Markus Midré. Et ærlig ansikt

Transkript

1

2

3 Markus Midré Et ærlig ansikt ROMAN FORLAGET OKTOBER 2015

4 For politikeren med samme navn, se Edward J. Sutkin (politiker) Edward Sutkin (født 29. april 1942 i Sussex, UK), engelsk gitarist, sanger og komponist. Sutkin ble først kjent som visesanger i London i Gift med Cecilia White i Flyttet i 1971 til USA, hvor han fikk kontrakt med Columbia Records. Hans andre plate, Down Here on the Ground, ble nominert til Grammy i Singelen «Vacant Lots for Sale» er Sutkins siste utgivelse. DISKOGRAFI: «Through the Bird s Eye»/ «Down Here on the Ground», singel, 1966 Down Here on the Ground, LP, 1971 «Vacant Lots for Sale», singel, 1974

5 I heard it in the wind last night It sounded like applause

6 «Fortell om begynnelsen én gang til.» «Jeg satt i hagen. Jeg satt på gresset i hagen, i den blå skoleuniformen, jakka med lilla, spjæret fôr, kortbuksene i tynnslitt ull. En av disse formiddagstimene da ingenting skjedde, før noe hadde begynt å skje, og kanskje er det her alt dette begynner.» «På hvilken måte?» «Radioen sto på, og jeg hørte en sang, en tilfeldig sang som ble spilt like etter nyhetene, før neste program. Det kan ha vært en dyp kvinnestemme omgitt av mannsstemmer, eller en lys mannsstemme omgitt av dype kvinnestemmer. Kanskje var det sangens letthet som fanget meg, den ruggende rytmen, blåsernes stikkende figurer. Det var en sånn sang jeg hadde lett etter, i mørket på rommet mitt, på vei til skolen, i baksetet mens jeg stirret ut av vinduet, og gater og bygninger føk forbi. Uten å tenke meg om begynte jeg å nynne med til den, og stemmen min var så tynn, så skjærende. Jeg visste med én gang hvor melodien skulle, hvordan den klatret opp og sank ned. Faren min kom ut, satte seg på trappa. Jeg så på ham, spurte om han hørte, og han snudde seg, jeg ser for meg ansiktet hans i lyset. Jeg kunne den allerede, sa jeg, jeg kunne den selv om jeg ikke hadde hørt den før. Det var som om det var jeg selv som hadde skrevet den. I søvne eller for lenge siden, jeg hadde glemt den, og nå kom den tilbake til meg. Faren min sa at jeg antakelig hadde hørt den før, stemmen hans var dyp, matt, han gned et seigt løvblad mellom fingrene. Han sa det var en gammel melodi. De hadde stjålet den. Jeg fulgte en humle med blikket, den var på vei inn i buskaset, og jeg tenkte at det kunne ikke stemme, den hørtes ny ut. Jeg fortsatte å synge, og mens jeg sang, var det som om lydene i verden ble skrudd av eller ned, gjenstandene foran meg gled fra hverandre: bordet, fluktstolene, tørkestativet med gule klesklyper, saftglassene. Jeg løftet opp den spinkle gitaren, prøvde å finne fram til akkordene, begynte å spille med. Men jo mer jeg spilte, dess mer stakk det i meg, jeg hadde

7 hørt den før. Hadde jeg ikke det? Jeg la meg ned i gresset. Kroppen min lyste mot det grønne, mellom hustakene var hagen et smalt, avlangt felt, på avstand fordelte hustakene seg i rødlige klynger. Jeg kunne se en skygge som falt inn over plenen. Jeg stirret opp på skyene, som strakte seg utover og smuldret opp i ytterkantene. Jeg kunne skimte himmelen gjennom det grå sløret. Skyene ble spolt fram og tilbake, fram og tilbake over det blå, og i midten vellet skymassen sammen; nye formasjoner steg opp av de gamle, ikke sant, det lignet mønstrene i et kaleidoskop. Jeg visste at inni meg fantes det andre sanger ingen hadde hørt før. Fordi jeg var en annen enn alle andre. Jeg fantes. Alt fantes, inni meg.» (INTERVJU, 1973)

8 ANSATS

9 Hva finnes i en sang som gjør at den beveger seg fra menneske til menneske, fra by til by, fra begravelse til begravelse? Den lagrer seg i kroppen som en rastløs rytme, en mørk klang, en viljeløs impuls; man trommer den med fingrene mot knærne, man hoster den i et fuktig tørkle, man gnir den mot tinningene. Hun som sitter med store øreklokker på setet overfor deg, hva har skjedd med blikket hennes? Hvordan er det hun ser på deg? Måten du fikler med hendene på, måten du lener deg mot vinduet på, stirrer ut mot åkrene, trærne, forstedene, hun fanger deg inn, fyller deg med mening. Noe i deg, i din måte å se på, har avleiret seg i henne, lagt seg som spor over alt hun har sett, alt hun har hørt. * Når han løftet opp gitaren, ansiktet hans i den gylne lakken: det mørke håret over pannen, det åpne, spørrende blikket, skrapene i treverket som fikk huden til å se eldre ut. Det bleke vannmerket. Han var tjuetre år, det var slutten av april Han dreide gitaren rundt, senket den ned i fanget i mørket, baksiden av gitarkroppen speilte hans egen, han fikk følelsen av å berøre noe i seg selv. Mulighetene som lå i strengene, den myke klangen når han presset dem mot gripebrettet, de harde tonene når han slo mot dem, lå i ham selv. Ingenting kunne gitaren gjøre uten ham, uten hans kraft. Ingenting kunne han gjøre uten den. Et sus fra treverket. 84 Bayham Street. Han satte seg i vinduskarmen for å spille. Han hadde stemt den dype E-strengen ned en tone, slik at den klang mørkere og med større fylde. Den lyse E-strengen var erstattet med en tynn banjostreng, som skulle være enklere å bende opp en halvtone. Han satt i bar overkropp, det trakk fra vinduet, han frøs, og huden nuppet seg. Hver gang han gjorde dette, skjedde det noe i ham, jeg klarer ikke å si hva det var, han visste bare at noe forandret seg. Kanskje var

10 det som å komme til en leilighet i en fremmed by for første gang, henge fra seg jakka, nei, beholde jakka på, trekke gardinene til side, slippe det grå dagslyset inn, åpne et vindu, lytte til lydene som stiger opp fra gateplan: den ulne duren fra trafikken, uavklarte stemmer på fortauet, brokker av setninger, en araber som synger, høstløvet som blafrer i luften. Og midt i dette: hans egen stemme, hviskende, susende, hans egen gitar, hans egne hender alt som var kjent i ham og fikk en ny betydning, han kunne bli en annen enn den han var. Han var bakfull, og på slike dager kjente han seg spesielt årvåken. Kroppen var først svimmel, omtåket, den ville ikke ut av sengen, den ville ikke spise, ville ikke drikke, ville ikke snakke, hodet orket ikke tenke på hva det hadde tenkt, hva han hadde sagt, hva han hadde gjort, men han visste det, han hadde opptrådt, fem sanger alene med gitaren, på det stedet han pleide å opptre, det var tidlig om kvelden, deretter hadde han stått i baren og kikket ut i lokalet, hørt på de andre artistene. Da de var ferdig, hadde de satt seg ved et av bordene, og da stedet stengte, var han blitt med videre til en leilighet ved Kings Cross, en jente hadde sovnet på gulvet i entreen, de hadde funnet fram gitarene, noen hadde satt fram vin, han hadde reist seg og sunget, og på et eller annet tidspunkt det kunne være mørk natt, det kunne være grålysning gikk alt i svart, festen pågikk uten at han klarte å fange den opp, en radiofrekvens med tomme, susende signaler, en bok med bare feilstavede ord. Han hadde opplevd det flere ganger tidligere, en prikkende fornemmelse, en kløe i tannkjøttet, noe som skulle slå ut i ham, men som lot vente på seg, og han ventet, ventet på at det skulle gå over. Et skybrudd som skulle blåse over, en feber som skulle renne ut i sengetøyet og fordampe. Han reiste seg, så etter klærne sine, de lå slengt på gulvet. Han tok på seg buksen, oppdaget gitarkassen ved fotenden av sengen, åpnet lokket, gitaren lå der, like hel, kilt under halsen lå notatblokka hans, han pustet litt lettere, han hadde det han trengte.