rapport 2009:11 Avhengig og Selvstendig Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale Brit Oppedal Karoline B. Seglem Laila Jensen

Transkript

1 rapport 2009:11 Avhengig og Selvstendig Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale Brit Oppedal Karoline B. Seglem Laila Jensen

2 Rapport 2009:11 Nasjonalt folkehelseinstitutt Tittel: Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale. Redaktør Brit Oppedal (forsker/prosjektleder) Bidragsytere: Karoline B. Seglem (stipendiat) Laila Jensen (forskningskoordinator) Utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt Postboks 4404 Nydalen 0403 Oslo September 2009 Tel: folkehelseinstituttet@fhi.no Bestilling: E-post: publikasjon@fhi.no Telefon: Telefaks: Design: Per Kristian Svendsen Layout: Grete Søimer Foto: Colourbox Trykk: Nordberg Trykk AS Opplag: 400 ISSN: ISBN: trykt utgave ISBN: elektronisk utgave

3 Forord Dette er en viktig rapport. I Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale beskriver vi enslige mindreårige flyktningers situasjon i landet vårt. Dette er den første undersøkelsen av både depresjon, posttraumatiske stressplager og andre utfordringer som enslige mindreårige flyktninger møter i hverdagen sin i Norge. Rapporten gir et bredt bilde av enslige mindreårige flyktningers belastninger, og den forteller om barnas tilknytning til voksne omsorgspersoner etter at de unge har fått asylsøknadene sine innvilget og er bosatt rundt i landets kommuner. Rapporten gir informasjon om ungdommenes erfaringer både i tall fra spørreskjema de har besvart, og i deres egne ord fra intervjuer med dem. Rapporten bør være uunnværlig for alle fagfolk, politikere og frivillige som bidrar til å tilrettelegge gode oppvekstvilkår og fremme psykososial tilpasning for denne sårbare gruppen. Rapporten utgår fra prosjektet Ungdom Kultur og Mestrings (UngKuls) delprosjekt Sosiale nettverk, mestring og psykisk helse blant ungdom som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Prosjektgruppen består av prosjektleder Brit Oppedal, stipendiat Karoline B. Seglem og forskningskoordinator Laila Jensen. Prosjektet gjennomføres med støtte fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Helsedirektoratet. Rapporten er utgitt med støtte fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Dataene til rapporten har UngKuls medarbeidere samlet inn fra 325 ungdommer i 25 kommuner, med god hjelp fra ansatte i det lokale barnevernet og flyktningtjenestene. Uten alle ungdommene som har deltatt, ville denne rapporten ikke blitt til. Takk for at dere stilte opp og gav av dere selv! Det er ved systematisk å lære av deres erfaringer at vi kan bli bedre til å hjelpe barn og unge som skal starte et nytt liv i Norge uten sine foreldre. I tråd med Divisjon for psykisk helses prosedyrer for kvalitetssikring har to forskere utenfor Folkehelseinstituttet lest og kommentert utkast til rapporten. Det er førsteamanuensis ved NTNU, Berit Berg, og førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark og forsker ved Regionssenteret for barn og unges psykiske helse, Ketil Eide. I tillegg har fagkonsulent Hanneke Ørne Bruce ved Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger, BYMIF, lest og kommentert rapportens kapittel 3. Jeg takker dem alle for nyttige innspill og profesjonelle kommentarer. Jeg tror at Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale vil bidra til å redusere psykiske plager i denne sårbare barne- og ungdomsgruppen, og til å styrke forhold som kan fremme deres tilhørighet, mestring og trivsel. God lesning! Arne Holte Divisjonsdirektør Professor, dr. philos Divisjon for psykisk helse

4 Innhold Forord Innledning...7 DEL 1: Enslige mindreårige flyktninger i Norge Barn og unge med altfor tung bagasje Enslige mindreårige i Norge Bosetting av enslige mindreårige Enslige mindreåriges rettigheter Rettigheter etter fylte 18 år Utvalg og metode Bakgrunnsinformasjon 15 DEL 2: Enslige mindreåriges erfaringer i tall Psykiske plager Depresjon Krigsopplevelser og posttraumatiske stressplager Posttraumatiske plager og depresjon Omsorgsløsninger og psykiske plager Kontakt med voksne i Norge Ungdom uten nære voksen relasjoner i Norge er sårbare Ungdom med nære voksen relasjoner blant familie i Norge har minst psykiske plager Belastninger i ungdommenes hverdag Ensomhet Bekymringer for økonomien Skolen Bekymringer for familien i utlandet Konflikter i nettverkene i Norge Akkulturasjonsbelastninger Belastninger innenfor majoritets kulturen Belastninger innenfor egen kultur Diskriminering Opphopning av langvarige belastninger 32 4 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

5 DEL 3: Enslige mindreåriges stemmer i tale Fortellinger om avhengighet og selvstendighet Analyse og resultater Selvstendighet Ensomhet Økonomi Brudd i omsorgssituasjonen og flytting Oppsummering Diskusjon Begrensninger ved informasjonen Ungdommer vi ikke fikk kontakt med Traumer, belastninger og psykiske plager Omsorg og tilknytning Avhengig eller selvstendig? Konklusjon 46 Referanser 47 Referanser fra internett 48 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 5

6 6 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

7 Innledning Ungdom, Kultur og Mestring, UngKul, er et forskningsprogram i Divisjon for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet. Programmet har som målsetting å etablere og utvikle en kunnskapsbase om psykisk helse og psykologisk utvikling og tilpasning blant barn og unge med ulik nasjonal bakgrunn i Norge. Fokuset er på å identifisere risiko- og beskyttelsesfaktorer forbundet med flerkulturelle oppvekstforhold, og frambringe informasjon om betydningen av etnisitet og migrasjon i barns utviklingsforløp fra risiko til tilpasning eller til psykiske plager og lidelser. UngKul samler informasjon fra ulike informantgrupper, både voksne og barn, og har flere delprosjekter ( Ett av delprosjektene er Sosiale nettverk, mestring og psykisk helse blant ungdom som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. I dette delprosjektet undersøker vi tilpasning, sosial integrasjon og psykisk helse blant enslige mindreårige etter at asylsøknaden deres er innvilget og de er bosatt rundt omkring i Norge. Enslige mindreårige barn og unge utgjør den mest sårbare gruppen av flyktninger og asylsøkere. En god forståelse av forhold som påvirker deres psykiske helse og psykososiale tilpasning er derfor særdeles viktig. Vi har hittil samlet informasjon fra 325 ungdommer i 25 kommuner. Mens vi fortsetter å rekruttere nye ungdommer til prosjektet, har vi også lagt vekt på å følge de vi allerede har truffet, for å få kunnskap om hvilke faktorer som påvirker forandringer i deres tilpasning og psykiske helse. Slik informasjon er svært nyttig med tanke på å finne frem til tiltak som kan hjelpe enslige mindreårige til å mestre en utfordrende hverdag og fremme en god tilpasning og sosial integrasjon både på kort og lang sikt. En av de viktigste oppgavene ungdommene står overfor når asylsøknaden deres er innvilget, og de skal begynne å etablere sin nye tilværelse i Norge, er å rekonstruere sine sosiale nettverk i utlandet og etablere nye nettverk i Norge. Tilhørighet i og støtte fra sosiale nettverk, er en av de betydeligste kildene til mestring og psykososial tilpasning. Vi har i en tidligere rapport (Oppedal, Jensen & Seglem, 2007) og i mange presentasjoner for fagfolk og offentlige tjenestemenn- og kvinner gjengitt resultater om ungdommenes forhold til familie og venner. Ett viktig funn er at ungdom som har kontakt med familie i Norge har mindre psykiske plager enn ungdom som ikke har det, mens det ikke er forskjell i psykiske plager knyttet til kontakt med familie i utlandet. Et annet tidligere funn er at jenter som opplever at de får god støtte fra familien sin i utlandet, har mindre psykiske plager enn de som har lite støtte. Blant guttene finner vi ikke slik sammenheng. Derimot var det en sammenheng mellom god støtte fra vennene i Norge og mindre psykiske plager hos guttene. Disse resultatene er basert på et relativt lite utvalg enslige mindreårige (142). Små utvalg utgjør alltid en fare for at rene tilfeldigheter kan påvirke resultatene. I denne omgangen har vi et litt større utvalg av ungdommer. Selv om det kan diskuteres hvor representative disse er for alle enslige mindreårige i Norge (se kapittel 4, utvalg og metode), gir det oss muligheter til å belyse nye problemstillinger, særlig om variasjoner i enslige mindreåriges utfordringer, mestring og psykiske helse. Barn og unge opplever mange ulike typer belastninger i hverdagen sin knyttet til viktige utviklingsoppgaver og aktiviteter. Forskning har vist at en opphopning av langvarige belastninger, som for eksempel problemer knyttet til skolearbeid, konflikter med venner eller omsorgspersoner, øker risikoen for psykiske plager og lidelser (Stark m.fl.1989). Også vår egen forskning har vist en sammenheng mellom både belastninger alle ungdommer kan utsettes for (problemer med skolearbeid), og belastninger som er spesifikke for et flerkulturelt utviklingsforløp (diskriminering) og psykiske plager (Oppedal, 2008). Det har imidlertid vært lite oppmerksomhet rettet mot å identifisere omfanget av og typer belastninger enslige mindreårige barn og unge opplever etter bosetting. I et folkehelseperspektiv vektlegger man å fremme god psykisk helse og forebygge psykiske plager ved å redusere risikofaktorene i befolkningen, og øke beskyttelsesfaktorene. På bakgrunn av dette har vi valgt å gi informasjon om hvilke belastninger enslige mindreårige har som hovedfokus i denne rapporten. En utviklingsoppgave som er sentral i løpet av ungdomsårene er å bli mer selvstendig, og mindre avhengig av voksne omsorgspersoner. En forutsetning for at denne prosessen skal lykkes, er at barna har god tilknytning til voksne som står dem nær. For lavrisikoungdommer går denne prosessen over lang tid, og man kan prøve og feile i å finne en god balanse mellom autonomi og selvstendighet, med foreldrene Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 7

8 som en trygg base og støtte. For store grupper av enslige mindreårige har selvstendigheten en dato. Når de fyller 18 år (i noen kommuner 20), fases de ut av barnevernets omsorg. Det er lite kunnskap om i hvilken grad enslige mindreårige opplever offentlige omsorgspersoner som en trygg base som de kan vende tilbake til, og støtte seg på når de skal utvikle seg til selvstendige voksne. Vi har derfor ønsket å bringe utviklingsperspektivet inn i analysene våre ved å la alder og utfasing fra det offentlige omsorgsapparatet være det andre hovedfokuset i rapporten, med vekt på å få kunnskap om hvilke nære, fortrolige voksne ungdommene er knyttet til. Økningen i bosatte enslige mindreårige de siste årene har ført til at behovet for kunnskap om denne sårbare barne- og ungdomsgruppen har tiltatt, og vi blir ofte spurt om råd når vi presenterer resultater fra UngKul-undersøkelsen. Vår opplevelse er at det er mange dyktige fagfolk med mye erfaring og god kompetanse når det gjelder å tilrettelegge forholdene godt for enslige mindreårige i kommunene rundt om i Norge. Vi håper at denne rapporten vil bidra til deres faglige forståelse av ungdommenes situasjon. Basert på resultatene vil vi peke på det vi mener er viktige innsatsområder som kan styrkes for at enslige mindreårige skal få en så god start som mulig på sin voksne tilværelse her i Norge. Kort oppsummert er målsettingen med denne rapporten å få økt kunnskap om enslige mindreårige ungdommers psykiske helse og psykiske plager ved å undersøke og beskrive: omfang av og typer belastninger de opplever i hverdagen sin etter bosetting deres tilknytning til voksne personer i Norge, med alder og utvikling av ny balanse mellom selvstendighet og autonomi som bakteppe Rapporten har tre deler. I kapitlene 2 4 gir vi litt bakgrunnsinformasjon om enslige mindreårige i Norge, og en grundigere beskrivelse av UngKul prosjektets utvalg og metoder. I kapitlene 5 8 gjengir vi ungdommenes erfaringer i tall, formidlet gjennom spørreskjemaene hvor de har besvart spørsmål om psykiske plager, krigsopplevelser, omsorgssituasjon, nære fortrolige og belastninger. I kapittel 9 gjengir vi deres tanker og erfaringer knyttet til utfasingen fra det offentlige omsorgsapparatet. 8 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

9 Enslige mindreårige flyktninger i Norge Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 9

10 10 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

11 Barn og unge med altfor tung bagasje Det er allment akseptert og vitenskapelig dokumentert at barn og unge som opplever fattigdom, nød, traumer, overgrep, tap av og adskillelse fra nære omsorgspersoner, har høy risiko for å utvikle alvorlige psykiske plager (Fazel & Stein, 2002). Forandringer i livssituasjon og en opphopning av vanlige belastninger i hverdagen, som for eksempel problemer knyttet til skolearbeid, konflikter med venner, eller bekymringer for noen man er glad i, kan også være årsak til at man utvikler psykiske plager. For noen personer kan de psykiske problemene som kommer som et resultat av de ovenfor nevnte erfaringene bli langvarige og stabile. Erfaring og forskning fra de siste tiårene har også vist at det finnes personer som kommer over slike voldsomme opplevelser uten vedvarende psykiske plager, og kan gjenoppta normale aktiviteter igjen etter en tid. Det er særlig to ting som karakteriserer den siste gruppen. De har vanligvis tette emosjonelle bånd til én eller flere personer, og de benytter i stor grad strategier som har vist seg å være effektive i forhold til å mestre dramatiske påkjenninger (Masten & Powell, 2003). Flyktninger fra land med indre uro, krig eller voldelige diktaturer har ofte vært utsatt både for traumer og overgrep. De fleste barn og unge som reiser og søker asyl uten følge av foreldrene sine, de enslige mindreårige asylsøkerne, kommer fra slike land. De representerer ikke bare den mest sårbare gruppen av barn generelt, de er også den mest utsatte gruppen blant flyktningene. For dem kommer adskillelse og tap av omsorgspersoner som regel i tillegg til flere andre alvorlige risikofaktorer de har vært utsatt for både forut for og under reisen til mottakerlandene. Det er likevel viktig å huske at enslige mindreårige er en heterogen gruppe, med ulike kulturbakgrunner, erfaringer og individuelle ressurser. Forskning har vist at enslige mindreårige i betyde lig større grad enn andre unge flyktninger har vært utsatt for ikke bare én, men mange alvorlige risikofaktorer (Huemer m. fl., 2009). At vi finner en svært høy forekomst av depresjon og posttraumatisk stressplager blant dem, er derfor som forventet. Det er kanskje mer overraskende at det også er en betydelig andel enslige mindreårige som har god psykologisk tilpasning og fungering (Oppedal, Jensen & Seglem, 2007). Fagfolk og andre som jobber med enslige mindreårige flyktninger føler seg ofte maktesløse overfor den tunge bagasjen til klientene deres. Erfaringene ungdommene hadde med seg ved ankomsten til Norge kan være forklaring på de psykiske problemene ungdommene har, både umiddelbart etter ankomst, og over tid, ettersom vi vet at psykiske lidelser som forblir ubearbeidet, kan vare lenge og bli kroniske. Det er viktig at forståelsen for de voldsomme opplevelsene i ungdommenes fortid, ikke går på bekostning av oppmerksomhet på de belastningene ungdommene er utsatt for i hverdagen her i Norge. Vedvarende belastninger knyttet til barn og unges daglige aktiviteter og oppgaver, kan også øke risikoen for psykiske plager (Appleyard m. fl., 2005; Stark m.fl. 1989). Avhengighet og autonomi er grunnleggende behov og drivkrefter i menneskenes utvikling (Allen m.fl., 2003; Kagictibasi, 2007). En viktig oppgave i barn og unges utvikling, er å balansere forholdet mellom hvor avhengig man er av sine omsorgspersoner for å få viktige emosjonelle, fysiske og praktiske behov tilfredsstilt, og i hvor stor grad man kan klare seg selv. Det er store kulturelle forskjeller i hva som anses å være en optimal balanse mellom avhengighet og autonomi, særlig i forhold til emosjonelle behov. Selv om det er store variasjoner i de enslige mindreåriges bakgrunn, har de til felles at de har opplevd brudd på relasjoner til nære omsorgspersoner, familie og slekt. Mange har også mistet foreld rene sine. Dette representerer alvorlige barrierer når det gjelder utviklingsforløpet av avhengighet og autonomi, og stiller krav til ungdommenes selvstendighet. Behovet for tilknytning, omsorg og støtte forsvinner imidlertid ikke, heller ikke et økende behov for å klare seg selv med økende alder. For lavrisikoungdommer foregår utviklingen av autonomi og selvstendighet over lang tid. Selv etter at man flytter hjemmefra, selve symbolet på at man er uavhengig og selvstendig, er foreldrene og hjemmet som oftest en trygg base som ungdommene kan vende tilbake til og hvor de kan henvende seg når de trenger praktisk og økonomisk hjelp, eller emosjonell omsorg og støtte. Når enslige mindreårige asylsøkere kommer til Norge overtar myndighetene rollen som omsorgsperson, som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 11

12 er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser. Loven regulerer også at denne relasjonen skal opphøre ved fylte 18 år. Selv om barnevernet har ettervernsbestemmelser som skal regulere overgangen til frihet og selvstendighet, har ikke det offentlige noen rolle som trygg base for ungdommene etter at de flytter ut. Bruddet kan derfor virke mye mer truende og definitivt for enslige mindreårige ungdommer enn for lavrisikoungdommer. Gjennom intervjuene vi har gjort med deltakerne i UngKul, har vi fått forståelse for at dette er en forandring som mange av ungdommer er svært opptatt av. I denne rapporten benytter vi derfor ungdommenes egne erfaringer, slik de kommer til uttrykk i tall i spørre skjemaene og i tale gjennom intervjuene, til å belyse spørsmål knyttet til deres psykiske helse og sosiale integrasjon. Vi vil ha et særlig fokus på om det er aldersforskjeller i de enslige mindreåriges situasjon og opplevelser når det gjelder: Krig og virkningene av krig Belastninger i hverdagen Tilknytning til sosiale nettverk Overgangen til selvstendighet og uavhengighet av barnevernets tjenester 12 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

13 Enslige mindreårige i Norge I Norge er enslige mindreårige fellesbetegnelsen på alle barn og unge under 18 år som kommer til landet uten foreldre eller andre voksne med foreldreansvar i Norge. I løpet av 1990-årene har det kommet stadig flere enslige mindreårige til Norge. En foreløpig topp ble nådd i 2002, da 894 asylsøkere oppga å være enslige mindreårige ved ankomst til Norge (UDI, 2003). Etter 2003 begynte antallet asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige å minke, men fra 2008 har vi sett en ny sterk økning som forventes å fortsette også i I løpet av bare de ni første månedene av 2009 hadde totalt 1868 enslige mindreårige søkt om asyl. Den største økningen sto barn og unge fra Afghanistan for. Rundt 70 % av alle enslige mindreårige asylsøkere per 30. september i 2009 var fra Afghanistan (UDI, 2009). 3.1 Bosetting av enslige mindreårige Til tross for økningen i antallet mindreårige asylsøkere er det likevel omtrent en like stor andel enslige mindreårige som får innvilget oppholdstillatelse i dag som tidligere år, mellom 64 og 86 %. Første halvår i 2009 fikk 130 enslige mindreårige flytte til en kommune, men man regner med at det vil være behov for totalt 800 plasser i 2009, og antallet mottakskommuner har økt fra 30 til 66. Dette representerer en utfordring for tjenestetilbudene i kommunene, ettersom over halvparten av disse kommunene må etablere et nytt tjenestetilbud for enslige mindreårige (IMDi, 2009a). Kommunene mottar ulike typer tilskudd når de bosetter enslige mindreårige. I tillegg til integreringstilskuddet, utbetales et særtilskudd for å dekke utgiftene ved bosetting og integrering av denne gruppen. Dette tilskuddet utbetales til og med det året den enslige mindreårige fyller 20 år. Dersom det er behov for barneverntiltak får kommunene refusjon for dette fram til de enslige mindreårige fyller 20 år (IMDi, 2009a). Disse tilskuddsordningene er lagt til rette for at de enslige mindreårige skal få en god oppfølging i årene rett etter bosetting, og at det ikke skal være ulønnsomt for kommunene å bosette enslige mindreårige. Ifølge barne-, ungdoms-, og familieetaten skal det kommunale barnevernet ha en aktiv rolle i bosettingsarbeidet, og det skal gjøres både en barnevernfaglig og en flyktningfaglig vurdering i hver enkelt sak ved bosetting (Bufetat, 2009). Det er imidlertid fortsatt opp til mottakskommunene å vurdere i hvilken grad det er mest hensiktsmessig å forankre arbeidet med enslige mindreårige flyktninger i den kommunale barneverntjenesten, eller om hovedansvaret bør legges til flyktningtjenesten, sosialtjenesten eller andre tjenesteenheter (Barne- og likestillingsdepartementet, 2004). Uansett har kommunene ansvar for alle barn i kommunen, og det knytter seg klare krav og forventninger til bosettingskommunene når enslige mindreårige skal bosettes. Barnet skal ha tilgang på varierte tilbud i kommunen eller i noen av nabokommunene, slik som utdanningstilbud, helsetilbud (for eksempel Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), fritidstilbud og tilgangen på organisasjonsliv (for eksempel innvandrerorganisasjoner) (Bufetat, 2009). 3.2 Enslige mindreåriges rettigheter Enslige mindreårige i Norge har samme rettigheter som andre barn i Norge. I 2003 ble FNs konvensjon om barns rettigheter fra 1989, som gjelder for alle barn og unge under 18 år, inkorporert i Norges Lover, og er dermed forpliktende i forhold til alle barns rettigheter i vårt samfunn. For enslige mindreårige betyr dette blant annet at deres rett til å bli hørt er betydelig styrket. I følge Barneloven 31 skal barn som har fylt 7 år få si sin mening før det blir tatt en avgjørelse som er personlig for barnet, mens etter at barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Når det gjelder omsorgsløsninger for mindreårige barn, heter det at det skal tas tilbørlig hensyn til kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dersom den enslige mindreårige allerede har slektninger i Norge eller reiste hit med en følgeperson, vil disse personene kunne vurderes som mulige omsorgspersoner etter bosetting i Norge. Den enslige mindreårige kan ikke selv velge bostedskommune når de flytter fra omsorgssentre eller mottak. Det er regionkontorene under Integreringsog mangfoldsdirektoratet (IMDi) sitt ansvar å finne egnede kommuner for enslige mindreårige mellom 15 og 18 år, mens Bufetat har ansvaret for å bosette mindreårige asylsøkere under 15 år. Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 13

14 3.3 Rettigheter etter fylte 18 år Alle barn i Norge kan ved særskilt behov, etter en vurdering fra det kommunale barnevernet og eventuelt vedtak fra Fylkesnemda, motta barnevernstiltak inntil de fyller 18 år, og de kan få tiltaket opprettholdt eller endret i henhold til Barnevernloven frem til de er 23 år. Formålet med hjelpetiltak for ungdom over 18 år er at ungdommer som ikke klarer seg selv når de når myndighetsalder skal kunne få nødvendige støttetiltak innenfor barnevernet (Barne- og likestillingsdepartementet, 2006). For å styrke rettighetene til alle barnevernsbarn i en sårbar situasjon, ble det i forbindelse med lovendringen av 1. juli 2009, tatt inn en tilføyelse til Barnevernlovens 1-3, hvor det heter at opphør av tiltak ved fylte 18 år, eller avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år, skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste. I tillegg skal Departementet revidere rundskrivet som regulerer ettervern av barn under barnevernets omsorg, og legge til en anbefaling om at ungdom som takker nei til ettervern skal kontaktes når de fyller 19 år for å undersøke om de likevel ønsker å motta tiltak. De seneste endringene er et skritt i riktig retning for å sikre eldre ungdommer det støtteapparatet de kanskje har behov for mens de er på vei inn i en selvstendig voksentilværelse. Som nevnt er det ulik praksis i kommunene som bosetter enslige mindreårige angående forankring av ansvaret, men som regel blir ansvaret plassert hos enten flyktningtjenesten eller barneverntjenesten. Rent praktisk betyr dette at ungdom som bosettes i en kommune hvor barnevernet har ansvaret automatisk går inn under barnevernets omsorg og kan derfor også motta ettervern frem til de fyller 23 år. I kommuner der flyktningtjenesten / sosialtjenesten har ansvaret, skal eventuelle behov enslige mindreårige har etter fylte 18 år, i første rekke dekkes av de generelle tjenestene og tiltak iverksettes etter sosialtjenesteloven. De sentrale myndighetene har lagt føringer for at enslige mindreårige skal kunne ivaretas innenfor offentlige omsorgstjenester etter oppnådd myndighetsalder, både gjennom det særskilte tilskuddet for enslige mindreårige inntil de fyller 20 år, i tillegg til refusjon for utgifter dersom det er opprettet barnevernssak (IMDi, 2009b). Fire av fem kommuner bruker disse mulighetene, men det synes å være relativt stor variasjon når det gjelder hva slags oppfølging og omsorg ungdommene får (ECON, 2007). Kunsten må være å tilrettelegge tiltakene slik at de kan ivareta ungdommenes behov både for å være selvstendige og for omsorg og støtte. Senere i denne rapporten diskuterer vi denne balansen mellom autonomi og avhengighet i lys av psykiske plager, tilhørighet og tilknytning og en stabil økonomisk situasjon. 14 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

15 Utvalg og metode Målgruppen for UngKul-prosjektet Sosiale nettverk, mestring og psykisk helse blant ungdom som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere er alle enslige mindreårige som ble bosatt i Norge fra og med år 2000 til og med De økonomiske betingelsene i prosjektet har gjort at vi har prioritert ungdommer som bor i de største bosettingskommunene. For å få en større spredning av kommuner, og ikke minst av enslige mindreårige, har vi også inkludert kommuner som ligger utenfor de største byene og som bosetter færre enslige mindreårige. Av til sammen 25 kommuner som hittil deltar i undersøkelsen, ligger 11 på Østlandet, 3 i Midt-Norge, 10 på Vestlandet og 2 i Nord-Norge. Denne rapporten tar utgangspunkt i informasjon fra spørreskjemaer besvart av 325 enslige mindreårige og intervjuer med 52 av dem. Våre informanter utgjør ca. halvparten av alle ungdommene som er invitert til å delta i prosjektet. To hundre ungdommer som var invitert, og hadde gitt samtykke til å delta, dukket ikke opp på datainnsamlingen. Vi samarbeider tett med lokale barnevern- og flyktningtjenester i rekrutteringen av informanter, noe som bidrar til at det først og fremst er ungdommer som er godt kjent av disse tjenestene vi får kontakt med. Det betyr også at informantene våre er relativt unge, det store flertallet er mellom 15 og 22 år, og en tredjedel er under 18 år. Vi i UngKul har reist ut til alle de respektive kommunene for å møte ungdommene i grupper på 2-15, alt ettersom hvor mange som var bosatt der, og som ønsket å være med. De lokale samarbeidspartnerne var behjelpelige med å finne egnede lokaler i kommunen hvor vi kunne gjennomføre datainnsamlingen. Dette var gjerne i et av bokollektivene, i et ungdomshus eller i et møterom hos barnevernet eller flyktningtjenesten. Datainnsamlingen foregikk stort sett på ettermiddags- eller kveldstid etter at ungdommene var ferdige på skolen. Som referansegruppe har vi benyttet informasjon fra 273 elever med etnisk minoritetsbakgrunn (begge foreldrene er utenlandsfødt), og 151 elever med etnisk majoritetsbakgrunn (begge foreldrene født i Norge) ved en flerkulturell videregående skole i Oslo. Disse svarte på spørreskjema i skoletiden. Sammenliknet med enslige mindreårige utgjør referansegruppen en ungdomsgruppe som vokser opp i vanlige familier, og har normal risiko for psykiske plager, vi referer derfor til dem som lavrisikogruppe i tillegg til ungdom i vanlige familier. Lavrisikoungdommene med etnisk minoritetsbakgrunn skiller seg fra de enslige mindreårige ungdommene ved at 2/3 er født i Norge, og ved at 4 av 10 har sin opprinnelse i land som sender arbeidsinnvandrere til Norge: Pakistan, Tyrkia og Marokko. Vår intensjon er å vise hvordan en vanlig sammensatt gruppe av lavrisikoungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge har det sammenliknet med enslige mindreårige, snarere enn å sammenlikne med en gruppe som likner på enslige mindreårige med tanke på fødeland, kjønn og alder og oppholdstid i Norge, men som bor med foreldrene sine. I noen analyser skiller vi imidlertid mellom ungdommer med bakgrunn fra typiske arbeidsinnvandrerland, og ungdommer fra land med krig og konflikt. I forbindelse med tabeller og figurer i teksten, benytter vi forkortelsen EM om enslige mindreårige, LR om ungdommer i lavrisikogruppen, mens LRmin og LRmaj indikerer henholdsvis ungdom med etnisk minoritets- og majoritetsbakgrunn i lavrisikogruppen. 4.1 Bakgrunnsinformasjon I Tabell 4.1 presenterer vi demografiske bakgrunnsdata om enslige mindreårige, samtidig som vi viser litt av kontrastene til lavrisikoungdommene. Flertallet av barn og unge som reiser som enslige mindreårige asylsøkere, er gutter, noe som gjenspeiles i vår undersøkelse ved at 79 % av deltakerne er gutter. Lavrisikogruppen har naturlig nok en jevnere kjønnsfordeling. Alderen på de enslige mindreårige varierer fra 11 til 26 år, men det er flest deltakere på 16, 17 og 18 år, og gjennomsnittsalderen er 18.9 år. Lavrisikogruppen kommer fra alle klassetrinn, men det er flest deltakere som går i 1. klasse. I 2. og 3. klasse er mange elever på yrkesfaglige studielinjer utplassert i arbeid, og kunne derfor ikke delta i UngKul- undersøkelsen. Alderen i denne gruppen varierer fra 16 til 23 år, men gjennomsnittet er 16.8, og bare 12 elever er 19 år eller eldre. Disse aldersforskjellene er verdt å legge merke til, fordi vi særlig blant jentene forventer en økning i depresjon gjennom ungdomsårene. Selv om de enslige mindreårige ungdommene er eldre, går flertallet av dem, 73 %, i ungdoms- eller videre Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 15

16 gående skole. Bare 15 % av ungdommene i denne gruppen oppgir at de har fulltidsarbeid. Det er, naturlig nok, de eldste ungdommene som jobber. Disse er gjennomsnittlig 22.1 år, og har også vært noe lengre i Norge enn de øvrige deltakerne, gjennomsnittlig 6.3 år. De største forskjellene mellom enslige mindreårige og ungdom i vanlige familier ser vi i forhold til foreldrene og i omsorgssituasjonen deres. Mens 94 % av lavrisikogruppen bor med én av eller begge foreldrene, er det bare 31 % av de enslige mindreårige som oppgir at de har kontakt med mor, og 18 % som har kontakt med far. Mange enslige mindreårige har døde foreldre, eller de vet ikke om foreldrene er i live eller ei. Halvparten av ungdommene sier at far er enten død, eller at de ikke vet om han lever og 38 % sier at mor er død, eller at de ikke vet om hun lever. Av lavrisikogruppen er det 3 ungdommer som oppgir at mor er død, og 13 som oppgir at far ikke er i live. Når det gjelder omsorgssituasjon finner vi at 36 % av enslige mindreårige bor alene, 24 % bor i bofellesskap med andre ungdommer, mens bare 20 % av de ungdommene som deltar i vår undersøkelse bor med familie eller slekt. Tabell 4.2. Andel deltakere blant enslige mindreårige og lavrisikoungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn i forhold til eget eller foreldrenes opprinnelsesland. EM Opprinnelsesland Somalia 19 % 13 % Opprinnelsesland Afghanistan 27 % 1 % Opprinnelsesland Sri Lanka 12 % 5 % Opprinnelsesland Irak 9 % 7 % Opprinnelsesland Andre 33 % 32 % Opprinnelsesland Pakistan, Tyrkia, Marokko LR 0 42 % Tabell 4.1. Demografisk informasjon, enslige mindreårige og lavrisikoungdom med etnisk minoritetsbakgrunn. EM Kjønn 79 % gutter 42 % gutter Aldersspenn Fra år Fra år LR Alder, gjennomsnitt Født i Norge 0 55 % Oppholdstid i Norge 0 11 år Gjennomsnitt 4 år 1 18 år 65 % hele livet I tabell 4.2 ser vi at tilsammen 67 % av de enslige mindreårige kommer fra Somalia, Afghanistan, Sri Lanka eller Irak. Dette er de landene som avgir flest enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Blant lavrisikogruppen er 34 % fra disse landene, mens 43 % kommer fra land som sender arbeidsinnvandrere hit, som Pakistan, Marokko og Tyrkia. I begge gruppene er det en stor andel som kommer fra andre land. De enslige mindreårige oppgir 24 andre hjemland i Afrika og Asia, først og fremst Kongo, Etiopia, Eritrea og Angola. Lavrisikogruppen oppgir 23 andre opprinnelsesland i Afrika, Asia, Europa og Latin-Amerika. I tillegg til at ungdommene i lavrisikogruppen skiller seg fra enslige mindre årige når det gjelder opprinnelsesland, er en annen viktig forskjell at over halvparten av dem er født i Norge. 16 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

17 Enslige mindreåriges erfaringer i tall Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 17

18 Psykiske plager Det er vanlig å skille mellom psykiske plager som måles som et kontinuum av symptomer (fra lite til mye), og psykiske lidelser som identifiseres gjennom omfattende, standardiserte diagnostiske intervjuer, hvor man kommer fram til en psykiatrisk diagnose som enten er eller ikke er til stede hos en person. Mange av de mest brukte symptomskalaene har en klinisk grenseverdi. Hvis en person har en skåre over denne grenseverdien sier vi at vedkommende har betydelige psykiske plager, og at han eller hun har behov for hjelpe- og støttetiltak. En skåre over den kliniske grenseverdien indikerer også at personen har høy risiko for å ha en psykisk lidelse. 5.1 Depresjon I dette prosjektet benytter vi en symptomskala for depressive plager med mulig symptomskåre fra Vi bruker den anbefalte grenseverdien, > 18, for å antyde hvor stor andel av de enslige mindreårige som har betydelige depressive plager. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne grenseverdien er basert på amerikanske studier. Vi vet ikke hvor nøyaktig den predikerer psykiske lidelser blant ungdommer i Norge. Til sammenlikning presenterer vi tilsvarende resultater fra lavrisikoungdommer, både med etnisk minoritetsog majoritetsbakgrunn. Vi benytter depressive plager og depresjon synonymt. Selv om vi ikke har tall fra Norge på forekomst av psykiske lidelser blant enslige mindreårige asylsøkere i mottaksfasen, vet vi ut i fra informasjon fra personalet i mottakene og fra undersøkelser i andre land, at et stort flertall av dem er meget belastet med symptomer på angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse. En studie fra Nederland av enslige mindreårige som ikke hadde fått søknadene sine ferdigbehandlet enda, viste at enslige mindreårige hadde opplevd dobbelt så mange overgrep, spesielt fysisk og seksuell mishandling, sammenlignet med etnisk nederlandske ungdommer og innvandrerungdom som bodde med familiene sine (Bean m. fl., 2007b). Også nivået av psykiske plager (depresjon/angst og reaksjoner på traumatisk stress) var svært høyt blant de enslige mindreårige. 50 % skåret over den antatte kliniske grenseverdien, og plagene var stabile ett år etter. Resultater fra UngKuls undersøkelse av bosatte enslige mindreårige, bekrefter de nederlandske funnene. Av Figur 5.1 kan vi se at 52 % av enslige mindreårige gutter og 60 % av jentene har så mye symptomer på depresjon at vi antar de trenger hjelpe- og støttetiltak. Dette er vesentlig mer enn blant lavrisikoungdommer i familier med etnisk minoritetsbakgrunn, hvor forekomsten av betydelige plager er rundt 40 %. Til sammenlikning er det bare 17 % av guttene i lav risikogruppen med etnisk majoritetsbakgrunn som har depresjonsskårer over den kliniske grenseverdien. Blant ungdommene i lavrisikogruppen med etnisk majoritetsbakgrunn er det store kjønnsforskjeller i forekomsten av depressive plager. Som vi ser av Figur 5.1 er forekomsten den samme blant lavrisikojenter med både etnisk majoritets- og minoritetsbakgrunn, men betydelig lavere enn blant de enslige mindreårige jentene. Det er vanlig at vi utover ungdomsårene finner mer depresjon blant jenter enn blant gutter (Hankin & Abramson, 1999). I dette perspektivet er manglende kjønnsforskjeller blant lavrisikoungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn og blant enslige mindreårige påfallende, og tyder på at gutter Gutter EM 17 LR min Jenter LR maj Figur 5.1 Forekomst av betydelige depressive plager blant gutter og jenter. EM: enslige mindreårige ungdommer LR min: lavrisikoungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn LR maj: lavrisikoungdommer med etnisk majoritetsbakgrunn Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet

19 med etnisk minoritetsbakgrunn er en spesielt sårbar gruppe når det gjelder denne typen psykiske plager. Hovedkonklusjonen er likevel at forekomsten av psykiske plager er meget høy blant bosatte enslige mindreårige, og betydelig høyere enn blant lavrisikoungdommer. I alle de tre ungdomsgruppene (enslige mindreårige, lavrisiko med etnisk minoritets- og majoritetsbakgrunn) finner vi forskjeller i depressive plager i ulike aldersgrupper. Blant enslige mindreårige finner vi at de yngste barna, mellom 11 og 15 år, har lavest symptomnivå, og at symptomnivået stiger med økende alder. Blant lavrisikoungdommer er det også de yngste som har minst plager, mens de som er år har mest plager. I alle de tre gruppene er forskjellene mest uttalt blant jentene. Tidligere undersøkelser blant 10. klassinger i Oslo, har vist at det er betydelige forskjeller i psykiske plager mellom ungdom med ulik nasjonal bakgrunn (Oppedal, 2008). Også blant enslige mindreårige ungdommer finner vi variasjoner i depresjon mellom nasjonalgruppene (Figur 5.2). Enslige mindreårige fra Somalia har signifikant mindre forekomst av depressive plager enn ungdommer fra Afghanistan og Irak. Også blant 10. klassingene fant vi at elever med bakgrunn fra Somalia rapporterte betydelig mindre psykiske plager enn for eksempel ungdommer fra Irak. Når vi undersøker forskjeller i forhold til nasjonal bakgrunn, må vi ta i betraktning at det er relativt få deltakere fra hvert land, og det har betydning for generaliserbarheten av resultatene. Vi kan med andre ord ikke garantere at vi ville finne de samme forskjellene dersom vi hadde mange flere deltakere fra Sri Lanka, Irak eller Somalia. Vi synes likevel det er verdt å stille Somalia 66 Afghanistan Sri Lanka Irak Andre Figur 5.2. Prosentandel enslige mindreårige i ulike nasjonalgrupper med symptomskåre over den kliniske grenseverdien spørsmålet om enslige mindreårige fra Afghanistan og Irak er spesielt sårbare når det gjelder psykiske plager. Psykiske lidelser som forblir ubehandlet kan vare i lang tid, og etter hvert bli kroniske. Psykiske plager og lidelser er blant de viktigste årsakene til arbeidsuførhet og uførhetstrygd i Norge i dag. En systematisk kartlegging av ungdommenes psykiske helsestatus bør derfor inngå i den individuelle kartleggingen forut for kommunal bosetting. Tatt i betraktning den høye forekomsten av depresjon, vurderer vi det videre som viktig at det utvikles og iverksettes forskningsbaserte intervensjoner for å redusere nivået av psykiske plager i denne ungdomsgruppen. 5.2 Krigsopplevelser og posttraumatisk stressplager Krig forårsaker store psykososiale lidelser hos mennesker over hele verden. Forringet psykososial helse i form av for eksempel angst, depresjon, posttraumatiske plager, stoffmisbruk, relasjonelle vansker, sorg, aggresjon, håpløshet og tap av motivasjon, er godt dokumentert både hos barn og voksne rammet av krig, samt hos flyktninger fra krigsherjede deler av verden (Nordanger m.fl., 2006). De aller fleste enslige mindreårige som søker asyl i Europa kommer fra land som har vært preget av krig og væpnede konflikter i lang tid. De senere årene i Norge har de største gruppene kommet fra Afghanistan, Irak, Somalia og Sri Lanka. I vår undersøkelse oppgir 76 % av de enslige mindreårige at de har opplevd krig på nært hold, og 22 % av disse oppgir at de ble skadet i forbindelse med krigsopplevelsene. Det å ha opplevd krig innebærer som regel ikke en isolert traumatisk enkelthendelse, som en ulykke eller katastrofe er. Krig innebærer ofte flere hendelser som drap, vold og overgrep, i tillegg til at sosial støtte og andre vanlige beskyttende systemer ofte blir revet bort. Traumatiske hendelser gir ofte komplekse reaksjoner, særlig når de skjer i barndom og oppvekst. Slike traumer kan da bidra til å undergrave menneskets helhetlige utvikling og fungering både somatisk, mentalt, sosialt og personlighetsmessig (Nordanger m.fl., 2006). Reaksjoner på tidligere traumatiske hendelser er derfor en viktig faktor når vi skal forstå enslige mindreåriges psykososiale tilpasning. I vår studie kartlegger vi kun én av tre dimensjoner ved posttraumatisk stress, den tilbakevendende gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen. Vi finner en stor andel av de enslige mindreårige har posttraumatiske plager knyttet til sine krigsopplevelser. 61 % oppgir at de fortsatt har plagsomme minner knyttet til krigsopplevelsene, og 47 % har fortsatt drømmer med mareritt om dette. Disse spørsmålene handler om Irak Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet 19

20 gjenopplevelse og invaderende symptomer, der plutselige tanker eller følelser dukker opp i bevisstheten. De få andre studiene som er gjort blant enslige mindreårige viser også at posttraumatisk stress og depresjon er de hyppigst forekommende psykiske plagene blant enslige mindreårige. Studier blant enslige mindreårige asylsøkere i Belgia og Nederland fant at henholdsvis 36.7 % og 48.4 % hadde et svært høyt nivå av posttraumatiske plager (Bean m. fl., 2007a; Derluyn & Broekaert 2008). Posttraumatiske plager kan være forstyrrende i hverdagen. Flere ungdommer vi har snakket med i forbindelse med vår studie har fortalt at de har problemer med å sove eller at de våkner om natten og er redde. Det er derfor ikke rart at mange også har problemer med å konsentrere seg på skolen, og at det kan være vanskelig å stå opp om morgenen. Tidligere studier blant enslige mindreårige viser at eldre enslige mindreårige har opplevd flere traumatiske hendelser enn de yngre, og at de har mer posttraumatiske plager (Bean m. fl., 2007b). I vår studie finner vi at like mange deltakere over og under 18 år har opplevd krig. Vi finner likevel en forskjell ved at ungdommer over 18 år har mer symptomer på posttraumatisk stress enn de yngre, men vi har foreløpig ikke informasjon om det kan forklares ved at de eldre har opplevd flere eller andre typer traumatiske hendelser eller om det er slik at plagene har forverret seg med alder eller botid i Norge. Av de enslige mindreårige som oppgir at de har posttraumatiske plager er det kun 30 % som svarer at de har vært hos lege eller psykolog på grunn av dette i løpet av de siste tre månedene. Dette kan tyde på at mange ungdommer ikke får den hjelpen de trenger til å håndtere vanskelige tanker og følelser knyttet til dette. Det er ikke flere ungdommer over 18 år som går til psykolog enn de under 18, selv om det altså er betydelige flere av de eldre som lider av posttraumatiske stressplager. symptomnivå over klinisk grenseverdi. Blant de som hadde plagsomme minner og mareritt knyttet til krigsopplevelsene var forekomsten av betydelige depressive plager 62 %. Det er altså ikke det å ha opplevd krig i seg selv som henger sammen med depressive plager, men hvorvidt man har posttraumatiske stressplager knyttet til disse opplevelsene. Hvorfor noen utvikler slike plager, mens andre ikke gjør det, er et viktig spørsmål innenfor den forskningstradisjonen som undersøker utviklingsforløp hos barn med høy risiko for utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser. Vi skal ikke forsøke å gi noen forklaring på disse forskjellene i denne rapporten, men vi understreker at det å ha plager fra tidligere traumatiske livshendelser, som mange enslige mindreårige har, kan være en betydelig risikofaktor i forhold til den psykiske helsen og psykososiale tilpasningen etter bosetting i et nytt land Ikke opplevd krig Opplevd krig - ikke PTSS Opplevd krig - PTSS Figur 5.3 Prosentandel med depresjon over klinisk grenseverdi hos enslige mindreårige med og uten symptomer på posttraumatiske stressplager (PTSS) Posttraumatiske plager og depresjon Posttraumatiske plager er en kjent risikofaktor for å utvikle andre typer psykiske plager og lidelser, deriblant depresjon. I vår studie finner vi at enslige mindreårige som har opplevd krig og i tillegg har symptomer på posttraumatisk stress, har betydelig høyere nivå av depresjon enn de som ikke har opplevd krig eller som ikke har plager knyttet til krigsopplevelsene (Se Figur 5.3). Det er ikke forskjell i forekomst av depresjon mellom de som ikke har opplevd krig, og de som har opplevd krig, men ikke har ettervirkninger av erfaringene sine. I begge gruppene er det ca. 20 % som har et 20 Rapport 2009:11 Folkehelseinstituttet