Effektiv bibliotekreklame Biblioteket på den store jubileumsutstillingen i 1914

Transkript

1 Effektiv bibliotekreklame Biblioteket på den store jubileumsutstillingen i 1914 Bjørnsons begravelse var 1900-tallets første, store begivenhet. Men noen år senere ble den overgått av jubileumsutstillingen for Norges grunnlov i En og en halv million besøkende kom til Frognerparken i Oslo. Her fikk de en mektig demonstrasjon av hvor langt landet hadde nådd i sivilisasjon og utvikling etter 100 år som selvstendig nasjon. Det var ikke bare våre egne, nasjonale herligheter som ble vist fram. Fra Kongo var det (som en kontrast?) importert en hel «Negerlandsby». Det var reist godt over 200 bygninger, og hvorfor skulle man da ikke også ha et folkebibliotek midt i all viraken? Tekst: Øivind Frisvold Det ble laget et «Jubileumsbibliotek», og avisene forteller at her var det praktisk innredning, pene granitolbind og Rembrandt-reproduksjoner på veggene. Tidens Tegn avslørte at også besøkende som ønsket seg en stille stund i alt maset kunne få «en fredelig time med sin yndlingsforfatter» ( ). Men hensikten var nok mer offensiv. Det lille bibliotek var proppet med informativ statistikk. Her ble også bibliotekrikets tilstand fortalt på store plakater: - I 1830 var det ca 50 boksamlinger med statsstøtte, i 1913 var det Stat og kommune hadde økt støtten, fra 1876: kr , til 1913: kr I 1837 hadde bibliotekene bøker, nå var tallet steget til Utlånet var steget «umaadelig» fra 1904: , til vel 1.6 millioner bind i 1912 (For Folke- og Barneboksamlinger, FFBB 1914, s.52) Statens bibliotekkonsulent, Karl Fischer, presenterte planene for Jubileumsbiblioteket allerede på Bibliotekmøtet i Hensikten var å lage et mønsterbibliotek som kunne tjene som forbilde for et mindre bybibliotek eller en større landsens boksamling. Selv om biblioteket skulle være åpent for vanlig bruk, var hovedfunksjonen en annen: Det gjaldt å skape interesse for biblioteksaken, og tidspunktet var perfekt. Fischer hadde et godt poeng. Han ville at vi skulle feire «100-aarsdagen for vor frihet med god samvittighet». Derfor var det nødvendig med økt innsats for bibliotekene. Han gjentok oppfordringen i Innlegget ble sitert i avisene, og Agderposten i Arendal presenterte saken slik: «Den skam kan ikke nogen kommune ha sittende paa sig naar vi feirer 100 aars dagen for vor frihet at den er uten noget offentlig bibliotek. Hva der har været arbeidet for gjennem 100 aar, ja længer endda, det maa vel nu endelig være modent til gjennemførelse, Saa la det ske!» (8.3.13).

2 Da jubileumsutstillingen åpnet var man dessverre ikke helt kvitt skammen. Utviklingen hadde vært positiv, men fortsatt var det 44 kommuner «hvor folkebibliotek ikke er oprettet eller besluttet oprettet, derav 2 byer, nemlig Drøbak og Aasgaardstrand». (FFBB 1914, s.75) Kanskje kunne «Jubileumsbiblioteket» vekke de siste, sløveste kommunene? Strategien var å ikke klage, syte eller true. Det gjaldt å skape et positivt budskap som også kunne nå fram til dem som ikke kom til Frognerparken. Derfor ble det skaffet privat finansiering av en egen (og påkostet) publikasjon: «Folkeboksamlinger, Hvorfor trænger vi dem». Den var skrevet spesielt for dem som ville arbeide for saken, og boka har korte og appellative artikler om folkebibliotekets betydning for barn og ungdom, for bøndene, for landsungdommen, for håndverkeren, for arbeideren. I innledningen svingte professor og Bjørnson-biograf Christen Collin seg til de store høyder: Verdens boksamlinger gjemmer menneskehetens «aandelige kapital, opsamlet og øket gjennem tusener av aar.» Enhver bok er en hermetisk «opbevarer av aandskraft», - som et stykke stenkull eller en diamant som lagrer tidenes kunnskap og innsikt. Derfor kunne bibliotekene gi «lys og varme og drivkraft, - den klare tankes lys, følelsens inderlighet og varme, den sterke viljes drivmagt» (s.3f) I sannhet en solid fornyelse av Grundtvigs motto om det sorte muld (folket) og solen (opplysningen). Selv om Collin fikk åpne ballet med sin hyllest til den velkjente folkeopplysningstanken, er tonen i boken praktisk og pragmatisk. Det er den amerikanske bibliotekmodellen, dens likhetsidealer og de praktiske kunnskapsbehov som får dominere. Martha Larsen [evt se ramme] har begge beina godt plantet på bakken i sin programartikkel, «Den moderne biblioteksbevægelse». Larsen hevdet at det ikke var tilfeldig at det var i USA man hadde omskapt bibliotekene fra «velgjørenhetsanstalter med fattigkost fra aandens rike til virkelige kundskapskilder hvorav alle kan øse, hvor enhver, hvilket samfundslag, hvilket dannelsestrin han end er fra, kan komme for aa faa sin kundskapstrang stillet». Det gamle almuebiblioteket var bare «en slags fattighjælp for dem som ikke var velstående nok til aa skaffe sig bøker». Folkebiblioteket var for hele folket og for alle samfunnslag. Det var ingen tilfeldighet at det nye biblioteket måtte komme fra USA. Det var her den moderne bibliotekbevegelsen var oppstått, og det var også her det var samme skole «for den vordende president likesaavel som for den vordende dagarbeider.» (s.13f) [EVT SATT I RAMME, med bilde] Martha Larsen var en av de mange som hadde tatt sin bibliotekarutdannelse i USA. Hun var spesielt opptatt av å nå fram til nye brukergrupper og av formidling til barn. Hun var en driftig biblioteksjef i Trondhjem fra , aktiv i etableringen av Bibliotekforeningen og med i planleggingen av Jubileumsbiblioteket. Dessverre for norsk bibliotekvesen «ble» hun gift og sluttet med lønnet

3 arbeid. Hun hadde sentrale roller i kvinne- og fredsak, også internasjonalt. Da ektemannen, Gunnar Jahn, ble medlem i Nobelkomiteen skal han ha sagt: «Det må være feil. De må mene min kone.» I Norsk biografisk leksikon antydes det at Martha nok hadde «indirekte innflytelse» på komitéens arbeid! Samme år som jubileumsutstillingen åpnet var var det en innsender i For folke- og barneboksamlinger som ville ha «Ny fart i biblioteket», og han stilte spørsmål om hvor det «var blit av den norske biblioteksaand?» - og hvor var det «blit av begeistringen for biblioteksaken» Nils Eggen (sic) konkluderte med at begeistringen var død «med de personligheter der engang bar den frem» (1914, s. 120) Herr Eggen kunne nok hverken få Bjørnson eller Nyhuus på barrikadene igjen. Men Jubileumsutstillingen ga tross alt et skikkelig kikk [kick?] for bibliotekene. Pressen kunne fortelle at det i denne utstillingssommeren både var et stort bibliotekmøte og kurs for bibliotekarer. Optimismen var stor, men i slutten av juli var det politiske bildet endret. Første verdenskrig ble etterfulgt av depresjon og blytunge tider også for norske bibliotek. Med sine 90 små sider gir jubileumspublikasjonen en god sammenfatning av tidens politiske begrunnelse for bibliotek. Det legges vekt på bibliotekets nytteverdi i et samfunn med store sosiale endinger. I artikkelen «Demokratiet og folkeboksamlingene» siterte Karl Fischer selveste keiser Napoleon: «Karrièren staar aapen for alle talenter» (s.61). Bibliotekets oppgave var å foredle talentene i et samfunn preget av demokratisering, allmenn stemmerett, mer utdanning og industrialisering. Folkeopplysning og kunnskapsformidling var etterspurt. Det var derfor man «trængte» bibliotek. Det var derfor man også hadde behov for en bibliotekforening som effektivt kunne «fremme» saken. Denne setningen kan utgå hvis de to artiklene publiseres i samme nr) Arnesen, Arne, Karl Fischer & Martha Larsen (1914) Folkeboksamlinger. Hvorfor trænger vi dem. Utgitt av Folkeboksamlingskomiteen ved Norges jubileumsutstilling. Kra RAMMETEKST med omslagsbildet fra «Folkeboksamlinger» Den lille boka fra jubileumsutstillingen i 1914 har et fargerikt omslag. Omkranset av en nasjonal guirlander ser vi inn i et landskap. Mellom fjord og fjell danser ildtunger fra tente sankthansbål. Bildet er forsynt med følgende tekst av Eilert Sundt: «Nu ere Almue-Bibliothekerne mig Jonsok-Ilde. Det er saa morsomt at se dem tændes. De hilse hverandre fra hver sin Haug og Hei». Karl Fischer hadde sitert Sundts artikkel, fra

4 Folkevennen 1863, i «sitt» bibliotekblad i Fischer kritiserte Spangereid herred i Lister, som ikke ville ha boksamling og som fryktet at ungdommen skulle slutte å lese bibelen. Fischer var ikke i tvil. Ungdommen måtte få de gode bøkene, «det eneste middel til at fortrænge de daarlige er at skaffe gode». Eilert Sundt hadde ønsket at han kunne komme opp på en fjelltopp og fått se «dem alle og tælle hver og en og saa beskrive det muntre Syn jeg saa». Karl Fischer konstaterte imidlertid at han ikke ville få noe muntert syn i sine gamle hjemtrakter «om han nu kunde se ut over Spind og Spangereid. I mørke ligger de begge» FFBB 1914 s.56

5