Verneplan for Jan Mayen

Transkript

1 Rapport Verneplan for Jan Mayen forslag til opprettelse av Jan Mayen naturreservat

2 Verneplan for Jan Mayen forslag til opprettelse av Jan Mayen naturreservat Rapport Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: November 2007 Antall sider: 52 Emneord: Jan Mayen, Arktis, Den midtatlantiske rygg, naturreservat, verneområde, naturvern, verdensarv Keywords: Jan Mayen, Arctic, The Mid-Atlantic Ridge, Nature Reserve, Protected Area, Nature conservation, World Heritage Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: TE 1230 Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning Verneplan for Jan Mayen forslag til opprettelse av Jan Mayen naturreservat. Rapport Forsidebilde: Beerenberg (2277 m.o.h.), verdens nordligste aktive vulkan over havnivå. Foto: Jan-Petter Huberth Hansen Baksidebilde: Jan Mayen, vulkanøya i Ishavet. Foto: Jan-Petter Huberth Hansen Ekstrakt: Jan Mayen (70 5 N til 72 N og 7 5 V til 8 5 V) ligger som en isolert øy 500 km øst for Grønland, 550 km nordøst for Island og 1000 km vest for fastlandet. Øya hever seg opp fra den undersjøiske midtatlantiske rygg og er verdens nordligste aktive vulkansystem over havnivå. Verneverdiene på Jan Mayen er omfattende og knytter seg blant annet til øyas storslåtte og særegne landskap, øyas isolerte beliggenhet, intakte oseaniske økosystemer, store sjøfuglkolonier og kulturminner fra mange epoker som representerer flere nasjoners virksomhet. Øya har stor verdi som referanseområde for forskning. Direktoratet for naturforvaltning har på oppdrag fra Miljøverndepartementet utarbeidet et forslag til verneplan for Jan Mayen i samarbeid med Riksantikvaren. I denne rapporten presenteres verneplan for Jan Mayen med forslag om opprettelse og avgrensing av Jan Mayen naturreservat. Det foreslåtte naturreservatet omfatter ca. 375 km 2 landareal og ca 4315 km 2 marint areal. Rapporten beskriver verneverdiene på Jan Mayen, samt andre interesser knyttet til nåværende og framtidig aktivitet på øya. Verneplanforslaget sendes på høring til instanser som vil bli berørt av verneforslaget. På bakgrunn av høringen vil Direktoratet for naturforvaltning oversende sin tilrådning om vern til Miljøverndepartementet. Departementet sluttfører verneplanen og fremmer forslag til Kongelig resolusjon. Abstract: Jan Mayen (70 5 N to 72 N and 7 5 V to 8 5 V) is an isolated island located 500 km east of Greenland, 550 km northeast of Iceland and 1000 km west of the Norwegian mainland. Jan Mayen represents the northernmost island on the Mid Atlantic Ridge and is world s northernmost active volcano system above sea level. The nature values on Jan Mayen is extensive and attached both to a magnificent and distinctive landscape, the islands isolated situation, intact oceanic ecosystems, large seabird populations and cultural heritage representing different periods and nationalities. The island has great importance and potential for research. The proposal to establish Jan Mayen as a Nature Reserve has been prepared by the Directorate for Nature Management and the Directorate for Cultural Heritage on behalf of the Ministry of the Environment. The suggested nature reserve will comprise approximately 375 km 2 terrestrial area and 4315 km 2 marine area. In this report the terrestrial and marine values are described, as are the ongoing and potential new activities on the Island. After a public hearing the proposal will be finalized by the Directorate for Nature Management and sent to the Ministry for the Environment. The Ministry will then carry out the last preparations before establishing the Nature Reserve by a Royal Decree.

3 Forord I tilknytning til Arktisk Råds sitt arbeid med å etablere et nettverk av naturvernområdet i Arktis (Circumpolar Protected Areas Network CPAN), påpekte Direktoratet for naturforvaltning (DN) i 1994 at begge de isolerte øyene Bjørnøya og Jan Mayen burde inkluderes. Miljøverndepartementet (MD) ga i sitt tildelingsbrev for 2002 DN i oppdrag å lage en utredning om verneverdiene og behovet for vern på Jan Mayen. Utredningen ble sammenstilt høsten 2002 med bidrag fra Riksantikvaren og Fylkesmannen i Nordland. Hovedkonklusjonen i DNs utredningen var at Jan Mayen framstår som en enestående helhet hvor økosystemene på land er nært koblet sammen med de marine økosystemene. Til tross for betydelige kunnskapshull, er det dokumentert store internasjonale og nasjonale verneverdier. Kulturminnene på Jan Mayen representerer flere generasjoners virksomhet og utgjør en enestående kulturarv i internasjonal sammenheng. DNs anbefaling til MD var derfor å vurdere vern og andre forvaltningstiltak på øya. I brev av 8. juli 2004 fikk DN i oppdrag av MD å utarbeide et forslag til verneplan for Jan Mayen. Verneplanen er i hovedsak basert på DNs utredning fra 2002, samt Meddelelser nr 144 fra Norsk Polarinstitutt: Natur- og Kulturmiljøet på Jan Mayen. Planprosessen er gjennomført i samarbeid med Riksantikvaren og i forståelse med Samarbeidsutvalget for miljø Jan Mayen (SUM). DN har gjennomført to befaringer på Jan Mayen; i oktober 2006 sammen med Riksantikvaren og Fylkesmannen i Nordland, og i juni 2007 sammen med Oljedirektoratet, Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO/IKT) og Fylkesmannen i Nordland. Det er avholdt separate møter med Fiskeridirektoratet, Værvarslinga for Nord-Norge (DNMI), FLO/IKT, samt to møter med Oljedirektoratet. Verneplanutkastet ble forelagt Det Interdepartementale Polarutvalget 16. august Verneplanen er skrevet og utformet av Jan- Petter Huberth Hansen, Aina Holst, Elisabeth Jernqvist og Gaute Sønstebø i DN med bidrag fra Susan Barr hos Riksantikvaren. Norsk Polarinstitutt har bidratt med kart. DN vil spesielt takke FLO/IKT v/per Erik Hanevold og Svein Lars Kroken for samarbeidet i tilknytning til befaringer og ved innhenting av informasjon. Trondheim, 19. november 2007 Berit Lein Direktør, Arealforvaltningsavdelingen 3

4 4

5 Innhold Forord....3 Innhold...5 Sammendrag Innledning OM JAN MAYEN BAKGRUNN FOR VERNEFORSLAGET SAKSGANG OG ORGANISERING AV VERNEPLANARBEIDET VERNEVERDIER ANDRE INTERESSER LOVGRUNNLAGET OG INTERNASJONALE FORPLIKTELSER Vurdering av oppdrag og avgrensinger VURDERING AV OPPDRAGET AVGRENSING AV VERNEOMRÅDET VALG AV VERNEFORM Verneverdier og vernebehov INNLEDNING JAN MAYENS HISTORIE GEOLOGI OG LANDSKAP ØKOLOGI OG BIOLOGISK MANGFOLD VEGETASJON OG FLORA FAUNA KULTURMINNER VERDI FOR FORSKNING OG OVERVÅKING KONKRETE OG POTENSIELLE TRUSLER MOT VERNEVERDIENE Forurensning fra lokale kilder Langtransportert forurensning Trusler mot kulturminner Turisme Andre forhold Jan Mayen som mulig framtidig verdensarvområde Dagens forvaltning og bruk EIENDOMSFORHOLD OG FORVALTNING VIRKSOMHET OG INFRASTRUKTUR PÅ JAN MAYEN I DAG Dagens aktiviteter på Jan Mayen Eksisterende bygg, anlegg og veger Friluftsliv, jakt, fangst og fiske Turisme Fiskeri og fangstvirksomhet i havområdene rundt Jan Mayen FRAMTIDIGE AKTIVITETER Videreføring av pågående virksomhet Mulige nye aktiviteter på Jan Mayen Konsekvenser av verneforslaget ØKONOMISK OG NÆRINGSMESSIG BETYDNING VURDERING AV BEHOV FOR KONSEKVENSUTREDNING (KU) Forvaltning av naturreservatet Forslag til forskrift for Jan Mayen naturreservat Litteratur Vedlegg Vedlegg 1 - Forslag til avgrensing av Jan Mayen naturreservat...43 Vedlegg 2 - Forslag til avgrensing av virksomhetsområder på Jan Mayen...44 Vedlegg 3 - Veger, kjørespor og kjøretraseer...45 Vedlegg 4 - Bilder som viser avgrensing av virksomhetsområdet...46 Vedlegg 5 - Jan Mayens plassering på den midtatlantiske rygg

6 Jamesonbukta med Eggøya i bakgrunnen Foto: Jan Stenløkk

7 Sammendrag Direktoratet for naturforvaltning (DN) har på oppdrag fra Miljøverndepartementet (MD) utarbeidet et forslag til verneplan for Jan Mayen. Verneplanarbeidet har funnet sted i samarbeid med Riksantikvaren (RA) og i forståelse med Samarbeidsutvalget for miljø Jan Mayen (SUM). I verneplanen tilrås opprettelse av Jan Mayen naturreservat. Naturreservatet foreslås å omfatte hele øya Jan Mayen og tilliggende territorialfarvann, med unntak av et land- og sjøareal på østsida av øya (Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen), samt et mindre landareal i Kvalrossbukta på vestsida av øya. Jan Mayen er en isolert øy beliggende ca 1000 km fra norskekysten, ca 500 km øst for Grønland og ca 550 km nordøst for Island. Øya hever seg opp fra den undersjøiske midtatlantiske rygg og er Norges eneste større og verdens nordligste aktive vulkansystem over havnivå. Verneverdiene på Jan Mayen er omfattende og knytter seg blant annet til øyas storslåtte og særegne landskap, øyas isolerte beliggenhet, intakte oseaniske økosystemer, store sjøfuglkolonier og kulturminner fra mange epoker og flere nasjoners virksomhet. Øya har stor verdi som referanseområde for forskning. Dagens aktivitet på Jan Mayen er knyttet til meteorologiske observasjoner og til radionavigasjonssystemet Loran- C, samt drift og vedlikehold av flere installasjoner i forbindelse med forskning og navigasjon. I havområdene rundt Jan Mayen foregår det et betydelig fiske etter lodde og reke, og det gis årlige kvoter på vågehval i dette området. Øya er egnet for forskningsaktivitet, men beliggenheten gjør at dette potensialet i liten grad er benyttet. I et begrenset omfang anløper cruisebåter Jan Mayen, men det er ingen fasiliteter for mottak og innkvartering av turister på øya. Framtidige aktiviteter på øya vurderes i hovedsak å omfatte videreføring av eksisterende aktivitet knytta til drift av Loran-C, meteorologiske observasjoner, drift og ettersyn av andre installasjoner, samt drift av stasjonen. Fiske og fangst i havet omkring øya vil kunne videreføres som i dag. Øya har med sin isolerte beliggenhet stor verdi som referanseområde for forskning, en mulighet som med stor sannsynlighet vil benyttes mer i framtiden. I forbindelse med fiskerivirksomhet og mulig petroleumsvirksomhet i havområdet mellom Jan Mayen og Island kan det være aktuelt å etablere visse funksjoner på Jan Mayen. Øya er lite egnet for turisme på grunn av krevende klimatiske forhold, isolert beliggenhet og mangel på tilrettelagt infrastruktur. Til tross for at den registrerte veksten i cruisebåtturismen i Arktis det siste tiåret kan tilsi at flere cruisebåter ønsker å besøke Jan Mayen, er det lite ønskelig med utbygging for turisme på øya. Jan Mayen er norsk kandidat for nominasjon til UNESCOs verdensarvliste som en del av det geologiske fenomenet Den midtatlantiske rygg. Øyene langs denne ryggen har fellestrekk knyttet til økologisk funksjon og naturvitenskaplige verdier. Øyene har kvaliteter som gjør dem betydningsfulle i global sammenheng. Forutsetningen for en innskriving på Verdensarvlista er at området ut over det å fylle de faglige kriteriene for innskriving på lista, tilfredsstiller kravene til et passende formelt nasjonalt juridisk vern som gir grunnlag for en økologisk bærekraftig forvaltning i et langsiktig perspektiv. Gjennom verneplanarbeidet har målet vært å sikre naturog kulturminneverdiene på Jan Mayen mot lokale inngrep og påvirkning, og å bevare øyas uberørte preg. De delene av øya som ikke er berørt av dagens aktiviteter tilrår DN at gis vern som naturreservat. Samtidig har en vært opptatt av å avgrense et areal på Midt-Jan, kalt Jan Mayen virksomhetsområde, som gir rom for videreføring av dagens aktiviteter og tilsvarende aktiviteter som kan tenkes å bli aktuelle i framtida. DN anbefaler at det som en oppfølging av verneplan for Jan Mayen raskt blir satt i gang et arbeid med å oppdatere og samle miljøregelverket i en felles forskrift, og gjennom dette blant annet sikre en miljøforsvarlig aktivitet i virksomhetsområdet som harmoniserer både med Jan Mayen naturreservat og en mulig framtidig status som verdensarvområde. DN ser det som helt sentralt at en i den framtidige forvaltningen av Jan Mayen ser naturreservatet i sammenheng med aktivitetene i virksomhetsområdet, og at det skal utarbeides en forvaltningsplan. 7

8 Grønlandshavet KOKSSLETTA Beerenberg 2277 KROSSPYNTEN NORDLAGUNA KVALROSSBUKTA SØR- LAGUNA EGGØYA SJUHOLLENDERBUKTA BÅTVIKA GUINEABUKTA RUDOLFTOPPEN 769 HORNBÆKBUKTA Norskehavet JAN MAYEN Beliggenhet: 70 5 N - 72 N 7 5 V V Areal, i alt: 377 km 2 Breer: 110 km 2 Lengde: 53 km Høyeste punkt: 2277 m.o.h., Beerenberg Siste vulkanutbrudd: 1970 og 1985 Klima: Arktisk-maritimt

9 1 Innledning Direktoratet for naturforvaltning foreslår opprettelse av Jan Mayen naturreservat. Naturreservatet omfatter ca 375 km 2 landareal (inkludert ca 6 km 2 ferskvann) og ca 4315 km 2 marint areal. Hele øya er Statens grunn. 1.1 Om Jan Mayen Jan Mayen (70 5 N til 72 N og 7 5 V til 8 5 V) ligger omtrent 1000 km både fra norskekysten og fra Svalbard, 500 km øst for Grønland, 550 km nordøst for Island og hever seg opp fra den undersjøiske Midtatlantiske fjellkjeden (den midtatlantiske rygg, MAR). Øya er 53 km lang og dekker 377 km 2. Beerenberg, 2277 m.o.h., er øyas høyeste punkt og samtidig Norges eneste større og verdens nordligste aktive vulkansystem over havnivå. Omlag 30 % av øyas areal rundt vulkanen er dekket av isbreer. Vulkanen hadde sitt siste utbrudd i 1985, men det siver fremdeles ut damp fra krateret. Klimaet er arktisk-maritimt, og øya kan være omgitt av havis i deler av vinterhalvåret. Økosystemene på land er nært koblet sammen med de marine økosystemene, inkludert økosystemet i iskantsonen. 1.2 Bakgrunn for verneforslaget I forbindelse med arbeidet med et nettverk av arktiske verneområder, som Arktisk Råds program for vern av arktisk flora og fauna (CAFF) tar sikte på å etablere, påpekte Direktoratet for naturforvaltning allerede i 1994 at begge de isolerte øyene Bjørnøya og Jan Mayen burde inkluderes. I 2002 ga Miljøverndepartementet (MD) i oppdrag til DN å lage en utredning om verneverdiene og behovet for vern på Jan Mayen. Et slikt dokument ble sammenstilt høsten 2002 med bidrag fra Riksantikvaren (RA) og Fylkesmannen i Nordland. Utredningen konkluderte med at Jan Mayen samlet sett framstår som et helhetlig og enestående økosystem hvor økosystemene på land er nært koblet sammen med de marine økosystemene, inkludert økosystemet i iskantsonen. Til tross for betydelige kunnskapshull, er det dokumentert store internasjonale og nasjonale verneverdier. Kulturminnene på Jan Mayen representerer flere generasjoners virksomhet og utgjør en enestående kulturarv i internasjonal sammenheng. På denne bakgrunn var DNs tilråding til MD at vern og andre forvaltningstiltak burde vurderes på Jan Mayen og tilliggende havområder. Som oppfølging av DNs utredning ga MD i brev datert 8. juli 2004 DN i oppdrag, i samarbeid med RA, å utarbeide et forslag til verneplan for Jan Mayen i løpet av Saksgang og organisering av verneplanarbeidet DN, i samarbeid med Riksantikvaren og Fylkesmannen i Nordland, avholdt et åpent informasjonsmøte om planlagt vern på Jan Mayen i Bodø Oppstart av verneplanarbeidet ble kunngjort i Norsk lysningsblad , foruten i Nordlys, Avisa-Nordland, Adresseavisen, Bergens Tidende og Aftenposten. Alle som kan bli berørt av planarbeidet ble gitt frist til med å komme med synspunkter på tema som burde vurderes i planprosessen. Norsk Polarinstitutt var den eneste instansen som ga skriftlig innspill i forbindelse med kunngjøring av oppstart av verneplanarbeidet. Det er i tillegg våren og høsten 2007 avholdt separate møter med Fiskeridirektoratet, Oljedirektoratet, Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO/ IKT) og Vervarslinga for Nord-Norge (DNMI). Verneplanarbeidet er gjennomført i samarbeid med Riksantikvaren (RA), og i forståelse med Samarbeidsutvalget for miljø på Jan Mayen (SUM). I SUM møter; Direktoratet for naturforvaltning (DN), Riksantikvaren (RA), Norsk Polarinstitutt (NP), Det Norske Meteorologiske institutt (DNMI), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO/ IKT), Salten politidistrikt, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet, samt Fylkesmannen i Nordland (leder og sekretariat). DN har gjennomført to befaringer på Jan Mayen; i oktober 2006 sammen med Riksantikvaren og Fylkesmannen i Nordland, og i juni 2007 sammen med Oljedirektoratet, FLO/IKT og Fylkesmannen i Nordland. Verneplan for Jan Mayen ble forelagt Det Interdepartementale Polarutvalget 16. august

10 1.4 Verneverdier Verneverdiene på Jan Mayen er omfattende og knytter seg blant annet til øyas storslåtte og særegne landskap, øyas isolerte beliggenhet, intakte oseaniske økosystemer, store sjøfuglkolonier og kulturminner fra mange epoker og som representerer flere nasjoners virksomhet. Geologi og landskapsformer Landskapet på Jan Mayen er preget av aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istida (postglasialt). Med unntak av Bouvetøya i Antarktis (som er norsk biland) er det i Norge kun på Jan Mayen en finner dette. De eldste vulkanske bergartene på øya er under en halv million år gamle. Landskapet er særegent, særlig i norsk sammenheng, med en geomorfologi (landskapsformer) som blant annet omfatter kratre og lavastrømmer. Vegetasjon og flora Vegetasjonen på Jan Mayen representerer en overgangstype mellom Mellomarktisk tundrasone og Sørlig arktisk tundrasone. I norsk Arktis finnes ikke lignende overgangsvegetasjon. Den terrestriske vegetasjonen representerer derfor en unik biogeografisk kvalitet i norsk sammenheng. Flere endemiske arter er identifisert på øya, både lav, moser og karplanter. Kulturminner Kulturminnene på Jan Mayen representerer flere generasjoners virksomhet og utgjør en enestående kulturarv i internasjonal sammenheng. De er i dag en vesentlig del av opplevelsen av øya. Økosystemer Jan Mayen sin isolerte posisjon og de store havdypene utenfor sokkelen gjør at øya representerer et helhetlig og særegent økosystem både på land og på sokkelen. Sjøfuglene og deres ekskrementer er trolig en meget viktig faktor for utvikling av forholdsvis artsrik vegetasjon på enkelte områder. Når havisen legger seg rundt Jan Mayen, noe som er mer sjeldent nå en før, utgjør øya en del av det spesielle økosystemet som dannes rundt iskanten. Eroderte vulkanske bergarter i Sjuhollenderbukta. Foto: Jan Stenløkk

11 Store deler av Jan Mayen er dekket av mose som her ved Ulla (Eggøya i bakgrunnen). Foto: Jan-Petter Huberth Hansen 1.5 Andre interesser Meteorologiske observasjoner og drift av navigasjonssystemet Loran-C Dagens aktivitet på øya er knytta til meteorologiske observasjoner og til radionavigasjonssystemet Loran-C, som opereres av Forsvaret, men i dag administreres av Fiskeriog kystdepartementet. Drift og vedlikehold av flere installasjoner i forbindelse med forskning og navigasjon inngår også i stasjonens oppgaver. Normalt er stasjonen bemannet med 18 personer året rundt. Fiskeri I havområdene rundt Jan Mayen foregår det et betydelig fiske etter lodde og reke. Det fiskes også etter kveite og lange, samt at hvalfangst sporadisk finner sted innenfor 12 nautiske mil fra øya. Med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone ( ) ble fiskerisonen på 200 nautiske mil rundt Jan Mayen opprettet med virkning fra Sonen rundt Jan Mayen er ikke en full økonomisk sone, men en sone som er begrenset til fiskeriformål. I motsetning til ved det norske fastland, er det ikke fastsatt en særlig fiskerigrense rundt Jan Mayen. Regelverket for utlendingers fiske og fangst i Norsk økonomisk sone gjelder tilsvarende i fiskerisonen ved Jan Mayen. Forskning og undervisning Norsk forskningsinnsats på Jan Mayen har vært meget begrenset. Øyas isolerte beliggenhet gjør den vanskelig tilgjengelig og det er kostbart å utruste ekspedisjoner. Øya er med sin begrensede påvirkning av menneskelig aktivitet, velegnet for biologisk grunnforskning. De biologiske effektene av langtransportert forurensning kan på Jan Mayen overvåkes uten forstyrrelser fra lokale kilder. Turisme Det er i dag ingen organisert turistvirksomhet på Jan Mayen. Det er ikke tilrettelagt fasiliteter for mottak av turister. I sommersesongen besøkes øya av et begrenset antall cruisebåtturister, som i hovedsak settes i land i Båtvika ved stasjonen. Enkelte private båter finner også veien til Jan Mayen. Det anslås at ca 500 personer årlig besøker øya, hovedsakelig i stasjonsområdet. Petroleumsvirksomhet Det foregår i dag ingen petroleumsvirksomhet på eller i de nære havområdene rundt Jan Mayen. I følge Oljedirektoratet er Jan Mayen som vulkanøy uaktuell for direkte olje- og gassprospektering. I forbindelse med en mulig framtidig petroleumsvirksomhet utenfor det foreslåtte verneområdet (som strekker seg ut til 12 nautiske mil), og da spesielt i havområdene mellom Island og Jan Mayen, kan det bli aktuelt å etablere visse funksjoner på øya. 11

12 1.6 Lovgrunnlaget og internasjonale forpliktelser Jan Mayen er siden 1929 en del av Kongeriket Norge, jf. Lov av 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen 1. Ulike forskrifter for forvaltning av miljøet på Jan Mayen er fastsatt med hjemmel i denne loven, samt i lov av 17. juli 1925 nr 11 om Svalbard 4. Forskriftene er gjennomgående lite tidsmessige. Med unntak av endringer av administrasjonen av Jan Mayen er det bare gjort mindre endringer i miljø- og kulturminneforskriftene etter at Fylkesmannen i Nordland overtok administrasjonen av Jan Mayen Sentrale forskrifter av direkte betydning for miljøforvaltninga på Jan Mayen; - FOR Forskrift om forbud mot utførsel av levende rev, skogmår m.v, Jan Mayen - FOR nr 3452: Forskrift om forbud mot utførsel av drivtømmer fra Svalbard og Jan Mayen. - FOR nr 8617: Midlertidig forskrift for regulering av naturinngrep på Svalbard og Jan Mayen. - FOR nr 8792: Forskrift om fredning av kulturminner på Jan Mayen - Forskrift til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES). - FOR nr 3765: Forskrift om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen - FOR nr 1100: Forskrift om regulering av fangst av skjell ved Jan Mayen. I tillegg er det fastsatt forskrifter for fiske og fangst i havområdene rundt øya med hjemmel i lov om saltvannsfiske. Det er per i dag ikke opprettet spesielle verneområder på Jan Mayen, men hjemmel for dette finnes, jf. Jan Mayenloven 2 tredje ledd. Konvensjoner og andre avtaler som Norge er forpliktet av eller oppfordret til å implementere, gjelder også for Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjon. Konvensjonen om trekkende arter av ville dyr (Bonn konvensjonen) har som formål å fremme beskyttelse av bestander av trekkende arter gjennom å i) beskytte både artene og deres levesteder for arter hvor hele eller deler av bestanden er i fare for utrydding, og ii) iverksette tiltak hvor det er behov for et internasjonalt samarbeide for å sikre et tilstrekkelig vern. På eller i havområdene rundt Jan Mayen finnes det trekkende arter/bestander som oppfyller kravene til begge typer av vernetiltak under konvensjonen. Gjennom Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bern-konvensjonen) og det planlagte Emerald Network, samt andre miljøvernavtaler og egne nasjonale miljømål, har Norge både forpliktelser og intensjoner om å sikre et representativt nettverk av verneområder. Sentralt her står blant annet Programmet for vern av arktisk flora og fauna (CAFF) under Arktisk Råd hvor det blant annet er utarbeidet planer for et sirkumpolart, representativt nettverk av verneområder (CPAN). Norge har her signalisert at bevaring av de isolerte øyene Jan Mayen og Bjørnøya vil være viktige komponenter. Gitt de store sjøfuglkonsentrasjonene, samt permanente og temporære vannforekomster (laguner) på Jan Mayen, er også Konvensjonen om våtmarksområder av internasjonal betydning (Ramsarkonvensjonen) aktuell. Dette understøttes også av at organisasjonen BirdLife International har Jan Mayen på listen over Important Bird Areas in Europe. I henhold til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er Norge blant annet forpliktet til å identifisere og overvåke biologisk mangfold, samt verne et utvalg av naturområder. Når det gjelder marine forhold er Norge bundet til konvensjonen om beskyttelse av marint miljø i nordøst Atlanteren (OSPAR), som forplikter Norge til blant annet å beskytte marine økosystemer og, om mulig, restaurere sterkt påvirkede marine områder, samt å ta alle mulige hensyn i å forhindre og fjerne forurensning og å etablere et regelverk som er nødvendig for å beskytte havområdene mot skadelige effekter av menneskelig aktivitet. Konvensjonen om bevaring av verdens kultur- og naturarv (UNESCO 1972), behandler kultur- og naturarv som deler av en helhet. En felles arv som skal overleveres kommende generasjoner. Konvensjonens mål er å identifisere kultur- og naturarv av universell verdi og sørge for at statspartene og verdenssamfunnet bidrar til at verdiene bevares for kommende slekter. Kultur- og naturarv som oppfyller kravene til universell verdi, formelt vern og bærekraftig forvaltning kan skrives inn på Verdensarvlisten. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1977 jf. også kapittel 4. 12

13 2 Vurdering av oppdrag og avgrensinger 2.1 Vurdering av oppdraget DN har fått i oppdrag fra MD å utarbeide et forslag til verneplan for Jan Mayen, som sikrer natur- og kulturminneverdiene mot lokale inngrep og påvirkning og bevarer øyas uberørte preg. I oppdraget fra MD vises det til at den lave aktiviteten som i dag finner sted på land og den sparsomme kunnskapen om plante- og dyrelivet, gjør det naturlig å gi de delene av øya som ikke er berørt av dagens aktiviteter vern som naturreservat. Samtidig avsettes et tilstrekkelig stort område på Midt-Jan til dagens aktiviteter og aktiviteter som kan tenkes å bli aktuelle i framtida. MD viser også til at dagens regelverk på miljøområdet for Jan Mayen er foreldet, og at utarbeidelsen av vernebestemmelser for øya på en effektiv måte vil bidra til å rette opp i dette. På bakgrunn av oppdraget fra MD foreslår DN at det opprettes et naturreservat på Jan Mayen og i tilgrensende marine områder ut til 12 nautiske mil. Det avsettes to områder på Midt-Jan, knyttet til stasjonen og Kvalrossbukta, som i dette dokumentet kalles virksomhetsområder. Områdene skal gi plass for dagens aktiviteter og lignende aktiviteter som vil kunne bli aktuelle i framtiden. DN vil vise til at det for tilsvarende stasjonsområder på Bjørnøya og Hopen, som ikke ligger inne i naturreservatene på de to øyene, ligger til grunn et strengt miljøregelverk jf lov om miljøvern på Svalbard. Et slikt samlet og oppdatert miljøregelverk foreligger ikke for Jan Mayen. DN anbefaler at det blir satt i gang et arbeid med å oppdatere og samle miljøregelverket i en felles forskrift for Jan Mayen. Dette vil blant annet sikre at aktiviteter i virksomhetsområdene harmoniseres med formålet med opprettelse av Jan Mayen naturreservat, samt et mulig framtidig verdensarvområde. 2.2 Avgrensing av verneområdet Jan Mayen naturreservat omfatter hele øya Jan Mayen og tilliggende territorialfarvann, med unntak av et landareal på østsida av øya (Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen), et mindre landareal i Kvalrossbukta på vestsida av øya, samt et marint areal i og utenfor Båtvika. Naturreservatet utgjør ca. 375 km 2 landareal (inkludert ca 110 km 2 isbre) og 4315 km 2 marint areal. Arealene er Statens grunn. Grensene for verneområdet framgår av vedlegg 1, 2 og 4. Infrastrukturen og aktivitetene i virksomhetsområdene på øya er av en slik karakter at det ikke er aktuelt å innlemme disse områdene i naturreservatet. DN ser det som ønskelig at Kvalrossbukta på lengre sikt innlemmes i naturreservatet. Dette vil f.eks. kunne være aktuelt dersom stasjonen får tilgang på bedre hjelpemidler for lossing/lasting av varer fra/til frakteskip, noe som teknisk ville kunne løses med tilgang på landgangsfartøy eller særlige tilrettelegginger i Båtvika. 2.3 Valg av verneform Jan Mayen er, med unntak av arealene omkring Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen, samt deler av Kvalrossbukta, nær uberørt av menneskelig aktivitet. Hovedformålet med vernet er å bevare en tilnærmet uberørt arktisk øy og tilgrensende sjøområder, inkludert havbunnen, med særegent landskap, aktive vulkansystemer, spesiell flora og fauna og mange kulturminner. DN vurderer det slik at området har en verdi og karakter som tilsier at området vernes som naturreservat. I virksomhetsområdene (arealene som ikke inngår i naturreservatet) forutsettes det at aktivitet utøves på en forsvarlig måte som tar hensyn til naturmiljøet i disse områdene, samt i det omkringliggende naturreservatet. 13

14 Olonkinbyen ble etablert av Forsvarets fellessamband i for å drive navigasjonssystemet LORAN. I dag er denne felles stasjon for alt personell på Jan Mayen. Foto: Jan-Petter Huberth Hansen

15 3 Verneverdier og vernebehov 3.1 Innledning Isolerte øyer i det sirkumpolare Arktis er generelt av meget stor vitenskapelig betydning. I tillegg til at de ofte er hekkelokalitet for store mengder av sjøfugl og yngleområde for omfattende populasjoner av sel, finner vi her vanligvis enkle artssamfunn med en rekke endemiske eller sjeldne arter av dyr og planter. Disse øyene er oftest tilnærmet upåvirket av mennesker, har intakte oseaniske økosystemer og er av meget stor naturverninteresse. I tillegg til eventuelle urbefolkningers kulturminner, hvor slike finnes, vil kulturminner på slike øyer ofte representere flere nasjoners virksomhet, og dermed ofte utgjøre en betydningsfull kulturarv i internasjonal sammenheng. Det finnes flere sett av kriterier for vurdering av disse verneverdiene, men en detaljert analyse av natur- og miljøverdier innenfor alle fagområder krever et tilfredsstillende kunnskapsgrunnlag. Når det gjelder Jan Mayen er det en rekke kunnskapshull som må fylles før en slik grundig analyse kan utføres. Den kunnskapen som foreligger er imidlertid etter DNs vurdering tilstrekkelig til å kunne konkludere med at de særegne natur-, kultur- og miljøverdiene på Jan Mayen er av nasjonal og internasjonal betydning. Dette støttes også av Norsk Polarinstitutt i deres kommentarer i forbindelse med kunngjøring om oppstart av verneplanarbeidet. ble det i forbindelse med det tidligere militære navigasjonssystemet Loran A (senere C) oppført en ny stasjonsbygning i Olonkinbyen. I 1960 ble det anlagt ei flystripe ved Sørlaguna, hvor forsynings- og ambulansefly kan lande. I dag sørger en besetning på i alt 18 personer for driften av den meteorologiske stasjonen, Loran-stasjonen, felles fasilitetene, samt ettersyn av vitenskapelige instrumenter. Alle er bosatt i Olonkinbyen. 3.3 Geologi og landskap Ser en bort fra Bouvetøya i Antarktis (som er norsk biland) er det i Norge kun Jan Mayen som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istida (postglasialt). De eldste vulkanske bergartene på øya er under en halv million år gamle. På Jan Mayen ligger Beerenberg, verdens nordligste og Norges eneste aktive oversjøiske vulkan. Landskapet er særegent med en geomorfologi (landskapsformer) som blant annet omfatter kratre og lavastrømmer. I norsk sammenheng er dette særegent og verneverdig. 3.2 Jan Mayens historie Det er grunnlag for å regne med at Jan Mayen var kjent allerede i vikingtida. Øya ble (gjen-)oppdaget i begynnelsen av 1600-tallet av nederlendere og engelskmenn i forbindelse med hvalfangst, og den har sitt navn fra nederlandske Jan Jacobsz Mays besøk i Det er rester av spekk-kokerier og noen hvalfangergraver på øya. En østerriksk-ungarsk forskningsekspedisjon bodde på øya gjennom det første internasjonale polarår Norsk overvintringsfangst ble drevet i flere sesonger, første sesong var Den første meteorologiske stasjon ble opprettet i Siden har det vært gjort kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen, med unntak av vinteren Ny meteorologisk stasjonen ble oppført etter andre verdenskrig. Denne var i drift til 1962, da enda en ny stasjon ble etablert i nærheten av Olonkinbyen. Under krigen var det en norsk garnison på Midt-Jan som opprettet vaktposter og stillinger flere steder. I Vulkanske landformer nord for Eldste Metten. Foto: Jan-Petter Huberth Hansen

16 3.4 Økologi og biologisk mangfold I det store havområdet mellom Island, Grønland og Norge er Jan Mayen en forutsetning for det biologiske mangfoldet av terrestriske arter i denne delen av Nord-Atlanteren. Øyas størrelse setter likevel begrensninger for omfanget av antall og utbredelse av habitater (leveområder). Øyas topografi og geologi har for eksempel ikke gitt forutsetninger for å utvikle omfattende myr-økosystemer. Jan Mayen ligger på grensa mellom kaldt temperert atlantisk boreal sone og arktisk sone. Vertikalblandingene av vannmassene som skapes av vinteravkjøling bringer opp næringsrikt vann fra større dyp. Dette gir grunnlag for en betydelig marin primærproduksjon, som kommer i tillegg til våroppblomstringen som finner sted langs iskanten som ligger kloss inntil øya. Nøkkelområde og helhetlig økosystem Jan Mayen-ryggen avgrenser det undersjøiske Islandsplatået mot nordøst. Nord for Jan Mayen heller havbunnen relativt bratt ned til havdyp på over 2000 m. Sokkelen rundt øya er ca 2000 km 2, det vil si 5-6 ganger arealet av øya (377 km 2 ). Den isolerte posisjonen og de store havdypene utenfor sokkelen gjør at Jan Mayen representerer et helhetlig og særegent økosystem både på land og på sokkelen. Sjøfuglene og deres ekskrementer er trolig en meget viktig faktor for utvikling av forholdsvis artsrik vegetasjon på enkelte områder, foruten å ha betydning for næringstilførselen til øyas eneste større permanente innsjø, Nordlaguna. Iskantøkosystemet Når havisen legger seg rundt Jan Mayen, noe som er blitt sjeldent i våre dager, utgjør øya en del av det spesielle økosystemet som dannes rundt iskanten. Dette habitatet (leveområdet) understøtter et stort antall arter som i isleggingsperioden beriker det biologiske mangfoldet på Jan Mayen. Isen gir grunnlag for et helt samfunn av organismer fra bakterier og alger via krepsdyr og fisk til sjøfugl, sel, fjellrev og isbjørn. Åpne partier i isbelagte områder (råker og polynier) er særlig om våren habitater med stor artsdiversitet. Biologisk mangfold Gitt de naturgeografiske forhold, det vil si øyas unge alder med liten diversitet av landskapstyper, ekstremt klima og den isolerte beliggenheten, er antall arter på Jan Mayen ikke høyt. I tillegg er det som nevnt gjort få eller ingen grundige undersøkelser innenfor en rekke fagområder, jf. også omtalen av vegetasjon og flora, og av fauna. Nordlaguna er en 40 m dyp og permanent innsjø på Jan Mayen. Røyebestanden her kan ha vært adskilt fra havet i mellom år. 16 Foto: Aina Holst

17 3.5 Vegetasjon og flora Sjeldne habitater og truede arter Med unntak av breelvene på Beerenberg, tørker de fleste vann og innsjøer som dannes på øya inn under snøsmeltingen om sommeren. Dette gjelder også for Sørlaguna, den største av innsjøene. Ingen av disse ferskvannssystemene er vitenskapelig undersøkt. Den eneste større permanente innsjøen på øya er Nordlaguna (1.5 km 2 og ca 40 m dyp). Innsjøen er atskilt fra havet med en flere meter høy og meter bred sandbanke, omgitt av bratte fjellsider og inneholder svakt brakkvann. Denne sandbanken, Bommen, er blitt smalere de siste par årene og sjøen slo over under vinterstormene Røyebestanden i Nordlaguna har antagelig vært isolert fra havet i mellom år, og det er sannsynlig at arten har utviklet spesielle tilpasninger. Dette er imidlertid ikke undersøkt. Det er heller ikke utført grundige undersøkelser av hele økosystemet i Nordlaguna, slik at det kan ikke utelukkes at det finnes endemiske arter i dette ferskvannssystemet. Vegetasjonen på Jan Mayen representerer en overgangstype mellom Mellomarktisk tundrasone og Sørlig arktisk tundrasone. I norsk Arktis finnes ikke lignende overgangsvegetasjon. (Bjørnøya ligger for eksempel utelukkende innenfor den Mellomarktiske sonen). Den terrestre vegetasjonen representerer i så måte en unik biogeografisk kvalitet i norsk sammenheng. Det er ikke gjennomført dekkende undersøkelser av vegetasjonen på øya. Det er registrert nær 70 ville karplanter, ca 180 mosearter og ca 150 lavarter. Sju av disse lavartene er endemiske for Jan Mayen. Når det gjelder sopp er det bare gjort tilfeldige innsamlinger (62 arter). Det er også beskrevet enkelte endemiske arter av moser og karplanter på Jan Mayen. Det er foreløpig identifisert/kartlagt tre områder som rommer nøkkelbiotoper for sjeldne karplanter. Det er meget sannsynlig at nye arter, også flere endemiske, vil dukke opp. I 2007 ble det for eksempel oppdaget at Tundravier vokser på øya. Ny norsk rødliste, som ble lagt fram i desember 2006, omfatter ikke Jan Mayen eller havområdene rundt. Følgelig er det ikke gjort vurderinger av flora og fauna i forhold til truethet og risiko for å dø ut. Tundravier (Salix arctica) oppdaget sommeren Jan Mayen er eneste kjente voksested i Norge. Foto: Børge Larsen 17

18 3.6 Fauna Sjøfugl De store populasjonene av sjøfugl gjør at Jan Mayen har både internasjonal og nasjonal betydning. Av de ca 100 fugleartene som er registrert på Jan Mayen hekker fem arter i store populasjoner anslått fra par (polarlomvi, havhest, krykkje, alkekonge og lunde). Talloppgavene er meget usikre. For tre arter (havhest, alkekonge og polarlomvi) er estimatene likevel så store at populasjonene må anses å ha nasjonal og internasjonal verneverdi. Det er samlet registrert vel 100 fuglearter på Jan Mayen, men bare 27 hekker eller er antatt å hekke regelmessig. Tyvjo (Stercorarius parasiticus). Foto: Jan Stenløkk Polarlomvi (Uria lomvia) og Lunde (Fratercula arctica). Foto: Jan Stenløkk Populasjonen av havhest (Fulmarus glacialis) på Jan Mayen er så stor at den har internasjonal verdi. Foto: Jan Stenløkk 18

19 3.7 Kulturminner Fugletrekk og rasteområder Årlig foregår det store høsttrekk av alkefugler fra områder på Spitsbergen, Bjørnøya, Kola og Novaja Zemlja til sørlige deler av Grønland og Newfoundland. Fuglene trekker inn i Grønlandshavet og havområdet mellom Jan Mayen, Island og Øst-Grønland, og det kan være store konsentrasjoner av trekkende alkefugler ved Jan Mayen fra kolonier i Barentshavet. Jan Mayen er dessuten trolig en regulær rasteplass under trekk for kortnebbgås. Marine pattedyr og fisk I områdene ved Jan Mayen lever artene klappmyss, grønlandssel, ringsel og storkobbe. Kastebestanden av klappmyss er beregnet til å være rundt dyr. Dette er ca 25 % av den globale bestanden og bestanden har dermed stor nasjonal og internasjonal verneverdi. I hårfellingsperioden kan bestanden ved Jan Mayen være enda større. Bestanden av grønlandssel ved Jan Mayen er anslått til ca dyr. Dermed har denne også internasjonal verdi. Til tross for isolasjonen og Jan Mayens størrelse finnes det en god del kulturminner fra et relativt variert omfang av menneskelig virksomhet. De forskjellige periodene i øyas historie er alle representert med faste og løse kulturminner. Dette gjelder blant annet rester fra 1600-talls hvalfangst (slik som spekk-kokerianlegg og graver), tidlig 1900-talls overvintringsfangst (graver, små hytter og revefeller), sen-1800-talls og 1900-talls forskningsekspedisjoner (bygningsrester og graver), de første meteorologiske stasjonene, samt fra siste verdenskrig (bygningsrester, flyvrak, stillinger, mv). Også enkelte bygninger i Olonkinbyen regnes i dag som bevaringsverdige kulturminner. Øyas kulturminnebestand er godt dokumentert, selv om en ikke kan se bort fra enkelte ennå uoppdagete kulturminner, slik som for eksempel eventuelle flere hvalfangergraver. Samtlige registrerte kulturminner av eldre dato inngår i naturreservatet. Dette gjelder også Camp Helene i sørvestre ende av flystripa. Bestandene av ringsel og storkobbe er ukjent, mens tall for bestandene av hvalartene er svært grove. Isbjørn er i våre dager bare en helt unntaksvis gjest på Jan Mayen på grunn av endringer i isdriften. Isbjørnen regnes ikke lenger som en art med tilhold på/ved Jan Mayen. I tillegg til betydningen Jan Mayen-området har som kasteområde for sel (grønlandssel og klappmyss) og oppvekstområde for sjøfugl, er det særlig viktig å nevne loddestammen ved Island, Grønland og Jan Mayen, som har sitt oppvekstområde ved Jan Mayen. Lodde er å betrakte som en nøkkelart i de marine økosystemene rundt øya, da den er en av de viktigste fødeorganismene for en rekke predatorer. Ferskvannsfauna Som nevnt ovenfor finnes det røye i Nordlaguna, men det er verken utført grundige undersøkelser av røyebestanden eller hele økosystemet i denne innsjøen i nyere tid. Gamlemetten. Foto: Susan Barr Landpattedyr Bestanden av fjellrev på Jan Mayen kan ved starten av forrige århundre ha vært omkring 400 dyr. I fangstsesongen ble det tatt rev. Intensiv fangst i første halvdel av århundret har imidlertid bidratt til å utrydde revebestanden på øya. En død rev ble riktignok funnet i 1995, men verken spor eller dyr har vært observert i de senere årene, slik at en antar at det i dag ikke er noen fast revebestand på Jan Mayen. Olsbu. Fangsthytte bygget i Foto: Susan Barr 19

20 3.8 Verdi for forskning og overvåking Norsk forskningsinnsats på Jan Mayen har vært meget begrenset. Øyas isolerte beliggenhet gjør den vanskelig tilgjengelig og det er kostbart å utruste ekspedisjoner. Dette forklarer at kunnskapsnivået er langt lavere her enn for eksempel på Bjørnøya og store deler av Svalbard. Unntaket er historien og kulturminnene, hvor forskning og overvåking har pågått siden Øyas økosystemer er imidlertid svært lite påvirket av menneskelige aktiviteter, og dette gjør den velegnet for biologisk grunnforskning. Beliggenheten gjør også Jan Mayen meget interessant i internasjonal sammenheng for overvåking i denne delen av Atlanterhavet. De biologiske effektene av langtransportert forurensning, trolig i hovedsak fra det Nord-amerikanske kontinentet, kan manifestere seg raskt i Jan Mayens tilnærmet urørte natur, og kan her overvåkes uten forstyrrelser fra lokale kilder. Jan Mayen inngår i programmet Miljøovervåking - Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). 3.9 Konkrete og potensielle trusler mot verneverdiene Forurensning fra lokale kilder Avfallsfylling Avfallsfyllinga ved Olonkinbyen ble nedlagt i Den gamle fyllinga inneholder PCB som antas å stamme fra skifte av transformatorer og kondensatorer fra Loran-A på 1970-tallet. Det forurensede jordvolumet anslås til ca 670 m 3 og til totalt å inneholde 13 kg PCB. PCB-nivået i selve fyllingen er relativt høyt, men PCBen har holdt seg i fyllingen og hittil ikke påvirket dyrelivet på øya. Etter pålegg fra Fylkesmannen i Nordland utarbeidet Forsvaret en plan for permanente tiltak på eksisterende avfallsfylling. Planen ble godkjent av Fylkesmannen i Nordland , og aktuelle tiltak for å hindre forurensning ble gjennomført i løpet av sommeren Det er videre lagt opp et program for overvåking av fysisk og kjemisk stabilitet. I dag er det ingen avfallsdeponering på Jan Mayen. Avfall sorteres, pakkes og transporteres til fastlandet. Oljetankanlegg I 2004 skiftet Forsvarsbygg ut det over 40 år gamle tankanlegget for drivstoff på Jan Mayen. Det gamle tankanlegget med tilhørende oljeledning er revet. Det nye anlegget ble tatt i bruk i 2005 og består av to tanker á 500 m 3 i rustfritt, syrefast stål. Det lagres diesel på tankene. Tankanlegget er plassert i nærheten av bebyggelsen i Olonkinbyen. Ilandføring av diesel skjer fra skip via slangetrommel med overførsel via et 500 meter langt nedgravd rørsystem. Et bunkringspunkt er etablert i Båtvika. Tiltaket oppfattes av Fylkesmannen i Nordland som en vesentlig miljøforbedring. Utredningen Jan Mayen Miljørisikovurdering, ble utarbeidet av Protek AS på vegne av Forsvarsbygg i Rapporten konkluderte med at det kan være fare for lekkasje av olje fra tankanlegget, men at denne risikoen først og fremst er knyttet til rør og ventiler. Den største trusselen for miljøet ble vurdert å knytte seg til søl direkte i sjøen. Dermed vil sjøfugl være mest utsatt. Oljesøl på land vurderes å ville infiltrere i grunnen og gi mindre eksponering overfor organismer. Det er ikke satt krav fra Fylkesmannen i Nordland om etablering av oppsamlingsanlegg for tankanlegget, men Fylkesmannen opplyser at tiltakshaver må være forberedt på at denne typen krav kan bli stilt senere. Andre tanker med oljeholdige produkter Det er nedgravd en tank for fyringsolje ved Vedlikeholdsverkstedet. Tanken, som er av plast og rommer 3000 liter, ble montert i Det er også nedgravd en bensintank (A-væske) av stål på 3000 liter. Tanken ble montert i I tillegg eksisterer tre dagtanker, som befinner seg i maskinrommet og fyrrommet på stasjonen. I tillegg til tankene kommer pumper og rørsystem. Videre står det tre tanker med påfyllingsutstyr for drivstoff for fly ved flyplassen. Tankene er plassert over bakken og rommer hver 6 m 3. Tankene ble montert i 2000 og oppgradert i Beredskap mot akutt forurensing Det er utarbeidet en beredskapsplan i forhold til akutt forurensning fra drivstoffanlegg. Ut over tankanlegget ved stasjonen gjelder beredskapsplanen også for drivstoffanlegget for fly ved flyplassen og tanking fra kystvaktskip. 20

21 Det finnes også oljevernutstyr ved stasjonen med oppsamlingskapasitet for ca 0,5 m 3 olje, samt at det drives opplæring i bruk av tankanlegg og oljevernutstyret. I tillegg skal kystvaktskip ha en oppsamlingskapasitet for oljesøl på inntil 850 m 3. Forøvrig finnes enkelt oljevernutstyr for mindre utslipp på bakken ved tankene på flyplassen. Utslipp fra kraftproduksjon Kraftproduksjonen på Jan Mayen skjer i dieselgeneratorer. Den vesentligste delen av anlegget er fra 1979, men noe er av eldre årgang. Gjennomsnittlig kraftproduksjon er 200 kw volt. Årlig dieselforbruk er ca liter. Det er ingen renseanlegg for eksos. Kloakk Kloakkanlegget er i hovedsak fra 1959, men deler av det er senere fornyet. Dagens kloakk fra Olonkinbyen slippes urenset ut i havet ca 10 meter over havoverflaten. Kloakk fra den meteorologiske stasjonen går i egen tank som tømmes en gang i året Langtransportert forurensning Mens Svalbard i hovedsak er påvirket av luftforurensning fra Europa, er Jan Mayen påvirket av luftstrømmer fra Nord- og Sentral-Amerika. Når det gjelder forurensning fra havstrømmer er øya i stor grad påvirket av havstrømmer nordfra. Gjennom Framstredet strømmer store mengder is, som blant annet er dannet i kystområdene Laptev-, Kara- og Østsibirhavet. Denne isen kan innholde materiale som frakter forurensninger fra de store russiske elvene Ob, Yenisei og Lena. Disse forurensningsstoffene frigjøres når isen smelter i Grønlandshavet. Også den delen av Golfstrømmen som skyller rundt øya innholder trolig forurensning både fra Europa og Nord-Amerika Trusler mot kulturminner Kysterosjon og naturlig nedbryting Siden registreringen og overvåkingen av kulturminnene på Jan Mayen startet i 1980, har det skjedd vesentlige endringer i kulturminnebestanden og tilstand til de enkelte kulturminnene. Enkelte, spesielt hvalfangstrestene, har vært hardt utsatt for kysterosjon. Spesielt etter vintrene det siste tiåret har stormer og høye bølger gravet vekk mye. Antagelig er en arkeologisk utgraving av de siste restene det eneste mulige tiltak. Værforhold har også slitt ned og/eller ødelagt stående bygninger og bygningsrester. Effekten av dette er mye større enn på Svalbard, da Jan Mayen har så få av hver type kulturminne (for eksempel bare 4 fangsthytter). Det er blitt utført en god del viktig reparasjons- og vedlikeholdsarbeid de senere årene på Gamle Metten, samt på Kreml (anleggsbrakke i Olonkinbyen). Enkelte bygninger har blitt reparert og reddet siden 2000 gjennom en frivillig dugnadsaksjon støttet av blant annet Meteorologisk institutt, Riksantikvaren og Forsvaret. Det gjennomføres nå regelmessig restaureringsarbeid på øyas kulturminner i regi av Riksantikvaren, noe som har reddet to av fangsthyttene i siste liten. Menneskelig påvirkning Kulturminnene er få og hvert enkelt er derfor vesentlig for forståelse og opplevelse av øyas historie. Menneskelig påvirkning i negativ retning må forhindres så langt det er mulig. Forsvaret er i utgangspunktet innstilt på å fjerne bygninger som ikke lenger er i bruk. Sanering av bygninger i Olonkinbyen bør ikke finne sted uten forutgående vernevurdering tilsvarende den som er gjort for Forsvarets bygninger og eiendommer på fastlandet. Hovedtrekk av overflatestrømmen i De nordiske hav. Røde piler indikerer atlantisk vann. Blå piler indikerer arktisk vann. 21

22 Lovverket På Jan Mayen gjelder i dag fortsatt de gamle kulturminneforskriftene for Svalbard og Jan Mayen fra 1974 med enkelte administrative endringer fra Det innebærer blant annet at ingen kulturminner fra etter 1900 er fredet. Fangsthyttene, krigsrestene og de tidlige meteorologiske stasjonene er dermed ikke fredet. Det er forståelse på øya for disse kulturminnene, men en større trussel kommer utenfra, blant annet i form av museer som vil flytte kulturminner til fastlandet og derved redusere bestanden enda mer. I verneplanforskriften legges det nå opp til at alle faste og løse kulturminner fra 1945 eller tidligere, samt Gamle Metten, skal være automatisk fredet - jf. kapittel Turisme Organisert turisme er foreløpig ikke en større trussel mot natur- og kulturverdiene. Uanmeldte besøk fra fiskebåter og andre båter, har imidlertid gjennom årene ført til omfattende hærverk og tyverier fra kulturminnene på nordsiden av øya. En eventuell framtidig økt turisme vil føre til mer slitasje. I andre deler av verden har verdensarvstatus gitt økt press fra tilreisende. Dersom Jan Mayen skal kunne nomineres som verdensarvområde må retningslinjer for håndtering av besøkende være på plass - jf. kapittel Andre forhold I en gammel plan ble det foreslått å åpne Nordlaguna og la den bli havn for fiskeflåten. Med dagens havgående fiskeflåte er dette neppe lenger aktuelt. De naturlige forholdene, med stor forflytning av masser langs kysten, samt de store verneverdiene i Nordlaguna, taler også imot et slikt tiltak. Skjellskrapingen etter haneskjell rundt Jan Mayen ble gjennomført på en ikke bærekraftig måte. Denne aktiviteten er i dag forbudt gjennom en egen forskrift fra Fiskeri- og kystdepartementet. En stabil norsk myndighet og tilstedeværelse på Jan Mayen kan bidra til å sikre natur- og kulturminneverdiene på øya. Knokler fra tidligere tiders hvalfangst er fredet som kulturminner. Foto: Jan Stenløkk 22