Gert Nygårdshaug. Hummerens klo. Gyldendal

Transkript

1

2 Gert Nygårdshaug Hummerens klo Gyldendal

3 Under sitt korte januaropphold i Roma hadde Morten Martens oppdaget at den ene hengselen på den gamle kofferten var blitt ødelagt. Dagen før han reiste hjem til London, kvittet han seg med rukkelet og kjøpte en tilnærmet ny Samsonite på loppemarkedet i Porta Portese. Fordi den var grågrønn og matt, gikk tankene hans til en uttørket kjempepadde, men all den stund han hadde betalt bare ti euro for den, forekom fargen og utseendet ham likegyldig. Vel ankommet bagasjeutleveringen på Heathrow ventet han tålmodig bak den tette skaren av medpassasjerer, orket ikke å slåss for å kapre kofferten straks den dukket opp. En av de første heldige var en ung kvinne i sennepsgul drakt og med langt, svart hår. I likhet med mannen foran seg prøvde Morten å tre til side for å slippe henne frem. «Vær så god,» mumlet han. «Takk.» I et halvt sekund møtte hun øynene hans, så var hun forbi og borte. En snev av eksotisk parfyme kildret neseborene hans, og han ønsket at han hadde vært tretti år yngre. Kanskje var det derfor han, i motsetning til noen av de andre mennene, lot være å snu seg etter henne. Etter hvert som passasjerene forsynte seg med bagasje, ble det bedre plass ved transportbåndet. Stadig med en fremmed kvinnes forjettende smil på netthinnene lot han en grønnaktig koffert gli forbi, men da den kom til syne for andre gang og det ikke var særlig flere å velge blant, skjønte han at den måtte være hans det grelle lyset hadde sannsynligvis spilt ham et puss. Han strakte ut armen og flyttet Samsoniten over på gulvet,

4 grep rundt håndtaket i enden og trillet av sted. Ingen av de dystre, gjespende tollerne gjorde mine til å stanse ham. Heldigvis, tenkte han, for nå lengtet han etter å komme hjem snarest mulig. Det var bare så vidt han motsto fristelsen til å ta en taxi, men fordi han visste at han ikke ville tjene særlig tid på det, valgte han undergrunnsbanen. Penger spart er penger tjent. Ingen var mer klar over akkurat det enn Morten Martens. Han skiftet tog ved Earl s Court og tok District Line til High Street Kensington. Først da han kom opp på gatenivå, registrerte han hvor usedvanlig kaldt det var i London denne vinterkvelden, og slikt vær fikk ham ikke akkurat til å savne Norge. En av de ytterst sjeldne og kortvarige kuldeperiodene hadde plutselig satt inn, og etter den forutgående nedbøren hang istappene som spyd ned fra takrennene. Iført litt for tynne klær og med kofferten på slep beveget han seg hurtig det siste stykket, frem til en stille gate i et pent middelklassestrøk med sammenhengende georgianske husrekker på begge sider, beliggende omtrent midt imellom Kensington Gardens og Holland Park. Navnet på gaten var Griffiths Gardens. Over en av lysgravene hang det et skilt hvor det sto DAVIES PRINT i svart, kursivert antikva på hvit bunn. Han stakk en hånd i bukselommen og fant frem nøkkelen før han gikk ned den smale trappen. Så låste han seg inn og ble som vanlig møtt av den velkjente duften av trykksverte. Han koplet ut alarmen, tente lyset og lukket døren bak seg. Satte fra seg kofferten, fisket opp den vesle haugen med aviser og post fra kurven under

5 spalten i veggen før han fortsatte rett frem gjennom gangen, forbi selve trykkeriet og innover til leiligheten. Den befant seg over bakkenivå og hadde utsikt mot et vissent villnis, opprinnelig en bred bakhage langs huset, men verken han eller naboene brydde seg om å holde den ved like. Det var blitt kaldt inne også, og han slo på et par ovner for å bringe temperaturen opp på et mer behagelig nivå. Deretter var det tid for kaffe. Kaffe, ullgenser og en vederkvegende pipe. Han stappet den med den nye napolitanske tobakken som han hadde falt for. Deretter fylte han vannkjelen, la avisene til side og bladde hurtig igjennom konvoluttene. Tilsynelatende ingen personlige brev til Iago Davies, ingen spennende invitasjoner fra kjente eller ukjente. Ikke sånn å forstå at han direkte lengtet etter å gjenoppleve de første turbulente årene i England; han foretrakk sitt lovlige, relativt trygge liv med fotball og jazz, venner og venninner i nabolaget og forretningskolleger som skjønte å verdsette hans trykkeritekniske dyktighet. Likevel hendte det at han lengtet etter utfordringer av et ganske annet slag, muligheten til å berike seg i den helt store stilen, slik han med vekslende hell hadde lykkes med i en tidligere periode av sitt liv, da en spesialavdeling ved Secret Service dro nytte av ekspertisen hans. Kunne det tenkes at tilbudene uteble fordi potensielle samarbeidspartnere anså ham som passé? Tross alt hadde han fylt seksti. Men forklaringen kunne like gjerne være at han selv ikke var så initiativrik og oppfinnsom som før, at han ikke orket å pønske ut flere smarte, lukrative ideer. Turen til Roma

6 hadde heller ikke svart til forventningene; på den internasjonale typografiske messen var det lite nytt som hadde stimulert tiltakslysten hans. Han hentet kofferten fra gangen og la den på sofabordet. Den var utstyrt med tresifret kodelås, og han stilte inn den riktige kombinasjonen. Trykte på knappen under, men av en eller annen grunn spratt ikke låsen opp. Han hadde benyttet den samme koden som på den forrige kofferten 373 rett og slett fordi 3 og 7 var lykketallene hans. Han prøvde igjen, finstilte de små hjulene, men mekanismen adlød ikke. Hadde reisen svekket hukommelsen hans? Husket han feil? Kunne det tenkes at han hadde valgt 737? Han forsøkte på nytt med negativt resultat. Tilbake til 373 igjen. Et dunk med håndflaten, men låsen ville ikke lystre. Faen også. Kanskje det ikke var en ekte Samsonite. Sett at selgeren på mercato delle pulci hadde solgt ham en billig kopi hvor kodehjulene ikke fungerte. I så fall måtte han bryte opp hele greia. Han gjøv løs på låsen igjen, men det frigjørende klikket kom ikke. Herregud, for en tåpelig situasjon! Så falt blikket hans på skiltet ved håndtaket. Mente å huske at det hadde vært et hvitt kort under plasten som han ikke hadde tatt seg tid til å skrive navnet sitt på. Nå var det ikke noe kort der, bare et blankt felt. Først da begynte han å ane hva som hadde skjedd. Han gikk ut i gangen og hentet billettheftet fra jakkelommen. På baksiden var det stiftet en bagasjelapp fra British Airways merket BA Davies LHR, hvor LHR betydde London Heathrow. Han sammenlignet med remsen som

7 var blitt klistret rundt håndtaket ved innsjekkingen: BA White LHR. Da bet han hardt i pipa av irritasjon. Ansvaret lå primært hos den for ham ukjente White. I motsetning til ham hadde fyren forsynt seg med første og beste grågrønne koffert på bagasjebåndet. Den uerfarne passasjer, den fullkomne klodrian! Hadde White innsett fadesen på flyplassen, eller var han kommet hjem og blitt nøyaktig like irritert? Eller hadde han satt kofferten til side og ennå ikke oppdaget feiltagelsen? Klokken på veggen over tv en viste 22: 15. Det var gått bare én time siden flyet tok bakken. «Bagasjekontoret, British Airways. Du snakker med Cathy.» «Hei, Cathy. Navnet mitt er Iago Davies. Jeg landet på Heathrow nå i kveld med flight 7825 fra Roma. Kan du hjelpe meg med å spore opp en Mr White? Han må ha tatt med seg min koffert, for jeg har endt opp med hans.» «White? Hva er nummeret på tag en?» «BA » «Vent et øyeblikk.» Morten ventet i tre minutter. «Ingen ved navn White har meldt seg. Sikker på at vedkommende er en mann?» «Nei, i grunnen ikke.» «En av de kvinnelige passasjerene het nemlig Susan White, bosatt i Notting Hill» «Jøss, for en flaks. Området ligger like i nærheten av Kensington, der jeg holder til. Gi meg den nøyaktige adressen hennes, så kjører jeg bort og bytter koffert.» «Vel» «Du kan få nummeret til mobiltelefonen min, i tilfelle

8 hun melder seg i mellomtiden.» «Vel, all right. Det du sier, lyder jo ganske fornuftig.» Han ga den skeptiske, men velsignet ubyråkratiske Cathy nummeret, og fikk vite at Susan White bodde i 8 Redway Terrace. Ikke lenge etterpå plasserte han den fremmede kofferten i varebilen, satte seg inn bak rattet og trakk kartboken ut av hanskerommet. Lette i registeret og fant ut at Redway Terrace lå i nærheten av Portobello Road. Det ville neppe ta ham mange minuttene å kjøre dit. Da han svingte ut fra fortauet, fastslo han imidlertid at frosten hadde gjort kjørebanen uvant glatt, og han fant det best å manøvrere forsiktig. Underveis lurte han på hvordan det kunne ha seg at han hadde tatt for gitt at kofferten tilhørte en mann. Fordi det hadde vært nesten bare mannfolk om bord i flyet? Eller fordi han tiltrodde kvinner å benytte mer feminine, snertne modeller? Hvis hun var av den dumme typen, ute av stand til å begripe at hun hadde tatt med seg feil koffert, prøvde hun kanskje i dette øyeblikk å dundre løs på låsen med en hammer. Han dreide vekk fra Portobello Road og kom inn i et område med hvite, fornemme murvillaer og små hager. Notting Hill strøket var for lengst blitt Araberland. Her holdt de til, mange av de rikeste forretningsmuslimene. Redway Terrace viste seg å være en relativt smal tarm med noen få gule gatelys. Etter å ha kjørt forbi det riktige huset, fant han en ledig parkeringsplass tjue meter lenger fremme, på motsatt side av gaten og like foran en elegant, svart Volvo. Briter med stor pengesekk elsket å kjøre Volvo. Han slo av motoren og løsnet

9 sikkerhetsbeltet. Ble sittende i noen sekunder og fabulere over mennesket Susan White. Sett at forbytningen av kofferter var et omen. Sett at hun var en spennende, ugift kvinne som det ville bli en ren fornøyelse å treffe! Når hun ba om unnskyldning for bryderiet hun hadde skaffet ham, kunne han hvis hun var den vakre skapningen han forestilte seg foreslå en forsoningslunsj i morgen Idet han skulle til å stige ut, skimtet han en bevegelse i speilet. Han snudde seg og kikket bakover. Ut fra den vesle hagen foran huset var en meget høy mann kommet til syne, og det var noe påfallende fordekt ved bevegelsene hans. Han bar på en koffert og kastet et blikk i begge retninger før han fortsatte. Morten ble sittende dørgende stille. Mannen krysset kjørebanen hurtig og nærmet seg bakfra, på fortauet. Når han går forbi og jeg fastslår at den kofferten faktisk tilhører meg, hopper jeg ut og stanser ham. Men den fremmede skulle ikke så langt. Etter kvikt å ha lagt kofferten i bagasjerommet på Volvoen, tok han plass i bilens førersete. Kupélyset var blitt tent automatisk, og i speilet kunne Morten iaktta et regelmessig, pent ansikt. Kjekk, ung forretningsmann med kortklipt mørkt hår. Det gikk neppe mer enn tre sekunder før lyset ble slokt og Volvoen svingte ut i gaten. På det gule skiltet bak sto det KJD 628K. Han noterte seg det, selv om han skjønte at fantasien sannsynligvis var i ferd med å bringe ham hinsides enhver rimelig konklusjon. Et øyeblikk hadde han nemlig innbilt seg at Susan White var proff pengeinnkrever og kurér for en liga, hvis sjef nå hadde overtatt kofferten.

10 En helsprø tanke, naturligvis. Det lød langt mer sannsynlig at damen nettopp hadde oppdaget at hun hadde forsynt seg med feil bagasje, for deretter å anmode sin ektemann, Mr White, om å kjøre kofferten ut til Heathrow igjen. Men nå var det blitt for sent å stanse ham. Volvoen forsvant rundt nærmeste hjørne akkurat da Morten innså hvordan det egentlig hang sammen. Å oppta forfølgelsen på det glatte føret kunne fort ende galt. Han kom seg ut av bilen og skyndte seg i retning av huset. Hvis mannen hadde mobiltelefon med seg, kunne kona ringe og be ham returnere. Det fantes to innganger i murvillaen, og han gikk bort til den nærmeste, som virket mest prangende. Så at det sto A. Fitzpatrick på messingskiltet og gikk tilbake til tverrveggens litt mer beskjedne dør. Susan White. Tenk om han likevel hadde rett, at hun bodde her alene, at ligateorien hadde noe for seg! Han satte fingeren på ringeknappen, hørte en svak summelyd og ventet. Men ingen kom og slapp ham inn. Han prøvde en gang til. Kanskje hadde kvinnfolket senket seg ned i badekaret, innhyllet i velduftende såpeskum. Han trykte på knappen for tredje gang lenge. Hørte summingen, men ingen gjorde antydning til å åpne for ham. Minst ett minutt måtte ha forløpt da han nølende trådte et par skritt tilbake. Han gikk varsomt langs veggen, ble rispet i ansiktet av noen tette, eviggrønne busker thuja? skimmia? og fortsatte innover i hagen, til baksiden av huset. Det lyste svakt fra vinduet i en verandadør i første etasje. Enda forsiktigere, lik en tyv i natten, snek han seg oppover de tre trinnene, unngikk rottingmøblene som sto ute på verandaen og kikket inn i