RETNINGSLINJER FOR REGIONALT SAMORDNINGSANSVAR VED KRISER I FRED

Transkript

1 RETNINGSLINJER FOR REGIONALT SAMORDNINGSANSVAR VED KRISER I FRED 1. INNLEDNING I retningslinjene forstås kriser i fred som; ulykker, uværsituasjoner og andre påkjenninger som i art eller omfang går utover det som regnes som normalrisiko og - belastning i fredstid og som krever en felles krisehåndtering mellom flere instanser med ansvar for innsats i løsning av krisen. Krisesituasjonene krever at berørte kommuner, fylkeskommuner og statlige regionale etater iverksetter tiltak tilpasset den aktuelle situasjonen. Formålet med retningslinjene er å beskrive hvordan fylkesmannen skal utøve sitt samordningsansvar for krisehåndteringen på regionalt nivå, for å sikre optimale og koordinerte løsninger mellom alle aktørene. Ved akutt fare for liv og helse er den nødvendige samordningen ivaretatt gjennom den offentlig organiserte redningstjenesten, som kan tre i funksjon etter beslutning fra politimester eller hovedredningssentral. Ansvar og organisering av retningslinjene er fastsatt ved kongelig resolusjon 4. juli 1980 og endres ikke gjennom disse retningslinjene. Politiets generelle ansvar jf politiloven 2 nr fire og 27 tredje ledd endres heller ikke. 2. GENERELT OM HÅNDTERING OG SAMORDNING AV KRISER I FRED 2.1 Prinsipper for håndtering av kriser i fred Kriser i fred skal håndteres på lavest mulig nivå. Ansvaret for iverksetting av nødvendige tiltak, herunder informasjonstiltak, tilligger kommunene, fylkeskommunene og den regionale statsforvaltningen. Disse skal i krisesituasjoner så langt som råd er opprettholde nødvendige funksjoner og tjenesteytelser overfor befolkningen. Krisehåndteringen skjer i henhold til ordinære ansvarsprinsipper, der beslutning om iverksettelse av tiltak innen eget ansvarsområde fattes i medhold av myndighet hjemlet i lov eller instruks. 2.2 Behov for samordning i krisesituasjoner Krisesituasjoner, enten de rammer enkeltkommuner eller større geografiske områder, kan medføre alvorlige forstyrrelser i viktige samfunnsfunksjoner og føre til omfattende materielle ødeleggelser. Behovet for samordning av krisehåndteringen kan oppstå når et organ på fylkesnivå eller komnune(ne) anmoder om det eller ikke makter å håndtere situasjonen alene. Behovet for samordning vil øke jo flere kommuner; etater og nivåer som deltar i krisehåndteringen. 1

2 2.3 Fylkesmannens samordningsfunksjon Fylkesmannens ansvar for samordning ved kriser i fred omfatter: - tilsyn med kommuners, fylkeskommunens og regionale statlige organers kriseplanlegging før en krise inntreffer - etablering av gjensidig informasjon mellom fylkesmann, politimester, regional statsforvaltning, fylkeskommune og berørte kommuner når en krise har oppstått - sammenkalling av fylkesberedskapsrådet for å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Ved uenighet mellom aktørene skal fylkesmannen aktivt bidra til å oppnå én felles løsning - å legge saker der det ikke er enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes eller hjemmelsgrunnlaget for et tiltak er uklart, frem for Justisdepartementet - videreformidling av ekstra ressurser til kommunene samt avklaring av spørsmål fra kommunene, fylkeskommunen og den regionale statsforvaltningen. Fylkesmannen har også ansvar for å ta initiativ til avklaring av hvilket organ som skal ha ansvaret for krisehåndteringen i situasjoner der politiet eller andre etater ikke aksjonerer. Dersom ikke avklaring oppnås på fylkesnivå, retter fylkesmannen henvendelsen til Justisdepartementet. 3. PLANLEGGING Fylkesmannen må utvikle et planverk for å ivareta samordningsansvaret på en tilfredsstillende måte. Gjennom tilrettelegging, veiledning og tilsyn skal fylkesmannen medvirke til at kommunene, fylkeskommunen og de statlige regionale etatene gjennomfører nødvendig kriseberedskapsplanlegging. Fylkesmannen er ansvarlig for å gjøre sin funksjon under kriser i fred kjent for kommunene, fylkeskommunen og statlige regionale etater før en krise oppstår. 4. ETABLERING OG UTØVELSE AV SAMORDNINGSFUNKSJONEN 4.1 Beslutning om etablering av samordningsfunksjonen Når krisesituasjoner er varslet el1er har oppstått, skal fylkesmannen og berørte politimestre umiddelbart etablere gjensidig kontakt for å skaffe oversikt og vurdere situasjonen. Fylkesmannen etablerer kontakt med berørte kommuner, fylkeskommunen og aktuelle regionale organer innen statsforvaltningen. På bakgrunn av kontakten vurderer fylkesmannen situasjonen og beslutter om nødvendig å etablere samordningsfunksjonen. 4.2 Politiets rolle i akutte krisesituasjoner Politiloven 27 tredje ledd pålegger politimesteren et ansvar for å beslutte og å iverksette, om nødvendig også å koordinere, tiltak for å avverge fare og begrense skade i ulykkes- og faresituasjoner, inntil annen myndighet overtar ansvaret. Beslutningsprosessen om overtakelse må baseres på forutsetningen om kortest mulig tidsrom før politimesterens koordineringsansvar overtas av annen myndighet. 2

3 4.3 Utøvelse av samordningsfunksjonen Som samordningsansvarlig skal fylkesmannen støtte kommunenes krisehåndtering ved å bidra til å avklare spørsmål samt skaffe til veie og videreformidle ekstra ressurser på bakgrunn av henvendelser fra kommunene. Samordning av de statlige regionale etatenes og fylkeskommunens krisehåndtering bør skje ved at fylkesmannen innkaller fylkesberedskapsrådet. Utgangspunktet for samordningen er den enkelte etats/organs beslutningsmyndighet innen eget ansvarsområde. Gjennom informasjonsutvekslingen og drøftingen som finner sted i rådet, skal fylkesmannen medvirke til å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Ved uenighet mellom aktørene skal fylkesmannen aktivt bidra til å oppnå én felles løsning. 4.4 Samordning av informasjon Kommuner, fylkeskommuner og statlige regionale etater skal innenfor eget ansvarsområde sørge for nødvendig informasjon til publikum og media. Det påligger fylkesmannen aktivt å bidra til at informasjonen på regionalt nivå er enhetlig og samordnet. Fylkesmannen etablerer rutiner for slik samordning gjennom fylkesberedskapsrådet. 4.5 Faglig overordnet departement for fylkesmannen i krisesituasjoner Justisdepartementet er overordnet fagdepartement for fylkesmannen i samordningen, når annet ikke er bestemt ved lov eller instruks. Ved uenighet om hvilken beslutning som bør fattes og avklaring av øvrige samordningsspørsmål mot sentralt nivå, fremmer fylkesmannen henvendelsen til departementet. Justisdepartementet kan ved behov utpeke samordningsansvarlig fylkesmann dersom flere fylker er berørt. 4.6 Forholdet til redningstjenesten Fylkesmannen skal sørge for at vedkommende hovedredningssentral og aktuelle lokale redningssentraler underrettes når samordningen er iverksatt. Selv om lokal redningssentral trer i funksjon innen et avgrenset område av fylket, vil fylkesmannen fortsatt ha samordningsansvar for kommunenes, fylkeskommunens og statlige regionale organers krisehåndtering som ikke berøres av redningsaksjonen. 5. SAMORDNING VED OVERGANG TIL NORMALE FORHOLD På anmodning kan fylkesmannen medvirke til assistanse til kommunene med normaliseringstiltak når behovet for samordning etter disse retningslinjene er over. 3

4 KOMMENTARER TIL RETNINGSLINJENE 1. INNLEDNING Ulykkessituasjoner i det daglige håndteres normalt av etater som politiet, brannvesenet og helsevesenet. Det et i krisesituasjoner som går ut over slike ulykker at disse retningslinjene kommer til anvendelse. Samordning er nødvendig i situasjoner der flere statlige etater har ansvar for krisehåndteringen og når de berørte kommunene deltar med utgangspunkt i sin kriseledelse. Retningslinjene skal ikke endre etablerte styrings- og kommandolinjer gitt ved lov eller instruks eller som følger av alminnelige ansvarsforhold innen statlig forvaltning. Retningslinjene omfatter ikke samordningen under sikkerhetspolitiske krisesituasjoner, og gir ikke fylkesmannen samordningsansvar ved akutte forurensningssituasjoner. Før en nærmere redegjørelse om innholdet i politiloven 27 tredje ledd vises det til pkt. 4.2 GENERELT OM HÅNDTERING OG SAMORDNING AV KRISER I FRED. St.meld. nr 37( ) Om flommen på Østlandet 1995 og kriseberedskap i fred, oppsummerer erfaringene fra krisehåndteringen under flommen. Meldingen fastslår også prinsipper for krisehåndtering i fred. Stortinget sluttet seg til meldingens anbefalinger, jf Innst. 5. nr 256 ( ). Meldingen fastslår at krisehåndtering i fred skal skje på lavest mulig nivå. Dette hviler på det etablerte prinsippet innen den sivile beredskapen om at den som har et ansvar i fred, også har dette ansvaret i en krise- og krigssituasjon. Det er ikke ønskelig å innføre spesielle organisatoriske løsninger under kriser i fred, der alle ordinære myndighetsforhold vil være intakte. Stortingsmeldingen understreker at kommunene må være forberedt på å håndtere ekstraordinære situasjoner, herunder sørge for tiltak som sikrer oppretthol4else av viktige kommunale tjenester som for eksempel eldreomsorg, renovasjon, strøm- og vannforsyning og kunne håndtere informasjonsbehovet som oppstår. For å kunne opprettholde kommunale tjenester også i krisesituasjoner, må det forhåndsplanlegges hvordan egne ressurser skal utnyttes og hvordan tiltakene skal koordineres i den kommunale krisestaben som etableres. En viktig forutsetning for effektiv krisehåndtering på lokalt nivå er dessuten at kommunene, fylkeskommunen og regionale statlige etater samarbeider om hvilke tiltak som er nødvendige å iverksette. Organisering av kommunenes kriseledelse må derfor også ta hensyn til behovet for samarbeid med andre lokale aktører. I de kommunale beredskapsrådene er blant annet politiet/lensmannen, sivilforsvaret, forsvaret, viktige statlige etater og frivillige organisasjoner representert. Under en rekke forskjellige krisesituasjoner de senere årene har de kommunale beredskapsrådene under ledelse av ordføreren, vært det samlende organet i samarbeidet mellom etater, virksomheter og organisasjoner på lokalt nivå. Denne organiseringen bør også legges til grunn ved fremtidige krisesituasjoner. Den regionale statsforvaltningen og fylkeskommunene skal iverksette nødvendige tiltak innen egne ansvarsområder for å opprettholde tjenestetilbudet. Fylkesmannen og myndighetene på sentralt nivå skal først og fremst ha en tilretteleggings- og støttefunksjon for den krisehåndteringen som skjer lokalt. Utgangspunktet for samordning i krisesituasjoner vil være å medvirke til at beslutninger kan tas med utgangspunkt i lik informasjonstilgang. Samordningen baseres på at aktørene sammen kommer til enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Enigheten utvirkes på bakgrunn av informasjon om hvilke utfordringer man samlet står overfor og mulige konsekvenser for andre aktører av beslutninger som er tenkt tatt av én aktør. Samordning blir dermed et verktøy for å oppnå optimale løsninger i en krisesituasjon. Det skal ikke automatisk etableres en samordning i krisesituasjoner. Samordningsbehovet oppstår bare når en etat eller kommune ikke kan håndtere situasjonen alene. Jo flere etater og nivåer som er aktivt inne i bildet, jo mer påtrengende kan samordningsbehovet bli. Behovet vil kunne forsterkes av mediainteresse og henvendelser til politiske myndigheter. 4

5 Dersom det for å håndtere krisen er nødvendig å iverksette samordning på regionalt nivå, skal dette skje med utgangspunkt i den beslutningsmyndigheten som tilligger den enkelte etat ved lov eller instruks. Samordningen skal ikke være en overordnet operativ styring av innsats-ressursene, men skal sikre nødvendig samspill mellom de ulike aktørene. Myndighetsforholdene endres dermed ikke i en situasjon hvor samordning er etablert. Samordningen overfor kommunene vil først og fremst være i form av en støttefunksjon, blant annet ved videreformidling av ekstra ressurser (personell/materiell) og avklaring av spørsmål fra kommunene. Det er kommunenes behov som avgjør når slik samordning skal etableres. Det kan oppstå ulike krisesituasjoner i fred der behovet for å iverksette tiltak er til stede, uten at det er opplagt hvilken etat som er ansvarlig for krisehåndteringen. Krisesituasjoner som ligger i en slik gråsone mellom forskjellige myndighetsområder, der ingen etat aksjonerer, nødvendiggjør at flkesmannen tar initiativ til å avklare ansvaret for krisehåndteringen. 3. PLANLEGGING For å kunne ivareta samordningsansvaret på en tilfredsstillende måte må fylkesmannen legge planer for opprettelse av en stab, og muligheten for å forsterke staben alt etter krisens omfang og varighet. Oversikten over tilleggsressurser som kan være av betydning for krisehåndtering i kommunene, må være oppdatert og lett tilgjengelig. Det må legges opp til gode rutiner for mottak av beredskapsvarsel utenfor kontortid. Rutinene for kontakt med kommunene må være klare, herunder rutiner for mottak og videreformidling av varsler samt iverksetting av rapporteringsrutiner. Fylkesmannen må også planlegge for å møte informasjonsbehovet overfor publikum og media, herunder etablering av rutiner for samarbeid med distrikts- og nærradioer. Det bør holdes øvelser for å sikre at rutinene virker godt. Disse prinsippene for planlegging gjelder også for politimesterens samordning etter politiloven 27 tredje ledd. Gjennom ansvaret for samordning av den sivile beredskapsplanleggingen på regionalt nivå og tilsynsfunksjonen basert på internkontrollprinsippet skal fylkesmannen medvirke til at alle krisehåndteringsaktører gjennomfører nødvendig kriseberedskapsplanlegging. Dette skjer både gjennom møter i fylkesberedskapsrådet og gjennom at fylkesmennene holder aktiv kontakt med kommunene, og er veileder og pådriver i dette arbeidet. En effektiv utøvelse av fylkesmannens samordning forutsetter at kommunene, fylkeskommunen og de statlige regionale etatene har gode planverk og at rutiner for håndtering av krisesituasjoner er kjent og øvet. 4. ETABLERING OG UTØVELSE AV SAMORDNINGSFUNKSJONEN 4.1 Beslutning om etablering av samordningsfunksjonen Når en krisesituasjon blir varslet på forhånd, vil beredskapen kunne høynes og forberedende tiltak iverksettes på en planmessig måte. Fylkesmannen skal vurdere om det er behov for å iverksette rapportering fra utsatte kommuner. Når en krisesituasjon oppstår uventet, er det nødvendig raskt å skaffe oversikt over den oppståtte situasjonen. Fylkesmannen og berørte politimestre skal så snart som mulig opprette kontakt for å avklare og vurdere situasjonsbildet. I en slik situasjon skal fylkesmannen vurdere hvilken beredskap det eventuelt er behov for å opprette, herunder om det er nødvendig å etablere samordningsfunksjonen. 4.2 Politiets rolle i akutte krisesituasjoner I akutte krisesituasjoner påligger det politimesteren et ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense skade. Beslutning om iverksettelse av slike tiltak er hjemlet i politiloven 27 tredje ledd, og gir politimesteren myndighet til å fatte beslutninger som også berører andre myndigheters ansvarsområder. Politimesteren skal i slike situasjoner etablere kontakt med berørte kommuner og fylkesmannen så raskt situasjonen tillater det. Hjelpeinnsatsen organiseres og koordineres av politiet inntil annen myndighet overtar i henhold til sitt sektor- eller samordningsansvar, men da uten den sektorovergripende beslutningsmyndigheten som tilligger politimesteren etter politiloven 27 tredje ledd. Annen myndighet med eget handlingsansvar kan være en 5

6 eller flere kommuner (geografisk områdeansvar), regionalt organ med fagansvar, fylkeskommune (geografisk og faglig avgrenset), fylkesmannen med statlig regionalt samordningsansvar, eller myndigheter på sentralt nivå. En vesentlig forutsetning for en vellykket oppfølgende samordning av hjelpetiltakene er at den myndigheten som har det normale ansvar for slike tiltak, snarest overtar dette fra politimesterens mer nødrettspregede koordineringsansvar. Som regel må forutsetningen mellom partene bygge på at overtakelse skjer innen timer etter at hendelsen som utløser behovet, inntraff. Dersom behovet for samordning av tiltakene fortsatt er til stede utover nevnte tidsrom uten at fylkesmannen har tatt beslutning om iverksetting av samordningen, kan politimesteren bringe saken inn for Justisdepartementet. Den innledende fasen av en situasjon hvor politimesteren har en handleplikt på vegne av annen myndighet medfører krav til politidistriktene om å ha planer for egen håndtering av slik art. Forutsetningen om at andre skal overta ansvaret for tiltakskoordineringen nødvendiggjør også behov for gjensidig varsling og konsultasjon, både lokalt og regionalt, mellom aktuelle myndigheter. 4.3 Utøvelse av samordningsfunksjonen Fylkesmannens samordning i forhold til kommunene tar utgangspunkt i den generelle situasjonen og ressurssituasjonen. Fylkesmannen skal skaffe til veie og videreformidle ekstra ressurser til kommunene, med utgangspunkt i fylkesmannens oversikt over beredskapsressurser i fylket. Anmodning om ressurser fra forsvaret, samt ytterligere sivilforsvarsressurser enn de som eventuelt er disponible lokalt, rettes til fylkesmannen. Ved knapphet på hjelperessurser skal fylkesmannen, etter å ha lagt saken frem for politimesteren eller fylkesberedskapsrådet, foreta en løpende prioritering og formidle de ekstra ressursene som er stilt til disposisjon for fylkesmannen. Fylkesmannen skal også bidra til å avklare ulike spørsmål vedrørende krisehåndteringen som blir reist fra kommunenes side. Fylkesmannens samordning av de statlige etatenes krisehåndtering skal som hovedregel finne sted gjennom møter i fylkesberedskapsrådet. Fylkesmannen avgjør hvor ofte rådet skal møtes og om hele eller bare deler av rådet skal innkalles. Herunder må også behovet for å invitere virksomheter som rettslig sett ikke lenger er å anse som statlige forvaltningsselskaper (f.eks. Telenor A/S), vurderes. Fylkesmannen kan likevel samordne tiltak direkte mellom berørte fagsjefer, dersom det av tidsmessige hensyn er vanskelig å sammenkalle fylkesberedskapsrådet. Gjennom den informasjonsutvekslingen og drøftingen som finner sted i rådet skal fylkesmannen medvirke til å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Da vil den enkelte etat kunne fane beslutninger på grunnlag av kunnskap om hva andre aktører har gjort eller akter å gjøre, og man oppnår en samordnet prioritering og iverksetting av tiltakene. Når fylkesmannen har etablert samordningsfunksjonen, kan han ikke overlate til politimesteren å fatte beslutninger i medhold av den myndigheten som følger av politiloven 27 tredje ledd. Fylkesmannen samordner rapportene fra kommunene og videreformidler disse til Direktoratet for sivilt beredskap. 4.4 Faglig overordnet departement for fylkesmannen i krisesituasjoner Retningslinjene baserer seg på at fylkesmannen som hovedregel skal utøve samordningen gjennom å skape enighet om hvilke tiltak som skal iverksettes. Dersom det i samordningssammenheng ikke er mulig å skape slik enighet, hjemmelsgrunnlaget for et tiltak ikke er avklart, eller at det av andre årsaker er nødvendig å forelegge en interesseavveining for sentrale myndigheter, skal fylkesmannen fremme henvendelsen til Justisdepartementet. Dersom saken berører forhold under andre departementers ansvarsområder, skal Justisdepartementet uten opphold forelegge saken for de aktuelle departementene med sikte på å oppnå rask avklaring. Justisdepartementet orienterer deretter fylkesmannen så raskt som mulig om beslutningen som er fattet. I ekstraordinære situasjoner, der fylkesmannen vurderer at det haster med å fa tatt en avgjørelse og at det derfor ikke er tid til å kontakte sentrale myndigheter, vil de alminnelige reglene om nødrett kunne komme til anvendelse. Nødrett vil kunne gi grunnlag for beslutning av fylkesmannen selv om beslutningsmyndigheten tilligger en annen instans. Etter omstendighetene vil nødrett også kunne gi grunnlag for tiltak som under normale forhold vil måtte anses å mangle hjemmel. Nødretten vil likevel ikke kunne anvendes som beslutningsgrunnlag av fylkesmannen dersom den eller de etaten(e) som er tillagt beslutningsmyndighet, selv er i stand til å fane beslutningen. Det vil 6

7 f.eks. normalt være tilfelle når myndigheten tilligger en eller flere etater som deltar i fylkesmannens samordning gjennom fylkesberedskapsrådet. Dersom en krisesituasjon berører flere fylker, kan det oppstå behov for å utpeke en fylkesmann med ansvar for å samordne fordelingen av knappe ressurser mellom de berørte fylkene. Justisdepartementet vil i en slik situasjon vurdere om behovet for å utpeke en slik fylkesmann er til stede. Dersom det eksisterer et slikt behov, bør den fylkesmannen som er mest berørt av krisen, utpekes. Direktoratet for sivilt beredskap er overordnet myndighet for fylkesmannen i sivilforsvarssaker og kan ved behov omfordele sivilforsvarsressurser mellom fylkene. 4.5 Forholdet til redningstjenesten Redningstjenestens sentrale rolle dersom liv og helse er truet i krisesituasjoner, tilsier at fylkesmannen sørger for at aktuelle lokale redningssentraler og hovedredningssentralen blir underrettet når han har iverksatt samordningen. For alle krisesituasjoner gjelder at forhold som berører liv og helse for befolkningen har høyest prioritet. Kommuner i områder der redningstjenesten har trådt i funksjon, må gi prioritet til redningsledelsens behov for ressurser til livbergende aksjoner (jf samvirkeprinsippet som er fastslått i Organisasjonsplan for redningstjenesten i Norge, kgl.res. 4. juli 1980). Kommunene vil imidlertid fortsatt være ansvarlig for tiltak innen egne ansvarsområder som ikke omfattes av redningsaksjonen. Kommunenes økonomiske ansvar for tiltak de iverksetter, endres ikke som følge av at redningstjenesten har trådt i funksjon. 5. SAMORDNING VED OVERGANG TIL NORMALE FORHOLD 5.1 Assistanse fra sivilforsvaret og forsvaret Assistanse til kommunene fra sivilforsvaret og forsvaret kan gis i akuttfasen av en krisesituasjon der samfunnets ordinære beredskapsressurser ikke strekker til eller der slik innsats bidrar til å redusere omfang eller varighet av en krise. Akuttfasen vedvarer normalt så lenge det kan være fare for liv og helse og/eller omfattende skader på eiendom og materielle verdier kan avverges eller begrenses. Det finnes ingen hjemmel til å holde sivilforsvarets eller forsvarets mannskaper i aksjon etter akuttfasen. Grensen for når akuttfasen er over må vurderes med utgangspunkt i den aktuelle situasjonen. Assistanse fra mannskaper i sivilforsvaret og forsvaret ved overgangen til normale forhold skal bare gis etter særskilt vurdering av fylkesmannen i hvert enkelt tilfelle. Fylkesmannen skal forhåndsklarere slik bruk av mannskapene med henholdsvis Direktoratet for sivilt beredskap og den aktuelle distriktskommandoen. Assistanse fra sivilforsvaret og forsvaret i overgangen til normale forhold bør ikke fortrenge ordinær næringsvirksomhet eller virke som en økonomisk avlastning for kommunene. Materiell og utstyr fra sivilforsvaret og forsvaret kan imidlertid stilles til disposisjon for kommuner i krisesituasjoner, uansett om situasjonen er akutt eller ikke. 5.2 Økonomisk oppgjør for kommunene etter en krisesituasjon I krisesituasjoner som har påført kommunene omfattende materielle ødeleggelser og/eller store kostnader forbundet med krisehåndteringen, skal fylkesmannen følge opp overfor kommunene med en kartlegging av kostnadene som er påløpt. Slik kartlegging skal skje i samråd med Kommunal- og arbeidsdepartementet. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil deretter vurdere det samlede materialet og avklare om og på hvilken måte kompensasjon for kostnadene eventuelt skal gis. 7