Kristin J. Harila, seminaroppgave om betydning av forsterkning for læring

Transkript

1 Studentens navn: Kristin J Harila Type oppgave: Eksamens forberedelse, seminar oppgave Innleverings: Vår 2011 Antall tegn (uten mellomrom): Innledning. I denne oppgaven skal jeg forsøke å svare på hvilken betydningen forsterkning har for læring. Her er det to sentrale begreper som må defineres. Det første, forsterkning, som kan defineres som en respons styrkes ved det som følger etter. Denne definisjonen er noenlunde korrekt mht. operant betinging. Men begrepet "forsterkning" også brukes innen klassisk betinging, da som betegnelse på presentasjon av ubetinget stimulus samtidig som, eller like etter betinget stimulus. Det andre begrepet, læring, er et begrep som er vanskelig å definere konkret, fordi læring er et vidt tema og dekker mange områder. Læring kan defineres som en relativt varig endring i organismens adferd eller ytelsesevner som skyldes erfaring, og som ikke skyldes modning, skade eller glemsel. I denne oppgaven skal jeg beskrive klassisk betinging og operant betinging. Jeg vil forsøke å gjøre rede for hva som skiller de to betingingene, og se på disse i forhold til forsterkning for læring. 2. Behavioristisk læringsteori I den behavioristisk teorien er hovedfokus på at læring skjer gjennom forandring i atferd på grunn av eksterne hendelser. I hovedtrekk kan man dele den behavioristisk teorien i to deler; klassisk-, og operant betinging. Klassisk betinging: Passer og Smith definerer klassisk betinging som "en prosedyre der tidligere nøytrale stimuli (betingede stimuli) utløser en betinget respons som følge av å være paret med en ubetinget stimulus som naturlig utløser en tilsvarende respons (ubetinget respons). En enklere forklaring er at klassisk betinging foreligger når en refleks knyttes til en stimulus. Ivan Pavlov ( ) var en russisk fysiolog/lege, som også gjorde viktig forskning inne psykologi og medisin. Pavlov er mest berømt for å ha oppdaget fenomenet klassisk betinging 1

2 i sin forskning med hunder. Pavlov forsket på fordøyelsessystemet hos hunder ved å samle spytt som hundene utskilte. Han målte og analyserte spyttet som kom under forskjellige forhold. Pavlov oppdaget at hundene ofte utskilte spytt før de hadde fått maten i munnen, og startet forskning på dette fenomenet. Etter hvert ble forskningen mer fokusert på dette fenomenet, enn spyttets kjemiske innhold. Han gjennomførte en lang rekke eksperimenter hvor han manipulerte (forandret) stimuli før hundene fikk mat. Gjennom disse eksperimentene fant han de grunnleggende «lovene» for etablering og ekstinksjon av det som ble kjent som «betingede reflekser». Klassisk betinging er en automatisk respons på stimuli og konsekvensen av responsen er uten betydning for om den gjentas igjen. Eksempler på slike responser er spyttproduksjon ved matinntak, muskelspenninger og svette. Dette er responser som vil finne sted i gitte situasjoner, og ikke er mulig å forhindre når et ubetinget eller betinget stimuli er presentert. Et ubetinget stimuli er noe som ene og alene framkaller en automatisk følelsesmessig eller fysiologisk respons. For eksempel i Pavlovs situasjon ble mat brukt. Et betinget stimuli er et stimuli som ved hjelp av tidligere erfaring utløser en automatisk følelsesmessig eller fysiologisk respons. Slike stimuli kan være noe som i utgangspunktet er helt nøytralt men på grunn av tidligere erfaringer vil responsen skje ved stimuli. Ubetinget respons er den responsen som utløses av ubetinget stimulus. I Pavlov tilfelle, hvor mat ble brukt som ubetinget stimulus, var spyttutskillelse (salivering) det ubetingede respons. Salivering blir utløst refleksivt av matpresentasjon. Betinget respons er den responsen som viser at læring inntreffer i klassisk betinging. Etablering av BR skjer ved at BS og US presentres sammen flere ganger. Pavlov presenterte således lyd (BS) sammen med mat (US) gjentatte ganger; resultatet var at BS etter hvert begynte å utløse en lært saliveringsreaksjon, BR. Generalisering, diskriminering og ekstinksjon er også sentrale begreper i teorien om klassisk betinging. Generalisering vil si at dyret/mennesket kan få den automatiske responsen av stimuli som ligner den betingete stimuli. Diskriminering vil si at dyret/mennesket gjennom læring kun responderer på den betingete stimuli, ikke de som kan ligne. Ekstinksjon vil skje om den betingete stimuli vil bli presentert for dyret/mennesket uten at det vil gi noen ubetinget stimuli. Begrepet "forsterkning" brukes innen klassisk betinging, da som betegnelse på presentasjon av ubetinget stimulus samtidig som, eller like etter betinget stimulus. 2

3 Operant betinging: Operant betinging er når læring skjer ved at frivillig atferd blir styrket eller svekket av konsekvenser denne atferden eller utløsende stimuli. Operant betinging, som også blir kalt instrumentell betinging, er en prosessen der atferd selekteres av sine konsekvenser. Operant betinging kan foregå både bevisst og ubevisst. Bevisst skjer dette gjennom målstyring og belønningssystemer. Ubevisst gjennom samspillet mellom mennesker, bla gjennom språk og væremåte. Thorndike (1911) definerte utrykket instrumentell læring. I følge Thorndike er instrumentell betinging en blind prosess hvor responser avgis mer eller mindre tilfeldig. Han studerte hvordan dyr, gjennom prøving og feiling, etter hvert lærte riktig adferd. Katten som tilfeldig treffer riktig spak slik at døren går opp. Katten skjønner ikke hva som skjer og får ikke innsikt i problemsituasjonen men vil etter hvert gjenta den adferden som gir ønsket resultat (elimineringsprosess). Han kom også med sin Law of effect: i en gitt situasjon der en respons er etterfulgt av en tilfredsstillende konsekvens vil gjentas oftere enn om det kom en utilfredsstillende effekt. Dette ble faktisk fundamentet for den behavioristiske skolen. Skinner (1938) innførte begrepet operant betinging. Operant viser til at responsen opererer i omgivelsene. Skinners analysemodell har fått stor innpass. Denne fokuserer på tre forhold, nemlig den operante responsen, situasjonen der responsen avgis, og hvilken konsekvenser responsen får i denne situasjonene. Dette tredelte analysesystemet kalles ofte ABC (Antecedent, Behavior, Consequence). Operant respons er en atferdsform som har bestemte konsekvenser i miljøet, hvor disse konsekvensene har betydning for sannsynligheten for denne responsen. Slike responser er ikke utløst refleksivt; de avgis frivillig. Diskriminativ stimulus (diskriminant) er en stimulus som ofte går forut for en instrumentell/operant respons, og som signaliserer at handling X vil fører til konsekvens Y. For eksempel: Telefonen ringer. Da vet du at det å ta telefonen (respons) med stor sannsynlighet vil føre til at du får noen i tale (konsekvens). Merk at det at telefonen ringer, ikke utløser responsen refleksivt. Forsterkende stimulus (forsterkere) er den typiske konsekvens en gitt operant respons har, og som øker sannsynligheten for at denne responsen avgis i situasjonen. De stimuli som brukes i forsterking, er typisk stimuli som er person eller et dyr vil arbeide for å oppnå. 3

4 Skinner undersøkte operant betinging i en skinners boks. Dette har blitt den mest kjente studien av operant betinging. Forsøkssubjektet, typisk due eller rotte, plasseres i et bur, og kan oppnå en ønsket konsekvens (mat) ved å avgi responser (trykk på hendelen, hakking på skiven). Når en respons på denne måten etterfølges av ønsket stimulus, foreligger forsterkning: responsen øker i sannsynlighet (frekvens). Forsterkning defineres funksjonelt, dvs. ut fra de virkninger stimuli har på atferd når de presenteres eller fjernes etter bestemte responser. Dette skiller begrepet forsterkning fra 'belønning', som beskriver en bestemt hensikt hos den som belønner. Forsterkning er styrking av en respons som følge av de konsekvensene responsen har ved operant betinging hos dyr og mennesker, eller litt enklere sagt; bruk av konsekvenser for å forsterke atferd. Forsterkning innebærer per definisjon at en respons øker sannsynligheten (frekvens) som følge av de konsekvensene den har. Dette kan skje på to forskjellige måter: Vi kan tilføre noe i situasjonen når responsen inntreffer, eller vi kan fjerne noe fra situasjonen når responsen inntreffer. Det første kalles positiv forsterkning, det andre negativ forsterkning. Positiv forsterkning er å forsterke atferd ved å gi en ønsket stimuli etter atferd, mens negativ forsterkning er å forsterke atferd ved å fjerne en ubehagelig stimuli. Negativ forsterkning forveksles ofte med straff, men det er ikke det samme. Forsterkning handler alltid om å styrke atferd. Negativ forsterkning betyr å styrke positiv atferd ved å fjerne noe ubehagelig så snart den ønskede atferden opptrer. Ettersom man fjerner eller subtraherer en stimuli, er forsterkningen negativ. Straff, på den andre siden, handler om å svekke eller undertrykke atferd. En atferd som følges av straff, vil med mindre sannsynlighet bli gjentatt i liknede situasjoner. Denne tabellen forklarer hvilke konsekvenser som påvirker om en atferd blir styrket eller svekket. Tilføre Fjerne Økt sannsynlighet for atferd Positiv forsterkning. Eks: belønning som gode karakterer, penger, oppmerksomhet, status osv.. Negativ forsterkning. Eks: å slippe noe som plikter, lekser. Minsket sannsynlighet for atferd Positiv straff. Eks: å sitte igjen på skolen. Negativ straff. Eks: Ikke se på Tv på ei uke. 4

5 Forsterkere kan være hva som helst. Primær forsterker er for eksempel mat og vann, det som tilfredsstiller biologiske behov. Sekundær forsterker er for eksempel penger. Betingede forsterkere er stimuli som fungerer som forsterkere fordi de er blitt assosiert med primærforsterkere. Primærforsterkere fungerer som forsterkere i seg selv. Forming (shaping) foreligger hvis konsekvenser av en respons endrer (former) atferden fra noe som kan likne en målrespons, til en krevet respons ved at kravet til forsterkning endres. Forsterkningsskjemaer beskriver hvordan forsterkere gis i en situasjon. Responsen kan forsterkes hver gang den ønskede responsen inntreffer (kontinuerlig forsterkning), eller bare av og til (intermitterede forsterkning). Etter forsterkning kan en respons avlæres ved at forsterker opphører. Responsen vil da avta og etter hvert havne på det nivå den var før læring startet. Dette kalles for ekstinksjon. 3.0 Avslutning. Studiene til Pavlov, Thorndike og Skinner har vist at bruk av forsterkere øker sannsynligheten for atferd eller ytelsesevner. Dette fører til erfaring, som igjen fører til læring. Altså kan bruk av forsterkere føre til økt læring. Å bruke forsterkninger for å styrke barns læring og utvikling er noe som har være mye diskutert. Spørsmålet har handlet om det er riktig å bruke forsterkninger for å styrke barns motivasjon for læring. Kritikerne til bruk av forsterkninger mener at forsterkninger kun vil være en ytre motivasjon for læring, og derfor vil ikke læringen bli vedvarende hos barn og unge. Straff et virkemiddel for å minske sannsynligheten for atferd, enten det er positiv eller negativ straff. Bruk av straff, spesielt negativ straff, er omdiskutert i forhold til virkningene. Forsterkning kan forekomme med eller uten bevissthet om at læringen finner sted. Forsterkning kan også dreie seg om tilpasning til et miljø. I en slik sammenheng kan tilbakemeldinger og anerkjennelse være forsterkende. Ut fra teoridelen kan man konkludere med at forsterkning for læring er bruk av konsekvenser for å forsterke atferd. Kunnskaper om klassisk og operant betinging har hatt stor anvendt betydning. Når det gjelder hvilke betydninger forsterkninger kan ha for læring, kan man konkludere med at ut fra en behavioristisk ståsted, vil forsterkninger kunne stryke mennesker og dyrs læring på alle områder. 5