Forord. Kommunismen som ideologi er ateistisk og antireligiøs. Alt i Kim Ilsungs

Transkript

1 Forord Kommunismen som ideologi er ateistisk og antireligiøs. Alt i Kim Ilsungs 1 politikk hadde som mål å gjøre Nord-Korea kommunistisk og ateistisk. I denne ideologien betraktes forventningen om et «religiøst» paradis som opium for folket. I stedet ville Kim Il-sung ( ), slik alle kommunistiske ideologer vil, skape et dennesidig, materialistisk paradis. Det var dette de trodde på og dette de lovet folk. Men det har vist seg å være ren utopi. Når ikke alt har gått like bra som det ble lovet, og når det til og med viser seg at ideologien snarere fører til katastrofe enn paradis, må det løgner og propaganda til for fortsatt å kunne forføre et folk til å tro at «dette er paradis». Den nordkoreanske statspropagandaen kjenner i så måte ingen grenser. Selvforherligelse er dens ene hensikt. Blant de lojale tilhengerne av «Kim Il-sung-ismen» finnes det en elite. De bor på de fineste stedene i hovedstaden Pyongyang. De lider ingen nød. For å bevare sine privilegier tviholder de på den ideologiske utopien. Deres sønner og døtre får den beste utdannelsen. Propagandafilmer viser unge studenter som surfer på internett, men nett-tilgang er kun forbeholdt eliten. Det er farlig for regimet om folk får vite hvordan verden utenfor Nord-Korea ser ut. Ved store markeringer opptrer tusenvis av barn og unge i de mest fantastiske prosesjoner for sine elskede ledere fra Kim-dynastiet. Landets unge soldater marsjerer i tusentall i takt for å hylle landets militærmakt. Tredje generasjons Kim ved makten, Kim Jong-un, har vist styrke ved å sende opp langdistanseraketter som kan bære atomstridshoder, og som i propagandaen skal vise at Nord-Korea ikke står noe teknologisk tilbake for andre nasjoner. Imens sulter millioner av nordkoreanere. Hundretusener av politiske «opposisjonelle» er i fangeleirer. Tusener prøver, med fare for sitt liv, å flykte over elvene til Kina. Ethvert tilfelle av tilbedelse av noen andre 7

2 enn Kim-lederne kan få katastrofale følger for hele familier. Midt i dette er den lille kristne undergrunnskirken verdens mest forfulgte religiøse minoritet. De kommunistiske makthaverne har utarmet folket så mye at det knapt er krefter igjen til å opponere. Frykten rår i ethvert sinn og hjem. I nabolaget bor det minst én agent, en angiver. Hvem vet om det ikke også er en angiver i familien eller kameratflokken? I møte med dette står det internasjonale samfunnet som paralysert og vet ikke hva som kan gjøres for å befri det nordkoreanske folk fra deres brutale ledere. Verken sanksjoner eller Sør-Koreas «solskinnspolitikk» har hjulpet. Kim Jong-il ( ) gjorde akkurat som han ville, selv om FN alvorlig påpekte den fullstendige mangelen på respekt for menneskerettighetene. Landets nye, unge leder, Kim Jong-un (1984 ), Kim Jong-ils sønn og Kim Il-sungs sønnesønn, synes å være litt mer åpen i formen enn sin far, men mye tyder på at politikkens innhold blir som før. Likevel finnes lysglimt. Om ikke Kim-dynastiet har forandret seg, er Nord-Korea likevel i endring. For det første er det nordkoreanske folket blitt mindre avhengig av regimet. For det andre har det skjedd en informasjonseksplosjon. Landet er ikke lenger hermetisk lukket. Stadig flere nordkoreanere får kunnskap om verden utenfor og blir i stand til å gjennomskue regimets propaganda. En dag vil regimet bryte sammen og grensene åpnes. Den dagen får vi høre historier om ondskap vi ikke trodde var mulig. Når den fulle sannheten kommer for dagen, blir vi konfrontert med samme spørsmål som ble stilt etter Holocaust: Hvor mye visste du? Hvorfor gjorde du ikke mer for å hjelpe? Regimets overgrep er likevel ikke hele sannheten om Nord-Korea. Det finnes en annen sannhet, om vanlige mennesker og deres hverdag. «De har det ikke enkelt, men det finnes mye glede og latter, medmenneskelighet og fellesskap, selv om menneskene jobber hardt og må klare seg med lite,» sier den svenske pinsemisjonæren Sven-Erik Johansson i bokens siste kapittel. «Vi må ikke glemme at det finnes mennesker i Nord-Korea,» lyder hans milde påminnelse. «Disse menneskene er vidunderlige.» Vi gjør oppmerksom på at det benyttes alias-navn på samtlige nordkoreanere intervjuet av Wegge. 8

3 Glimt fra «Kims paradis» reisen til Nord-Korea Av Bjørn A. Wegge «Vil du fange tigeren, må du våge deg opp på fjellet». Gammelt koreansk ordtak Den som vil lære Nord-Korea å kjenne kan ikke nøye seg med litteraturstudier, tabloide presseoppslag eller YouTube-snutter. Viktigere er det å forsere hindringene og dra inn i dette lukkede landet, besøke partikontorene, forhandle med sikkerhetsvaktene og, hvis muligheten byr seg, drikke te med folket. Bevegelsesfriheten er liten, og hvert skritt en utlending tar blir nøye overvåket av vaktsomme øyne. Forfatteren av denne artikkelen har besøkt Nord-Korea flere ganger sammen med (nord)koreaneren Yoo Sung-ki. I møte med nordkoreanske statsbyråkrater blir min venn Mr. Yoo alltid tiltalt med høflighetsformen Yoo Seonsaengnim. For enkelthets skyld kalles han bare Sung-ki blant nære venner. Sung-ki ble født for lenge siden i byen Chongjin i det som dengang var det udelte Korea. Etter mange år i utlandet har han slått seg ned i Yanbian fylke som ligger i den kinesiske Jilin-provinsen, helt øst i Kina, og like ved grensen til sitt gamle fedreland. Yanbian har en dominerende (kinesisk-) koreansk befolkning, og Sung-ki kan reise inn og ut av Nord-Korea på særskilte vilkår. Artikkelforfatteren i byen Dandong på grensen mellom Kina og Nord-Korea. I bakgrunnen «The Broken Bridge» og Nord-Korea. 9

4 En reise inn i Nord-Korea byr alltid på overraskelser og uforutsette hendelser. Det er heller ikke enkelt å oppholde seg i landet over mange dager. Ikke minst regulerer tilgangen på sikkerhetsvakter, eller guider som de helst vil kalles, oppholdets lengde. Etter to til tre dager er som regel besøket over og gjesten kjøres tilbake til Kina. Den besøkende sitter som oftest igjen med flere spørsmål enn svar. Dag 1 Lukten av sterk grønn te fylte stuerommet og vekket meg tidlig søndag den 10. juni Jeg reiste meg opp fra den trange sovesofaen og gikk ut på verandaen for å betrakte utsikten. Det morgenfriske sollyset flommet over vannspeilet og de grå bygningene på nord-koreansk side var akkurat som jeg hadde forestilt meg dem. I bakgrunnen puslet mitt vertskap med frokostserveringen og jeg kunne allerede se den hvite dampen fra riskokeren. På kjøkkenbordet sto en stor tallerken med oppvarmet gaeran-mari. Det er en lokal eggeomelett stappet med løkbiter og raspet gulerot. Jeg hadde ankommet grensebyen Tumen ved midnattstider lørdagskvelden, og min venn Sung-ki hadde umiddelbart tatt meg ned til elvebredden for å gi oss begge et kort glimt av Nord-Korea før vi skulle gå til ro. Men det var mørkt, og jeg kunne bare såvidt skimte noen bygninger og billykter på den andre siden av elven. Nattemørket var imidlertid blitt flerret opp av noen sterke lyskastere som hadde sveipet over vannflaten. Sung-ki hadde forklart at dette lille «lys-showet» ble utført flere ganger hver natt av nordkoreanske grensevakter på jakt etter ulovlige rømlinger fra «Folkets Paradis». *** Byen på den andre siden av elven het Namyang og er det første utlendinger ser av Nord-Korea ved et besøk i Tumen. Like bortenfor leiligheten til min venn, og nederst i Guangming gaten, lå Den kinesisk-koreanske vennskapsbroen. På kinesisk side er den smale broen utstyrt med en forseggjort portal smykket med dragehoder i gull og rødt. Den er også flankert av to høyreiste flaggstenger med det kinesiske og nord-korean- 10

5 ske flagget. På den koreanske siden kunne jeg med det blotte øye se at det var ingen høytidelig markering mellom de to landene. Det er normalt lite trafikk i denne avkroken av det østlige Kina. Utlendinger kan derfor spasere noen titalls meter utover den 515 meter lange broen helt til man støter på en bred, gul strek på den svarte asfalten. Hit, men ikke lenger. Det trengs åpenbart ingen skilting på engelsk for å forstå hvor Kina stopper og Nord-Korea begynner! Sung-ki hadde forberedt mitt besøk godt. Etter en rask frokost bar det ut i bilen for å ta en langsom kjøretur langs Tumen-elven. Selve elvebredden var avstengt med piggtråd. Men flere steder var wirene klippet i stykker, noe som gav oss mulighet til å ta oss helt ned til vannkanten. «Ikke gå lenger,» var ofte Sung-kis korte melding mens jeg prøvde å komme meg nærmere inn mot Nord-Koreas territorium. «Her må du se nøye etter,» sa Sung-ki plutselig, og pekte diskré med en kort bambusstokk mot grå røyk som sirklet seg opp over buskaset på den andre siden. «Røyken du ser kommer fra de underjordiske bunkersene som nordkoreanerne har anlagt tett i tett. Inne i en slik bunkers kan det være opp til fem soldater. De sitter trangt som i et revehi og vokter hver bevegelse. Vi er helt sikkert allerede under oppsyn.» Etter hvert trakk vi oss tilbake og gikk opp igjen på veien. Vi befant oss like ved det stedet jernbanebroen krysser et urolig fossestryk mellom de to land. Plutselig kom et damplokomotiv stønnende i retning Nord-Korea. Farten var lav. Men det hylte i hjulene og skramlet i jern og betong. «Jernbanebroen ble bygget i 1932 av japanerne,» forklarte Sung-ki. «Kim Il-sung fikk disse utrangerte damplokomotivene i gave fra kamerat Stalin i Moskva i Opprinnelig kom togene til Sovjetunionen fra erkefienden USA. Men det er det knapt noen som husker lenger. Nettopp disse togene fraktet i 1952 tusenvis av kinesiske frivillige inn i Nord-Korea under den uforsonlige Koreakrigen. Og historien gjentar seg den dag i dag. Amerikanerne forsyner verden, før som nå, med det den trenger av våpen og materiell.» *** 11

6 Vi kjørte etter hvert tilbake til leiligheten, og Sung-ki brukte resten av dagen til å planlegge neste dags grensekrysning. Papirer og pass skulle sjekkes og nye, friske digitale minnekort til fotoapparatene anskaffes. Koffertinnholdet til gjesten fra Norge ble endevendt og Sung-ki forsikret seg om at kun de nødvendigste klær og eiendeler fulgte med inn i bilen. Søndagen var en god dag for slikt arbeid da grensestasjonen mellom de to land alltid er stengt på ukens siste dag. Det vil si, den er kun stengt på nordkoreansk side. Og både Sung-ki og jeg var begge enige: Søndagshvile er viktig for de hardtarbeidende nordkoreanerne. Dag 2 Motorveien mellom Tumen og den nordkoreanske grensestasjonen Wonchong var utmerket så lenge vi befant oss på kinesisk side. Sung-ki var trøtt og lot meg derfor kjøre bilen som skulle frakte oss inn i «Folkets Paradis». Etter få kilometer bråstoppet jeg, svært lite hensynsfullt for min medpassasjer, foran en kinesisk politimann med løftet hånd. Sung-ki rykket til og spurte med lukkede øyne: «Hva er problemet?» Jeg svarte som sant var at jeg hadde blitt stoppet av en veikontroll. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at den høyreiste politimannen, som fremdeles underlig nok sto urørlig i veikanten, var «død» og laget av sement. Dermed fikk jeg forklaringen på hvorfor det dukket opp kinesisk politi bak hver sving. «Kineserne har blitt inspirert av terrakottakrigerne i Xi an,» forklarte min venn som så sov videre helt til vi skulle krysse broen mellom de to land. Jeg måtte erkjenne at dette systemet, med livaktige betongstatuer av et allestedsnærværende politi, fungerte mer effektivt enn de hjemlige radarkontrollene. Jeg slakket derfor på farten resten av kjøreturen og holdt et våkent øye med terrakottapolitiet i påmalt sort uniform. Jeg skulle snart erfare at Sung-ki var den beste reiseleder man kan ha med kjennskap til alle kontrollrutiner både på kinesisk og nordkoreansk side. Vel fremme ved den kinesiske grensestasjonen ble vi tatt høflig 12

7 imot av det lokale grensepolitiet. Etter å ha levert fra oss mobiltelefonene, og vist frem alle pengene i lommeboken hos de kinesiske offiserene, var det tid for å gjøre strategiske innkjøp i tax-free butikken. Sung-ki hamstret lommelyktbatterier, toalettpapir, sigaretter og to kinesiske bilmagasiner. Samtidig ba han meg kjøpe hollandske sigarer av merket Olifant. Jeg forsto umiddelbart den gode tanken som lå bak en slik ekstravaganse og kjøpte likså godt to esker i utsøkt cedertre. Like etter rullet vi forsiktig over den lange broen som skulle føre oss inn i Nord-Korea. Vel fremme på den nordkoreanske siden kjørte vi helt inn til den blå grenseposten. Sung-ki beordret meg ut av bilen og viste så vei inn til grensekontrollørene. Straks innenfor ble jeg imidlertid overrumplet av en mann i frakk med en hvit pistol av ubestemmelig fabrikat i hånden. Før jeg visste ordet av det, satte nordkoreanerne pistolen mot pannen min og stirret meg granskende inn i øynene. Jeg prøvde å finne blikket til Sung-ki. «Bare ta det rolig,» sa Sung-ki, mens han forklarte at mannen med pistolen bare målte temperaturen min. «Hvis du har feber, vil du ikke slippe inn.» Nord-koreanerne var på den tiden livredd fugleinfluensa, og enhver besøkende fra utlandet kunne bety en nasjonal katastrofe for folkets helse. Jeg hadde heldigvis ikke feber, men tenkte det var godt at mannen med frakken ikke kontrollerte hastigheten på pulsen min. Etter at passene var sjekket, og bilen grundig saumfart med lange Midt ute på broen markeres grensen mellom Kina og Nord-Korea. 13

8 kosteskaft med påmonterte speil, kunne vi ta fatt på min aller første reise inn i dette lukkede landet som så få nordmenn hadde besøkt. Men først måtte vi rydde plass i baksetet til de to nordkoreanske sikkerhetsagentene som skulle følge oss 24 timer i døgnet helt til vi var tilbake på kinesisk jord. Hva agentene het, fikk jeg aldri vite. Sung-ki og jeg ble derfor raskt enige om å kalle dem Kim 1 og Kim 2. Agentene kunne engelsk og de var dermed åpenbart i stand til å forstå samtalene våre. Reisemålet den første dagen var byen Rajin i Nord-Hwanghae provinsen. Her skulle vi installere oss på Namsan hotell, få tildelt spesielle rom for utenlandske gjester, og ellers gjøre viktige avtaler for resten av oppholdet. Det var påfallende lite samtale i bilen. Sung-ki var gjennomgående taus. Mens jeg, som utlending og nordmann, ble gjenstand for ulike spørsmål om reisens formål, mitt yrke, vennskapet med Sung-ki, min oppfatning av Nord-Korea og om jeg hadde vært i USA. Min utdannelse ble også sjekket nøye. Agentene var svært interessert i å få høre om min nærmeste familie. Om jeg var gift? Om jeg hadde barn? Og om jeg var skilt? Jeg ble også utspurt om jeg var kristen og om jeg var katolikk? Etter to timer var vi fremme i Rajin, og kunne parkere foran Namsan hotell. De to nordkoreanske agentene hadde sannsynligvis skaffet seg et brukbart grunnlag for dagens første rapport til sikkerhetstjenesten. Rommet mitt var plassert ut mot den åpne plassen foran hotellet, og ga dermed god anledning til å følge gatelivet i byen. Dessverre var det umulig å åpne vinduene. Det ble derfor vanskelig å fotografere det som rørte seg utenfor. Etter hvert ble det folketomt og til sist helt stille. Siste programpost var et måltid på Phalgyong som var en av byens beste restauranter. Det ble ikke spart på noe og Kim 1 og Kim 2 så sitt snitt til å bestille de dyreste rettene på menyen til oss alle, samt mengder med sterk munbaeju-likør. Til vår store overraskelse løsnet våre to føringsoffiserer løssluppent på uniformsjakkene etter å ha konsumert to store flasker av den lokalproduserte spriten. Begge kom i perlehumør og avsluttet måltidet med å korse seg mens de mumlet «katolikk». Da det ikke var lov for utlendinger å være i besittelse av nord-koreansk valuta måtte jeg, som høflig vertskap, betale maten med euro. På 14

9 grunn av mangel på vekslepenger i kassen ble kveldens overskudd for de tre kelnerne på Phalgyong åpenbart bedre enn forventet. Dag 3 Etter avtale med Sung-ki skal jeg møte ham nede i hotellets resepsjon klokken seks neste morgen. Når jeg kommer ned sitter den yngste av våre føringsoffiserer, Kim 2, alene like ved inngangsdøren og sover med åpen munn. Sung-ki har allerede vært oppe i to timer og kontrollert forholdene. «Det er fri passasje», sier Sung-ki, og vi skynder oss inn i bilen for å ta en rundtur i byen uten sikkerhetsfolkene i baksetet. Turen går først til jernbanestasjonen. Det er få mennesker ute. Over hoveddøren til stasjonen henger det et stort portrett av Kim Il-sung, omkranset av slagordet: «Folket er min gud». Deretter kjører Sung-ki i stor fart til havnen for å vise meg arbeiderne på vei til dagens innsats på bryggene. Vi møter horder av syklister, men nesten ingen biler. Uventet tar min venn en brå u-sving og kjører oppspilt sørover langs kystlinjen mens han drikker kald te fra termosen. Sung-ki stopper bilen og vil ha meg med helt ned til sjøkanten. «Se her,» sier Sung-ki og viser meg piggtrådgjerdene som strekker seg milelangt langs sjøen i begge retninger. «Kystlinjen er stengt for folket. Ingen har lenger tilgang til sjøen og maten som befinner seg der. Bare for få år siden kunne kystbefolkningen slenge ut et snøre og hale opp en fisk eller to som påfyll til matfatet, men nå er det slutt.» Sung-ki lukker de tunge øynene mens han tar meg på skulderen og hvisker: «Det virker som Nord-Korea planlegger selvmord på sin egen befolkning. I dag har landet den største barnedødeligheten i hele Asia. Guttene i nord er ti centimeter kortere enn guttene i sør, enda de har det samme genetiske materialet.» Min venn rister oppgitt på hodet mens han snakker. «Samme restriksjoner som her ved sjøen er i ferd med å utvikle seg i skogene. Bærplukking, jakt på fugl og smådyr er forbudt. Myndighetene sier at restriksjonene er av miljøhensyn. I virkeligheten er dette bare en bløff. Målet er å tappe befolkningen for krefter slik at ingen orker å gjøre oppgjør eller tenke på morgendagen.» 15

10 Sung-ki avbryter seg selv. Vi er åpenbart blitt oppdaget av soldatene i en militærforlegning oppe i åskanten. Flere unggutter i grønne uniformer begynner å rope og bykser nedover veien mot oss. «Løp, løp!» mumler Sung-ki og griper meg i armen. Vi kaster oss begge inn gjennom hver vår bildør. Sung-ki starter opp og kjører avsted mot sentrum det stasjonsvognen er god for. Min venn titter i speilet og ser tilfreds at ingen militære motorsykler følger etter oss. Etter denne episoden kjører vi sporenstreks tilbake til hotellet. Der venter imidlertid en ny overraskelse. Nattevakten vår, Kim 2, har våknet, og Kim 1 har også kommet på jobb. Begge er åpenbart nervøse. Det oppstår en høylydt diskusjon mellom Sung-ki og de to Kim-ene. Den hissige diskusjonen varer i nærmere en halv time. Jeg forstår ikke ordene, men situasjonen er utvilsomt alvorlig. Ved frokostbordet på hotellet én time senere er det bare Kim 1 som dukker opp. Kim 2 er borte. Som frem av ingenting dukker det imidlertid opp en ny offiser. Han snakker et utmerket engelsk og har et nesten vestlig utseende. Sung-ki foreslår at vi kaller ham Kim 3. Samtidig er vi usikre på hva som nå kommer til å skje. Sung-ki er imidlertid lite bekymret for vår personlige situasjon, men mest urolig for fremtiden til Kim 2. «Jeg håper han beholder livet,» sier Sung-ki. Måltidet gjøres fort unna. Vi har begge åpenbart mistet matlysten. Jeg er spent på hvordan dagens program vil bli. Vil det bli endringer på grunn av vår høyst ulovlige rundtur i byen mens vaktene sov? Det viser seg imidlertid at alt blir som planlagt. *** Dagens første møte i Rajin skjer på Registreringskontoret for besøk av utlendinger. Her skal passet og innreisepapirene mine til Nord-Korea kontrolleres. Venterommet er spartansk utstyrt. Den eneste dekorasjonen i rommet er et stort portrett av den nåværende lederen, offisielt omtalt som «Kjære Leder» Kim Jong-il. Over bildet henger det to installasjoner: En glødelampe for å belyse herskerens kontrafei. I tillegg er det plassert en stor vifte som vender rett ned mot portrettet. Den er sannsynligvis montert nettopp der for å holde fluer og spindelvev unna. Slike «por- 16

11 trettvifter» plassert foran malerier av Kim-dynastiets slektninger kan man møte mange steder i Nord-Korea. I den mørke korridoren på Namsan hotell, utenfor rommet hvor jeg bor, er det overraskende nok montert en elektrisk varmeovn like over et stort bilde av far og sønn Kim. Det blir påstått at ovnen er slått på om vinteren slik at personene på bildet ikke skal fryse. Samtalen med sikkerhetsoffiseren på registreringskontoret går smertefritt. Sung-ki holder seg likevel taktfullt i bakgrunnen, klar til å ta ordet hvis situasjonen krever det. Smilende gir offiseren meg det røde, norske passet tilbake. Alt er i orden, og vi kan dra videre til dagens første avtale. Den skal vi ha med herr Wan, en gammel kjenning av Sung-ki. Herr Wan arbeider på busstasjonen i nabobyen Sonbong. *** Vakre Sonbong har cirka innbyggere og ligger i en helling i landskapet like ved den trange Songbong-bukten. De ukentlige godstogene, som går fra russiske Vladivostok til hovedstaden Pyongyang i Nord-Korea, passerer gjennom Sonbong. Den lave, umalte stasjonsbygningen har mange fellestrekk med tilsvarende knutepunkter på den trans-sibirske jernbanen. Bortsett fra at fasaden på obligatorisk vis er utsmykket med portrettene av landets to første ledere. Jernbanestasjonen i Sonbong har imidlertid sin egen viktige historie å fortelle, bemerker vår nye sikkerhetsvakt Kim 3. I 2001, omkring den 20. juli, kom nemlig selveste Kim Jong-il på besøk. Han var da på sin historiske reise fra Pyongyang til Moskva. Kim Jong-il brukte som sedvanlig tog under hele transporten, grunnet flyskrekk. Den berømte utflukten var på hele 9000 kilometer og skulle vare til langt ut i august. Med seg i følget hadde han 22 pansrede jernbanevogner fullastet med sikkerhetsfolk og dyktige kokker. I følge Kim 3 ble det kun tid til en kort stopp i Sonbong før det celebre følget måtte haste videre i nordøstlig retning med en toppfart på 25 km i timen. Kort tid etter snarturen vår rundt jernbanestasjonen svinger vi inn på busstasjonen. Den synes å være av nyere dato. Vi møter straks Wan en vennlig herre som har passert livets middagshøyde. Vårt nye bekjent- 17

12 skap ser uforskammet sprek ut. Wan er både bilmekaniker, bussjåfør og bedriftsleder med ansvar for den eneste busstransporten i denne delen av Rajin-Sonbong området. Han har elleve busser til disposisjon. De er alle bygget i Kina. «Vi har to store problemer når det gjelder busstransport i Folkets Paradis,» forteller Wan. «For det første er veiene her i den nordligste delen av landet elendige. Om vinteren er det verst. Bussene filleristes og befinner seg mer på verkstedet enn på veiene. Dessuten er disse kjøretøyene alltid sprengfulle. Det bor over mennesker innenfor det området jeg og sjåførene har lov til å kjøre. I Nord-Korea er det forbudt å sitte på taket av bussen når den er i fart. Alle passasjerer må plasseres inne i selve bussen under transporten. Myndighetene krever også at enhver passasjer skal telles og registreres innendørs. Men alle som møter opp på holdeplassene vil med. Dermed blir bussen overbelastet og bryter sammen etter kort tid. Vi har prøvd å forsterke karosseriene, men hver dag har vi episoder der både buss og passasjer ender i et eneste inferno av spiker, treverk og plast.» Wan ønsker imidlertid ikke å snakke mer om busstransport og mangler på nordkoreanske veinett. Han inviterer oss heller innendørs på en kopp nordkoreansk burot-te. «Teen er pukket i skogen her,» forklarer Wan. «Dette er det eneste som nordkoreanerne kan samle fra naturens egen hage uten spesialtillatelse fra myndighetene,» skyter Sung-ki inn og spør om jeg har lyst på honning i teen. Jeg takker høflig nei og tenker at jeg ønsker å være så nær det nordkoreanske naturproduktet som mulig. Resten av tiden går med til at Wan forteller om seg selv. Han har ikke så ofte besøk av utlendinger på busstasjonen, og jeg forstår at det er første gang en nordmann har lagt veien innom verkstedet og leiligheten hans. Vi er flere som lytter til historien om Wans omflakkende liv. Om hvordan han ble en kristen i kinesiske Yanbian etter at formann Mao hadde satt i gang den brutale Kulturrevolusjonen i Kina. Kim 1 og Kim 3 er også til stede. Wan legger ikke fingrene imellom og kaller den avdøde formann Mao Zedong en skurk og forbryter mot menneskeheten. 18

13 Med dirrende stemme beskriver Wan hvordan hans egne foreldre led under kristenforfølgelsene som formann Mao satte i gang. Særlig trist blir han når han beskriver utrenskningene som rammet undergrunnskirkene i Kina særskilt hardt. Plutselig tar Wan frem en koreansk bibel. Han spør om han får lov til å dele et ord med oss. Ingen protesterer. Kim 1 går imidlertid raskt ut av rommet, mens Kim 3 blir sittende med ansiktet delvis skjult i hendene. Wan leser fra Jesaja, kapittel 43, vers 8. «Før fram dette folket som er blindt, enda det har øyne, disse som er døve, enda de har ører.» Så spør han om gjesten fra Norge vil be en bønn. Jeg ber høyt på norsk og blir raskt ferdig. Vi tusler stille ut av Wans lille husvære. Utenfor ser jeg at Kim 3 Transport i Nord-Korea foregår ofte stå med ryggen til oss og med enkle kjerrer. snakker i mobiltelefonen. Dag 4 Vi spiser frokost tidlig. Jeg spør Sung-ki hvorfor vi daglig blir plassert ved det samme bordet med de tykke, dype dukene og alltid innerst i spisesalen på hotell Namsan. Sung-ki smiler skjevt og peker først på høyttalerne som henger under taket og som hver morgen spiller svak trekkspillmusikk. Deretter peker han på bordbenene som er delvis skjult av borddukene. Jeg forstår hintet og lar resten av forklaringen vente til vi er tilbake i Kina. Men først skal vi kjøre en rundtur i Rajin-Sonbong regionen. Nordmannen skal få se det rike fuglelivet i Tumen-deltaet. Derfra skal vi, sent på ettermiddagen, kjøre videre til grensestasjonen ved Wonchong. Målet er å være fremme i Kina og Tumen før midnatt. Idet vi skal sette oss inn i bilen denne morgenen, kommer plutselig 19

14 Kim 2 tilbake. Han setter seg raskt inn i baksetet som om ingenting har skjedd. Vi hadde imidlertid begge merket oss at Kim 3 ikke dukket opp ved frokostbordet. Og det uten å ta farvel. Vi får imidlertid ingen forklaring på denne personellmessige ommøbleringen og slår oss til ro med situasjonen. Kim 2 ser usedvanlig opplagt og frisk ut der han sitter og røyker med bilvinduet lukket. Uniformen er nystrøket, og Kim Il-sung smiler til oss, om mulig, enda bredere fra den lille røde metallknappen som er festet korrekt på venstre side av den blå tunika-jakken. Kim 2 gliser også. Han har åpenbart ikke havnet i fengsel. Det er det viktigste. Straks etter at vi har lagt Rajin bak oss tar Sung-ki frem gavene vi hadde plukket ut i den kinesiske grensekiosken. Sigarettpakkene overrekkes først. Så kommer toalettpapiret, som viser seg ved nærmere ettersyn å ha et påtrykt bilde av en knallrød gris plassert på toppen av en sokkel av grønn jade. Kim 1, som er eldst av de to, takker kort for gavene og forklarer på engelsk at kineserne har en spesiell og tradisjonell årskalender. Nå, i 2007, er det Grisens År. Derfor er det naturlig at grisen pryder det kinesiske toalettpapiret. «Nord-Korea har også sin egen kalender,» fortsetter Kim 1. «Vår tidsregning ble innført i 1997 med grunnlag i fødselsåret til Store Leder. Datoen i dag er 4. juni Juche 96!» Jeg belønner denne raske innføringen i kinesisk og nord-koreansk kalendersystem med å hale opp en stor og vakker eske hollandske sigarer. Nå var det rette øyeblikket kommet for å dele ut «gaver fra Norge!» De neste kilometerne går praten usedvanlig livlig. Sigar-røyken ligger som et tykt teppe inne i bilen, og vi er alle fire i perlehumør idet vi svinger inn foran det fasjonable Emperor Hotel & Casino. Et fasjonabelt anlegg like ved strandkanten nede ved den trange Unggi-bukten. «Det er ikke langt igjen til deltaet, men vi trenger en god lunsj,» sier Kim 1 og peker på de herskapelige bygningene. Straks vi er ute av bilen spør Kim 2 om ikke jeg kan ta et bilde av ham og en av de kinesisk-talende kvinnene i hotellets elegante bar-område. Jeg protesterer ikke, men noterer at dette er første gang under hele besøket i Nord-Korea at jeg ikke har måttet spørre om å få bruke fotoapparatet. 20

15 Jeg undres over at Nord-Korea har noe så kapitalistisk som et kasino plassert i kystlandskapet. Kim 1 forklarer ivrig at kasinoet kun betjener kinesiske forretningsmenn og nordkoreanere med særskilte privilegier. Kasinoet ble tatt i bruk så tidlig som høsten Men etter hvert ble det nasjonal uro rundt gamblingen og Kim Jong-il stengte både hotellet og pengemaskinen i Så ble det hele gjenåpnet sent på våren i Det er ikke hvem som helst som får lov å besøke dette Emperor Hotell & Casino. Kim 1 er nøye med å forklare at nå er det først og fremst et hotell hvor unge kinesiske kvinner kan få erfaring med å arbeide inne i Nord-Korea. Samtidig er gjestene som oftest fremmedarbeidere eller rike turister fra Kina eller Russland. «Hotellet har hundre hotellrom og mange kunder,» sier Kim 1, og peker på de tomme solstolene nede ved sjøkanten. Jeg kaster meg straks frempå og prøver å få tak i ytterligere detaljer rundt driften og kundegrunnlaget. «Hvem sitter inne i kasino-hallene, og hvor store er pengegevinstene når ruletten går for fullt?» spør jeg henslengt, mens jeg knipser et par nærbilder av det bugnende lunsjbordet. Kim 1 ser brydd ut, men finner straks tilbake den gode tonen idet vi lar oss avbryte av en hvitkledd servitør som byr på nypresset appelsin-juice og varm eplekake. *** 21

16 Siste stopp før vi kjører mot grensepasseringen er Tumen-deltaet Nord- Koreas viktigste, økologiske utstillingsvindu. Området er cirka tusen kvadratkilometer stort og består av et høyt antall ferskvannsinnsjøer og brakkvannslaguner. Deltaet er dannet gjennom tusener av år der hvor Tumen-elven har sitt utløp i Japanhavet. Området befinner seg både på nordkoreansk, kinesisk og russisk territorium. Over 30 ulike dyrearter, og omkring 360 fuglearter har tilhold i deltaet. Kim 2 forklarer at 34 fugleslag er utrydningstruet, og at det nå er om å gjøre at området blir vernet og ikke ødelagt av storkapitalen, forstått som naboene Russland og Kina. «Begge landene ønsker å bygge veier i området,» sier Kim 1, som bryter inn i samtalen, og henviser til det storslåtte utviklingsprogrammet som Nord-Korea så nølende har gitt seg i kast med, sammen med de to store naboene. Kim 1 får et mørkt drag over ansiktet og forteller at det foregår mye illegal fangst på sjeldne fugleegg. Disse videreselges til det globale eggsamlermiljøet. Men det stopper ikke der, utdyper Kim 1. Han kan fortelle at det også jaktes natt og dag ulovlig på dyr og sjeldne fugler i det store våtmarksområdet. Fangsten selges for utstopping og salg på det illegale verdensmarkedet. Sung-ki har på sin side en noe annen oppfatning av situasjonen, og påstår at de fleste ulovligheter som foregår er iscenesatt av nordkoreanerne selv. «De lokale nordkoreanske naturforvalterne har full kontroll over størsteparten av deltaet. Med de rette forbindelser kan man tjene seg rik på fauna-kriminalitet i dette området,» mumler Sung-ki forsiktig, og håper at ingen i baksetet hører hva som blir sagt. *** I det vi kjører ut av Tumen-deltaet, peker Sung-ki ivrig på en landsby som ligger på et høydedrag i nordvestlig retning, like under Kuryongfjellet. «I Kuryong har jeg ved flere anledninger snakket med lokalbefolkningen. Etter det jeg har hørt, var dette et kjerneområde for den gamle 22

17 kristne kirken i Korea før Kim Il-sung kom til makten,» sier Sung-ki, mens han skygger for den skarpe ettermiddagssolen med hånden før han fortsetter. «Helt her opp, i den mest avsidesliggende delen av Korea, nådde knapt japanerne. Enkelte jeg har snakket med i landsbyene ved Kuryong og Tumangang har de underligste personnavn, ja, det som jeg vil fortolke som kristne navn. En jeg kjenner her, heter bokstavelig talt Nåde, mens en kvinne i et annet nabolag heter Guds Hjerte. Jeg oppfatter dette som et ekko av en kristen fortid. Men lokalbefolkningen synes å huske lite av det som engang var. Det skal også ha vært en kirke her en gang. Men nå er den borte.» Sung-ki holder hendene opp foran øynene, mens han leter etter ordene for å finner stemmen på nytt. «Men det finnes noen kristne som er tilbake. Slike som herr Wan og noen få andre som jeg kjenner.» Stemmen til min venn Sung-ki brister på nytt. Vi blir sittende tause i noen lange minutter helt til vi blir avbrutt ved at Kim 1 roper fra baksetet om at nå må vi komme oss avsted. Begge reiser vi oss og går stille mot bilen. Sung-ki starter motoren. Det er lite trafikk på veien til Wonchong, og vi rekker hårfint tollstasjonen mellom Nord-Korea og Kina like før de bevæpnede tjenestemennene skyver den solide bommen på plass og stenger grensen for kvelden. Tumen-elven. Til venstre ligger Kina. Til høyre ligger Nord-Korea. 23