VÅR TIDS STØRSTE UTFORDRINGER HVA MÅ GJØRES? Av Steinar Lem

Transkript

1 VÅR TIDS STØRSTE UTFORDRINGER HVA MÅ GJØRES? Av Steinar Lem Da Titanic skipet som ikke kunne synke gikk på et isfjell i 1912, var det mange av passasjerene som merket selve grunnstøtingen som litt risting i skroget. Der er vi i Norge når det gjelder å merke miljøproblemene det rister litt av og til, mer og mer ekstremt vær, medieoppslag som fort blir glemt. Men da kapteinen, og en av konstruktørene som tilfeldigvis var om bord, gikk ned for å se på skadene, kunne konstruktøren gjøre et overslag og fortelle en lamslått kaptein at skipet ville synke om halvannen time. Stemningen på Titanics første klasse var stadig den aller beste. Norsk politisk debatt foregår på førsteklasse på Titanic det er knapt noen som snakker om de avgjørende spørsmålene. Temaet er hvordan velstanden for noen av jordas rikeste skal øke. I all evighet? Statsministerens motto er det samme som kaptein på Titanics: Stø kurs. Skipet hadde fått advarsler om isfjell, som ikke ble tatt hensyn til. Vi har også fått noen advarsler. New Orleans er ødelagt. Kurvene for oppvarming i Det karibiske hav og orkanenes økende ødeleggelseskraft følger hverandre helt begge går rett til værs. Dette betyr ikke at jorda kommer til å synke, gå under og avgjort ikke om halvannen time. Menneskeheten vil ikke forsvinne. Men ved stø kurs vil problemene i verden komme til å blåse overende et velferdssamfunn som det norske. Verst rammet blir selvsagt verdens fattige. Hvis jeg allerede nå skal røpe hemmeligheten min: Miljø og fattigdomsproblemene er enkle å løse vi har alt vi trenger av kunnskaper, mennesker, kapital til å sette i gang men det er ikke sikkert vi vil. Det koster penger på kort sikt. På litt lenger sikt er det ualminnelig lønnsomt. ROVDRIFT Da Framtiden i våre hender ble startet for 31 år siden, var det fordi det den gang døde over barn av unødvendig fattigdom daglig. Det har skjedd mye på 31 år. Levealderen er økt i alle u land. Mange har kommet ut av fattigdommen. Noen har blitt rike. Men et stykke på vei, særlig i Asia, har velstanden vokst fordi regnskogen brenner, jord og vann forsvinner og drivhusgasser pumpes inn i atmosfæren. Dette er en velstand som ikke vil vare. Og på grunn av befolkningsveksten er det fortsatt over barn som dør daglig. Daglig og unødvendig verden har ennå mat nok og ressurser til alle. Vi har hørt sånne tall før. Det betyr ikke at de kan glemmes. Det er fort gjort å bli født i et fattig land, det kan skje den beste, hvis du har litt uflaks. Ikke all fattigdom skyldes «systemet». Vesten, USA. Kvinneundertrykkelse i fattige land, kastesystemer, korrupsjonskultur og religiøs fundamentalisme er dype hindre for utvikling i u land. Men Vesten har ressursene til å avskaffe den verste fattigdommen. Fattigdom er også et enormt miljøproblem. Det er stor enighet om at fattigdom er hovedgrunnen til befolkningsvekst, som i Norge for 100 år siden. Fattige mennesker har ofte ikke tilgang på prevensjon og helsetjenester. Og når foreldrene vet at barna kanskje dør før de fyller 5 år, av banale barnesykdommer, får de mange barn så noen overlever, og kan brødfø foreldrene når de blir gamle. Gis mennesker sosial trygghet, er det lettere å flate ut befolkningsveksten. Det enkelttiltak som monner best mot befolkningsvekst, er mer enn fireårig utdannelse for jenter det gir dem større selvsikkerhet og status, de

2 gifter seg senere og får færre barn. Fattigdom tvinger ofte folk som ikke har fast jobb og ikke eier jord til å brenne regnskog for å dyrke bønner. Så forsvinner skogen og det blir ørken. Fattigfolk tvinges til å la beitedyr beite ned gress, fiskere må kanskje fiske opp fiskestammer. De skjønner like godt som norske fiskere at de rammes selv, hvis fisken forsvinner men de er nødt til å skaffe ungene mat. På den måten får vi en ødeleggende spiral: Fattigdom og befolkningsvekst betyr ødeleggelser av naturgrunnlaget som betyr mer fattigdom, sosial uro, flyktningestrømmer. Vi har sett regnskogen brenne på tv-skjermen. Det vi ikke så, var sjeldne fugler med fargerike fjær, som styrter brennende i bakken. Urbefolkningsgrupper mister livsgrunnlaget. Når skogen blir borte forandrer klimaet seg, det blir ørkenaktig av og til kommer voldsomme regnskyll slik at det blir vanskelig å dyrke mat for fattigfolk i områdene rundt. Og vi ser ikke dem som setter fyr på skogen, kanskje storselskaper som skal dyrke tobakk eller bomull for verdens rike. Så blir jorda borte, og det må brennes mer. Mitsubishi nøyer seg ikke med å lage biler. De hugger og hugger i verdens regnskoger, dag og natt. Overklassen i land som Malaysia, politikere inkludert, tjener penger på dette de eier skog, som kanskje blir til engangsspisepinner i Japan. De som taper er de fattige, urbefolkningen, planter og dyr som forsvinner, framtiden. Utryddelse av arter og ødeleggelsen av sjeldne landskapstyper er den eneste miljøforbrytelse våre etterkommere aldri vil tilgi oss. Alt annet kan gjøres godt igjen. Antallet arter kjenner vi ikke - kanskje kan vi snakke om 40 millioner arter - men de forsvinner, trolig mellom 10 til 100 hvert døgn, særlig fordi regnskogen forsvinner. KJÆRLIGHET TIL ALT LEVENDE Ikke mange er klar over at Stortinget for noen år siden vedtok å utrydde over arter fra norsk natur. Fjernsyn og aviser bryr seg lite om denne utryddelsen. De bryr seg lite om barskogvern. Hundrevis av arter forsvinner hvis det drives skogsdrift overalt. De er avhengig av skog som vokser opp og brytes ned naturlig. Forskerne mener at vi minst burde ha vernet 4,5 prosent av den drivverdige barskogen for å sikre disse artene. Costa Rica verner 30 prosent av sin regnskog. Andre u land motsetter seg verneplaner for sine artsrike skoger under henvisning til at rike land ikke tar seg bryet med å verne sine. Det er mange trestammer i Norge. Men hvis du med skog mener et område der trær, planter og dyr kan utfolde seg fritt, da er Norge nesten skogløst. Få mennesker har vært i en barskog. De har vært i plantefeltene, der granplanter står på geledd i granåkeren. Aftenposten skrev for en del år siden på lederplass «Vi for vår del synes at skogen er en ressurs som skal utnyttes.» Her er noe av ondets rot. At naturen bare er en ressurs, noe vi skal forvandle til penger. Selvsagt skal vi leve av naturen, vi har ikke noe annet å leve av. Men naturen har også egenverdi. I Norge har vi kanskje 40 bjørner og 12 ulver, men ikke levedyktige bestander, slik vi er internasjonalt forpliktet til. Vi har 2,3 millioner sauer. Selvsagt er matproduksjon viktig. Men vi skal ikke ha næringsvirksomhet som krever nasjonal utryddelse av dyrearter. Norge er nesten det eneste land i verden som slipper sau fritt på beite i rovdyrområder. Bønder som driver med villsau, som er tilpasset norsk natur og har instinktene i behold,

3 har nesten ikke rovdyrtap. De har også langt mindre tap på grunn av ulykker og sykdom, som i dag utgjør nærmere åtti prosent av sauetapene. Men villsau gir litt mindre og mer velsmakende kjøtt. Alt som lever skal møtes med respekt og helst kjærlighet. Men de som bare tenker på økonomi og egeninteresse, må være klar over at hvis vi taper mange arter, får det alvorlige konsekvenser som vi ikke overskuer i dag. Regnskogen avgir CO2 når den brenner eller råtner og bidrar til oppvarmingen, hvis den ikke vokser opp igjen. Omtrent halvparten av alle medisiner kommer fra dyr og planter. Når vi nå kan utføre organtransplantasjoner uten at kroppen støter ut det nye organet, skal vi takke en mikrosopp fra Hardangervidda. I regnskogen fins det etter all sannsynlighet planter med stoffer som gir medisiner mot aids. To svært forskjellige framtidsscenarier kan ligge foran oss: En hvor vi finner stoffer som kan stoppe hiv-epidemien, og en hvor plantene blir utryddet. Vår skjebne er på forskjellige måter knyttet til skjebnen til verdens dyr og skoger. Deres skjebne henger igjen sammen med de fattiges skjebne. Vi er i samme båt, og har ingen steder å gjemme oss. PROBLEMENE KAN LØSES Fattigdom er både en menneskelig tragedie og et miljøproblem. Men overforbruk er et større problem. Vi rike belaster jorda mest, slipper ut mest drivhusgasser, beslaglegger mest areal til eget bruk. Problemet og løsningen kan sies enkelt: Framtiden vår trues av fattigdom og av overforbruk. Altså må vi fordele rikdommene mer rettferdig. Alle må få nok. Og dessverre ingen kan få altfor mye. Problemene kan løses. Men det koster noe på kort sikt. Alle er for et billig miljøvern, billig solidaritet. Og jeg skjønner den som tenker: «Dette går da riktig bra! For meg! Jeg rekker nemlig å dø i tide.» Den som er 28, bør kanskje ikke tenke slik. Det er som å gå på restaurant Bagatelle i Oslo den har to stjerner i den berømte, franske Michelin guiden. En gang i livet bør man unne seg å gå dit. Men når regningen kommer, er ikke den en bagatelle. Du har hatt med deg kjæresten, og er ikke like avholdsmessig prinsippfast som Dagfinn Høybråten da koster det kroner. Nå fins det en lovlig måte å slippe unna regningen på. Du vinker på kelneren unnskyld, man vinker ikke på Bagatelle, man hever umerkelig på et øyebryn, så kommer det noen og du bestiller mer: Champagne, russisk kaviar. Da får du ingen regning men mat og drikke. Stemningen kommer til å stige utover kvelden. Men den som er klok og framsynt, aner etter hvert at regningen ikke blir borte for godt. Man utsetter betalingen med to timer. Klokken 24 stenger hele Bagatelle og det kommer en ny regning, kanskje på kr. Å betale prisen for å avskaffe fattigdommen, og ta vare på natur og miljø, er lav prisen for å ødelegge atmosfære, vann, jord, skog blir enorm. Hva koster det å bygge opp igjen New Orelans? Hva om det bare er to år til neste, rekordkraftige orkan? Og hvem skal betale for å bygge opp igjen Bangladesh? Hva er prisen for tusen mennesker, drept som følge av billig bensin og økende flytrafikk i rike land? Det er nesten ingen som er uenig i at utslipp av CO2 og et par, tre andre gasser legger seg rundt jorda som et lokk, og slipper ut litt mindre av solvarmen enn det som slippes inn.

4 FNs Klimapanel består av nærmere forskere. De er sikre på at vi er i ferd med å varme opp atmosfæren. Det er også liten tvil om at vi ser virkningene allerede, i form av ekstremt vær, orkaner, stadige varmerekorder men også uvanlig kulde. FN antyder at mennesker dør årlig som følge av menneskeskapte klimaendringer. Det er også viktig å se at Kyotoavtalen betyr at verden får øke sine utslipp totalt, fra et nivå som er skyhøyt over det forsvarlige, i og med at u landene av forståelige grunner ikke omfattes av avtalen. Og verre: Avtalen betyr lite. Norge fortsetter sin sterke vekst i utslipp, uavhengig av våre forpliktelser. De siste ti år har våre CO2 utslipp økt med 20 prosent, det er mer enn i USA. Selv om det er stor enighet om at det blir varmere, er det usikkert nøyaktig hva som skjer. Ved stø kurs kan vi få en oppvarming på 1,5 grader på 100 år eller seks grader. Lite? Ved siste istid var jordas gjennomsnittstemperatur bare fem grader lavere, og da lå det to kilometer med is over det norske slott. Forskerne regner med ekstremt vær, flom og malaria som vil spre seg og ta livet av millioner. Endringer i havets temperaturer kan utrydde mange arter i havet, og mange skoger vil antagelig dø. Noe av livet klarer seg, noe forsvinner. Får vi alvorlig tørke i innlandet, i de store kornbeltene i USA og Canada, og også Russland, kan vi raskt få matknapphet og sterkt stigende priser. Nordmenn blir sure hvis et brød skulle koste 143 kr i dagens priser. Fattigfolk uten tilgang på jord, vil dø. Sånne sjanser kan vi ikke ta. Det er bare en ting å gjøre: hindre oppvarmingen. Men da må klimagassutslippene nedover, etter hvert mot null. Med en gradvis økning i avgiftene på fossilt brensel kommer både solenergien og energisparingen raskt. Har du solenergi eller andre miljøvennlige energikilder, kan du lage hydrogen som drivstoff til biler og fly, og det kommer stort sett vanndamp ut av eksosrøret. Selv med en energiforsyning som mye baserer seg på solenergi, er det ikke fritt fram for energibruk. Solvarmen må fanges inn med noe, ofte aluminium, som det ikke kan produseres ubegrenset av. «CO2 frie» gasskraftverk er en dyr drøm, som med dagens modeller skal finansieres ved at det med CO2 som trykkgass skal pumpes ut mer olje fra feltene i Nordsjøen, olje som ikke vil bli renset, men forbrennes på motorveiene og i lufta. RESPEKT FOR GRENSER Norge øker sine CO2 utslipp, og sitt energiforbruk. Ikke bare på grunn av oljeutvinningen, men fordi vi hvert år blir så mye rikere, og dermed reiser mer og kjøper mer og bygger mer. På bakgrunn av at Kristelig Folkeparti har programfestet forbruksreduksjon i Norge, la Bondeviks annen regjering fram en «perspektivmelding» der det framgår at det private forbruket i Norge omtrent skal tredobles innen Forskeren John Hille har for Framtiden i våre hender laget en utredning som konkluderer med at hvis alle i verden skal ha den levestandarden som vi nordmenn tenker oss om bare 25 år, i 2030, ville flytrafikken globalt bli 50 ganger så stor. Verdens samferdselsministre måtte bygge nye Gardermoflyplasser rundt i verden, verdens skoger ville forsvinne på 15 år på grunn av tømmeretterspørselen. Dette kommer ikke til å skje men det som kan skje er at vi fortsetter å prøve, stø kurs ennå en stund og resultatet kan bli direkte uheldig. Evig vekst i et biologisk system er kreftcellens drøm. Og underlig mange andres, dessverre. Ideelt sett har hvert menneske på jorda til disposisjon en mengde ressurser som ikke bør

5 være større enn at andre får nok, i nåtid og framtid, innenfor naturens tålegrenser. Det anerkjente, tyske Wuppertalinstituttet har beregnet hva som er «din kvote» eller «andel» av jorda. Med solenergi og annen miljøvennlig energi, og energisparing, kan halvparten av det norske energiforbruket være mulig for alle mennesker. 30 kilo kjøtt kan hver og en spise uten at jord ødelegges, ferskvann forsvinner og arter utryddes. Norge ligger på 75 kilo og øker. En kilo kjøtt krever like mye dyrkingsjord som 120 flasker vin. Bomull beslaglegger dyrkingsjord og ferskvann, det betyr giftbruk og energikrevende kunstgjødsel. Tre til fire kilo årlig kan alle på jorda forbruke Norge ligger på 15 kilo. FORBRUKSVEKST ELLER LØSNINGER? på ti år har det private, norske forbruket økt med 40 prosent. Holdningsundersøkelser viser at vi de siste årene også er blitt mindre fornøyd med det vi har. Til og med gleden over ting blir mindre når vi får for mye. Sjokolade er godt. Men spiser du sjokolade døgnet rundt er det ikke bare usunt, du blir kvalm også. Kjell Magne Bondevik sa av og til at alle i Norge skulle få det bedre. Han mente at alle skulle få mer penger. Får vi det bedre? Hvis ikke vi i Norge får 35 milliarder mer å kjøpe for til neste år, snakker mange om krise. Dagbladet skrev nettopp om strammere privatøkonomi i 2006 begrunnelsen var at veksten ville avta noe. Slik klarer man å gjøre mer til mindre. Neste års rekordnivå vil uansett være altfor lavt for året etter, osv. Hva bør vi gjøre? Et barn kan spørre om vi ikke kan bruke luksusmilliardene til noe annet enn mer flyreiser og enda mer kjøtt og mindre poteter på tallerkenen. De neste ti år er det tanken at vi i Norge skal få nærmere 1500 milliarder kroner ekstra til å kjøpe for. De milliardene bør inndras gjennom økte skatter og avgifter til fordel for et enormt program for miljø og fattigdomsbekjempelse og mer glede i Norge. Kanskje har ti prosent i Norge for lite. De må få mer ved at vi omfordeler fra de rikeste. Uten å skade vår konkurranseevne med utlandet, og gratis i den forstand at vi nøyer oss med dagens rekordhøye forbruksnivå, kan Norge halvere sine CO2 utslipp på ti år med kjent teknologi. (Særlig energisparing og kollektivtransportsystemer i storbyene.) Samtidig kunne vi da fjerne all atomkraft og kullkraft fra de tre baltiske statene noe som truer oss i dag - ved å selge dem strøm som vi ikke lenger sløste bort selv. Vi kunne i tillegg reddet 40 millioner barneliv ved å finansiere et helseprogram som FNs barnetoppmøte for noen år siden vedtok. I hovedsak er det investeringer i enkle tiltak som vaksineprogrammer og midler mot diaré. Vi kunne også reddet store mengder regnskog ved å gi de fattige i områdene rundt muligheten til å leve gjennom enkle jordbruksprosjekter. 100 millioner fattige kunne få rent drikkevann. 100 millioner voksne analfabeter de fleste kvinner kunne lært å lese og skrive. Frp har rett i at mye u hjelp har slått feil. Vaksineprogrammer og alfabetisering slår ikke feil. Om alt dette blir gjort og mer til er statskassa fortsatt stappfull av penger som kan bedre den norske livskvaliteten kultur, omsorg, tiltak for barn? Det er ikke grenser for hva vi kan gjøre med disse pengene, hvis vi ikke spiser dem opp i privatøkonomien. Det er en stor, grønn løgn, som noen vil ha oss til å tro på, at det er så vanskelig å løse miljøproblemene, og at ingen vet hva vi skal gjøre og det er bare å holde stø kurs som en dinosaur eller en Titanic. Sannheten er at om rike nordmenn nøyde seg med dagens nivå, og kanaliserte ekstrapengene til å løse problemer i stedet for å skape flere, ville vi snu hele kursen og bidra til å løse de globale miljø og fattigdomsproblemene. Dette er mulig. Dette blir ikke gjort.

6 Et samfunn som bruker ressursene klokt slik det var en selvfølge i det gamle bondesamfunnet blir ikke, som mange morer seg med, et samfunn med utedo og brenneslepudding til middag. Vi kan beholde en levestandard som likner på dagens, hvis vi bare bruker teknologien mer effektivt. MOBILISERING Det var mye vanskeligere for de allierte å nedkjempe Hitler Tyskland enn for oss å løse de problemene vi står overfor nå det krevde millioner av menneskeliv, enorme forsakelser. Ingen protesterte den gang mot at skattene økte og levestandarden sank. Aldri har heller helsa i Norge, psykisk og fysisk, vært bedre enn under Den annen verdenskrig. Men å gi avkall på vekstkroner ekstra hvert år, er det ikke alle som vil. Blir det ikke arbeidsløshet? Vi trenger snart ikke kassadamer, bank-funksjonærer, fabrikkarbeidere. Men det behøver ikke være et problem at teknologien er effektiv og jobber for oss. Vi kan rett og slett dele på arbeidet. Fritid et er gode, og arbeid er et gode begge deler må fordeles mer rettferdig. Vi kan bevilge oss mer fritid framfor økt lønn lavtlønnsgruppene unntatt. Mer fritid er en ressurs vi kan bruke mer av, uten å skade noen. Opplevelser er vel egentlig det mennesker ønsker fellesskap med andre, kulturopplevelser, naturopplevelser. Vi kan ha vekst i tallet på fotturer på Hardangervidda iallfall en stund til. (Jeg framhever Hardangervidda, så får jeg fortsatt ha Romsdalsfjella for meg selv. Der er det nesten ingen som går. Av og til noen nederlendere men de har en tendens til raskt å falle ned i bresprekker eller breene kalver på dem.) Vi kan for eksempel ha vekst i informasjonsteknologi. Det er vekst i energiforbruk og andre knapphetsressurser som må stanses. Men vi lever ikke evig, kan ikke evig få mer fritid. Det er bare utviklingen av bevisstheten og evnen til å skape vi ikke kjenner noen grense for. Hvis Norge som det første landet i verden erklærte at det ikke var et mål for oss å øke det private forbruket, men heller ville bruke ressursene på å løse miljø og fordelingsproblemene, ville det være av enorm betydning. Det ville bli lagt merke til globalt. Verden trenger eksempler på at det er mulig å dreie forsiktig på kursen, bort fra de isfjell som ligger foran oss. Verdens nasjoner er i dag en lemenflokk som løper mot et stup. De fleste dyrene er klar over at stupet er der, skravler konferanseaktig mens de løper at de kanskje burde gjøre noe med saken. Noen vil redusere farten veksten men for enhver pris ikke endre retning. For eksempel importerer Norge fritt tropisk tømmer. Regnskogen forsvinner når dette er internasjonalt tillatt. Amazonas brennes blant annet til soyaproduksjon til det stigende kinesiske forbruket. Men noe havner også i magen til norske kuer, griser og sauer som kraftfôr. Det er faktisk et viktig og billig skritt å ikke importere tropisk tømmer eller soya fra Brasil. I neste omgang må verden skaffe seg et wto, en handelsorganisasjon, som ikke setter frihandel som øverste prioritet. Handel er flott når det kommer fattige mennesker til gode, uten vesentlige skader på natur og miljø. Verre når handel fører til utryddelse av arter, beslagleggelse av fattigfolks jord, giftspredning eller naturressurser på billigsalg for rike lands innbyggere.

7 INTERNASJONAL SOLIDARITET Kåre Willoch og andre har helt rett at vi kommer langt med grønne skatter: Energi og ressursforbruk må bli dyrt, arbeidskraft og miljøvennlige tjenester og noen varer må bli billige. Restaurantbesøk bør ikke avgiftsbelegges du betaler nesten bare for arbeidskraft mat ville du spist hjemme også. Og bare få synes de må spise fire prosent mer hvert år for å føle seg fornøyd, slik vi er opplært til å tenke når det gjelder økonomi. Kultur og undervisning belaster ikke nødvendigvis miljøet og stjeler ikke fra de fattige. Å prise energien så høyt at vi fikk mindre transport, ville bety enormt mye og utvikle flere lokale arbeidsplasser. Vi må få kontroll på den verdensomspennende handelen og konkurransen. De fattige må få bruke egne ressurser på seg selv. Norge gir under 1 prosent av bnp i bistand. Hvis du spiser en pizza på en restaurant, og gir kelneren en krone i driks, regnes det som en fornærmelse. Bistanden ligger altså på langt under drikkepengenivå. Og den er heller ikke fullkomment brukt. Mye går med til teknologiske prestisjeprosjekter, som gavner norsk næringsliv ved at penger brukes til kjøp i Norge, kanskje vannkraftturbiner til skadelige utbygginger. Avanserte fabrikker gir få arbeidsplasser, styrker kontrollen til overklassen, produserer gjerne varer for eksport eller for de med penger i landet selv. Norsk utviklingshjelp har støttet Unitor med en filetfabrikk i Uganda, ved Victoriasjøen. Først satte britene ut nilabor, som trist nok utryddet flere lokale fiskearter. Men nå fangster folk på nilabor. Noen land har bidratt med trålere som u hjelp. Men trålerne går langt ut, og får mye fisk som de sender til Unitors og andres fileteringsanlegg. Tusenvis av fattige kvinner har mistet jobbene de før hadde med å tørke fisken fra småbåtene. Nå lønner det seg å sende fisken til Israel og Sør Europa. Noen i Uganda blir ganske rike på det. Men de fattige opplever at prisene på fisk går opp med hundre prosent. De får nå kjøpt fiskebein med hode og hale på markedet resten er sendt ut av landet. Feilutvikling. Og, ja mye av feilen med u-hjelpen ligger i mottagerlandene. Korrupsjonen er utbredt, det er manglende interesse for å ta vare på det som kommer som gaver. Det kommer vel flere gaver Men mange bistandsorganisasjoner driver annerledes. Det norske Utviklingsfondet sender ikke dyre, norske eksperter. De samarbeider med lokale organisasjoner, som får støtte f.eks. til å sende solidaritetsarbeidere ut i landsbyene: Unge mennesker, som selv har en fattig bakgrunn, og har fått en viss utdannelse. De snakker med folk, identifiserer de fattigste, og spør dem hva de ønsker for å få en bedre framtid. Og organiserer grupper som prøver å gjøre noe med sine kår. Ofte starter de sparelag, der folk legger til side 50 øre dagen eller noen never ris. Dette er de fattigste av de fattige, som ofte ikke spiser seg mette. Så går de sammen i større grupper, og låner penger av hverandre etter tur. Det betyr at noen kan kjøpe seg fem bananplanter eller noen tebusker, og de lærer å dyrke uten giftbruk. Mennesker får en ny selvtillit og klarer seg selv. URETTFERDIG HANDEL Det skal verken glemmes eller overbetones at u land flest har vært holdt nede gjennom kolonitiden da de bare leverte råvarer, slaver, og landenes egen kultur og sosiale organisering ble sterkt skadelidende. Fortsatt er u landene gjerne avhengige av noen få råvarer. Og prisene for råvarene er for tiden rekordlave. Vi får billig kaffe og sukker, de må kjøpe dyre traktorer. Gjeldskrisen er heller ikke avblåst, noen ettergivelser til tross. En ufattelig gjeld skyldes

8 særlig at oljeprisene steg kraftig på 70-tallet og mye penger havnet i vestlige banker. Men banker tjener både på innskudd og på utlån. Store beløp ble dyttet på ledere i u land. Mye av pengene gikk til korrupsjon hos overklassen og bare forsvant. Mye gikk til uheldig modernisering damanlegg som demmet ned regnskog, fordrev lokalbefolkningen førte strømmen til fabrikker i nærmeste by, som laget dyre forbruksvarer. (Men det har også vært låneprosjekter, særlig i Asia, som har spredt velstand.) Nå lider de fattigste fordi mange u-land må betale tilbake gjeld framfor å utvikle skole og helsevesen. Mesteparten av denne gjelden må ettergis, i stedet for å tappe u-land for penger, frata dem mye av den politiske styringsretten og pådytte dem en økonomisk liberalisering som tjener vestlig kapital. Vi må få regler for handel og investeringer. I dag fins det noen få varer i matbutikken med tilnavnet «rettferdige». Men skal vi godta urettferdige varer, som er mer populære fordi de er billigere? Det må utvikles internasjonale merkeordninger, som garanterer at grunnleggende hensyn til mennesker og miljø er ivaretatt. Da blir produktene som regel dyrere. Det er også meningen og billigere på lengre sikt. Etter hvert skal det ikke produseres varer som ikke er rettferdige eller etiske. Og før det utvikles internasjonale standarder, bør Norge utvikle egne etiske krav til vår import. Noen økonomer foreslår en avgift på internasjonale pengeoverføringer, for å begrense spekulasjon. Vi trenger rett og slett en diskusjon om hvordan økonomien skal tjene menneskelige formål, og ikke bli et mål i seg selv som styrer oss. Samtidig må ikke styringsreglene bli så kompliserte at både politikere, fagfolk og interesserte mennesker mister oversikten. Og vi må unngå maktopphopning som bringer Stalin tilbake i førersetet. Det sier seg selv at denne balansen mellom etiske rammer for økonomien og frihet for selskaper og forbrukere ikke blir lett å finne. Det er ingen unnskyldning for ikke å prøve. POLITISKE LØSNINGER i Norge øker inntektsforskjellene. Hovedproblemet er ikke at Røkke og hans mange venner bruker så mye ressurser. Problemet er at vi andre vil likne på dem. Det er vanskelig å si til folk med vanlig inntekt at de nå må tenke på framtiden og miljøet og de fattige så nå får du ikke lov til å bli rikere når andre grupper ikke kjenner grenser. I dag er høy inntekt et tegn på vellykkethet. Du vil ikke være fornøyd med en cabincruiser som dupper på fjorden, hvis naboene dine på begge sider har en mer moderne, med radar. Det er ingen grenser for hva du synes du må ha hvis andre har det. Men det er grenser for hva jorda tåler. Det er få som gir fra seg mye av lønna til u land og miljø. Men mange ville være med på en kollektiv forandring: Nå er vi rike nok som samfunn. En omlegging ville ramme rettferdig, de med lite kan skånes, naboen måtte også være med på å betale prisen for en levelig framtid og det ville gi store og synlige resultater. Det er som med skattesystemet: Vi pålegger oss en frivillig tvang. Var det opp til den enkelte å betale skatt eller å ta et tak for miljøet lurer de fleste seg unna. Ingen vil vel ha samme lønn for alle. Det fins grunner til forskjellig lønn utdannelse, spesielt stort ansvar. En lokfører har ansvar for liv, sykepleiere har ansvar for liv, uten å kreve en million i året. Hva slags jobb lærere gjør, er avgjørende for framtiden. Hvis næringslivslederne nekter å jobbe uten å få millioner, er de nettopp den grådige, egoistiske typen mennesker som er farlige i viktige stillinger. Ikke er de så

9 konkurransedyktige at de drar til utlandet heller. De er dårlige i tysk, og trives godt på Tjøme om sommeren. Men hvis alternativet til å gi tannlegene atskillig høyere lønn enn gjennomsnittet er å skyte på dem fra marinefartøyer når de fossror mot England for å tjene mer, må de få såpass at de holder seg her og steller med jekslene våre. Det fins grupper i Nordsjøen som må få uanstendig høy lønn fordi de ellers drar til britisk sektor for å tjene mye, slik at Nordsjøoljen stopper opp og heller ikke fivh mener at den bør det, brått og uplanlagt. Hva kan den enkelte gjøre? Først og fremst la det spørsmålet ligge i eget bakhode. Så kommer det svar etter hvert. Alle er i forskjellig livssituasjon. Likevel: 1 BRY DEG: Alt starter med det. Poenget er ikke at du skal bli deprimert fordi verden ikke er fullkommen ennå, det hjelper ingen om du ligger våken om natta og svetter fordi du kjenner den globale temperaturen stige. Vi må glede oss det vi kan over livet, det er jo denne gleden vi skal unne andre også. Men av og til må vi se problemene i øynene for å løse dem. 2 SPRE BEVISSTHET: Det viktige er ikke faktakunnskap. Hvis du forstår sammenhengen mellom de rikes overforbruk, de fattiges fattigdom og at begge deler truer miljøet, har du skjønt mer enn flertallet på Stortinget. Bevissthet er også knyttet til verdier: Å ønske seg et samfunn som setter hensynet til mennesker og natur foran hensynet til økonomisk nivå. Du skal huske på at du påvirker mennesker du kjenner mye mer enn politikerne og mediene gjør. Jeg mener ikke at du skal være misjonær og kaste deg over uskyldige medmennesker i utide. Men snakk av og til om de viktige tingene. Det synker inn hos mennesker, gjør inntrykk selv om du kanskje ikke får noen rask tilbakemelding om det. 3 BRUK DEMOKRATIET: Ikke stem på partier som lover deg og alle andre mer penger, skattelettelser, vekst. Skattelettelsespropagandaen er noe av det mest miljøfarlige som fins. Spør hvilket parti du mener vil gjøre noe med de store utfordringene og betale en pris for det. Hvis du bryr deg om miljøet og er over 16 år, kan du også være med i en av miljø- eller solidaritetsorganisasjonene. Alle i Norge er for miljø. Men bare tre prosent er så ekstreme at de er med i en av organisasjonene det koster kanskje 300 kroner i året. Mange sier at verden er så trist, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og tenker «gudskjelov, for da slipper jeg å prøve» men sannheten er at hvis ti prosent av befolkningen var medlemmer, ville hele Norge blitt forandret: Det hadde betydd andre stortingsvedtak, en miljøengasjert Dagsrevy. Så lite for den enkelte, så enormt mye i sum. 4 IKKE BYGG LIVET PÅ HØYT FORBRUK: Da får du et trist liv selv og det blir umulig å peke på Storting og kommunestyre og be politikerne ordne opp. 5 VÆR GLAD I MENNESKER OG NATUR: Det du er glad i vil du ta vare på. På fjellet eller i skogen eller på sjøen føler mange noe tidløst, evig, noe som er større enn oss og krever respekt. Det gir ydmykhet, men det gjør oss også større, fordi vi har del i det. Tanken på at dine barnebarn kanskje skal oppleve den samme skjønnheten, har mye å gjøre med solidaritet og miljøansvar.