Jan Tore Noreng. Drømmejegeren. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Jan Tore Noreng. Drømmejegeren. Gyldendal"

Randi Rasmussen
8 år siden
Visninger:

2 Jan Tore Noreng Drømmejegeren Gyldendal

3 Fortellingen om drømmejegerne

4 1 Evo prøvde å fokusere på motstanderen. Høyre overarm, den som ikke var like godt beskyttet av skjoldet, sved noe voldsomt. Momad hadde fintet et angrep, og Evo hadde forsøkt å beskytte seg, men lynhurtig hadde Momad svingt sverdet over på motsatt side og truffet ham likevel. Evo hadde konsentrert seg om å dekke seg med skjoldet, og den raske manøveren hadde overrasket ham. Momad var dyktig. Nå kikket han på Evo og blottet tennene i et selvtilfreds smil. Evo og Momad beveget seg sidelengs rundt hverandre på plassen nedenfor morienes godt befestede landsby. Mang en gang hadde de møtt hverandre her, på kampplassen ikke langt unna det eldgamle Makinatårnet på den andre siden av elva. Det var her de skulle trene på å bli gode til å løpe og slåss, det var her de skulle utvikle seg til å bli voksne sverdkjempere, morifolkets stolthet. Nå sirklet de rundt som to rovdyr, omgitt av andre krigerelever og en og annen voksen. Mutes, kamptreneren, hadde introdusert Evo og Momad som «to av våre beste» da han arrangerte denne oppvisningen til ære for Torek, lederen av morienes råd. Han kunne like gjerne ha sagt «de to beste». Det ville vært mer riktig, tenkte Evo. Men det ville også vært

Evo hadde konsentrert seg om å dekke seg med skjoldet, og den raske manøveren hadde overrasket ham. Momad var dyktig. Nå kikket han på Evo og blottet tennene i et selvtilfreds smil.

5 riktig å presentere Momad som den som hadde kommet aller lengst av de to. Momad var muskuløs og nesten like bred som en voksen kriger. Evo var like høy som ham, men ikke så sterk. Både han og Evo var fjorten somrer, på vei til å bli krigere. Momad hadde beveget seg slik at han fikk landsbyen bak seg. Tømmerbarrikadene på toppen av høyden sto som brune, glinsende tenner mot den blå sommerhimmelen og ga de nesten seks hundre innbyggerne trygghet. Vaktpostene der oppe sto sikkert og kikket ned på dem akkurat nå, tenkte Evo. Kanskje også en og annen kvinne på vei hjem med en krukke vann. Sola så ut til å stikke Momad i øynene. Han blunket gjentatte ganger, strøk den svarte, lange panneluggen til side med underarmen, og senket deretter skjoldet litt. Mutes sto ved siden av Torek, og det var som om han strammet musklene og huket seg litt sammen. Som om han taust forsøkte å oppfordre Evo til å slå til. «Å, kom igjen, gutter!» ropte en av de to krigerne som sto rett bak Torek. «Skal dere slåss eller skal dere danse?» Evo lot seg distrahere. Det var en liten og tett fyr som het Feres, som hadde ropt. Han var en av Beskytterne, de tolv dyktige krigerne som vanligvis sto for vakthold og sikring av Rådet. Der Torek var, fant man alltid to av dem i nærheten. Feres så muligens ikke så farlig ut, men Evo visste at han var en av morienes beste sverdkjempere. Han hadde også rykte på seg for å være temmelig glad i slåsskamper. Torek løftet høyrehånden så vidt, og Feres tidde.

Tømmerbarrikadene på toppen av høyden sto som brune, glinsende tenner mot den blå sommerhimmelen og ga de nesten seks hundre innbyggerne trygghet.

6 Lederen for rådet var høy og senete, med langt grått hår og skjegg. Han var ikledd samme type linbukser og lyse tunika som alle voksne menn gikk i om sommeren, men den tunge, blå rådskappen som var drapert om skuldrene hans, røpet at Torek var en mann man måtte respektere. For noen år siden, mens faren til Evo levde, hadde Torek vært en sverdkjemper, han også. Evo visste at han og faren hadde kjempet side om side. Nå var rådslederens blikk rettet mot ham, men det var vanskelig å tolke. Evo hevet sverdet og gjorde et utfall mot Momad, som så ut som om han var fullstendig blendet av sola. Han svingte sverdet mot den blottede halsen hans, men med ett var Momads skjold i veien. Han hadde bare latt som om han var distrahert av sola, og nå slo han tilbake. Momad tok et skritt mot Evo og lot sverdslagene regne over ham. Evo rygget og forsøkte å beskytte seg med skjoldet. Så falt Evo bakover. Han landet på ryggen, og Momad var kjapt over ham og sparket skjoldet hans unna. Han hevet våpenet sitt over hodet og gjorde seg klar til å avslutte kampen. «Stopp!» ropte Mutes og kom løpende. «Ikke rør dere!» Momad stivnet til med sverdet over hodet og Evo på bakken under seg. «Se på Momad», sa Mutes forklarende til de andre guttene. «Momad er klar til å skille hodet hans fra kroppen. Hadde sverdene vært av metall i stedet for tre, hadde Evo vært ille ute.» Igjen smilte Momad fornøyd. Det virket som om han fant en viss tilfredsstillelse i tanken på å kappe hodet av

respektere. For noen år siden, mens faren til Evo levde, hadde Torek vært en sverdkjemper, han også. Evo visste at han og faren hadde kjempet side om side.

7 ham. Torek så ikke like fornøyd ut. Han kom rolig bort og stilte seg ved siden av Momad. Han strøk seg ettertenksomt over det grå skjegget mens han observerte de to krigerelevene. «Men legg merke til én ting», fortsatte Mutes. Han pekte ned på Evo. Nå merket Momad det også, og det selvtilfredse fliret forsvant fra ansiktet hans. Evos tresverd hadde funnet veien forbi skjoldet til Momad, og spissen hvilte mot den bare magen hans, rett over navlen. «Evo ville nok ha mistet hodet», lo kamptreneren, «men ikke før Momad hadde blitt påført et dødelig stikk i magen.» Han klappet Momad på skulderen, som signal om at han og Evo kunne stille seg sammen med de andre guttene. «Jeg tror vi må kalle dette uavgjort. Men for en kamp!» Feres lo så det buskete skjegget ristet. Momad dyttet misfornøyd Evos tresverd til side og gikk mot de andre. Sola var allerede høyt på himmelen, og oppvisningskampen hadde vært den siste de fikk tid til. De hadde som vanlig trent i bare lendekledet, men nå tok de på seg de grovt vevde skjortene sine og begynte å bevege seg mot landsbyporten. Torek kom bort til Evo idet han kledde på seg. Han kikket nesten likegyldig på ham. Likevel var det et glimt av noe i blikket hans, en interesse av et eller annet slag. Feres og den andre sverdkjemperen fra Beskytterne sto i bakgrunnen. «Torek nun», sa Evo og så i bakken. Det var lederen av

Evos tresverd hadde funnet veien forbi skjoldet til Momad, og spissen hvilte mot den bare magen hans, rett over navlen.

8 Rådet som sto overfor ham, og selv om hans egen morfar hadde vært den forrige lederen, var han nødt til å vise ham behørig respekt. «Du er sønn av Lakas, ikke sant», sa Torek. Det hørtes mer ut som en konstatering enn et spørsmål. Samtidig skjøv han kappen tilbake og satte tomlene ned i skinnbeltet rundt magen. I øyekroken så Evo glimtet fra den vakre gullnålen som holdt kappen på plass. Han nikket, men så ikke opp. «Vi kjempet sammen, jeg og din far.» «Jeg vet det», sa Evo. Torek hadde til og med vært lederen av det toktet der faren hans hadde mistet livet. Det var fem somrer siden. Torek, Lakas og Daudas, faren til Momad, hadde dratt av gårde for å hente noen kyr som var blitt stjålet. Naturligvis var det de skitne skogsboerne, morienes fiender, som sto bak, og de hadde ikke vært helt villige til å gi dem fra seg. Tre menn hadde gått inn i skogen, og bare to hadde kommet ut igjen. Evo svelget hardt for å hindre tanken på faren i å velle opp i ham. «Du minner om ham», fortsatte Torek og gjorde mine til å skulle gå. Han rettet på rådskappen og snudde seg. Men så var det som om han hadde glemt noe. Han vendte hodet halvt mot Evo. «Du minner om ham», gjentok Torek. «Fordi du rygger og faller. En sverdkjemper må gå framover, samme hva. Aldri vike. Den som rygger, faller.» Evo forsto ikke helt hva rådslederen hadde ment, og han hadde ikke til hensikt å spørre ham. Ordene hadde forvirret ham. Idet Torek og det lille følget hans forsvant inn gjennom porten, kikket Evo bort på Makinatårnet.

I øyekroken så Evo glimtet fra den vakre gullnålen som holdt kappen på plass. Han nikket, men så ikke opp. «Vi kjempet sammen, jeg og din far.» «Jeg vet det», sa Evo.

9 Han fulgte det oppover med blikket. Tårnet hadde ingen svar. Det tilhørte en helt annen tid. Og om det fremdeles bodde noen guder der, ville de nok ha annet å tenke på enn Evos små bekymringer. For dem måtte menneskene fortone seg som maur som kravlet rundt en stolpe. Ingenting å bry seg med.

Og om det fremdeles bodde noen guder der, ville de nok ha annet å tenke

10 2 Ansiktet til Kru-Kru, fortelleren, var som et inntørket jordeple, fullt av rynker og flekker. Munnen var tannløs og lå som et søkk midt i ansiktet, som om hele hodet hans var i ferd med falle sammen. Håret var hvitt og skulderlangt. Stemmen var myk som hos en liten jentunge, og akkurat så lav at alle måtte konsentrere seg litt ekstra for å få med seg ordene. Han satt med korslagte bein og blikket rettet mot flammene. Et skinn hang rundt de nakne skuldrene hans, og den dansende gløden fra ilden speilet seg i øynene. Melodien han la til ordene, kunne variere. Kanskje fant han inspirasjon i røyken eller ilden, som buktet og beveget seg på stadig nye måter. Men ordene var alltid de samme. Kru-Kru banket med et bein på ei skinntromme for å holde rytmen. Lyden ble til hjerteslag, og hjerteslagene gjorde fortellingene levende. Evo kunne ikke forestille seg en kveld rundt bålet som ikke inneholdt de evige fortellingene om hvor folket hans kom fra. «De Gamle forteller at før i tiden, for lenge siden, før Mørketiden, kunne menneskene fly i luften»

Stemmen var myk som hos en liten jentunge, og akkurat så lav at alle måtte konsentrere seg litt ekstra for å få med seg ordene. Han satt med korslagte bein og blikket rettet mot flammene.

Like dokumenter

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND Om boken: Mennesker skal falle om Alle har en hemmelighet. Men få, om noen i hele verden, bar på en like stor hemmelighet som den gamle mannen