BILLEDKUNST TEMA. Levekår 2008

Transkript

1 Levekår

2 BILLEDKUNST TEMA Levekår 2008 Ansvarlig redaktør: Ingvill Henmo Redaksjonssekretær: Line Ruud Ørslien Redaksjonsråd: Halvor Haugen, Janicke Iversen, Samir M kadmi, Nina Schjønsby og Beate Petersen Repro og trykk: Zoom Grafisk as Design: Ulf Carlsson Utgiver: Norske Billedkunstnere Grubbegata 14, 0179 Oslo Telefon: red@billedkunst.no Temanummeret om levekår er utgitt med økonomisk støtte fra Bildende Kunstneres Hjelpefond ISSN Omslaget: Fra lanseringen av prosjektet «Manifest 2007 Å være kunstner er et yrke» i The White Tube i nedgangen til Tøyen t-banestasjon i februar Prosjektet, initiert av Marianne Heier og studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo, reaktualiserte kunstpolitiske kampsaker. Foto: Ulf Rokkan

3 Innhold 3 Forord Undersøkelsen Yrket Økonomien Rollen Arbeid Markedet Politikken Publisert Levekår Kunstnernes levekår er kartlagt Billedkunstnere på bunnen Portrett av den norske kunstneren Evig etablering Uavhengige sammen Riktig medisin Idealisme og bytteøkonomi en kopp kaffe gir ti tilbake Reality Check Noen ganger napper det Utvikler diskurs, ikke objekter Mye skal klaffe Et øyeblikks grunnløs optimisme Imagebygging Kulturen tilpasses kunden Interesse for samarbeid Oppgaver lokalt Drevet av nysgjerrighet Inntekt, fattigdom og levekår En kunstnerrolle i endring? Stoler for lite på studentenes individuelle kunstnerskap Knapt noe praktisk undervisning i hva det vil si å være kunstner Utvikling av egne kunstneriske ideer Lukket miljø og svak teoriundervisning Miljøet var det viktigste Kunstnere på nye veier Bakenfor kunstmarkedet Kunstnerpolitikk i endring Hvorfor støtter staten norske kunstnerne? Tenk nytt! Støtte til kunstnere i utlandet NBKs fagpolitiske arbeid fremover Statens ansvar for å sysselsette kunstnerne Giske går for næringslivet Bøker om kunst(ner)økonomi Ingvill Henmo Johanne Landsverk Ingrid Lønningdal og Steffen Håndlykken Ingvill Henmo og Beate Elstad Beate Petersen Line Ruud Ørslien Line Harr Skagestad Ingunn Haraldsen Halvor Haugen og Nina Schjønsby Alle portretter er tatt av fotograf Ulf Rokkan, unntatt Maria Bustnes og Per Formo (foto: Vigdis Haugtrø), Rakett (foto: Arne Skaug Olsen), aipotu, Anna C. Lorenzen, Mathias Härenstam og Vebjørg Hagene Thoe (foto: privat).

4 4

5 Forord 5 Levekår Ingvill Henmo Billedkunsts temanummer om levekår utgis i forbindelse med offentliggjøring av rapporten Kunstnernes aktivitets, arbeids- og inntektsforhold, 2006 utført av Telemarksforsking-Bø, på oppdrag fra Kulturdepartementet. Kunstnerundersøkelsen er en oppfølging av de rødgrønnes «Kulturløftet», hvor en levekårsundersøkelse blant kunstnere sees som en forutsetning for å kunne bedre kunstnernes levekår. Empiri er viktig. Det har historien vist. Siviløkonom Aina Helgesen utførte den første kunstnerkårsundersøkelsen i Den kartla norske kunstneres økonomiske og sosiale situasjon. Undersøkelsen var viktig for å få kunstnerne til å kjempe sammen for bedre vilkår: «Kunstnerne hadde på en måte vært for flaue til å fortelle om situasjonen de befant seg i, fordi de trodde at dette var noe som bare gjaldt dem alene. Så oppdaget de at faktisk prosent av kunstnerne hadde det på samme måten. Jeg tror at det var noe av bakgrunnen for at de fikk nok selvtillit til å begynne å slåss for å bedre situasjonen sin», sa Helgesen om undersøkelsens viktighet i Billedkunst Den nye undersøkelsen vil på samme vis kunne være viktig. Den vil legge grunnlag for kulturdepartementets framtidige kunstnerpolitikk avhengig av hvilke partier som sitter i regjeringsposisjon, selvsagt. Og den bør være et godt redskap i kunstnerorganisasjonenes hender. Tanken bak dette temanummeret er å vie undersøkelsen, og temaer i tilknytning til undersøkelsen, mer oppmerksomhet enn hva som er mulig i en ordinær utgave av Billedkunst. Temanummeret presenterer og kommenterer resultatene i arbeidsog inntektsundersøkelsen. For eksempel: Hvor ligger billedkunstnerne an statistisk i forhold til andre kunstnergrupper? Er situasjonen endret siden forrige undersøkelse i 1996? Det tar også opp andre sider ved billedkunstneres særegne yrkessituasjon. For eksempel: Hvor mye tjener kunstnere, og hvorfor trekkes så mange til yrket når så få tjener en vanlig inntekt gjennom sin yrkesutøvelse? Hvordan klarer kunstnerne å motivere seg til å arbeide, til tross for økonomisk usikkerhet? Hvilke markeder opererer kunstnerne innen, og hva kjennetegner dem? Hvilken rolle befinner kunstnerne seg i, og forbereder utdanningen studentene på situasjonen som venter etter endt skolegang? Mange kunstnere bruker kompetansen sin i arbeidssituasjoner hvor de ikke lager kunst. Hvilket potensial ligger i kunstnerisk tilknyttet arbeid? Også kunstnerpolitikken er i fokus. Billedkunstnerne er en lavinntektsgruppe, og er gitt egne statlige støtteordninger. Hvor godt fungerer de ulike støtteordningene? Hvilke vil regjeringen satse på videre, og hva mener kunstnernes tillitsvalgte at det bør satses på? Få billedkunstnere er tradisjonelle lønnsarbeidere. Dermed faller mange utenfor flere av velferds ordningene. Men kunstnernes situasjon er ikke kun et personlig anliggende. Politikken legger retningslinjer for alle områder av samfunnet, også kulturlivet. «Det er et rettferdighetskrav at kunstnere får en anstendig levestandard. Dette kan begrunnes ut fra hensynet til den enkelte kunstner, men også ut fra samfunnets behov for kunst og kultur», sier fattigdomsforsker Kjell Underlid. Om samfunnet mener at billedkunstnernes bidrag til samfunnet er viktig, må det legges til rette for at hver enkelt person blir ivaretatt på linje med andre innbyggere i landet lønnsarbeidere eller ei. Vi håper artiklene kan gi innspill til diskusjoner blant kunstnere og politikere, og dermed være med på å bidra til en bedre situasjon for yrkesgruppen! Takk til Bildende Kunstneres Hjelpefond for økonomisk støtte, og til Norske Billedkunstnere for ekstra økonomisk støtte til utgivelse av temanummeret.

6 6 Undersøkelsen

7 Undersøkelsen 7 Kunstnernes levekår er kartlagt Johanne Landsverk I sommer kom rapporten om kunstnernes arbeids- og inntektsforhold, og nå begynner det fagpolitiske arbeidet. Men de to forskerne Dag Solhjell og Jon Øien ønsker å studere rapporten med et kritisk forskerblikk. Kunstnerorganisasjonene i Norge har vært på- drivere for å få gjennomført en ny undersøkelse om kunstnernes levekår. Også kulturminister Trond Giske har vært opptatt av å få gjennomført en undersøkelse av norske kunstnernes arbeidsog inntekstforhold med tanke på eventuelle endringer i kulturpolitikken. Faktisk var dette et av de aller viktigste punktene i det såkalte Kulturløftet, som de rødgrønne gikk til valg på i Forrige undersøkelse om norske kunstneres økonomiske vilkår ble gjennomført i av forskerne Jon Ivar Elstad og Kjersti Røsvik Pedersen ved INAS. Denne gangen er det Telemarksforsking i Bø som har fått oppdraget, og det er forskerne Knut Løyland, Mari Torvik Heian og Per Mangset som har gjennomført den nye arbeids- og inntektsundersøkelsen på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet. KUNSTNERE SOM BOR I NORGE Formålet med undersøkelsen har vært å skaffe informasjon om arbeids- og inntektsforholdene for yrkesaktive kunstnere som bor og arbeider i Norge. Det blir satt fokus på mange viktige områder, som ulikheter mellom og innenfor kunstnergrupper, informasjon om hva kunstnerne tjener på sin egen kunst og betydningen av andre inntekter. I undersøkelsen er det satt søkelys på de statlige stipendordningene, særlig arbeidsstipend og garantiinntekter (GI). Andre viktige punkt har vært å studere inntektsendringer i forhold til tidligere undersøkelser og å sammenligne inntektsutviklingen mellom kunstnere og andre yrkesgrupper. FLERE KUNSTNERORGANISASJONER Noen endringer er gjort siden forrige undersøkelse, blant annet er tallet på medlemsorganisasjoner nå utvidet fra 20 til 33 organisasjoner. De fleste billedkunstnere er organisert i Norske billedkunstnere (NBK), men til forskjell fra forrige gang er de unike medlemmene i Unge kunstneres samfund (UKS) skilt ut i undersøkelsen. Prosjektleder Knut Løyland ved Telemarksforsking kan fortelle at mange kunstnere er med i flere organisasjoner og opererer på flere kunstarenaer. Så hvem som i undersøkelsen blir regnet som billedkunstnere eller ei, er avhengig av svarene kunstnerne har gitt i spørreskjemaet. Der måtte de plassere seg i det yrket som de mente var mest dekkende for den kunstneriske aktiviteten, forklarer Løyland. KREVENDE SPØRRESK JEMA Kunstnerorganisasjonene har vært invitert til å uttale seg om utformingen av spørreskjemaet. Spørre skjemaet, som ble sendt ut til et utvalg kunstnere, ble av mange opplevd som vanskelig å svare på. Dette gjaldt særlig spørsmålene om arbeidstimer, der alle skulle fylle ut hvor mange timer de hadde brukt på kunstnerisk arbeid, og hvor mange prosent av yrkesaktiviteten de hadde brukt på henholdsvis kunstnerisk arbeid, kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid de siste fem årene. Men også spørsmål om lønnsinntekt ble av mange oppfattet som ganske krevende, fordi man måtte bruke en del tid på å finne ut av alle inntekter fem år tilbake i tid. Noen har fortalt at de la skjemaet bort, og svarte ikke før de fikk purring i posten. Vi er fullstendig klar over at dette var et krevende spørreskjema, men vi har samarbeidet med organisasjonene om hva skjemaet skulle inneholde. Dette med tidsbruken er viktig i seg selv, og det er også noe kunstnerorganisasjonene har vært interessert i å få kartlagt. I mandatet vårt lå det dessuten at vi i størst mulig grad skulle følge Gjennomføring av en levekårsundersøkelse blant kunstnere står som et punkt tre i «Kulturløftet», utformet av de rødgrønne partiene Ap, SV og Sp. Nå foreligger rapporten fra undersøkelsen. På bildet kulturminister Trond Giske. Foto: Ulf Rokkan

8 8 Undersøkelsen samme lest som ved forrige undersøkelse for å kunne sammenligne tallene, forteller Løyland. SPESIELT MOTIVERTE KUNSTNERE Han vedgår at spørreskjemaet ble minst like krevende som forrige gang. Men vi forventet at kunstnergruppene var spesielt motivert for å svare, fordi det er i deres interesse at en slik undersøkelse blir gjennomført. Vi mente derfor vi kunne tillate oss et «vanskelig» spørreskjema. Du forstår likevel at mange hadde problemer med å finne ut hvor mange timer de hadde brukt på kunstnerisk arbeid? Vi ventet ikke å få et detaljert regnskap over alle timene. De som svarte ble bedt om å ta utgangpunkt i et årsverk på timer. Det skulle gå an å fylle ut skjemaet sånn omtrentlig etter skjønn. Men det har vært problematisk for mange, for vi her ved Telemarksforsking har fått mange henvendelser om utfylling av skjemaet, sier han. Andrea Lange deltok i «Aksjonsgruppa for kunstnernes levekår» i regi av UKS, og hun forstår godt at det kunne være komplisert å tallfeste arbeidstimer og gi prosentvis oversikt over hvor all inntekt stammer fra. De fleste tenker ikke i arbeidstimer og prosentdeler når de jobber med kunst. Så kanskje skulle det kollektive ansvaret som deltager i en slik undersøkelse vært tydeligere kommunisert, sier Lange. NBK ER FORNØYD Løyland kan fortelle at den samlede svarprosenten for alle kunstnerne var på snaut 40 etter to purringer, og dette er betydelig lavere enn det man oppnådde ved 1994-undersøkelsen, da over 60 prosent svarte på skjemaet. Blant medlemmene i NBK var responsen likevel bedre enn gjennomsnittet med en svarprosent på 50,7. Og i UKS svarte hele 58,1 prosent av medlemmene. Altså er det bare litt over halvparten som har svart på skjemaet. Men kan vi da vite at de billed- kunstnerne som har svart er representative for billedkunstnerne i Norge? Ja, det kan vi, mener Løyland. For vi sammen ligner alle opplysningene med data fra offentlige inntektsregister. Opplysningene om pensjonsgivende inntekt er sammenholdt med opplysningene fra kunstnerne, sier han. Styreleder i NBK, Ingeborg Stana, mener forskerne har gjort en grundig jobb, ikke minst med å dobbeltsjekke opplysningene som kunstnerne har oppgitt i spørreskjemaet. Vi stiller ikke spørsmålstegn ved gyldigheten av rapporten. Kanskje var vanskelighetsgraden høy, men svarprosenten sier noe annet. 50,7 prosent av NBK-medlemmene svarte, og det synes vi er bra. Dette er uten tvil en god nok svarprosent for at undersøkelsen skal være representativ for medlemmene, mener Stana. VIL STUDERE MATERIALET Kunstsosiolog Dag Solhjell synes rapporten er lite analyserende, og mange av de opplysningene kunstnerne har gitt, og som er innhentet fra registre, er ikke kommet med i rapporten. Jeg mener det er vanskelig, ja nesten umulig, for NBK å bruke rapporten direkte i fagpolitisk arbeid. Rapporten er et forskningsprodukt som presenterer resultater, men det er behov for å studere underlagsmaterialet som ligger bak disse tallene, mener Solhjell. Han har derfor, sammen med sosiolog Jon Øien, søkt NBK og Bildende kunstneres hjelpefond om midler til å studere bakgrunnmaterialet. Om vi skal vi be Telemarksforsking om utkjøringer av bakgrunnsdata, må vi selv betale for det. Derfor søker vi NBK om midler, forteller han. Et av temaene de to forskerne vil studere nærmere, er de store utgiftene som billedkunstnerne har i forbindelse med næring. Dette er helt skjult i rapporten. Det er stor forskjell på hva en forfatter og en billedkunstner har av kunstneriske utgifter, og denne forskjellen i kunstnerøkonomien blir helt tilslørt, sier Solhjell. KRITISK BLIKK PÅ RAPPORTEN Et annet tema de to forskerne ønsker å se på, er effekten av stipend over flere år. Kunstnerne har oppgitt hvor mye stipend de har fått de siste fem årene, og vi ønsker å se dette i sammenheng med kunstnerisk virksomhet årene etter de har fått stipend. Slike og andre sammenkoblinger mangler også i rapporten. Vi ønsker å studere rapporten med et kritisk forskerblikk, også for å kvalitetssikre rapporten, der det allerede har vært påvist uriktigheter, uttaler Solhjell. Sosiolog Jon Øien velger å tro at Telemarks- forsking har gjort et solid arbeid, men en slik rapport skal dekke veldig mange forskjellige kunstnergrupper med grunnleggende forskjellige arbeidsforhold. Noen er lønnstakere, noen er frilansere, noen er selvstendig næringsdrivende. For lavinntektsgrupper som billedkunstnere er det en utfordring

9 Undersøkelsen 9 Hovedfunn Undersøkelsen bekrefter mange av de kjennetegnene ved kunstnernes arbeids- og inntektsforhold som vi kjenner fra tidligere undersøkelser. Mye er stabilt: Tilstrømningen til kunstneryrkene øker og er langt høyere enn det de kunstneriske markedene kan absorbere. Mange kunstnere kombinerer kunstnerisk og kunstnerisk tilknyttet og/eller ikkekunstnerisk arbeid. Likevel bruker gjennomsnittskunstneren langt oppimot et normalt årsverk på det kunstneriske arbeidet. Kunstnernes kunstneriske inntekter er stadig betydelig lavere enn inntektene til yrkesaktive ellers. Inntektsforskjellene mellom de få kunstnerne som tjener svært mye og de mange som tjener nokså lite er fortsatt store. De viktigste endringene Kvinneandelen øker i de fleste kunstnergrupper, ikke minst blant billedkunstnere. Den gjennomsnittlige realøkningen i kunstneriske inntekter fra 1993 til 2006 har vært lav for billedkunstnerne, men mye større for kunsthåndverkerne. Billedkunstnerne henter en større del av inntekten fra kunstnerisk tilknyttet arbeid. Den reelle veksten i GI-midler er svært lav. Generelle sosiale prosesser og utviklingstrekk på kunstmarkedet ser ut til å ha mer å si for kunstnernes inntektsutvikling enn den spesifikke kulturpolitikken. Kilde: Kunstnernes aktivitet, arbeidsog inntektsforhold, Mari Torvik Heian, Knut Løgland, og Per Mangset. Telemarksforsking Bø, 2008 Hierarkiet mellom kunstnergrupper med lave og høye gjennomsnitts- og medianinntekter er relativt stabilt: Visuelle kunstnere (billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstneriske fotografer) befinner seg nå som før på bunnen av hierarkiet. Kunstnerpolitisk støtte bidrar i noen grad til å kompensere for lave kunstneriske inntekter fra markedet. Men det løser langt fra lavinntektsproblemet for kunstnere flest. Andre inntekter, enten kunstnerisk tilknyttede eller ikke-kunstneriske inntekter, har langt mer å si for å kompensere for lave kunstneriske inntekter. Men også når vi ser på samlede inntekter, befinner billedkunstnerne seg på bunnen av hierarkiet. Relativt høye ektefelleinntekter kan kompensere for lave kunstneriske inntekter hos noen kunstnere. ikke bare å bruke selve rapporten, men også å gå nøyere inn i det upubliserte materialet som Telemarksforsking kan kjøre ut. Dokumentasjon er nyttig både for interne diskusjoner om prioritering og i det utadrettede fagpolitiske arbeidet, sier Øien.

10 10 Undersøkelsen Billedkunstnere på bunnen Johanne Landsverk Vi visste det jo fra før. Men tallenes tale slår det fast: Billedkunstnerne tjener dårligst av alle. Sammen med kunsthåndverkerne og kunstneriske fotografer havner billedkunstnerne nederst på statistikken over kunstnerisk inntekt, viser den nye levekårsundersøkelsen av kunstnernes arbeidsog inntektsforhold. Også ved forrige levekårsundersøkelse fra 1994 var det de visuelle kunstnerne, det vil si billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstneriske fotografer, som opptok de tre siste plassene på lista. Med andre ord er det meste som før. Undersøkelsen viser at det er store forskjeller i inntektsnivå mellom de ulike kunstnergruppene, og billedkunstnere havner på bunnen. STORE INNTEK TSFORSK JELLER I 2006 hadde billedkunstnerne i gjennomsnitt kroner netto i kunstnerisk inntekt, det vil si inntekter fra salg, oppdrag og stipend. Men inntektsforskjellene er store også billedkunstnere imellom. De få billedkunstnere som tjener mye, drar opp gjennomsnittet og tilslører at de fleste billedkunstnere har svært lav kunstnerisk inntekt. Medianinntekten, det vil si inntekten som ligger midt i fordelingen, viser nemlig at billedkunstnerne hadde bare kroner i kunstnerisk inntekt i For mens noen få selger svært bra, strever mange med å livnære seg som kunstnere. Billedkunstnerne ligger altså langt under gjennomsnittsnivået for hele kunstnerbefolkningen, som i 2006 hadde i kunstnerisk inntekt. Og lite tyder på at arbeidsog inntektssituasjonen er blitt bedre for billedkunstnerne de siste åra. hvis undersøkelsen bare hadde tatt for seg netto salgsinntekter, mener Øien. Uansett bekreftes dette inntrykket ved å følge med på kunstmarkedet. Det virker som om det først og fremst er en liten gruppe kunstnere som har hatt glede av den positive utviklingen på kunstmarkedet. Samlet har den kunstneriske inntekten, det vil si det billedkunstnerne tjener på salg og stipend, stått stille når det tas hensyn til prisutviklingen. I forhold til lønnsutviklingen, er den kunstneriske inntekten ytterligere akterutseilt, sier han. ANNEN INNTEK T BET YR MYE Totalinntekten for en heltidsarbeidende billedkunstner var i gjennomsnitt kroner i 2006, mens medianinntekten var Med totalinntekt menes omtrent det samme som brutto inntekt, det vil si inntekter før fradrag og skatt. Når en vurderer det totale inntektsbildet, er forskjellen mellom de som tjener mye og de som tjener lite blitt mindre. Dette betyr at de med lave kunstneriske inntekter i større grad søker andre inntektskilder enn de med høye kunstneriske inntekter. Men også når vi ser på de samlede totalinntektene blant kunstnerne, befinner billedkunstnerne seg på bunnen av lista. FORSK JELLENE HAR ØK T Sammenligner man med inntektsnivået i 1993, var det også den gangen store sprik i inntektsnivået blant billedkunstnerne. Men Jon Øien mener det ser ut som om inntektsforskjellene har økt. Spennet mellom de mange som tjener lite og de få som tjener mye, er blitt enda mer markert enn tidligere. Undersøkelsen viser at den halvparten som tjener minst, tjener bare fem prosent av sine samlede inntekter på kunst. Og tendensen ville kanskje vært enda tydeligere HVA HAR ENDRET SEG? For å gjennomføre sammenligninger av kunstnernes inntektssituasjon med 1994-undersøkelsen, har forskerne også benyttet informasjon om pensjonsgivende inntekt, det vil si inntekter fra lønn, honorar, overskudd av næring, sykepenger, foreldrepenger og dagpenger. I 2006 hadde billed kunstnerne i gjennomsnitt kroner i pensjonsgivende inntekt, mens vanlig ansatte lønnsmottakere hadde en gjennomsnittslønn på

11 Undersøkelsen 11 KUNSTNERISK INNTEKT: inntekt av salg, GI, arbeidsstipend, andre stipend og vederlag. KUNSTNERISK ARBEID: arbeid med skapende eller utøvende kunst. KUNSTNERISK TILKNYTTET ARBEID: arbeid som ikke er direkte kunstnerisk, men som forutsetter kunstnerisk kompetanse, som for eksempel undervisning i kunstfag. IKKE-KUNSTNERISK ARBEID: arbeid som verken er rent kunstnerisk, eller som man krever noen form for kunstnerisk utdannelse for å utføre. MEDIANINNTEKT: inntekt til den personen som ligger midt i fordelingen mellom laveste og høyeste registrerte inntekt. Kunstnerisk inntekt, billedkunstnere Ser vi på hvordan inntekten fordeler seg på de tre kategoriene kunstnerisk inntekt, kunstnerisk tilknyttet inntekt og ikke-kunstnerisk inntekt, er inntektsandelen fra kunstnerisk arbeid blitt noe lavere siden Omtrent halvparten av billedkunstnerne må fortsatt hente en del av inntektene sine fra annet arbeid enn kunst, og tallene viser at inntekten fra kunstnerisk tilknyttet arbeid er blitt betydelig høyere. I 2006 kom 31 prosent av totalinntektene til billedkunstnerne fra kunstnerisk tilknyttet arbeid, mens bare 19 prosent av inntektene kom fra slikt arbeid i FLERE KUNSTRELATERTE JOBBER Jon Øien mener dette er noe av den største for andringen som er registrert i forhold til 1994-undersøkelsen. Nå som tidligere har ca. halvparten av billedkunstnerne inntekter fra det som kalles kunstnerisk tilknyttet arbeid. Når disse billedkunstnerne ser ut til å få mer igjen for dette arbeidet, skyldes vel dette antakelig at det i de ti siste årene er blitt bedre tilgang på relevante arbeidsplasser der en kunstfaglig utdannelse kan brukes for eksempel særlig innenfor undervisningssektoren. Også Dag Solhjell kommenterer at svært mange billedkunstnere i dag henter en god del av inntekten fra kunstnerisk tilknyttet arbeid, som fra undervisning, kuratorjobber og lignende. Selv om kunstnerne ikke jobber flere timer med kunstnerisk tilknyttet arbeid, tjener de likevel mer enn tidligere. De jobber altså ikke flere timer, men får bedre betalt. Dette kan tyde på at lønningene i de kunstfaglige yrkene har begynt å komme opp på et normalt nivå, mener Solhjell. BILLEDKUNSTNERNE HAR TID TIL KUNST Kunstnerorganisasjonene har vært opptatt av å belyse hvor mye tid kunstnerne bruker på kunstnerisk arbeid, og i spørreskjemaet ble yrkesaktive kunstnere bedt om å føre opp arbeidstimene de har brukt på å jobbe med kunst. Billedkunstnerne jobbet i gjennomsnitt timer med kunstnerisk arbeid i Tallet for 1993 var timer, så nivået er nesten det samme i dag. I 2006 jobbet hele 43 prosent av billedkunstnerne mellom og timer i året med kunstnerisk arbeid. Dette betyr at andelen heltidskunstnere er nesten like høyt i dag som i 1993, da 45 prosent jobbet heltid med kunstnerisk arbeid. Mønsteret er omtrent det samme som før. Billedkunstnerne bruker det meste av arbeidstiden sin til kunstnerisk virksomhet, og de bruker relativt få timer på ikke-kunstnerisk arbeid. Altså har billedkunstnerne samme mulighet til å arbeide med kunsten i dag som for tolv år siden, sier Solhjell. Dette viser at billedkunstnere faktisk gjør det de er utdannet for, nemlig å være kunstnerisk produktive. Det slår hull på myten om at kunstnere flest må jobbe mye med andre oppgaver. Men det er også derfor billedkunstnerne er fattige, fordi kunstnerisk arbeid er så dårlig betalt, mener han. BILLEDKUNSTNERE I STOR VEKST For tallet på billedkunstnere blir større og større. Kunstnerne blir flere og flere. Et anslag over kunstnerpopulasjonen viser at det i Norge var 1952 billedkunstnere i 2006, og dette utgjør en vekst på hele 23,5 prosent siden Denne veksten skyldes både en reell vekst i antall

12 12 Undersøkelsen Andeler av inntekt Arbeidstid som blir brukt til kunstnerisk arbeid kunstnere, men også at avgrensingen av kunstnerbefolkningen er noe utvidet sammenlignet med forrige undersøkelse. Hvorfor så mange vil bli kunstnere, er et spørsmål man kan stille seg, men trenden er den samme i mange vestlige land. Billedkunst er et yrke med svært dårlig avlønning av kunstnerisk arbeid. Men det er samtidig et risikofylt yrke, med lav og usikker lønn. Likevel fortsetter tilstrømmingen til yrkene, og ikke minst strømmer kvinnene til, sier Løyland. BILLEDKUNSTNER ET KVINNEYRKE Er det da slik at kvinnelige kunstnere søker lavinntektsyrker? Sikkert er det i alle fall at flere og flere billedkunstnere er kvinner. I NBK har kvinneandelen økt kraftig, og i 2006 var hele 65 prosent av medlemmene kvinner. Dette er oppsiktsvekkende. Tallet på organiserte kvinnelige billedkunstnere øker så mye, at vi må konkludere med at mannlige billedkunstnere er blitt færre, sier Solhjell. Vi har altså fått mange flere kunstnere, og hele økningen og mer til utgjøres av kvinner. Dette tyder på at langt færre menn velger å bli billedkunstnere, og dette er svært interessant, mener han. Beregninger Løyland har gjort viser at antall menn i NBK har gått ned med nærmere hundre personer. Man kunne også lure på om dette betyr at mannlige kunstnere i mindre grad er organisert. Men studerer man tallene for uorganiserte kunstnere som har mottatt penger fra Statens kunstnerstipend, er det også stor overvekt av kvinner blant de uorganiserte. KVINNELIGE BILLEDKUNSTNERE TJENER MINST Kvinner tjener mindre på kunstnerisk arbeid enn sine mannlige kolleger. Generelt tjener kvinnelige kunstnere bare prosent av det mannlige kunstnere gjør. Men det som er mest overraskende, er at lønnsforskjellen er stor innenfor samme kunstnergruppe, mannlige billedkunstnere tjener mye bedre enn kvinnelige, sier Løyland. Tallene viser at mannlige billedkunstnere i gjennomsnitt hadde i kunstnerisk inntekt i 2006, mens kvinnene bare tjente på kunsten sin. Og bildet var enda verre i 1993, for da tjente menn nesten dobbelt så mye som kvinner på kunstmarkedet. Kan årsaken være at kvinner utfører færre arbeidstimer enn menn? Nei, mener Løyland. Dette har ingenting med at menn jobber flere timer enn kvinner. For når man sammenligner heltidskunstnere, blir lønnsforskjellene mellom kvinner og menn bare enda mer forsterket. I de tilfellene hvor kvinner hadde høyere inntekter enn menn, skyldtes det at menn hadde færre utførte kunstneriske timeverk. Dette var noe av det mest overraskende med hele undersøkelsen, også når man tenker på at billedkunstnere er høyt utdannede personer. Løyland har ingen enkel forklaring på kjønnsforskjellene. Dette har vært lite studert, og burde vekke interesse hos kjønnsforskere, mener han. Også blant lønnsmottakere, uavhengig av utdanningsnivå, tjener kvinner bare 85 prosent av det menn gjør. I 2006 tjente mannlige lønnsmottakere i gjennomsnitt , mens kvinner bare tjente

13 Undersøkelsen 13 Medlemsvekst i NBK Økende kvinneandel i NBK IKKE FULGT MED I TIMEN Rapporten viser at det er kunstnere med lav inntektsevne som i størst grad blir tilgodesett med midler fra Statens kunstnerstipend (SKS), og det er særlig kunstnere fra det visuelle feltet som mottar garantiinntekt (GI). Til sammen mottar medlemmene i NBK og Norske kunsthåndverkere hele to tredjedeler av alle GI-hjemler. Av NBKs medlemmer mottok 12,7 prosent GI i 2006, dette tilsvarer i alt 244 billedkunstnere. Og det er særlig kunstnere i alderen år som nyter godt av GI-ordningen. GI-ordningen er ment å gi kunstnerne en økonomisk trygghet og mulighet til å ha kunstnerisk aktivitet som sin hovedbeskjeftigelse. Men det er et paradoks at for de svake inntektsgruppene der GI-midler er en viktig inntektskilde, er realinntektsutviklingen helt elendig sammenlignet med andre lønnsmottakere i samfunnet, sier Løyland. Her har verken Kultur- og kirkedepartementet eller kunstnerorganisasjonene fulgt med i timen. Den reelle veksten i GI-midler er på bare 13 prosent, mens resten av samfunnet har en realvekst siden 1993 på 40 prosent. Altså er den relative avstanden til befolkningen forøvrig blitt større. Når man har å gjøre med en så svak gruppe inntektsmessig, burde man prøve å følge lønnsutviklingen ellers i samfunnet, mener han. Realveksten i GI er med andre ord så liten at det ikke har bidratt særlig mye til å øke de kunstneriske inntektene. Andre inntekter, enten kunstnerisk tilknyttede eller ikke-kunstneriske inntekter, har langt større betydning for å kompensere for lave kunstneriske inntekter. GIR ØKONOMISK HANDLINGSROM GI-ordningen er ment å skulle gi kunstnerne et økonomisk handlingsrom for å kunne ofre seg for kunsten. I en undersøkelse i 1994 fant Elstad og Røsvik Pedersen ut at GI-mottakere jobber mer med kunstnerisk arbeid enn andre kunstnere. Også de beregningene vi har gjort tyder på at GI har en positiv effekt på antall utførte kunstneriske arbeidstimer. Men dette er ikke spesielt for GI. Arbeidsstipender og andre stipender gir samme effekt, mener Løyland. GI-ordningen er omdiskutert. Men du mener den virker slik den er tenkt? Vår oppgave som forskere har ikke vært å ta stilling til garantert minsteinntekt, men det ser ut til at GI virker positivt på det kunstneriske arbeidet. LITEN GI-AVKORTNING I alt 244 NBK-medlemmer mottok i gjennomsnitt kroner i GI i Maksbeløpet var da kroner, og dette betyr at for noen har markedsinntekten vært så høy at det har ført til en avkortning av GI. Høye inntekter innebærer en avkorting av maksimalt GI-beløp, og meningen er at disse midlene skal kunne frigjøres og gis til andre kunstnere. Men i gjennomsnitt er det nokså liten avkortning blant dem som mottar GI. Så resultatene tyder heller på at kunstnerne som mottar GI låses inne i ordningen, sier Løyland. Skatten på ekstra inntekter blir mye høyere enn på vanlig lønnsinntekt, og ordningen fører til at man taper på å tjene mye utenom. Som en følge av dette, gir ordningen incitament til å tjene mer på svart arbeid, sier Løyland. Han forteller at Telemarksforsking likevel har valgt å ikke spørre om svart salg i undersøkelsen. Vi har bevisst valgt å holde oss unna temaet. Men i forbindelse med undersøkelsen i 1994 svarte halvparten av kunstnerne at de hadde inntekter fra svart arbeid det siste året, og mange billedkunstnere mente at

14 14 svart salg betydde mye for inntektene? Ja, vi kunne ha gjort det på samme måten som i den forrige rapporten, men det er svært ressurskrevende å utføre slike undersøkelser, og vi tror ikke det vil bringe fram noe nytt. Svart arbeid er trolig ikke mer utbredt blant kunstnere enn for eksempel blant håndverkere, og vi ser liten grunn til å stigmatisere kunstnerne, sier Løyland. I undersøkelsen til Elstad og Pedersen fra 1994 kom det fram at inntekter fra svart arbeid var ganske utbredt blant billedkunstnerne, men inntrykket var likevel at omfanget er beskjedent. Rapporten trekker den konklusjonen at de «skjulte inntektene» jevnt over ikke er særlig store. STIPEND KOMPENSERER Men i hvor stor grad er billedkunstnerne avhengige av ulike inntektskilder, som salgsinntekter, GI, arbeidsstipend og andre stipend? Ser man på sammensetningen av den kunstneriske inntekten, viser rapporten at andel salgs- eller markedsinntekter for billedkunstnere er lave i 2006, i gjennomsnitt bare 50,5 prosent av samlet kunstnerisk inntekt. Billedkunstnere har, sammen med kunsthåndverkere, og kunstneriske fotografer, lavere inntekt fra markedet enn andre kunstnere, men det er samtidig disse gruppene som har størst andel inntekt fra GI og arbeidsstipend. I 2006 kom 19,3 prosent av billedkunstnernes kunstneriske inntekt fra GI, og 12,1 prosent fra arbeidsstipend. På denne måten kompenserer støtten fra staten i noen grad for svake inntekter fra markedet. Jon Øien er ikke overrasket over at stipendene ikke har holdt følge med veksten i antall kunstnere. Noe av forklaringen på at inntektstallene for enkeltkunstnere ikke øker, er selvsagt at det er flere kunstnere som skal dele på «kaka», antall medlemmer av NBK har steget med 20 prosent siden Mye tyder dessuten på at det er blitt flere uorganiserte kunstnere enn før, sier Øien. En annen forklaring mener han kan være at gallerienes provisjon er blitt høyere, slik at kunstnerne sitter igjen med relativt sett mindre av omsetningsveksten. En annen mulig årsak kan også være at utgiftsutviklingen har vært sterkere enn inntektsutviklingen, uttaler han. IKKE RIK PÅ UTDANNING Over 2/3 av kunstnerne i Norge har høyere kunstfaglig eller kunstteoretisk utdanning. Til sammenligning viser tall fra Statistisk sentralbyrå at i 2007 hadde omtrent 1/3 av alle norske menn og kvinner utdanning fra universitet eller høyskole. Med andre ord er utdanningsnivået blant kunstnere svært høyt, og billedkunstnerne har høyest utdanning av alle. De har i gjennomsnitt 5,2 års kunstfaglig eller kunstteoretisk utdanning, og de fleste av dem er utdannet i Norge. Men det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom inntekt og utdanningsnivå, i alle fall ikke for billedkunstnere. Opplysninger fra dataregisteret viser at blant organiserte kunstnere i NBK, som generelt har et lavt lønnsnivå i forhold til befolkningen ellers, er det liten forskjell i pensjonsgivende inntekt mellom de lavt og høyt utdannede. KUNSTNERE MED FÅ BARN I undersøkelsen svarte 300 av alle kunstnerne at de hadde fått barn i løpet av perioden , og 2/3 av disse var menn. Andelen kvinnelige kunstnere i alderen år som fikk barn i 2006 var bare 7,5 prosent, noe som er mye lavere enn i befolkningen forøvrig der 12 prosent i samme aldersgruppe fødte barn dette året. Dette tyder på at mange kvinner unngår å få barn så lenge de er i kunstneryrket. Når det gjelder økonomi på dette området, går kunstnere kanskje litt bedre tider i møte. Fra 1. juli 2008 vil selvstendig næringsdrivende i alle fall få fulle rettigheter til foreldrepenger, men uansett må man ha vært yrkesaktiv i minst seks av de ti siste månedene før en går ut i permisjon. LEVER PÅ EKTEFELLEN? Undersøkelsen I gjennomsnitt er bare halvparten av billedkunstnerne gift eller har samboer, men det blir ofte hevdet at ektefeller med god økonomi subsidierer kunstneres arbeid. Løyland kan fortelle at mange kunstnere har lurt på hvorfor det ikke ble spurt om ektefelles inntekter i spørreskjemaet. Denne informasjonen ble i stedet hentet inn gjennom data fra skatteregisteret. Mange kunstnere sier selv at ektefellens økonomi er en viktig forutsetning for at de har kunnet jobbe som utøvende kunstnere. Og tallene viser at kunstnernes ektefeller har ganske høy inntekt. Billedkunstneres ektefeller tjente kroner i gjennomsnitt i 2006, og dette var godt over gjennomsnittet i befolkningen ellers, sier Løyland. Altså kan relativt høye ektefelleinntekter kompensere for lave kunstneriske inntekter. Likevel

15 Undersøkelsen 15 er det ingen klar tendens til at kunstnere i kunstneriske lavinntektsgrupper i større grad er gift med personer med høye inntekter. UTEN PENSJON OG FORSIKRING I undersøkelsen ble kunstnerne bedt om å svare på om de var lønnsmottakere, frilansere eller selvstendig næringsdrivende. De aller fleste billedkunstnere er selvstendig næringsdrivende, noe som også betyr at de har svært få rettigheter og ikke nyter godt av alle godene i velferdssystemet som lønnsmottakere automatisk gjør. Pensjonsordninger må kjøpes på eget initiativ, og man faller utenfor det forsikringssystemet som størstedelen av yrkesbefolkningen tar for gitt. Blant billedkunstnerne er andelen som ikke er omfattet av en pensjonsordning svært høy, hele 54,6 prosent har ingen pensjonsordning. Det betyr at selvstendig næringsdrivende kunstnere uten tilleggspensjonsordning kan, om den samlede inntekten er lav over lengre tid, risikere å ende opp som minstepensjonister. Men både GI og kunstnerstipend fra staten er lønnsinntekter. Så i den perioden selvstendig næringsdrivende mottar GI eller statlige stipender, opparbeider de seg rettigheter som vanlige lønnsmottakere, både til syke- og foreldrepenger, dagpenger og pensjon fra Folketrygden, forteller Løyland. Som selvstendig næringsdrivende har man heller ikke de samme rettighetene til sykepenger som andre, og må selv sørge for å tegne tilleggsforsikring. Tallene viser at hele 96,3 prosent av billedkunstnerne ikke har tilleggsforsikring om de skulle bli syke. ANDRE FUNN Men kunstnere går ikke på sosialen. Under søkelsen viser at andelen som mottar sosialhjelp er svært lav, og sosialhjelp utgjør bare 0,5 prosent av den totale inntekten for billedkunstnerne i 2006, noe som er en forsvinnende liten andel. Kanskje er dette litt overraskende med tanke på at mange kunstneryrker er lavinntektsyrker. Men det betyr at kunstnerne klarer seg ved å søke alternative inntekter, særlig via annet arbeid. Nesten halvparten av alle kunstnere er bosatt i Oslo og Akershus, mens bare 22 prosent av landets øvrige befolkning bor i dette området. Samtidig som kunstnerbefolkningen er i sterk vekst, har konsentrasjonen rundt hovedstaden ikke blitt høyere, men har holdt seg nokså stabil i hele perioden fra 1980 til Også av billed- kunstnere med samisk bakgrunn bor 1/3 i Osloområdet. Hvor gamle er billedkunstnerne? Hovedmassen av medlemmene i NBK er mellom 31 og 60 år. Blant de som svarte på spørreskjemaet, var bare tre prosent under 30 og 7 prosent over 70 år. Tallene viser at det var langt flere yrkesaktive kunstnere i aldersgruppa enn det var i Inntektene fra kunstnerisk arbeid øker med alderen, så på dette området viser kunstneryrket samme utvikling som yrkeslivet forøvrig. En del av mandatet for undersøkelsen var å sette fokus på arbeids- og inntektsforholdene til kunstnere som har en eller begge foreldre fra ikke-vestlige land. Bare 50 kunstnere med ikke-vestlig bakgrunn svarte på skjemaet, og mange av disse er billedkunstnere. Svarene viser at 1,7 prosent av billedkunstnerne i Norge har én forelder fra et ikke-vestlig land, mens bare 0,6 prosent har to ikke-vestlige foreldre. Kunstnere med ikke-vestlig bakgrunn har minst like høy kunstfaglig eller kunstteoretisk utdanning som andre kunstnere. Likevel viser undersøkelsen at kunstnere med begge foreldre fra ikke-vestlige land har langt lavere kunstneriske inntekter enn andre kunstnere.

16 16 Yrket

17 Yrket 17 Portrett av den norske kunstneren Ingrid Lønningdal og Steffen Håndlykken I sommer har vi i forbindelse med kunstnerundersøkelsen intervjuet 14 norske billedkunstnere om deres levekår. Kunstnerne representerer forskjellige generasjoner, men vel så mye ulike måter å arbeide på som kunstnere. Noen er tilknyttet gallerier, mens andre opererer utenfor den kommersielle scenen. Noen utfordrer den individualistiske kunstnerrollen gjennom samarbeid i par eller grupper. Kunstproduksjonen finansieres gjennom undervisning, kunstnerisk tilknyttet arbeid, strøjobber, salg eller stipender, men det vanligste er en kombinasjon av disse. Vi ønsket å trekke linjer gjennom kunstnernes livsløp for å se på likheter mellom ulike kunstnertyper, fremfor å lete etter tendenser innenfor hver generasjon. Finnes det noen opplagte karriereveier for billedkunstnere? Og kan kunstnerne styre hvor de vil ende opp? Hvem blir professor i kunst, og hvem blir gallerienes salgssuksess? Og hvordan virker dette inn på deres levekår? Kunstnere liker ofte ikke å snakke om seg selv og sin person, og privatøkonomi er et ømfintlig tema. Når man har valgt kunstneryrket på tross av trang økonomi ønsker man naturlig nok å fokusere på det faglige. Men for å få forståelse for situasjonen sin må man ha en plass i folks bevissthet. På utstillinger virker kunsten pengesterk og eksklusiv og dette skygger kanskje for billedkunstnernes prekære privatøkonomi. Mange av dem vi har snakket med ser problemer med kunstnerøkonomien generelt, men synes at de selv greier å håndtere situasjonen. Og kanskje må man være optimist for å være billedkunstner. Daniel Østvold sier han er i samme situasjon som mange andre kunstnere. Han har hatt dårlig råd så lenge at han ikke ser på seg selv som fattig. ØKONOMISKE GENIER Kunstnerne er økonomiske genier som får tilværelsen til å gå rundt med økonomisk talent og oppfinnsomhet. De sjonglerer små inntekter fra mange hold fra deltidsjobber, stipender, oppdrag og salg. På samme tid håndterer noen av dem store summer i kunstproduksjonen, uten at det hjelper på privatøkonomien. En kunstner kan ha ansvar for et utsmykkingsoppdrag verdt en million kroner, men likevel bare ha råd til stekte poteter med ketchup til middag. Noen ganger blir forskjellene påtagelige. Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen fortalte oss om en utstilling den finske ambassaden støttet på Galleri m/ balkong, visingsstedet de tidligere drev på idealistisk grunnlag i sin egen leilighet i Oslo. Kunstnerne klarte alltid å finansiere utstillinger, men konsekvensen av dette var ofte å spise tørrmat i lange perioder. Ambassadøren kom dresskledd med champagne og vodka, og åpnet utstillingen med en høytidelighet som stod fjernt fra de enkle omgivelsene. «Kunstnere er fleksible, men å kunne omstille seg er en dyd av nødvendighet», sier Daniel Østvold. «Selve kunstneryrket fungerer som en utdanning i seg selv, det er eksamen på eksamen». Billed kunstnerens kompetanse har blitt et forbilde for andre næringer, og beskrives med vendinger som entreprenørskap, synergitenkning og endringsvilje. Byutvikling, turisme, nasjonal branding og nordområdesatsning bruker alle kunst og kultur for å få gjennomslag. Staten ser nytteverdien av kunst og oppretter nye kunstakademier, og stadig flere unge velger kunsten som levevei. Likevel viser kunstnerundersøkelsen at kunstnerne er taperne i det siste tiårets økonomiske opptur. I RYKK OG NAPP I Norge er kunstmarkedet lite, og staten er den viktigste økonomiske aktøren på kunstfeltet. Billedkunstnerne som er intervjuet i denne artikkelen representerer forskjellige generasjoner, og vel så mye ulike måter å arbeide på som kunstner. Noen er tilknyttet gallerier, andre opererer utenfor den kommersielle scenen. Noen arbeider alene, andre samarbeider. Kunstproduksjonen finansieres gjennom en kombinasjon av deltidsjobber, stipender, oppdrag og salg. Illustrasjonsfoto: Ulf Rokkan

18 18 Irma Salo Jæger, som var sentral i 1970-årenes kunstneraksjon, sammenligner kunstnertilværelsen med fiskeryrket: noen ganger napper det, andre ganger ikke. Støtteordninger må til for å sikre en bærekraftig næring. Alle kunstnerne vi har snakket med har hatt kontakt med støtteapparatet på en eller annen måte, selv om de gjør ulik bruk av ordningene. Noen baserer seg på arbeidsstipend, andre lever av prosjektstøtte. Anders Kjellesvik, fra kunstnerduoen aipotu, beskriver en tilværelse med konstant reising. Kunstnerne får sjelden honorar, men i prosjektene kan de budsjettere med mat og husly. «Hvis vi har nok reiser og prosjekter gående slipper vi i hvert fall å sulte», sier han. Nomadelivet med hundrevis av reisedager i året ligner en internasjonal toppleders på mange måter, bare ikke når det gjelder inntekten. Kunstlivet er ikke bare avhengig av støtte til kunstnere, mellomleddene er avgjørende. Det kreves aktive gallerier, skribenter og teoretikere som bringer kunsten ut til offentligheten. En god katalog på rett tidspunkt kan være vel så viktig som et arbeidsstipend. «Stipendordningen er veldig viktig, men blir i for stor grad en økonomisk brannslukker», sier Arve Rød, som har gått fra å være kunstner til fulltidsskribent. STIPENDSIRKELEN For å kunne gjennomføre prosjekter, søker kunstnerne om prosjektmidler noe som ofte utelukker honorar. Åse Løvgren fra kunstnerduoen Rakett sier «vår erfaring er at det alltid er mulig å finne ressurser til å gjennomføre et prosjekt, men når man arbeider med kunst som ikke nødvendigvis er salgbar, er det svært vanskelig å få penger å leve av». Håpet er at aktiviteten skal føre til inntekter på et senere tidspunkt. Men når stipendet først kommer, er det for en avgrenset periode og det må brukes til å finansiere nye prosjekter. Dette skaper et jag etter stipender og prosjektstøtte, og resulterer i at kunstnerne bruker det meste av pengene på kunstproduksjon i stedet for å heve levestandarden. Man tvinges til å nedprioritere daglige behov, for jo mer penger man bruker på kunsten, desto større er sjansen for å få nye stipender. Kunstnere er stipendsøkere fordi de ikke har penger, og har ikke penger fordi de må investere i nye prosjekter for å vinne frem i søknadsbunken. Hele kunstlivet er en stor fattigdomsfelle, med unntak av garantiinntekten den eneste ordningen som gir forutsigbarhet. «Ordningen gir trygghet og frigjør tid og kapasitet til å arbeide med kunst», sier Marte Aas. Det er politisk vilje til å gi prosjektmidler, men ikke til å opprettholde ordninger med varighet. Prosjektmidlene tar vare på kunsten, men ikke kunstneren dermed skaper de grobunn for fattigdom. «Man går ut fra at kunstnere som lager store utstillinger på sentrale institusjoner har god inntekt. Slik er det ofte ikke», sier Ingrid Book og Carina Hedén. Får man et stort oppdrag, er det dessuten vanskelig å fortsette i pengejobben, og man står helt uten inntekt. PRODUKT AV TILFELDIGHETER Yrket «Det er en spesiell måte å tenke og leve på som andre ikke forstår, man oppleves lett som en outsider eller en parasitt», sier Jan Christensen. Mens andre går gradene i yrkeslivet og øker inntektene år for år, står kunstnerne omtrent stille. Kunstnere preges av en nøysomhet som er ute av takt med samtiden. Siden kunstproduksjon ikke gir livsgrunnlag alene, blir mange kunstnere avhengige av en partner som er med på den økonomiske utviklingen. I praksis er det ektefellene som er Norges virkelige mesener. Helge Røed, som har en over førti år lang karriere bak seg, sier at konas jobb i et forsikringsselskap har vært hans eneste forsikring mot fattigdom. Næringsinntekt gir ikke pensjonspoeng. Kunstnerne har ikke råd til å kjøpe dyre, private pensjons- og forsikringsordninger. «Kunsten er en god spaserstokk, men en dårlig krykke», skal Walter Scott en gang ha sagt. Han levde i 1800-tallets Skottland, men utsagnet er like aktuelt i velferdsstaten Norge. I samtalene vi har hatt kommer det frem en rekke ulike måter å arbeide på som kunstner. Mulighetene er der, men karrieren lar seg vanskelig planlegge. Kunstnerkarrierene vi trodde det skulle la seg gjøre å karakterisere professoren, samfunnsrefseren, salgssuksessen er produkter av tilfeldigheter. Hele livssituasjonen preges av vilkårlighet. Det handler om å være på rett sted til rett tid med det riktige produktet, eller å være villig til å gå inn i nye roller ettersom situasjonen krever det. Forutsetningen for dette, og det viktigste fellestrekket vi har funnet blant norske kunstnere, er optimisme.

19 Yrket 19 Evig etablering Morten Krohg (f. 1937) Hvordan kom du i gang med kunst? Jeg kommer fra en kunstnerfamilie og bestemte meg tidlig for å bli billedkunstner. Fra jeg var år gikk jeg i lære hos min far, Per Krohg, og da jeg var 17 år kunne jeg den italienske renessansen til fingerspissene. Mens jeg ventet på å bli gammel nok til å søke på akademiet, gikk jeg et år som hospitant på SHKS. Jeg var oppslukt av kunsten, og tegnet akt både før og etter undervisningen. Det ble tolv timers dager og lite kontakt med verden utenfor. I 1957 hadde jeg studert på akademiet i ett år, under faren min, og debuterte på Høstutstillingen som 20-åring. Da sluttet jeg på skolen for å bli kunstner på heltid. Solgte du kunsten du produserte? Ja, men salget varierer. I 1960 hadde jeg en separatutstilling i Kunstnerforbundet, som ble en av mine to store salgssuksesser den neste kom nå nylig. Jeg solgte så og si hele utstillingen og tjente kroner, som var en stor sum på den tiden. Pengene gjorde det mulig å bo med kone og et barn i Paris i et år. Der tegnet jeg akt på Académie des Beaux-Arts, og lærte at det ikke er viktig at bildet ligner, men at det er noe annet som skal til. Hvilken innvirkning hadde den politiske situasjonen på 1960-tallet på kunstproduksjonen din? 1960-tallet var en brytningstid, og det internasjonale endringspotensialet var stort. Rudi Dutschke i Berlin, Daniel Cohn-Bendit i Paris og opptøyene på Kent State-universitetet i USA; verden eksploderte og vi ble nødt til å ta stilling. Det norske kunstlivet skiftet fra en orientering mot Frankrike til å bli mer internasjonalt. Flere av oss hadde sett Rauschenberg, Johns osv, og hadde forstått at noe nytt var i gjære. Samtidig var det en ny politisk situasjon med student- revoltene, mange av oss var anarkister og noen snuste på marxismen. Jeg ble politisk engasjert for alvor, og opptatt av å vise at kunsten opererer i en større kontekst. Fra 1970 var jeg med i GRAS et slagkraftig verksted for politisk kunst. Oslo kommune finansierte anskaffelsen av verkstedet de så vel på det som en arbeidsplass men vi hadde nok aldri fått støtte hvis de hadde skjønt hva vi holdt på med! Likevel var det nokså uskyldig. Vi hadde besøk av en dame fra La Lotta Continua i Italia, som sa at hadde de arbeidet like åpenlyst ville de enten blitt knivstukket av fascister eller kastet i fengsel av politiet. Vi fikk bot bare én gang. Hvordan tjente du penger i denne perioden? Det hakket og gikk med økonomien. Jeg hadde en kone som var lærer, så med hennes inntekt, noen strøjobber og litt salg av kunst gikk det rundt. Etter hvert skilte jeg meg, og ble virkelig fattig. Jeg bodde på et loft i Oslo og manglet ofte penger til mat. Slik kunne det ikke fortsette, så i 1973 søkte jeg på en stilling som hovedlærer ved det nystartede akademiet i Bergen. Den jobben fikk jeg, og det ble stor forskjell i inntekten. Før i tiden ble undervisning gjerne sett ned på av kunstnere, men jeg synes det har vært berikende å jobbe med kolleger i faget. Det har også vært kjempefint å ha penger, og jeg har betraktet jobben som en del av kunstpraksisen. Hvilken betydning har GI for deg? GI er viktig. Da åremålet i Bergen gikk ut i 1979, stod jeg uten fast inntekt og hadde heller ikke arbeidet med kunst på en stund. Jeg bodde i Askvold, i Sogn og Fjordane, og der var det ikke arbeid å få for noen. Det som virkelig gjorde forskjellen var at jeg fikk GI. Det var en forutsetning for å kunne bo i utkanten. Vi fisket og dyrket vår egen mat for å forsørge en familie på fem. Folk glemmer ofte at det er et yrke som skal underholdes også, ikke bare en selv. GI gjør det

20 20 Yrket mulig å opprettholde produksjonen. Hvordan er det å bli eldre som kunstner? Det skal mye til for å synes når du har passert pensjonsalder og det står en kø av nye kunstnere som også vil opp og fram. Det blir vanskeligere å få utstillinger sentralt med årene, men det finnes folk andre steder også. En utfordring er å venne seg til at systemene forandrer seg. Nå er det få steder igjen å søke om utstillingsplass, det går mest på kontakter. Det betyr at prosjektene må ha en tydelig idé. Refleksjonstiden er større nå. Tidligere kunne man flyte på erfaringer og lage serier nærmest på automatikk. Hvilke planer har du fremover? Det er ikke mindre arbeid nå, selv om jeg har gått av med pensjon. Blant annet holder jeg på med en kunstbok, bygger ferdig atelieret, er veileder og i gang med nye prosjekter. Som pensjonist er jeg inne i en ny etableringsfase; det gjelder å finne ut hvordan man kan arbeide uten å måtte betale for det. Uavhengige sammen Anders Kjellesvik (f. 1980) Del av kunstnergruppen aipotu, sammen med Andreas Siqueland Hvordan kom du og Andreas i gang som gruppe? Vi møtte hverandre da vi gikk på akademiet i København. I Danmark er det mer kultur for samarbeid enn her hjemme blant annet er støtten mer prosjektbasert. Vi opplevde at danskene var opptatt av å verne om det danske, og aipotu ble en måte å vise oss frem på som utlendinger. I begynnelsen var samarbeidet lite planlagt, men fordi responsen har vært god har vi stadig fått forespørsler om å gjøre nye prosjekter. Samarbeidet gir rom for å dele ideer, og skillet mellom enkeltkunstnerne viskes ut. Det fører til et annet uttrykk. Sammen blir man sterkere, og det er lettere å være uavhengig av institusjoner. I det siste har Andreas bodd i Paris og jeg i Berlin, og vi har måttet prioritere for å opprettholde intensiteten i samarbeidet. Det føles som en frihet å bo utenlands, både økonomisk og kunstnerisk. Hvilke kunstpolitiske ordninger har vært viktige for dere? For oss har OCA og Vederlagsfondet vært de viktigste ordningene. OCA fordi de arbeider internasjonalt, Vederlagsfondet fordi det er kunstnerstyrt og dermed forstår ambisjonene i prosjektene våre bedre. Det norske kunstsystemet er konservativt og tilrettelagt for solokunstnere, blant annet når det gjelder utstillingsvederlag. Også i større utstillingssammenhenger er vederlaget gjerne beregnet på én person. Samarbeidsprosjekter utfordrer det norske systemet, og det lønner seg ikke alltid innenfor de eksisterende støtteordningene. Hvordan finansierer dere prosjektene deres? Det er hardt å leve av kunsten, men hvis man virkelig satser og ikke gjør for mye annet, betaler det seg til slutt. Jeg har jobbet minimalt med andre ting, og forsøkt å klare meg på de små kunstneriske inntektene jeg har hatt. Flere av prosjektene våre har hatt private sponsorer som ikke har gitt penger, men materialer og annen type støtte. Reiser er en stor del av produksjonen, og da er mat en del av budsjettet. Hvis vi har nok reiser og prosjekter gående slipper vi i hvert fall å sulte. Da vi ble invitert til Tou kunsthall i Stavanger, valgte vi å gå dit fra Oslo. Vi ville utforske livet som loffere, samtidig som vi heller ikke hadde særlig med penger på den tiden. Hele prosjektet baserte seg på folks vilje til gjestfrihet underveis. Det illustrerer økonomien det er snakk om. Er det forskjell i prioriteringene i bruk av penger tjent på salg av kunst, stipender, undervisning eller pengejobber? Nei. Alt vi tjener går inn i prosjektene våre. Når vi har solgt arbeider, har pengene gått til å finansiere neste prosjekt. Man er konstant på jobb. I starten turte vi ikke tro på at det skulle gå rundt økonomisk, men det har det gjort på et vis selv om det iblant har overrasket meg. Har du et økonomisk sikkerhetsnett?