F R A NCO (BI F O) BE R A R DI

Transkript

1 folkebiblioteket FEBRUAR 2013 FRANCO ( BIFO) BERARDI F O RO R D T I L T H E U P R I S I N G - O N P O E T RY A N D F I N A N C E F R A NCO (BI F O) BE R A R DI LAUR A ELRICK SYLVÈRE LOTRINGER CHRISTIAN MAR AZZI JASPER BERNES PAOLO VIRNO RODRIGO TOSCANO ALEKSEI PENZIN Folkebiblioteket er en serie arrangementer og publikasjoner som diskuterer samtidspoesien, med vekt på forholdet mellom poesi, politikk og publiseringsformer. Folkebiblioteket er et samarbeid mellom Forlaget Attåt og Deichmanske bibliotek, avd. Grünerløkka i Oslo og redigeres av Paal Bjelke Andersen. Sats: PBA etter et design av Judith Nærland Forlaget Attåt 2013 FOLKEBIBLIOTEKET ER STØTTET AV: folkebiblioteket Disse tekstene ble skrevet i 2011, under den europeiske oppstandens første år, da det europeiske samfunnet gikk inn i en dyp krise som later til å være en krise i den sosiale forestillingsevnen, snarere enn i økonomien. De økonomiske dogmene har styrt den offentlige diskusjonen i tretti år og ødelagt den politiske tenkningens kritiske kraft. Selv om den globale økonomiens sammenbrudd har vist oss farene ved en økonomisk dogmatisme, er denne ideologien allerede blitt inkorporert i det levende samfunnets automatismer. Politiske avgjørelser har blitt erstattet av de teknologiske og språklige automatismene som ligger innbakt i den sammenkoblede globale maskinen, og sosiale valg har blitt underlagt psykologiske automatismer som ligger innbakt i den sosiale diskursen og den sosiale forestillingsevnen. Men omfanget av katastrofen som dette sammenbruddet representerer vekker til live den sosiale hjernens skjulte potensial. Det finansielle sammenbruddet markerer begynnelsen på en oppstand som vi så de første glimtene av i London, Aten og Roma i desember 2010, og som vokste seg massiv under Spanias acampada i mai og juni, i fire rasende augustnetter i de engelske forstedene og under bølgen av streiker og okkupasjoner i USA i LAURA ELRICK OKKUPERENDE POESI 1. I en fersk anmeldelse med tittelen «Preoccupation» skriver den San Francisco-baserte poeten Lauren Levin at «fallitten leder til nye former: den er stedet hvor sjangerreglene faller fra hverandre.» Hun snakker både om protest- og litteratursjangere, om estetikkens fallitt og de politiske standpunktenes fallitt, med andre ord om taktikk som har blitt til vane. Taktikk-som-blirvane, i litteraturen og på gaten. For eksempel (og vis meg et eksempel som ikke er i bevegelse mellom en mengde kulturelle registre og steder): formen de enorme, men offentlig godkjente protestmarsjene antok (eksempelvis anti-wto/ IMF-bevegelsen sent på 90- og tidlig på 00-tallet, eller antikrigsmarsjene rett etter 11.september): arrangørene søkte om tillatelse, og fikk de den, så dukket tusenvis av mennesker opp for å delta på arrangementet med taler og marsjer. Med noen få viktige unntak var disse hendelsene i høy grad regisserte, med mikrofoner og høyttalere, med band, Det europeiske sammenbruddet er ikke kun resultatet av en utelukkende økonomisk og finansiell krise dette er også en krise i forestillingen om fremtiden. Maastrichttraktaten har blitt til udiskutable dogmer, til algoritmiske formler og magiske besvergelser, bevoktet av den europeiske sentralbankens yppersteprester og promotert av børsmeklere og rådgivere. Finansmakten baseres på utnyttelsen av prekariøst, kognitivt arbeid: det generelle intellekt, som i sin nåværende form er skilt fra kroppen. Det generelle intellekt er i sin nåværende form fragmentert og fratatt mulighet til selvpersepsjon og selvbevissthet. Bare en bevisst mobilisering av det generelle intellekts erotiske kropp og en poetisk revitalisering av språket kan bane vei for en ny form for sosial autonomi. Irreversibilitet For min generasjon er det vanskelig å ikke på intellektuell automatikk forvente en dialektisk happy ending. På samme måte som gjenoppbyggingen av Wienkongressen ble fulgt av Folkets vår i 1848, på samme måte som fascismen ble fulgt av motstand og frigjøring, kunstnere, Hollywood-skuespillere og så videre, de var kort sagt voldsomt organiserte forestillinger, imponerende, men for det meste ineffektive (med unntak av, og dette er viktig, den rollen de spilte i å anspore og egge en ny generasjon aktivister, som tok lærdom av disse produktive fallittene). Vi kan sammenlikne det med hvordan det man ofte kaller avantgardistiske kunstpraksiser og -standpunkter har oppnådd institusjonell anerkjennelse i alle deler av akademia og i de store nasjonale litteraturorganisasjonene, og dermed, som Levinas sier, har blitt «forkalkede, kodifiserte og døde». Aktivist, aktivist, hvor skal du gjøre av deg? noe Occupy-bevegelsen responderte på ved organisatorisk å legge til rette for en direkte og demokratisk overtakelse av offentlige rom og ved å sette opp alternative selvorganiseringsformer (suppekjøkken, biblioteker, råd og forsamlinger). Sammenliknet med de sanksjonerte marsjene tiåret før er denne formen kaotisk og levende, legemliggjort dag etter dag, uke etter uke. Og minner den ikke også om de litterære, selvorganiserte DIY-formene FOLKEBIBLIOTEKET 04 1

2 så forventer min generasjon på politisk instinkt (68-generasjonen var på sett og vis den siste moderne generasjonen) at den sosiale solidariteten skal vende tilbake og det finansielle diktaturet reverseres. Denne forventningen kan virke villedende, vi burde kunne gjøre rommet for våre egne historiske prefigurasjoner større, bli i stand til å slippe tanken om det historiske fremskrittet og forestille oss muligheten for det irreversible. I dagens biologiskøkonomiske totalitære sfære, har inkorporeringen av de teknologiske og språklige automatismene som semiokapitalen produserer, skapt en form som ikke dominerer kroppen utenfra, men som er en mutasjon av den sosiale organismen selv. Dette er grunnen til at den historiske dialektikken ikke lenger er tilstrekkelig for å forstå prosessen og fremtidsutsiktene: muligheten for det irreversible er i ferd med å erstatte mulighetene for omveltning, altså må ideen om autonomi tenkes på nytt og med utgangspunkt i et slikt perspektiv. «Irreversibilitet» er et tabuord i moderne politisk diskurs, ettersom det står i motsetning til prinsippene om en rasjonell styring av flommen av hendelser noe som er en nødvendig forutsetning for rasjonell styring, og også humanismens viktigste bidrag til moderne politisk teori og praksis. Machiavelli snakker om Prinsen som en maskulin kraft som er i stand til å underlegge seg fortuna (tilfeldigheten, hendelsenes kaotiske flom), historiens feminine side. Det vi opplever nå, i den uendelig akselererende informasjonsfærens tidsalder, er følgende: den politiske fornuftens maskuline kraft kan ikke lenger underlegge seg og temme det feminine fortuna, ettersom fortuna legemliggjøres av den overbefolkede informasjonsfæren og den finansielle mikrohandelens kaotiske flom. Misforholdet mellom ankomstraten for ny informasjon og den begrensede tiden vi har til rådighet til bevisst å kunne bearbeide denne informasjonen genererer en hyperkompleksitet. Derfor er som har grodd frem i Nord-Amerika og andre steder de siste tiårene, og hvor mange av forlagene og organisasjonene nå har begynt å likne på proto-, infra-, utenom- eller kvasiinstitusjonelle (nyliberale?) former for verdiskapning? og hvordan denne inntakelsen av det offentlige rommet ved hjelp av radikale praktiserende relasjoner fører en inn i et fetisjerende forhold til symbolske rom. Av nødvendighet? Kunne et mindre fetisjert rom (enn Zucotti Park) vært tilholdssted for de nylig eiendomsløse (som i Occupy Atlanta) eller den forlatte sentrumsbygningen hvor man installerte Victor Hernandez Biblioteca (som i Oakland)? Eller er måten de faktiske rommene lades symbolsk på et biprodukt av den essensielle abstraksjonen av hvor makten nå befinner seg. Dette gjelder i hvert fall finanssektoren. Som Jasper Bernes har påpekt er den ikke lokalisert på et enkelt sted, men «distribueres» (komedie av høy klasse, for å bruke et sånt uttrykk i denne sammenhengen) gjennom informasjons- og pengeflyten. På nedre Manhattan opphørte Occupyformen såpass raskt, tror jeg, fordi den ikke klarte å finne andre lokaliseringssteder, slik den til dels klarte i andre byer. Dette er et interessant sted å begynne, med en vurdering av både Occupy Wall Streets poetikk og poesiens litterært-kulturelle kall i USA i tiden før og etter Occupy-bevegelsens eksplosive fødsel. Å stille spørsmål ved forestillinger om fallitt og suksess. Litterært og politisk. det overhodet ikke snakk om å skulle kunne endre det sosiale feltet på en bevisst måte. Vår tidshorisont kjennetegnes ved Fukushimahendelsen. Sammenlignet med de støyende jordskjelvs- og tsunamikatastrofene, er Tokyos stille apokalypse mer skremmende, og viser at forventninger til det daglige livet på jorden har fått nye betingelser. Megapolisen er direkte eksponert for nedfallet fra Fukushima, men livet fortsetter nesten som normalt. Kun et fåtall mennesker har forlatt byen. De fleste av innbyggerne har blitt værende, kjøper mineralvann og puster med ansiktsmasker over munnen som alltid før. Kun et fåtall tilfeller av luft- og vannforurensning blir offentliggjort. Bekymringer for at maten ikke er trygg, har tvunget amerikanske statsansatte til å stanse importen av visse japanske matvarer. Likevel fører ikke effekten av Fukushima til at samfunnslivet oppløses: Men jeg vil først ta et skritt tilbake, begynne før begynnelsen, fordi begynnelsen alltid befinner seg i-forkant-av-seg-selv. Begynnelser, altså, og deres vektorer, deres folder. 2. LAURA ELRICK FRA PROPAGATION Kenning Editions 2012 squares fenced off why insane squares fenced off why insane squares fenced off why insane squares fenced off I forsøket på å tenke gjennom forholdet både det fremvoksende og potensielle forholdet mellom Occupys politikk og poetenes virke skal jeg begynne med å tegne et bilde av en løst sammensatt, men rådende tendens i den nordamerikanske poesien før OWS. Jeg skal særlig snakke om hvordan mange av poetene som var virksomme i årene etter 11. september 2001 vendte seg bort fra de tekstbaserte praksisene forurensing har blitt et helt vanlig innslag i dagliglivet, en andre natur som vi også må bebo. I løpet av de siste årene er ødeleggelsene av miljøet på jorden mangedoblet, uten verken å ha ført til en endring i det dominerende paradigmet, en bevisst og selvorganisert folkebevegelse eller et revolusjonært opprør. Oljeutslippene i Mexico-gulfen førte ikke til at BP ble dømt, snarere har de konsolidert sin egen makt, ettersom det kun var BP selv som kunne ta hånd om ødeleggelsene og forhåpentligvis kontrollere dem. Det finansielle sammenbruddet i september 2008 førte ikke til at USAs økonomiske politikk ble endret. Selv om Barak Obamas seier brakte håp har ikke den finansielle klassen løsnet grepet om økonomien. I Europa har man etter den greske krisen i 2010 ikke forlatt den nyliberalistiske ideologien selv om den åpenbart er kilden til sammenbruddet. Tvert i mot har den greske ruinen (og den påfølgende irske, italienske, spanske og portugisiske ruinen) styrket den strengt monetære politikken og økt utsiktene for at lønninger og sosiale utgifter må reduseres. På systemnivå tar endringene form av positiv feedback. I boken om kybernetikk bruker Norbert Wiener uttrykket «negativ feedback» for å definere hvordan et systems output agerer når det motsetter seg endringer i systemets input, og hvor resultatet er at endringene reduseres og svekkes. Når feedbacken i et system totalt sett er negativ har systemet en tendens til å være stabilt. I det sosiale feltet, for eksempel, kan vi si at systemet fremviser en negativ feedback hvis protester og kamper får industrien til å øke lønningene og redusere utbyttingen dersom den sosiale nøden har blitt for belastende og for omfattende. I følge Wiener fremviser et system positiv feedback når det som en reaksjon på uroen selv øker uroens styrke. Av åpenbare grunner er ikke-intendert positiv feedback langt i fra «positiv» i betydningen «ønskelig». som tidligere dominerte, mot kroppsliggjorte arbeider som inkorporerte taushet og gestikk, og som ble fremført i offentlige rom som vanligvis ikke brukes til denne typen handlinger. Marsjene til Kaia Sand, og oppmerksomheten om de utviskede historiene som man fant langs disse rutene. David Buucks poetikk som gikk ut på å bryte seg inn på tidligere militære områder eller forlatte tomter og bruke disse stedene til performative intervensjoner. Ariel Goldbergs sjangeroverskridende offentlige former (pressekonferanser, gateopptredener og skriving i offentligheten) og hvordan hun formidlet fotografier (uten kamera). Mitt eget arbeid med nedre Manhattans psykogeografier (i shoppingområdene som oppsto etter 11. september og i nabolaget til den foreslåtte moskeen i Park 51). Kristin Prevallets ritualer for offentlig sorg. Rodrigo Toscanos kroppsbevegelsesdikt. CA Conrads «somatiske poesi». Jennifer Scappettone og Kathy Westwaters samarbeid på Freshkill-fyllinga (hvor restene av World Trade Center ble dumpet og som snart blir parkområde). Jeg kunne fortsatt. Som jeg har sagt ved en annen anledning, så ser jeg på denne endringen fra en rådende tekstbasert praksis til en kroppslig basert poetikk som en respons på det affektive arbeidets politiske ustabilitet i denne perioden (fra 11. september og frem til Occupy tok kvelden). Særlig ser jeg det som et forsøk på å utvikle metoder for å kunne bearbeide erfaringer knyttet til sosial sårbarhet, vold og politikken bak den såkalte «krigen mot terror» (som i Afghanistan selvfølgelig har pågått helt frem til i dag). Man kan vanskelig overdrive hvor vanskelig det var i akkurat denne perioden å uttrykke opposisjon på måter som var hørbare og som ikke umiddelbart ble kanalisert inn i den kakofont proklamerte «sannheten» 2 FOLKEBIBLIOTEKET 04

3 Vi kan også kalle det en selvforsterkende feedback. Jeg har inntrykk av at trendene, når informasjonsakselerasjonen og hyperkompleksiteten er de herskende betingelsene og den bevisste og rasjonelle viljen ikke er i stand til å kontrollere og justere dem, virker selvforsterkende inntil de til slutt bryter helt sammen. Se den onde sirkelen: høyresidens valgseire og likegyldighetens diktatur. Når høyrepartiene vinner er det første de gjør å utarme den offentlige utdanningen og støtte opp under konformismen i media. Resultatet av at likegyldigheten og konformismen får spre seg, vil bli en ny valgseier, og så videre. Dette er grunnen til at det er vanskelig ikke å se Europas fremtid som en mørk blanding av et teknologisk og finansielt autoritært styre og en aggressiv og populistisk reaksjon. Under slike forhold vil det autonome særlig handle om å unnslippe miljøer hvor den positive feedbacken er skrudd på. Hvordan er det mulig å gjøre dette når vi vet at miljøet på jorden og det globale samfunnet i stadig større grad er gjenstand for en slik katastrofal utvikling? Hvordan kan vi tenke oss en subjektiveringsprosess når prekariteten setter den sosiale solidariteten på spill og den sosiale kroppen er koblet opp til en teknologisk og språklig automatisme som reduserer kroppens aktiviteter til en gjentakelse av fastlagte adferdsmønstre? Med denne boken prøver jeg å utvikle Christian Marazzi, Paolo Virno og Maurizio Lazzarattos teorier og føre dem i en uvanlig retning. Disse tenkerne har begrepsliggjort forholdet mellom språk og økonomi og beskrevet hvordan affektene og språkets biologiskpolitiske sfære har blitt underlagt finanskapitalismens herredømme. Jeg ser etter en måte å undergrave herredømmet på, og jeg prøver å gjøre det ut ifra et uvanlig perspektiv: poesiens og sanselighetens. om at en militær intervensjon både var uunngåelig og nødvendig. At det oppsto kroppslige poetiske former reflekterte et ønske om også å åpne opp for muligheten for å uttrykke opposisjon gjennom taushet, og var et middel til «igjen å forestille seg muligheten av samfunn basert på [en delt] sårbarhet og tap» heller enn på fantasier om overlegenhet, absolutt trygghet eller absolutte rettigheter (Butler, Precarious Life). I forkant av Occupy-høsten 2011, for eksempel, leste jeg affektteori for å kunne tenke over mulighetene og fallgruvene som er forbundet med de «kontaktsonene» hvor estetikk (primært poesi og performance) og politisk handling møtes. (Når jeg sier affekt så mener jeg ikke følelser som kan gjengis/uttrykkes i narrativer, men en før-bevisst, sub-personlig sansing, en slags «gradering av beredskapen» på kroppens nivå. Dette er av og til et ubekvemt møtested, hvor ideen om et enkelt, entydig budskap (og også ideen om en avsender, en mottaker og «det effektive») blandes, forvirres og støpes om. Jeg skal si mer om «affektiv ulydighet» om et øyeblikk, men lar det foreløpig holde med å si at den typen politisk forståelse som fremkommer av slike handlinger ikke vil se eller høres ut som annen politisk kunnskap, selv om de ikke desto mindre kan være brukbare måter å «tenke» gjennom levde erfaringer på. Ved å holde på denne ideen kan sosialt forpliktet kunst være både en form for tenkning og, potensielt, en form for samfunnsmessig undersøkelse. For meg var Raymond Williams begrep om «følelsenes struktur» et godt utgangspunkt for å tenke rundt affekter og politisk orientert estetikk. Ifølge Williams Sverm Når den sosiale kroppen er koblet opp til teknologiske og språklige automatismer agerer den som en sverm: en kollektiv organisme hvis adferd automatisk styres av grensesnitt som er forbundet med hverandre. En multitude er en pluralitet av bevisste og følsomme vesener som ikke deler noen felles intensjonalitet og som ikke viser noe felles adferdsmønster. Menneskemengden som sleper seg rundt i byen beveger seg i et utall retninger og med et utall motiver. Alle går sin egen vei, og der disse forflytningene krysses skapes en folkemengde. Av og til beveger mengden seg på koordinerte måter: folk løper i samlet flokk mot stasjonen fordi toget snart skal gå, folk stopper samtidig ved gatelysene. Alle beveger seg etter egen vilje, innenfor den felles sosiale favhengighetens begrensninger. diphtheria and tetanus toxoids and acellular pertussis absorbed inactivated poliovirus and haemophilus b- conjugate (tetanus toxoid conjugate) vaccine er affekter eller estetiske nyvinninger knyttet til et spesifikt historisk øyeblikk tegn på en erfaringsmessig kunnskap som inntil da har ikke har vært kodifisert, og som stiger ut av liv som leves i sosiale, politiske og økonomiske omgivelser i endring. Hos Williams har altså affekten en temporal dimensjon: sosiale endringer blir umiddelbart til affektive endringer som først senere institusjonaliseres og betraktes som generaliserte sannheter om en gitt tidsperiode. Kanskje kan man si at «følelsenes strukturer» også er en type tenkning, en respons på livsbetingelsene. Hva var det ved samfunnslivets affektive dimensjon som gjorde Occupy mulig, gjorde at det «tok av» (mange av oss fulgte oppmerksomt med på hendelsene i Egypt, og i Iran før det, men hva var det som gjorde at dette også føltes mulig i USA)? For meg er det dette som er det påfallende. Ønsker vi å forstå dagens sosiale subjektivitet bedre så må tanken om multituden suppleres med tanken om nettverket og svermen. Et nettverk er en pluralitet av organiske og kunstige vesener, av mennesker og maskiner som utfører felles handlinger takket være prosedyrer som gjør forbindelsene og samhandlingene dem imellom mulige. Tilpasser du deg ikke disse prosedyrene eller lar du være å følge spillets tekniske regler, så spiller du ikke spillet. Hvis du ikke reagerer på den forhåndsprogrammerte måten på bestemte stimuli så er du ikke en del av nettverket. Et menneskes adferd i et nettverk er ikke tilfeldig, slik mengdens bevegelser er det, fordi nettverket forårsaker og forutsetter at deltakeren følger bestemte løyper. En sverm er en pluralitet av levende vesener hvis adferd følger (eller later til å følge) regler som ligger nedfelt i deres eget nervesystem. Biologer kaller en sverm en multitude av dyr med samme størrelse og kroppslige orientering, som beveger seg sammen i samme retning og som utfører handlinger på en koordinert måte, lik bier som bygger en bikube eller beveger seg mot en plante hvor de finner det de trenger for å lage honning. Under hyperkomplekse samfunnsforhold har mennesker det med å agere som en sverm. Når informasjonssfæren er for tett og for rask til at man bevisst kan bearbeide informasjon, pleier folk å slutte seg til en felles adferd. I et brev til John Seabrook skriver Bill Gates: «Den digitale revolusjonen handler utelukkende om å tilrettelegge å skape verktøy som gjør ting enklere» (Seabrook, 52). I en videre betydning kan vi si at i den digitale tidsalderen handler makt utelukkende om å gjøre ting enkle. I et hyperkomplekst miljø som den individuelle bevisstheten ikke i tilstrekkelig grad kan forstå og styre, vil folk følge forenklede løyper og benytte kompleksitetsreduserende grensesnitt. For å vende tilbake til ideen om affektiv ulydighet: kritikeren Lauren Berlant snakker om det «å nekte å agere affektivt trygt» som et potensielt mål for politisk handling. Ved å skille mellom en avvisende gest og en hyperbolsk konfrontativ adferd, peker Berlant på at en affektiv trygg situasjon ofte rett og slett ser ut som et trygt uttrykk for sinne (i USA, for eksempel, virker det som om dette ofte finner sted bak barrikader bevoktet av politiet). I denne typen opposisjonell adferd, som kan utgi seg for å være politisk og estetisk radikal, men som affektivt sett egentlig er trygg, så vet alle på hvilken side av barrikadene de befinner seg. På den annen side ville en respons som overhodet ikke følger boken (en affektivt ulydig respons) bety at folk ikke vil vite hva de skal gjøre i en gitt situasjon fordi de ikke har noen eksisterende modeller for hånden. Handlingen kan være affektivt forvirrende, vanskelig å lokalisere i form av kjente ulydighetsscenarier. For å sitere Berlant: «Hvem sine former for selvregulering blir legitimert, hvem sine former for selvregulering beveger seg under radaren, og hvem sine former for selvregulering er budskap du får rett i trynet? Kanskje setter du deg ved en lunsjdisk du ikke har lov til å sitte ved og nekter å agere som om du ikke skulle vært der. Og fordi du ikke viser den affekten som de er avhengig av for å kunne bli rasende settes alle ut av spill... Det som ofte skjer når du nekter å gi mennesker affektiv trygghet er at de faller sammen, blir nervøse og begynner å utagere, ofte uten å vite hvorfor. Den [affektive ulydige handlingen] åpner dermed for at det normative forsvaret skal kunne rakne». FOLKEBIBLIOTEKET 04 3

4 Dette er grunnen til at den sosiale adferden i dag later til å være fanget i faste og ufravikelige interaksjonsmønstre. Teknologiske og språklige prosedyrer, finansielle forpliktelser, sosiale behov og invasjonen fra psykomedia hele dette kapillære maskineriet rammer inn mulighetsfeltet og inkorporerer felles kognitive mønstre i den sosiale aktørens adferd. Vi kan altså si at i den semiokapitalistiske sfæren blir det sosiale livet en sverm. I en sverm er det ikke umulig å si «nei». Det er irrelevant. Du kan gi uttrykk for din egen benektelse, ditt eget opprør eller alliansefrihet, men det kommer ikke til å endre svermens retning, heller ikke kommer det til å påvirke hvordan svermens hjerne bearbeider informasjon. Språkets automatisering Finansøkonomiens språklige implikasjoner er helt vesentlige for dagens subjektiveringsprosesser. I denne boken forsøker jeg å tenke over språkets og affektenes frigjøringsprosess, og jeg begynner med ideen om insolvens. Insolvens er ikke bare å nekte å betale kostnadene for en økonomisk krise som finansklassen har fremprovosert, men å avvise den symbolske gjelden som ligger nedfelt i den kulturelle og psykologiske normaliseringen av dagliglivet. Nød er basert på den kulturelt sett konforme kjernefamilien, på den individuelle eksistensens tilbaketrukkede privatliv. Privatiseringen av behov og affekter har fanget de sosiale energiene i den kapitalistiske kulturens lenker. Den kapitalistiske dominansens historie kan ikke skilles fra produksjonen og privatiseringen av behov det vil si frembringelsen av kulturelle og psykologiske avhengighetsvaner. Sosial insolvens vil si uavhengighet fra den prioriteringslisten som den kapitalistiske konformiteten har pålagt samfunnet. Fra et språklig og affektivt synspunkt er insolvens fluktlinjen fra et språk som er redusert til valuta. Tegnene som binder det hele sammen rekombineres automatisk i den universelle språkmaskinen: den digitalt-finansielle maskinen som kodifiserer den eksistensielle flyten. Ordet trekkes inn i denne automatiseringsprosessen, slik at vi finner det frosset og abstrakt i det empatiløse livet til et samfunn uten evne til solidaritet og autonomi. Automatiseringen av ordet finner sted på to nivåer. Det første nivået har å gjøre med hvordan ordet monetariseres og underlegges den finansielle syklusen: tegnet domineres av finansen når den finansielle funksjonen (akkumuleringen av verdi gjennom semiotisk sirkulasjon) nøytraliserer den instinktive siden av artikulasjonen, for slik å gjøre det som artikuleres kompatibelt med de digitaltfinansielle formatene. Menings- og verdiproduksjonen får form av en parthenogenese: tegn produserer tegn som ikke lenger passerer gjennom kjøttet. Monetær verdi produserer mer monetær verdi uten først å realiseres gjennom den materielle produksjonen av varer. designer made red dress on a person in a red dress designer made Det andre nivået er indeksialisering. I et foredrag med tittelen «Quand les mots valent de l or», snakker Frédéric Kaplan om hvordan språket indeksialiseres i søkemaskinene. I et Google-søk definerer to algoritmer hvordan språklig mening reduseres til økonomisk verdi: den ene finner de ulike forekomstene av et ord, den andre lenker ordet til monetær verdi. Den semiokapitalistiske produksjonssyklusens underleggelse av språket fryser effektivt språkets affektive potensial. Denne underleggelsens historie løper gjennom 1900-tallet, og det var poesien som forutså og prefigurerte språkets separasjon fra den affektive sfæren. Helt siden Rimbaud påkalte en dérèglement de tous les sens har poeter eksperimentert med glemselen av referenten og med den autonome besvergelsen av signifikanten. Erfaringene fra den franske og russiske symbolismen brøt den referensielle-denotative lenken mellom ordet og verden. Samtidig forsterket de symbolistiske poetene språkets konnotative potensial inntil det nådde et punkt av eksplosjon og hyperinklusjon. Ord ble til polysemantiske besvergelser av andre ord, og dermed epifane. Det postreferensielle språkets magi pekte frem mot den allmenne avreferensialiseringsprosessen som oppsto da økonomien ble til en semioøkonomi. Finansialiseringen av den kapitalistiske økonomien innebærer at arbeidets bruksfunksjon abstraheres mer og mer, og at det samme skjer med kroppens funksjon i kommunikasjonen. På samme måte som symbolismen eksperimenterte med å skille den språklige signifikanten fra dens denotative og referensielle funksjon, så har finanskapitalismen, etter å ha internalisert det språklige potensialet, skilt den monetære signifikanten fra dens denotative og refererensielle funksjon knyttet til til fysiske varer. Finansielle tegn har ledet til en verdiparthenogenese, hvor penger skapes ved hjelp av penger uten noen De romlige prosjektene som oppsto i tiåret før OWS utfordret den historiske usynliggjøringen og de disiplinerende normene i det kapitalistiske offentlige rommet, men også den sosiale marginaliseringen av former for kreativ aktivitet som ikke var rent profittbaserte. De så etter alternative lokaliteter for et politisert språk, utenfor det som av og til føles som dette språkets forvisning til boken, nettsiden eller den offisielle protesten. De oppsto som en måte å undersøke denne tidens spirende, følelsesmessige strukturer på, og var forsøk på å oppdage nye grunnlag for offentlig politisk interaksjon, men også nye metoder å kommunisere uenighet på i et ladet og komplisert affektivt terreng. Siden oktober 2010 har visse betingelser endret seg betydelig, selv om mye fortsatt er ved det samme. Det har blitt innvendt at tause protester framstår som en latterlig strategi i dag, selv om noe av denne strategiens logikk kanskje fortsatt ligger i at OWS nektet å gi en forenklet og transparent (og dermed lett assimilerbar) liste over krav. La meg allerede nå komme denne kritikken i forkjøpet, og si meg enig i den. Deler av OWS sin «suksess» (i betydningen av å kunne holde på momentum) i løpet av bevegelsens første dager, var nettopp ikke å ville se ut som den typiske protestmarsjen som USA har blitt så vant til. På den tiden virket det på en eller annen måte nødvendig å skjære gjennom de trygge posisjonene som folk hadde skåret ut i en totalisert diskurs, lik irritasjoner på den glatte, velfungerende overflaten. person in a red dress Det var poetikken som gjorde OWS mulig. Et dykk ned i det sosiale livets affektive lag. Ikke at de individuelle prosjektene jeg nevnte skal gis æren for å ha skapt bevegelsen (det ville vært latterlig), men de bidro til å skape et klima av romlig nysgjerrighet og mot, som utviklet seg til den fulle okkupasjonen av Liberty Square. Jeg tror virkelig at det å tegne opp igjen nedre Manhattans psykogeografi var mulig på grunn av poetikken poetikken i Kairo og poetikken i New York og Oakland, og over alt hvor grensene for «offisielle» samfunn er trukket opp. Nå som Occupy Wall Street har brakt den poetiske territorialiseringen av rommet inn i mainstream- USA, (og har poetisert romlige praksiser ved hjelp av klovnaktige teknikker som «smelting» og reverserte flash-mobstrategier som «go citizen»-poesi), så har poesien, tror jeg, et nytt arbeid å utføre når det kommer til språk og diskurs, den trenger å vende tilbake til det som i dag kanskje bare allegorisk kan kalles «boksiden». Der har den et stort arbeid å gjøre. Poetikk er sannsynligheten for en intensiverende og opprettholdende smittebærer. Den må undersøke språklige taktikker for å finne en motstand mot vanens domene der det såkalt «radikale» også er en vane, status quo. Statisk syntaks, statisk ordtilfang, statisk affekt, statisk erotikk, statisk politikk = forbrukerromanser med radikale positurer = en oppsplintring og spredning av bevegelse (kanskje også en produktiv fallitt). Kan poesi spille en rolle i å rote til denne kjente algoritmiske kursen, og kanskje begynne å forsøke å sanse den? Kort sagt, en poetikk forpliktet til å undersøke diskursens affektive fysikk, gjennom eksperimentet. Det er nesten som om rommet revnet av pre-occupypoetikken, og at dens utøvere falt gjennom en ormehull og ned i en ny verden. En verden som nå ikke lenger er i emning. Antakeligvis var Occupy, slik deler av mainstreammedia har hevdet, en «suksess» nettopp fordi det samme media registrerte den som en effekt. Å være en «suksess». La oss håpe det ikke er sånn. For det vil bety døden. 3. La meg si litt om utviklingen av Menneskemikrofonen. Som dere kanskje vet så er Menneskemikrofonen en kommunikasjonsmetode som ble utviklet på Liberty Square. Den ble til som en respons på en repressiv forskrift som gjorde det ulovlig å forsterke stemmen elektronisk, nettopp for at store folkemengder ikke skulle kunne kommunisere med hverandre. Dermed 4 FOLKEBIBLIOTEKET 04

5 generativ inngripen av fysisk materie og muskulært arbeid. Finansiell parthenogenese suger opp og tørker ut ethvert sosialt og språklig potensial, og oppløser produktene av den menneskelige aktiviteten, og da særlig den kollektive semiotiske aktiviteten. Ordet er ikke lenger en faktor i et sammenstøt mellom snakkende affektive kropper, men noe som forbinder funksjoner som økonomien allerede har transkodifisert. Straks det fratas sin evne til å skape sammenstøt, får ordet en rekombinerende funksjon, en diskret (i motsetning til kontinuerlig) og formalisert (i motsetning til instinktiv) operatør. I 1977 skrev den amerikanske antropologen Rose Khon Goldsen, i The Show and Tell Machine, følgende: «Vi oppdrar en ny generasjon av mennesker som kommer til å lære flere ord fra en maskin enn fra sine egne mødre.» Denne generasjonen er her. Den generasjonen som trer inn på den sosiale scenen i dag lider fullstendig under de pathogeniske og avempatiserte effektene av automatiseringen av ordet. Poesien og deautomatiseringen av språket Vi har for mange ting og ikke nok former. Gustave Flaubert, Préface à la vie d écrivain Form fascinerer når man ikke lenger har makten til å forstå makt fra innsiden av makten selv. Jacques Derrida, Writing and Difference Stemmen og poesien er to reaktiveringsstrategier. Poesien forutså en gang at referensialiteten kom til å forlates og at språket skulle automatiseres; nå kan kanskje poesien sette i gang en prosess hvor den sansende kroppen, og dermed også den sosiale solidariteten, reaktiveres med utgangspunkt i en reaktivering av artikulasjonens begjærskraft. begynte aktivistene å forsterke hverandres stemmer. Dere har kanskje sett videoer av dette på youtube, den fungerer slik: du snakker, og mengden rett foran deg, innenfor høreavstand, gjentar frasen din unisont, slik at folk lenger bak kan høre den. Dette er en sjekk! Dette er en sjekk! Hei! Hei! Jeg heter Ahmed! Jeg heter Ahmed! Jeg er her for å fortelle dere. Jeg er her for å fortelle dere. Om direkteaksjons. Om direkteaksjons. Komiteen. Komiteen. Aller først. Aller først. Dere er så sexy! Dere er så sexy! For det andre. For det andre. På tirsdag. På tirsdag. Planlegger vi. Planlegger vi. En aksjon! En aksjon! For å stenge. For å stenge. Børsen. Børsen. I det mest forbløffende tilfellet av Menneskemikrofonen som jeg deltok i var mengden så stor at hver frase måtte bevege seg bakover i en bølge på fire gjentakelser. Bare ilingen det ga på den tiden det var både umiddelbart og skremmende, en sublimgjøring av selv den mest banale kommunikasjon, og en opprømt erotisk form for produksjon av forskjell i gjentakelsen. Ironisk nok hadde behovet for å forsterke hverandres stemmer en ganske forbløffende effekt. Plutselig var vi tvunget til, og siden fulle av forventning overfor muligheten til å gi hverandres ord kropp, og det skapte et bånd og en følelse av forpliktelse overfor direkte demokrati som jeg aldri hadde opplevd før. Det er viktig å vite at generalforsamlingene [The General Assemblies] i begynnelsen besto av noe sånt som hundre mennesker, som i løpet av de første ukene ble til flere tusen. Folk kom til torget, kanskje av nysgjerrighet, og var plutselig deltakere. De ble trukket inn følelsesmessig, kroppslig, romlig. Det var formens poetikk som oppmuntret folk til å snakke på måter som I Language and Death er stemmen for Giorgio Agamben det punktet hvor mening og kjød møtes. Stemmen er betydningsprosessens kroppslige singularitet, og kan ikke reduseres til en operativ funksjon ved språket, all forskning på regler og prosedyrer for stemmegjenkjennelse til tross. Poesien er språkets stemme, i betydningen at den er den deiktiske funksjonen ved artikulasjonens gjenoppstandelse (fra deixis, selvindikasjon). Poesien er stemmen, kroppen og ordets her og nå, som sanselig føder mening. Mens det operative ordets funksjonalitet innebærer at artikulasjonshandlingen reduseres til en forbindende rekombinasjonalitet, er poesien en ødsling av sanselighet som eksploderer i den sosiale kommunikasjonens kretsløp og som igjen åpner opp for det uendelige tolkningsspillets dynamikk: begjær. yi-wen and the starfish and zeynep and the starfish hana and the star fish and onn and the starfish and elle and the starfish and irem and the starfish and sophie and tai-li and horatio and the starfish man ikke forbinder med masseprotester snakke på en intim måte snakke høyrøstet og til å forsterke denne intimiteten og høyrøstetheten. Det var, på måter man ikke kunne forestille seg i antikrigsbevegelsene tiåret før, virkelig «elektrisk». Men hva har skjedd med Menneskemikrofonens poetikk? På samme måte som den radikale gjenerobringen av det sosiale rommet noen ganger lot til å falle sammen i et fetisjert, rent symbolsk rom, eller ble transformert til en de-mindrekonfrontasjonene-med-politiets erotikk, som ikke er affektivt lesbar utenfor det helt lokale miljøet har menneskemikrofonens estetikk (smitte, etterligning, «kroppsliggjort skriving») langsomt forkalket og blitt en forutsigelig og derfor ikke-tenkende form (hvordan «bryte linjene», hvordan intonere, hva slags retoriske figurer kan man bruke for å s(t)imulere intimitet osv.) I introduksjonen til første bind av sin innflytelsesrike bok Du Sens, snakker Julien Greimas om tolkningen som en uendelig glipp i overgangen fra signifikant til signifikat. Den uendelige glippen (eller skliingen, drivet) er basert på den emosjonelle siden av språkets intime ambivalens (språk som en overskuddsbevegelse). Vi må starte en prosess som avautomatiserer ordet, og en prosess som reaktiverer sanseligheten (artikulasjonens singularitet, stemmen) i den sosiale kommunikasjonssfæren. Begjæret er monstrøst, det er grusomt, og det å ikke gi etter eller ikke kunne rekombineres befinner seg i singularitetens kjerne. Singulariteten kan ikke føye seg etter en endelig tolkningsorden, men den kan være samstemt med den uendelige ambivalensen i mening som sanselig forståelse. Medfølelse betyr at sanseligheten stiller seg åpen for talløse sanselige vesener, forutsetningen for en autonom å-bli-enannen, hinsides den teknologiske og språklige konformismen som gjør det sosiale livet til en meningsørken. Det poetiske språket er insolvensen i artikulasjonsfeltet: den nekter å la semiotisk gjeld inndrives. Deixis (!"#$%&) agerer mot at språket reduseres til indeksialisering og abstrakt individuering, og stemmen agerer mot at språket rekombineres og fratas sanseligheten. Poetisk språk er å okkupere kommunikasjonsrommet med ord som unnslipper utvekslingens orden: overflodens vei, sier William Blake, leder til visdommens palass. Og visdommen er singularitetens rom, den kroppslige betydningsdannelsen, dannelsen av sanselig mening. Kanskje er dette grunnen til at poesien nå for tiden later til å rope etter tegn- og språkbaserte nyvinninger, eller til at poetikkenes okkupanter nå må finne frem til en sluere bruk av gjentakelsen (både diskursivt og affektivt, og også gjentakelsen av visse former for handlinger, visse typer aksjoner, og den spesifikke typen språk som brukes om bestemte handlings- og aksjonsformer). Poetikken behøver og kan fremvise snedigere moduleringsmåter, firfisleaktige og horisontale, den trenger å la politiske ansporinger skli bort fra den enkle reproduksjonen av affekter, behagelige, selv-forstørrende, som får sine avleggere gjennom okkupantens aktive nyskaping, og gjør henne til en identitet, en vanemessig repetisjon, mer enn en praksis. Hvordan språket kan bidra til at dette skjer.. Å nærme seg noe som ligner en Okkuperende poesi. Poesiens praktisering som en (pre)okkupasjon. Okkupasjonens praksis som en (pre)poesi. FOLKEBIBLIOTEKET 04 5

6 S Y LV È R E LO T R I NG E R O G C H R I S T I A N M A R A Z Z I P O L I T I K K E N S T I L B A K E KO M S T Autonomi i basis Sylvère Lotringer: Autonomi er politikkens kropp uten organer, anti-hierarkisk, anti-dialektisk, antirepresentativ. Autonomi er ikke bare et politisk prosjekt, det er også et prosjekt som dreier seg om livet. Enkeltindivider er aldri autonome: de er avhengig av anerkjennelse utenfra. En autonom kropp er ikke ekskluderende eller mulig å identifisere. Den er hinsides gjenkjennelse. En kropp skapt av arbeidere bryter med arbeidsdisiplinen; en kropp skapt av militante avviser partiorganiseringen; en kropp skapt av doktriner fornekter ferdiglagede klassifikasjoner. Autonomi har ingen fronter. Det handler om å unnvike produksjonens imperativer, institusjonenes vertikalitet, den politisk representasjonens feller, maktens virus. I biologien er en autonom organisme et element som fungerer uavhengig av andre deler. Politisk autonomi er begjæret etter å la ulikhetene synke inn i basis uten å prøve å syntetisere dem ovenfra, etter å betone sammenfallende holdninger uten å tvinge frem en «allmenn linje», å tillate deler å sameksistere, i sin singularitet. Autonomiens kropp uten organer har ingen fronter, men den har en historie, og denne historien er italiensk. Her gjengis denne historien direkte, med aktørenes egne ord. De ulike erfaringene og perspektivene er helt enkelt plassert side om side. Gjennom denne italienske historien blir det mulig å lese vår egen, vår mulige historie, mellom linjene. JASPER BERNES KVADRAT OG SIRKEL: OCCUPYS LOGIKK Når? Hvorfor Occupy? Dette spørsmålet skal jeg prøve å svare på i det følgende. I så henseende spør jeg ikke bare om de taktiske eller strategiske fordelene ved en utendørs okkupasjon, men også om årsakssammenhengene bak Occupy-bevegelsen som helhet. Hvorfor oppsto den på akkurat dette tidspunktet, i akkurat denne formen, og ikke i en annen? Hvorfor spredde okkupasjonene seg slik som de gjorde? Hvem deltok og hvorfor? Først, tidspunktet. Hvorfor nå? Eller mer presist, siden den økonomiske krisen oppsto i en omskiftelig og opprørsk tid, hvorfor tok det så lang tid? Hvorfor oppsto Occupy i 2011 og ikke i 2009 eller 2010? Nådde folk et slags bristepunkt fordi den økonomiske krisen hadde blitt verre måned for måned, fordi arbeidsledigheten lot til å være et permanent snarere enn et forbigående stadium eller fordi gjelden ble mer og mer umulig å betale og avdragene en større og større byrde? Det er verdt å merke seg at 2011 var det året hvor virkningen av krisen viste seg å være særlig ødeleggende for de offentlige budsjettene, noe som påskyndet en rekke opportunistiske spareprogrammer, særlig på delstats- og kommunenivå. Men hvorfor oppsto så ikke Occupy som en antikuttbevegelse, slik observatører av hendelsene i Europa kunne forutsagt etter 2008? Hvorfor mislyktes forsøkene på å gjenta okkupasjonen av Madison Capitol våren før? Skyldtes det at de tradisjonelle aktørene i bevegelser som denne, Historisk sett kom Autonomia til verden i de store nord-italienske fabrikkene tidlig på 50-tallet. I utgangs punktet benyttet immigrantarbeidere fra Syd- Italia «autonomi i basis» som et forsvar mot fagforeningslederne som støttet av Kommunistpartiet lot som de representerte dem. Autonomia gikk snart lenger enn til å kreve høyere lønninger og begynte å stille spørsmål ikke bare ved arbeidsforholdene, men selve arbeidet. De gjorde seg nytte av nye typer kollektive aksjonsformer (selvbestemt prissetting, sabotasje av produksjonen osv.), noe som førte til en rekke konfrontasjoner med staten. Det hele utkrystalliserte seg da lønnsarbeidet ble forkastet i 1965, noe som fortsatt er direkte knyttet til den italienske Autonomiabevegelsens kamper. eye compensates for blind spot raging wildfires destroy eksempelvis fagbevegelsene i offentlig sektor, er så svekket? Eller skyldtes det amerikanernes inngrodde skepsis til staten? Det er i hvertfall verdt å merke seg at de største nedskjæringene i USA, i motsetning til i Hellas eller Storbritannia hvor hovedstedene også er de største byene, og kan generere de største protestene foretas av delstatene og ikke av de føderale myndighetene, noe som gjør det lite sannsynlig at noen nedskjæringspolitikk vil fremkalle en nasjonal protestbevegelse. Som vi vet ser Occupy på seg selv som et ledd i en global kjede av protester som begynte i Tunisia, spredde seg til Egypt og derifra til de spanske byene og Hellas. Da den endelig nådde Europa og USA, hadde denne nye internasjonalen av protester, helt bevisst fremstilt seg selv som noe som spredte seg i en spontan og uunngåelig prosess, en virusliknende smitte av replikasjon og Autonomi er en måte å handle kollektivt på. Den skapes av en rekke organer og flytende organisasjoner som kjennetegnes av ikke å ville skille økonomien fra politikken og politikken fra livet. Autonomia ble aldri forent. Flere ulike organisasjoner fant sammen på nasjonalt nivå og dannet «Potere Operaio» (Arbeidermakt), som var en gruppe, men også et tidsskrift som samlet en rekke teoretikere som Mario Tronti, Antonio Negri, Sergio Bologna, Franco Piperno og Oreste Scalzone. De omformulerte marxismen på en måte som ble avgjørende for hele den autonome bevegelsen. I 1973 førte militariseringen av bevegelsen til en dyp splittelse mellom ulike grener av «Potere Operaio». Konflikten endte med dens selv-oppløsning. (Den dag i dag nekter staten å anerkjenne denne oppløsningen). Allerede den gang sto De røde brigader, som ble dannet i 1970, bak hemmelige aksjoner som skulle plassere konfrontasjonene «i statens hjerte». Samtidig utvidet andre deler av «Potere Operaio» kampen til ikke bare å gjelde fabrikkene, men også byene (husokkupasjoner osv.), for å forankre den i den «sosialiserte arbeiderens» dagligliv. Det er denne majoriteten som i dag utgjør den italienske Autonomia. Avgrunnen bare økte mellom De røde brigaders undergrunnslinje, som var forskanset bak et klassisk syn på arbeideren, og Autonomias «åpne» synsvinkler som ga form til en engasjert diagnose av de gjennomgripende endringene som hadde funnet sted imitasjon, i enkelte tilfeller takket være de sosiale medienes utstrakte og deltakende karakter. Etter mitt syn er «spontan» ganske enkelt den betegnelsen man bruker på sosiale fenomener man ikke forstår årsakene til, og betrakter man noen av disse hendelsene nærmere, så ser man grupper som avleser retningen på den historiske vinden og foretar valg basert på sin egen forståelse av hva som er mulig. Med andre ord finnes det alltid spesifikke viljeshandlinger innenfor, om ikke bakom, enhver spontan tilsynekomst som vi kan se av tekstmeldingene som de engelske demonstrantene sendte hverandre. Dette var også tilfelle med Occupy Wall Streets opprinnelige manifestasjoner. Det som skiller dem fra de tidligere hendelsene er hvor lang tid det tok, hvor stor forsinkelsen var mellom Syntagma Square og Zucotti Park. Dette er et spørsmål vi må besvare: Hvorfor tok det så lang tid? Og hva er denne forsinkelsen et uttrykk for? Et svar kan være at det gjenspeiler en usikkerhet her i USA om hvilket mål og hvilket objekt en protestbevegelse kan samle seg om. Som vi skal se, så viste denne usikkerheten seg å være helt avgjørende for den retningen Occupy tok. Hvor? Occupy oppstod altså fra denne nye, underjordiske Internasjonalen av smittende og delvis spontane protester, av bilder og affekter som sirkulerte fra sted til sted. Den økonomiske krisen var det mediet som disse overføringene passerte gjennom. Uten dem, uten en internasjonalisering av sparepolitikken og elendiggjøringen, kunne en slik smitte aldri oppstå. Den globaliserte og globaliserende elendigheten skapt av den økonomiske krisen er det som gjør at denne 6 FOLKEBIBLIOTEKET 04

7 i det italienske samfunnets «klassesammensetning» gjennom ulike typer «masse»-intervensjoner. I løpet av de siste to årene, og da særlig etter arrestasjonene den 7. april 1977, har den italienske staten forsøkt å bruke makt til å viske ut forskjellen mellom De røde brigader og Autonomia. «Potere Operaio» ble pekt ut som det felles opphavet, «urscenen». Disse monstrøse parringene, disse opprinnelige omfavnelser, er alltid fantasier skapt i ettertid, analyser og «rekonstruksjoner» som er enkle å forholde seg til. De rettferdiggjør undertrykkelse. I dag sitter over 1500 av klassebevegelsens intellektuelle og militante fengslet på ubestemt tid, later det til i påvente av rettsaker basert på vage anklager. Italia er det eneste «frie samfunnet» som kan hevde å ha flere politiske fanger enn Sovjet. Den statlige undertrykkelsen er dødelig men den er ikke alvorlig. Den er ikke alvorlig fordi den bommer på det erklærte målet (å utrydde De røde brigader). I stedet utryddes noe den nekter å anerkjenne: nye former for konflikt, knyttet til fremveksten av et nytt samfunnslag. Dette samfunnslaget antas å være «marginalt», men har en betydning som bare kommer til å vokse i Italia og andre steder. I de europeiske hovedstedene har det blitt dannet en rekke komiteer mot den italienske undertrykkingen. Internasjonalt har det kommet appeller fra kjente personer som Jean-Paul Sartre, Michel Foucault, Felix Guattari og Gilles Deleuze. For kort tid siden begynte italienske kunstnere og intellektuelle med nære forbindelser til kommunistpartiet, som i overveldende stor grad later til å ha ansvaret for arrestasjonene, offentlig å stille spørsmål ved statens fremgangsmåte. Likevel kan det være en feilslutning å protestere, ettersom protestene føyer seg fullstendig etter de prosessen av transnasjonal identifikasjon som når Wisconsins guvernør Scott Walker likestilles med Hosni Mubarak ikke kun fremstår som en farse. Det store antallet egyptiske og tunisiske nyutdannede som ikke lenger er sikret en plass i statsbyråkratiet og middelklassen, kan strukturelt minne om alle de amerikanerne som uteksamineres fra universitetene, uten utsikter til arbeid og med gjeld til oppunder ørene. Snarere er det faktisk en rent representativ utjevning av erfaringer på gang her det er grunnen til at mediedeterministene som tilskriver Twitter eller andre sosiale medier årsakskraft tar feil. At den utstrakte bruken av Twitter og Facebook er så viktig i land som Egypt og Tunisia skyldes at den er en av de mest utbredte og integrerte uttrykkene for den globale økonomien. Den økende likheten verden over mellom varer og teknologier, og til og med kulturelle former en likhet som er en reell mekanisme for å skape økonomiske ulikheter gjør det enklere for disse protestene og opprørene å spre seg. Med andre ord så er det den representative nivelleringen av verden som media utfører på den virkelige nivelleringen, som er den kapitalistiske globaliseringen. Under de representative kretsløpene finnes de økonomiske kretsløpene langsomme strømmer av råmaterialer og varer, raske strømmer av kreditt og valuta. Og det er gjennom disse globaliserte kretsløpene at den økonomiske krisen som i en viss forstand begynte med det amerikanske eiendomsmarkedet og den tilhørende finsansboblen, spredte seg over verden, skapte kaos og la grunnlaget for dette politiske forløpet. Det er noe besynderlig med disse protestene som oppstår fra disse internasjonale kretsløpene. Selv om rammene den italienske staten allerede har lagt. Staten har valgt hvor slaget skal stå og nøye vurdert våpnene. Statens blitz-angrep mot Autonomia bryter med menneskerettighetene. De burde fordømmes internasjonalt. Men dette er ikke hele historien. Fortsatt gjenstår det å fortelle om bevegelsens kompleksitet, indre motsetninger og tvetydighet. Å forenkle bevegelsens natur, spørsmålene den reiser og truslene den står overfor vil til slutt spille bevegelsen over i maktens hender. Den knappe informasjonen vi får fra Italia er en av grunnene. Det haster å fylle informasjonsgapet å synliggjøre hele den sammenhengen som disse hendelsene utspiller seg i. For hver dag som går legges noe nytt til listen. (16. oktober: Franco Piperno ble omsider deportert fra Frankrike). Vår «intervensjon» er ikke et «svar» på undertrykkingen. Snarere avdekker in the parking lot outside in the parking lot in the parking lot outside in the parking lot inside the parking lot inside the parking lot outside in the parking lot outside in the parking lot Occupy og forgjengerne i «the movement of squares» oppstår i dette sirkulasjonsrommet, er taktikkene som sådan ekstremt anti-sirkulatoriske. De er taktikker for å bli værende, for å gjøre krav på et sted. Et av de spørsmålene vi vil måtte svare på om Occupy er hvorfor en såkalt flatt organisert og desentralisert bevegelse basert på den smittende knoppskytingen av slagord, taktikker, bilder og praksiser har behov for å lokaliseres på sentrale plasser i byene våre? Hvorfor leiren? Kanskje gir det en viss intuitiv mening at den globale kapitalismens nådeløse sirkler finner sin motsatte den en politisk erfaring som det tok nesten 20 år å opparbeide. Og det er denne erfaringen den italienske staten ønsker å putte bak lås og slå sammen med de fleste bidragsyterne til dette nummeret. Et nytt «sosialt subjekt» er i ferd med å bryte frem, bevisst sin egen historie og potensial. Dets liv nyttiggjør seg de mest avanserte aspektene av våre teknologiske samfunn. Utgangen av de nåværende konfrontasjonene er usikre. Undertrykkelsen har gjort skade. Likegyldighet burde ikke ta over. Den egentlige grunnen til at Autonomistene sitter fengslet burde ikke forsvinne med dem, og heller ikke med en eventuell (og usannsynlige) frigivelse. Vi bør, mot den italienske staten, holde fast på det staten svært uvillig bidro til å publisere. Christian Marazzi: Dette nummeret er med hensikt problematisk og valget av materiale er i liten grad helhetlig. Det er viktig å forstå at det som kalles en «autonom bevegelse» (movimento autonomo) er alt annet enn homogen. Den er sammensatt av mange ulike og til dels motsetningsfylte erfaringer. Den omfatter organisatoriske og teoretiske retninger som man muligens kan spore tilbake til et felles «opphav», den såkalte italienske «arbeiderismen», men uten at de dermed kan grupperes under denne overskriften i dag. Vi har samlet politiske bidrag fra mennesker som i mange år ikke hadde noe som helst med hverandre å gjøre; som har valgt ulike politiske synspunkter og aktiviteter. Den italienske staten har forsøkt å underslå forskjellene og de ulike holdningene innad i bevegelsen ved å presse de arresterte (og de den fortsatt ønsker å arrestere) inn i den samme blindgaten. Grunnen er at det nettopp er de politiske forskjellene, variasjonene innad i den autonome bevegelsen, som tillot den å vokse. Sylvère Lotringer: I 1977 red Autonomia på toppen av en bølge. Men en bevegelse kan ikke vokse lineært. form i den offentlige plassens klassiske symmetri, at økonomiens uopphørlige bevegelse fremkaller en politikk som går ut på å nekte å flytte på seg, å stoppe, bli værende og blokkere. Et poeng som det ikke har blitt lagt nok vekt på er at leirene er en reaksjon på nedslaktingen av byene våre, inngjerdingene, hyperreguleringen og homogeniseringen av gatene, som har etterlatt svært få offentlige rom hvor mennesker kan møte hverandre på måter som ikke er mediert av varer eller penger. Amerikanske byer inneholder få frie rom, i den dobbelte betydningen av ordet, altså som både er uregulerte og ikke koster noe. Hvis deler av kapitalismens utvikling går ut på å sikre at den står igjen som det eneste mulige menneskelige samfunnet med andre ord å sikre at alle interaksjoner mellom mennesker medieres av penger og varer, av politiet og ulike statsbyråkratier, eller av teknologier hvis eksistensberettigelse ligger i markedet og på arbeidsplassen så er deler av leirenes appell at de gir et løfte om (og jeg tror det bare er et løfte) en samfunnsform som ikke automatisk produseres av økonomiske transaksjoner og forhåndsdefinerte sosiale kategorier. Jeg tror vi skal stoppe opp litt og tenke over hvor bemerkelsesverdig det er for en generasjon unge mennesker hvis sosiale liv har vært fullstendig fanget av sosiale medier av skjermer, med andre ord å forsøke å møte hverandre ansikt til ansikt på denne måten, hvor bemerkelsesverdig det er at den første postinternettgenerasjonen av unge mennesker skulle produsere en politikk som utelukkende handler om å være sammen. Occupy fokuserer på opprettelsen av et samfunn eller flere samfunn fordi så mange av de eksisterende samfunnene som tidligere politiske bevegelser har FOLKEBIBLIOTEKET 04 7

8 Eruptiv rikdom og oppfinnsomme øyeblikk, som i 1977 i Roma og Bologna, følges ofte av tidsrom med tørke, en periode av utmattelse, ebbe og flo: riflusso, som man sier i Italia. Erfaringer man har opparbeidet gjennom handling, krefter gjenerobret av et intellektet frigjort fra produksjon, blir så resirkulert på molekylære nivåer. Det fører til mobilitet, et nomadisk arbeid, en sosial flyt som så igjen bereder grunnen for en fornyet politisk kamp. I USA har vi siden slutten av 60-tallet vært vitne til et liknende fenomen: den radikale bevegelsen ble plutselig borte. Innflytelsen var der fortsatt, men i mangel av politiske perspektiver forsvant den raskt på alle nivåer av samfunnet. Kunnskapen utledet fra eksperimenter med narkotika, med kroppen, med kollektive livsformer ble kanalisert i andre retninger gjennom hele systemet. Forbrukersamfunnet hadde nytte av og profitterte på disse «udisiplinerte» undersøkelsene som det indirekte hadde finansiert. I Italia er narkotika fortsatt et samlende punkt for bevegelsen. I USA er det nærmest motsatt, i stedet for å bidra til den sosial mobiliteten, gjør narkotikaen det leilendingsaktige arbeidet lettere å holde ut. De molekylære transformasjonenes hastighet og utbredelse, den amerikanske «mykheten» som Felix Guattari snakket om, går gjennom hele samfunnet hånd i hånd med oppløsningen av uendelig komplekse former for «myk kontroll». Denne virtuelle omdefineringen av tegnene på subversjon er karakteristisk for «postpolitiske» samfunn. Christian Marazzi: Kanskje stemmer det at vi lever i et «postpolitisk» samfunn, hvor definisjonen av «politisk» selv har blitt et problem. Men det stemmer også at side om side med krisen i politikken, så finner det sted en økt politisering av mennesker, en annerledes måte å «gjøre politikk» på. Denne er i større grad konkret, støttet seg til har gått i oppløsning, blitt splittet opp, og rekonstruert av kapitalismen i dens eget bilde. Derfor ble leirene, selv om de i utgangspunktet ble unnfanget for å oppnå politiske mål, så raskt bevegelsens mest iøynefallende trekk. Folk glemmer den kursen det opprinnelige oppropet til Occupy Wall Street staket ut, hvor okkupantene skulle slå leir og, gjennom en fri beslutningsprosess, oppdage sine «egne krav» (eksempelvis opprop om Mobaraks avgang eller mot nedskjæringer). Men det finnes ikke ett enkelt krav som kan forene den brokete folkemassen på de åpne plassene. Solidaritet må snarere produseres gjennom andre mekanismer, gjennom leirene og ikke bare folkemøtene, gjennom en prosess hvor man lever sammen og ikke bare drøfter forsamlingen selv. Occupy er delvis inspirert av bølgen av okkupasjoner på kaliforniske universiteter i , der det oppsto viktige diskusjoner om krav og mangelen på krav. Mange av nøkkeltekstene fra denne bevegelsen, som «Kommunikeet fra en fraværende fremtid», argumenterte for umuligheten av alle krav (og umuligheten av betydelig reform) gitt dagens døende kapitalistiske tilstand. Men dette argumentet var en ideologisk posisjon, noe som måtte fremsettes polemisk form. I Occupys tilfelle er denne posisjonen som en gang var ytterste venstres rett og slett et status quo. Diskusjonen ble vunnet i det stille. La det være klart: Jeg hevder ikke at Occupy er en revolusjonær bevegelse, med kapitalismens, lønnsforholdenes og statens totale ødeleggelse som mål. Dette er åpenbart ikke tilfelle: for det meste har Occupy en tydelig reformorientert horisont. Det handler om spesifikk, og knyttet til lokale behov (helse, bolig, skoler, utdannelse osv.). Både i Italia og i USA befinner partisystemet seg helt åpenbart i en krisetilstand, ettersom det ikke lykkes i å fange opp krav fra grasrota og overskride disse konkrete kravene. Likevel har mennesker klart å oppnå makt selv om det er krisetider. De store bevegelsene på 60-tallet ligger selvfølgelig langt tilbake, men det gjør også hyperideologiene fra den samme perioden. I dag nærmer vi oss molekylære maktformer. Ting er ikke så spektakulære, det er i liten grad snakk om «bevegelser» på samme måte som på 60-tallet. Men det er bare bra! For eksempel utgjør den lave valgoppslutningen i Italia det er snakk om nesten fire millioner sofavelgere virkelig et «parti», som heller enn å være et symptom på apati er et symptom på at folk føler seg fremmedgjort i forhold til de institusjonelle politiske tidsfristene (allmenne og is the columbine flower the columbine flower the columbine flower flowers the columbine flower flowering the columbine flowers the flower and the columbine flower flowering klasseforskjeller i USA, om fordelingen av rikdom mellom de 99 prosentene og den ene prosenten. Bevegelsens implisitte krav er: Fiks det. Gjør samfunnet vårt mer likestilt. Men dette kravet er det nesten umulig å målbære, siden det ikke finnes noen konkret politikk å anbefale, og dermed er det muligens lite annet enn en revolusjonær bevegelse som ville kunne gjøre noe med den urettferdigheten som finnes i USA med det første. Sånn sett forblir ethvert forsøk på å redusere denne uuttalte horisonten til et konkret mål, det være seg Citizen United s styre eller full sysselsetting, besynderlig nok både for spesifikt og for vagt, og vil administrative valg osv.). Denne fremmedgjøringen tyder ikke på at «politikken har kommet til sin ende», men snarere det motsatte: den peker på en annen måte å drive politikk på, hvor spesifikke og konkrete behov blir adressert uten formidlende mellomledd. Det er interessant å merke seg den enorme interessen i USA for den italienske klassebevegelsen. Den fornyede «Amerikanismen» eksploderer på samme tidspunkt som den italienske bevegelsen går igjennom en vekstog/eller definisjonskrise. Hvorfor viser italienerne interesse for de sidene av USA som i USA selv anses å hindre den revolusjonære bevegelsens vekst? Kanskje fordi det, særlig i den autonome bevegelsen i Italia, finnes en interesse for alt som endres, som er i bevegelse, som utforsker. Og i Italia er man ikke redde for å gå opp spor som blir sett på som utdaterte. For ingenting er gravlagt. Kampen kjenner ingen kronologi, den er sirkulær. Mange italienere får pustebesvær på grunn av de gamle partienes ideologi og drar over til USA for heller å studere den amerikanske arbeiderkampens historie, en voldelig og konkret historie uten ideologisk filter. Sylvère Lotringer: De sosiale konfrontasjonene har drastisk endret natur. Frem til i dag har politikken vært bundet til produksjonsforholdene: konflikten mellom utbyttere og utbyttede. Dette ga arbeiderklassen en udiskutabel, sentral posisjon. I post-industrielle samfunn, kapitalistiske eller sosialistiske, forsvinner sakte men sikkert motsetningen mellom fabrikk og samfunn. Kampene fokuserer ikke lenger på fabrikken. Dermed kan politiske motsetninger nå defineres som utelukkende sosiale, til og med mikrososiale konflikter. Klassekampen gir nå rom for mer subtile konfrontasjoner. Hovedsaken har blitt, tror jeg, å bruke de likhetene som systemet skaper til å produsere subversive singulariteter. Gjennom nok en manøver i franske filosofi vil Jean Baudrillard nå at vi skal se for antakeligvis føre de 99 prosentene inn i konkurrerende fraksjoner. Derfor er leirene kun en rest av umuligheten av å reise krav. Det er ikke kravene som forener leirene, men den prosessen av gjensidig bistand og omsorg som de forutsetter. Selve det faktum at man prøver å leve sammen utenfor de vanlige formene som gjør livet mulig penger, nødvendigheten av å arbeide, politi skaper solidaritet og prosessen som må til for å etablere konsensus på folkemøtene er bare én del av dette. Enkelte vil diskutere denne vektleggingen av sosial reproduksjon og gjensidig bistand i lys av den prefigurative politikkens anarkistiske språk. For tenkere som David Graeber og Cindy Milstein, hvis ideer direkte eller indirekte var viktige for mobiliseringen av Occypy Wall Street, er leiren en prefigurasjon av det fremtidige (ikke-kapitalistiske) samfunnet bevegelsen streber mot. Derfor er midlene de samme som målet. Leiren blir, som det ofte ble sagt, sitt eget krav. Selvsagt er det mye å kritisere i dette synet. Jeg mener ikke at Occupy-leirene virkelig minner om på noen bokstavelig, strukturell eller engang symbolsk måte den typen sosial organisering som vi kan se under eller etter en revolusjonær samfunnsendring. De er ikke egentlig et bilde på den fremtiden jeg vil ha. Men leirene peker på sett og vis fremover mot den typen spørsmål, problemer og logistiske utfordringer en slik endring muligens forutsetter. Med andre ord tillater de mennesker å eksperimentere med løsninger på problemer som kapitalismen for det meste har ferdiglagede (destruktive) svar på, eller ingen svar som helst. Slik utgjør de en viss negativ prefigurasjon. Den egentlige verdien av disse eksperimentene ligger ikke 8 FOLKEBIBLIOTEKET 04

9 oss denne abrupte endringen som «politikkens ende». Å påkalle politikkens ende fra ideenes sfærer er én ting. Å snakke om det fra fengselsdypet er noe helt annet. I motsetning til franskmennene har ikke italienerne en kvasi-religiøs respekt for begrepenes egenskaper og systematisk teori. Autonomia låner skamløst det de har bruk for. Det er dette idemessige lappeteppet evegelsen får sin teoretiske forstandighet og politiske effekt fra. I motsetning til USA har innflytelsen fra 68 kunnet virke uavbrutt i Italia. Den har til og med fått en ny kraft, slik at den «politikkens ende» som den kreative grenen av bevegelsen (Bologna) i dag proklamerer, også blir politikkens renessanse. Politikken returnerer, men i Nietzscheansk betydning: den vender tilbake som annen. At vi bestemte oss for umiddelbart å gå inn i en eksplosiv, konfliktridd situasjon mens alt man forbinder med Autonomia trues fra alle sider er også en reaksjon på saker som opptar oss her hjemme: på mange måter har reaksjonene mot 60-tallet, i løpet av et tiår hvor fokuset har vært rettet mot «meg» (det finnes intet mindre autonomt enn et ego), ført til en utålmodig avvisning av politikk. Denne avvisningen har pågått lenge nok. Politikken må vende tilbake. Christian Marazzi: Men hva betyr egentlig «politisk», «politikkens ende» osv? Hvis vi med politisk mener sosiale forhold, en kampsituasjon, så må vi kunne si at det i Italia, helt til i dag, har vært en formidabel kontinuitet i det «politiske». Hvis politisk betyr samfunnsendringenes retning, hvor det gjøres autonome vedtak som har til hensikt å kanalisere ulike kamper inn i en bevegelse i stand til å avgrense de valgene som både kapitalen og det institusjonelle systemet foretar, så står vi ovenfor en mengde fortolkninger. i å utvikle taktikker og metoder som kan brukes i en fremtidig revolusjonær situasjon, men i å tydeliggjøre hvilke problemer og utfordringer vi står overfor. I den forstand manifesterer leirene hvor lite vi vet, hvor lite vi kan gjøre og hvor voldsomt uforberedt vi ville være om vi fikk muligheten til å rekonstruere det sosiale livet. Om det finnes et øyeblikk av positiv prefigurasjon, så ligger det i det faktum at leirene vitner om den utrolig praktiske oppfinnsomheten og entusiasmen som folk bringer med seg inn i slike situasjoner. Der Occupy lykkes, gjør den det fordi den aktivt oppfordrer folk til å engasjere seg i eksisterende aktiviteter, til å organisere nye prosjekter, og til å komme opp med løsninger på de problemene de møter. Likevel, Occupy presenterte folk for problemer som de var helt uforberedte på. Som en lang rekke mennesker vil være enige i, føltes Occupy-leirene ofte svært utrygge, gjennomsyret av seksualisert vold, trans- og homofobi og åpen rasisme. Vi vet at enkelte mennesker opplever slike frigjorte steder som fristeder for de mest motbydelige impulser. Selv om man gjennom en rekke initiativer reagerte på den typen problemer, tviler jeg på at en eneste av de større leirene anser sin egen respons som vellykket. I tillegg til disse problemene støtte man ofte i leirene på sinnslidelser, traumer og avhengighet, og de konfliktene og lidelsene det bringer med seg. Deler av Occupys suksess skyldes etter mitt syn det faktum at bevegelsen la til rette for og oppfordret til at de menneskene som var hardest rammet av den økonomiske krisen involverte seg aktivt: nylig hjemløse og folk som hadde vært hjemløse lenge. Men mennesker hvis grunnleggende erfaring av samfunnet er å være ekskludert lar seg ikke lett inkludere i en Da ICP valgte å bevege seg organisk i retning av regjeringen, eller da De røde brigader valgte å ramme «statens hjerte» med våpen i hånd, eller da Autonomia valgte å føre interne rådslagninger for å skape andre organisatoriske former enn både partiet og «antipartiet», så var alt dette eksempler på en omdefinering av «det politiske». Hvis «politikkens ende» betyr å lete etter nye former for motstand på nivåer som ikke styres av de konkrete behovene (lønnskampene, «angrepene på inntekt» for å nekte å anerkjenne fattigdom, osv.), så betyr «politikkens ende» noe annet for den italienske bevegelsen, noe som overhodet ikke har med psykologi, litteratur eller filosofi å gjøre. For dem medfører «politikkens ende» å lete etter nye politiske kampområder, nye territorier designet for kampens masseengasjement. I Italia blir people who knew him people who knew him said that people who knew him didn t know him really really didn t know him people said I didn t know him people I guess said people who knew him didn t really know him that knew him people that knew him sosial bevegelse bestående av så mange andre relativt sett privilegerte klasser. Occupy-leirene rommet, for å si det enkelt, former for lidelse og antisosial vold fra alle bydeler og klasser, bare så det er sagt som ingen hadde noen god respons på. For å gi dere ett eksempel på det jeg snakker om, skal jeg fortelle historien om S., som bodde på Frank Ogawa Place (parken foran rådhuset) i forkant av at Occupy Oakland okkuperte plassen. Straks leiren oppsto, begynte S. å arbeide på kjøkkenet, og hjalp effektivt til med å sette det opp og dele ut de lassene av mat som fransk teori, eksempelvis Foucault, Deleuze, Guattari og Baudrillard, umiddelbart oversatt til bevegelsens språk, det vil si til konkret kamp. Det man kan anse som de mest originale teoretiske bidragene til italiensk arbeiderisme stammer fra utlandet. For noen av teoretikerne i Arbeiderklasse og Røde notisbøker (de to første arbeiderist-tidsskriftene, som begynte å komme ut tidlig på 60-tallet), var erfaringene med Socialisme ou Barbarie i Frankrike på 50-tallet det store vendepunktet. Og uansett hvor merkelig det høres ut, så var påvirkningen fra USA også viktig for «arbeiderismen»: James Boggs American revolution, Martin Glaberman og G. P. Rawicks skrifter, for å nevne noen få. I Italia har de amerikanske kampene alltid vært et viktig referansepunkt, faktisk i langt større grad enn i deler av det amerikanske nye venstre, som har vært altfor opptatt av å kritisere den amerikanske kapitalismen med utgangspunkt i dens eksterne, imperialistiske motsetninger. I Italia på 70-tallet leste man fortsatt Fox Piven og Richard Cloward (Regulating the Poor, Poor Peoples Movement), James O'Connor (The Fiscal Crisis of the State) og mange andre forfattere. Disse bøkene har hatt avgjørende betydning for hvordan den politiske kampen på innsiden av velferdsstaten ble utformet. Det er ingenting spesifikt italiensk ved den italienske klassekrigen; det er ingenting «originalt» i de italienske teoretiske bidragene. I den grad det er noe spesifikt her, så ligger det i at disse teoriene har kunnet blomstre og utvikle seg i Italia fordi klassekampen har pågått kontinuerlig. For å forstå Italia må man forstå USA: man må gjenoppdage den rikdommen som i dag tilskrives de italienske «intellektuelle» i den amerikanske klassekrigen. Å reise et monument over Italia er å spille den italienske statens spill: å påstå at noe er spesifikt («produktet av visse intellektuelle»), begynte å strømme inn. Men av uklare grunner ble S. stadig mer oppfarende. En dag tiltet han, og veivet med en kniv foran en han kranglet med. S. begynte så å true mennesker og havne i slagsmål flere ganger om dagen. Det var ikke mange måter å takle problemet på: en av Occupy Oaklands første og viktigste avgjørelser var at den skulle holde på en absolutt autonomi overfor politiet: de ble drevet ut av leiren om de forsøkte å trenge seg inn. Men forsøkene på å forhandle mislyktes, og S. lot til å være immun mot fornuft. En dag, etter at han hadde startet enda et slagsmål, dannet det seg en gruppe som forsøkte å jage ham ut av leiren. Men S. kom tilbake, enda mer rasende og enda farligere. Til slutt, i det påfølgende håndgemenget, slo noen ham i hodet med en totoms planke, slik at han besvimte. Da han kom til seg selv igjen, ruslet han ut av leiren, fulgt av noen gatedoktorer som tilkalte en ambulanse. To uker senere kom han tilbake. Humøret var helt endret og han sa at han tok en eller annen form for piller. Igjen ble han en dedikert deltaker i leirlivet, fikk nye venner og involverte seg i ulike prosjekter. Men en dag, etter et politiangrep på plassen, ble han arrestert for å ha hindret en politimann, en relativt liten forseelse. Den såkalte antiundertrykkelseskomiteen klarte derimot ikke å få ham løslatt, siden han var ute på prøve. Han ble overført til kretsfengslet hvor de, som vanlig, nektet å gi ham medisinene hans. Hva som siden skjedde er uklart, men han skal angivelig ha overfalt en vakt. Anklagen mot ham, grovt overfall på en betjent, ville betydd den tredje prikken i Californias tredjeprikks -lover, og altså en livstidsdom. Selv om en hel underkomité ble opprettet for å forsvare ham ble han tvunget til å si seg skyldig for å unngå å få den tredje prikken. Han soner nå en dom på fire år. FOLKEBIBLIOTEKET 04 9

10 når det i virkeligheten er forankret i arbeiderhistorien, og da hovedsakelig i arbeiderhistoriens internasjonale dimensjon. Avvisningen av arbeid Christian Marazzi: Da ICP valgte å delta i Det historiske kompromisset med Kristeligdemokratene var beslutningen mer kompleks enn det kan se ut som nå. Man kom frem til kompromisset umiddelbart etter det chilenske kuppet og oljekrisen i 1973, altså etter to hendelser som tvang den internasjonale arbeiderbevegelsen til å søke nye politiske strategier som kunne utvide alliansene i samfunnet. De multinasjonale selskapene benyttet oljekrisen til å øke kapitalakkumulasjonen ytterligere gjennom arbeidskraftbesparende investeringer. Dette kunne satt en stopper for den politiske fornyelsen av klassen som oppsto rundt massearbeideren, og dermed også muligheten for at samfunnet skulle betrakte disse kampene og målene som allmenne. Faktisk var man iperioden etter 1973 vitne til at kjemi- og energisektorene vokste til å bli de viktigste finansielle og institusjonelle sektorene i det globale kapitalistiske systemet, noe som resulterte i ytterligere en blokkering av forsøket på å gjøre massearbeidernes kamp til et samfunnsanliggende. På den annen side lærte vi oss av den chilenske erfaringen at de gamle sosialistiske regjeringsmåtene ikke lenger var brukbare. Økonomisk sett var de bakstreverske i forhold til det internasjonale kapitalistiske initiativet, noe Det historiske kompromisset var en forsøksvis reaksjon på. Det er nå allment kjent at dette var en opportunistisk og ineffektiv reaksjonen fra ICPs side. Ikke desto mindre var en slik eller lignende reaksjon på det internasjonale kapitalistiske initiativet helt nødvendig. Dette burde gi oss en viss føling med landskapet. På den ene siden den brutale planken mot hodet; på den andre siden statens enda større brutalitet. Ingen ville våge å bruke ord som prefigurasjon om denne hendelsen, håper jeg. Skaper man en sosial bevegelse av mennesker som på alle måter er brutt ned av kapitalismen, og plasserer den midt i en by som Oakland, burde man være forberedt på vold av styggeste art. Det vi står overfor er altså ikke en modell for fremtiden, men en skissering av begrensningene: mennesker som prøver å svare på en vanskelig situasjon med de svært begrensede ressursene de har til rådighet. Samtidig bekrefter denne historien at det i all hovedsak var riktig av Occupy Oakland å ikke samarbeide med politiet, som ville betydd ingenting annet enn en dødsdom for S. Hvem? Jeg har hevdet at Occupy ikke bare er en protestbevegelse. Snarere handler den om at eiendoms- og rettighetsløse utvikler nye måter å møte sine behov på, å ta vare på hverandre i en situasjon hvor ingen andre vil gjøre det, hvor det ikke lenger finnes jobber eller støtte fra myndighetene, ikke engang kreditt, som mange av dem gjorde regning med tidligere. Dette for å plassere leiren i fortellingens sentrum. Men det finnes en annen måte å se Occupy på, hvor leiren beskrives som kun et fundament for å skape et direkte demokratisk agora eller et rom for møter og offentlige opptredener gjennom generalforsamlingene. Ut fra dette synspunktet handler Occupy egentlig om politiske diskurser, beslutningstagning og dannelsen av en ny hegemonisk majoritet, de 99 prosentene, Det er innenfor et slikt rammeverk vi kan undersøke debatten innad i Autonomia. Fra 1973 og utover var Autonomia først og fremst et forsøk på å skape en ny politisk klasse som var i stand til å handle utenfor partisystemet. Så lenge kapitalen møtte arbeiderkampen med massoppsigelser, inflasjon, kronisk arbeidsløshet osv., var det nødvendig å lokalisere et nytt politisk landskap hvor helt ulike samfunnslag kunne forenes i kampen og møte kapitalen med samlet front. Og dette handlet selvfølgelig ikke bare om kapitalen, men også om staten og partisystemet, ettersom det kapitalistiske initiativet bare kunne lykkes når partiene, inkludert ICP, samarbeidet. Sylvère Lotringer: Frankrike oppnådde territorial og språklig enhet nesten to hundre år tidligere. Italia er til sammenlikning en ung nasjon. Politisk ble den samlet and this is my portion this my portion this my portion this my portion portions this and it is mine and this is and it is mine it is mine my lot my fate my sandwich is my portion it is mine is mine my portion portions the portion that is mine ved hjelp av prosedyrer for å oppnå konsensus. Occupys arbeid innebærer blant annet å inkorporere synspunktene og perspektivene til de 99 prosentene, slik at denne hypermajoriteten som allerede finnes der og som allerede er dedikert, antar man, kan åpne seg for muligheten for sosial endring. Occupy-bevegelsens slagord, «vi er de 99 prosentene» er snedig konstruert for å kunne innbefatte klassebegrepet de fattige mot de rike, de 99 prosentene mot den ene prosenten og begrepet «folket». De 99 prosentene vil si nesten alle, ved siden av dem blir de rike bare en parasittisk overflødighet. I så måte sprer bevegelsen seg gjennom en radikalt inkluderende logikk. Faktisk trer «vi er de 99 prosentene» frem og først nylig, og den språklige foreningen er skjør. Da er det heller ikke overraskende at man finner uensartede fenomener på alle nivåer. De politiske partiene er ikke like sentraliserte eller samlede i Italia som i Frankrike. Det er en så stor grad av felles multiplum mellom medlemmene av Kristeligdemokratene og Det italienske kommunistpartiet at det, stort sett, kan forklare den institusjonelle enigheten. Å eksistere midt blant en anselig mengde militante kristne er en integrert del av ICPs «historiske» strategi. Man trenger bare å reise gjennom Italia for å forstå at de regionale forskjellene fortsatt er store. Hver eneste by og region har sine egne sosiale, dialektale, politiske og økonomiske særegenheter. Den ekstreme variasjonen innad i den revolusjonære bevegelsen har åpenbart å gjøre med at den har overtatt eksistensmåter og identifikasjonsformer som er karakteristiske for det italienske samfunnet som helhet. De «stammeaktige, kollektive, før-kapitalistiske strukturene» som visstnok trues av konfliktene, er på ingen måte en beskrivelse som er eksklusiv for bevegelsen. Slike strukturer finner man i like stor grad i arbeiderbevegelsen og i Kristeligdemokratenes «klientisme». Baudrillard gjør rett i å anta at det egentlige resultatet av konfrontasjonene mellom De røde brigader og staten er at enhver form for «transversalitet» utryddes. Men Autonomia er for sammensatt til bare å behandles som en «pre-kapitalistisk struktur». Bevegelsen er ikke bakstreversk, men har derimot forutsatt at den revolusjonære posisjonen er å finne ved kapitalismens frontlinjer: «innenfor og imot». Den utfordrer kapitalismen på dens egen banehalvdel, «i hjertet av» systemet og ikke bare som et «marginalt» fenomen som snart vil være borte. De røde brigaders objektive samstemmighet med staten kan derfor ikke betraktes dette bekreftes for det meste av en lesning av den nå berømte tumblr-bloggen som slagordet stammer fra som et uttrykk for en relativt distinkt klassedannelse. Vi kan se på denne klassen som den «proletariserte middelklassen», hvor proletar viser til det å være «uten reserver», uten tilgang til noen eiendom man kan bruke til å overleve. Og det viser snarere til en tilstand av eiendomsløshet enn av utbytting: mennesker som har mistet eller er i ferd med å miste hjemmene sine, avgangsstudenter med en bør av studielån som de ikke har håp om noen gang å kunne betale tilbake, mennesker som ikke finner det anstendig betalte arbeidet de forventet seg. De 99 prosentene er en klasse fundert på skuffede forventninger en klasse som føler seg fratatt visse rettigheter og en viss komfort. Fordi denne klassen befinner seg mellom de allerede eiendomsløse og de relativt privilegerte, hvis verden de har blitt ekskludert fra, er kravet om allmenngyldighet lett å gripe til. Husk at middelklassen defineres av en grunnleggende narsissisme: middelklassen er alltid det jeg er, i motsetning til de to gruppene av mennesker, de fattige og de rike, som ikke er meg. Det er grunnen til at en som prøver å oppdra barn med dollar i årsinntekt er like troendes til å identifisere seg som middelklasse som en som tjener fem ganger så mye. «De 99 prosentene» er derfor et uttrykk for en viss gruppe mennesker med en posisjon innenfor kapitalismen som tillater dem å generalisere sine erfaringer. Det er uttrykket for en viss gruppe folk som tror de er alle. Det sier seg selv at denne selv-universaliserende prosessen er langt enklere hvis du er hvit. Occupys store fordel, og kilden til bevegelsens makt, ligger i det faktum at leirene tvang frem et møte mellom denne proletariserte middelklassen, 10 FOLKEBIBLIOTEKET 04

11 som en måte å kvitte seg med unødige strukturer på, som passer inn i velkjente mønstre fotrmakt og motstand og hvordan forholdet mellom disse kan snus på hodet. Autonomias mest subversive trekk er nettopp at de avviser at en slik reversering og påfølgende implosjonen av systemet ikke kan unngås. Autonomia bør ikke betraktes som fullstendig adskilt fra eller i opposisjon til det sivile samfunn forøvrig. Organisasjonsstrukturen har en flytende karakter som har sammenheng med at de samlende bevegelsene som har vært operative i resten av Europa kom mye senere til Italia. Motsetningen mellom nord og sør, mellom det underutviklede Sicilia og den teknologisk avanserte Milano-Torino-regionen, samt den språklige og kulturelle heterogeniteten bidrar til at den politiske diversiteten (et nøkkelord) forankres på måter som er fullstendig ukjente i de postindustrielle landene. At de rurale røttene og kollektive praksisene opprettholdes i selve hjertet av et avansert samfunn gjør at noen politiske muligheter som har blitt forlatt i mer samlede land fortsatt lever. Autonomia er den eneste politiske bevegelsen i dag som på samme tid benytter seg av abstrakte maskinerier (teknologisk-vitenskapelig intelligens) og massens tradisjonelle, kollektive bånd. Overlatt til seg selv ville de territoriale gruppene etterhvert ha blitt utryddet av makten, som arkaiske lommer: overlatt til seg selv ville det abstrakte arbeidet ha tilpasset seg kravene fra kapitalen. Årsaken til Autonomias originalitet og kraft er at den lar økonomier som i teorien ekskluderer hverandre eksistere side om side på måter som ikke skaper konflikt. Det «historiske» Autonomia, som har endt opp som en stivnet, ideologiske bastion, har ikke lenger den «kreative» vingen av bevegelsen noe å gjøre med, i stedet har den viet seg til konkrete og symbolske om ikke totemiske praksiser som søker en osmose med massene. På alle nivåer implementeres provisoriske de 99 prosentene, og det stadig voksende antallet hjemløse, hvis beslektede parallelle fattigdom kan sees på som det andre ansiktet til den samme proletære situasjonen. Jeg vil ikke påstå at disse to tendensene, disse to perspektivene, er gjensidig utelukkende. De 99 prosentene kan lene seg mot forsamlingenes drøftende universalisme, og proletariatet mot den gjensidige støtten i leiren, men i de fleste tilfeller var leiren og folkeforsamlingen gjensidig avhengig. Likevel gjenstår et spørsmål: eksisterte leiren som fundament for folkeforsamlingen, eller folkeforsamlingen som fundament for leiren? Er Occupy en bevegelse av eiendom- og rettighetsløse mennesker som tar vare på hverandre og finner måter å overleve på i en tilstand av samfunnsmessig sammenbrudd? Eller er den et forsøk på å endre den nasjonale debatten og opinionen, å danne en ny politisk majoritet? Hva? I en viss forstand burde det ikke være noen overraskelse at Occupy er så orientert mot den offentlige opinionen og den offentlige oppfatningen. Som jeg bemerket ovenfor steg Occupy frem fra den strømmen av bilder fra opprør (og språket som ble benyttet) som beveget seg over skjermene våre. Disse bildene, på ferd gjennom en felles elendighet, bærer med seg en viss affektiv ladning: skrekk, forundring, opprømthet. De fungerer som reflekser av en slags overbevisende imitasjon. På et grunnleggende nivå sier de: Ja, dette er mulig. Også du kan gjøre dette. Også du burde gjøre dette. Konsekvensen, derimot, er at en stor fraksjon av Occupy begynte å tro at dens skjebne lå i denne strømmen av bilder. sammenstillinger som åpner for intellektets løsrivelse fra territorier og territorialiseringen av intelligensen. Denne blandingen er bokstavelig talt langt mer eksplosiv enn de spekulative operasjonene som De røde brigader står bak. Bevegelsens nettverk av frie radiostasjoner, som er det mest omfattende i hele Europa, er et perfekt eksempel. Radio Onda Rossa, som er Volscis organ i Roma (Autonomias harde kjerne), kringkastet deterriorialiserte signaler, det vil si benyttet seg av teknologisk-vitenskapelig viten, samtidig som de ble forankret i befolkningen gjennom en kollektiv selvorganisering av okkuperte bygninger. Måten denne kjennskapen til teknologien utkrystalliserte seg på gjorde at bevegelsen endelig kunne legge bak seg den revolusjonære messianismen som alltid truer det «forskrudde håpet» om en autonom praksis. Og derfor er ikke Autonomia tilfreds med «å vente på imaginary girlfriend name of Jelly a supermodel who lives in outer space Cho called spanky and traveled by spaceship with Vladimir Putin to North Carolina reciting Shakespeare and some lyrics of Shine from the hit album hints allegations things left unsaid For disse menneskene var poenget med Occupy å bli synlige, å tre frem, kommunisere med andre, potensielt likesinnede mennesker, og å endre opinionen i de resterende, snart synlige 99 prosentene. Det er i denne betydningen at okkupasjonene er «manifestasjoner» eller «demonstrasjoner», i henhold til en fremvisningsog publisitetslogikk. De er enorme protestbannere med teksten: Vi er de 99 prosentene. Det er på grunn av denne fremvisningslogikken at en hel ideologi utvikler seg rundt Twittermeldinger og videoer som blir streamet live, hvor disse teknologiene ikke bare blir tillagt en overnaturlig evne til å mobilisere og vekke folk, men enda viktigere, hvor man forestiller seg at meldingene og videoene er politikk i kraft av seg noe som skal komme utenfra», den prøver i stedet å leve på andre måter i dagens kapitalisme, å vende kapitalismens fremganger til det nye sosiale subjektets fordel. Det er ikke med væpnet makt, men med et kvikt intellekt den skal overvinne kapitalismen, ved å presse kapitalismens muligheter til sin yttergrense. Slik sett er det i større grad mulig å generalisere Autonomias erfaringer som ellers ikke er kjent i den vestlige verden. Christian Marazzi: Tesen om de «to samfunnene», som ble fremsatt av Alberto Asor Rosa, en av ICPs arbeiderister og intellektuelle, er farlig. Han hevder at de «samfunnssubjektene» som politisk sett oppsto da kapitalismen endret karakter på 70-tallet kvinner, arbeidsløs ungdom, de som arbeider svart osv. de såkalt «marginale», representerer «noe annet», ikke bare i forhold til den offisielle arbeiderbevegelsen og dens tradisjon, men også i forhold til samfunnet forøvrig. Tesen antyder at disse nye samfunnsvektorene bør betraktes som «uproduktive arbeidere» med sosiale og kulturelle holdninger som er underordnet fabrikkarbeidernes, siden det bare er de som produserer en velstand som andre senere kan forbruke. Kort sagt at de nye «samfunnssubjektenes» kamp er sekundære fenomener, irrasjonelle manifestasjoner som må veiledes av fabrikkarbeiderne. At arbeideren står i sentrum betyr nettopp at de sosiale endringene som følger av den kapitalistiske utviklingen skal ledes i arbeidernes retning. De røde brigaders strategiske posisjon kan karakteriseres på samme måte. At de kategorisk har valgt fabrikkarbeideren som det avgjørende politiske referansepunktet er helt på linje med den ortodokse marxistiske tradisjonen. Men denne definisjonen av «produktivt arbeid» har mer med Adam Smith enn med Marx å gjøre. For Marx er produktivt arbeid det arbeidet som produserer overskuddsverdi og kamp. Han opererer altså ikke bare med økonomiske, men selv. Okkupasjonen blir ikke en okkupasjon som brukte Twitter, men som var skapt av Twitter ikke Occupy Wall Street, men #ows. Spredningen av okkupasjoner, manifestasjoner, streiker og opprør over hele kloden og over USA har rett og slett blitt likestilt med den «virale» knoppskytingen av Internett-memet eller Twitter-hoax. Som jeg hinter til ovenfor, er en av grunnene til at Occupy-leirene så enkelt refererer til malstrømmen av ord og bilder i nye og gamle media, er at deres objekt, deres fiende eller mål, er så til de grader abstrakt. Det finnes ingen enkelt tyrann å kaste ut som i Egypt og langt mindre et regime. Det finnes ikke noe enkeltstående vedtak å gjøre motstand mot, som med studentbevegelsen i Storbritannia eller de greske protestene mot nedskjæringene. Selv om man, noe som virker relativt riktig i det minste hva Occupys første manifestasjoner angår, snevrer inn målet til finanssektoren, og misnøyen med ulik fordeling, så er disse særdeles flyktige objekter eller mål. Finanssektoren er per definisjon abstrakt. Administrasjonen av en bank, som stort sett handler mer om penger enn om ting, befinner seg egentlig ikke på et spesielt sted, men passerer snarere gjennom disse stedene, som målrettede strømmer av informasjon, papirarbeid og mennesker. Å stenge en bank eller til og med en børs er symbolsk på samme måte som det å legge ned en fabrikk ikke er det. Man kan prøve å finne kontoret der vesentlige operasjonelle funksjoner finner sted, men til og med dette kontoret er sannsynligvis bare ett av mange kontorer, fordelt over ulike byer, over land og over verden. Bankene eksisterer derfor i det samme abstrakte mellomrommet som Occupy. FOLKEBIBLIOTEKET 04 11

12 også politiske kategorier. Videre er det et faktum at det nye samfunnssubjektet produserer et overskudd av kunnskap, innovasjoner og intellekt som kapitalen brenner etter å nyttiggjøre seg. Asor Rosas teser er feilaktige, slik materialet i dette nummeret av Semiotext(e) gang på gang demonstrer, ikke på et empirisk nivå (i dagens Italia arbeider godt over en tredjedel av den 21 millioner store yrkesaktive befolkningen deltid, svart osv.), men også fra et politisk synspunkt. Det Bologneserne kaller «sentrums marginalitet» er nettopp en kritikk av slike forsøk på å underlegge seg denne innovasjonskraften, altså de kreative og produktive kampene og livsstilene som de såkalte «marginale» har utviklet. Disse nylig dannede «samfunnssubjektene» er i dobbel betydning produktive arbeidere: de produserer velstand og de produserer kamper. Derfor befinner de seg i sentrum, eller hører på alle måter til der. Dette bringer oss tilbake til Autonomias sentrale tema: kampen mot lønnsarbeid, det å nekte å arbeide. Helt siden denne tanke første gang ble formulert, det vil si i Mario Trontis skrifter fra 1964, har den revolusjonære bevegelsen i Italia gått i retning av arbeidsnekten som en av den kapitalistiske utviklingens positive produktivkrefter. Arbeidsnekten, kravene om høyere lønn eller mindre arbeid, kampene mot skadelig arbeid (noe som når alt kommer til alt er karakteristisk for arbeidet i alle dens kapitalistiske former), har alltid villet si å tvinge kapitalen til å utvikle sine egne produktivkrefter til det ytterste. Bare når arbeiderens arbeid blir redusert til et minimum er det mulig å bevege seg, i bokstavelig forstand, forbi de kapitalistiske produksjonsforholdene. Bare når «ikke-arbeidernes arbeid» blir en allmenn virkelighet og det å nyte livet blir et produktivt faktum i seg selv, vil frihet fra utbytting ikke bare bli mulig, men også oppnåelig materielt sett. Hvordan? Jeg vil innom et par viktige konsekvenser av disse dynamikkene før jeg konkluderer. Én er at orienteringen mot politisk tale og politiske bilder mot dannelsen av de 99 prosentene som bilde er uttrykk for en offerlogikk som har vært helt vesentlig for Occupys vekst, men som ved et bestemt punkt ble en begrensning. Occupys eksplosive vekst på steder som New York og Oakland kom som en reaksjon på politisk undertrykking. Enten vi tenker på den første gangen kvinner ble sprayet med pepper ved en OWS-marsj, noe som til de grader sjokkerte folket og økte oppslutningen på et tidlig, og helt avgjørende tidspunkt (fordi det ennå virket usikkert om okkupasjonen hadde noe momentum), eller da Oakland-politiet var nær ved å drepe Scott Olson etter at de stormet Occupys Oaklands leire, så har politiets undertrykking vært en motor i Occupys vekst, fremprovosert raseri og brakt et massivt antall mennesker ut i gatene. Men samtidig er slike responser vanligvis avhengige av en forestilling om krenkede rettigheter, og implisitt en distinksjon mellom gode (fredelige) og dårlige (voldelige) demonstranter. Siden folk tror at bevegelsens vekst er basert på offerbilder, og at de av den grunn må spille for kameraet, ender de opp, kynisk eller ikke, med å bli sitt eget politi. Målet om å få fordelaktig pressedekning gjennom en helt og holdent fiendtlig nyhetsindustri blir dermed et middel til selvregulering. Det er alltid noe grunnleggende tautologisk over disse argumentene. Når man spør dem om hvorfor de motsetter seg en viss taktikk for eksempel å knuse bankvinduer vil de fleste svare at de ikke bryr seg om vinduene, eller banken, og ikke mener at det er galt moralsk sett, men at de motsetter seg det Den «generaliserte fabrikken» (det som i USA kalles «undergrunnsøkonomi»), blir av Autonomia ikke bare betraktet som superutbyttende, men også som et subjektivt valg for de unge proletarene. Også det at undergrunnsøkonomien vokser er et utslag av at fabrikkdisiplinen avvises, og av viljen til å organisere arbeidstiden med utgangspunkt i fritiden. Det er nettopp denne kampen mot lønnarbeidet som har ført til den oppfinnsomheten og «teknologiske kunnskapen» som kjennetegner de «marginale». Her viser «marginalitet i sentrum» til kampen mot arbeidets sentrale posisjon, en kamp som når langt utenfor fabrikkportene. Likevel er det fortsatt et faktum at den politiske avstanden mellom de nye subjektene og fabrikkarbeiderne fortsatt ikke er organisert (formidlet) av de utenomparlamentariske organisasjonene. Selv om det kan virke paradoksalt, bidrar nå kapitalen selv til å gjøre gapet mellom de «to samfunnene» mindre, ved å investere i høyteknologi i de desentraliserte produksjonsenhetene og ved å ansette ufaglært arbeidskraft (særlig kvinner) i de store fabrikkene. Denne omstruktureringen er tydelig i FIAT-fabrikken i Torino. Samtidig viser oppsigelsene for kort tid siden av 61 FIAT-arbeidere som ble betraktet som «para-terrorister» av ledelsen, tydelig hvordan denne omstruktureringen forutsetter undertrykking. Ettersom omstruktureringen forutsetter et mer fleksibelt arbeidsmarked, gjør kapitalismen forskjellene mellom de ulike samfunnslagenes ulike levemåter mindre tydelig. Noe annet er faktisk umulig for kapitalen. Fordi «marginalt» arbeid potensielt sett imaginary girl imaginary girl fordi andre mennesker motsetter seg det og at det derfor vil føre til at bevegelsen mister støtte. Problemet er bare at man finner veldig få mennesker som faktisk motsetter seg slike handlinger i seg selv. Alle forblir trollbundet av en kollektivt hallusinert «offentlig opinion», og i lyset av denne offentlighetens strenge blikk er de villige til å være sitt eget politi. Denne rettet-mot-andre-heten er et av problemene med ideologien om å kjempe på bildenes nivå, og det er også derfor en av konsekvensene av klassestandpunktet til de 99 prosentene. Som vi ser trer både leiren og forsamlingene fram, oppnår taktisk overlegenhet, og blir et mål i seg selv, på grunn av fiendens grunnleggende abstrakte karakter og vanskeligheten forbundet med å kreve noe konkret av en slik fiende. Konfrontert med det nåværendes dødvannet, orienterte leirene seg i stedet mot gjensidig bistand og omsorg, og forsamlingene mot integrasjonen av nye medlemmer og synspunkter, nettopp fordi det er uklart hvor fienden nøyaktig befinner seg og hvordan man skal angripe denne fienden eller få innflytelse på dennes evne til å få oss til å føle oss små. Det finnes egentlig ikke noen løsning på dette problemet. Selv om enkelte i forsamlingene ser grobunnen for en omorganisering av samfunnet etter direktedemokratiske retningslinjer, og andre i leiren ser en omorganisering av samfunnslivet i henhold til prinsipper om generøsitet og frivillig aktivitet, har den høyeste produksjonsraten, tvinges kapitalen til å investere i periferien og ikke i de store fabrikkene. Sylvère Lotringer: «Det marginale» er et massivt fenomen, en sann mutasjon i produksjonsfeltet og ikke en simpel systemfeil. At Italia ikke er en velferdsstat bidro utvilsomt tvil til at oppmerksomheten rundt «det marginales» sentralitet blomstret opp. I den postindustrielle æraens «generaliserte sosiale fabrikk», har det marginale nærmest sluttet å være marginalt. Det har blitt samfunnets egentlige tekstur. På dette punktet overskrider Autonomias erfaringer Italias grenser. Marginaliseringen av arbeidet er, som du nevnte, ikke et ukjent fenomen i USA, men måten den aktualiseres på av den autonome bevegelsen lar oss gjenoppdage dens politiske dimensjoner. Hendelsene i 1968 fulgte til punkt og prikke de tradisjonelle politiske motsetningene. Studentene gikk til opprør mot imperialismen, eller autoriteten. Tiden etter mai 68 var derfor preget av nederlag og en trist følelse: systemet hadde seiret. Den italienske bevegelsen unngikk stort sett denne blåmandagen i etterkant av mai 68. Den slapp å oppleve den samme dramatiske henrettelsen av det revolusjonære håpet og av de revolusjonære illusjonene som vi siden så i de fleste europeiske land. Den fortsatte uforstyrret i sin egen bane. Hvordan kan vi forklare dette faktumet? Flere år før mai 68 hadde «avvisningsstrategien» banet vei for en helt ny front: lønnsarbeidet. At bevegelsen avviste fabrikkdisiplinen plasserte den helt fra begynnelsen av i opposisjon til ICPs arbeidsmoral og hvordan denne hersket i arbeiderbevegelsen. Styrken i den italienske bevegelsen, som har økt gradvis opp gjennom 70-tallet og frem til i dag, springer ut av det faktum at bevegelsens viktigste sak i stor grad pekte så befinner likevel det kapitalistiske samfunnets enorme velstand seg der borte, eid og kontrollert av den ene prosenten, og helt klart utilgjengelig for de eiendomsløse som slår leir på offentlige plasser og i parker heller enn i elitens varme, opplyste bygninger. Det offentlige stedet som leirene skaper er derfor også stedet for de som befinner seg utenfor. Dette er et prosjekt som bokstavelig talt finner sted ute i kulden. Faren med leirene er derfor at de eiendomsløses selvorganisering i stedet blir til en selvorganisert eiendomsløshet, en reproduksjon av eiendomsløshet, heller enn et skritt i retning av å overvinne den. Protestleiren minner i ubehagelig stor grad om andre typer leire: flyktningleire, for eksempel, eller de hjemløses avpolitiserte leirplasser, som har poppet opp over hele landet de siste årene: inngjerdede, patruljert av private sikkerhetsvakter, fra tid til annen besøkt av veldedighets- og offentlige hjelpearbeidere. I noen byer var det i bunn og grunn dette Occupy-leirene ble. Uten vilje eller evne til å konfrontere de utfordringene som leirene stilte en overfor, sluttet de 99 prosentenes middelklasseaktivister å komme, og overlot de stort sett hjemløse leirboerne til seg selv inntil det uunngåelige angrepet fra politiet kom. Jeg håper jeg har vært tydelig på at jeg ikke finner noen av de to veiene jeg har beskrevet så langt tilfredsstillende. Forsamlingene risikerer en formalisme og prosedyreavhengighet som er flyktig, frakoblet folks faktiske behov og blind for det faktum at de har begrenset makt og en tendens til å drive mot subtile og ikke-subtile former for tyranni. På den andre siden er leiren, som et mål i seg selv, basert på en forestilling 12 FOLKEBIBLIOTEKET 04

13 frem mot kritikken av den byråkratiske sosialismen. I Frankrike er det ferskeste og i stor grad forsinkede symptomet medienes markedsføring av merkenavnet Nyfilosofer. Trontis posisjon «innenfor og utenfor» kapitalismens utvikling tilbød tidlig et positivt alternativ til motsetningen mellom ICP og Kristeligdemokratene, som viste seg mer og mer uegnet og til slutt førte til Det historiske kompromisset. I Frankrike må nok Fellesprogrammet mislykkes før kløften mellom høyre og venstre begynner å smuldre opp og den politiske representasjon imploderer i en allmenn uorden. I skrivende stund begynner det besettende, forførende og dystre refrenget om politikkens ende å lyde troverdig. Det er fortsatt et paradoks, om ikke et mysterium, hvorfor Italia med sine lommer av underutvikling og relativt sene «økonomiske mirakel», skulle være blant de første stedene hvor man i politiske termer, på grunn av Autonomia, tok til orde for nye livsformer som helt eller delvis var løsrevet lønnsarbeidets slaveri. Christian Marazzi: Det er tvilsomt om Italia fortsatt er et av Europas mest underutviklede land. De underutviklede regionene har alltid vært en funksjon av den raske veksten i andre deler av landet. Typisk i så måte er forholdet mellom nord og syd, hvor immigranter sydfra arbeider ved samlebåndene på FIAT. Likevel gjenstår det å forklare hvorfor så mange høyt avanserte kamper oppstår i et land med perioder av økonomisk tilbakegang. For det første må vi huske at på 60-tallet så eksploderte arbeiderkampene innenfor den institusjonelle strukturen som kalles «sentrumsvenstre» (centro sinistra). Under den økonomiske nedgangsperioden i 1964 dannet Sosialistpartiet sammen med om å skape kommunisme i en liten park, uten hensyn til den større sosiale konteksten den må forholde seg til. Også om vi for et øyeblikk ser bort fra at leirene er avhengige av penger, av varer produsert i den omkringliggende kapitalistiske verdenen, og videre av noen av okkupantene er arbeidsløse som betyr at de er avhengige av den økonomien de er motstandere av så er det tydelig at leirene inneholdt helt uoverkommelige motsetninger. Det var ingen måte leirene kunne utholde og håndtere de problemene de sto ovenfor på, i det minste ikke uten en radikal endring og utvidelse av det grunnlaget de var fundert på. Derfor kan det, selv om jeg strategisk sett er helt på linje med dem som anser leirene og mulighetene de åpnet for proletar selvorganisering som det viktigste Occupy oppnådde, herske liten tvil om de strenge begrensningene slike selvorganiserende aksjoner støter på. *** Men det finnes en alternativ strategisk vei her, hvor Occupy-leirene og -forsamlingene fokuserer på en offensiv strategi i tillegg til en reproduksjon av seg selv eller en kultivering av et spesifikt ideologisk hegemoni. Som jeg bemerket ovenfor, er de enhetene som Occupy ser på som sin motsetning overveldende abstrakte. Mot slike usynlige fiender vil de fleste taktikker virke for spesifikke, for målrettede, eller for smale. Videre gjør bevegelsens klassesammensetning visse arbeidsplassbaserte offensive strategier vanskelige å følge opp. Hvordan skal så en bevegelse som stort sett består av folk som er arbeids- og hjemløse, som har for lite arbeid eller er delvis arbeidsløse, som arbeider i tjenesteytende næringer hvor det er vanskelig å organisere seg, kunne Kristeligdemokratene en regjering basert på et program om økonomisk utvikling. Denne koallisjonen forsøkte å gjøre det økonomiske systemet mer dynamisk ved å nasjonalisere selskaper i kraft- og kjemisektoren, og ved å forbedre de offentlige tjenestene. Selv om bare en liten del av dette programmet ble satt ut i livet, så viste det utvilsomt at den kommunistiske opposisjonen var fullstendig ineffektiv. Den var i utgangspunktet svekket etter et vedtak om kun å engasjere seg i parlamentariske kamper. Når alt kommer til alt har ICP helt siden Togliatti mistet styrke, ettersom partiet langsomt har beveget seg bort fra arbeiderklassen og latt fagforeningene kun stå for den rene økonomiske lønnsreguleringen. For Arbeiderbevegelsen, altså sentrumsvenstre, betyr dette at den har blitt svekket politisk. Det var i denne konteksten at Quaderni Rosso (Røde notisbøker) og Classe Operaia (Arbeiderklasse) fødtes. Quaderni Rossi maktet å analysere den nye klassesammensetningen parallellt med at den and people who knew her said that people who knew her didn t know her really really didn t know her people said I didn t know her people who knew her didn t really know her they never knew her people never knew nærme seg den abstrakte fienden? Med andre ord, hvor og hvordan slår folk i fra seg når det stort sett er umulig for dem å agere på et produksjonssted som arbeidere (heller enn, la oss si, vandaler eller demonstranter)? Som vi har sett så er et av svarene at de ikke slår fra seg i det hele tatt, at de i stedet for å fokusere på fiender som glir unna, vender seg innover og bygger opp sin egen kapasitet. Eller de vender seg utover i en bred appell til potensielle sympatisører. Og likevel er dette egentlig ingen varig løsning, siden antagonisme rettet utover (enten det er en antagonisme rettet mot bankene, politiet, eller de 99 prosentene) er det som sikrer leirene og forsamlingenes skjøre enhet. Leirenes autonomi er egentlig bare mulig når den rettes mot noe, mot en eller annen felles fiende, en eller annen kraft som motsetter seg deg. I fraværet av åpen konfrontasjon vender de oppstod som en følge av endringene i kapitalismen på begynnelsen av 60-tallet: massearbeideren, de nye masseproduksjonsmidlene som reduserte de faglærte arbeidernes strategiske viktighet og dermed også svekket fagbevegelsene hvor de hadde en så fremtredende plass. Classe Operaia forsøkte på den andre siden å formulere en ny politisk strategi, som Tronti kalte «innenfor og imot»: det vil si å agere på innsiden av den kapitalistiske utviklingen og promotere den ved å nekte å arbeide (slik at nye maskiner og ny teknologi måtte utvikles), samtidig som man var mot kapitalismen og ville ha all den velstanden som kapitalismens reformer produserte. Helt fra begynnelsen av hadde disse politiske hypotesene som mål å omdefinere forholdet mellom arbeidere og organisasjon. Ettersom ICP hadde mistet kontakten med arbeiderne tvang situasjonen frem en omformulering av «partiet» og en gjennomgang av klassesammensetningen. Både fra den kapitalistiske utviklingens og den anti-kapitalistiske kampens synspunkt hadde massearbeideren fått en ny strategisk rolle. Massearbeiderens kamper skapte et nytt landskap til venstre for ICP, hvor spørsmålet om organisering ble stilt på andre måter. En ikke-aristotelisk stat Sylvère Lotringer: Det amerikanske systemet er som en selvregulerende maskin, som ikke sjeneres av lovbrudd faktisk nærer den kapitalistiske profitten seg på at det finnes opp lovbrudd som ennå ikke er klassifisert som det men straks et lovbrudd identifiseres (Watergate, Lockhead osv.), korrigerer systemet raskt seg selv. Italia mangler denne selvkorrigerende fleksibiliteten. For å kvitte seg med lovbrudd må staten selv ty til ulovlige midler. Initiativet krevde mer enn offentlig godkjennelse: ulike fraksjonene eller gruppene innenfor Occupy seg mot hverandre. Leirene og forsamlingene kan ikke bare defineres som en enkel opposisjon mot status quo. De må se på seg selv som ekspanderende, i vekst, at de på et helt målbart vis får større kraft, selv om folk mister interessen og forsvinner. Det er på denne måten det gir mening å snakke om Occupy som en bevegelse. En bevegelse er en sosial kraft hvis krefter her og nå skriver seg fra deltakernes følelse av at ting er på vei mot noe, at de tar del i en politisk logikk som brer seg ut og har en retning og en umiddelbar (om ikke fjern) fremtid. Uten en slik følelse av retning vil mange mennesker aldri involvere seg. Av disse grunnene den abstrakte fienden, deltakernes klassesammensetning har Occupys offensive kamper fått visse kjennetegn. For det første, på samme måte som Occupy finner sted på utsiden så må den også angripe fra utsiden. Har den som mål å angripe den kapitalistiske produksjonen, så gjør den det stort sett fra utsiden av den kapitalistiske sirkulasjonen, fra utenfor arbeidsplassen, ved å blokkere dørene på arbeidsplassen og avbryte sirkulasjonen av kropper og varer i gatene omkring. For det andre tenderer kampene mot en viss generalisering. Det vil si, hvis de er intervensjoner i sirkulasjonenssfæren så har de en tendens til å kjempe ikke bare mot visse former for sirkulasjon, men mot sirkulasjonen generelt. Det er fordi de arbeidsløse, heller enn å oppleve seg dominert av bestemte kapitaleiere, av bestemte sjefer og arbeidsgivere, opplever seg dominert av kapitalen generelt, av det kapitalistiske systemet. Arbeidsløshet gjør at man er prisgitt enhver kapitalist og, dermed, alle kapitalister. Det er derfor ikke tilfelle at disse FOLKEBIBLIOTEKET 04 13

14 det måtte skapes en ny virkelighet som kunne huse disse institusjonelle ulovlighetene. Å produsere en ny virkelighet i samarbeid med media gikk utenfor den klassiske «ideologiske» manipulasjons rekkevidde. Alle andre virkeligheter hadde rett og slett forsvunnet. I en av sine velkjente forfalskninger av den italienske pressen rapporterte Il Male, et satirisk magasin som sto bevegelsen nær, at den kjente skuespilleren Ugo Tognazzi var blitt arrestert som leder av De røde brigader, med tilhørende fotografiske bevis på arrestasjonen. Da publikum tok denne simuleringen bokstavelig, opplevde redaksjonen for Il Male det svimlende «virkelighetstapet» som utgjør det italienske livet. Den falske reportasjen må ha oppfylt et allment ønske om endelig å se en «konspirasjon» avsløres og en høytstående leder avsettes. Men simuleringen betød også at folk var i stand til å tro på hva som helst. Il Male hadde ved en tilfeldighet satt fingeren på undertrykkelsens nervesenter. Virkeligheten hadde blitt vektløs, et gigantisk simulakrum. Christian Mazarri: Det faktum at staten selv tar i bruk undergravende verktøy for å opprettholde kontrollen over undergravende krefter er, enten vi liker det eller ikke, resultatet av en hel syklus med kamper. I dag fremtvinger forsinkelsen når det kommer til de som vil ha en revolt (snarere en teoretisk enn en praktiskpolitisk forsinkelse), en fullstendig deformering av den sosiale undergravingens landskap. Hvis Bifo har rett i at Autonomia til tider har vist seg å ha en reverserbar natur som enkelt lar seg invertere av staten (for eksempel er det nettopp det militaristiske aspektet som staten har valgt å bekjempe, med alarmerende gode resultater), så endres ikke det faktum at man må skape nye voldsformer for å kunne deformere opprørerens landskap. De røde brigaders vold må utsettes for radikal kritikk, ikke fordi den er «voldelig», kampene og intervensjonene er rene abstraksjoner som må forankres i konkrete mål og krav, men snarere at abstraksjonen for dem er det konkrete. Og sirkulasjonen er det rommet hvor denne abstrakte sirkulasjonen kan gripes. Denne vendingen mot sirkulasjonens sfære er ikke ny for Occupy. Faktisk har utbruddet av kamper i sirkulasjonsrommet de siste tiårene økt omvendt proporsjonalt med antallet kamper i produksjonssfæren, som har vært nedadgående siden begynnelsen av 70-tallet. Dette fordi den teknologiske rekonstrueringen av arbeidsplassen som har funnet sted siden 1980-årene, og som har gjort flere og flere arbeidere overflødige, har oppstått side om side med en like momentan teknologisk omorganisering av forsyningskjeden. Ettersom mulighetene for å rasjonalisere produksjonen har forsvunnet, har det blitt lagt større og større vekt på å automatisere, informasjonalisere og øke hastigheten på transporten og salget av varene. Dette omtales som den «logistiske revolusjonen». Som et resultat har produsenter, distributører og forhandlere unngått kostnadene med å ha varer på lager gjennom en hyperpresis koordinering av forsendelsene. I en slik situasjon, uten lagervarer for hånden, kan forsinkelser på bare noen timer forårsake store forstyrrelser i forsyningskjeden. Gitt omstruktureringen av forholdet mellom sirkulasjon og produksjon, og gitt Occupy-bevegelsens klassesammensetning, burde det ikke komme som noen overraskelse at da Occupy Oakland gikk offensivt ut og oppfordret til en «generalstreik» som reaksjon på politiets angrep på leiren, så ble denne streiken men fordi den ikke er voldelig nok! Og grunnen til at den ikke er voldelig nok er at den sammenfaller med statens vold. Gjennom måten de agerer på produserer De røde brigader statsmakt, mens det vi i dag vil oppnå er å frigjøre oss fra staten. Jeg tror at begrensningen i det materialet vi presenteres for her (som når alt kommer til alt er en objektiv begrensning) nettopp har å gjøre med at forsøket på å finne nye måter å ødelegge alt som smaker av stat på, blokkeres på denne måten. Kanskje befant Autonomia seg i forkant av seg selv: det er ikke tilfeldig at staten er så massivt tilstede nettopp i det øyeblikket hvor begjæret etter å utforske former for samfunnsmessig omveltning er på sitt mest intense. Sylvère Lotringer: Statens fornuft går hinsides det rasjonelle. At den italienske staten har adoptert den «muterende» posisjonen for å møte utfordringen fra Autonomia er en av de mest forbløffende to get out of this bleak spot the spot corresponding to the passage from one experiential state its implied augmentation get out of it the bleak spot corresponding to the spot by corresponding you get out of it implied state s experiential passage hovedsakelig utført gjennom blokader av kapitalflyten særlig på havnen i Oakland og ikke gjennom en kollektiv arbeidsnedleggelse på arbeidsplassene. Deltakerne som var i arbeid skulket arbeidet den dagen for å delta i streiken, men hovedsakelig på individuelle måter for eksempel ved å sykemelde seg. Hendelsene i Oakland den 2. november bekrefter som eksempel på en postindustriell «generalstreik» en tendens som man finner så langt tilbake som de argentinske piqueteros sent på og på begynnelsen av 2000-tallet, der blokader av veier og andre distribusjonsårer var taktikker som helt spesifikt ble beskrevet som de arbeidsløses og midlertidig ansattes aksjonsmåter. Og igjen, under demonstrasjonene sidene ved undertrykkingen i dag. De fengsledes «forsvarsmemorandum» viser tydelig hvor langt bort fra det demokratisk legitime de «legale prosedyrene» som aktoratet definerer har beveget seg. Det er umulig å konfrontere «spekulasjoner» når de formuleres som spesifikke anklager eller bevis, med mindre vi ikke forstår beveggrunnen for de akrobatiske manøvrene som man bygger saken mot Autonomia på. Unnvikelsene i de opprinnelige anklagene, spriket i materialet fjernet fra sin opprinnelige sammenheng og deretter osmotisk satt sammen, antyder at en uvanlig tenkemåte er tvunget frem. Gilles Deleuze definerte denne typen logikk som et brudd på identitetsprinsippet (A er alltid A, aldri B), og på prinsippet om den utelukkede midte (At A enten er A eller ikke-a). Med andre ord har staten helt bevisst tatt steget ut av den aristoteliske logikkens magiske sirkel. Var det ikke nettopp slik «schizo» strømmens positive «syntese» ble definert i Anti-Ødipus som uten motsetninger, ikke-ekslusiv, ubegrenset og med et utall synsvinkler? I aktoratets logikk kan ikke identitet gjenkjennes ut i fra identiske subjekter, slik det er vanlig, men ut i fra identiske predikater. Antallet subjekter (De røde brigader, Autonomia) er begrenset, men antallet predikater man henter inn for å sannsynliggjøre at de to identitetene er identiske (De røde brigader = Autonomia) er ubegrenset. En hypertrofisk fornemmelse av identitet er nok til å fremprovosere det patologene kaller en «orgie av identifikasjoner». Har det noen gang i historiens løp eksistert en åpent schizofren stat? Den italienske staten har beveget seg inn på motstandernes banehalvdel; den har simulert Autonomias flytende karakter. I et «pilotvedtak» fra 21. september 1979, fattet under rettsaken mot Luigi Rosati, eks-mannen til Adriana Ferranda, brigadist og en av Autonomia Operaias ideologer, beskrives og generalstreikene i Frankrike i 2010, som oppsto som et svar på foreslåtte endringer i den franske pensjonsavtalen, etablerte disse piquets volantes en slags taktisk overlegenhet. Det franske tilfellet viste enda en gang at desentraliserte, bevegelige blokader effektivt kunne paralysere hele byer, enten ved å støtte streiker på nøkkelarbeidsplasser særlig raffineriene eller ved å engasjere seg i sine egne autonome avbrytelser av viktige forsyningspunkter, knutepunkter, broer og gjennomfartsårer. For tiden befinner Occupy seg i en dvaleperiode eller mulig tilbakegang, i påvente av at våren skal komme og, kanskje, en varm sommer (se etterordet nedenfor). Mange av generalforsamlingene har gitt sin støtte til en «generalstreik» 1. mai delvis basert på erfaringene fra Oakland og mange håper at 1. mai skal føre med seg en revitalisering av Occupy og til og med en reetablering av leirene nå som det er varmere i været. Uansett hva som kommer til å skje er det tydelig at denne streiken vil følge de generelle linjene som jeg har beskrevet så langt, og allerede virker det som om planene i de ulike byene inkluderer blokader av de viktigste broene, tunnelene og gjennomfartsårene, samt forsøk på å stenge de største samferdselsårene. Som jeg sa ovenfor så er det slike angrep på sirkulasjonen generelt som gjør streiken til en generalstreik. Men dette er ikke hele historien. En slik generalisering finner sitt dialektiske motstykke i nye former for spesifisitet og i den lokale, partikulære kampen som uansett alltid finner sted. For eksempel prøver mange i USA for tiden å følge i fotsporene til den spanske 15. mai-bevegelsen, ved å transformere generalforsamlingene til koordinerte nabolagsforsamlinger og andre former for spesifikke 1 4 FOLKEBIBLIOTEKET 04

15 Autonomia som «en udefinerbar blanding av grupper og ulike tendenser, en veritabel mosaikk dannet av ulike fragmenter, et galleri av overlappende bilder, av kretser og kollektiver uten noen sentral organisering». Denne definisjonen er på alle måter et ekko av den logikken aktoratet mot Autonomia har benyttet seg av. Å si at dette skulle være enda et svimlende eksempel på hvordan tegn snus på hodet og makten imploderer er å trekke for raske konklusjoner. Ja, den italienske staten har tatt et sprang inn i kapitalflytens hjerte men det bare for å kunne beherske den. Det er her den abstrakte reverseringen av tegn som «politikkens ende» bygger på når sin ende. Aktoratets identifikasjonsorgie utgjør bare første fase i en strategi som har veldig lite med schizofreni å gjøre. Den handler om å bruke aristotelisk tenkning til støtte for konklusjoner man har kommet frem til gjennom ikke-aristoteliske kognitive operasjoner. Etter å ha identifisert en «sammenheng» mellom De røde brigader og Autonomia på grunnlag av identiske predikater («alle venstresidens revolusjonær tekster har nødvendigvis noen likhetspunkter», hevdes det i memorandumet), og etter å ha fremsatt et uendelige antallet anklager, kan aktoratet bygge opp «paranoide» kontrollsystemer med utgangspunkt i en unik tolkningsposisjon. Statens simulering fører dermed til at den hallusinerer en sannhet som holdes kunstig i live og som betraktes som virkelig. Det holder at staten erstatter sitt eget simulakrum med bevegelsens autonome (ikke-enhetlige) virkelighet for at undertrykkelseskampanjen skal kunne rettferdiggjøres. Denne distinksjonen er viktig. Den leder oss til å supplere den defensive posisjonens ufravikelige tilkortkommenhet. Vi må se at Automnomias løse struktur er en betydelig nyskapning i de revolusjonære bevegelsenes historie. Den gir en fleksibilitet som aldri tidligere har vært tilstede i kampen for å destabilisere forsamlinger av arbeidere i tjenesteytende næringer, for å gi et eksempel som kan komme til å bli grunnlaget for nye former for selvorganisering og kamper skreddersydd for bestemte behov i bestemte situasjoner. På samme tid er det tydelig at vendingen mot det partikulære løper en risiko for å undergrave den energien plazaokkupasjonene virvlet opp, og drive dem inn i tusen kapilære og til slutt ubetydelige kamper. Det generelle perspektivet må opprettholdes på den ene eller andre måten, ikke gjennom en overgripende sammenslutning eller et sammarbeidsråd, slik ulike partisaner i «lederskapet» anbefaler, men gjennom gjensidige forbindelser mellom de enkelte sammenslutningene. I en viss forstand betyr dette bare en god kommunikasjon mellom gruppene. Uansett står det tydelig for meg etter de siste eksemplene den spanske generalstreiken, for eksempel at man både trenger sentripetale og sentrifugale krefter. Ved å fremsette dette perspektivet fristes jeg til å avslutte med et sitat fra Rosa Luxemburg, fra hennes berømte essay om generalstreiken, hvor hun gir en perfekt beskrivelse av forholdet mellom det generelle og det spesifikke som jeg har beskrevet: Massestreiken, slik den russiske revolusjonen [i 1905] viser oss den, er et så omskiftelig fenomen at den reflekterer alle faser av den politiske og den økonomiske kampen, alle stadier og faktorer av revolusjonen. Dens tilpasningsdyktighet, dens effektivitet, dens opprinnelsesfaktorer er hele tiden i endring. Plutselig åpner den opp for nye og vidtfavnende perspektiver på revolusjonen når den ser ut til å ha havnet i trange passasjer, og det er umulig for noen å regne med noen grad av sikkerhet. Noen ganger strømmer den som en flodbølge over makten. Det er ikke merkelig at staten i møte med dette udefinerbare, flytende nettverket som åpner for en nærmest total overføring av ansvar, også har vist seg oppfinnsomt og tvunget frem en anklagetilstand som er like polymorft og perverst. Imidlertid er det utilgivelig å la disse løse anklagene utformes på forhånd og med utgangspunkt i et ståsted som står i motsetning til absolutt alt Autonomia representerer. I et logisk delirium projiserer staten Autonomias mosaikk opp på De røde brigaders stramme skjerm. Og så er spillet i gang. Dommeren i saken hvor Luigi Rosati ble dømt gikk langt i å anerkjenne skillet mellom De røde brigader og Autonomia: «Autonomia-gruppene motsetter seg i prinsippet alle strenge, vertikale, hierarkiserende strukturer»; han skilte mellom angrep «i statens passage from one is implied it s augmentation its augmentation the passage gets bigger gets out of this get out of this bleak spot bleak spot from it it s experiential get out get out gets you out of corresponding to the passage from one not opposite and slides it away hele kongeriket, og noen ganger deler den seg opp i et gigantisk nettverk av smale bekker; noen ganger skummer den frem fra undergrunnen som en frisk kilde og noen ganger forsvinner den fullstendig under jorden. Politiske og økonomiske streiker, massestreiker og delvise streiker, demonstrative streiker og kjempende streiker, generalstreiker i enkelte grener av industrien og generalstreiker i enkelte byer, fredelige lønnskamper og massakrer i gatene, kamper på barrikadene alle disse løper gjennom hverandre, løper side om side, krysser hverandre, flyter ut og inn i hverandre det er en aldri hvilende bevegelse, fenomenets skiftende hav. Og disse fenomenenes lov om bevegelse er klar hjerte», som De røde brigader taler for, og Autonomia Oganizzatas «kapillære penetrasjoner»; han innrømmet at disse mikropolitiske aksjonene ikke er frukten «av at ulike, assosierte organer har blitt koordinert, men av en spontanitet som har veldig lite til felles med profesjonell kriminalitet»: likevel fordømte han intellektuelle, som Luigi Rosati, som uten selv å ha deltatt i kriminelle aktiviteter, «aksepterte, opphøyde og talte til fordel for dem». Den fire år lange «pilotdommen» mot Rosati bekrefter maktens vilje til å ta den bølgen av kritikk som har blitt rettet mot den innover seg, uten overhodet å gå tilbake på anklagene. Det er nå tydelig for alle og enhver at rettsforfølgelsen av Autonomia er en fullstendig politisk rettsprosess, hvor man er mindre interessert i å fordømme bevegelsens ideer enn i å utrydde «en hel gren av den politiske bevegelsen i Italia» (Memorandum). Den virkelige trusselen mot staten kommer ikke fra De røde brigader, som snakker det samme språket som staten og som utvikler strukturer som «speiler» og dermed forsterker statens egne strukturer. Den grunnleggende trusselen mot staten utgjøres av Autonomias språk og av at den utvikler organisasjons- og subjektivitetsformer som det ikke finnes noen «klassiske» svar på. Det er denne nyskapningen denne positiviteten som dette nummeret av Semiotext(e) er viet til, og ikke et forsvar, i «reaktiv» og reduserende betydning», av uskyldig anklagede. Som Franco Piperno skriver i dette nummeret så er ulovlige praksiser en forutsetning for denne nye spontaniteten. Men det er de også for staten. Problemet er å vite når denne ulovligheten fører til aktivitet, oppfinnsomhet og kreativitet i livet og for verdiene våre, eller når den, som i den mørke omfavnelsen mellom De røde brigader og statsapparatet, fører til terror og død. og tydelig: den ligger verken i massestreiken selv eller i dens tekniske detaljer, men i evolusjonens politiske og sosiale størrelsesforhold. Etterord Teksten ovenfor ble skrevet til et foredrag i mars og april 2012, først i Los Angeles og så i Malmö, og jeg vil gjerne takke Robert Brenner ved Center for Social Theory and Comparative History og Mårten Björk fra Subaltern for muligheten til å arbeide med disse ideene. På den tiden virket en revitalisering av Occupy langs med de linjene som jeg antyder ovenfor fortsatt mulig, selv om det fantes tegn på at det politiske hendelsesforløpet var over. Som denne teksten hevder, så var leirene Occupys essens. Straks reetableringen av leirene viste seg umulig, tok Occupy slutt. Ikke desto mindre virker det relativt sannsynlig at de politiske formene jeg har diskutert her leiren, forsamlingen, blokaden fortsatt vil være kjernen i fremtidige kamper i USA og andre steder, siden de er reaksjoner på en krise som ikke har avtatt, og som heller ikke ser ut til å avta i den nærmeste fremtid. Men det burde være tydelig nok at begrensningene som disse formene støtte på var alvorlige. Enhver fremtidig bevegelse som ikke ønsker å bli en rent farseaktig gjentakelse må kombinere disse elementene på nye og mer vellykkede måter. Hvordan det skal skje kan ikke utarbeides uavhengig av de spesifikke kampene og hendelsene. Likevel, om vi skal se bredere på det, så virker det som om en antagonistisk bevegelse som er i stand til å kombinere blokadens dynamikk med leirenes gjensidige støtte (kanskje i en desentralisert, distribuert form) kan lykkes der Occupy mislyktes. FOLKEBIBLIOTEKET 04 15

16 PAOLO VIRNO TI TESER OM MULTITUDEN OG POSTFORDISTISK KAPITALISME Jeg har forsøkt å beskrive samtidens produksjonsmåter, den såkalt postfordismen, ved hjelp av kategorier fra den politiske filosofien, etikken, epistemologien og språkfilosofien. Dette ikke av gammel yrkesvane, men fordi jeg er fullstendig overbevist om at denne analytiske variasjonsbredden og disse ulike synsmåtene kreves for at vi skal kunne gi en tydelig beskrivelse av dagens produksjonsmåter. Man kan ikke forstå postfordismen uten å ty til en innretning av etisk-språklige begreper. Dessuten er det åpenbart at det er i denne begrepsinnretningen man finner the matter of fact i den progressive identifikasjonen mellom poiesis og språk, produksjon og kommunikasjon. For å kunne beskrive de livsformene og språkspillene som karakteriserer vår tid under et samlende begrep, har jeg brukt begrepet «multitude». Dette begrepet er motsetningen til «folk», og defineres av en mengde avbrudd, jordskred og nyskapninger som jeg har forsøkt å peke ut. La meg gi noen eksempler, uten noen bestemt rekkefølge; livet som en fremmed (bios xenikos) oppleves som en normaltilstand; «felles steder» dominerer diskursen på bekostning av «spesielle» steder; intellektets offentlighet: både som et apotropeisk middel og som en grunnpilar i den samfunnsmessige produksjon; handling uten sluttprodukt (det vil si virtuositet); individuasjonsprinsippets sentrale posisjon; forholdet til det mulige i den grad det er mulig (opportunisme); den hypertropiske utviklingen av språkets ikke-referensielle aspekter (praten). I multituden finner man hele den historiske, fenomenologiske og empiriske fremvisningen av de ontologiske vilkårene for menneskedyret: biologisk artsløshet, en udefinert og potensiell karakter hos dets eksistens, mangel på forutbestemte omgivelser, det språklige intellektet som «kompensasjon» for mangelen på spesialiserte instinkter. Det er som om røttene har steget til overflaten og endelig viser seg for det blotte øye. Det som alltid har vært sant viser seg først nå utilslørt frem. Multituden er dette: en grunnleggende biologisk konfigurasjon som blir en historisk bestemt væremåte, en ontologi som viser seg fenomenologisk. Man kunne også si at den postfordistiske multituden manifesterer antropogenesen som sådan på et historisk-empirisk nivå: det vil si menneskedyrets egen skapelse, dens særtrekk. Multituden sammenfatter denne skapelsen, oppsummerer den. Ved nærmere øyensyn er disse alt for abstrakte refleksjonene bare en annen måte å si at vår tids kapitalisme har som fremste ressurs menneskets språklig-relasjonelle adferd, altså alle de kommunikative og kognitive evnene (dynameis, krefter) som utmerker mennesket. Seminaret har nå kommet til sin ende. Det som kunne sies har (mer eller mindre) blitt sagt. Nå, mot slutten av denne seilasen rundt kontinentet «multituden», gjenstår det bare å insistere på noen få viktige aspekter. I den hensikt skal jeg fremsette ti påstander om multituden og postfordistisk kapitalisme. Det er kun for enkelthetens skyld at jeg kaller disse påstandene «teser». De hevder ikke å være uttømmende og motsetter seg heller ikke andre mulige analyser eller definisjoner av postfordismen. De har bare faktiske tesers apodiktiske fremtoning og (håper jeg) presisjon. Visse av disse påstandene kan kanskje slås sammen og bli til én «tese». Dessuten er rekkefølgen tilfeldig: det som fremstår som «tese x» ville ikke tape mye på å fremtre som «tese y» (og vice versa). Til slutt må det være klart at jeg ofte bekrefter eller benekter med større presisjon, eller færre nyanser, enn det som kan være riktig (eller fornuftig) å gjøre. I visse tilfeller sier jeg mer enn jeg tenker. RODRIGO TOSCANO INNLEGG PÅ FOLKEBIBLIOTEKET 2. MAI 2011 MAY BE! Chorus for Inquisitive Occupiers May Be! was conceived of while I was in the throes of a poetic-critical double bind as the Occupy movement was surging in the Fall of At the outset of that momentous event, the first "bind" / subjective impulse I had to confront was the go! go! go! of the immediate moment. I strongly felt I had to indulge that impulse (a slice of the "objective material need" of the movement), though I knew that it would quickly run into a stone cold, mute-media surround, a hegemonic push back on the surge, not just nationally, but globally. The second "bind" was my witnessing (in person and on-line) poetic communities from multiple locations tipping freely into the movement, all generously offering up their energies poems, readings, "free library" occupations. But the gut feeling many poets had (including myself), was that even the "best" political poets with the "best" of intentions were only running (panting!) behind a receding train that was at full speed. Occupy exceeded not only the most strident ra! ra! ra! poetic chorusing, but also made warehouse sale clearances of social grievance poems seem quaint. And though there were (and are) many legitimate grievances to be aired, still, Occupy, was fast churning up social turf in front of it. The title, May Be!, was meant to tone off of a proposed "general strike" that was to take place on May 1st In retrospect, the strike (in the U.S. at least) proved to be a wishful, mainly cultural literary gesture, despite having some committed portions of workers to "work the lines." May Be! was attempting to come to grips with the two "binds" (action / reaction; hopeful projection / humbling dejection); additionally, the poem desired to render the inquisitive dimension of rebellion that was fueling Occupy. I thought that if I didn't give voice to that dimension and re-aim it back at the movement itself, I would essentially be evacuating my role as "poet," that is, poet as I am now, complexly flawed, but searching, and still hungry for change. Does Occupy exceed Occupy as an Occupation? Does Occupy need Occupy to Occupy? Can Occupy Occupy without Occupy? Does Occupy need to get De-Occupied to Re-Occupy? Will De-Occupy need to get Re-Occupied to Occupy? Will Re-Occupy need Occupy in any way at all? Were there poetic acts that came before Occupy that were mainly of Occupy? Are there now poetic acts or critical projects about Occupy that contain nothing of the stuff of Occupy? Will there be poetic acts that fall between the cracks of Occupy, De-Occupy, and Re- Occupy, but that are still Occupational? Has Occupy already caused fissures in genres not yet fully existing? Has Occupy called forth cadres of cultural managers in advance of genres not yet fully existing? Is Occupy a genre? 16 FOLKEBIBLIOTEKET 04

17 Første tese Postfordismen (og med den multituden) oppsto i Italia i og med den sosiale uroen man vanligvis husker som «Bevegelsen av 77». Postfordismen tredde frem i Italia gjennom tumulter skapt av en utdannet, usikker og mobil arbeidsstyrke; en arbeidstyrke som hatet arbeidsmoralen og tidvis direkte motsatte seg den historiske venstresidens tradisjoner og kultur, og markerte på den måten en tydelig diskontinuitet i forhold til samlebåndsarbeidernes praksiser, vaner og levemåter. Postfordismen oppsto av konflikter sentrert rundt sosiale figurer som, selv om de fremsto som tilsynelatende marginale, var i ferd med å bli de egentlige omdreiningspunktene i den nye kapitalistiske utviklingsyklusen. Det var selvsagt ikke første gang at en radikal revolusjon av produksjonsmåtene ble ledsaget av en bråmoden politisk streben blant de lagene av arbeidsstyrken som senere skulle utgjøre den bærende aksen i produksjonen av overskuddsverdi. Det holder å minne om den trusselen man mente at de britiske omstreiferne utgjorde på 1700-tallet, de som allerede var kastet ut av jordbruksmarkene og som var på god vei inn i de første fabrikkene. Eller tenk på de ufaglærte amerikanske arbeidernes kamper på 1910-tallet, kamper som gikk forut for det vendepunktet som fordismen og taylorismen utgjorde, et vendepunkt som nettopp baserte seg på at fagkunnskapen systematisk ble utradert fra arbeidet. Enhver drastisk forandring av den produktive organiseringen er helt fra starten av dømt til å fremkalle problemer som hører sammen med den «opprinnelige akkumulasjonen» og enda en gang tvinge frem det at forholdet mellom ting (nye teknologier, en annen fordeling av investeringer, osv.) blir til et sosialt forhold. Det er nettopp i dette skjøre intervallet at det subjektive aspektet, det som senere blir et ugjenkallelig faktum, avslører seg. Den italienske kapitalismens mesterstykke er å ha forvandlet de væremåtene som i begynnelsen fremsto som radikale konflikter til produktive ressurser. Å konvertere 1977-bevegelsens kollektive tilbøyeligheter (flukten fra fabrikkene, likegyldigheten overfor faste ansettelser, fortroligheten med studier og kommunikasjonsnettverk) til en nyskapende idé om profesjonalisme (opportunisme, prat, virtuositet osv.): dette var det mest verdifulle resultatet av den italienske kontrarevolusjonen («kontrarevolusjon» innebærer altså ikke en enkel gjeninnføring av tingenes tidligere tilstand, men helt bokstavelig en revolusjon til det motsatte, det vil si en drastisk fornyelse av økonomien og institusjonene for å kunne gi produktiviteten og den politisk dominansen en omstart) bevegelsen ble uheldigvis behandlet som om den var de marginale menneskene og parasittenes bevegelse. Men egentlig var det nettopp de som fremførte disse anklagene som var marginale og parasitterende. Faktisk identifiserte de seg fullstendig med det fordistiske paradigmet, og trodde at bare en fast jobb i fabrikken og fremstillingen av holdbare forbruksvarer var det «sentrale» og «produktive». De identifiserte seg altså med en produksjonssyklus som allerede var for nedadgående. Ved nærmere øyensyn foregrep 1977-bevegelsen noen av den postfordistiske multitudens trekk. Uansett hvor sint og upolert denne bevegelsen var, så kan man ikke nekte for at den var preget av en virtuositet som aldri var servil. Is genre a cultural worker of the future not fully existing in need of Occupation? Is genre a cultural worker of the future not fully existing in need of De-Occupation? Is cultural manager a nice way of saying pimp daddy dog sucker fuck wad? Can Occupy Occupy Occupy? Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to Occupy Everything? Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to De-Occupy Everything? Is there a poetic act or critical project whose burning desire is to Re-Occupy Everything? Is desire an Occupation? Can Re-Occupy Occupy Re-Occupy? What are the Occupational Hazards now of fissures in genres of the future not yet fully existing? Are Occupational Hazards best handled through smart mitigation devices, sweeping changes in procedure, better alarm systems, personal protective equipment, or an engineering out of the Hazard? Is Nothing a little better than Everything, if Something comes out of it? Is Everything a little better than Something, even though Nothing might come out it? Can De-Occupy De-Occupy De-Occupy just long enough for Occupy to Re-Occupy De-Occupy? Are the not-yet-fully-existing Communitarians the actually existing Communitarians? What happened to Wall Street didn t it precipitate the collapse of pimp daddy dog sucker fuck wad economy? Is somebody a whole lot better than nobody, though not quite everybody? Is nobody a whole lot better than everybody, if somebody gets something out of it? Is everybody a whole better than somebody, even though somebody might not get anything out of it? Will Occupy be a genre without an Occupation? Does Occupy now have a pimp daddy dog sucker fuck wad J O B? Can De-Occupy Re-Occupy Occupy? Is Something a little better than Nothing, though not quite Everything? FOLKEBIBLIOTEKET 04 17

18 Andre tese Post-fordismen er den empiriske virkeliggjøringen av Marx' «Fragment om maskiner». Marx skriver: «Det tyveriet av fremmed arbeidstid som dagens rikdom baseres på fremstår som et elendig fundament sammenliknet med det nye fundamentet [det automatiske maskinsystemet, Virnos anm.] som storindustrien selv har skapt. Straks arbeidet i dets umiddelbare form opphører å være hovedkilden til rikdommen, opphører nødvendigvis arbeidstiden å være dens måleenhet, og dermed også bytteverdien å være bruksverdiens måleenhet.» 1 I «Fragment om maskiner» fra Grundrisse, som dette sitatet er hentet fra, fremsetter Marx en tese som knapt kan kalles marxistisk: den abstrakte kunnskapen først og fremst den vitenskapelige kunnskapen, men ikke bare den kommer i større og større grad til å være den viktigste produktivkraften, noe som vil forvise det oppdelte og repetitive arbeidet til en marginal posisjon. Vi vet at Marx benytter seg av et temmelig suggestivt bilde for å antyde det kunnskapskomplekset som utgjør den sosiale produksjonens episenter og som samtidig forutbestemmer dens mest vitale grenseområder: nemlig det generelle intellekt. Kunnskapens fremtredende posisjon gjør arbeidstiden til et «elendig fundament». Den såkalte «verdiloven» (som sier at en vares verdi bestemmes av arbeidstiden man har lagt ned i den), som i følge Marx utgjør grunnstenen i de moderne sosiale relasjonene, oppløses og imøtegås altså av den kapitalistiske utviklingen selv. Det er ved dette punktet Marx fremsetter en hypotese om overskridelsen av den rådende produksjonsraten, som er veldig annerledes enn de mer kjente hypotesene i hans øvrige verker. I «Fragmentet» tillegges ikke lenger kapitalismens krise det iboende misforholdet i en produksjonsmåte basert på individenes arbeidstid (den tillegges altså ikke lenger den manglende balansen som er forbundet med verdilovens fulle kraft, eksempelvis fallet i profittraten). I stedet er det som kommer i forgrunnen den splintrende motsetningen mellom en produksjonsprosess som direkte og utelukkende lener seg mot vitenskapen, og et mål på rikdom som fortsatt sammenfaller med mengden arbeid lagt ned i produktene. Den voksende kløften i denne todelingen innebærer, i følge Marx, at en «produksjon basert på bytteverdi bryter sammen» 2, og dermed leder til kommunisme. Det mest påfallende med den postfordistiske tidsalderen er den fullstendige virkeliggjøringen av denne tendensen som Marx beskriver, om enn helt uten frigjørende konsekvenser. Heller enn å være et drivhus for kriser har misforholdet mellom kunnskapens rolle og arbeidstidens reduserte betydning ført til nye og stabile maktformer. Produksjonsbegrepets radikale metamorfose hører som alltid hjemme i den sfæren hvor man arbeider under en sjef. Heller enn å spille på overskridelsen av det allerede eksisterende, så er «Fragmente» en verktøyskasse for sosiologer. Den beskriver en empirisk virkelighet som befinner seg foran øynene på oss alle: den postfordistiske strukturens empiriske virkelighet. Transmogrify Occupy In terms of form, the fundamental difference between Occupy and a one-day protest (even if massive) has to do with the duration of Stay Power. Stay Power created forms of stay, which in turn created forms of go-forth Occupy somewhere, someplace else. Another difference is that Occupy aimed at forms of self-governance that best suited its purposes (at the beginning it cast a spotlight on the root cause of the economic collapse the American financial sector s reckless, self-enriching, gambling schemes). Occupy s form of self-governance grew and changed day by day. The relationship between the General Assembly and the breakout committees (education, art/poetry, food, shelter, sanitation) shifted as time went on. Each day brought on the expectation of a shift in relations between its co-governing bodies, and thus the possibility of short term agentic gratification for occupiers grew day by day. The human-tech aspect of Occupy was another innovative form, a simple form of a repeating recitation. The annunciatory verse line, mic check / mic check will long be remembered for its minimalistic declaration of democratic intent. The tracheal/larynxpowered recitation made the human body front and center of the movement. It stood in stark contrast to an electricity-driven speaker system that renders key movement players speaking towards the ears & brains of mass protesters, key. In other words, in Occupy, the product was the message and the message was the product, and both collapsed into a leaderless assembled mass. At the beginning of April 2012, inspired Occupy forms, Thom Donovan generously opened up the National Poetry Foundation Blog for dozens of non-officially invited poets to participate, asking, how has Occupy transformed your poetics? I ll say, first off, that I have been relieved of not having to talk about Occupy. When the climate of any society has shifted, virtually anything one says around issues of economic and cultural power gets charged in entirely new ways. Polarities get doublecharged, polarities lose their charge; polarities can also emit forces that can t be polarized. The entire field is altered. Virtually everything one writes takes on an aura of The Experimental But now, still feeling the effects of this altered field, I am having to question whether what I am saying is a total absolute cop out, or the only first step forward available to me as a de-occupied occupant of Occupy. I ll venture that it s a first step, then take a second one. These are the ways I ve been transmogrified: I can t stop thinking about ( yes I can! I can stop right now) Jesus Christ as being one of a triplet set of siblings. The other two were not carpenter rebels; one was a brewer of locally renowned beers made of wild oats, the other was a Roman distributor of trash literature from Carthage to Antioch. The reunion of the three happened just three weeks 18 FOLKEBIBLIOTEKET 04

19 Tredje tese Arbeidssamfunnets krise gjenspeiles i selve multituden. Arbeidssamfunnets krise hører definitivt ikke sammen med en lineær reduksjon av arbeidstiden, som tvert i mot, i dagens verden, oppviser en stahet vi sjeldent ser. Gorz og Rifkins tar derfor feil når de snakker om «arbeidets ende»; de sprer alle mulige misoppfatninger; og verre er at de hindrer oss i å fokusere på det spørsmålet de stiller. 3 Arbeidersamfunnets krise består i det faktum (som behandles i Andre tese) at den samfunnsmessige rikdommen produseres av vitenskapen, fra det generelle intellekt, og ikke av den individuelle arbeidsinnsatsen. Det arbeidet som kreves later til å være redusert til en forsvinnende liten del av livet. Vitenskapen, informasjonen, kunnskapen generelt og samarbeidet, snarere enn arbeidstiden, har vist seg som de viktigste bærebjelkene i produksjonen. Men likevel fortsetter arbeidstiden å være det gyldige parameteret for sosial utvikling og for samfunnsmessig rikdom. Den overfloden av arbeid som kommer fra samfunnet skaper derfor en motsetningsfylt prosess, en teaterscene for voldelige motsetninger og kompliserte paradokser. Arbeidstiden er den gjeldende måleenheten, men den er ikke lenger den eneste sanne måleenheten. Å ignorere den ene eller andre siden det vil si utelukkende å betone gyldigheten eller den manglende sannhetsgehalten fører oss ikke særlig langt: i det første tilfellet blir man ikke bevisst arbeidssamfunnets krise, og i det andre ender det med at man garanterer forsonende representasjoner på samme måte som Gorz og Rifkin. Overskridelsen av arbeidssamfunnet skjer i former som er foreskrevet av et samfunnssystem basert på lønnsarbeid. Overtid, som er en potensiell kilde til rikdom, manifesterer seg som fattigdom: lønnskompensasjon, strukturell arbeidsledighet (som forøvrig frembringes av investeringer, ikke av mangelen på dem), ubegrenset fleksibilitet i bruken av arbeidskraft, spredningen av hierarkier og gjeninnføringen av foreldede disiplinære forholdsregler for å kontrollere de individene som ikke lenger adlyder fabrikksystemets regler. Dette er den magnetiske stormen som, på det fenomenologiske nivået, tillater en «overskridelse» som er paradoksal i den forstand at den er grunnlagt på det som overskrides. Tillat meg å gjenta nøkkelsetningen: overskridelsen av arbeidssamfunnet finner sted i overensstemmelse med lønnsarbeidets lover. Denne setningen kan brukes om den postfordistiske situasjonen på samme måte som Marx' observasjon om de første aksjeselskapene. Marx skriver: «aksjesystemet [...] opphever den kapitalistiske privatindustrien på den kapitalistiske produksjonsmåtens egen grunnmur» 4. Det vil si: aksjeselskapene påstår at det er mulig å unnslippe privateiendommens regime, men denne påstanden fremsettes alltid innenfor privateiendommens domene og blir til og med sterkere jo mektigere sistnevnte blir. Vanskeligheten, når det gjelder både postfordismen og aksjeselskapene, ligger i å ta hensyn til de to motsatte perspektivene samtidig, det vil si både opprettholdelse og avslutning, gyldighet og overskridbarhet. Arbeidssamfunnets krise impliserer (hvis den forstås riktig) at all postfordistisk arbeidskraft kan beskrives med de kategoriene som Marx benyttet i analysen av den «industrielle reservearméen», altså arbeidsløsheten. Marx hevdet at den «industrielle reservearméen» kunne deles opp i tre ulike typer eller former: flytende (i dag ville vi snakke om overtallige, førtidspensjonerte, osv.), latent (som viser til at teknologiske nyvinninger når som helst kan redusere behovet for arbeidskraft), og stagnerende (i dagens terminologi: svart arbeid, midlertidige ansettelser og atypisk arbeid). I følge Marx er det den arbeidsløse massen som er flytende, latent eller stagnerende, altså ikke den ansatte arbeiderklassen; de arbeidsløse utgjør en marginal sektor av arbeidskraften, ikke hovedsektoren. Likevel fører arbeidssamfunnets krise (med de komplekse særtrekkene som jeg skisserte tidligere) til at disse tre bestemmende kategoriene i realiteten gjelder hele arbeidsstyrken. Den sysselsatte arbeiderklassen som helhet kan beskrives som flytende, latent eller stagnert. Enhver tildeling av lønnsarbeid lar den manglende nødvendigheten av dette arbeidet og de omfattende sosiale omkostningene ved det å lekke ut. Men denne manglende nødvendigheten manifesterer seg fortsatt som en opprettholdelse av lønnsarbeidet i midlertidige eller «fleksible» former. Avant Mariachis Occupy The Page before the execution of the eldest, Jesus. The now lost (but not forgotten) mosaic depicts three happy fools on a little boat, rocking it till it tips over. We assume it tipped over, given the depiction of the angle of the boat. The depiction of the angle counts. Occupy Galilee? Boat check! Boat check! I can t stop thinking about (yes I can! I can stop right now) Jesus? No, I can t stop thinking about Chubby Checker does the twist. Or, did the twist. Do the or, rather, having done the do the twist ( having done the do the twist? ). The gist of the twist ( just the gist? ) Ok the twist of the gist that s it. The twist of the gist, the essence of the essence of the I ve completely stopped thinking about something. That makes sense, right? Whatever you ve stopped thinking about completely you don t know. Dude, I ve completely remembered What The Occupy Movement Means To Poetics. They want to transmogrify us while we do the twist on a little boat with people who kind of rock like us. See you May 1st? Yeah, it s a pagan thang What do I say to the Norwegians (my hosts) this coming week? They want to know about American poetics (specifically of the Avant Garde variety) as it relates to Occupy. I didn t quite promise them an in-depth critical-aesthetic genealogy of it, but I also haven t as yet opted for a Green & Silver Mariachi approach to cultural analysis either, fun and surfacy. I am thinking about going All Black. All Black Mariachi used to be called Occupy Wall Street. I could also (if a trilling trumpet of the moment prompts me to) do the All White Mariachi. The All White one of its powers, golden satin underwear, is ready at a moment s notice for flashing internal exertion abroad. It is not without its charms, to say the least. All White Mariachi, though tossed around like a rag doll in realpolitik wrestling rings, tends to survive them! Import / Export, Cultural Transmission Line we hope this isn t just another speculative market moment. * FOLKEBIBLIOTEKET 04 19

20 Fjerde tese For den postfordistiske multituden blir enhver kvalitativ forskjell mellom arbeidstid og ikkearbeidstid meningsløs. I dag ser den samfunnsmessige tiden ut til å ha gått fullstendig av hengslene, ettersom ingenting lenger skiller arbeidet fra de øvrige menneskelige aktivitetene. Fordi arbeidet har opphørt å være en spesiell og særegen praksis med tydelige og virksomme kriterier og prosedyrer i dets midte, som dermed skiller seg fullstendig fra de kriteriene og prosedyrene som regulerer ikke-arbeidstiden, finnes det ingen ren, veldefinert terskel som skiller arbeidstid fra ikke-arbeidstid. Under fordismen sto intellektet utenfor produksjonen, i følge Gramsci; det var først når arbeidet var over for dagen at den fordistiske arbeideren leste avisen, gikk til det lokale parti-lokalet, tenkte, konverserte. Under postfordismen råder imidlertid en essensiell homogenitet, ettersom det «bevisste livet» er fullstendig inkludert i produksjonens tid-rom. Arbeid og ikke-arbeid utvikler en identisk form for produktivitet, basert på utøvelsen av generiske menneskelige evner: språk, minne, sosial kompetanse, etiske og estetiske tilbøyeligheter, evnen til abstraksjon og innlæring. Når det gjelder «hva» som gjøres og «hvordan» det blir gjort foreligger det egentlig ingen forskjell mellom ansettelse og arbeidsløshet. Man skulle kunne si at mens arbeidsløshet er ulønnet arbeid, er arbeid lønnet arbeidsløshet. Det er gode grunner for å si at man aldri slutter å arbeide, men man kan like gjerne si at man arbeider stadig mindre. Disse paradoksale formlene, som motsier hverandre, viser når de settes sammen at den sosiale tiden har gått av hengslene. Den gamle distinksjonen mellom «arbeid» og «ikke-arbeid» leder frem til forskjellen mellom lønnet og ulønnet liv. Grensen mellom disse to livene er tilfeldig, i endring og gjenstand for politiske beslutninger. Det produktive samarbeidet som arbeidskraften deltar i er alltid større og rikere enn det arbeidet som settes i gang av arbeidsprosessen. Det inkluderer også ikke-arbeidets verden, de erfaringene og den kunnskapen som har oppstått utenfor fabrikken og kontoret. Arbeidskraften øker kapitalverdien utelukkende fordi den aldri mister ikke-arbeidets kvaliteter (det vil si ikke-arbeidets iboende sammenheng med et produktivt samarbeid som er rikere enn det som rommes innenfor arbeidsprosessen i streng betydning). Ettersom det sosiale samarbeidet går forut for og overskrider arbeidsprosessen, er det postfordistisk arbeidet også alltid et skjult arbeid. Dette uttrykket skal ikke forstås som ikke-kontraktfestet arbeid, som «svart arbeid». Skjult arbeid er i første omgang ulønnet liv, det vil si den delen av den menneskelige aktiviteten som, selv om den på alle måter ligner arbeidsaktiviteten, likevel ikke regnes som produktivkraft. Det viktigste poenget her er å forstå at innenfor arbeidslivet har erfaringer som modnes utenfor arbeidet avgjørende vekt; samtidig må vi være klar over at når denne mer generelle erfaringssfæren en gang inkluderes i den produktive prosessen, så blir den også underlagt den kapitalistiske produksjonsmåtens lover. Også her finnes det altså en dobbel risiko: enten fornekter man bredden i det som skal inkluderes i produksjonsmåten, eller så fornekter man, med henvisning til denne bredden, selve eksistensen av en spesifikk produksjonsmåte. Mariachis twelve think of them. Mariachis two check them out. Mariachi one, one All Black Mariachi, who can deny? Who could deny? The movement caught like wild fire because people yearned to find the root causes of this most recent meltdown that crashed the world economy, and with it, millions of people s livelihoods. * Being Industrial-Democratic, not Anarchist (just yet) Being Sectoral Industrial Psychologist, not becoming one with jungle floor worms (just yet) I wanna sink said the Titanic at that point. I hope I ve got float, Black Mariachi says, straight from the sternum at that point. When you throw a mariachi into an unheated pool at 4:00 in the morning, what do you want? What did you expect to hear? The inside of minor planetary objects they want to mine them now. I might support it! Black Mariachi says, from the sternum, laughing heartily. Environmental Concern absent of Work Environment Reality is Yellow Mariachi. * Question (before you pick at your device 5 seconds from now): where does the vast, extreme vast majority of the world s known reserves of Lithium reside? * There s a parade of core facts about class-economic inequality in the U.S. that at night appear like Santa Clause s reindeers flying past a full moon. The feelings about those facts fall like absentminded snow every morning. And when Wall s Street s sun comes up it s cold reboot time. Not only are your aunts & uncles possible asteroid mining speculators, but your granny too has to endure unwanted come-ons by Purple & Orange Mariachis, speculation speculators. What should I say to the Norwegians (my hosts) about a tight network of 3 to 6 poetry scenes continuously in crises talking moon about Occupy? 20 FOLKEBIBLIOTEKET 04