Spørsmålet er om det at Jon kjøpte kravet før Ole avskjærer Martes motregningsrett.

Transkript

1 Eksamen Pengekravsrett Oppg. 1 Tvistens parter er Marte Kirkerud og Jon Rud. Den overordnede problemstillingen er om Marte har rett til å motregne ovenfor med kravet hun har på Lars. Det følger av gjeldsbrevloven (lov 11. Februar 1939, nr. 1), heretter Gbl., 26 at en debitor ved cesjon har rett til å benytte krav på avhendaren ( ) til motrekning ovenfor ny eier dersom en var eier av kravet før han fekk veta om avhendinga. Bestemmelsen forståes direkte slik at debitor cessus kan motregne ovenfor en cesjon om krav på cedenten, såfremt han/hun eide det før hun fikk vite om cesjonen. Etter forarbeidene er formålet med bestemmelsen å ivareta den forventning cessus måtte hatt om å kunne motregne. Selv om det i det forliggende ikke er utstedt et gjeldsbrev er det sikker rett at bestemmelsen kan anvendes analogisk også på andre enkle fordringer. Det er klart at Marte eide kravet hun ønsket å benytte til motregning, de hun lånte til Lars i 2007 før hun fikk vite at kravet mot han var overdratt. Jon innvender at siden Lars solgte kravet til Ole før han solgte det videre til Jon, kan Marte ikke bruke kravet mot Lars til å motregne ovenfor han. Spørsmålet er om det at Jon kjøpte kravet før Ole avskjærer Martes motregningsrett. Ordlyden i 26, avhendaren taler isolert sett for at Marte er avskåret fra å motregne da det riktignok ikke er Ole, men Lars Marte har et krav mot. Denne forståelse kan imidlertid ikke legges til grunn. Som det fremgår av Gbl. 25 får ikke mottakaren betre rett enn avhendaren når en fordring overdras. Det følger av dette at de innsigelser og krav debitor hadde etter avtaleforholdet med avhenderen, herunder mottaker, ikke opphører ved cesjon. Etter sikker rett gjelder dette prinsippet selv om kravet er overdratt flere ganger med den følge at Martes krav mot Lars vil kunne benyttes til motregning selv om kravet mot henne er overdratt til flere i mellomtiden. Unntaket i 25 for særlege rettsreglar sikter primært til skrømtede viljeserklæringer etter avtaleloven 34 og andre tilfeller av grov uaktsomhet hos debitor, og får dermed ikke anvendelse her. Følgelig avskjærer ikke det at Jon kjøpte kravet fra Ole Martes motregningsrett. Videre gjør Jon det gjeldende at Marte ikke kan motregne fordi hun verken rettet påkrav mot Lars før han sendte regningen, eller før han kjøpte kravet av Ole. Comment [WR1]: Oppgaven byr på et "kronglete" faktum. Viktig å ha full kontroll på alle fordringer før man begynner drøftelsen. Dette gjøres enklest ved å lage en illustrasjon. Som følge av et "kronglete" faktum og kreditorskifte i flere ledd, er denne presiseringen særlig nyttig. Comment [WR2]: Problemstillingen er overordnet, men kunne med fordel vært droppet. Kandidaten burde gått mer konkret til verks, og konsentrert seg om de tre spørsmålene oppgaven reiser. Det hadde også gitt bedre forankring for drøftelsen, og gitt besvarelsen bedre flyt. Slik oppgaven nå er strukturert, er det uklart hvilket spørsmål kandidaten behandler først. Comment [WR3]: Kandidaten finner raskt det rettslige grunnlaget, men hvilket spørsmål er drøftelsen egentlig knyttet opp mot? Comment [WR4]: Formålet med bestemmelsen fremheves raskt bra. Kandidaten kunne imidlertid med fordel knyttet en kommentar til forholdet mellom streng ordlydsfortolkning og formålstolkning, som i denne oppgaven representerer ulike konklusjoner. Comment [WR5]: Viktig presisering, kort og presist. Burde dog kommet innledningsvis (før bestemmelsen presenteres). Comment [WR6]: Kandidaten kunne med fordel anvendt terminologien "motkrav" og "hovedkrav", hvilket tydeliggjør faktum. For øvrig upresis angivelse av faktum som kan skape forvirring rundt kandidatens forståelse; er det krav mot ham eller henne som er overdratt (her: henne, ikke han)? Comment [WR7]: Gjengivelse av faktum, og derved spørsmålsstilling, kunne med fordel vært mer presis. Comment [WR8]: Kandidaten burde sagt noe om hvorfor denne forståelsen ikke kan legges til grunn (undergraver formålet med bestemmelsen). Comment [WR9]: Kandidaten viser forståelse ved å påpeke sammenhengen med gbl 25. Kunne med fordel også knyttet dette opp til prinsippet om fri adgang til kreditorskifte. Comment [WR10]: OK, men unødvendig å ta med det som ikke er relevant for oppgaven. Comment [WR11]: Upresis gjengivelse av faktum; unødvendig slurv.

2 Det følger av faktum at Marte hadde adgang til å motregne ovenfor Lars da hun gjorde opp regningen med ham. Dette forstås slik at kravet mot Lars allerede da var forfalt og dermed oppgjørsmodent. Hvorvidt Marte senere kan rette påkrav mot Lars blir således uten betydning da det avgjørende, at motkravet er forfalt, jf. 26, 2. Setning, må legges til grunn at er innfridd. Hva gjelder Lars siste innsigelse, at Marte må finne seg i motregning når vilkåret for dette er innfridd, må dette i alminnelighet gis medhold. I det foreliggende må imidlertid formålet bak motregningsrett ved cesjon få gjennomslag. Marte hadde da hun delbetalte kravet fra Lars motregningsretten i behold og faktum må forstås dithen at hun forventet å kunne motregne dersom restkravet ble krevet innfridd. Jon hadde på sin side ingen slik forventning før han kjøpte kravet fra Ole. I lys av formålet må dermed Martes motregningsrett gis forrang. Ingen av Jons innsigelse har ført frem. Konklusjonen blir dermed at Marte har rett til å motregne ovenfor Jon med kravet hun har mot Lars. Comment [WR12]: Faktum tilsier at Marte vurderer slik motregning, men det forutsettes ikke at vilkårene for dette er oppfylt. Ved å legge til grunn en slik forutsetning, glipper kandidaten på problemstillingen. Comment [WR13]: Kfr kommentar over; her bærer det galt av sted. Oppgaven legger opp til en drøftelse rundt forfall som alminnelig vilkår for motregning i påkravstilfeller. Må påkrav være fremsatt før motregning kan erklæres? Kfr gbl 5 (1) 2. pkt. Konklusjon: I påkravstilfellene skal vilkåret om "forfalt motkrav" anses oppfylt på det tidspunktet motregneren har rett til fremsette påkrav (rett til å kreve betaling). Kfr Rt 2014 s Comment [WR14]: Kan anses som et spørsmål om kolliderende rettigheter (som ikke forventes nærmere utredet). Kandidaten løser oppgaven på bakgrunn av en formålsrettet tolkning av bestemmelsen i gbl 26. Lovbestemmelsen burde vært uttrykkelig nevnt. For øvrig ville paralleller til gbl 25 og det alminnelige utgangspunktet om fri adgang til gjennomføring av kreditorskifte og styrket kandidatens drøftelse. Comment [WR15]: Svakheter ved kandidatens besvarelse av oppgave 1 er (i) upresise spørsmål/tidvis uklart hva kandidaten drøfter; (ii) noe ustrukturert drøftelse; og (iii) mangler tidvis forankring (juss/faktum).

3 Oppg. 2 Tvistens parter er Sparebanken og Ivar Olsen. Den overordnede problemstillingen er om Ivar er forpliktet til å betale restlånet i Sparebanken. Som hovedregel kan ikke gjeldsovertakelse finnes sted uten kreditors samtykke. Dette følger naturlig av en avtale om overtakelse av gjeld mellom to debitorer ovenfor kreditor er en tredjepartsavtale som han må samtykke til for at den skal binde ham. I det foreliggende har ikke Sparebanken svart på noen henvendelse fra verken Ivar eller Oleander. Spørsmålet er dermed om Ivar er fri fra gjeldsforpliktelsen selv om banken ikke eksplisitt har samtykket til gjeldsovertakelsen. Det følger av rettspraksis at gammel debitor allikevel kan bli fri fra sine forpliktelser dersom kreditor ved konkludent atferd har gitt han rimelig grunn til å tro at han er fri. Problemstillingen er dermed om Sparebankens atferd har gitt Ivar rimelig grunn til å tro at han er uforpliktet. At banken ikke har svart på henvendelsen kan ikke anses som et samtykke til gjeldsoverdragelse da gjeldende rett er klar på at ren passivitet fra kreditors side ikke er tilstrekkelig. At Sparebanken har mottatt betalingen fra Oleander er isolert sett heller ikke tilstrekkelig. I det forliggende har banken imidlertid rettet melding til Oleander hver måned, noe som må oppfattes som et betalingskrav. Dette veier tungt i favør av at Ivar er uforpliktet da det å kun rette betalingskrav mot nye debitor i etterkant av gjeldsovertakelse er en klar indikasjon på at de har godtatt den. Denne praksisen har i tillegg vart i over 9 måneder før Sparebanken gir melding til Ivar. Dette taler ytterligere for at Ivar er fri da det etterlater liten tvil for Ivar om at banken har valgt å forholde seg til Oleander. Sparebankens atferd må dermed ha gitt Ivar rimelig grunn til å tro at han er uforpliktet. Ivar er dermed fri fra gjeldsforpliktelsen selv om banken ikke eksplisitt har samtykket. Konklusjonen er følgelig at Ivar ikke er forpliktet til å betale. Comment [WR16]: Kandidaten kunne med fordel forankret dette med referanse til ulovfestet rett. Det hadde også styrket drøftelsen dersom kandidaten hadde startet med å konstatere at Ivar er fri for gjeldsansvaret dersom Sparebanken kan anses å ha godtatt Oleander som ny debitor for kravet. Comment [WR17]: Det følger vel også av rettspraksis, kfr eksempelvis Rt 2008 s. 696 (Marine Harvest). Denne setningen blir hengende litt i løse luften, burde vært bedre forankret. Comment [WR18]: Altså: Kan Sparebanken ved sin handlemåte anses å ha godkjent Oleander som ny debitor? Problemstillingen kunne med fordel vært spisset (snudd andre veien). Kfr. spørsmålsformulering to avsnitt lenger nede. Comment [WR19]: I hvert fall som et utgangspunkt. Passivitet kan unntaksvis være forpliktende. Comment [WR20]: I henhold til rettspraksis er ikke et rent kravbrev fra kreditor til "ny" debitor blitt ansett tilstrekkelig til å befri opprinnelig kreditor for sin forpliktelse. Comment [WR21]: Her er det mulig å falle ned på begge konklusjoner (selv om motsatt konklusjon har de beste grunner for seg) det avgjørende blir kvaliteten på argumentasjonen. Kandidaten burde ideelt sett brukt litt mer spalteplass på å argumentere pro/contra (konkret argumentasjon). Særlig burde kandidaten fokusert mer på de alminnelige regler om debitorenes solidaransvar overfor kreditor inntil ny debitor er valgt sett opp mot Oleanders meldinger om betalingsproblemer. Et annet forhold som ikke er behandlet, og som kunne vært brukt som argument for en motsatt konklusjon, er det faktum at gjelden som Ivar har overfor Sparebanken er sikret med pant i Ivars aksjer og verdipapirer. En slik avtalt panterett vil forutsetningsvis falle bort ved effektiv overdragelse av den underliggende gjeldsforpliktelsen, med mindre Ivar og Sparebanken uttrykkelig avtaler at sikkerheten skal avgis som tredjemannspant (Ivars eiendeler sikrer gjeldsforpliktelsen ti l Oleander). Det har formodningen mot seg at Sparebanken gir fra seg en slik sikkerhet uten videre. Dette kan følgelig brukes som argument for at Sparebanken ikke har godkjent Oleander som ny debitor.

4 Oppg. 3 Tvistens parter er Peder Ås og Snekkeriet AS. Den overordnede problemstillingen er om kravet Snekkeriet hadde ovenfor Peder var foreldet da han betalte restkravet 15. Desember Da det dreide seg om en fordring på penger vil Foreldelsesloven/lov 18. Mai 1979, nr. 18, heretter Fl. komme til anvendelse, jf. Fl. 1, nr. 1. Foreldelsesfristen er i alminnelighet 3 år, jf. Fl. 2. Avgjørende for om kravet er foreldet er dermed fristens utgangspunkt. Spørsmålet er når foreldelsesfristen for Snekkeriets krav mot Peder startet å løpe. Da kravet til Snekkeriet springer ut av kontrakt de har med Peder om snekkerarbeid i boligen hans, vil fristens utgangspunkt reguleres av Fl. 3, jf. Fl. 9, nr. 3. Det følger av Fl. 3, nr. 1 at foreldelsesfristen starter å løpe fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Comment [WR22]: Viktig å få orden på faktum. Tips: tegne tidslinje med angivelse av hendelser/datoer. Comment [WR23]: I denne oppgaven er dette åpenbart, men kan godt nevnes. I andre tilfeller kan dette være problematisk, og det er derfor viktig å være oppmerksom på bestemmelsen i fel 1. Comment [WR24]: Tja, samt hvorvidt det foreligger tilgjengelige tilleggsfrister og/eller når foreldelsesfristen avbrytes. Comment [WR25]: Det synes unødvendig og misvisende å vise til fel 9 nr. 3. Denne bestemmelsen utgjør en avgrensning ved krav på skadeerstatning snarere enn en anvisning på hvilke krav som faller inn under fel 3. Problemstillingen er dermed når Snekkeriet tidligst kunne kreve oppfyllelse av Peder, jf. Fl. 3, nr. 1. Det følger av faktum at intet var avtalt mellom Peder og Snekkeriet angående forfall og betalingstid. Av Håndverkertjenesteloven (lov 16. Juni 1999, nr. 3) 37 fremgår det at betaling kan kreves etter at tjenesten er utført. Da Peder ikke hovedsakelig har inngått avtalen som ledd i næringsvirksomhet vil klart bestemmelsen i Hvtl. 37 omfatte forholdet mellom ham og Snekkeriet. Snekkeriet kunne altså tidligst kreve oppfyllelse av Peder når arbeidet de utførte på boligen hans var ferdig 15. Oktober 2010, jf. Fl. 3, nr. 1. Comment [WR26]: Mange kandidater vil nok gå i den "fella" at man hopper rett inn i gbl 5 (forfall). Oppgaven tester imidlertid studentenes forståelse av fel 3 nr. 1, og hvordan denne skal forstås i tilfeller hvor det ikke er avtalt en bestemt forfallsdag. Her er det viktig å være våken, slik at man ikke går i baret ved å statuere at fristens utgangspunkt alltid er tilsvarende som forfallstidspunktet. Comment [WR27]: Godt sett av kandidaten. Viser viktigheten av å løfte blikket og se hen til andre relevante lover og regler. Foreldelsesfristen startet følgelig å løpe 15. Oktober I utgangspunktet var kravet dermed foreldet 15. Oktober 2013 dersom fristen ikke var avbrutt innen den tid. Spørsmålet er nå om foreldelsesfristen for kravet mot Peder er avbrutt i tide. Det følger av Fl. 14 at foreldelsesfristen anses avbrutt dersom skyldneren erkjenner at han er forpliktet ovenfor kreditor, enten uttrykkelig eller ved handlemåte. Erkjenne innebærer at han aksepterer sin forpliktelse. At dette må forekomme uttrykkelig må forstås som et forholdsvis sterkt klarhetskrav, noe som også må gjelde for hans handlemåte da en viljeserklæring vil stå sterkere enn opptreden.

5 Problemstillingen er om Peder har erkjent sin forpliktelse ovenfor Snekkeriet, jf. Fl. 14. Peders kontrakt med Snekkeriet 21. November 2010 må oppfattes som en forespørsel om betalingsutsettelse. Etter rettspraksis vil en slik forespørsel normalt være tilstrekkelig for å anses som erkjennelse. Forespørselen om betalingsutsettelse vil medføre at frist løper til 26. November 2013, jf. Fl 14. Men Peder foretok en betaling den 20. Desember Det må således tas stilling til om han med denne på ny erkjente sin forpliktelse. Etter 14 nevnes bla. å betale renter som eksempel på erkjennelse. Riktignok er det ikke dette Peder har gjort, men en delbetaling ligger såpass tett opptil rentebetaling ved utestående gjeld at det taler sterkt for at delbetalingen 20. Desember 2010 medfører erkjennelse. Da betalingen i tillegg var merket delbetaling er det i tillegg klart at Peder ikke trodde han var fri for gjelden og dermed erkjente at det fortsatt eksisterer restgjeld for ham. Peder erkjente dermed sin forpliktelse til Snekkeriet senest ved delbetalingen 20. Desember 2010, jf. 14. Da foreldelsesfristen er avbrutt etter Fl. 14 vil det løpe en ny foreldelsesfrist på 3 år etter 3 denne dagen, jf. Fl. 20. Kravet mot Peder foreldes dermed først 20. Desember Konklusjonen er at kravet Snekkeriet hadde ovenfor Peder ikke var foreldet da han betalte restkravet 15. Desember Oppg. 4 Tvistens parter er fremdeles Peder Ås og Snekkeriet AS. Den overordnede problemstillingen er om Peder har krav på tilbakebetaling av restkravet han betalte 15. Desember Comment [WR28]: Det er greit at dette drøftes kort, men kandidaten burde sett at drøftelse av dette spørsmålet ikke vil bære noe sted (fristavbrudd/ny frist fra 26. november 2010 vil uansett ikke ha noen innvirkning på spørsmålet om foreldelse per 15. desember 2013). Comment [WR29]: Dette er essensen i oppgaven, da det vil ha innvirkning på foreldelsesspørsmålet i den konkrete saken. Comment [WR30]: Her er kandidaten noe unyansert. I teorien fremholdes det bl.a. at det er en forskjell mellom rentebetaling (som anses som en suksessiv erkjennelse av utestående gjeld) og avdragsbetaling (gir ingen indikasjon på ytterligere gjeld, kunne vært siste avdrag). Det avgjørende er imidlertid at betalingen merkes "delbetaling", som indikerer en erkjennelse av restgjelden. Bra at kandidaten ser dette poenget, selv om kandidaten fremstiller det som et tilleggspoeng (i motsetning til hovedpoeng). Kandidaten kunne gjerne trukket en parallell til Peders tidligere korrespondanse med Snekkeriet AS vedrørende betalingsproblemer, da dette styrker argumentasjonen i retning av erkjennelse ved "delbetaling". Kandidaten kunne også med fordel problematisert litt mer rundt problemstillingen om "delbetaling", hvilket ville styrket besvarelsen. Comment [WR31]: Oppgaven legger ikke opp til at dette skal drøftes, men greit at bestemmelsen nevnes (så lenge det gjøres så vidt kort). Det forutsettes at restkravet var foreldet da det ble betalt. Etter loven om Condictio indebiti, heretter CI, skal det foretas en konkret rimelighetsvurdering hvor oppgjørs- og korreksjonshensynet veies opp mot hverandre for å avgjøre om tilbakebetaling skal finne sted, jf. Birgo-dommen. Spørsmålet er først om loven om CI kommer til anvendelse i det foreliggende. Comment [WR32]: Uskjønnsomt. Condictio indebiti er den alminnelige læren om tilbakebetaling, og bytter på ulovfestet rett. Det er derfor misvisende at kandidaten omtaler dette som en lov. Tradisjonelt har det vært operert med to inngangsvilkår for at loven skal få anvendelse.

6 For det første må betaleren ha vært uforpliktet og for det andre må dette skyldes en unnskyldelig villfarelse knyttet til betalingsforpliktelsens omfang eller eksistens. Kravet mot Peder var foreldet og kunne følgelig ikke gjøres gjeldende ovenfor ham, jf. Fl. 24 nr. 1. Følgelig var han klart uforpliktet. Peder var imidlertid klar over at han ikke hadde betalt alt han skulle til Snekkeriet og dermed ikke i villfarelse om eksistensen eller omfanget. Det følger imidlertid av Fearnley & Eger-dommen at dette ikke er et strengt kriterium og at også andre feil vil kunne omfattes. Dette taler for at villfarelsen om foreldelsen kan være tilstrekkelig for å gi læren om CI anvendelse. Det følger imidlertid av alminnelige pengekravsregler, så vel som rettspraksis at krav om tilbakebetaling av foreldede krav ikke vil omfattes av CI. Dette er fordi det som i utgangspunktet skulle være korrekte oppgjør har funnet sted. Selv om kravet er foreldet vil korreksjonshensynet, momentene for tilbakebetaling, stå særlig svakt ovenfor hensynet til at kreditor omsider har fått oppgjør. Loven om Condictio Indebiti kommer ikke til anvendelse i det foreliggende. Da det heller ikke er annet rettsgrunnlag for tilbakebetaling vil Peder ikke ha krav på å få tilbakebetalte restkravet han betalte 15. Desember Subsidiært stikkord Avveie argumentene for og mot tilbakebetaling for å finne den løsning som har de beste grunner for seg. Spm. Om det etter en konkret vurdering er rimelig at Snekkeriet skal tilbakebetale. Subjektive forhold, jf. (?), herunder (?) profesjonalitet, jf. Fearnley Eger. - Burde oppdaget tidligere (Snekkeriet) Bebreide, jf. Råfiskdommen - Peder kunne klart unngått foreldelse Tidsmomentet, jf. Fearnley - fremmet kravet kort tid etter, ikke så kort at det taler med styrke for tilbakebetaling Betalingspress? Enkelt krav om betaling er ikke press. Ikke tilstrekkelig, lite rimelig. Ikke krav på tilbakebetaling. Comment [WR33]: Her kommer kandidaten litt skjevt ut på hoppkanten. På tidspunktet for betaling er Peder i villfarelse i forhold til betalingsforpliktelsens eksistens, dette som følge av at han ikke visste at kravet var bortfalt som følge av foreldelse. Således er vi i kjerneområdet for condictio indebiti (Peder foretok altså en betaling han ikke var forpliktet til å fordi han var i villfarelse om betalingsplikten). Spørsmålet om lærens anvendelse kunne derfor vært raskt konstatert uten nærmere drøftelse. Husk at det er forholdene på betalingstidspunktet som er avgjørende for vurderingen. Comment [WR34]: Her konstaterer imidlertid kandidaten at det foreligger villfarelse om foreldelse altså motsatt av det som skrives lenger oppe. Trolig er dette trigget av tidsnød, men viktig å være konsentrert/konsistent. Comment [WR35]: Antar kandidaten her tenker på formuleringen i Bergsåker om at foreldet gjeld betraktes som bestående gjeld ifht reglene om condictio indebiti slik at pengene ikke kan tilbakesøkes gjennom condictio indebitiinstituttet. Comment [WR36]: Det er en smakssak om man tar denne innfallsvinkelen, eller om man anser reglene om condictio indebiti for å komme til anvendelse. Den konkrete vurderingen vil formodentlig uansett føre til samme konklusjon; at det ikke er grunnlag for tilbakesøkning. Comment [WR37]: Ved å foreta en konkret vurdering av retten til tilbakebetaling basert på condictio indebiti viser kandidaten åpenbart at vedkommende har kunnskap om instituttet. Etter min mening kunne denne vurderingen likevel med fordel vært droppet, ettersom det anses som sikker rett at betaling av foreldede krav i sin alminnelighet ikke kan tilbakesøkes uavhengig av hvilket rettsgrunnlag man baserer seg på. Således synes det vel så skjønnsomt å la denne vurderingen ligge (i hvert fall når kandidaten åpenbart er i tidsnød). Det trekker ikke nødvendigvis opp at man går inn på alle tenkelige drøftelser/innfallsvinkler som ikke har betydning for saken, da er det bedre å begrense drøftelsene til det som er relevant for saken. Comment [WR38]: Avslutningsvis: Kandidaten viser tidvis god forståelse for faget, trekker hensiktsmessige paralleller og støtter seg på formålsbetraktninger, viser overblikk og utviser gode analytiske kunnskaper. Kandidaten kommer dog litt skjevt ut noen steder. Metodisk har kandidaten en del å hente på å strukturere oppgaven bedre, skape bedre flyt samt bruke noe mer spalteplass på begrunnelse/subsumsjon. Kandidaten er gitt beste karakter, men antas å ligge i nedre sjikt.