Bakgrunnsrapporten er tilgjengelig på

Transkript

1

2 Innhold 1 Innledning Bakgrunn Mandat for utredningen Utvalgets sammensetning Utvalgets arbeid Sammendrag Utfordringer Utviklingstrekk i UH-sektoren og utfordringer for HiOA Utfordringer for oppdragsforskningen i Norge Institusjonenes forskningsområder Felles utfordringer og samarbeidsmuligheter Organisering av samarbeid nordiske eksempler og erfaringer Samarbeid mellom forskningsinstitutter og norske universiteter og høgskoler Eksempler og erfaringer fra Sverige og Danmark To hovedmodeller Samarbeidsavtale eller sammenslåing Samlokalisering Samarbeidsavtale Sammenslåing Muligheter og utfordringer knyttet til modellene Muligheter Konsekvenser for NOVAs og AFIs konkurransesituasjon Forskning og forholdet til undervisning Utfordringer ved sammenslåing Konklusjoner og anbefaling Minimumsbetingelser for løsninger Dissens fra utvalgets medlem Erik Døving Litteraturliste Vedlegg Arbeidsforskningsinstituttet AS... 1 Vedlegg NOVA Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring... 3 Vedlegg Høgskolen i Oslo og Akershus... 5

3 Bakgrunnsrapport for utredningen The Effects of Structural Integration amongst Universities and Research Institutes Background report for the Oslo & Akershus University College of Applied Sciences Rómulo Pinheiro, Peter Maassen & Bjørn Stensaker Department of Educational Research Faculty of Education, University of Oslo 5. oktober 2011 Bakgrunnsrapporten er tilgjengelig på

4 1 Innledning 1.1 Bakgrunn FoU-virksomheten i Norge har over tid vært preget av en relativt klar arbeidsdeling med konsentrasjon av grunnforskning ved universitetene og dels ved høgskolene, og anvendt forskning ved forskningsinstituttene og i næringslivet. I St.meld. nr. 20 ( ) Vilje til forskning (kap ) ble det framholdt at rollene var i ferd med å bli mindre atskilte, og at samarbeid på tvers er viktig for å utnytte potensialet i forskningsmiljøene. Meldingen påpekte samtidig betydningen av at de ulike institusjonstypene beholder sin egenart. I siste forskningsmelding (St.meld. nr. 30 ( ) Klima for forskning) er et av hovedmålene at norsk forskning skal bidra til forskningsbasert velferdspolitikk og til forskningsbasert profesjonsutøvelse i velferdssektorens yrker (kap. 6). Meldingen peker på at flere utviklingstrekk har bidratt til å endre og utfordre det norske FoUsystemet. Økende internasjonalisering har gjort at norsk forskning i stadig større grad må forholde seg til utviklingen utenfor landets grenser. Samtidig er arbeidsdelingen mellom universiteter og høgskoler og forskningsinstitutter utfordret, ikke minst som følge av at universitetene og høgskolene har fått økt frihet til, og forventninger om å drive oppdragsforskning. Utviklingen stiller i følge meldingen økte krav til at universiteter, høgskoler og institutter kan tilby god og relevant forskning, og at hele FoU-systemet har gode mekanismer for kunnskapsoverføring mellom de forskningsutførende sektorene (kap. 9.1). Fagerbergutvalget ble oppnevnt for å gi et bedre grunnlag for å vurdere status med hensyn til målene i St.meld. nr. 30 ( ). I NOU 2011:6 Et åpnere forskningssystem framhever utvalget at i et velfungerende forskningssystem vil samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og de andre (forskningsutførende) sektorene kunne bidra til mer effektiv utnyttelse av ressursene (kap ). Forskningsvirksomheten ved mange høgskoler er utviklet i samarbeid med forskningsinstitutter (stiftelser) i regionene. Samarbeid over lang tid har bidratt til at det kunne bygges opp større og mer robuste fagog forskningsmiljøer. Dette har hatt stor betydning for at tre av høgskolene i løpet av det siste tiåret er blitt universiteter. I Oslo og Akershus har det ikke vært aktuelt å etablere en forskningsenhet med særlig tilknytning til høgskolene. Universitetsstrategien for Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er vedtatt ut fra den sammenslåtte høgskolens ressurser og en mangeårig strategi for å styrke FoUvirksomheten. I det videre arbeid med universitetssatsingen må forskningsinnsatsen forsterkes. En måte å møte dette på er å etablere langsiktige og tette samarbeidsrelasjoner med relevante forskningsinstitusjoner som nå befinner seg utenfor HiOAs organisasjon. De etablerte forskningsinstituttene i Oslo er på sin side i en konkurransesituasjon seg i mellom, i forhold til universitet og høgskoler og i forhold til konsulentselskaper. De har behov for mer robuste faglige og administrative miljø i en framtid der konkurransen blir hardere. Samarbeidet mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og forskningsinstitutter i randsonen til institusjonene på den andre, har vanligvis vært preget av «knoppskyting». Randsoneinstitusjonene ble gjerne etablert ut 1

5 fra UH-institusjonene, med en løsere tilknytning enn det som ville ha vært tilfelle enn direkte ekspansjon innen institusjonene. Det opprinnelige fellesskapet har ofte gitt et godt grunnlag for videre samarbeid mellom UH-institusjon og randsone. Dette er en situasjon som er annerledes enn hva HiOA og de aktuelle nye samarbeidspartnere står overfor. Her er det tale om opprinnelig frittstående institusjoner som nærmer seg hverandre. Høsten 2010 tok Høgskolen i Oslo (HiO) kontakt med seks samfunnsvitenskapelige forskningsinstitutter i Oslo. Formålet var å avklare interessen for samarbeid. Av disse uttrykte Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) klar interesse for samarbeid eller integrasjon med høgskolen. AFI og NOVA representerer en kompetanse og forskningsprofil som passer godt til høgskolens profil. Et nærmere samarbeid vil kunne styrke høgskolen i arbeidet med å bli universitet når det gjelder ph.d.-utdanning, forskningsproduksjon og eksternt finansiert forskningsaktivitet. Det gir også muligheter for mer faglig samarbeid, felles profilering, utveksling av personell, administrativt samarbeid og styrking av utdanningstilbudet. Våren 2011 vedtok derfor HiOs styre å iverksette utredning av ulike alternativer for nærmere samarbeid med AFI og NOVA (Ssak 30/2011). I styremøte ved HiO i mai ble det vedtatt mandat for og sammensetning av et utredningsutvalg. 1.2 Mandat for utredningen I saksframlegget for HiOs styre ble det lagt til grunn for mandatet at det skulle gis åpning for å ta opp spørsmål som dukket opp underveis i utredningsarbeidet. Dette har sammenheng med kompleksiteten av arbeidet, og at utredningen omfatter tre selvstendige parter. Saksframlegget peker videre på følgende momenter: I prosessen er det viktig med kontakt med sentrale parter innen forskning og høyere utdanning, herunder Kunnskapsdepartementet som planlegger å gå nærmere inn på instituttsektoren i den kommende forskningsmeldingen. Synspunkter fra disse kontaktene vil kunne være viktige innspill til arbeidet. Utredningen må skje i et samspill mellom de tre institusjonene og ta hensyn til deres ulikheter. Den må redegjøre for tydelig definerte alternativer og drøfte fordeler og ulemper. Det vil være naturlig at utredningen tar opp og beskriver dagens og framtidens konkurranseutfordringer for samfunnsforskningsinstituttene i forhold til forskningsarbeidsmarkedet og oppdragsmarkedet. I prosessen må utredningsgruppa ha kontakt med berørte fagmiljøer ved de tre institusjonene. Det bør gjennomføres tematiske arbeidsmøter hvor fagmiljøene blir invitert til å bidra. Temaene som tas opp, bør knyttes til mulige faglige synergier når det gjelder for eksempel forskningssamarbeid, eksterne prosjekter og forskeropplæring. Mandat Utredningsutvalget skal: 1. Utrede ulike former og alternativer for samarbeid, eierskap/integrasjon og lokalisering, samt vurdere fordeler og ulemper ved alternativene: i forhold til faglige muligheter og gevinster og i forhold til utdanning og forskning 2

6 immaterielle rettigheter arbeidsrettslige og finansielle forhold 2. Synliggjøre hva samarbeidet kan bestå i og hvilke konsekvenser dette har. 3. Belyse hvordan alternativene kan influere på rammebetingelser, konkurransesituasjonen og markedet, samt profil for de tre institusjonene, nasjonalt og internasjonalt. 4. Vurdere om samarbeidsmodellen vil være egnet i forhold til andre forskningsinstitutter. Tolkning av mandatet Utvalget vurderte det som nødvendig å framskaffe god bakgrunnskunnskap for vurderingen av alternativer for nærmere tilknytning mellom institusjonene. I tillegg til faktagrunnlag om AFI, NOVA og HiOA har utvalget framskaffet oversikt over ulike former for samarbeid mellom forskningsinstitutter og universitets- og høgskoleinstitusjoner i Norge, Danmark og Sverige. Utvalget har ikke foretatt en grundig vurdering av om modellene som beskrives vil være egnet i forhold til andre forskningsinstitutter (punkt 4 i mandatet), men kan ikke se vesentlige hindringer for dette. Utvalget har vært i dialog med flere av de relevante fagmiljøene ved HiOA, men har ikke invitert til tematiske arbeidsmøter. I tilknytning til utredningen har utvalget sett at flere tema kunne ha vært gjennomgått. Spesielt kunne forholdet mellom Sosialforsk som forskningsenhet i Fakultet for samfunnsfag på den ene siden og AFI/NOVA på den andre siden ha vært vurdert mer inngående. Utvalgets oppfatning er imidlertid at Sosialforsk fungerer godt som en del av Institutt for sosialfag og at det ikke er behov å gjøre endringer i Sosialforsk sin organisering og tilknytning. I mandatet er det ikke bedt om at utvalget kommer med en eksplisitt anbefaling. Utvalget har funnet det hensiktsmessig og klargjørende å arbeide seg fram mot en anbefaling om modell for tilknytning mellom institusjonene etter en vurdering av ulike alternativer. 1.3 Utvalgets sammensetning I høgskolestyrets møte ble det gjort følgende vedtak om utredningsgruppens sammensetning: Dekan Dag Jenssen, Fakultet for samfunnsfag Forhenværende høgskoledirektør Åsulv Frøysnes, HiOA En tilsatt fra UF-personalet oppnevnt av rektor En representant oppnevnt av tjenestemannsorganisasjonene i fellesskap Fra AFI og NOVA stiller direktørene, en fra ledergruppen og en tillitsvalgt, til sammen 6 deltakere. Utvalget har i samsvar med dette bestått av: Fra AFI: Arild H. Steen, Øyvind Pålshaugen, Ann Cecilie Bergene (tilsattes representant) Fra NOVA: Magnus Rindal, Elsbet Vestvatn, Rune Halvorsen (tilsattes representant) Fra HiOA: Dag Jenssen (leder), Åsulv Frøysnes, Vibeke Lohne, Erik Døving (tilsattes representant) Sekretær for utvalget har vært Anne Ullmann, HiOA. Sten-Erik Hammarqvist, HiOA, har bistått i skrivearbeidet. 3

7 1.4 Utvalgets arbeid Utvalget kom sammen til sitt første møte 16. juni 2011 og holdt det avsluttende møte 11. november Det er i alt avholdt syv møter. På møte i utvalget 26. august orienterte Professor Anders Björklund, Institutet för social forskning (SOFI) ved Stockholm Universitet om SOFIs virksomhet og organisering. Utvalget har innhentet en bakgrunnsrapport om fusjoner mellom universiteter og forskningsinstitutter i Danmark. «The Effects of Structural Integration amongst Universities and Research Institutes» er utarbeidet av seniorforsker Rómulo Pinheiro, Agderforskning, professor Peter Maassen og professor Bjørn Stensaker, begge tilknyttet pedagogisk institutt ved UiO. Romulo Pinheiro orienterte (over telefon) om erfaringene i Danmark i utvalgets møte 16. september. Dag Jenssen har orientert om utredningsarbeidet ved ulike enheter i HiOA: Sosialforsk (26.9 og 11.10), Senter for profesjonsstudier (10.10), allmøte (23.9), Institutt for sosialfag (26.10), Pedagogisk utviklingssenter (21.10). Videre er det orientert på tre styremøter ved HiOA. Dag Jenssen hadde innlegg om utredningsarbeidet på Universitets- og høgskolerådets konferanse om instituttsektoren og UHsektoren 18.oktober. Magnus Rindal og Arild Steen har holdt mange orienteringer på sine respektive institutter, både på informasjonsmøter og i møter med organisasjonene. Dag Jenssen, Magnus Rindal, Arild Steen og Åsulv Frøysnes orienterte om utredningen på et møte i Kunnskapsdepartementet 3. november. Som vedlegg til utredningen legges det fram faktaoversikter om AFI og NOVA og fakta om FoU-virksomheten ved HiOA. 4

8 2 Sammendrag Utfordringer Høgskolen i Oslo og Akershus har ambisjoner om å være en nasjonalt ledende og internasjonalt anerkjent høyere utdanningsinstitusjon med tydelig profesjonsprofil. Ambisjonene omfatter en universitetssatsing som forutsetter FoUbasert undervisning, styrket forskningsinnsats, økt ekstern finansiering og økt publisering. Universitetssatsingen tilsier at både omfang og kvalitet på FoU høynes. Sterke fagmiljøer vil ha et fortrinn i konkurransen om ekstern finansiering. De vil lettere tiltrekke seg høyt kompetente forskere, og de vil være attraktive som samarbeidspartnere. Slike fagmiljøer vil være en drivkraft i den videre utviklingen. Med en organisering som er tilpasset permanente undervisningsoppgaver og forskning på lengre sikt, kan det være vanskelig for HiOA å påta seg oppdrag som krever rask oppstart og hurtig framdrift. Her har instituttsektoren, som lettere kan foreta nødvendige tilpasninger av kapasitet og kompetanse, et fortrinn. Nærmere tilknytning mellom HiOA og aktuelle institutter kan bidra til å styrke handlingskapasitet og attraktivitet. De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene står på sin side overfor utfordringer som krever økt samarbeid, styrket arbeidsdeling og hensiktsmessig konsentrasjon. De må spisse kompetansen, og de må legge større vekt på konkurransen om den mest kompetente arbeidskraften. FoU-markedet ser ut til å bli tydeligere delt mellom utrednings- og konsulentoppgaver og intern kunnskapsproduksjon på den ene siden og vitenskapelig, meritterende forskning på den andre. Større administrativ kapasitet vil også bli viktig for instituttene særlig i konkurransen om internasjonal finansiering. En gjennomgang av forskningsområder ved HiOA, AFI og NOVA (kap ) viser at det er både sammenfall og variasjoner i tematiske profiler. Nærmere samarbeid mellom institusjonene kan dermed utvikles både ut fra faglige fellesområder og ved at de kan utfylle hverandre. Neste stortingsmelding om forskning er forventet å sette konsolidering og konsentrasjon i den samfunnsvitenskapelige instituttsektoren på dagsorden. Tilknytning til HiOA gjennom formalisert samarbeid eller sammenslåing er en aktuell strategi for å møte utfordringene. For HiOA kan en nærmere tilknytning til forskningsinstituttene bidra til en sterkere og tydeligere forskningsprofil, handlingskapasitet og større evne til å etablere omfattende forskningsprosjekter. Organisering av samarbeid Utredningsutvalget har gjennomgått norske, svenske og danske eksempler og erfaringer som gjelder tilknytning mellom UHinstitusjoner og forskningsinstitutter (kap. 4). I Norge er randsoneinstitusjonene ofte etablert ut fra UH-institusjonene, og med en løsere tilknytning enn det som ville ha vært tilfelle ved en direkte ekspansjon innen institusjonene. Denne situasjonen er annerledes enn hva HiOA, AFI og NOVA står overfor. Her dreier det seg om nærmere tilknytning av etablerte institusjoner som hittil har vært atskilte. Utenfor Norge knytter det seg spesiell interesse til sammenslåingene i det danske UH- og forskningssystemet. Her har fusjoner endret dynamikken både på system- og institusjonsnivå. Det er oppnådd en styrking 5

9 av universiteters akademiske profil og tiltrekningskraft på studenter. Strukturen er fortsatt relativt ny slik at det fremdeles er et betydelig potensial for å realisere synergieffekter. De gjenværende selvstendige forskningsinstituttene i Danmark står overfor store utfordringer med hensyn til intern effektivitet, koblinger til eksterne partnere og mangel på internasjonal konkurranseevne. Modeller for samarbeid/sammenslåing På bakgrunn av utfordringene som HiOA, AFI og NOVA står overfor samt gjennomgang av nordiske eksempler og erfaringer, konkluderer utvalget med at det er to aktuelle hovedmodeller for en tilknytning mellom høgskolen og instituttene. Det ene alternativet er basert på en samarbeidsavtale, mens det andre alternativet innebærer sammenslåing. Begge modeller forutsetter samlokalisering. Nedenfor presenteres minimumsbetingelser ved hver av modellene på grunnlag av den bredere redegjørelsen i kapittel 5 og gjennomgangen av muligheter og utfordringer i kapittel 6. Samarbeidsavtale HiOA, AFI og NOVA inngår et faglig og administrativt samarbeid. Samarbeidet forutsetter samlokalisering. Det opprettes et rådsorgan som skal utvikle og styre samarbeidet. I rådet skal det være representanter for ledelsen og de ansatte ved de samarbeidende institusjonene. Samarbeidsavtalen skal inneholde følgende punkter på det faglige området: Samarbeid om søknader om og gjennomføring av eksternt finansierte forskningsprosjekter Muligheter for UF-personale på HiOA til å flytte med eksternt finansierte prosjekter til forskningsinstituttene Muligheter for forskere ved AFI og NOVA til å delta i veiledning og undervisning ved HiOA, særlig på ph.d.- nivå Muligheter for stipendiater ved HiOA til å utføre arbeidsplikt ved instituttene og bruke deres datasamlinger Muligheter for masterstudenter ved HiOA til å knytte seg til forskningsprosjekter ved instituttene Når forholdene ligger til rette, tas instituttenes stipendiater opp på HiOAs ph.d.-utdanninger Når forholdene ligger til rette, tilsettes forskere ved instituttene som professor II knyttet til HiOAs ph.d.-utdanninger Samarbeidsavtalen skal inneholde følgende punkter på det administrative området, der partene også kan kjøpe tjenester fra hverandre: Samarbeid om IKT-drift og IKT-støtte Samarbeid om drift av bygninger Samarbeid om eksternt finansierte forskningsprosjekter Budsjett og regnskap Personalforvaltning og lønn Juridisk kompetanse Når det gjelder samarbeid om biblioteks- og dokumentasjonstjenester, er det begrensede muligheter ved en samarbeidsavtale. Tilgang til høgskolebibliotekets elektroniske ressurser er strengt regulert av databaseeierne. Gjennom et samarbeid kan høgskolebiblioteket tilby ulike spesialiserte tjenester slik som publisering i åpne vitenarkiv, tilgang til en større boksamling og kurs og veiledning i referansehåndteringsverktøy. 6

10 Sammenslåing AFI og NOVA går inn i HiOA som to institutter i et nytt fakultet for samfunnsfaglig oppdragsforskning. De to instituttene beholder sine navn og formål innen fakultetet. Sammenslåingen forutsetter samlokalisering. De tilsatte ved AFI og NOVA beholder sine lønns- og arbeidsavtaler, men får ny arbeidsgiver. Styret for HiOA gir (gjennom fakultetet) instituttene følgende fullmakter: Tilsette personale, med unntak av daglig leder, administrativ leder og forsker I Føre lokale lønnsforhandlinger Levere tilbud på og inngå kontrakt om forskningsprosjekter Disponere bevilgninger Styret for HiOA tildeler instituttene en årlig grunnbevilgning med utgangspunkt i bevilgning overført fra Kunnskapsdepartementet. De to instituttene har et selvstendig økonomisk resultatansvar. Styret for HiOA tilsetter som dekan og prodekan de to instituttlederne. Instituttene bestemmer selv sin interne organisering. Sammenslåing må stimulere til at forskeres ønske og vilje til å arbeide i henholdsvis undervisnings- og forskningsenheter kan realiseres. Dette gjelder også arbeidsinnsats ut over full stilling, jf. kap Det forutsettes at det nye fakultetet beholder sine fullmakter som beskrevet over i minst fem år. Dette skal ikke hindre det nye fakultetets frihet til å ta initiativ til endring, eller nødvendige tilpasninger. Konklusjoner og anbefaling Utvalget har vurdert alternativene samarbeidsavtale og sammenslåing ut fra de mulighetene som åpner seg, og de utfordringene som må møtes (kap. 6). Det har trukket sine konklusjoner (kap. 7) på grunnlag av en gjennomgang av mulige synergieffekter, forutsetninger for robuste fagmiljøer, forholdet mellom forskning og undervisning og forskningsinstituttenes konkurransesituasjon på den ene siden og utfordringer knyttet til tap av autonomi for instituttene, risikomomenter ved oppdragsforskning og til arbeidsrettslige forhold på den andre siden. Nærmere tilknytning mellom AFI, NOVA og HiOA åpner for en rekke muligheter: Styrket FoU-basert utdanning på alle nivåer, synergi, robuste fagmiljøer, økt ekstern inntjening og økte FoU-muligheter også ut over de fagmiljøer som styrkes direkte. Mulighetene styrker både høgskolens universitetsambisjoner og forskningsinstituttenes konkurranseevne. Sammenslåing ansees å være det alternativet som gir best effekt, men også et formalisert samarbeid vil åpne muligheter. Sammenslåing vil gi en tydelig styrings- og ledelsesforankring. Alle institusjonene kommer inn under samme styre og policy med et felles lederskap. I et formalisert samarbeid kan et rådsorgan gi noe av samme effekt, men det vil ikke virke like sterkt. Sammenslåing vil i større grad enn en samarbeidsavtale virke forpliktende for aktørene, med utvikling av en felles identitet og interesse for en større helhet. I denne sammenhengen er det av betydning at det ikke dreier seg om å etablere randsoneinstitutter ut fra et moderuniversitet, men om nærmere tilknytning mellom enheter som i utgangspunktet er autonome. 7

11 Utvalget erkjenner at en sammenslåing byr på utfordringer som et formalisert samarbeid ikke gir. Utvalget anbefaler derfor en utforming av fusjonsmodell som kommer utfordringene i møte og reduserer mulig risiko. Det er i store trekk enighet i utvalget om den analysen som foreligger, og om betydningen av et nærmere samarbeid. Utvalget (unntatt Erik Døving) mener at utfordringer og risiko er fullt håndterbare, og at de på lang sikt mer enn oppveies av fordelene som sammenslåing gir. Det tilrår at institusjonenes styrer viderefører arbeidet med sammenslåing ved at HiOAs styre inviterer AFI og NOVA til sammenslåing. Erik Døvings dissens er innarbeidet som kapittel 8 i utredningen. Utvalget deler seg i et flertall (ni medlemmer) og et mindretall (ett medlem) i synet på vektleggingen av de ulike faktorene. Utvalgets flertall vurderer sammenslåing som det beste alternativet og anbefaler dette. Erik Døving (representant for tjenestemannsorganisasjonene ved HiOA) tilrår ikke sammenslåing og går inn for en samarbeidsavtale. Dette begrunnes med risiko ved å innlemme virksomheter med vesensforskjellig driftsform, samt at sammenslåing kan svekke betingelsene for faglige synergier og at det ikke er forsvarlig å sette i gang en ny fusjonsprosess samtidig som arbeidet med integrasjon mellom HiO og HiAk pågår for fullt. 8

12 3 Utfordringer 3.1 Utviklingstrekk i UHsektoren og utfordringer for HiOA Utviklingstrekk UH-sektoren opplever omfattende endringer i struktur og organisering. I de senere årene har et typisk trekk ved utviklingen i høyere utdanning vært institusjonenes økende ambisjoner om å oppnå universitetsstatus. Drivkreftene har vært flere, men særlig ønsket om å få bygd ut høyere utdanningstilbud i regionene kombinert med styrket FoU-virksomhet og å få til regional næringsutvikling har vært viktig. Kvalitetsreformen medførte mulighet til å endre institusjonsstatus, og fire høgskoler (høgskolene i Agder, Stavanger, Bodø og Tromsø) og én vitenskapelig høgskole (Norges landbrukshøgskole) har blitt universitet. Én høgskole (Høgskolen i Molde) har blitt vitenskapelig høgskole. Det er omfattende fusjonsplaner for Oslofjordalliansen (høgskolene i Østfold, Vestfold og Buskerud) og Innlandet (høgskolene i Lillehammer, Gjøvik og Hedmark). Flere høgskoler har universitetsambisjoner. Presset fra de nye universitetene for å få samme finansiering som de eksisterende, og det strategiske arbeidet for å oppnå dette, medfører at flere andre også forsterker sine bestrebelser. I løpet av ti år kan et flertall av høgskolene ha fått universitetsstatus. I dag er nærmere halvparten av landets studenter ved høgskolene. I løpet av en fem- til tiårsperiode kan andelen være redusert til ca. 20 %. Den nasjonale og internasjonale konkurransen om forskningsmidler øker. Kravet til tverr- og flerfaglighet vil øke sammen med krav til økt forpliktende faglig samarbeid. Forskningen vil finne sted i større fagmiljøer som er mer robuste og som lettere kan møte krav om høyere kvalitet. Det er også krav om mer profesjonell forskningsledelse og formelle institusjonelle avtaler om samarbeid. Kravene gjelder i særlig grad for prosjekter med ekstern finansiering, både fra nasjonale og internasjonale kilder (Forskningsrådet, EUs rammeprogram). Det er også en tydelig tendens mot større prosjekter som igjen krever mer samarbeid og ledelse. Samtidig må universiteter og høgskoler være forberedt på fortsatt økning i studentkullene. Tendensen til at studentene søker seg til de store studiestedene, vil trolig opprettholdes. Kurven for studentkull vil flate ut og begynne å avta svakt fra 2020, men samlet sett vil det være langt flere studenter enn i dag. Dette representerer utfordringer ved dimensjonering av studietilbud og med hensyn til å sikre tilstrekkelig kompetanse og praksismuligheter. Veksten de nærmeste årene vil være stor, og HiOA kan passere studenter om få år. En slik vekst vil stille krav til infrastruktur og lokaler, samt bemanning og kompetanse i fagmiljøene og administrasjonen. Det må forventes at trenden med at flere vil ta masterutdanning enten som del av et femårig studium, eller som en videreutdanning, fortsetter. For HiOA stiller dette sterke krav til kompetanse i personalet. Videre forventes det økende etterspørsel etter kandidater fra profesjonsutdanningene. Særlig vil helse- og omsorgssektoren ha et behov som er vanskelig å dekke. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter litt over personer - det vil si ca. 20 % av sysselsettingen i Norge i dag. I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere et sted mellom og personer innen Av disse skal 9

13 mellom og personer ha høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Nærmere % av de sistnevnte vil være HiOA sitt ansvar. Også innenfor andre profesjonsutdanninger er behovet økende. Utdanningskapasiteten ved HiOA må økes betydelig. For å sikre forskningsbasert utdanning er det samtidig behov for aktive forskningsmiljøer knyttet til studiene på bachelor- og masternivå. Utdannings- og forskningsstrategi må henge sammen. UH-institusjonene utsettes for omfattende krav til intern kontroll, rapportering og systemer. For å dekke de omfattende kravene blir det en forutsetning at institusjonene inngår i ulike former for samarbeid, eller fusjonerer for å få tilstrekkelig kompetanse og størrelse på administrativ kompetanse og kapasitet. For å møte denne utfordringen søker institusjonene å konsentrere de faglige, økonomiske og administrative ressursene i større og mer slagkraftige miljøer. Utviklingen tilsier at HiOA i likhet med andre i sektoren må tilpasse seg et endret universitets- og høgskolelandskap og en endret konkurransesituasjon. UHinstitusjonene vil bli stilt overfor nye krav til profilering og synliggjøring av forskjeller fra andre institusjoner for å tiltrekke seg dyktige studenter og tilsatte, samt være attraktive samarbeidspartnere. HiOA må finne sin profil og utforme sin plass i dette landskapet Strategiske utfordringer for HiOA Utfordringene som HiOA står overfor i årene som kommer har vært tema i utredninger og strategidokumenter utformet i forbindelse med fusjonen mellom HiO og HiAk, og som ledd i universitetssatsingen. Det dreier seg spesielt om: «En region to høgskoler?» Utredning fra prosjektgruppe nedsatt høsten 2008 «På oppdrag...» Innstilling fra utvalg for utredning av oppdragsvirksomhet og samarbeid med arbeid- og næringslivet i Oslo og Akershus, september 2009 «Strategi for universitetssatsing» Godkjent i høgskolestyrene september 2010 I følge HiOAs strategi for universitetssatsing blir det en hovedutfordring for det nye universitetet å sikre høy kvalitet i de mange eksisterende utdanningene, og samtidig være åpen og nyskapende slik at nye utdanninger på ulike nivåer kan utvikles. Spenninger mellom brede FoU-oppgaver og samling av ressurser må håndteres innen forskerutdanninger og andre nøkkelområder. Som prioritert område viser universitetsstrategien til forskning om og for profesjonsrettede oppgaver. Disiplinrettet og tverrfaglig forskning med relevans for profesjoner, arbeidsliv og innovasjon fremheves også. Videre peker strategien på konsolidering og styrking av robuste fagfelt og behovet for mer sammensatt kunnskap på tvers av disipliner. Tverrfaglig forskning sees i sammenheng med krav til prosjekter både i Norges forskningsråd og i EUs rammeprogrammer. Universitetssatsingen forutsetter at både omfang og kvalitet på FoU økes. HiOA må derfor i følge strategien (s. 13 og 14): Styrke sammenhengen mellom FoU og utdanning på alle nivåer Utvikle større, integrerte forskningsmiljøer med tydelig ledelse Øke antall doktorgradsprogrammer 10

14 Øke forskningssamarbeidet, nasjonalt og internasjonalt Styrke samarbeidet med instituttsektoren i regionen Øke ekstern finansiering av FoU Øke publiseringen Styrke samarbeidet med offentlig og privat sektor i regionen Styrke bevisstheten om kvalitet og tydeliggjøre kvalitetskriteriene Robuste fagmiljøer blir en forutsetning for utvikling i denne retningen. Sterke fagmiljøer vil ha et fortrinn i konkurransen om ekstern finansiering. De vil lettere tiltrekke seg høyt kompetente forskere, og de vil være attraktive som samarbeidspartnere. Slike fagmiljøer vil være en drivkraft i den videre utviklingen. Mer spesifikke utfordringer ved ekstern finansiering og oppdragsforskning er framhevet i utredningen om oppdragsvirksomhet og samarbeid med arbeids- og næringslivet. Arbeidsplaner er på lang sikt bundet opp til undervisning og andre relaterte aktiviteter. Bemanning og rekruttering til oppdrag kan være omstendelig og tidkrevende. Det er lite spillerom for fleksibel respons på utlysninger og potensielle oppdrag. Med en organisering som er tilpasset permanente undervisningsoppgaver og forskning på lengre sikt, kan HiOA vanskelig påta seg oppdrag som krever rask oppstart og hurtig framdrift. Her har instituttsektoren, som lettere kan foreta nødvendige tilpasninger av kapasitet og kompetanse, et fortrinn. Høgskole og institutter kan like fullt ha faglig interesse av de sammen prosjektene. I denne situasjonen kan gode samarbeidsrelasjoner med aktuelle institutter og utvikling av forskernettverk kompensere for kapasitet og kompetanse som høgskolen ikke har disponibel. Både i universitetsstrategien og i utredningen «Én region to høgskoler?» er det pekt på den internasjonale konteksten som trekker i retning av samarbeid og sammenslåing. I Én region to høgskoler? (s ) framheves det at høyere utdanningspolitikk i Norge i stadig større grad påvirkes av internasjonale trender og internasjonale avtaler. Det er klare tendenser i andre europeiske land til konsentrasjon av ressurser for å stå sterkere, ikke minst i konkurransen om forskningsmidler. Det er i økende grad en konkurranse med institusjoner i andre land. Mer av forskningsmidlene kanaliseres gjennom internasjonale samarbeidsordninger slik som EUs rammeprogrammer. Utredningen peker derfor på at det gjelder å stå rustet i denne konkurransen med utdannings- og forskningsinstitusjoner av høy kvalitet som har ressurser til å kunne hevde seg nasjonalt og internasjonalt. HiOA bruker en forholdsvis liten andel av sine ressurser til forskning sammenliknet med de etablerte og de nye universitetene. Totalt disponerer HiOA ca. 200 forskerårsverk. For å realisere universitetsambisjonene er det behov for å øke forskningsinnsatsen. Dette innebærer krav til interne prioriteringer og medfører behov for økt ekstern finansiering av forskning. Det forutsetter robuste fagmiljøer med tilstrekkelig ressurser som kan inngå i tettere samarbeidsrelasjoner med andre forskningsinstitusjoner om krevende søknader og gjennomføring av omfattende prosjekter. Fusjonen mellom HiO og HiAk har gitt institusjonen større ressurser og muligheter, og har vært et skritt på veien mot universitetsstatus. Et tettere samarbeid eller en form for sammenslåing med forskningsinstitutter som AFI og NOVA, kan 11

15 gi synergieffekter og forsterket forskningsinnsats av stor betydning for den videre universitetssatsingen. 3.2 Utfordringer for oppdragsforskningen i Norge De to siste stortingsmeldingene om forskning og en separat utredning om arbeidsdelingen innen arbeidslivs- og velferdsforskningen 1 konkluderer med at struktur og arbeidsdeling i instituttsektoren er hensiktsmessig og at regjeringen vil bygge videre på denne. Som det framgår av står imidlertid instituttsektoren overfor viktige endringer og utfordringer. De nevnte dokumentene forholder seg i liten grad til dette, og det er forventet at neste stortingsmelding om forskning vil vie større oppmerksomhet til instituttsektoren og ta opp disse problemstillingene på en annen måte. 2 Det forventes at konsolidering og konsentrasjon i den samfunnsvitenskapelige instituttsektoren settes på dagsorden. Forskningsinstituttene vil være tjent med å forholde seg aktivt til denne utviklingen framfor å avvente situasjonen Omfang og aktører I løpet av de siste 30 årene har det skjedd en dreining av forskningsinnsatsen i Norge. Mens instituttsektoren i 1981 var største utførende forskningssektor, er den nå den minste målt i FoU-utgifter per sektor. Norge har organisert sin offentlig finansierte forskning slik at det er konkurranse om forskningsoppdragene, enten i regi av Norges forskningsråd, av offentlige oppdragsgivere som er underlagt lov om offentlige anskaffelser, eller av overnasjonale forskningsfinansieringskilder som EU og Nordisk Råd. 1 Arbeids- og sosialpolitiske institutter en gjennomgang. Norges forskningsråd NOU 2011: 6 Et åpnere forskningssystem s. 23. Oppdragsforskningsbegrepet brukes tradisjonelt om alle oppdrag som et institutt utfører på vegne av en oppdragsgiver. Forskningsrådsprosjekter kategoriseres som bidragsforskning. Når vi snakker om oppdragsforskningen i Norge, innbefatter dette også bidragsforskning finansiert av Norges forskningsråd, overnasjonale kilder eller vunnet i konkurranse. Offentlige FoU-bevilgninger var i 2010 på 22,5 mrd. kroner. Av dette gikk 14,6 mrd. kroner til direkte til UH-sektoren, Norges forskningsråd eller instituttsektoren. Forskningsrådet mottok alene 5,6 mrd. som ble fordelt til UH-sektor (40 %) og instituttsektor (31 %). Instituttsektoren deles normalt inn i den teknisk-industrielle, de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene, miljøinstituttene og de regionale instituttene. De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene hadde i 2009 en samlet omsetning på 753 mill. kroner. Nær 80 % av omsetningen kommer fra oppdrags- eller bidragsinntekter (herav Norges forskningsråd 27 %, offentlig forvaltning 32 %, næringsliv 10 % og utlandet 9 %). AFI og NOVA sine inntekter utgjør til sammen 17 % av den samlede omsetningen ved de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene. I 2009 ble 43 % av forskningen utført i næringslivet, 32 % i UH-sektoren og 25 % i instituttsektoren 3. De samfunnsvitenskapelige instituttene står i sin tur bare for 6 % av forskningen i instituttsektoren. De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene som omfattes av den statlige basisbevilgningsordningen, har i perioden fra 2005 til 2009 hatt en nominell vekst i sine 3 Kilde: NIFU 12

16 driftsinntekter på ca. 30 % 4. Det ser altså ut til at disse instituttene har en relativt stabil andel av forskningen. På tross av endrede konkurranseforhold har de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene forsvart sin posisjon. Dette gjelder også AFI og NOVA. Det har imidlertid vært en vekst i universitetenes randsoneinstitutter (Frischsenteret, UniRokkan og NTNU Samfunnsforskning) som fra 2011 er kommet innenfor den statlige basisbevilgningsordningen. I hvilken grad denne veksten er en reell vekst, eller resultat av at oppdragsforskning er blitt flyttet fra universitetene til randsoneinstitutter, framgår ikke. Driftsinntekter i mill. kr ekskludert basisfinansiering og bevilgninger til nasjonale/forvaltningsoppgaver NTNU Samfunnsforskning Uni Rokkan Frisch SINTEF TS SNF NUPI NOVA NIFU ISF PRIO FNI Fafo CMI AFI Kilde: NIFU (Sintef Teknologi og Samfunn holdt utenfor) 13

17 3.2.2 Utfordringer Instituttsektorens utfordringer kan for enkelhets skyld deles i to: Endrede konkurranseforhold i oppdragsmarkedet og endringer i forskningsvirksomheten. Sammen virker disse forholdene til at situasjonen for instituttsektoren er under rask endring. Det er syv utfordringer og tendenser som er spesielt verdt å merke seg for instituttsektoren. De fire første utfordringene som beskrives dreier seg om endrede konkurranseforhold, mens de tre siste er knyttet endringer i forskning og rammebetingelser. 1. Større utlysninger Størrelsene på utlysninger øker og kravene for å nå opp i konkurransen skjerpes. Det kreves større prosjektgrupper, høyere akademisk nivå, mer internasjonal deltakelse, mer nasjonalt samarbeid, mer flerfaglighet og mer kombinasjon av datakilder. Kostnadene ved å utarbeide konkurransedyktige søknader øker både i Norges forskningsråd og i EUs rammeprogrammer. 2. Insourcing Loven om offentlige anskaffelser skal sikre like konkurransevilkår og transparens i kontraktstildeling. Dette gjør innkjøpsprosessen i offentlig sektor mer arbeidskrevende, dialog mellom innkjøper og forsker vanskeligere og barrieren for kjøp av forskning høyere. Offentlige myndigheter har begrenset styring over UH-sektorens forskning, og flere tidligere statlige forskningsinstitutt er fristilt i egne stiftelser eller aksjeselskaper. Følgelig er styringsmulighetene over kunnskapsproduksjonen også redusert. Flere offentlige instanser oppretter egne kunnskapssentre for å ivareta utrednings- og formidlingsbehov 5. Insourcingen av FoUtjenester begrenser markedet for oppdragsforskning. 3. Konsulentselskapene kommer Parallelt med dette finnes det en voksende konsulentsektor som trekker til seg akademisk arbeidskraft og som i økende grad behersker den åpne konkurransearenaen om oppdragsforskning. Med god tilgang av akademisk arbeidskraft med forskerkompetanse og med et offentlig innkjøpsregime som i mindre grad tillater initiativer fra forskningsmiljøene, vil dette styrke konsulentselskapenes muligheter i det tradisjonelle oppdragsforskningsmarkedet. Selv om bestillerkompetansen i forvaltningen øker, trekker innkjøpsregimet i retning av etterspørsel etter utredninger fremfor forskning, noe som favoriserer konsulenter. I noen grad samarbeider konsulentselskapene med forskere i UHsektoren, og de styrker dermed sin akademiske legitimitet i konkurranser hvor det er verdifullt. 4. Forsterkede forskningskrav til UHsektoren Kunnskapsdepartementet forventer at UHsektoren øker sine eksterne inntekter og sin forskningsinnsats. Styringsinsentivene bygger opp under dette gjennom finansieringsordningene. Samtidig stiller dagens og fremtidens akademiske arbeidskraft forventninger om mer forskning i sin yrkeskarriere. Mange akademikere vil forske og de institusjoner som tilbyr gode forskningsbetingelser, vil ha et fortrinn i konkurransen om de beste hodene. Det er all grunn til å tro at dersom UH-institusjoner 5 Kunnskapssenter for helsetjenesten, Seksjon for velferdstjenester (under det samme), Kunnskapssenter for utdanningsforskning i regi av Norges forskningråd, NAVs avdeling for statistikk og analyse. 14

18 skal lykkes med å øke forskningsinnsatsen, må det skje i konkurranse med andre forskningsaktører. UH-sektoren blir derfor en viktigere konkurrent for instituttsektoren. 5. Akademisering For å vinne prosjekter, posisjoner og anseelse, kreves det i større grad enn tidligere vitenskapelig publisering. Styringsinsentivene som gis gjennom finansieringsordningene i både UH- og instituttsektoren premierer vitenskapelig publisering. Publiseringskravet er krevende å oppfylle for forskere som jobber med oppdragsforskningsprosjekter for offentlige myndigheter. De nye forskerne har forventninger og ønsker om å jobbe med forskning som gir muligheter for meritterende publisering. Konkurranseforholdet mellom UH-sektoren og instituttsektoren om forskningstalentene er under endring til UH-sektorens fordel. 6. Begrenset basisfinansiering Basisfinansieringen av de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene ligger i snitt på 18 %. Det er liten grunn til å anta at basisbevilgningen vil øke. Omfordeling mellom instituttene vil skje innenfor eksisterende ramme. 7. Økte administrative krav Samfunnsinstitusjoner krever stadig mer rapportering, mer dokumentasjon, mer transparens. Dette stiller krav til administrative systemer i instituttsektoren. Samtidig øker kravene til funksjonalitet og kvalitet knyttet til IT- og bibliotektjenester. Kostnadene til dette er i stor grad uavhengig av størrelse. Små institutter får følgelig høyere kostnader. Implikasjoner Instituttsektoren presses av eksterne forhold. Samtidig er det grunn til å anta at behovet for samfunnsvitenskapelig forskning øker. Økende styringskompleksitet, økte krav i offentlig forvaltning og større krav til den offentlige tjenesteyting peker i denne retning. Et mer velutdannet offentlig byråkrati vil også i stadig større grad erkjenne behovet for samfunnsforskning av riktig kvalitet. Den tiltakende politiske oppmerksomhet omkring behovet for å styrke mulighetene for innovasjon i både privat og offentlig sektor, vil også være forskningsdrivende. Statsfinansene vil være gode framover følgelig skulle finansieringsforutsetningene for økt samfunnsvitenskapelig forskning være gode. Behovet for og etterspørselen etter samfunnsvitenskapelig forskning vil tilta. Spørsmålet er hvilken organisering som er best egnet for å dekke dette behovet. Mye tyder på at FoU-markedet deles tydeligere; mellom kommersielle utredningsog konsulentoppgaver og intern kunnskapsproduksjon på den ene siden, og vitenskapelig, meritterende forskning på den andre. Instituttsektoren kan komme i en mellomposisjon hvor det blir krevende å lykkes i begge markeder. Det er grunn til å forvente at de fleste samfunnsfaglige instituttene vil velge forskningsmarkedet framfor konsulent-/utredningsmarkedet fordi det ligger i disse institusjonenes vedtekter og kultur at de skal ha allmennyttige, ikkekommersielle formål og fordi forskerne ved instituttene først og fremst er drevet av forskningsinteresse. For å møte utfordringene kreves det økt samarbeid, styrket arbeidsdeling og hensiktsmessig konsentrasjon. FoU-enheter må i større grad samarbeide nasjonalt og internasjonalt. De må spisse kompetansen om sine beste felter, og de må legge større 15

19 vekt på konkurransen om den mest kompetente arbeidskraften. Dette innebærer samtidig å forholde seg aktivt til endringer i instituttsektoren, en sektor som forventes å bli tematisert i neste stortingsmelding om forskning. 3.3 Institusjonenes forskningsområder I gis det oversikter over forskningsområder ved de tre institusjonene som viser at det er betydelig grad av tematisk sammenfall i forskningen. Samtidig framkommer det tydelige variasjoner i faglige profiler som knytter an til de respektive institusjonenes formål, navn og strategier. Faglig fellesskap er kombinert med noe ulike profiler Viktige samarbeidspartnere for institusjonene framgår av vedlegg 1-3. AFI og NOVA har mange av de samme samarbeidspartnerne som også forskningsvirksomheten ved HiOA forholder seg til. Hvilke departementer og andre offentlige etater som er særlig aktuelle vil variere noe for den enkelte institusjon, men for samtlige er Norges forskningsråd og departementer med ansvar for velferd og helse viktige over tid. Dette sammenfallet underbygger på samme måten som de tematiske oversiktene at det er en betydelig grad av faglig fellesskap mellom institusjonene. I tillegg til muligheter som oppstår i kombinasjonen av fellesskap og komplementaritet i faglige profiler, vil et nærmere samarbeid også kunne åpne for et samspill som på den ene siden utnytter instituttenes markedskontakt, handlingsorientering og operative kapasitet og på den andre siden de mulighetene som ligger i HiOAs ansvar for forskerutdanning og rekruttering, og i den brede kontakten med profesjoner, yrkesfelt og utdanninger Forskning ved HiOA med relevans for samarbeid med AFI og NOVA Forskningen ved HiOA er for en stor del samlet i brede tematiske programmer. Forskningsprogrammet Helse, omsorg og velferd (HOV) har satsingsområdene Helse, arbeid og sosial ulikhet Livskvalitet og verdighet over livsløpet Rehabilitering og pasientsamhandling Sykdomsmekanismer, -forebygging og - behandling Hverdagsliv, familie og kulturell kompleksitet Arbeidsmarkeds-, velferds- og helsetjenester i utvikling Storbyprogrammet har satsingsområdene Bærekraftig byutvikling Kulturprosesser og kulturelle fenomener Barn og unges oppvekstsvilkår Helse og levekår i storby Det foregår også helsefaglig forskning i det tverrfaglige forskningsprogrammet Helse og empowerment. Programmet omfatter kvalitativ og kvantitativ forskning som skal generere kunnskap om individers helse og faktorer som påvirker helse og helsefremming. Videre har HiOA et sterkt fagmiljø innen atferdsanalyse og empirisk basert læringspsykologi. Forskningsprogrammet Læring i komplekse systemer tar utgangspunkt i et atferdsteoretisk miljø med tilknytning til en naturvitenskapelig tradisjon og evidensbasert tilnærming til læring. 16

20 Sosialforsk ved Fakultet for samfunnsfag inngår i Institutt for sosialfag og har et solid fagmiljø som forsker på: Velferd, medborgerskap og sivilt samfunn Fattigdom, arbeidsløshet og sosial eksklusjon Barn, familie og hverdagsliv Tjenester ved barnevern og sosialkontor/nav Innvandring og det flerkulturelle samfunn Brukermedvirkning Funksjonshemmede og funksjonshemmedes organisasjoner Flere andre forskergrupper ved Institutt for sosialfag deltar også aktivt i forskning på de samme områdene og bidrar med en stor del av samlet FoU ved instituttet. Ph.d.-programmet i sosialt arbeid og sosialpolitikk omfatter: Hverdagsliv, familie og kulturell kompleksitet Arbeidsmarkeds- og velferdstjenester i utvikling Medborgerskap, deltakelse og brukermedvirkning Forskningsbasert praksis - praksisbasert forskning Fakultet for samfunnsfag har også et forskningsmiljø med fokus på styring, organisasjon og ledelse (SOL). Forskningsområdet omfatter forskning på organisasjoner og institusjoner innen både privat og offentlig sektor. Temaene spenner fra generelle fagfelt som personalledelse, strategisk ledelse, lederutvikling og ledelse til mer spesifikke fagområder som resultatstyring, eierstyring og politisk styring. Aktuelle tema er ledelse av frivillige, styring av offentlig-privat samarbeid, styring og skjønnsutøvelse, bruken av opsjonslønn, komparative studier av styringsformer, styring og ledelse i høyere utdanning, styring av bedrifters samfunnsansvar og komparative studier av styring og organisering innenfor omsorgssektoren. Området omfatter også juridiske perspektiver, spesielt innen arbeidsrett, forvaltningsrett, kommunalrett, offentlige anskaffelser og velferdsrett. Ved Senter for profesjonsstudier er forskningen organisert i tre grupper: Profesjon, profesjonsutøvelse og styring Profesjonskunnskap, kvalifisering og mestring Profesjonsarbeidsmarked og profesjonelles karriere Forskningsområder ved AFI AFI tar sikte på å være et ledende institutt for handlingsorientert arbeidslivsforskning, nasjonalt og internasjonalt. Forskningen på AFI omfatter tematiske satsinger med fokus på utfordringer i arbeids- og samfunnsliv. Organiseringen er tverrfaglig med rom for fleksibilitet. I følge instituttets strategi for skal AFI være: Et aksjonsforskningsmiljø som utvikler kunnskap gjennom endring og intervensjon i det praktiske liv, i samspill med handlende aktører og til direkte anvendelse for arbeidsorganisasjoner og beslutningstakere Et organisasjonsforskningsmiljø et kunnskapssenter for organisasjonsutvikling, ledelse og læring i organisasjoner, for omstilling, innovasjon og ledelse og for metoder og prosesser som fremmer endringskompetanse Et evalueringsforskningsmiljø med spesiell kompetanse i formativ evaluering i utviklingsprosesser Forskningsområdene spenner fra innovasjon, bedrifts- og organisasjonsutvikling til studier 17

21 av ekskludering, inkludering, rehabilitering og attføring, herunder: Produksjon og organisering av helse- og velferdstjenester Inkludering og deltakelse i arbeidslivet Utviklingstrender i arbeidslivet Kjønn og likestilling i arbeidslivet Organisasjonsutvikling ledelse av endringsprosesser Konfliktløsing i arbeidsorganisasjoner Arbeidsmiljøundersøkelser Innovasjon i virksomheter og i regioner Forskningstilnærmingen er preget av en kritisk diskurs- og praksisorientering og et fokus på individers medvirkning Forskningsområder ved NOVA Barnevern Fosterhjemsforskning Forskning om barneverninstitusjoner Longitudinelle registerstudier i barnevern Barn med funksjonsnedsettelser i barnevernet Barnevern og rettssikkerhet, barnekonvensjonen, menneskerettigheter Samarbeid mellom barnevernet, psykiske helsetjenester og andre hjelpetjenester for utsatte barn og unge. Barnefattigdom, og risikoutsatte grupper av barn og unge Barnevernet i nordisk, europeisk og internasjonal kontekst Evalueringsstudier av barnevernet Ungdom Sosial ulikhet i skole og utdanning Evaluering av større satsninger i utdanningssektoren Idrett, fysisk aktivitet og kroppsbilder Lokale og nasjonale studier av ungdoms oppvekstvilkår Psykisk helse, rusmiddelbruk og kriminalitet Dataspill og pengespill Politisk engasjement og deltakelse Aldring og livsløp Alders- og livsløpsforskningens tematikk dekker de fleste livsområder, og omfatter livet etter 40 år. Den longitudinelle studien NorLAG har i lang tid vært det empiriske grunnlaget for forskningsaktiviteten. Viktige forskningsområder er: Familie og generasjonsforhold Arbeid og pensjonering Livskvalitet og psykisk helse Helse, helseatferd og omsorgstjenester Det aldrende samfunn Sammenliknende velferdspolitikk Utforming og utvikling av offentlige inntektssikringsordninger Kryss-nasjonale, europeiske og internasjonale studier av velferdsordninger og deres virkemåter, med særlig vekt på inntektssikring, arbeidsmarkedspolitikk og sosial regulering Fordelings- og insentivvirkningene av de offentlige inntektsordningene Forholdet mellom arbeid og bruk av sosialpolitikkens overføringer (for eksempel blant personer med funksjonshemminger og svakstilte ungdommer) Studier av boligsosialt arbeid og -politikk. Bidrar den boligsosiale politikken til mer verdige boforhold og liv? Boligmarked og boforhold NOVA er også den ledende institusjonen i REASSESS Nordic Centre of Excellence in Welfare Research. REASSESS er et samarbeid mellom 11 nordiske universiteter og forskningsinstitutter. Det overordnede temaet for senteret er utvikling, forskjeller og likheter i de nordiske velferdsstatene. Helse og tjenesteyting Livsvilkår og deltakelse blant funksjonshemmede og kronisk syke 18