GRUPPENYTT MEDLEMSBLAD FOR NORSK GRUPPEPSYKOTERAPEUTISK FORENING

Transkript

1 Innhold nr 2, sidetall refererer til dobbeltside Johnny Pettersen: Fra lederen.....s.2 Anna M. Szulc: Redaksjonens spalte. s.3 Gun Abrahamsen, nytt redaksjonsmedlem s. 5 GRUPPENYTT MEDLEMSBLAD FOR NORSK GRUPPEPSYKOTERAPEUTISK FORENING Anne Berit Nystad, nytt redaksjonsmedlem..... s. 6 Anne Berit Nystad: Drømmeforedraget av Chr.Hjort...s.7 Anna M.Szulc: Mentalizing the Matrix aug s.12 Anna M.Szulc: Intervju med Anne Margrethe Tveit..s.17 Dette skjer i vår gruppeverden fremover..s. 25 Redaksjonen har bestått av Gun Abrahamsen Anne Berit Nystad Thomas Hauge Kjell-Einar Zahl Nr.2 Vol Anna M. Szulc

2 Fra lederen Årsmøtet i NGPF ble avholdt 28/4 i år. Jeg ble der valgt til leder i styret. Et verv jeg går inn i med skrekkblandet fryd! Takk for tilliten. Jeg vil benytte anledningen til å takke Liv Holgersen, Anne Wågen Nyhus og Kristin Fjermestad for deres innsats når de nå forlater styret i NGPF. Samtidig vil jeg ønske de nye velkommen: Berit Kalland, Thomas Hauge og Helle J Elvebredd. Som ny leder er det godt å vite at kontinuiteten i styret er ivaretatt av Anne Nordsletten, Margit Antonsen, Solveig Lindgren og Helge Knutsen. Det nye styret konstituerte seg i begynnelsen av juni. Det første styremøtet ble avholdt med gammelt og nytt styre sammen blir et roligere år enn 2010, da vi arrangerte Nordisk og Sannerseminaret. Datoer for høstens medlemsmøter på Oslo Hospital er på plass: 22/9 vil Britt Hjallen legge frem sitt diplomarbeid. Tittel vil annonseres senere. På julemøtet den 1/12 vil Helle Elvebredd legge frem sin fordypningsoppgave fra Høyskolen i Hedemark i samarbeid med IGA, Vika. Sett av datoene allerede nå! Selv om 2011 blir et roligere år for NGPF i forhold til arrangementer, har vi nok å ta fatt på i styret. Vi har hatt store problemer med dataprogrammet hvor medlemsarkivet ligger. Dette har skapt mye frustrasjon og mange sene kvelder og netter for de som har prøvd å finne ut av det. Det har også gjort at nye medlemmer som har meldt seg inn i NGPF ikke har fått så rask tilbakemelding som vi har ønsket. Det beklager vi. Blokkeringer i kommunikasjonen med Cyberspace er en utfordring. Imidlertid øyner vi håp om en løsning i nærmeste framtid. En annen viktig sak det nye styret har dette året er å finne en ny kandidat til kasserervervet i NGPF til neste årsmøte. Høsten 2012 feirer IGA sitt 20 års jubileum. Det er på samme tid som Sannerseminaret skulle vært arrangert. I skrivende stund har vi en dialog med IGA, og mye tyder på at NGPF utsetter Sannerseminaret til Vi oppfordrer våre medlemmer til å slutte opp om IGA sitt jubileum! Medlemsmøtene i NGPF har så langt vært lagt til Oslo. I flere år har NGPF ønsket, og oppfordret til å holde medlemsmøter andre steder i landet. Det har ikke vært den store responsen hittil. Et mål for meg som leder er å kunne avholde minst ett møte utenfor Oslo i løpet av sesongen. Sender herved oppfordringen til hele landet ta kontakt! For mange av våre medlemmer har det vært og er mange store organisatoriske omstillinger på arbeidsplassene. Det er utfordrende og til tider svært energitappende. Et kjærkomment avbrekk for flere blir å møtes i London til det 15. Europeiske Symposium som går av stabelen i slutten av august og har tittelen Cultures, Conflicts and Creativity. Vi er inne i årets lyseste tid. Nyt sommeren og lad batteriene. Dersom du har ideer hvordan NGPF kan utvikle seg videre, ikke nøl med å ta kontakt med oss i styret. En riktig god sommer til dere alle! Johnny Pettersen, leder 2

3 Redaksjonens spalte nærmere inn på. Men også redaksjonens stab fortsetter videre i en ny konstellasjon. Sommeren er over oss, og med dette nærmer seg en sterkt tiltrengt og sikkert etterlengtet sommerferie. Vi trenger disse pauser; pauser fra høyt arbeidspress, krav og forventninger fra mange sider, og ikke minst ansvaret. Pauser som gjør at vi kan komme tilbake med ny energi og motivasjon. Til hverdagen, og til pasientene og faget vi samtidig brenner for. Denne gang går vårnummeret av Gruppenytt ut litt senere end planlagt. Også redaksjonen i Gruppenytt er blitt innhentet av travelheten. Men det er ikke hele forklaringen. Resten av forklaringen er, at vi er i omskiftelige tider. Som noen kanskje har fått med seg fra årsmøtet, har det skjedd forandringer både i NGPF sitt styre og i redaksjonen til Gruppenytt. Sammensetningen av det nye styre, lar vi styreleder selv komme Etter 4 års iherdig innsats er det nå slik, at Thomas Hauge ikke lenger inngår i redaksjonens skrivende stab. Thomas har, som alle våre lesere vet, gjort en strålende, omfattende og svært verdifull innsats for Gruppenytt. Og det skal ikke være noen hemmelighet at det ligger mye arbeid bak bladet dere mottar. Så da er det er ikke overraskende, at han i forbindelse med sin uttreden av Gruppenytt sin redaksjon, i stedet er blitt spurt av styret for NGPF om å stille som kandidat til styret. Dette har Thomas takket ja til, hvilket årsmøtet vedtok med applaus. Så fremover fortsetter Thomas å holde den nære kontakt med redaksjonen som NGPF-styrets sin representant i Gruppenytt. Dette er vi svært glade og takknemlige for. På den måte bevarer vi mye av Thomas verdifulle bidrag gjennom hans tilstedeværelse på redaksjonsmøter, og vi sikrer en svært viktig kontinuitet. Men bladet skriver ikke seg selv. Så - heldigvis! har vi vært så utrolig heldige, at to nye og samtidig ikke helt nye, medlemmer av foreningen har meldt sin interesse for å føre videre arbeidet i Gruppenytt. Anne Berit Nystad og Gun Abrahamsen er ikke ukjente 3

4 navne for oss. På hver sin måte har de bidratt aktivt tidligere, i redaksjonen og i styret. Så Thomas og jeg er utrolig glade for, at Gun og Anne Berit har meldt sin interesse og seer frem til den fornyelse de kan tilføre bladet. Den nærmere presentasjon skal jeg ikke foregripe, da den følger med dette nummer av Gruppenytt. Men jeg tillater meg å avsløre, at redaksjonen nå med en prest, en kl. sosionom og en psykolog, fortsetter å være kjennetegnet av den tverrfaglighet som også er en del av Gruppemiljøets særegne kjennetrekk og styrke. Alle har vi litt forskjellige erfaringer, forskjellige løp innen IGA og forskjellige områder vi kanskje er spesielt opptatt av. Så det håper vi vil komme deg, kjære kollega og leser til gode. Med dette står det bare igjen å ønske dere alle en deilig, hvilefull og flott sommerferie! La oss nyte denne flotte tiden og vel møtt igjen til høsten. På redaksjonens vegne, Anna M. Szulc Avslutningsvis har jeg lyst på redaksjonens vegne, å takke det gamle styre for samarbeidet, og ikke minst takk til Liv Holgersen for den store innsats som styreleder så langt, og for den alltid imøtekommende innstilling til redaksjonen. Samtidig seer vi med glede og forventning frem til det videre samarbeid med det ny konstituerte styre og Johnny Pettersen som styreleder. En redaksjon står ikke alene, et gjensidig samarbeid og styrets støtte er helt nødvendige forutsetninger. Dette fundament har vi hele tiden hatt med oss og vi trenger det også videre. Ny redaksjonskomité fra 2011: Anne Berit Nystad, Anna Szulc, og Gun Abrahamsen. Thomas Hauge går inn i styret, men som kontaktperson derfra til Gruppenytts redaksjon 4

5 Gun Abrahamsen nytt redaksjonsmedlem Siden jeg var ferdig med utdanningen ved Voksenåsen har det vært viktig for meg å finne andre arenaer for videre læring og fagutvikling. Årene som styremedlem i NGPF( ) ga god anledning til dette. Moro var det også. En annen arena har vært Gruppenytt og interessen for grupper synes nærmest å være kronisk. Jeg forundrer meg stadig over hva som skjer mellom oss mennesker og i oss mennesker når vi samles i en gruppe. Jobben min ved Modum Bad er heldigvis rik på gruppeprosesser av mange slag og her er det nok å gruble på. Gruppeprosesser som ofte er stimulerende og gåtefulle, men som gjerne også inneholder nok av velkjente frustrasjoner. Når ting blir som verst høres utsagt som " gruppeterapi er jo ikke bra for disse pasientene med...". En slik påstand kan lett presenteres som en så opplagt Sannhet at det ikke trenges videre dokumentasjon på at det er riktig. Tvil egner seg kanskje ikke like godt i slike følelsesladde situasjoner. Allikevel kunne det vært artig a høre noen si like bastant "individualterapi er jo ikke bra for disse pasientene med...". Som nyvalgt medlem i redaksjonskomiteen har jeg et ønske om a bidra til et fortsatt levende Gruppenytt med rom for både tro og tvil rundt slike grunnleggende spørsmål. En annen ting: Skal vi kunne formidle tidsånd, nytenkning og tradisjoner i det gruppepsykoterapeutiske milj0et trenger vi bidrag fra mange ulike hold. Så mail, ring, skriv eller snakk med oss. 5

6 Anne Berit Nystad nytt redaksjonsmedlem Denne presentasjonen tok form etter bildet av meg foran en bokhylle. I et glimt så jeg hver livsfase som en bok i bokhyllen. En titt i på hyllen i mitt bibliotek Fremst på hyllen står en bok fra ungdomstiden. Den er på fransk og heter Bien vivre ensemble : Comment résoudre en groupe les problèmes relationnels? Den omhandler klosterliv i Versailles og hvordan leve sammen i en gruppe. Relasjonsproblemer ble løst i storgruppemøter om kveldene. Det var der vi som satte ord på hva dagen hadde brakt av erfaringer og følelser. Priorinnen kom med tolkninger av misunnelse og minnet alle om fellesskapets regler. Det var storgruppedynamikk innenfor klosterlivets rammer. Ved siden av den franske boken på bokhyllen står en bok som heter teologi og praktikum. Med undertittel: Om gruppers virkningshistorie. Hoveddelen omhandler en to dagers gruppeterapi på praktikum. Audun Ulland og jeg havnet i samme smågruppe. Ennå i dag 20 år etter kan vi drøvtygge over denne gruppeopplevelsen og gi hverandre tolkninger om hva som egentlig skjedde. Det er en historie om gruppers virkning på lang sikt. En liten bibliografi har funnet plass midt i mellom de andre bøkene. Under Nystad, Anne Berit står det om arbeidserfaring: sykehusprest, prosjektleder i psykiatri, hjemmeværende med små barn, nå bymisjonsprest. Ved siden av står en tykk og innholdsrik bok som heter: Group Analysis i Glasgow, Skottland, der jeg fulgte grunnleggende og videregående kurs i gruppeanalyse. Jeff Roberts arrangerte et julemøte på kurshelgen i desember og serverte deilig mince pies med god vin til. Lunsjsultne som vi var brydde vi oss ikke om vinens berusende virkning. Roberts skrev om slike julemøter i A Workbook of Group-Analytic Interventions. 6

7 Alison Miller fra min smågruppe ble forfatter og lot seg inspirere av de ulike temaene i gruppen til å skrive boken DEMO. I den kan jeg høre de ulike stemmene fra smågruppen. Det er jo også det en god forfatter gjør; vekker gjenkjennelse. Drømmeforedraget av Christian Hjort. Overlege Helsetjenesten UiO Blindern. Diplomert gruppeanalytiker og lærer på Voksenåsen. Siste bok på hyllen heter Gruppebasert lederutdanning. Vika forlag Den belyser hvordan vi på ulike måter er forbundet med hverandre i arbeidsgrupper. Hvert kapittel avsluttes med oppgaver: f. eks i veiledningsmetoden: Rolleanalyse i praksis. Det var blitt sent på kveld da Christian Hjort slapp til etter årsmøtet i NGPF. Kveldslyset hadde avtatt, noe som gjorde at det var heller svak belysning i rommet. Christian satt bak et bredt palisanderbord. Møblementet virket klassisk. Han hadde PC en (boken) oppslått 7

8 foran seg på bordet. Stolen han satt på hadde lærtrekk og høy rygg, som om det var en stol for en president. Og så holdt han Drømmeforedraget for oss. Underveis tittet jeg over til den andre siden av midtgangen på en av mennene som satt der. Han satt med lukkede øyne og duppet litt fremover. Nei, men sover du da, tenkte jeg. Da begynte jeg å se meg om i rommet. Det var helt tyst, bare Christians stemme lød gjennom rommet, som når en far leser eventyr for sine barn. Christian sammenlignet også Rem søvn med eventyr. Jeg også lukket øynene tidvis og levde meg inn i bildene i drømmeforedraget. Det jeg hørte var at det var et helhetlig foredrag preget av års arbeid med drømmer og mye refleksjon. Det er et mysterium at når vi drømmer kommer vi i kontakt med det ubevisste i oss selv. Denne indre filmen har opptatt filosofer, diktere, forskere og psykoanalytikere før oss. Spørsmålet er hvordan vi på et personlig plan kan forstå drømmer. For drømmer har psykiske beskjeder å gi oss: om vår tilstand, våre frustrasjoner og vårt potensial for utvikling. Drømmene speiler ens selvoppfattelse og ens oppfattelse av relasjonen man har til viktige personer. Typiske temaer i drømmer kan være ensomhet nærhet - seksualitet, devaluering verdsetting, skam- skyld, underkastelse - frihet, løgn sannhet, liv og død. Christian Hjort ga oss enkle nøkler å bruke i hverdagen som kan åpne opp for en konstruktiv dialog med våre drømmer. Han inviterte oss til å skrive ned våre drømmer. Man kan forsøke å kondensere innholdet i en overskrift eller et resymé, notere dagsrester (elementer i drømmen som assosieres til begivenheter fra dagen før) og notere ned hva drømmen har gjort en oppmerksom på. Over boksidene vil det etter hvert nedtegne seg forskjellige temaer som vil speile den man er og hvordan man forholder seg til seg selv og andre. Over tid vil drømmene kunne gi pålitelige suppleringer til ens bevisste selvoppfattelse. Christian røpte at når deltagere i hans grupper gjenfortalte en drøm, vektla han å få gruppen til å engasjere seg i og leke med drømmen. Han er tilbakeholdende med egne tolkninger, fordi terapeuttolkninger ofte blir oppfattet som fasit. 8

9 I etterkant av foredraget fikk jeg Christian til å utdype flere avsnitt fra Drømmeforedraget: - I drømmeforedraget sammenlignet du REM-søvn og eventyr. Kan du utdype det for leserne av Gruppenytt? - - Eventyret påvirker den som hører, selv om meninger og budskap i eventyret ikke tolkes og forklares. Barneanalytikeren Bettelheim brukte eventyr i behandlingen av psykisk syke barn. I nyere tid har metoden fått en renessanse i norsk barnepsykiatri, blant annet gjennom oversettelsene av Nancy Davis terapeutiske historier. Drømmene har mange av de samme elementene i seg som eventyr; de er brev fra underbevisstheten som påvirker oss, også uten at de blir tolket og forstått. For den som husker og verdsetter drømmer, er det en luksus å våkne med sine egne private eventyr hver morgen. Tydning av drømmer kan selvfølgelig gi et merutbytte, men hvis man bare tillegger den fortolkede drøm mening, undervurderer man drømmenes funksjon. Mitt hovedbudskap til den som vil ha glede av sine drømmer er at man må leke med drømmene, dvs. finne måter å verdsette dem på som spenner fra å dele dem med andre over å tegne, male eller dikte videre på drømmeelementer til et egentlig analytisk arbeid med drømmen. Terapigrupper egner seg særlig godt for lek med drømmer og særlig hvis gruppeterapeuten ikke er for glad i å formidle sine egne forforståelser. Selv er jeg opptatt av å være eventyrhuskeren ; dvs. den som kan bringe inn de fortalte drømmene senere i gruppeterapien når det er fruktbart. - Hvordan har du arbeidet med drømmer tidligere? - Jeg ble inspirert da jeg på gymnaset leste Sigurd Hoels Ved foten av Babels tårn og Jungs selvbiografi. Fra jeg var 20 år har jeg skrevet ned drømmer. I studietiden fulgte jeg forelesninger om jungiansk drømmetydning og gikk en periode i terapi hos en jungiansk analytiker. Drømmeinteressen tok helt av da jeg 25 år gammel begynte i gruppeterapi hos en gestaltterapeut som arbeidet mye med drømmer. En periode skrev jeg tre-fire sider drømmer hver morgen. Drømmebøkene mine fra den tiden er fulle av tegninger jeg tegnet til barna mine for å få dem til å utsette sine behov til jeg var ferdig med å skrive ned drømmene. Jeg underviste og holdt kurs i drømmeforståelse. Med årene har fokuset på drømmer blitt mindre monomant. I dag er mitt arbeid med drømmer integrert i det alminnelige, terapeutiske hverdagsarbeidet. 9

10 - I følge Freud er drømmen en utførelse av et undertrykt ønske: De fleste drømmebildene har sin forklaring i begjær/lyst, minner og traumer fra barndommen som drømmen så sensurerer for å skjule den dypeste smerte. Mellom undertrykkelse, sensur og skjuling forstår jeg at tolkning kan være vanskelig. Hvilke tanker har du om Freuds syn på drømmer? - Freud er den store og modige pioneren innen drømmefortsåelsesfeltet. Les og nyt hans Drømmetydning! Den viser blant annet at han i praksis hadde et bredere syn på drømmeforståelse enn det han er blitt kjent for. Freud mente i motsetning til mange før (og etter) ham at drømmene ikke er tilfeldige og uinteressante fenomener, men at de har en viktig psykologisk funksjon og at de kunne studeres vitenskapelig. Han så drømmene som ønskeoppfyllelser basert på uforløste situasjoner i barndommen, og mente at drømmenes hovedkilde var fortrengt seksualitet. Drømmene hadde i utgangspunktet en form som var like rasjonell som vår våkne bevissthet, men at denne latente drømmen så ble forkledd, slik at drømmeren skulle slippe å bli konfrontert med underbevisst materiale. Resultatet var den manifeste drømmen. Denne forkledningsprosessen hadde også en søvnbevarende funksjon, for Freud tenkte seg at hvis drømmeren ble bevisst sine fortrengte impulser ville han bli så rystet at han våknet. Psykoanalysen har utviklet seg og Jung og selvpsykologene m. fl. har siden påpekt at drømmenes symbolspråk ikke primært har som funksjon å skjule noe for drømmeren, men tvert imot å tydeliggjøre noe for ham. Drømmene forstås i dag som selvportretter eller billedlige fremstillinger av drømmerens forhold til seg selv og til personer som betyr noe for ham. Symbolene er fortettede bilder, snarere enn forvrengende. Fortsatt er det enighet om at drømmene kan gi viktig informasjon om tidlige internaliseringer. Veien videre for oss andre: - Hvordan anbefaler du gruppeterapeuter å arbeide med sine drømmer? - For den som går i gruppeterapi vil drømmene med garanti inneholde viktig ubevisst informasjon om drømmerens syn på gruppen og om hans/ hennes relasjon til andre i gruppen og til gruppeterapeuten. Tilsvarende vil gruppeterapeutens drømmer inneholde informasjon om ikke erkjente deler av hans oppfattelse av seg selv og sine pasienter. Jung anbefalte terapeuter å spørre seg selv: Hvordan opplever det ubevisste i meg (terapi)situasjonen? 10

11 For å få svar på dette, mente han at terapeuten måtte forsøke å forstå sine drømmer. Gruppeterapeutens drømmer er en viktig kilde til forståelse av både overførings- og motoverføringsforhold. Derfor er det en god idé for terapeuter å forholde seg til sine drømmer. Drømmene gir i tillegg også informasjon om såkalt subliminale persepsjoner, - forhold terapeutens sanseapparat har fanget opp, men som støyen i den komplekse gruppesituasjonen har forhindret ham i å gjøre seg bevisst. Drømmene kan slik fremheve viktig informasjon som kompletterer bildet han har dannet seg av gruppen. Gruppeterapeuten kan arbeide med sine drømmer for seg selv; i veiledning eller mer systematisk i grupper hvor man fokuserer spesielt på drømmer. Ideelt er det å jobbe med dette i terapeutgrupper. Vekkerklokken og morgentravelheten fungerer drømmeundertrykkende, men ved å delta i en drømmegruppe kan man få det fokuset på drømmer som gjør at man husker dem, får skrevet dem ned og jobbet med dem. Drømmeforedraget er over. Christian Hjort reiser seg og går ned midtgangen mellom stolradene. Han løfter hånden til en hilsen og sier Drøm godt! Det minnet om hilsenen til president Sarkozy i Frankrike når han kommer ut fra den klassiske bygningen Élysée palasset og hilser til de fremmøtte. Også jeg løfter min penn som en hilsen - i takknemlighet. Anne Berit Nystad PS. Påfølgende natt hadde jeg en nøkkeldrøm om redaksjonsmøtet i Gruppenytt som jeg ikke glemte. På første møte i redaksjonskomiteen i Gruppenytt noen dager etter, fortalte jeg dem denne drømmen. Det vakte begeistring. Det var vel også intensjonen til Christian Hjort: at man blir seg bevisst sine drømmer og bruker dem på en eller annen måte i forhold til grupper man driver eller er deltager i. DS. Mer om drømmer, les Robi Friedmans siste artikkel på linken nedenfor. Eller opptatt av tema gruppepsykoterapi og kropp/seksualitet? Les spennende artikler i siste engelske utgave av italienske Funzione Gamma: 11

12 I mai 2011 fant en ny Mentalizing the Matrix workshop sted i London, hvor bla Sigmund Karterud var invitert til å holde Foulkes minneforelesning. Redaksjonen var dessverre ikke til stede på dette. Men vi håper å kunne bringe noen linjer om det i høstnummeret, og i mellomtiden bringer vi noen inntrykk fra konferansen i Oslo i august ifjor.: Mentalizing the Matrix august 2010 Av Anna M.Szulc I travle tider hender det, at ting trekker lenger ut i tid end ønsket. Således også med dette innlegg om workshoppen i sommers, Mentalizing the Matrix, som fant sted i Oslo i august i fjor, i regi av Institutt for Gruppeanalyse (heretter IGA). Redaksjonen beklager forsinkelsen, men håper at det til gjengjeld kan gjenopplive erfaringene for de som deltok, og samtidig inspirere andre til å delta en annen gang. I invitasjonen til workshoppen fremgikk det, at den i utgangspunktet var tenkt som en oppfølgning av en lignende workshop i regi av GAS (Group Analytic Society) i London høsten 2009 med samme tema, som viste seg å vekke stort engasjement. Både temaet og de fleste av foredragsholderne var derfor de samme. Målet med workshoppen var iflg IGA, å introdusere begrepene mentalisering og mentaliseringsbasert behandling (MBT) med særlig fokus på grupper. Programmet var lagt opp i form av foredrag og panel diskusjoner samt smågrupper. Hensikten med smågruppene, var ikke, slik vi ellers er vant med fra tradisjonelle gruppeanalytiske konferanser, å ha egenerfarings/ egenterapeutiske smågruppeprosesser som vi kjenner de fra utdanningen, men snarere å gi anledning for diskusjon og rollespill med mulighet for å trene seg på mentaliseringsbaserte intervensjonsmåter eller teknikker, om man vil. Foredragsholderne var en god blanding av våre egne ledende fagfolk innen feltet og likesindede kolleger fra Tyskland, Nederland og England. For de av oss som ikke tidligere har deltatt på så mange internasjonale gruppekonferanser, var det vel verd å bli kjent med disse navn og menneskene bak de. Vi var ca 60 deltakere, primært fra Norge, men også en del utenlandske gjester, primært fra Danmark, Sverige og England. Stemningen var god og full av engasjement fra første stund. Etter en varm og inkluderende velkomst fra Instituttleder Thor Kristian Island, ble vi kastet ut i et to dagers langt, spennende og 12

13 intenst program. For undertegnede, som ikke betrakter meg selv som noen svoren MBT-tilhenger, skulle det vise seg å bli to lærerike dager. Programmet var innholdsrikt, men samtidig ganske fokusert. I stedet for å gå i detaljer med enkelte foredrag forekommer det derfor naturlig å trekke frem essensen som gikk igjennom som en rød tråd i workshoppen. Kanskje kan den formuleres noenlunde som følger: Hva vet vi i dag om mentalisering, hvilke erfaringer har vi så langt med MBT, og hvilke implikasjoner kan dette synes å ha for gruppebehandling? Særlig i en tid hvor vi presses ikke bare av krav om dokumenterbar effektivitet, men også av andre fokuserte behandlingsmetoders fremgang? Men det tok ikke lang tid, før også en annen underliggende tematikk gjorde seg stadig mer gjeldende: Nemlig spørsmålet om, hvordan vi som fra før er forankret i den tradisjonelle psykodynamiskpsykoanalytiske gruppeanalyse, skal forholde oss til MBT? Evolusjon, tilknytning, Ego-training og refleksiv funksjon Første dagens program kan betegnes som en slags fundament eller ramme rundt hele tematikken. Hva er det med MBT og den mentaliseringsbaserte forståelse som gjør den så vesentlig? Eller rettere, hva er det ved mennesket, menneskets grunnleggende struktur og utviklingsmessige behov, som gjør MBT til et svært så nyttig redskap? Sigmund Karteruds foredrag om evolusjonsperspektiver på mentalisering var en spennende innledning til dette, etterfulgt av Øyvind Urnes foredrag om mentalisering og tilknytningstenkning. Her følger noen sentrale temaer som ble berørt. Det kan være nyttig å minne om dette: En ting er tenkningen bak MBT (Mentaliseringsbasert terapi). Noe annet er MBT som metode. Og samtidig henger disse to uløselig sammen. Hva menes med dette? Tenkningen bak MBT er hele vår kunnskap om tilknytning, den psykodynamisk forståelse av mennesket og den nyere affektteori og nevrovitenskap. Vår universelle kunnskap om mennesket, så å si. MBT er en behandlingsmetode som er utviklet særlig mtp på pasienter med emosjonell personlighetforstyrrelse, på bakgrunn av denne kunnskap. 13

14 Øyvind Urnes innledet med følgende: At psykoterapi virker gjennom tilknytningssystemet og at hyperaktivering av tilknytningssystemet underminerer mentaliserings-kapasiteten. Ved å vise til Theory of Mind, begrepet mentalisering per se, den sosiale hjerne, speilneuronsystemet og deretter det psykoanalytiske grunnlag samt objektrelasjonstenkningen, kom Urnes til sist inn på sammenhengen mellom tilknytning, og her særlig utrygg tilknytning og en svekket evne til mentalisering. Gjennom forskning og studier av barn man har fulgt fra fødsel frem til voksen alder (Allen Sroufe et al 2005), viste Urnes til, at barn med desorganisert tilknytningsstil utvikler symptomer på borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) i voksen alder. Urnes viste også til hvordan bruk av Adult Attachment Intervju (AAI) kan avdekke mors tilknytningsstil og bidra til at man kan predikere barnets tilknytningsstil på bakgrunn av denne. Urnes gikk derpå videre til å forklare begrepet refleksiv funksjon og hvordan dette er en metode for å avdekke pasienters evne til mentalisering og evt. manglende kapasitet til dette, som ligger til grunn for pasienter med BPD / emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hva mentalisering er, i hvilke situasjoner det hjelper å kunne mentalisere, samt forskjellen på implisitt og eksplisitt mentalisering, var noe av Sigmund Karteruds fokus i etterkant. Den terapeutiske holdning, MBT og gruppepsykoterapi. Også de utenlandske foredragsholdere hadde viktige og spennende foredrag. Psykiater og professor Ulrich Schultz-Venrath fra Tyskland, som for øvrig selv er både psykoanalytiker og gruppeanalytiker, gikk igjennom sentrale teoretikere i gruppeanalysens historie frem til i dag, og tok for seg den terapeutiske holdning ved gruppepsykoterapi, og de forskjellige variasjoner av denne, alt etter metode. Schultz-Venrath var blant annet opptatt av å understreke at MBT er utsprunget av den psykoanalytiske og gruppeanalytiske tradisjon. I betraktning av at man i miljøet til tider synes å kunne glemme, at MBT er en metode utviklet for en spesiell pasientgruppe, var det interessant at han viste til Obendorf som allerede i 1943 kom med følgende problemstilling vi alltid bør ha in mente: What type of treatment is best suited to what kind of patient, suffering from what kind of illness, at what point in life, when treated by what kind of analyst, in what matter?. Szhultz-Venrath var tydelig på, at det 14

15 selvfølgelig ikke alltid er mulig å tilby den helt optimale behandling, hva det nå end i det enkelte tilfelle er, men at disse spørsmål likevel er noe vi stadig bør ha med oss. Med Thomas Bolm fra Nederland kom også programmets mer kreative innslag. Bolm, som holdt to foredag, ett med fokus på behandling av pasienter med borderline pf med relasjonelle og seksuelle traumer i sin historie, og ett med fokus på forskjeller og ligheter mellom gruppeanalyse og MBT, benyttet seg av powerpoints med kosedyr som illustrerte pasienter og terapeuter, musikkinnslag og andre kreative virkemidler. Dette tilførte ikke bare humor, men slo også an noen emosjonelle strenger hos lytterne som også ga ekstra dypde til tematikken. Noe som til tider kan bli borte i vår ellers så intellektuelle tilnærmning. Dette var ikke minst en eminent måte å skildre det emosjonelle kaos, som mange av våre pasienter gang på gang blir kastet ut i. Samtidig fikk han på en vakker og opplevelsesnær måte skildret den vare og vanskelige balansegang som arbeidet med borderline-pasienter oftest er. En balansegang hvor også terapeuten gang på gang blir kastet ut i "følelsesstorme som synes å være på liv og død. Om gruppeanalyse, psykodynamisk gruppepsykoterapi og MBT. Etter hvert som workshoppens andre dag skred frem, var det tydelig at vi nærmest oss et tema som mange hadde ventet på og hadde mange meninger om. Diskusjonen tok til og meninger ble ytret. Temaet var hvordan vi i denne MBT-dominerte tid skal tenke om og forholde oss til vår den tradisjonelle gruppeanalyse og gruppepsykoterapi, som de fleste som har tatt IGA sin utdanning. Flere spørsmål dukket opp i diskusjon. Hva er det viktigste forskjellene på å drive MBT og tradisjonelle gruppepsykoterapi? Har vi ikke hele tiden gjort noe av det samme, bare mindre strukturert? Mener man innen MBT miljøet, at den tradisjonelle gruppetenkning er foreldet? Mener man at alt er bedre og mer effektivt med en fokusert MBT tilnærmning? Tenker man ikke, at man kanskje går glipp av noe gjennom MBT? Hva med alle de ubevisste faktorer, overføringstolkningene, intervensjonene til the group as a whole? Alt det som ikke blir eksplisitt kommunisert, hva med det? Det var tydelig at det var både spenninger og engasjement tilstede, og flere av disse spørsmål ble også adressert av foredragsholderne. Forskjellene, ikke minst på terapeutrollen og holdningen, ble klart trukket opp av flere foredragsholdere: MBT-gruppeterapeuten er mer 15

16 aktivt tilstede med sin person, og regulerer mer aktivt gruppeprosessen og intensiteten i gruppen. Man oppfordrer hele tiden systematisk til utforskning av eget og andres mind og mentalisering, en mentaliserende gruppekultur er i fokus, mindre fokus på innsikt som sådan. Man stiller i stor grad sirkulære spørsmål. Man aksepterer ikke for mye tavshet/stilhet i gruppen. Og man unngår helt å komme med tolkninger på underliggende motiver men stiller seg i stedet undrende og utforskende til det som foregår. Dette var noen av hovedforskjellene som ble trukket opp. Bolm viste til, at Foulkes sitt bilde på terapeuten som en dirigent også i høy grad kan anvendes på MBT-terapeuten: Stop! Look! Listen! Play together var nøkkelordene han trakk frem. Men det ble også pekt på likheter mellom MBT og gruppeanalysen: blant annet at man i begge tradisjoner legger vekt på tilknytning til og group cohesion, at man i begge former for grupper ønsker at behandlingen også skjer via gruppen, og at man også i MBT kan vise til overføringsfenomener, selv om man langt på vei betoner dette mye mindre, og har fokus på her- og-nå aspektet. Hva blir evt. minusset ved MBT? Hva mister man? Er det noe man går glipp av? Her ble det igjen understreket, at MBT er ment å være en behandling for en bestemt pasientgruppe, som trenger en slik tilnærmning: Som blant annet trenger regulering av intensitet av følelser i gruppen, for å være i stand til å mentalisere i det hele tatt. Det kan derfor gi liten mening å spørre ovenstående på et generelt grunnlag. Men likevel: Det ble av flere av foredragsholderne trukket frem, at gruppeterapeutens aktive rolle i noen tilfeller kan gjøre at man undervurdere pasientenes tilknytning til gruppen som helhet, og at man kan bevege seg på kanten til å fremme en vis avhengighet av terapeuten. Karterud viste samtidig til, at det som motvirker en slik avhengighet, er terapeutens not-knowing-stance og at man unngår å komme med tolkninger om, hva det egentlig handler om, det som utspiller seg i gruppen. Flere av foredragsholderne ga uttrykk for, at man som MBT-terapeut har stor nytte av sin tradisjonelle gruppeanalytiske opplæring og at dette også kan bidra til at man kan drive enda bedre MBT-terapi. Men diskusjonen om sammenhenger, forskjeller og i det hele tatt forholdet mellom MBT og gruppeanalysen, var en diskusjon som etter undertegnedes mening først og fremst ble innledet på denne workshop. Kanskje hadde man trengt mye mer tid. Kanskje er entusiasmen rundt MBT fremdeles så stor, at man trenger tid på seg, før man virkelig kan se fordeler, ulemper og sammenhenger. 16

17 Kanskje trengs det mye mer tenkning rundt dette, før diskusjonen virkelig kan videreføres? Uansett var workshoppen en svært inspirerende anledning for å berøre denne diskusjon, både i diskusjonsgruppene og i plenum. Også rollespillene i diskusjonsgruppene gjorde det mulig å belyse dette ytterligere. Dette veide i noen grad opp for, at man ikke fikk anledning for en tradisjonell smågruppeerfaring. Men for undertegnede personlig, var det likevel et savn. Sett fra et observatørperspektiv kan man si, at det på disse to dager skjedde en interessant bevegelse fra en noe svart-hvit polarisering av deltakerne i retning av for eller mot MBT som bedre end tradisjonell gruppeanalyse, mer i retning av stadig mer nyanserte innlegg og tanker, hvor man nærmet seg hverandre. Og etter hvert kunne møtes på den felles grunn som handler om, at gruppeanalysen og MBT tross alt utspringer av samme tradisjon og kanskje også gjensidig kan befrukte hverandre og den videre utvikling. Og at det i et politisk og strategisk perspektiv blir viktig å støtte hverandre og ikke rivalisere, da vi allerede er i skarp konkurranse med miljøer som utspringer av helt andre tradisjoner og som er lettere å forske på, og derfor utgjør en reell utfordring for all psykodynamisk basert behandling. Redaksjonen startet i fjor en serie med intervju i forbindelse med NGPF s 20-årsjubileum. Jubilæumsåret er over, men vi ønsker å avslutte intervjurekken med de siste intervjuene med noen av de sentrale kvinnene innen IGA. Her bringer dette første intervju av tre, her med Anne Margrethe Tveit. Intervju med Anne Margrethe Tveit: Av Anna M. Szulc Jeg befinner meg i Bergen, på en hyggelig kafé i sentrum. Med god utsikt over Torgallmeningen sitter jeg nå sammen med Anne Margrethe Tveit. Dette møtet har jeg sett frem til. Jeg har sett frem til en god samtale, ikke bare fordi Anne Margrethe Tveit har vært en viktig inspirasjonskilde for meg selv personlig da jeg gikk på IGA i Bergen, men også fordi dette er en kvinne som har vært sentral i IGA s historie i Norge. Tiden er inne for et nytt jubileumsintervju: - Mange i miljøet kjenner deg jo allerede. Men likevel av hensyn til våre nyere medlemmer, hvordan vil du presentere deg selv? Kanskje du kan fortelle litt om, hva du har vært interessert i og gjort i ditt y rkesliv? 17

18 - Jeg var ferdig som lege i Etter turnustjeneste i Oslo, Horten og Etne, var jeg i allmennpraksis i 1 ½ år. Jeg begynte å jobbe i psykiatrien i først på Dikemark, senere på Psykiatrisk Klinikk ved Haukeland sykehus i Bergen. I 1976 ble jeg spesialist i psykiatri. Senere tok jeg utdanning som psykoterapiveileder, og på tallet var jeg i mange år psykoterapiveileder ved Sandvikens sykehus. Men fra 1979 til nå er det psykiatrisk privatpraksis som har vært min yrkesmessige hovedvirksomhet. Og det å drive gruppepsykoterapi har vært en veldig viktig del av min privatpraksis. - Når begynte du med dette? - Jeg fikk erfaring med grupper da jeg jobbet på Dikemark på 70- tallet, og drev også en del gruppeterapi da jeg jobbet på Psykiatrisk Klinikk. På Dikemark var jeg blant annet lege på en avdeling som ble drevet etter modell av terapeutisk samfunn. Der var det forbudt å snakke med pasientene individuelt alt skulle skje i gruppene! Jeg følte nok ofte i begynnelsen av psykiatrikarrieren at jeg var kommet inn i en virkelig gal verden--. I 1984 startet jeg på gruppeutdanning, som en av pionèrkullet på Smestad hotell. Jeg begynte å drive gruppepsykoterapi i min privatpraksis i Siden var dette en fast del av min praksis, i 22 år kontinuerlig, fram til 2007 da jeg avsluttet de to gruppene jeg da hadde gående. I lange perioder har jeg hatt 4 gruppeanalytiske grupper gående. I en lang periode samarbeidet jeg med psykolog Svein Tjelta. - Hva var bakgrunnen for at du startet med grupper? Fortell litt mer om din historie i forhold til gruppepsykoterapi. Anne Margrethe Tveit - I 1985 ble jeg godkjent som psykoterapi veileder innen individualterapi, i forhold til Legeforeningens regler. Denne utdanningen var lang og omfattende, men jeg fikk smaken på å gå i dybden og jobbe med langsiktige prosesser. Så ble gruppekurset utlyst. Jeg ringte til Sigmund Karterud, som var en av initiativtakerne. og jeg husker han sa: Kom med, kom med Anne Margrethe Tveit smiler. Det er tydelig at dette bringer hyggelige minner frem. 18

19 Jeg var med på det første kullet som ble utdannet av gruppeanalytikere fra London. Vi var vel et slags prøvekull.. I det første prøveåret bestod kurset av 4 smågrupper eller terapigrupper. Det var store grupper, i min gruppe var vi 13. Vi begynte i januar 1984 og avsluttet det første grunnleggende kurset sommeren Det var Legeforeningen som stod bak opplegget en gruppe psykiatere hadde jobbet dette fram via Psykoterapiutvalget. Etter det første året ble det vedtatt at utdanningsprogrammet skulle fortsette. Og gradvis vokste både kurset og lærerstaben. Etter en del år trakk lærerne fra London seg gradvis ut, og norske lærere overtok. Ja, jeg kom altså med i dette rare gruppeanalytiske miljøet. Første året foregikk på Smedstad hotell. Det var spennende og krevende og det var dårlig mat på Smedstad husker jeg. Deretter fulgte mange år på Soria Moria, for meg først som elev, så som lærer. Jeg husker at jeg opplevde storgruppen den første tiden som rare greier. Folk slengte ut ting helt usensurert. Jeg tror at de engelske lærerne opplevde oss som skikkelige barbarer. De kultiverte engelskmennene som kan kunsten å stå i kø De fikk nok et litt annet inntrykk av oss. - Fikk dere noen reaksjoner som tyder på det, eller er det mer noe du tenker? - Det er nok noe jeg har tenkt, lærerne fra London ville aldri uttrykt seg slik. Men etter at jeg selv ble lærer og tilbrakte en del tid sammen med de engelske, fanget jeg vel opp at de opplevde en viss kulturkollisjon. De ville forresten at vi skulle kalle dem for lærere which happen to live in London, de var en blandet gruppe, to av dem kom for eksempel opprinnelig fra Sør-Afrika. Anne Margrethe blir litt ettertenksom, og tenker høyt videre sammen med meg: Man blir bitt av basillen, sånn har det virkelig vært for meg å komme inn i og være med på å etablere gruppemiljøet Men jeg har nok alltid hatt et skråblikk på ting Det er mye man kan reflektere over, hvordan dette kan oppfattes av de som er utenfor miljøet. Og man kan tenke på hvordan det er for nye å komme inn i dette miljøet, hele kulturen at man sitter der i en ring. Ganske sært egentlig. Det er mye andre kan undre seg over og jeg tror det er viktig at vi selv ser det hele litt utenfra også, kanskje med litt humor.. - Men du ble grepet av det fra starten? - Særlig smågruppen var viktig for meg men også all teorien og veiledningen, og det forholdet vi fikk til hverandre og til lærene. Jeg hadde mange overveielser når jeg skulle gå videre fra det ene trinnet 19

20 til det andre, det var i en ganske strevsom periode av livet mitt, men jeg fikk en sterk tilknytning til gruppemiljøet som mitt fagmiljø og endte opp med å fullføre løpet og bli gruppeanalytiker. Jeg tror at gruppemiljøet har vært det fagmiljøet jeg har følt sterkest tilknytning og tilhørighet til. - Kan du si litt mer om det? Hva tenker du om det? - Jeg er veldig glad i individualterapi også, og fagmiljøet omkring dette, men det ligger i sakens natur at både utdanningen og praksisen der er mer individualistisk og til tider ensom. Jeg tror at formen på gruppeutdanningen med weekendkurs betyr veldig mye for opplevelsen av tilknytning, dette at vi er sammen i flere dager, og at vi møtes i mange år. Det at man åpner seg opp for mange mennesker. En blir godt kjent med mange på et dypere plan. Det gruppeanalysen særlig har lært meg, er å se flere dimensjoner. Den sosiale dimensjonen blir tydeligere. Det jeg har lært gjennom på denne måten, har jeg kunnet bruke i både gruppeterapi, individualterapi og veiledning. I grupper ser man ting spille seg direkte ut i her og nå- situasjonen. Dette er noe som gjør at det blir helt spesielt. Hva man får mest ut av terapeutisk, individualbehandling eller gruppe, kan nok være forskjellig for ulike personer. For meg var det nok det å gå i individualterapi som ga meg mest selvforståelse. Kanskje fordi jeg gikk i psykoanalyse før gruppeutdanningen. Men en situasjon hvor man deler så mye med så mange gir noe helt spesielt; både personlig og faglig. Som privatpraktiserende psykiater har jeg opplevd det som veldig tilfredsstillende å kunne tilby fullverdige terapiopplegg, selv om jeg ikke hadde plass til flere individualpasienter. Gruppene rommer flere og det er kortere ventetid. Pasienten har også den fordelen at de får et intensivt terapitilbud som bare krever frammøte en gang i uka. Min oppfatning er at en ukentlig dobbelttime med gruppeanalyse tilsvarer i intensitet 2 individualtimer i uka. Gruppesituasjon er ofte overraskende åpnende for den enkelte og kan sette i gang terapeutiske prosesser fortere. - Hvis vi går litt tilbake til historien igjen, kan du fortelle litt hvordan du husker utviklingen: Du var i første kull og dernest lærer. Hvordan var overgangen? - Jeg deltok først 5 år som elev, deretter var jeg i 8 år lærer på Oslokurset. Det ble mange reiseweekender til sammen for meg som bor i Bergen! 20

21 Det var Espen Collett, Sigmund Karterud, Einar Johnsen og jeg som var de første lærerne. Jeg begynte som lærer samme år som jeg ble ferdig. Det var ganske spesielt å gå rett fra den ene rollen til den andre. Du var plutselig inne i systemet og så det innefra. Jeg bodde også på samme hotell som lærerne fra London, som den eneste norske læreren. Mens jeg var kandidat, var det en regel som gikk ut på at det ikke var lov å bo på samme hotell som de engelske lærerne! Når jeg nå var blitt lærer, skulle jeg spise middag sammen med dem og konversere på engelsk. Og se det hele fra en annen synsvinkel. Det var ganske anstrengende, mye å håndtere og forholde seg til, men selvsagt også veldig spennende, og jeg er kjempeglad for at jeg fikk sjansen til å gjøre dette. I alle disse årene lærte vi jeg mye engelsk. Terapigruppene foregikk på engelsk så lenge det var engelsk conductor der, og alle storgruppene så lenge det var engelske lærere hos oss. Det er noe rart og spesielt i det å være i terapiprosess på et annet språk. Noe blir vanskeligere, men noe blir også enklere. Det er som det andre språket skaper en avstand som gjør at en kan uttrykke seg åpnere. Det høres sikkert paradoksalt ut.. I 1997 sluttet jeg som lærer i Oslo, og i 1999 begynte vi i utdanningsprogram i Bergen. Dette var besluttet av IGA. Det å være med å bygge opp prosjektet i Bergen, det var veldig stort. Det var Svein Tjelta, Siri Johns, Tone Tveit og jeg som var de første lærerne i Bergen. Jeg var daglig leder til 2003, altså i 4 år. Da ble Svein Tjelta leder etter meg. Jeg sluttet i 2005, men var tilbake i tiden som teorilærer på Basalpsykoanalytisk Teori seminar. Det var spennende å kunne begynne på nytt, og bygge opp vår egen kultur. Bergenskulturen ble litt forskjellig fra Oslo, - mer vestlandspreget kanskje? - selv om både deltakerne og lærerne kom fra hele landet. - Hvis vi oppholder oss ved oppstarten i Bergen - Var der særlige utfordringer rundt å starte opp i Bergen? -Tanken med Bergen var vel primært å kunne gjøre det lettere for folk fra andre deler av Norge å delta. Det var jo behov for denne utdanningen og stor søknadsmasse.. Vi hadde jo en god mal fra før som vi selv hadde opplevd i Oslo, så vi var på en måte på trygg grunn. Men spennende var det. Og morsomt. 21

22 En utfordring var å holde en god kommunikasjon mellom Oslo og Bergen, en geografisk avstand kan lett legge grunnen for gjensidige projeksjoner. Vi hadde den fordelen at Siri Johns var lærer både i Oslo og i Bergen, og det var til god hjelp. Vi hadde også regelmessige lærermøter, som var obligatoriske. Alt i alt fungerte dette veldig bra. Mange av de kandidatene som begynte i Bergen i 1999, har tatt diplomoppgave. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg opplevde det nok som en skuffelse at det endte med at man måtte nedlegge Bergen. Det var en diskusjon om man skulle slå sammen Oslo og Bergen. Det var i 2008 at det ble bestemt at kursene skulle slås sammen. - Ja - det var nettopp noe jeg, som også selv gikk i Bergen, ville snakke med deg om. Hvordan det ble til at man nedla kurset i Bergen. Eller slo Bergen og Oslo sammen om man vil. Det var økonomiske forhold som gjorde det? - Ja, jeg har forstått det sånn. Jeg tror det handlet om at den store entusiasmen og søkermengden dabbet litt av. Oslo hadde en stor fordel når det gjelder kommunikasjon og transport. Det var også en veldig ekspansjon på Vika. Vi i Bergen, blant annet jeg, var litt undrende til det. Jeg tenkte jo at denne ekspansjonen i Oslo kunne gå på bekostning av at Bergen kunne fortsette. Men alt i alt var vel situasjonen slik at Instituttet måtte ta noen grep, og dette å slå sammen de to gruppeanalytiske kursene var antakelig en nødvendig utvikling. Bergenskurset har betydd veldig mye for denne regionen, mange i området begynte fordi kurset var i Bergen. Det har vært svært viktig her lokalt. Jeg tror det er færre fra Bergensområdet som søker utdanningen nå. Det er beklagelig hvis det stemmer. - Hvis vi går litt tilbake til starten din som lærer, blant annet det faktum at du er kvinne, i et miljø som vel neppe var særlig kvinnedominert på den tid. Hvordan opplevde du det? - Gruppeutdanningen ble i første omgang drevet med støtte av Legeforeningen. Det medførte at det var en stor overvekt av psykiatere. På det tidspunktet var mannlige psykiatere generelt i flertall, om ikke i så stor grad som i legegruppen generelt. Dette gjenspeilte seg på gruppekurset, der det var stor overvekt av menn. Jeg husker ikke tallene, det skulle vært interessant å visst hvor stor kvinneandelen var de første årene. 22

23 - Var dette noe dere kjente noe på? - Når det er overvekt av menn blir miljøet annerledes enn når det er overvekt av kvinner, slik som det er nå innen gruppemiljøet. Jeg synes det er vanskelig nå i ettertid å sette fingeren på hva dette var. Som lege fra min generasjon var jeg vant med å være i mannsdominerte miljøer, fra reallinja på gymnaset, i studiet og i yrket. Samtidig er jo ikke terapimiljøene de mest machopregede. Men det er nok en del maktfaktorer som preges av kjønnsbalansen, og mange subtile forhold som blir ulike i et mannsdominert miljø i forhold til miljøer med overvekt av kvinner. Særlig på nittitallet lå det i tiden at man var opptatt av forskjeller mellom menn og kvinner. Fokuset endret seg også innen kvinnebevegelsene, fra fokus på likhet til å ha fokus på ulikheter og kreve anerkjennelse for ulikhetene. Menn fra Mars og kvinner fra Venus slike uttrykk dukket stadig opp i alle medier. En god del psykoanalytisk klinikk og forskning tok også for seg forskjeller mellom gutter og jenter, menn og kvinner, og jeg leste i disse årene mye av denne typen litteratur og syntes jeg kjente godt igjen det som ble beskrevet, både personlig og i forhold til pasientarbeid. Vi ser jo stadig disse ulikhetene innen gruppeterapien, i kampen om å etablere kjønnsbalanserte grupper for eksempel, og gjerne i hvordan menn og kvinner forholder seg ulikt i gruppeterapi situasjonen. - Hva tror du blir annerledes på bakgrunn av dette, hvis det er mulig å si noe om det? - Jeg er litt redd for at det blir stereotyper, når man skal svare på slike spørsmål Men når en driver kjønnsblandet gruppeterapi, opplever en at det gjennomgående er forskjeller. Menn vil ofte tenke gjennom en problemstilling og så komme med det man har tenkt seg frem til. Mens kvinner har det mer sånn at de tenker mens de snakker. Men det er selvsagt individuelle forskjeller her. Jeg har skrevet en liten artikkel i Matrix om en ren kvinnegruppe jeg hadde. Jeg hadde lyst å fortelle om disse kvinnene, hvordan de strevde med livene sine, og hvordan det kanskje var lettere for dem å arbeide med en del problemstillinger i en ren kvinnegruppe. Men samtidig gikk de nok glipp av noe som en blandet gruppe ville gi. - Er det noe ellers spesielt som kommer til deg når du tenker tilbake på oppstarten og utviklingen av IGA? 23

24 - Det har vært veldig spennende å være med på utdanningsprogrammet. Det har vært en veldig viktig faglig og personlig del av livet mitt. Jeg har fått mange gode venner der. Jeg har investert mye i det, det har vært slitsomt men jeg har fått mye igjen. Det å være lærer, være med både som terapeut og veileder, det er en flott anledning til å anvende det man kan og være behjelpelig med de prosessene som oppstår. For meg har det vært veldig viktig å kunne fordype meg. Jeg håper at utdanningen som den er i dag, blir ivaretatt. 3-5 år er en god ramme for en terapi. Folk må få muligheten for å gå så lenge som 5 år. At man holder på fordypningsbiten. Utvikling tar tid, det er viktig å huske det. - Den utvikling vi nå seer i tiden, hvor man går mer mot det spesialiserte, behandlingsopplegg med større grad av fokusert behandling, mister man noe, tenker du? - Jeg tror litt begge deler. Man må gi fagfolk det de trenger. Det er ikke sikkert det går an å holde folk i uendelige utdannelsesprosesser i vår tid. Vi er alle en funksjon av den tiden vi lever i, og det er veldig bra å kunne gi spesialiserte tilbud. Men det å få mulighet til å være lenge i en prosess, spesielt i den del som går på terapien, det er også veldig viktig. All min erfaring viser at det er sjeldent at kjappe løsninger er så effektive som man håper de skal være. Men samtidig er det sånn, at unge mennesker som skal begynne nå, kanskje har et annet utgangspunkt. Samfunnet endrer seg hele tiden, og man må følge med tiden. Kanskje det kan komme motreaksjoner i samfunnet på all denne kjappheten, det vil alltid komme reaksjoner på nye ting. Men man må være villig til å utvikle seg. Men man må også være villig til å holde på noe. På det som er bra. Institutt for Psykoterapi, som driver landsdekkende psykoterapiutdanninger for psykologer og psykiatere, er et eksempel på en terapiinstitusjon som har holdt ut og holdt i det lange løp - fra 1962 faktisk - men som samtidig følger med i tiden. De reiser rundt i landet og er opptatt av distriktspolitikk. Å være landsdekkende har også vært en kongstanke også for IGA, og weekendmodellen har gjort dette mulig. Og IGA har også holdt ut lenge det er mange år siden 1984 nå.. Vi blir sittende ettertenksomme, Anne Margrethe og jeg Jeg tror vi begge kjenner på mange av de følelser som kommer tilbake med minnene vi har hver især. Anne Margrethe med hele sin historie som 24