Båtene er ikke egnet for biltransport, eller annen transport. Jeg kunne ikke dy meg og fikk jobb som fergeskipper.

Transkript

1 En reise i nord og nordvest hos stammefolkene i Pakistan kan være utfordrende. Grenseområdet mot Afghanistan er fantastisk med høye fjell og dype daler der mennesker lever på tradisjonelt vis. I de fleste media anbefales det ikke å reise dit på noen som helst måte. Det er helt nødvendig å bruke et lokalt (reise)byrå som har statlig lisens, samt kunnskap til å gjennomføre en slik tur. Uten dette får en heller ikke visum. Vi møttes i Islamabad og kjørte Karakoram Highway (KKH) nordover. Jeg trodde guiden Ehsan spøkte da han skulle kopiere 50 stk. av passerseddelen som måtte leveres i alle kontrollposter underveis. En Toyota Land Cruiser med dyktig sjåfør, Ehsan og jeg farer nordover på skrekkens highway. Frokost i Abbottabad nøyaktig 4 år etter at Osama bin Laden ble tatt av Navy Seals. Utrolig at han klarte å gjemme seg der. Trafikken er intens og farlig. Høye løse fjellsider med mange ras og Indus elven langt der nede i avgrunnen. Veien er til dels veldig smal. Den er farlig, på annet vis, for vi får politieskorte. Ekstraservice kalles det. Etter 14,5 angstfylte timer kommer vi til hotellet i Chilas. Der dukker det opp 6 politimenn med AK47 for å passe på meg gjennom natten. Etter noen timer kommer vi til den nye Karakoram Higway som kineserne bygger i et grassat tempo fra grensen i nord og sydover mot Islamabad. Veien har asfalt, er bred og utmerket. Kineserne ønsker nye markeder for sine billige varer. Målet er Karimabad på m.o.h., oppe i nord, der vi skal bli noen dager. Utsikten fra hotellet ut over dalen og til høye fjell på nær m er fantastisk. Noen få reisevante turister fra Japan og Sør-Korea bor også her. HUNZA-DALEN Hunza folket som bor her og andre steder i Pakistan, er en etnisk gruppe på ca mennesker. Historien forteller at de stammer fra Alexander den Store, eller grekere(!?). I tillegg har de en mystisk forbindelse med Makedonia. I vår moderne tid vet vi at de etnisk sett er sigøynere fra India. Hunza folket er den eneste etniske gruppen i Pakistan der alle kan lese og skrive. Selv småbarn snakker utmerket engelsk. Landbruket er legendarisk, og maten smaker veldig bra. Muslim "light" kaller jeg folket her. Lokalprodusert rødvin og HB går ned i mengder på en musikkaften. Dagen etter festen vandrer jeg langs irrigasjonskanalene gjennom små landsbyer. Menneskene her er utrolig imøtekommende, høflige, håndhilser og byr en fremmed reisende på te. Det ligger 2 fort her. Ca. 800 og 900 år gamle. I tillegg en enda eldre landsby nede ved elven. Ingen av stedene har forsvarsverk mot fjellene på baksiden. Forklaringen er at isbreene tidligere lå helt ned mot fortene og landsbyen. Isbreene begynte å smelte for ca. 300 år siden da den globale oppvarmingen startet. Det er forklaringen jeg får fra guider og lokalbefolkningen.

2 Høyt opp i fjellsidene finnes spor etter de gamle Silkeveiene som endte i landsbyen, der det fantes hvile for både mennesker og hester. De som kontrollerte ferdselsveiene og dalen hadde makt og gode inntekter. Nede i elveleiet vasker nomader gull i grusen. Mødrene er unge, og barna deres utrolig møkkete. (Over) I januar 2010 raste fjellsidene ned på begge sider og sperret Hunza dalen. Karakoram Highway, broer, silkeveien og landsbyer ble ødelagt. Mange mennesker omkom. Vannet steg til en 22 km lang og over 100 m dyp innsjø. Kreative fjellbønder fikk fraktet flatbunnede fiskebåter fra kysten og startet fergetrafikk for folk, varer og biler. Båtene er ikke egnet for biltransport, eller annen transport. Jeg kunne ikke dy meg og fikk jobb som fergeskipper. Passu ligger i en fantastisk dal. Hotellet er bra, og maten er god. Her bor hyggelige småbrukere som byr på te i sine enkle hus når guiden Irfan Karim og jeg rusler rundt. Snart passeres Sost, den nordligste byen i Pakistan. Både der og på grensen til nasjonalparken må vi registrere oss. Grensen mot Kina (bildet til venstre) ligger i Khunjerab Pass på m.o.h. Ferden går nå sydover mot Gilgit der vi henter en væpnet politimann før vi skal vestover og over Shandur Pass som ligger på m.o.h. Fjellene er mye høyere. Veien er ikke så bra. Etter 3 døgn er vi fremme i Chitral der vi må registrer oss for videre ferd til Kalash folket. I Chitral bor vi på Terichmir View Hotel med utsikt til Tirich Mir. På politiets hovedkvarter i Chitral må papirer fylles ut før vår videre ferd. Her oppdager jeg at mine papirer puttes i en VIP mappe. Som medlem av Travellers Club får en visse fordeler! En politimann med AK47 blir utnevnt til min personlige livvakt og følger meg i 1,5 uke. Kalash folket er en liten etnisk gruppe som lever adskilt fra andre. De blir også kalt "The White Tribe of Pakistan. Religionen er polyeisme (tronen på flere guder), men en variant som er helt spesiell for Kalash stammen. De har også et eget språk. Jeg skal feire Johsi festivalen (vårfestivalen) som varer i flere dager.

3 Så skal buskapen til fjells for å fete seg opp over sommeren. Taliban prøvde (prøver) å utrydde Kalash folket (Kalash: de som ikke tror) og på der verste var det bare innbyggere igjen. I dag er gruppen fordelt i tre adskilte fjelldaler. Totalt er det ca Kalash folk i dag. Taliban bruker passene i fjellet for å komme seg over fra Afghanistan. Derfor er politi og hæren sterkt tilstede på festivalen. Det er mange kontrollposter vi må gjennom for å komme til landsbyen Balanguru der jeg skal bo i et gjestehus midt blant lokalbefolkningen. Veien opp i fjellet er veldig dårlig og vi må ut av bilen et par steder, mens sjåføren passerer svært så farlige passasjer. Så blir det stopp. Veien har rast ut i elven langt der nede. En mann med traktor reparerer veien, mens vi må gå forbi rasstedet. Det siste stykket må vi gå for veien har igjen rast ut. Mange tilreisende pakistanere kommer til festivalen for å drikke det lokale brygg som er dårlig rødvin og ganske sterk HB. Her treffer jeg Tim og Richard fra England som reiser slik jeg gjør. Alle 3 har fått kontakt med guiden Ehsan Ulla gjennom vår felles kontakt Jeff som vi har reist med gjennom Afghanistan (+ Irak for min del). Vertskapet sørger for mat når vi måtte ønske. En liten kraftstasjon leverer strøm nok så de fleste har lys til en sparepære pr. husholdning. Når det er strøm tilgjengelig lader de mobiltelefonene sine. Dansen foregår i noe de kaller "dancing hall" på en fjelltopp. Seremonien ledes av de eldste og trommeslagere finner rytmen. Kvinnene danser og etter hvert blir mennene med. Festivalen varer i to dager der jeg bor, for så å flytte til avslutningen i Bumburet dalen. Der er det fagert med grønne enger og beitende dyr. Her er det også et hotell av god standard, med noen få turister. Den endelige avslutningen av festivalen foregår på hellige steder der vi ikke kommer til. Et par geiter ofres til gudene før gjeterne tar buskapen til fjells.

4 Kvinnene går med folkedrakter til daglig, mens menn bruker shalwar kameez. Byggeskikken er helt spesiell for Kalash folket. Husene ligger i terrasser oppover i fjellsidene. Inne er det trangt, mørkt og mye sot personer i en storfamilie er normalt på m2 boflate. En enkel vedovn midt i rommet sørger for kokemuligheter og varme. Dyrene bor vegg-i-vegg med boligene. Landsbyen har tre kornmøller som drives med vasshjul. Alle familier har en form for stabbur til oppbevaring av mat. Varme trengs, for om vinteren kan temperaturen komme med i 18 C. Snø blir det lite av og veiene er stengt bare noen dager i vintersesongen. Her, som andre steder ønsker lokalbefolkningen rent drikkevann. I tillegg litt mere strøm til lys og lading av mobiltelefoner. En dag går jeg stien i retning mot Afghanistan med livvakten rett bak meg. Ved neste lille landsby gjør han klar geværet. Lenger skal vi visst ikke gå. Noen dager senere kjører vi til Garam Chashma nord for dalene der Kalash folket bor. Her er de lokale veldig sure på Taliban: "De har stjålet identiteten vår" sier de der. Taliban har etter deres mening tatt i bruk både klesdrakt og skjegg-stilen som de har brukt i mange generasjoner. Her finnes varme kilder, og en lokal entreprenør bygger et stort moderne (spa?)hotell. Det er bra ørretfiske i elven, men skrot og forurensning gjør at turister ikke vil fiske i elven der. For å kjøre sydover til Swat området må vi over Lawari Pass på m.o.h. I følge sjåføren er det bratt og 65 hårnålsvinger som ikke ser bra ut på bildene han viser meg på telefonen sin. Han regner veien som svært utfordrende. Det er den. Storskogen begynner på meters høyde. Enorme trær oppetter fjellsidene. Til min overraskelse bygges det nå en 8,75 km lang tunnel gjennom fjellet. Sørkoreanske Sambu JV har i lange perioder trukket tilbake anleggsmaskiner og annet tungt materiell p.g.a. Taliban. Det pågår arbeid der nå. Tunnelen er planlagt åpnet om en 3 års tid. Ved tunnelåpningen venter vi på en annen bil før vi skal over fjellet. Hva venter vi på? spør jeg. Siden du er ingeniør og styremedlem av Travellers Club så har vi spurt om du/vi kan kjøre gjennom tunnelen. Tillatelse blir gitt og de to Toyotaene med turister slipper gjennom. Tunnelen er absolutt ikke ferdig. Gutta stapper dynamitt i borehullene og ventilasjonen var dårlig. Anleggsgutta hadde mottatt beskjed om at vi kom og de flyttet maskinene for å gjøre plass til bilene. Turen tok 35 minutter. Vi sparte minst 1,5 time sa sjåføren. Fra Dir sydover mot Swat har vi politieskorte hele veien. De kjører med en liten Suzuki lastebil. 7 mann i den lille bilen er mange, og de kjører som fanden mot kjøreretninger og bryter vel alle trafikkregler som finnes. AK47 ut av vinduene og fra de som står på støtfangeren bak hjelper godt med å skremme andre trafikanter bort. Det er ingen tvil hvem som bestemmer på landeveien her.

5 Vi kjører forbi det forholdsvis nye fengslet der Talibanfolkene sitter i arrest. Det ser brutalt ut fra utsiden der det troner i grov plasstøpt betong med utrolig mye barberblad piggtråd rundt alle åpninger og på toppen av murene der vaktene er klare med maskingevær. I følge guiden blir de som er dødsdømt hengt, mens de andre tar livet av hverandre mens de venter på at retten skal avsi dommen. Swat dalen er veldig interessant, for her har det vært bosetninger i mange tusen år. Vi tar inn på hotellet som er nabo til et nytt og meget moderne sykehus. Swat Museum er nyrenovert etter at hæren har brukt det i mange år. Samlingene er komplette og med økonomisk hjelp fra Japan er museet blitt veldig bra. Under museets ledelse graver arkeologer fortsatt i Swat området. Vi besøker bl.a. Shingardar Stupa, Jaulian Stupa & Monastery og oldtisbyen Sirkap. Etter hvert kommer vi til Islamabad som er en moderne storby med brede bulevarder, parker og store grøntarealer inne i byen. Trafikken er som vanlig veldig kaotisk. Innen byens grenser finnes bl.a. Heritage Museum som ligger i en stor park. Absolutt verd et besøk Den store flotte Faisal Mosque fikk jeg dessverre kun sett fra utsiden. Oppe i fjellet ligger flere utfluktsmål der innbyggerne kjører opp når varmen blir alt for høy nede i byen. Friluftsrestauranten The Monal Restaurant er enorm, og ligger på kanten av stupet mot byen. Fantastisk utsikt og god mat. wikitravel.org WARNING: The presence of several foreign and indigenous terrorist groups poses a danger throughout Pakistan. Across the country, terrorist attacks frequently occur against civilian, government, and foreign targets. Attacks have included armed assaults on heavily guarded sites, including Pakistani military installations and airports. The Government of Pakistan maintains heightened security measures, particularly in the major cities, and these measures may vary from day to day. Threat reporting indicates terrorist groups continue to seek opportunities to attack locations where U.S. citizens and Westerners are known to congregate or visit. Terrorists and criminal groups regularly resort to kidnapping for ransom. (March 2015) (wikitravel.org er greit nok, men skal en lese alt som er negativt eller farlig så bli hjemme.)

6 Alle pakistanere som jeg møtte var både hyggelige, høflige og hjelpsomme. Fremmede bød på te og var genuint nysgjerrige på hvorfor jeg reiste rundt i nordvest Pakistan. Svaret er greit: Det er gammel kultur og handelsveier (Silkeveiene) som er spennende og interessant. Det beste og hyggeligste kommentaren fikk jeg i Sost, den nordligste byen i landet. Der er det et lite marked med boder. I en bod der de solgte fin silke fra Kina sa en gammel gubbe på min alder: "You look like a man of the world". Jeg hadde en særs hyggelig prat med mannen som er guide og selv er en "man of the world". Flyplassen i Islamabad som heter, Benazir Butto International Airport ble i 2014 kåret til verdens dårligste flyplass. Tross en kostbar renovering som ble ferdig i mars i år er det fortsatt en elendig flyplass å reise til eller fra. Pakistan er gjennomkorrupt når det gjelder private firma / entreprenører / forretningsfolk m.m. En sjåfør påstod at i Pakistan klarer de ikke å lage vinduspussere til biler p.g.a. korrupsjon. Pakistan Tourism Development Corporation forkortet til PTDC driver moteller over det meste av Pakistan. Standarden er helt grei. Det serveres ofte god, solid husmannskost. Alltid parkering. Hoteller finnes ellers i alle prisklasser. I Islamabad bodde jeg i det de kalte et Bording House, Hunza Embassy Logde, i et pent og rolig strøk. Tidligere en privat villa. Dette var bedre enn mange hoteller. Kort gå distanse til et livlig og bra shoppingstrøk med masse spisesteder. Norge yter bistand gjennom vår ambassade i Islamabad, ofte i samarbeid med andre land. Hvorfor hører vi ikke mer om dette her hjemme? Mange av prosjektene går bra, de er enkle og lokalbefolkningen kan ofte følge disse opp selv. Hjelp til selvhjelp på en god måte. Til mine Trampbrødere i Travellers Club og alle dere andre: Ta en tur til Pakistan. Dette er mine betraktninger og mine opplevelser om en annerledes reiseopplevelse som jeg anbefaler til alle som leser dette. Per Steffensen, 2. juni 2015 Abottobad der Osama Bin Laden ble tatt av US Navy Seals