Utfordringer i flerkulturell formidling

Transkript

1 HiO-rapport 2006 nr 30 Utfordringer i flerkulturell formidling Formidling og internalisering av flerkulturell kunnskap i ulike fagfelt Prosjektrapport av Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen (red.) Høgskolen i Oslo Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid Desember 2006

2 Høgskolen i Oslo ISBN-13: ISBN-10: ISSN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 Forord I regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering er ett av tiltakene å sikre at den offentlige tjenesteyting i størst mulig grad dekker hele befolkningens behov, slik at minoritetsgrupper ikke får et dårligere tilbud enn den øvrige befolkningen. Formidling av flerkulturell forståelse blir ett av flere tiltak i arbeidet med å nå en slik målsetting. I 2004 fikk Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid (SEFIA) ved Høgskolen i Oslo (HiO) i oppdrag fra det daværende Utlendingsdirektoratet (UDI) å utvikle og gjennomføre et studium der formidlingsaspektet skulle være sentralt. Målgruppen skulle være kursledere/kursholdere, og studiet skulle være spesielt rettet mot arbeid i offentlig sektor, men også passe for privat sektor. Resultatet ble studiet Formilding av flerkulturell forståelse (15 studiepoeng), som ble gjennomført ved HiO våren studenter, alle med minst 60 studiepoeng i Flerkulturell forståelse som opptaksgrunnlag, fullførte studiet. Rapport fra studiet følger denne artikkelsamlingen som vedlegg. Etter behov kan studiet gjennomføres på nytt som betalingsoppdrag for interesserte aktører. I mars 2006 ble konferansen Utfordringer i flerkulturell formidling arrangert som en oppfølging. Målgruppen var fagpersoner som gjennom kunnskapsproduksjon og formidling tilbyr kompetanse vedrørende flerkulturelle spørsmål. Invitasjonen var rettet mot tilsatte i ulike profesjonsfelt, offentlige etater og andre interesserte med informasjon og utredning som virke. Tema for konferansen var formidling og internalisering av flerkulturell kunnskap i ulike fagfelt. Denne artikkelsamlingen bygger på konferanseinnleggene som i ettertid er utviklet til artikler. To av artiklene er nye, men de er inspirert av tema fra egne innlegg i konferansen. UDI har i sin helhet finansiert studiet Formidling i flerkulturell forståelse og har bidratt økonomisk både til konferansen Utfordringer i flerkulturell formidling og til denne artikkelsamlingen. SEFIA takker for den velvilje og interesse UDI har vist dette arbeidet og for at de ga oss denne utfordringen! SEFIA vil også takke egne medarbeidere som har gjort en betydelig innsats i arbeidet med konferansen og med å få denne artikkelsamlingen ferdigstilt. Det har vært et inspirerende og lærerikt arbeid, men også faglig krevende. Samlingen er utgitt som HiO-rapport nr. 30 og selges ved HiO. Vårt håp er at lesningen kan inspirere den enkelte til videre arbeid med formidling av flerkulturell forståelse. SEFIA, desember 2006 Ingrid Denk senterleder 2

4 Innholdsfortegnelse Forord..2 Knut Kjeldstadli: Mulige framtider Norge som et flerkulturelt samfunn.4 Halvard Vike: Likhet, konformitet og integrasjon: Kulturelt mangfold i Norge...16 Inger Daae-Qvale: Ønske det, ville det gjøre det med Om forankring av flerkulturell kompetanse i offentlig sektor 24 Marit Greek: Flerkulturell formidling ferdigheter til sameksistens i et meningsfylt kaos.40 Kari Mari Jonsmoen: Humor i formidling av flerkulturell forståelse.51 Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen: Flerkulturell dannelse kursholderen på line mellom fag og behag...63 Per Inge Båtnes: Å forvalte sine kunnskaper i kulturelt utsatte posisjoner om formidling og frimodighet.75 Walter Lehmann: Det etnosentriske syndromet En vedvarende utfordring for flerkulturelle samfunn..90 Randi Gressgård: Inkludering og ekskludering 106 Lars Gule: Forandring tar tid Vedlegg.124 Vedlegg 1: Chrysostom Selahvarzi: Minoritetsperspektiv i offentlig tjenesteyting Hvor står fagsektorene? Vedlegg 11: Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen: Oppdragsstudiet Formidling av flerkulturell forståelse en prosjektrapport

5 Mulige framtider Norge som et flerkulturelt samfunn Knut Kjeldstadli, professor ved Universitetet i Oslo Å føre en fornuftig offentlig diskusjon om forholdet mellom flertall og mindretall er vanskelig, fordi det pågår en kamp om å fortolke hvordan dette forholdet er. Det er ikke bare ulike normative bedømminger; det er sterkt sprikende beskrivelser av hvordan tilstanden er. Der én side synes at motparten er grepet av moralsk panikk, synes denne sida at de andre fornekter virkeligheten. Ingen klarer helt å overskride dette, å vise, bevise, for ikke si overbevise om hvordan det egentlig er. En måte å komme rundt dette problemet på, kan være å skissere scenarier, noen tenkte mulige framtider. Scenarier kan konstrueres på empiriske grunnlag som er ulikt solid. Men i alle tilfelle dreier det seg om å hente fram én tendens i dagens samfunn, reindyrke og utvikle den. Premisset er at det finnes flere tendenser, og at det ikke er gitt nå hvor hen det bærer. Hensikten er å gjøre oss mer bevisst om at det finnes alternativer, at valgene vi gjør nå spiller en rolle. La oss se på to mulige framtider inn i det 21. hundreåret; slik en historiker en gang før år 2100 ville se tilbake på dem. *** I det første scenariet skismaets tidsalder - hadde en samlet seg om det spesifikt norske, en avgrenset seg i en mer enhetlig etnisk norsk stat. Dette hadde myndighetene oppnådd ved å bremse innvandring maksimalt og ved at staten satset på en politikk for assimilasjon. Flere miljøer hadde grepet tilbake til en faktisk eller forestilt norsk fortid. Folk intensiverte det de så som sitt eget den egne etniske gruppa, eller den egne religionen, den egne regionen, det lokale samfunnet. Men dette ble en lokalisme som ikke reelt mobiliserte egne krefter, men som ble provinsialisme, avstenging og stagnasjon. Nasjonsbegrepet som lå til grunn, var etnisk, nasjon som historisk størrelse med en stabil kjerne, og det var spor av nybiologismen, den nye typen rasetenkingen. Statsborgerskap kunne erverves etter en omfattende kunnskapstest og en seremoni der det ble avlagt et lojalitetsløfte. Men statsborgerskap kunne også tapes, ved forseelser og forbrytelser med en strafferamme på over seks måneder; tre måneders ramme ble foreslått, men avvist. Hva var grunnene til at denne framtida ble realisert? Denne reaksjonen kom fordi mennesker møtte globaliseringen ved å vende seg fra det internasjonale, innover mot det ble som oppfattet som sitt eget, stundom med en aggressiv politikk overfor omverdenen. Utgangspunktet for denne utviklingen var at globalisering løser opp eldre enheter. Skiftende verdensmarkedspriser på et lokalt nøkkelprodukt, nedlegging av arbeidsplasser eller etablering av nye bedrifter og folkeflyttinger bidro til det som ble kalt erosion of communities. Globaliseringen hadde kjørt over befolkningsgrupper; samfunn og miljøer opplevde seg som såret. Det gjaldt ikke minst de lønnsarbeiderne som ble drevet fra jobber. I den store 4

6 omdanningen fra industrikapitalisme til informasjons- og tjenestekapitalisme hadde noen vært vinnere, andre vært tapere. Gutter som tidligere kunne regne med å gå til en bra betalt og respektert jobb i industrien, hadde i mange fall gått inn i tjenestearbeid som ga liten status, var underordnet og ikke spesielt godt betalt. Egenskaper som tradisjonelt var positivt forbundet med det å være mann, kroppsstyrke og fysisk mot, hadde dalt i prestisje. Mange ikke minst gutter opplevde at et teoretisk orientert skolesystem premierte andre egenskaper enn det de stod for. Identifikasjon ved å være lønnsarbeider eller å tilhøre en arbeiderbevegelse, var svekket. En grunn har vært at arbeiderbevegelsen ikke maktet eller ikke virkelig ville stille opp et alternativ til markedsliberale løsninger, for eksempel ved å bruke statens eiermakt til å føre en mer aktiv næringspolitikk og hindre nedlegginger. Det nærmeste mange unge menn hadde å være stolt over når mandighet og klassetilhørighet var tømt, var nasjonaliteten, det å være norsk. Verdien av egen nasjonalitet kunne oppleves som større ved å bli kontrastert til andre, som en så som annerledes, ja, med mindre verdi. Innvandrere og minoriteter, som hadde kommet i samme periode som den intensiverte økonomiske globaliseringen, ble assosiert som forbundet med den, som symptom på, ja, som årsak til problemene folk hadde. Innvandrere hadde blitt en forklaring, en form for syndebukk. Så samfunnet i dette framtidsbildet var likevel ikke bare etnisk norsk, sjøl om den dominerende oppfatningen av nasjonalitet var slik. Samfunnet hadde etniske forskjeller som fulgte klasseskiller; det var en omfattende underklasse rekruttert på etnisk grunnlag. Det fantes mindretall, som så seg på grensa av å være ikke bare marginalisert, men segregert, utskilt fra og med lav deltakelse i det øvrige samfunnet. Assimilasjonspolitikken, som en kalte integrering, hadde ikke virket, fordi nye kom trass i en restriktiv innvandringspolitikk og fordi en tvangsassimilering skapte en reaksjon, der også minoritetene søkte inn i det de så som sitt eget. Få deltok i politikken, de hadde ikke egne talspersoner med allmenn tillit. Mange av dem hadde vendt samfunnet og det politiske systemet ryggen. Én vei flere gikk, var inn i den typen sosiale eksplosjoner som en rundt 2005 trodde var forbeholdt britiske byer og franske forsteder. *** De grunnene som kom til å føre fram til virkeliggjøringen av dette scenariet var flere: Det ble i økende grad klart at internasjonale forhold var avgjørende for det som skjedde i Norge. Det var ikke slik at alt sprang ut av relasjonene innenfor statsgrensene. Verden var til stede i en radikalt annen grad enn folk hadde vært vant til. Mens en hadde kunnet skrive avslørende skildringer av mennesker andre steder uten at de før kunne mukke, meldte både den ene og den andre og den tredje bokhandleren fra Kabul for sjøl å si noe, kritisere. Den såkalte sommerfugleffekten ble overbevisende demonstrert: En tilsynelatende mindre enkelthandling i ett land, som å trykke karikaturer, førte gjennom sine ringvirkninger til at hundrevis mennesker døde i sammenstøt med politiet i en rekke andre land. Og, viste det seg, mennesker som bodde i Norge hadde referansesystemene sine, kosmologien, tolkingsrammene sine fra andre sammenhenger: Egne konflikter på jobben kunne bli oversatt til global 5

7 konflikt sjefen ble sammenliknet med Sharon eller Bush. 1 Transnasjonale nettverk av personer og informasjon bidro til denne globale ramma. I det internasjonale bildet kom det til å spille en avgjørende rolle hvordan staten Norge hadde kommet til å delta i krigføring, i samfunn der flertallet hadde en annen religion. Norske soldater drepte etter hvert et stigende antall mennesker, noen ble sjøl drept. Bildet av Norge som fredsnasjon, en uskyldig småstat, hadde forsvunnet. Folk omkring minnet om at rikdommen ble opprettholdt av en pågående norsk oljeimperialisme etter at de egne ressursene begynte å minske og om at Norge som våpeneksportør lå nesten på topp i verden, målt i forhold til innbyggertall. Staten Norge ble i svært mange land i verden oppfattet som tett alliert med USA. Innad i staten Norge var det en betydelig og varig arbeidsløshet blant mindretallene. Én gruppe hadde ikke fullført skolen. En annen gruppe var unge voksne, som var født i landet, hadde tatt utdanning, men likevel gikk ledige. Som de sa: Vi gjorde det som ble ventet av oss, det vi ble bedt om, likevel blir vi ekskludert. Dette samfunnet er ikke for oss, derfor er vi ikke for dette samfunnet. Både bevisst og uintendert strukturell diskriminering skapte en opplevelse av å være tilintetgjort i dette samfunnet, gjort til intet. Betydelige deler av ungdommen levde i utsiktsløshet, i et stengt sosialt rom, herfra var det ingen vanlige utganger. Noen søkte til kriminalitet; det ga iallfall midler, det ga intern respekt, det ga utløp for handling. Andre, som hadde levd gjennom en frustrert sosial mobilitet, ble religiøst radikalisert. De søkte en ny religiøs bokstavtroskap, og et skarpt skille troende og ikke-troende. Oppstander som i utgangspunktet hadde sosiale røtter, ble av disse aktivistene gitt en religiøs fortolkning. I sum viste altså oppskriften på å realisere dette scenariet - skismaets tid - seg å være enkel - arbeidsløshet, et utdanningssystem som ikke fanget opp svært mange - og flere kriger mot stater som erklærer seg som islamske. *** Dertil kom at relasjonene mellom flertallet og mindretallene ble skismogenetiske; de gikk med andre ord gjennom en sjølforsterkende prosess mot splittelse. Denne prosessen hadde flere innslag. For det første så flertallet, spesielt mediene, bare to roller for mennesker fra mindretallene: Enten sluttet de seg til grunntrekkene i flertallets modell, ble moderne eller så satt de tilbake i tradisjonelle mønstre, enten gikk de uten BH eller med burka. De mange midtposisjonene, som prøvde ulike kombinasjoner eller som prøvde å overskride disse dikotomiene, fikk nok inn noen avisinnlegg, men i den øvrige mediestøyen nådde ikke disse fram til flertallets bevissthet. 1 Takk til Farida Ahmadi som har nevnt dette eksempelet. 6

8 For det andre ble de som ikke gikk med flertallet, sett som én gruppe. En generaliserte fordi noen unge kvinner med herkomst fra visse land ble tvangsgiftet, ble det satt inn tiltak overfor alle unge kvinner som kom fra disse landene. Når én person med en religiøs bakgrunn ytret seg om en sak, ble synspunktet tilskrevet alle i samme kategori, noe som gjorde mange opprørt over ikke å bli sett som individ, men samtidig på en paradoksal måte drev dem ytterligere vekk fra flertallssamfunnet, inn i den kategorien de ikke ville reduseres til. De faktiske forskjellene som fantes innad i mindretallene ble redusert til å oppfattes som ett enhetlig innhold, én substans. For det tredje kom flertallsnorske i stigende grad til å definere seg sjøl ved å vise til hva de ikke var, at de ikke hadde de negative egenskapene som de mente andre hadde. Og en tilsvarende prosess fant sted i mange av mindretallene, der flertallet ble sett som umoralsk og å mangle varm omsorg for sin familie. For det fjerde oppstod et trykk for å slutte seg til sin egen side. De som prøvde å etablere en midtposisjon, å gå over grensene, ble sett som en slags svikere de var henholdsvis dårlige muslimer eller de var naive, ettergivende, ja, forbrytersk medløpende overfor fiender av det norske samfunnet. For det femte når konflikten var klart etablert ble enhver innrømmelse av at det kunne være noe i hva den andre sida sa, oppfattet som svakhet, som ville bli benyttet av den andre parten for å skyve sine krav videre. Dermed stod en steilt, og konflikten ble eskalert. Så når schizmogenesen først var etablert, ble den sjølforsterkende uten at det var tenkt slik i utgangspunktet. I tillegg hadde fløyer på begge sidene interesser av å bygge seg opp på konflikten og egget med overlegg til kamp. Og lyktes. Med god hjelp fra massemedia der koreografien i debattene krevde ja-nei-svar. Noen minoriteter søkte en motstrategi, som gikk ut på å definere seg inn i flertallet, ved å ta aktivt avstand fra og utgrense andre vi er ikke som dem. Men flere av disse lyktes ikke, også de ble, etter hvert som eskaleringen gikk sin gang, skjøvet over til den andre sida av flertallet. *** Det andre scenariet, den andre mulige framtida, ble tida for enhet og mangfold. I dette samfunnet fantes det fortsatt en nasjon og en stat som het Norge. Den ga rammer for vanlige folk til å delta i demokratiet, til å utøve makt over eget liv og egen hverdag. Men tanken om hva en nasjon er var omskapt. En hadde åpnet, løsnet opp begrepet om det nasjonale, men ikke oppløst det eller avskaffet det. En tenkte ikke at nasjonen skulle være etnisk basert. Men en nasjon er heller ikke bare et reint politisk fellesskap, som en valgte å slutte seg til. Problemet med dette var at dette ble for hjernemessig eller kalkulerende; ifølge denne reint politiske modellen for en nasjon sluttet mennesker seg til et fellesskap fordi det var rasjonelt, ja, kanskje fordi det lønte seg for dem. Men en så etter hvert i det 21. hundreåret at et samfunn ikke kunne bestå uten noe felles, uten at noen følte noe for det, uten at noen var villig til å sette noe inn for det og for hverandre, å yte til et fellesskap, en samfunnsmoral, en form for solidaritet med fellesskap. 7

9 Det begrepet om nasjon og nasjonalstat som en etter hvert famlet seg fram mot, ble ikke forstått som en statisk enhet. En nasjon ble sett som en prosess. Noen gamle elementer forsvant, noen varte ved, noen ble omdannet eller nyskapt på grunn av utvikling i området, og noen kom til både via impulser utenfra og med mennesker som flyttet inn i området. Mye av det en tenkte på som norsk, som var norsk, hadde blitt norsk og hadde kommet med innvandrere, slik Bibel og gruveteknologi tidligere. Dette betydde ikke at en størrelse som det norske var fiktivt eller flimrende. Men nasjonen er foranderlig, den hadde blitt skapt og gjenskapt, og regnet med at den ville bli skapt og gjenskapt med nye mennesker som kommer hit. En nasjon måtte da forstås som mangfold og enhet, som forskjell og fellesskap. Den normative grunnposisjonen ble verken universalisme eller en radikal, relativistisk flerkulturalisme. Men hva skulle den da være? Litt vagt sagt så store forskjeller som noen fant ønskelig, brynt mot den grad av fellesskap og likeartethet som var nødvendig. En forstod en nasjon som var satt sammen av grupper, med forbindelser seg imellom. Dette hørtes kanskje ut som ønsketenkning, men det var jo faktisk i nærheten av den amerikanske nasjonsforståelsen når den så å si var på sitt beste. På dette punktet ble det imidlertid åpenbart at her var det ikke klarhet, men bare famling i retning av noe nytt helt: Om en ikke trodde på en etnisk nasjon der det krevdes lag på lag av tjukt fellesskap, og samtidig trodde at et tynt politisk nasjonsbegrep ble for magert, hva ble egentlig alternativet? Å si at en skal ha en passe blanding ble bare en retorisk løsning. Når samfunnet i dette andre scenariet klarte å løse oppgaven rimelig bra og kom til å bli en nasjon med mangfold og enhet, var grunnene flere. Grunnene hadde det til felles, at de sprang ut av aktive politiske og sosiale valg som ble gjort, de kom ikke av seg sjøl. Grunnene til at en lyktes kunne oppsummeres under tre stikkord: 1) Sosial likhet og inkludering, 2) politisk enhet og 3) kulturell forskjellighet. *** Den sosiale inkluderingen innebar som punkt 1 å sikre arbeid til alle. Å være i arbeid ga da inntekt, ga en tilknytning til et fellesskap, skapte sjølrespekt, ga respekt i andres øyne og ga personen en viss elementær makt. Å være klient innebar det motsatte. Det var nå ingen etnisk underklasse skjøvet ut av økonomien. En hadde skjønt at en radikal omfordeling var nødvendig, også fordi økologien hadde vist seg ikke bare å dreie seg om å spise müsli og legge kompost i bakgården, men om harde realiteter. Arbeid til alle ble hjulpet fram av tiltak som at: - kommunen gikk i spissen for å etablere lærlingplasser, - stat og kommune satte fart i arbeidet for at folk skal få godkjent eller prøvd utdanning fra hjemlandet, - staten økte kraftig tallet på arbeidsplasser på særskilte tiltak, - stat og kommune sørget for omskolering og bedre tiltrettelagt arbeid for personer som er på yrkesrettet attføring, - A-etat tilstrebet å skaffe mennesker arbeid i samsvar med deres kvalifikasjoner, - samme regler og praksis gjaldt for mennesker fra majoritet og minoriteter, - ordningen om at minst én kvalifisert søker med minoritetsbakgrunn innkalles til 8

10 jobbintervju ble innført i alle offentlige og private virksomheter: Arbeidsgiver fikk plikt til å dokumentere at ordningen var fulgt, - kommunen innførte kvoter for å bringe sammensetningen av de ansatte i bydelene mer i samsvar med sammensetningen av befolkningen. Og det ble funnet en kvoteringsordning i annen kommunal og statlig virksomhet. Men en erkjente at slike tiltak ikke var tilstrekkelig. Disse forslagene angikk primært å sikre minoritetenes andel av de sysselsatte. Problemet var jo at systemet lenge hadde en permanent arbeidsløshet, at det ordinære uregulerte markedet for arbeidsmarkedet ikke sysselsatte alle. Derfor erkjente en at det var nødvendig med mer vidtgående tiltak. Det ble innført en ordning, der de som mottok sosialstøtte, fikk et tilbud om et arbeid til en minstesats som lå over sosialstøtten. Dette var ikke et påbud eller en trussel om å miste støtte om en ikke kunne ta et arbeid. Arbeidsplassene ble organisert av det offentlige eller innen frivillig sektor, og løste samtidig arbeidsoppgaver det var behov for å løse. For å hindre at noen utilsiktet ble sittende i dette hjørnet av arbeidsmarkedet, ble det regelmessig undersøkt muligheten for å finne annet og bedre lønt arbeid. Og en fant ordninger som gjorde at innvandrere klarte å sprenge glasstaket og avanserte i samsvar med kvalifikasjonene sine. Dertil hadde stat og kommune lagt til rette for at innvandrere kunne etablere egne virksomheter, også slike som var kooperativt organisert. Dette skjedde ved bedre låne- og kredittordninger, tilpasset lovgivning, rådgivning og skolering. Et annet ledd i skapingen av en sosial likhet, var at en klarte å skape en skole, som ikke virket etnisk og klassemessig ekskluderende, spesielt i forhold til de guttene som tidligere framstod som tapere. Dette var en skole - som la større vekt på og mulighet til å lære fra praksis, ikke bare fra bøker, - som bygde på en lærerutdanning og en skole for en flerkulturell virkelighet, som ble gjenspeilt i pensum, skikker osv. - der fellesskolen ikke var svekket ved at folk med penger flyttet ungene sine over i privatskoler, mens nivået i den offentlige skolen skled nedover; det forstod en ikke minst ville ramme minoritetene. Faren var ikke så mye disse skolene isolert, så en, men at dersom beslutningsfatterne i samfunnet brukte penger på å sende egne barn til privatskoler, ville de være mindre motivert til å bruke store midler på allmennskolen. Og den ville forfalle. Og blant dem som ville bli rammet, var elever med innvandrerbakgrunn. Men en klarte det motsatte en opprustning av skolen, en god spiral. Det kom også en energisk og storstilt satsing slik at ungdom med innvandrerbakgrunn fikk høve til å fullføre skolen. Det var betydelige problemer for deler av elevene med minoritetsbakgrunn. Men det ble forstått hvor de punktene var der disse eleven ble sluset vekk, de prekære punktene i utdanningsløpet. Og en kunne sette i verk tiltak, fordi en hadde satt ned en stor skolekommisjon som klarte å identifisere problemene presist. Utdanning kostet; dette dreide seg om økonomisk omfordeling. De som hadde mer enn gjennomsnittet, så likevel at dette var i deres opplyste egeninteresse. De tjente 9

11 på omfordeling på sikt fordi de da kunne leve i et samfunn med lave sosiale spenninger. Når den sosiale inkluderingen lyktes i dette scenariet, i arbeid, i skole, var det fordi politikken ivaretok interessene til alle som står nede i samfunnet. Opplysning aleine viste seg ikke å nå fram dem som var blitt fremmedskeptiske. I noen tiår stod unge menn med dårlige vilkår og hvit hud står mot unge menn med dårlige vilkår og mørk hud. Og de strømte til Kristelig Fremskrittsparti. Men så klarte en radikal-demokratisk bevegelse å forme ut både en politikk som traff dem, og en fortolkning som sa at skillene var sosiale, klassemessige, ikke etniske. Den sosiale, klassemessige inkludering av alle i det norske samfunnet viste seg å være forutsetningen for å kunne inkludere etniske forskjellighet. *** Den politiske enheten grunn nummer to til at en realiserte det andre scenariet - innebar for det første at der var nådd en enighet om hvordan en skal omgås med sin uenighet, en samforstand om et slags sett av kjøreregler. Det hadde lykkes å oppnå en oppslutning om det politiske demokratiet, i flere meninger av ordet. For det første: I tråd med en i god forstand populistisk demokratisk tenking, var det enighet om at folket, flertallet ved valg skulle styre, ikke en klikk eller en elite. For det andre var en enig i det liberale idealet om demokrati, om fri- og rettigheter også for mindretall. Det gjaldt tanken om at alle skulle være representert, at alle skulle ha rett til å hevde meninger uten å blir trakassert. Mindretall hadde krav på beskyttelse mot overgrep fra flertallet. Mindretall hadde legitime interesser som må komme fram og ivaretas. For det tredje slo også et republikansk demokratiideal gjennom, nemlig at demokrati innebar deltakelse, ikke bare det endelige resultatet av politikk. Interesser blir trolig artikulert best dersom folk sjøl får adgang til å definere dem, mente en. Derfor kom folk som et punkt nummer to omkring politisk enhet, fram til at ikke bare individer, men også grupper, etniske kollektiver, hadde en legitim plass, og hadde oppnådd representasjon, makt, også som en gruppe. En erkjente at dette var rimelig, med litt ulike begrunnelser: Noen tok det standpunktet at kollektiver finnes som noe mer enn summen av individer: Språk er eksempelvis en størrelse som barn blir eller kan bli født inn i. Og fordi et kollektiv har et reelt liv, mente en bør det bevares, slik vi mener at individer skal ha rett til å leve. Videre mente noen at kulturelt mangfold var en styrke, også for de menneskene som ikke i utgangspunktet deler kulturene. Tanken var: Mangfoldet utgjør ressurser, det kan være en kilde til berikelse, til korrigeringer og sjølrefleksjon, til å se flere vinkler. En sa at et samfunn bør bevare så mange muligheter som råd, slik at det kan møte ulike mulige framtider. Å la en kultur gå til grunne er også å legge øde det framtidige potensialet, et potensial vi i dag kanskje ennå ikke ser. Som enda et moment: En skjønte at å ikke anerkjenne kollektiver eller å la kulturelle skilnader være utematisert, ikke betydde at kultur sluttet å spille noen rolle. Men det innebar at flertallskulturen overtok uten å måtte argumentere for det, så å si uten at 10

12 det synes, i kraft av strukturell makt, i den stille tyngden som lå i å ha et massivt overtak. Dessuten kom flere til å mene at i praktisk politikk og tilrettelegging måtte en i det minste tenke som om kollektiver finnes. Myndigheter måtte ta et valg, legge til rette for eksempelvis morsmålsundervisning, som om denne gruppa av språkbrukere finnes ut over hvert individ. En kunne ikke ha en slags daglig avstemning om slike størrelser, at tilbudet skulle styres fra dag til dag av litt tilfeldige svingninger. Til slutt godtok en del tanken fordi sjøl om de sjøl ikke godtok realeksistensen av kulturelle kollektiv, så skjønte de at andre tenkte at de faktisk finnes. Når tilhengerne av en religion mente at dette fellesskapet utgjorde noe mer enn de enkelte troende, måtte en så å si ta det til etterretning. Derfor kom en, som et tredje innslag for å skape politisk enhet, fram til en tanke om kvotering, også i politikken, slik kvinner tidligere ble sikret ved kvoter. Det skjedde etter hvert i alle partiene fordi en så at slik ble en faktisk kollektiv ulikevekt kompensert. Når mange faktorer virket i disfavør av mennesker i et mindretall, må dette kontres med særlige mottiltak. En gjorde dette trass i at det jo fantes reelle motargumenter: kvotering kunne ramme enkeltpersoner fra flertallet. Og det var store problemer med å definere gruppene som skulle være representert. En valgte altså grupperepresentasjon og statlig sikring av minoriteter framfor det som kunne kalles individuell ikke-diskriminering, dvs. en antatt nøytral offentlighet og aksept for ulikheter i privatsfære, en linje der staten verken skal opptre for eller mot noen gruppe. Problemet med dette prinsippet, så en, var at bare tilsynelatende var nøytralt, de facto en støtte til flertallet, i alt fra språk til hvilken kalender som ble fulgt. Så en tenkte at å innrømme en gruppe retter, det var i grunnen å gi den samme rett som flertallet, ikke i bunn og grunn å gi den særbehandling. Et fjerde innslag i veien fram til denne typen politisk enhet var konflikt og tilbakeslag. Konfliktene kom fordi det var regelrett og sterk uenighet, fordi de som hadde utgjort en flertallsmakt bare nødig godtok å miste både plasser i styre og stell og en posisjon der det var sjølsagt at de forvaltet det rette synet, fordi det var store uenigheter også innen og mellom mindretall, fordi de som ville inn for å utøve makt noen ganger opptrådte slik at det ble opplevd som grovt, truende, fordi det samme skjedde fra flertallet slik at en var på vei mot schizmogenetiske prosesser. Krav ble oppfattet som urimelige, meninger som ufyselige. Det var lett å leve med forskjeller en likte; prøven var å leve sammen med forskjeller som en mislikte. Så økt politisk deltakelse skapte bråk, på grunn av innholdet så vel som stilen. Men konflikt bidro også på merkelige måter til å forene: Stridende parter sloss om det samme godet; i dette tilfellet politisk innflytelse. De måtte forholde seg til hverandre, lytte til argumentene. Sjøl om en forble uenige, virket sjølve debatten til å forbinde debattantene. Stridende parter lærer seg også arbeidsmåter av hverandre, de kom til å dele et visst repertoar av handlingsformer, som å gå i demonstrasjonstog og rope slagord uten å gå løs på 11

13 andre. Striden gjør dem rett og slett noe likere. Kampen om det samme godet politisk innflytelse i staten virket til å integrere. Det var samme mekanisme som hadde virket da Norge ble ett samlet samfunn på og 1900-tallet. De ulike stridende partene, som ville gjøre Norge gjennomkristent, eller til nynorsk som eneste riksspråk, eller helt tørrlagt, eller med avskaffe eiendomsrett og sosialisme, alle måtte inngå i kompromisser. Ingen vant eller tapte fullstendig. Og slik gikk det også på vei mot den framtida som lå i scenariet mangfold og enhet. En skjønte også at større mangfold blant representantene trolig også innebar at flere tankekategorier og argumenter blir brakt fram. Det hadde jeg ikke tenkt på, sa en. Nye perspektiver kunne vise seg å være en ressurs for alle, som for eksempel en tenking om ansvar for slektninger. Og sjøl om ikke alle ble overbevist om de nye perspektivene, ledet argumentene til at de skjerpet sin egen tenking, fant ut hvorfor de egentlig hadde et visst standpunkt. Til slutt: Folk i flertallet så at konflikt og uenighet ikke var så farlig. For hva var alternativet til reell representasjon? Hvis folk ikke opplevde seg som medlemmer, da meldte de seg ut. Det en skulle være bekymret for, skjønte en, var ikke konfliktene, men om de fleste fra mindretallene vendte ryggen til og sa at her hører vi ikke hjemme; vi må finne løsninger i andre, mer radikale veivalg. Utkopling? Kriminelle subkulturer? Sosiale voldelige oppstander? *** Den tredje grunnen til en annen framtid, var at det ble ryddet rom for kulturell forskjellighet. En utviklet en modell for samliv, med tre innslag. Modellen for samliv innebar for det første at noen sentrale verdier er felles. Kjønnslemlestelse forsvant ved innsatsen til kvinner fra de gruppene det angikk. For noen måtte myndighetene hevde disse verdiene. Men det var samtidig mye større forskjell i livsformer. Plass til gudshus, kirkegårder, rituelt forberedt mat, bønnerom og tid for bønn, religiøst betingete klesplagg, livssynsnøytral skole var krav som ble godtatt. Andre praksiser kunne flertallet ikke å forstå eller mentalt akseptere. Men de lærte å leve side om side med mennesker som hadde tanker og skikker de ikke forstod, ikke nødvendigvis likte, ja, personlig tok avstand fra. Individuelt var folk frie til å argumentere for og mot, bekjempe eller forsvare skikker. Men de hadde lært å skille mellom det de personlig satte pris på eller ikke og det en stat, den offentlige sfæren innen et demokrati skulle ha rom for. En påkalte ikke loven og staten for å forby det en sjøl mislikte - med noen grunnleggende unntak. Det springende punktet, skulle det vise seg, ble å fastlegge hva som hørte til privatsfærenes forskjeller, som en stat ikke skulle blande seg opp i, og hva som måtte ligge innen den nødvendige offentlige minimumskjernen av enighet. Og det ble en utfordring å balansere to prinsipper når de kom i motstrid med hverandre nemlig 12

14 en minoritetsgruppes krav på ytre beskyttelse, ikke bare mot direkte overgrep, men mot sterkt press fra flertallsamfunn og stat og på den andre sida den beskyttelsen mot indre tvang eller begrensinger som enkeltpersoner eller minoriteter innenfor en minoritet hadde krav på. Et standpunkt som ble hevdet, var at en ikke kunne tvinge et kollektiv til å godta normer for atferd som det var sterkt mot, for eksempel seksuell omgang før ekteskapet, og heller ikke tvinge det til å inkludere individer som brøt med disse normene, men samtidig at kollektivet ikke hadde noen rett til å hindre exit, at individer ville forlate gruppa. Dette var ikke et enkelt syn å hevde både ble det fra ett hold ment at kjønnsmessig likestilling skulle pålegges alle trossamfunn, og fra annet hold hevdet at individer ikke hadde rett til å bli frafalne fra en tro. Hvordan gikk en fram for å avgjøre hva som skulle gjelde hvis det rådde klar uenighet om et spørsmål? De fleste både i flertall og mindretall var ikke i tvil om at for eksempel kjønnslemlestelse ikke skulle godtas, heller ikke ekteskap der noen ble tvunget til å gifte seg mot sin egen vilje. Men dette var ikke et universelt synspunkt i og med at det forekom. Så hvordan prøvde de å løse disse konfliktene? Ett svar var at flertallet skulle bestemme, rett og slett. Noen ville at loven skulle bli brukt hyppig. Andre mente at lovforbud burde begrenses til noen helt sentrale spørsmål. Men det var ulike syn på hvordan en mente at lovens formål best kunne ivaretas. I noen tilfeller ved å opptre taktisk; sjøl om kjønnslemlestelse var forbudt, mente en det trolig var klokere å endre den praksisen gjennom innsatsen til mennesker i de aktuelle gruppene sjøl enn for eksempel å arrestere en mor som hadde latt datteren omskjære. I noen tilfeller gjorde en det interessemessig rasjonelt å velge ett alternativ framfor et annet, som å favorisere økonomisk å være i arbeid framfor å gå på støtte. Men i tilfeller, der en ikke ble enige, ble det gjort ved å hevde den loven flertallet hadde vedtatt. Om nødvendig med samfunnets tvangsmidler. Men det ble påpekt at da styrte en via makt, ikke via prinsipper en var blitt enige om og det var tilslutning til. Derfor lette de etter andre framgangsmåter, prosedyrer for å håndtere uenighet, som en kunne være enige om, som ble oppfattet som legitime og godtatt av så nært alle som mulig. De prøvde å lære av den britiske politiske teoretikeren Bhikhu Parekh, som hadde skissert flere muligheter, hver med sine styrker og svakheter. 2 For det første: En kunne prøve å hevde at det er noen universelle, allment gyldige menneskerettigheter eller universelle moralske standarder som oppfattes som kulturelt nøytrale. For dette synet talte en idé om at vi alle er mennesker, at vi derfor har en grunnleggende likhet i vår menneskelighet, og derfor også bør behandles likt. For å legge tanken om universalisme til grunn talte også at var lettere å få tilslutning til denne tanken blant folk flest enn en mer intellektuelt orientert flerkulturalisme. Problemet med slike rettigheter var ikke at de er feilaktige, men at de var for få og for tynne eller abstrakte til å dekke svært mange områder i menneskelivet. Når en skulle anvende 2 Bhikhu Parekh: Rethinking Multiculturalism. Cultural Diversity and Political Theory, Cambridge Massachusetts

15 dem, måtte de konkretiseres; og da kom uenigheten. Derfor ga de universelle prinsippene ikke nok anvisning til hva en skulle gjøre. Den andre muligheten var: Ta utgangspunkt i at det finnes noen historisk skapte kjerneverdier i et land. For dette argumenterte noen med at disse kjerneverdiene hadde vist seg å fungere, ved å være et resultat av en lang utvikling. For å vise til slik tradisjon ble også anført at nykommere visste eller burde vite - hva de møtte når de flyttet til Norge, slik nordmenn burde kjenne til leveregler i andre land dersom de flyttet dit. Men problemet med å vise til historisk tradisjon som øverste autoritet, var dels at få land, heller ikke Norge, faktisk har hatt slike helt allment delte verdier. Det gjaldt for eksempel synet på likestilling mellom kjønnene. Og dessuten var det rett og slett slik at tradisjoner, hvor lange de måtte være, ikke uten videre ble oppfattet som relevante og gyldige av nykommere. På den andre sida var det urimelig at mennesker i et samfunn skulle endre sin livsform sjøl om nykommere fant den forkastelig. Så, som et tredje forslag, det en kalte ikke-skade-prinsippet. Bare de praksisene som kunne skade andre, skulle forbys. Det var greitt nok når det gjaldt fysisk skade. Men uenigheten kom når det gjaldt for eksempel arrangerte ekteskap eller polygami, som flertallet mente skadet, mens enkelte forsvarte den skikken. Derfor landet en på en fjerde posisjon: En tenkte at en offentlig debatt og kulturelle praksiser i ulike miljøer kunne ses som en form for løpende samtale, noen ganger vennlig, andre ganger ganske sint i tonen, men likevel fortsatt. Med et bilde snakket noen om denne diskusjonen som en slags stadig tautrekking, der en part nok kunne vinne terreng, men der fram- og tilbaketrekkingen fortsatte så lenge det var to parter. En var i det minste enige om å fortsette å dra i det samme tauet, kuttet ikke forbindelsen. Eller en snakket om det faktisk foregikk forhandlinger mellom flertall og mindretall, ikke bare åpne og formelle, men indirekte og stilltiende, forhandlinger om hvordan en kunne eller skulle ha det her. Bønnerop fra minareter var i sin tid ett eksempel. Premisset måtte være at begge partene kunne måtte jenke seg, ja, endre seg. Inkludering skulle ikke måtte bety at bare den ene parten skulle kunne forandre seg. En kom til å se det slik: Det finnes mange livsviktige, ja, grunnleggende prinsipper i menneskenes liv og samfunn. Og det er avgjørende at disse høyverdige prinsippene blir realisert: Det gjelder menneskers råderett over egne liv. Det gjelder ansvar for slektninger og andre medmennesker. Det gjelder ytringsfrihet. Det gjelder toleranse, ja, kanskje respekt for tanker og handlinger enn sjøl ikke er enig i. Slike prinsipper var en for. Problemet var imidlertid at det ene høyverdige prinsippet kunne støte mot og begrense det andre. Rett til å si og trykke hva en ville støtte sammen med hensynet til andres dype moralske og religiøse følelser. Her delte meningene seg: En del var sinnelagsetikere, det avgjørende var tanken bak, og de var hva en kunne kalle konsekventikere det var avgjørende at den gode tanken bak et prinsipp ble forfulgt fullt ut, i sin konsekvens, at en ikke ga seg. For hva kunne da bli resultatet 14

16 neste gang? Ville prinsippet bli uthult? Andre sa at i praksis, når to høyverdige prinsipper ikke lot seg forene fullt ut samtidig, må begge parter jenke seg. Og en måtte se på faktiske konsekvenser av handlingene, snarere være konsekvensetiker enn konsekventiker. Om en visste at det å trykke bilder noen mente var vanærende, indirekte men faktisk førte til mange menneskers død, måtte en veie dette mot den prinsipielle retten til å kunne ytre seg. Og, sa en, det var heller ikke riktig at dersom en jenket seg akkurat slik i én situasjon, så ville det føre til at en ved en mulig neste gang ga en enda litt mer i samme retning. For ingen situasjon var identisk; og i avveiningen mellom prinsippene kunne en da lande på en annen konklusjon. Konsekventismen var derfor en feilslutning. *** Nå kan en si for å tre ut av scenariene og tilbake til virkeligheten anno 2006 at grunnen til at jeg kan hevde en slik moderasjon, er en trygg forvissning om at mine synspunkter er i flertall, at jeg mener at det i dag rår en ikke godt begrunnet moralsk panikk i deler av flertallet. Ville jeg ha vært så avslappet om jeg stod i ferd med å få hele mitt eget liv styrt av en religiøst betinget sivillovgivning som slo ned på praksiser jeg sjøl oppfattet som sjølsagt? Nå er sannsynligheten for at dette blir aktuelt, i praksis lik null. Men svaret er nei; jeg ville ikke vært avslappet, jeg ville ha kjempet. Men kampen ville også da i en slikt tenkt situasjon stå om minoritetsrett, den samme rett som det nåværende flertallet etter mitt syn må innrømme mindretall i dag. 15

17 Likhet, konformitet og integrasjon: Kulturelt mangfold i Norge Halvard Vike, professor ved Universitetet i Oslo Innledning Debatten om innvandring og integrasjon i Norge preges av at svært mange antar at innvandrere fra Sør er svært annerledes, og at de derfor representerer en ny og særegen integrasjonsutfordring. Videre bygger den på den antakelsen at det dreier seg om et møte mellom denne annerledesheten på den ene siden, og noe kulturelt nøytralt, verneverdig og normalt på den andre. Ingen av disse premissene er holdbare, og det er åpenbart en av grunnene til at debatten har en tendens til å avle flere misforståelser, ikke færre, og at den skaper større intoleranse og integrasjonsproblemer, ikke mindre. I det siste tiåret har den hatt en sterk tendens til å ende med den konklusjon at innvandrere må ta seg sammen, gå i seg selv og øke sin innsats for å bli integrert. I dette bidraget vil jeg se nærmere på enkelte av forutsetningene for at debatten forløper som den gjør. Disse forutsetningene har i høy grad med selvforståelser og kulturelle praksiser blant majoritetsbefolkningen å gjøre, med andre ord det som - veldig upresist - ofte omtales som norsk kultur. Jeg vil se nærmere på den betydning likhet, konformitet og velferdsstatlig praksis har hatt for integrasjon av kulturelt mangfold i Norge. Antakelsen er at likhet, konformitet og velferdsstatlig praksis har hindret svært mange i å erkjenne at kulturelt mangfold slett ikke er nytt, men at dette mangfoldet har blitt omtalt i termer som har vært helt uten referanse til kulturelle forskjeller. Videre har velferdsstatlig praksis vært kjennetegnet av en sterk homogeniserende vilje og evne. Sosial og kulturell homogenisering i velferdsstatlig regi har vært så vellykket at majoritetsbefolkningen i Norge har blitt vant til å se forskjeller som gradert normalitet snarere enn som kulturelle. For de fleste mennesker i de fleste samfunn har kulturmøtet vært en mer eller mindre selvsagt del av dagliglivet, og de har tatt i bruk ulike strategier for å håndtere det. Et avgjørende historisk vendepunkt skjedde da forestillingen om at det er problematisk at mennesker med ulik kulturell tilhørighet og identifikasjon faktisk lever sammen innenfor samme territorium oppsto innenfor rammen av den europeiske nasjonalstaten, som ble mønsterdannende fra og 1700-tallet. Kulturell homogenitet ble et ideal og et konkret politisk mål. To historiske prosesser lå til grunn for denne endringen. For det første økte statene sine ambisjoner når det gjaldt kontroll over territoriet og dets ressurser. De ble besatt av forestillingen om territoriet og dets grenser. Denne besettelsen ble så transformert og rettet seg i økende grad mot befolkningens identitet. Den andre prosessen henger nært sammen med denne første, og har med industrialisering og modernisering å gjøre. Industrialiseringen skapte massesamfunn, og sosial mobilitet bidro til å endre 16

18 betingelsene for integrasjon radikalt. Framfor alt ble befolkningen et kommunikasjonsfellesskap på en helt ny måte. Integrasjon kom til å avhenge langt mer enn før av det skrevne ord og av massekommunikasjon, og spesialisering oppjusterte betydningen av utdannelse kraftig. Etterkrigstidens innvandring til Europa fra den tredje verden skapte en spesiell type integrasjonsutfordring blant annet fordi mottakerlandene hadde skapt sterke tradisjoner for å dyrke troen på at de var, eller var på full fart til å bli, kulturelt homogene. Uttrykket dette framfor alt fikk, var identifikasjonen med nasjonen. Måten de europeiske landene møtte utfordringen med at deler av den innvandrende befolkningen ikke nødvendigvis identifiserte seg på samme måte som de innfødte, varierte mye, av ulike grunner. To variable var særlig sentrale, og begge har med statlig politikk å gjøre. Ulike forestillinger om hva som skal til for å skape integrasjon og identifikasjon er den første av disse. Forskjellene mellom den britiske, den franske og den tyske strategien for nasjonsdannelse sier noe om den variasjonen som ble skapt på denne måten. Tysk selvforståelse har hele tiden vært romantisk og knyttet til forståelsen av ubesudlet etnisitet, forankret i blod. Den franske har vært relativt åpen, men har samtidig stilt krav til at alle skal tilegne seg den nødvendige kompetansen som kreves for å tilfredsstille kravene til sivilisatorisk borgerånd. Den britiske har også vært relativt åpen, men har i større grad reprodusert en hierarkisk relasjon mellom herrefolk og subjekter i koloniene. Den andre variabelen angår spørsmålet om hvor aktiv de respektive statene var i å forholde seg til integrasjonsutfordringen. I land med liberale regimer og stor reell og/eller formell frihet i ulike markedssfærer, ble statene langt mindre involvert enn i land hvor spesielt arbeidsmarkedet hadde eller rettere sagt: etter hvert fikk relativt høye terskler. Den sistnevnte situasjonen oppsto i Skandinavia, og her ble statens rolle i integrasjonsspørsmålet uhyre sentral etter hvert som innvandrerbefolkningen og dens etterkommere ble identifisert som marginale og utsatte på ulike måter. Spørsmålet om innvandrernes kultur og deres evne og vilje til å bli integrert kom på dagsordenen, og spørsmål av denne typen har vært sentrale siden 1970-tallet. De har i uvanlig sterk grad blitt et spørsmål om statlig integrasjonspolitikk. Utgangspunktet for den følgende diskusjonen er at når spørsmål om integrasjon av kulturelt mangfold primært blir et statlig ansvar, aktualiseres ikke bare artikulerte politiske idealer og politisk-juridiske formalia, men også mer uartikulerte dimensjoner ved politisk kultur og det offentlige forvaltningsapparatets faktiske praksis. I den norske velferdsstaten rommer begge disse noen interessante forutsetninger og kjennetegn som etter min oppfatning kan bidra til å kaste et interessant lys over spørsmål knyttet til flerkulturell integrasjon. I. Likhet Likhetsidealet er anerkjent som et viktig kjennetegn ved skandinaviske samfunn. Dette er kanskje klarest uttrykt i Graubards antologi fra 1996, The Passion for Equality. Et nyere bidrag i samme lei er Lidén, Lien og Vikes mer antropologiske Likhetens 17

19 paradokser fra Likhet i Skandinavia framstår for det første som en sentral kulturell verdi; dernest som et sosioøkonomisk kjennetegn: forholdsvis små inntektsforskjeller og liten grad av marginalisering. Likhet forstås videre som en samhandlingskode. Folk i Skandinavia ser i mange sammenhenger ut til å oppfatte artikulert sosial etikette som et fremmedelement i samhandling, mistroen mot hierarki er sterk, og tendensen til å håndtere partnere i samhandling som lik en selv likeså. Alt dette kan belegges nokså solid empirisk, selv om det verken er sikkert akkurat hvor spesielt det er, hvor vanlig og utbredt eller hvor analytisk fruktbart likhetsbegrepet er. En relevant kritisk bemerkning er, bortsett fra at likhetsidealets historiske opphav har opptatt forholdsvis få forskere, at likhetsbegrepet kanskje i for høy grad forutsetter at likhet er en sterk og utbredt verdi, og at den faktisk utgjør en slags motor i sosiale prosesser. Det som opptar meg i denne sammenhengen, er at likhetsidealets politiske aspekt kanskje har vært sterkt undervurdert. Det er grunn til å tro at likhet ikke først og fremst er en arv fra det førindustrielle samfunnet, men at det er et produkt av måten moderniseringsprosessene fikk sin form på. I norsk og sannsynligvis i svensk og dansk sammenheng er det slående at den politiske moderniseringen på en helt særegen måte var anti-hierarkisk. Det var den politiske massemobiliseringen som representerte gjennombruddet for folkebevegelsene som politisk maktfaktor, sosial form og politisk kultur. Her var likhet en sentral verdi fordi bevegelsene i svært høy grad ble organisert som fellesprosjekter blant autonome likemenn. De ble rask en avgjørende maktfaktor, og de fikk stor innflytelse på utformingen av staten så vel som for dens folkelige legitimitet. Denne likhetsformen har selvsagt mye med forvaltning av makt å gjøre. Dens anti-hierakiske etablerte gjensidig moralsk kontroll blant likemenn som et helt sentralt premiss. Det er gode grunner til å anta at et konkret uttrykk for denne moralske kontrollen er konformitet. II. Konformitet Kollektiv handling i egalitære samfunn har to gjensidig avhengige elementer. Den innebærer ikke bare en forståelse av relativ likhet, men også av forpliktelse og underkastelse. Forpliktelse og underkastelse betyr i denne skandinaviske sammenhengen ikke en førmoderne kollektivisme som folk har båret fram gjennom historien fra sitt opphav i storfamilien, bygda og den etniske gruppen, men en karakteristisk transaksjonell forbindelse mellom relativt autonome aktører på et økonomisk og politisk marked. I frivillige organisasjoner, politiske partier og fagorganisasjoner er den symbolske markeringen av likhet derfor heller ikke å betrakte som uttrykk for agrar psykologi misunnelse og jantelov men som en i aller høyeste grad en rasjonell understreking av at når kollektivets interesser står på spill, er for stor autonomi en trussel. Det er blant annet av slike grunner at staten i Skandinavia, og folks forhold til den, har blitt omsluttet av sterke moralske forestillinger. Denne moralen kan altså ikke først og fremst forstås som en nasjonalistisk-romantisk moral, for den uttrykker seg ikke gjennom svulstige feiringer av blod, etnisk renhet og ekspansjon (selv om ikke noe av dette er fremmedelementer i noen form for nasjonalisme). Den uttrykker ikke minst 18

20 at forholdet mellom folk hele befolkningen, grupper og/eller individer er et uttrykk for noe mer enn felles forvaltning av liberale friheter og nasjonalt brorskap. Velferdsstaten er et fellesskap av mennesker som anser seg for å være deltakere i et kollektivt ressursforvaltningsprosjekt. I bytte mot skattepenger og autonomi får de innflytelse over hva ressursene skal brukes til, og over hvilke betingelser som skal knyttes til de mange ytelsene staten er ansvarlig for å gi. Det økonomiske aspektet ved dette er neppe det sentrale; det viktigste er det moralske. Derfor er det en nær sammenheng mellom moral og økonomisk pragmatisme. I Skandinavia er det meningsfullt å snakke om en form for velferdsstatsnasjonalisme der friheten til å motta ytelser fra staten forventes å være knyttet til en motytelse. Den universelt orienterte velferdsstaten, som har bidratt til å forsterke denne eiendommelige definisjonen av frihet frihet til, framfor frihet fra (staten) er, dersom jeg kan tillate meg et noe funksjonalistisk språkbruk avhengig av en disiplinert befolkning som på et eller annet vis er i stand til å regulere sitt eget begjær etter hemningsløs etterspørsel etter lettkjøpte statlige ytelser. Velferdsnasjonalismen er i denne forstand en kombinasjon av nasjonalisme, liberal ideologi og en stor dose av en spesiell form for pragmatisk borgerånd: det jeg retorisk velger å kalle kollektiv egoisme. Den kollektive egoismen springer ut av den sterke bevisstheten som folk i Skandinavia har opparbeidet om at tilhørighet til godt organiserte kollektiver gir verdifulle aksjer i staten. Derfor er den også i en viss forstand eksklusiv, dog på en annen måte enn innenfor den klassiske liberale orden hvor eksklusiviteten er langt klarere avgrenset av klasse og høyborgerlig, individuell dannelse. I den skandinaviske verden ser staten ut til å være hellig ; den har sin egen integritet ut over å være en garantist for liberale, statsborgerlige rettigheter og en voldsmonopolist. Mennesker som formelt sett har rettigheter men som mangler de kulturelle kvalifikasjonene som følger av konformitetskravet, og som påfører staten utgifter, kan her bli forstått som moralsk problematiske belastninger på budsjettet, altså det moralske fellesskapets felles ressurser. Transaksjonen mellom folk og stat er også i noen grad et gavebytte. Statens ytelser gis under sterke, men uhyre implisitte forventninger om at noe skal gis tilbake. Folk som mottar stønad fordi de befinner seg utenfor arbeidsmarkedet forventes ikke bare å betrakte seg selv som uferdige og ufullstendige inntil de er inne igjen og er i stand til å bidra ; de forventes også å demonstrere tegnene på ufullstendighet og arbeidsvilje. Dette skaper et sterkt konformitetspress. Siden folk ikke ganske enkelt kan vite hvor motiverte folk egentlig er innerst inne er de avhengig av å tolke ytre tegn. De fleste med lang øvelse i majoritetsbefolkningens kulturelle praksis vet at de ytre tegnene på arbeidsvillighet og ansvarlighet kanskje er like viktige som de egenskapene disse tegnene forventes å referere til. III. Statlig forvaltning: desentralisering av dilemma og pragmatisme Flerkulturell integrasjon i velferdsstaten er framfor alt en statlig oppgave. Bortsett fra i lite attraktive lavlønnsyrker og begrensede nisjer i varehandel og annet, er folk med annen kulturell bakgrunn enn den norske (og for øvrig vestlige ) henvist til å kvalifisere seg gjennom statens institusjoner. Ikke bare er de skandinaviske statene i høyere grad til stede i enkeltmenneskers liv enn de fleste andre; de gjør seg i uforholdsmessig høy grad relevante i innvandrernes liv. Det er interessant, ikke minst 19