MUS. Les om: Faith Hour Skriftemålet Seminaristene ET BLAD OM TRO FOR UNGE VOKSNE KATOLIKKER NR

Transkript

1 MUS NR ET BLAD OM TRO FOR UNGE VOKSNE KATOLIKKER Les om: Faith Hour Skriftemålet Seminaristene

2 Fra redaksjonen: Adresse: Credimus Akersveien 16 a 0177 Oslo Tlf: Fax: E-post: Credimus@nuk.no ISSN X Utgiver: Norges Unge Katolikker (NUK) Akersveien 16 a 0177 Oslo Tlf: E-post: nuk@nuk.no Web: Redaksjonen: Asta Margrethe Sandbakken Kristina Elizabeth Voigt Eirik A. Steenhoff p. Haavar Simon Nilsen OP Layout: Karol Michalczuk Faste bidragsytere: Kristine Maria Almås Kvig Heidi Øyma Trykk: Krona Trykk AS Forsidebilde: Forside: Blackfriars i Oxford Foto: p. Haavar Simon Nilsen OP Om bladet: Credimus er et katolsk blad for betalende medlemmer av NUK over 19 år. Andre kan abonnere på bladet for kr i året. Leder Jeg innleder dette årets fastetid med høyrearmen nokså ubrukelig i gips. Min bedre halvdel er generelt brett-frelst, og om vinteren er det snowboard som gjelder. Jeg ble derfor ikke veldig overrasket når han i juli fikk et lurt smil om munnen og sa han visste hva jeg skulle få i bursdagsgave: snowboard! I juli var bursdagen min ennå fire måneder unna, men planen hans var klar. Så da prøver jeg nå å lære meg å stå på snowboard så vi kan ha en vinteraktivitet sammen, og også sammen med våre fremtidige barn. Jeg synes det er moro også, for all del, men det er ingen hemmelighet at jeg gjør det for hans skyld. Så når jeg nå brakk armen etter et uheldig fall i bakken så var han litt bekymret for om jeg var sint på ham som hadde fått meg ut i bakken til å begynne med. Det var da jeg kjente at «nei, det er jeg virkelig ikke.» Og jeg har tenkt meg i bakken igjen så snart gipsen er av. For det er tiden med ham verdt. For så høyt elsker jeg ham, at en brukket arm er ingenting. Jeg kunne brukket den igjen hvis det er det det koster meg å være med ham på det han elsker å holde på med, hvis det er det jeg må ofre. Og siden vi går mot faste og påsketid gikk tankene mine videre til Han som ga sitt liv for oss. For meg. Jeg følte plutselig at jeg forsto litt mer av hvilken kjærlighet han har for meg. For oss alle. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Asta Margrethe Sandbakken redaktør Gaver mottas med takk! Kontonummer Merk inn betalingen med «Credimus».

3 Innhold Om skriftemålet 4 Det skjer 7 In English, please 8 Credimus leser 10 Norsk og polsk 12 Kalendermidtside - Aktiviteter gjennom året 16 Våre seminarister 18 Innkalling til LM La de små komme 22 Faith Hour 24 Bibelen for begynnere 26 St. Frans av Sales 28 Paven har ordet 30 3

4 Av: p. Haavar Simon Nilsen OP Skriftemålet forsonet med Gud, vår neste og oss selv Vi er i fastetiden og det nærmer seg påske. Det er en god anledning til å reflektere over skriftemålet, både teologisk men ikke minst praktisk. Hvordan skrifter vi? Hvorfor skrifter vi, og hva gjør det med oss? 4 Det vanskelige skriftemålet? Det er ikke alltid like lett å skrifte. Vi gruer oss kanskje for å ta kontakt med en prest, for å snakke om de sidene i våre liv som ikke er så vellykket, ting vi har gjort galt, eller ting vi burde ha gjort som vi har unnlatt å gjøre. Og hvis det er synder som gjentar seg kan det føles flaut å skrifte de samme syndene igjen. Kanskje er vi også usikre på hvordan skriftemålet egentlig foregår. Hva skal jeg si? Gjør jeg det riktig? Alt dette fører til at det kan oppleves som en terskel og et tiltak å gå til skrifte. Det kan også være at vi ikke føler vi har noen store synder å skrifte. Men det kan være litt som med hagearbeid: Det hender man tar tak i en liten stilk, men når man røsker i den kan røttene nå dypere enn man hadde tenkt Det er jo også lurt å ha en viss praksis med skriftemålet, sånn at når vi virkelig trenger å skrifte, allerede har en viss erfaring. Når vi nå skal snakke om forsoningens sakrament kan være greit å begynne med en liten gutt som driver nettopp med hagearbeid. Gjennom praktiske eksempler viser han en egen evne til å formulere både hvor nødvendig og hvor enkelt man kan forstå skriftemålet, jeg tenker på fortellingen om Den lille prinsen, skrevet av Antoine de Saint-Exupéry. Baobabene Den lille prinsen bor som dere kanskje vet på en liten planet. Der dyrker han gode vekster, men er nøye med å holde ugress nede. For ugress kan være farlig. Den farligste sorten er baobabspirene. Dersom de virkelig får rotfeste vokser de seg så store at de kan sprenge hele planeten(!), og da vil man angre på at man ikke tok de mens man enda kunne røske dem opp med hånden. Men den lille prinsen er en pragmatisk og praktisk fyr: Det er et spørsmål om ordenssans. Når en er ferdig med å stelle seg selv om morgenen, må man gjøre planeten grundig i stand også. En må gjøre det til en regel å rykke opp baobabene så snart en kan skjelne dem fra

5 rosespirene, som de ligner svært på mens de er små. Det er et veldig kjedelig arbeid, men det er ikke vanskelig. Hvis dette regelmessige renholdet beskriver den daglige selvransakelsen kan vi se på skriftemålet som en storrengjøring vi trenger fra tid til annen. Vi tar avstand fra synden i våre daglige liv, og når vi går til skrifte søker vi den sakramentale nåden som gjenforener oss med Gud. Det er i grunn fantastisk: skriftemålet gir oss den nåden å fjerne alt av synder i våre liv. Vel ligger det i vårt indre jordsmonn flere spirer som kan komme til å ødelegge for oss, men i det vi går ut fra skriftestolen kan vi være sikre på at det ikke finnes den minste baobabspire på vår planet! Forsoningens sakrament Skriftemålet har med tiden fått mange navn og kalles både botens, omvendelsens og tilgivelsens sakrament. Det mest passende navnet er likevel forsoningens sakrament, siden vi gjenforenes med Gud og styrkes av den samme kjærlighet som Faderen har til Sønnen. Vi blir på nytt og på en fordypet måte ett med vår Skaper og Frelser. Gjennom skriftemålet blir vi enda mer det vi er ment å være, nemlig Guds barn som kan leve uten å dekke til noen sider i våre liv. Vi når inn til vår indre oppriktighet og ærlighet og mottar den friheten vi er kalt til å leve under. En trofast Gud Som vi har nevnt finnes det i vårt indre jordsmonn spirer som kan true oss bort fra Gud. Vi vet at vi i dåpen dør fra synden, i det vi blir ett med Jesus i hans død og oppstandelse. Likevel ligger det i menneskesinnet en tilbøyelighet til å la seg friste. Vi kan si at hvert menneske har sin egen biotop, der både gode og onde vekster vil vokse. Og forskjellige vekster vil dominere avhengig av hver enkelt persons vekstvilkår. Da er det heller ikke til å undres over at enkelte synder har en tendens til å gjenta seg i våre liv. Dette er noe presten alltid er klar over, både fordi han vet det av egen erfaring, og fordi han jo også hører mange skriftemål av mange forskjellige mennesker. Derfor skal vi ikke engste oss for å skrifte de syndene som kanskje gjentar seg i våre liv. Tvert i mot kaller Gud oss til nettopp å motta hans nåde, og særlig i de tilfellene der vi gjentar våre feilgrep. Da lærer vi to viktige ting: For det første at troslivet et tålmodighetsprosjekt som det tar tid å vokse i. Og for det andre forstår vi gradvis at det ikke er vi selv som bærer vårt trosliv, men at vi bæres av Guds tilgivende nåde, og av hans trofaste vennskap som aldri svikter. Forberedelse Vi forbereder oss til skriftemålet ved å tenke over dét i våre liv som driver oss bort fra Gud og fra kjærligheten til de rundt oss og til oss selv. Katekismen sier: Ved syndsbekjennelsen stiller mennesket seg ansikt til ansikt med de synder det har gjort seg skyldig i; det tar ansvaret for dem, og dermed åpner det seg på nytt for Gud og for det kirkelige fellesskap slik at en ny fremtid blir gjort mulig (DKK 1455). Den Hellige Ånd virker i oss og fyller oss med anger for det vi har gjort, gjør oss innstilt på å bøte på det vi har gjort galt, og virker i oss omvendelse og vilje til ikke mer å synde. Vi mottar botsøvelsen og presten gir oss syndsforlatelsen. La oss merke oss hva katekismen videre sier: [Presten] ber også for synderen og gjør bot sammen med ham. Slik blir synderen helbredet og gjeninnsatt i det kirkelige fellesskap (DKK 1448). Dette viser tydelig det kollektive ansvaret vi har siden vi alle er lemmer på det samme Kristi legeme. 5

6 Skriftemålets rituale Etter en indre selvransakelse er vi så rede til å gå til skrifte. Skriftemålet følger et fast ritual (se den nye Messeboken side 1252, eller Bønneboken side 621). (Etter å ha skriftet noen ganger føler man seg gjerne tryggere på hvordan det foregår.) Presten (P) starter ved å si: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Den skriftende (S): Amen. P: Måtte Gud, som opplyser våre hjerter, gi deg å se din egen skyld og tro på hans barmhjertighet. Vi begynner gjerne med å si hvor lenge siden det er siden sist vi gikk til skrifte, og så skrifter vi de syndene vi tenker spesielt på. Noen ganger kan det være vanskelig å skjelne på hva som er synder, og hva som ikke er det. Da er det godt å kunne legge åpent fram det man tenker, så vil presten kunne hjelpe oss å skjelne på hva som er en sak for skriftemålet, og hva som hører inn under annen sjelesorg. Mot slutten av skriftemålet kan vi oppsummere det vi har sagt, og vi uttrykker vår anger, vår vilje til å gjøre bot (noe som presten gir oss) og til å unngå å synde mer. Vi avslutter skriftemålet nettopp ved å uttrykke disse tre holdningene (anger, botferdighet og vilje til omvendelse) fordi det uttrykker vår lengsel etter enhet med Gud, og vår erkjennelse av at vi stadig trenger Guds helbredelse i våre hjerter. Deretter gir presten boten og absolusjonen, og vi mottar selve syndsforlatelsen: P: Så forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn + S: Amen. P: Lovpris Herren for han er god. S: Hans miskunn varer til evig tid. P: Herren har tilgitt dine synder. Gå i fred. S: Gud være lovet! (Eller: Amen) Foto: Lawrence Lew OP Motiv: Our Lady and English Martyrs in Cambridge La oss nå i fastetiden oppmuntre hverandre til å motta forsoningens sakrament så kan vi gå påsketiden frimodig i møte med en ren samvittighet og et gledesfylt hjerte. Halleluja! 6

7 Det skjer Av: Eirik A. Steenhoff I studentlag og unge voksne KATOLSK STUDENTLAG OSLO FB: Catholic Student Society Oslo eirstee@ gmail.com Katolsk Studentlag Oslo arrangerer to foredrag i mars og april. De vil foregå i Mariagården kl. 19:00, efterat vi har deltatt i messen i St. Olav kl. 18. Torsdag 7. mars: Sex og sakrilegium. Om Marquis de Sade som den moderne ateismes store profet. V. dr. Svein-Eirik Fauskevåg, professor i fransk litteratur ved NTNU. Torsdag 11. april: Kristmenn, korsmenn, kongsmenn. Om trosforsvar og kristen identitet i middelalderens Skandinavia. V. dr. i kunsthistorie Kristin B. Aavitsland, forsker ved UiO. Torsdag 23. mai arrangerer vi en debattaften om Kirken: Hvem er vi? Hvor går vi? Debattantene er Pål Kolstø, leder i Også vi er Kirken, og Håkon Bleken, leder i OKBs Kommisjon for rettferdighet og fred. Ordstyrer: Maria J. Sammut, stipendiat ved MF. Kl. 19:30 i St. Dominikus kloster. Messe kl. 18:30. I tillegg feires den hl. Messe på Menighetsfakultetet kl. 12:30 torsdag 21. mars, torsdag 18. april, torsdag 16. mai. Pluss: Filmkveld i St. Dominikus kloster, v/ p. Haavar Simon Nilsen: torsdag 14. mars, torsdag 18. april. Messe kl.18:30, filmvisning fra ca. kl. 19:30. OSLO UNGE VOKSNE FB: Oslo Unge Voksne (Young Adult Catholics in Oslo) martinbjornland@hotmail.com Oslo Unge Voksne møtes første onsdag i måneden. Alle kvelder starter med messe kl. 18:00 i St. Olav domkirke, fulgt av mat, temainnledning, sosialt samvær og kompletorium kl. 21:30. Unge Voksne vil møtes på følgende datoer: 6. mars, 3. april, 8. mai og 5. juni. FIDES BERGEN FB: Fides Catholic Student Group Bergen anja.zp@gmail. com We meet every Sunday after English Mass at St. Paul s Church. 3 March: Bible-group. 10 March: Bowling. 17 March: Movie night. I tillegg har vi møter på norsk hver torsdag efter 19:00-messen. Her har vi blant annet diskusjon, kirkekaffe, quizkveld og spillkveld, samt sakramentstilbedelse, mulighet for skriftemål, kveldsbønner og månedlige morgenmesser med frokost. ALBERT MAGNUS TRONDHEIM FB: Albert Magnus contact_albertmagnus@yahoo.com We have regular meetings at St. Olav s Church in Trondheim every first and third Wednesday at around 7pm, just after Mass (6.30pm). Every Sunday there is Holy Mass in English at 6pm. You can also meet us there. Movie Night: The Passion of the Christ. March 6, 7pm at St. Olav s Church. A movie about the last night of Jesus before His crucifixion. Bible Night: The Passion of Christ. March 20, 7pm at St. Olav s Church. Bible study and discussion about the Passion of Jesus Christ. 7

8 In English, please Av: Alexander Golding Catholic Social Teaching: The Values of Truth, Freedom and Justice In the previous articles in this miniseries on Social Teaching I have tried to give an introduction to four fundamental principles of the Church teaching on social questions. Together the Principles of Human Dignity, Common Good, Solidarity and Subsidiarity frames, shapes and guides our thinking on all social matters. Although the principles work as tools for the continuing (re) construction of our reality, and even though they in a sense gives us a foundation for our thinking, they do not provide us with any goals for the work we all are called to take part in. In this article, I want to give attention to truth and freedom as important values giving a direction and goal for the social teaching. And in the next article I will take a look at the values of justice and love. Truth As Catholics we believe in objective truth and that we as humans can reach this truth in one way or another. We also believe that it is our vocation both as individuals and as a society to search for the truth in the questions relating to all aspects of reality. Truth is certainly complex and we will never in this life be able to understand the whole truth. St. Paul writes: For now we see in a mirror dimly, but then face to face. Now I know in part; then I shall know fully, even as I have been fully known. We might not be able to understand everything until we one day can see the whole picture as God sees it. But we are certainly able to understand something. The complexity of reality shows us the need for collaboration and this is also the case when it comes to finding good solutions to social questions. Obligated to help There is no strict border between economy, ethics, religion, politics, psychology and medicine. There is no strict border between Norway, Zimbabwe and Australia. There is no strict border between Japan, Microsoft and the rainforest of Amazonas. The economic crisis and the environmental challenges are just two examples of this interconnection. As individuals we have to do what we can in order to make this picture complete, and as society we are obliged to help each other to understand and together walk towards the fullness of truths.

9 The good solutions, the ones that show respect for the human dignity and the common good, are solutions that respect the truths we know and that are open to the truths that we don t know. We never completely solve a problem by denying the truth. AIDS is not a tragedy solved by condoms alone, denying the truth value of chastity. And poverty is never solved by giving food, denying the value of knowledge and temperance. Truth without restrictions If searching for the truth is a vocation for both the individual person and for society it also demands that truth is not restricted or hidden. Here we see a connection between solidarity and truth. If we are hiding truth from our neighbour, we are also restricting him in realising his vocation, and we disguise truth for society and we give it a hard time in solving our common social challenges. This does not mean that we do not have the right to privacy or that companies can t have secrets, but it means that we have a duty to share knowledge in a way that eventually belongs to the community and that is of importance to solve the challenges we face. Freedom Truth and freedom can never be separated. In the gospel according to St. John we can read that you will know the truth, and the truth will set you free. Freedom is not about being capable of doing whatever you like. This might be a freedom without truth and is most certainly not a goal. This kind of freedom is the freedom of the fool - the one without knowledge of what is true. This is a primitive freedom, an unenlightened freedom. The real freedom is the freedom to search for truth. Or in other words, to realise ones potential both as individual persons and as a community and to use this knowledge in a further search for understanding the whole of reality. In this way truth and freedom goes side by side towards a final goal of absolute truth and absolute freedom. As free as possible As a contemporary goal we should always work towards a society to be as free as possible. This means that the other should be given the chance to develop, something that among other things means that they should live under conditions where there is a possibility of going beyond just surviving, and that the other has access to the common knowledge of mankind. Society can and sometimes should restrict the primitive freedom of the individual. If this is not done, the community, others, and even the person himself in the end may end up as a slave tied with the chains of irrationality. Proactive this is done by education, moral formation and through rules and laws. The retroactive move to primitive freedom is to hinder people in doing what is not rational, by imprisonment or by taking away some of there rights. But society have to be extremely careful using this means, because the effect might be that the person loses his or her freedom to search and grasp truth, something that only can be done by free will. We might not be able to understand everything until we one day can see the whole picture as God sees it. But we are certainly able to understand something. Accept for mistakes Often primitive freedom is the gateway to enlightened freedom. A society therefore needs to give some space to make mistakes, and we do not want a society where only perfection is accepted. We also need this space in order to challenge our temporary understanding of what is truth. In these two aspects we might find two big challenges in the contemporary western society. First of all the expectation of perfection that makes life miserable for so many and the fear of making mistakes stop us from acting. Secondly, often under the slogans of liberalism, we easily judge those who think differently and therefore restricting both them and our self in walking on the way leading to the highest form of freedom that is achieved when we see things as they are. 9

10 Credimus leser Av: Eirik A. Steenhoff «Segl» 10 SEGL Katolsk årsskrift for religion og samfunn er en meget god artikkelsamling, og du må for all del kjøpe den. Sånn, da var det sagt. Hva skal jeg ellers si? Bak SEGL står kremen av flinke katolske skribenter og fagfolk, ja, kremen av flinke skribenter og fagfolk overhodet, og resultatet er selvsagt en samling gode tekster. Om jeg som ringe legmann skal gi noe lignende en konstruktiv tilbakemelding til et slikt bokprosjekt, kan det derfor bare være som mitt skarve forsøk på å gjøre et godt produkt enda bedre. (Dette med tanke på neste gang, det vil si: SEGL anno 2013.) Følgelig må all nedenstående kritikk noe pirk, et par viktige spørsmål leses i lys av dette: mitt positive utgangspunkt. Årsskriftets tema er Det annet Vatikankonsil, som feiret 50 år i fjor. Seksjonen om konsilet er et høydepunkt for undertegnede. Artiklene her er betimelige og informative. Vi er heller ikke bortskjemte på såpass nyanserte artikler om konsilet som disse. P. Erik Varden argumenterer for at klosterlivet har en grunnleggende kirkelig dimensjon, med henvisning til konsilets dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium. Helene Lund må berømmes for en meget ryddig og klartenkt innføring i samme dokument. Eskil Skjeldals intervju med Lars Roar Langslet og biskop Bernt Eidsvig er overraskende livlig. Intervjuet med George Lindbeck, en luthersk observatør under konsilet, inneholder mange skarpe observasjoner. «Litteratur»-seksjonen har bare to innslag, selv om jeg fant minst én annen artikkel (om Chesterton) som direkte berørte temaet. Begge innslag er imidlertid høyst lesverdige. «Samfunn og politikk» inneholder en av p. Arnfinn Harams mer effektive polemiske tekster (om «folkekirken»), samt litt velrettet abortkritikk. Under den noe avskrekkende rubrikken «Kunst og kultur» skjuler det seg nok en skare ypperlige tekster. Henning Laugerud presenterer en befriende ikke-psykologiserende forståelse av hl. Katarina av Sienas mystiske erfaringer, men forsøker heller å forstå dem på middelaldertenkningens (og implisitt: troens) egne premisser. (Takk.) Eirik Sukkes artikkel om maleren Georges Rouault er, for å si det på dansk, smaddergo. SEGL er godt redigert, i den forstand at artiklene har en klar tematisk inndeling og er delt inn i en logisk rekkefølge. Gösta Hallonstens gode og meget viktige artikkel om pave Benedikts åpenbaringsteologi følges av en av pavens tekster der begrepet «tradisjon» drøftes, hvilket illustrerer godt Hallonstens tese. Boken inneholder imidlertid en del enkle skrivefeil anmelderen har problemer med å finne én side uten noe slurv. Det være seg manglende tegnsetting (Dette er en setning Dette er en annen Dette blir vanskelig å lese), grammatiske feil («de» er ikke

11 det samme som «dem») eller inkonsekvent riksmål (enkelte skribenter bruker «etter» og «efter» om hverandre). Boken er pen, men ikke for pen. Dette er en bok som skal leses, og ikke en såkalt «coffee table book» eller en pyntegjenstand. Likevel burde boken vært innbundet på en annen måte. Papiret/pappen som nå holder den sammen, blir lett oppripet og stygg. Avslutningsvis kan jeg ikke dy meg for å komme med en aldri så liten utfordring. Redaktørene presenterer utgivelsen som «Et tidsskrift for katolsk humanisme,» og skriver innledningsvis: «Det er god grunn til å børste støv av begrepet kristen humanisme i dag.» Jeg er ikke nødvendigvis enig. «Humanisme»-begrepet er i vår kontekst annektert av én bestemt kirkefiendtlig og sekulariseringsivrig organisasjon. Men begrepet «kristen/katolsk humanisme» er ikke fritt for bagasje, det heller. Biskop Bernt Eidsvig nevner Petrarca og Erasmus, men disse var representative for renessansen snarere enn for Kirken. Så blir selvsagt spørsmålet om vi har et utelukkende positivt (og moderne) syn på renessansen, eller om vi med Jacques Maritain (for øvrig en gjennomgangsfigur i SEGL) vedgår at det var den første åndelige krise av betydning i det kristne Vesten. Jeg stiller meg spørsmålet om begrepsbruken er helt nødvendig, eller om det er for å låne et begrep fra sr. Else-Britt Nilsens artikkel (hvor hun forklarer hva økumenikk ikke er) «lettvint humanisme». Humanismebegrepet blir efter min mening fort en sekkebetegnelse for alt vi liker av menneskelig kløkt og spennende idéhistorie og ja: «Kunst og kultur». Poenget er: Hvorfor kristenhumanist? Kan vi ikke bare være kristne punktum, uten å måtte smykke oss med alle mulige ekstratitler? Er vi så lite trygge på eget ståsted? Min kjepphest er herved luftet. Det skal for øvrig sies at SEGL ikke akkurat preges av manglende selvtillit. Årsskriftet fremstår som et veldig ambisiøst, men vellykket bokprosjekt, og jeg ser frem til neste utgave. I forbindelse med Troens År ønsker Katolsk Studentlag å invitere til pilegrimsvalfart til Roma 12. til 17. oktober Dette blir en gylden mulighet til å komme på «innsiden» av Roma. Vi får historiske vandringer, daglige messer og tidebønner, spennende foredrag, og sist, men ikke minst strenge botsøvelser Vi kommer i tillegg til å delta på noen av fellesarrangementene for bispedømmets valfart, bl.a. onsdagsaudiensen med paven og messen ved Olavsalteret. Pilegrimsprest blir p. Haavar Simon Nilsen, O.P. Pris: kr for overnatting, alle måltider, billetter til ekskursjoner, forestillinger, osv. Vi har noen få plasser igjen. Vær rask! Påmelding til epost: eirstee@gmail.com

12 Norsk og polsk Av: p. Hallvard Thomas Hole Foto: Wikimedia Commons Jesus leger våre sår og gir oss friheten til å elske Foto: Br. Haavar Nilsen OP Liturgien på askeonsdag inviterer oss til å vende om fra våre synder. Det er bare meningsfullt hvis vi har noe å vende mot, noe som kan lege de sår som har oppstått og gi oss tilbake vår frihet. Derfor reflekterer vi over Jesu lidelse i fastetiden. Det kan synes underlig at vi stadig vender tilbake til Jesu lidelse, ikke bare på langfredag, men hele fasten igjennom. Kristus har jo stått opp fra de døde! Hvorfor skal vi da stadig vende tilbake til den tragiske historien om hans lidelse og død? Det er fordi vi tror at disse hendelsene ikke er løsrevet fra vår egen tid og vårt eget liv. Jesu lidelse er nært knyttet til våre liv, og det er her og nå han ønsker å gi oss nåden som har sitt utspring i denne lidelsen: legedom og frihet. «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom [ ] Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes. 53,3-4). Det er på Olivenberget utenfor Jerusalem Jesus blir helt forlatt og samtidig tar på seg våre smerter. Han har med seg Peter, Johannes og Jakob, og sier til dem at hans sjel er tynget til døden av sorg. Han oppmuntrer påført ham utenfra, men den kommer fra hans indre. Sjelen er tynget fordi han tar inn over seg lidelsens kilde: synden. Når han faller på kne for Faderens åsyn, tynget av synden, er nattens mørke hans eneste selskap. Natten er ikke bare en ytre omstendighet. Da Judas hadde mottatt brødstykket under det siste måltidet og gått for å forråde Jesus, oppsummerer Johannes med tre ord: «Det var natt.» Bare en gang tidligere bruker Johannes ordet «natt». Det er når disiplene spør Jesus om den blinde, om det er han selv eller foreldrene som har syndet. Jesus svarer at det ikke er derfor han er blind, men fordi Guds gjerninger skal bli åpenbart på ham, og han legger til: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide» (Joh. 9,4). Natten på Olivenberget er den Det finnes ikke frihet uten kjærlighet. dem til å våke og be, men de tre apostlene er ute av stand til det, og Jesus er helt forlatt. Smerten han opplever blir her ikke natten. Jesus er uten krefter men kjemper en indre kamp for å uttale de frelsende ordene: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra 12

13 meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» Som menneske overgir Jesus seg i sin Fars hender. Han kunne brukt sin makt og kraft som Gud, men avstår, for bare ved å overgi seg i fullstendig til Faderens vilje i lydighet kunne han utrydde kilden til menneskets lidelse, synden. Smertens mann leger våre sår ved å ta på seg våre synder, kilden til vår lidelse, og i lydighet til Faderen bære dem til korsets tre, hvor han tilintetgjør dem. Slik begynte Jesu lidelseshistorie i Getsemane. Han knelte i ydmykhet ned for sin Far og benyttet seg ikke av sin guddommelige kraft og styrke, men ble helt lik oss mennesker. Selv om han selv ikke hadde syndet tok han våre synder på seg. Som menneske stod han foran Gud som vår representant og tok på seg dommen vi skulle hatt. Når han så blir tatt til fange står han som Gud for menneskets dom. Han som er Gud overgir seg i menneskers hender, men mennesket forkaster ham. Ved å overgi seg til mennesker viser Jesus sin kjærlighet, en kjærlighet som ikke bare vil lege sår, men gi mennesket friheten tilbake. Evangelistene nevner straffen som Jesus først ble dømt til av Pilatus. De dveler ikke lenge ved piskingen av Jesus, men av det romerske rikes historie vet vi hvilke straffemetoder de hadde. Kristendommens historie har også overlevert noen vitnesbyrd på dette, f. eks. likkledet i Torino, og i dag kan vi gjennom filmen «The Passion of the Christ» føle på noe av skrekken og det fryktinngytende som Jesus opplevde i møte med menneskers dom. Men hva skal vi si om det når vi ser disse hendelsene med troens øyne? Hvis Jesus lider er det ikke for lidelsens egen skyld, men for vår skyld. Profeten Jesaja hjelper oss igjen til å forstå hva denne lidelsen betyr for oss: «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.» (Jes. 53,6-7). «Hver tok sin egen vei.» Dette er et bilde på en type frihet som sier at man kan gjøre hva man vil, hvor det viktigste er suksess og lykke. Vår tid er mer enn noen annen i historien tynget av en slik ideologi. Det tenkende menneske klarer selvfølgelig å sette visse grenser for sin frihet, som f.eks. andres frihet, men det blir stadig vanskeligere. Det er overfor dette problemet Jesus står med sin lidelse og sårene etter piskingen: «Han ble plaget, og han åpnet ikke Han frigjør oss til stadig større kjærlighet. munnen». Det han gjennomgår av lidelse er ikke et resultat av menneskets avgjørelse, men han selv lar det skje, han tillater det fordi han elsker. Pilatus spør på et tidspunkt Jesus: «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfestede deg?» Jesus svarer ham da: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra». Jesus viser oss frihetens sanne ansikt: det finnes ikke frihet uten kjærlighet som er villig til å gi seg selv helt. Bare der friheten blir realisert gjennom kjærlighet åpner det seg også et en mulighet for frihet uten grenser. Når mennesket bruker sin frihet til å elske Gud og overgi seg helt til ham blir man ikke mindre fri, men blir fri til stadig større kjærlighet. Jesus leger våre sår ved å ta på seg våre synder og bære dem gjennom lidelsen til korset. Han viser dermed også hva sann kjærlighet og frihet er: å kunne gi seg selv. Når vi i denne fastetiden skal reflektere over Jesu lidelse, så la oss be ham som tok på seg våre synder og lot seg piske og bli plaget, at han frigjør oss til stadig større kjærlighet. 13

14 Liturgia w Środę Popielcową zaprasza nas do odwrócenia się od grzechów. Ma to sens tylko wtedy, jeśli jest coś, do czego się zwracamy, coś, co może leczyć wewnętrzne rany i przywrócić nam naszą wolność. Dlatego właśnie w Wielkim Poście rozważamy cierpienie Jezusa. Jezus leczy nasze rany i obdarza nas wolnością miłowania W czasie corocznego Wielkiego Postu ogarniamy refleksją cierpienia Jezusa i nie czekamy z tym aż do Wielkiego Piątku, choć to ten dzień był dniem Jego męki i śmierci krzyżowej. To nasze przeżywanie może Nie ma wolności bez miłości. z Nim, ale trzej apostołowie nie byli w stanie tego uczynić i Jezus pozostał całkiem sam. Boleść, z którą musiał się zmierzyć, była w Jego wnętrzu. Dusza Jezusa była smutna, ponieważ wpuścił do siebie źródło cierpienia: grzechy 14 wydawać się dziwne: przecież Chrystus zmartwychwstał! I dlaczego ciągle mamy powracać do przykrej historii o Jego cierpieniu? Odpowiedź jest prosta: bo wierzymy, że te wydarzenia nie są oderwane od naszych czasów i od naszego życia. Cierpienie Jezusa ściśle się łączy z każdym ludzkim życiem, ponieważ tu i teraz pragnie nam dać łaskę, która w Jego cierpieniu ma swoje źródło. Ta łaska to leczenie ludzkich ran oraz dar wolności. Wzgardzony i odepchnięty przez ludzi, Mąż boleści, oswojony z cierpieniem, [ ]On się obarczył naszym cierpieniem, On dźwigał nasze boleści (Iz 53, 3-4). Na Górze Oliwnej za Jerozolimą Jezus został odepchnięty przez ludzi i dźwigał nasze boleści. Miał ze sobą Piotra, Jana i Jakuba i mówił do nich, że Jego dusza jest smutna aż do śmierci. Prosił, by czuwali i modlili się razem ludzi. Kiedy upadł na kolana, obciążony tymi grzechami, towarzyszyła Mu jedynie ciemna noc. Noc jest nie tylko zewnętrznym uwarunkowaniem, ale posiada moc symbolu. Kiedy Judasz po spożyciu kawałku chleba wychodził z Wieczernika, Ewangelista Jan zwrócił uwagę na to, że była noc. Ten sam Ewangelista wcześniej także użył słowa noc, kiedy uczniowie pytali Jezusa o niewidomego, o to, czy on sam zgrzeszył, czy jego rodzice. Jezus odpowiedział wtedy, że stało się to, aby się na nim objawiły sprawy Boże, i dodał: Trzeba nam pełnić dzieła Tego, który Mnie posłał, dopóki jest dzień. Nadchodzi noc, kiedy nikt nie będzie mógł działać (J 9,4). Noc na Górze Oliwnej to właśnie ta noc, kiedy Jezus jest całkowicie osłabiony i cierpiący,

15 toczy walkę z samym sobą, aby w końcu wypowiedzieć zbawienne słowa: Wszakże nie moja wola, lecz Twoja niech się stanie (Łk 22,42). Jako człowiek Jezus oddaje się całkowicie w ręce Ojca. Mógł skorzystać ze swojej boskiej mocy, ale zrezygnował, gdyż tylko przez posłuszeństwo i całkowite oddanie się woli Ojca mógł zniweczyć źródło cierpień człowieka, jakim jest grzech. Mąż Boleści leczy cierpienia przez to, że zanosi nasze grzechy aż na swój krzyż, a potem strąci je w otchłań, oddalając od nas całkowicie. Tak rozpoczęło się cierpienie Jezusa. W pokorze uklęknął przed swoim Ojcem i nie skorzystał ze swojej boskiej mocy, lecz stał się podobny do nas, ludzi. Choć sam nigdy nie zgrzeszył, wziął na siebie nasze winy. Stanął przed Bogiem jako reprezentant ludzi i przyjął na siebie wyrok, który powinien był na nas spaść. Kiedy aresztują go żołnierze, staje nagle przed sądem człowieka, chociaż jest Bogiem. Bóg oddaje się w ręce ludzi, a ludzie Go odrzucają. Przez to okazuje swoją miłość, która nie tylko pragnie leczyć rany, ale także znów obdarzyć ludzi wolnością. Ewangeliści niewiele wspominają o pierwszej karze, którą przecierpiał Jezus. Tylko w jednym zdaniu piszą o ubiczowaniu, ale, znając historię, starożytne prawo rzymskie i sposoby karania, umiemy sobie wyobrazić, jak mogło to wyglądać. Historia chrześcijaństwa także przekazuje pewne świadectwa, np. Całuń Turyński. Dzisiaj możemy również przeżywać te przejmujące chwile dzięki kinematografii, choćby filmowi Pasja, który przedstawia ludzką kaźń Jezusa w całym jej okrucieństwie. Co natomiast możemy powiedzieć o tych wydarzeniach, spoglądając na nie oczami wiary? Jezus cierpi, ale nie doświadcza tego dla samego cierpienia, ale dla nas. Prorok Izajasz znowu pomaga nam zrozumieć, co owe cierpienie znaczy dla każdego człowieka: Wszyscy pobłądziliśmy jak owce, każdy z nas się zwrócił ku własnej drodze, a Pan obarczył go winami nas wszystkich. Dręczono go, lecz sam pozwolił się gnębić, nawet nie otworzył ust swoich. Jak baranek na rzeź prowadzony, jak owca niema wobec strzygących ją, tak on nie otworzył ust swoich (Iz 53,6-7). Każdy z nas się zwrócił ku własnej drodze, pisze prorok, wskazując na obraz wolności pojętej w sposób, że wszystko wolno, że najważniejsze to sukces i własne, indywidualistycznie pojmowane szczęście. Owszem, istnieją wciąż ludzie, którzy potrafią wytyczać pewne etyczne granice, np. w postaci wolności drugiego człowieka, ale zauważmy, że takie postawy nie są, niestety, powszechnie przyjęte i spotykane. Wobec tego problemu i wszystkich człowieczych problemów, lęków, ran i rozpaczy Jezus wciąż stoi ze swoim cierpieniem i ranami po ubiczowaniu: Pan obarczył go winami nas wszystkich. Dręczono go, lecz sam pozwolił się gnębić. Cierpienie Jezusa nie jest wynikiem decyzji i mocy ludzi, którzy Go skazali, ale Jego przyzwolenia, którego źródłem była miłość do ludzi. W pewnym momencie Piłat zapytał Jezusa: Czy nie wiesz, że mam władzę uwolnić ciebie? A On odpowiedział: Nie miałbyś żadnej władzy nade Mną, gdyby ci jej nie dano z góry. Jezus pokazuje nam zatem prawdziwe oblicze wolności: nie ma wolności bez miłości, która jest gotowa do oddania siebie. Tylko wówczas, gdy wolność zostaje realizowana przez miłość, otwiera się także możliwość na wolność bez granic. Jeśli człowiek korzysta ze swojej wolności, by kochać Boga i całkowicie Mu się oddać, wtedy nie jest niewolny, ale odwrotnie, staje się coraz bardziej wolny. Wolny, by kochać. Jezus wyzwala w nas coraz więcej miłości. Jezus leczy ludzkie rany, niosąc nasze grzechy przez cierpienie aż na krzyż. Pokazuje, czym jest prawdziwa miłość i wolność - to oddanie siebie. Kiedy rozważać będziemy cierpienie Jezusa w tegorocznym Wielkim Poście, prośmy Tego, który wziął na siebie nasze grzechy i dał się ubiczować, aby wyzwolił w nas coraz więcej miłości. 15

16 NUK sentralt har også akti Følg med på Adventsaksjonen For: Alle som vil gjøre en karitativ innsats for andre. I år legger vi fokus fattigdomsbekjempelse i Kongo! Sted: Hele Norge! ber sem Adventsaksjonshelg De des No vem For: De som vil gjøre en ekstra innsats i Adventsaksjonen, lære mer om årets tema, få AA-materiel oginspirasjon! Sted: Mariaholm ber nov Oktober Retrett for 18+ For: 18+ utvalget håper å arrangere en retrett på høsten. Dato og sted er ennå uklart, så følg med når høsten kommet. r embe Sept t us Landsmøte For: Lokallagsledere, barne- og ungdomskontakter, utvalg, redaksjoner, funksjonærer og gjester. Det er her alle de viktige avgjørelsene tas! Sted: Mariaholm Juli g Au sep Leirlederhelg For: De som har vært ledere på årets leirer og WYD. Dette en takkehelg fra Leirutvalget (LUT) for den innsatsen leder Sted: Mariaholm aug 16

17 iviteter for deg over 18 år. nuk.no og bli med! r Jan ua ar F Mars Lokallagslederseminar For: Lokallagsstyret og andre som ønsker å drive lokallag. På denne helgen vil du få inspirasjon og ideer til å jobbe videre! Sted: Askim april Apri l Dugnad M ai For: Alle som er glad vårt kjære leirsted Mariaholm og vil gjøre en innsats for å holde stedet vedlike. Brett opp ermene og bli med! Sted: Mariaholm mai i g mars u ebr Jun er rne Hyttetur For: De som liker å gå på ski, stå på snowboard eller kanskje ake. Bli med hvis du vil få roser i kinna og kose seg på hytta med andre kule katolikker! Sted: Uvdal Verdensungdomsdagene For: Unge katolikker fra hele verden! Det er for sent å melde seg på nå, men over 130 ungdommer fra Norge reiser på tur for å se paven i Brasil Sted: Rio de Janiero 12. juli-1. aug 17

18 Våre seminarister Av: Eirik A. Steenhoff Et vakkert liv Credimus intervjuer to seminarister Josef Ottersen og André Øvrebø begynte begge på St. Eystein presteseminar i Oslo høsten Her deler de noen erfaringer fra det siste halvåret. 18 Hva er et presteseminar? André: Et presteseminar er noe man må gå på for å bli prest i Den katolske Kirke. Det er i presteseminaret man formes på veien mot presteordinasjonen. Som prestestudenter skal vi i utvikles åndelig, pastoralt, menneskelig og akademisk. Formasjonen foregår på seminaret, og den akademiske formasjon først på MF [Det teologiske Menighetsfakultet], senere på Angelicum i Roma. Prosessen for å bli prest er altså ikke bare en vanlig utdannelse, men en dannelsesprosess på flere forskjellige plan. Tiden på presteseminaret er også en hjelp til å få en avklaring i kallet. Josef: Et presteseminar er både en livsstil og en utdanningsin- Foto: Josef Ottersen Tid for bønn i Porsgrunn stitusjon. Her bor vi i et åndelig og sosialt felleskap hvor bønn, felles måltider og andre gleder og plikter i huset fungerer som en ramme for den teologiske utdanningen vi tar. Målet er å utvikle oss både menneskelig og faglig til å kunne virke som prester en dag, men først og fremst vil jeg si det å leve et vakkert liv hvor Gud får lov å være med oss på heltid. Hvordan ser en typisk dag i seminaret ut? André: Kl. 7:00 ber vi laudes. Kl 7:15 er det messe. Kl 7:45 spiser vi frokost. Mellom 17:15 og 17:30 har vi stille bønn, så vesper. Så spiser vi middag. Dagen avsluttes med completorium. Vi har fri fra fredag efter middag, til og med

19 lørdag. På søndager har vi også sakramentstilbedelse. Josef: Jeg står opp klokken seks og tar en treningsøkt før laudes og messe kl. sju Hehe, neida. Jeg ligger nok og drar meg i senga til jeg absolutt må opp - men dagen får en skikkelig start når vi står i St. Joseph kirke og synger Benedictus [også kjent som Sakarias lovsang (se Lukas 1,68-79); synges under laudes, journ.anm.]. Vi har rullerende oppgaver, så av og til leder jeg tidebønnen, ministrerer i messen, er lektor eller er ansvarlig for den påfølgende frokosten. Stort sett begynner første forelesning på MF ti over ni, så vi blir alltids sittende en stund med kaffekoppen før vi drar. Hverdagen er ganske individuell, men etter studier og andre ting samles vi i kapellet i femtiden, før vi ber vesper halv seks. Deretter spiser vi middag sammen. Etter middag har vi enten noe opplegg i huset eller fritid, frem til dagen rundes av med completorium. Dere studerer ved MF. Hva studerer en seminarist? Hva studerer dere f.eks. dette semesteret? Hvordan er studieprogrammet lagt opp? Josef: Vi skal ta en mastergrad i teologi ved MF, samt supplere med emner som kreves av Vatikanet. I praksis tar vi fag sammen med lutherske prestestudenter, ildsjeler som ønsker å ønsker å jobbe i ulike menigheter og kristne organisasjoner, eller bli lærere eller kateketer. Jeg synes miljøet er interessant med tanke på at dette er genuint troende mennesker en gjerne kan snakke om teologi med i lunsjen, og det er fint å bli bedre kjent med den norske kristendommen. Dette semesteret har vi for alvor begynt med morsomme ting som katolsk fundamentalteologi og praktisk teologi, ved siden av bibelfag og kirkehistorie, som vi studerer med de andre studentene. Vi skal ha en del mer filosofi og noe annerledes dogmatikk enn dem, så denne blandingen av katolske og ikke-katolske emner fortsetter i noen år, før vi skal ha minst ett år i Roma. André: Vi studerer bibelfag, kirkehistorie, diverse fag innen filosofi, samt en rekke katolske fag som f. eks systematisk teologi, dogmatikk, kirkerett, liturgi og praktiske pastorale fag. Vi studerer først fire år i Norge, deretter ett eller to år i Roma før vi drar tilbake til Norge og har menighetspraksis før ordinasjonen. Man mottar gjerne presteordinasjonen efter ca. 6 1/2 år. Hvorfor seminaret? Hva er det som gjorde at dere søkte dere nettopp hit, og ikke til f.eks. en orden? Livene - med tidebønn, fellesskapsliv og studier - virker jo til forveksling nokså like? Josef: Jeg har ikke noe forhold til ordenslivet, og det er heller ikke selve livsstilen som seminarist som fikk meg til å søke. Mitt kall farges av en stor drøm om å virke i en menighet, og gaven det er å hjelpe mennesker å strekke Foto: Josef Ottersen Fin morgenstund på tur

20 seg mot Gud. Reserveplanen var å prøve å berøre mennesker gjennom store filmer, så det ligger nok i min person å være der ute i verden og ikke stenge meg inne i en slags hellig idyll. Seminartilværelsen er sånn sett bare et nødvendig ledd på veien til målet. Men det er som sagt et veldig vakkert liv, så om det skulle vise seg at jeg har mistolket kallet er det mye herfra som kommer godt med uansett hva en ellers finner på. Dere har nå bodd i seminaret i omtrent et halvt år. Hva har vært høydepunktet så langt? André: Det er vanskelig å sette fingeren på ett høydepunkt. Presteordinasjonen til P. Ole Martin [Stamnestrø] var en stor opplevelse. Innstiftelsen av St. Svithun i Stavanger var også flott å være med på. Jeg må allikevel fremheve utviklingen som skjer fortløpende. Jeg merker at det gjør noe med meg som menneske å ha et aktivt bønneliv og gå daglig i messe. Jevnlig kontakt med en spiritual [åndelig veileder, journ.anm.] kan heller ikke undervurderes. Det er hyggelig at 20 Foto: Henriette Teige Messen på St. Eysteins dag jeg også har fått tilbakemeldinger fra nærmeste familie om at jeg har forandret meg. Josef: Det har vært utrolig mange gode ting som har skjedd! Den største opplevelsen er nok Stavanger-turen og vigslingen av den nye kirken, kanskje mest fordi dette var en skikkelig tur sammen med seminaristene. Ordinasjonen av p. Ole Martin og p. Haavar [Simon Nilsen, O.P.] var også inspirerende dager. Og så er det mange små gleder i menneskene vi møter, eller i interne småting. Hva er deres fremste råd til en som vurderer å begynne i seminaret? André: Mitt fremste råd til alle, uavhengig av hva deres kall i livet måtte være, vil være å leve et aktivt bønneliv: Både formulerte bønner og stille bønn. Jeg tror mange ikke bruker nok tid særlig på stille bønn. For å få klarhet i hva Herren vil med en må en også være stille, og åpne seg opp. Hvordan kan man høre hva en annen sier hvis man bare prater selv? For en som vurderer om han har et prestekall, tror jeg det er lurt først å bruke mye tid på bønn, der man legger dette frem for Gud, samt at man snakker med en prest om kallet. Josef: Be mye og delta aktivt i Kirkens liturgi. La messen være høydepunktet i livet, la kirkeårets kalender være en inspirasjonskilde for hverdagen. Det er vanskelig å si noe generelt, for dette er så forskjellig fra person til person. Noen vil nok kunne sette pris på å prøve å være sammen med oss i seminaret et par dager; andre ønsker kanskje ikke å assosieres med seminaret før de eventuelt tas opp. For meg handlet det bare om å tørre å ta valget, og så se alt falle på plass. Foto: Piotr Zlobinski Klart for kirkevigsel

21 Vi i Norges Unge Katolikker (NUK)s arbeidsutvalg og sekretariat innkaller med dette til Landsmøte 2013 på Mariaholm i Spydeberg, Østfold fra 6. til 8. september Landsmøtet er NUKs høyeste organ og arrangeres årlig. Viktige saker på Landsmøtet er bl. a. valg av NUKs leder og arbeidsutvalg, vedtak av regnskapet for 2012 og budsjettet for 2014, og vedtak av NUKs arbeidsprogram for perioden 2013/2014. Forslag til vedtektsendringer må sendes inn senest 6. juni. Siste frist for innsending av saker til Landsmøtet er 6. august. Forslagene sendes til AUV i NUK, Akersveien 16A, 0177 OSLO ellerauv@nuk.no. Vi håper på et stort oppmøte på Landsmøtet 2013, og stort engasjement slik som i fjor. Vel møtt på Landsmøtet 2012! De følgende har rett til å delta på Landsmøtet Med stemmerett: Stemmeberettigede i Landsstyret Arbeidsutvalget, distriktsrepresentantene, NUKs representanter i pastoralrådene, 2 barne- og ungdomskontakter, og en representant for hver av de landsdekkende sammenslutningene som er anerkjent av NUK. Lokallagsrepresentanter NUKs lokallag kan sende to stemmeberettigede delegater hver; lokallag med over 100 betalende medlemmer kan sende tre stemmeberettigede delegater. Representanter fra NUKs tilsluttede grupper. NB! Man må ha betalt medlemskontingenten i 2013 for å ha stemmerett. Med tale- og forslagsrett: Tale- og forslagsberettigede i Landsstyret Redaktørene, utvalgslederne, landsungdomspresten og de faste ansatte i NUK Øvrige barne- og ungdomskontakter Delegater fra pastoralrådene i Norge. Biskopene i Norge 21

22 La de små barna komme til meg Av: Maria Junttila Sammut Foto: Maria Junttila Når man får et nyfødt barn handler det aller meste om søvn og mat, hver for seg og tilsammen. For det ene henger ofte sammen med det andre. Barn som spiser godt, sover ofte godt. Og når barna sover godt, da sover også foreldrene godt. Så hvordan kan vi som foreldre skape gode rammer for søvn og ro? Barn og søvn Vi trenger søvn Sover man godt får man overskudd, bedre humør og energi til å leke og dele gode stunder sammen, samt til å gjøre det man må gjøre i løpet av en dag. Dette gjelder både barn og foreldre. Men dersom man ikke kommer inn i dette sporet, eller dersom man faller ut av det, vil det meste kjennes slitsomt og tungt. Med stor søvnmangel og med lavt eller dårlig matinntak, blir alt mye vanskeligere å takle. Man får dårligere humør, mindre overskudd til hverandre og mindre energi til å gjøre hyggelige ting sammen. Hyperaktivitet, irritabilitet og manglende konsentrasjon kan også være konsekvenser av for lite søvn og for dårlig kosthold. Så basale er vi mennesker at vår evne til å takle hverdagen på en god og positiv måte avhenger av grunnleggende behov som søvn og mat. Dette opplever vi i utkrystallisert form når vi lever med et spedbarn, og det er også i denne livsfasen at man begynner å danne gode rutiner for søvn og måltider. Rutine og trygghet Hvordan kommer man så inn i et godt spor når det gjelder søvn? Når det gjelder barn er det først

23 og fremst viktig å understreke at barn som sover godt ikke er bevis på at man er gode foreldre, ei heller at barn som sover dårlig er bevis på at man er dårlige foreldre. Ting er mer sammensatt, og temperament, ulike sinnstilstander, forhold til mat osv. er faktorer som spiller inn. Likevel er det noen ting man kan gjøre for å legge til rette for at barna og foreldrene får nok søvn til å utnytte dagene til fulle og til å la alle de gode egenskapene få blomstre. Stikkordene er forutsigbarhet, rutine og trygghet. Trygghet skapes i barn ved at de føler at de mestrer situasjonen. Hvis det derfor er forutsigbarhet og rutine i dagene, vil det legge til rette for mestring hos barna, og det vil igjen bidra til å skape en indre trygghet i dem. Roe ned sammen Foreldrene bør derfor bruke den første tiden i barnets liv til å innarbeide rutiner for mat og søvn, og for å skille dag fra natt. For eksempel kan man la barnet om dagen sove i stuen, i vogna eller andre steder der det er lys og lyder, mens man om natten legger det i sengen, skrur av lyset og unngår å snakke til det. Når dette skjer hver dag, hjelper man barnet til å forstå at det er forskjell på natt og dag. I tillegg kan man etter hvert utvide rutinene rundt legging om kvelden. Det kan inkludere et bad, aftenbønn, litt lesing og noen sanger. Det kan også være fint å roe ned aktivitetene den siste halvtimen før legging. For mange som har det travelt kan det være fristende da å sette på TV mens de voksne kan få unna oppvasken og annet de gjerne vil ha gjort før barna sover og de kan slappe av. Men min erfaring er at det blir mest ro og også mest hygge om man lar alt vente slik at man som familie kan roe ned sammen. Hvis barna skal legge fra seg dagens gjøremål for å roe ned, er det også en hjelp for dem å oppleve at de voksne gjør det samme. Det at de voksne prioriterer samvær med barna er i seg selv med på å skape trygghet hos dem slik at de også kan sove godt og fungere godt i andre sammenhenger utenfor hjemmet. Det er derfor viktig at alle setter seg ned sammen for å skape en rolig atmosfære. I vår familie leser vi gjerne litt i en bok, og så har vi familiebønn hvor vi tenner lys foran et ikon, synger en sang og ber hele eller deler av rosenkransen. Da kan alle i familien si noe eller noen de spesielt vil takke Gud for og noe eller noen de spesielt vil be for. Så legger vi alle tankene våre i Jesu hender og ber om at verneenglene våre skal beskytte oss og huset vårt om natten. Helt til sist: Dette handler ikke om å skape «vellykkede» barn, men om sammen å skape en god atmosfære i hjemmet for både små og store. Gode rutiner, felles tid, felles bønn og forutsigbarhet gir trygghet og ro til oss alle. Hvile betyr derfor ikke å gjøre ingenting eller å ligge henslengt foran TV en. Det betyr å finne de rommene i hverdagen der vi kan puste rolig, være oss selv sammen med dem vi er glad i og lære å ha tillit til hverandre og til Gud. Slik finner vi styrke til alle hverdagens gjøremål og krav. Interessert i å jobbe for katolske barn og ungdom i Norge? NUK søker en organisasjonskonsulent til i 50% stilling. Se nuk.no for stillingsannonse. 23