KADERPROSJEKTET PRESENTERER: ml-boka. Den store NORSK MAOISME SETT NEDENFRA

Transkript

1 KADERPROSJEKTET PRESENTERER: ml-boka Den store NORSK MAOISME SETT NEDENFRA Elektronisk bonusutgave! 3 kapitler! 120 sider! Gratis!

2 Innhold Bortenfor_Sibir_er_Oesten_roed.pdf Vindforgiftning Fyrtårn Østen er rød Transsibir Det vestliggjorte Kina Kulturrevolusjonen Intervju med Harald Bøckman Det trenger ikke værra deg! Michelangelo Antonionis dokumentar Cina Chung Kuo Den store turen for arkitekter og planleggere Intervju med May Sommerfelt Man får med seg sjela si Påstått konspirasjon Sprukne tomater under sosialismen «Han er ikke ekskludert av parti» Etter Kina hjem og fortelle NORD-KOREA Intervju med Morten Jørgensen Vi var rundt overalt Varme hilsener fra SV til den store lederen ALBANIA REIS STUDER LÆR! Intervju med Astrid Bjerke Vi fikk ikke lov til å ta bilder av hverandre Ein skulle vere bra dum for å svelte i Kampuchea AKP vitjar Pol Pot 70 mil på rundtur Møte med Bror nummer 1 Politisk valfart Men var det folkemord? Intervju med Elisabeth Eide Det står for meg i dag som absurd Intervju med Eirik Rossen De grep ikke anledningen 2009 Kagge Forlag AS Grafisk utforming, sats og bildebehandling: Catherine Haanes Design Omslagsillustrasjon er basert på sitater fra Adolph Tidemand, Hans Gude og Rolf Groven. De fem store er tegnet av Francesco Bentivegna Boka er satt med The serif 9,5/14,2 Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo Bruk_sitatene.pdf Studer Formann Maos skrifter historien om den lille røde Andre lille røder Sitater av andre formenn Våg å kjempe, våg å vinne Mao-sitater Utskrifter som kilder Steigan og Ericsson på TV Maoister, altså, helt enkelt Sjue på TV Jeg vil kalle det et terrorapparat Sjue på TV Vi trur at folk er interessert Sjue på TV Hvem er det som ødelegger? Øgrim på TV Feid vekk av hendelsene Solstad på TV Vel, altså... egentlig... Allern på TV En plutselig fascisering av Norge Steigan på TV Dette står om hvilken klasse som skal ha makta Narve_Traedal.pdf Intervju med Narve Trædal, «soldaten som ikkje ville teie». Dra heim og hent ei silkepute å sitte på Raspeball Luftforsvaret Avsløringa Vikla meg inn Dommen Plutselig mann Gallionsfigur Den store ML-boka Bonuskapitler Denne elektroniske utgaven av Kaderprosjektets ML-bok inneholder kapitler som ikke fikk plass i den trykte utgaven. De er til fri nedlasting og utskrift, men ikke desto mindre beskyttet av opphavsrett. Stoffet kan ikke benyttes utenom den sammenheng det er satt opp i her. De delene av teksten som foregår på bokmål er skrevet av Jon Rognlien, mens de nynorske kapitlene er ført i pennen av Nik Brandal.

3 BORTENFOR SIBIR ER Østen rød «Lenge leve formann Mao, den rødeste solen i våre hjerter; lenge, lenge leve formann Mao!» Legg merke til sigaretten i formannens venstre hånd. Skal den symbolisere at Mao har glød? Tanken om å reise til fjerne land for å måle sine egne idealer mot påståtte utopier, har lange tradisjoner. Allerede i antikken snakket man om idealsamfunn, om det svunne Atlantis eller reiser til månen. Autentiske reisebeskrivelser fra virkelige steder ble spritet opp med forestillinger om at disse andre stedene var så mye bedre, slik man kan finne både hos Herodot i hans Historier fra 400-tallet f.kr. og i Marco Polos Il Milione fra ca I Renessansen og nærmere vår tid, særlig i kjølvannet av de store verdensomseilingene, ble det en populær sjanger i litteraturen å beskrive utopier, med Thomas Moores Utopia (1516) og Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726) som litterære, allegoriske fyrtårn. Misfornøyde borgere har tenkt seg at gresset er grønnere mange andre steder, og for ikke å bli skuffet, har man valgt seg ut hva man har villet se, og sett bort fra hva man faktisk har sett. Selektiv persepsjon er en forutsetning for en vellykket politisk pilegrimstur, hva enten den foregår i virkeligheten eller i en fiksjon. Vestlige maoister var særlig opptatt av Kina, Kambodsja og Albania, mens SVere og Moskva-kommunister konsentrerte seg om Sovjet, andre land i Øst-Europa, Nord-Korea, Vietnam, Cuba og en del løfterike afrikanske land. Omvendt kunne det kanskje ikke ha vært, men det er ikke så lett å si hvorfor ikke. De kapitalistiske kontrarevolusjonene som maoistene hevdet var gjennomført i de revisjonistiske Sovjet-lydrikene, opplevdes nok ikke så dramatisk av innbyggerne i disse landene. Verdenshistoriske begivenheter skulle, ifølge den maoistiske teorien, ha foregått i deres eget land, men ingen merket noe. I Sovjet var det aller, aller meste kanskje alt? likt før og etter den skjebnesvangre kontrarevolusjonen. Felles for (nesten) alle disse idealiserte landene var at de lå langt unna, hadde helt andre tradisjoner enn Vesten, og språk som ytterst få blant maoistene mestret. Selv med et aktivt vennskapssamband med Kambodsja, var det ingen som lærte seg khmer-språket for å kunne kommunisere med innbyggerne. Det var bare én ml-er som lærte seg kinesisk, og det kostet ham, som vi skal se, medlemskapet i rørsla. Albansk var det heller ikke lett å lære. Vi vet bare om én som gjorde det, og hun døde under tragiske omstendigheter. 4 5

4 Det var altså ikke noe mål i rørsla å skaffe seg kunnskap for å sette seg inn i de dype samfunnsmessige forholdene i disse ideelle landene, lese tekstene til de store tenkerne på originalspråket, følge opp spørsmål og samtaler på delegasjonsreiser eller besøk «fra folk til folk». Men er det så rart? Kanskje det også har sine fordeler ikke å ha altfor direkte kontakt? Kanskje det åpner tolkningsrom de hadde god bruk for, for å tilpasse virkeligheten til idealene? Kanskje er det akkurat et visst monn av uforstand, av manglende forståelse, som trengs mellom terreng og kart for å få ting til å stemme? Drømmer finnes, og drømmenes gjenstander har sine motsvar ute i dagslyset. I drømmene sorteres ting på andre måter, som inviterer drømmeren til å se verden slik man vil, eller på vrangen. Man lokkes til å stige inn et annet sted et annetsteds. Man legger ut på en spennende reise, full av forventninger. Slik ble studiesirkler konstruert og lokale lag på skoler og arbeidsplasser dannet, slik har man levd seg inn i unntakstilstanden som hersker på en sommerleir, og slik skal nå den store reisen foretas inn i det nokså ukjente, der man er prisgitt statsansatte sjeleførere (tolker) og hjemlige eksperter med høyt politisk nivå. Man har forventningene klare. Man reiser ikke for å oppleve hva som helst. Kina ligger bortenfor Sibir trans Siberia. På sine turer til den kulturrevolusjonære utopien satt norske ml-ere som oftest på den transsibirske jernbanen i dagevis for å lade opp til møtet med det arbeidende folk og deres tjenere. Verden skulle snus på hodet. Allerede i Russland mistet de fleste taket på hva som sto på skilt og hva som ble sagt mellom folk man møtte. Men hva så? Det var fint å ikke forstå særlig mye av det som foregikk på togturen heller. Man hadde begynt på det som kanskje ikke bare var en politisk dannelsesreise, men også en gradvis nedstigning i en magisk grotte, på jakt etter honningkrukker. Vindforgiftning Østen er rød, på flere enn én måte. Solen står opp av havet ute i retning datogrensen. I soloppgangen ligger Sovjetunionen, Japan, Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand, Burma, Filippinene, Malaysia, Indonesia. Land med vanskelige språk, rare alfabeter, piktogrammer, buddhistiske tradisjoner, åndereligioner, reinkarnasjon. I Vietnam blåser det mye, vinden står på inn fra Stillehavet, og ifølge en vietnamesisk arkitekt bosatt i Norge er det ikke uvanlig å se folk på gata bli vindforgiftet. Det blir for mye vind, så folk blir dårlige. Da ramler de sammen på fortauet eller ute i veien, og noen må komme løpende til og skrape ryggen til den forgiftede med en mynt, i bestemte mønstre, langs de riktige energibanene. Dette kan utføres av enhver med handlekraft og et minimum av kunnskap om vindforgiftning. Etter kort tids behandling kan den forgiftede reise seg igjen og gjenoppta sine gjøremål. I Kina vet noen hvordan nåler skal settes slik at kroppen bedøves tilstrekkelig til at keisersnitt eller kreftoperasjoner kan gjennomføres smertefritt. En nål kan settes et sted på foten for å få en effekt i hodet, eller midt på låret for å virke i skulderen. Noen nåler er korte, andre er lange, lange. I Antonionis dokumentarfilm fra det kulturrevolusjonære Kina, Cina Chung Kuo, får vi se et keisersnitt i hele sin utstrekning utført med akupunktur. Lange nåler stikkes inn ulike steder på kroppen før den gravide buken sprettes opp vertikalt. De som lærer seg disse tingene i Vesten, må basere seg på at pasienten kjøper det som for et vestlig øye ser ut som ren mystikk. Man må stole på tradisjoner man ikke kjenner. Selv om det etter hvert er utbredt enighet om at nålestikk acu-punctura har virkning, er det fåfengt å prøve å rasjonalisere det til bunns. Uten et minstemål av blind tillit fungerer ikke teknikken. Østen må være noe annet enn det vi er i stand til å se. Krig i Indo-Kina Etter det imperialistiske Japans sammenbrudd i 1945, ble flere av landene der borte i øst åsted for skarpe kamper mellom kommunistisk gerilja og vestligstøttede kapitalister. Kina fikk sin kommunistiske maktovertakelse i 1949, Mao Zedong kom til makten og ble sittende med den i nesten 27 år fram til sin død i Korea ble etter Andre verdenskrig styrt av Sovjet i nord og USA i sør, Kim Il Sung overtok makten i 1948, og i 1950 gikk Nord-Korea til angrep for å feie kapitalistene ut. Forgjeves, «verdenssamfunnet», som vanlig representert av USA, grep inn. Landet forble delt. Kim Il Sung styrte Nord-Korea i 46 år, fra 1948 til sin død i 1994, da han ble erklært evig president (slik at ingen senere ledere skal få akkurat den tittelen). I Vietnam raste kampen mot de franske koloniherrene i nesten ti år før Frankrike ga seg i Landet ble delt i et kommunistisk Nord-Vietnam under Ho Chi Minhs ledelse i Hanoi, og et kapitalistisk Sør-Vietnam med hovedstad i Saigon. Vietnamkrigen brøt ut i 1959 og varte helt til 1975, med bred dekning i vestlige medier og en kraftig oppvåkning blant ungdommer verden over som bivirkning. USA hadde overtatt Frankrikes støttefunksjon for «imperialistenes lakeier». President Kennedy sendte de første amerikanske soldatene til Vietnam i Etter hvert ble konflikten til en lumsk krig mellom et mastodontisk USA væpnet til tennene, med sofistikerte bomber og all verdens teknologi til rådighet, og en effektiv gerilja med et komplekst system av tunneler som satte dem i stand til å leke gjemsel med den digre fienden. David mot Goliat. Krigens redsler ble løpende publisert i vestlige medier, og mange var de som satte kaffen i halsen når de fikk greie på hva som faktisk foregikk der borte. Det som var så langt unna, var plutselig spill levende på skjermen i stua på Godlia og i Hønefoss. Særlig ungdom lot seg opprøre av den urettferdige brutaliteten, og de reiste seg fra etterkrigsdvalen for å foreta seg noe til støtte for de kjempende undertrykte. Solidaritetsarbeidet med FNL-geriljaen i Vietnam fikk en nøkkelfunksjon for framveksten av de nye venstrebevegelsene over hele verden, der maoistgruppa SUF (m-l) i Norge er en av mange hundre. Vietnam vant til slutt over Goliat-USA den 30. april 1975, og de etablerte et Moskva-kommunistisk styre som har undergått mange forvandlinger, men som i essensen fortsatt opererer. Nabolandene Laos og Kambodsja strevde også med å komme seg ut av fransk kolonialisme, og ble på ulike måter blandet inn i Vietnamkrigen. Kongen i Laos ble styrtet av styrker støttet av Nord-Vietnam og Sovjet i desember 1975, og en folkerepublikk med bånd til det Sovjet-vennlige Vietnam ble dannet. Dette styret er fortsatt gjeldende. I Kambodsja gikk det litt annerledes. Etter frigjøringen fra Frankrike i 1953 var landet først styrt av fyrst Sihanouk, som satset på en nøytralitetspolitikk overfor krigen som etter hvert raste i nabolandet Vietnam. For USA var dette lite ønske- 6 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 7

5 Stemningsbilder fra Kim Il Sungs besøk hos Romanias diktator Nicolae Ceauşescu. Legg merke til det hjertelige forholdet mellom diktatorenes hustruer. lig, da sørvietnamesisk gerilja og nordvietnamesiske militærstyrker benyttet seg av kambodsjansk territorium for snikangrep mot mål i Sør-Vietnam. I 1970 støttet derfor USA et militærkupp i Kambodsja der general Lon Nol fikk makten. Nå skulle det bli slutt på bakholdsangrepene mot det sørvietnamesiske, pro-vestlige regimet. Men det brøt ut borgerkrig, og geriljabevegelsen Røde Khmer gikk i spissen for kampen mot militærstyret. USA gjennomførte intens bombing av Kambodsja som en del av den stadig mer håpløse krigføringen i Vietnam. Hvor mange som døde som følge av borgerkrigen og den amerikanske bombingen, står det strid om, anslagene ligger mellom 1,8 og 2,5 millioner trolig nærmest det siste. Disse dystre tallene gir et mørkt forvarsel om det som skulle komme. 17. april 1975 inntok Røde Khmer hovedstaden Phnom Penh og satte i gang en radikal politikk for å flytte folk ut på landsbygda, avskaffe pengevesenet og renske ut tvilsomme elementer, særlig blant intellektuelle og i næringslivet. Det var lenge uklart hvem som ledet det nye regimet, og da navnet Pol Pot etter hvert ble kjent, var det få som visste at dette var et dekknavn for Saloth Sar, en overklassegutt med forbindelser til kongefamilien. Han hadde studert i Paris etter krigen sammen med andre radikale kambodsjanere, som den senere utenriksministeren Ieng Sary. I Paris var disse unge mennene blitt overbevist om kommunismens fortreffelighet. I motsetning til Vietnam, som knyttet seg til Sovjetunionen, knyttet Demokratisk Kampuchea, som landet nå het, seg til Kina. Men regimet varte ikke lenge. Allerede i desember 1978 invaderte Vietnam landet, og de styrtet regjeringen i Phnom Penh den 7. januar Utover 80-tallet raste det borgerkrig i landet, der Røde Khmer-geriljaen var en aktiv part. I 1991 ble det inngått fredsavtale, og i 1993 fikk landet en ny konstitusjon, som demokratisk monarki. I den vesle stripen av land som i dag blir kontrollert av restene av Røde Khmer, finansieres tilværelsen med prostitusjon og gambling. På 2000-tallet har det vært gjort en rekke forsøk på å iverksette et rettsoppgjør mot dem som ledet landet gjennom den røde perioden, men de fleste av nøkkelpersonene er døde eller utgamle, og mange av dem som kanskje burde vært tatt, har viktige posisjoner i det nåværende regimet. Et tribunal ble likevel endelig igangsatt i 2008, og blant de få som er tiltalt, er sjefstorturisten Duch, Bror nummer 2, Nuon Chea, Bror nummer 3, Ieng Sary, Bror nummer 5, Khieu Samphan og Ieng Sarys kone, Ieng Thirith. Verkebyllen Kambodsja Et av de sentrale ankepunktene mot norske ml-eres tenkning og praksis, er deres støtte til Røde Khmer og Pol Pots regime. I ettertid har det vist seg at dette regimet sto bak de mest brutale, hensynsløse og kyniske utslagene av radikal kommunisme. Selv om mange har forsøkt å få det til at Røde Khmer slett ikke var kommunister, ikke engang marxist-leninister, men hadde sin egen merkelige ideologiske cocktail som var dømt til å feile, kan det ikke være tvil om at Pol Pots prosjekt er sterkt beslektet med Maos «Store sprang» og revolusjoner, kanskje særlig Den store proletariske kulturrevolusjonen ( ). Ingen mener at ml-erne støttet folkemord. Spørsmålene rundt de norske mlernes støtte til Pol Pot-regimet er knyttet til hvorvidt de «burde ha skjønt» hva som foregikk langt før de faktisk gjorde det og i hvilken grad deres egen ideologi ville ført til analoge resultater dersom de hadde sluppet til. I noen grad er også spørsmålet blitt til en diskusjon om antall omkomne hvor mange som døde direkte ved henrettelse, hvor mange som døde på grunn av deportasjonene og hvor mange som omkom av sult. En uttalelse som Pål Steigans «man må ha vært bra dum om man ga seg til å dø av sult i Kampuchea» indikerer noe om nivået i disse diskusjonene. Går det an «å gi seg til å dø»? Betyr det selvmord? Det sprøe Nord-Korea At Kambodsja ble en verkebyll for norsk venstreside, er velkjent. Men kanskje Nord- Korea på sin måte er et enda sprøere kapittel? Hva slags regime var det egentlig som drev sin merkverdige propagandaoffensiv i Vesten, med bind på bind av Kim Il Sungs skrifter sendt gratis hjem til tusener av nordmenn? Den store lederen der borte, Kim Il Sung, hadde utviklet sin egen teori om sjølberging, den såkalte Juche-teorien. Hva gikk den egentlig ut på? Var det i det hele tatt noen som leste disse bøkene? Ivar Tronsmo har fortalt oss om et temmelig eksotisk PR-stunt koreanerne iscenesatte i Norge, til bruk på hjemmebane. Det foregikk i ml-bokhandelen Tronsmo, på Tullinløkka i Oslo. 8 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 9

6 IVAR TRONSMO: Vanligvis, når nordkoreanerne kom med en diger lastebil med Kim Il Sung-bøker, og bokhandelens ansatte så dem gjennom butikkvinduet, rømte alle unna. Nordkoreanerne var innpåslitne, de ga seg aldri før man hadde tatt imot noen bøker. De var umulige å bli kvitt. En gang kom det et nordkoreansk tv-team, som var på reportasjetur i Oslo, til bokhandelen. De spurte om de kunne få filme i våre lokaler, og det sa vi ja til. I løpet av minutter hadde de fylt hyllene med eksemplarer av Kim Il Sungs mange verker, bøker vi pleide å ha noen få av i hyllene, men jeg kan ikke huske at vi har solgt et eneste eksemplar. Årsaken til det var vel dobbel at det var null interesse for Kim Il Sungs verker og at ambassaden delte ut bøkene i lassevis gratis. Så stilte de opp en kø av mennesker med bunker av Kim Il Sung-bøker foran kassen. Alt ble filmet med noen digre, gammeldagse tv-kameraer som var medbrakt fra Nord-Korea. Hjemmepublikum skulle på denne måten få se med egne øyne hvordan Vestens undertrykte higet etter å få tilgang til den store lederens tanker. Som takk satte de igjen en flaske sprit. Nordkoreanerne var sprø. De kjøpte helsider i norske aviser for å trykke ting Kim Il Sung hadde sagt. Sannsynligvis var dette også til hjemmebruk de presenterte det vel som redaksjonelt stoff for å vise at Vestens aviser beundret den store lederen. Det viste seg jo at trykkingen av det store antallet bøker ble finansiert av smugling og salg av alkohol og dop flere fra den nordkoreanske ambassaden ble tatt for dette og utvist fra Norge, og et trykkeri ble tatt i samme sak for å ha tatt i mot sprit som betaling. Dette var en avissak, så du kan sjekke detaljene. Min teori, men det er spekulasjoner, er at nordkoreanerne i Norge var under et enormt press fra Pyongyang, og at de finansierte avisannonsene og trykking av bøkene med kriminell virksomhet. Og så kunne de rapportere hjem om store fremganger og store resultater i Norge. Men ml-erne hadde vel ikke faste forbindelser med Nord-Korea? Nei, men så var jo ikke Tronsmo bokhandel noen ren ml-bokhandel. Det var SV som hadde offisielle forbindelser med Nord-Korea SV var søsterpartiet, ikke AKP. Dessverre har jeg ikke lenger det bladet som viser Erik Solheim og andre SV-ere som deltar på den store Juche-kongressen i Pyongyang der de holder bilder av Kim IL Sung opp over hodet på seg, med store svetteringer under armene. Det bildet ble trykket i et av propagandabladene fra Nord-Korea, Ivar Tronsmo ble intervjuet av Jon Rognlien i Oslo 29. desember 2006 Nord-Korea ivret etter å skaffe seg sympati i Vesten, og inviterte mer enn gjerne norske delegasjoner til sine digre kongresser. Av ideologiske spissfindighetsgrunner var det SV som var søsterparti for det nordkoreanske kommunistpartiet, og ikke AKP, selv om Nord-Koreas utøvelse av kommunismen kunne minne mye om Kina. Det var ikke alltid SV-erne ønsket å reise den lange veien for å delta på arrangementene, til tross for at de ble lokket med gaver og mottatt som fyrster i det egalitære samfunnet. Det var en stadig belastning for den norske partiledelsen å bli assosiert med slike regimer, selv om også SV kanskje følte en dyp lengsel etter planøkonomi og kollektiv tvang. Morten Jørgensen har fortalt hvordan han fikk sjansen til å reise til Nord-Korea som SV-representant like før et valg. SV-ledelsen, med Berge Furre og Hanna Kvanmo i spissen, fant det ikke tilrådelig å friste sine politiske motstandere til å plage dem med bilder der SV-ledere håndhilser på Kim Il Sung. Og det var mange SV-ere som dro til Nord-Korea. Gang på gang. Eller til Romania for å besøke Ceauşescu. Eller til Cuba og DDR. Kanskje ikke så radikale regimer som kulturrevolusjonens Kina eller Enver Hoxhas fyrtårn i Albania, men like fullt politiske systemer som neppe ville gitt rom for slike frilynte tanker som de norske gjestene nok også næret i sine bryst, i tillegg til drømmen om Folkets triumf over... ja, hva da? Den onde, kapitalistiske forbryterstanden, monopolkapitalen, kanskje. Fyrtårn Det rare med utopier er at mange utopister ikke tar den betydningen som ligger i selve ordet alvorlig at det er et ikke-sted, en ou-topos. Det sterke ønsket om mulighetene for å se et annet samfunn realisert, la grunnlag for en kraftig og sinnrikt selektiv persepsjon i møtet med de lovede landene. Det er ikke vanskelig å se store framskritt i ethvert land på 1900-tallet, et århundre som framfor noe sto i framskrittenes tegn. Det bygges jernbaner, skoler, vanningssystemer og industrier, enten de styrende er sosialister, sosialdemokrater, kapitalister eller falangister. At de ulike ideologiene ønsker å ta ethvert teknologisk framskritt til inntekt for enten markedsøkonomi eller planstyring, er jo mest av alt tilsnikelser. I møtet med et idealsamfunn lar de besøkende utopistene seg begeistre av ting som kanskje er helt dagligdagse. Oi, se det grønne gresset! Hvordan får dere dette til? Spørsmålet som kanskje heller burde stilles er hva man ikke får til? Og hva man gjør med dem som ikke vil være med på moroa? Men slike spørsmål blir sjelden stilt, for da kan visjonen krakelere. Og blir de stilt, er svarene gjerne av det gåtefulle slaget: «La de hundre blomster blomstre.» Albania ble av maoister i Europa oppfattet som «sosialismens fyrtårn». Siden de fleste av de andre kommunistlandene i Europa hadde klistret seg fast til Sovjetunionen, og Kina etter det endelige bruddet i 1963 hadde omdefinert Sovjet til å være et statskapitalistisk revisjonistregime, var det bare Albania som var brukbart som eksempel. Jugoslavia hadde gått sin egen vei, men Albania var på Kinas parti, og apet på en del punkter etter kinesernes opplegg. Deres versjon av Kulturrevolusjonen ble kalt Den kulturelle og ideologiske revolusjonen. Men forholdet var ikke bare ideologisk, det besto også i å importere teknologi og ris. Ting man trenger. Og eksperter. Mange kinesere reiste til Albania for å delta i byggingen av fyrtårnet. Etter Maos død i 1976 ble det vanskelig for kineserne og albanerne å fortsette «vennskapet», og det ble brudd mellom dem. Dette bruddet skapte mye plunder for ml-rørsler rundt omkring i Europa: Hvem skulle de følge? Hvem var nå blitt revisjonister? De interne diskusjonene hos de norske maoistene skal ha vært grundige og langvarige. Ifølge mange kilder skulle hele partiorganisasjonen drøfte og rapportere om Albania-spørsmålet. Typisk nok skulle et så fjernt spørsmål bli gjenstand for 10 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 11

7 den grundigste interne debatten noensinne. Tiden gikk, og man visste ikke hvor AKP ville lande. Rundt i Europa endte noen her, noen der, og flere maoistiske organisasjoner ble splittet i to fløyer en pro-kina og en pro-albania. AKP endte som kjent med å støtte Kina, en avgjørelse som ble understreket med utgivelsen av Finn Sjues Albania søkelys på et svik, på Oktober forlag, så sent som i Men å følge Kina var heller ikke lett, og det ble etter hvert nokså belastende for AKP. De måtte stadig prøve å samkjøre de «kapitalistiske» linjeskiftene hos Deng Xiaoping med idealene fra Kulturrevolusjonen, og klarte ikke å vikle seg ut av avhengighetsforholdet før hendelsene på Den himmelske freds plass i 1989 gjorde det uavvendelig. Hadde det da skjedd en kontrarevolusjon, slik enkelte ledende kadre med høyt politisk nivå hevdet? Og hva skjedde med Albania etter bruddet? Var det noen i Norge som støttet dem? Jo, det skal ha vært en utbrytergruppe som prøvde å danne en konkurrerende organisasjon til AKP, med fokus på Albania, men denne ble det ikke noe ordentlig ut av. Imidlertid var det andre som benyttet sjansen til å ta det tidligere forjettede, nå forkastede landet i bruk. Ml-ernes historiske hovedfiende Kjell Hovden reiste til Albania med støtteerklæringer fra sitt KA Kommunistisk Arbeiderforbund. Så lenge forholdet mellom Beijing og Tirana var godt, hadde Albania en viktig funksjon for norsk ml-rørsle. Som det lokale fyrtårnet fungerte landet som et slags billig-kina, der alle de som ikke hadde råd til å reise til det transsibirske, likevel kunne ta fremtiden i øyesyn. Det gikk en masse turer fra Norge og ned til Albania, der ml-erne hadde faste, stedlige representanter som ordnet med nordmennene. Inger Halvorsen, kona til Rød Ungdom-lederen Helge Øgrim, som også satt i sentralstyret i RU og i AKPs sentralkomite, var en av dem som hadde denne jobben. Andre var Berit Backer og Tuva Gry Øyan. De besøkende til Albania skulle være pent kledd, skjegg og hår måtte klippes på grensen og slengbukser skulle sys inn. Spørsmål som skulle stilles når gruppene besøkte bedrifter og institusjoner, skulle være sendt inn på forhånd, og det var ikke anledning til å komme med oppfølgingsspørsmål. Det var svært sjelden mulig å gjøre noe på egen hånd. Sikkerhetsopplegget rundt de norske gruppene ble av vertskapet begrunnet med at albanere flest næret et så sterkt hat mot Vesten etter Andre verdenskrig, at reiseførerne ikke kunne garantere for deltakernes sikkerhet dersom de skulle finne på å gå rundt på egen hånd. Man kunne bli slått ned eller det som verre var! Men av alle dem vi har snakket med som klarte å komme i kontakt med albanere, er det ingen som har annet å fortelle enn at de lokale var åpne, nysgjerrige, og likevel forferdelig redde for kontakt. Å bli sett sammen med utlendinger var et dårlig sjakktrekk i folkets demokrati. Ordet Albania er forøvrig den gamle latinske betegnelsen på området. På albansk heter landet Republika e Shqipërisë. Albania betyr Morgenrødens land alba betyr daggry. Sett fra Italia og Roma befinner Albania seg i øst, der solen står opp. Så på den måten passer det jo bra at dette vesle fjellandet ble fyrtårnet for det Store landet i Øst, der morgenrøden ble dyrket som et aspekt ved Den store lederen, Mao Zedong. Østen er rød Østen er rød - Solen har stått opp Kina har fostret sin Mao Zedong Han arbeider for folkets sak Og hele folket støtter opp om ham Denne norske oversettelsen av den kinesiske Mao-hymnen ble sunget på mangt et arrangement i den norske ml-rørsla, slik den også ble framført i andre språkbunader rundt omkring i verden der maoister var samlet for å hylle den strålende framtid som skulle utmeisles ved hjelp av MLM Marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Men allerede her kunne det ringt noen bjeller. Kinas leder sammenliknes med solen, som en keiser. «Hele folket støtter ham» det må bety at alle har skjønt alt, eventuelt at folket er absolutt disiplinert, eller at de som ikke støtter ham, ikke er en del av folket. Det siste er kanskje det riktige, med de uheldige konsekvenser det kunne få for den enkelte. Mao er den røde sol, den nye keiseren, den store rormann for det hele folk. Østen fostret også andre slike ledestjerner, om enn av noe mindre format. Særlig Kim Il Sung, og senere sønnen Kim Jong Il, inntok en slik positur i Nord-Korea. Saloth Sar («Pol Pot») i Kambodsja og Ho Chi Minh i Vietnam har også trekk av den tilbaketrukne, halvt himmelske, østlige fyrsten. Det reiste nordmenn til Nord-Korea og Kambodsja, men de fleste som reiste fra Norge for å se på alt det flotte man fikk til i Det fjerne østen, dro til Kina. Det ble arrangert delegasjonsreiser der representanter for partiet som ledet de kjempende massene i Norge, Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) eller deres ungdomsorganisasjon Rød Ungdom, besøkte sine frender i KKP, det kinesiske kommunistpartiet og dets ungdomsorganisasjon. Dessuten gikk det en rekke studieturer «vennskapsreiser» organisert av Vennskapssambandet Norge Kina. Det er viktig å skille mellom disse to helt forskjellige typene reiser. Når Pål Steigan blir fotografert mens han håndhilser på Mao, med Tron Øgrim hengende over skulderen, er han ikke på vennskapstur. Han er representant for norske arbeideres eget parti, og bildet skal ikke bare være et kuriøst minne han kan plassere på coveret på boka si På den himmelske freds plass, det skal sendes ut til aviser og tv-stasjoner rundt i hele Kina, slik at folk får se at Vestens folk kommer til Midtens rike for å lære. Den indremedisinske betydningen i Kina av å kunne vise at Vestens undertrykte ikke har det så bra, er viktig å ha i mente. Noe annet var det med vennskapsturene «fra folk til folk». Restene av denne turorganiseringen lever den dag i dag videre som reisebyrået Kinareiser, drevet av tre fire tidligere ml-ere. Den samme gjengen drev også Kinaimport i mange år, et firma som begynte med å forsyne norske maoister med politisk korrekte varer: kopper og kar i emaljert blikk, såkalte kinasko, propagandaplakater og grønn te. Etter hvert utvidet de vareutvalget i takt med kundenes bedrede privatøkonomi og begynte å forhandle lekre silkekreasjoner, raffinert porselen og lakkerte møbler. Butikken deres, Panda, var fortsatt i drift i hjertet av Grünerløkka i Oslo inntil for få år siden. 12 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 13

8 Sovjetisk propagandaplakat fra 1951: «Under den Store Stalins lederskap fremad mot kommunismen!» Etter Stalins død måtte folkeslagene søke inspirasjon i det transsibirske det lovede land som lå øst for Sibir. Transsibir Østen er langt borte. Kinareisene foregikk gjerne med Den transsibirske jernbanen på turen bort, med fly tilbake. Man dro fra Østbanen i Oslo med tog til Stockholm, derfra med ferje til Finland og tog via Leningrad til Moskva. Her satte man seg inn i de legendariske vognsettene som skulle føre reisefølget gjennom Sibir trans Sibir. Turen skulle gå gjennom et av de kaldeste, minst gjestmilde områdene i verden, der tsarens og Lenins og Stalins legendariske straffekolonier lå gjemt, videre gjennom det pr. definisjon fjerne Mongolia og inn i selve Folkerepublikken, der store sprang ble foretatt i folkets tjeneste. Kina var langt unna. Ubehagelig langt, men også velsignet langt unna. Kina lå bortenfor Sibir, bakenfor den svarte nattsiden av Sovjet-kommunismen. Det var ubehagelig langt til Kina, fordi språket var så utilgjengelig. Men Kina var også velsignet langt borte, fordi avstanden ga rom for en viss frihet i fortolkningene. Presisjonsnivået og dybdeskarpheten ble mindre kontrollerbare både for en selv og for motstanderne. Virkelig vanskelig ble det bare når Kina for eksempel uttrykte at homofili var et avvik som bare var mulig under kapitalismen, og at sånt ville forsvinne under kommunismen. Eller når ambassaden i Oslo rådet de norske maoistene til å gå inn for EEC-medlemsskap. Litt guffent var det også da Kina ikke foretok noe klart brudd med Chile etter Pinochets maktovertakelse og drapet på president Salvador Allende den 11. september Men alt dette var ting man kunne jenke til særlig takket være den velsignede avstanden. All kommunikasjon var indirekte. Ubekvemme spørsmål kunne stilles i bero med henvisning til eventuelle uklarheter i de anonyme oversettelsene. Det var et stort, grått felt mellom ideologiproduksjonen i kretsen rundt Mao og åstedene for diskusjoner på ml-ernes virkefelter. Man skulle altså forbi Sibir. Den nye kommunismen transcenderte den gamle, den var en oppdatert revisjon av den gamle læren, selv om ordet «revisjon» fortrinnsvis ble benyttet som skjellsord mot alle som ikke fulgte den maoistiske ortodoksien MLM. De var «revisjonister», altså folk som med onde hensikter klusset med reviderte den opprinnelige lære, som paradoksalt nok skulle være korrekt ivaretatt av det seneste ideologiske skudd på stammen, sammenfattet i den forenklende katekismen Sitater fra formann Mao Tsetung, best kjent som «Maos lille røde». Mao var redningsmannen som sikret videre drift i det kommunistiske konkursboet etter Stalin ved å sprøyte inn ny filosofisk kapital: leninistisk fortolkning av koloniepokens opphør, kulturrevolusjonær ungdomskult og østlig mystikk. Togreisen fra Moskva til Beijing tok seks dager. Utsikten til det monotont øde landskapet ble oppveid av livlige diskusjoner i reiseselskapet. Spekulasjoner, forventninger, utvekslinger av tilegnet kunnskap. Man fikk tiden til å gå ved å blåse opp et bilde som senere skulle verifiseres. Vel framme på perrongen i Beijing ble man møtt av et veltrent tolkekorps som nettopp var på pletten for å hjelpe til med verifiseringen en slags illusjonenes jordmødre. Slik åpner Sven Lindkvists bok Myten om Wu Tao-tzu: «Den kinesiske kunstneren Wu Tao-tzu stod en dag under Tang-dynastiet og betraktet et veggmaleri som han nettopp hadde fullført. Plutselig klappet han i hendene og tempelporten åpnet seg. Han gikk inn i sitt verk, og portene lukket seg igjen.» 1 Det vestliggjorte Kina «Det virkelige Kina i Jens Bjelkes gate» heter et av kapitlene i antologien (m-l), skrevet av historikeren Terje Tvedt. Teksten handler om hvordan en norsk dikter stenger virkeligheten ute og hengir seg til sin egen fantasi om Østen, fordi det er den han har bruk for, ikke virkeligheten. Og slik kan det ha vært for de mest naive. Men samtidig forgikk det et nokså intenst forhandlingsarbeid utført av vestlige hjerner basert på det utvalget av informasjon som strømmet inn. Det er populært blant sinologer (Kina-kjennere) å vise hvordan vestlig fascinasjon for det østlige strekker seg bakover i historien, via Voltaire til Marco Polo. Historien er full av projeksjoner og forvandlinger. Det nesten-ukjente orientalske tranformeres til å bli idealer. Det man imidlertid har hatt mindre fokus på, er hvordan Mao og kommunistene i Kina foretok en dyptgripende vestliggjøring av det kinesiske samfunnet og av den kinesiske kulturen. I Kommunistpartiets indre kretser forlystet man seg særlig med to vestlige sysler man spilte bridge og danset selskapsdans. Men viktigere enn det er hvor de 1 På svensk i 1967, på norsk i Einar Eggens oversettelse, Gyldendal BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 15

9 hentet sine ideologiske kilder fra. Marx og Engels var tungt europeiske skikkelser hvite menn med digre skjegg som analyserte den fremskredne kapitalismen som et trinn høyt oppe på den menneskelige utviklingens trapp. Man skulle et annet sted, javel, men ikke tilbake til føydale oligarkier av den typen man fant i Kina. Lenin og Stalin hadde gjort mye av det samme som Mao og hans folk satte seg fore de hadde vestliggjort det tilbakeliggende tsar-russland til en moderne, industriell velferdsstat etter europeisk og amerikansk modell. Portretter av disse fire hvite ansiktene, de «fire store», hang nærmest overalt i Kina i bedriftskantiner, i klasserom, på offentlige kontorer og i varmestuer for brigader og regimenter. Av og til var det bare disse fire, av og til var det de «fem store», der også Mao var med. Kulten av de fire hvite fjesene kunne ikke måle seg med den ekstreme personkulten som ble Mao selv til del, som soloartist, men det er et tankekors at ved siden av denne ene kineseren bak ham, før ham står det bare europeere, bortsett fra at portretter av den kinesiske nasjonalismens landsfader, Sun Yatsen, kunne bli satt opp ved passende anledninger, i likhet med enkelte andre toppledere i Partiet. Nå er det klart at et nærmere studium vil vise at Mao var både konfucianer og taoist, og at mye av krigsmetaforikken lente seg på klassiske traktater. Men det var ikke slik Mao ville anses. Tvert i mot insisterte han på at de som tenkte feil tanker i mange tilfeller var forgiftet av konfuciansk tankegods. Når vi reflekterer over fascinasjonen for det mystiske, utilgjengelige ved den maoistiske kulturen, glemmer vi altså at Mao kanskje er blant de mest vestlige av alle i Kina. Han elsket den franske revolusjonen, Robespierres terrorvelde, Pariserkommunen og de tyske revolusjonære selv om han såklart hadde kritiske merknader til deres program og organisering. Som det går fram av hans ungdomsskrifter, elsket han det anarkistiske potensialet i ungdommen, som han kan ha sett utfolde seg i det antiautoritære rock/beatnik-opprøret i de kapitalistiske landene på 50- og 60-tallet. Vi liker å tenke på hvordan vårt ungdomsopprør lot seg inspirere av Maos fraser om ungdommens forvandlende krefter, men hvor hadde han disse tankene fra? Det kan være nyttig å stoppe opp og dvele litt ved vekselvirkningen. Gjennom gjensidig uforstand toget man framover mot en globalisert tenkemåte. Kildene De fleste ml-erne dro ikke til Kina. Mange dro heller ikke til Albania. For brorparten av ml-ere var kanskje Kina framfor alt en mer eller mindre enhetlig, kollektiv forestilling som ble forvaltet av de mest fremskredne kadrene. Folkerepublikken sendte ut informasjon gjennom nyhetsbyrået «Det nye Kina» og utga det engelskspråklige China Reconstructs og det norskspråklige Kina i dag. Klassekampen viderebrakte gjerne de gode nyhetene fra det løfterike landet i sine spalter, og Vennskapssambandet bidro med utfyllende stoff i sitt blad, Kina og vi. Dersom ledelsen i den norske rørsla noen gang stilte spørsmål om det fantes noen avvik mellom de offisielle versjonene fra Kina og det reelle Kina der folket skulle ha overtatt makten, gjorde de det sjelden offentlig. Det var krevende å gjøre noe sånt, ikke minst på grunn av språklige barrierer. Enklere da å stole på den fortolkede versjonen og de hyggelige tolkene man fikk tildelt på turene. Kanskje man hadde mistanke om at det også var det tryggeste. Risikoen var jo et voksende mangfold av dilemmaer. Harald Bøckman er en av de få som har tatt seg det ikke ubetydelige bryet det er å lære seg det kinesiske språket. Han begynte på Blindern i 1966 og jobbet seg langsomt fram mot eksamenene. For å bli virkelig god, var det opplagte skritt å søke stipend for å reise og studere ved et universitet i Kina, da kulturutvekslings programmene ble gjenopptatt etter Kulturrevolusjonens avslutning. Men dette var ikke partiledelsen i AKP uten videre med på. Man ville ikke ha egen kinesisk-ekspertise. En rørsle som la så stor vekt på det som foregikk i Kina, det som ble sagt og skrevet av Kinas ledere, hadde faktisk ingen egne språkkyndige, og da Bøckman ønsket å dra på stipendopphold, ble det ikke innvilget, noe som førte til at han gikk ut av rørsla. Kan dette forholdet peke på noe typisk i ml-rørslas forhold til kunnskapstilegnelse? Hvorfor ønsket man ikke førstehånds kunnskaper? Hvordan kunne man la seg overbevise om at det som sto i China Reconstructs, gjenga virkeligheten? Bladet oser jo av propaganda! Ligger det her også noe av det problematiske med for eksempel Røde Khmer og graden av ønske om forståelse å ta rede på ting, å snakke med folk? Er dette kanskje også en slags «orientalisme» snudd på hodet? Eller snarere en forlengelse? Kan også interesser for forhold i andre land som står fjernt fra det hjemlige iallfall språklig være befordret av den friheten i fortolkning som overfladisk kjennskap gir? Mange har sett seg blinde på håpefulle regimer i Afrika. Ml-ere har vært engasjert i Kurdistan, i Afghanistan, i Nepal og i Iran men hvordan har de gått fram for å finne ut av forholdene? Hvilken metode brukte de to legene Trond Lindstad og Erik Fosse da de i 1985 skrev sin bok om det løfterike Iran: Islamsk republikk: En reise til Iran, etter å ha oppholdt seg i landet i bare 14 dager? Baserte de seg på regimets tolker? Kulturrevolusjonen Den store proletariske kulturrevolusjonen er en av de mest forunderlige sosiale orkaner som har rast over kloden. Den har vært gjenstand for mange studier og litterære behandlinger, men disse er betydelig hemmet av at det kinesiske regimet fortsatt ikke ønsker at det blir gjort studier i denne delen av historien. Det er faktisk ikke lov å samle inn og forske på kulturrevolusjonært materiale. Hva var det som foregikk? Hvem satte det i gang? Var det vellykket? Kulturrevolusjonen lar seg fortelle på to hovedmåter. Vi har den offisielle fortolkningen, som ble distribuert i Kina og i verden for øvrig, og som la vekt på de fengende slagordene om at folket skulle «bombardere hovedkvarteret», øve kritikk mot de byråkratiske klanene i Partiet og statsapparatet, gjøre seg av med borgerlige holdninger og gjenstander, solidarisere seg med bondebefolkningen og styrke sin proletære bevissthet gjennom studier av revolusjonær litteratur og en jevn utøvelse av kritikk og sjølkritikk. Det var en påkrevd opprensking, en sanering, en gjenfødelse. Den andre måten å lese Kulturrevolusjonen på, er at den dreier seg om et snedig prosjekt fra Maos side for å gjenvinne den makten han hadde mistet etter det mislykkede «Store spranget» i Ved hjelp av en styrt dominoeffekt, som faktisk begynte med en kritisk avisartikkel om et teaterstykke, falt den ene maktklanen etter den andre. Først ble det rensket opp i det militære, blant annet ved hjelp av Maos utpekte etterfølger, forsvarssjef Lin Biao, og hans insistering på verdien av «sitatstudier» dvs. lesning av Den lille røde, som ble spredt i millionopplag, først blant solda- 16 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 17

10 «Marsjér mot seieren med formann Maos linje i den revolusjonære kulturen.» ter. Deretter var det statens og partiets tur, med den groteske, nærmest kannibalske kampanjen mot Liu Shaoqi. Liu var Kinas president og faktisk mannen som hadde lansert begrepet «Mao Tsetungs tenkning». I 1939 hadde han utgitt håndboken Hvordan være en god kommunist. Da Maos agenter begynte å kritisere ham, ville han gjerne forbedre seg, men han ønsket først å forstå hvilke feil han hadde begått. Det var en tabbe. Han skulle heller gjort som sin nære allierte Deng Xiaoping og erklært at «Alt jeg har gjort er feil, send meg hvor dere vil slik at jeg kan lære av folket». Liu ble i stedet gjort til Kulturrevolusjonens store syndebukk, med groteske karikaturer spredd rundt over hele landet. Kona og barna fikk også gjennomgå. Det finnes fortsatt folk i Norge, og ellers i Vesten, som velger å framheve de positive sidene ved Kulturrevolusjonen. Kampen mot byråkratiet, kampen mot eliter, kampen mot undertrykkende kultur, kampen for å proletarisere studenter og generelt byfolk. Bra at de ble sendt ut på landet! Men skal man holde seg med slike idyller, må man se bort fra klimaet av motreformasjon og inkvisisjon, de summariske rettergangene, dødsstraffene som ble eksekvert på gater og torg, de blodige oppgjørene mellom konkurrerende fraksjoner på alle nivåer i militæret og i partiet, der alle sider samtidig påberopte seg den rette kulturrevolusjonære ånd og «Mao Tsetungs tenkning», den fysiske og psykiske torturen, deportasjonene, tvangsarbeidet, selvmordene, lammelsen av forskning, universiteter og andre utdanningsinstitusjoner, destruksjon av kunstverker og annen kulturarv, brenning av bøker, rasering av templer og kirker, sosialt kaos og økonomisk forfall. Det kom etter hvert mange bøker om Kulturrevolusjonen. Noen av dem er preget av kitschifisering og leken ironi, andre er dominert av et grenseløst hat, der Mao og hans krets blir framstilt som gale, slemme og dumme. Mange rødegardister som var med, har hatt behov for å fortelle sin historie på godt og vondt det var tross alt deres ungdomstid, og de opplevde mye artig (Rød Azalea, Tjen folket!). Samtidig er det et enormt behov for dem som ble ofre, eller deres pårørende og etterkommere, å fortelle de grusomme sidene av Den store proletære kulturrevolusjonen (Hvite svaner, Mao, den ukjente historien). Det finnes også noen svært gode, mer balanserte bøker om Kulturrevolusjonen. En av dem er Nobelpris-vinneren fra 2000, Gao Xingjians Et menneskes hellige bok, utkommet på norsk i Harald Bøckman og Baisha Lius kloke oversettelse. En annen er Maos Last Revolution av Roderick Macfarquhar og Michael Schoenhals, en veldokumentert og skarpt analyserende gjennomgang av Kulturrevolusjonens begivenheter, tekster, strategier, virkninger og skjebner, skrevet av to fremragende sinologer. Det finnes også en hel serie Mao-biografier. Sjøl har jeg hatt stor glede av Harrison Salisburys The New Emperors Mao and Deng og Formann Mao livlegens beretning av doktor Li Zhisui. La øst være øst Man ville ikke forstå, kunne ikke forstå og står fortsatt og stamper i det paradoksale at man faktisk ikke forsto. Kanskje problemet i dette mest av alt ligger i en slags kulturimperialistisk grådighet: Man påsto seg å forstå der man kom til kort. Også norske maoister har del i en intellektuell tradisjon der kunnskap skal kunne trenge gjennom all uforstand og nå fram til en helhetlig forståelse. Men er ikke det umulig? De maoistiske utsagnene var i sin enkle, universelle tilforlatelighet en uimotståelig fristelse her fantes det en snarvei til helheten. Ja, dette kunne endog være en snarvei til makt. Revolusjon! Håkon Kollmannskog har i sin hovedoppgave i historie fra 2006, Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla Det umogleges kunst , karakterisert virkningen av maoismen på de unge norske SUF-erne som at den ga dem «superkrefter». Men disse superkreftene ble også en belastning. For hadde du først abonnert på de enkle løsningene, ble du sittende i klisteret da måtte du fortsette å gi dem gjeldende status selv der de var irrelevante. Kollmannskog kaller dette «en faustisk pakt». Kanskje man også kunne si det med tittelen på en Edgar Allan Poe-novelle: Never bet the devil your head. Iallfall ikke hvis du vil unngå vindforgiftning. 18 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 19

11 De norske reisende på tur med Vennskapssambandet Norge-Kina fikk møte det arbeidende folk. Her to scener fotografert på den store turen for arkitekter og planleggere i NAVN: Harald Bøckman FØDT: 1945 OPPHAVSSTED: Vollen i Asker UTDANNING: Forsker, oversetter, hovedfag i kinesisk fra ORGANISASJONSTILKNYTNING: Medlem av Sos-Stud og Suf-Stud fra 1966, SUF (m-l) til 1973, AKP fra 1973 til Leder for Vennskapssambandet Norge Kina fra 1973 til Det trenger ikke værra deg! Hvordan oppsto vennskapssambandet og reisene til Kina? Vennskapssambandet har røtter tilbake til 50-tallet og stammer fra det som het Sambandet Norge Folkedemokratiene, en del av NKPs virksomhet. Du hadde to ting: Sambandet Norge Sovjetunionen, som var en egen sak, og så var det Norge Folkedemokratiene som var alle de andre, Øst-Europa, Kina og Korea, Albania, Jugoslavia, hele smæla. Det fantes Kina-vennlige kretser innenfor NKP, og partiet sendte en delegasjon til Kina så seint som midten av sekstiltallet. Noen av dem møtte Mao, til og med. Den første reisen fra Norge til «Det nye Kina» var en kulturdelegasjon på 12 stykker i 1954, ledet av professor Guttorm Gjessing. De skrev ei bok sammen etterpå, Reisen til Kina, som ble utgitt på NKP-forlaget Falken. I 1957 gikk det en delegasjon fra Norsk Studentunion, ledet av senere Høyre-statsminister Jan Peder Syse. Han var forresten også med i en norsk parlamentarikerdelegasjon i 1988 som jeg tolket for, og da trakk han interessante sammenlikninger mellom de to epokene. Hvem var det som utgjorde Kina-miljøet i NKP? Det var en krets som var Sovjet-skeptisk etter det endelige bruddet mellom Kina og Sovjet i Det var Esther Bergerud, som drev Oslo Bok- og Papirhandel (populært kalt «Folk og pappir») i Schweigaardsgate der de solgte Maos skrifter og annen Kina-litteratur, det var folk som Georg Vaagen, det var Dagfinn Borgen, disponent i Alltrykk, trykkeriet til Friheten, det var Kjell Hovden, Gerd Borgen, og Nils Immerstein fra NKP-laget i Stavanger. Disse gikk inn for at det skulle være et eget vennskapssamband med Kina, som blei danna på slutten av sekstitallet. Esther Bergerud ble første leder, og de ga ut et blad som het «Det røde Kina». Veldig kulturrevolusjonært. Johan Galtung reiste forresten også til Kina, i 1973, og skrev begeistret boka Kan vi lære av kineserne?, om den «utrolige inspirasjonen» han hadde opplevd i Kina. Han var helt frelst for en stund. Vennskapssambandet ble etter hvert overtatt av AKP? Ja, det var både en ideologisk og organisatorisk strid 20 21

12 mellom AKP og de Kina-vennlige i NKP, og den dreide seg figur. Og det fikk vi demonstrert da. Både som taler og gruppa i 1970 skreiv en fire fem artikler fra turen i Ar- fornye visumet mitt da en innpåsliten VG-journalist også om vennskapssambandet hvem skulle styre det? Mot slutten av 1970 var jeg med på å ta over. Esther Bergerud ble kasta som formann. Dette var det siste organisatoriske holdepunktet til Kina disse NKPerne hadde. Når kom du selv til Kina? hvordan han førte seg. Stil og maktfullkommenhet. VENNSKAP Det var i 1971 vi begynte å lage Kina-turer i Vennskapssambandet turen skal ha vært en prøveklut for beiderbladet i Carl Erik Schulz sitt navn. Var det alltid ml-ere som ledet gruppene? I de fleste gruppene var det ml-ere som var turledere. I en gruppe kan jeg huske at det var noen som insisterte på at de skulle ha bare ml-ere i turledelsen, siden banka på ambassadens dør og ville ha kommentarer til Maos død og bilde av døråpneren, som ennå ikke hadde hørt nyheten. Men bare minutter etterpå kom en annen ut der jeg satt, og bekreftet med røde øyne at det hadde skjedd. Da jeg kom tilbake til Kina ei uke seinere, Jeg hadde tidlig en sterk interesse for Asia. Etter å kineserne. De ønsket nå å gjenopplive turismen og rei- de angivelig var de politisk mest framskredne. Vi kran- var de røde stjernene malt sorte. ha vært til sjøs et år og et år i USA, havnet jeg i Tokyo, sevirksomheten etter Kulturrevolusjonens kaos. Hos gla med dem for å prøve å få dem til å forstå at man må Oppholdet i Beijing ble også en avvikling av AKP-for- på et universitetet der. Der møtte jeg Henry Henne som dem ble arbeidet ledet av en gammel kader fra Kinas være representative. holdet mitt. Herr generalsekretær Knutsen syntes ikke skulle hjem og starte opp østasiatiske studier i Oslo den reisebyrå. Med framveksten av maoisme i Vesten fan- Også ikke-ml-ere var interessert i Kina. Det var ikke noe om at jeg dro til Kina. Dette var jo under begynnel- høsten, i Det var forøvrig samme år som Kulturre- tes det nå grunnlag for «vennskapsgrupper» som kom kampturer, mer valfartsturer. Deltakerne var veldig sen på proletariseringskampanjen, så alle skulle ut i ar- volusjonen begynte. Vi var 16 studenter første året en reisende fra hele Vest-Europa. motiverte. Vi hadde bare én tur med skikkelig bråk, og beid. Jeg hadde egentlig stor sans for det, også ut fra min høyst broket forsamling men bare to av oss holdt ut, Folk ville til Kina og kineserne bygde gradvis ut in- da prøvde vi i etterkant å få klarlagt hva som var skjedd, bakgrunn. Jeg har alltid hatt et tvisyn på reint intellek- Elisabeth S. Eide og jeg. I 1967 gikk den første studieturen til Kina. Den var uavhengig av vennskapssektoren, arrangert av Sos-Stud frastrukturen. Vi samarbeidet med den kinesiske ambassaden om visum og turopplegg. Disse vennskapsturene var fra «folk til folk», og vi fikk subsidierte priser i Kina. å danne oss et bilde av motsetningene. Var du selv med på noen Vennskapssambandsturer? tuelt arbeid, men dette med kinesisk var det eneste jeg hadde visse ferdigheter i. Jeg hadde satsa ganske mye for å lære språket, så jeg fant ut at jeg heller ville fortsette ved Universitetet i Oslo. Jeg ville være med, men jeg var for ung, for grønn. De som dro, kunne etterpå fortelle omhvordan rødegardistene preget samfunnet. Dette Det fantes også «parti til parti»-besøk, slike som Allern og Steigan og de var på. Men de ble arrangert av det kinesiske kommunistpartiets internasjonale avdeling. Vi Jeg satt i Norge og organiserte, og var ikke selv med på turene. Men mitt andre besøk til Kina, i 1974, var den første delegasjonen for ledelsen av Vennskapssamban- med det. Og det gjorde at jeg frivillig forlot AKP. Var det et enten eller? Enten gikk du med på proletarisering, ellers var det ut av partiet? var før rødegardistene ble sendt ut på landsbygda. ble aldri spurt om noen assistanse til de oppleggene. det. Vi var en fem seks stykker som skulle treffe våre Ikke nødvendigvis. «Problemet» mitt, så rart det Høsten 1970 kom jeg meg endelig til Kina. SUF (m-l) Det gikk turer til Kina hvert år. I begynnelsen en samarbeidspartnere i Kina. Og se oss rundt, så klart. enn kan høres ut, var at jeg ville dra til Kina. Jeg hadde arrangerte en studietur, og jeg var endelig voksen nok til å få være med. Det var rundt 18 stykker med på turen, under ledelse av Sverre Knutsen eller «Knusken» tur per år, etter hvert flere. En gruppe omfattet vanligvis rundt tjue stykker. Hva slags folk var det som dro? Var det mest ml-ere? STUDIER Og hele denne tiden studerte du også kinesisk? bestemt meg for å dra, men måtte gå en avklaringsrunde med Sverre Knutsen, en minneverdig opplevelse. Jeg hadde møte med ham på et kontor han brukte oppe som vi kalte ham, han var jo ganske tørr. Esther Berge- Det var arkitekter og planleggere, det var helseper- Dessverre ble nok studiene litt lavt prioritert. Det på Grünerløkka. Han syntes ikke det var noen god idé. rud var også med. sonell som ville se på barfotleger og lære om alterna- var så mye å gjøre! Men etter hvert bød det seg mu- Noen ganger husker man ordlyden i et utsagn nøyaktig Vi dro med fly til Hong Kong og tilbake med Trans- tiv medisin, akupunktur. Det var industriarbeidere og ligheter. Mitt tredje besøk til Kina var da jeg dro for å fordi det kommer i en avgjørende fase av livet: «Ja, det sibirske. Det var spennende for meg å prøve språket journalister, mange forskjellige folk. studere, i Jeg ville gjerne dratt tidligere, allerede i er klart vi trenger folk som kan kinesisk, men det tren- og å ta landet i øyesyn. Jeg ble bedt om å lage film for Gruppene var politisk blanda, men med en domi hadde Norge og Kina reaktivert Kulturavtalen som ger ikke værra deg!» Men hvem skulle det ellers vært? gruppa og fikk lånt meg et Dobbel 8-kamera. nans av ml-ere. Mange SF-ere orka ikke å reise sammen åpnet for at inntil ti studenter kunne reise på stipend. Det var jo ingen andre ml-ere som orka å lære seg ki- Vi fikk se en stor nasjonaldagsparade på Den himmelske freds plass, den siste av sitt slag med Mao på plass (på grunn av Lin Biaos kuppforsøk rett før nasjo- med ml-ere, og det skjønner jeg godt. Noen turer ble problematiske fordi ml-ere ville dominere alt. Utgjorde ml-erne på turene egne fraksjoner? Men det var problemer, jeg var gift og hadde barn, og kona mi, som er kinesisk med en noe broket bakgrunn, ville også gjerne dra på videre studier, men de nesisk. Men argumenterte du ikke med at det kunne være nyttig for partiet å ha noen som kunne språket? naldagen den påfølgende høsten). Det var prominente Før avreise hadde vi fraksjonsmøter med de vi vis- ville ikke ha en hel familie over. Løsningen blei at jeg Det gjorde jeg sikkert. Så fortsatte han: «Det vi tren- gjester til stede, som Edgar Snow og fyrst Sihanouk fra ste var AKP-ere, for å fortelle hvordan man skulle drive dro av gårde aleine våren Det var det året «De tre ger nå, er at folk begynner å studere russisk!». Dette var Kambodsja. sånne turer. Ofte hadde de overdrevne forestillinger om store», dvs. Zhou Enlai, Zhu De og Mao, døde, og Firer- jo under oppbyggingen av det som ble den store krigs- Samtidig med oss var det en annen norsk gruppe der, en delegasjon på fem norske ml-ere, invitert av Kommunistpartiet. Noen tribuner over oss sto Pål Steigan og Tron Øgrim, og de fikk hilse på Mao rett etterpå. Men det fikk ikke Knusken og du? Vi traff ikke Mao, men ble invitert til festmiddag i Folkets store hall kvelden før 1. oktober, med Zhou Enlai som vert. Han var en folkeforfører, en imponerende Kina som det lovede landet. Men det var mye praktisk som skulle ordnes, de måtte vite hvordan kineserne la det opp, og så burde de vite på forhånd hvem de reiste sammen med. Man levde tett innpå hverandre, og kineserne var godt organiserte. Fra alle turene ble det skrevet referater som alle deltakerne fikk, og vi fikk også et sett. Og folk skrev jo artikler i pressa basert på det de hadde opplevd. SUF- banden fikk marsjordre. Opplevde du Maos død fra orkesterplass? Da Mao døde, var jeg hjemme på et kort besøk, for familien min var noe engstelig for min situasjon etter det store Tangshan-jordskjelvet sommeren 1976, der minst en kvart million omkom. Det var ingen spesielt hyggelig opplevelse, sjøl om Beijing kom forholdsvis godt fra det. Jeg satt på den kinesiske ambassaden i Oslo for å psykosen, da alle skulle forberede seg på sovjetisk okkupasjon. Tror du det var sånn at de ikke hadde bruk for det virkelige Kina, at de foretrakk det uvirkelige som lå der bortenfor Russland trans Sibir fordi de da lettere kunne forme det etter sitt eget hode, til et Kina som passet de norske sympatisørene? Er fiksjonen, illusjonen bedre enn realiteten? 22 BONUSPORTRETT: HARALD BØCKMAN 23

13 De fleste kunne sikkert finne noe ved Kina som fascinerte dem, uten å bry seg om resten. Men vi må være klar over hvordan verden så ut for unge mennesker på den tida: Sovjet virket ganske forstokka og var på ingen måte noe å strekke seg etter, Kulturrevolusjonen blei både oppfatta som et alternativ til den sovjetiske sosialismen og som en del av ungdomsopprøret i Vesten. Jeg har stor sans for hovedtanken bak Kulturrevolusjonen, nemlig at det utviklet seg nye klasser under sosialismen, men måten den forløp på, var katastrofal. budte byen fordi det hadde snødd. Jeg skulle ta bilder, anlegget er jo fantastisk fint i nysnø. Det var nesten ingen folk der. Plutselig kom det en vakt mot meg, ganske raskt, han fekta med armene og gjorde tegn til at jeg skulle komme meg bort, svusj, svusj. Jeg var innpakka i kinesiske vatterte vinterklær på denne kalde januardagen, så han trodde kanskje jeg var kineser. Han skyfla meg bort, men jeg skjønte ikke hvorfor han maste sånn, det var jo mer enn nok av plass der. Jeg bare trakk meg litt ut i ytterkanten. Kort etter fikk jeg øye på en liten gruppe som kom skridende nedover hovedaksen i Den forbudte byen. Der kom jammen formann Steigan og gruppa hans på sightseeing. Det var den første turen de hadde til Kina etter Maos død. Formann Hua hadde tatt over, og de skulle vel til Kina for å finne ut hva som var i ferd med å skje. Foruten Steigan var det Sjue og Lysestøl og jeg husker ikke alle... Følget stoppa oppe på en av de store avsatsene. Da kunne jeg ikke dy meg for å gå bort til dem. De kinesiske vaktene så vel da at også jeg var utlending, så jeg ble ikke hindret i å gå bort og hilse og si hei på dere, det var da hyggelig med nordmenn i byen. Da blei Steigan litt flat og mumla noe om at det hadde blitt enda noen forandringer i programmet. Det var tydelig at de ikke likte å bli sett. De kjørte beinhardt på sikkerheten på den tida, det var jo bare Steigan som skulle være offentlig kjent. Så de ville ikke at du skulle vite hvem som var med i gruppa? Nei, det var sannsynligvis den virkelige årsaken. Men var ikke du en betrodd mann i rørsla, da? Du var jo en av dem? Nei, det er litt rart det, i ettertid har jeg fått inntrykk av at folk har trudd at jeg sto ganske sentralt nettopp fordi jeg jobba med Kina. Folk har sagt: Men du, var ikke du en i ledelsen? Men jeg var ikke det. Langt ifra. Var de ofte i Kina, disse lederne? Det må du spørre dem om. Men det var vel en tre fire offisielle besøk. rein ideologisk tur. Kina var en utopi, men det var også et eksotisk, spennende land, med masser av historie og kultur. Men her snakker du plutselig om det virkelige Kina? Man foretrakk nok et abstrakt Kina, en inspirasjon, en utopi. Husker du Tron Øgrim som hadde en artikkel i Røde fane etter Maos død, mens ingen visste helt hva som foregikk? Det var da han lanserte begrepet om Muddervulkanen, at alt som ble sagt om det som skjedde, var desinformasjon. Det var fryktelig vanskelig å erkjenne at Kina kunne endre seg. De gamle idealene sto sterkt, det var så mye som sto på spill. Etter 1978 tok utviklingen en helt annen retning. Det var et sterkt skifte. Ml-erne måtte innse etter hvert at det hadde vært store problemer, men fallet ble bratt. Mange følte en enorm desillusjon overfor Kina. Folk spurte: «Fins det noen maoister igjen i Kina?» Ja, det gjør det sikkert, trøstet jeg, men de kan også forandre seg. Kinesere er veldig pragmatiske. Folk i Kina var veldig slitne etter alle Mao-åra. Det hadde vært et mobiliseringssamfunn med enorme kampanjer. Kulturrevolusjonens endelikt var katastrofal. Det samfunnsmessige var i ferd med å bryte sammen. Klassekampen ble ført ut ad absurdum. Alle sloss mot alle. Alle kunne angripes, det fantes alltid en holdning å kritisere. Det førte til en politisk degenerering av samfunnet. De prøvde å få i gang hjula igjen utover 70-tallet. Først kom «De fire moderniseringene», da Deng var tilbake i 73. Men så måtte han ut igjen da Mao døde og Firerbanden ville ta makta. Men Deng sto sterkt, han hadde et svært nettverk, og klarte som kjent å gripe tømmene. Hadde du inntrykk av at Kina-turene ga et riktig bilde av samfunnet? Turene fokuserte på det idealiserte, det var selvfølgelig veldig mye man ikke så. Men man lærte like mye da som man gjør på turer til Kina i dag. Fremdeles bruker myndighetene mange av de gamle triksene sine når de skal geleide utlendinger rundt. Kineserne ønsker å vise fram det typiske. De er veldig modellorienterte. Nå for tiden skal de vise fram forbrukersamfunnet, konsumentsamfunnet. Den gang kom vi inn i fabrikkene, men du kommer ikke inn i en sweat shop nå. Du får ikke se fabrikkene der de produserer våre billige konsumvarer i dag. Ikke sjans. Fabrikkene har nå sitt eget politi for å holde folk inne og ute. Det forledende elementet er der fremdeles. Innholdet er forskjellig, teknikkene mye av det samme. Du sa at folk i Kina var veldig slitne etter Kulturrevolusjonen. Kanskje det var litt av den samme slitenheten som trådte inn i AKP etter alle mobiliseringene, den såkalte partikrisa på slutten av 70-tallet? Det vet jeg ikke. Jeg var ute av kretsløpet da, sjøl om jeg gikk inn igjen i en periode på åttitallet. Men det høres jo rimelig ut. SENTRALKOMITÉ I NYSNØ Ble du i hele denne tiden aldri spurt til råds av ledelsen i spørsmål som hadde med Kina å gjøre? Den eneste gangen jeg fikk en forespørsel fra AKP, var fra gruppa som oversatte Maos skrifter for Oktober. De jobba veldig seriøst, men de oversatte fra engelsk, og de trengte orientering om alle de rare kinesiske målene og vektangivelsene i teksten. Og dette utgjorde din kontakt med partiledelsen? Var du aldri med på deres Kina-turer for å assistere dem som kjentmann? Jeg ble aldri spurt av dem om å gjøre noe som hadde med Kina å gjøre. Og jeg tilbød meg heller ikke, jeg syntes det var veldig spennende å jobbe med Vennskapssambandet og hadde nok med det. På den annen side fikk vi ml-erne som jobba i Vennskapssambandet, stort sett frie tøyler til å utforme virksomheten vår, sjøl om vi sjølsagt rapporterte og konsulterte med dem gjennom vanlige partikanaler. Den eneste gangen jeg støtte på dem i Kina-sammenheng, var en vinterdag i Den forbudte byen i Beijing. Jeg dro dit som student våren 76. Og dette var vel rundt nyttår 77. Det hadde stått i Folkets dagblad at det skulle komme ei gruppe fra AKP. Stort oppslag med bilde av Steigan og Hua. Så jeg ringte hotellet deres og fikk snakke med Sjue eller Steigan. Jeg sa at det kunne kanskje vært hyggelig å møtes og slå av en prat? Det var ikke så mange nordmenn å snakke med i byen på den tida. Joda, han sa at det kunne være fint det, men at han ville ringe tilbake. Og så ringte han tilbake og sa at programmet deres dessverre var blitt forandra, så de fikk ikke anledning til å møte meg likevel. Men så, dagen etter hadde jeg dratt ned til Den for- Harald Bøckman ble intervjuet av Jon Rognlien 8. november MUDDERVULKANEN Dro du noen gang til Albania? Jeg kom aldri så langt. Å dra til Albania var mer en 24 BONUSPORTRETT: HARALD BØCKMAN 25

14 TIGERENS SKINN Den opprinnelige franske plakaten for Antonionis film. Den høyt ansette italienske filmregissøren Michelangelo Antonioni lagde i 1972 en lang, lang dokumentar, Cina Chung Kuo, for den italienske statens tv-selskap RAI. Han hadde reist rundt i Kina i åtte uker sammen med filmteamet sitt, etter invitasjon fra kinesiske myndigheter. Filmen, på tilsammen 3 V time, gikk i tre episoder på tv, også her i Norge. Cina Chung Kuo var det første Antonioni ga seg i kast med etter fadesen med det pro-terroristiske hippie-eposet Zabriskie Point fra Kina-filmen skal ikke ha falt i god jord, hverken hos de kinesiske myndighetene, deres vestlige tilhengere eller motstanderne. Norske reisende til Kina ble anbefalt ikke å gjøre som Antonioni: «Kineserne liker ikke Antonioni,» står det i skrivet med reisetips fra Vennskapssambandet. Men hva det er ved Antonioni «kineserne» ikke liker, går ikke Vennskapssambandets eksperter inn på. Når man ser filmen i dag, er det ikke umiddelbart så lett å forstå hvorfor filmen vakte slik avsky. Men en nærmere refleksjon over nettopp det spørsmålet kan kanskje si noe om hvilke forventninger de ulike partene hadde til formidlingen av den kinesiske virkeligheten eller illusjonen. Antonioni har en kjølig, interessert, men samtidig illusjonsløs distanse til stoffet, til landet, til revolusjonene og kommunistpartiets fortolkninger. Ikke så rart når man kjenner hans øvrige verk de modernistiske dramaene om emosjonell kulde og umuligheten av å kommunisere. En film om Kina måtte jo først og fremst være en Antonioni-film. Han lar seg selvsagt ikke forføre av noen blendverk, tvert imot klarer han å vise den tynne linjen mellom illusjon og virkelighet. Det er en film som ikke har noen politisk linje som formål. Hverken for eller mot maoismen. Den tar ikke stilling. Derfor er det også en forbløffende ærlig film, og et uomgjengelig imperativ overfor dem som på reiser i utopiske områder unnskylder sin naivitet med at de aldri fikk mulighet til å se bak kulissene presentert av regimet. Antonioni viser oss med sin Kina-film at det hele bare dreier seg om ikke å la seg rive med, men stole på øyet som ser, og vise akkurat det. Dessuten er det en film full av stil. Antonioni er den regissøren som kanskje best av alle har visst å utnytte dveling som kunstnerisk uttrykksmiddel. Kameraet dveler ved bildene helt til tilskueren fortaper seg i det man ser. Man tipper over en kant, ut av den rasjonelle forhandlingen av stoffet, og får sjansen til å bli værende ved det man ser, med et nakent blikk. Filmen har en helt annen rytme, en helt annen tid enn man iallfall i dag er vant til. Fortellerstemmen på lydsporet slutter med en lakonisk erkjennelse: «Kina åpner sine dører, men landet er fremdeles en fjern verden, for en stor del ukjent. Her har vi ikke kunnet gjøre stort mer enn å kaste et blikk på den. Det finnes et ordtak fra det gamle Kina: Du kan tegne skinnet på en tiger, men ikke dens bein. Du kan tegne ansiktet på et menneske, men ikke dets hjerte.«antonioni visste at alle hans timer med filmet virkelighet ikke kunne være annet enn et lite blikk. Denne erkjennelsen kunne vært motto også for vårt arbeid med Kaderprosjektet. Kanskje vi i denne boka har kunnet tegne opp litt av skinnet på tigeren, men dens hjerte forblir for en stor del ukjent. Men filmen er pussig nok ikke slutt i og med de melankolske avskjedsordene. Nå følger en lang seksjon med filmet akrobatikk, fra en forestilling i en teatersal, uten noen kommentarer. De kinesiske akrobatene gjør helt utrolige ting, med en presisjon og en smilende, avslappet virtuositet som iallfall forteller oss at mange, mange i Kina vet å forbløffe våre sanser med nærmest overmenneskelige kunststykker og illusjoner. Kanskje også dette var litt av kjernen i den vestlige begeistringen for de kulturrevolusjonære bragdene? Men under filmingen av akrobatenes glansnumre gjør Antonioni noe han har gjort under hele filmen: På et visst tidspunkt, sånn midtveis uti sekvensen, trenger filmen gjennom handlingen og dens logiske sammenhenger ved å gå tett innpå aktørene og løsrive dem fra det de holder på med. Det er ikke lenger mulig å forstå kunststykkene. De er brutt i stykker. I stedet viser filmen oss nå menneskene deres ansikter, deres skinn i løse, avbrutte bilder. Plutselig har ikke akrobatikken noen samlet mening lenger, og vi må spørre oss: Hvem er disse folka? Det får vi aldri vite. Og hvordan skulle vi da også fått det? Kan det være at det er dette man ikke likte med filmen? At den rett og slett var ærlig? Når det sies at «kineserne» ikke likte filmen, vil man jo iallfall i vår tid spørre seg: Hvilke kinesere? På denne tiden ble kulturpolitikken i Kina ivaretatt av Maos frue, Jiang Qing og hennes kumpaner i den såkalte Firerbanden. Hva slags filmer ville de ha kunnet like? De samme som Vennskapssambandets norske reisende helst skulle like? Festforestilling for en restaurert kopi av Antonionis film, med foredrag om de 70-tallsintellektuelles forhold til Kina. 26 BONUSKAPITTEL: BORTENFOR SIBIR ER ØSTEN RØD 27

15 DEN STORE TUREN FOR ARKITEKTER OG PLANLEGGERE I 1975 reiste en gruppe arkitekter og planleggere til Kina, på en reise arrangert av Vennskapssambandet. Gruppen var sammensatt NAVN: May Sommerfelt av både ml-ere og andre, og leder var arkitekt Dag Nor- FØDT: ling, en ikke-organisert ml-symper. Årsaken til at akkurat denne OPPHAVSSTED: Vokst opp på Langøya i Vestfold turen blir viet så mye plass her i boka, er at vi har fått flere UTDANNING: Arkitekt, fra Birmingham 1971 forskjellige beretninger om den, fra ulike perspektiver. Tre av disse presenteres her. Forskjellene i disse beretningene forteller oss både noe om innsider og utsider og om hukommelsens forvandlende krefter. Hvordan fungerer fraksjonering i en ramme av kollektiv tvang? Hvis alle skal være med på alt, hvordan kan da den indre kjerne forbli en kjerne? Og hva blir stående igjen som symboltunge begivenheter? Er det sånne som eksemplifiserer noe Man får med seg sjela si mer enn seg selv? Hva er stort for meg, hva er en bagatell for deg? En annen grunn til at vi har valgt ut planleggerturen, er at vi har fått overlevert et usedvanlig rikt illustrasjonsmateriale, med bidrag fra flere av deltakerne både i form av tegninger, lysbilder, svart-hvitt-bilder og brosjyrer. Og vi har et flott bilde av hele gruppa, inkludert tolkene! Var det sånn de reisende til Kina så ut? Hele tiden? Vi har program og rapport, vi har reiseruter, dagbøker og løse notater. Vi har Vennskapssambandets oppsett med tips for reisen. Vi har annonser i Arkitektnytt og artikler skrevet i etterkant. Deltakerne planla å skrive en bok fra denne turen. Det kunne vi også ha gjort. Men foreløpig blir det ett kapittel. Reisen ble annonsert i Arkitektnytt nr , og som man kan se av annonsen, var det ikke bare å komme her og komme her. Man skulle søke om å få være med, enda man skulle betale alt selv, og det var en rekke kriterier som skulle oppfylles før man eventuelt ble plukket ut. Vi vet ikke om det var mange som søkte, ble veid og funnet for lette, men vi vet at en del kjente arkitekter som var inne i planleggingsfasen, likevel ikke ble med. Det var mange andre Kina-turer vi gjerne skulle fortalt om turer vi har fått både en og flere beretninger om. En annen tur i 1975 ble nærmest ødelagt for vår kilde fordi en fanatisk absoluttist Vi intervjuer May Sommerfelt fordi hun var med på den store Kina-turen for arkitekter og planleggere i Siden hun selv ikke var ml-er, fikk hun øye på noen trekk ved gruppedynamikken og de tilreisendes forhold til vertskapet, som andre kanskje ikke så like klart. Mens vi snakker hjemme i stua hennes på Nadderud utenfor Oslo, sitter vi og kikker på materialet fra turen bilder, brosjyrer, programmer, rapporter alt sammen tatt godt vare på i permer og arkivbokser, hentet fram for anledningen etter å ha vært stuet bort i flere ti år. Hvordan fikk du vite om denne turen? Det sto sikkert om den i Arkitektnytt for å skape interesse i arkitektmiljøet. Jeg meldte meg, sa jeg var interessert, og ble med i en arbeidsgruppe som jobbet med programmet. Vi prøvde å gå gjennom ruta hvor i Kina vi skulle reise. Hva var det interessant for arkitekter Ja, de graver seg inn i løssjord, og bruker gjennomskinnelig pergamentpapir satt inn i rammer som vinduer. Dette utgjør mesteparten av ytterveggen. Vi var opptatt av blant annet å besøke disse bosettingene. Ut fra en faglig tilnærming satte vi opp hva som var interessant for arkitekter og planleggere å besøke i Kina. Var det ml-ere som styrte den idégruppa? Neida, dette var gjennom vennskapssambandet Norge-Kina. De sto bak og hadde ansvar. Etter hvert ble det klart hvem som skulle være med. Vi skulle være omkring 20 stykker, i fire grupper, med én leder i hver av de fire undergruppene, og én leder for hele turen. Dag Norling ble leder for hele turen, og jeg ble leder for en av gruppene. Og så var det veldig mye prat om hvordan vi skulle oppføre oss i Kina. Dag Norling, var han ordentlig ml-er? Det er interessant, det lurer jeg på! av en ml-er dominerte alt. Denne karen er for øvrig nå og planleggere å se når vi var der? Da snakket vi Hvem satte opp disse gruppene da? blitt en av borgerpressas mest ihuga anti-kommunister. Vi har blant annet om disse hulebyene som det sto om i boka Det husker jeg ikke. Noe av hensikten med gruppelederen var at vi skulle passe på at alle hadde det også fått spennende beretninger fra en arbeidertur i 1979, fra til til Jan Myrdal. en korps- og kortur og fra delegasjonsreiser gjenfortalt av noen Den om en kinesisk landsby? bra, at alle var med på alt. At alles syn ble tatt hensyn «store» stemmer altså stemmer som ikke hører hjemme i denne boka. Derfor lar vi arkitektene og planleggerne fortelle og setter inn 28 et par supplerende beretninger fra andre turer til slutt. 29

16 til og kom frem i enhver sammenheng. Og at ingen skulle være utenfor. Veldig fornuftig: Ja, dette skal vi være med på å få til. En del mer etablerte arkitekter som skulle vært med, for eksempel P.A.M.Melbye, markant Oslo-arkitekt og arkitekturskribent, blandt annet i Dagbladet, falt fra i siste liten, ganske nær turen. Om det var fordi de likevel ikke hadde tid til å være så lenge borte, eller om de lukta lunta om hvordan denne turen kunne bli, det vet jeg ikke. At de tenkte: Å nei, dette blir ml- propaganda. Nemlig. Gynt Krag, arkitekt og lokalpolitiker, skulle også ha vært med. Hun var med på seminarer i forkant. Vi hadde dette allerede i oktober 74 og vi skulle først reise i mai 75, så det var mye planlegging. Til Kina! Det var en kjempereise den gangen. Var det hemmelig hvem som var med? Har du følelsen av at man ikke skulle si hvem som hadde vært med på turen, eller var det åpent? Disse papirene som du har her, var de liksom hemmelige? Nei, jeg tror ikke det. Det var ikke sånn at dere måtte love aldri å vise det til forskere i 2007? Nei. Da dere satte opp disse ønskene om at dere hadde lyst til å se det og det og det var det ut fra en meny Vennskapssambandet ga dere, eller var det fritt? Det var helt fritt etter å ha sett i arkitekturbøker og etter å ha lest og studert det vi klarte å finne av relevant materiale om Kina. Fikk dere gjennom alle ønskene? Nei, det var en annen sak. He he. Her står det om hva vi ønsket å se på landsbygda... «Innledende arbeid og forberedelser for Kina-reise for arkitekter og planleggere». Undertegnet av Jan Carlsen, Gynt Krag og Bjørn Larsen. Ja, her står det faktisk litt. «Komiteen har forsøkt å konferere med representanter for andre faggrupper, økonomi, sosionomi, sosiologi osv. Men hittil uten å klare dette. Mangelen vil bli rettet på i den nærmeste fremtid. Dette programforslaget er resultat av diskusjoner og undersøkelser. Hovedvekten blir lagt på planleggings- og byggeprosessene i Kina, ikke på boligspørsmål eller arkitekturproblematikk, fordi vi mener det er mye interessant å lære om kinesernes arbeidsmåter på dette området som står sentralt i norsk planleggingsdebatt.» Ja, for man mente man kunne lære å tenke planlegging ut fra folkets interesser og sånt? «Komiteen mener at det i denne forbindelse er riktig å unngå en altfor bredt sammensatt faggruppe. Deltagerne vil bli valgt av en komité nedsatt av Vennskapssambandet». Der har vi det, ja. «Da dette kunne medføre at deltagernes interesseområder sprer seg i for mange retninger. Hovedvekten bør legges på områder som kan direkte knyttes til planleggingsvirksomhet, undervisning, forskning innen planleggingssektoren, arkitekter, sosionomer, landskapsarkitekter, landbruksplanleggere.» Var det Bøckman dere hadde kontakt med i Vennskapssambandet? Ja, han kom på møter og orienterte osv. Også var det litt diskusjoner om vi kunne reise over i forskjellige grupper, om vi skulle reise med fly eller med tog. Men da var det vel Bøckman som sa veldig klart at det er viktig at alle reiser sammen og ikke kommer frem på forskjellige tider, og det er viktig at dere kommer som en gruppe, det er viktig at dere opptrer som en gruppe. Det forventes fra kineserne osv. En masse moralisering om hvordan vi skulle oppføre oss. Folk hadde kanskje ikke vært så mye ute og reist? «Ikke ta bilder uten å spørre.» Var det noen som hadde vært i Kina før, av de som skulle være med? Nei. «Vårt arbeidsutvalg ble valgt på seminaret 5. oktober. Øystein Arntsen, Astrid Bonesmo, Bjørn Larsen og May Sommerfelt. Det ble dessuten dannet en redaksjonsgruppe som skal arbeide med opplegg og redigering av en rapport fra turen. Det er anledning for flere å slutte seg til. Gruppa består foreløpig av Jan Carlsen, Per Otnes og Elisabeth Nordang. All post sendes til denne adressen: Kina-reisen for arkitekter og planleggere, vennskapssambandet Norge Kina.» Det var en ganske omfattende planlegging på forhånd, altså. Veldig! Vi leste bøker og satte oss inn i hvordan Kina var bygd opp administrativt, med sentralregjering, provinsenheter, regioner osv. Boligområder, gatekomité, nabolag. Jeg var mest opptatt av den delen. Det Risplanting i folkekommune i Hangzhou. Foto fra arkitekt- og planleggerturen fungerte helt utrolig. Vi møtte den strukturen overalt hvor vi ble tatt med. Men så kan du jo si: Hvor tok de oss med hen? Vi surra jo ikke rundt på egen hånd. Nei, dere fikk vel komme dit hvor ting virket best. Det gjorde vi. Vi kom helt klart til kommuner som de ønsket å vise frem. Men sånn er det vel når folk kommer til Norge også, de får jo se de fine delene av landet. Vi sender dem ikke til Lillestrøm, liksom. Ja, det kan du si. På den tida hadde jo ikke folk reist verden rundt som backpackere. Det å komme til Kina var helt overveldende, det var helt fantastisk. Det kosta vel litt? Det kosta bortimot totalt, mener jeg å huske. I den tidens penger, ja. Flere av de vi har snakket med som dro til Albania har sagt at Kina var altfor dyrt. De kunne dra til Albania, det var liksom et fattig-manns-kina. Turen varte tre uker til sammen? Etter en uke på reise. Vi tok toget hele veien, til Moskva og Transsibirske ned til Beijing, gjennom Mongolia. Lørdag 26. april avgang tog fra Oslo Østbane til Stockholm, sitteplasser sånn og sånn. Ankomst Stockholm sentral, ferge til Helsinki. Så Moskva, og vi var vel der i én dag. Sightseeing, står det. Og så tog til Beijing 29. april. Vi kom fram 5. mai. Sju dager på transsibirske. Jeg tror vi hadde sendt over programmet til kineserne. Vi hadde skrevet hva vi ønsket å gjøre og se, men vi hadde ikke fått noe detaljert program tilbake. Så dere hadde ikke fått noen bekreftelse, visste ikke hva det ble. Men dere hadde sagt: Dette er det vi vil. Dette er det vi vil. Reiseruta ble fulgt sånn som vi hadde bedt om, og vi var vel omtrent like mange dager på hvert sted slik vi hadde foreslått. Men det som skjedde, var at kineserne kom opp med helt andre programmer enn det vi hadde foreslått, på de ulike stedene. Til hvert nytt sted vi kom, fikk vi presentert et program av kineserne. Vi diskuterte det i gruppene, så kom vi sammen og diskuterte det i plenum, og hvis det var noen uoverensstemmelse, hadde vi avstemning. Var det dette vi ville, eller ville vi noe annet? Kineserne foreslo at vi skulle 30 BONUSPORTRETT:MAY SOMMERFELT 31

17 besøke Jernverk nr. 1 utenfor Shanghai. Og da vi kom til Xi an, var det ingenting i programmet om hulebyene som vi ville se. Det var ikke med i det hele tatt. Så dere fikk ikke se hulebyene? Nei, vi så dem fra toget: «Å, se der ser vi noe, der borte.» Antagelig var det en beboelsesform som de ikke ville vise frem, så jeg tror de holdt oss unna. Og så var det andre ting vi ville gjøre, kanskje besøk på universitetet, møte med fagfolk, som ikke kom opp på programmet vi hadde satt opp på ønskelista. Kineserne kom opp med andre programmer. Blant annet husker jeg et besøk i et Jern- og Stålverk. Da var det en av oss som sa: «Men vi har jo ikke peiling på jernverk, hva lærer vi av det, vi kan ikke vurdere det, vi har ikke noen bakgrunn på det.» Men så ble det sånn. «Kineserne vil vise oss det, det er det de vil at vi skal se.» Vi brukte masse tid på å diskutere disse endringene, så ble det avstemning og da fikk kinesernes program flertall. Alltid? Ja, så vidt jeg husker. Alltid flertall for det programmet kineserne kom opp med, som altså tildels avvek ganske mye fra det vi hadde satt opp. Da vi hadde reist gjennom hele Kina og kom ned til Guangzhou, så var det noen av oss som gikk en tur i en litt annen retning en vanlig og der under noen palmer satt fraksjonsgruppa. Da hadde vi reist gjennom hele Kina, det var like før vi skulle dra hjem. Da ble de konfrontert: «Dere sitter jo her og har fraksjonsmøte!» Og da kom det opp at de hadde klart å ha fraksjonsmøter på hele turen. Hvordan de hadde klart det, midt på natta eller hva, aner jeg ikke. Vi var jo på reise hele tiden, løpende oppi hverandre. Det var litt av en kunst altså. Men de som satt der, det var ml-erne, rett og slett? Det var ml-erne, ja. Og de hadde klart å møtes under hele turen sånn at det alltid ble flertall, bortsett fra på ett område og det gjaldt noen sandaler. Men visste du på forhånd hvem som var ml-ere? Da du så dem sitte der, tenkte du: Oi, jøss er hun der også med i fraksjonen? Var det noen overraskelser der? Både og. Jeg tenkte ikke på den tiden: Hvem er mlere, hvem er ikke. For meg var det blanda drops, og jeg tenkte i hvert fall ikke særlig på det før turen, men ble mer bevisst det underveis. Jeg kom jo fra England og hadde ikke vært med på det kjøret på universitetene som var i Norge. En del av oss følte da at her har vi blitt lurt. Og jeg følte meg ekstra lurt, fordi jeg hadde vært gruppeleder og veldig solidarisk med å ha disse gruppemøtene og fellesmøtene, og at alle skulle være med på alt. Og så var vi faktisk blitt lurt. Av et knapt flertall. Var det noe du skjønte der og da? Vi skjønte det der og da. En del hadde ikke skjønt det 100% før da. 2: Dere hadde sittet sammen i grupper og diskutert. Kom gruppene fram til et standpunkt før allmøtet? Vi hadde vel ikke noen opptelling i disse gruppene, men vi fikk lufte det og diskutere det, og så kom vi til allmøtet og der ble det avstemning. 2: Men jeg tenker på de ml-erne som du hadde i din gruppe, satt de i gruppa og sa én ting og så sa de noe annet på allmøtet? Det klarer jeg ikke å huske i detalj. Men det var tydelig at det var mye mer diffust helt til avstemningen. I disse delgruppene var det mer at man sa hva man mente, og så var det ml-erne som sa at: Nei, vi får gjøre det kineserne sier. Vi får oppføre oss og være hyggelige og greie. Vi strakte oss veldig langt. «Vi får se på det jernverket da, okey.» Men jeg husker at da vi ikke fikk se hulebyene som Jan Myrdal hadde skrevet om, da var det noen av oss som syntes det var litt rart at delegasjonen vår ikke satte inn litt mer kraft overfor kineserne for å få besøke dem. 2: Var ml-erne aktive i disse debattene, eller bare lå de lavt og så stemte de sammen? Sånn som jeg husker det nå, nå når du snakker om det, så var det mer sånn som du sier. Ja. Det skjedde på avstemningene. 2: Ble dere overraska, sånn: Oi, ble det flertall for det? Ja. «Der ble det flertall for det ja, igjen» ikke sant. De hadde altså en strategi om å se sånn og sånn og sånn, og så hadde de en tilleggstrategi for hvordan de skulle håndtere opposisjon. Du sier at dere gikk en annen vei, og så, under en palme, sitter de. Det høres jo veldig morsomt ut, hvordan var det egentlig det så ut? De satt ikke og gjemte seg? Nei, dette så jeg ikke med egne øyne, men fikk det fortalt. De satt sammen og diskuterte under palmene. På hva slags sted da? Da bodde vi på et hotell med en have med palmer, og borti den palmehaven satt da denne gruppa med ho- Eller er det noe du tenker etterpå? Det er jo veldig morsomt hvis så er tilfelle. Da må jeg sjekke det med noen av de andre. Var det noe de reelt hadde tenkt å gjøre? Og gjorde de det? Eller var det noe vi fleipa med fordi vi syntes hele opplegget var så dumt? Hvem skulle de parolene liksom ha vært for? Rundt 1. mai gikk toget gjennom noen uendelige bjørkeskoger, og de eneste menneskene vi så, var små grupper av russere som drakk vodka på piknik. Tror du meningen kan ha vært at alle skulle bli mlere i løpet av turen? At det var derfor man skulle begynne å diskutere politikk allerede på toget? Prøvde de å verve dere, få dere litt mer interesserte i andre deler av ml-pakka, enn akkurat det med Kina? Nei, det var vel at vi gjennom denne Kina-reisa skulle se lyset. Men var det noen som så lyset? Tror ikke det. De som var ml-ere da de dro, de var ml-ere da de kom hjem. Og dere som ikke var ml-ere, var ikke ml-ere. Vi snakket med noen som skulle på Albania-tur, to ikke-ml-ere, som fikk beskjed om at alle spørsmål som skulle stilles, skulle sendes inn på forhånd. Og det ville ikke bli anledning til noen oppfølgingsspørsmål i møte med albanerne. Da hadde de planleggingsmøter hvor alle spørsmål skulle forelegges, drøftes av gruppa, og så sendes til Albania. Var det noe sånt på turen deres? Ja, det sto noe om at vi ikke skulle spørre om hva som helst. Og det var gjennom smågruppene vi skulle bli enige om hva slags spørsmål vi skulle stille. Og dere skulle være sammen hele tiden? Ja, vi skulle være sammen hele tiden. Men så var det noen som oppdaget at tidlig om morgenen skjedde det veldig mye i Beijing. Da var folk i gang med skyggeboksing ute i parkene. Det ble bestemt at for at ingen skulle gå glipp av noe, skulle vi si fra til gruppa som sa fra til alle. Slik at hvis noen hadde tenkt å gjøre noe som ikke sto i programmet, skulle det bekjentgjøres for alle. Alle skulle ha mulighet for å være med på alt. Ingen skulle føle seg utenfor. Nei, men den er veldig interessant den her dobbelheten i argumentene, med disse smågruppene. Jeg dene sammen og diskuterte. Da ble de avslørt. Ja, hva sa de da? De syntes nok det var litt leit at de ble avslørt. De hadde jo klart å spille dobbelt hele turen. De som hadde vært så ivrige på at alle skulle være med på alt! 1. MAI PÅ TRANSSIBIRSKE Nå ler vi av det fordi det er jo komisk, men dere ble litt betuttet da dere oppdaget det? Følte dere dere litt ført bak lyset? Det hadde egentlig begynt som et press på Transsibirske. Vi satt jo der i sju dager. Blant annet hadde vi 1. mai der. De var ganske luksuriøse de togene? Ja, vi lå i to etasjer, nede og oppe. Fire i hver kupé. Og så begynte noen å mase i noen kupéer lenger bort om at vi skulle diskutere paroler. Hva slags paroler skulle vi ha på 1. mai på Transsibirske. Og helst skulle vi male dem på bannere og henge dem utafor toget. Men så var det noen som sa: Men i all verden, skal vi skrive dem på norsk? Det er jo ingen som skjønner det, hva er vitsen med det? Jo, men vi skulle i hvert fall bli enige om hva som var hovedparolen. Vi måtte diskutere oss frem til hva som skulle være hovedparolen vår! Puhh!! «Men nå sitter vi her, det er fantastisk mye spennende som skjer!» Vi gikk i restaurantvognen og pratet med mongolere om Mongolia og klarte liksom å få en kommunikasjon om hvordan de opplevde å være en del av Sovjet og hvordan russerne tok fra dem naturressurser. Vi syntes det var kjempespennende. Vi satt mye i restaurantvogna og kommuniserte med andre reisende. Og vi stoppet jo på stasjoner og det var spennende å se på landskapet. Jeg tilhørte dem som syntes det å skrive de parolene var helt meningsløst. Men ble det vedtatt noen paroler da? Ja, jeg lurer på om ikke de vedtok en parole som gikk ut på at alle skulle være troende ml-ere når vi var ferdige med turen. Et eller annet sånt. Men lagde de et banner? Nei, det tror jeg ikke de gjorde. Du mener at det var noen som ville at det skulle males bannere og henges ut av toget på 1. mai? 32 BONUSPORTRETT:MAY SOMMERFELT 33

18 tenkte på det da du sa at man skulle diskutere alt, men ikke ta noen avgjørelser. Da får man jo fram hvem det er som kan tenkes å lage trøbbel. Da vil jo de som senere skal betjene argumentene, vite hvem som mener hva, hvilke argumenter som har kommet fram. Man får røyka ut det som måtte være av alternative synsmåter og forberedt seg på å møte dem. Dette er jo akkurat som Maos lumske strategi med å la de hundre blomster blomstre. På den måten ble det jo lett å se hvilke blomster man skulle luke vekk. Ja, og kineserne ville ha kontroll på alt vi gjorde. Programmet begynte halv åtte, men så oppdaget vi jo at det skjedde ting alt fra klokka fem seks. Dermed gjaldt det å komme seg ut om morgenen og gå litt på egen hånd. Det var helt fantastisk! Men da kom det igjen opp en slags solidaritet overfor kineserne, at det skulle være kontroll med alt alle gjorde. Så når noen sa at de ville gå ut om morgenen, så skulle alle vite om det. Og gruppeleder skulle vite om det, og alle skulle få lov til å være med. Det ble ikke sagt at det var for kontrollens skyld, det var for at ingen skulle føle seg utenfor. Men opplevde dere at det ble fulgt veldig nøye med på dere fra kinesernes side? Vi hadde to tolker som var med. Snakka de norsk? Engelsk? Én snakka iallfall norsk. Kineserne ville ha kontroll på oss, det er helt sikkert. Programmet gikk fra halv åtte om morgenen til halv ti på kvelden. Så det var jo aldri noe tid, hvis ikke du var oppe klokka fem. Det var ingen åpninger for å gjøre ting på egen hånd. Og det var bestemt på forhånd at det skulle være sånn? Slik var programmet vi fikk av kineserne da vi kom dit. I hver nye by vi kom til, fikk vi et program for de dagene vi skulle være der. Så gikk vi gjennom disse diskusjonene og avstemningene, og da ble det stort sett som kineserne hadde sagt. Det er et komplisert system på en måte, men dere synets det var greit den gangen? Nå til dags, hvem ville akseptert noe sånt? Ville man ikke bare sagt «Hæ? Jeg drar hit, jeg». Ja, ikke sant? Og jeg som var gruppeleder, måtte holde kustus. Og være veldig lojal hele tiden. Det var kanskje derfor jeg var en av dem som sterkest følte meg lurt. SANDALER Jeg må fortelle historien om sandalene i Hangzhou. Det var vel etter Shanghai. Da Marco Polo kom dit, sa han at hvis paradiset finnes på jorda, så må det være her, for det er så vakkert. Der var vi i flere dager. Vi besøkte bl.a en jordbrukskommune, og ble delt i grupper. Hver av gruppene ble tatt med på en guidet tur i landsbyen. Den gruppa jeg var i, så disse sandalene her, som nærmest hang oppe på veggen til tørk. Ikke i en butikk, altså. Nei, ute der folk bodde. De hang ute, foran døra. Og så var det noen av oss som sa: «Neimen du, de var fine, hvordan lager dere dem?» Vi fikk se nærmere på sandalene, og så gikk vi videre. Etter en stund kom hun som hadde vist oss dem, tilbake med et sett til alle oss?som var i gruppa. De produserte sånne sandaler der? Ja, det var ikke noen produksjon for salg, de lagde sånne til seg selv, for hjemmebruk, som de gikk med når de jobba. Og vi syntes de var kjempefine og takket. Dere fikk dem gratis, som en gave? Vi fikk dem som gave. Men du sa det var en guide med dere? Ja, da vi kom til denne landbrukskommunen, ble vi delt i fire grupper med lokal guide, som kanskje ikke kunne så mye engelsk, men som gikk med oss rundt. Vi var der til utpå ettermiddagen, og så kom vi tilbake til hotellet og skulle vise fram sandalene, og da kom det opp at de skulle inndras til gruppa sentralt, og så skulle det være loddtrekning om hvem som skulle få dem. Vi skulle vise solidarisk ånd i forhold til de andre og bare gå med på det. For vi opptrådte som et kollektiv, og her var det viktig å vise kollektiv ånd. Men da sa vi at en annen hadde jo skaffet seg noen spesielle bøker i en bokhandel i Beijing; bøker som alle var ute etter. Da skal de også inndras til gruppa! Og han der, og hun der fikk tak i det der, da skal alt inndras og legges på bordet og så skal vi ha loddtrekning om alt. Der satt vi altså innendørs på et hotell i Hangzhou verdens vakreste sted i følge Marco Polo og diskuterte dette en hel dag. En hel dag! Nei, for det var helt annerledes. Det hadde de bare fått tak i. Det var ikke gave til gruppa? Nei. Var det ml-ere i gruppa di, eller var revisjonistene sortert for seg selv? Det er det jeg prøver å finne ut av, jeg kan nok finne navnene på dem som var i gruppa mi. Det var nok en blanding, ja. Men en bonde, som plutselig skulle være med, kom inn helt på slutten. Han var ml-er, og da var de sikra flertall, hele tiden. Så det var litt tvil om flertall, og dermed fikk de inn enda en ml-er for å sikre seg? Bonden hadde jo egentlig ikke noe å gjøre i denne Jeg tror vi diskuterte det en hel dag, i hvert fall en gruppa som besto av planleggere, arkitekter og sosiolo- halv dag. Og da det kom til kvelden, skulle det være ger. Vi skrev rapport med veldig bra faglig dokumenta- avstemning. Men da ble det ikke flertall for å inndra sjon av alt som skjedde. Men han har ikke vært med på sandalene! Da var det en overløper! Var det det? En av ml-erne som ga seg? Ja, en som syntes det ble for dumt. Var det åpen avstemning, eller var det skjult? Nei, da var det åpen avstemning. Da hadde vi reist så lenge at vi begynte å skjønne opplegget. Dette var før vi kom til Canton. Og da var det faktisk en overløper som gjorde at jeg fikk beholde sandalene (latter). De er jo ikke verdt noen ting, men rent symbolsk... Du sier at det var den eneste avstemningen hvor flertallet endra seg? å skrive noe der, så vidt jeg vet. Vi skulle jo i jordbrukskommuner, og da var argumentet at det var viktig at vi hadde med oss en bonde som skjønte hva som foregikk der. Vi har intervjuet en annen fyr som forteller at etter en sånn Kina-tur, så skulle man møtes og lage et felles referat. Og det gjaldt også bildene. Da skulle alle ha den samme fortellingen til sine familier og venner. Da de fortalte fra turene, leste de opp fra et dokument som var satt sammen i fellesskap. Alle viste de samme lysbildene. Vi skrev jo denne rapporten, det blir litt det samme. Men det er mer profesjonelt. Ja, ganske profesjonelt. Vi prøvde å skrive noe om det som var vår faglige innfallsvinkel. Vi lagde skisser hele tiden. Rapporten er veldig saklig og faglig. Vi kopierte alle bildene som var noe tess og hadde et sett hver med bilder. Det syntes jeg var veldig bra. Jeg var også rundt og prata om Kina etterpå i barnehageforbundet, f eks. Jeg la det opp selv og snakket om det jeg syntes var spennende. Og vi ble jo veldig besnæra. Da vi kom til Shanghai, for eksempel... Der visste jeg at faren min hadde vært. Han var sjømann i sine yngre dager. Nå var han anti-mao. Han hadde vært i Shanghai og der var det så mye kriminalitet og så farlig at sjøfolka fikk beskjed om ikke å gå på egen hånd. Og i de områdene gikk jo vi nå! Kineserne Ja, som jeg var bevisst på. Der og da regna vi med at sandalene kom til å gå med i dragsuget. Men så var det altså en overløper. Men dere ga dere ikke, kjørte diskusjonen og ble inne en dag for å bestemme. Nei, da ga vi oss ikke! Da var vi revisjonister og det som verre var. Alle de som ikke var ml-ere, var i den revisjonistgruppa? Ja, da var vi i revisjonistgruppa. Og de hadde kjempegode argumenter hvor det lå en utskjelling av oss. Revisjonister, ikke vise kollektiv ånd, osv. Man kan jo på en måte utvide ethvert spørsmål til å få sånne totale betydninger, hvis man først går inn for det. Hvorfor ville ikke de selv gi fra seg sine ting, da? 34 BONUSPORTRETT:MAY SOMMERFELT 35

19 hadde rydda opp og dannet gatekomiteer. Du kunne miste blyanten din på gata, og da kom noen løpende etter deg og ga den til deg! Så da jeg kom hjem og fortalte dette til pappa så kunne jeg jo si at de har fått til masse i Kina. Jeg var veldig imponert over Kina. Og dette med alle barnehagene, hvor flott det fungerte, om barna som sto opp og sang og fortalte. Og dette med by og land, hand i hand, om møkka i byene som ble sendt ut til jordbrukskommunen som brukte det til gjødsel og så kom grønnsakene tilbake til byen. Hele tenkningen var veldig økologisk riktig. Så vi ble veldig besnæra. Jeg snakket veldig positivt om Kina. Det som skurra litt, der jeg skjønte at her er det ting som ikke fungerer, var da vi var på arkitektskolen på universitetet i Shanghai. Vi prøvde å snakke med studentene, for å få et inntrykk av hvem de var og hva de dreiv med. Det var helt tydelig at de ikke var rekruttert på grunnlag av talent, de var rekruttert av gatekomiteen som sendte dem til universitetet. Rekruttert av partiet, på en måte? Partiet, ja. Prioriteringen var: Først funksjon, så økonomi og så form til slutt. Noen av de gamle professorene var der, og man kunne se at de ikke hadde det bra. De satt der sammen med disse kommissærene og tolkene og det ble så tydelig. De dobbeltkommuniserte litt til oss, og det ble klart at her er det noe som skurrer. Dette var jo på slutten av Kulturrevolusjonen, og man hadde herja noe voldsomt med disse lærerne. Det visste ikke vi da, men det var noe på universitetene som gjorde at vi skjønte at ting ikke er som de skal være. En liten smak av det totalitære? Ja, og at studentene ikke var der fordi de var dyktige. At lærerne ikke fikk lov til å si det de hadde lyst til å si. Der satt det intellektuelle, velutdanna folk som snakket flytende engelsk, kanskje bedre enn noen av tolkene. Men de slapp ikke til. Det var slike steder vi opplevde at noe skurret. Men da vi var i gatekomiteer, jordbrukskommuner osv, var det mye vanskeligere å trenge gjennom. Og på de store jernverkene der vi snakket med ledelsen eller fagforbundet. Vi kom aldri til noen arkitektkontorer, slik vi hadde bedt om, for eksempel. Så det nærmeste vi kom faget, var universitetet og arkitektskolen i Shanghai. Så dere fikk ikke snakket noe med praktiserende arkitekter, for eksempel. Eller planleggere. Eller spurt nøyere om de tingene. Dere fikk se resultater av visse typer planlegging som ble ansett som vellykket av politiske myndigheter? Jordbrukskommuner hvor de hadde bygd nye hus, hvor de hadde fått et bedre overskudd av produksjonen ved at de hadde gått sammen og jobba kollektivt osv. Men det slo meg også i den jordbrukskommunen som var så vellykka, at der var det en bestemt person som var en veldig drivkraft, som var kjempedyktig, som hadde drevet ting gjennom. For å frigjøre mest mulig jord til dyrking hadde de bygd blokker i flere etasjer med altanganger som ga adkomst til leilighetene. Og på altangangene hadde de høner, husker jeg. Inne i byene var det vel mer at det var blitt ro og orden, blant annet i Shanghai som hadde vært full av kriminalitet. Ting var helt gjennomsiktig, de hadde full kontroll hele veien ned. Og gatekomiteene fungerte ved at de gikk rundt og visste hva du gjorde til enhver tid. Hvem som ble gravide. Det har jo kommet frem etter hvert. I Beijing hørte jeg om det der, det sitter sånne gamle kjerringer i egne små boder og følger med på alt. Det som var så imponerende, var at det virket som om alle hadde nok å spise, og at alle bodde et sted. Ingen store slumområder som bredte seg ut i byene, sånn som du ser i andre deler av Asia og i Afrika. Vi hadde jo ikke vært utaskjærs noe særlig før, så det var lett å bli imponert. Alle jobba. Det er en enorm arbeidsvillighet blant kineserne, og de hadde så ryddige byggeplasser. Akkurat som inne i hutongene hvor de bretter teppene i fine bunker som ligger i hjørnet. På byggeplassene lå materialene samlet i fine hauger. Det var veldig orden og system. Sånt var vi imponert over. Og så brukte de bambusstillaser opp til tiende etasje. Ikke spesielt sikkert kanskje, men flott å se på. Og vi klarte å komme oss ut, vi gikk tidlig en gjeng av oss, og så på byen i Shanghai. Det var den muligheten vi hadde til å se på arkitekturen, på byen. Det var nesten sånn at vi måtte lure oss ut, utenom programmet. Vi fikk jo fantastisk mat, og Bjørg Jakhelln var veldig opptatt av maten. Jeg tror hun noterte alt vi spiste. Vi var ute i Sommerpalasset og fikk servert den ene retten etter den andre. Tjue retters middag. Alt var godt! Fantastisk! Vi ble gjort stas på, og det var jo sånn sett en utrolig opplevelse! Men det er jo også en viktig forskjell dette at Kina har veldig god mat. Noen fortalte oss fra en kinatur at da de kom over grensen fra Mongolia, var det en påfallende forskjell i matkvaliteten. Ja, for på Transsibirske fikk vi bare pølser mens vi var i Russland. På toget sa de at når vi kommer over til Mongolia, så blir det ikke mer mat å få. De spredte det ryktet, så vi kjøpte inn pølser. Så kom vi til Mongolia, og det var jo bare tull. De hekta på en mongolsk spisevogn, og der hadde de fantastisk lammekjøtt. Men da satt dere med favnen full av russiske pølser (latter). Og så kom vi over i Kina og fikk all verdens god mat. Det var i mai, det var vakkert, det var fantastisk med kirsebærblomstring langs muren. Vi var jo oppe på muren. Alle syklet, det var ikke en bil. Alle kineserne gikk i blått. Det er veldig estetisk vakkert i en by når det ikke er så mange glorete inntrykk. Bare blå masser som forflyttet seg. Så var det noen som kom i grønt de var militære. Og så var det noen fantastiske fargeklatter, barnehagebarna. Norske arkitekter og planleggere sammen med sine tolker og reiseledere. Fra venstre: Karl Tjore, Ragnhild Johansen Sund, Inger Helene Rabben, Jan Carlsen, Gisle Jakhelln, den norsktalende tolken, Atle Sørby, Elisabeth Tostrup, Per Otnes (hårpryden går nesten i ett med blomstene på bakgrunnsbildet), Elisabet Nordang, Eystein Arntzen, Solveig Skaare (med Mao-lue), Bjørn Larsen, Nils Peter Vossgraff (på huk), Bjørg Jakhelln (halvt skjult), May Sommerfelt, Steinar Enehaug, Dag Norling, Anne Lise Nos, reiseleder Lian, Astrid Bonesmo, Reidar Almås, Torstein Hjellum, den ikke-norsktalende tolken. I gruppa var også Siv Bleiklie med, men hun er ikke med på bildet. Kanskje det er hun som har tatt det? 36 BONUSPORTRETT:MAY SOMMERFELT 37

20 LENGE LEVE VENNSKAPET Vi sitter hjemme hos May og ser på bildet der alle deltakerne står stilt opp sammen med tolkene foran et digert propagandamaleri med strålende blide proletarer. Hvem var det igjen?... Det er Torstein Hjellum, ja. Han var ml-er, var han ikke det? Jada, han var med i den gruppa. Veldig ml-er. Der er Jan Carlsen, ja, med en bekymret rynke mellom øynene, og ser veldig streng ut. Hadde du følelsen av at han var en slags sjef? Var han den mest ledende kader av dem som var med? Det fortona seg nok lett sånn, men jeg er ikke så sikker på om de andre kanskje egentlig var like strenge. Men det er veldig lett å peke ut Jan. Torstein Hjellum hadde jo en høy stilling i Bergenspartiet. Jan Carlsen har vel aldri hatt noen høy stilling i partiet? Men han var kanskje en som var ganske eksplisitt. Som kanskje tok mange av diskusjonene. Sandaldiskusjonen? (Ler) Han der mener jeg snakket litt norsk. Jo, han snakket litt sånn brei KlubbClub 7-dialekt. Mon tro hvem han kan ha lært det av. Det bildet er veldig morsomt, pga. bakgrunnen. Den sammensetningen: disse her er glade, og så står folk oppmarsjert. Lenge leve vennskapet. Mellom det norske og det kinesiske folk, ja. Hadde du følelsen av at tolkene var partifunksjonærer? Han som snakket godt norsk og oversatte. Han må ha vært i Norge. Det er mulig at han bare var en god språkperson. Men han som var den mer ideologiske, derimot, som fulgte oss... Ut til høyre der, er det ikke en kineser der? Ja, men det var ikke han, men nr. 4 på bildet fra høyre. Men han var veldig hyggelig. Det er veldig artig med det bildet, det er så mye tidsånd i det. Unge folk. Det er noe med klesdrakter, og måten å være på. Pr i dag er jo det å lage en reise på den måten helt utenkelig. Ja, helt utenkelig. Jeg tror at vi hadde en diskusjon om vi damene måtte ha på oss BH eller ikke på reisen. Å ja? Og det tror jeg vi nekta. Og det tror jeg vi kan se på det bildet. Vi hadde ikke tatt på oss BH. Man skulle være litt kyske i Kina? Ja, det passet seg ikke helt. Men der lot vi oss ikke presse. Frie feminister fra Vesten. Ja, det er nok et par av dem på bildet her som ser ut som de har lagt igjen BH-en hjemme. Vi hadde også en diskusjon om gutta ikke skulle ta skjegget. For det var jo også litt fremmedelement der. Og du vet, da vi kom til Xi an og gikk rundt med den store gubben der, så kom folk ut av husene. Og så gikk de inn igjen og dro med seg gamle bestemødre og alle som bodde der og sto og så på oss og slo seg på knærne og lo seg nesten ihjel. Her kom det noen med langt rødt skjegg! Han der er skikkelig bustehue. Det ser ut som en blomst, men det er en person. Det så ut som om vi kom fra en annen planet. Jeg husker de sto og slo seg på lårene og lo. Men i Albania måtte man jo ta skjegget. Der ble du snauklipt på grensen hvis du ikke hadde gjort det fra før. Kanskje kineserne skjønte mer hvordan de skulle få folk til å føle seg velkomne, med god mat og ikke så mye mas. Men likevel evnet de å kontrollere og sørge for at ting foregikk på den måten de ønsket. Ja, det tror jeg, at kineserne er veldig dyktige der. Det hendte jo at når vi satt sånn, i møte med gatekomiteer f eks, så stilte vi spørsmål. Og tolken oversatte og når det var vanskelige spørsmål, fikk vi til svar at: «Mao sier la tusen blomster blomstre». Eller så kom det et annet Mao-sitat. Så vi visste at når vi stilte vanskelige spørsmål, så kom det et Mao-sitat. Etterhvert skjønte vi at det var nesten ingen vits i å stille sånne spørsmål for vi fikk ikke noe svar. Men de var like vennlige og hyggelige og blide og alt foregikk veldig greit. Og å la tusen blomster blomstre, det kunne man jo nesten svare til alt. Ikke sant? Alle vanskelige spørsmål. «Må dere gjøre det sånn, eller kan dere gjøre det sånn?» og «Hvorfor det?» «Nei, Mao sier la tusen blomster blomstre». Javel. OK. Jeg tror den beste måten for å se hva vi faktisk gjorde, er å gå gjennom rapporten. Der står det beskrevet dag for dag, navn på alle stedene vi var. Reisemåte: kinesisk tog fra Moskva, forbi Baikal-sjøen, via Ulan Bator og inn i Kina. Produksjonsbrigade, folkekommune osv. Vi hadde jo studiemøter på forhånd hvor vi blant annet lærte oss Kinas historie, det store spranget framover, Syk mann behandlet med elektroakupunktur. Foto: May Sommerfelt betydningen av å gå på to bein, kriseåra som følge av naturkatastrofer, organisatoriske problemer innen kommuner og det faktum at Sovjetunionen trakk all økonomisk hjelp ut av Kina, tvang ekspansjonen inn i et langsommere tempo, den nye økonomiske politikken Studiemøte 2, studiemøte 1. Kommuner, også var det brigader og produksjonslag. Og så var det boligområdene, gatekomiteer, nabolag, beboergrupper. Og vi syntes det var så suverent, på denne tida. Det fungerte jo. Det som er interessant med Kina og Kulturrevolusjonen, er at veldig mange av systemene som var veldig ordentlig bygget opp, staten, Partiet ble angrepet innenfra. Av Mao. For å ødelegge systemene fordi folk hadde kommet seg opp og blitt byråkrater og lagd «korrupte klaner». Så veldig mye av disse tingene ble ødelagt i løpet av 60-årene. Senere ble de gjeninnført. Selve statsapparatet ble herjet veldig hardt med av Mao under Kulturrevolusjonen. Også for å få frem disse hundre blomstene da, som jo egentlig bare skulle lukes ut. Rart å tenke på at de eldre alltid har hatt så sterk posisjon i det kinesiske samfunnet historisk, og at ungdommen så bare tok over under Kulturrevolusjonen og fikk posisjoner. At det i det hele tatt kunne skje! Det er helt utrolig. Jeg hadde en kinesisk dame på besøk her på Nadderud, gjennom et samarbeid mellom NTNU og Tshinga universitet i Beijing. Hun var professor og underviste i arkitektur under Kulturrevolusjonen. Hun satt her og fortalte meg om hvordan mannen hennes som også underviste på universitetet, var blitt kasta ut av vinduet av studentene og drept. Og hun ble satt til å styre gravingen av underjordiske tunneler i Beijing, tunneler som de skulle flytte ned i hvis det ble krig atomkrig. De bare gravde i vei uten å sikre skikkelig. Hun var jo ikke direkte fagperson på området, men fikk altså ansvar for å grave tunneler, og gjorde så godt hun kunne. Nå er de jo bare blitt et problem. Når det skal bygges nytt, vet ingen helt hvor tunnelene er, og det eneste de kan brukes til nå, er å dyrke sopp, fortalte hun. Da du hadde vært der borte, følte du at du hadde forstått mer av Kina og hvordan det var der? Du sa 38 BONUSPORTRETT:MAY SOMMERFELT 39