har relativt beskjeden effekt på deltakelsesberedskapen, enda mindre har yrkestilknytning å si, og kjønn er, også i denne analysen, uten betydning. Derimot ser vi at sosialiseringsvariablene igjen slår ut. Først og fremst finner vi at begge formene for sosialisering har betydning for villigheten til å delta i formelle aktiviteter. Nokså overraskende finner vi en signifikant negativ sammenheng mellom det å ha vokst opp i en familie der det ble diskutert politikk og villighet til å engasjere seg i enkeltsaker. Det er vel neppe utenkelig at denne sammenhengen vil forsvinne i en multivariat analyse. For eksempel er det ikke helt usannsynlig et det er en sammenheng mellom alder og politiske diskusjoner hjemme. Hvordan er så forholdet mellom latent og faktisk deltakelse innenfor ulike grupper. Vi har sammenlignet andelen latente med andelen faktisk aktive og regnet ut et balansemål for hver av disse gruppene. Vi har ganske enkelt trukket andelen aktivister fra andelen latente deltakere for hver enkelt gruppe. Denne øvelsen er gjort separat for de formelle og de uformelle aktivitetene og for de samlede målene på henholdsvis aktivitet og villighet. Utregningene er vist i tabell 5. 12

14 Tabell 5: Grad av samsvar mellom latent og faktisk deltakelse Generelt Representativ Direkte By Oslo Bergen Tromsø Kjønn Kvinner Menn Alder Under Utdannelse 0-3 år år Yrkestilknytning Offentlig Privat Ikke yrkesaktiv Tilhørighet Ingen Lav/middels Høy Sosialisering (Foreldres verv) Foreldre med verv Foreldre uten verv Sosialisering (Pol. disk. Oppvekst) Sjelden/aldri Ukentlig Daglig Vi ser at avstanden mellom villet og faktisk deltakelse er positiv i alle tabellens celler. Det vil si at deltakelsesreserven helt gjennomgående er større enn den faktiske deltakelsen. Nærmest sammenfall kommer vi der vi ser på forholdet mellom latent og faktisk deltakelse i formelle kanaler blant de eldste respondentene. Her er det bare 4 prosent flere som er villige til å delta enn som faktisk er aktive. Det er generelt relativt stor forskjell mellom de formelle og de uformelle deltakelseskanalene. Avstanden mellom latent og faktisk deltakelse er betydelig større innenfor de uformelle aktivitetene enn innenfor de formelle aktivitetene. Dette skyldes hovedsakelig at villigheten til å delta i enkeltsaker er stor i bybefolkningen. Ser vi på de gruppevise avstandene, skiller de unge seg ut med et stort gap mellom latent og faktisk deltakelse. Gapet er først og fremst stort når vi ser på de uformelle deltakelsesformene. Her er de unge klart mest villige til å delta, men samtidig er det de yngste som deltar minst. Avstanden er slående og gir god grunn til å spørre hvorfor de unge er så fraværende i politikken. Det synes altså ikke å skorte på viljen. Trolig er det flere forklaringer på at de unge ikke deltar så mye som de kunne tenke seg å gjøre. Én forklaring er trolig strukturell. Unge er ofte på flyttefot, 13

15 eller de bor på ett sted i en kort periode. De blir derfor ikke tilstrekkelig integrert i lokalsamfunnet før de drar videre. I forlengelsen av argumentet om sosial integrasjon kan det tenkes at unge, uetablerte mangler den endelige motivasjon til å engasjere seg politisk. Andre undersøkelser viser at gifte hører med blant dem som er overrepresentert i politisk arbeid. Den som er i en etablert familiesituasjon får kanskje et sett klarere definerte interesser å forsvare. I denne fasen trer mange også inn i yrkeslivet. Statusen som yrkesaktiv gjør dem samtidig til skattebetalere, og derigjennom bidrar de til finansieringen av den offentlige tjenesteytingen. Da opplever en i større grad både å være berørt av og meningsberettiget i forhold til innholdet i den offentlige politikken. Men dette er forklaringer knyttet til de unge selv; til tilbudssiden om man vil. Vi kan også tenke oss forklaringer knyttet til etterspørselssiden. De som rekrutterer deltakere til politisk arbeid ser etter kandidater med spesielle egenskaper, slik som erfaring, kunnskap og personlig nettverk. Her kommer de unge gjerne til kort. Imidlertid er dette forklaringer som knytter seg til de formelle kanalene i første rekke. Uformelle aktiviteter er i større grad basert på selvrekruttering, og forklaringer knyttet til etterspørselssiden vil stå svakere. Også de som arbeider i private næringer ser ut til å ville delta mer enn de får til eller får tid til. I debatten om rekruttering til lokalpolitikken har det vært et mye brukt argument at privat ansatte har vanskeligere for å kunne ta seg fri fra arbeidet for å delta på politiske møter. Det synes å være et gjennomgående trekk i dette materialet og i andre undersøkelser at den offentlig ansatte er overrepresentert i politiske tillitsverv. De privates fravær skyldes ikke at de ikke ønsker å delta, men trolig at de har dårligere anledning. En litt foruroligende tanke i forlengelsen av dette er at avstanden mellom politikk og jobb kan bli svært kort for mange offentlig ansatte. Ikke minst gjelder dette i en del kommuner der forholdene er små. En siste kommentar til spørsmålet om differanser mellom latent og faktisk deltakelse er at sosialisering igjen ser ut til å ha stor betydning. Men mønsteret er stikk motsatt når vi ser på formelle og uformelle aktiviteter. Når det gjelder de uformelle aktivitetene, er det de som ikke har diskutert politikk hjemme som har størst avvik mellom villet og faktisk deltakelse. Ser vi på de formelle aktivitetene, er forholdet snudd på hodet. Der er det den gruppen som scorer høyest på sosialiseringsvariabelen som også har det største avviket mellom villighet og faktisk aktivitet. Til tross for dette er hovedinntrykket at mange av de gruppene som er dårligst representert på de politiske deltakelsesarenaene ofte er de som er mest parat til å delta der. Oppsummeringsvis kan vi si om den latente deltakelsen at den er betydelig, særlig når vi ser på de uformelle aktivitetene. Men i forhold til de mest aktive (og de minst aktive) er dette middelsjiktet av potensielle deltakere sosialt mindre markant. Imidlertid ser vi at de unge utmerker seg med stor deltakelsesberedskap og liten faktisk deltakelse. Dette kan oppfattes som et problem ettersom en kan tenke at det er en stemme som ikke kommer til. Men samtidig innebærer dette at de unge utgjør en svært viktig del av korrektivet til den politiske elitene. Det kan også være en styrke at aktivistene må henvende seg til en offentlighet som er dominert av andre grupper enn dem selv. Deltakelsens ulike former Første steg i analysen har vært å analysere politisk deltakelse som en endimensjonal variabel. En kan delta i mange eller få aktiviteter, men de ulike deltakelsesformenes forskjellige særtrekk eller forskjellige vekt forsvinner i en slik analyse. Aktivistbegrepet er så langt knyttet til denne betraktningsmåten. Å delta politisk er noe man kan gjør mye eller lite. De som deltar mest fremstår som aktivister eller en politisk elite. Dette er selvsagt et forenklet syn på politisk 14

16 aktivitet. Neste steg er å gå nærmere inn på de enkelte politiske uttrykksformene. Politikk kan være så mangt. Det å stemme ved valg har fått en særlig viktig betydning. Stemmeretten er knyttet til statsborgerskapet, og kampen for stemmeretten ble således viktig ikke minst symbolsk i kampen for anerkjennelse av kvinnenes og arbeiderklassens politiske rettigheter. Den kampen kan sies å ha satt sine spor også i forskingen om politisk adferd. Mye av denne forskningen har vært konsentrert om deltakelse i valg. Valghandlingen har for mange fremdeles sterk symbolkraft. Å benytte seg av stemmeretten oppfattes av mange som en borgerplikt. Men samtidig er det tegn som tyder på at betydningen av valgdeltakelse som politisk uttrykksform er svekket. For det første ser vi at valgdeltakelsen faller, spesielt ved lokalvalgene. For det andre gir en del studier indikasjoner på at borgerplikten som norm er i ferd med å svekkes (Rose 2002). 12 Har plikten sluttet å kalle?, spør Lawrence Rose og Audun Skare (Rose og Skare 1996). Det har den ikke, men borgerplikten står klart sterkest blant de eldste velgerne, noe som kan få en til å spekulere på om den er i ferd med å dø med de eldste generasjonene. Det gjenstår å se om borgerplikten er generasjonsbetinget eller om den følger livssyklus. Kun i det første tilfellet vil det være fare for at denne normen er varig svekket. Enkelte endringer i det generelle deltakelsesmønsteret understreker betydningen av å undersøke ulike deltakelsesformer. Samtidig som valgdeltakelsen har falt har den folkelige deltakelsen økt på andre områder. Ikke minst ser vi at andelen blant innbyggerne som tar direkte kontakt med folkevalgte har steget betydelig i løpet av de siste årene (Bjørklund og Saglie 2000:86). Men også samlet sett later det til at de direkte deltakelsesformene er klart styrket i løpet va de siste 30 årene (Martinussen 2003:36). Det ser med andre ord ut til å ha skjedd en forskyvning i deltakelsesformene. Valgdeltakelsen og partimedlemskapet svekkes over tid, mens den direkte kontakten styrkes. Det kan synes som om de tradisjonelle kollektive deltakelsesformene svekkes til fordel for de mer individuelt baserte. Ved siden av den nevnte forskyvningen er det grunn til å spørre om det vokser frem nye politiske uttrykksformer. Aksjoner er ikke noe nytt, men aksjonsformene kan likevel være nye. Delvis ser vi dette blant aksjonister som tar i bruk nye typer virkemidler for å skape blest om saker eller for å fremme bestemte synspunkter. 13 Teknologien tilbyr også nye muligheter for politiske aktivitetsformer, ikke minst kan Internet som globalt medium gi nye muligheter for mobilisering og organisering av politiske aksjoner. Til sist er det ofte argumentert for at forbrukersamfunnet gir en ny politisk innbyggerrolle: Forbrukeren. Enkeltindivider kan søke å påvirke samfunnsspørsmål gjennom sitt forbruksmønster. Dette er blitt kalt politikk i det lille livet (Jensen 2000). En underliggende antakelse for slik handling er at kommersielle aktører har stor betydning for et samfunns fellesskapsanliggender. Politisk forbruk er således en viktig deltakelseskanal (Goul Andersen og Tobiassen 2001, Klein 2000, ). I tillegg er det en tilgjengelig deltakelsesarena. Forbruksveksten er i seg selv problematisk fra et fellesskapssynspunkt, men samtidig har veksten i konsum den konsekvens at forbrukerrollen får økt politisk betydning. Ett synspunkt er at forbrukerrollen gir anledning til å utvikle individuelle 12 Representanter for rational choice-perspektivet har lenge informert om at det er irrasjonelt å stemme ved valg ettersom sannsynligheten for at den innsatsen velgeren nedlegger for å komme seg til valgurnen og hjem igjen svært sjelden står i forhold til det utbyttet han får i form av faktisk innflytelse over valgutfallet, for ikke å snakke om innholdet i politikken. For dem har det derfor fremstått som et paradoks at folk i det hele tatt møter frem ved valgurnen. Kanskje er det slik at dette budskapet omsider har nådd frem. Folk har til slutt innsett at de har lite igjen for å stemme. For tilhengerne av normbaserte forklaringer vil ikke valgdeltakelse fremstå som noe paradoks. De vil samtidig være tilbøyelige til å forklare endringer i valgdeltakelse med endringer i normmønster, slik som at borgerplikten svekkes. 13 De såkalte ad-busters er ett eksempel. Naomi Klein gir mange eksempler i sin bok No Logo (Klein 2000). 15

17 identiteter, men i tillegg ligger det i forbrukerrollen et potensial for kollektiv organisering og mobilisering. Forbrukerrollen rommer en spenning mellom det individuelle og det kollektive. En annen diskusjon i tilknytning til politisk forbruk dreier seg om forhold mellom tale og handling. Politiske handlinger kjennetegnes normalt av at de involverer verbal kommunikasjon. Forbrukeren kan uttrykke seg verbalt, for eksempel gjennom ulike former for aksjoner. Men forbrukerrollen omfatter også en ikke-verbal form for handling, bokstavelig talt. De politiske konsekvensene av individuelt konsum fremkommer som aggregerte virkninger, men i hvilken grad treffer forbrukerne politiske valg når de gjør innkjøp? Når vi handler, handler vi ut fra fellesskapshensyn? Politisk forbruk er én av de politiske uttrykksformene vi skal se på i den videre bearbeidingen av portrettet av byborgeren. Ellers spenner aktivitetene fra det helt tradisjonelle og formelle til det uformelle. Figur 2 gir en oversikt over oppslutningen om de ulike deltakelsesformene vi spurte etter i spørreundersøkelsen Valgdeltakelse Partimedlem Nominert til liste Inneh. komm. tillitsv. Medl. friv. org. Delt. ulønn. org. arb. Eng. i enkeltsak Pol. forbr. - miljø Pol. forbr. - ingen lide over... Figur 2: Oppslutning om ulike deltakelsesformer. Prosent (N=1200) Som vi ser av figur 2, er det betydelig forskjell i oppslutning om de ulike formene. Forskjellene avspeiler dels at noen aktiviteter krever mye av den enkelte, mens andre aktiviteter krever mindre. Valgdeltakelse krever relativt liten innsats sammenlignet med enkelte av de andre aktivitetene. Som vi har vært inne på tidligere ser det ut til å skje en viss overrapportering av valgdeltakelsen blant de spurte. Vi må derfor gå ut fra at det gjelder en del av de andre rapporterte aktivitetene også. Andelen som var faktisk sto på liste til forrige kommunevalg i de tre byene er definitivt lavere enn de tre prosentene som oppgir at de var nominert. I Tromsø utgjorde listekandidatene 1,42 prosent av de stemmeberettigede, i Bergen 0,48 prosent og i Oslo kun 0,24 prosent (Aars 2002:19). Ved siden av valgdeltakelse finner vi den høyeste andelen aktive innenfor frivillige organisasjoner. Organisasjonsmedlemskap kan spenne over mange aktivitetsnivå, fra dem som 16

18 kun betaler kontingenten en gang i året, til dem som deltar på mange møter i uken og som innehar flere tillitsverv. Men deltakelsen i ulønnet organisasjonsarbeid gir en indikasjon på hvor mange som faktisk er aktive, og den andelen er høy. 54 prosent av de spurte oppgir at de har tatt del i ulønnet organisasjonsarbeid i løpet av det siste året. Ellers ser vi at en forholdsvis høy andel oppgir at de enten tenker på miljøet eller tenker på hvem som har vært med å produsere varene når de handler. Henholdsvis 37 og 48 prosent oppgir at dette er svært viktige hensyn for dem. Dette er de to indikatorene vi har på politisk forbruk. 14 Dersom vi kombinerer de to politiske forbruksvariablene, finner vi at 28 prosent av de spurte har oppgitt at begge de to politiske hensynene er svært viktige for dem. Disse kan sies å score positivt på en samlet indeks for politisk forbruk. 15 Enkeltsaksengasjementet er ikke blant de deltakelsesformene med høyest oppslutning, men det er likevel så mange som en fjerdedel av byborgerne som oppgir å ha engasjert seg i en enkeltsak i løpet av de siste to årene. Denne kategorien rommer imidlertid mye. Spørsmålet om hva respondentene har forstått som en enkeltsak kommer vi tilbake til i forbindelse med diskusjonen av innholdet i deltakelsen. Men vi spurte også de respondentene som oppga at de hadde vært aktive i en enkeltsak på hvilke måter de hadde engasjert seg. Svarfordelingen er gjengitt i figur Leserinnlegg Arb. for mediedekn. Drøftet sak i parti/org. Kont. lok.pol. Kont. lok.adm. Kont. lok. ress.pers Org. underskr.kamp. Init. aksjon Signert underskr.kamp. Delt. i aksjon 18 Figur 3: Ulike former for enkeltsaksengasjement. Prosent (N=298) Det første som slår en ved fordelingen i figur 3 er den forholdsvis tradisjonelle innretningen på enkeltsaksengasjementet. Enkeltsaksengasjementet kan være så mangt, men en relativt stor del av denne aktiviteten kanaliseres gjennom parti- og organisasjonsliv og inn mot de formelle styringsorganene. Mange av dem som er opptatt av enkeltsaker velger å føre sitt engasjement frem gjennom politiske partier eller organisasjoner. Både parti- og organisasjonsforskningen har 14 I spørsmålsbatteriet var det formulert to ikke-politiske motstykker til de nevnte indikatorene. Det ene gikk på hensynet til pris, og det andre gikk på kvalitetshensynet. 15 De to variablene er sterkt korrelert (Pearson s r:.48**) 17

19 vært konkludert med laber aktivitet blant medlemmene. Analysen av enkeltsaksengasjementets former kan imidlertid nyansere bildet noe. Partier og organisasjoner fanger opp mye av enkeltsaksengasjementet. Videre ser vi at mye av aktiviteten er rettet inn mot de formelle styringsorganene. Direkte kontakt med enten lokalpolitikere eller ansatte i kommunal administrasjon er begge blant de aktivitetsformene som er hyppigst benyttet. Den direkte kontakten fremstår som en viktig deltakelsesform i dette materialet. Bjørklund og Saglie viser at denne deltakelsesformen har økt over tid (Bjørklund og Saglie 2000:86). Enkeltsaksengasjementet er derfor bare delvis alternativt i den betydning at det kanaliseres utenom de politiske institusjonene. Det er for en stor del konvensjonelt. Enkeltsaksaktivister er ikke i opposisjon til etablerte institusjoner. Det synes i stedet som om de tar institusjonene i bruk. Dels skjer dette ved at saker fremmes gjennom partier eller organisasjoner, dels skjer det ved at saker tas opp direkte med politikere eller offentlig ansatte. Enkeltsaksaktivismen er bare delvis i opposisjon til det representative systemets kjerneinstitusjoner. I stedet kan disse tallene tolkes som en grunnleggende tillit til måten det politiske systemet fungerer på. Det kan nok være mye misnøye i befolkningen, både med politikerne og ulike sider ved det politiske systemet. Misnøyen er imidlertid ikke så sterk at den gir seg utslag i mistillit eller avstandtagen fra de politiske institusjonene. Observasjonene av latent deltakelse er med på å understøtte en slik tolkning: Deltakelsesreserven er betydelig, også når vi ser på villigheten til å delta i offentlige tillitsverv. Men innebærer dette at vi finner de samme deltakerne på de ulike arenaene? En viktig problemstilling innenfor deltakelseslitteraturen dreier seg om hvorvidt deltakelsesmønsteret er kumulativt eller differensiert. I neste avsnitt skal vi undersøke deltakelsesmønsteret blant byborgerne med utgangspunkt i denne problemstillingen. Kumulativt eller differensiert deltakelsesmønster? Et mangfold av ulike deltakelsesformer betyr også et mangfold av muligheter for innbyggerne til å delta. Ulike menneskers engasjement kan komme til uttrykk gjennom ulike kanaler. Dette er vel og bra og bidrar kanskje til å styrke legitimiteten til offentlige beslutninger. Men et mangfoldig landskap krever større ressurser av den som skal orientere seg. noen deltakelsesformer krever mer av dem som skal delta enn andre. Det å ta kontakt med en folkevalgt eller å skrive leserbrev krever vesentlig større innsats enn å stemme ved valg. Et viktig skille i denne sammenhengen går på aktivitet som er kollektivt initiert vs. aktivitet som er individuelt initiert. Parry, Moyser og Day skiller mellom mobilisert og ikke-mobilisert handling (1992:86). Den første typen er initiert av forskjellige former for grupper en tilhører, som for eksempel organisasjoner en er medlem av. Den andre er selvinitiert. Mange av de mindre formelle deltakelsesformene, som for eksempel direkte kontakt med folkevalgte, er individuelt initierte. Dermed krever disse også større ressurser av den enkelte. En mulig hypotese på bakgrunn av dette resonnementet er at et stort innslag av uformelle deltakelseskanaler vil føre til større sosiale skjevheter i deltakelsesmønsteret. I første omgang skal vi se på relasjonen mellom ulike deltakelsesformer. Kan vi identifisere noen typer av deltakelse, og på hvilke måter er eventuelt disse relatert? Finner vi de samme gruppene av aktive innenfor ulike deltakelsesformer, eller deltar forskjellige sosiale grupper gjennom forskjellige kanaler? Første skritt er å undersøke om det finnes underliggende dimensjoner i deltakelsesmaterialet. For å ta rede på dette har vi gjennomført en faktoranalyse (tabell 6). I analysen inkluderte vi de deltakelsesformene som er angitt i figur 2, med unntak av valgdeltakelse. Ettersom valgdeltakelse 18

20 er så utbredt, gir den liten variasjon mellom de spurte. Derfor er denne variabelen utelatt fra faktoranalysen. Tabell 6 viser ellers at faktoranalysen skiller klart ut to underliggende dimensjoner i materialet. Den ene er de formelle deltakelsesformene, den andre er de uformelle. De sterkeste koeffisientene i analysen er uthevet i tabellen. Tabell 6: Faktoranalyse av ulike deltakelsesformer. Varimax rotasjon Formell Uformell Partimedlem,593,218 Sto på liste,734 -,121 Kommunalt tillitsverv,663 1,619E-02 Saksengasjement,192,587 Politisk forbruk -5,369E-02,479 Politiske diskusjoner -2,374E-02,561 Organisasjonsmedlemskap 5,949E-02,604 Til de formelle deltakelsesformene hører partimedlemskap, nominasjon til valgliste og kommunalt tillitsverv. Til de uformelle deltakelsesformene hører enkeltsaksengasjement, politisk forbruk, deltakelse i politiske diskusjoner og organisasjonsmedlemskap. Analysen forklarer 38,4 prosent av den totale variansen i materialet. Resultatet av faktoranalysen indikerer at det er meningsfullt å snakke om to relativt klart atskilte typer av deltakelse. På bakgrunn av denne analysen har det vært mulig å konstruere to ulike deltakelsesindekser: Én der respondentene gjennomgående er aktive gjennom de formelle deltakelseskanalene og én der respondentene er aktive i de uformelle kanalene. 16 Et viktig spørsmål i fortsettelsen er i hvilken grad de to indeksene overlapper hverandre. Tabell 7: Fire kombinasjoner av deltakelsesformer. Prosentuert med basis i totalen (N=1165) Aktiv formelle kanaler Ja Nei Totalt Aktiv uformelle Ja kanaler Nei Totalt Av tabell 7 fremgår det at kun 3 prosent av de spurte scorer høyt på begge indekser. 76 prosent scorer ikke høyt på noen av dem. 7 prosent scorer høyt på den formelle indeksen og lavt på den uformelle. Motsatt scorer 14 prosent høyt på den uformelle, men lavt på den formelle indeksen. Vi må konkludere med at overlappingen mellom de formelle og de uformelle deltakelsesformene er relativt beskjeden. Det vil ikke si det samme som at det ikke er noen sammenheng. Det er en viss tendens til at de som er aktive innenfor de formelle deltakelseskanalene også er mer aktive enn andre innbyggere innenfor de uformelle kanalene. Sammenhengen er signifikant, men ikke sterk (Pearson s r =.12***). Vi kan igjen konkludere med at deltakelsesmønsteret i de tre byene 16 Indeksene er konstruert som additive indekser. Høy score på hver enkelt av variablene som inngår i indeksen gir ett poeng. Indeksen over formelle aktiviteter består av tre enkeltvariable. Maksimalscore er derfor 3 poeng. Indeksen over uformelle aktiviteter består av fire enkeltvariable, og følgelig blir maksimalscore her fire poeng. Begge indekser er til slutt dikotomisert. 19