Tiltak i forurensede sedimenter og funn av kulturminner

Transkript

1 Tiltak i forurensede sedimenter og funn av kulturminner Muddermasser fra Oslo havn, funn av anker. Foto: Jostein Gundersen, NSM Oktober 2009

2 Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG 3 INNLEDNING 4 HVA ER FORURENSEDE SEDIMENTER? 5 HVA ER KULTURMINNER? 7 LOVER SOM REGULERER TILTAK I SJØBUNN OG KULTURMINNER 8 Forurensningsloven 8 Kulturminneloven 9 Plan- og bygningsloven 10 POTENSIELLE KONFLIKTER MELLOM TILTAK I FORURENSEDE SEDIMENTER OG KULTURMINNER 11 ERFARINGER MED TILTAK I FORURENSEDE SEDIMENTER OG KULTURMINNER 13 Norge (Oslo) 13 Andre land 15 PLANLEGGING OG UTFØRELSE AV TILTAK I FORURENSEDE SEDIMENTER HVOR DET ER KULTURMINNER 18 Generelt om søk etter kulturminner i områder med forurenset sediment 18 Søk etter kulturminner som kan være synlige over sjøbunnen 18 Svømmedykking 18 Fjernstyrte systemer 19 Søk etter kulturminner som ikke er synlige på/over sjøbunnen (skips-/båtvrak og gjenstandsfunn) 20 Forskjellige mudringsteknologiers påvirkning på kulturminner 22 Påvirkning av tildekking på kulturminner 24 Hva gjør vi ved funn av kulturminner i forbindelse med mudring/tildekking? 25 Håndtering av søppel og skrot 28 REFERANSER 29 VEDLEGG A- REFERAT FRA WORKSHOP I BERGEN 30 2

3 Sammendrag Denne rapporten omhandler hvordan en kan få håndtert funn og bevaring av kulturminner i forbindelse med tiltak i forurensede sedimenter. Oppdraget er utført av Det Norske Veritas, Norges Geotekniske Institutt og Norsk Sjøfartsmuseum. Økonomisk støtte til arbeidet er gitt ved en bevilgning fra Statens forurensningstilsyn. Rapporten gir først en innledning med definisjon av forurensede sedimenter og kulturminner og gjeldende lovverk. Erfaringer med tiltak og kulturminner og potensielle konflikter mellom tiltak i forurensede sedimenter og kulturminner omtales i egne kapitler. Hoveddelen av rapporten omhandler planlegging og utførelse av tiltak i forurensede sedimenter hvor det er kulturminner. 3

4 Innledning Denne rapporten omhandler håndtering av funn og bevaring av kulturminner i forbindelse med tiltak i forurensede sedimenter. En har vurdert hvordan en på beste måte kan få utført tiltak i forurensede sedimenter, og samtidig få beskyttet de kulturminnene som finnes i tiltaksområdet. Det er også vurdert hvordan koordineringen av slike arbeider kan utføres på best mulig måte. Rapporten er utarbeidet av Jens Laugesen og Thomas Møskeland ved Det Norske Veritas (DNV), Audun Hauge og Espen Eek ved Norges Geotekniske Institutt (NGI) og Jostein Gundersen ved Norsk Sjøfartsmuseum (NSM). Videre har Bjørn Nygård fra Yarconsult bistått. Rapporten er verifisert av Sam-Arne Nøland, DNV. Økonomisk støtte til arbeidet er gitt ved en bevilgning fra Statens forurensningstilsyn (SFT) hvor Ingrid Aarre har vært kontaktperson. Arbeidet med forurensede sedimenter i Norge er nå kommet over i en tiltaksfase hvor det skal foretas opprydding flere steder. Oppryddingen er nærmest sluttført i Oslo, den pågår fortsatt i Kristiansand og noe arbeid er også utført i bl.a. Trondheim, Sandefjord og Hammerfest. Omfattende opprydding er også planlagt å starte opp i Bergen og Tromsø. Felles for de steder hvor det er eller skal utføres opprydding, er at de ligger i tilknytning til byer og havneområder hvor det også kan finnes kulturminner i sjøen. En opprydding kan medføre konflikter i forhold til ønsket om å beskytte kulturminner på sjøbunnen mot fysisk ødeleggelse eller økt nedbrytning. Derfor er den som skal utføre tiltak i forurensede sedimenter pålagt undersøkelsesplikt med hensyn til automatisk fredete kulturminner og skipsfunn i henhold til kulturminneloven. I arbeidet til denne rapporten har inngått en workshop, intervjuer og faktainnsamling. I tillegg har utenlandske erfaringer blitt undersøkt. Workshopen ble holdt i Bergen den 28. august 2009 med deltakere fra myndigheter som arbeider med kulturminner og forurensede sedimenter så vel som problemeiere og tekniske eksperter. Referat fra workshopen er i vedlegg A i rapporten. 4

5 Hva er forurensede sedimenter? Med forurensede sedimenter menes løsmasser på sjøbunnen som er forurenset av miljøgifter. Slike miljøgifter kan være metaller og organiske miljøgifter som for eksempel PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) og PCB (polyklorerte bifenyler). Høye konsentrasjoner av miljøgifter utgjør en betydelig belastning på enkeltorganismer og økosystemer, og kan dermed skade det biologiske mangfoldet (St. meld. Nr. 12, ). Når det skal gjøres tiltak mot forurensede sedimenter er det to typer av tiltak som dominerer: a) Mudring og deponering (de forurensede sedimentene fjernes) b) Tildekking (de forurensede sedimentene dekkes over med rene masser) Det finnes to hovedtyper av mudringsmetoder, mekanisk mudring og hydraulisk mudring. Mekanisk mudring innebærer en mekanisk fjerning av sedimentene for eksempel ved at de graves bort. Hydraulisk mudring foregår ved at sedimentene suges opp fra bunnen og utstyret fungerer som en slamsuger. En del av det mudringsutstyret som finnes på markedet i dag er basert på en blanding av mekaniske og hydrauliske prinsipper. Eksempelvis kan slikt utstyr brukes når sedimentene er for harde for å kunne fjernes bare ved suging, da brukes en mekanisk del som først løsner sedimentene og siden suges de opp. Sedimentene som er tatt opp vil normalt bli deponert i et godkjent landdeponi eller sjødeponi. Figur 1: Mudringsmetoder. Øverst til venstre: Bakgraver (mekanisk mudring). Øverst til høyre: Pumpe for sugemudring (hydraulisk mudring). Nederst: Kuttersuger (kombinert mekanisk og hydraulisk mudring). 5

6 Tildekking av forurensede sedimenter foregår ved at det fra et rør, skip eller lekter legges et lag med rene masser, for eksempel sand over de forurensede sedimentene. Normalt vil tykkelsen på dekklaget være i størrelsesorden 0,5 m. I den senere tid er det også arbeidet med en variant av dette som kalles tynnsjiktstildekking hvor det bare legges et tynt lag på noen få centimeter med rene masser over de forurensede sedimentene. En slik tildekking tilfredsstiller ikke vanlige krav til tildekkingsdesign, men kan likevel gi en betydelig miljøforbedring til en relativt lav kostnad. Metoden er særlig aktuell dersom det er store sedimentområder som skal dekkes til, både fordi tynntildekking kan gi mindre negativ effekt på bunnfauna og fordi kostnadene er mindre. Figur 2: Tildekking, utlegging av masser (fra venstre til høyre) fra rør, skip og lekter. (Ref. US Environmental Protection Agency ARCS Remediation Guidance Document. EPA 905-B94-003). 6

7 Hva er kulturminner? Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. (Kulturminneloven 2) Kulturminner fra middelalder og bakover i tid (før 1537) er automatisk fredet. Kulturminner i form av skipsfunn eldre enn 100 år, som vrak, last, tilbehør eller annet som har vært om bord, er statens eiendom dersom ikke annen eier er kjent. Statens eiendomsrett gir det samme vernet som automatisk fredning. Ingen har lov til å gjøre inngrep i, ta opp, grave frem, dekke til eller på annen måte skade slike kulturminner. Det skilles mellom to hovedkategorier kulturminner under vann: a) Skipsvrak/båtvrak b) Gjenstandsfunn Skipsvrak/båtvrak kan variere i størrelse fra små fartøyer som robåter, til store skip. Hvor mye som er igjen av selve skroget vil variere ut i fra alder, deponeringsforhold, sedimentoverdekking, saltinnhold i vannet, med mer. Mens de minste fartøyene i realiteten vil være borte dersom skroget er helt brutt ned, vil større fartøyer vanligvis inneholde ballast, last og annet som ikke brytes ned på samme måten. Disse elementene kan således utgjøre de eneste fysiske spor etter skipsvrakene. Slike spor har det samme juridiske vernet som skroghele skipsvrak. Figur 3: Deler av skipsvrak oppdaget ved mudring i Oslo. Til venstre: vrak av småbåt oppdaget ved mudring med bakgraver. Til høyre: vrak av småbåt oppdaget ved mudring med miljøgrabb. Gjenstandsfunn vil typisk være rester av last, tilbehør eller annet som har vært om bord i fartøyer, i tillegg til avfall og gjenstander fra f.eks. middelalderbyene som har blitt kastet i vannet. I de fleste havneområder er gjenstander som er mistet eller kastet over bord fra fartøyer de eneste fysiske sporene etter tidligere tiders sjøfart. I enkelte områder kan også boplasspor fra steinalder befinne seg under vann pga spesielle forhold knyttet til havnivåendringer og landhevingsforløpet siden sist istid. Uavhengig av kulturminnetype vil hovedregelen være at kulturminner i områder med forurensede sedimenter ligger skjult nede i sjøbunnen. Unntak kan være for skipsvrak, men erfaringer fra Oslo tilsier at disse utgjør en liten andel av påviste kulturminner. 7

8 Lover som regulerer tiltak i sjøbunn og kulturminner Lover som regulerer tiltak i sjøbunn og kulturminner i Norge er: Forurensningsloven (F) Kulturminneloven (kml) Plan- og bygningsloven (Pbl) Nedenfor gis et sammendrag av de vesentligste punktene i disse lovene. Sammendraget er i hovedsak et utdrag fra kapittel 8 i SFTs veileder for håndtering av forurensede sedimenter (SFT, 2004). Forurensningsloven De vesentligste punktene i Lov om vern mot forurensninger og om avfall er: Plikt til å unngå forurensning (F 7) Det alminnelige forurensningsforbudet i 7 gjelder også for sedimentforurensning. Både spredning av miljøgifter som allerede ligger på sjøbunen, og nye tilførsler som kan medføre skade og ulempe, omfattes av forbudet. Den ansvarlige for forurensning har tiltaksplikt, det innebærer at den ansvarlige på eget initiativ må motvirke ulovlig forurensning. Den selvstendige handleplikten inntrer når en lokalitet representerer en forurensningsfare. SFT kan gi pålegg om konkrete tiltak dersom den ansvarlige ikke iverksetter selv, noe som ofte er tilfellet i saker om forurensede sedimenter. Den som setter i verk tiltak som fører til at tidligere forurensning blir til økt skade eller ulempe, rammes også av forurensningsforbudet og tiltaksplikten i loven. Det gjelder for eksempel oppvirvling som følge av mudring, dumping og byggeaktiviteter i sjøgrunnen. Tillatelse til forurensende tiltak (F 11) Forurensningsmyndigheten (SFT eller Fylkesmannen) kan gi tillatelse til gjennomføring av tiltak i forurensede sedimenter med hjemmel i 11 og stille nødvendige vilkår etter 16. Når forurensningsmyndigheten avgjør om tillatelse skal gis, skal det legges vekt på forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med de fordeler og ulemper tiltaket for øvrig vil medføre. Miljøtiltak i forurenset sjøbunn vil kunne føre til økt spredning av miljøgifter i en kortere periode av anleggsfasen, men disse ulempene vil normalt oppveies av miljømessige fordeler i et større perspektiv. Hovedformålet med tiltaket er jo nettopp å bedre miljøforholdene. Mudring og dumping i sjø og vassdrag Kapittel 22 i Forurensningsforskriften Mudring og dumping i sjø og vassdrag sier at mudring og dumping er forbudt med mindre det er gitt tillatelse fra fylkesmannen. Forurensningsforskriften er hjemlet i Forurensningsloven. Tillatelse til dumping av muddermasser, løsmasser og stein kan gis etter søknad. Søknaden må gjøre rede for hvilket materiale som skal dumpes og informasjon om bunnforholdene på dumpestedet. Tilsvarende gjelder for mudreoperasjoner. Videre må det gå fram av søknaden hvor muddermassene skal deponeres. De fleste søknader gjelder aktivitet innenfor havne- og farvannslovens virkeområde, dvs i vassdrag, indre farvann og sjøterritoriet. I slike tilfeller er det nødvendig med tillatelse både etter disse bestemmelsene og etter havne- og farvannsloven. Søknad om tillatelse etter havne- og farvannsloven sendes Kystverket. Utfylling/dumping fra land reguleres ikke etter disse bestemmelsene. Slik utfylling/dumping reguleres mest hensiktsmessig etter plan- og bygningsloven. Forurensningsloven kan likevel komme til 8

9 anvendelse for større saker, og/eller der sedimentene på utfyllings-/dumpestedet er forurensede. Kulturminneloven De vesentligste punktene i Lov om kulturminner (kml) er: Undersøkelsesplikt Funn av kulturminner kan forekomme ved arbeid i marine sedimenter. Kml 9 pålegger undersøkelsesplikt med hensyn til automatisk fredete kulturminner og skipsfunn ved planlegging av offentlige og større private tiltak for å avklare mulige konflikter med kulturminner før arbeidet iverksettes. Skipsfunn er etter kml 14 mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting. Skipsfunn omfatter ikke bare det vi vanligvis kaller vrak, men for eksempel også ballasthauger og funnførende lag i havner. Vrak og funnførende lag i havner er dermed undergitt forbud mot oppgraving og andre tiltak som kan skade kulturminnet. Den ansvarlige for gjennomføring av sedimenttiltak må ta kontakt med fylkeskommunen for å få avklart om området har registrerte kulturminner eller om det, eventuelt, må gjøres nærmere undersøkelser. Kulturminnemyndigheten kan stille krav om registrering som et ledd i oppfyllelsen av undersøkelsesplikten, eller stille krav om arkeologisk overvåking av arbeidet. Kostnadene for dette må dekkes av tiltakshaver, jf. kml 10. Når det gjelder tiltak som berører havn og/eller sjøbunn må sjøfartsmuseene inn i saken. Fylkeskommunen samordner saken med sjøfartsmuseet, men tiltakshaver kan også sende saken i kopi til sjøfartsmuseet slik at saksgangen går raskt. Forvaltningsansvaret for skipsfunn og registrering av kulturminner under vann er plassert hos sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen, vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø museum. Meldeplikt Påtreffes automatisk fredete kulturminner eller skipsfunn under arbeidet skal arbeidet stanses i den utstrekning det berører funnet, og kulturminnemyndigheten skal varsles snarest mulig, jf. kml 8 annet ledd og 14 tredje ledd. Dispensasjon fra kulturminneloven ved konflikt med kulturminner En eventuell søknad om tillatelse til inngrep i et automatisk fredet kulturminne eller skipsfunn stiles til Riksantikvaren, Kulturminneavdelingen, Postboks 8196 Dep., 0034 Oslo, men sendes rette fylkeskommune og sjøfartsmuseum. Fylkeskommunen/museet gir sin faglige vurdering og tilråding til Riksantikvaren, som avgjør søknaden. En eventuell dispensasjon kan omfatte vilkår om granskning av kulturminner. En slik granskning må betales av tiltakshaver, jf. kml 10. Undersøkelser, utgravninger, dokumentering m.m. utføres iht. forskrift om faglig ansvarsfordeling mv etter kulturminneloven. 9

10 Plan- og bygningsloven Plan- og bygningsloven (Pbl) er den generelle arealdisponeringsloven i Norge med virkeområde i sjø ut til grunnlinjene, som er den rette linje som kan trekkes mellom de ytterste holmer og skjær. Loven gjelder fremtidig arealbruk, herunder planlegging av sjøarealer og tillatelse til byggetiltak mv. Pbl 23 bestemmer at det skal utarbeides reguleringsplan for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og anleggsarbeider, og for øvrig dersom det er bestemt i kommuneplanens arealdel. Reguleringsformål og bestemmelser kan tilpasses sjøområdene og brukes etter sitt innhold. I reguleringsplan kan det fastsettes bestemmelser av betydning for tiltak i sedimenter, for eksempel forbud mot oppankring, etablering av farleder for skip for å hindre spredning når tiltak er gjennomført, mv. Videre kan det i reguleringsplan fastsettes reguleringsbestemmelser for områder hvor kulturminner skal vernes (Pbl 23). 10

11 POTENSIELLE KONFLIKTER MELLOM TILTAK I FORURENSEDE SEDIMENTER OG KULTURMINNER Inngrep i forurensede sedimenter kan skade kulturminner, både automatisk fredete og skipsfunn eldre enn 100 år. Det finnes en rekke potensielle konflikter ved tiltak i forurensede sedimenter hvor det finnes kulturminner på sjøbunnen. Ulike former for mudringstiltak kan føre til direkte fysiske og ødeleggende skader på kulturminner. Mudringstiltak kan også føre til indirekte skader ved eksponering av kulturminner som ligger beskyttet nede i sedimenter. Eksponering kan føre til at nedbrytingsprosesser settes i gang eller akselererer og at kulturminner er mer utsatt for ytre påvirkninger. Slike naturlige nedbrytingsprosesser kan blant annet være biologiske i form av angrep fra bakterier, pælemark og andre organismer; kjemiske i form av korrosjon; eller mekaniske i form av erosjon. Figur 4: Deler av skipsvrak eksponert ved mudring. Alger og andre organsimer bidrar til akselerert nedbryting av tidligere beskyttede deler. Foto: NSM. Tildekkingstiltak kan medføre skader på kulturminner i form av økt belastning på sårbare kulturminner (deformasjonsskader). Tildekking kan også føre til at kulturminner ikke lenger kan gjenfinnes, og således gå tapt. I tillegg kan tildekking medføre forringet opplevelsesverdi for kulturminner i form av dykkermål. På den annen side kan tildekking også ha en positiv effekt på enkelte kulturminner, ved å stanse eller bremse nedbrytende prosesser som følge av opprinnelig eksponering for slike. I Tabell 1 er noen av de mest typiske konfliktene mellom opprydding av forurenset sjøbunn og beskyttelse av kulturminner oppsummert. 11

12 Tabell 1: Eksempler på konflikter mellom opprydding av forurenset sjøbunn og beskyttelse av kulturminner. Opprydding opp forurenset sjøbunn Beskyttelse av kulturminner Miljørisikovurderinger viser at forurenset Sedimenter med kulturminner bør ligge uforstyrret. sediment bør fjernes. Forurenset sjøbunn tildekkes med rene Tildekking kan være uønsket fordi gjenfinning av masser som gir tilstrekkelig beskyttelse mot utlekking av miljøgifter, gravende dyr og erosjon. kulturminner kan bli vanskeligere og tildekking med stor mektighet kan innebære en risiko knyttet til økt fysisk belastning på kulturminnet. Forurenset sjøbunn mudres for å fjerne miljøgifter. Mudring kan skade kulturminner. Figur 5: Muddermasser og kulturminner. Fra mudring i Oslo havn. Foto: NSM En typisk konflikt er utbyggingsprosjekter som inkluderer sjøarbeider i områder hvor det finnes kulturminner. Utbygger har i mange tilfeller dårlig tid og da øker presset på at undersøkelser av kulturminner skal gjøres på meget kort tid slik at sjøarbeidene kan komme i gang raskt. Slike konflikter kan i mange tilfeller unngås ved at det på et tidlig stadium planlegges for undersøkelser av kulturminner, gjerne koordinert med miljøundersøkelser og geotekniske undersøkelser. 12

13 ERFARINGER MED TILTAK I FORURENSEDE SEDIMENTER OG KULTURMINNER Norge (Oslo) Kartlegging av kulturminner før tiltak Generelt viser alle erfaringer fra Oslo at kartlegging av kulturminner før tiltak i sedimenter er vanskelig. Erfaringene viser også at kartleggingen av kulturminner før tiltak var mangelfulle og til tross for vanskelighetene derfor burde vært prioritert høyere. Kartleggingen burde både ha omfattet områder hvor det tidligere var gjennomført tiltak, og direkte søk etter ikke kjente kulturminner. Det viste seg at en rekke områder tidligere hadde blitt utdypet i et slikt omfang at alle eventuelle kulturminner allerede var fjernet. Informasjon om dette finnes ikke hos kulturminneforvaltningen, men det kan finnes hos ulike havnemyndigheter. De aller fleste kulturminner i områder med mye bunnsedimenter er ikke synlige over sjøbunnen. Under 10 % av båt- og skipsvrak som ble påtruffet ved mudringsarbeidene i Oslo ble oppdaget ved kartlegging av bunnoverflaten. Ved kartlegging med ekkolodd ble det også avslørt at kulturminner som var synlige over bunnoverflaten ble filtrert bort ved prosessering av data, og dermed ikke oppdaget. Det var også svært vanskelig å skille mellom kulturminner og andre fremmedelementer nede i bunnsedimentene ved kartlegging med bunnpenetrerende utstyr. Videre viser erfaringene fra Oslo at det kun var større kulturminner i form av båt- eller skipsvrak som ville vært mulig å oppdage uten prøvegravinger i bunnsedimentene. Håndtering av kulturminner undervegs Erfaringer fra tiltakene i Oslo viser at alle kulturminner som ble oppdaget undervegs i arbeidet ble sterkt skadet. Sedimenter som ble gravd opp var i utgangspunktet vanskelig tilgjengelig for arkeologer, og kun ved bruk av rist over lasterom i lektere eller båt var det mulig å oppdage annet enn svært store og sammenhengende konstruksjoner fra båt- eller skipsvrak. Bruk av rist bidro til at det var noe enklere å oppdage kulturminner, men samtidig må det erkjennes at 99 % av alle kulturminner som ble oppdaget på denne måten var sterkt skadet eller ødelagt. Metoden bør derfor ikke brukes til annet enn å gjøre det enklere å oppdage kulturminner. All videre graving må skje med arkeologiske metoder. Oppsamling av deler fra båt- eller skipsvrak som er mudret opp på rist er ikke en akseptabel håndtering av kulturminner. Figur 6: Oppsamling av ting som er mudret på rist i Oslo havn. Foto: NSM 13

14 Erfaringene viser også at en stor andel kulturminner forsvinner gjennom rista, eller over kanten på denne, og dermed går tapt. Sedimentene som ble mudret opp var av så ulik beskaffenhet at en reell sålding (sortering) av massene ikke var mulig med de metodene som ble valgt. Det var også klart at selv om mesteparten av større kulturminner i form av deler fra båt- eller skipsvrak ble oppdaget på rista, ble sannsynligvis bare en svært liten andel av gjenstander og løsfunn oppdaget. Erfaringene fra tiltakene i Oslo viser også at det var vanskelig for operatør av mudderapparat å oppdage kulturminner som ble mudret opp, til tross for bruk av rist. En av årsakene kan være den fysiske avstanden til massene når disse kommer opp. Et annet viktig moment er at det kan være veldig vanskelig å skille mellom hva som er reelle vernede eller fredete kulturminner, og hva som er andre objekter. Volum og tempo var såpass stort ved arbeidene, at selv fagutdannede arkeologer hadde problemer med å skille mellom hva som var og hva som ikke var kulturminner undervegs i mudringsarbeidene. Varslingsrutiner ved funn av kulturminner uten arkeologer til stede fungerte ikke tilfredsstillende ved arbeidene i Oslo. Ved flere anledninger ble kulturminner gravd opp uten av kulturminnemyndighetene ble varslet eller arbeidet stanset. Arkeologiske undersøkelser av kulturminner som ble oppdaget undervegs viste seg vanskelig å gjennomføre ved arbeidene i Oslo. Ved forsøk på avgrensing av oppdagete båt- og skipsvrak i bunnsedimentene bidro en rekke faktorer til at dette var komplisert. Siktforholdene under vann i et område hvor det nylig var blitt mudret var svært dårlige. Flytting av mudringsoperasjonen bidro i enkelte tilfeller til å bedre dette, men det kunne være nødvendig å flytte flere hundre meter, og stanse mudringsoperasjonen i flere dager før siktforholdene forbedret seg. Kulturminner som ble oppdaget lå også ofte dypt nede i bunnsedimentene, og bløte og løse sedimenter raste ned og dekket til alt som opprinnelig var eksponert ved mudringen. Omfattende dykkeundersøkelser med sonding og prøvegraving ville være nødvendig hvis utstrekning av påtrufne kulturminner skulle avgrenses skikkelig. Flytting av mudringsoperasjonen for å grave seg nærmere fra flere kanter for å avgrense, viste seg å være svært ødeleggende og skadelig for kulturminnet ved flere anledninger. Ved tiltakene i Oslo var det ønskelig at kulturminner i form av gjenstander og løsfunn skulle tas vare på og håndteres undervegs. Båt- eller skipsvrak derimot skulle bli liggende hvis dette lot seg gjøre, for å unngå kostnadene ved arkeologiske undersøkelser av disse. Erfaringene viser at man ikke hadde tatt nok hensyn til hva som ville skje med de kulturminner som ble liggende igjen på sjøbunnen. Mudringen som førte til oppdagelsen av disse bidro også til eksponering og dermed økt nedbryting av disse. Der kulturminner ble liggende igjen i områder som ellers var ryddet for forurensete sedimenter, vil sedimentene som kulturminnene ligger i føre til en spredning av forurensing til de ryddete områdene. Ved enkelte anledninger ble også båt- eller skipsvrak såpass deformert og flyttet på ved mudringen, at de i realiteten medførte et nytt hinder for bruk av havneområdene hvor de ble funnet. Til tross for en intensjon om å bevare kulturminnet best ved å la det ligge på sjøbunnen, medførte tiltakene med andre ord at de på sikt ville skades som følge av mudringen, og i enkelte tilfeller også nye ulemper for tredjepart (brukere av området). 14

15 Figur 7: Deler av et skipsvrak er flyttet på og stikker opp over sjøbunnen etter mudring, og er til hinder for bruk av området som småbåthavn. Foto: NSM. Andre land Andre land har lignende erfaringer som Norge. Et typisk eksempel er opprydding i forurensede sedimenter ved mudring hvor man under mudringen skader kulturminner. Eksempelvis ble nylig deler av et fort som lå under vann langs stranden i Hudson river, NY, USA skadet under mudring hvor PCB-forurensede sedimenter ble fjernet, ref: For å unngå dette er det et økende antall tiltak i forurensede sedimenter i områder med kulturminner som har vilkår om at det skal foretas undersøkelser av kulturminner på sjøbunnen før tiltak (mudring) starter. Videre har mange også krav om at masser som tas opp skal inspiseres med henblikk på funn av kulturminner. Maltakonvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv For vern av kulturminner i Europa har Maltakonvensjonen Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv stor betydning, ref. Konvensjonen ble etablert etter initiativ fra Europarådet og ble vedtatt i 1992 og trådte i kraft i Konvensjonen har bred tilslutning, 39 europeiske land har tilsluttet seg konvensjonen, deriblant Norge. Formålet med konvensjonen er å verne den arkeologiske kulturarv som en kilde for den felles europeiske historie og identitet og som et redskap for historiske og vitenskapelige undersøkelser. Alle rester og gjenstander og alle andre spor etter menneskeheten fra tidligere epoker enten de befinner seg på land eller under vann anses som elementer i den arkeologiske kulturarv når: 15

16 1. bevaring og undersøkelse av dem bidrar til å følge menneskets historie og dets forhold til naturmiljøet; 2. funn, utgravning eller andre forskningsmetoder utgjør hovedkildene til vår viten om mennesket og dets miljø; og 3. de befinner seg innenfor medlemslandenes territorier. For å oppfylle konvensjonens formål skal medlemslandene registrere arkeologiske funnsteder og fortidsminner, sikre muligheter for å frede eller kjøpe opp områder av særlig arkeologisk betydning og innføre plikt til å melde arkeologiske funn til offentlige myndigheter. Landene skal ta hensyn til de arkeologiske verdiene i forbindelse med den fysiske planleggingen og ved bygge- og anleggsarbeid. Landene forplikter seg i utgangspunktet til å bevare arkeologiarven in situ (på sitt opprinnelige sted). Dersom det ikke er mulig, skal det etableres hensiktsmessige oppbevaringssteder. Der utgravinger tillates, skal det stilles krav om at de gjennomføres på en forsvarlig måte av faglig personell, slik at kulturminneverdiene ikke ødelegges. Landene er også forpliktet til å stoppe ulovlige utgravninger og til å samarbeide på tvers av grenser for å forhindre ulovlig utførsel av arkeologiske gjenstander. Myndighetene skal også ha mulighet til å gi økonomisk støtte for å bevare arkeologiske verdier. UNESCOs konvensjon om beskyttelse av den undersjøiske kulturarv En sentral internasjonal konvensjon for undersjøiske kulturminner er UNESCOS konvensjon fra 2001 Convention on the Protection of the Underwater Cultural Heritage, ref.: Konvensjonen gjelder for alle kulturminner som har ligget helt eller delvis minst 100 år under vann, unntatt rørledninger, kabler og andre installasjoner som fremdeles er i bruk. Ifølge konvensjonen har hvert land eksklusiv rett til å regulere og autorisere all aktivitet vedrørende den undersjøiske kulturarv i territorialfarvannet. Fra grunnlinjen ut til 24 nautiske mil kan stater regulere aktivitet i henhold til Havrettskonvensjonen art Denne kontrollerer håndtering av og handel med gjenstander av arkeologisk og historisk art funnet til sjøs. Ut til 200 nautiske mil skal statene eller kapteinen på skip rapportere funn av undersjøiske kulturminner på egen sokkel. På andres sokkel skal det rapporteres til vedkommende land eller UNESCO. De land som har ratifisert konvensjonen skal beskytte sine kulturminner under vann og samarbeide om å beskytte kulturminner under vann med andre som har ratifisert konvensjonen. Vern in situ (der de ligger) skal være den første opsjonen for kulturminner som ligger under vann. Hvert land som har ratifisert konvensjonen skal bruke de best tilgjengelige virkemidler for å unngå skader på kulturminner fra aktiviteter under vann. Den mest praktiske delen av konvensjonen er Annex 1 hvor det er regler for dokumentasjon og undersøkelser som kreves hvis man planlegger aktiviteter som påvirker et kulturminne under vann. Det kreves bl.a. en beskrivelse av: hensikten med prosjektet metode og teknologi som skal brukes hvordan miljøet skal beskyttes 16

17 hvordan kulturminnene beskyttes under aktiviteten plan for avbøtende tiltak tidsplan helse, miljø og sikkerhet rapportering Konvensjonen trådte i kraft i januar 2009, da var den ratifisert av 23 land. Konvensjonen er ikke vedtatt av flere viktige sjøfartsland (deriblant Norge) og heller ikke av nesten hele EU. Årsaken til at Norge ikke har vedtatt konvensjonen er forholdet til Havrettskonvensjonen samt jurisdiksjonsspørsmålet utenfor territorialfarvannet. De fleste land, inkludert Norge, har imidlertid tid sagt at de vil følge prinsippene for behandling av marine kulturminner som er nedfelt i konvensjonens Annex 1, uavhengig om de er enig i konvensjonsteksten eller ikke (Havforskningsinstituttet og Polarforskningsinstituttet, 2002). 17

18 Planlegging og utførelse av tiltak i forurensede sedimenter hvor det er kulturminner Før alle tiltak eller inngrep i sjøbunnen skal tiltakshaver avklare forholdet til kulturminner under vann (jf Kulturminneloven). Dette gjelder både ved fjerning av sedimenter, og ved tildekking av sedimenter. Avklaringen gjøres ved at saken oversendes ansvarlig forvaltningsmuseum for kulturminner under vann, som skal avgjøre om det skal gjennomføres en registrering eller annet før tiltak eventuelt kan gjennomføres. Dette bør gjøres så tidlig som mulig i planleggingsfasen for å gjøre det mulig å finne de mest (kostnads)effektive løsningene. I de fleste tilfeller kreves det undersøkelser for å avklare om det finnes kulturminner på sjøbunnen som kan bli skadet av de planlagte tiltakene, enten dette gjelder fjerning eller tildekking av sedimenter. Kostnadene ved slike undersøkelser må i henhold til kulturminnelovens 10 bæres av tiltakshaver. Undersøkelser/registreringer av kulturminner i tiltaksområder bør gjøres på et så tidlig stadium som mulig i prosjektfasen. Resultatene fra slike undersøkelser vil kunne gi føringer for eventuelle metoder og utstyr for fjerning av forurenset sediment, og for metode, mektighet på tildekkingen og type tildekkinger som kan tillates. Generelt om søk etter kulturminner i områder med forurenset sediment Områder med forurensede sedimenter er ofte løsere/bløtere enn annen sjøbunn. Registrering ved hjelp av dykking i slike områder fører til svært dårlig sikt på grunn av sterk oppvirvling når dykkeren berører sjøbunnen. Ordinær registrering/søk etter kulturminner under vann ved svømmedykking er derfor mer komplisert enn vanlig ved løs og bløt bunn. Kulturminner i områder med forurenset sediment vil i all hovedsak befinne seg nede i sjøbunnen, og ikke være synlig på bunnoverflaten. Dykkingen bør derfor også omfatte graving av prøvesjakter, sondering eller annen prøvetaking. Løse og bløte sedimenter er imidlertid også vanskelig å grave i, både manuelt og med utstyr som vannejektor eller slamsuger og det kan også medføre skade på utstyr og personell. Både oppvirvlingen og den reduserte sikten, i kombinasjon med hyppigere nedrasing, gjør graving i løse sedimenter tidkrevende og komplisert. Videre vil oppvirvling av meget sterkt forurenset sjøbunn kunne føre til helseskade og ubehag ved berøring og/eller svelging. Bruk av fjernstyrt hydroakustisk utstyr som ser ned i sjøbunnen eller ikke involverer dykkere vil derfor ofte være den mest effektive metoden i en innledende fase. Eventuelle funn må uansett verifiseres med dykkere. Søk etter kulturminner som kan være synlige over sjøbunnen Svømmedykking Selv om de aller fleste kulturminner i områder med forurenset sediment vil befinne seg nede i sjøbunnen, vil det enkelte kulturminner også være synlige over denne. Svømmedykking med visuell inspeksjon av sjøbunnen er den vanligste søkemetoden etter kulturminner under vann. Som nevnt ovenfor er imidlertid sedimentene ofte såpass løse at all sikt forsvinner ved 18

19 berøring eller graving, og dermed umuliggjør effektiv registrering. Siden tiltak i forurensede sedimenter ofte skjer i tilknytning til indre havnebasseng, er også den generelle sikten under vann ofte et problem. Kloakk eller avfall på sjøbunnen kan også utgjøre en reell helserisiko for den som dykker, eller medføre skade på utstyr. Hvis de forurensede sedimentene ikke er meget sterkt forurenset (nivåer opp mot farlig avfall) vil de normalt ikke utgjøre en helserisiko for dykkeren. Figur 8: Svømmedykking ved skipsvrak. Foto: Phil Church, Associated Press. Fjernstyrte systemer ROV (fjernstyrt ubemannet miniubåt) kan supplere tradisjonell dykking. En visuell (video) inspeksjon med ROV kan være spesielt effektivt i områder med dårlig sikt, i tilfeller med svært store områder, eller i områder som ligger såpass dypt at det ligger tidsbegrensinger for ordinær svømmedykking. Det finnes imidlertid ingen faste regler eller kriterier for når ROV vil være å foretrekke fremfor ordinær dykking, og resultatene vil være avhengig av hvor tett søkemønster man velger å legge opp. Både dykking og ROV vil kun registrere kulturminner som er synlige over/på sjøbunnen, og som ligger innenfor det området som til enhver tid er synlig for øyet. Ved svært dårlig sikt, eller over svært store områder bør derfor mer objektive metoder benyttes. Sidesøkende sonar vil registrere høydeforskjeller på bunnoverflaten, både naturlige (som f.eks. stein eller fjell) og unaturlige (skipsvrak, skrot med mer). Spesielt montert på en ROV kan en sonar oppdage svært små anomalier over sjøbunnen som kan være vanskelig å oppdage visuelt eller ved dårlig sikt. 19

20 Figur 9: Sonar med påmontert enkeltstråle ekkolodd på toppen (rød farge). Foto fra NGU (2008). Ekkolodd/multistråle ekkolodd kan gi svært god og nøyaktig kartlegging av sjøbunnen, avhengig av innstillinger og oppsett. Utstyret kan brukes til å registrere/søke etter båt- og skipsvrak som stikker opp over sjøbunnen. Det er imidlertid avgjørende at utstyret som brukes ikke automatisk filtrerer bort støy eller andre ting som registreres. Det er dessverre et kjent problem at automatiske (eller manuelle) filtre har fjernet signaler fra skipsvrak på sjøbunnen fordi de oppfattes som unaturlige. Figur 10: Venstre: Prinsipp for kartlegging med ekkolodd. Høyre: Eksempel på resultat fra kartlegging med ekkolodd. I den røde sirkelen er det et skipsvrak. Søk etter kulturminner som ikke er synlige på/over sjøbunnen (skips-/båtvrak og gjenstandsfunn) De fleste kulturminner i et område med forurensete sedimenter vil befinne seg nede i sjøbunnen og ikke være synlige på bunnoverflaten. 20

21 Søk etter kulturminner nede i sjøbunnen kan gjøres på flere måter. Hvilken metode som er best egnet må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Vurderinger må gjøres på bakgrunn av blant annet kjent kunnskap om kulturminner, historiske kilder/sannsynlighet for kulturminner, sjøbunnsforhold, sedimentdybde, vanndybde, trafikk i området med mer (listen er ikke komplett). Figur 11: Vrak av småbåt delt i to av muddergrabb. Selve båten lå mer enn en meter under sjøbunnen, og var ikke synlig på overflaten før oppstart av arbeidene. Foto: NSM. Tradisjonelle søkesjakter kan graves av dykkere, enten manuelt eller ved hjelp av vannejektor eller slamsuger. Metoden kan være egnet dersom området det gjelder er relativt lite, sedimentoverdekkingen (forurenset sediment) er liten, man primært søker etter gjenstandsfunn, der vanndybden er passende eller der helserisikoen ved dykking ikke er for stor. Metoden er imidlertid sårbar for store sedimenttykkelser, relativ lav forventet funnfrekvens, dårlig sikt, løse sedimenter (ras) og spredning av forurensing. Sonding kan også utføres av dykkere, enten med enkle faste sondestenger, eller med spylesonding. Metoden vil primært kunne fange opp større sammenhengende konstruksjoner (som skipsvrak) og er ikke egnet for søk etter gjenstandsfunn. Metoden er sårbar for nedsatt sikt ved kontakt med løse sedimenter. Grabbprøver (eller andre sedimentprøver) kan tas for søk etter gjenstandsfunn. Størrelse på grabb eller sedimenttaker vil variere i forhold til forventet tetthet av kulturminner. Metoden kan være god for søk etter gjenstandsfunn i områder med relativ stor tetthet av slike, men er lite egnet for søk etter skipsvrak. Metoden kan forårsake spredning av forurenset sediment, og den kan være skadelig for eventuelle kulturminner. 21

22 Bunnpenetrerende ekkolodd kan se ned i sjøbunnen og skille ut fremmedelementer som f.eks. skipsvrak, last eller ballast. Pr i dag er det svært få ekkolodd som kan brukes til å undersøke de øverste desimeterne eller meterne av sjøbunnen. Metoden kan også forårsake gassutvikling i sjøbunnen, og kunne for eksempel ikke brukes i de delene av Bjørvika i Oslo som inneholdt mye organisk materiale. Metoden er heller ikke egnet til å skille mellom kulturminner og andre fremmedelementer i sjøbunnen (eksempelvis skrot). Metoden kan heller ikke brukes til å søke etter gjenstandsfunn i sjøbunnen. Søking med bakgraver: En bakgraver er i prinsippet en redskapsbærer som kan utstyres for forskjellige typer oppgaver. Ved å montere noe som ligner en steingaffel (steinsvans) i stedet for maskinens skuffe (se Figur 12), kan større kulturminner hentes opp uten å berøre gjenstandsfunn i særlig grad. Figur 12: Bildene viser en steinsvans fra Tegle Redskapsfabrikk hvor antall tenner kan endres avhengig av størrelsen på de gjenstander som skal tas opp. Foto: En lignende løsning som på Figur 12 som er konstruert for bruk på en bakgraver, kan være et alternativ på steder hvor det uansett skal mudres. Metoden vil skade kulturminner i mindre grad enn bruk av grabb eller bakgraver med skuff, da større deler av kulturminnet vil tas opp under ett. En variant av denne løsningen benyttes i Venezia for fjerning av skrot i kanalene før sugemudring. Forskjellige mudringsteknologiers påvirkning på kulturminner Forskjellige mudringsmetoder har ulik påvirkning på kulturminner i forurensede sedimenter. Dersom man på forhånd har kartlagt området som skal mudres så nøyaktig at det er svært lite potensial for funn av kulturminner undervegs i mudringsarbeidet, vil man være friere i valg av mudringsmetode. Dersom man også etter kartlegging, eller ved utilstrekkelig kartlegging, anser at det er sannsynlig at man vil påtreffe kulturminner undervegs i arbeidet, vil dette påvirke mudringsmetode. I slike områder må man velge utstyr og metoder som tar størst mulig hensyn til kulturminner. Normalt sett vil dette innebære bruk av mudrings/graveutstyr som gjør det mulig å ha en god oversikt over hva som graves opp. Lukkede systemer kan ikke brukes. Systemer hvor massene kvernes opp, eller forsvinner ut av syne etter oppgraving kan heller ikke brukes. Generelt er det slik at det i dag ikke finnes mudringsmetoder for forurenset sjøbunn som samtidig gir (god) beskyttelse av kulturminner. 22

23 Figur 13: Mudring rett i åpen lekter gjør det vanskelig å holde god oversikt over eventuelle kulturminner i de forurensete sedimentene. De vanligste mudringsmetoder i dag er: Hydraulisk mudring (stasjonært sugeutstyr). Løse masser pumpes opp med vann som transportmedium. Større kulturminner vil bli liggende igjen på sjøbunnen, med fare for skader på grunn av mekanisk belastninger fra sugeutstyret. Mindre gjenstander vil pumpes opp, men bare solide kulturminner vil overleve behandlingen de blir utsatt for i pumpen. Skjøre gjenstander vil bli mer eller mindre totalt ødelagt. En mulighet for å begrense dette er å beskytte sugemunnstykket med en rist, ulempen er at det gir mange stopp i mudringen. Mekanisk/hydraulisk mudring (kuttersuger, auger og sugefartøy som pumper opp masse under seilas). Her vil kulturminnene bli utsatt for ødeleggelse ved bunnen på grunn av mekanisk påvirkning fra kutterhode, augerskrue og slepehodet (draghead) på et sugefartøy. For øvrig gjelder de samme problemstillinger som ved ren suging. Mekanisk mudring (bakgraver, vaieroperert grabb eller hydraulisk operert grabb). Mekanisk mudring vil ødelegge båtvrak men er relativt skånsom når det gjelder mindre gjenstander. Solide gjenstander som ankere og annet i metall vil bli tatt opp relativt uskadet. Det kreves imidlertid rutiner for å kontrollere massene som tas opp for å skille ut kulturminner fra forurensede sedimenter og skrot. For å mest mulig redusere mudringens påvirkning på kulturminner bør entreprenøren ha tilgang til flere typer mudringsutstyr om bord slik at en raskt kan tilpasse seg forskjellig typer forhold. De fleste plattformer for maskinell mudring har støttebein, spuds, som senkes ned i sedimentene for å holde utstyret på plass og i balanse. I områder med stor tetthet av kulturminner i sedimentene bør ikke spuds brukes fordi disse kan skade eller ødelegge kulturminner. Man må da bruke alternative metoder for stabilisering av mudringsplattformen. 23

24 Figur 14: Mudringsplattform med nedsenkbare spuds. Foto: Bjørn Nygård. Som ekstra hjelp kan mudringsutstyret ha påmontert kamera med lys slik at operatøren bedre kan se hva som foregår på sjøbunnen. Det kan også være aktuelt å bruke ROV for å følge opp mudringen i kritiske områder. En mulighet er også at en bruker en dykker som følger med på mudringen på sjøbunnen, dette innebærer imidlertid en ekstra risiko med henblikk på HMS, og på grunn av oppvirvling kan det være begrenset sikt. Påvirkning av tildekking på kulturminner Tildekking av forurenset sediment har et annet skadepotensial enn mudring av slike. Forholdet mellom tykkelsen på selve tildekkingen og de forurensede sedimentene over eventuelle kulturminner er her avgjørende. Det samme gjelder metoden tildekkingen utføres på, og hva slags medier som brukes. Kulturminneloven slår fast at tildekking av kulturminner er forbudt, selv om tildekkingen ikke nødvendigvis skader selve kulturminnet. Før tildekking må derfor forholdet til kulturminner avklares. For at eventuell tildekking skal godkjennes, må kulturminnemyndighetene få en oversikt over omfanget av kulturminner som blir direkte eller indirekte berørt. En slik oversikt kan typisk omfatte kartlegging, prøvetaking, arkeologisk undersøkelse av et representativt utvalg med mer (listen er ikke komplett). Tildekking av sjøbunnen (ikke tynnsjikt) betyr redusert tilgang på oksygen og redusert aktivitet av bunnlevende organismer i sedimentet (de holder seg i tildekkingslaget i stedet). Tildekking kan derfor være positivt og kan beskytte kulturminner på sjøbunnen mot videre nedbrytning. Utfordringer ved tildekking av kulturminner er: Gjenstander kan bli vanskeligere å finne på grunn av at det kommer tildekkingsmasser over. - Denne problematikken kan løses ved at det i forkant av tildekkingen foretas en ROV kartlegging. Denne kartleggingen kan vise de synlige kulturminnene på sjøbunnen som vil bli skjult ved tildekking. Disse kulturminnene bør koordinatfestes ved ROV kartleggingen. 24

25 Gjenstander kan ødelegges pga. setninger og utglidninger i sedimentet som følge av tildekking. - Imidlertid er det relativt beskjedne laster som påføres, selv ved isolasjonstildekking med 50 cm. Setninger som følge av tildekking vil i de fleste tilfeller være beskjedne og det er viktig å vurdere om det er reell risiko for skade på kulturminner. Utglidning av forurenset sediment i skråninger er uønsket både i forhold til ønske om å beskytte kulturminner og miljøkrav. Risiko for utglidning må derfor vurderes spesielt ved tildekking. For svært sårbare kulturminner som ikke forventes å tåle noen form for tildekking, bør det vurderes om tildekking skal unngås nær disse, eller om de kan graves ut, eller om de må anses som tapt. Hva gjør vi ved funn av kulturminner i forbindelse med mudring/tildekking? Innimellom påtreffes kulturminner under tiltaksarbeider, til tross for en forhåndskartlegging. En av årsakene til dette er at det er vanskelig å finne kulturminner som ligger et stykke ned i sedimentene ved en kartlegging. For å kunne håndtere dette på beste måte og for å unngå unødvendige forsinkelser for entreprenør og tiltakshaver bør det før oppstart av mudring/tildekking etableres klare og sikre varslingsrutiner i tilfelle funn av kulturminner. Kulturminner som påtreffes underveis i arbeidet bør bli håndtert slik: 1. Stans i arbeidet ved mistanke om funn av kulturminne. Kulturminnelovens 8 annet ledd sier: Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne på en måte som nevnt i 3 første ledd, skal melding etter første ledd sendes med det samme og arbeidet stanses i den utstrekning det kan berøre kulturminnet. 2. Marinarkeolog varsles for å vurdere funnet. Kulturminnelovens 14 tredje ledd sier: Finner av ting som nevnt i første ledd [skipsfunn] plikter å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her. 3. Marinarkeolog beslutter hva som skal gjøre med funnet 4. Tiltak iverksettes av marinarkeolog, for eksempel en nødgraving hvor funnet graves frem og tas opp eller en tildekking av funnet. 5. Arbeidene kan starte opp igjen. Ved langvarig stopp bør det overveies å starte opp arbeidene på et annet sted i mellomtiden. 25

26 Figur 15: Øverst: funn av skipsdeler fra vrak ved mudring. Nederst: funn av stokkanker ved mudring. Foto: NSM. Kulturminneloven slår med andre ord klart fast at man både er pliktig til å stoppe arbeidene som kan skade kulturminner, og melde i fra til rette myndighet. 26

27 Forvaltningen av kulturminner under vann er tillagt fem ulike forvaltningsmuseer rundt om i landet: Norsk Sjøfartsmuseum: Fra Svenskegrensen i øst, til grense mot Rogaland i vest. Fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust Agder og Vest Agder. Stavanger Sjøfartsmuseum: Rogaland fylke. Bergen Sjøfartsmuseum: Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, nord til grense Vestnes kommune. NTNU Vitenskapsmuseet: Romsdalen og Nordmøre fra og med Vestnes kommune i sør, Sør Trøndelag, Nord Trøndelag og Nordland til og med Rana kommune i nord. Tromsø Museum: Nordland fra grense mot Rana kommune i sør, Troms og Finnmark fylker. Figur 16: Forvaltningsmuseer for kulturminner under vann i Norge Varslingsrutinene må som et minimum inneholde kontaktinformasjon til rette forvaltningsmuseum, samt rutiner for stans i arbeidet i den grad det kan skade kulturminnet. I tillegg bør det til enhver tid finnes et alternativt område for fortsatt mudring, f.eks. ved å flytte utstyret en viss avstand fra funnsted. 27

28 Det er ikke mulig å sette en fast grense for hvor langt unna en må være fra kulturminnet for å være sikker på å unngå skade som følge av et sedimenttiltak (mudring/tildekking). Avstanden må tilpasses hvert enkelt kulturminne og de aktuelle bunnforhold. Noen ganger er 50 m mer enn nok, i enkelte situasjoner kan det være greit å fortsette graving så nært som 5 meter unna, mens i andre situasjoner må man kanskje flytte 200 meter for å unngå skade. Dette er avhengig om det er et helt vrak, eller om det for eksempel er funnførende lag i havner (som det kan være vanskelig å avgrense uten nøyaktige undersøkelser). Det vil være kulturminnevernet som avgjør hvor langt unna man må være i hvert enkelt tilfelle, ikke tiltakshaver. Det vil si at tiltakshaver først varsler ansvarlig forvaltningsmuseum (fortrinnsvis over telefon) og så vil forvaltningsmuseet gi beskjed til tiltakshaver om hvor langt unna arbeidene minst må være for å eventuelt få fortsette med tiltaket. Figur 17: Båtdeler og ankere funnet ved mudring. Arbeidet på stedet ble stanset, og forvaltningsmuseum varslet. Etter kort tid kunne arbeider fortsette i nærområdet etter flytting av mudringsutstyr. Foto: NSM. Håndtering av søppel og skrot Søppel, skrot og organiske materialer (trepeler, flis etc.) som tas opp sammen med de forurensede sedimentene, må skilles ut og behandles i henhold til godkjent avfallsplan. Ved funn av sprengstoff, ammunisjon og eksplosive gjenstander stoppes arbeidet og rette myndighet varsles for å ta hånd om problemet, enten ved uskadeliggjøring på stedet eller ved fjerning. Finner man hot spots eller beholdere med giftstoffer, vil videre forholdsregler være avhengig av i hvilken grad deponiet har godkjennelse for mottak av giftige stoffer. Ved bruk av strandkantdeponi, deponi i sjøen innenfor anleggsområdet eller sjødeponi, kan kun masser deponeres som det er gitt tillatelse til, øvrige masser må skilles ut og leveres til godkjent mottak. 28

29 Referanser Havforskningsinstituttet og Polarforskningsinstituttet, Fisken og havet, nummer 6. Miljø og ressursbeskrivelse av området Lofoten - Barentshavet, Kapitttel 13 Marine kulturminner. Miljøverndepartementet, Stortingsmelding nr. 12, Rent og rikt hav. NGU, Volume of disposed sediments in the deep water confined disposal facility at Malmøykalven, inner Oslofjord. Report no NVE, Hensynet til kulturminner og kulturmiljø ved etablering av energi- og vassdragsanlegg, Veileder nr. 2/2004. Riksantikvaren, Plan- og bygningsloven som verktøy for kulturminneforvaltning, ISBN Riksantikvaren, Kulturminne og kulturmiljø i konsekvensutgreiingar, rapport nr. 31. ISBN Riksantikvaren, Kulturminner og kulturmiljøer., Plan- og bygningsloven, rapport nr. 29, ISBN SFT, Veileder for håndtering av forurensede sedimenter, TA-1979/2004. SFT, Miljøgifter i norske fjorder, Ambisjonsnivåer og strategi for arbeidet med forurenset sjøbunn. TA-1774/