Jostein Gaarder. Sirkusdirektørens datter

Transkript

1

2 Jostein Gaarder Sirkusdirektørens datter

3 2001, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2010 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 jeg mener det er kommet så langt nu - jeg mener i intellektuell henseende, at det kunde være et spørsmål om man ikke nesten skulde ta en liten kulturpause og hvile på det man har nådd, fordøie hva man har fått inn. STORTINGSREPRESENTANT JOHAN E. MELLBYE (BONDEPARTIET) DEN 2. MAI 1927 Å koble seg fra medieverdenen og kulturinstruktørene er som å ta steget inn i en annen, magisk verden. Det er som å ta steget tilbake til virkeligheten. Drømmenes tid er forbi. HÅVARD SIMENSEN, JURIST OG FRILANSSKRIBENT (AFTENPOSTEN 18. AUGUST 2001)

5 Hodet koker. Jeg er svanger med mange hundre nye ideer. De bare fortsetter å velte opp. Til en viss grad er det kanskje mulig å kontrollere tankene, men det lar seg neppe gjøre å ikke tenke. Sjelen syder av morsomme formuleringer, jeg klarer ikke å holde dem fast før de fortrenges av nye innfall. Jeg klarer ikke å holde den ene tanken fra den andre. Jeg er sjelden i stand til å huske hva jeg har tenkt. Før jeg rekker å reflektere over en innskytelse, smeltes den som regel om til en enda bedre idé, men også den er så flyktig i sitt vesen at jeg må anstrenge meg for å redde den opp fra selve vulkanutbruddet av stadig nye påfunn Igjen er jeg stinn av stemmer i hodet. Jeg føler meg hjemsøkt av en hissig sverm av sjeler som bruker mine hjerneceller til å pludre med hverandre. Jeg har ikke sinnsro til å huse alt sammen, altså må noe tappes ut. Jeg har et betydelig åndsoverskudd og må derfor stadig tømme meg. Jeg må med jevne mellomrom sette meg ned med blyant og papir og late tankene Da jeg våknet for noen timer siden, var jeg sikker på at jeg hadde formulert tilværelsens aller mest adekvate utsagn. Nå er jeg ikke like sikker, men jeg har iallfall gitt den jomfruelige aforismen en behørig plass i notatboken. Jeg er overbevist om at den kan omsettes for en bedre middag, får jeg solgt den til en som allerede har et navn, glir den kanskje inn i neste utgave av Bevingede ord. Jeg har endelig bestemt meg for hva jeg skal bli. Jeg skal fortsette å gjøre det jeg alltid har gjort, men fra nå av skal jeg leve av det. Jeg har ikke noe behov for å bli berømt, det er en viktig forutsetning, men jeg kan komme til å bli svært rik. Det kjennes vemodig å bla i den gamle dagboken. Sitatene ovenfor er datert 10. og 12. desember 1971, da var jeg nitten år. Maria hadde reist

6 til Stockholm noen uker tidligere, hun var tre eller fire uker på vei. I årene som fulgte møtte jeg henne igjen noen få ganger, men nå er det gått 26 år siden jeg så henne. Jeg vet ikke hvor hun bor, jeg vet ikke engang om hun lever. Hun skulle ha sett meg nå. Jeg måtte kaste meg på et morgenfly og komme meg vekk fra alt sammen. Trykket utenfra kunne omsider måle seg med det indre trykket, slik oppstod en likevekt. Jeg tenker klarere nå. Hvis jeg opptrer forsiktig, kan jeg kanskje leve noen uker her før nettet snører seg sammen rundt meg for alvor. Jeg kan være glad jeg kom helskinnet fra bokmessen. De fulgte etter meg til flyplassen, men har neppe vært i stand til å finne ut hvilket fly jeg reiste med. Jeg kjøpte det første ledige setet ut fra Bologna. Men De vet vel hvor De har tenkt Dem? Jeg ristet på hodet. Bare vekk, sa jeg. Med første fly. Nå var det hun som ristet på hodet, så lo hun. Det er ikke så mange av dere, sa hun, men tro meg, dere blir flere og flere. Og så, da jeg hadde kvittert for billetten: God ferie, da! Den har De sikkert fortjent Hun skulle bare ha visst. Hun skulle ha visst hva jeg hadde fortjent. Tjue minutter etter at flyet hadde lettet, gikk et annet fly til Frankfurt. Jeg satt ikke på det flyet. De trodde sikkert jeg skulle hjem til Oslo, med halen mellom beina. Men den som har halen mellom beina, gjør ikke alltid klokest i å løpe korteste vei hjem. Her nede har jeg tatt inn på et gammelt herberge ute ved kysten. Jeg sitter og stirrer ut over havet, på et utspring ned mot sjøen står et gammelt maurisk tårn. Jeg ser på fiskerne i de blå båtene, noen står ennå i bukta og trekker inn garnene, andre er på vei mot moloen med dagens fangst. Gulvet er dekket av keramiske fliser. De er kalde mot føttene, jeg har tatt på meg tre par sokker, men det hjelper ikke mot de ugne flisene. Blir det ikke bedre, river jeg snart teppet av den brede dobbeltsengen og bretter det sammen under skrivebordet til en fotpute.

7 Det var tilfeldig at jeg havnet her. Det første flyet fra Bologna kunne like gjerne ha gått til London eller Paris. Desto mer meningsfullt oppleves det at jeg i skrivende stund sitter bøyd over et gammelt skrivebord her det en gang for lenge siden satt en annen nordmann og skrev, også han i en slags landflyktighet. Jeg befinner meg i en av de første byene i Europa som begynte med papirproduksjon. Ruinene etter de gamle papirmøllene ligger fortsatt som perler på en snor oppover dalbunnen. De skal selvsagt besiktiges. Stort sett bør jeg likevel holde meg på hotellet, jeg har bestilt helpensjon. Det er lite sannsynlig at noen har hørt om Edderkoppen på disse kanter. Her dreier alt seg om sitroner og turisme, og det er heldigvis utenfor sesongene. Jeg ser at noen tilreisende går og vasser i strandkanten, men badesesongen har ennå ikke begynt, og sitronene skal henge noen uker til. Det er telefon på rommet, men jeg har ingen venner å betro meg til, det har jeg ikke hatt siden Maria reiste. Så er jeg heller ingen vennlig person, jeg kan neppe kalles en hedersmann, men jeg har iallfall én bekjent som ikke ønsker meg død. Det hadde stått en artikkel i Corriere della Sera, sa han, og nå så alt ut til å rakne. Jeg bestemte meg for å komme meg av gårde tidlig neste morgen. På reisen ned fikk jeg god tid til å tenke tilbake. Det er bare jeg som kjenner til det hele og fulle omfanget av min virksomhet. Jeg har bestemt meg for å berette om alt sammen. Jeg skriver for å forstå meg selv, og jeg skal skrive så oppriktig jeg kan. Det betyr ikke at jeg er etterrettelig. Den som utgir seg for å være etterrettelig i noe han skriver om sin egen livsgjerning, har som regel kullseilt allerede før han har lagt ut på den hasardiøse seilasen. Mens jeg sitter og tenker, går en liten mann omkring i rommet. Han er bare en meter høy, men det er en voksen mann. Den lille mannen har en koksgrå dress og svarte lakksko, han bærer en spiss, grønn filthatt og går og svinger med en liten bambusstokk. Av og til peker han opp på meg med spaserstokken, og det betyr at jeg må skynde meg å komme i gang

8 med å fortelle min historie. Det er den lille mannen med filthatten som har egget meg til å bekjenne alt jeg husker. Når mine memoarer foreligger, vil det sikkert bli litt vanskeligere å ta livet av meg. Bare et rykte om at de er på vei, kan ta motet fra den dristigste. Jeg skal passe på å sette ut et slikt rykte. Et titalls diktafonkassetter ligger trygt forvart i en bankboks, så er også det sagt, jeg sier ikke hvor, men jeg har orden i sakene. På de små kassettene har jeg samlet nesten hundre stemmer, så mange mennesker har allerede tilstått at de har et motiv for å myrde meg. Noen har kommet med åpne trusler, og alt finnes på kassettene, de er nummerert fortløpende fra I til XXXVIII, jeg har dessuten utarbeidet et sinnrikt register som gjør det lett å spole seg fram til én av stemmene. Jeg har vært forutseende, noen vil si utspekulert. Jeg er viss på at det er forlydender om de små kassettene som har berget meg gjennom de siste par årene. Ytterligere verdi får de små vidundrene når de blir supplert med disse nedtegnelsene. Jeg mener ikke å si at mine betroelser er en garanti for fritt leide, det er ikke kassettene heller. Jeg ser for meg at jeg reiser videre til Sør- Amerika, eller til et sted i Østen. For øyeblikket er jeg henfallen til forestillinger om en øy i Stillehavet. Isolert er jeg uansett, jeg har alltid vært isolert. Det forekommer meg tristere å være isolert i en stor by enn på en liten øy i Stillehavet. Jeg ble en holden mann. Det forundrer meg ikke. Jeg kan ha vært historiens aller første i faget, iallfall i så stort omfang. Markedet har vært ubegrenset, og jeg har hele tiden hatt varer å levere. Næringen har ikke vært ulovlig, jeg har endog klart å betale en del skatt, jeg har dessuten levd nøysomt og er i stand til å tåle en betydelig restskatt dersom det skulle komme på tale. Transaksjonene har ikke vært illegale for kundene heller, bare skammelige. Jeg innser at jeg fra i dag av er en fredløs mann, og dermed fattigere enn de fleste. Men jeg ville ikke ha byttet mot en lektortilværelse. Jeg ville ikke ha byttet mot en forfattertilværelse heller. Jeg hadde neppe

9 klart å leve ett partikulært liv. Den lille mannen gjør meg nervøs. Den eneste måten å glemme ham på er å få fart på skrivingen. Jeg begynner så langt tilbake som jeg kan erindre.

10 Lille Petter Edderkopp Jeg tror jeg hadde en lykkelig barndom. Det trodde ikke mor. Hun ble orientert om Petters asosiale adferd allerede før han begynte på skolen. Første gang mor ble innkalt til en alvorlig samtale, var i barnehagen. Jeg hadde sittet hele formiddagen og bare sett på at de andre barna lekte. Men jeg hadde ikke vært ille til mote. Det moret meg å se på hvor intenst de levde. Mange barn synes det er artig å betrakte levende kattunger, kanarifugler eller hamstere, det syntes jeg også, men det var enda morsommere å iaktta levende barn. Det var dessuten jeg som styrte dem, det var jeg som bestemte alt de gjorde og sa. Det visste de ikke selv, det visste ikke barnehagetanten. Noen ganger hadde jeg feber og måtte være hjemme og høre på børsnoteringene. Da skjedde det ikke noe som helst i barnehagen. Barna bare tok av og på seg kjeledressene, av og på. Jeg misunte dem ikke. Jeg tror ikke engang de spiste formiddagsmat. Far så jeg bare på søndagene. Vi gikk på sirkus. Sirkuset var ganske bra, men da jeg kom hjem, begynte jeg å planlegge mitt eget sirkus. Det var mye bedre. Dette var før jeg hadde lært å skrive, men jeg lagde mitt eget yndlingssirkus i hodet. Det var ikke så vanskelig. Jeg tegnet sirkuset også, ikke bare teltet og stallene, men alle dyrene og sirkusartistene òg. Det var vanskelig. Jeg var ikke flink til å tegne. Jeg sluttet å tegne lenge før jeg begynte på skolen. Jeg satt på det store gulvteppet nesten uten å røre en finger, og mor spurte flere ganger hva jeg tenkte på. Jeg sa at jeg lekte sirkus, som sant