Bergen mars 2004, Margareth Bondevik

Transkript

1 1 Forord Når en leser Sykepleievitenskapens historie i Bergen gjennom de første 25 år, slår det en hvilken rivende utvikling det har vært, hvor meget som har hendt i løpet av forholdsvis kort tid. En side er utviklingen av faget. En annen side er den holdningsendring som har skjedd når det gjelder å gi plass for sykepleievitenskap på Universitetet. Dette jubileumsskriftet gir på ingen måte et fullstendig bilde av utviklingen av sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hensikten har vært å gi en innføring i og oversikt over de skjellsettende milepæler i vår 25-årige historie. Planleggingsfasen før grunnfagsstudiet ble vedtatt høsten 1979, samt utviklingen frem mot et fullstendig studium med grunnfag, mellomfag, hovedfag og doktorgradsstudium og Departementets godkjenning av Studieplanen av 24. januar 1986, er utførlig beskrevet. Det gis ikke en historisk kritisk analyse av hva som hendte når og hvorfor. Det er en utfordring for en historieforsker. Å forfatte jubileumsskriftet har vært en enda større utfordring enn forventet, ikke minst søken etter dokumentasjon fra sykepleievitenskapens historie på 1980-tallet. Skriftet er basert på de skriftlige kilder som det har vært mulig å finne frem til og er på mange måter et uttrykk for det muliges kunst. Jeg takker mine kolleger ved Seksjon for sykepleievitenskap som betrodde meg oppdraget. De har tålmodig svart på alle mine spørsmål underveis, hjulpet til med å finne dokumenter fra vår historie, og lest gjennom manus med konstruktiv kritikk, slik at festskriftet er blitt et samarbeidsprosjekt. Jeg sier meg likevel ansvarlig for sluttproduktet. Mitt ståsted er fra begge sider av bordet. Jeg har fulgt Seksjonens historie i 24 av de 25 år, først som student gjennom grunn-mellom- og hovedfag, senere som amanuensis der jeg fullførte mitt doktorgradsarbeid. Mine siste arbeidsår var jeg førsteamanuensis til jeg gikk av med pensjon sommeren Jeg er stor takk skyldig til Hilde Hvidsten Bretvin ved Kollegiesekretariatet, Astrid Optun og Berit Dreyer ved Sentralarkivet, og Bente Sødermann Gravdal ved Det medisinske fakultets sekretariat som har skaffet tilveie dokumenter fra fjernarkivet, og Det medisinske fakultet som ga meg tillatelse til å lese disse. Deres store i møtekommenhet og hjelpsomhet har muliggjort dette jubileumsskriftet. Stor takk til Kjellaug Lerheim, som spilte en aktiv rolle i planleggingsfasen, for verdifulle opplysninger. Takk også til tidligere studenter som har bidratt med nødvendig dokumentasjon. Det samme gjelder personalet i adminstrasjonen ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, og her spesielt Berit Gjøsæter, Tori Langaas og Signe M. Zachariassen. Bergen mars 2004, Margareth Bondevik

2 2 Innholdsfortegnelse Forord 1 Innholdsfortegnelse 2 Hilsen fra Det medisinske fakultet 4 Hilsen fra Institutt for samfunnsmedinske fag 5 Hilsen fra professor Anders Gogstad 5 Hilsen fra Seksjon for sykepleievitenskap 6 Innledning 8 Milepæler i utviklingen av studietilbud i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen 11 Fra ide til virkelighet 12 Planleggingsfasen 12 Granutvalget 12 Eikelandutvalget 16 Gjennombruddet 19 Sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen en realitet 21 Det første studentkullet kull Professorat i sykepleie 22 Fakultetstilknytning 25 Rekruttering til vitenskapelige stillinger 28 Reglement og studieplanarbeid 29 Praktisk pedagogisk utdanning 32 Hovedfag i sykepleievitenskap 33 Egen helsegrad ved Universitetet i Bergen utredning 40 Aktivitet for etablering av hovedfagstilbud for helsefaggruppene 40 Studieplan i sykepleievitenskap Desentralisert sykepleievitenskap grunnfag og mellomfag 49 Professor Ulla Qvarnström går av med pensjon 50 Etablering av Helsefag hovedfag nasjonalt 51 Bakgrunn 51

3 3 Helsefag hovedfag ved Universitetet i Bergen 54 Innledning 54 Studieplan 55 Helsefag hovedfag studieretning sykepleievitenskap 57 Evaluering av Helsefag hovedfag, studieretning sykepleievitenskap, Kvalitetsreformen reform av norsk høyere utdanning 60 Bakgrunn 60 Mastergrad i helsefag 61 Innledning 61 Mastergrad i helsefag studieretning sykepleievitenskap 63 Studieplan 63 Endringer i studietilbud 65 Avvikling av mellomfagstillegget i sykepleievitenskap 65 Nedleggelse av moduler i tidligere helsefag grunnfag 65 Dr.polit-studiet i sykepleievitenskap avløses av nytt PhD reglement 65 Norges forskningsråds satsingsområde i sykepleievitenskap. Senter for livskvalitetsforskning 67 Internasjonalt samarbeid Master in International Health (Nursing) 71 Sammenfatning 73 Epilog Anekdoten om de gode sykepleier hjelperne 74 Referanser 75 Vedlegg 1. Oversikt over doktorgradsavhandlinger avlagt ved Seksjon for sykepleievitenskap, Institutt for samfunnsmedisinske fag, Vedlegg 2. Oversikt over hovedfagsoppgaver i sykepleievitenskap og hovedfagsoppgaver i helsefag hovedfag studieretning sykepleievitenskap Vedlegg 3. Stab: fast ansatte stipendiater tidligere ansatte administrativt personale 86 Sykepleievitenskap i Bergen 25 år. Jubileumsseminar april

4 4 Hilsen fra Det medisinske fakultet Seksjon for sykepleievitenskap er en av bærebjelkene ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, og det har Seksjonen vært i 25 år. Dette festskriftet viser hvorfor. Sykepleievitenskap er fortsatt en ung universitetsdisiplin, men knyttet til et gammelt og tradisjonelt helsefag. Nettopp denne dualismen gir faget dets kulør og spenstighet. For Det medisinske fakultet har sykepleievitenskap medført økt faglig bredde, med fokus på nye vitenskapelige metoder og nye utdanningsløp. Denne utviklingen har vært positiv og stimulerende også for de øvrige forsknings- og undervisningsmiljøene ved Fakultetet. Viktigere enn interne effekter er de eksterne. Seksjonen har gitt sykepleiefaget et løft. Muligheten for hovedfag, nå mastergrad, og doktorgrad innen et fagfelt styrker alltid disiplinen. For sykepleiefaget så vel som for helsevesenet generelt er det avgjørende med en trygg forankring i vitenskap, med behandling og pleie tuftet på dokumentasjon. Dette er forutsetningen for å kunne skille mellom sant og usant, og mellom tro og viten. Seksjon for sykepleievitenskap er en av de viktige forutsetningene som borger for at denne forankringen faktisk er til stede. Seksjonen har utvilsomt vært sitt samfunnsansvar bevisst, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Seksjon for sykepleievitenskap har gode utdanningstall og utdanningsresultater. Innen forskning har seksjonen en klar profil, ikke minst med internasjonalt ledende livskvalitetsforskning. Resultatene fremkommer som antall ferdig utdannede kandidater, kompetanse hos disse kandidatene, og i form av det kandidatene har tilført samfunnet. For forskning manifesteres resultatene i antall publikasjoner, kvalitet på publikasjonene og ved antall doktorgrader. For et aktivt universitetsmiljø er utfordringene alltid påtrengende. Dette gjelder ved et 25 års jubileum, på samme måte som ved alle andre jubileer og milepæler. Både for forskning og utdanning skal vi ha stadig nye mål, med ønsker om både bedre og mere. Seksjon for sykepleievitenskap har en vedvarende oppgave med å finne det beste samspill mellom egne aktiviteter og de aktivitetene som foregår ved sykehusene og i den øvrige helsetjenesten. Samspillet omfatter både personell og prosjekter. Translasjonsforskning er et honnørord for virksomhet som samtidig involverer basal og klinisk medisin. På tilsvarende måte er det et mål med translasjon i interfasen mellom sykepleievitenskap og helsevesen. Det er svært gledelig å se et økende fellesskap mellom Seksjonen og kliniske forsknings- og utdanningsmiljøer. En ny og felles PhD grad ved Det medisinske fakultet vil ytterligere fremme et faglig fellesskap. Det er all grunn til å gratulere Seksjon for sykepleievitenskap med en imponerende innsats i 25 år. Både innen forskning og utdanning har Seksjonen markert seg som en sterk enhet, ikke bare ved Institutt, Fakultet og Universitet, men også som en samfunnsfaktor med tyngde. Forventningene er betydelige, jeg er sikker på at Seksjonen fortsatt vil arbeide entusiastisk og systematisk for å oppfylle dem slik at vi kan komme opp med nye. Nils Erik Gilhus Dekanus, Det medisinske fakultet

5 5 Hilsen fra Institutt for samfunnsmedisinske fag Institutt for sykepleievitenskap ble i 1990 organisert som en Seksjon ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, da det ble fusjonert sammen med Institutt for hygiene og sosialmedisin og Institutt for allmennmedisin. Denne organiseringen av sykepleievitenskap sammen med samfunnsmedisinske fag er unik i Norge, og har bidratt til økte muligheter for tverrfaglig forskning. Jeg tror også at organiseringen av sykepleievitenskap i et medisinsk institutt har bidratt til økt bevisstgjøring av faget blant fakultetets øvrige ansatte. Selv om sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen nå er 25 år, er det i et historisk perspektiv et ungt fag. Den første som disputerte i sykepleievitenskap i Norge var Berit Rokne Hanestad, ved Universitetet i Bergen i Siden da har 10 doktorgrader gått ut fra Seksjonen, og 108 studenter har siden 1987 fullført hovedfag i sykepleievitenskap. På vegne av instituttet ønsker jeg hjertelig til lykke med jubileet, og ønsker Seksjonen stor suksess i årene som kommer. Med vennlig hilsen Grethe S. Tell styrer Institutt for samfunnsmedisinske fag Hilsen fra professor Anders Gogstad Jeg vil med dette ønske Universitetet i Bergens Seksjon for sykepleievitenskap, Institutt for Samfunnsmedisinske fag, hjertelig tillykke med 25-årsjubileet. Fra de første tanker ble lansert om å opphøye sykepleiefaget til et akademisk nivå, støtte de på utallige motforestillinger og innvendinger fra mange hold. Å gi faget et vitenskapelig innhold var for mange både umulig og utenkelig. Likevel fikk vi det til. Pionerene gikk inn for oppgavene med glød og entusiasme. At vi greide å gi prosjektet livskraft og overvinne den første tidens motsetninger har vi først og fremst daværende universitetsdirektør Magne Lerheim å takke for. De første forskere og lærere greide snart å etablere et levende forskingsmiljø og en inspirerende etterutdannelse på høyt nivå og som er blitt anerkjent langt utenfor landets grenser. Gradualavhandlinger er blitt produsert på løpende bånd- til dels avhandlinger av stor samfunnsmedisinsk og klinisk betydning. Det nære samarbeidet mellom beslektede fagområder i et felles storinstitutt har vært friksjonsfritt og er berikende for alle parter. Stor takk skal vi gi pionerene på alle nivåer gjennom disse årene, og Universitetet i Bergen skal ha takk for å ha gitt prosjektet livskraft og utviklingsmuligheter. Tross vanskelige tider bør vi se fremtiden lyst i møte. Anders Gogstad

6 6 Hilsen fra Seksjon for sykepleievitenskap For ikke mange år siden var grunnfag og mellomfag i sykepleievitenskap toppen av hva en kunne studere innen sykepleievitenskap i Bergen. Nå er både grunnfag, mellomfag og hovedfag historie. Sykepleierutdanningen gir en bachelorgrad og danner inngangsbilletten til mastergradsprogrammet i sykepleievitenskap. Tyngden i stabens undervisning og veiledning er knyttet til mastergradsprogrammet, men veiledning på doktorgradsprogrammet er økende. I dag er det 28 doktorgradskandidater ved Seksjonen og det er mange som ønsker å bli tatt opp. Årsaken til dette er det stadig økende antall personer med hovedfag. Denne utviklingen gjenspeiler et av målene med utdanningen og peker mot de mange utfordringer og muligheter en står overfor i framtiden. Fokus for forskningen i sykepleievitenskap har også beveget seg. I en ny disiplin med få ansatte var det nødvendig å avgrense fokus for forskning. Det ble tidlig avklart at studiet skulle være rettet mot sykepleie som fenomen, altså disiplinen sykepleie, ikke så mye mot sykepleieren som yrkesutøver, eller sykepleie som profesjon. Vernepleieren, fysioterapeuten og legen kunne med dette studere sykepleie som fenomen slik som forskjellige profesjoner og disipliner kan studere psykologi, medisin og patologi. Sykepleievitenskapens fokus ble med dette rettet mot pasienten og hans omgivelser i et klinisk perspektiv. Det er imidlertid mulig å spore en tilnærming mellom disiplin og profesjon ved at en både studerer pasienten, utøvelse av sykepleie og hvordan sykepleie innvirker på pasientens helse. Ut fra dette perspektiv skjer den faglige utviklingen i dialog mellom praksis og teori. Profesjonen setter kunnskaper fra disiplinen ut i livet dersom profesjonen finner det ønskelig og mulig. Disiplinen på sin side får signaler fra profesjonen om hva forskningen bør rette seg mot. En annen viktig diskusjon dreier seg om sykepleiens vitenskapelige ståsted. Teoretisk kan tre mulige strategier for en vitenskapelig tilnærming i sykepleievitenskapen identifiseres: For det første kan vitenskapelig metode velges ut fra det enkelte prosjekts forskningsspørsmål. Denne løsningen er den mest vanlige. Kvantitative og kvalitative metoder blir av de fleste ikke sett på som konkurrerende tilnærminger, men som komplementære. Kvalitative forskningsresultater kan underbygge og initiere kvantitative studier og omvendt, og flere metoder kan anvendes i samme studie. En annen mulig strategi er å velge et paradigme som gir forståelse av helheten på en slik måte at natur og kultur kan studeres med den samme vitenskapelige tilnærming. Et slikt nytt vitenskapelig paradigme diskuteres blant annet innen holistisk orientert sykepleie. Dette kan være interessant, men det er grunn til å tro at det gjenstår omfattende grunnforskning før et nytt paradigme vil ha vitenskapelig gjennomslagskraft. Et slikt nytt paradigme vil få vidtrekkende følger for alle typer vitenskap, og derved kunne karakteriseres som en vitenskapelig revolusjon. En tredje vei er en åpen tilnærming som søker å komme bak gjeldende strukturer og paradigmer. Denne tilnærmingen finner en blant annet i poststrukturalistisk filosofi. Ut fra dette perspektivet vil bruk av flere paradigmer være en del av en vitenskapelig evolusjon. Vitenskapsteoretisk er denne posisjonen problematisk. Dette gjenspeiles blant annet i spørsmål vedrørende forskerens posisjon og plassering av referanseramme for analyse. Sykepleievitenskapen med sin store forskningsbredde i skjæringspunktet mellom natur og kultur vil alltid berøres av den generelle vitenskapsteoretiske debatten.

7 7 Staben har i dag seks faste vitenskapelige stillinger med to professorer og fire førsteamanuenser. I tillegg kommer et økende antall stipendiater med arbeidsplass ved Seksjonen. Kompetansen karakteriseres av bredde både ut fra metode og forskningsprofiler. Forskningsfeltet er utvidet til også å inkludere sykepleietjeneste, sykepleiepedagogikk, helsefremmende og forebyggende arbeid, samt sykepleiehistorie og sykepleie i et filosofisk perspektiv. Dette skaper utfordringer og muligheter for nye perspektiver der pasienten fremdeles er plassert i disiplinenes sentrum. I dag er både pasientens liv og lidelse, utøvelse av sykepleie og betingelser for utøvelse av sykepleie, på forskningsprogrammet. Utviklingen har også aktualisert behovet for avgrensninger mot andre fagområder. Det er mulig å hevde at en god forankring i eget fagfelt er en forutsetning for et fruktbart samarbeid med andre fagfelt. Dette søkes løst ved at studiet og forskningen både foregår i felles rom med andre helsedisipliner, og i egne fagspesifikke rom. I masterprogrammet er 25 % av studiet felles med andre studieretninger, og PhD programmet har både fellesdeler og fagspesifikke deler. Selvstendigheten i en vitenskap avgjøres i stor grad av om vitenskapens begreper, modeller og teorier er utviklet av faget selv. Sykepleievitenskapen har i stor grad vært påvirket av den medisinske disiplin og til dels av psykologien. Som en motvekt mot dette har sykepleien vendt seg mot andre fagområder som sosiologi, pedagogikk og filosofi. Dette har imidlertid ikke i særlig grad ført faget nærmere en selvstendig faglig identitet. Balansen mellom selvstendig kunnskapsproduksjon og åpenhet mot andre fagfelt er ofte problematisk for et nytt fag. Selv om en bør tilstrebe åpenhet og samarbeid med andre disipliner og profesjoner, er det er viktig å legge premissene på egne vilkår når sykepleievitenskapen skal skape sin framtid. I dag er muligheten til stede dersom sykepleien tar den. Jeg ønsker sykepleien lykke til med nye 25 år med sykepleievitenskap. Kjell Kristoffersen Seksjonsleder Seksjon for sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen.

8 8 Innledning Tanken om å knytte høyere sykepleierutdanning til universitetene har en lang historie. Den første henvendelse til Universitetet i Bergen kom allerede i 1960-årene. En ny henvendelse fra Norsk Sykepleierforbund i 1972 ble fulgt opp i 1973 av en lengre saksutredning med anmodning om opprettelse av et eget institutt for høyere sykepleierutdanning (Norsk Sykepleierforbund 1973). Året etter ble det oppnevnt et utvalg til å utarbeide planer for videreutdanning i sykepleie (Norsk Sykepleierforbund 1974). Planleggingsfasen pågikk frem til Den 25-årige historie for sykepleievitenskap i Bergen kan grovt inndeles i tre faglige faser med hver sin egenart. Planleggingsfasen kan i tillegg regnes som en egen epoke. Den første faglige fase starter med grunnfag i 1980, mellomfagstillegget i 1982, hovedfag og doktorgradsstudium i 1986 med studieplan godkjent av Det Kongelige Kultur- og Vitenskapsdepartement i brev av 24.januar Med innføringen av Helsefag hovedfag, studieretning sykepleievitenskap fra høsten 1996 starter andre faglige fase. Den varer til høsten 2003 med innføring av mastergradsstudiet, masterprogram i helsefag, studieretning sykepleievitenskap. Det innebærer starten på en tredje faglig fase i løpet av 25 år. I tillegg kommer Norges forskningsråds satsingsområde i sykepleievitenskap, Senter for livskvalitetsforskning, som var knyttet til Seksjon for sykepleievitenskap i årene , og det pågående internasjonale samarbeid knyttet til Master in International Health (Nursing), der Seksjonen spiller en viktig rolle Når det gjelder den ytre ramme kan den også inndeles i tre faser. Kull 1, med studiestart januar 1980, holdt til i midlertidige lokaler i Harald Hårfagres gate 11 i vårsemesteret. Fra juni 1980 og til desember 1991 holdt Institutt for sykepleievitenskap til i Hans Tanks gate 11 i 1., 4. og 5. etasje. Bygningen var gammel, der var mange bratte trapper opp og ned, men huset hadde atmosfære. Studenter fra den tiden har mange gode minner både fra studiet og fra bygningen. Institutt for samfunnsmedisinske fag ble etablert i 1990, ved at Institutt for hygiene og sosialmedisin og Institutt for allmennmedisin ble fusjonert sammen med fagområdet geriatri og Institutt for sykepleievitenskap. Enhetene dannet ett Institutt med felles administrasjon. Fagområdene ble organisert som seksjoner innen Instituttet som hadde sitt første driftsår I desember 1991 flyttet Seksjon for sykepleievitenskap fra Hans Tanks gate 11 til nye lokaler i Ulriksdal 8c. I årsberetningen for Institutt for samfunnsmedisinske fag (1991) skriver styrer Steinar Hunskår følgende: Flyttesjauen sto i midten og slutten av desember. I løpet av noen få dager ble 3 av etasjene fylt med personer som skulle ha sitt felles virke ved det nye Instituttet Selv om mange detaljer manglet ved utgangen av året, så vi konturene av et flott bygg som vi tror skal tjene sin hensikt: faglig og geografisk fellesskap for de samfunnsmedisinske fagene ved Det medisinske fakultet i Bergen Seksjonene er fortsatt små. Men utfordringen ligger i et fruktbart samarbeid mellom fagmiljøer med ulik metodebakgrunn og erfaringsgrunnlag. Vi skal representere den akademiske forankringen til store og viktige legegrupper innen allmennmedisin,

9 9 samfunnsmedisin og geriatri, og den sykepleiefaglige forskningen ved vårt Institutt har en vinkling som passer godt inn i helheten (s.2). I 1994 ble arbeidsmedisin innlemmet i Instituttet, i 1995 fysioterapivitenskap, og i 1998 medisinsk statistikk. Ved utgangen av 2003 består Institutt for samfunnsmedisinske fag av sju fagseksjoner: Seksjoner for allmennmedisin, arbeidsmedisin, epidemiologi og medisinsk statistikk, fysioterapivitenskap, geriatri, sosialmedisin og sykepleievitenskap. I tillegg har flere eksternt finansierte enheter tilknytning til Instituttet. Instituttet var i 2002 fortsatt fordelt på 3 ulike lokaliteter. Institutt for samfunnsmedisinske fag har, sammen med Det medisinske fakultet, i mer enn 10 år arbeidet for å få til en samlokalisering av Instituttet. Høsten 2002 falt brikkene endelig på plass. I løpet av høsten 2003 flyttet Instituttet sammen med Medisinsk fødselsregister til Kalfarveien 31. Styrer Grethe S. Tell skriver i årsberetningen for Institutt for samfunnsmedisinske fag (2002): Samlokaliseringen av Instituttet er helt sentralt for Instituttets videre utvikling. I tillegg er hovedbygningen i Kalfarveien 31 et unikt kulturminne. Den er trolig Norges største trebygning, og huset fra 1857 Pleiestiftelsen for Spedalske no.1. Pleiestiftelsen var selve flaggskipet for 1800-tallets offentlige lepraarbeid, og det var i prøver fra pasienter på Pleiestiftelsen at Armauer Hansen gjorde sine første funn av leprabasillen i 1873 Vi er derfor svært glade for at Instituttet nå sammen med Medisinsk fødselsregister har fått det privilegium å igjen skulle drive medisinsk forskning i denne bygningen (s.1). Dette jubileumsskriftet har til hensikt å gi en oversikt over og innføring i planleggingsfasen og det vi har valgt å kalle de tre faglige faser, som er nevnt over, og som er farget av hver sin egenart. Planleggingsfasen på 1970-tallet og den første faglige fase i første halvdel av 1980-tallet, frem mot Departementets godkjenning av Studieplanen for et fullstendig studium i sykepleievitenskap i januar 1986, antas å være de minst allment kjente perioder av vår historie. Disse to viktige fasene har derfor fått en bred og detaljert fremstilling. Utviklingen av sykepleievitenskap gjennom 25 år har ikke foregått i et vakuum. Den har i stor grad vært preget av samfunnsutviklingen for øvrig, av trenden i tiden også når det gjelder endring i- og omlegging av organisering av studietilbud. Som en del av et større hele har studiet i sykepleievitenskap måttet forholde seg til- og tilpasse seg endringer gjennom disse 25 år, i lys av en virkelighet som er i stadig forandring. Den historiske gjennomgang er med hensikt stort sett holdt i en beskrivende form, der en har forholdt seg til de ulike vedtak, vedtatte studieplaner og organisering av studiet i ulike perioder eller faser, ut fra hva som kunne dokumenteres. Studenter og ansatte vil naturlig nok kjenne seg best igjen i den tiden de selv var aktive. Det er imidlertid av stor verdi også å kjenne hovedepokene i så vel fortid som ettertid i forhold til det som for den enkelte var samtid. Juvkam (1985) gir i sin hovedfagsoppgave om sykepleieforskning i Norge en oversikt og vurdering av den vitenskapelige utvikling i norsk sykepleie. Institutt for sykepleievitenskap, Universitetet i Bergen ble valgt som analyseenhet fordi, ifølge

10 10 forfatteren, Instituttet på dette tidspunkt var det mest sentrale sted for forskning i norsk sykepleie. Materialet ble publisert (1985), tre år etter at analysen ble utført (1982). Forfatteren gjør i forordet oppmerksom på at analysen ble utført på et tidlig tidspunkt i Instituttets historie, og at de slutninger som trekkes om en utdanningsinstitusjon i en etableringsfase derfor bør leses med nødvendig kritikk. Med de forbehold som er nevnt i forordet, er forfatteren av den oppfatning at analysen eksemplifiserer prinsipielle trekk ved den vitenskapelige utvikling i norsk sykepleie. Det aktuelle jubileumsskrift går ikke nærmere inn i Juvkams analysearbeid. Interesserte lesere henvises til publikasjonen (Juvkam 1985). Se også Kjellaug Lerheim: Sykepleieforskning i et retrospektivt perspektiv (1998, s.13-23), samt hennes publikasjon (2000) som omhandler sykepleieforskningen i Norge i fortid og nåtid. Referanselisten er ikke fullstendig. En vesentlig del av dokumentasjonen består av brev, vedtak og dokumenter som undertegnede har fått adgang til, takket være stor imøtekommenhet fra Det medisinske fakultets sekretariat, Kollegiesekretariatet og Sentralarkivet. Flere rapporter som undertegnede har fått tilgang til, er ikke allment tilgjengelige. Som kildehenvisning for disse har undertegnede valgt å oppgi dato, for å lette eventuell søken etter dokumenter for interesserte lesere. En del dokumentasjon savnes. Av den grunn kan det være enkelte mangler i fremstillingen. Utdrag av brev, henvendelser, saksbehandlingsdokumenter, rapporter og vedtak er hovedsakelig gjengitt i den samme grammatikalske form som det aktuelle dokument er forfattet i. Navngitte personer oppnevnt til utvalg, råd, styre, komiteer og kommisjoner er titulert med deres aktuelle tittel. I løpet av disse 25 år har flere hundre studenter tatt grunnfagseksamen, 239 har avlagt eksamen i mellomfag, 108 har fullført hovedfagseksamen og 10 har avlagt doktorgrad i sykepleievitenskap. Noe av det som særpreger utviklingen gjennom de 25 år er forskyvning av de vitenskapelig ansattes arbeidsoppgaver fra undervisning og veiledning primært knyttet til grunnnfags- og mellomfagsstudenter til hovedfags- og mastergradsstudenter og ikke minst til doktorgradsstudenter. I jubileumsåret har Seksjonen 28 doktorgradsstudenter. Oppfølging og veiledning av doktorgradsstudenter utgjør i dag en stor del av det vitenskapelige personales virksomhet. En historisk analyse av utviklingen gjennom de 25 år ville være interessant i neste omgang. Et slikt arbeid vil nødvendigvis være mer dyptpløyende, grundig og arbeidskrevende enn det foreliggende. Det er, som sagt i forordet, ikke hensikten med dette jubileumsskriftet. Følgende oversikt viser utviklingen av studietilbud i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen:

11 11 Milepæler i utviklingen av studietilbud i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen Planleggingsfasen fra 1960-årene til 1979 Første faglige fase : Grunnfag i sykepleievitenskap. Institutt for sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet, 1979, første studieår 1980 Mellomfagstillegget Institutt for sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet, 1982 Hovedfag i sykepleievitenskap. Institutt for sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet, 1986 Doktorgrad i sykepleievitenskap. Institutt for sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet, 1986 Studieplanen blir godkjent av Det Kongelige Kultur- og Vitenskapsdepartement i brev av 24. januar Eksamen i sykepleievitenskap avlegges etter Reglement for gradene cand.mag., cand.polit. og dr.polit. ved Universitetet i Bergen Planleggingsfase 2: Universitetet i Bergen får i 1992 i oppdrag av Departementet å utrede et permanent tilbud om Helsefag hovedfag ved universitetene i Norge, som resulterer i Ulvikinnstillingen, 1993 Andre faglige fase: : Helsefag hovedfag med felles studiedel og fagspesifikk studieretning i sykepleievitenskap, 1996 Mellomfagstillegget i sykepleievitenskap arrangeres høsten 1999 for siste gang Grunnfag og mellomfagstillegget i sykepleievitenskap omgjøres høsten 2000 til grunnfag i helsefag, studieretning sykepleievitenskap Moduler i Helsefag grunnfag, studieretning sykepleievitenskap legges ned høsten 2003, bortsett fra modul forskningsmetode. Tilbudet om modulen opprettholdes så lenge det er tilstrekkelig etterspørsel. Studieplanen for dr.polit.-studiet i sykepleievitenskap avløses av nytt PhDreglement fra juni 2003 Tredje faglige fase: Etablering av masterprogram/mastergrad i helsefag, studieretning sykepleievitenskap fra høsten

12 12 Fra ide til virkelighet Planleggingsfasen Vi har sett at allerede tidlig på 1960-tallet fikk Universitetet i Bergen den første henvendelse om å etablere en høyere sykepleierutdanning. Helga Dagsland (lektor ved Norges Sykepleierhøyskole , leder av Norsk Sykepleierforbund ), og Anni Langeland (diakonisse fra Bergen Diakonissehjem, lærer, senere lektor ved Norges Sykepleierhøyskole fra 1955 til årene) tok på det tidspunkt uformelt og på privat initiativ kontakt med Universitetet i Bergen for å sondere mulighetene. Det første kliniske sykepleieforskningsarbeid i Norden var publisert av Helga Dagsland i 1955 (Dagsland 1955). Begge disse var interessert i å få sykepleieforskning på universitetsnivå. Norsk Sykepleierforbund nedsatte komiteer og utvalg for å forberede universitetstilknytning, der ansatte ved Norges Sykepleierhøyskole var sentrale komitémedlemmer. Helga Dagsland, Anni Langeland og Kjellaug Lerheim, (lektor, senere rektor ved Norges Sykepleierhøyskole , førsteamanuensis og bestyrer ved Institutt for sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo ) var medlemmer av en komité nedsatt av Norsk Sykepleierforbund i Helga Dagsland og Kjellaug Lerheim tok igjen uformell kontakt med Universitetet i Bergen først på 1970-tallet (Universitetet i Bergen 1978, Lerheim 2000). Kjellaug Lerheim skriver: De uformelle møtene bekreftet at for daværende universitetsledelse var tanken om sykepleie som universitetsstudium ny og fremmed, og ideen om sykepleieforskning komplett uforståelig. Møtet i 1972 resulterte imidlertid i at komiteen ble rådet til å utrede saken gjennom en betenkning (Lerheim 2000, s. 59). Ifølge Kjellaug Lerheim søkte komiteen kontakt med Universitetet i Bergen og ikke med Universitetet i Oslo fordi en på det tidspunkt vurderte Universitetet i Oslo som en uinntakelig borg med de mest fastlåste tradisjonene og minst forståelse for å åpne portene for en yrkesgruppe og en disiplin uten akademiske tradisjoner i vårt land. Universitetet i Bergen hadde derimot gått nye veier, opprettet nye studier og ble betraktet som mer liberalt (s.59). Universitetet i Bergen mottok komiteens utredning i 1973 med anmodning om opprettelse av et eget institutt for høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Denne utredning ble sendt til uttalelse ved fakultetene. Det medisinske fakultet stilte seg positivt til å medvirke til opprettelse av en høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Det samfunnsvitenskapelige fakultet var imidlertid betenkt over forslaget. Fakultetet begrunnet sitt syn med at tiden neppe var moden for etablering av en slik utdanning ved Universitetet. Granutvalget På bakgrunn av uttalelsene fra de to fakulteter, vedtok Det akademiske kollegium 11. oktober 1974 å nedsette en egen komité til å utrede spørsmålene vedrørende forslag om opprettelse av høyere sykepleierutdanning. Komiteen fikk følgende mandat: Å vurdere de organisasjonsmessige problemer forslaget reiser, komme med forslag om plassering av en eventuell sykepleierutdanning i Universitetets

13 13 nåværende undervisningssystem, og gi en ramme for det økonomiske grunnlaget utdanningen vil forutsette (Universitetet i Bergen 1976, s.1). Komiteen hadde til sammen seks representanter, to fra Det medisinske fakultet: dosent Lorents Gran, formann, dosent Håvard Skre, to fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet, vitenskapelig assistent Kari Wærness, sjefpsykolog Wenche Haaland (ut 1975), amanuensis Per Otto Hillestad (fra 1976) og to representanter fra Norsk Sykepleierforbund: Helga Dagsland (ut 1975) og Martha Quivey (sjefsykepleier, fra 1978 lektor ved Norges Sykepleierhøyskole). Kjellaug Lerheim, tok over for Helga Dagsland fra Konsulent Hilde Hvidsten Bretvin ble oppnevnt som sekretær. Komiteen ble kalt Granutvalget og leverte sin Innstilling i juni 1976 (Universitetet i Bergen1976). Granutvalget anså det som viktig at et høyere sykepleiestudium ble lagt til Universitetet for å bygge opp et forskningsmiljø innen sykepleiefaget. Et slikt studium burde legges i et tverrfaglig miljø, der ulik ekspertise kunne tilføres for å løse viktige oppgaver innenfor sykepleieforskning og videreutdanning i sykepleie. For å kunne nyttiggjøre seg de eksisterende studietilbud i størst mulig utstrekning, gikk utvalget inn for å knytte et eventuelt høyere sykepleiestudium til et Senter lagt til Institutt for hygiene og sosialmedisin ved Det medisinske fakultet. Det måtte forutsettes et nært samarbeid mellom Det medisinske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet i forbindelse med studieopplegg, undervisning og eksamen. Senteret for høyere sykepleierutdanning var tenkt å skulle sortere eksamensteknisk under Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Sykepleiestudiet ble foreslått bygget opp med et fellesstudium i sykepleie og med spesialisering i to retninger, helseadministrasjon og sykepleiepedagogikk. Det sykepleiefaglige studiet og ett av funksjonsområdene skulle føre frem til mellomfagseksamen. Det foreslåtte sykepleiestudium skulle baseres på godkjent grunnutdanning i sykepleie og på de krav til studiekompetanse som forøvrig er gjeldende ved Universitetet i Bergen. Det burde stilles krav om eksamen philosophicum og obligatorisk prøve i statistikk. Avlagt mellomfagseksamen i sykepleie skulle kvalifisere for henholdsvis administrative stillinger innen sykepleien og lærerstillinger innen den daværende sykepleierskolen. Ved å bygge videre på de studietilbud som fantes innenfor grunnfag, mellomfag og hovedfag ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ville en sykepleierstudent kunne bli cand.mag. eller cand.polit. Som eksempel på relevante studietilbud ved Universitetet i Bergen foreslo utvalget psykologi grunnfag, sosiologi, offentlig administrasjon, statistikk, filosofi og historie. Bergen lærerskole og Norges Handelshøyskole hadde også undervisningstilbud som kunne ha relevans for høyere sykepleierutdanning. De fleste fag og fagområder det foreslåtte sykepleiestudiet ville omfatte var representert ved Universitetet, mens sykepleiefaget krevde at det ble opprettet nye stillinger. Utvalget foreslo som et minimumsbehov tre mellomstillinger og opprettelse av et eget professorat/dosentur i sykepleiefaget som fremtidig siktemål. Studenttallet for de første år ble foreslått begrenset til 30 studenter, med nye opptak ved grunnkurset hvert 3. semester.

14 14 Den økonomiske ramme som forslaget krevde, ville beløpe seg til vel en million kroner (1976) med mulighet for en viss reduksjon de følgende år. Mens komiteen var i arbeid ble det fattet viktige avgjørelser som fikk innflytelse på komitéinnstillingen: 1. Lærerlinjen ved Norges Sykepleierhøyskole ble av Nasjonalt koordinerende utvalg for godkjenning av eksamener (NKU) anbefalt som grunnlag for fritak for et uspesifisert mellomfag, eller som et grunnfag i pedagogikk. 2. Det ble opprettet en midlertidig sykepleielærerutdanning ved Haukeland sykepleierskole og Hordaland fylke. Disse forhold gjorde, ifølge komiteen, at høyere sykepleierutdanning kunne godkjennes som en del av en universitetsgrad, og at interessen for høyere sykepleierutdanning i Bergen var tilstede. Granutvalgets Innstilling ble 11. august 1976 oversendt fakultetene og Det pedagogiske seminar til uttalelse. Oppsummert fikk Innstillingen en blandet, men i hovedsak lite positiv mottakelse ved fakultetene, men den fikk også støtte, spesielt fra Det medisinske fakultet. Det ble gitt uttrykk for en viss tvil om høyere sykepleierutdanning er en oppgave for Universitetet. Samtidig ble det ytret ønske om ytterligere utredninger av spørsmålet, klarest fremført av Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Fakultetenes reaksjoner på Granutvalgets innstilling i 1976 vurderes som interessante, og refereres i hovedsak. Som det går frem engasjerte spørsmålet om å knytte høyere sykepleierutdanning til Universitetet i Bergen fakultetene i overraskende stor grad. Det medisinske fakultet behandlet Innstillingen i to møter høsten Fakultetet ga sin tilslutning til konklusjonen i Innstillingen. Fakultetet tok imidlertid visse forbehold med hensyn til prioritering av ressurser. Nødvendige lærerkrefter og utstyr måtte tilføres uten at nye stillinger ble opprettet på bekostning av stillingstildeling til Det medisinske fakultet generelt, eller Institutt for hygiene og sosialmedisin spesielt. Det samfunnsvitenskapelige fakultet behandlet Innstillingen i et møte høsten Fakultetet uttalte at det, til tross for motforestillingene, ikke på daværende tidspunkt burde avvise tanken om høyere sykepleierutdanning. Fakultetet ba om ytterligere utredninger som blant annet måtte ha følgende siktemål: presisere det faglige innholdet i det påtenkte studiet, finne frem til en organisasjonsform for studiet som gjør at et eventuelt grunnfag/mellomfag blir å betrakte som en ekstern eksamen i forhold til samfunnsvitenskapelig embetseksamen, gi premissene for at det er nødvendig med et nytt, lukket studium, klargjøre forholdet mellom det forslåtte studium og de nå fremlagte forslag om endringer i grunnutdanningen for helsepersonell (St.meld.nr.13, ( )). Det historisk-filosofiske fakultet behandlet Innstillingen på et møte høsten Fakultetet stilte seg kritisk til flere sider ved utredningen. Det burde blant annet vært drøftet nærmere om høyere sykepleierutdanning bør være en sentral oppgave for et universitet, og om det studieopplegget som Innstillingen foreslår oppfyller de formelle krav. Det ble påpekt at lærerlinjestudiet ved Norges Sykepleierhøyskole i Oslo ikke er

15 15 særlig forskjellig fra det komiteen foreslår. Fakultetet mente det kunne være behov for en høyere sykepleierutdanning i Bergen eller på Vestlandet, som like gjerne kunne være en oppgave for en distriktshøyskole. Fakultetet konkluderte med at saken var for lite klarlagt til at det burde innføres høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet behandlet Innstillingen på et møte høsten 1976 og uttalte at det foreslåtte studium ikke ville være et generelt tilbud til alle studenter. Det forelå heller ikke planer om eventuell utbygging til hovedfagsnivå. Behovet for forskning var bare kort nevnt. Fakultetet savnet dokumentasjon for at videreutdanningsbehovet i sykepleie er en sentral oppgave for universitetene. Fakultetet foreslo å legge utdanningen til distriktshøyskolene og mente dette burde vurderes nærmere. Det pedagogiske seminar avgrenset seg i sin uttalelse til noen kommentarer om sykepleiepedagogikk og innpassing i eksisterende tilbud ved Universitetet. Seminaret hevdet at Universitetet i Bergen burde kunne gi et eget undervisningstilbud innen pedagogikk før en gikk til utviding av den pedagogiske og praktisk-pedagogiske utdanningen. Siden et slikt miljø i pedagogikk ikke fantes ved Universitetet i Bergen, fant Seminaret det betenkelig å starte pedagogisk utdanning av sykepleielærere. Det odontologiske fakultet meldte at det ikke ønsket å avgi uttalelse om Innstillingen. Etter at Granutvalgets Innstilling (1976) forelå, la regjeringen frem en stortingsmelding Om organiseringen av den fremtidige utdanningen av sosial- og helsepersonell (St.meld.nr.13, ( )). Den aktuelle stortingsmelding omtales ikke nærmere her. I tilknytning til Granutvalgets Innstilling fikk Universitetet i Bergen brev fra sykehussjefen i Hordaland fylkeskommune, datert 3. desember 1976 (Universitetet i Bergen 1978, vedlegg 1). Sykehussjefen peker på den store mangel på sykepleielærere. Et engangstiltak for utdanning av sykepleielærere som er i gang i Bergen blir ikke videreført. Sykehussjefen ønsker at denne utdanning settes i gang i Universitetets regi. I tillegg til mangel på sykepleielærere er det også mangel på sykepleiere med administrativ utdanning. Uttalelser fra fakultetene og Det pedagogiske seminar samt en noe usikker situasjon knyttet til den fremtidige organisering av sykepleierutdanningen i forbindelse med St.meld.nr.13 ( ), samt flere henvendelser til Universitetet i Bergen om å være behjelpelig med å avhjelpe lærernøden på sykepleierskolene, bidro til at Det akademiske kollegium 11.mars 1977 i sin behandling av Granutvalgets Innstilling vedtok at det skulle oppnevnes et nytt utvalg med det omfattende mandat å klarlegge det faglige innholdet i studiet, å utarbeide forslag til studieplan, vurdere spørsmålet om hovedfagsstudium,

16 16 redegjøre for forskning på området, og komme med forslag til organisasjonsform (Universitetet i Bergen 1978, s.8). Eikelandutvalget I møte 3. juni 1977 oppnevnte Kollegiet et nytt utvalg på til sammen seks medlemmer og en sekretær: en representant oppnevnt etter forslag fra Det medisinske fakultet, en representant fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet, en felles representant fra Det historisk-filosofiske fakultet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, en representant fra det pedagogiske fagmiljø og en representant fra Norsk Sykepleierforbund. Kollegiet oppnevnte professor Hans Magne Eikeland, Psykologisk institutt, som formann i utvalget. Videre ble professor Anders Gogstad, Institutt for hygiene og sosialmedisin, oppnevnt for Det medisinske fakultet, førsteamanuensis Knut Venneslan, Filosofisk institutt, for Det historisk-filosofiske fakultet og Det matematisknaturvitenskapelige fakultet, professor Else Øyen, Sosiologisk institutt for Det samfunnsvitenskapelige fakultet, fungerende rektor Sigmund Austenå for Det pedagogiske seminar/pedagogisk fagmiljø og lektor Kjellaug Lerheim for Norsk Sykepleierforbund. Som sekretær ble oppnevnt konsulent Hilde Hvidsten Bretvin, administrasjonen ved Universitetet i Bergen. Utvalget startet sitt arbeid i september 1977 og avga sin Innstilling i april Kirke- og undervisningsdepartementet ba i januar 1978 Universitetet i Bergen om å bli orientert om Universitetets arbeid med planleggingen av høyere sykepleierutdanning. Universitetsdirektør Lerheim og utvalgsformann Eikeland møtte til konferanse i Departementet. Etter møtet ba Departementet om at det på grunnlag av utvalgets arbeid frem til april måned ble utarbeidet og oversendt et budsjett med antatte utgifter i 1979, dersom utdanningen ble satt i gang høsten Universitetsdirektøren anmodet utvalget om et forslag, eventuelt en delinnstilling, som Universitetet kunne legge frem for Departementet innen utgangen av april 1978 (Universitetet i Bergen 1978, vedlegg 2 og 3). Utvalget fant å ville forsere arbeidet slik at Innstillingen i sin helhet kunne foreligge til det tidspunkt som ble antydet av Universitetsdirektøren. Utvalget foretok studiereiser til Trondheim, Tromsø og København. En sak må nevnes som kunne få betydning for det videre arbeid med utredningen om høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Tredje mai 1977 forelå Innst. S. nr. 300 ( ) Innstilling fra den forsterkede kirke- og undervisningskomité om organisering av den fremtidige utdanningen av sosial-og helsepersonell (St.meld.nr. 13), knappe to måneder etter Kollegievedtaket (11. mars 1977) om nytt utvalg til å arbeide videre med mulighetene for etablering av en høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Stortingsforhandlingene fant sted 23. mai Både innstillingen og forhandlingene var imøtesett med spenning og usikkerhet. Det viktigste i Innst.S. nr. 300 for det kommende Eikelandutvalgets arbeid var at et flertall i den forsterkede kirke- og undervisningskomité gikk imot St.meld. nr. 13 om å plassere første år i sykepleierutdanningen i den videregående skole og andre og tredje år på høgskolenivå. Komitéflertallet gikk inn for at den fremtidige sykepleierutdanning fortsatt

17 17 skulle være 3-årig, og at den skulle inn i høgskolesystemet. En samlet komité mente at staten har ansvaret for utdanning av sykepleielærere som for all annen lærerutdanning. Dette krever et sterkere engasjement fra statens side (Innst.S. nr. 300, s.17). Det var enstemmighet i komiteen om at utdanningstilbudene for lærere i helse- og sosialfag ble utbygget videre. Komiteen sa seg tilfreds med at utdanning av sykepleielærere nå var under forberedelse ved Universitetene i Bergen og Tromsø. (Universitetet i Tromsø var det første universitet i Norge som etablerte høyere utdanning i sykepleie, i 1977). Under debatten i Stortinget understreket både sosialministeren, statsråd Ryste, og kirkeministeren, statsråd Egeland, betydningen og nødvendigheten av å bygge ut og heve nivået på lærerutdanningen slik at lærere i den fremtidige sykepleierutdanningen, som for alle nivåer og grener innenfor helse- og sosialfagene, ville tilfredsstille de kompetansekrav som gjelder i høgskolesystemet. En var videre innforstått med at den foreslåtte nivåheving ville kreve langt større statlige utgifter til sykepleierutdanning (Forhandlinger i Stortinget nr. 252, s og s. 3941). I juni 1977 fattet Hordaland fylkesting et enstemmig vedtak der Sosialdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet og Universitetet i Bergen sterkt ble anmodet om å gi etablering av en permanent høyere sykepleierutdanning ved Universitetet høyeste prioritet, slik at denne utdanningen kunne komme i gang så snart som mulig. På denne bakgrunn, og på bakgrunn av den alvorlige mangel på sykepleielærere, førte brevet fra Hordaland fylkesting i sin tur til en henvendelse fra Kirke- og undervisningsdepartementet 15. juli 1977 og fra Sosialdepartementet 18.august 1977 til Universitetet i Bergen, der Universitetet ble bedt om å prioritere arbeidet med å få tilrettelagt og etablert høyere sykepleierutdanning ved Universitetet (Universitetet i Bergen 1978, vedlegg 4, 5 og 6). Myndighetene syntes å være oppmerksom på det store behov for personell med høyere sykepleierutdanning. Forhandlingene i Stortinget viste en politisk vilje til styrking av en slik utdanning. Eikelandutvalget ble oppnevnt og fikk sitt mandat på et tidspunkt da politiske myndigheter diskuterte og var i ferd med å bestemme organiseringen av den fremtidige utdanning av sosial- og helsepersonell. Da utvalget begynte sitt arbeid i september 1977, var mange spørsmål avklart. Tidspunktet for utvalgets arbeid syntes gunstig, etter at St.meld. nr. 13 og Innst.S. nr. 300 var drøftet i Stortinget. Hordaland fylkeskommune hadde, i samarbeid med Folkeuniversitetet, satt i gang en midlertidig sykepleielærerutdanning i Bergen. Det forelå en henvendelse fra sykehussjefen i Hordaland til Universitetet i Bergen om å gjøre fortgang med planene om iverksetting av tilsvarende utdanning ved Universitetet. Fra sentraladministrasjonen kom det oppfordringer i samme retning. Med utgangspunkt i Granutvalgets Innstilling, reaksjoner i Universitetets organer, samt den aktuelle politiske debatt, satte utvalget seg som mål for sitt arbeid å vise til behov for viktige forskningsoppgaver innenfor sykepleiefaget. Universitetet i Bergen burde,

18 18 innenfor sitt vitenskapelige miljø, inneha de nødvendige forutsetninger for et forskningsmiljø som ville støtte et forslag om høyere sykepleierutdanning. I komitéinnstillingen som ble avgitt i april 1978 begrunner utvalget berettigelsen av å etablere sykepleie som et universitetsstudium slik at norske sykepleiere kan tilegne seg forskningskvalifikasjoner innenfor eget fagområde og et sykepleieforskningsmiljø gradvis kan bygges opp. Utvalget foreslår derfor å etablere en høyere sykepleierutdanning ved Universitetet og bidra til en videreutvikling av sykepleiefaget i overensstemmelse med de krav som stilles til et universitetsfag. Det understrekes at det ikke bare er sykepleiere som vil profitere på en universitetstilknytning. Universitetsmiljøet vil også styrkes ved kontakt med denne yrkesgruppes erfaringer, og den vitenskapelige utfordring som ligger i forskningsproblemene innenfor sykepleiefaget. Utvalget peker videre på en rekke områder som godt egnet for sykepleieforskning (Universitetet i Bergen 1978, s.13-19). Utvalget foreslår, i likhet med Granutvalget, at det bør etableres et Senter for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning. Senteret er tenkt å danne basis for den høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen gjennom alle trinn i det studiet som innstillingen fremmer forslag om. Senteret skal organisere og samordne undervisningen, ha ansvar for opptak og uteksaminering av studenter, og ikke minst viktig: utvikle et fruktbart faglig og vitenskapelig miljø for forskning og utviklingsarbeid i sykepleiefaget. Utvalgets Innstilling omfatter også et forslag til struktur for studiet som integrerer den høyere sykepleierutdanning i Universitetets eksisterende strukturer og som etter utvalgets mening samtidig tar vare på sykepleiens spesielle behov (Universitetet i Bergen 1978, s.19-26). Utvalget har i sin Innstilling tatt hensyn til ønsket om å belyse klarere hva innholdet i et sykepleiestudium på universitetsnivå skulle være, uten å ville legge frem en ferdig studieplan. ( Universitetet i Bergen 1978, s ). En studieplan overlates til den gruppe kvalifiserte personer som får ansvar for igangsetting og gjennomføring av et sykepleiestudium. Med hensyn til organisasjonsmessig tilknytning for et Senter for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning fremmet Granutvalget forslag om et sykepleiesenter tilknyttet Institutt for hygiene og sosialmedisin. Eikelandutvalget drøftet derimot om sykepleiesenteret i etableringsfasen ville være best tjent med å være direkte underlagt Det akademiske kollegium, med de fordeler og begrensninger som det innebærer, sekundært tilknyttet Institutt for hygiene og sosialmedisin. Videre foreslo utvalget at Senterets styrende organer burde bestå av en valgt styrer/ eventuelt ansatt undervisningsleder, et styre og et råd, samt en skisse av de ulike organers ansvarsområder (Universitetet i Bergen 1978, s.35-40). Endelig skisserte utvalget stillingsbehov og forslag til budsjett (s.40-46). Når det gjelder stillingsbehov uttalte utvalget følgende: Utvalget vil understreke behovet for en toppstilling på Senteret for at en kvalifisert forsker skal kunne påta seg ansvaret for å bygge opp et faglig sterkt miljø for denne utdanningen og for forskningen. Utvalget går derfor inn for at det fra starten av blir bevilget penger til et professorat i sykepleiefag. Det er ikke rimelig å regne med at kvalifiserte forskere finnes

19 19 for en slik stilling på nåværende tidspunkt, men desto viktigere synes utvalget det må være å kunne bruke en bevilgning til en toppstilling til rekrutteringsformål (s.40). Oppsummert: Eikelandutvalget gikk enstemmig inn for at Universitetet i Bergen etablerte en høyere sykepleierutdanning som sammen med et Senter for sykepleieforskning vil kunne danne et faglig miljø som på linje med andre universitetsmiljøer både har forskning og undervisning som oppgave. Her velger vi å sitere Kjellaug Lerheim (2000), som var medlem av så vel Granutvalget som Eikelandutvalget: Tatt i betraktning en opprinnelig ganske utbredt mangel på forståelse og akseptasjon, kan endringene over en femårsperiode, bekreftet av Eikelandutvalgets argumentasjon og konklusjoner, betraktes som et mirakel. Innstillingen representerer i det store og hele et gjennombrudd for og støtte til sentrale ideer for forbundskomiteens (Norsk Sykepleierforbund) fremstøt. Her er det nedfelt vektlegging av forskning og fagutvikling så vel som utdanning til lederskap og undervisning og til forskningskvalifisering... (s.60). Konklusjonen så langt må være at så vel Granutvalgets som Eikelandutvalgets arbeid og Innstillinger fant sted på et gunstig tidspunkt, både lokalpolitisk og rikspolitisk. Gjennombruddet Det akademiske kollegium behandlet 20. april 1978 Innstilling avgitt 4. april 1978 fra utvalget for høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen (Eikelandutvalget). Kollegiets enstemmige vedtak er som følger: På grunnlag av Innstilling 4. april 1978 vedtok Kollegiet å foreslå at det igangsettes høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Utvalgets innstilling oversendes Kirke- og undervisningsdepartementet med Kollegiets tilslutning. De nødvendige bevilgninger innarbeides i budsjettet for Forslaget sendes til høring, går tilbake til Kollegiet og til Departementet for godkjenning (Undertegnet universitetsdirektør Lerheim). Det medisinske fakultetsråd sluttet seg 5. september 1978 til Eikelandutvalgets Innstilling om opprettelse av et Senter for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen. Fakultetsrådet så gjerne at Senteret ble lagt under Det medisinske fakultet, slik Granutvalget forslo i oktober 1976, mens et enstemmig Eikelandutvalg helst så Senteret lagt direkte under Det akademiske kollegium. Fakultetsrådet ønsket ikke å motsette seg dette. Det akademiske kollegium vedtok 12. oktober 1978 å opprette en Avdeling for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen, og at Avdelingen skulle legges direkte under Kollegiet. Den 26. oktober 1978 fastsatte så Kollegiet midlertidige regler for styringsorganene ved Avdelingen. Avdelingen skulle ha et råd og et styre som midlertidige styringsorganer. Eikelandutvalgets forslag gikk ut på

20 20 et ikke for stort styre, men et faglig sammensatt organ ansvarlig for alle administrative funksjoner innen Senteret. Rådet, derimot, burde være bredt sammensatt, ifølge utvalgets forslag, med rådgivende myndighet overfor styret i viktige prinsippsaker, samt viktige ressurspersoner for Senteret. Som styre foreslo utvalget en representant valgt av og blant Senterets lærere, en representant valgt av rådet for Institutt for hygiene og sosialmedisin, en representant valgt av rådet for Det medisinske fakultet, en representant valgt av rådet for Det historiskfilosofiske fakultet, en representant valgt av rådet for Det samfunnsvitenskapelige fakultet, og en representant valgt av studentene. En del av rådsmedlemmene skulle oppnevnes etter forslag fra fakultetene og Det pedagogiske seminar. Det medisinske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ble bedt om å fremme forslag på to kandidater hver, med personlige varamenn, mens Det historisk-filosofiske fakultet, Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet, Det odontologiske fakultet og Det pedagogiske seminar skulle fremme ett forslag hver. Videre foreslo utvalget at Senterets forskjellige grupper ansatte og studenter, Norsk Sykepleierforbund, sykepleierskolene i Bergen, fylkeslegen i Hordaland og Haukeland sykehus burde ha representanter i rådet. Til møtet i Det akademiske kollegium 30. november 1978 var det kommet inn forslag på rådsmedlemmer og varamenn fra fakulteter og andre, som i henhold til 4 i Midlertidige regler for styringsorganene skulle ha medlemmer i rådet for Avdeling for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning. Kollegiet foretok følgende oppnevnelser til råd og styre som midlertidige styringsorganer for Avdelingen. Råd: (vararepresentant) førstelektor Knut Venneslan (førstelektor Ida Blom), førstelektor George Francis (førsteamanuensis Tor Leiv Lien), sjefpsykolog Vigdis Bunkholdt (amanuensis Per Otto Hillestad), dosent Aina Uhde (amanuensis Kari Wærness), professor Anders Gogstad (førsteamanuensis Lorentz M. Irgens), dosent Oddmund Søvik (dosent Claus O. Solberg), professor Ole Gilhuus-Moe (avdelingstannlege Gudvin Sydnes), inspektør Haakon Kjenes, rektor Olaug Furnes (rektor Alfhild Allertsen), fylkeslege Odd Zachariassen (fylkeshelsesøster Agnes Sunde), sykehussjef Audun Lien (sjefsykepleier Margot Landro). Styre: professor Anders Gogstad, formann, professor Hans Magne Eikeland, universitetslektor Kari Wærness. Kirke- og undervisningsdepartementet godkjente Universitetets planer og stilte de nødvendige midler til disposisjon, slik at det ble gitt muligheter til å realisere prosjektet i løpet av Ifølge Kjellaug Lerheim (1986) ville etableringen av en Avdeling for sykepleieforskning og høyere sykepleierutdanning ved Universitetet i Bergen neppe ha skjedd på daværende tidspunkt uten initiativ og innsats fra Norges Sykepleierhøyskole og Norsk Sykepleierforbund (s.12), noe Melby (1990) kaller et understatement (s.280).