Tale med Gud eller om Gud

Transkript

1 Tale med Gud eller om Gud Noen ville si at Dominikus var en stille helgen. Han etterlot seg ikke noen skrifter, intet åndelig testamentet, men han etterlot seg et verk: en svært levedyktig orden. Når en skal snakke om dominikanerordenens karisme, spiritualitet er det derfor nødvendig å vende blikket mot historien, mot de første brødrene. Se hvordan ordenen startet, hva drev Dominikus og de første brødrene med, hvordan forstod de sin sendelse, hva betyr det "å tale om Gud", hvordan gjorde de det? Vi vil oppdage at Dominikus slett ikke er en taus person. Han taler, forkynner gjennom alt han er og gjør. Ordenen, det verk han setter i gang er et vitnesbyrd og budskap til oss i dag. Hva sier det til vår nåtid, finner vi noe av det i vårt liv, i de utfordringer som ligge i kirken og samfunnet i dag. For å sette scenen må vi gå tilbake til tidlig på 1200-tallet. Det dominerende klosterliv er i den benediktinske og cistersiensiske tradisjon, en tradisjon som understreker det tilbaketrukkede ordensliv. Kontrast til sekularprestene som er "i verden" er tydelig. St. Bernhard føler til og med at han må unnskylde dem. De som er i verden er bundet, så å si dømt til å være mindre perfekt. Det er ingen ny tanke. Hellige Hieronimus tenker i lignende baner når han hevdet at der er et fundamentalt valg mellom det å søke sin egen åndelige utvikling, eller ta risikoen ved å jobbe for andres åndelige vel som prest. Det aktive liv var ansett som en fristelse for munken. Tiggerordenene som vokste frem i byene ble derfor møtt med stor skepsis og det vakte bestyrtelse at munker skulle ferdes på offentlige steder. Et slikt liv uten stabilitet og klausur ble ansett for farlig for en munk. Enkelte hevder derfor at det dominikanske liv, ideal, bygger på et selvmotsigende prinsipp. Men som vi skal se, for de første brødrene var det et liv som gav mening, som hadde en spesiell retning og dynamikk og det er noe som tydeligvis har holdt til i dag. De første dominikanerne visste å forsvare seg mot slike innvendinger ved å vise til at de slett ikke var så originale: Jesus selv var en fattig omvandrende predikant, han sendte apostlene ut og de fulgte hans eksempel. Var de originale i sin samtid? Heller ikke det. Det hadde alltid vært en understrøm i kirken og den slår ut i full blomst på 1200-tallet, en ulmende reaksjon mot kirkens feudale soliditet, fremmet av mennesker som søker noe enklere, med evangelisk, botspreget, ekspansivt og pilegrimsaktig. Helt typisk hentet de sin inspirasjon i nøkkeltekster som Lukas kapittel 10. Der var Waldensere, en evangelisk legmannsbevegelse som til å begynne med ikke var kjettersk. Men der var også katarere eller albigensere som gikk mer bort fra katolsk teologi og baserte seg på en dualistisk ideologi inspirert fra øst. Fellestrekkene var at disse bevegelsene reagerte bl.a. mot geistlighetens verdslige liv og tilkortkommethet. Tragedien lå i at de virkelige evangeliske bevegelse ble skjøvet ut p.g.a. mangel på forstålese, men også p.g.a. geistlighetens mangel på kunnskap. Dominikanerne stod derfor overfor en dobbel utfordring: de måtte overbevise om at den sanne evangeliske ånd kunne finne et hjem i kirken, og de måtte bøte på folks og presters uvitenhet. Kirken trengte forkynnere som kunne møte begge disse behov, som kunne tale både utad mot kjetter og innad i kirken. Paven var klar over problemene og stablet på beina en "forkynnelsens-misjon" som bestod av cistersienser-abbeder og som hadde sitt virke i Sør Frankrike, et område som var sterkt preget av ulike kjetterske bevegelser, spesielt katarrene. Og her kommer Dominikus inn på banen. Han er født omkring 1170 i et område i Spania som hadde vært et kristent grenseområde mot muslimene. Allerede som ganske ung ble han bestemt for en kirkelig karrièrevei, det hang sammen med å få utdannelse. Han blir tidlig kjent for sin store generøsitet og barmhjertighet da han i en tid med hungersnød solgte sine bøker og brukte pengene for å hjelpe de fattige. Han trådte inn som kannik ved domkirken i Osma og ble raskt valgt underprior. Han vekket tillit og ble betrodd ansvar, noe som ytterligere bekreftes av at Biskop Diego av Osma i 1203 tar Dominikus med som reisefølge på en diplomatisk reise til Danmark. På denne reisen møter han for første gang katarrene i Sør Frankrike. Fra denne tiden har vi den berømte historien om hvordan Dominikus diskuterer hele natten med vertshuseieren som innlosjerer dem og som viste seg å være katar. Det blir ikke mye søvn på Dominikus den natten, men vertshuseieren

2 omvender seg til slutt. I Lund møter Dominikus og Diego en sterk misjonsiver. Der planlegges misjon til Baltikum noe som de to spanske utsendingene gjerne vil slutte seg til. Biskop Diego og Dominikus drar på veien hjem til Roma hvor Diego ber om å bli løst fra bispeembetet for å bli misjonær. Ønsket blir imidlertid avslått og de vender nesen hjemover. Året er På veien, i Montpellier, møter denne "forkynnelsens-misjonen", gruppen av cistersienser-abbeder, de pavelige legater som er nær ved å gi opp arbeidet på grunn av magre resultater. Biskop Diego forslår en resept: avstå fra kirkelig prakt og gå inn for en enkel, streng evangelisk livsstil. Målet er å bli mer lik apostlene, men også mer lik kjetterne. De måtte bevise at de kunne være like evangeliske og strenge, og samtidig forkynne sunn lære. Forslaget var drastisk. Det var uhørt at kirkelige øvrighetspersoner skulle tigge, men Diego melder seg til å lede foretaket og sender hjem sitt følge. Han beholder Dominikus og sammen begynner de å forkynne og vandrer barfot og tigger sitt levebrød. På mange måter kunne en si at slik oppstår ordenen. I 1207 dør biskop Diego, men Dominikus fortsetter. I 1208 skjer noe alvorlig. En av legatene blir drept og det er begrunnet mistanke om at greven av Toulouse er innblandet. Det dreier seg om en pavelig legat og Roma kan ikke overse det. Situasjonen i Sør Frankrike er generelt vanskelig og kongen av Frankrike bes om hjelp. Tiltakene utvikler seg til å bli et blodig korstog som herjer Sør Frankrike i flere år. Men i dette voldelige, krigsherjede miljø fortsetter Dominikus sitt fredelige virke gjennom dialog og forkynnelse. I en stillere periode inviterte biskop Fulk av Toulouse Dominikus til å slå seg ned i byen og starte en bispedømme-misjon hvor oppdraget er å dele biskopens forkynneroppgave. Dominikus får etterhvert med seg en liten kommunitet og de slår jeg ned i byen. Det tredje Lateran konsil i 1215 setter forkynnelse mot katarrene høyt på agendaen og det er dit Dominikus drar med sitt ønske som har vokst frem i løpet av tiden i Toulouse: Få godkjent "en orden som både kalles og er Forkynner Orden" (Predike Orden). Ønsket er kontroversielt fordi forkynneroppgaven ex officio tilfaller biskopene. Det er blitt sagt at paven enda reagerte med å spørre om det da skulle bli en orden bestående utelukkende av biskoper. Men situasjonen var ikke til å spøke med, noe paven skjønte veldig godt. Dominikus får ja, men på grunn av skjerpede regler knyttet til stiftelse av nye ordener, må de velge en eksisterende regel. Fellesskapet i Toulouse velger da enstemmig Augustins regel. Den er mest fleksibel, åpen og gir rom for den frihet som viser seg å være nødvendig i brødrenes arbeid. Dominikus reiser tilbake til Roma (i 1216?), får de godkjennelser og fullmakter han ber om, også fra den nye paven, Honorius III. Kan det være at Dominikus' visjoner og forstålese av ordenens sendelse utvides på disse reisene? Han ser behovene langt utover Toulouse-bispedømmets grense, hans gamle misjonsglød våkner. Han er som en fader for sine medbrødre, en inspirator - men selv alltid en forkynner. Dominikus er også en dyktig organisator. Med sin egen erfaring som forkynner vet han å forme ordenen etter formålet, han kjenner kravene som stilles av et liv i forkynnelsens tjeneste. Fellesskapet i Toulouse vokser, styrkes og begynner å ta form. Men så, som lyn fra klar himmel: etter påske i året 1217 tar Dominikus en overraskende beslutning. Han sender brødrene ut fra Toulouse, to og to, til ulike kanter av Europa. Ikke hvor som helst, men til steder hvor det er viktig å etablere et nærvær, hvor det er grobunn for vekst. For eksempel sender han brødre til Paris og Bolognia hvor universitetene er i ferd med å vokse frem. Disse grunnleggelsene blir etterhvert veldig viktige i ordenes videre virke og vekst. Men utgangspunktet var en halsbrekkende intuisjon ledet av Dominikus' overbevisning om at "korn som lagres blir dårlig, men spres det bærer det frukt".

3 Fra da av var i grunnen skipet sjøsatt og det fløt. Ordenen vokste fort og spredte seg. Behovet for forkynnelse var selve utgangspunktet. Hvordan gjorde de første brødrene det, kan vi lære noe av det? Vi må tilbake til nøkkelhendelsen: Diegos helomvending mot det apostoliske liv, et liv etter apostlenes eksempel, etter Jesu eget eksempel. En bokstavelig talt omvendelse for å gjøre forkynnelsen effektiv. Mange har spurt: Var fattigdom da bare en gimmick? Hvis en vil omvende en kjetter trenger en en medfølende forståelse av hva som gjør en person til en kjetter, en må dele deres evangeliske aspirasjoner. Resultatet var, for eksempel, at Waldenserne kjente igjen sine idealer. En kunne si at fattigdommen "fungerte". Men var det alt? I begynnelsen hadde brødrene noe inntekt, men Dominikus ville at kommunitetene skulle være mer utlevert, sårbare - avhengige av menneskers generøsitet. Det gjør noe med en. Dominikus hadde en grunnleggende forståelse av at forkynnelse måtte være grunnlagt på ydmykhet, uten noen annen autoritet enn Guds Ord. I den første tid var det derfor pålagt brødrene å ikke akseptere å bli biskoper. Dominikus ville skille forkynnelse fra utøvelse av autoritet. Et kjernepunkt var at Dominikus heller ville appellere til folks spontane generøsitet enn institusjonelt press. Vi vil se den samme tankegangen i hans og de første brødrenes forståelse av lydighet. Fattigdommen, tiggertilværelsen var ikke en åndelig, sportslig askese men resultat, et uttrykk for viktige prinsipp: tillit til forsynet og ønske om frihet til den oppgave ordenen hadde - forkynnelse. Materielle goder var absolutt ansett som gode i seg selv og nødvendige, men alt ble satt inn i misjonens tjeneste, og en måtte avstå fra det som hindrer arbeidet. En kan raskt forstå at å eie landområder og drive jordbruk ikke ville være ideelt. Som en kontrast kan vi se på Frans som så fattigdommen som noe mer primært. Han ville at brødrene skulle leve av enkelt arbeid, tigge bare hvis nødvendig. Dominikus derimot oppmuntret brødrene til å være genuint tiggere, leve i tillit, sårbarhet, avhengighet, men samtidig i frihet. Det ytre gjenspeiler noe mye mer grunnleggende: hvor vi står overfor Gud. Paul Murry viser St. Thomas som eksempel. Midt i sitt kreative virke anså han seg som en tigger overfor Gud. Det handler om å gi videre av det en selv har fått, så å si har tigget seg til, i ydmykhet. Om en ikke ser så mye konkret fattigdom i ordenen eller på Katarinahjemmet i dag, søker vi fortsatt en grunnleggende tiggermentalitet. Det er ikke snakk om en fromhetsøvelse, men frivillig avkall på ulike former for rikdom, ofte også sikkerhet, til fordel for tillitsfull, radikal overgivelse. Det handler om nærhet til mennesker en møter. En nærhet som kunne symboliseres ved de pavelige legater som må komme ned fra hesten, møte menneskene i deres fattigdom. For mange brødre og søstre er dette veldig konkret. I Irak, Rwanda, Sør Amerika deler de sine medmenneskers hverdag og lidelser med fare for sitt eget liv. Hva med vårt overmettede samfunn? Vi er ikke uberørt av vår tids åndelige fattigdom, vi lever i den samme kommersielle ørken, midt i Bogstadveien. Men bare en reel tilstedeværelse kan gi den nødvendig troverdighet. Det var behovet for forkynnelse som utfordret Dominikus og hans brødre, det å gi videre av det en har fått, det en hadde tigget seg til. Det er ikke en impuls i en spiritualitet, en side ved ens kall. Behov som trenger et svar er selve kallet, kallet til å forkynne, i en spesiell situasjon som krever at brødrene går radikalt inn for et apostolisk liv. Situasjonene har kanskje forandret seg, metodene også. I dag trenger en kanskje en økonomutdannelse for å forstå og kommentere verdens markedskrefter eller bidra i Caritas, eller menge seg med diplomater i Europa Rådet og tale til forsvar for menneskets verdighet. Forkynnelsen er det grunnleggende, hvordan og hva som kreves i ulike situasjoner for å være effektivt er mer detaljer. Ordenen trengte frihet og rom for kreativitet. Derfor gikk dominikanerne inn for "vita apostolica", med vekt på apostolica, uten alt for mange regler som skulle styre "vita".

4 Dominikus tent av den "apostoliske sendelse" og derfor ble det apostoliske liv definert på en mer pragmatisk måte. Liver en lever skulle begrunnes ut fra apostolatet, ikke omvendt. Ordenen oppstod og eksisterer for å være nyttig for menneskene og har derfor alltid måttet være forberedt på å tilpasse seg og sin livsstil for å møre kravene fra dem en søker å tjene. Lydighet Hvorfor skal vi se på lydighet når det er snakk om å tale om Gud, noe som er rettet utad? Er ikke det noe som er ment for kommunitetens hjemmebane? Jeg tror det er nyttig å se hvordan Dominikus møtte sine brødre. Det setter noe av tonen for dominikansk fellesskaps liv og styre og farger dermed forkynnelsen, hvordan den ble utøvet. I ordenens første regel, som Dominikus var selv med på å forme, nedtones ulike asketiske detaljer. Men det betyr ikke noe "slapphet". Dominikus var streng, han krevde et regulært liv, etter en regel med fastlagt liturgisk bønn, felles liv og arbeid, men igjen med litt annen forstålese enn andre ordener. Cistrsienserne og deres dominerende klosterkultur bygget på at regelen skulle leves - observeres. Stikkordet var observans. Denne standardisering av munkenes liv skulle trygge, beskytte livet. Et munnhell uttrykker noe i den retningen: "Keep the rule and the rule will keep you" Som en illustrasjon kan vi se på legbrødrenes rolle i Cistersienser-ordenen. Korbrødrene, munkene hadde vanskelig for å arbeide på jordene fordi det ikke var forenlig med perfekt overholdelse av regelen. Jordbruket og dyrene krevde sitt og passet ikke alltid inn i et rikt liturgisk program. Dominikus derimot, ville at legbrødrene skulle ta del i ordenens sendelse vet å ta det fulle ansvaret for de materielle ting, slik at de som var forkynnere kunne konsentrere seg om den jobben. Han ville til og med ha legbrødre som priorer, men det ble for drøyt for brødrene. Dominikus ble nedstemt, men også det sier noe. Der var et demokratisk styre fra første tid. Cistersiensernes regelforståelse helte til et tradisjonelt negativt menneskesyn som hevdet at mennesker overlatt til seg selv går seg ville, mens regelen er en beskytter mot menneskets svakhet. Cistersienserne var derfor bekymret for at Dominikus sendte ut selv unge brødre, de kunne jo bli tilsmusset av kontakten med verden. Dominikus derimot så faren i det han betegnet som "å følge fariseerne". Fariseerne var de som tradisjonelt var "adskilt". De skilte seg fra resten av verden med spesielle regler og praksiser. Dominikus var redd for at regelen og observansen kunne bli et mål i seg selv og dette førte til en generell forsiktighet med for detaljerte regler. Den videre sabotasje fulgte med dispensregelen i Vanligvis var det et svar på menneskets svakhet, en slags sikkerhetsventil. Dominikanerne derimot anså det som en tilpasning så en kunne gjøre jobben som forkynner mer effektivt. Å være nyttig for andre måtte går foran observans, ja, enda foran ens egen fromhet og åndelige velvære. Klart det var en risiko forbundet med dette, men som Ambrosius sa: "Fisken drukner ikke selv om det er storm, haver er dets element". En måtte lære seg å svømme, takle å være midt verden, i byen, der mennesker er. Denne friheten forutsatte et dypt åndelig fundament og et robust bønneliv. Ja, regler kunne settes til side, men bare med en bestemt hensikt, og latskap var ikke en av dem. Dominikus og hans brødre delte ikke det negative, pessimistiske syn på menneskers motivasjon. De forutsatte generøsitet og var forberedt på å ta risikoen ved å ikke sette opp for mange sikringer mot menneskelig svakhet. For eksempel, dagen hadde bare en røff plan, fellesbønnen var selvsagt, men det var også rom for individuelt og felles initiativ. Et slikt liv forutsatte voksent ansvar og modenhet. En kan nesten bli overveldet, overrasket av denne tilliten. Kilden til Dominikus' tillit til å sende ut lå i at sikkerheten til den vandrende, ubeskyttede og sårbare broder ikke lå i ordenens tiltak, men i Guds forsyn og spesielt i Marias omsorg. Det blir sagt at Dominikus mente at den beste beskyttelsen han kunne gi sine brødre var å be for dem, ikke låse dem inne. Flere historiske dominikanske tekster vitner om denne overbevisning om at det som teller er

5 generøsiteten med hvilken mennesker tjener Gud. Og samtidig en frykt for at for mange regler kan være kvelende. Hellige Thomas mente at en handling i lydighet må alltid være fri, villet og rasjonell. Overordnede har ikke autoritet over ens samvittighet. Ordenens enkle enkle løfteformular inneholder faktisk bare lydighet, mot Gud og mot overordnede. Det sammenfatter den generøsitet med hvilken en mann eller kvinne overgir seg til Gud og til Dominikus og hans etterfølgere i embete. Lydigheten mot Gud blir spesielt viktig i en forkynnelsessammenheng. De tidlige dominikanerne la vekt på at det er Gud som kaller og skaper forkynnere. Ordenen kan bare gjenkjenne, anerkjenne og støtte dem. Kilden til dette virke er forkynnelsens nåde. Å være kalt til, være i stand til å forkynne er en nåde. I sitt virke stod den enkelte broder i et spesielt lydighetsforhold til Gud, en lydighet i betydningen lydhørhet. I likhet med fattigdommen, det å være seg bevisst sin avhengighet, preger denne bevisstheten av forkynnelsens grunnleggende karakter av nåde hvordan en taler om Gud. Det dreier seg om en gave som en ikke klarer å holde for seg selv, noe som en vil dele og ved det tjene, være nyttig. Det positive menneskesynet som vi har sett i forståelsen av fattigdommen, og enda tydeligere i forhold til lydighet, det preget forkynnelsen og teologien som utviklet seg i ordenen. Som eksempel kan vi nevne møtet med kjetteriene. Disse holdt fast ved et dualistiske syn noe som gjorde at dominikanerne måtte understreke det gode i skaperverket og i mennesket. Der er et stort spenn i hva brødre og søstre er involvert i. Der er rom for kunstnere, nerdete teologer, eller brødre og søstre som virkelig deler livet til de fattigste. Som for eksempel i Rwanda hvor alle er merket av folkemordet. Hvordan kan en våge å tro på forsoning mellom folkegrupper uten å holde oppe troen på menneskets evne til det gode, til å tilgi. Vi finner det som en grunnleggende tanke i Thomas Aquinas' teologi: som mennesker har vi allerede et godt utgangspunkt, nåden utsletter ikke naturen, men den bygger på den, fullkommengjør den. Trekkene som vi finner i ordenens liv preger og gjenspeiles i hvordan en taler om Gud. Studier En observans som det ikke kunne slakkes på: studier Forkynnelse er ikke noe som kommer automatisk med studier, men de er avgjørende for å få det beste ut av de evner og karisme en har. Studiene var sentrale helt fra begynnelsen av og brødrene gikk fort over fra å være studenter til også selv å være lærere. Igjen, studiene var ikke for interessens skyld, brødrene var pedagoger, de skulle ha noe å gi. Deres arbeid og verk ble inspirert av studentenes behov som for eksempel Thomas' "Summa Theologiae" - hjelp til begynnerstudenter, en slags "Theology for Dummys". Studiene ble forstått mye dypere enn ren kunnskapsøkning. Det var en en bønn inspirert av søken etter Gud, ikke bare en intellektuell disiplin, men en del av det kontemplative liv. Skrift- og teologistudier hadde en klar prioritet, men i sitt verk om forkynnelse skriver Humbetus Romanus: det er nyttig å lese om den naturlige verden rundt oss. Hele skapelsen er en "bok" og de som kan lese den vil der kunne finne mange ting som som er nyttige for å hjelpe andre å vokse Håpet er at dette korte historiske tilbakeblikk har gitt en liten følelse av hva det var som drev Dominikus og hans første medbrødre. Mye har dreid seg om brødrene, men jeg tror et dominikansk liv, uansett hvordan en er knyttet til ordenen, vil kunne inspireres av dette. I likhet med de første brødrene erfarer vi at et dominikansk liv, en dominikansk spiritualitet, ikke akkurat garanterer trygghet i et velordnet liv. Det passer mer en som er villig til å kaste seg ut i den oppgave Gud

6 betror ham eller henne, i en kontekst av en verdensomspennende misjon - holdt sammen i en generøs lojalitet som inspirerer en til å stille seg til ordenens disposisjon. Som tidligere nevnt, det er blitt hevdet at det dominikanske liv bygger på en selvmotsigelse - det kontemplative og apostoliske. Ingen har sagt at de er enkle å forene og balansere. Men en ser at det gir mening. Det kontemplative liv ble tillagt en mening svært forskjellig fra hva vi i dag legger i det. De første dominikanernes bønn var liturgisk, enkel, ofte var det forbønn, uten noen spesiell metode eller fromhet. De var tilsynelatende lite opptatt av "spiritualitet". Men et kjennetegn var at også bønnen, den kontemplative siden av livet alltid stod i forkynnelsens tjeneste. Ønsket om å være nyttig, stå i Guds og menneskers tjeneste bestemmer dynamikken mellom disse tilsynelatende motstridende sider ved livet, det kontemplative - det apostoliske, utadrettede. Dette kallet var og er limet som holder dem sammen. Et ofte brukt bilde i dominikansk tradisjon er å drikke vin, bli full. Drivkraften i de første brødrene var at de var fascinert av Gud, så å si beruset. Det er ikke tilfeldig at Humbertus Romanus setter frem for brødrene det profeten Jeremias sier om seg selv, (23.9) at han er som en mann beruset gjennom møtet med Guds Ord. Å tale om Gud er ingen kjedelig tvangstanke eller moraliserende forargelse. Det er et genuint ønske om å generøst dele av dette vennskap, denne fascinasjon og beruselse.