Annonsebilag. BOF.no. 70 år!

Transkript

1 Annonsebilag BOF.no 70 år!

2 Gjennom 70 år for friluftslivet Bergen og Omland friluftsråd (BOF) kan sjå tilbake på 70 år med vekst og utvikling. Heile 182 områder er sikra fram til i dag og nye kjem stadig til. Det er ein ressurs som dei aller fleste innbyggjarane i våre 14 medlemskommunar har glede av. BOF var det tredje friluftsrådet som vart etablert etter Oslofjorden og Oslo og Omland friluftsråd. I dag er det 18 friluftsråd tilslutta Friluftsrådenes Landsforbund (FL). For 70 år sidan eksisterte knapt uttrykket friluftsliv. Friluftsliv var i større grad ein del av det daglege livet for dei fleste. Likevel vart dei første friluftsråda etablert. Eit hovudpoeng var symjeopplæring for å hindre drukningsulykker. Det kan vi vera glade for. Kimen til noko mykje meir var lagt. Sidan har BOF saman med andre friluftsråd vakse fram til ein nasjonal kraft i friluftsarbeidet. Ingen kunne den gang førestille seg den veksten som skulle koma dei neste 70 åra. Store areal er privatisert. Hadde det ikkje vore for at viktige badeområde vart sikra, ville det i dag vore enda større mangel på friluftsområde. BOF sitt arbeide vert finansiert gjennom kontingent frå dei 14 medlemskommunane - ca 12 kr pr innbyggjar. For kvar krone medlemskommunane betaler fekk dei i fjor 3 kroner i retur. Dette er tilskot frå stat, fylke og eigne inntekter. Utanom dette arbeider vi med å sikre nye friluftsområde i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning (DN), fylkesmannen og kommunane. Skjøtsel, tilrettelegging og drift Når områda er sikra må dei også tilretteleggast og driftast. BOF har ansvar for heile kjeden. Derfor er vi spesialistar på naturvenleg skjøtsel og tilrettelegging. Vi har spesialutstyr og ein kompetent driftsavdeling som sørgjer for dette. Problemet opp gjennom åra har vore å skaffa midlar til tilrettelegging og drift. Dette har vorte betre dei siste åra takka være eit spleiselag mellom kommunane, fylket og staten. Vi har tru på at veksten skal halde fram, slik at vi kan yta endå betre tenester i framtida. Folkehelse gjennom fysisk aktivitet Friluftsrådet hadde sitt utspring i livredningsmiljøet, med fokus på symjeopplæring for å hindra drukningsdød. I dag er fokus meir mot folkehelse gjennom fysisk aktivitet generelt. Tilrettelegging av friluftsområde, aktivitetsområde og turstiar er folkehelsearbeid i praksis. Turgåing er den viktigaste friluftsaktiviteten for folk flest. Vår tilrettelegging har som målsetjing å tilrettelegga for flest mogeleg gjennom universell utforming. Tilrettelegg vi for funksjonshemma, vil vi samstundes senka brukarterskelen for både ung og gammal. Friluftsliv i nærmiljø viktig men ikkje sjølvsagt Friluftslivet har ikkje hatt så sterke talsmenn i nyare tid. Dei fleste tek det for gitt at vi skal ha gode tilhøve for friluftsliv. Det fører til at tilhøva for friluftsliv gradvis vert redusert. Det er derfor viktig at kommunar, organisasjonar og nærmiljø engasjerer seg for desse verdiane. Friluftsrådet sin avgrensa kapasitet rekk ikkje til for alle behov. Lokalt engasjement er nødvendig. Friluftslivet kjenner heller ikkje kommunegrenser. Om vi går på ski eller turar heime, på Kvamskogen eller Fanafjellet så tenkjer ein ikkje kommuneinndeling. BOF si interkommunale organisering er difor ein perfekt måte å løysa felles interkommunale friluftsoppgåver på, slik som sikring, skjøtsel, tilrettelegging og drift. Åge Landro er marinbiolog og administrativ leder i Bergen og Omland Friluftsråd. Foto: Hans-Gunnar Skarstein Nye tider nye vaner geocaching laste ned og laste opp Menneskekroppen er ikkje skapt for moderne passivitet. BOF ynskjer å stimulera dataspelentusiastar til å kombinera moderne teknologi med fysisk aktivitet gå på tur og dele informasjon med andre. Geocaching er stikkordet. Meir om det i eigen artikkel. bof. no - våre heimesider inneheld fyldig friluftsinformasjon. Gjennom det har vi førebudd oss på at ein i nær framtid kan hente informasjon laste ned kart, kulturinfo og finne friluftsområde, løyper ol ved hjelp av mobiltelefon med GPS funksjon. Slike telefonar er på full fart inn på marknaden. Vi er klar områda er klar løypene er klar - snart er du også. Søppel ta bosset med heim også andre sitt om nødvendig Alle liker velstelte områder. Likevel slit friluftsrådet med at boss flyt på områda. Vi har boss opplegg på dei største utfartsområda. Ein stad må grensa gå. Er det ikkje anlegg for boss så må ein ta det med seg heim att sjølvsagt. Våre fagfolk må bruke alt for mykje tid til å rydde boss. Tida skulle dei heller fått brukt til å tilrettelegga områda. Alle kan hjelpe til å redusera problemet ta bosset med heim att. Er du ekstra fornuftig tek du med litt boss som ikkje er ditt, så har du gjort ein god gjerning for friluftslivet. Allemannsretten - 50 år Allemannsretten, stadfesta gjennom Friluftsloven av 1957, er ein viktig pilar for friluftslivet. Dette er og eit allment gode av stor verdi, både for dei som sporadisk har høve til å nyte naturen og for dei meir krevande og aktive brukargruppene. Lova gjev oss rettar men og pliktar, det meste av dette er sunn fornuft. Friluftslova slik ho er utforma i Norden gjev ålmenta sterkare rettar enn i resten av verda. Respekt for naturen Naturen er vår kjernekapital. Skadast naturen vert friluftslivet fattig. Sommar utan terneskrik, havet utan tare og fisk, forureining og søppel. Friluftsfolket må stå i første rekke for å verne naturgrunnlaget. BOF representerer den statlege Skjærgardstenesta i vår region. Det inneber at vi i samarbeid med Statens Naturoppsyn (SNO) har eit ansvar for å ta vare på verneområda langs kysten og å rettleia folk i høve til ferdselsreglane. Åge A. Landro -adm. leiar- Side 2 BOF - 70 år!

3 Friluftsrådene et resultat av: Kamp mot drukningsdød og privatisering Konsulbukten i Nordåsvannet var en av de første badeplassene Friluftsrådet fikk ansvar for og ble tidlig et populært utfartsmål for Bergensere. Bildet er tatt i Foto: Eivind Færøvik To forhold var viktige for ildsjelene bak Bergen og Omland Friluftsråd (BOF) da de organiserte seg i februar Hva som var veide mest, er ikke godt å si: om det var å sikre friluftsområder for allmuen eller å lære folk å svømme! Å sikre områder for allmuen var blitt veldig viktig, etter hvert som det vokste fram en kjøpekraftig overklasse, som kunne legge beslag på områder til fritidsformål for seg selv og sin familie. Og særlig høyt i kurs sto den gang som i dag: eiendommer med tilgang til sjøen. Og etter som det fortsatt skulle gå 20 år før Allemannsretten kom og sikret alle fri adgang til og opphold ved sjøen, var dette arbeidet banebrytende! Og, skulle det vise seg - veldig viktig! Industrialiseringen av Norge medførte at mange familier flyttet til byene og flyttet inn i typiske arbeiderboliger i arbeiderstrøk. De fleste norske byer fikk slike områder og beboerne her lengtet til frisk luft, sjø og natur i fritiden. Sommeren 1936 var kvelende varm og behovet for en organisering av friluftsområdene ble veldig synlig. Men svømmeferdighetene og respekten for vannet, var det så som så med. Dessverre skjedde det mange drukningsulykker i kjølvannet av store utfartshelger, noe miljøene i de raskt voksende svømme- og livredningsklubbene så på som en stor utfordring. Det endelige initiativet til et friluftsråd i Bergen og Omland, kom fra Bergen svømmemiljø, nærmere bestemt fra ildsjeler i Bergens kreds av Norges Badeforbund. Det primære formålet med et friluftsråd var først og fremst å sikre områder, slik at folk fikk tilgang til badestrender og fritt kunne gå i land på øyer fra båter, men det lå store oppgaver og ventet i form av å lære folk å svømme! Og selv om formålet ikke skulle være å fremme svømmesporten, kom svømming og svømmere til å sette sitt absolutte preg på aktiviteten rettet mot publikum de første årene. Stadig flere fikk seg småbåter og skaffet seg selv og familien fersk fisk på bordet. Men både fritidsfiskerne og yrkesfiskerne opplevde at sjøen var farlig så behovet for svømmetrening og kunnskaper om livredning, ble stadig viktigere. Her er tallenes dystre tale. Tabell: Drukning blant bosatte i Norge, Hordaland og Bergen og Kilde: SSB. Dødsår Hele landet Hordaland Bergen Dessverre viser drukningsstatistikken for de siste årene, at svømmeferdigheter er like viktige den dag i dag. Men her må det legges til at selv om tallene i dag er uakseptabelt høye, er det også mange ganger flere mennesker som aktivt bruker fritiden sin på og ved sjøen, langs vassdrag og på innsjøer. Drukningsulykkene tar stadig altfor mange menneskeliv og sammenlignet med resten av landet, ligger Hordaland faktisk svært dårlig an. BOF først ute med det siste Friluftsrådene tok også opp hansken da strendene langs fastlandet ikke lenger var nok men folk fikk seg motorbåter eller seilbåter og la ut på tokt mellom holmer og skjær. Da ble det viktig å også sikre friluftsområder på øyene langs kysten. Utarbeidelse av kartverk og tilrettelegging av småbåthavner, har vært og er naturlige oppgaver for friluftsrådene også BOF, men i tillegg tar vi nå høyde for at nye brukere og nye måter å bruke friluftsområdene på, vil kreve nye innsatser fra vår side. Her tenker vi på kano og kajakkbrukere, som krever andre brygger eller kaianlegg enn motorbåtfolket og å lokalisere områdene våre ved hjelp av GPSposisjoner. GPS vil sikkert ikke utkonkurrere bruken av kart og kompass, men trolig bli et meget utbredt hjelpemiddel for mange brukere av frilufsområdene derfor vil BOF være først ute av friluftsrådene i Norge med denne tjenesten. I dag er de 18 friluftsrådene i Norge organisert i Friluftsrådenenes Landsforbund. Oslo og Omland Friluftsråd, Oslofjorden Friluftsråd og Bergen og Omland Friluftsråd, var de første ordentlige friluftsrådene i Norge og la føringer for hvordan resten av Norge kunne organisere seg i interkommunale organisasjoner. Det ble også utarbeidet en modell for finansieringen av driften og vedlikeholdet av friluftsområdene, basert på hvor mange mennesker som bodde i hver kommune. Dette er den samme finansieringsmodellen som brukes i dag i tillegg til at Friluftsrådene kan søke Staten om midler til sikring av nye områder til friluftsliv. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 3

4 Jeg kan bo hvor som helst i verden, bare jeg ser Ulriken, spøker snart 90 år gamle Åsta Mathiesen, datter av stifteren av Bergen og Omland Friluftsråd, møbelprodusenten Alf Knag. Bølgebryteren, Åsta Foto: Hans-Gunnar Skarstein Fem etasjer over asfalten på Møllenpris, sentralt i Bergen, er det en verden fri for PC-er og mobiltelefoner. Her bor Åsta Johanne Mathisen med minnene om et langt og spennende liv og førstehåndskunnskap om starten på det som skulle bli Bergen og Omland Friluftsråd - BOF. En blid, eldre, enøyd, dame står bokstavlig talt - sentralt i stiftelsesdokumentene til BOF. Da var hun var 19 år gammel, hadde to kvikke øyne og jobbet som altmuligjente i farens møbelfabrikk. På det eneste fotografiet i protokollen, troner hun i badedrakt sammen med broren, Christian og tanten, Astrid Tanem, populært kalt Mossi. Dessuten, og det er kanskje viktigere, hun er datteren til stifteren av BOF, svømmeentusiasten, livredderen og møbelsnekkeren, Alf Knag, og hun har ivret for svømmeferdighet og bedret friluftskultur i hele sitt snart 90-årige liv. Krasjet i 80! - Det er det samme for meg hvor i verden jeg bor, så lenge jeg kan se Ulriken! Den gamle damen skotter skøyeraktig ut vinduet mot det besungne bergensfjellet med det ene øyet hun fortsatt ser med. Det andre øyet gikk tapt i en trafikkulykke for noen år siden. - Det var min feil! Jeg skulle sluttet å kjøre bil da jeg fylte 80 år... Jeg holdt på for lenge. Men, crash! Og det var det øyet! Hun haster mellom kjøkkenet og stuen med kaffe og kakefat. - Jeg skulle ikke satt meg bak rattet! Sier hun mens hun ser oppgitt på meg. - Jeg var så sint på meg selv etterpå! Ulykken skjedde på vei til Milde i Svingene ved Nordåsvannet der smalt det! Hun slår oppgitt ut med hendene. - Heldigvis var det bare jeg som ble skadet. Hun tier et øyeblikk og føyer til: - Og så bilene da! Stuen vi sitter i er fylt opp med bilder, møbler, bøker og nips av ulikt slag. På det lille salongbordet står en kaffekanne, to fat og to kopper og et serveringsfat med småkaker. Møblene i stuen er fra familiens egen møbelfabrikk med andre ord: solide og komfortable. En vegg er tapetsert med gyllenlær i vakre farger, brunt, grønt, rødt og gull. - Jeg har laget dem selv, sier hun forklarende. Som om jeg var i tvil. Kålrot og linsekaker Åsta Johanne Mathisen ble født under 1. verdenskrig, 12. februar 1918, som yngste barn og datter av en av møbelprodusenten, svømmelæreren, vegetarianeren, ildsjelen og livredderen, Alf Knag. Men selv om familien Knag levde etter strenge regler i matveien, var de slett ingen festbremser. - Drakk dere alkohol? - Øl og dram og vin og alt mulig vi var en festlig gjeng! Hun smiler lurt og understreker at det aldri ble for mye av noe. Dessuten var de voksne alltid til stede og passet på at festene foregikk i sømmelige former. - Men på store fester ble det alltid ufordragelig mye oppmerksomhet rundt det vi skulle ha det var alltid noe annet enn den gode maten som de andre fikk. - Alle visste at vi var vegetarianere og ikke spiste slik mat som hadde levd, verken kjøtt, fugl eller fisk derfor ble vi alltid plassert for oss selv når vi var i selskaper og servert omelett, mens de andre fikk ordentlig mat Selv om de vokste opp på linsekaker, kålrot og poteter, led søskenflokken på fire, slett ingen nød. - Min far ble vegetarianer da han var 17 år, men alle tanter og onkler og slektninger ellers, spiste både kjøtt og fisk. Det var slett ikke vanlig med Foto: Hans-Gunnar Skarstein Side 4 BOF - 70 år!

5 vegetarianisme i Bergen på den tiden, men jeg tror ikke vi led noen nød, legger hun tankefullt til - Jeg var alltid like tjukk og god, men om vi fikk i oss de rette vitaminene og mineralene, det aner jeg ikke men jeg er snart 90 år og klarer meg fint. Skal det være mer kaffe? Livredderen - Folk druknet rett som det var, den gang. Særlig husker hun en dramatisk tur da faren fikk vist hvor viktig det var å mestre svømmekunsten: - Da vi en gang rodde fra Milde inn mot byen, sto det noen ungdommer på et nes og vinket og skrek forferdelig. De var helt hysteriske vi rodde alt vi kunne fra der vi var og kom over til noen gutter som var helt fra seg fordi kameraten var gått i vannet uten å komme opp igjen. Min far hoppet uti og fikk ham opp og i fellesskap vikk vi gnidd og massert liv i kroppen på en gutt, som virket helt livløs da vi fant ham. - Du aner ikke hvor spennende det var! Uttrykket i ansiktet hennes forteller klart hvor sterkt de dramatiske minuttene har meislet seg inn i minnet hennes for alltid. Sunn idrett? Det tok ikke lang tid før svømming ble sett på som en sunn idrett. Kanskje til og med sunnere enn fotball og friidrett. Men det ble mye diskusjoner rundt hvor sundt det kunne være å plaske rundt i avføringen til folk - Særlig var de lange svømmekonkurransene populære blant folk, forteller hun. - Fra Nordnes til Askøy og fra Skolten og inn til Fisketorget, men noen av dem som plasket rundt i havnebasseng, begynte å sette spørsmålstegn ved hvor sunt dette egentlig var, da de befant seg midt i strømmen av flytende kloakk: - Det var jo om å gjøre å være langdistansesvømmer! Forteller Åsta mellom to dypdykk i den gamle møteprotokollen. - Da svømmekonkurransene ble flyttet til Nordåsvannet, ble det betraktet som et fremskritt. Vannet der var jo mye renere, mente man den gang. - Det er jo mer friluftsliv med båt og sjø, enn det å gå på ski til Totland og tilbake igjen, legger hun smilende til. Les hele intervjuet med Åsta Mathisen på vår hjemme side: bof.no/omfriluftsraadet/historikk.htm Åsta Mathisen, er datter av stifteren av Bergen og Omland Friluftsråd, Alf Knag. Sammen med foreldrene var hun med på å spre svømmeferdigheter til folk på hele Vestlandet. - Der er jeg! Sammen med broren Christian og tanten Astrid Tanem, populært kalt Mossi, sitter en badenymfe anno ca på det eneste bildet i stiftelsesprotokollen, troner Åsta Mathisen datteren til stifteren av Bergen og Omland Friluftsråd, møbelprodusenten, livrednings- og svømmeinstruktøren, Alf Knag. I 1937 druknet det 33 mennesker bare i Hordaland. Dette var resultat av bading, fiske og friluftsliv og manglende svømmeferdigheter. Siden 1930 hadde 218 mennesker omkommet som følge av drukning i Hordaland. I Bergen alene skjedde det 72 drukningsulykker i dette tidsrommet. På landsbasis druknet det mer enn 3000 mennesker i perioden fra 1930 til og med Tatt i betraktning hvor mange som faktisk ferdes på og ved sjøen, var dette et forferdelig tall. Noe måtte gjøres! Foto: Hans-Gunnar Skarstein Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 5

6 VI ER BOF! Fra venstre mot høyre: Arvid Morvik, Frithjof Fosse, Kjell Brustad, Åge A. Landro, Håkon Løkvik, Mona Keyser, Tim Igelkjøn og Robert Berentsen. Sittende framme fra venstre: Oddmund Dingen og Bjørn W. Nilsen. Foto: Hans-Gunnar Skarstein I alt er vi 10 ansatte i Bergen og Omland Friluftsråd fordelt på en liten men effektiv administrasjon og en handlekraftig drifts- og vedlikeholdsavdeling. BOF har ansvaret for 182 friluftsområder og anlegg rundt om i våre 14 medlemskommuner. På disse anleggene er det svaberg, badefjærer og badestrender med skjellsand vi har kjørt ut, her er det i alt 83 kilometer med stier, gang- og turveier som skal vedlikeholdes. BOF har også ansvar for 70 toaletter, 74 stupebrett, 31 kaier, 11 bruer, 13 hytter, 79 redningssett, 55 badebøyer, 51 informasjonstavler og 52 parkeringsplasser. Vi har også ansvaret for at utmarksområder ikke gror igjen og for at de målene med skog holdes i orden og blir ryddet i. Administrasjonen består av Åge A. Landro, som er administrativ leder. I tillegg til å være utdannet marinbiolog, har han bakgrunn som lektor, miljøvernrådgiver, dykker og kystskipper. Selv beskriver han lederoppgavene som allsidige både med oppgaver innad i BOF inkludert mot styret, og med en omfattende kontaktflate utad mot kommunene, organisasjoner, fylket og statlige organ. Frithjof Fosse er Åges høyre hånd. Utdannet økolog og selv en aktiv friluftsmann som padler om sommeren og går på ski om vinteren. Oppgavene hans spenner fra til å holde hjemmesiden bof. no à jour og å pleie kontakten med styret og medlemskommunene og stadig oppdatere kartverk, informasjonsbrosjyrer og turkart. Mona Keyser er eneste jente på laget og har ansvaret for regnskapsføringen i tillegg til sekretærfunksjonene i BOF. Oddmund Dingen er driftsleder og har ansvaret for økonomien i driftsavdelingen. Han er dessuten ansvarlig for HMS (Helse Miljø og Sikkerhet) i BOF og står for utarbeidelse av årsplaner og oppfølging av alle prosjekt BOF engasjerer seg i. Bjørn V. Nilsen er formann med ansvar for dag/ ukeplaner og rapportering, sveiseverkstedet og alt utstyret der, samt eksrahjelp og sommervikarer. Arvid Morvik er skipper på Frifant og har ansvar for bygningsmassen bof forvalter. Han er sjefen i snekkerverkstedet og en av dem som mest forbanner engangsgrillenes ødeleggelser på friluftsmøblene bof har satt ut i områdene sine. Kjell Brustad er skipper på Frifant og har ansvaret for båtene og kaien i Eidsvåg. Han har også ansvar for reparasjonsverkstedet med utstyr. Robert Berentsen har ansvaret for traktorene med tilhørende utstyr. Det er også han som har oversikten over alle kjemikalier og sprøytemidler som til en hver tid står på lager. Ansvaret inkluderer også skogsutstyret og den motoriserte trillebåren. Tim A. Igelkjøn er verneombud i BOF og har et variert ansvarsområde ved å måtte ha oversikt over alt småutstyr, alt skogsutstyr og verktøy og redskaper som vil til daglig kaller driftsmateriell. Han har også ansvar for alt slåtteutstyr. Dagfinn Riple pensjonert formann i driftsavdelingen, som mer enn gjerne stiller opp som vikar og ekstrahjelp med ansvar for søre del av Os med øyene. Håkon Løkvik ble ansatt i år, med ansvar for gravemaskin, lastebilene Dyna og Blåmann med utstyr. I tillegg til denne flotte gjengen, har BOF en håndfull tilsynsmenn rundt om i kommunene og mer eller mindre omfattende driftsavtaler for flere av friluftsområdene våre, med ulike entreprenører, velforeninger, lag og organisasjoner. BOF er et interkommunalt samarbeidsorgan etter kommuneloven. Årsmøtet er det høyeste organet. Alle de 14 deltagerkommunene sender sine valgte representanter til årsmøtet. Årsmøtet velger så 17 representanter som har det løpende ansvar for virksomheten gjennom året. Administrasjon og driftsavdelingen står for daglig drift. Styret I perioden frem til årsmøtet 2008 har styret følgende sammensetning: Sture Tveit - styreleder fra Samnanger, Anne Martinsen fra Fusa, Anne Kari Heimstad fra Askøy, Gro Kaland fra Austrheim, Wenche Strandå Storebø fra Austevoll, Tove Berstad, Hallgeir Utne Hatlevik og Inger Lise Skarstein fra Bergen, Espen Villanger fra Fjell, Lorentz Lunde fra Tysnes, Terje Årvik fra Lindås, Jorunn Brakstad fra Meland, Arild Myren fra Sund, Terje Søviknes fra Os, Harald J. Stanghelle fra Radøy og Henrik Hellesøy fra Øygarden. Mange har moret seg over å møte selveste Monsteret inne i skogen ved Fisketangen. Oppsynsmannen, Alf Kristensen, fikk ideen til kunstverket da stormen veltet treet for flere år siden. Foto: Hans-Gunnar Skarstein Oppsynsmann med EUgodkjenning - Da bilen min måtte på EU-kontroll for noen uker side, tok jeg like godt EU-kontroll på meg selv også, sier 80-åringen Alf Kristensen med et lurt glimt i øynene under de buskete øyebrynene. - Det er en kilometer til verkstedet, så jeg satte bilen fra meg og gikk hjem! Og det gikk fint! Han klyver i vei foran meg på den smale stien som fører fra Storesanden til svaberget der han drømmer om at det skal komme et stupebrett - like bortenfor. Han er en av de mellom 30 og 40 oppsynsmennene som har tilsyn med friluftsområdene i BOF-land. Hans områder er Fisketangen og Vallevik ute i Seim i Lindås kommune i alt nesten 60 mål, som han holder ryddig og velstelt gjennom hele året men det er nå når det begynner å gå mot sommer og badesesong, at det blir mest å gjøre. Men Alf Kristensen er langt fra et gjennomsnittsmenneske! Før han ble en del av BOFfamilien, for mer enn 20 år siden, hadde han fått med seg mer enn 30 år i Bergensmeieriet og gjort karriere i Securitas. Sånn bare for å ha noe å holde på med. - Jeg har en trimløype gjennom området her, som jeg følger mellom 3 og 4 ganger i uka og det er med på å holde meg i form. Slik kan jeg holde kroppen i form og følge med på hva som skjer og notere meg hva som må fikses i løpet av året, forteller han, mens han viser til trestammer som er kuttet og hvor han møtte en flott kronhjort i fjor. Da en høststorm veltet et tre ved stien for noe år siden, tok Alf den falne trestokken under behandling og gjorde den om til et flott monster, som er blitt et populært utfluktsmål for barnehager, barnefamilier og alle med sans for artig naturkunst. - Det er mange som har kommentert dette udyret men alle kommentarer har vært positive, sier den spreke og lekne 80-åringen. Side 6 BOF - 70 år!

7 Frifant en arbeidshest på sjøen. Noe av det viktigste som skjedde i 2006, var at BOF fikk seg ny båt. Et viktig redskap i det daglige vedlikeholdsarbeidet med friluftsområdene rundt om i de 14 medlemskommunene og en del av oljeberedskapen i regionen. Frifant er bygget etter prinsipper om funksjonalitet og fremkommelighet. Muskler og smidighet i hendene på en mann som kan sjøen og som hersker over skuta og alle dens finesser: Kjell Brustad bokstavelig talt en gammel sjømann. Med fartstid fra Den norske Handelsflåten på alle de syv hav. Reiste ut da han var 16 og kom i land i Fra 1986 var han fast ansatt i BOF. Frifant ble en skreddersydd båt etter de erfaringene BOF gjorde med den første Frifant, som kom til BOF i Den nye båten har: bedre komfort om bord, med støysvakt styrehus, som hviler på 8 gummiputer over skroget. Mye sterkere motorkraft to maskiner som hver yter 615 hk og gir en marsjfart på 25 knop! Da går det unna og det går an å vedlikeholde anleggene i hele området som dekkes av BOF. Hestekreftene under dekk kan også utnyttes maksimalt - og da gir de en toppfart på nærmere 30 knop. Bare til bruk ved utrykninger eller i nødsituasjoner. Et viktig hjelpemiddel om bord i Frifant, er den nye heisekranen! En skikkelig arm, med en rekkevidde på 13 meter og en løfteevne på 760 kg med armen helt ute! Hjelpemotor på 9 KW. Flere hydrolikkuttak, blant annet til vakuumtank og heving/senking av bauglem. Lasteevnen er ca. 7 tonn og båten er svært manøvrerbar og stikker ikke mer enn 1,60 m. Bredden er 6,40 m og lengden 14,95 m. Masten kan legges ned for å komme under lave bruer som for eksempel inn i Nordåsvannet og områdene BOF forvalter der. Fortsatt er Frifant ganske ny og under stadig utvikling. Men BOF er stolte av å ha dette fantastiske hjelpemiddelet med på laget i deg daglige arbeidet med å vedlikeholde, inspisere og utbedre området vi har ansvaret for det vi i uformelle sammenhenger kaller bof-land. Frifant er sammen med den mindre arbeidsbåten Boffen en del av den landsomfattende skjærgårdstjenesten som drifter og tilrettelegger de sjønære friluftsområdene langs norskekysten. Les mer om skjærgårdstjenestens arbeid på bof.no/ OmFriluftsraadet/skjergardstjen.htm. Øverst: Frifant er BOFs nyeste altmuligverktøy. Over: Kjell Brustad (i midten) er en av skipperne på Frifant, her sammen med driftsleder Oddmund Dingen og administrativ leder Åge A. Landro. Foto: Hans-Gunnar Skarstein Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 7

8 Stein Byrkjeland ombord i en av Statens Naturoppsyn sine båter, med en død ærfugl etter Server ulykken. Foto: Hans-Gunnar Skarstein Trist med en fugl i hånden Øverst: Oljerydding er et tidkrevende og møysommelig arbeid. Underst: En død ærfugl tilgriset med olje fra Rocknes. Foto: BOF Stein Byrkjeland er ornitolog ved kontoret til Fylkesmannen i Hordaland. I flere år har han ført regnskap over hvor mye sjøfugl det er langs kysten av Hordaland og i nabofylkene. Akkurat da det for noen arters vedkommende begynte å se litt lysere ut, rammet ulykken: Lastebåten Server gikk ned rett utenfor Fedje fyr og bokstavelig talt på dørstokken til sjøtrafikksentralen, som også ligger på Fedje. Noen hundre tonn olje har drept flere tusen sjøfugl i ukene etter forliset, kunne man finne døde og oljetilgrisete sjøfugler over alt både på øyene, langs land og i sjøen langs hele kysten fra Hordaland og helt opp til Lofoten. Men den sindige ornitologen nekter å snakke om katastrofe. - Dette har vært en ulykke, slår han nøkternt fast. - Katastrofebegrepet får vi vente med til en annen gang. Måtte vi bare aldri få bruk for det ordet, legger han til og tenker blant annet på supertankerne som hvert eneste døgn trafikkerer innløpet til og fra oljeraffineriet på Mongstad. Vi ser ved denne hendelsen, som tross alt ikkje er spesielt stor, at mekanisk oljevernutstyr har klare begrensninger når olje først er kommet på sjøen. Skulle et stort tankskip forulykke, er det ikke mulig å stanse oljesølet med noe kjent utstyr. Da vil oljesølet kunne forurense kysten i et helt annet omfang da er fugledøden etter Server -ulykken bare barnemat. - Vi har mistet flere tusen sjøfugl i denne ulykken. Mest ærfugl og gråmåke, men også havelle, skarv og alkefugl som teist og lomvi har mistet livet. Noe nøyaktig tall finnes ikkje, men vi er sikre på at avgangen i bestandene er firesifret. Og det er en høy pris å betale for en ulykke som ikke skulle ha skjedd, sier Byrkjeland. - Denne fuglen er blitt drept av oljen og spist av en åtseleter. Det kan være en mink eller en havørn og da er oljen kommet inn i neste ledd i næringskjeden. I dag vet vi lite om hva den såkalte sekundærforgiftningen medfører av plager for de som får oljen i seg. Men vi frykter det verste. Det har vi all grunn til, sier han og legger den døde ærfuglhunnen fra seg. Om noen uker skulle hun ha funnet seg en trygg busk der hun skulle lagt eggene sine og ført en ny generasjon ærfuglunger ut på havet en gang etter 17. mai. Denne våren kommer til å savne lyden av mange nebb og struper. Trist, men igjen reserverer vi katastrofebegrepet til hendelser av en helt annen dimensjon. Det ordet håper jeg vi aldri får bruk for, gjentar han. - Aldri. Mange sjøfugler er avhengige av silda for å lykkes med hekkingen. En lundefugl kan bli nærmere 40 år gammel og da passer det bra at det ikke går mer enn år mellom hver vellykkete gyting for silda. I ett fuglefjell i Lofoten venter par lundefugl på at sildeyngelen skal gi liv til ungene deres. Dermed kan en ny generasjon lunder være reddet. Friluftsliv redder liv. Er du aktiv, er det den beste medisinen mot diabetes 2, som er vår tids verste epidemi. I dag er det ti ganger så mange mennesker som har diabetes i forhold til hvor mange det var for 20 år siden. Og hvert år er det nå nesten 4 millioner mennesker på verdensbasis som dør av diabetes like mange som det dør av hiv-viruset. Årsaken til diabetes er i hovedsak den vestlige livsstilen med mye søt og feit mat sammen med lite fysisk aktivitet. Kom deg ut! De 182 friluftsområdene i BOF utgjør et samlet areal på 25 kvadratkilometer eller vel 3000 fotballbaner. Omregnet i boligtomter handler dette om tomter hver på 0,6 mål. Side 8 BOF - 70 år!

9 Sildekongen Johannes Hamre Tekst/foto: Hans-Gunnar Skarstein Forestill deg at du sitter i en båt midt i et sund mellom øyer og holmer der lufta er fylt med måkeskrik og iltre kriiii fra smekre terner. Tenk deg et fiskesnøre med et deilig agn på kroken, som du senker ned i havet der det blir hengende. Lenge - urørt. Fordi det ikke er noen der nede. Havet er dødt. Så kan du ta vekk måkene og ternene. Bølgeskvulp alene kan ikke overdøve den drønnende stillheten fraværet av sjøfuglene representerer. Dette kunne ha skjedd. Det holdt faktisk på å skje! For så viktig er silda, at hvis den blir borte, så vil mye av dyre- og fuglelivet langs kysten også kollapse. Bli borte for godt. Om enn ikke i total stillhet. For heldigvis finnes det såkalte varslere. Folk som roper varsku, eller blåser i signalfløyter selv om heller ikke de alltid blir lyttet til. Ikke en gang om de har rett og kan bevise at: Nå går det rett til helvete! Drivkraften Clupea Harengus Friluftsliv langs kysten er å nyte kvaliteter vi tar som en selvfølge. Året rundt kan vi høste av et hav som gir flyndrer og breiflabb, torsk og krabber, reker, makrell, ål og uer, sei og sjøørret! Alt sammen snadder og råvarer til sunne velsmakende og SELVFANGETE måltider, for de som vil benytte seg av allemannsretten sin. Det er her den kommer inn, den viktigste motoren for livet i havet langs Norskekysten, silda. Men silda har også vært en viktig proteinkilde for landbruket og en oppdrettsnæring i eksplosiv utvikling. Silda fikk verdi og skapte rikdom i alle ledd, fra fisker til konsument. De store volumene som ble hentet opp av havet gjorde mange rike og dette holdt i sin tid på å ta knekken på dette viktige råstoffet i havet. Her er historien om hvordan det kan ha seg at den største fiskeressursen vår holdt på å bli utslettet og i dag igjen er blitt en av verdens største fiskeressurser: Den Norske Vårgytende Silda. Også kalt NVG-sild. Hjelp fra oven Johannes Hamre ropte varsku, men måtte se på at politikerne overhørte ham og tillot fangst av selve såkornet. Den siste resten av sildestimene som kom inn til norskekysten hver vår for å gyte den såkalte NVG-silda. Norsk vårgytende sild. Men han var en stillfaren mann, som ikke hadde lov eller lyst til å drive med politikk som forsker var det hans Var det denne formelen som reddet silda? Dette er formelen for beregning av hvor mye sild det var igjen i havet da de 17 sildemerkene ble funnet. oppgave å gi råd. Ble ikke rådene fulgt, hadde han bare en ting å gjøre: holde munn og søke hjelp i et bibelsitat han hadde lært. Ikke fordi han var kristen, men rett og slett fordi det passet så godt å bruke det da alle hans råd ble neglisjert av fiskeriministeren og en hel fiskernæring: Gud tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! (Lukas 23: 34) 17 gode grunner - Det er så enkelt, sier Johannes Hamre, uten å heve stemmen det aller minste. Det glitrer bare ekstra i de lærde øynene bak brilleglassene. - Formelen har bare en ukjent faktor; vi vet hvor mange fisker som ble merket for to år siden, vi vet hvor mye fisk vi har fanget og hvor mange av de merkede fiskene vi har fanget! Formelen sier oss altså hvor mange merker det er pr. tonn sild i sjøen! Alle skjønner det! Smiler han og skyver arket med formelen for å redde et helt økosystem bort til meg. N = den totale bestanden i tonn M = antall utsatte merker Mr = gjenfangst C = antall tonn fanget N = C * M Mr De 17 små, blanke stålmerkene han holder i hånden var det som til syvende og sist avgjorde skjebnen til sildestammen i Norskehavet. I dag er verdens havforskere enig om at èn mann har æren for dette: mannen med metallmerkene i hånden: Johannes Hamre. En regnestav, matematisk forståelse og et omfattende merkeprogram, var utslagsgivende våpen i kampen for å redde den norske vårgytende silda. Nøkkelbestanden for nær sagt alt marint liv i havet utenfor Norge. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 9

10 Røtter i strileland Johannes Hamre går foran langs gamle steinmurer og gjennom gjerder, ned mot sjøen og viser vei inn i naustet. Det klukker i små bølger mellom steinene under føttene våre og lukter av sjøliv, tang, tare og eventyr inne i det halvmørket i naustet. Tjærebehandlet trevirke og hampetau supplerer de gamle fiskekistene som i sin tid ble slept bak robåten inn til Fisketorget i Bergen, der fruene fra Kalfaret kom ned for å kjøpe sprellende fisk av strilene, som i all slags vær reiste til bydn for å forsyne Vestlandshovedstadens borgere med fersk fisk. Bortsett fra bølgene er det nesten noe truende over stillheten i naustet. Noen sauer utenfor breker og en katt piler ut og forsvinner i lyngen i dat vi åpner den trege naustdøra ut mot sjøen og får utsikt mot en vik full av drivgods mest plast i grelle farger. Noe nytt er det i naustet også en dingy, en oppblåsbar gummibåt - som luften holder på å gå ut av. Og platene til et nytt tak som venter på at de gamle taksteinene skal vike plass, ligger også og tar opp uforskammet mye plass i det ellers så museale miljøet. Ubehagelige påminnere om hva som holder på å skje. Det er 70 år siden han som 7-åring kom hit og fikk naustet og folkene som bodde her som rammer rundt sin egen barndom. Hva hørte han da? - Fugler! Svarer han kontant. - Sjøfugl det satt alltid tett med måker på nausttakene og forkynte høyrøstet hvem som hadde rangen når det vanket mat. Og det var ofte! For hver familie drev med matauk og hentet fisk fra sjøen så det var stadig vekk noen båter på vei inn mens det ble sløyet fisk om bord. Svermen av måker som fulgte båtene innover, ble avløst av de fastboende. Med de digre svartbakene i spissen. I luften over den lune viken - var det alltid noen store måker som patruljerte, klare til å kaste seg inn i kampen om innmat og småfisk, dersom noen kom for å sløye. Svartbak, sildemåke, gråmåke, fiskemåke og terner! Masse terner, som fylte lufta med skrikene sine fra de kom om våren til de vevre fuglene klippet seg sørover igjen på de elegante saksevingene sine om høsten. Han snakker lavt, men engasjert, mens han lar blikket gli ut naustdøra. Ikke en fugl er å høre der ute. Bare ei kråke som sikkert skjenner på katten som stakk og breking fra sauene som beiter i bakken bak naustet tonn sild tonn sild Nyter allemannsretten Han har på ingen måte brutt kontakten med fiskeryrket. Boligen han og kona, Honoria, deler, ligger så nær sjøen at han bokstavelig talt kan fiske fra verandaen. Det tar Johannes 5 minutter å ga fra kjøkkenbordet til fiskefeltet sitt. Til fots. Og den tiden inkluderer også klesskift. Han humrer mens han forteller om den gangen han skled på glatte steiner og ramlet i sjøen, da han skulle redde dagens fangst: - Jeg er ikke så stødig på foten som jeg en gang var. Dermed var kombinasjonen iver og hastverk på glatten, det som skulle til for å gi meg et ufrivillig bad. Han rister på hodet mens han med rolige tak haler rusen sin inn til land. - Det var godt jeg hadde kort vei hjem til tørre, varme klær! Det ble ingen storfangst i dag. To berggylter og en krabbe men det hender rett som det er at det går en fin torsk inn i rusen og da blir det fersk fisk til middag den dagen. Allemannsretten er god å ha og rusefisket ypperlig for den som bor like ved sjøen og kan se til bruket sitt regelmessig. Det viktige er bare å huske regelen for fiske med torskeruse: Torskeruser er forbudt i perioden 1. juni til 1. oktober kl Det kan godt stå ute i flere døgn, forklarer han, mens han lirker krabben ut av den ytterste posen i rusen. Fiskene som går inn i rusen lider ingen last de holder seg bare ferske og fine til jeg kommer og haler redskapen opp. Når sildestammen nå er på vei tilbake til gamle høyder, har han store forventninger til hva det har å si for livet i de kystnære farvannene: - Flere steder er det registrert økning i hummerbestanden og det henger sikkert sammen med tilgangen på silde egg for hummeryngelen, som slipper å risikere livet ved å måtte gå på farlige jaktekspedisjoner bort fra en trygg hule, og holde seg utenfor rekkevidda for glupske torsker nede på havbunnen. Et tykt teppe med sildelarver er også et fantastisk måltid for alt annet liv der nede og det vil vi snart dra fordel av alle sammen! Sier han optimistisk mens han sender torskerusen ut til ilen på sjøbunnen, et tjuetalls meter utenfor der vi står og ser ut over Byfjorden. Alt gikk galt Alt som kunne gå galt gjorde nettopp det da silda forsvant fra Norskehavet i For det første hadde ekkolodd og asdic alt i mange år gjort det mulig for fiskebåtene å se sildestimene uansett hvor dypt de befant seg. Dessuten hadde havforskerne avslørt sildas vandringer, slik at det ikke lenger var noe sted silda kunne gjemme seg. Og sist, men ikke minst: da sildestammen virkelig begynte å minke, ble båtene bygget om så de kunne sope med seg de siste restene med hjelp av snurpenot og kraftblokk. Av en overbeskattet og sterkt minkende sildestamme, klarte den nye teknologien TILSYNELATENDE å holde fangstene like store og til og med STØRRE enn tidligere! Den forferdelige sannheten som havforskerne så, men som politikerne ikke ville lytte til, var at vi var i ferd med å fiske opp så å si all sild i havet. Slik klarte den norske fiskeflåten NESTEN å utrydde såkornet også. Bare en bitteliten sildestim kom seg unna og er stamfisken til den enorme sildestimen på mellom 13 og 15 millioner tonn - som kommer inn til Norskekysten for å gyte sånn cirka ved årsskiftet Det var nære på! Sier Johannes Hamre, som nå er professor emeritus ved Havforskningsinstituttet i Bergen. De blå øynene speiler himmel og hav og er kjemisk frie for hovmod eller bitterhet over ikke å bli lyttet til den gang. Et hav uten sild? Nå er han pensjonist og nyter roligere dager enn da han sto på barrikadene og kjempet mot rovfiske etter Clupea Harengus. - Kan man tenke seg et hav uten sild? Sildas betydning direkte og indirekte - for oss mennesker, er langt mer enn et spørsmål om vi liker sild eller ikke. Silda har holdt liv i en sterk og seiglivet kystbefolkning, først og fremst som mat på bordet. Men også indirekte ved å gi liv til jaktbare arter og egg til eggsankere fra Lindesnes til Nordkapp. I dag sliter mange fuglearter med å overleve og det knytter seg stor spenning til hvordan det vil gå med hekkesuksessen til disse artene, nå når silda er tilbake i alle fall i noen av de tradisjonelle områdene sine. - Silda følger ikke det samme gytemønsteret som før, sier han. I gamle dager kom silda inn til områdene ved Karmøy og endatil sør for dette området for å gyte. I dag kommer innsiget mye lenger nord i Møre og Romsdal, faktisk på grensa til Trøndelag og her foregår det gyting. Han smiler. Han er stolt som om han er pappa til de utallige sildeungene som klekkes på feltene der ute. Sild og friluftsliv For oss i Friluftsrådene trenger et annet spørsmål seg også fram: Hvordan påvirker silda friluftslivet vårt? Svaret er at uten silda, ville kysten trolig blitt øde, stille og uhyggelig! Bølger og vind er ikke nok til å skape liv i og over vannet der sildestimene gjør seg gjeldende. Klarer vi å forestille oss holmer og skjær uten måker og terner og fuglefjell uten en eneste fugl? Det andre spørsmålet er knyttet til gledesbudskapet om at det faktisk er mye sild i havet. Veldig mye! Forskerne er selvsagt ikke helt sikre, men tror det ved inngangen til 2007 er et sted mellom 13 og 15 millioner tonn sild i havet. På vei inn til Norskekysten for å gyte fra nyttår og utover et par uker. Klarer vi å forestille oss hvor mye 15 millioner tonn sild egentlig er? For å kunne få noe i nærheten av fyllestgjørende svar, er det godt å ha et menneske som har viet hele sitt voksne liv og all sin intelligente kraft, autoritet og fantasi til arbeidet med å redde silda fra utryddelse, Johannes Hamre. - Dette er den største fiskestimen i Atlanterhavet i dag og en av verdens største fiskestimer nesten like stor som ansjosstimene i Stillehavet utenfor Chile og Peru. Side 10 BOF - 70 år!

11 Tabell på forrige side: Dette er dramatisk! Diagrammet viser fangst av sild fra 1950 til Det markante fallet mellom 1966 og 1969, er tydelig. Bilde på forrige side: Johannes Hamre føler seg hjemme i det gamle sjøhuset på Algrøyna. Bilde til høyre: Johannes Hamre praktiserer allemannsretten og sjekker torskerusen rett utenfor kjøkkenvinduet, for nattens fangst. Diplomaten - Hvor var fiskeriministeren i 1975, da du første gang prøvde å få stoppet sildefisket? - Det store problemet var å få vist hvor liten bestanden faktisk var på dette tidspunktet. Vi begynte med et storstilt merkeforsøk våren 1975, og i 1977 om vinteren, kom de første gjenfangstene som ga grunnlagt for bestandsberegninger. Da kunne vi på bakgrunn av 17 små igjenfangede metallbiter si at det var bare ca tonn sild igjen i havet. Mindre enn 1 % av hva bestanden en gang hadde vært. - Stoppet myndighetene fisket da? - Nei, det var jo tonn ute i havet! Hamre ler oppgitt. Fiskeriministeren ga etter for trykk fra organisasjonene og næringens inderlige ønske om å få fiske opp 10 %! Altså tonn! Dette ønsket ble oppfylt! Det er ikke mer enn 5 laster med de største av dagens fiskebåter. Så for å være diplomatisk er det riktig å si at dette fisket forsinket oppbyggingen av sildestammen de 10 årene fisket ble tillatt. Han tenker seg om et øyeblikk mens øynene hviler på et punkt langt ute. - Vår oppgave var jo ikke å drive politikk, jeg konstaterte bare at myndighetene ikke fulgte våre råd. Han tar en liten kunstpause: - Og i mitt stille sinn der hadde jeg jo Markus og Lukas, sier han med et mildt smil. 20 % av totalvekten av gytebestanden er egg og melke av en gytebestand på 10 millioner tonn, er 2 millioner tonn eller 2 milliarder kilo egg og melke. Mesteparten av dette er mat for andre dyr og fisker. Det er klare sammenhenger mellom hekkesuksessen i fuglefjellene med utflyving av ferdige fugleunger og gytesuksessen til silda. En rogn fra en sild inneholder vanligvis mellom 40 og egg mens store sild kan ha rogn som inneholder flere hundre tusen egg. En torsk har fra til 2,2 millioner egg. Havets sølv - en lærepenge? Det vi har sett til nå, med fugledød i fuglefjellene og fuglereservat uten fugler - er resultatene av det som holdt på å skje, da silda NESTEN ble utryddet. Forhåpentligvis har sildehistorien vært en lærepenge for politikerne og fiskerne. For Hamre nekter å legge skylden på en av partene alene. I løpet av mindre enn10 år ble enorme mengder sild fanget i havet utenfor Vestlandet og Norskehavet og utenfor østkysten av Island. I grådighetens og den politiske uforstandens navn var det første store fangståret, forteller Johannes Hamre. Han er blitt 77 år gammel, men øynene speiler liv i massevis, vidd og visdom romsterer under luggen hans og det bobler ikke så rent lite glede og stolthet innenfor skjortebrystet til en som har kjempet en lang kamp. Og vunnet! Stemmen hans er klar og språket dannet, uten å være utspjåket. Men han kan ikke dekke over at han er stril. Med en diskret strile- r, som dukker fram som små, språklige kruseduller en verbal signatur - når han blir engasjert. Han smiler med øynene og forteller med det verktøyet livet og karrieren har gitt ham: strilemålet, med tarekvaser og måkeskrik i de verbale kulingkastene. Skjebneåret Uforsvarlig fiske Den skolerte strilen hevder at 20 år med verbal juling, ikke bet på ham. Han har beholdt sitt gode humør hele veien, hevder han. Og det er sikkert sant. Men så kom kraftblokken og ringnoten, samtidig som silda fikk en ny sterk årsklasse, årsklassen Fangstene ble igjen eventyrlige og på land kunne hele kyst Norge lytte på fiskeribølgen på radioapparatene sine og høre sildebåtene tilkalle hjelpere for å redde fangstene. I 1966 ble det landet nesten 2 millioner tonn sild! Av en stamme som trolig ikke var stort mer enn 4 millioner tonn. Fiskerne jublet, mens forskerne var uenige om hvorvidt fisket var forsvarlig eller ikke. - Var fiskerne dumme, som ikke forsto at de var i ferd med å fiske opp såkornet sitt? Han setter blikket i meg og ser overbærende på meg. - Nei, du får aldri meg til å si at fiskerne er eller har vært dumme. Dette var politikk ansvaret lå hos politikerne, ikke hos fiskerne! Forkynte han myndig. Men den tidligere forskningssjefen blir brydd når han stilles spørsmålet om rovfisket etter silda, er et spørsmål om grådighet. - Det var uforsvarlig. Det var det, sier han stille. Mer er det ikke å si om det. I dag. En håndfull sild Bare noen få stimer ble skånet ikke fordi noen ønsket det men rett og slett fordi de smatt unna garnene og ekkoloddene - og ble grunnlaget for en ny sildegenerasjon. Og så enda en og enda en generasjon til helt til havet igjen er fullt av sild og forskerne kan anbefale fangst på Havets Sølv. Men det vi så i årene da silda uteble, var skremmende: fugleunger døde i sjøfuglkoloniene langs hele kysten. De sultet i hjel da fugleforeldrene forsøkte å holde liv i dem med alt annet enn næringsrik mat. Alternativene var yngel av magre fiskeslag og det er ikke godt nok for lunde- og lomviunger. De må ha sild! Det samme som har holdt liv i den norske kystbefolkningen i flere tusen år! Det er et privilegium å høre Johannes Hamre snakke om silda og forskningen som førte til at den siste silderesten omsider ble reddet. Engasjementet hans er så ekte og formidlingen så levende, at sammenligningen med en krimroman, er helt naturlig. Det er med sitrende spenning man følger de harde fakta som førte til at forskerne fikk gjennomslag for kravet om fredning av silda. - Vi hadde lært silda å kjenne, og visste til enhver tid hvor den var. Forskning og teknologisk utvikling hadde gjort oss i stand til å utrydde en av verdens største fiskebestander. Gytebestanden i 1972 er beregnet til å ha vært cirka tonn; med andre ord kunne hele bestanden fått plass i lasterommet til en av dagens store ringnotsnurpere. Sinna på Norge Jacob Jacobson fra Reykjavik på Island, er ikke mild når han kommenterer norske sildefiskerier. Den morske islendingen, var leder av det Internasjonale Havforskerrådet ICES i de stormfulle åra da norske havforskere kjempet for å redde silda. Uten å bli lyttet til av norske politikere. Raseriet hans har han holdt ved like til langt inn i tilværelsen som pensjonist. Han er sinna på vegne av Havforskerrådet, og de islandske fiskerne, som ikke fikk en eneste sild i disse åra. Og han er hoderystende oppgitt og sjokkert over nordmennenes fiskeripolitikk: - Hadde jeg vært norsk, hadde jeg dødd av skam! Proklamerte han den gang og la til: - Norge brydde seg aldri om hva vi sa i Det Internasjonale Havforskermiljøet. Det er rett og slett norsk imperialisme på sitt verste i nordområdet og det er ikke fritt for at det er slik den dag i dag, legger Jacob Jacobson til, med et smil. Foto: Mare Østmoe, Island. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 11

12 50 år med friluftslov! Friluftsmennesker praktiserer retten til fri ferdsel og opphold i norsk natur og i utmark. Etter spesielle regler har alle og enhver også rett til å krysse privat eiendom og dyrket mark på en skånsom måte. Det er Friluftsloven av 28.juni 1957 som gir oss denne retten. Etter Friluftslovens 2, kan enhver ferdes til fots hele året i utmark når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det er avgjørende forskjell på reglene for ferdsel i innmark og utmark. Med utmark mener loven udyrket mark som ikke blir regnet som innmark. Innmark omfatter gårdsplass, hustomt, dyrket mark, slåtteeng, kulturbeite, skogplantefelt eller lignende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel eller skade for eier eller bruker. Allmennheten har altså rett til fri ferdsel i utmark. Det vi normalt tenker på med fri ferdsel, er f.eks. fotturer i skog og fjell, bærplukking i skogen og turer på ski. Retten til fri ferdsel bygger på at den som benytter en annens utmark i fritiden, må opptre aktsomt og hensynsfullt, slik at miljøet, grunneieren eller andre mennesker ikke blir sjenert, jfr. Friluftslovens 11. Dette er en plikt man har hvis man først beveger seg ut på en annens eiendom. Hunder i naturen Hunden er for mange en viktig turkamerat i skog og mark. Det påhviler hundeeieren en stor aktsomhetsplikt hvis hunden går løs. Eieren må se til at hunden ikke går uten bånd i utmark hvor bufe beiter. Det fremgår blant annet av Friluftslovens 52 at «I områder åpne for alminnelig ferdsel kan eier eller besitter la hund løpe løs bare når den følges på forsvarlig måte. Jakthundtrening og dressur kan allikevel bare foregå med samtykke av grunneier og de bruksberettigede». Noen kommuner har generell båndtvang hele året. Det fremgår altså av loven at hunden bare kan løpe løs når den følges på forsvarlig måte. Det gjelder også egne regler om båndtvang. Regler for fiskeredskap: Alle norske fritidsfiskere bosatt i Norge kan bruke faststående fiskeredskaper til fiske i sjøen i norske farvann. I ferskvann gjelder det egne regler, der grunneier eller andre utstedere av fiskerett (fiskekort) gir opplysning om hvilke regler som gjelder. I sjøen er reglene stort sett laget for å verne om noen spesielle arter: Villaks og norsk hummer. Rømt oppdrettslaks og amerikansk hummer, som det er funnet flere eksemplarer av i de siste årene, er ikke omfattet av disse vernetiltakene. Garn Hver fritidsfisker kan ha inntil 210 meter garn. Hvert garn må merkes med fiskerens navn og adresse/ mobiltelefonnummer. For å hindre at villaks går i garnene, skal de senkes så dypt at øvre del av garnet med kork eller andre flyteelement ligger minst 3 meter under overflaten ved fjære sjø. Camping leirslagning I Norge har man lov til å overnatte i eget telt i naturen. Dette er en populær og tradisjonsrik måte å oppleve naturen på. Men selv om friluftsloven gir oss store friheter, finnes det jo fornuftige grunner til å ikke provosere grunneiere, andre brukere og næringsdrivende. Dette handler i all vesentlighet om å holde avstand og ikke være redd for å spørre en grunneier til råds om hvor det er best å slå leir eller sette opp et telt. Det er ikke uvanlig at det er begrensninger for hvor lenge et telt eller en leir får lov til å stå/oppholde seg på samme sted, før man må flytte på seg. Jakt Alle som har betalt jegeravgiften og er registret i jegermanntallet, kan jakte småvilt i Norge. Med småvilt regnes vanligvis rype, hare og skogsfugl orrfugl og tiur. Men en jaktrett gir også rett til å jakte rev, mink, rugde, bekkasiner, duer, trost og kråkefugler. Les mer om allemannsretten på hjemmesiden til Direktoratet for naturforvaltning: dirnat.no Kortreiste drømmer -slike det blir noe av Du har kjent det: Suget mot å legge noe bak seg og gå ut. Kaste loss la vinden eller padleårene gi deg fart. Legge noe igjen på stranden og pløye nytt vann. Vi fascineres av ekspedisjonsmedlemmene som krysser kontinenter, klatrer til de høyeste topper og avbildes på polpunktet Det ligger måneder og år med planlegging og jakt på rause sponsorer bak de digre ekspedisjonene. Nå kan du være din egen ekspedisjonsleder du kan krysse ditt eget kontinent eller bestige din egen topp Du finner det i BOF-land - det vidstrakte, varierte og spennende landskapet med øyer og skjær, elver, vann og skoger som venter på å bli oppdaget Vi har anstrengt oss for å lage tjenlige kart og råd og vink til den som vil finne ut hva BOF har å by på. Det er ikke lite! Mer enn 180 områder er tilrettelagt noen er mer populære enn andre. Du kan møte likesinnede eller nyte ditt eget selskap ved en primus eller et bål i strandkanten. Ikke alt passer alle men noen vil alltid finne noe La innskytelsen få overtaket. La deg forføre av drømmen og ikke legg de største planene! La de kortreiste drømmene få liv og luft BOF-landet venter på deg. Kast loss! Foto: Hans-Gunnar Skarstein Foto: BOF Side 12 BOF - 70 år!

13 Rastebord på Håøy er merket etter bruk av engangsgrillen. Innfelt: Ødelagt søppelsekk, etter uvettig bruk av engangsgrill. Foto: BOF Kampen mot engangsgrillen! Gjennom hele sommeren sloss driftsavdelingen i BOF mot følgene av folks grillvaner! Eller grill-uvaner - og da er det særlig bruken av engangsgriller som skaper problemer! De ødelegger møbler og koster BOF store penger hvert år. Men det er tilsynelatende en tapt kamp. For det selges stadig flere engangsgriller og Norge ligger på verdenstoppen i bruken av slike griller engangsgriller hver kveld Her i landet selges det hvert år 2 millioner engangsgriller! Dette er et formidabelt antall, som ligger skyhøyt over alle andre land det går an å sammenligne seg med. Og en sesong med mye godt vær, kan bety betydelig flere solgte engangsgriller og betydelige ødeleggelser. Den mest nærliggende forklaringen er at vi gledelig nok er et folk av pølsespisende turgåere. Men fra et miljøsynspunkt er det et tall som fører til gåsehud og våkenetter. Engangsgrillen er ikke bare blitt en bestselger, de store varekjedene gjør mye for å få kundene til å kjøpe enda mer av. Det følger kostbare ødeleggelser i kjølvannet av disse tallene noe de ansatte i Bergen og omland Friluftsråd vet smertelig godt. Grunnen til at handelsstanden legger forholdene godt til rette for kundene som kjøper engangsgriller, er det store volumet og det faktum at de som kjøper en engangsgrill også kjøper pølser, koteletter, øl, mineralvann, servietter og pappkrus, plastbeger, engangsbestikk og solkrem Tenker vi oss at bruken av engangsgriller er konsentrert rundt noen få varme sommerhelger er det ikke utenkelig at det fyres opp mer enn engangsgriller hver kveld i godværet. Ikke til å undres over at salgsleddet degger for denne forbrukergruppen Norge på topp Det interessante er at det årlig kun selges slike griller i Sverige. I et land der det bor langt flere mennesker enn i Norge. Og sørover i Europa er salget enda lavere, i følge kilder hos grillprodusenten Landmann. Det er butikkjedene knyttet til NorgesGruppen som selger flest engangsgriller her i landet. I stoppet omsetningstallet på nesten 1,5 millioner engangsgriller! Dette salget gikk gjennom butikkjedene Meny, Spar, Ultra, Kiwi og Mix, som alle inngår i NorgesGruppen. Også Esso- og Shell-stasjonene får sine engangsgriller fra denne grossisten. Plantasjen har ikke har vært villig til å opplyse hvor mange engangsgriller de selger i løpet av et år men det er ikke dristig å anta at salget gjennom andre kanaler enn NorgesGruppen, nærmer seg en halv million enheter! Dermed er altså det årlige salget av engangsgriller i Norge ufattelige 2 millioner enheter! I tillegg til alle skadene bruken av engangsgriller medfører, representerer 2 millioner engangsgriller et berg på 1 million kilo hvis vi regner at en våt engangsgrill veier ca et halvt kilo. Omregnet i tonn blir dette 1000 tonn eller en samlet avgift på 1,6 millioner kroner, så lenge friluftsrådene må betale 1600 kr pr. tonn søppel til renholdsselskapene. Svir av millioner Alle friluftsrådene synes det er hyggelig at folk kommer seg ut i naturen og nyter anledningen til å lage seg varm mat men vi må samtidig innse at engangsgrillene tapper friluftsrådene langs hele kysten for store summer i ødeleggelser og reparasjoner! Bare i BOF beløper skadene etter engangsgriller seg til nesten ! For en sesong! Det nøyaktige regnestykket ser slik ut: Brente/ødelagte bord og benker: kr Brente stupebrett kr Brente brygger og broer kr Brente avfallsbeholdere kr Nye spesiallagete oppsamlingskurver kr Personskader etter engangsgriller kr Bossavgift (kr pr. tonn) kr I alt for en sesong med engangsgriller kr Og da er ikke transportutgifter og overtidskostnader tatt med. På landsbasis er det 18 interkommunale friluftsråd slike som BOF og det er ingen grunn til å misstenke våre brukere av engangsgriller for å være dummere enn brukerne andre steder. Så da sitter vi igjen med en skremmende hypotese en tanke om at det sikkert er like ille over alt og da er det enkleste regnestykket våre kostnader 18 ganger og da handler dette om millioner: X 18 = ! Det er tre millioner, tre hundre og sekstiseks tusen kroner. Nok til å sikre mye drift av fine friluftsområder. Finnes det alternativer? Jada. Ddet mest realistiske og effektive alternativet, er flergangsgrillen. Her finnes det sikkert flere modeller, men vi har funnet en, som BOF vil bruke som premier til de av våre brukere som har gjort seg fortjent til det. Se mer om dette under avsnittet om turmat. Med en flergangsgrill har du en grill som ikke brennmerker underlaget, den har flere alternative nivåer for grillristen og det er mulig å grille så lenge du vil ved å etterfylle med medbrakt grillkull. OG: Den gir mye bedre samvittighet til brukeren! Takk til alle som gidder å tenke alternativt! BOF har ansvaret for 70 toaletter, 74 stupebrett, 80 benker/bord og 79 redningsbøyer, samt 100 store og små bosscontainerne. Dessuten har BOF satt opp 20 spesialkurver for varme engangsgriller. BOF betaler 1600 kr pr. tonn søppel vi leverer til BIR her kan du hjelpe oss både økonomisk og praktisk ved å ta vare på ditt søppel. Du kan lese mer om BOF på vår hjemmeside bof.no. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 13

14 Geocaching Spennende skattejakt for hele familien satellittstyrt friluftsliv Foto: Hans-Gunnar Skarstein Det knekker i kvister og surkler hver gang Moder jords våte lipper må slippe taket i støvlesålene. Små og store føtter, full regnmundur ytterst og varme, luftige klær innerst - gjør familien vel skodd til ekspedisjonen de har lagt ut på. Det trøstesløse været klarer ikke å legge noen demper på den forventningsfulle stemningen mellom familiemedlemmene der de trasker av sted mot målet: Et sted der ute har noen gjemt en skatt! En cache med småtterier i der skattens uvurderlige verdi, består i rett og slett det å bli funnet! Familien på fire er bitt av den nye basillen: Geocahing! Og kan nesten ikke vente med å føre neste posisjon inn i bloggen og høste cred på nettet for nok en notering. For egentlig handler det om prestisje. Og bedret livskvalitet, som en ekstra bonus. Det måtte raketter til! Mange foreldre her lurt på hva som egentlig måtte til for å få de håpefulle ut fra barneværelset og bort fra PC-spillet. For de som opplever at et familiemedlem er blitt hekta på geocaching, er det ikke lenger nødvendig å lure: Det måtte raketter til! Rakettene som i sin tid løftet de 29 (jan. 2007) geostasjonære satellittene opp fra Tellus og i posisjon på himmelen. Les mer om dette på: en.wikipedia.org/wiki/global_ positioning_system Redselen for at en hel generasjon skulle bli så knyttet til PC-en hjemme på gutte- eller jenterommet, at de aldri skulle få oppleve gleden vad å ferdes i skog og mark, kan være historie. I alle fall er det nå ting som tyder på at nettopp datanerdene de utskjelte, asosiale, coladrikkende mammadaltene som nå begynner å bli voksne og har funnet seg ektefeller (via weben?) har funnet en vei bort fra tastaturet og skjermen til blåbærlyng og fjelstier, skitne støvler og svett turantrekk for å dele gleder og spenning med andre nerder, familien eller en hel internasjonal bevegelse: Geocacherne. Hva skjer? Noen gjemmer en vanntett boks med rare ting i et eller annet sted i verden. Så går vedkommende hjem og fører den nøyaktige GPS-posisjonen for hvor denne boksen eller cachen, som den kalles på fagspråket inn i en logg over nye skatter på hjemmesiden til Geocaching.com eller på den norske hjemmesiden Starte.no. I dette spesielle miljøet er det noen som er veldig aktive og konkurrerer intenst om å være først, ha flest og reise lengst for å få nye posisjoner eller altså cacher de kan føye til sin skryteliste på nettet. Samtidig blir alle rapportene som legges til loggene rundt om i verden, samlet på hjemmesiden, der det er telleverk og animasjonsverktøy. Det neste som skjer, er at andre geocachere søker på Internettet etter skatter i sitt nabolag, på et sted de skal besøke eller et sted de ønsker å reise til. Dermed er flere kappløp i gang samtidig. Noen setter alt inn på å bli den første til å finne boksen for det er prestisje i å være den første til å finne flest mulig og være den første til å skrive navnet sitt i besøksloggen, andre vil ha flest mulig atter andre spesialiserer seg på spesielle caher, ved flyplasser, på broer, fjelltopper, ved kirker, i parker eller på badestrender. Egen søppeldag Det er nesten uunngåelig at mye folk vil setter spor etter seg i naturen. Masse trakking og opphold av folk på jakt etter nye skatter vil kunne sette sitt preg på populære områder. Dette har geocacherne sentralt i USA og i Norge - tatt seg ad notam. Derfor går det med jevne mellomrom ut oppfrodringer til alle geocachere i hele verden på en angitt dag, som internasjonalt kalles Cache in - trash out, å ta med seg en bærepose. Eller to - ekstra. Hensikten er at alle geocachere denne dagen eller denne weekenden, skal ta med seg ut av naturen, mer enn det de har tatt med inn! Det handler rett og slett om å fjerne de sporene mange dessverre legger igjen etter seg søppel og tomgods, plast og papir. Ting vinden tok eller som ble forlagt da man brøt opp etter mørkets frembrudd forrige gang. Les mer på Norden på verdenstoppen Norge er på 2. plass i verden, når det gjelder tetthet av cacher med nesten 1 cache pr innbyggere. Sverige er nr. 1 og Danmark og Finland er nummer 3 og 4. Det er de engelsktalende landene sammen med de germanske/nordiske landene som har fått mest sansen for den nye friluftshobbyen. I de latinske landene er dette fortsatt på begynnerstadiet. I hele Italia er det bare 900 cacher i Norge har vi for lengst passert 3600 og i Roma er det bare 15 færre enn det er på Askøy! Bof også Vi i bof ønsker også å markere at vi våre 70 år til tross, eller kanskje nettopp derfor - har fått med oss den teknologiske revolusjonen og vil være med på GPS-leken. Rundt om i de 14 medlemskommunene er det gjemt skatter eller cacher i vanntette bokser som hvem som helst kan gå og finne. Noen ligger vanskelig til andre ligger slik til at de kan finnes i lunsjen! Noen skatter må man ha båt for å fiinne, andre kan man nå med sykkel eller bil. Når man har vært innom alle de 14 gjemmestedene, har man samtidig lagt bak seg en reise gjennom hele bof-riket og vært innom noen av perlene i vår skattekiste. Men like viktig som den personlige prestisjen er for den enkelte og den beundringen man høster fra miljøet er at vi i bof vil belønne de 70 første som finner 10 skatter med hver sin helt spesielle premie. En miljøvennlig og nyttig premie. Som alle ansatte i bof, alle brukerne av våre friområder og for så vidt brukerne av all norsk natur, vil sette stor pris på blir mye brukt: En stilig gjenbruksgrill! Se den på Få deg et Nick For å få fullt utbytte av gledene ved den nye skattejakten, må de som vil være med, registrere seg. Denne registreringen må gjøres på Internettet på hjemmesidene til geocaching.com. Her må man opprette sin egen profil med eget alias eller nick et pseudonym som man bruker på nettet for å skjule sin egen identitet. På sidene til geocaching. com, kan man også laste ned nyttige statistikkverktøy og globusen google.earth gratis og deretter er det bare å sette i gang. På bof.no, registreres de som er med i konkurransen om å finne flest skatter. Og alle som logger seg på geocaching.com kan følge med på hvor langt konkurrentene er kommet. De som først klarer å finne 10 skatter, har gjort seg fortjent til en turgrill, mens de tre første til å finne alle 16, får hver sin flotte GPS! Frithjof Fosse fant miniskatten på Helleneset! Foto: Hans-Gunnar Skarstein Side 14 BOF - 70 år!

15 Foto: Hans-Gunnar Skarstein Her har vi gjemt 16 skatter! De første 70 som klarer å finne 10 av de i alt 16 skattene i løpet av BOFs jubileumsår, får hver sin turgrill av Bergen og Omland Friluftsråd. De 3 første til å finne alle de 16 skattekistene, vil få hver sin flotte GPS. Dette handler om Geocaching som du kan lese mye om på neste side. En spennende lek for hele familien og en fin unnskyldning for alle til å komme seg ut i naturen. Det ligger minst 1 skatt i hver av de 14 medlemskommunene våre i Bergen og i Os er det 2 skatter. For å ha fullt utbytte av denne leken, trenger du en GPS og en mulighet til å kunne registrere deg på Internettet (mer om dette på bof.no/ OmFriluftsraadet/gpstur.htm). Noen av skattene er gjemt på steder der man må ha båt eller kajakk for å komme til andre kan man nå til fots eller med sykkel. På BOFs hjemmeside, bof.no/bof70.htm vil du så langt det er praktisk og teknisk mulig kunne se hvor mange som har funnet en skatt eller flere her vil du også kunne se hvor mange som nærmer seg premiegrensen. Hver skatt er en boks med småting i: Blokk og blyant, så finneren kan skrive seg inn i loggboken. I tillegg ligger det noen småsaker i skattekisten verdiløse gjenstander, som bare gir prestisje og glede til den som evner å glede seg over å ha lykkes i skattejakten sin. Og ingenting annet. Hver lykkelige finner, kan ta med seg en av de sakene som ligger i kisten og legge noe tilbake. Dermed blir dette en slags byttelek og man noterer seg hva man har tatt og hva man legger igjen. Hjemme på din egen loggbok, som alle andre geocachere kan lese, forteller du om turen din og om hva du fant og hva du tok med deg og hva du la igjen. Hver skatt har i utgangspunktet to reisebiller eller travelbugs, som geocacher-miljøet selv har skapt. Vi i BOF har tenkt å gi våre reisebiller hver sin spesielle oppgave, som står på hver bille. Reiseruten til hver bille kan du følge på geocaching.com. Men geocaching (det er et engelsk uttrykk, som kan oversettes med Gpstur) er egentlig ikke en konkurranse om å slå noen. Det er hver enkelt skattejeger sin glede over å finne skattene, dette handler om! Det er denne gleden som er drivkraften for dem som er bitt av basillen. Og vi i BOF har ingenting imot at flere oppdager denne turaktiviteten eller sporten. Det er rett og slett en moro vi gjerne ser at flere blir med på. La deg inspirere. Her ligger skattene: 1: Ystøy friluftsområde i Askøy kommune 2: Marsteinen fyr i Austevoll kommune 3: Sauøy friluftsområde i Austrheim kommune 4: Kvarven friluftsområde i Bergen kommune 5: Sandholna friluftsområde i Bergen kommune 6: Løno friluftsområde i Fjell kommune 7: Vinnesholmen friluftsområde i Fusa kommune 8: Kvalvågnes friluftsområde i Lindås kommune 9: Io friluftsområde i Meland kommune 10: Lysøya friluftsområde i Os kommune 11: Ervikane friluftsområde i Os kommune 12: Flesjane friluftsområde i Samnanger kommune 13: Lerøy friluftsområde i Sund kommune 14: Ånuglo friluftsområde i Tysnes kommune 15: Skageneset friluftsområde i Radøy kommune 16: Ormhilleren friluftsområde i Øygarden kommune DU STARTER SKATTEJAKTEN VIA VÅR NETTSIDE: bof.no/bof70.htm Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 15

16 Hinderløypen i Øvre Hellen friluftsområde. Foto: BOF Ny skolevei i Gro Suleng Waage, bor i Lønnborggrenda og elsker å gå på tur. - Jeg kommer nok til å bli en storbruker av det nye anlegget, lover hun. Foto: Hans-Gunnar Skarstein Et av de mest vellykte tilretteleggingsprosjekt av friområder i BOF-land, er friluftsområdet på Øvre Hellen og terrenget rundt krigsminnesmerket på toppen. Fra å være et ugjennomtrengelig kratt, er det blitt et attraktivt turmål for nær sagt alle brukergrupper og en trygg, alternativ skolevei for ungene i strøket. Der det tidligere var myrhull og sørpe, er det nå blitt en spennende hinderløype med klatrevegger, løse og faste balansestokker, permanent bålplass og benker å sitte på. Et eldorado for barnehager og skoleklasser, familier og eldre som vil nyte den frodige naturen, utfordringene og stillheten her oppe. Et tilbud til alle Bestekompisene Eirik, Jon Agnar, Peder og Johannes har fått et gedigent Kinderegg i nabolaget: En ny og spennende skoleveg, et lekeområde og et fritidstilbud i et og samme prosjekt i nabolaget. Nå gleder de minste ungene seg bare til å begynne i 5. klasse, slik at de får lov til å sykle til og fra skolen. Men allerede nå blir området flittig benyttet i undervisningen, som uteklasserom av Hellen Skole. Det bor ca. 100 barn i skolealder i området og ønsket om en kortere og tryggere skolevei var et tungtveiende argument for å få fullført prosjektet. Denne vårdagen ble det populære området brukt til lek. For ikke bare er det blitt nye stier, benker og utsikt der krattskogen tidligere sto tett som en vegg BOF har etterlatt seg en utfordrende hinderløype som ingen unger eller andre - med tid og lyst, bare kan gå forbi. Klatreveggene må klatres i og balansestokkene må balanseres på gadd vite om ikke all aktiviteten anlegget medfører, vil gi seg positive utslag i folkehelsen senere? Det er et skikkelig vårslepp i Øvre Hellen i disse dager. Det ryktes også at de eldre oppsøker utfordringene her oppe, etter at ungene har forlatt området bare for å sjekke om armer og bein fungerer som de skal Men nå på dagtid, er det barna som rår grunnen! - Unna vei! Hyler de og aker på rumpa ned fra toppen av klatrestativet. Vei i vellinga Det er blitt lett å komme seg fram til fots, med barnevogn, på sykkel - Ja, endatil med rullator, spøker Oddmund Dingen. Grøntanlegget rundt det flittig besøkte minnesmerket over de falne fra 2. Verdenskrigen, er blitt tilgjengelig igjen. - Det var nesten umulig å komme fram her, forklarer Frode Herland, beboer i Lønnborglien Borettslag og en av initiativtakerne til å få gjort noe med de uverdige forholdene. Løsningen ble å gi oppdraget til Bergen og Omland Friluftsråd, der driftsleder Oddmund Dingen tok hånd om prosjektet. - Her måtte vi ta ut masse kratt og en god del trær, før det ble såpass åpent at det var mulig å nyte utsikten fra toppen. Noe av utfordringen i tillegg til å få ført bort vann og anlagt nye stier var å ta hensyn til de delene av det gamle festningsanlegget som er fredet. En gammel steintrapp ligger der det kunne vært fristende å lage en slakk skråning, forklarer han. - Fredningsbestemmelsene er det ikke annet å gjøre med enn å forholde seg til, sier Dingen og mener kompromissene de kom fram til er mer enn tilfredsstillende. Søppelbevissthet Etter at området er rustet opp og åpnet for et stort publikum, melder også problemene med rusk, rask og søppel seg med full tyngde. Men her fungerer samarbeidet med skolen seg som en svært positiv Side 16 BOF - 70 år!

17 Vi kommer til å bruke dette anlegget kjempemye! Lover Eirik Johnsen (10), Jon Agnar Leirvik (9), Peder Gjerde (9) og Johannes Breck (9). Alle går på Hellen Skole og bor i området. Nå har de fått ny skolevei og gleder seg til å begynne i 5. klasse, for da får de lov til å sykle til og fra. Stilig! Foto: Hans-Gunnar Skarstein gammel festning Minnesmeket på Øvre Hellen er reist til minne om dem som falt under bombeangrepet 9. april Nå er det mulig å komme helt fram med barnevogn eller rullator, spøker de to som på hver sin måte har æren for at stiene nå er blitt gjort fremkommelige; driftsleder Oddmund Dingen i Bergen og Omland Friluftsråd og Frode Herland fra Lønnborggrenda huseierlag. faktor for ungene blir gjort bevisste på hvor viktig det er å ta med seg alt tomgods og søppel etter besøk i området. Og ikke etterlate seg annet enn fotavtrykk i sanden Rundt krigsminnesmerket og aktivitetsløypa på toppen, er det dessuten satt opp søppelkorger, som BOF tømmer regelmessig. - Det er også vi som har ansvaret for å slå gresset, ha vedlikeholdet av gjerder og innretningene i hinderløypa, forklarer Dingen. I samarbeid med BKK (Bergen Klatre Klubb) er det også inngått avtale om ettersyn av de permanente klatreveggene i friluftsområdene til BOF som her oppe på Øvre Hellen, på Helleneset og i Kobbevågen i Fjell. Ser behovet for lys Før var det nødvendig med slagstøvler om man skulle inn i området, forklarer Oddmund Dingen, mens vi spaserer tørrskodd langs den nye stien. - Her er det balansehinder og klatrestativ, lianer og utfordrende taubaner. For de som ikke vil ha fysiske utfordringer er det dessuten muligheter for stille ettertanke eller avslapping på en av de nye benkene som er satt opp. Eller samling rundt det permanente grillstedet som ligger idyllisk til i ly av noen store grantrær. Skulle noe gjøres for å utvide brukervennligheten nå, måtte det være å montere belysning - Det er klart vi ser behovet for gatelys, ikke minst for å opprettholde ønskene om trygg skolevei i vinterhalvåret. Men for BOF er ikke det vår oppgave, understreker driftslederen. Gatelys langs veien får stå som et ønske for fremtiden, men inntil videre er anlegget på Øvre Hellen et flott utstillingsvindu for både beboerne i området, for skolen og Bergen og Omland Friluftsråd. Dette er BOF BOF har ansvar for 182 friluftsområder i 14 kommuner. I 8 områder er det baderamper tilrettelagt for funksjonshemmede. På disse anleggene er det turstier, svaberg, badefjærer og badestrender med skjellsand. I BOFs område er det 83 kilometer turveier, stier og gangveier. BOF har også ansvar for 70 toaletter, 74 stupebrett, 31 kaier, 11 bruer, 13 hytter, 79 redningssett, 55 badebøyer/ markeringsbøyer, 51 informasjonstavler og 52 parkeringsplasser. Vi har også ansvar for at utmarksområder ikke gror igjen - og for at de målene med skog holdes i orden og blir ryddet i. Når det gjelder tilrettelegging for spesielle brukergrupper, som skoler og barnehager, har BOF flere områder å vise til: Grønnskjeret på Tertnes, Tennebekktjørn i Nipedalen, Storøen i Eidsvågen, Sandholna, Gullbotn og Våganeset i Bergen, Håøya og Elvavika i Meland, Geitvika i Fjell, Ervikane i Os og Tyssøy i Sund. Flere områder egnet for skoler og barnehager finner du på våre nettsider: bof.no/skole/skole. htm. Vi har også utgitt et eget hefte Med klassen til sjøen og selger de populære ideheftene Læring i friluft, utarbeidet at Friluftsrådenes Landsforbund i samarbeid med flere av Friluftsrådene. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 17 Foto: Hans-Gunnar Skarstein

18 Oterjegeren Foto: Terje Kolaas/Naturspesialisten Tekst/foto: Hans-Gunnar Skarstein Den pensjonerte politimannen, Terje Haugland, har en jobb mange misunner ham: Han får gjøre det kjekkeste han vet hver dag han er på arbeid: Nemlig å kaste loss med båten og sette kurs mot havet, fjordene og sundene mellom holmer og skjær i Hordaland. Og skulle været bli for ille, er det alltids noe papirarbeid som skal gjøres. For han er litt byråkrat også. Det kan man lese på jakka og båten hans der står det STATENS NATUROPPSYN. Det skvalper stille rundt den lille, oppblåsbare robåten mens vi glir bort fra moderskipet en stilig cabincruiser med Statens Naturoppsyn skrevet med store bokstaver langs hele båtsiden. Vi er to velvoksne menn i en båt som ikke er stort større enn et øsekar og de altfor små årene plasker i vei mens vi utrolig nok nærmer oss stranden med stødig fart. Cabincruiseren, som ligger for svai ute i viken, er verktøyet til mannen som ror. Øyene, sundene hav og holmer i Hordaland, er arbeidsplassen hans. - Jeg har verdens fineste jobb, betrodde Terje Haugland meg, mens han serverte kaffe og smørbrød i lugaren før vi kastet loss og la ut. - Tenk å få betalt for å gjøre det kjekkeste jeg vet! Smiler han lurt og lar blikket saumfare svaberget vi glir inn mot. Han er på jakt. Det skarpe blikket hans har sett noe interessant. Med jevne mellomrom snur han seg og kaster et blikk inn mot det snødekte svaberget vi styrer mot. Han har sjekket at lommene er fylt med de nødvendige remediene han trenger for å gjøre en god jobb: kamera, GPS, linjal, skrivepapir og kulepenn. Med et par ekstra kraftige åretak skrubber gummibåten mot bunnen og glir opp mot snøen mot noen spor, som går helt ned i sjøen. Jobben hans går ut på å dokumentere hvor det er oter og hvor langt sør langs Norskekysten oteren nå er kommet. Før oteren ble fredet i 1982 etter å ha vært et yndet og populært mål for jegere helt siden lenge før 2. verdenskrig ble oteren nesten utryddet. Men årene med fredning har fått oterbestanden opp igjen - og nå har dyret spredt seg stadig lenger sørover langs kysten. Terje Haugland har en av de mest populære jobbene en pensjonert politimann med sterke følelser for friluftsliv, kan tenke seg. Han er Statens Naturoppsyn på sjøen i Hordaland og er kaptein på båten som får det til å gå kaldt nedover ryggen på tjuvfiskere og krypskyttere. Han dukker opp når styggingene minst venter det og han kan være både mild og vennlig eller handlekraftig og bestemt. Alt etter hva situasjonen krever. Vanedyret Nå jakter han på oterspor, visittkort og: grønne gresstuer. Han har funnet ut hva som er oterens svake side: Nemlig at det er et vanedyr. Som gjør de samme tingene på de samme stedene gjennom hele livet. Hvis de får lov. Og etter som oteren er stor og avføringen næringsrik, setter dovanene sitt umisskjennelige preg på vegetasjonen der avføringen havner. - Oteren legger fra seg skiten sin på samme sted gjennom hele året og denne avføringen gir så mye næring til vegetasjonen i den utvalgte tua, at den blir påfallende grønnere og frodigere enn omgivelsene. På denne dagen er det ideelle forhold for otersporing: nysnø og klart vær. Snøen ligger helt ned til taren og enhver som går på sjøen eller i land, setter sine fotefar etter seg. Oteren er ikke noe unntak. Den deler kysten med sin mindre slektning, innvandreren eller skal vi kalle den utbryteren, minken, som stakk av fra pelsdyrfarmene en gang rundt 1932/33 og siden har vært en uønsket skurk i norsk natur. Minken har funnet seg veldig godt til rette altfor godt, mener mange. Og det tilpassingsdyktige mårdyret har truet med å utrydde sjøfugl i fuglekolonier og fuglefjell og rensker islagte lakseelver for fisk om vinteren da det er lite vannføring i elvene. Og den vesle effektive, nordamerikanske, jegeren, har tilpasset seg et liv i Norge fra øyene ytterst mot havet, til fjellvann og dype skoger bare det er noe for det effektive rovdyret å jakte på. Terje Haugland ser flere minkspor enn oterspor men nå er han ganske sikker på at det er oterspor det skarpe blikket hans har fanget inn. Snart skurer gummibåten mot fjæresteinene og Terje Haugland hopper i land og drar båten etter seg opp på land. Sporene er karakteristiske for mårdyr sin måte å bevege seg på og er de samme enten det er snømus den minste representanten i mårdyrfamilien - mink, mår eller oter: to og to jamsides avtrykk etter for- og bakføttene der de bykser framover med jamsides satssprang og landing på framføttene - akkurat like jamsides. I tillegg slår den tjukke oterhalen nedi snøen eller sølen og lager et karakteristisk slepespor i tillegg. Hårete skapning - Jo da, dette er oter! Han legger an kameraet og starter GPS-en mens han fotograferer og noterer hva han ser. Så løfter han blikket og følger sporet bakover. - Oteren er avhengig av ferskvann, så der det finnes en liten elv eller en innsjø på en holme, er det slett ikke usannsynlig at oteren slår seg ned. Vi har registrert flere hiområder her på øyene langs Hordalandskysten som alle har det til felles at det er ferskvann der. Det må nemlig oteren ha for å stelle Side 18 BOF - 70 år!

19 Til venstre: Etter mange års fredning oterbestanden nå i vekst. Nederst til venstre: Terje Haugland leter etter oteravføring. Oteren er et vanedyr som bruker samme tue som toalett hele året. Til høyre: Terje Haugland har funnet avføring som han tar med seg. Utifra slike prøver kan Norsk institutt for naturforskning (NINA) ved hjelp av DNAteknologi, finne ut mye om bestandene. den flotte pelsen sin! Det var den tette, fine pelsen som var oterens trussel i tiden da den ble jaktet på. Den fine pelsen er den tetteste i dyreriket. Forskerne har funnet mer enn hår på hver kvadratcentimeter på oterkroppen. Og det er tett! Trolig snakker vi om dyreriktes mest hårete vesen. Men en slik pels trenger mye stell. Og saltvann i pelsen er ikke bra så derfor bosetter oteren seg der det er en elv eller et vann den kan bade i. Slik holder de pelsen fri for ødeleggende salt, den forblir tett, varm og isolerende. Trolig er oteren styrt av flere faste rutiner i livet sitt, for det er toalettrutinene som avslører den. Av en eller annen grunn gjør oteren fra seg på samme sted på en gresstue som blir grønnere enn omgivelsene gjennom hele livet, så lenge den bor på ett sted. Tok 25 otere i torskeruse Terje Haugland blir bedre og bedre kjent med oteren - og får stadig nye kjente mens han krysser mellom øyene på jakt etter nye spor og tegn på at oteren bor eller jakter i et område. Parallelt med oterregistreringene, noterer han hvor mange torskeruser og bunngarn han kan telle på sin ferd i et område. - Når jeg møter fiskerne spør jeg dem om de ser oter og om de har fått oter i rusene sine. For etter at oteren ble fredet, er torskerusene og bunngarna den største trusselen mot oteren langs norskekysten. I fjor ble det registrert 9 døde otere i torskeruser og 1 i et garn. En fisker i Gulen opplyste at han hadde fått 25 otere i rusene sine, en annen i Osterfjorden fortalte at han hadde fått 8. Men de dystre tallene til tross, er det lite som tyder på at torskerusene er en trussel mot oterbestanden. - Det tar bare litt lenger tid å bygge bestanden opp, så lenge de driver og dør i torskerusene, bemerker han. I rapportene fra Terje Haugland, kan oppdragsgiveren, NINA (Norsk Institutt for Naturforvaltning), lese mange oterdødsfall og stadig flere hilokaliteter. Det ligger mange døde otere i frysebokser - og mange blir dessverre rett og slett også dumpet på sjøen. Oterprosjektet tar mål av seg til å kartlegge hvor sunn oterbestanden er og hva DNA-et kan fortelle om hvordan oterstammen er satt sammen. Dette kan fortelle om innavl og om genetiske svakheter eller avvik. Etter ulykken med Server, kan avføringsprøvene også fortelle oss om oljesølet har kommet inn i næringskjeden. Der oteren er en av dem troner på toppen. Sammen med havørna og minken. Meld fra om oter Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange otere det er i Hordaland bare at bestanden er i vekst og at dyret er på vei sørover. Den sørligste oterobservasjonen er gjort på Bømlo - Man regner nok med at oteren er på vei sørover og det er allerede observert flere enkeltindivider i grenseområdet mellom Hordaland og Rogaland. Så det er sikkert bare et tidsspørsmål om når vi får de første sikre observasjonene av oterhi og oterfamilier i nabofylket vårt i sør, men foreløpig er det bare gjort sporadiske oppdagelser, legger han til. Han vil gjerne ha rapporter om observasjoner og funn av oterhi i Hordaland. Det samme gjelder dersom noen skulle få oter i garn eller ruse. Selv om oteren er fredet, er det er ikke straffbart å beholde dyret, men det må meldes fra om uhellet og det må gjøres innen 4 uker. Det skal tas prøver av det før det eventuelt stoppes ut eller prepareres på annen måte. Alle preparanter melder fra og sjekker dyrene de får inn til utstopping skulle det vise seg at det er skutt og ikke druknet, blir dette anmeldt. Men alle som søker om det, får vanligvis lov å stoppe ut de dyrene de har fått i redskapene sine. - Det er jo et av de flotteste dyrene i naturen vår, sier den gamle etterforskeren og lirker en oterbæsj ned i den medbrakte plastposen. - Og legg merke til hvor grønn tua er! Sier han med et smil denne oteren har gjødslet hagen sin godt. Hit får jeg komme oftere, legger han til og noterer GPS-posisjonen før vi klatrer om bord i gummibåten og plasker ut igjen til moderskipet. Bergen og Omland Friluftsråd (BOF) har i løpet av 70 år sikret og tilrettelagt 182 friluftsområder for allmennheten i medlemskommunene. Hva friluftsområdene heter, hvor de er, bilder og kart, finner du på hjemmesiden vår bof.no. Besøk Bergen og Omland Friluftsråd på bof.no Side 19

20 Vaktbikkja Tekst/foto: Hans-Gunnar Skarstein - Gi meg en velhengt hare, som har fått sine 40 døgngrader og bare så vidt er blitt truet med steikepanna! Ferske grønnsaker og poteter! Bakte, råsteikte, kokte poteter - gjerne med litt timian! Mmmmmm. Det er det beste jeg kan tenke meg! Naturelskeren Ragni ruver ikke akkurat i landskapet, men det bestemte håndtrykket og det nesten i overkant sporty utseendet, mer fremhever enn skjuler den autoriteten hun så absolutt utstråler. Hun er 34 år, har bak seg fire år i politiet og snart like mange år i Statens naturoppsyn, som er en egen avdeling i Direktoratet for naturforvaltning og har kontor hos Fylkesmannen i Hordaland. Fra å håndheve lov og orden, har hun gått over til å kontroll, veiledning og informasjon om muligheter og begrensninger for folk som ferdes i Hordalandsnaturen. Årene i Politiet førte henne til Troms der hun kom nært innpå og fikk et veldig godt forhold til folket nord for polarsirkelen og den nordnorske naturen. Som genuint naturinteressert brukte hun mye av fritiden til turer i både Troms og Finnmark. Og tro endelig ikke at hun har sluttet å være lovens lange arm av den grunn! Å nei! På sine sterke skuldre bærer hun med seg oppsynsmyndighet etter paragrafer og regler fra 7 forskjellige lovverk! Hun manøvrerer stødig mellom laks- og innlandsfiskeloven, naturvernloven og forskriftene i Saltvannsfiskeloven. Tomme sjøfuglreservat Ved kongelig resolusjon av 3. april 1987, ble det opprettet 70 sjøfuglreservat i Hordaland og mange av disse ligger i medlemskommunene til Bergen og Omland Friluftsråd. Dermed skulle det i alle fall på papiret være mer enn nok områder å holde oppsyn med for Naturoppsynet. Men siden 1987 har det gått nedover med sjøfuglbestanden - og i mange reservat er det rett og slett ingen fugler lenger. Bare skilt som forteller at folk ikke har lov å ferdes her i hekketiden. - Hva synes du om at det er flere fugletomme fuglereservater rundt om i distriktet ditt? Selv om emnet er alvorlig nok, tar det ikke det gode humøret fra henne: - Det er selvsagt leit og skiltene med opplysning om ferdselsforbud er fjernet fra de reservatene som har vært fugletomme i mange år. Men det gjør det dobbelt så viktig at folk respekterer sjøfuglreservatene der det fortsatt er hekkeaktivitet og at fuglene her får ro og fred i hekketiden. Derfor er det forbudt å både å gå i land i sjøfuglreservatene og å gå nærmere enn 50 m ifra med båt i perioden fra 15.april til og med 31. juli! Kjenner Herdla fra innsiden Ragni er godt kjent med Herdla og fuglelivet her ute. Gjennom kikerten teller hun 197 kanadagjess i utkanten av det som en gang var rullebane for motoriserte fugler fra Luftwaffe og senere norske amatørpiloter. - Det går tre hvitkinngjess der borte også forteller hun og peker på et felt midt i flokken. - Mot bunkersen i bakgrunnen. Jeg stirrer og leter - og ganske riktig tre gjess med umisskjennelige hvite kjaker, strekker hals mellom sine store, innførte slektninger. Men de utgjør ingen ornitologiske sensasjoner både Ragni og de mange ornitologene som med jevne mellomrom stikker ut i fugleobservasjonshuset, har for lengst notert seg de tre avvikerne. - De finner mat nok til at de velger å overvintre her, sier Ragni, mens hun balanserer trillebåren videre utover langs gangstien. Hun er egentlig ikke på jakt etter fugler, men stein å sette boret i. Det er så værhardt her ute at metallskiltene ikke varer stort mer enn en sesong, før det må skiftes ut. Og stein er noe hun kan ganske mye om for hun besøkte Herdla som geologistudent for mer enn 10 år siden. Den gang gikk hun rundt og søkte med blikket mot bakken nå er det luftens herskere hun har i fokus og er villig til å gjøre alt som står i hennes makt for å hindre at de blir forstyrret i hekkesesongen. - Og da må det skikkelig skilting til, peser hun mellom tennene, mens hun gyver løs på noen bløte partier og noen lubne gresstuster. Ingen skal kunne hevde de ikke forsto at det var ferdselsforbud, dersom hun skulle ta noen på fersken. Streng på bunnen Som ansatt i SNO opplever Ragni jobben som spennende, utfordrende, variert, til tider fylt med action - og lærerik. - Lærer mye om folk, særlig når vi er ute og sjekker fiskeutstyr. Her er det mange regler, forbud og påbud. Reglene for hvor dypt en har lov å sette krabbeteiner i tiden da en hummer kan finne på å krype inn i teinen, er viktig. Det samme gjelder merkingen av stående redskap enten det er teiner, ruser eller garn - Hva syndes det mest mot og hva er reglene da? - De fleste hobbyfiskerne på sjøen bruker settegarn og fisker etter saltvannsfisk, begynner hun. Dersom maskevidden på garnet er større enn 32 mm målt fra knute til knute, så må garnet senkes ned slik at hele garnet står minst 3 meter under overflaten til enhver tid, i tidsrommet fra 1. mars til 30. september. I tillegg er det bestemt at i samme tidsperiode må alle garn uansett maskevidde nedsenkes minst 3 meter i Hardangerfjorden innenfor en tenkt linje fra Ølve til Husnes, og i hele fjordsystemet rundt Osterøy, innenfor Nordhordlandsbroen. Disse nedsenkingsreglene er for å unngå at garnene skal fange villaks og sjøørret som er på vei til elvene for å gyte. Hun legger også til at det innført fredningssoner utenfor de fleste elver som fører anadrom laksefisk (dvs. laks og sjøørret), og her er det strengere regler for fiske hele året. Her må folk sette seg inn reglene for hver enkel fredningssone, dersom de ønsker å Side 20 BOF - 70 år!