erstatningsansvar for villedende informasjon

Transkript

1

2

3 [start tittel] jan-ove færstad erstatningsansvar for villedende informasjon

4 [start kolofon] Gyldendal Norsk Forlag AS utgave, 1. opplag 2014 ISBN Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: Supernova Brødtekst: Minion 10,5/15 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Juridisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 [start forord] Forord Denne boken bygger på min doktoravhandling med samme navn. Jeg leverte avhandlingen til bedømmelse i august 2010 og forsvarte den på disputas 28. januar Boken er oppdatert når det gjelder ny rettspraksis og teori. Jeg har også tatt inn et nytt kapittel som omhandler det høyaktuelle spørsmålet om bankers ansvar for opplysningssvikt når de selger investeringsprodukter til forbrukere. For øvrig er det kun gjort mindre endringer sammenlignet med doktoravhandlingen. I tillegg til dem som er nevnt i forordet til avhandlingen, må jeg i denne omgangen få takke bedømmelseskomiteen bestående av professor dr. juris Filip Truyen, professor jur. dr. Jan Kleineman og professor dr. juris Erling Hjelmeng. Komiteen skal ha takk for sitt grundige arbeid med bedømmelsen, sitt forslag til forbedringer og sitt bidrag med å gjøre disputasen til en givende opplevelse. Videre fortjener dekan Asbjørn Strandbakken og førsteamanuensis Anne Marie Frøseth en stor takk for sitt engasjement for mitt arbeid med å få avhandlingsmanuset utgitt som bok. Jeg vil også få takke Gyldendal Juridisk for et konstruktivt og godt samarbeid. Bergen, februar 2014 Jan-Ove Færstad

6 [start forord] Forord til avhandlingen Denne avhandlingen ble til i perioden august 2006 til august 2010 mens jeg var tilsatt som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Min veileder gjennom hele perioden var professor dr. juris Bjarte Askeland. Han var en veileder i ordets beste mening. På en fremragende måte klarte han den balansekunsten det er både å stille kritiske spørsmål ved de valgene jeg gjorde og samtidig gi en usikker stipendiat selvtillit og tro på eget prosjekt. Jeg lærte svært mye av Bjarte i denne perioden, både gjennom utfordrende faglige diskusjoner og av hans grundige og konstruktive tilbakemeldinger på et utall manuskriptutkast. For all hjelp og støtte fortjener Bjarte en stor takk! Fakultetet har vært en flott arbeidsplass gjennom disse årene, og gode kolleger gjorde stipendiattiden både lærerik og inspirerende. Ledelsen ved Det juridiske fakultet ved dekan Asbjørn Strandbakken og ikke minst visedekan for forskning, Anne Marie Frøseth, fortjener takk for sin innsats for å gi stipendiatene best mulig arbeidsvilkår. En spesiell takk går til Nils Nygaard, Kai Krüger, Rune Sæbø, Filip Truyen, Erik Monsen og Anne Marie Frøseth, som deltok på mitt ekspertseminar i desember I en hektisk innspurtsfase bidro både Erik Monsen og Knut Martin Tande med gjennomlesing og kommentering av ulike tekstutdrag. For dette arbeidet skylder jeg dem en stor takk. Videre skal Inger Kjosnes ha takk for sin innsats som vitenskapelig assistent. Når det gjelder det sosiale miljøet på fakultetet, må særlig «ti-pausegjengen» fremheves. De bidro både med nyttige faglige innspill og fungerte som et sosialt «friminutt» i en ellers intensiv og faglig fokusert stipendiattilværelse. Uten dem hadde det neppe blitt så mange lange dager på kontoret.

7 forord til avhandlingen 7 Sist, men langt fra minst, må jeg takke min familie for all støtte, både gjennom en travel avhandlingsperiode og ellers i livet. En særlig takk går til mine foreldre, som alltid har lagt forholdene til rette for meg og lært meg verdien av å jobbe hardt for å nå de målene jeg setter meg. Uten deres hjelp og støtte hadde jeg aldri nådd dette målet. Tusen takk! En stor takk fortjener også min kjære samboer Guri. Ikke bare fordi hun holdt ut med en stadig travlere og mer stresset stipendiat gjennom disse årene, men mest av alt fordi hun alltid er der for meg når jeg trenger det. Bergen, januar 2011 Jan-Ove Færstad

8

9 Innhold del i om avhandlingens emne introduksjon Avhandlingens emne Plassering av emnet i den erstatningsrettslige diskusjonen Emnets aktualitet i moderne erstatningsrett Forholdet til mer tradisjonelle erstatningsrettslige tema særlig om interaksjonsaspektet Skyldregelens anvendelse på villedningssituasjonene Behovet for en oppmykning av grensene mellom de erstatningsrettslige grunnvilkårene Avhandlingens hovedformål og valg av tilnærmingsmåte avgrensninger og presiseringer Innledning Erstatningsansvar i og utenfor kontrakt Innledning Kort om sondringen mellom erstatningsansvar i og utenfor kontrakt Villedningssituasjonenes «mellomposisjon» En funksjonell tilnærming til sondringen mellom erstatningsansvar i og utenfor kontrakt Rene formuestap og andre tapsposter Direkte og indirekte villedningssituasjoner Forsettlig villedning Villedning av andre enn skadelidte

10 10 innhold del ii noen teoretiske utgangspunkter om anvendelsen av de teoretiske utgangspunktene grunnleggende erstatningsrettslige hensyn Innledning Reparasjonshensynets betydning i villedningssituasjonene Prevensjonshensynets særlige aktualitet i villedningssituasjonene Tanken om korreksjonsrettferdighet Enkelte utgangspunkter Sentrale elementer i tanken om korreksjonsrettferdighet Nærmere om det korrelative aspektet ved korreksjonsrettferdighet «Outcome-responsibility» og tanker om risikofordeling Betydningen av tanken om korreksjonsrettferdighet for forståelsen av villedningssituasjonene kort om fremmed rett Innledning om bruken av fremmed rett i avhandlingen Fransk rett Engelsk rett Tysk rett Svensk rett Dansk rett «Soft law»-regler sosialpsykologiske og sosiologiske aspekter ved villedningssituasjonene Sosialpsykologiens og sosiologiens betydning for de erstatningsrettslige analysene Informasjon, kommunikasjon og villedning Tillit som psykologisk element i kommunikasjonsprosessen Tillit som fenomen Forholdet mellom tillit og pålitelighet Hva skaper tillit? Tillit innebærer å eksponere seg for risiko

11 innhold 11 del iii den erstatningsrettslige håndteringen av villedningssituasjonene noen utgangspunkter aktuelle ansvarsfigurer som alternativ til culpaansvaret Innledning Et strengt erstatningsansvar for villedende informasjon? Innledning Kan et strengt erstatningsansvar for villedende informasjon baseres på produktansvarslovens regler? Kan et strengt erstatningsansvar for villedende informasjon etableres på ulovfestet grunnlag? Et mildt erstatningsansvar for villedende informasjon? Innledning Eksisterer det et eget, mildt informasjonsansvar i norsk erstatningsrett? Oppsummering mulige avgrensningskriterier for informasjonsgiverens erstatningsansvar Innledning Avgrensning av ansvaret på grunnlag av informasjonsmottakerens forventninger Problemstillingen Spørsmålet om de rene formuestapenes erstatningsrettslige vern Utgjør berettigelsen av informasjonsmottakerens forventninger et selvstendig og absolutt avgrensningskriterium? Avgrensning av ansvaret på grunnlag av flodbølgehensynet Problemstillingen Nærmere om flodbølgehensynet Utgjør den tiltenkte mottakergruppen et selvstendig og absolutt avgrensningskriterium? Anvendelsen av flodbølgehensynet i en bred vurdering av informasjonsgiverens erstatningsansvar Oppsummering

12 12 innhold 10 en forventningsorientert tilnærming til villedningssituasjonene Innledning Kort om innholdet i culpanormen Innledning Utviklingstrekk ved skyldansvaret i norsk erstatningsrett Det overordnede vurderingstemaet under culpanormen Profesjonsansvar noen prinsipielle utgangspunkter Utviklingen mot en bred tilnærming til villedningssituasjonene under culpanormen Det tillitsteoretiske utgangspunktet Frøseths relasjonsorienterte og skadesituasjonsorienterte tilnærming til villedningssituasjonene Oppsummering En forventningsorientert tilnærming Innledning Utgangspunktet: risikofordeling mellom informasjonsgiver og informasjonsmottaker Utviklingen av en normativ situasjonsdefinisjon Betydningen av skadeevnebetraktninger Tidspunktet for vurderingen av den normative situasjonsdefinisjonen Nærmere om innholdet i den forventningsorienterte tilnærmingen Innledning Omstendigheter som kan påvirke forventningsgrunnlaget Verdipremisser som kan påvirke risikofordelingen særlig om villedningsansvar i grenseområdet mellom delikt og kontrakt eksemplifisert gjennom nyere rettspraksis om opplysningssvikt ved inngåelse av avtaler om salg av investeringsprodukter til forbrukere Innledning Opplysningssvikt ved kjøp av investeringsprodukter nyere rettspraksis og dens betydning for erstatningsspørsmålet Skiller det avtalerettslige argumentasjonsmønsteret seg fra det deliktsrettslige? Vurderingstemaet Argumentasjonslinjer Risikofordelingen mellom bank og kunde

13 innhold enkelte årsaksspørsmål i villedningssituasjonene Innledning Årsakslærer særlig om Nygaards realiseringslære Årsaksspørsmålet ved villedning som skadevoldende handling Forekomst, årsaksevne og realisasjon som vilkår for årsakssammenheng Nærmere om den psykiske kausaliteten Årsaksspørsmålet når det foreligger flere ulike informasjonskilder Oppsummering del iv avslutning avslutning: en teoretisk forklaringsmodell for villedningssituasjonene register litteratur lover dommer stikkord

14

15 [[start del] del i Om avhandlingens emne

16 [start kap] 1 Introduksjon 1.1 Avhandlingens emne I denne avhandlingen drøftes spørsmålet om når den som villeder en annen, kan bli erstatningsansvarlig for tap som oppstår som en følge av villedningen. Spørsmålet diskuteres i tilknytning til følgende situasjon: En person gir fra seg uriktig eller upresis informasjon. 1 Denne personen betegnes i det følgende som «informasjonsgiver». Én eller flere andre personer mottar denne informasjonen og får dermed et uriktig inntrykk av de faktiske forhold. Denne personen, eller disse personene, betegnes i det følgende som «informasjonsmottaker». Informasjonsmottakeren innretter seg så i tillit til den uriktige eller upresise informasjonen, og denne innrettelsen fører til at informasjonsmottakeren lider et tap. 2 Spørsmålet 1 Når begrepet «informasjon» benyttes i denne avhandlingen, knytter det seg til et budskap en person søker å formidle. Som oftest vil dette budskapet formidles ved at ord uttrykkes muntlig eller skriftlig, men man kan ikke utelukke at et budskap også kan formidles gjennom handlinger, såkalt ikke-verbal kommunikasjon, eller gjennom en kombinasjon av ord og handlinger. Se om dette Kaufmann/Kaufmann 2009 s og Raaheim 2009 s At ulike kombinasjoner av ord og handlinger kan brukes for å formidle et budskap, er også antatt i ulike erstatningsrettslige fremstillinger, se for eksempel Witting 2004b s. 7 jf. s I tidlig norsk erstatningsrett uttrykkes det samme poenget av Motzfeldt 1909 s I det følgende vil altså «informasjonsgiver» alltid være den påstått ansvarlige skadevolder, mens «informasjonsmottaker» alltid vil være skadelidte. Man kan dermed si at begrepsbruken blir styrt av den skadegjørende informasjonen. Begrepsbruken betyr ikke at det alltid må skje en direkte informasjonsutveksling mellom informasjonsgiver og informasjonsmottaker. Selv om informasjonen skulle flyte gjennom flere ledd før den ender opp hos noen som innretter seg i tillit til den og dermed lider et tap, vil begrepene «informasjonsgiver» og «informasjonsmottaker» bli brukt henholdsvis om den som opprinnelig gir informasjonen, og om den som lider et tap som følge av sin innrettelse i tillit til informasjonen.

17 introduksjon 17 blir om informasjonsgiveren kan holdes erstatningsansvarlig for det tap innrettelsen påfører informasjonsmottakeren. Det den påstått ansvarlige skadevolderen, altså informasjonsgiveren, eventuelt hefter for i den skisserte situasjonen, er å ha påvirket skadelidtes virkelighetsbilde. 3 Denne påvirkningen kan skje gjennom aktivitet, for eksempel ved at informasjonsgiveren gir skadelidte uriktig eller upresis informasjon. Men skadelidtes virkelighetsbilde kan også bli påvirket av at informasjonsgiveren ikke gir skadelidte informasjon om en omstendighet skadelidte forventer at informasjonsgiveren gir informasjon om, dersom omstendigheten er relevant for skadelidte. 4 I begge tilfeller legger informasjonsgiveren til rette for at skadelidte, altså informasjonsmottakeren, innretter seg i samsvar med et virkelighetsbilde som ikke gjenspeiler de faktiske forhold. Det er imidlertid informasjonsmottakeren selv som tar beslutningen om å innrette seg. Tapet som eventuelt oppstår, blir en direkte følge av denne innrettelsen. Dermed blir det også informasjonsmottakeren som foretar den tapsbringende handlingen. Det sentrale rettsspørsmålet er om erstatningsreglene kan brukes for å flytte dette tapet fra informasjonsmottakeren til informasjonsgiveren. Avhandlingens emne blir etter dette å undersøke når erstatningsrettens regler gir grunnlag for å holde informasjonsgiveren ansvarlig for sin påvirkning av informasjonsmottakerens virkelighetsbilde forut for informasjonsmottakerens tapsbringende innrettelse. Formålet med denne undersøkelsen er å analysere de rettslige kriteriene for erstatningsansvar i den skisserte situasjonen. 3 Det foreligger dermed ingen fysisk kausalitet mellom informasjonsgivers opptreden og informasjonsmottakers opptreden. Den eventuelle kausaliteten mellom villedningen og skaden ligger utelukkende på det psykiske plan. Se nærmere om psykisk kausalitet nedenfor i kapittel Begrepsparet «informasjonsgiver» og «informasjonsmottaker» vil brukes også i de situasjoner hvor den påstått ansvarlige skadevolder ikke har gitt informasjon om noe informasjonsmottaker forventet å bli informert om. I utgangspunktet kan det synes unaturlig å bruke begrepene «informasjonsgiver» og «informasjonsmottaker» i situasjoner hvor informasjonsgiver ikke blir holdt ansvarlig for hva han har sagt, men snarere hva han ikke har sagt. Systematiske hensyn tilsier imidlertid at begrepene «informasjonsgiver» og «informasjonsmottaker» også brukes når villedningen skyldes unnlatelse av å informere. Vi står her overfor det som i erstatningsretten generelt drøftes som spørsmålet om erstatningsansvar for unnlatelseshandlinger. Se nærmere Hagstrøm 1985 s , Nygaard 2007a s. 183 flg. og Lødrup 2009 s I dansk rett har spørsmålet om ansvar for unnlatelser blitt drøftet av blant andre von Eyben/Isager 2011 s og i svensk rett av blant andre Helner/Radetzki 2010 s. 111 flg.

18 18 kapittel Plassering av emnet i den erstatningsrettslige diskusjonen Emnets aktualitet i moderne erstatningsrett Avhandlingens emne er hvordan erstatningsrettens regler forholder seg til en skadesituasjon hvor den skadevoldende handling består i å påvirke informasjonsmottakerens virkelighetsbilde. Eller i korthet: den erstatningsrettslige håndteringen av villedning som skadevoldende handling. Emnet synes å ha fått særlig aktualitet i dagens informasjonssamfunn. 5 Vi lever i et samfunn hvor tilgang på relevant og korrekt informasjon er helt nødvendig for å treffe riktige beslutninger. 6 Dette er et fenomen som i stor grad skyldes den spesialisering og kompleksitet vi finner i det moderne samfunn. 7 Samtidig har erstatningsretten fått en stadig sterkere betydning i relasjoner mellom ulike markedsaktører. 8 Hos slike markedsaktører vil uriktig eller mangelfull informasjon kunne føre til tapsbringende handlinger, 9 og tapene vil etter omstendighetene kunne bli enorme. 10 Dette aktualiserer behovet for å analysere om erstatningsrettens regler kan anvendes for å flytte tapet fra informasjonsmottakeren til informasjonsgiveren i slike situasjoner. Emnets aktualitet i en europeisk sammenheng understrekes videre av at Study Group on a European Civil Code har funnet grunn til å innta en særlig bestem- 5 Slik også for eksempel Roos 1988 s. 43 og Hagstrøm 1989 s Se også Korling 2010 s. 1 flg. hva gjelder rådgivningsansvarets aktualitet. 6 Slik også Riisnæs 2007 s Dette er imidlertid ikke en observasjon som bare er gyldig for dagens samfunn. Allerede i 1931, lenge før man kunne snakke om et moderne informasjonssamfunn, uttalte Kjerschow 1931 s. 9: «Livet i de menneskelige samfund medfører daglig nødvendigheten av å kreve, få og gi meddelelser, oplysninger, forklaringer eller med en felles betegnelse utsagn.» 7 Se for eksempel Witting 2004b s. 3: «In an interdependent, serviced-based economy, business and individual decisions often must be made with the assistance of professional or other expert advice or information.» 8 Hjelmeng 2007b s. 19 note 71 omtaler dette som «den nye erstatningsretten». Illustrerende er det også at Gomard i sin bok Moderne erstatningsret vier stor plass til drøftelsen av ulike markedsaktørers erstatningsansvar, se Gomard 2002 s. 49 flg. 9 Ulike markedsaktørers behov for informasjon for å kunne foreta forsvarlige investeringer fremheves for eksempel hos Korling 2010 s Illustrerende i så måte er den såkalte Terra-saken, hvor en del norske kommuner foretok investeringer i finansielle produkter uten at de hadde full oversikt over produktenes risikoprofil. Kommunenes samlede tap som følge av investeringene beløper seg til flere hundre millioner kroner. Etter at informasjonsgiveren i denne saken, Terra Securities, meldte oppbud i 2007, endret saken karakter fra å gjelde et spørsmål om erstatningsansvar for villedning til å gjelde et spørsmål om hvorvidt kommunene pliktet å dekke de gjeldsforpliktelsene de hadde påtatt seg i forbindelse med investeringene. Dette er spørsmål som ikke er av interesse for emnet i denne avhandlingen. Se nærmere om «Terra-saken» i Truyen 2007b.

19 introduksjon 19 melse om erstatningsansvaret for villedende informasjon i arbeidet om Non- Contractual Liability Arising out of Damage Caused to Another. (PEL Liab. Dam.). Bestemmelsen finner vi i PEL Liab. Dam. Art. 2: Emnet for denne avhandlingen er det samme som det bestemmelsen i PEL Liab. Dam. Art. 2:207 retter seg mot. Som det vil fremgå, oppfatter jeg imidlertid at det er enkelte sentrale forskjeller mellom tilnærmingsmåten i PEL Liab. Dam. Art. 2:207 og tilnærmingsmåten til villedningssituasjonene i norsk rett. 12 Et poeng i denne sammenhengen er at PEL Liab. Dam. Art. 2:207 plasserer seg innenfor en tradisjon der spørsmålet om en tapsposts erstatningsrettslige vern avgjøres isolert fra spørsmålet om skadevolders opptreden. Det kan hevdes at en slik tilnærming ikke er like naturlig i norsk rett. 13 Et annet poeng er at PEL Liab. Dam Art. 2:207 oppstiller det som et absolutt vilkår for erstatningsansvar at informasjonsgiveren opptrer i en profesjonell sammenheng. I en norsk sammenheng oppfatter jeg informasjonsgivers profesjonalitet mer som et (tungtveiende) moment i en helhetsvurdering enn som et absolutt vilkår. 14 Jeg kommer tilbake til disse temaene nedenfor. 15 Emnets økende aktualitet gjenspeiles også i den erstatningsrettslige teoriens behandling av emnet. I skandinavisk sammenheng utgjør Kleinemans avhandling «Ren förmögenhetsskada: särskilt vid vilseledande av annan än kontraktspart» fra 1987 et helt grunnleggende arbeid. 16 I norsk sammenheng har dette arbeidet blitt videreutviklet gjennom blant andre Hagstrøms og Tørums arbeider. 17 Det foreløpig nyeste bidraget til den generelle norske teorien på dette området finner vi hos Frøseth. 18 Frøseth belyser emnet både gjennom sine generelle 11 PEL Liab. Dam. Art. 2:207 vil bli nærere drøftet nedenfor i kapittel 5.7. En tilsvarende regulering finner vi i amerikanske Restatement (Second) of Torts 552 (1) og (2). 12 Se nærmere nedenfor i kapittel 9 og Se i denne retningen for eksempel Frøseth 2013b s. 348 flg. 14 En tilsvarende oppfatning gir for eksempel Tørum 2007 s. 506 uttrykk for. 15 Forholdet mellom vurderinger av en tapsposts erstatningsrettslige vern og vurderinger av skadevolderens opptreden drøftes i denne avhandlingen nedenfor i kapittel 9.2 og utdypes ytterligere i kapittel Betydningen av den omstendigheten at informasjonen er gitt i en profesjonell sammenheng, drøftes nærmere nedenfor i kapittel Se særlig Kleineman 1987 del II. 17 Se Hagstrøm 1989 s. 196 flg. og Tørum 2007 s. 504 flg. Også Lødrup 2009 s berører spørsmålet på generelt nivå. Det finnes også en rekke norske forfattere som har behandlet spørsmålet om erstatningsansvar for villedning på konkrete livsområder. Illustrerende i så måte er fremstillingene i Truyen 2007a s. 86 flg., Hjelmeng 2007b s. 70 flg., Riisnæs 2007 s. 145 flg. og Perland 2013 s. 256 flg. 18 Se Frøseth 2013b, særlig s Se også de generelle drøftelser av innholdet i culpanormen i Frøseth 2013b s. 81 flg.