Tenke globalt - handle lokalt Kvinner, liv og vann Fredspionerer i Rogaland Brobygging i lokalsamfunnet

Transkript

1 Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 71. årgang Tenke globalt - handle lokalt Kvinner, liv og vann Fredspionerer i Rogaland Brobygging i lokalsamfunnet Nr. 1/2011

2 Innhold fred og frihet 2: Innhold 3: Leder: Revolusjonen i Egypt 4: WIPFs internasjonale kongress Tema: Tenke globalt, handle lokalt 5-6: Fredspionerer i Rogaland 5: IKFFs avdelinger i Rogaland 6-7: Johanne Skog Gripsrud 7: Den gode viljes dag og fredsblomsten 8-9: Brobygging i lokalsamfunnet 10: Tenke globalt, handle lokalt 11-12: Studietur til Filippinene 12: IKFFs loppemarked i Rogaland 13: Rogaland fredsfond 14-15: Tankar omkring kvinner, liv og vann 15: Kvinner, liv og vann i skolen 15: Sidsels plukk 16-17: USAs militære imperium: Verdenskart over amerikanske militærbaser (kommentar s. 18) Tema forts. 18: Nye medlemmer i IKFF Rogaland Debattinnlegg 19: Resolusjon 1325 og norsk nøling 19-20: Våpen fra fredsnasjonen Norge 20: Klimaoppvarming og krigsfarsotter 20: Norske våpen i krig 21: Yrkesvalg for framtida? fred og frihet utgis av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Redaksjonsgruppe for 1/2011 Sidsel Andersen Camilla Hansen Ingegerd Lorange Grethe Nielsen Mari Holmboe Ruge Layout: Camilla Hansen Temagruppe for nr. 1/2011 Berit Oldeide Ellen Sværi Kirsten Gundersen Marta D.S. Lea Gerd Haugland Gro Eriksen Forsidebilde: Kvinner redder verden Tekstilbilde av Gro Eriksen Baksidebilde Hold hands across WILPF Boston Trykk: Bedriftstrykkeriet A/S Tema forts. 22: Skjønnhet fra Dødehavet 23: Når det beste i mennesket får blomstre 24: IKFF-fanen i 8. marstoget Internasjonalt 25: Nordisk WILPF-møte : Kvinner, fred og tryggleik i Colombia 28-29: Kolonialismens nye klær 29: Hundre gode grunnar mot atomkraft Minneord 30: Ole Kopreitan, Til Ole Kopp 30: To av våre medlemmer har gått ut av tiden Rettelser til 4/2010 Forsiden: Forsidebildet er malt av Eli Raa Nilsen

3 LEDER Revolusjonen i Egypt Protestene som avsatte president Ben Ali i Tunis, etter tiår med et autokratisk styre, sprer seg. Regjeringene i Egypt, Libya, Algerie, Jordan og Jemen føler folkets vrede etter år med undertrykking. Makthaverne har i alle år betraktet landene som sine private domener der folk kunne utplyndres, og selv bygget sine private formuer. Disse diktaturene har hittil vært støttet av USA og EU som en beskyttelse mot islam i krigen mot terror. Kan det som nå skjer sammenlignes med murens fall i Berlin? Er det en demokratisk vårløsning for folkene i Midtøsten vi er vitne til? Det utenkelige er blitt tenkelig. Klistret til Al Jazeera og CNN, hørte jeg en reporter rope: Just listen to the roar of the people!. Tusenvis av egyptere har oppholdt seg på Tahrirplassen siden 25. januar. Folk i Tunis gikk foran og viste vei, og med ett oppdaget ungdommen i Egypt at angsten var borte. President Mubaraks forhatte hemmelige politi, kjent for undertrykking og bruk av tortur kan ikke lenger skremme dem. De har twitret og blogget med inn- og utland. De krever ytringsfrihet, respekt og sosial rettferdighet, og - mer enn noe annet - at president Hosni Mubarak og hans regime må gå. Alt skjer i verdige og ikke-voldelige former der folk fra alle samfunnslag deltar. Nasjonen har en ung befolkning, mange er velutdannede, men uten jobber. Klasseforskjellene er store, og mange lever for 2 dollar om dagen. Økonomiske reformer må komme. Under demonstrasjonene ble Mubaraks tilhengere fraktet inn gjennom folkehavet på hester og kameler. De angrep demonstrantene; minst 14 døde og bortimot skadde ble brakt til sykehusene. Det eneste demonstrantene gjorde var å forsvare seg. De avholdt felles bønn med muslimer og koptisk kristne hvor folk ropte: vi står sammen! De oppfordret militære og det hemmelige politi om å delta i revolusjonen i en felles kamp for en ny framtid. 9. februar gjorde Mubarak det klart at han fortsatt ville sitte ved makten til presidentvalget i september. Hans nye visepresident, Omar Suliman, fra samme politiske klikk som presidenten, representerer ingen endring, men har lenge vært USAs og Israels favoritt til å ta over. Suliman har i mange år vært lederen for det forhatte, hemmelige politi. Han har forhandlet med Israel, og WikiLeaks kan avsløre at han er en garantist for at intet endres på Vestbredden og i Gaza. Etter 18 dagers demonstrasjon var 29 år med president Hosni Mubarak over. Gleden kunne slippes løs. Hva nå? De militære har foreløpig tatt over. Mange eksilopposisjonelle er kommet hjem. Er El- Baradei Vestens mann? Feministen og aktivisten Nawal el Saadawi spør: Hvor er kvinnene? Generalsekretæren for Det muslimske brorskap har forlatt sin stilling og kaller det som har skjedd for en hvit revolusjon. Vil han stille til valg? Kan egypterne lære av Sør-Afrika, og gjennomføre en fredelig overgang til demokrati? Kopiere deres grunnlov som erkjenner all urett som er begått? Revolusjonen er bare begynnelsen på en lang og smertefull prosess. Diktatorer kan også adlyde, og Mubarak har i alle år vært en lojal tjener for Vestens økonomiske interesser. Det ødeleggende IMF-programmet som ble innført i 1991, midt under Gulfkrigen, gjorde landet til krigsdeltaker og skaffet det en enorm gjeld til USA pga våpenkjøp. Privatisering og deregulering av alle offentlige tjenester samt frislepp av matvareprisene førte den egyptiske befolkningen ned i dyp fattigdom. Mubarak har vært IMFs mønsterelev. Når det nye samfunnet skal formes må det også fokuseres på den rollen USA, EU, IMF og Verdensbanken spiller. Et reelt systemskifte forutsetter en kritisk innstilling til disse institusjonene. USA forsøker nå å posisjonere seg i forhold til dette skiftet. Dehar lenge finansiert folk fra opposisjonen, samtidig som de har minglet med diktatorer. La oss håpe at Washington ikke klarer å kapre revolusjonen ved å installere et nytt marionettregime, men at egypterne selv klarer å ta kontroll og å forme sitt eget unike demokrati Dagmar K. Sørbøe, leder i IKFF fred og frihet 1/2011 3

4 WILPFs internasjonale kongress Denne kongressen blir nr. 30 i WILPFs 96-årige historie, og holdes i Costa Rica 30. juli til 5. august i år. AV MARI HOLMBOE RUGE Den internasjonale kongressen er WILPFs høyeste organ. Kongressen velger nytt internasjonalt styre (president/er, visepresidenter og internasjonal kasserer), vedtar nytt arbeidsprogram og budsjett for neste kongressperiode, og er dessuten et viktig politisk verksted og møteplass for engasjerte kvinner fra hele verden. Dette er den siste kongressen før 100-årsmarkeringen i Haag i Alle seksjoner som har betalt sin internasjonale kontingent kan sende en delegasjon med stemmerett til kongressen. Antallet delegater er regulert ut fra medlemstallet. IKFF kan (som de fleste nasjonale seksjonene) ha 5 delegater med stemmerett. Internasjonale medlemmer (IB-medlemmer) har personlig stemmerett. I tillegg kan alle WILPF-medlemmer delta i alt som foregår uten stemmerett. WILPF har et formelt regelverk for både forberedelser og gjennomføring av kongressen. Det internasjonale styret som ble valgt i 2007 er: Presidenter: Annelise Ebbe (Danmark) og Kerstin Grebäck (Sverige). Visepresidenter: Kozue Akibayashi (Japan), Amparo Elisa Guerrero (Colombia), Felicity Hill (Australia), Samira Khoury (Libanon). Internasjonal kasserer: Nancy Ramsden, USA. I løpet av perioden har Felicity Hill og Samira Khoury trukket seg. Martha Jean Baker (Storbritannia) er valgt inn som nytt styremedlem. Ordningen med to likestilte presidenter ble tatt inn i vedtektene i Dette er altså den første perioden med en slik ordning, og erfaringene vil nok bli diskutert både før og under årets kongress. Alle internasjonale tillitsvalgte kan gjenvelges to ganger Hovedtema på årets kongress I tillegg til nødvendige organisatoriske saker skal kongressen ha seminarer og diskusjoner om følgende aktuelle politiske tema: Krigers grunnleggende årsaker Matsikkerhet og kvinners deltakelse i forhold Investering i fred Visjoner for WILPF Organisering av det internasjonale arbeidet WILPF har organisert det politiske arbeidet i internasjonale komiteer og arbeidsgrupper som diskuterer aktuelle tema, samler informasjon og kommer med politiske innspill til den internasjonale ledelsen. Kongressen oppnevner komitelederen, deltakelse i komiteene er åpne for alle medlemmer. Av økonomiske årsaker foregår det meste av arbeidet via e- post, men alle komiteene har møter under kongressen. i 2011 har WILPF disse komiteene: Økonomisk rettferdighet Miljø Rasisme Menneskerettigheter FN-saker, nedrustning Midtøsten WILPF drifter også to sentrale internasjonale hjemmesider: (om nedrustningsspørsmål) og (om 1325-saker). Dra på kongress! I det løpende arbeidet hjemme er det ofte ikke lett å få med det globale perspektivet som gjør vår organisasjon såpass spesiell. Kongressen er en god anledning til å bli kjent med det aktive internasjonale nettverket som har holdt WILPF gående i snart 100 år. Landsstyret vil utover våren sende ut oppdatert informasjon om forberedelsene, og det blir satt av god tid under landsmøtet april til å diskutere saker til kongressen. Siste påmeldingsfrist er 15. mai. Hedmark/ Oppland- avdelingen har satt av midler i sitt budsjett til reisebidrag for én delegat. Landsstyret vil forsøke å gi reisebidrag til noen flere, men de fleste som vil til Costa Rica må nok inkludere det i sitt eget feriebudsjett for Og hvorfor ikke? Costa Rica er et meget interessant land å bli kjent med. Flere opplysninger om kongressen finnes på 4 fred og frihet 1/2011

5 Fredspionerer i Rogaland Kvinnene som startet opp IKFFs avdelinger i Stavanger og Sandnes etter krigen, var fredspionerer som brukte mesteparten av livet sitt i fredens tjeneste. AV KIRSTEN GUNDERSEN OG GRO ERIKSEN En studiering på Kvinnen og den svarte fuglen, ei bok som fremdeles engasjerer, var opptakten til IKFFavdelingene i Rogaland. Det var læreren Lilly Hertel- Aas som presenterte både boka og organisasjonen på disse kanter av landet. Hun ble den første lederen av IKFF i Stavanger fra juni Da Lilly Hertel-Aas kom til Stavanger kjente hun til Kvinneligaen fra før. Under krigen hadde hun arbeidet mot nazifisering av barn og unge, og kjente de som satt i IKFFs landsstyre. Med cand.mag-utdanning i bl.a. tysk, engasjerte hun seg sterkt i hjelpear- beidet Kvinneligaen drev sammen med Kvekerne i Hamburg etter krigen. Avdelingen i Stavanger hadde da over hundre medlemmer og Lilly var den drivende kraften der i mange år. Høsten 1947 presenterte hun IKFF også for en syklubb i Sandnes, og Johanne Lea, seinere en markant Venstrepolitiker i byen, påtok seg å lage en avdeling av IKFF i Sandnes. Hun fikk kontakt med venninneklubben Frøya, som alt var godt i gang med forts. s. 6. Temaredaksjon for fred og frihet 1/2011: IKFFs avdelinger i Rogaland Dette året har vært litt spesielt for oss i Rogaland, siden medlemmer fra Stavanger-avdelingen har deltatt på møtene i Sandnes IKFF. Det har ført til at vi på Sandnes har hatt godt oppmøte og ivrige deltakere på vår studiering om IKFFs hefte Kvinner, liv og vann. I tillegg har vår avdeling fått flere nye og flere aktive medlemmer. Da forespørselen om ansvar for tema til fred og frihet nr. 1/2011 kom, var medlemmene ikke vanskelige å overtale til å prøve seg skriftlig, heller ikke medlemmene fra Stavanger. Bare noen få av oss er i utgangspunktet vant med denne type innsats, så vi måtte bli enige om en ramme alle kunne gi sitt bidrag til. Slagordet Tenke globalt, Temaredaksjonen i Rogaland handle lokalt er kjent i IKFF, og betegnende for det meste av arbeidet våre avdelinger har gjort. Vi har derfor prøvd å samle bidragene om temaer som fredspionerer i Rogaland, fredsarbeid i hverdagen, studiearbeid og IKFF i lokale media. I tillegg har vi tenkt litt på at tekstene skal presenteres i ulike sjangre og i et språk som kan nå de fleste. Ønsket vårt er å senke terskelen for hva fredsarbeid kan være, og at mange kan se oppgaver der de bor. Og så er det aldri for seint å lære noe nytt! Studieheftet om vann og artiklene om uranvåpen i forrige nr. av fred og frihet er eksempler på kunnskap vi kan bruke i vårt lokale arbeid for en fredeligere verden. fred og frihet er vårt ansikt utad, og mange av oss vil gjerne bruke bladet til å verve nye medlemmer. Så nå gleder vi oss til å dele nr. 1/2011 til de vi kjenner, og håper andre avdelinger og enkeltmedlemmer rundt i landet kan gjøre det samme. For IKFF-avdelingen i Sandnes, Gro Eriksen

6 forts. fra s. 5 å skolere seg gjennom foredrag om aktuelle spørsmål i tiden. For disse opprørske småbarnsmødrene fra mellomkrigs- og antikrigsgenerasjonen var ikke veien til IKFF lang. Fire av dem meldte seg straks inn og brukte mesteparten av livet sitt i fredens tjeneste. De to Rogalandsavdelingene hadde allerede fra starten av et nært samarbeid. Johanne Lea ledet avdelingen i Sandnes de første åtte årene. Som politiker var hun kjent for sitt kvinneengasjement og sin gode replikk. Hun var høyt respektert, og ble den første kvinnelige 17.mai-taler i byen vår. Johanne satt i bystyret og formannskapet for Venstre i mange år, og alltid var hun en god ambassadør for IKFFs arbeid. Sandnespolitikerne var godt informert om vårt freds- og kulturarbeid, og gav økonomisk støtte til seminarer og foredrag både på 70- og 80-tallet. Marit Thorkildsen var også med i det første styret, og disse to var drivkreftene for det kulturarbeidet Johanne Skog Gripsrud Æresmedlem Johanne Skog Gripsrud er den eneste av fredspionerene fra Rogaland som fortsatt lever og er aktiv. Jeg fikk æren av å komme hjem til henne til en samtale. AV KIRSTEN GUNDERSEN Johanne er vel kjent for de fleste av medlemmene i IKFF Norge. Hun har vært medlem i over 60 år og er æresmedlem. Hun ga ut sin første bok i 1985, og har skrevet en rekke artikler. Hvordan startet det hele? Hvordan fikk hun denne interessen som fremdeles brenner i henne i en alder av 94 år? Når jeg spør hvordan interessen ble vekket, ser hun på meg med sitt klare blikk: - Jeg tror jeg er født sånn, smiler hun. Jeg husker fra småskolen da vi ble fortalt om store kriger og vold, at jeg tenkte: Det er feil, det skal ikke være sånn. Ja, jeg mener jeg er født sånn. Men interessen vokste under krigen. Jeg var sterkt i mot krig, og var sikker på at livet snart var slutt. Jeg lovet meg selv at, overlever jeg dette, skal jeg vie mitt liv til fredsarbeid. Det fortalte jeg også til Johanne Skog Gripsrud Kongen da jeg fikk HM Kongens fortjenestemedalje. Da freden kom 8. mai 1945 kledde jeg døtrene mine i matros-kjoler og fant fram flagg. Synet som møtte 6 fred og frihet 1/2011 som har vært, og er, en viktig del av vårt lokale fredsarbeid. Marit sørget for at det var musikk på hvert eneste møte! Foruten hjelpearbeid til beste for krigens ofre, ble studiearbeidet fra Frøya videreført med god hjelp fra Kvekerne og Rogaland Studiesamnemd. Men siden Johanne og Marit begge døde knapt 70 år gamle, er det Rakel Lapin og Johanne Skog Gripsrud som først og fremst har fått prege arbeidet i Sandnesavdelingen opp til vår tid. Rakel var på 80- tallet vår reisende representant i fred, og deltok i alle fredsmarsjene, både de vi arrangerte lokalt og de internasjonale. Samtidig var hun mor for Rogaland Fredsfond. Rakel døde i Kilder: Fred & Frihet. IKFF i Rogaland 40 år, red. Johanne Skog Gripsrud, Internasjonal kvinneliga for fred og frihets (IKFF) avdelinger i Stavanger og Sandnes, 1988 som møtte meg da vi kom ut; alle flaggene som ble heist over Sandnes, er et syn jeg aldri glemmer. Det er det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Johanne er beveget nå, og får tårer i øynene selv etter 65 år. - I desember 1947 ble IKFF Sandnes stiftet. Hva gjorde dere konkret? - Fredsarbeidet tok til som hjelpearbeid etter krigen. Det hastet med gjenoppbygging av alt krigen hadde ødelagt. Det hastet også med å gjenopprette respekten for menneskeverdet. Avdelingene i Stavanger og Sandnes samarbeidet med Kvekerne. De hadde fått i gang hjelpearbeid til det krigsherja folket i Tyskland. I desember 1947 dro 16 lastebiler fra Stavanger lastet med 40 tonn matvarer og brukte klær bestemt for Tyskland. En av disse bilene hadde IKFF ansvar for. - Hva er for deg den viktigste formålsparagrafen til IKFF? - Kampen mot vold, at konflikter skal løses på

7 fredelig måte. Og fredsoppdragelse. Begynn med de minste. Ut fra tanken om en global historieundervisning, laget vi Fredstanker i lyrikk og musikk. Det var et kulturprogram som ble laget på 70-tallet og bestod av musikk, sang og opplesing av dikt og tekster. Jeg hadde ideen, men fikk god hjelp av kulturkonsulenten vår, Marit Thorkildsen, når det gjaldt musikken. Seinere ble programmet tilpasset skolen, siden aktørene for det meste var lærere. Programmet ble brukt i mange sammenhenger og i mange varianter, også av Rikskonsertene. Dette var noe nytt i det tiåret da fredsundervisning i skolen endelig ble tatt inn i skolens læreplaner. - Hvem har vært dine motivatorer av tidligere formødre? - De har vært mange, både fra lokalavdelingene og landsstyret. Om jeg skulle nevne noen, måtte det bli Helga Stene, Ingrid Eide og Johanne Reutz Gjer moe. De har gitt både inspirasjon og kunnskap til oss som bygde opp lokalavdelingene i Rogaland, spesielt når det gjaldt fredsundervisning i skolen. De var også populære som forelesere og samlet mange deltakere på seminarene vi hadde i Sandnes på 70-tallet. Mange flere kunne ha vært nevnt både her og ellers i landet for det gode samarbeidet vi hadde da jeg var redaktør for fred og frihetfra De var helt avgjørende for kvaliteten på bladet, og jeg kan nok for en stor del takke dem for at jeg fikk Kongens fortjenestemedalje på min 80-års dag! - Hva er ditt råd til nye medlemmer av IKFF for å holde oppe motivasjonen? - Tro på at det du gjør er rett, at fred er riktig! Ikke svikt deg selv! Reis på årsmøtene og bli kjent med andre i IKFF, gjerne også på de internasjonale kongressene Kvinneligaen har hvert 3. år. Bruk handlingsplanene de utarbeider, men nye generasjoner må finne sin egen måte å drive fredsarbeidet på. Den gode viljes dag og fredsblomsten Fredsblomsten selges av Sandnesavdelingen, og den bæres av medlemmer flere steder i landet. Johanne Skog Gripsrud forteller dens historie. AV JOHANNE SKOG GRIPSRUD Da statsmenn møttes på den første fredskonferansen i Haag i 1899, ble de enige om å be sine respektive land om å markere 18. mai hvert år som den gode viljes dag De nordiske IKFF-gruppene samarbeidet om å gjøre denne dagen godt kjent. Samtidig skulle fredsblomsten (produsert som liten nål i papir) selges til inntekt for fredsarbeid. Under krigen og okkupasjonen lå alt fredsarbeid nede, men da freden kom i 1945, samlet fredsarbeiderne seg til ny innsats. 18. mai ble igjen markert, og fredsblomsten ble solgt og gav sårt tiltrengte penger til IKFFs gjenreising av arbeidet for fred. Før krigen hadde NRK hjulpet til med å gjøre dagen kjent. En rekke organisasjoner stilte seg bak, bl.a. Norske presters fredslag, som markerte dagen i sine gudstjenester. Også Kirkedepartementet støttet dette ved å anbefale fred som tema for skolestiler i skolebladene. Denne positive holdningen til fredsarbeid fikk en brå slutt med opprettelsen av Nato i 1949 og den påfølgende kalde krigen. Den lille fredsblomsten fikk et mistenkelighetens slør over seg. Var de ikke kommunister disse som solgte fredsblomster? Selgerne fikk en kjølig mottakelse, det skulle mot til å bære den, og blomsten forsvant. Men i 1982 dukket den opp igjen. Nå som hovedmotiv på IKFFs fane. Gro Eriksen designet og sydde flere faner til landsstyret og lokalavdelinger. Den ble enda båret i 17. mai-toget på Sandnes en gang på 80-tallet. Også Aina Lapin, datter av Rakel Lapin, brukte fredsblomst-motivet til en emaljenål laget på bestilling fra Sandnesavdelingen av IKFF. Ellen Sværi, som hadde ideen, brukte den første gang da hun sammen med IKFFs Fredgruppe Rogaland reiste på turne med Sangen om fred i regi av Rikskonsertene. Fredsblomsten selges fremdeles av Sandnesavdelvingen, og den bæres av medlemmer flere steder i landet. En større utgave av blomsten er tildelt æres-medlemmer. Da Den store fredsreisen skulle arrangeres i 1986 i regi av IKFF Sverige for å markere FNs fredsår, ble blomsten igjen brukt for å skaffe penger til organisasjonen. Denne gangen på papir, som første gang. Ingeborg Skjåk Bræk, leder av Trondheim IKFF, organiserte og solgte fredsblomster for kroner! Hun og fire andre norske kvinner deltok på hele rei-sen. Kanskje var det viktige fredsbudskapet de hadde med seg til regjeringene i de FN-landa de besøkte en medvirkning til å tine isen under den kalde krigen? fred og frihet 1/2011 7

8 Brobygging i lokalsamfunnet Høsten 2006 diskuterte vi i Sandnes-avdelingen hvordan vi kunne gjøre litt praktisk fredsarbeid som brobyggere i vårt eget lokalmiljø. Dette resulterte i samarbeid med Flyktningkontorets kvinnekafé. AV GRO ERIKSEN OG KIRSTEN GUNDERSEN Siden ei av oss hadde kontakter på asylmottaket i utkanten av byen, fikk vi i stand et samarbeid om en stor kulturmønstring i byens rådhuskantine i juni Deltakerne kom fra mange land, også Norge, og oppslutningen var gledelig stor. Kultursamarbeidet førte til vennskap og samarbeid med Flyktningkontoret. De har i mange år drevet en kvinnekafé. Dette frivillige engasjementet er nå inne i det fjerde året. Hver fredag mellom kl 10 og 13 kommer en av oss fra Sandnesavdelingen, ofte to, til Kvinnegruppa. Vi får være en del av fellesskapet og være til hjelp for de to-tre som kommer fra Flyktningkontoret hver gang. Rojin Hajo, som selv kom til Norge som kurdisk flyktning, er den som har ledet gruppa de siste årene. Sammen med Simonette Håland, helsesøster og opprinnelig islending, bygget de opp kvinnegruppa til det den er i dag. Simonette som nå snart er pensjonist, er innom på frivillig basis, men like engasjert. De andre har bakgrunn fra psykisk helse og trygdesystemet, men noen, som Rojin, har sin viktigste bakgrunn i sine erfaringer som flyktning. De ansatte på Flyktningkontoret er et mini-fn som i arbeidet sitt utfyller hverandre og bruker hverandres sterke sider. Oss som er frivillige har de innlemmet i sitt kollegium. Og slik blir vi også tatt imot på Kvinnegruppa, med åpne armer! Vi får være en del av dette kvinnefellesskapet hvor Rojin Hajo er det naturlige midtpunkt. Hun et naturtalent i sosiale ferdigheter! Med sin ubyråkratiske måte å møte alle mennesker på, inngir hun tillit og virker samlende på den tverrkulturelle forsamlingen. Vi spør Rojin, nå også IKFF-medlem, om hvor- 8 fred og frihet 1/2011 dan hun kom til å delta i dette arbeidet: - Da jeg var ny i Norge for snart 20 år siden, småbarnsmor og i gang med mine 500 norsktimer, bodde jeg i Stavanger. Der hadde de allerede da ei slik gruppe, og jeg så veldig fram til å gå dit en gang i uka. Her kunne jeg møte andre i min situasjon, samtidig som jeg lærte flere kulturer å kjenne, også den norske. Etter hvert som jeg lærte mer norsk, kunne jeg hjelpe til med å tolke på kurdisk og arabisk. Siden arbeidet jeg i barnehage i fem år, før jeg fikk sjansen til å arbeide ved kontoret her. Da visste jeg at et slikt tilbud var viktig. Jeg har vært ansatt siden 1999 og hatt ansvaret for kvinnegruppa, og dette arbeidet gir meg mye glede og energi! - Hvem er målgruppa, og hva er målet med dette tilbudet? - Opprinnelig var målgruppa kvinner som av en eller annen grunn var hjemmeværende, kanskje med små barn. Vi var redde de skulle glømme norsken sin, og ville gi dem et møtested der de kunne praktisere. Men det er også et sosialt tilbud, og ikke minst en Simonette Håland og Rojin Hajo som bygget opp Kvinnegruppa til det den nå er.

9 Strikking er en populær aktivitet. Her: Angin Grigorian. hjelp til å bli kjent med det norske samfunnet og den norske kulturen. Det er fremdeles lov å ha med småbarn, men de fleste brukerne er fra læringssenteret. Kvinnegruppa er en del av språkpraksisen deres og står på timeplanen. På det meste har vi stk. her fra 20 til over 60 år. Ofte har vi et tema å samtale om. Det kan være etter brukernes ønsker, noe som er knyttet til de mange uskrevne lovene i samfunnet. Det kan også være noe vi tror vil være nyttig for dem å vite, for å forstå den norske kulturen og gjøre seg nytte av de tilbud som fins. Gjerne noe som er knyttet til barn og helse. Noen ganger presenterer de selv noe fra kulturen i hjemlandet sitt. Både dans, drakter og matretter har stått på programmet. - Hvilke ønsker har du for det videre arbeidet? - For det første skulle jeg ønske at flere norske så verdien av å komme på kvinnegruppa. Det ville også ha gjort språktreningen mer effektiv fordi vi kunne ha delt oss i smågrupper, så flere fikk snakke. Dessuten hadde det vært kjekt å Å vera vaksen Å vera vaksen, det er å le av all sin ungdoms draum. Det er å la den gråe kvardagen drepa sitt liv og meininga med det. Det er å veksa til - med sopp i alle sår. Det er å dø ein langsom død før rette dauden kjem. All renning frå din ungdoms jord blir trampa vørdlaust ned. Ja, tramp og tråkk og få det vekk, for vi er vaksne no og vil ha fred. kunne tilby et møtested for de som er ferdige på skolen og er kommet i jobb. De trenger også et norskspråklig fritidstilbud uten for store språkkrav for å styrke tilhørigheten til lokalsamfunnet. Det kunne være svømmeopplæring, og gjerne gymnastikk eller turgruppe på ettermiddagseller kveldstid. - Det er lett å se at du trives i denne forsamlingen - og de med deg! Hva gir dette arbeidet deg personlig? - Å se disse damene bli glade til tross for de mange problemene de har, og å se at de klarer seg, det er det som gjør meg rik! Vi som samarbeider med Rojin og de andre fra Flyktningkontoret, har fått innsikt og forståelse for hva det vil si å skulle begynne helt på nytt i et fremmed land. Innvandrere er blitt enkeltpersoner med hver sin historie. Det står respekt av den måten disse kvinnene, med svært forskjellig bakgrunn, møter hverandre på! Dette er fredelig sameksistens i praksis; å lytte til hverandres historie, le og gråte sammen, gi omsorg og råd. De er stolte av sin kultur og tradisjoner, og deler den gjerne med oss andre. Det er fint å kunne synge, danse, strikke og lage mat sammen. Vi kommer fra alle verdens kanter, men har likevel mye felles, ikke minst det å være kvinner. De minner oss om noe vi nesten har glømt i vår travle hverdag; å være medmenneske. Kvinnegruppa, med alle de ressursene den representerer, gjør også livet vårt rikere! De kan også gjøre samfunnet vårt bedre. Oppfordringen til oss er, ta kontakt med innvandrekvinnene der du bor! Og til våre nye landsmenn: Frivillige organisasjoner, også vår, venter på dere! Men Å vera vaksen, er óg det å la kvar renning gro. Da skal det stå eit malmhardt tre der veike draumen stod. Og veks det på eit nake berg der stormen gjer det vridd, Så har det endå mot og kraft og luft og ljos og vidd. Å veksa fram er livsens sak. Ein domar kjem ein dag og klagar deg avdi du sov i livsens store slag. - Arnljot Eggen, fra diktsamlingen Blod og jern

10 Tenke globalt, handle lokalt Å arbeide for fred, tilgivelse og forsoning er en nødvendig bestanddel av Caritas oppgave. Dette gjør vi på mange måter og på mange steder rundt i verden, også i Stavanger. AV ALICIA SANHUEZA Fred på jorden er alle menneskers håp og drøm, men dette har blitt hemmet av hat, tyranni og kriger gjennom alle år. Vi lever i stadig redsel for at en atomkrig skal ødelegge alt liv på jorden. Men fredsflammen skal aldri slokne. Alltid skal den være der, Alicia Sanhueza og alltid vil det være noen engasjerte enkeltpersoner og organisasjoner rundt i verden som arbeider for fred og frihet mellom mennesker. For oss som er kristne er Matteus sine ord, Elsk dine fiender, viktige. Lokalt samarbeid for fred Jeg er med i Caritas Stavanger, hvor den viktigste oppgaven er å bistå menigheten med utvikling av velferdsarbeid for flyktninger, innvandreres barn, og eldre. Ordet Caritas kommer fra latin og betyr den forbarmende kjærlighet, eller nestekjærlighet. Caritas er Den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon. Den er organisert i 162 nasjonale avdelinger som er aktive i mer enn 200 land og territorier. Caritas Internatonalis ble opprettet i 1924 og har hovedkontor i Roma. Den norske Caritas-avdelingen ble opprettet i Hovedoppgaven er å støtte programmer i fattige land, innenfor områdene utviklingsbistand, menneskerettigheter, freds- og forsoningsarbeid og nødhjelp. Caritas og kirkens utgangspunkt er at mennesket må få utvikle seg, få anerkjennelse og integrere seg i samfunnet. I Stavanger driver vi sosialt og diakonalt arbeid i menigheten. To ganger i måneden har Caritas åpent hus i menighetssalen. Dette er en uformell samtalegruppe der alle er hjertelig velkommen. Vi diskuterer dagsaktuelle kirkesaker og erfaringer som de mange fremmedspråklige i menigheten har hatt i møte med det norske samfunnet. Medlemmene kommer fra Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Filippinene, Vietnam, USA, Sri Lanka, de fleste land i Europa, og fra en rekke land i Afrika. Caritas medlemmer legger også til rette for at hver enkelt nasjonsgruppe kan feire sin nasjonaldag der andre kan bli presentert for landets matretter, folklore og historie. Vi synger julen inn på flere språk og har temakvelder med emner av interesse, f.eks. ensomhet. Vi har hatt informasjonsmøte i samarbeid med NAV for de største nasjonsgruppene i menigheten, og vi har hatt språkundervisning. Noen medlemmer som er så heldige at de kan reise på ferie, har vist lysbilder og fortalt om opplevelsen for de andre. Vi kan også invitere venner og familie til åpent hus, og medlemmer fra IKFFs avdeling i Stavanger får ofte invitasjon. Et virkelig fellesskap I sin seneste preken sa sogneprest Rolf Bowitz at Den katolske menigheten i Stavanger har en stor utfordring med så mange mennesker med så ulik bakgrunn. Vi har en åndelig side og også et felleskap der vi i stor grad er samlet som en enhet. Han bad oss gå sammen for å utviske grenser, tilføre hverandre litt av egen kultur, og ikke minst åpne oss for andre gruppers kulturarv, slik at vi fremstår som et virkelig felleskap. Den 8. april 1993 ble det feiret katolsk messe i Stavanger Domkirke. Messen var et ledd i feiringen av 150-årsjubileet for den Katolske kirkes tilbakevending til Norge etter reformasjonen i Siden den gang har menigheten to ganger i året lånt Domkirken for å feire messe sammen med andre troende. En gjensidig respekt har erstattet tidligere generasjoners fordommer og mistro. I dette perspektivet er Caritas også en fredsorganisasjon. Å arbeide for fred, tilgivelse og forsoning er en nødvendig bestanddel av Caritas oppgave. Dette gjør vi på mange måter og på mange steder rundt i verden, også i Stavanger. Fred og rettferdighet er uadskillelige, den ene kan ikke finnes uten den andre. Når vi snakker om fred, snakker vi om noe langt mer enn fravær av krig. Fred dreier seg ikke om å etablere og opprettholde en maktbalanse mellom fiender, men om å skape et globalt samfunn basert på rettferdighet og nestekjærlighet. 10 fred og frihet 1/2011

11 Studietur til Filippinene Mens vi var på Filippinene, ble landet rammet av en tyfon og enorme mengder regn. Mange familier mistet alt de eide og bodde med vann til livet i en lang periode. Nå fikk vi se hvordan nødhjelpssendingene kom til nytte. AV MEDLEM, IKFF Sandnes Høsten 2009 hadde jeg den glede å ha ni ukers praksis på Filippinene, som en del av vernepleierutdanningen min. Organisasjonen som tok i mot min medstudent og meg var Ministries Without Borders Philippines Inc. Det er en kristen organisasjon som drives av Tone og Noralv Askeland. Dessuten består staben av filippinske medarbeidere med mange ulike utdannelser, som jordmødre, sosialarbeidere, sjåfører, vaktmestere, prester og ulike håndverkere. Arbeidet de driver er variert, og vi fikk være med på det meste. Det mest synlige arbeidet er de to fødeklinikkene, og barnehjemmet for forlatte og underernærte barn. På barnehjemmet bor det også noen barn med ulike funksjonshemminger her. Mesteparten av tiden brukte vi på dette barnehjemmet. Da gikk vi vakter sammen med de andre ansatte, noe som var utrolig spennende fordi vi kom fra helt ulike kulturer. Vi lærte dermed mye om både filippinsk kultur og vår egen - i lys av deres kultur. Tone Askeland har startet Livelihood-prosjekter for kvinner uten mulighet til å skaffe seg et yrke på egenhånd. Det drives i to ulike byer, med gode resultater. Organisasjonen bygger også multipurposebygninger (bygninger som brukes som forsamlingslokaler, skoler, kirker, m.m.), skaffer til veie lærere på førskolenivå i landsbyer rundt om på hele Filippinene, og de har satt i gang støtte til utdanning av fattige som ikke selv har råd til å betale skolegang. De som får støtte, må være villige til å gå inn for å studere, og et visst karakternivå er påkrevd for videre støtte. Ministries driver også med aktiv nødhjelp i krisesituasjoner, med utdeling av mat, kjøkkenutstyr og hygieneartikler. I tillegg til dette arbeidet gir Ministries ut mat til gatebarn og mennesker som bor på søppelplasser. Det blir brukt mye tid på helsefremmende arbeid, og organisasjonen hjelper lokalbefolkningen med å grave brønner og toaletter for å bedre hygienen. Mye arbeid blir lagt ned i å vise hvordan jorden best kan dyrkes slik at en har nok mat til å fø familien sin. Alt arbeidet er frivillig, men ingenting blir gjort uten først å være i kontakt med de lokale myndighetene på hvert sted. Dette sikrer at alt arbeidet er godkjent og lovlig, og at en ikke tråkker myndighetene på tærne. Mens vi var på Filippinene, ble landet rammet av en tyfon og enorme mengder regn. Elvene steg fra å være tre meter brede og halvannen meter dype, til å bli 30 meter brede og 9-10 meter dype i løpet av 20 minutter. Vannet rasket med seg hus langs elvebredden og steg til langt oppover veggene, både innvendig og utvendig, på de husene som lå lengst oppe. I sentrum trakk ikke vannet seg tilbake før to måneder hadde gått. Mange familier mistet alt de eide og bodde med vann til livet i en lang periode. Nå fikk vi se hvordan nødhjelpssendingene kom til nytte. I samarbeid med de lokale myndigheter reiste sosialarbeiderne fra Ministries rundt i de rammede områdene og kartla hvor nøden var størst, og hvem som trengte hjelpen mest. Etter vår standard var alle trengende, og uten hjelp fra de lokale ville vi ha hatt problemer i

12 dette arbeidet. Vi ville ha risikert å gi mat til de som ropte høyest og ikke nødvendigvis til dem som faktisk trengte det mest. En av turene våre gikk inn i et område der ingen andre hjelpeorganisasjoner hadde vært. Vi måtte få hjelp fra det militære, både med tanke på sikkerhet og transport. Vannet gikk så høyt at våre kjøretøy ikke kom fram. Selv med høye lastebiler kom vannet inn på lasteplanet. Det var ganske spesielt å sitte inne under en duk, oppå sekker med ris, sukker og andre matvarer, mens væpnede militære holdt vakt bak på lasteplanet slik at ingen klatret om bord til oss. Framme på utdelingsstedet var vi veldig takknemlige for hjelpen fra de militære, og det viste seg at det vi gjorde, hadde vært livsfarlig uten dem. Folkemengden som dukket opp utover de som på forhånd hadde fått beskjed om at de skulle få mat, var enorm, og det var tilløp til panikk og trengsel. De militære klarte uten bruk av vold å roe ned menneskene, og alt gikk trygt og godt for seg. Vi stod i vann til hoftene og delte ut mat og såper til menneskene som bodde i dette vannet, og vi var glade for at vi kunne reise tilbake til det tørre når vi var ferdige. Tilgangen til rent vann for de som var sterkest rammet av tyfonen, var lik null. Gata (les: elva) utenfor huset var toalett, bad og drikkevann. Døde mennesker og dyr fløt rundt i dette vannet. Det var ubeskrivelig. Likevel viste det filippinske folket seg som et lykkelig folk. De smilte og lo og gjorde det beste ut av situasjonen. Vi kunne ikke annet enn å bli fascinert av gleden de viste. De hadde ingenting, men var lykkeligere enn oss som har alt. Ufattelig at det går an. Det å få jobbe sammen med denne organisasjonen var spennende og utrolig. Det var godt å se hvordan samarbeidet med den filippinske befolkningen var, og hvordan de aldri gjorde noe uten myndighetenes godkjennelse. Samarbeidet skapte trygghet for alle parter, og ser for meg ut som en god modell for å skape fred i et samfunn. Artikkelforfatteren ønsker å være anonym. IKFFs loppemarked i Rogaland Loppemarked er en mulighet både til å gjøre lokalt fredsarbeid synlig, og til å skaffe inntekter til dette arbeidet. AV KARI FOLDØY OG INGER MIDDELTHON Det årlige loppemarkedet for IKFF Rogaland gikk av stabelen i oktober 2010, som vanlig med stor ståhei, mye moro og med et godt resultat. Faktisk er vi litt usikre på hvor lenge vi har hatt disse årlige loppemarkedene, men noen av oss husker dem tilbake til midten av 80-tallet. Da var Stavangeravdelingen alene om arrangementet, men etter hvert kom også Sandnes avdelingen aktivt med som arrangører. Fanen vår er alltid på veggen, og vi har pleid å sette opp et lite bord hvor en av oss (som regel Johanne Skog Gripsrud) har solgt bl.a. bøker og kort, og ikke minst gitt god informasjon om IKFFs arbeid lokalt og nasjonalt. Salg av kaffe og hjemmebakst har også gitt gode inntekter. Fjorarets brutto omsetning passerte kr. Etter fratrekk av utgifter til annonsering, kaffe, saft, o.s.v. blir det likevel en god sum penger for våre avdelinger. Hvert år har vi delt ut av disse pengene til ulike prosjekter med fredsarbeid som hovedfokus. Loppemarked er et merkelig fenomen. Før åpning danner det seg stor kø av nysgjerrige som håper på å gjøre et kupp. De spesielt fine loppene fins ikke lenger så ofte, men for hver enkelt kan det være en spesiell tallerken, kopp, elektrisk artikkel eller en bok som gjør dagen. Vi kjenner en del av publikum igjen fra år til år, og det er alltid en spesiell gruppe som studerer nøye tilbudet på bokbordet. Vi stiller med klær, gardiner, stoffer, garn, kopper og kar, pynteting, smykker, bøker og blader, o.s.v. Særlig dagene for loppemarkedet, når border settes opp og lopper fordeles utover, er spesielt hektiske. Men også forarbeidet tar tid; leie lokale, sette inn avisannonser, henge opp plakater, og få en oversikt over hvem som kan delta. Ryddingen etterpå, med kjøring av rester til Fretex eller søppelplass, tar også sin tid. Gjennomføringen av loppemarkedene ville ikke være mulig uten hjelp fra familie og venner. Noen av oss har også hatt med egne barn i arbeidet. På denne måten har fredsarbeidet blir synlig for barna. Loppemarkedene har blitt en felles arena for våre naboavdelinger Stavanger og Sandnes og har styrket samarbeidet mellom avdelingene på en god måte. 12 fred og frihet 1/2011

13 Rogaland fredsfond 1980-årene var fredsmarsjenes tid, også i Rogaland. Stiftelsen av Rogaland fredsfond er basert på disse fredsmarsjene. AV JORUNN KARIN BERG Formålsparagraf: Stiftelsen Rogaland Fredsfond har til formål å fremme opplysning og forskning om fredsarbeid, fredsoppdragelse, nedrustning og en verden fri for krigsvåpen. Stiftelsen vil stimulere til fredelig sameksistens over landegrensene og konfliktløsning uten vold. Det var daværende leder i Stavangeravdelingen, Hilde Solberg, som fremmet den dristige ideen om å etablere et fredsfond. Ideen ble godt drøftet i komiteen for Rogaland fredsmarsj etter mandat fra de deltakende organisasjonene. Intensjonen med Fredsfondet var å fremme opplysningsarbeid om nedrustning og arbeid for en verden fri for atomvåpen. Fondet ble stiftet 31. desember 1986 med en grunnkapital på kr. Statuttene ble utarbeidet på linje med de som gjelder for Alva Myrdal-fondet. Dette fondet forvaltet prispengene fra Folkets fredspris til Alva Myrdal i Det ble lokalt satt i gang et stort arbeid for å reise penger til fondet silketrykk med fredsmotiv laget av lokale kunstnere dannet det første økonomiske grunnlaget for fondet. Når honorar og produksjonsutgifter var betalt skulle fortjenesten tilfalle fondet. Også våre egne bidro med gaver til et storslagent lotteri. Her må det være lov å fremheve Rakel Lapin som bidro med sin egendesignede Jærdrakt (festdrakt som etter hvert har fått stor utbredelse i regionen). Utøvende kunstner Marta Dorthea Sagland Lea bidro senere med malerier som hun forærte til et nytt lotteri. Spesiallagde krus med motiv av kvinnelige vinnere av Nobels fredspris ble også en liten inntektskilde. Annethvert år blir fondet annonsert i avisen på FN-dagen 24. oktober, etterfulgt av en pressemelding i avisen 8. mars om hvem som er tildelt stipend og hvorfor. Stipendet kan søkes av enkeltpersoner eller organisasjoner, lag og grupper som kan dokumentere et prosjekt i overensstemmelse med Fredsfondets formålsparagraf. Søknaden må inneholde beskrivelse av prosjektet, prosjektperioden og hvordan det kan bidra til fredstenking slik det uttrykkes i formålsparafen. Målgruppen for prosjektet må gå klart fram av søknaden. Det legges vekt på at FN har vedtatt at det første tiåret av det nye årtusen skal være viet fredskultur og ikkevold for verdens barn. Det har vært mange spennende og dyktige søkere til fredsfondet opp igjennom årene. Stipend har gått til lærere, sosionomer, andre enkeltpersoner, konfirmantgrupper, Internasjonal leir for 11 åringer (CISV), Kristenbasert samarbeidsprosjekt Colombia/ Norge, Fredsseminarer, o.s.v. Søknadene har imponert oss, og det som går frem av søknadene har overbevist oss i styret om at det gjøres mye godt arbeid for fredstenking, forsoning og konfliktløsing uten vold. De forskjellige arrangementene rundt tildelingene har vært kontaktskapende og opplysende. Opprinnelig var Jæren Kvinneforening og Nei til atomvåpen også med på å starte Fredsfondet, men disse organisasjonene er nå lagt ned i Rogaland. Organisasjonene som i dag har ansvaret for Rogaland Fredsfond er Vennenes samfunn, Kvekerne og IKFFavdelingene på Sandnes og i Stavanger. Styret er sammensatt av representanter fra disse, og har ansvar for forvaltningen av fondets midler og vurdering av søknader til fondet. Rogaland Fredsfond er så vidt vi vet det eneste i Norge i sin form. Bidrag til Rogaland fredsfond mottas med takk. Kontonr.: (Sandnes Sparebank) Kommentar til artikkelen Afghanistan - exit i fred og frihet 4/2010 Muslimsk ikkevoldshær I disse tider er det viktig å minne om at verdens første ikkevoldshær ble organisert og ledet av en from muslim, Abdul Ghaffar Khan (f. 1890). Khan var pasthun, og ble kalt Grense-Gandhi fordi han med sin ikkevolds- hær på mann, sammen med Gandhi, bidro til Indias ikkevoldelige frigjøring. Du kan lese om ham i boken Nonviolent Soldier of Islam. A Man to Match his Mountains, av Eknath Easwaran. - Bjørg Berg fred og frihet 1/

14 Tankar omkring kvinner, liv og vann Kvinner, liv og vann gir ulike innfallsvinklar til kva rolle ferskvatn spelar; i naturen, i samfunnet, i politikken og i internasjonale konfliktar og samarbeid. AV INGEGERD AUSTBØ IKFFs studiehefte Kvinner, liv og vann er laga av Edel Havin Beukes og Karin Aanes, med bidrag frå to andre. Heftet er både svært informativt og tankevekkjande. I Sandnesavdelinga har me brukt deler av fire møtekveldar på å arbeida med heftet. Dei sju kapitla har ulike innfallsvinklar til kva rolle ferskvatn spelar, som vatn i naturen, vatn i samfunnet, i politikken og i internasjonale konfliktar og samarbeid. Her vil eg gi glimt frå kap Etter å ha lese gjennom ein del stoff heime snakka me på møta om ting som gjorde spesielt inntrykk, t.d. at Kina om nokre år vil stå overfor formidable problem med å skaffa nok vatn, og at atomkraftverka krev store mengder vatn. På den positive sida noterte me oss oppdaginga av eit stort reservoar ferskvatn under sjøen utanfor Tanzania og utfallet av Vannkrigen i Bolivia. Der hadde det multinasjonale konsernet Bechtel, saman med mindre selskap, på udemokratisk vis fått kontrollen over vatnet. Verdsbanken hadde pressa regjeringa med krav om privatisering for å gi lån. Då prisen på vatn vart mangedobla, reiste grasrota seg, og etter mange rundar måtte Bechtel dra seg ut, og vatnet kom atter under offentleg kontroll. Kapittel 5 gir fleire eksempel på privatisering og globalisering, dessverre med meir negative konsekvensar for lokalsamfunna. Coca Cola turar fram i India og Brasil. Den auka bruken av flaskevatn har mange negative miljøkonsekvensar. Fattigfolk ved Victoriasjøen, som før levde av småskalafiske og lokal omsetting, har mista levebrødet, og økosystemet i sjøen er skada. For oss i Noreg, som sløser med vatn, er det vanskeleg å fatta at reint vatn er mangelvare i store delar av verda. At det skapar konfliktar, både lokalt og internasjonalt, om både bruksrett og om bruksmåtar, kan me lese om i kapittel 4 om internasjonale konfliktar og samarbeid om vatn. Mange land er avhengige av Nil-vassdraget, og det er ikkje lett å bli einige om fordelinga. T.d. vil gjerne Etiopia bruka meir, men vert hindra av gamle avtalar laga av britane den gong dei rådde over Egypt og Sudan. Dei sikra seg vatn til bomullsdyrkinga. Lettare er det ikkje for alle landa som er avhengige av Eufrat og Tigris. T.d. har Tyrkia bygd dammar til kraftverk og irrigasjon, noko som har gitt negative konsekvensar i nabolanda. Også i Palestinakonflikten spelar vatn ei rolle. Israel held fast på Golanhøgda m.a. for å kontrollera tilsiget til Genesaretsjøen. Likeins var dei uvillige til å trekkja seg frå Sør-Libanon p.g.a. elvane der. Når traseen for dele-muren blir bestemt, er kontrollen over vatn viktig. Jordanelva er ikkje stort meir enn ein bekk, Dødehavet minkar og Jordan tappar ned grunnvatnet sitt. Foto: Fra Kvinner, liv og vann 14 fred og frihet 1/2011

15 vann Det blir arbeidd med å finna fredelege løysingar på konfliktane gjennom forhandlingar og avtalar. Våpen og krig er iallfall ikkje noko løysing. Først krevst det store mengder vatn til utvinning av minerala som blir brukte i våpenindustrien. Når så desse våpna blir brukte, øydelegg dei m.a. infrastrukturen. Irak-krigen er eit godt eksempel. Øydelagde røyr og forsyningssystem har ført til mangel på vatn og forureina vatn, noko som så fører til smittsame sjukdomar. Kap. 7 kan gi ein liten støkk når det gjeld norske forhold. Her peikar forfattarane på omorganiseringa som skjer i offentleg sektor. Ofte skjer det ved at forvaltningsorgan blir omgjort til aksjeselskap, noko som kan vera første steget på vegen til privatisering. På grunn av den globaliserte økonomien kan me då risikera at multinasjonale konsern vil prøva å få kontroll over det norske vatnet òg. I ein kronikk i Klassekampen tek Knut Kjeldstadli m.a. opp dette, og han viser til IKFFs hefte for meir informasjon. Mange fleire burde lesa og læra av dette heftet. Dei politiske partia burde kanskje spesielt studera og diskutera kap. 5 ( Privatisering og globalisering ) og kap. 7 ( Utfordringer i norsk vannpolitikk ). Tilgangen til nok reint ferskvatn er livsviktig for alle menneske. Derfor er dette teke med i FNs menneskerettar. Kontrollen over denne viktige ressursen må vera demokratisk og offentleg. Den kan ikkje overlatast til storkonsern, som alltid har profitt som mål og rettesnor. Sidsels plukk I fred og frihet nr. 4/2010 plukket jeg frem og listet opp de åtte Tusenårsmålene for å redusere fattigdom som det internasjonale samfunnet er blitt enige om å nå i fellesskap, fortrinnsvis innen Utenriksdepartementet og Norad har gitt ut heftet FNs tusenårsmål status 2010, som presiserer hva hvert punkt går ut på, hva som er verdenssamfunnets mål, og hva Norge har bidratt med eller forsøker å bidra med for å nå Tusenårsmålene. Heftet inneholder også 20 konkrete eksempler som illustrerer tiltak for å realisere de åtte punktene. Heftet kan bestilles fra: Utenriksdepartementet Postboks 8114 Dep Oslo Tlf eller Norad Postboks 8034 Dep Oslo Tlf Kvinner, liv og vann i skolen AV MARTA D. S. LEA I flere år på 80- og 90-tallet jobbet jeg i skolen med holdningsskapende arbeid med temaene fred, natur og miljø. Vi laget kunst, skrev dikt og fortellinger, musiserte og dramatiserte gjennom dukketeater og skuespill. Dette framførte vi for andre på skolen vår, for foreldre og besteforeldre, og for andre skoler, lag og foreninger. Det holdningsskapende arbeidet virket positivt inn på elevenes trivsel, og skolearbeidet gikk lettere. Elevene økte sin kunnskap og forstod mer av hvor viktig det er å ta vare på hverandre og på vår felles klode. På elevenes eget initiativ ble det laget en skolesang om vennskap og fred, natur og miljø. Den er fortsatt verdsatt og i bruk. IKFFs studiehefte Kvinner, liv og vann har et stort potensial både når det gjelder faktalæring i skolen, og som en del av et holdningsskapende arbeid som vil bidra til å gi elevene en større forståelse av rettferdighet og medmenneskelighet i vår verden. Jeg tenker særlig på kap. 5 om privatisering og globalisering. Her omtales transnasjonale selskaper som Coca-Cola, vannkrigen i Bolivia, flaskevann og globaliseringen av fiskeriene ved Victoriasjøen. Det finnes mange dyktige lærere i norsk skole, og jeg håper at studieheftet og disse tankene når frem til dem og til de som utarbeider plan for lærerutdanningen. Men også til foreldre og alle andre som omgås barn og unge, og som er med på å forme deres holdninger. Trenger du ideer og tips, vil jeg gjerne bidra. For kontakt, send e-post til eingro@lyse.net fred og frihet 1/

16 USAs militære imperium Forklaring av tegn: Svarte prikker: USAs militærbaser. Røde prikker: Ubåter med atomvåpen. Hvite prikker: Radar- og kommunikasjonsinstallasjoner. Tall ved siden av nasjonsnavn: Antall enheter i hvert land.

17 Verdenskart over amerikanske militærbaser (se kommentar s. 18) (Kilde: Catherine Lutz (red.), The Bases of Empire, The Global Struggle against U.S. Military Posts, New York University Press, 2009)

18 Nye medlemmer i IKFF Rogaland AV ELLEN SVÆRI, AUD JAKOBSEN OG GERD HAUGLAND I fjor fikk vi i Sandnes-avdelingen flere nye og aktive medlemmer. Her følger en oppsummering av vårt intervju med tre av dem. Fredsarbeid opptar våre nye medlemmer, og i vår organisasjon har de funnet mennesker de kan dele engasjementet sitt med. Som Kirsten Gundersen sier: Det var nok ønsket om å lære mer om verden som gjorde at jeg meldte meg inn. Jeg har alltid vært vitebegjærlig, og ønsker å diskutere det jeg hører på nyhetene og leser i avisen med andre. Men det har ikke vært lett å finne noen som er interesserte nok. Her fant jeg det! Alle damene har fått kjennskap til IKFF og organisasjonens arbeid gjennom venner og bekjente. Helga Robberstad hørte om IKFF gjennom sin venninne Gro Eriksen, leder for IKFFs avdeling i Sandnes. I tillegg sier Robberstad at hun har fått kjennskap til hva Kommentar til verdenskartet over USAs militærbaser (s ) AV DAGMAR K. SØRBØE organisasjonen driver på med gjennom Johanne Skog Gripsruds leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. Konklusjonen ser ut til å være at nye medlemmer ofte kommer gjennom venner og og kjente. Kanskje vi kan bli enda flinkere til å markedsføre kvinneligaen på den måten? Også studiearbeid ser ut til å være viktig. Våre nye medlemmer poengterer at studieringen har vært både utviklende og lærerik. Aud Jakobsen er et av de nye medlemmene som har deltatt i studieringen om kvinner, liv og vann. Jeg blir både frustrert, sint og lei meg når jeg leser om alle problemene mangel på vann fører til. Før vi startet studieringen, kunne jeg ikke forstå at det var noe problem med vann, men denne studieringen har åpnet øynene mine., sier hun. Kartet viser at USA/NATO har inngått avtaler helt fra Europa, via Midt-Østen, Sentral-Asia og til Australia, Filippinene, New Zealand og over mot det fjerne Østen til Japan og Sør-Korea. De siste danner et Øst- NATO i nært samarbeid med USA via de mange basene i Alaska. I tillegg har USA etablert et Africom og har særavtaler med Gulfstatene, mens Israel står i en særstilling, knyttet opp mot Europa. I vest har de etablert seks nye baser i Colombia, og støttet militærkuppet i Honduras, alt i engstelse for at de nye, progressive regjeringene i enkelte land i regionen skal lykkes. USAs fjerde flåte patruljerer til enhver tid langs Sør-Amerikas kyst. Basenes plassering på kartet viser hvordan landene Russland, Iran, Nord- Korea og Kina blir omringet. Det aller siste tilskuddet til NATO er et Mini- NATO i nord som omfatter landene Island, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Estland, Latvia og Litauen, samt Grønland og Færøyene og, ikke minst, Arktis. Det har vært en gammel NATO-drøm å få Sverige og Finland med via medlemskap i Partnerskap for Fred, og vår tidligere forsvarsminister Thorvald Stoltenberg har spilt en betydelig rolle her. Mini- NATO gjennomfører årlige, svære militærøvelser tett opp mot Finland - og dermed også Russlands grenser. Nord-Sverige er utpekt til treningsområde for NATOs bombefly. USA har ført og fører flere kriger i strid med folkeretten (Bosnia, Kosovo, Irak og Afghanistan), og undergraver dermed FNs rolle internasjonalt. USA står alene for ca. 50 % av verdens militære utgifter, og sammen med NATO-landene er tallet ca. 70 %. Russlands militærutgifter utgjør 5 %. FNs generalsekretær Ban Ki-moon inngikk ganske nylig en samarbeidsavtale med NATO, uten å underrette Russland og andre sentrale aktører. Slik kan USA sakte men sikkert jobbe seg opp mot strategien om å oppnå amerikansk verdensherredømme, nedfelt i rapporten Rebuilding America s Defenses fra den amerikanske tanketanken Project for A New American Century. Dersom medlemsland i NATO protesterer, slik Tyskland og Frankrike gjorde i forbindelse med rakettskjoldet, blir de satt under press til de gir etter. Det mest skremmende med denne utviklingen er at den skjer uten at vanlige borgere blir informert. Kan dette kalles demokrati?

19 DEBATTINNLEGG Resolusjon 1325 og norsk nøling Den 10. desember i fjor stod et debattinnlegg av Anne Ellingsen på trykk i Stavanger Aftenblad som jeg ikke kunne la stå uimotsagt. Ellingsens innlegg Norsk nøling om kjønn handler om hvordan kvinner kan brukes i Forsvarets tjeneste, og hun bruker resolusjon 1325 for å understøtte sine argumenter. Her følger et utdrag av mitt svar på innlegget, som stod på trykk i Stavanger Aftenblad 3. januar i år. I sitt innlegg uttrykker Ellingsen bekymring for at Norge nøler med å etterkomme den delen av resolusjonen som handler om å bruke kvinner i fredsoperasjoner. I den grad resolusjonen nevner bruk av kvinner i væpna konflikter, er den vag, men foreslår for eksempel observatører og sivile politistyrker. Ellingsen etterlyser kjønnsperspektivet, særlig i de norske styrkene i Afghanistan. Der ligger en betydelig operativ gevinst, sier hun og siterer Forsvarsdepartementets hjemmeside. Kvinners innsats kan gi bedre situasjonsforståelse og skape tillit i lokalbefolkningen. Dette skal gi troppene større sikkerhet slik at de kan lykkes i sine operasjoner. Hun mener så menn at dette kan gi bedre beskyttelse av menneskerettighetene (for hvem?). Når ble krig annet enn brudd på de samme rettighetene? Ved sin støtte til krigen i Afghanistan bryter FN tvert imot sine egne lover hvor det heter befri oss fra krigens svøpe. For meg høres Forsvarsdepartementets og Ellingsens begrunnelse for å få flere kvinner med i krigen ut som misbruk av både de norske og de afghanske kvinnene. Hvis kvinner blir brukt på den måten Ellingsen foreslår, vil jeg tro den opparbeidede tilliten snart blir til mistro. Som vi nå ser i Afghanistan, skaper krig mot terror bare flere terrorister og mer uforsonlig hat. Det har ikke hjulpet med verken de omtalte løvinnene fra U.S. Marine Corps, kvinnelige involveringsteam, eller svenskenes kvinnesatsing. Jeg er mer opptatt av hva som er gjort når det gjelder å oppfylle resolusjonens anmodning om å ta kvinnene med i konfliktforebygging og forsoningsarbeid. IKFF har siden stiftelsen i 1915 hatt som mål for sitt arbeid å erstatte vold med ikkevold i alle konflikter. Og jeg er naturlig nok motstander av å bruke militærmakt for å løse kriser. Ellingsen mener som forskningsrapporten The Women Peace and Security Handbook, som bl.a. WILPF har vært med på å utarbeide, at kvinner i møte med de fleste kulturer, har langt bedre mulighet til å skape dialog, så hvorfor ikke slippe til kvinner før det kommer til væpna konflikter? Da er ikke militarisering av kvinner inn i Voldsapparatet, som Ellingsen så treffende kaller Forsvaret, den rette måten å oppnå varig fred på. Det resolusjonen etterlyser, er en ny måte å håndtere konflikter på, og til det trengs også kvinner og kvinners erfaringer. WILPF-rapporten viser at selv om flere kvinner enn menn er ofre i kriger, har de likevel vilje, evne og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunnet de er en del av. Noen afrikanske land har med hell latt kvinner delta i forsoningsarbeid, men hva har vårt eget land gjort? FNs medlemsland ble, da resolusjonen ble vedtatt i 2000, bl.a. bedt om å bidra med forslag til kandidater til en bank av spesialrådgivere og konfliktløsere. Det finnes slike, og en sterkere satsing på fredsutdanning kunne gitt flere. Kanskje det kunne være Norges bidrag? Anne Ellingsen mener kvinner har en moralsk plikt til å delta i forsvaret. Etter mitt syn har ingen moralsk plikt til å gå inn i krig. Kvinner, og menn, har en moralsk forpliktelse overfor den oppvoksende slekt til å overlate dem et samfunn som kan løse sine konflikter på en rettferdig og fredelig måte. Ved å være gode forbilder kan kanskje krigsheltene omsider kunne erstattes av fredshelter? Vår regjering burde ha fokus på den delen av 1325 som omhandler byggende arbeid for fred. I følge den amerikanske forfatteren og sosialantropologen Greg Mortenson, kan tre kopper te være en god start. Det er bare våpenindustrien, også den i Norge, som har noe å tjene på kriger! Våpen fra fredsnasjonen Norge Gro Eriksen I lederartikkelen skriver Stavanger Aftenblad med ovenstående tittel: Vi er likevel overbevist om at evnen og viljen til militær maktutøvelse er nødvendig i forsvaret av fred, frihet og demokrati Lederen konkluderer slik: Da er produksjon og salg av våpen som dreper, uunngåelig, dessverre. Stavanger Aftenblad formidler vel her sin overbevisning i tråd med det politisk militariserte Norges overbevisning. En overbevisning som er i tråd med våpenfred og frihet 1/

20 DEBATTINNLEGG maktens 6000 år gamle tro på krig som konfliktløsning. Som pasifist har også jeg min overbevisning; nemlig at alle krigene opptil vår tid har skapt grobunn for stadig råere vold og stadig verre kriger. Og jeg tror at hvis våre etterkommere og vår felles jord skal overleve, så må en ny omvendelse skje, slik Alva Myrdal sa i Nobeltalen sin i Denne troen deler jeg med de aller fleste menneskene i fredsbevegelsen. Men fredsbevegelsen blir jo ikke hørt, tvert om, og dette er ikke en fredsnasjon verdig! Men en levende fredsbevegelse svikter ikke ved å gi opp håpet om fred på jorden. Dessverre gir Stavanger Aftenblads leder inntrykk av at den har akseptert militær maktutøvelse (krig) som forsvar for fred, frihet og demokrati. Hva da med alle flyktningene som er resultatet av krigene? Nei, ned med våpnene alle våpnene! Johanne Skog Gripsrud Klimaoppvarming og krigsfarsotter De menneskeskapte klimaendringene drøftes i dag på høyeste politiske hold. Og folk flest erkjenner at dette må vi gjøre noe med. Ja, kjære politikere, hvorfor ikke også erkjenne at de menneskeskapte krigene, våpenproduksjonen og militariseringen gir oss en falsk trygghet mot menneskeskapte fiender? Dette må vi også gjøre noe med. Som Alva Myrdal sa i sin Nobeltale i 1982: Menneskene trenger en ny omvendelse! Redslene som folk og land har opplevd som følge av oversvømmelser og klimaendriner kan ikke måles. Men krig, massakre av sivilbefolkningen, kvinner, barn og gamle slik vi f.eks så i Gaza i 2009, var et villet angrep. Det var forberedt gjennom flere år, har vi siden fått vite. Klimaendringer eller krig, begge deler er menneskeskapt! Legene Mads Gilbert og Erik Fosse gjorde sitt ytterste for å behandle sårede og døende mennesker under massakren. Samtidig rapporterte de til omverdenen gjennom TV, siden ingen journalister var der. De viste oss gjennom sin innsats at de gode kreftene er uovervinnelige. De gode gjerninger skal redde verden, som Bjørnson sa! Jeg undres på hvordan vår ettertid vil dømme vår tids tafatte og handlingslammede reaksjoner overfor klimaendringenes og voldens følger for menneskenes liv? Generasjonene etter andre verdenskrig er overfôret med filmer, spill og bøker som er basert på rå vold og dyrking av krigshelter. Ingen slipper unna påvirkningen. Motkreftene; fredskulturkreftene og fredsbevegelsen, forsøker å fremme de gode krefters verdinormer, men det selger dårlig i vår tid. IKFF ser seg om etter flere meningsfeller, flere som vil slå følge på veien til fred. Denne veien hvor fredsarbeidere har vært levende til stede i snart hundre år! Norske våpen i krig Johanne Skog Gripsrud Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet, sa Eli Wiesel, da han fikk Nobels fredspris i Det er naivt å tro at norske våpen ikke dreper, sier medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, Laila Gustavsen (AP) i sitt debattinnlegg i Hamar Arbeiderblad 17. nov. 2010, og føyer seg inn i folden sammen med sine kvinnelige partifeller, Nybakk og Faremo. Det er også naivt å tro at høyteknologiske våpen kan spare liv. Våpen er våpen, og ment for å drepe. Våpen sparer ingen liv. Gustavsen roser regjeringen med rette, når det gjelder dens foregangsvirksomhet med å få til en konvensjon mot mine- og klasevåpen, og at den nå viser tegn til å ta initiativ til å forby bruken av utarmet uran. Jeg har selv sittet rundt bordet under klasevåpenforhandlingene sammen med representanter for myndighetene våre, og fra mange av våre frivillige organisasjoner. Bergensavdelingen av IKFF har i over 5 år arbeidet for å synliggjøre de store skadene uranvåpen har gjort på sivile og soldater der det er brukt. Det er også mange frivillige organisasjoner som nå er bevilget penger av myndighetene for å få til en konvensjon mot atomvåpen. Så langt er alt bra. Men det er utrolig trist at kvinner i det partiet som jeg føler meg aller mest knyttet til, nemlig AP, er så glade for at de kan få være med å krige sammen med de store menn, og kvinner som er lik menn, som Albright, Rice og Clinton, og at de ikke klarer å innse at ingen konflikter bør løses med våpen. Gustavsen sier at norsk våpenindustri ikke har noe å skamme seg over, fordi et strengt regelverk og åpenhet om eksporten sikrer norsk legitimitet. En sluttbrukererklæring sikrer at det enkelte land ikke 20 fred og frihet 1/2011

21 DEBATTINNLEGG videreselger materiell kjøpt i Norge. Salget skal ikke gå til land som er i krig med et annet land. Men Gustavsen glemmer å fortelle at dette ikke gjelder våre venner i NATO. Våre våpensalg har med stor sannsynlighet bidratt til deler til de amerikanske og engelske våpen som er blitt brukt til å drepe ca. 1 million sivile i Irak, derav ca uskyldige unger, ifølge barnepsykolog Magne Raundalen og engelske forskere. Mange barn blir ennå født med misdannelser, og mange fortsetter å dø, på grunn av all giften som er spredd, og på grunn av mangelfull ernæring, som er resultat av en skitten krig som ble igangsatt på en løgn. Gustavsen glemmer også å fortelle at våpensalget har økt voldsomt under de siste to krigene som vi har vært med i (på Balkan og i Afghanistan), samt krigen i Irak. Vi tjener formidabelt på dette, som alle krigsprofitører gjør. En kan kanskje ikke vente annet fra et land som gir den sittende amerikanske president fredsprisen, når han fortsatt er i krig i to land og bomber det tredje (Pakistan) med ubemannede droner - det feigeste våpen av alle. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland i sitt berømte dikt. Grethe Nielsen Yrkesvalg for framtida? I februar hvert år arrangeres det en yrkesmesse i Stavanger Forum retta mot 10. klassinger og andre som har tenkt seg på skolebenken til høsten. Alle videregående skoler i Rogaland, høyskoler og universitet presenterer seg og sørger på denne måten for nyrekruttering. Det gjør også noen store bedrifter, og Forsvaret. I fjor hadde Stavanger Aftenblad et stort oppslag etter yrkesmessa med bilde av jenta som syntes det kunne være tøft å ta deler av utdanningen i Forsvaret. Samme kveld avholdt IKFF en konferanse om fredsutdanning, men ingen aviser fant det interes sant nok å skrive om den. fred og frihet og Kvekeren hadde begge hatt oppslag om konferansen på Universitetet i Stavanger. Det er heldigvis mange unge som er mer opptatt av innholdet i studiet og yrkesvalget sitt enn finansieringen. Og samfunnsengasjert ungdom kan faktisk velge fredsstudier i Norge eller andre land. Ved Uni- versitetet i Tromsø har det siden 2002 vært mulig å ta et to-årig mastergradsstudium. Over 100 personer fra 34 land har til nå fullført studiet. Også andre europeiske land som Danmark og England har dette tilbudet. Studiet i Bradford, England, har eksistert siden 1973 og hadde i 2003 fire hundre studenter samtidig. Små frivillige organisasjoner med få midler til annonsering, tar ansvar for å minne folk om at freden begynner i menneskenes sinn. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) har siden starten i 1915 arbeidet for fredsoppdragelse og fredsundervisning, og konferansen om fredsutdanning på UiS stod IKFFs Sandnes-avdeling for. Det var professor Randi Rønning Balsvik fra Universitet i Tromsø, og Madel Rosland med bachelorgrad fra Bradford, som orienterte om studietilbudet. Ingunn Skurdal fra Nansenskolen fortalte om Dialogprosjektet som er prøvd ut på Balkan. Det tar tid å bygge opp igjen tillit mellom mennesker etter en krig, og Nansen Dialog har holdt på i 15 år. Dialogprosjektet, som nå er et varig tilbud på Nansenskolen, er et verktøy som kan hjelpe tidligere fiender til å forstå hverandres historie. Også Sabona prosjektet for grunnskoler, er et pedagogisk verktøy for å håndtere konflikter på en mer fredelig måte. De seks modellene Synnøve Falldalen presenterte, tar tak i underliggende årsaker til konflikter, og løsningen skal være forankret i hvordan en ønsker seg framtiden. Synnøve Falldalen har utarbeidet prosjektet sammen med professor Johan Galtung. Er ikke dette noe for lærerutdanningen? Instituttleder Marie Smith Solbakken, som åpnet konferansen, uttrykte håp om at fredsutdanning kunne bli en del av utdanningstilbudet på UiS. I en verden der stadig nye masseødeleggelsesvåpen utvikles og brukes for å bevare freden, trenger vi mennesker som ser sammenhengen mellom fattigdom, urett og krig. Mennesker som har kunnskap om virkemidler som kan forbygge konflikter. Kanskje Fredsnasjonen Norge bør satse på fredsutdanning? Men enn så lenge: Du som nå skal velge utdannelse og yrke - hva med å ta utgangspunkt i framtida? Hva slags samfunn vil du at dine barn skal vokse opp i? Hvordan vil du verden skal se ut om 20 år? Vil du være med å rydde vei for en reinere, fredeligere og mer rettferdig klode, så sats på fredsutdanning! Gro Eriksen Fristen for innlevering av stoff til fred og frihet 2/2011 er 1. april fred og frihet 1/

22 Skjønnhet fra Dødehavet Vi vil ikke kjøpe skjønnhetsprodukter basert på varer som israelernes nabofolk er avskåret fra å bruke. IKFF i Rogaland oppfordrer til solidaritetsaksjon med palestinske kvinner. AV ZOIA GRANNES OG LISE BRAATHEN I mange uker før jul var et hjørne i andre etasje på kjøpesenteret Amfi Madla okkupert av israelske kvinner som solgte skjønnhetspreparater fra Dødehavet. Hjørnet ved trappen var strategisk godt plassert, ingen kunne gå forbi uten å komme i de aggressivt markedsførende damenes synsfelt. Hver gang vi måtte passere stedet, ble vi tilsnakket og ropt etter. Som medlemmer i IKFF ble vi nysgjerrige og spurte damene hvilket firma de solgte for og hvor pengene skulle gå. En ung kvinne med frodig manke av blonde krøller svarte uvennlig: Why do you ask? Hun fikk til svar, som sant var, at siden hun ønsket pengene våre, ville vi vite hvor de skulle ta veien. Damen dyttet på oss en liten folder hvor det sto om kremenes fortreffelighet og helt nederst, navnet på firmaet, Premier. Sjefen vår er i Stavanger, påsto hun. Tankene gikk til kvinnene i det okkuperte Palestina, særlig de i Gaza, som ikke en gang har rent vann til å vaske seg med og heller ikke rent drikkevann. Barna deres får diaré og dør. På et julemøte for IKFF i Stavanger ble ideen om en solidaritetsaksjon med palestinske kvinner diskutert. Dette ble senere også diskutert i IKFFs avdeling i Sandnes. Fokus på israelernes bruk av ressurser som palestinere ikke får mulighet til å nytte fikk helhjertet tilslutning. Israelske nybyggere sager til og med ned palestinske bønders oliventrær, stenger vannet når det passer dem og skaper sult og nød ved å isolere dem fra verden. I følge Wikileaks planla Israel å kvele Gaza som straff for at befolkningen der brukte sin demokratiske rett og stemte for Hamas i protest mot den enorme korrupsjonen i Fatah. Før aksjonen spurte vi lederen av Madla Amfi hvorfor israelske kvinner fikk bruke kjøpesenteret i så lang tid. Vi fortalte også at mange irriterer seg over de aggressive selgerne. Lederen hadde også merket klagene, men erklærte at hun ikke hadde noe med utleien å gjøre, da det var Clear Channel som disponerte det aktuelle stedet. Clear Channel er et stort amerikansk firma i annonserings- og reklamebransjen. Samme firma tapte for en del år siden kampen mot bergenserne om å plassere sine svære reklameplakater på busskur og busser, mot å finansiere flere nye busskur i Bergen. Bergenserne vant; de ville ikke ha visuell forsøpling av byen. Vi kontaktet firmaet, men de ville ikke gå inn på om Madla Amfi fikk godtgjørelse eller ei. Jeg kan ikke fortelle om våre avtaler var svaret vi fikk. Samtalen viste at det er Clear Channel som bestemmer, og de har gitt de israelske kosmetikkselgerne en svært lang brukstid. Hva vi som handler der mener, er visst ikke viktig. Det er interessant at under skandalen med den israelske bordingen av solidaritetsbåten Mavi Marmara, hvor ni tyrkiske hjelpearbeidere ble drept, var damene og kremene som blåst vekk. Men etter en tid kom tilbake. Like før jul var de ferdige, og de handlende fikk endelig fred. Hvis de dukker opp igjen i år, vil IKFF Stavanger/Sandnes oppfordre til boikott av dødehavsproduktene fra Israel. Vi tenker slik: Vi vil ikke kjøpe skjønnhetsprodukter basert på varer som israelernes nabofolk er avskåret fra å bruke. Våre palestinske medsøstre blir gjort til en fattig underklasse som ikke kan forsørge sine barn, få utdannelse eller reise ut. Så lenge israelske nybyggere raserer deres hjem, og den israelske overlegne militærmakten dreper og lemlester, er det usolidarisk å kjøpe produkter fra Premier. Vi oppfordrer også andre IKFF-medlemmer til å støtte initiativet hvis Premier-selgerne av Dødehavsprodukter dukker opp igjen. I Oslo var det studentaksjoner mot dem før jul, la oss støtte dem! 22 fred og frihet 1/2011