Stig Aasvik. Indre anliggender

Transkript

1

2 Stig Aasvik Indre anliggender

3 Jeg har veltet et glass melk og tenkt at neste gang er det min tur. Jeg vet ikke når jeg sluttet å speile meg i spiseskjeer, men det er lenge siden. Jeg har kommet på noe smart nesten i samme sekund som brødskivene har gjort et hopp i brødristeren. Jeg husker den tida da jeg gikk skoene helt ut. Jeg husker den tida da slitte sko var et adelsmerke. Jeg har aldri framkalt et fotografi, men jeg har oppholdt meg i et mørkerom. Jeg begynner alle setninger med meg selv, et jeg. Jeg har akkurat fylt 41 år. Jeg har samboer og ett barn. Jeg bor i Oslo. Jeg er 182 centimeter høy. Jeg veier 85 kilo. Jeg har mørkebrunt hår. Jeg har blå øyne. Jeg har i perioder hatt en egen evne til å trenge meg opp i et selvdestruktivt hjørne, bokse meg selv i ansiktet. Jeg har tidligere skrevet to romaner, jeg har skrevet flere bøker i andres navn, som såkalt ghostwriter, jeg har oversatt krimbøker, og jeg jobber til daglig som språkkonsulent på Stortinget. Jeg er altså et skrivende og lesende menneske, skriftsteller og leser. Jeg kan klare meg uten billedkunst, film, musikk, men ikke litteratur. Jeg har, over tid, hatt et lengre forhold til fotball enn til litteratur, men ikke sterkere. Jeg spiser epler uten å vaske dem. Jeg har ikke noe imot husarbeid, aller best liker jeg å ta oppvasken. Jeg har aldri brukket beinet, aldri brukket noe bein i kroppen, men jeg har hatt skuldra ute av ledd, noe som var vondt. Jeg husker mamma sa: vi snakker ikke til andre om hva vi snakker om hjemme. Jeg har reist til steder på grunn av kvinner.

4 Jeg har reist til steder fordi pappa har vært der før meg. Jeg har reist til steder på grunn av dikt og romaner. Jeg har reist til steder på grunn av filmer, som for eksempel Dinard i Bretagne og Skegness i Lincolnshire og Alborouz-fjellene i Iran. Jeg har reist til steder jeg ikke har planlagt. Jeg har reist til steder som ikke står på kartet. Jeg går på jobb fordi jeg får utbetalt lønn én gang i måneden. Jeg hadde aldri hatt en fast jobb før jeg begynte på Stortinget, i intervjuet la jeg vekt på at jeg snart skulle bli familiefar og at jeg ønsket meg en trygg jobb, litteraten i meg ønsket seg en anonym kontorstilling i statlig tjeneste, og sånn ble det, sånn er det. Jeg pleier å gjøre meg viktigere enn jeg er ved å si at jeg jobber som språkkonsulent på Stortinget, i stillingsbeskrivelsen står det at jeg er tekstkonsulent, oppgavene mine er å lese gjennom stortingsproposisjoner og stortingsmeldinger, representantforslag og dokument 8-forslag, budsjettinnstillinger og et og annet grunnlovsforslag. Jeg er ingen språkekspert. Jeg er bare en av flere som korrigerer språket etter komitésekretærenes anvisninger, videre er jeg en av flere som korrigerer den grafiske utformingen, sørger for at maler og stiler er i overensstemmelse med Stortingets regler, at overskriftene er riktig nummerert og i riktig størrelse, videre må tabellene, som det er en drøss av, være korrekte, komiteenes merknader må komme i riktig rekkefølge, kursiv og understrekninger har sine klare regler, partienes rekkefølge må presenteres etter størrelse, og så er det å holde styr på en rekke forkortelser og koder, det er et gudsjammerlig kjedelig arbeid, akkurat hva jeg trenger for å holde ut. Jeg er en som holder ut. Jeg liker å høre andre snakke om seg selv mye bedre enn at jeg snakker om meg og mitt. Jeg har

5 ofte dårlig samvittighet for akkurat det. Jeg liker jo folk som byr på seg selv, og spør meg selv ofte om hvorfor jeg ikke kan gjøre det samme. Jeg kan bli tissetrengt av å stå ved siden av en kran med rennende vann. Jeg hører til dem som har måttet leve med at mine foreldre har gått konkurs. Jeg hører til dem som har sitt utspring fra et konkursbo, kort fortalt, det var kafédrift i Åsgårdstrand som knekte foreldrene mine, i månedene før dørene stengte, bedøvet mamma seg i arbeid, alkohol og piller, når det sto på som verst fant jeg henne nesten hver morgen sovende på do: haka mot brystet, den halvåpne munnen, siklet, den hvite blusen, det mørke skjørtet rullet ned til knærne. Jeg stablet henne på beina og fulgte henne til sengs før jeg selv gikk på skolen, sånn gikk dagene, mormor og bank spyttet inn penger i driften, men pengene forsvant, kundene forsvant. Jeg ville at de skulle gi seg med denne kafeen, jeg ville at de skulle slutte å drukne sine bekymringer i sprit og arbeid og atter arbeid, jeg ville at mamma skulle nøye seg med å være serveringsdame, som hun alltid hadde vært, når hun da ikke jobbet som vaskedame, jeg ville befri henne fra de kvelertakaktige titlene «daglig leder» og «kaféeier», jeg ville ha mamma tilbake, jeg ville at pappa skulle dra tilbake til fengslet, for det var der han jobbet, som fangevokter, før han tok permisjon for å hjelpe mamma med kafeen, jeg ville at vi igjen skulle være en familie, i flere måneder kranglet vi om dette, i flere måneder levde vi i en slags unntakstilstand. Jeg har ennå ikke forsont meg med mange av de tingene jeg sa, eller måten jeg sa det på, og det har vært like tungt med alt jeg ikke fikk sagt, for en morgen var mamma borte, mamma var død, og da påska var over det året, var hun kremert og ingenting, og så skulle pappa redde kafeen, noe som var

6 nytteløst, han var konk etter få måneder. Jeg har akkurat fylt 41 år når jeg skriver dette og det er nå 22 år siden jeg sist så mamma, 22 år siden sist jeg var i Åsgårdstrand. Jeg tenker like godt med åpne så vel som lukkede øyne. Jeg har aldri hatt bil. Jeg sykler i Oslo selv om byen ikke er praktisk tilrettelagt for sykling. Jeg har en bokidé som går ut på å beskrive alle fotballslettene i Horten og Åsgårdstrand, de som eksisterte fra 1976 til Jeg beundrer Eva Joly, jeg tror flere enn meg ville hatt det bedre hvis hun regjerte verden. Jeg leser aviser selv om jeg ofte har dårlig samvittighet for akkurat det. Jeg ser på tv, de siste årene også en haug med barneprogram. Jeg hører på radio, men mindre enn tidligere, før passet jeg alltid på å få med meg Ut i verden, et reiseprogram med Jens A. Riisnæs og Sverre Tom Radøy som ble sendt hver lørdag mellom og og i reprise på tirsdag ettermiddag, dette programmet ble av uforståelige grunner fjernet, i over ti år var det en del av mine faste rutiner. Jeg vender stadig tilbake til Ted Hughes s brev til sønnen Nicholas: kjærlige, ærlige, kloke, akkurat sånne brev fra en far til en sønn burde være. Jeg leste for få år siden at Nicholas hadde tatt sitt eget liv, som sin mor, og jeg begynte å gråte. Jeg gråter mer nå enn da jeg ikke hadde barn. Jeg gråter stille, mer innvendig enn utvendig. Jeg beundrer enkelte politikere, men vemmes av de fleste. Jeg har sympati med de som kjemper på vegne av de fattige, stor sympati for de som vier sine liv til å kjempe for menneskerettigheter og miljøvern. Jeg irriterer meg over musikk på offentlige steder, og da mener jeg ikke musikkvalget, jeg mener musikken, Evita espressobar på Teaterplassen har for eksempel utmerket kaffe, en dobbel americano er der virkelig verd sine 30 kroner,

7 men musikken, selv rett etter klokka åtte om morgenen, på vei fra barnehagen til Stortinget, dundrer som om man var hensatt på en evig seilas med danskebåten. Jeg har tenkt at hvis jeg dør nå, så får jeg ikke vite hvordan pappa har hatt det i alle disse årene, jeg får ikke vite hvordan han eventuelt måtte dø, jeg får aldri vite om det er hjerte eller hjerne som svikter, jeg får aldri vite om det er på grunn av slitasje eller fyll eller begge deler, aldri vite hva han har tenkt, aldri vite hva han har savnet, om han i det hele tatt har savnet noe, jeg får aldri vite hvordan ansiktet og kroppen hans eldes, aldri vite hva han måtte tenke om seg selv eller om meg eller andre, jeg får aldri vært der når han ikke er her, jeg får aldri savnet ham, ønsket ham levende igjen. Jeg kan også, hvis jeg skulle dø nå, glemme huset ved Oslofjorden, svabergene, tåkeluren, jeg kan også se langt etter huset i Nord-Norge, midnattssola, fjellene, strendene, blåsten, luktene, alt dette som jeg savner når jeg savner noe, framfor alt kan jeg glemme lengslene utover mot Mjelle, stranda der bølgene bryter brått og trekker seg stilt tilbake, stranda hvor man kan finne rare skjell og steiner, der jeg kan rusle, eventuelt ligge og myse mot Lofotveggen. Jeg følger resultatene fra følgende fotballserier: den engelske, den skotske, den spanske, den italienske, den franske, den tyske, den argentinske og den norske. Jeg har også et øye til den hollandske Æresdivisjon. Jeg har lyst til å skrive et postkort til pappa fra Torshavn, i realiteten har jeg kludret på dette postkortet i flere år. Jeg har en plan om å skrive en roman i Klagenfurt, Musil og Bachmanns hjemby, tittelen er klar, romanen skal selvfølgelig hete Klagenfurt. Jeg hører ikke til den generasjonen som stopper opp på gata når en likbil kjører forbi, mamma gjorde det, et par

8 ganger med meg i hånden, når jeg i dag ser en likbil passere i Oslo, kjenner jeg at mamma står stille i meg. Jeg er fornøyd med navnet mitt, men jeg må innrømme at det har skapt en del hodebry, innbefattet rødme, når jeg har vært utenlands. Jeg kan ikke si at jeg behersker noe annet språk enn norsk bokmål. Jeg vil aldri beherske engelsk sånn som jeg behersker norsk. Jeg vet at mine kunnskaper i tysk, fransk og spansk er begrensede, for ikke å si innskrenkede. Jeg kan gi blaffen. Jeg kan angre, i alle fall litt. Jeg liker å svømme i havet, men ikke for langt ut. Jeg liker å svømme i små innsjøer, jeg liker å svømme motstrøms i grunne elver og jeg liker å svømme i basseng hvis jeg ikke må svømme i sikksakk på grunn av altfor mange andre svømmere. Jeg har svømt i alle de store verdenshavene. Jeg har aldri dykket dypere enn cirka fire meter, jeg vil likevel hevde at å svømme under vann, kun iført dykkemaske og snorkel, og da fortrinnsvis over et korallrev, hører til mine største gleder i livet. Jeg har seks mørke bukser, alle jeans. Jeg har minst sju mørke gensere, fire mørke og fire hvite skjorter. Jeg har to mørke dresser, og med to ferdigknyttede slips i hver sin innerlomme. Jeg har tre shortser, to mørke og en khaki. Jeg har fire skjorter med korte ermer og fire skjorter med lange ermer. Jeg har et ukjent antall par med sokker. Jeg har en haug med undertøy. Jeg har en haug med så å si ensfargede t- skjorter, svarte, brune, blå, røde og hvite. Jeg har to anorakker, to sommerjakker og én vinterjakke. Jeg er dessverre ikke så godt skodd. Jeg kan velge mellom to belter, men i realiteten bruker jeg det samme beltet hver dag. Jeg har relativt mye treningsklær, løpe- og fotballklær til vinter- og sommerbruk, to par løpesko, et par fotballsko og et par kunstgressko. Jeg har en stor og

9 en liten lommebok. Jeg har, i den store, visakort, førerkort, adgangskort for Stortingets ansatte, lånekort på Deichman, spillekort hos Norsk Tipping, bleiekort på KIWI, Flexikort, Europeisk Helsetrygdekort, reiseforsikringsbevis fra Forskerforbundet, forfatterkort fra Cappelen Damm, medlemskort på Sats, en sammenleggbar meny fra Samurai Sushi i Kolstadgata, firehundreogfemti kroner, to tohundrelapper og en femtilapp. Jeg har den lille lommeboka, som er tom, liggende i en skuff sammen med passet, der ligger de og venter på en mulighet til å reise. Jeg reiser svært sjelden til å tenke så mye på å reise. Jeg kan få en uggen følelse når jeg vet at jeg har rett, et behov for å spy av meg selv når jeg er skråsikker. Jeg føler meg bedre i de diskusjonene jeg tar feil. Jeg kan ha glede av å sitte i Birkelunden på en fridag, se på linerler som vipper med stjerten og på kvinnene som går forbi. Jeg har ligget på hotell langt hjemmefra, krøpet sammen som en åtteåring, hørt kokosnøtter deise i bakken, hørt jungeltelegrafen knatre, nærme seg. Jeg liker å gå barbeint på gress eller sand. Jeg blir varm av å lese Jack Kerouacs brev til Allen Ginsberg, de er skrevet av en sann kamerat. Jeg husker pappa sa en gang at skjorter er for menn, gensere for gutter. Jeg har aldri sett pappa i genser. Jeg kunne tenke meg å bo i Lofoten i juni og juli, jeg vil bo i Oslo i august, jeg vil bo i Lisboa i september, jeg vil bo i New York i oktober, jeg vil bo i Barcelona i november, desember kan jeg dele mellom Hong Kong og Hawaii, i januar kan jeg pendle mellom Venezia og Nice, i februar vil jeg oppholde meg i Australia, kjøre tog fra Perth til Adelaide, hjuldamper opp Murray River, drive dank i Melbourne, slenge innom Tasmania, siden slappe av på en strand, i mars vil jeg bo i Roma, i april og mai i Paris. Jeg heller

10 mot eik når det gjelder treslag, eik signaliserer soliditet og ro, det jeg selv trenger mer av. Jeg har ikke noe spesielt forhold til andre tresorter, men jeg kan gjenkjenne gran, furu, lønn, hassel, bjerk, kastanje, ask, poppel, pinje, bøk, rogn, eple, kirsebær, akasie, jakaranda, redwood. Jeg er tiltrukket av kvinner som sitter alene på kafé og leser. Jeg avskyr alt som har med tobakk å gjøre, men har gjort et unntak for kvinner som sitter på en fortauskafé med en sigarett i den ene hånden, og en bok i den andre. Jeg har også gjort et unntak for Aki Kaurismäkis filmer, ingenting virker mer naturlig enn en sigarett i en av hans filmer. Jeg lar aldri neglene mine gro. Jeg bruker også neglsaksen til å fjerne hår rundt pungen, og det gjør jeg et par ganger i året, i alle fall de lengste raggene. Jeg vet om en strand i Bretagne der jeg kan sitte og skrive om annet enn meg selv. Jeg søker meg til venstre når jeg må velge hvor jeg skal stå foran et pissoar. Jeg ser først til venstre foran et fotgjengerfelt. Jeg ser i grunnen alltid til venstre før jeg ser til høyre. Jeg kan ikke knyte slips. Jeg skriver stort sett på mac, nå og da på iphone, nå og da med blyant, nå og da med penn. Jeg forstår ikke hvordan hjernen gir beskjed om at jeg skal løfte den høyre foten når det er tid for det, og jeg forstår ikke at jeg aldri har forsøkt å finne det ut. Jeg har hatt lyst til å være George Clooney. Jeg har hatt lyst til å være José Mourinho. Jeg har hatt lyst til å være Roger Federer. Jeg har hatt lyst til å være Jon Hamm. Jeg har også drømt, forestilt mer enn drømt, at jeg kunne ha vært Jack Kerouac, Tarjei Vesaas eller Raphael Poireé. Jeg foretrekker nøyaktige rutiner. Jeg kunne ha vært pilot, men må nøye meg med å være en ansvarlig og edruelig passasjer på turistklasse. Jeg blir uvel av å lese om sykdommer, jeg kunne derfor aldri ha