Til Kulturpolitisk utredningsutvalg

Transkript

1 Folkeakademienes Landsforbund Tøyengt Oslo Tlf Til Kulturpolitisk utredningsutvalg Gjelder Kulturutredningen 2014 Folkeakademienes Landsforbund oversender med dette organisasjonens innspill til deler av utvalgets mandat. Dette burde naturligvis ha kommet tidligere, men vi håper at synspunktene våre likevel kan vurderes. Synspunktene som kommer frem er ført i pennen av Lars S. Hauge og generalsekretær Pål H. Djuve. De er behandlet og godkjent av landsstyret i Folkeakademienes Landsforbund. Innspillet inneholder følgende: s. 2: Punktvis oppsummering av Folkeakademiets kulturpolitiske ønsker (utdypes fom s. 6) s. 3: Folkeakademiet idegrunnlag, virksomhet og organisasjon s. 4: Kulturmeldingene i 1973 og 1974 Kulturens virkninger s. 5: Visst virker kultur-konferansen Kulturløftene inn i perspektiv s. 6: Betydningen av kulturtilbud over hele landet s. 6: Kulturorganisasjonene som aktører i kulturpolitikken s. 7: Kulturens mangfolds- og inkluderende dimensjoner s. 7: Samspillet mellom profesjonalitet og bredde s. 8: Den kulturelle spaserstokken/den kulturelle skolesekken. Vektlegging av egen aktivitet s. 8: Kunst og kultur i folkehelsearbeidet s. 9: Kulturapparatet på kommunalt nivå s. 9: Sentrale bærebjelker i 1970-tallets kulturmeldinger løftes fram Uttalelsen, samt et par vedlegg, vil også bli sendt pr. post. Oslo 31 oktober 2012 Med vennlig hilsen Pål H. Djuve generalsekretær 1

2 Folkeakademienes Landsforbund Innspill til Kulturdepartementets kulturpolitiske utredningsarbeid Vi ber utvalget spesielt vurdere følgende momenter: 1. Betydningen av kulturtilbud fordelt over hele landet Kulturtilbud og meningsfylte kulturaktiviteter skal være rimelig likt tilgjengelige landet over for alle. Dette krever blant annet et godt utbygd nettverk av lokale kulturorganisasjoner, et regulært kulturformidlingstilbud også til mindre steder og en tilrettelagt arrangørstøtteordning over et bredt kulturspekter. 2. Kulturorganisasjonene som aktører i kulturpolitikken Kulturorganisasjonene er viktige bærebjelker i aktivt og regulært kulturarbeid. Det regulære kulturarbeidet gjennom året er samfunnsmessig meget viktig og må opprioriteres. Som sentrale bærere av regulært kulturarbeid må derfor kulturorganisasjonene styrkes. 3. Kulturens mangfolds- og inkluderende dimensjoner Kultur er både et viktig inkluderende «redskap» og en god kommunikasjonskanal mellom etniske grupper. Den er også et viktig læringsredskap, f.eks i norskundervisning. Det er viktig at det blir oppmuntret og lagt til rette for kulturens mange, positive mangfoldsdimensjoner. Dette krever også anvendbare finansieringsordninger. 4. Samspillet mellom profesjonalitet og bredde Samspillet mellom et bredt lokalt/fylkeslokalt kulturliv, profesjonelle utøvere, offenlige kulturansatte og ansatte i kulturorganisasjonene må styrkes i et likeverdig samarbeid. En omfattende breddekultur gir også en god elitekultur. 5. Den kulturelle spaserstokken/den kulturelle skolesekken. Vektlegging av egenaktivitet Det bør legges tilrette for at disse,- i tillegg til kunstnerisk formidling langt sterkere vektlegger å aktivisere målgruppene til egen deltakelse og skapende utøvelse. 6. Kunst og kultur i folkehelsearbeidet Kunst og kultur opprioteres som viktige redskaper i folkehelsearbeidet. Det utarbeides en folkehelsestrategi som koordinerer arbeidet ulike sektorer gjør og som gjør det mulig å se forskjellige måter å arbeide på i sammenheng. Praktiske samhandlingstiltak av partnerskapskarakter lokalt og regionalt mellom frivillige organisasjoner og offentlige organ stimuleres. Nøkkelansatte i helseinstitusjoner skoleres i kulturens virkninger og hvordan trekke lokalsamfunnet «inn i institusjonen». Folkeakademiet viser her til Kompetansehjulet i Follos samarbeid med Høyskolen i Telemark. 7. Kulturapparatet på kommunalt nivå Det legges tilrette for å styrke det offentlige kulturapparatet på kommunalt nivå. I mange kommuner er dette i dag borte eller «usynlig». Kommunen har fagkompetanse på biblioteket, i musikkskolen og i andre institusjoner, men tilretteleggerkompetanse savnes. Stillinger med arbeidsfelt kultur i vid forstand med ansvar for å legge til rette for, stimulere og koordinere samarbeid mellom kulturlivet og institusjoner (helse/skole/barnehage/bibliotek /ungdomsarbeid /profesjonelle kunstnere etc.) og lokale profesjonelle kunstnere opprettes. 8. Sentrale bærebjelker i 1970-tallets kulturmeldinger løftes fram Sentrale kulturpolitiske begreper og strukturer som dannet bærebjelkene i 1970-tallets kulturmeldinger løftes fram i et nytt «Kulturløft». Stikkord: Egen aktivitet og deltakelse, samarbeid mellom ulike kulturaktører samt helhetlig tenkning når det gjelder kulturforvaltningens ulike nivårer. 2

3 Kort om Folkeakademiet idegrunnlag, organisasjon, virksomhet Tradisjonsrik og samfunnsaktuell Organisasjonens prioriterte mål og satsingsområder er nedfelt i 6-årsplanen «Visst virker kultur», vedtatt av landsmøtet i 2012, mens idegrunnlaget «Et redskap for en bedre framtid», danner det idemessige grunnlaget. Organisasjonens røtter går tilbake til 1880-tallet, mens landsorganisasjonen ble stiftet i I dag finnes 10 distriktsenheter og 140 lokale akademier. Disse har personlige medlemmer, samt omlag 1600 kollektive medlemmer, - organisasjoner og institusjoner over hele kultur- og samfunnsspekteret. Vi står årlig for omlag 3000 kulturarrangementer med rundt tilhørere/deltakere. Vi har også en omfattende turnevirksomhet på ca 100 årlige turneer med profesjonelle utøvere og er slik en viktig arbeidsgiver for disse. I tillegg hører studievirksomhet og prosjekter til virksomheten. Et helhetlig perspektiv Å oppleve og/eller delta i meningsfylte kulturaktiviteter er et samfunnsgode alle, uansett alder, kjønn, bosted, sosial eller etnisk bakgrunn har rett til. Å oppfylle denne intensjonen er et av organisasjonens hovedmål. Folkeakademiet: retter derfor aktivitet mot alle aldersgrupper og gir et variert kultur- og kunnskapstilbud over hele landet også for eldre og institusjonsbeboere. Gjennom et mangeårig samarbeid med biblioteker, barnehager og skoler gir vi barn og unge kulturtilbud. er en samfunnsengasjert organisasjon med mulighet til å ta opp både lokale saker som å opprettholde bibliotektilbudet, bevare fiskeressursene, lokal miljøutvikling eller globale temaer som fattigdomsproblematikk, skjev ressursfordeling og klimaoppheting. setter også fokus på ulike sider ved kulturen. Spørsmål som: Er visse kulturuttrykk bedre enn andre og bør de derfor bevares? Hva slags kulturuttrykk skal etnisk norske møte nye medborgere med? Hvilke kulturuttrykk bør danne fundament i utviklingen av identitet? - stilles. fokuserer også på sosialt, kulturelt og etnisk mangfold. Veien til et inkluderende samfunn går, slik vi ser det, gjennom en prosess bestående av kunnskap, forståelse og toleranse hvor både grupper som føler seg ekskludert, innvandrere og etnisk norske inviteres til både å delta og bidra. Vi opplever at virksomheten skaper fellesskap, mening og sammenheng og bidrar til kunnskapsøkning og demokratibygging. Det er viktig å gi gode kultur- og kunnskapsopplevelser. Men like viktig som å motta er egen deltakelse og aktivitet. I organisasjonens idegrunnlag «Et redskap for en bedre framtid» heter det blant annet: «Folkeakademiene arbeider for at «alle får utvikle sine skapende evner og bli engasjerte og ansvarsbevisste mennesker». 3

4 Kulturmeldingene i 1973 og Kulturens virkninger Tanken om at kultur virker, var også en viktig del av det kulturpolitiske tankegodset som dannet fundament for Kulturmeldingene i 1973 og 1974 og som la grunnlaget for en ny kulturpoltikk basert på et utvidet kulturbegrep. Kulturpolitikken skulle gjennomsyre samfunnet, angå alle, stimulere egen aktivitet og skaperevne og fremme «Det gode samfunn». I komiteinnstillingen til Stortingsmelding nr , heter det:: «En utvidet kulturoppfatning, som legger vekt på kvalitetene i menneskenes livsmiljø og skapende egenaktivitet, sprenger de snevre rammene kulturpolitikken hittil har hatt (...) Målet for kulturpolitikken er å: «stimulere det enkelte menneske til utfoldelse av egne anlegg og muligheter, utvidet erkjennelse, rikere opplevelser, oppøvelse av følelsesliv og tenkeevne, modenhet i vurderinger og smak kort sagt til menneskelig vekst i ordets fulle mening». I sin redegjørelse for Stortinget sier kirke- og undervisningsminister Bjartmar Gjerde: «At kulturarbeid på denne måten felles inn i og blir ledd i almen miljøpolitikk, ser jeg som noe av det mest vesentlige ved den nye kulturpolitikken». Men som sosialantropolog Arne Martin Klausen i ettertid konkluderte: «Politikere som tok meldingens ambisiøse målsetting på alvor og argumenterte for at kulturpolitikk også ville være relevant for tekniske utvalg og i sosialomsorgen, kom sjelden noen vei. De tunge styringskreftene var som før av teknisk og økonomisk art». Forskning viser sammenhenger På 1970 og 1980-tallet var det begrenset med forskning om kulturens virkninger. I dag er situasjonen en annen. Det registreres stadig nye forskningsresultater om kulturens mange positive virkninger på folk og samfunn forskning som dokumenterer sannhetsgehalten i den ovenfor siterte komiteinnstilling. Selv om forskningen av oss vanskelig lar seg etterprøve, og selv om den antakelig er er av varierende kvalitet, kan totalbildet vanskelig avvises. Kultur og et levende kulturliv kan for eksempel bidra til å: utvikle og styrke identitet utvikle toleranse styrke folkehelsen inkludere marginaliserte grupper styrket læreevne og intelligensutvikling stimulere språklige, matematiske,visuelle, musikalske, kroppslige og sosiale evner øke selvinnsikten bedre kommunikasjonsevnen Forvaltningsreformene En annen hendelse i forbindelse med Kulturmeldingene bør også nevnes. Den nye kulturpolitikken kom samtidig med forvaltningsreformen i Dette gjorde at fylkeskommunene kunne følge opp prosessen. Det samme skjedde parallelt på kommunesektoren. Med kulturmeldingene fulgte også frie tilskudd til kommunal kulturvirksomhet. Kravet fra staten var at kommunene opprettet politiske hovedutvalg for kultur og en administrasjon til å ta seg av kultursakene. Dette førte til et løft over hele landet. Denne innfallsvinkelen til nasjonal kulturpolitikk ble imidlertid forlatt i 1990-årene, da staten etterhvert konsentrerte seg mer og mer om de nasjonale kunst- og kulturinstitusjonene og det profesjonelle kunstlivet. Dette førte med seg en oppsplitting og pulverisering av fylkeskommunal og kommunal kultursektor. Idag finnes det i mange kommuner ikke lenger ansvarlige kulturansatte. 4

5 Verken Kulturløftet 1 eller 2 har endret på dette. Folkeakademiet vil hevde at det frivillige kulturlivet har falt utenfor, da begge kulturløftene har utelukket en grunnleggende forankring i det frivillige kulturlivet. Men hva så med festivaler og kulturhus? Begge disse er arenaer for (stort sett) profesjonell kultur. Festivalene er i tillegg kortvarige evenementer over noen dager. Kulturhus og festivaler gir opplevelser, men skaper neppe et regulært og aktivt engasjement hos folk flest. Visst virker kultur-konferansen - Kulturløftene inn i perspektiv Blant annet med bakgrunn i det som er sagt ovenfor, arrangerte Folkeakademiet den landsomfattende konferansen «Visst virker kultur» i Skedsmo 31. mai Målet var å dokumentere bakgrunn, intensjoner og noen oppnådde resultater av 70-tallets kulturmeldinger, se på dagsaktuelle strømninger innenfor kultur/demokrati/helsefeltet og om ny forskning kunne legitimere viktige elementer i kulturpolitikken fra år tilbake. Konferansens første del Arven etter ekspedisjonssjef Johannes Aanderaa. Kultur som samfunnsbyggende og samfunnsutviklende faktor, ga en fyldig bakgrunn både for opptakten til den nye kulturpolitikken og Festspillene i Nord-Norge og Nordkalottsamarbeidets rolle i dette. Andre andre del Frivillighet og kultur viktige demokratibyggende elementer synliggjorde noen av den nye kulturpolitikkens resultater gjennom etableringen av blant annet Fellesrådet for Sang og Musikorganisasjonene i Norge, Ungdommens kulturmønstring, Orkester Norden og Nordens folkliga forsamling. Konferansen fikk også høre om hvordan det på 1970-tallet nye studiet i kulturarbeid på Høyskolen i Telemark ble drevet med en bevisst holdning til kvalifisering til kommunale og fylkeskommunale stillinger. Tråder ble også trukket til dagens situasjon med Frivilligheten som politisk og demokratisk kraft og om forholdet mellom offentlig kulturadministrasjon og frivillige organisasjoner. Konferansens tredje del Kultur og frivillighet som helsefremmende faktor en positiv utfordring for samhandlingsreformen tok opp temaene helsefremmende møteplasser og frivillige organisasjoners rolle i dette, om samarbeid mellom frivillighet og offentlighet på alle aldersnivåer i nærmiljøet med vekt på Folkeakademiets eget kulturelle ungdoms-, skole- og nærmiljøprosjekt SKALK i Tæruddalen i Skedsmo, om Krafttak for sang /Syng for livet - om sangens kraft i lokalt og nasjonalt perspektiv og om hva forskningen viser om kulturen og kunnskapens rolle i samfunnet. Konferansen dokumenterte at 1970-tallets kulturpolitiske ideer ennå lever og danner grunnlag for mye kulturaktivitet, kanskje særlig i kulturorganisasjonene. 5

6 Vi vil i det følgende utdype de punktvise momentene fra side 2: Betydningen av kulturtilbud over hele landet Kulturtilbud og meningsfylte kulturaktiviteter skal være rimelig likt tilgjengelige over hele landet for alle. Vi vil vi peke på følgende: Et godt utbygd nettverk av lokale kulturorganisasjoner er nødvendig. Mange organisasjoner sliter med å holde et slikt nettverk oppe. Det bør også være en statlig oppgave å legge til rette for at lokale organisasjoner kan ha rimelig gode funksjonsvilkår. Uten lokal kulturell frivillighet svekkes muligheten for lokal kulturell deltakelse. Formidling av kulturtilbud til mindre steder (f.eks steder uten et kulturhus) må opprettholdes på et regulært nivå. Kulturorganisasjoner som gir slike tilbud må styrkes, slik at kulturtilbudene kan fortsette. Arrangørstøtteordningen bør tilrettelegges slik at også denne type arrangører kan få støtte. Arrangørstøtteordningen bør utvides til også å omfatte andre kultur- og kunstformer enn musikk. Kulturorganisasjonene som aktører i kulturpolitikken Kulturorganisasjonene er viktige redskaper i kulturpolitikken. De er ikke «amatørorganisasjoner», men har dyktige tillitsvalgte og profesjonelle ansatte. De motiveres av lyst og ideologisk kraft, og lykkes ofte godt. Kulturorganisasjonene når bredt ut der hvor de virker. Vi vil hevde at den beste løsningen på barne- og ungdomskulturelle problemstillinger sannsynligvis finnes i skjæringspunktet mellom et aktivt organisasjonsli det mangfoldet av aktiviteter og tilbud som organisasjonene representerer. Videre den spesifikke forankringen i det lokale. Lokal kultur, tradisjoner og ideer får gjennom dette spille seg ut. Dette er også et viktig demokratielement og en viktig demokratisk skoleringsfaktor. Det finnes også v og gode offentlige rammebetingelser. Det er dette området og i arbeidet for eldre og mennesker på institusjoner at organisasjonene kanskje har lykkes best. Hva skiller kulturorganisasjonene fra det offentlige kulturlivet? Vi vil her peke på omfattende evne og vilje til å samarbeide. Når enkeltpersoner, organisasjoner og det offentlige går sammen om oppgaver kan det utrettes mye, både internt organisasjonene imellom og mellom organisasjonenene og det offentlige. Folkeakademiets rolle Vår påstand: Stat og fylker tar verken Folkeakademiet eller andre kulturorganisasjoner på alvor som seriøse kulturaktør. Hvis så var tilfelle, ville bevilgningene til kulturorganisasjonene og deres aktivitet vært vesentlig større. Folkeakademiets arrangementsresultater og publikumstall er for eksempel meget høye. Ikke mange, ei heller offentlige institusjoner, kan skilte med tilsvarende tall. Tatt i betraktning de økonomiske ressursene organisasjonen har til disposison, utretter organisasjonen mye under meget trange økonomiske kår. Vi har tidligere nevnt at Folkeakademiet produserer og driver kulturformidling tilsvarende både Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken. I tillegg er vi en omfattende arrangør. Egenaktivitetsperspektivet,- at «alle får utvikle sine skapende evner» og «at flest mulig utvikler et kulturog samfunnsengasjement og på denne måten styrker demokratiet» - som det uttrykkes i Folkeakademiets idegrunnlag «Et redskap for en bedre framtid», står sentralt - i tillegg til opplevelsesaspektet. 6

7 Bruk av kunst og kultur på denne måten gjør landet til en kulturnasjon. Og kulturorganisasjonene er sentrale i dette. Mang en «Henning Sommerro» har sprunget ut fra lokal by- og bygdelagsaktivitet. Kulturens mangfolds- og inkluderende dimensjoner Å skape vellykkede tverrkulturelle møteplasser krever kunnskap og gjennomtenkte forberedelser. Det er behov for mer kunnskap om kulturforskjeller, migrasjon og hvordan kulturen, nettverket og organisasjonene kan brukes til å skape møtesteder som folk på tvers av etnisk opphav føler det naturlig å delta i. Folkeakademiet vil skape gode, inkluderende møteplasser og bidra til økt kunnskap om det flerkulturelle samfunnet. Vi bruker utøvere med bakgrunn i andre kulturer og etniske grupper, arrangerer internasjonale sammenkomster, har kulturtiltak på asyl- og flyktningmottak, kurs i samfunnskunnskap, norskopplæring for innvandrere m.m. På lokalt nivå har vi god erfaring med kurs som bruker praktisk kultur og læring som nøkkel til integrering, økt kultur- og samfunnsforståelse. Dette skjer gjennom samarbeid med partnere som frivillighetssentralen, kommunen, NAV og asylmottak. Folkeakademiet Oppland/Hedmark har i flere år engasjert seg i «Inn på tunet»-aktiviteter, hvor innvandrere lærer norsk i kombinasjon med praktisk arbeid på gård, noe som viser seg å ha mange positive virkninger. Det er viktig at det blir oppmuntret og lagt til rette for å bruke kultur som redskap slik. Dette krever også regulære finansieringsordninger. Samspillet mellom profesjonalitet og bredde De statlige retningslinjene for både Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle skolesekken sier at mottakerne skal oppleve kvalitetskunst og kultur,- formidlet av profesjonelle. Det er bra at disse målgruppene også får oppleve profesjonelle kunstnere med gode programmer. Men kvalitet er ikke uten videre synonymt med det å være profesjonell,- som slik vi tolker det,- er å være utdannet innen sitt fag og/eller ha kunstneryrket som levebrød. Kvalitetsbegrepet spenner videre enn dette. Vi spør: Hva fungerer for eksempel best for demente eldre som idag er den største gruppen i våre eldreinstitusjoner (70%)? Et godt gjennomført program av profesjonelle kan selvsagt gi disse en god opplevelse. Men Musikkskolens elever eller andre lokale utøvere - vil også kunne det. I tillegg til at disse ofte vil ha tid til å snakke med beboerne og slik kunne knytte kontakt ofte om felles kjente eller slekt. Det er derfor viktig også å legge til rette for slike aktører innenfor spaserstokken. En fellesnevner for alle som formidler kunst/kultur i en institusjon,- profesjonelle som amatører,- er å være nøye med valg av stoff og med måten å presenterere stoffet på, med sikte på at flest mulig av de tilstedeværende på en eller annen måte skal motta og helst aktivt bli med på en opplevelse. Det er dessuten viktig at det utvikles et nært og gjensidig forhold mellom profesjonelle utøvere og lokale amatører. De profesjonelles har kunnskaper som er viktige for utvikling av lokale utøver og potensielle utøvere. De lokale amatørene kan virke «realitetsorienterende» og på sitt vis også utviklende for de profesjonelle. En godt skolert og tallmessig stor gruppe yngre amatører, vil også være en fundament for utvikling av kommende profesjonelle kunstnere. Vår påstand er: En omfattende breddekultur gir en god elitekultur. 7

8 Den kulturelle spaserstokken/den kulturelle skolesekken. Vektlegging av egen aktivitet Vår påstand: Den offentlige kulturelle spaserstokken mangler i dag ofte dimensjonen egen deltakelse. Vi kjenner naturligvis til at også programmer i regi av kommuner/fylkeskommuner har elementer av allsang med i noen av sine tilbud, men dette er heller unntakene enn regelen. Allsang/samsang basert på sanger de eldre/demente kjenner, er for disse nøkkelen til mange gode opplevelser og et rikere liv. Vi vil derfor poengtere det viktige i å «myke opp» Den kulturelle spaserstokken med hensyn til dette. Også Den kulturelle skolesekken preges av tanken om elevene som kulturelle mottakere. Slik har det ikke alltid vært. Handlingsplanen «Broen og den blå hesten» fra 1996, slo fast at skoleelever måtte få opplevelser med profesjonell kunst av høy kvalitet, samtidig som de fikk utfolde seg med egne kulturelle aktiviteter. Og Læreplanverket for grunnskolen, L97, som la stor vekt på at skolen skulle være et sted der barn og ungdom skulle møte profesjonel kunst og kultur av høy kvalitet, hadde likevel egenaktivitet og tanken om «Det skapende mennesket» som et bærende element. Men dette ble totalt endret både i St.meld.nr. 39 ( ) «Ei blot til lyst» og St. Meld.nr. 8 ( ) «Kulturell skolesekk for framtida». Uttrykkene som går igjen i disse er «profesjonelle kunstnere» og et «profesjonelt kulturtilbud». Det å stimulere til dannelse gjennom egen erfaring, deltakelse og aktivitet, er nå blitt til et mottakende dannelsesprosjekt. Vektlegging av egen aktivitet på skolen og i lokalmiljøet er omtrent fraværende i disse meldingene. Folkeakademiet har både på spaserstokk og skolesekkområdet gjort viktige erfaringer. Når det gjelder institusjoner og fremme av aktiv beboerdeltakelse, vil vi henvise til Folkeakademiets prosjekt på Dønski bo- og behandlingssenter i Bærum. Når det gjelder kulturarbeid i skolen, viser vi til SKALK-rapporten med basis i Tæruddalen skole i Skedsmo. I denne sammenheng vises også til professor Ann Bamfords forskningsresultater. Kunst og kultur i folkehelsearbeidet Kultur som virkemiddel i samhandlingsreformen/samspill mellom kulturpolitikken og helse- og omsorgspolitikken Vår påstand: En enveis kulturformidling er en tvilsom vei å gå, da den lett kan gi en oppfatning om at bare det bevilges nok penger til Den kulturelle spaserstokken, er samspillet mellom kultur, helse og omsorg og behovene samhandlingsreformen skal dekke, løst. 22.juli tragedien aktualiserer ytterligere hovedutfordringene i reformen, nemlig det enkelte lokalsamfunns evne til å ta seg av alle de skadde, etterlatte og andre pårørende, som i årevis kommer til å slite med senskader, men som ikke trenger institusjonsplasser. I den begrensede debatten som har vært om samhandlingsreformen har frivillig sektor knapt vært nevnt. I ettertankens lys og med tanke på måten organisasjoner og enkeltpersoner har samhandlet med offentlige organ på alle forvaltningsnivåer, virker det naturlig, for ikke å si nødvendig, at det stimuleres til praktiske samhandlingstiltak av partnerskapskarakter lokalt og regionalt mellom frivillige organisasjoner og offentlige organ, slik den nye folkehelseloven oppfordrer kommunene til å gjøre. En involvering her må også gjelde kulturinstitusjoner og kulturorganisasjonene, selv om disse ikke er nevnt i meldingen slik organisasjoner som arbeider innenfor omsorgssektoren, rus, kosthold, tobakksforebygging og idrett er. Det pekes på kommunenes rolle, både i forebyggende arbeid og med mestringstiltak for pasienter og 8

9 brukere. Her kan et godt og kreativt samarbeid med kulturorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og frivillighetssentralene (som her kan fungere som en viktig og bred møteplass), bidra til en bedre realisering av både folkehelse- og kulturpolitiske mål. Jamfør forøvrig Stortingsmelding 10 ( ) «Kultur, inkludering og deltaking» det det framheves at «Forskning tyder på at kunst og kultur kan stimulere dei oppbyggjande kreftene i kroppen og hjelpe menneske til å hente fram ibuande ressursar i vanskelege livssituasjonar. I gitte samanhengar kan kulturtilbod og kulturaktivitetar bidra til å minske risiko for sjukdom og på ulike måtar inngå i rehabilitering og behandling av sjuke». Forskning viser at kultur både kan forebygge, lindre og ha betydelige helsemessige virkninger. Vi gjentar: Å motta kultur gir positive effekter, men selv å være kulturaktiv virker sterkere. Derfor vil systematisk bruk av kultur gjennom kulturlivets organisasjoner gi et omfattende og rimelig bidrag i arbeidet med å løse samhandlingsreformens utfordringer og bedre folkehelsen. Som forvaltere og formidlere av kultur, kunnskap og medbestemmelse, og ved å være tilretteleggere for læring, skapende og utøvende kulturaktivitet, bør en framtidsrettet kulturpolitikk legge tilrette for at kulturorganisasjonene kan spille en viktig rolle i utviklingen av en variert og mangfoldig «kulturell folkehelse». En integrering av kunst-, kultur-og folkeopplysningsorganisasjonene i blant annet folkehelsearbeidet i nært samarbeid med det offentlige og institusjoner, vil tilføre dette en ny og virkningsfull dimensjon. Kulturapparatet på kommunalt nivå Idag finnes det i mange kommuner ikke lenger ansvarlige kulturansatte. Situasjonen i mange kommuner er at ingen har et koordinerende ansvar for å utføre en lokal kulturpolitikk. Selv om det finnes kulturansatte i ulike institusjoner, savnes stillinger med ansvar for kulturarbeidet i vid forstand. Kulturansatte som kan planlegge, koordinere og tilrettelegge. Det bør derfor legges tilrette for at det kommunale kulturapparatet kan styrkes med denne type ansatte. Sentrale bærebjelker i 1970-tallets kulturmeldinger løftes fram På 1970 og 1980-tallet var det begrenset med forskning om kulturens virkninger. I dag er situasjonen en annen. Det registreres stadig nye forskningsresultater om kulturens mange positive virkninger på folk og samfunn forskning som dokumenterer sannhetsgehalten i den tidligere siterte komiteinnstillingen. Selv om forskningen av oss vanskelig lar seg etterprøve, og selv om den antakelig er er av varierende kvalitet, kan totalbildet vanskelig avvises. Folkeakademiet tilrår at den nye kulturpolitikken også kan inneholde noen av de beste fundamentene i 1970-tallets kulturmeldinger. For eksempel vektlegging av personlig deltakelse, utøvelse og selv å være skapende, samarbeidet mellom kulturaktører (frivillinge/profesjonell/offentlige) og en helhetlig tenkning med hensyn til de ulike nivåene i kulturforvaltningen. 9