3. Hva gjør mennesker ofte når de føler seg ensomme, usikre og utenfor? Svar: 5. Hvorfor bestemmer Anne seg for å bli med i gjengen til Gry?

Transkript

1 Sett dere to og to sammen og besvar spørsmålene. Å være tøff Spørsmål til novellen 1. Hvordan følte Anne seg den første skoledagen? 2. Hvorfor er det naturlig å føle seg slik? 3. Hva gjør mennesker ofte når de føler seg ensomme, usikre og utenfor? 4. Hvorfor bruker Gry og gjengen hennes rusmidler? 5. Hvorfor bestemmer Anne seg for å bli med i gjengen til Gry? 6. Hvorfor tenker Anne på å ta tabletter på badet? 7. Hvordan reagerer Annes mor når hun oppdager tablettene, og hvordan virker dette på Anne? 8. Hva får Anne til å si «nei»? 9. Kunne fortellingen ha sluttet annerledes? 10. Tror du dette kunne hende på skolen din? Hvorfor eller hvorfor ikke? 219

2 En novelle av Peggy Mann Å være tøff Anne gikk nølende oppover trappen. Det var den første dagen på skolen etter sommerferien. For Anne var hennes første dag på en ny skole i en ny by som hun hatet. Lilleby! For en som hadde bodd nesten tretten år i en storby og så plutselig måtte flytte til et dumt, lite høl som Lilleby, var det bånn. Akkurat nå sprang alle opp og ned trappene for å hilse på hverandre og klemme hverandre. Alle var oppspilte over det første møtet etter sommerferien. En del gikk arm i arm inn gjennom skoleporten eller stod og snakket ute på skolegården i små grupper. Alle var sammen med noen. Hun var den eneste som var helt alene. Hun gikk inn i skolebygningen. Veggene var hvitmalte og rene. Det var noe helt annet enn de nedkludrete, olivengrønne veggene på den skolen hun hadde kommet fra. Men hun ville gi hva som helst for å få gå gjennom de nedkludrete og bråkete korridorene sammen med vennene sine! Hennes klasserom var 7b. Hun kunne ikke tenke seg noe verre enn å gå dit inn og vente tjue lange minutter på første time, og se hvordan alle andre hilste på hverandre. Hun ønsket at faren hennes hadde sluppet henne av utenfor skolen akkurat til første time. Men han måtte selvfølgelig på den nye jobben sin, og det betydde at han måtte slippe av Anne ganske tidlig. Hun kom forbi en dør hvor det stod «Jenter», og snek seg takknemlig inn. Her kunne hun kanskje gjemme seg en stund. Inne på toalettet stod en annen jente foran speilet og børstet håret. «Hei,» sa hun. Anne sa «hei» tilbake. Kanskje denne nye jenta kunne bli en venninne. Hun tok et dypt åndedrag og stotret frem: «Jeg heter Anne Nilsen. Jeg er ny her på skolen og ny i byen. Og du da? Jeg mener, hva heter du?» Jenta la hårbørsten ned i vesken og så på Anne som om hun målte henne på en måte. Så sa hun: «Jeg heter Gry. Men vennene mine kaller meg Bitten.» «Åh,» sa Anne. «Skal jeg?» «Skal hva da?» «Kalle deg Bitten?» Jenta nikket. Så sa hun: «Selvfølgelig.» Hun fniste selv om Anne ikke kunne forstå hva som var så morsomt. Bitten tok opp noen øyendråper av vesken, bøyde hodet bakover og dryppet i begge øynene. «I en storby,» sa Bitten, «har de mye mer moro. Jeg har vært i en by flere ganger. Det er herlig. Ikke som her ute på landet.» Anne nikket og lurte på hva hun skulle si nå, håpet at hun ikke skulle gjør noen feil. «Vi flyttet hit forrige uke, for faren min har fått ny jobb i klesbutikken,» sa hun. «Har du vært der noen gang?» «Ja,» sa Bitten. «Det er en fin butikk. Så heldig du er. Får du gratis klær?» «Nei,» sa Anne. «Men vi får rabatt.» Hun begynte å børste håret, som var rett og brunt og hang ned til skuldrene. Hun så på sitt eget speilbilde og forsøkte å se seg selv slik som Bitten kanskje så på henne: En tøff jente fra en storby, som gikk i tøffe klær med rabatt. Bortsett fra klærne, så stemte ikke det andre. Hun ønsket ikke å være en spesielt tøff jente. Men kanskje Bitten ville like henne. Og i øyeblikket var det akkurat det hun trengte mest av alt en venn. Bitten gikk i samme gruppe som Anne, og de satte seg ved siden av hverandre. Bitten presenterte henne til og med for noen andre jenter. Før 220

3 storefri sa Bitten: «Etter at vi har spist, kan vi møtes bak skuret i skolegården.» «Hvilket skur?» spurte Anne. «Der de oppbevarer volleyballnett og fotballer og sånt. Det er et stort lager. Du kan ikke bomme på det.» «Jeg kommer dit,» sa Anne. Hun gledet seg ikke spesielt. Hun forstod ikke hvorfor de skulle møtes bak et skur. Likevel var hun takknemlig for å slippe å være alene. «Bak skuret» var akkurat det hun hadde ventet seg. Bitten var der sammen med ti andre seks jenter og fire gutter. De sendte rundt en hasjpipe, og flere av dem røykte også vanlige sigaretter. Ingen av lærerne som hadde inspeksjon i skolegården, kunne se hva som foregikk bak skuret hvis de ikke kom og så etter. Bitten forklarte at noen alltid stod på vakt og passet på. Anne påtok seg frivillig å være vakt. Men Bitten sa: «Nei! Jeg vil at du skal treffe de andre.» Hun virket stolt over å kunne presentere «Anne fra storbyen, med en pappa som skulle jobbe i klesbutikken. De andre virket imponert. En gutt som het John, sa: «Du synes selvfølgelig at vi er noen bønder som bare røyker hasj. Jeg har hørt at inne i byen bruker de alt. Jeg har hørt at de tar amfetamin og til og med ecstacy.» «Det er noen folk her som ikke tar seg en røyk,» sa John, «men de er treige. I en by som denne finnes det ikke noen annet å gjøre. Jeg mener, ingenting som er morsomt.» «Jeg forstår,» sa Anne. Hennes verste frykt om denne byen var altså sann. «Ja,» sa en jente som Bitten hadde sagt het Cecilie. «De andre sier vi er «hekta på dop,» men vi har det i hvertfall morsomt.» Da merket Anne at alle de andre alle ti så på henne og ventet. Ventet på at hun skulle ta hasjpipen. Hun hadde aldri røykt hasj før i sitt liv. Hun hadde aldri hatt noe ønske om å gjøre det heller. Vennene som hun hadde vært sammen med hjemme, hadde snakket om det, men ingen hadde ønsket å prøve det. Det underlige var, tenkte hun, at disse guttene og jentene ikke virket så annerledes enn vennene hennes hjemme i byen. Men de brukte altså rusmidler. Og dette var ikke byen. Det var Lilleby! Og det var ikke 7. trinn. Det var 8. trinn. Anne lukket øynene og sugde inn ikke dypt, men dypt nok til å begynne å hoste. Hun leverte fort pipen til John. «Jeg har begynt å hoste,» sa hun. Anne kjente ikke at noe var annerledes. Det eneste hun kjente, var avsky. Hun ville aldri ha pusset tennene med en tannbørste som alle de ti andre hadde brukt. Men nå hadde hun akkurat dyttet det våte pipeskaftet som alle de andre hadde sugd på, i munnen. Da pipa kom rundt til henne igjen, lurte hun på om hun skulle si noe om hosten sin, og at hun ikke ville smitte de andre. Men så snart hun hadde tenkt det, skjøv hun tanken til side. Det hun minst av alt ønsket, var å bli sett på som en feiging. Å si nei ville disse jentene og guttene synes var feigt. Så hun sugde igjen. Dypt. Denne gangen kjente hun også noe. Hun ble litt ør. Det var ikke noen behagelig følelse. «Dette er bra gress, er det ikke?» spurte John som om han ventet på en storbyeksperts uttalelse. Anne nikket, fortsatt usikker på seg selv. «Du trodde kanskje at vi ikke kunne få tak i bra stoff her ute på landet,» sa Cecilie. «Men som du ser, så kan vi det.» Anne nikket igjen. De så på henne og ventet på hennes godkjennelse. «Jo, det kjenner jeg,» sa hun og forsøkte å høres ut som hun var begeistret. Da Anne kom hjem fra skolen den dagen, fant hun moren på toppen av en gardintrapp. Hun holdt på å henge opp gardiner i stuen. «Du skremte meg!» sa moren. «Jeg hørte ikke at du kom inn.» Anne la fra seg skolebøkene på bordet og sank ned i sofaen. «Hvordan var det på skolen?» sa moren og klatret forsiktig ned fra gardintrappen. «Fælt!» sa Anne og undret seg over den kraften hun la i ordene. 221

4 Moren satte seg på sofaen ved siden av henne og tente en sigarett. «Du synes kanskje at det ikke er så morsomt de første dagene. Men når du har fått venner» «Jeg har fått venner,» sa Anne. «Da så!» Moren hørtes fornøyd ut. «Det var jo deilig, vennen min. Du er ny både i byen og på skolen og du har allerede fått venner. Du burde være stolt over deg selv.» «Kan jeg få en sigarett?» sa Anne. «Hva?» sa moren og så ut som Anne hadde slått henne. «En sigarett, mamma,» gjentok Anne. «Jentene og guttene på skolen røyker, så hvorfor skulle ikke jeg gjøre det?» «Barn på 8. trinn røyker da ikke sigaretter!» sa moren. «Du skal i hvertfall ikke gjøre det!» «Hvorfor ikke?» sa Anne. «Du gjør det. Du røyker som en skorstein. Pappa røyker.» «Vi skulle gi hva som helst for at du ikke begynner,» sa moren. «Man blir så avhengig av sigaretter. Du vet hvor ofte vi har forsøkt å slutte. Men vi klarer det ikke». Hun stumpet bestemt sigaretten i askebegeret. «Selv om jeg ikke kan slutte, behøver ikke du å begynne for det. Skulle jeg si noe til deg om det, så måtte det være at du aldri må begynne med den forferdelige vanen!» «Røykte elevene sigaretter på den skolen du gikk på før også?» spurte moren. «Ja,» sa Anne. «Noen gjorde det.» «Hvorfor har du aldri spurt meg om det tidligere?» «Jeg vet ikke,» sa Anne. Hun gikk inn på rommet sitt, lukket døren etter seg og stod en lang stund og så på seg selv i speilet. Igjen forsøkte hun å se det bildet av seg selv som Bitten og John og de andre hadde sett: En tøff jente fra storbyen. Tårene spratt frem i øynene hennes. Bildet i speilet begynte å bli uklart og bølgete. Det var slik hun egentlig var: Den bølgete, oppløste typen som ikke visste hva hun skulle gjøre. Ikke visste hva hun ville være. Redd for å bli kalt feig og ynkelig. Hun tørket tårene. Så gikk hun bort til sengen og sank ned på den. Hun satt der en lang stund og tenkte. Kanskje det var det man skulle gjøre. Forsøke å forstå hva man var mest redd for, og så begynne å ordne opp i det først. Da hun kom ut fra rommet sitt, kastet hun et blikk inn i stuen. Moren stod oppe på gardintrappen igjen. Stille fortsatte Anne inn på badet og stengte døren etter seg. Medisinskapet var fylt med flasker og bokser. Hun helte opp enn håndfull av de mest fargerike pillene. Hun kunne ha dem i vesken og bruke dem en hel uke. Kanskje hun ville gjøre inntrykk på folk når hun viste frem hvor mange piller hun hadde. Hun behøvde ikke ta noen eller ikke så mange. Piller, hadde hun hørt, var enda tøffere enn hasj. Ok, hun skulle vise dem! Plutselig åpnet moren baderomsdøren. Anne trykket raskt hånden mot brystet for å gjemme pillene. «Hva gjør du?» spurte moren. Hun stirret på moren. Så begynte hun plutselig å gråte. «Men kjære jenta mi,» sa moren. «Hva er det?» Hun slo armene om Anne og satte seg på badekarkanten ved siden av henne. Forsiktig åpnet hun Annes knyttede neve og spurte: «Hva skal de være til?» Men Anne fortsatte å hikste. «Guttene og jentene på skolen,» sa moren stille, «de gjør mer enn å røyke sigaretter, ikke sant?» Anne nikket. Moren klemte henne og kysset henne på pannen til hulkingen sluttet. Så sa hun vennlig, men bestemt: «Reis deg.» Anne gjorde det. «Kast pillene i toalettet,» sa moren. Anne gjorde det. «Spyl ned!» sa moren. Anne adlød. «Vent her litt,» sa moren. Hun kom tilbake med en halvtom eske med sigaretter. Deretter tok hun opp sigarettene av esken, en etter en, brøt dem i to og kastet alt i toalettet, og til sist skyllet hun dem ned. «Jeg skal slutte!» sa hun. «Jeg skal ikke røyke en sigarett til så lenge jeg lever. Denne gangen mener jeg det. Jeg sverger på det ved min kjærlighet til deg, Anne. Hvis noen byr meg en sigarett, kommer jeg bare til å si nei. Et enkelt ord. Det kommer til å bli vanskelig, men jeg skal gjøre det. Nei, takk. Ikke til meg. Aldri mer. Etter 222

5 en stund kommer det til å gå lettere. Folk kommer til å forstå at jeg ganske enkelt ikke røyker. De kommer til å slutte med å by meg sigaretter. En del mennesker røyker. Andre gjør det ikke. Jeg kommer til å bli en av dem som ikke gjør det. Og jeg tror jeg kommer til å bli respektert for det.» «Jeg skal respektere deg, mamma,» sa Anne stille. Moren lukket medisinskapet. De så i speilet og smilte til hverandre. Neste dag på skolen var vanskelig. Både i samfunnsfagstimen og i engelsktimen tenkte hun på hvordan moren hadde stått der og brukket sigarettene i to, en etter en. «Bare si nei.» Morens ord lød fortsatt i hodet. Til slutt var det storefri. Hun og Bitten ruslet over skolegården mot skuret. De fleste av de andre var der. Det samme ritualet fortsatte. Denne gangen var John vakt. En lang, mager gutt som het Pål, tok opp en pipe av lommen på den rutete skjorta og tente. Han tok et dypt drag og rakte pipen til Bitten, som lukket øynene og dro inn så lenge at det nesten ikke var noe røyk igjen å blåse ut. Så rakte hun pipen til Anne. «Nei takk,» sa Anne. Alle stirret på henne. Pål sa: «Du synes kanskje vår hasj er dårligere enn den du får i byen. Men det er faktisk toppen. Prøv, så skal du kjenne at du nesten svever.» Anne kjente hvordan hjertet banket. «Nei, det er ikke noe galt med hasjen. Det er bare det jeg forstår ikke hvorfor dere må røyke hasj.» De stod og stirret på henne som om de ikke hadde hørt riktig. Så hun fortsatte å snakke mens det var stille. «Det kan hende at du klarer alt hvis du er rusa. Men jeg kan ikke det. Jeg vil huske det jeg gjør. Jeg vil være klar i hodet.» Pål snudde seg til Bitten. «Hva er det i veien med henne?» sa han høyt og ristet på hodet som om han gav Bitten skylden for det Anne hadde sagt. Bitten bare stirret på Anne med åpen munn. «Selv om man ikke røyker hasj, behøver man ikke nødvendigvis å være noen feiging!» sa Anne. «Man kan være tøff allikevel.» Det virket ikke som noen hadde mer å si. Hun snudde seg og gikk. Hun gikk ut på skolegården. Alene. Men på en måte følte hun seg ikke alene. Hun følte seg sammen med seg selv. 223