M A R S K R. 5 0, - H A L v p A R t E N g å R t I L S E L g E R.ERLIK.NO 1 WWW

Transkript

1 MARS 2012 kr.50,- Halvparten går til SELGER 1

2 Vår natt Biler cruiser sakte rundt i regnfullt vær. sammen i hverandre Ingen vet hva som skjer i morgen Så bare vær... Kom,fortell om deg selv Vær ikke blyg. Du er min gjest nå, Så gleden den er min. Og alt det du vet, er alt jeg vil vite. Vi kan sitte her og nippe lett til vin Mens vi slår i hjel litt tid Vår natt er ubeskrivelig Passe uhøytidelig Som hvit luft er... Helt stille Vi lytter til lyden av natt Det kunne vært vi som Gikk der ute alene, Men ikke i kveld For vi er heldige vi er åpne Vår natt er ubeskrivelig. Passe uhøytidelig Som hvit luft er Av Christina Jacobsen 2 3 Foto: Foto: Dimitri Koutsomytis Dimitri Koutsomytis

3 w w w. e r l i k. n o Redaksjonen: Jøgen Rogne, Anne Berit Nomerstad, Tor-Inge Martinsen, Dimitri Koutsomytis, Kari Bu, Mona Eieland, Tommas Leikvangmoen, Anlov P. Mathiesen. Bidragsytere, tekst: Maria Carmen B. Øyhovden, Christian Lysvåg, Olav, Asle Toje, Petter. Bidragsytere, visuelt: Gry Traaen, Asle Toje. =Innlandet Utgiver: Stiftelsen Erlik Ansvarlig Redaktør: Anlov P. Mathiesen Kreativ Leder: Dimitri Koutsomytis Kulturredaktør: Kari Bu anlov@erlik.no dimitri@erlik.no kari@erlik.no innhold 6) Verdighet på gateplan 8) Velkommen 10) Værestedet Arbeideren 12) Kjære nye magasinselgere 14) Bollemesterne langs E6 18) Ti ting 19) Kulturfjes: Jon Bing 20) Odd Børretzen 28) Karibua: Business med mening 30) Flukten fra Gud 32) Narconon livsforbedring 38) Selgerne Svarer 40) Romtiden: Tåke 46) Barnestemmer 48) Kryssord 50) Quiz Forside: Dimitri Koutsomytis Modell: Odd Børretzen Trykk: Grøset Distribusjon: Camilla Svingen Administrasjon: Vera Delmark Hovden camilla@erlik.no vera@erlik.no Stiftelsen Erlik utgir =Innlandet, =Oslo, =Østfold,, =Vestfold og =Drammen. Vi er også medlemmer av den internasjonale gateavisbevegelsen (INSP), og samarbeider med Virkelig (Tromsø), Megafon (Bergen), Sorgenfri (Trondheim), Asfalt (Stavanger) og Ekko (Bodø). =Innlandet gavekonto: Kontakt Besøksadresse: Værestedet Arbeideren Grønnegata Hamar Postadresse: Stiftelsen Erlik / =Innlandet Skippergata Oslo E-post: post@erlik.no Hjemmeside: Organisasjonsnummer: Telefon salgslokalet: Telefon administrasjon og redaksjon: Faks: Kjøp kun magasinet av selgere med =Innlandet-kort. Alle kjøp skal skje kontant på gata, og det er ikke mulig å abonnere. Da jeg var innom London på 90-tallet handlet det mest om fotball, pub-besøk og boksjapper i Charing Cross Road. Også kjøpte jeg alltid gatemagasinet The Big Issue av en litt sliten selger ved en av undergrunnsstasjonene. Selgerkorpset var hjemløse, og kunne på denne måten skaffe seg en inntekt på anstendig vis. Gatemagasinkonseptet spredte seg etter hvert i Europa. I 2005 landet prosjektet i Norge: =Oslo. Magasinet ble umiddelbart en kjempesuksess. Verken mer eller mindre. Folk i en vanskelig livssituasjon uten bopel, med rusproblemer solgte =Oslo i travle handlegater. Halvparten av de femti kronene magasinet kostet beholdt selgeren. Genialt. Enkelt. Verdig. Med engasjerende tekster, kresne bilder og en gjennomarbeidet layout har =Oslo hele veien vært et kvalitetsprodukt. I mars 2008 samlet vi oss rundt et bord på Værestedet Arbeideren på Hamar. Pulverkaffe og Pepita-kjeks. Utfordring: Å lage et gatemagasin på Hamar. Resultatet ble Tett På, et dugnadsprosjekt basert på lokale krefter og solgt på gata av folk med rusproblemer etter modell fra =Oslo. Mottakelsen var overveldende. Førsteutgaven trykket i 3000 eksemplarer ble revet bort på to små uker. Med vårt syvende og siste nummer, utgitt i desember 2011, solgte vi totalt magasiner. «Genialt. Enkelt. Verdig.» Det skal innrømmes at frivilligheten har sine begrensninger i forhold til et så vidt krevende prosjekt. Vi valgte å søke kontakt med =Oslo for å sjekke mulighetene for et samarbeid som kunne sikre større forutsigbarhet og bærekraft i prosjektet. Og vårt behov matchet 100 prosent =Oslos utviklingsplaner. Derfor: =Innlandet. =Innlandet er forankret redaksjonelt og distribusjonsmessig i de tre Mjøsbyene Lillehammer, Gjøvik og Hamar. Målet vårt er å lage et gatemagasin med sterk regional profil samtidig som vi kan trekke veksler på =Oslos ressurser og erfaringer. Slik når vi to viktige mål: At flere mennesker med rusproblemer i Innlandet kan tjene ærlige penger gjennom magasinsalg. Det viktigste med =Innlandet er likevel dette: Et tiltak som skaper møter mellom «dem» og «oss», mellom selger og kjøper, mellom folk som sliter i hverdagen og oss som klarer oss sånn noenlunde. Gatemagasinet er bropilarer som leder oss over fordommene. Velkommen til =Innlandet! Tor-Inge Martinsen, redaksjonen 4 5

4 Lykke til Gratulerer med det aller første gatemagasinet =Innlandet! Jeg håper og tror at dere som står i forreste rekke og selger magasinet vil møte nysgjerrighet, varme og forståelse blant våre innbyggere i innlandet. Det er en god og helhetlig tanke bak opprettelsen av magasinet, der vanskeligstilte selger bladet, og beholder halvparten av utsalgsprisen selv. I tillegg har magasinet et innhold en blir klokere av. Jeg har jobbet mye i Oslo, og har derfor kjøpt Norges første gatemagasin =Oslo mange ganger. Et veldig bra magasin med artikler til ettertanke. Nå får vi vår egen utgave i Innlandet, og jeg ønsker dere lykke til med konseptet! Det handler om verdighet. Espen Granberg Johnsen, Ordfører i Lillehammer Foto: Kirsti Hovde Jeg vil få gratulere dere med lanseringen av det nye gatemagasinet =Innlandet. På Hamar har vi allerede kunnet følge dere både gjennom magasinet Tett På, og ikke minst gjennom det personlige møte vi har hatt med hver enkelt som er ute for å selge det. At vi lever i «verdens rikeste land», er nærmest blitt en klisje som brukes hver gang vi ikke får alt det vi ønsker oss. Gatemagasinet og dere som selger det, gir oss nyttige korreksjoner i forhold til å se at det ikke er alle i Norge som nødvendigvis opplever å leve i verdens rikeste land. Inntrykk gjør det at nettopp dere gjennom denne utgivelsen, gjennom innhold og distribusjonsmåte, formidler kunnskap til leserne om saker som påvirker livene til de som lever på gata, og samtidig gir dem muligheter til egen fortjeneste. Jeg synes magasinet er et godt bidrag til å skape oppmerksomhet og forståelse for deler av samfunnet vårt som for mange kan virke både fjernt og kanskje litt skummelt. Jeg ønsker dere alle lykke til med videre arbeid. Morten Aspeli. Ordfører i Hamar 6 7

5 Rusomsorg i sentrum Alle får en klem når de kommer inn på værestedet Arbeideren i Hamar. Her får brukerne hvile, stell og omsorg. Tekst: Maria Carmen B. Øyhovden Foto: Dimitri Koutsomytis dimitri@erlik.no Før var Arbeideren en gammel, mørk kafé. Stedet ble kjøpt opp av Kirkens Sosialtjeneste i De pusset opp bygården, og har nå tilbud til rusmisbrukere i Hamar-området. Her deles det ut rent brukerutstyr, mat og alle får hjelp til det meste. Omsorg og verdighet settes høyt. Værestedet holder til i Hamar sentrum, og det er opp mot 40 til 50 folk innom hver dag. I første etasje er er værestedet med helsestasjon. Andre etasje brukes av organisasjoner. I tredje etasje er det innredet to leiligheter til akutt overnatting for bostedsløse. Stedet distribuerte også Hamars første gatemagasin Tett På, som startet for om lag tre år siden. Dette kom ut to ganger i året og ble tatt godt i mot av hamarsingene. Magasinet du leser nå distribueres fra samme sted. Anita Olafsen Nordhagen er en av de som er fast ansatt på værestedet Arbeideren. Hun har blant annet ansvar for distribusjonen av magasinene. Jeg er spent på hvordan det skal foregå. Det er selgerne også. Vi har noen faste som virkelig er storselgere. Da Tett På-magasinet startet opp, var selgerne fornøyde og syns kjøperne var veldig hyggelige. Av og til fikk de også mer penger. Det ble de overraska over. Magasinet ble tatt veldig godt i mot. En av selgerne her satte seg mål om ting hun skulle kjøpe seg. Blant annet fikk hun kjøpt seg nytt kjøleskap ved hjelp av magasinsalget, sier Anita. Det er tre faste ansatte på værestedet Arbeideren. Ellers er det mange frivillige. Til sammen er det om lag tjue personer som jobber der. Stedet er stort, og innholder kantine, et stillerom, et røykerom og et annet rom der de som vil kan slenge seg på en sofa for å hvile. Hver onsdag er det en pastor innom som prater med de som ønsker det. Det er også en sykepleier der fire dager i uka. Vi har aktive rusavhengige som kommer hit. Det er et lavterskeltilbud. De får servert mat fra klokken elleve til tre hver dag. Ellers følger vi dem til lege, tannlege og hjelper dem med det vi kan. De får også dusje og vaske klær her. Og så klipper vi dem. Jeg er ikke frisør, men! Det går da ganske greit, ler Anita. I tillegg til å hjelpe brukerne arrangeres en aktivitetskveld hver torsdag. Det kaller vi for strikkekvelder. Forrige gang var det ei som lagde drømmefangere. Det er innmari koselig, og vi skal fortsette med det fremover, fordi det er veldig populært. Det blir en helt annen setting, fordi vi ikke jobber. Da er vi her frivillig, og det blir noe helt annet. Anita tror det er veldig viktig med et slikt værested i byen. Det er tydelig når vi har besøk av 40 til 50 mennesker hver dag. Og det er ikke de samme som kommer hver gang. Morten er en som ofte er innom Arbeideren. Han er veldig fornøyd med værestedets tilbud. Det er helt eksepsjonelt. Hvis dette stedet ble borte, hadde det blitt mye sorg blant folk, tror jeg. Her får de som trenger det utrolig mye hjelp. Hjelp med lege, NAV eller med bolig. Du får faktisk hjelp til alt. Livskvaliteten til folk har steget bare på grunn av den plassen her. Det er ingen som mangler noe når de kommer hit, sier han. Dette er enestående. Sjefene gjør det så fint her, og de ansatte er helt fantastiske. Alle får en klem når de kommer inn. Brukerne kaller hun som er kjøkkenansvarlig for mor. Hun er så blid og flink. Dette er deres andre hjem. Mange er her hele dagen, sier Kerstin Nordås, som er frivillig. Morten understreker at det ikke bare er i åpningstiden folk for hjelp. Her stiller folk opp utenom arbeidstida, og nesten døgnet rundt, sier han. Vanlige folk kan være litt redde for brukere, men når man blir kjent med dem forstår man at man kunne vært i samme situasjon selv. Livet er tilfeldig, sier Kerstin. Brukere er vanlige mennesker som har vært uheldige. Jeg tror samfunnet kunne vært flinkere til ikke å dømme for fort. Gir man et smil til folk, får man et smil tilbake, sier Kerstin. Og om du er rusa når du kommer, så gjør ikke det noe, sier Morten. Vi treffer også en av Tett På-selgerne, Frode Inge. Du trenger egentlig ikke etternavnet, du kan bare skrive Trønder n. Alle vet hvem det er. Han forteller at folket som tidligere har kjøpt Tett På er positive. Det er ikke riktig alle som liker det, men de fleste gjør faktisk det. En god del forteller oss også historier. Mange har en bakgrunn selv, sier han. Trønder n er opptatt av at det er utrolig mange av magasinselgerne som fortjener respekt. Jeg er bare en kvarting av dem som virkelig står på for å selge magasinet. Mange av dem sliter, men likevel står dem der time ut og time inn. Han er positiv til at =Innlandet nå skal utgis månedlig. Det kan bare skape mer mangfold, det. Så det er kjempebra. Da er flere samla. Egentlig spiller det ingen rolle hvor man bor. Det tror jeg blir en kjempesuksess, for da får man kanskje litt videre spekter. Han forklarer at Arbeideren er et utrolig viktig springbrett for mange mennesker. Jeg kjenner en del som har kommet seg lenger takket være den omsorgen de har fått her. Mange har fått en springbrett herifra. Samtidig er det en del som kanskje ikke kommer seg lenger, men også de trenger noe verdifullt å være med på. Mange av dem klarer ikke være stabile nok. Er det noe man trenger hjelp til, backer man opp hverandre. Har du det fælt nok så sprekker du. Istedenfor å trigge at du har det fælt dagen lang, får du være med på noe positivt her. Ergo: du blir gladere til sinns. 8 9

6 Kjære nye magasinselger Først vil jeg si: det har vært veldig fint siden jeg først tok steget og ble magasinselger. I skrivende stund har jeg vært selger i tre uker. I dag kan jeg kjøpe meg mat, noe det faktisk er lenge siden sist jeg kunne. Nå vil jeg først fortelle litt om meg selv. Jeg er en glad gutt. Men når jeg ser meg tilbake, har jeg kasta bort mange verdifulle år. Jeg begynte å ruse meg da jeg var 11. I dag er jeg 22. I førsten var det bare gøy og moro. Så ble jeg 15 og skjønte at jeg slet med et rusproblem. Jeg fikk behandling da jeg var 19. Jeg har hatt sju eller åtte overdoser. Etter behandling ble jeg rusfri. Det varte lenge. Men så sprakk jeg på grunn av kjedsomhet. Jeg hadde ingen ting å gjøre, og sprakk så det smalt. I sommer veide jeg 20 kilo mer. Men nå har jeg rusa meg bort igjen. Da går man drastisk ned i vekt. Jeg er sliten, men optimistisk, fordi denne jobben gjør at jeg tenker nytt. Som selger av magasinet møter jeg nå mennesker som synes det er kjempebra at jeg har tatt grep. Kjøpere forteller litt om hvordan de selv har det. Enkelte jeg snakker med forteller at de selv har en sønn eller en datter som sliter. Men andre igjen bare titter forbi meg, later som jeg ikke eksisterer. Eller jeg får en kommentar om at jeg burde få meg en årntli jobb. Slike negative sitasjoner velger jeg å overse. Det er ingen vits i å starte en diskusjon, det er jo ikke derfor jeg står der og selger magasiner. Man må faktisk tåle noen stygge blikk. Man må tåle en stygg glose, litt overhøvling. Akkurat det er jo vi i gata vant med fra før. Siden jeg sprakk etter behandling, har jeg ikke klart å hente meg inn igjen. Drit. Vet du, familie er det beste jeg vet. Så det ønsker jeg meg. Men jeg har jo en del å ta tak i før jeg får den drømmen oppfylt. Før jeg begynte å selge magasiner var jeg helt på bånn. Jeg hadde ikke råd til noe, og hverdagen var en kamp for å overleve. Jeg hadde tenkt på å selge magasiner mange ganger før jeg begynte, men så ønsket jeg liksom ikke å falle så dypt. Siste utvei, tenkte jeg. Men nå ser jeg at jeg har tatt et skritt opp i stedet. Å selge magasiner er ikke å falle, men å klatre. Alternativet er jo å stjele og gjøre kriminelle handlinger. Som den sist registrerte selger av =Østfold har jeg lyst til å dele mine betraktninger med potensielle nye selgere av gatemagasinet, og kanskje gi noen råd. «Å selge magasiner er ikke å falle, men å klatre.» Jeg har ikke gjort et eneste hyss siden jeg begynte å selge magasiner. Det er en god følelse. Selv om jeg er helt fersk i jobben min har jeg noen råd til de som vurderer å begynne: Føl deg litt frem, ikke vær innpåsliten, vær høflig og si hei. Ser du en som virker interessert, kan du fortelle litt om magasinet, hva som er å lese ja, du må sette deg inn i hva magasinet inneholder. Overse drittkommentarer. Hold fokus på alle de positive menneskene, for det er flest av dem, nærmere 90 prosent positivitet. Helt klart. En erfaring jeg også har gjort, er at jeg nå ruser meg mindre! Før hadde jeg så mye tid til å ruse meg, og det spilte liksom ingen rolle hvor mye eller lite jeg brukte. Nå må jeg være skjerpa og klar, sånn at jeg gjør en god jobb. Lykke til! Hilsen Petter, selger i =Østfold 10 11

7 12 13 Foto: Dimitri Koutsomytis

8 Bollemesterne langs E6 Bensinstasjonen på Espa vil heller gå tom for bensin enn boller. I år satser de på å selge 1,5 millioner av dem. Tekst: Maria Carmen B. Øyhovden Foto: Dimitri Koutsomytis dimitri@erlik.no 14 15

9 Morten Støen er en av sjefene i det som kalles Bolleland. Shell-stasjonen ligger langs E6 i Stange kommune. Han begynte å jobbe på servicestasjonen på Espa i 1997 og har vært en av eierne siden Lenge kalte de bakverket sitt for hjemmelagde boller. Det var kundene selv som gjorde dem kjent, ved å kalle dem for Espa-bollene. På ett døgn selger stasjonen i snitt 4209 boller, og bakerovnen deres har kapasitet på 2000 boller i timen. Hvorfor akkurat boller? Vi måtte finne på noe som ingen andre hadde. Det var ingen som drev med det den gangen, og det var en enkel ting å begynne med. Vi kjøpte oss en liten hybelkomfyr, og etter hvert solgte vi boller om dagen. Det syns vi var kjempebra. Noen stasjoner selger omtrent det i dag, forteller Morten. Bollehysteriet begynte i Da solgte vi boller. Det syns vi var veldig bra på ett år. Men i år skal vi selge 1,5 millioner, så! De har nesten ikke gjort noe for å markedsføre bollene sine. Men i 2006 lagde Nrk Østlandssendingen en reportasje om Espa-bollene, som også ble sendt på Nrk-nyhetene. Dagen etter hadde vi nesten hundre prosent økning på salget. Da hadde vi fortsatt bare seks hybelkomfyrer. Vi måtte få tak i flere og endte opp med tolv. De pep hvert femte minutt, og da var det hektisk. Den riksdekkende sendinga hadde veldig mye å si for oss. Hva hadde skjedd hvis dere gikk tom for boller? Det tør jeg ikke tenke på. Det kæn itte skje! Det er bedre å gå tom for bensin enn boller. Vi har aldri vært helt tomme, men det har til tider hendt at vi har vært litt på etterskudd. Da blir det en panikksituasjon. Han legger ikke skjul på hvem som faktisk baker de berømte bollene. Det har lett for å bli damene! gliser Morten. Det er ikke til å stikke under en stol. Nå er vi totalt 37 ansatte og 11 arbeider her på fast tid. Det har bare blitt til at damene står bak her og baker. Den siste tida har stasjonen begynt å selge honningglass som de kjøper av en lokal birøkter fra Romedal. Dette har de også solgt mye av. Birøkteren begynner å gå tom for honning, ler Morten. Espa-bollene har et eget varemerke som de registrerte i Hva er hemmeligheten bak bollene? Det er vel ingen hemmelighet lenger. Det har nok «Det er titt og ofte noen kjente fjes. Kongefamilien var også mye innom før.» kommet frem nå. Vi tar dem opp dagen før og hever dem på kjøl i ett døgn. Og så pleier vi dem ekstra godt. Hvor viktig er bollesalget for dere? Det er det som viktigst. Det er mange bensinstasjoner i nærheten. Vi er sist på rekka, så hvis vi var lik alle andre tror jeg vi hadde slitt. Vi er helt klart størst når det gjelder butikkomsetning på bensinstasjoner i hele Norge. Men vi er små på drivstoff. Kan du si noe om omsetningen dere har i året? I fjor hadde vi 37 millioner kroner i butikkomsetning, og 37 millioner kroner i drivstoffomsetning. Det er rimelig unikt i bensinstasjonsbransjen. Det er vel ingen andre som er i nærheten av dette. Bare boller og kaffe selger vi for tolv millioner kroner i året. Bolleland har mye stamkunder, og fredag og søndag er de store dagene deres. Da stopper mange for å kjøpe boller. I tillegg kommer det ofte kjendiser innom. Det er blant annet mye regjeringsfolk som kommer. Ellers var begge Madcon-gutta her for noen uker siden. Det er titt og ofte noen kjente fjes. Kongefamilien var også mye innom før. I desember 2007 begynte utbyggingen av E6 fra Gardermoen til Kolomoen i Stange. E6 skal bygges til en firefelts vei med midtdeler. Dette kommer til å ramme servicestasjonen på Espa. Nå begynner dem å bygge i krysset her i april eller mai. Vi får håpe at alt går som det skal, og vi skal prøve å få en ferdigstilt stasjon i juli Det er usikkert om vi skal restaurere denne og pusse opp, eller om vi skal jevne den med jorda og bygge et nytt anlegg. Dere kommer i hvert fall til å fortsette? Ja, det skal vi! 16 17

10 in Ti romaner fra Mjøsbyene Vi presenterer noen gode historier fra Hamar, Gjøvik og Lillehammer i bokform. Tekst: Kari Bu kari@erlik.no Wenche-Britt Hagabakken: «Gjenopprettelse» Hovedpersonen Ester vender hjem til Hamar fordi faren er alvorlig syk. Hun kommer på sporet av en historie fra krigen, og skjønner hvorfor faren fikk et vanskelig forhold til alkohol. I løpet av noen intense uker ser hun mennesker fra oppveksten i et nytt lys. Jan Ove Ekeberg: «Kongedrapene» Her foregår handlingen på 1200-tallet, og Lillehammer heter Litlekaupang. Kongsbroren Sigurd Lavard Sverreson er hovedperson, og har sitt hovedsete på Storhove. Både fiktive og historiske personer kjemper om makt og ære i denne dramatiske fortellingen. Inga Sætre: «Fallteknikk» Dette er en tegneserieroman som har fått Brageprisen. Inga Sætre fra Brøttum forteller om Rakel som flytter hjemmefra for å gå på skole på Gjøvik. Der blir hun gravid, men hun er langt ifra klar for å få barn. Handlingen foregår i 1996, da forfatteren selv flyttet til Gjøvik. Edith Stensby Granberg: «Fellesnevneren» Forfatteren er født og oppvokst i Hedmark, og var 73 år da hun debuterte med denne krimromanen i En ung jente blir voldtatt og drept i Hamar. Kriminalsjef Gundersen og hans team får hendene fulle, og bedre blir det ikke når morderen slår til på nytt. Sigrid Undset: «Olav Audunssøn i Hestviken» Olav lever på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Han har sjelekvaler, og reiser til Hamar sammen med Ingunn for å ordne giftemål. Men alt har sin pris, og mørke krefter overtar Olavs sinn og gjerninger. Undset bodde på Lillehammer da hun skrev boka Mari Lange-Nielsen Svendsen: «Toten-Pøbler» Politimann Bjørn Viis bor i en blokk i Trondheimsveien på Gjøvik. Eksen hans bor på Raufoss, og persongalleriet må håndtere stadig nye lik. Utgangspunktet for boka er et hørespill som forfatteren skrev til Radio Toten. Boka kom i fjor og er en omarbeidet og utvidet versjon. Knut Faldbakken: «Turneren» Her blir vi kjent med overbetjent Jonfinn Valmann ved Hamar politikammer, som senere er med i flere krimbøker. Merkelig nok oppdager han at byens pensjonistmiljø er et erotisk ormebol. Etter en fest dør en pyntelig herre, og så blir et kvinnelik funnet mishandlet. Gerd Brantenberg: «Augusta og Bjørnstjerne» Dette er en biografisk roman om forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson og hans ungdomskjæreste. Bjørnson var en husvenn på Gjøvik gård, og tok inn her når han holdt foredrag i området. I porten kunne han stå og rope: «Champagne, Augusta, champagne!» Inga Siem: «Driften den røde, tanken den blå» Forfatteren er født på Gjøvik, og leseren får bli med både hit og til Lillehammer. Hovedpersonen Kjersti Hagen er lærer, men sloss mot seg selv og vil egentlig gi blaffen i alt og alle. Også her dukker det opp et lik. Romanen kom ut i 1985 og var forfatterens debut. 6 Dag Solstad: «Roman 1987» Hovedpersonen Fjor er gjennom flere jobber på Lillehammer i denne boka. Blant annet er han journalist i Dagningen og fabrikkarbeider ved Mesna Kartong. Den politiske «AKP»-generasjonen beskrives med humor. Romanen fikk Nordisk Råds Litteraturpris i

11 Voksent comeback En av våre mest folkekjære forfattere om selvtillit, fiasko, rødvin, døden og et aldri så lite comeback. Tekst: Mona Eieland Foto: Dimitri Odd Børretzen (85) åpner døra i sitt lille røde rede i Holmestrand på en, ikke overraskende, rolig og stillferdig måte. Til tross for en hverdag som i planlegging krever sin mann, tar han seg god tid. Vi blir møtt av klassiske perler som smyger seg ut av høyttalere i en velfylt bokhylle. Kunst, Spellemannspriser og utmerkelser pynter vegger og hyller, og en klokke tikker ettertenksomt i bakgrunnen. I takt med tiden, slik denne kunstneren i ord og uttrykk også er. Odd Børretzen. Når man møter en slik sprek mann i sitt seksogåttiende år blir man med en gang slått av hvor uforskammet godt han ser ut. Takk, det var snilt sagt, og ja, jeg har hørt det noen ganger. Jeg ser nok bedre ut enn det faktisk står til. Er det ikke fint her? Jeg liker å vaske og holde hjemmet i orden. Du skjønner, jeg er veldig redd for forfall, for det ser jeg på som et dårlig tegn. Forfaller ting rundt deg, forfaller du selv, konstaterer forfatteren med glimt i øyet, og loser oss til kjøkkenbordet. Han filosoferer litt rundt sin egen alder. Ja, jeg er ihvertfall gammel i antall år, men om man blir voksen av det? Vel, jo man gjør vel det, men det er forbløffende likt det å være yngre. Det skjer naturligvis noe med følelseslivet. Og noe med fysikken. Når den begynner å krangle forstår man at man begynner å bli gammel. Lenge trodde jeg ikke noe på det, men det er som min sønn har poengtert: før sa jeg hvis jeg dør, nå sier jeg når jeg dør. Det er en myte at kunstneren skriver tekster på blokka. Han har PC som flittig benyttes til tanker, refleksjoner, kåserier og sanger. Det er jo en glimrende skrivemaskin, som til og med har et arkiv. Og jeg kan også sende en mail, men «that s it». Det er mye jeg ikke kan, og jeg tror det er flere som føler det slik, men som ikke tør å innrømme det. Tenk hvor mye arbeid og tid som går med fordi man ikke vil vise at man ikke behersker alt, humrer den sjarmerende trebarnsfaren... Børretzen føler at han har hatt et rikt liv. Spennende i perioder, og til tider nervepirrende. Den økonomiske biten er alltid uforutsigbar når man vil leve av drømmen sin. Som kunstner og frilanser har det vært tider som har vært vanskelige. I perioder har man sovet litt dårlig, det går bra akkurat nå liksom, men hva når denne jobben er over? Noe «Forfaller ting rundt deg, forfaller du selv.» som har gjort meg ganske så kommersiell. Hvordan da? Man oppdager at man vil ha betaling for ting man gjør, og lager noe man vet er salgbart. Det har jo naturligvis også vært nødvendig, med tanke på at en har hatt en familie å forsørge. Da kreves det noen tiltak, ikke minst av en viss varighet, forklarer han. Det var illustratør han ville bli, den unge Børretzen. Samtidig som han fant ut at det var vanskelig å leve av det, fant han også ut han skrev bedre enn han tegnet. Jeg er velkjent for at jeg de siste 15 årene har holdt på med en slags avslutningsplan. Jeg tror forsåvidt at jeg aldri blir ferdig med den, men det blir heller ingen katastrofe om så ikke skjer. I dette arbeidet gjør han sine betraktninger. For eksempel var han tidlig klar over hva han ville bli når han ble stor, eller snarere, hva han ikke ville bli. Og det var? Nesten alt, kommer det kjapt mens han ler hjertelig. Jeg ville ha stor frihet, samtidig som jeg drev med noe jeg syntes var morsomt. Da tar man en sjanse, vet du, og jeg bekymret nok mine foreldre til tider. Da han var 20 år dro han til sjøs. Ikke for å bli sjømann, men for å se verden. Jeg har nok alltid fulgt mine drømmer, og har prøvd å karre meg igjennom tilværelsen med det jeg har elsket, noe som selvsagt kunne være litt vrient. Men det er godt å kjenne på det. Jeg ser på de dyktige musikerne jeg kjenner også, bare de har en spillejobb er de liksom utenfor all fare. Det er interessant. Ikke for det, de kan også ramle av lasset, men det ligger en stor verdi i det å holde på med 20 21

12 noe som er både morsomt og viktig. Hvorfor er det noen som detter av lasset tror du? Lang tenkepause. Det er nok mange grunner, men enkelt sagt kommer man vel ut for noe som tar knekken på tilværelsen. Hva tenker du om de som ramler utfor og blir rusavhengig? Jeg gjør meg få tanker. Jeg tenker jeg føler meg nesten som en rusavhengig selv. Jeg nyter min rødvin, tja, hver eneste dag, og vet at jeg ville savne det sterkt hvis jeg ikke gjorde det. Børretzen smiler i et ærlig svar og forklarer. Jeg er ikke engang skapdranker jeg. Her står karaffelen fremme, men jeg føler meg veldig trygg med det jeg nyter. Det er vanedannede, men jeg koser meg med et glass rødt eller tre. Jeg har nytt min rødvin i mange år, men det har nok seget litt på, med årene. Børretzen har bodd mange år i Frankrike, og fremhever landet som et spesielt sosialt land. Der er det billig vin, og helt vanlig med vin til de fleste måltider. Men tilbake til spørsmålet ditt. Jeg forstår at det kan skje, at man kan bli avhengig og ramle utfor. Jeg tenkte på det i forkant da dere skulle komme, svarer han med nøktern stemme. Så går han tilbake til barndommen. Jeg tror at jeg fikk en veldig gammeldags oppdragelse, særlig av min mor. Hun var fra landet, men flyttet til Oslo. Jeg tror hun aldri trivdes der, og hun var nok full av komplekser. Det førte til at vi ungene måtte være perfekte, noe som kunne være en belastning. For henne ville det være katastrofe hvis vi for eksempel skulle komme borti politiet, eller få alkoholproblemer. Hun ville nok nesten ta sin død av det, så da gjorde man ikke det. Så kampen for å beholde verdighet har Børretzen kjent på kroppen. Han mener det er stoltheten som holder en oppegående. Debuterte du seint med alkohol? Tja, eller nei. Ikke råseint. Det var vel i russetiden tenker jeg? Men da drakk man jo for å bli full, og det er noe helt annet. Det var jo også da man gjerne drakk seg full på lørdagskvelden. Men på den tiden brukte vi lite alkohol i Norge, og fremdeles er vi nok smådrikkende sammenlignet med andre land i Europa. Men hva med store skyggetall? Ja, de finnes helt sikkert. Jeg kjenner ikke så mye til det. Har du eksperimentert med andre ting? Nei. Jeg kjenner vel kanskje noen som tar seg en pinne i ny og ne, men... En pinne, altså alkohol? Du mener kanskje en «rev»? Se der, en rev ja. Jeg kjenner ikke engang til hva det heter. Er det noe du angrer på som du ikke har gjort? Det er det sikkert, men jeg har en god følelse av å ha hatt et rikt liv. Men kanskje vel så mye fortjent og flaks, tenker jeg. Jeg har vært glad i å reise, og har reist masse, helt ustrukturert. Børretzen smiler skjevt, og kommer med en innrømmelse. I april skal jeg på mitt første cruise! Tenk, noe jeg tidligere følte var som en slags karikatur av turisme. Vi flommer i land, hele gjengen, går i kø for å se et rådhus, kjedelige greier. Og kanskje 4500 mennesker som liksom skal spise samtidig. Den reiseglade mannen ble forbauset over at han selv plutselig hadde lyst til dette. Men nå skal det sies, det er et lite elvecruise på Donau, og her er det vel ikke plass til mer enn mennesker, og siden jeg er litt dårlig i gangen for tiden etter et lårhalsbrudd passer dette for meg. Akkurat nå. Han har alltid vært glad i sjø og hav, denne fine mannen. Båtvant på ulike skrog, men det var allikevel seilbåten som kapret hans hjerte. Jeg har fortsatt seilbåt. Den ligger på land nærmere Tønsberg. Saken nå er at jeg merket i fjor sommer at jeg ikke lenger tør å seile alene. Var det trist? Ja. Og litt sjokkartet. Men heldigvis har jeg en ivrig seiler av en sønn som har overtatt, og jeg kan når som helst være med. Som gjest eller matros? Ha ha, å nei du, jeg er fortsatt kaptein, svarer kapteinen. Priser og nominasjoner. Holmestrandbeboeren har høstet mange gode ord og anerkjennelse gjennom årenes løp. Selv tenker han noe sjenert at det beror på høy alder. Er det en pris som betyr noe ekstra for deg? Ja da. Med tanke på Spellemannsprisen jeg har fått noen ganger, er nok dette en pris man får bare man selger mange nok skiver. For meg er ikke det nødvendigvis et kvalitetsstempel. Jeg må innrømme at en av de fineste for meg har vært Nøffs Ærespris, en pris oppkalt etter Nasse Nøff, fordi han er snill. Selv om jeg også følte meg litt bondefanget. Nei da, det var jo bare hyggelig. Men bondefanget fordi jeg vant kroner, som man da skulle gi bort til et veldedig formål, og i tillegg gi en gratis konsert. Men he he det var veldig koselig, og jeg mottok noen veldig gode ord og anerkjennelse for mine tekster. På spørsmål om hva som er hans beste egenskap er han svært tilbakeholden. Ydmyk? Tja. Kanskje det? I den grad det er en god egenskap? Jeg har nok masse av det, men det kan jo også fort bli en belastning. Jeg innrømmer jeg har forbausende lite selvtil- «Før sa jeg hvis jeg dør, nå sier jeg når jeg dør.» 22 23

13 ODD BØRRETZEN Født på Fister, ved Stavanger Oppvokst på Grorud i Oslo Forfatter, illustratør, sanger og oversetter Prisbelønnet blant annet med 7 Spelemannspriser Debuterte med barneboka Byen som laget Brannbil i 1959 lit, og har man det, pluss mye prestasjonsangst, kan man fort bli lammet. Da stryker jeg ut alt jeg har skrevet og begynner på nytt. Rådfører du deg ikke med andre når du føler det slik? Nei. Jeg går for magefølelsen, og vet utmerket godt selv når en tekst ikke er bra nok. Har du befunnet deg i en situasjon hvor du skulle ønske det store hullet i gulvet åpnet seg? Ja. Og da skal vi tilbake til den tiden Fred. Olsen drev fergene fra Oslo til Kiel, hvor en storartet forestilling skulle finne sted på veien over. Jeg tok med familien til Frankrike, og da gjorde jeg noe jeg aldri har gjort hverken før eller siden. Jeg ringte Olsen og lurte på om han trengte et lite underholdningsinnslag på båten. Det gjorde han. Vi halte i land en kontrakt som ga oss fri reise tur-retur, og mat til oss alle sammen. En meget pen lønn på den tiden. Og så? Det ble meg og en liten tegnestiftaktig mikrofon på dansegulvet. Ikke noe komp, og da det småbrisne publikumet hørte at jeg begynte, kjente jeg med en gang at dette ikke ville bli noen suksess. De mumlet, og en fyr spurte ganske så tidlig, «er u ferdig snart eller?» Ja, de syns jeg var gørr kjedelig, og det kan jeg jo forstå. En førsteklasses fiasko, og nei, jeg kan ikke huske noen autografjegere etter forestillingen, forteller Børretzen med stor selvironi. Med årene har forfatteren erfart at sorg og gleder gjerne går hånd i hånd. Sorg har han selv hatt i livet. De vanlige tingene. Når man blir så gammel som meg opplever man jo at man mister mange langs veien. Tror du på et liv etter døden? Nei. Men nå kan jeg fortelle jeg døde faktisk en gang på et sykehus, svarer han. Børretzen minnes den store kreftoperasjonen han gjennomgikk for cirka 15 år siden. Den var meget komplisert og svært belastende. Noen ganger er jeg ikke selv sikker på om det er sant eller ikke. Jeg var jo veldig neddopet av morfin etter operasjonen, og det er en veldig rar historie, mimrer han med tankefullt blikk. Børretzen forteller den utrolige opplevelsen fra sykesengen. Han befant seg naken på et vått svaberg. Kravlende opp på det svarte fjellet, mens han visste at han døde. Men så dukket det opp en person ved siden av meg, som sa, «det er ikke noe å bry seg om, for nå skal jeg overta.» Vel, så fortsatte jeg vel å være død til neste morgen tenker jeg, og da jeg våknet husket jeg øyeblikkelig at «jeg er jo død, nå er jeg en annen.» Nå kan det høres ut som dette er noe jeg finner på, men det er aldeles sant, konstaterer han og fortsetter. Jeg var spent på hva pleiersken ville si da hun så meg, men hun kjente igjen klokka mi og mente jeg var den samme. Jeg ringte kona mi, for jeg følte jeg måtte fortelle henne at noe hadde skjedd at hun nå var gift med en helt annen. Kona kjente ham igjen, og opplevelsen ble til et rart minne. Men da ekteparet tilfeldigvis så en film et par år senere, fikk han seg en tankevekker. Det var ingen storslagen greie, men filmen handlet om en kreftpasient som døde. Pasienten hadde akkurat den samme drømmen som jeg hadde, klamrende og klatrende på et svaberg. Jeg tenkte at filmskaperen måtte ha opplevd dette selv, det var veldig likt og veldig rart. Jeg har nok brukt noen tanker på denne episoden med jevne mellomrom. Og kona mi var så snill og lot som hun trodde meg, slik de gjør med gærninger, sier han og ler høyt. Det avsluttende langtidsprosjektet hans er han litt lei av å snakke om. Men det jeg kan fortelle er at jeg har plan om et lite comeback snart som jeg nå driver og forbereder, sier han med varm entusiasme. Veldig spennende. Jeg har med meg to dyktige musikere jeg kjenner forresten bare dyktige musikere. Vi vil ha flere konserter, og det er allerede booket et par i et lite lokale i Bergen, sånn for å teste liksom. Jeg har da altså en 20 prosent manager som er en dyktig selger, og han er god på å selge meg inn. Hva slags forestilling blir det? Målet er å snekre sammen en forestilling rundt gamle tekster, som nå vil fremstå i en ny forpakning. Jeg gleder meg veldig. Selv om Børretzen er gammel i år, føler han at han har sluppet billig unna det som kan følge med alderdommen. Og han føler seg langt fra ensom. For det første er jeg ikke mye alene. Dessuten liker jeg meg godt i eget selskap. Det har nok også sammenheng med at man har noe man ønsker å få gjort, og være engasjert. Det er det dessverre ikke så mange som har. Har du mange venner? Ikke mange, men noen. De fleste på min alder er døde. Har du bestemt deg for hvor gammel du skal bli? Nei, jeg får nok se det litt an, avslutter han. Med et skøyeraktig, ungdommelig smil

14 Gata inntar scenen En av våre fremste regissører har laget teater av Norges første gatemagasin. =Oslo-selgernes tekster inspirerer både Petter Næss og skuespillerne ved Det Norske Teatret. Tekst: Kari Bu Foto: Gry Traaen Vi husker ham best i dress og sløyfe på den røde løperen i Hollywood. Petter Næss regisserte den Oscarnominerte filmen «Elling». Både før og siden har han tatt tak i outsidere, og gjort dem lettere å identifisere seg med. Nå har han lest alle årganger av =Oslo. Selgernes tekster er blitt teater, men du får ikke se sløve typer med sprøyte og boblejakke. Teaterstykket går bak klisjeer om rusavhengige, og viser hva de tenker. Vi bruker tekstene slik de er skrevet, i størst mulig grad. De er klipt sammen, og iblant oppstår dialog og relasjoner, sier regissøren. Ved å leste alt dette, fikk jeg bekreftet min antakelse: Mennesker er i bunn og grunn veldig like. Det er måten vi gjennomfører ting på som er forskjellig. Vi prøver å dekke de samme behovene på ulike måter. Har du selv prøvd å dekke behov med ulovlige rusmidler? Absolutt. Som åring i Bærum handlet det meste om å skaffe hasj, mekke hasj og røyke hasj. Selve rusen var ikke så viktig for meg, jeg likte den bare en gang eller to. Men det var dette vi drev med, og det som ga oss felles opplevelser. Det var et liv fullt av spenning og tilhørighet. Vi søkte vel sammen i trass. Visse hendelser gjorde meg sint på faren min. Selv om foreldrene mine var glade i meg, følte jeg at jeg hørte til i noe annet. Jeg levde et dobbeltliv, var høflig der det trengtes og bajas der det var normen. Men jeg ble aldri rusavhengig, og tror ikke jeg har det i meg. Stykket handler ikke bare om de avhengige. Kongen er også med, fordi han har vist omtanke for Erlik-selgerne. I 2010 møtte han tidligere barnehjemsgutt Christer på Slottet, og nå møtes de igjen som karakterer på teatret. Men skuespillerne har ikke fått tildelt hver sin rolle. De er anonymt kledd og veksler mellom ulike fortellerroller. Når vi møter dem, er det likevel tydelig hvem av de to mannlige som skal spille kong Harald. Jan Grønli ligner noe mer enn Nicolai Cleve Broch. De kvinnelige skuespillerne er Heidi Gjermundsen Broch, Silje Storstein og Marianne Krogh. Kongen setter agendaen for de ulike bolkene i stykket, sier Nicolai. Det blir et jovialt møte mellom kongen og Christer, sier Jan. Hadde alle visst hvordan det var å være rusavhengig, ville de sett annerledes på dem som er det, mener kongen. Nicolai tror publikum vil bli overrasket. =Oslo-selgernes tanker kan være lystigere enn de triste skjebnene vi ofte hører om. Stykket er slett ikke fritt for humor. Regissøren er overrasket over hvilket overskudd som tross alt fins i rusmiljøet. Det er mye energi og vitalitet, og det er vi opptatt av. Jeg er imponert over hvor godt folk klarer seg selv om de sover på gata. Jeg sover i en «Kongen setter agendaen for de ulike bolkene i stykket.» god seng med dyne, og likevel er jeg stuptrøtt hver morgen. Ser du noen likheter mellom Erlik-selgerne og Ellingfiguren? Mange ble overrasket over all humoren i Elling-filmene, og at de kjente seg så godt igjen i ham. Det ønsker jeg her også; at folk tenker at det kunne vært dem. Vi viser øyeblikk som alle har opplevd. Det handler om lengsel, tilhørighet, tap og et vanskelig forhold til omgivelsene. Jeg prøver ikke å blankskure de rusavhengige, bare å løfte dem ut av klisjeene. Da oppleves tekstene mer allmenne. Når jeg møter disse menneskene, snakker de ofte om vanlige ting. Ikke om hvor jævlig de har det. I tekstene beskriver de mange fine øyeblikk, ikke minst naturopplevelser. Det er viktig for meg å ikke synes synd på dem. Jeg kan føle medlidenhet, respekt eller sorg, men å synes synd på blir å sette opp et skille mellom oss og dem. Det er synd på alle mennesker, på en eller annen måte. Jeg er mer opptatt av likheten enn av forskjellene. I jula hørte jeg et par på radio som hadde flyttet til Finnskogene for å prøve å leve rusfritt. De var veldig opptatt av hvordan naboene så på dem. Den store utfordringen var å bli akseptert av omgivelsene. Livet på gata er det de kan. A4-livet er det de tror vi andre kan. Vi andre er vi som drikker alkohol. Petter har tenkt mye på hvor aktivt de fleste gjør det. Samfunnets aksept for rus er veldig rigid og styrt av holdninger vi er vokst opp med. I dokumentarfilmen «Varmere dager» så jeg =Osloselgere sitte i et portrom på nyttårsaften. De glante på fylla rundt seg. En mann i dress og hvit skjorte hadde falt, og kom seg ikke på beina igjen. Vi er mange som går på fylla, har glede av det og blir dårlige etterpå. For meg er det utrolig 26 27

15 viktig å ikke bli alkoholiker. Da må jeg jo slutte å drikke, og det har jeg ikke lyst til. Det ville vært et stort tap. Jeg har alltid vært livredd for heroin, amfetamin, GHB, crack... Du dytter noe inn i kroppen som plutselig kan få livsvarige konsekvenser. Heldigvis har jeg alltid hatt en sperre på det. Hasj var noe annet, det gikk liksom ut av kroppen igjen. Mange som bruker heroin sier at det er fantastisk, bortsett fra at det ødelegger livet ditt. De fleste skulle vel ønske de klarte seg uten. Heroin tar mye av psykiske problemer, som angst. Erstatningsmedisin, som metadon og Subutex, tar toppene og bunnene. Men vi mennesker vil jo ha toppene. Da får vi gjerne bunnene på kjøpet. Han grubler over hva som ville skjedd om de som jager etter stoff og husly plutselig satt hjemme i en skinnsofa med mat i kjøleskapet. Ville de kjedet seg? Hvorfor er det så vanskelig å slutte med dop? Jeg møtte en dame som hadde vært rusfri gjennom 45 dager i fengsel. Da hun kom ut igjen, sto noen klare med et nytt skudd til henne. Tenk om det sto noen fra hjelpeapparatet der isteden? Noen som kunne lose henne forbi Ila hybelhus, og inn i et annet miljø? Hun kjenner ingen utenfor rusmiljøet. De fleste som kommer ut av fengsel eller behandling havner på hybelhus sammen med 80 personer i tung rus. Det virker som om en del midler brukes feil. Det er også åpenbart at oppfølgingen er for lite individuell. Regissøren nøler litt med å gjøre staten ansvarlig for all oppfølging, særlig av de yngre. Ofte leser vi om unge det går galt med. Hvor var helsevesenet, barnevernet, skolen og politiet? spørres det. Ingen spør hvor foreldrene var. Der tror jeg systemet har gjort seg selv en bjørnetjeneste. Skolen har fått et enormt ansvar for å følge opp barn til og med tiende klasse. Lærere skal melde og rapportere. Foreldre blir nærmest fratatt ansvaret, og blir sure når skolen ikke har fanget opp problemer. Institusjonen foreldre burde bli mer ansvarliggjort. Petter har selv to barn på 10 og 17 år. Han har nok med å lære seg nye SMS-ord, og vet ikke hva han ville gjort som far til noen med rusproblemer. Jeg ser for meg at jeg bare holder rundt mennesket og ikke slipper før det går over. Men det kan jo ta hele livet. Narkotikapolitikk er et veldig vanskelig tema. I det ene øyeblikket kan man ønske at de fikk utdelt heroin. I det neste tenker man at det virker ulikt på hvert individ. Jeg er nysgjerrig på hvorfor det går som det går med folk. Jeg lurer på hva jeg kunne gjort for å hanke inn igjen venner som har sklidd ut. =Oslo-selger «Samfunnets aksept for rus er veldig rigid.» Dagfrid sa en gang: «Alle tror at narkomane er redde for å dø, men det vi er redde for er å leve». Stykket benytter også tekster som ikke er skrevet av selgere, men som har stått i bladet. I bakgrunnen får vi se bilder av =Oslos fotograf, Dimitri Koutsomytis, og videosnutter. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden. Det gir en følelse av rastløshet, mener regissøren. Disse menneskene hviler aldri helt. Legger de seg ned et sted, vekkes de av en vekter og må flytte seg. En historie handler om en gjeng som okkuperer et hus i jula. Strømmen er tatt, de har mistet alt og brent ned naboens garasje til ved. Til slutt ringer det på døra. Det er en reporter fra media som kommer med julemat og vin. Slike eventyrlige historier fra virkeligheten fant jeg mange av i magasinet. Her var det egentlig tolv personer, men i stykket er de blitt fem. Når gjengen fikk i gang aggregatet sitt, slo de på TV og så «Flåklypa Grand Prix». Det ble en varm stund. De fem skuespillerne kjenner godt til gatemagasinet fra før. Klart jeg kjøper bladet, jeg er jo en middelaldrende dame. Er det ikke de som kjøper det? spør Marianne Krogh. Hun og kollegene er spent på hvordan publikum vil ta imot stykket; på nynorsk og uten heroinstemmer. I utgangspunktet var det altfor mye tekst til forestillingen, og det var vanskelig å velge bort. Hver historie kunne vært et stykke i seg selv, mener regissøren. Jeg har sydd det hele rundt dialogen mellom kongen og barnehjemsgutten. De er innom mange temaer som vi belyser med andre tekster, avslutter han. FAKTA =OSLO vises på Det Norske Teatret fra 2. mars Petter Næss har regissert stykket og omarbeidet tekster fra magasinet. En del av inntektene går til =Oslo, og kommer selgerne til gode. Billetter:

16 Hva mener små og store barn om fengselstraff? Tekst: Mona Eieland En fengselsstraff kan nok ikke være det beste, men det er en fin lærepenge for de som har gjort noe skikkelig galt. Adrian, 13 år Da kommer de seg aldri ut av fengselet igjen. Når man for eksempel bomber en bygning og den velter, må politiet komme og arrestere han. Det er Norges verste historie i hele verden. Mikkel, 8 år Det er kjempe synd på de som sitter i et fengsel. Men jeg håper de har det bra. De ser sikkert masse på tv og spiller spill og sånn. Amalie, 7 år Man kommer jo i fengsel i noen uker eller år. Anders Behring får 31 år i fengsel og får ikke ha kontakt med noen. Også går han med dress i fengselet! Martin, 11 år Hvis man skyter eller stjeler noen, så må man levere den tilbake, selv om man kommer i fengsel etterpå. Det er dumt og skyte eller stjele noen. Madikken, 5 år Jeg tror de fortjener det. Men jeg vet ikke hva de gjør der inne da jobber de eller? Mohammad, 6 år Det er skikkelig teit, fordi man vet aldri om han, ja, for det er mest gutter som gjør noe dumt, har gjort det sånn på årntli. Onkelen til venninna mi sitter i fengsel, men han gjorde det ikke, og det er helt sant. Silje, 6 år At man sitter inne i et stort hus som har sånn gitter foran vinduene mener du? Der sitter bare voksne. Vi barn har sånne hus... Husstraff. Eller vi sitter på rommet, ja romarrest heter det! Det er akkurat det samme. Men det har ikke jeg, og det skal jeg aldri ha heller. Vegard, 5 år Ja, det er sånn i Norge, og i mange andre land, at de har fengsler hvor fanger kan bures inne. Det er fordi de har gjort noe ulovlig og må ta sin straff, hvis du skjønner. Og når de kommer ut er det meningen at de har lært at slike ting må de aldri gjøre igjen. Så det er jo veldig fint. Belinda, 11 år Jeg vil ikke at noen skal sitte inne i fengsel jeg. Jeg ønsker at alle skal være snille med hverandre, hver eneste dag. Da gjør man ikke noe galt vet du. Linn, 7 år Det kan være fint, og det kan være dumt. Hvis man sitter lenge i fengsel kan det være trist å komme ut til familien sin igjen, det er jo ikke sikkert de kjenner han igjen. Men de får vel kamerater i fengselet, og det er jo bra, sånn at de ikke er helt alene. Josefine, 10 år Tja, hva mener jeg om det. Vanskelig å vite. Det jeg tror, er at det kan være en mulighet til å tenke på hva man har gjort, og gjennom det lære seg til å ikke gjøre det igjen. Men når det er sagt, hvordan vet vi om han er skyldig eller ikke? Jeg hadde klikka, hadde jeg blitt satt inn for noe jeg ikke hadde gjort. Håper de som er skyldige lærer av å sitte inne, men jeg er i tvil. Det kommer an på hvor god hjelp de får der inne. Steffen, 15 år Vet ikke. Men har voksne bestemt det, er det sikkert fint. Isak, 4 år Det er en politimann som sier at man må sitte inne i et fengsel. Men sitter man hele tiden, eller kan man gå litt rundt og sånn tror du? Mina, 6 år Jeg tenker at fengselsstraff ikke alltid må brukes, hvis det ikke er helt nødvendig. Men hvis det er noe veldig alvorlig som går utover andre, bør man nok settes i et bur. Da tenker jeg at hjelpen må være at hvis en forbryter virkelig forstår hva han eller hun har gjort, vil han kanskje prøve å forandre seg, og bli et bedre menneske. Og kanskje ved å settes i fengsel vil de forstå alvorligheten i det. Anna, 16 år Foto: Dimitri Ja. Det er bra på en måte, hvis fengselet tilbyr tiltak som gjør at den innsatte virkelig lærer noe av det å sitte inne over tid. Da tenker jeg på psykolog, arbeidsoppgaver, ansvar og det å gå inn i seg sjæl og finne svaret på hvorfor man gjorde det man gjorde. Ellers blir det bare et opphold på et firestjerners hotell spør du meg. Jørgen, 17 år 30 31

17 Flukten fra Gud I Roma står kirkene tomme. Hvorfor svekkes kristendommen i Europa? Tekst og Foto: Asle Toje 32 33

18 Da jeg steg ut i det sterke sollyset fra mørket i krypten, tenkte jeg bare på to ting: Gud og at noen hadde stjålet lommeboken min. Det var første gang jeg besøkte Peterskirken i Roma. Det som var Kristenhetens høysete. Herfra skaltet og valtet kirken med konger og prelater, bebudet korstog og inkvisisjoner, misjonerte og bannlyste. I dag er volumet dempet, de færreste lytter til Guds stedfortreder. Jeg slentrer mellom sarkofagene i gravkammeret under kirken. Her ligger pavene i rekker, som fordums heltekonger, slike som sover under fjellet for å kunne vende tilbake hvis ufred truer riket. Nå er kirken truet, men det er ingen tegn til bevegelse i sarkofagene. Steinansikter stirrer blindt ut i evigheten. Religion blir dramatisk svekket i Europa. Eller, mer presist, kristendommen svekkes. Rotråten som har desimert de protestantiske kirkene gnager nå også på røttene til katolisismen. Kirkene står tomme. Hvorfor? Å forklare fenomenet vanskeliggjøres av at Islam i de samme årene har opplevd en oppblomstring, og utviser en vitalitet i Europa som er enda mer slående, kristendommens sklerose tatt i betraktning. Sluttkampen synes å foregå i sakte film. Fienden ved porten har ikke krumsverd, men Prada-vesker. Kommentator George Will har kalt Vatikanet for «40 mål med tro i et hav av gudløshet». Pave Benedikt XVI er enig: «Europa har utviklet en kultur som, på en måte ikke tidligere sett i menneskehetens historie, uteslutter Gud fra den offentlige bevissthet». Jeg hadde reist til Roma for å forsøke å finne svar, ikke på hvorfor Islam er så vital, men snarere hvorfor kristendommen er så svak. Hvorfor vender europeerne seg bort fra sine forfedres tro? Romerne lever i ruinene av sin fortid. I så måte tar pavetiden opp mer plass enn antikken. På de om lag 500 kvadratkilometerne som utgjør den moderne byen Roma, finnes mer enn 900 kirker. Men de storslagne byggverkene er kulisser for det moderne liv. Kirkebyggene står i dag som minnesmerker over den katolske kirkes fordums storhet. De fleste av romerne i dag er ikke lenger personlig kristne. Turister tramper inn i disse hellige stedene med sine digitale kameraer, knipser i vei mot Michelangelos og Berninis malerier mens italienske nonner i sort sitter på tomme benkerader og holder sine rosenkranser med hvite knoker. I århundrer var Europa synonymt med kristenheten. Middelalderkirken satte enhet over alt annet, i den tro at den representerte samfunnet overfor Gud, og vice versa. Den dag i dag definerer tre av fire Europeere seg som kristne. Samtidig har andelen av europeere som sier de er ikke-religiøse steget fra mindre enn 1 prosent av befolkningen i år 1900 til 15 prosent i dag. 3 prosent sier at de ikke tror på Gud i det hele tatt. Alle religioner, unntatt islam, er på vikende front i Vest-Europa, ifølge Center for Study of Global Christianity i Massachusetts, USA. Tilbakegangen er antatt å være mest markant i land som Norge og Nederland, hvor kirkefremmøte har falt under enn 5 prosent i mange sogn. Selv om mange europeere sier at de anser seg kristne, går langt færre til gudstjeneste. Pave Benedikt benyttet noen av sine første prekener etter innsettelsen til å uttrykke bekymring over dette: «De såkalte tradisjonelle kirkene gir inntrykk av å være døende». Dette stemmer, bokstavelig talt. Menighetene blir stadig eldre og mer fåtallige etter «Paven er ute på sin daglige spasertur, og vil gå i fred.» hvert som flere legger ut på den reisen du ikke kommer tilbake fra. Litt mer enn en kilometer fra Vatikanet, på San Crisogonokirken, telte jeg bare 29 i menigheten på en søndagsmesse i en kirke med sitteplass til over 500. Gråhodene var i overtall. «Nå er det bare bryllup og en og julegudstjenestene som fyller kirken» sier Luigina Diangelo (79), mens hun samler katekismer fra stolradene. Litt lengre nedi gata ligger den katolske St Augustinskolen. Det er fortsatt vanlig, spesielt i de øvre sosiale lag, å sende barna på religiøse skoler. Gjennom porten kommer jeg i prat med Moder Catharina som går vakt i frikvarteret. I sin sorte og hvite habitt har hun den ubesværete autoritet man vanligvis finner hos høyere offiserer. Jeg spør henne på vaklende spansk om hun tror elevene vil beholde barnetroen senere i livet? Til min overraskelse svarer hun på klingende Bayersk hun er ikke det spor bekymret. Så lenge frøet er plantet, vil det kunne spire. Gottes Wort bleibt immer und ewig, legger hun til. Guds ord er for evig og alltid. Etter å ha knikset farvel krysser hun skolegården og de skrålende guttene deler seg som rødehavet. Tradisjonelt har Italia antakelig hatt det høyeste kirkeframmøte i Vest-Europa. Oppmøtet ble antatt å være stabilt. Ifølge en undersøkelse Eurispes (2005), identifiserte 87,8 prosent av befolkningen seg som katolske. Av disse anså 36,8 prosent seg som praktiserende katolikker og 30,8 prosent sa at de deltok i kirken hver søndag. Men en studie utført i Venezia i 2007, antyder at det virkelige tallet er langt lavere. Undersøkelsen spurte folk fra 619 sogn hvor ofte de hadde vært i kirken den siste måneden. Bare 15 prosent av de kristne gikk til messe hver søndag. Roma er en lagdelt by, lag på lag ligger levninger fra forskjellige tidsverv. Hvor ellers ville rørleggeren si, «Min herre, dette røret ble installert av Julius Caesar», og nesten mene det? Det er også en levende by. En by hvor romabarn uten sko tigger på piazzaene mens mødrene titter rundt hjørnet, sko i hånd; hvor løshundene jakter i flokk. Enkelte hevder at hundene stammer fra de beryktede gatebikkjene i antikkens Rom, 34 35