Løvetannkirken. Kapittel 1. Jan Bording Mars 2010

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Løvetannkirken. Kapittel 1. Jan Bording Mars 2010"

Transkript

1 Løvetannkirken Jan Bording Mars 2010 Kapittel 1. Kai ble kristen på en tirsdag. Det var ikke i en kirke, det var ikke i noe forsamlingshus, det var ikke meningen. Kai satt helt alene på en odde på Sørlandskysten. Vel så alene man kan være ved en strand på Sørlandet en varm sommerdag. Innenfor lå menneskeklatter i solkoma i sanda. En og annen rastløs sjel drev langs vannkanten og kastet kanskje et likegyldig blikk mot Kai som satt alene på sin steinodde vendt ut mot havet. Kai så ikke noen. Han satt bare der og ble kristen. Etterpå innså Kai at han burde skjønt at det ville komme, men han gjorde ikke det. Kai var realist, utdannet som realist og tenkte som en realist. For han hadde verden alltid vært det som kunne måles og veies. Det er ikke noe spesielt i det, denne troen delte han med de fleste moderne mennesker i vår tid. Det er i alle fall det man offisielt tror på. I aviser, på TV, i selv-promoterende øyeblikk i vennekretsen. Det er den trygge, den ufarlige bekjennelsen. Jeg tror bare på det som har en rasjonell forklaring. Mange har sine hemmelige trosprosjekter på si, men ikke Kai. For Kai trodde helt og fullt på det verdensbildet vitenskapen hadde gitt han. Han hentet sin mystikk fra Scrödinger-likningen og sine drømmer fra relativitetsteorien. Helt til han en dag ble klar over at det fantes et metafysisk fenomen som ikke passet inn i dette verdensbildet. Noe så hverdagslig som menneskets bevissthet. Ingen ting av det Kai kjente til kunne forklare det at vi opplever verden rundt oss. Ingen andre visste det heller. Likevel er denne opplevelsen av verden selve livet. Verden rundt Kai trodde på vitenskapen, men Kai var en av de få som forsto at vitenskapen ikke kunne forklare livet. Så her har du altså Kai, en intelligent ung mann som vet alt. Alt som verden kan tilby av innsikt. I alle fall innsikt i hvordan ting fungerer. Hele sitt liv har han vært trygg i sin tro på at ingen ting er skjult for han. Han har jo møtt disse andre som trodde på ting utenfor. Da lo han. Trygg på seg selv og sin sikre vitenskapelige kunnskap, forsøkte han å forklare disse villedede hvordan ting egentlig var. Tenk deg da hvordan det er å oppdage at du tok feil hele tiden. At selve livet enda ikke var forklart. Selve opplevelsen av livet. Men sånn var Kai at han ble ikke skamfull. Tvert imot, han ble oppglødd. Her var et nytt uutforsket forskningsfelt. Kai gikk til oppgaven med stor iver. Men dette var ikke nok til å gjøre Kai kristen. Det var Irene. Hun var kristen, og hun hadde vært Kais kone i tre måneder da Kai satt på sin odde og selv ble kristen. Av kjærlighet til henne hadde han bestemt seg for i alle fall å lese gjennom Det nye testamentet. Om ikke annet så for å se hva han hadde giftet seg til. Kai hadde lest så mange lærebøker, dette var enda en. Kai trodde ikke alt han leste og Bibelen var for drøy på enkelte plasser, men han hadde bestemt seg for å lese alt, og etter jobb denne dagen hadde han hatt enda et par timer å slå i hjel før Irene kom hjem. Siden været var så fint, tok han Bibelen med seg ut på odden for å komme gjennom enda noen kapitler av denne merkelige boka. Kai bladde fram til Johannes evangelium, kapittel 14. Der lå bokmerket og han bestemte seg for å lese ferdig Johannes før han ga seg. 1

2 Like etter skjedde det. Uten annen forvarsel. Senere, når han skulle forsøke å forklare hva som skjedde, måtte Kai alltid lete etter ordene. Det språket han kjente som jo var så effektivt når det gjaldt å fortelle praktiske ting, det sviktet han fullstendig. For Kai så ikke noe han kunne beskrive, han hørte ikke noe han kunne gjenfortelle. Plutselig bare var Gud der. Kai kjente det i hver celle i kroppen. Kai taklet fenomenet som han ville gjort om noe merkelig hadde hendt med et forsøk på laboratoriet. Han gransket situasjonen: var han spesielt trøtt eller var det noen annen grunn til at han satt her og hallusinerte? Nei, han var i fin form. Gjorde han dette for å glede Irene? Nei, det var utenkelig. Kai så ut over havet, kastet et blikk på stranda innenfor. Alt var normalt. Men Gud var der like fullt. Kai lukket øynene. Det var en klippefast visshet som var plantet midt i hans indre verden. Det var vissheten om en Gud som formet galaksene med sine hender. Og denne guden så på Kai. Akkurat da, der han satt. Det var ikke rom for tvil. Det ville være som å stå foran et fjell og si til seg selv: Jeg tror ikke dette fjellet finnes, jeg vil gå rett gjennom det. I løpet av noen uendelig lange sekunder ble Kai overbevist. Han ble et nytt menneske. Den gamle verden han kjente var borte, alt var nytt. Den var noe ganske annet enn han før hadde tenkt. Det var som himmelen åpnet seg i hele sin velde og forlangte å være en del av Kais verdensbilde. Mange utenfor sier at kristne tror fordi de vil ha enkle løsninger, men hvordan kan verden bli enklere når den blir så mye større? Da Kai satte seg ned på odden mestret han verden. Han hadde alle svarene. Da han reiste seg var han en fremmed i en ny verden. Beina ville ikke helt bære han først, men så kom han til å tenke på Irene, og med ett ble det veldig viktig for han å komme hjem og fortelle henne hva som hadde skjedd. Hadde Kai senere blitt kanonisert til helgen i Den Katolske kirken, ville noen bygge en kirke på odden der han traff Gud. De ville fylt igjen bukta med stein og bygd parkeringsplass på stranda. Og de som lå på stranda den dagen ville skrevet bøker om hva de hadde opplevd, hvordan de, når de tenkte etter, følte en sterk kraft var til stede. Men heldigvis for stranda ble Kai aldri kanonisert. Sommerbølgene som lekte i strandkanten var de samme som på enhver sommerdag. Solgangsbrisen som spilte på furutoppene innenfor var den samme. Hvorfor skulle naturen forundre seg over at dens skaper tittet innom? Var ikke hvert blad i skogen et mirakel i seg selv? Og de menneskene som Kai passerte på veien hjem, var de ikke alle skapt i bildet av Den Helligste? Var de ikke alle levende sjeler? Så ingen snudde på hodet der Kai gikk. Verden var den samme som alltid for alle andre. Og om de snudde på hodet var det fordi skrittene til Kai var så uhørt spenstige for denne varme dagen. De kunne dovent løfte blikket og vurdere denne ukjente personen. De så en ung mann i begynnelsen av trettiårene. En som ville være vanskelig å beskrive i en etterlysning: normal kroppsbygning, middels høy, ingen spesielle kjennetegn. Ansiktet hadde et gutteaktig utseende, man kunne gjette på at han var en som var sulten på livet, og det var ikke dårlig gjettet. Han hadde slitte joggesko, en grå bukse uten press eller merker, en utvasket T-skjorte. Avgjort ingen dandy. Mer rakk man ikke å se før han forsvant rundt neste sving. Men for Kai selv var ikke dette en dag som alle andre, dette var dagen han møtte det Hellige. Og ingen ting skulle mer bli det samme. Kai og Irene hadde begynt sitt ekteskap med en usedvanlig lang bryllupsreise. I tre måneder hadde de reist rundt i hele verden i en rus av nye inntrykk. Av verden og av hverandre. Så når de endelig bega seg på vei hjem hadde de funnet ut at de ikke ville bo verken der Irene kom fra, eller der Kai kom fra. De ville flytte til et helt nytt sted 2

3 som var ukjent for dem begge. Etter noen dagers leting fant de en liten bygd på Vestlandet. Der var det en gründer som ville utvikle en intelligent skogbruksmaskin og trengte en elektroingeniør. En perfekt jobb for Kai. Og der var også en ledig lærerstilling for Irene. De fant et hus midt i sentrum av bygda, og en dag, noen uker etter Kais omvendelse, sto de hånd i hånd utenfor et hus fullt av uåpnede pappesker og var klare for en ny opplevelse og et nytt liv. De ante ingen ting om det stedet de var kommet til. Det gjorde ikke så mange andre heller. Det gikk ingen riksvei gjennom bygda, ingen jernbane, ikke engang et fergestopp. De som ville til bygda måtte kjøre over fjellet. Det var en ferge som passerte lengre ute i fjorden og et par minutter på turen var det mulig å se dalen hvor bygda lå fra dekket, hvis man tilfeldigvis så den veien. Da hadde det vel hendt at en reisende som, utålmodig etter å komme fram og fortsette med det han skulle, hadde kastet et rastløst blikk på bygda og tenkt: Bor det folk der også! Hva lever folk av på et slikt sted? Men sånne tanker får man om så mange steder langs Norskekysten, så de var glemt i samme øyeblikk de var tenkt. Så bygda var ikke verdens navle. Men det var en billedskjønn bygd. Den fylte dalen, fjellene rundt og åsene innover. Fra naturens side hadde bygda alt. Den grenset til havet i vest, til høyfjell i øst. Skogen var rik på alle sorter trær og gjennom århundrene hadde flittige hender ryddet jordbruksland på de mest utrolige plasser. En liten verden i seg selv var bygda. For den som hadde vett til å se slikt var den et lite paradis. Slikt vett er det lite av i våre urbane dager. Likevel, de som bodde der trivdes på sitt vis, men det ble færre og færre av dem. Derfor var Kai og Irene velkomne da de kom for å bo sammen med dem. De var to ungdommer som flyttet til bygda, ikke fra, og dermed beviste de at de som hadde blitt igjen i bygda kanskje ikke var så dumme likevel. Når to ungdommer valgte å flytte til bygda, måtte det jo være fordi det var et fint sted å bo. Kapittel 2. Av en eller annen grunn hadde ikke Iver blitt mottatt på samme måte som Kai og Irene. Iver var ung han også og hadde med en ung kone da han flyttet til bygda, men Iver var prest og prester er ikke som andre mennesker og blir heller ikke behandlet sånn. For de som ikke går i kirken er prester noe halv latterlig, halvt ynkelig. For de som går i kirken er presten noe mer enn et menneske. Ikke halvgud kanskje, men i alle fall noe i nærheten av en helgen. Man forventer en myndig person, man forventer en stemme som fyller kirkerommet, man forventer å bli ledet gjennom gudstjenesten med myndig hånd. Men Iver var en vanlig mann. Han likte ikke å lede andre, ville heller gjøre ting sammen med andre, på like fot. Stemmen hans var lav og tillitsvekkende, men druknet i murpussen i kirken. Ikke var han noen særlig god forteller heller. Men verst av alt: han var ikke særlig sosialt anlagt. Nå må jo folk ta til takke med den presten de har, men problemet for Iver var at soknepresten var av en helt annen støpning. Han var akkurat slik en prest skal være. Og det var ved siden av han at Iver falt i gjennom. Den dagen Kai og Irene kom til bygda var Iver utkalt til en døende kvinne. Olga var godt oppe i årene og mett av dage. Kreften som hadde innhentet henne gjorde nedtellingen mer synlig og når alle skjønte at det var snakk om dager, hadde man bedt om å få en prest. Olga hadde ikke bedt om det, men der i bygda visste folk hva som sømmet seg i en slik stund. Så det var sent bud til prestekontoret og Iver 3

4 banket like etterpå på den mange-ganger-overmalte døra til den lille kårstua der Olga lå. Han ble lavmælt sluppet inn og fulgt opp en trang nedslitt trapp til soveværelset hvor Olga lå. Hun kastet ett blikk på han, pustet tungt og sa liksom ut i lufta: - Så det var deg jeg fikk. Typisk uflaks. Når jeg en eneste gang i livet skal få besøk av en prest så måtte det bli spirrevippen. Ja, ja du får gå i gang med sakene dine da. Iver ble stående og se seg omkring. De som hadde fulgt han hadde trukket seg tilbake og lukket døra etter seg. Han var alene i rommet sammen med Olga. Foruten senga der Olga lå, var det en rakrygget trestol vendt mot senga og et lite nattbord, og ellers ingen ting. Iver valgte å ignorere de avvisende ordene og satte seg forsiktig på stolen. - Du tenker på nattverden, jo jeg har med meg alt jeg trenger, men er det ikke noe du vil snakke om først? Sa han med så myndig stemme han kunne. - Hva skulle jeg ha å snakke med deg om? - Mange vil gjerne skrifte i en slik stund. Du vet jeg har taushetsplikt og det kan være godt å få lagt fra seg tunge ting før man møter sin skaper. Olga brast ut i en heftig latter som ble avbrutt av en hostekule. Hun var ikke så sterk hun gjerne ville gi inntrykk av. En tynn senete hånd som minnet Iver om en kråkeklo kom fram fra dyna og fant et lommetørkle på nattbordet. Omstendelig tørket hun seg rundt munnen før hun svarte: - Hvis jeg skulle fortelle alt det gale jeg har gjort ville jeg skremt vannet av deg, lillegutt. Og hvorfor skulle jeg det. Kan du gjøre noe med det. Det er ikke jeg som har bedt deg komme, det er denne svigerdattera mi som har funnet på det. Hun er en av dem som går i kirken, jeg gjør det ikke. Nei, kom i gang med denne mumbo jumboen din så hun blir fornøyd. - Lever mannen din, har du barn, kan du ikke fortelle meg litt om deg selv, begynte Iver uten særlig håp. Olga snudde seg og så på han og knep øynene sammen som om hun tenkte seg om. - Mannen min døde for lenge siden, jeg har født to barn. En av dem lever, han driver gården her nå. Er det noe annet du vil vite? - Forstår jeg deg dit at du ikke tror på Gud? Det var like greit å hoppe i det, tenkte Iver. Olga så på han med litt mer respekt nå. Hun likte tydeligvis at folk ikke lot seg skremme. - Du kan si det sånn, ja. Jesus var en bra mann og kanskje levde Gud den gangen han gikk på jorda, hva vet jeg, men nå tror jeg Nietzsche har rett: Gud er død. Han har ikke gitt tegn fra seg så lenge jeg har levd i alle fall. Og hvis ikke du kan gjøre vann til vin her og nå, tror jeg nok jeg vil gå i graven som en sann skeptiker, akkurat sånn jeg har levd. - Men er ikke salmeboka vår nettopp full av vitneutsagn fra mennesker som har erfart at Gud lever, forsøkte Iver halvt automatisk. Olga bare så på han med et trett smil. - Og hvor mange salmediktere kjenner du da, unge mann? Så vidt jeg vet døde de alle lenge før jeg ble født. Hør her, jeg har tross alt vært i en del gudstjenester gjennom et langt liv og i huset her vanker det massevis av folk som frekventerer kirken mye mer enn meg, svigerdattera for eksempel. Men aldri, ikke én gang i alle disse årene har jeg sett et menneske stå fram og fortelle om et virkelig under. Ikke en eneste gang. Og dere ser ikke ut til å bry dere om det noen av dere. Dere ville ikke merket det om Gud døde. Derfor tror jeg at han er død. Og jeg tro ikke noe av det du kan si kan endre det. Det hadde sikkert vært fint å kunne tro at man går inn til paradiset når man takker for seg, men jeg er for gammel, har sett for mye. 4

5 - Hvis ingen har vitnet for deg før kan jeg gjøre det nå, begynte Iver, men ble raskt avbrutt. - Har du et mirakel å fortelle om? - Vel, nei, ikke akkurat et mirakel, men... - Så glem det. Du er prest, du er betalt for å si det du skal si, tror det du skal tro. Du er et korrupt vitne! Olga likte tydeligvis den siste setningen sin for hun begynte igjen å le, og igjen ble hun avbrutt av en hostkule. Iver ble sittende tvilrådig å vente på at Olga skulle bli klar. Etter en stund så hun på han igjen, veldig trett denne gangen og viftet svakt med klohånda. - La meg få nattverden nå, det er ikke mer du kan gjøre. Hun var svak i stemmen og Iver tenkte seg fort om. Det hadde vært en tid da en prest ville nektet å gi nattverd til en som hadde lagt for dagen en så total mangel på tro, men den tiden var ikke lenger. Nå gjaldt det bare hva han kunne gjøre for Olga. Hva kunne han si? Hun var så svak nå at han ikke hadde mye tid. Han var i villrede. - La meg i alle fall få be en bønn først, sa Iver og Olga bare nikket svakt. Iver foldet hendene og bøyde hodet. Olga ble bare liggende å se på han uten å gjøre mine til å folde sine. - Kjære Far, begynte Iver og det brant i han etter å få sagt noe som kunne hjelpe denne stakkars kvinnen, men han visste ikke hva han skulle si. - Du har fulgt henne gjennom hele livet, selv om hun ikke har sett deg. Du har elsket henne fra før hun var født, og jeg vet at du ser med kjærlighet på henne enda. Jeg ber deg, tilgi henne for alt galt hun måtte ha gjort, tilgi henne for alle mennesker hun kan ha såret, for barnet hun mistet, velsign henne for alle mennesker hun har gledet. Ta henne til deg som en far tar til seg et vrangvillig barn. Jeg legger henne i dine hender, i trygg forvissning om at du elsker henne. Iver hadde forsnakket seg, hvorfor hadde han sagt det om barnet. Hva var det han hadde villet ha sagt? I alle fall var det kommet helt galt ut, som om Olga kunne bebreides for hvordan et barn døde. Om hun kunne det, var ikke det noe Iver visste om i alle fall. Skulle han rette på det han sa? Nei, det ville bli for dumt og hun så ikke ut til å ha merket noe. Iver reiste seg langsomt og pakket opp reisevesken sin. Olga ble liggende å se på han, merkelig fraværende i blikket, mens han tok på seg prestekappen og dekket på nattbordet hennes til nattverd. Han gikk gjennom ritualet ord for ord og Olga fulgte med som en søvngjenger. Hun spiste oblaten, drakk vinen og så like stille på når han pakket alt sammen. Ikke et ord sa hun. Ikke engang da hun slapt tok han i hånden da han bød henne farvel, sa hun et ord. Da Iver igjen sto ute i fri luft visste han ikke helt hva som hadde skjedd, han visste bare at han enda en gang hadde feilet. Han ville så gjerne. Ville så fryktelig gjerne være en kjempe i Guds hær. Men han strakk bare ikke til. Det var ikke slik det skulle være. Hvorfor kunne han ikke vitne? Hvorfor hadde han ikke en hær av vitner bak seg? Hvorfor var det å være prest å si fram en endeløs rekke av ferdigtygde ritualer? Hva var det Gud ville han? Egentlig hadde Iver aldri glidd inn noen steder. I den tidlige barndom kanskje, mens verden enda var sandkassa og små prosjekter i skogen. Da hadde han hatt venner og sammen med dem hadde han fungert. Som en slags leder til og med. En drivkraft i alle fall. Det var han som fant på det meste de gjorde. Men så begynte kameratene å få andre interesser. Først var det biler. Plutselig visste de en masse om forskjellige bilmerker. Iver skjønte ikke vitsen. Han var enda ikke ferdig med å leke. Det var så mye morsomt han skulle gjort. Hvor mange hestekrefter en bil hadde var vel ikke så viktig. Men det ble ikke slutt med det. En tid ble det veldig viktig å kjenne alle fotballag og til og med de enkelte spillerne. Den slags kunnskap kunne ikke Iver 5

6 bruke til noe. Han prøvde å følge med, høre etter og lære det viktigste, men informasjonen prellet bare av på han. Den var så totalt uinteressant, som å prøve å pugge antall greiner på hvert tre i skogen. En dag fniste de andre høylytt over buksa Iver hadde på seg. Det var feil merke eller feil form eller noe sånt. Iver skjønte at de andre tenkte veldig mye på hva de tok på seg, selv tok han bare på den buksa som lå på stolen. Kunne slikt være viktig? Så han ble mer og mer for seg selv. Han møtte jo vennene på skolen, så helt alene var han ikke, og enda hadde de mye å prate om. Så en dag da Iver var 13 år kom en av vennene og spurte han hvilken jente han likte best. Det var et merkelig spørsmål. De fleste jenter var jo greie nok, men han skulle altså velge en. Grete var jo pen. Han fikk si det. Dagen etter ble Iver invitert til kåk. Til da hadde alle selskaper vært barneselskaper og arrangert av voksne, men i en kåk skulle foreldrene holde seg borte. De skulle ikke engang være i huset. Iver gruet seg, han ante ikke hva han gikk til, men han stilte opp. Det var to av vennene hans som holdt kåken. De hadde hver sin kjæreste, og i et hjørne av sofaen satt Grete. Iver ble stiv av skrekk. Kveldens tema var kyss, klapp og klem. En gammel selskapslek som vennene synes var uhyre spennende. Iver skjønte jo at han var forventet å gjøre ting med Grete. Ting som det til da hadde vært ledd rått av i vennekretsen. Iver følte ikke trang til å le rått, han følte ikke trang til noe, annet enn å gå hjem. Han så ikke den veien Grete gikk i mange uker etterpå, og vennene så han også mindre og mindre til. Iver forsvant ut av de andres verden. Han hadde falt av lasset og måtte fra nå av finne veien alene. Så Iver fikk tid til seg selv og denne tiden brukte han på skolebiblioteket. Han kjente snart alle hyllene. Her var ting å lære som var langt mer interessant enn bilmerker og fotballstjerner. Han leste skildringer av jakt på menneskeetende tigere i Asia og han leste om konkurransen for å nå de store havdyp. Men ganske snart fanget fagbøker interessen. Siden han følte så sterkt at han var forskjellig fra alle andre, kastet han seg snart over hyllene med psykologi. Først leste han Kretschmers typelære og fant ut at han hørte til den leptosome, innesluttede typen. Hvis han ble sinnsyk noen gang, ville han bli schizofren. Det var ikke akkurat noe svar på hans problem. Han fant en bok av Scheldrup som var den norske toneangivende psykologen i Norge. Her var et helt nytt bilde av menneskesinnet, og litt her og der fant han ting som passet på seg selv. Så tok han hyllene metodisk. Det var Freud, Jung og Frankel og også mindre kjente neofreudianere som Karen Horney og Harry Stack Sullivan. Så var det en rekke andre mer eller mindre eksotiske psykologer og psykiatere. Og hver gang han åpnet en bok, var det en helt ny inndeling av menneskesinnet og en helt ny behandlingsfilosofi og helt nye navn på symptomer. Og enda forsto han at hyllene stort sett var fylt med Freuds tilhengere og at det fantes andre skoler innen psykologien han ikke ante noe om: vegetoterapi, gestaltterapi, kognitiv terapi... Alt i alt satt han igjen med et meget forvirrende bilde av sin egen situasjon og ingen ting som kunne hjelpe han. Han ble fjorten år og hadde lest to hyllemeter med psykologi og hadde mistet kontakten med den menneskelige rasen. Psykologien konkluderte han var en ung vitenskap. Den var der kjemien var før alkymistene kom. For alkymistene hadde i alle fall blitt enige om hva de forskjellige stoffene het. Uten den hjelpen psykologien skulle gitt han, gled Iver lenger og lenger ned i et dypt mørke han ikke ante hvor kom fra. Bare synet av to andre unge mennesker som sa noe hyggelig til hverandre, kunne kaste han ned i en dyp depresjon. Da gikk han lange turer i tomme småveier rundt der han bodde. Han unngikk veier hvor det var mennesker, unngikk steder hvor han kunne treffe kjente, bordet hendene ned i lommene, så rett fram og gikk som en robot. Han gikk til smertene i beina overdøvet 6

7 de svarte spøkelsene i hans sinn. Han gikk til kroppen var stiv og utslitt slik at han kunne lure seg inn hjemme og sovne på tross av de tause skrikene fra hans indre. Iver hadde alltid vært kristen, det var noe han var vokst opp i. Nå var tiden inne til å danne seg sin egen mening om troen. Skremt av opplevelsen med psykologien bestemte han seg for ikke å lese hva eksperter skrev om Bibelen, men gå rett til kilden. Så han begynte med første side. Han leste skapelsesberetningen og synes den var storslagen. Mosebøkene ble tyngre og tyngre etter som han leste seg gjennom dem. Profetene og salmene ble til store anklager mot den troen han var vokst opp i. Halvparten av salmene dreide seg jo om hevn. Bibelen ble tyngre og mer dyster jo lenger han leste. Endelig en dag vendte han et blad og kom til Det nye testamentet. Da var det som solen stod opp etter en lang vinternatt. Jesus blendet han med lys og kjærlighet. Denne opplevelsen var så sterk at han i all hemmelighet regnet den dagen han bladde om fra Det gamle til Det nye testamentet som sin omvendelsesdag. Han sa det ikke høyt for ikke å såre sin far som jo var prest og vel regnet med at han hadde vært kristen hele tiden som resultat av en god oppdragelse. Men i Det nye testamentet leste han at en kristen hører hjemme i en kristen menighet. At en kristen har et spesielt ansvar overfor alle andre kristne. Mange leser Bibelen uten å se dette, men for Iver var det skrevet med store bokstaver. Hvert evangelium, hvert brev ropte ut om det. Ivers plikt var å være en del av en kristen menighet. Det var ingen bønn. Iver måtte oppsøke menneskeheten igjen. Fra barnsben av hadde han gått i kirken på søndager, men det var klart at dette ikke var den menigheten Bibelen snakket om, der var man bare tilskuer. Det var en kristen ungdomsklubb i menigheten og Iver dømte seg selv til å gå på alle møtene der. Dette var ikke så lett som det høres ut, for Iver hadde falt helt ut av vennekretsen. Ja, av alt menneskelig samvær, og det i den tiden de sosiale ferdighetene blir utviklet. Han gikk på skolen som vanlig og vekslet vel noen ord med klassekamerater etter som det passet. Men han var mindre og mindre en del av dem. Han var en tyv som snek seg inn i de rikes hus og når som helst kunne bli avslørt. Når skolen og leksene var slutt drev han rundt i mørke bakgater og unngikk alle han møtte på. Inne i seg gjentok han igjen og igjen hvor dypt han foraktet seg selv. Som et mantra. Verden var svart for Iver og så han en strime av lys, gjemte han seg eller snek seg forbi. Han rendyrket en evne til å være usynlig. Den brukte han på skolen når han ikke ville bli hørt. Helt unødvendig egentlig, for Iver var langt fra noen sinke på skolen. Men han merket at han kunne gjøre seg så usynlig eller urørlig at lærerne liksom ikke så han når de lot blikket vandre i klassen på jakt etter neste offer. De fleste lærere i alle fall. Det fantes enkelte lærere som det ikke bet på og som ropte han opp når han var sikker på at han var usynlig. Iver hatet disse lærerne som en mus hater en katt. Men de fleste hadde han kontroll over. Og det var ikke bare i klasserommet Iver ville være usynlig. Når han traff kjente på gata og det ikke var mulig å slippe unna, rendyrket han evnen til plutselig å bli veldig interessert i noe på den andre siden slik at han kunne være lovlig unnskyldt for ikke å ha sett den som passerte han på kloss hold. Men en kveld sto han altså utenfor døra til lokalet der ungdomsklubben hadde møte og lurte på hvordan han skulle kunne forbli usynlig en hel kveld. Det at han skulle være noe for de andre i menigheten der bak døra var utenkelig der han stod. Her gjaldt det å overleve en hel kveld. Mange var kommet allerede og Iver hørte det summe av stemmer der han gikk opp trappa. Bena skalv under han. Heldigvis stod det en oppslagstavle ved døra der de gikk inn. Iver festet blikket stivt på den og gikk helt borttil. Her leste han hver eneste bokstav uten å oppfatte et ord. Endelig kom et øyeblikk der det ikke var noen i døra. Iver smatt inn, kastet et raskt blikk rundt i 7

8 lokalet. Det stod ungdom og snakket sammen og lo over alt. Borti et hjørne sto en stabel med curron-spill. Iver lot som om han ble levende interessert og gikk målbevisst i den retningen. Men ikke raskt nok. Plutselig var det en litt eldre gutt som kom opp på han bakfra og slo han hjertelig på skulderen. Iver snudde seg lamslått. - Nei, så fint å se deg her, sa en stemme. Iver skimtet gjennom panikken at det var Tor Ole. En to år eldre gutt han kjente fra skolen. Iver svarte noe og Tor Ole sa noe igjen. Etter en evighet gikk Tor Ole videre og Iver kunne fordype seg i et intenst studium av curron-bord til programmet begynte og han kunne gli usett ned på en av de bakerste stolene. Kvelden etterpå gikk Iver en lang tur og ergret seg over alt han hadde gjort og sagt feil. Et halvt år gikk. Hver torsdag møtte Iver opp i klubben, stadig like nervøs. Men Gud tvang han til å gå. Ettersom de andre begynte å kjenne han igjen ble det stadig vanskeligere å unngå å snakke med noen. Og hver gang var det et mareritt. Iver var så nervøs og uvant med vanlig samtale at han hadde problem med å forstå raskt nok hva som ble sagt. Når noen sa noe morsomt, tok det altfor lang tid for Iver å forstå det morsomme. Han måtte lære seg å forstå av tonefallet at noe morsomt ble sagt og så le en nøytral latter inntil han fikk tenkt seg om og skjønte vitsen. Og da gjaldt det ikke å le etter at de andre var ferdige. Det var slitsomt, men han ble stadig flinkere. Så en dag hendte det at ei jente spurte Iver hvor mye klokka var, og uten å tenke seg om kastet Iver et blikk på klokka og svarte straks. Jenta takket og gikk videre, men Iver ble stående lamslått tilbake. Dette var første gang han hadde reagert som et normalt menneske. Det var en seier av dimensjoner. Normalt ville viserne på klokka bli som ormer som vred seg uforståelig over urskiven. Iver var på vei inn i menneskeheten igjen. Iver hadde stadig problemer med vanlig samtale, men å stå på en scene gjorde han ingen ting. For seg selv forklarte han dette med at han så likevel spilte skuespill hele tiden og på en scene var det lettere å forstå hvilken rolle andre ville han skulle spille. En leder som så dette ba Iver vitne en dag klubben var på besøk hos en annen klubb på Hurumlandet. Iver sa ja, han sa alltid ja. Iver skulle fortelle hvordan det var å være kristen. Det var ikke noe problem. Iver fortalte hvordan han alltid prøvde så godt han kunne å gjøre det riktige, at det var vanskelig, men at han var overbevist om at Guds vei var den riktige. Etterpå tok lederen Iver tilside og forklarte, veldig forsiktig, at det vanlige i slike vitnemål var å poengtere at Gud tilga når man ikke klarte å leve slik man burde. Ikke fordi man prøvde så godt man kunne, men fordi Jesus døde på korset. Lederen må ha vært usedvanlig klok og forsiktig, for Iver tok det ikke opp som kritikk. Så sårbar som Iver var, skulle det ingenting til for å vippe han ned i den svarteste avgrunn for en slik tabbe. Slik det var kom Iver ut av samtalen med en ny forståelse. For han hadde vitnet slik han opplevde det. Selve nåden hadde han glemt. Når han tenkte etter, ble jo nåden forkynt på hver eneste gudstjeneste, til kjedsommelighet. Det hadde han altså blitt så vant med å høre at han ikke hadde tenkt over det. Men hvorfor hadde han ikke funnet ut dette selv i sine Bibelstudier, var det så uklart skrevet? Iver kastet seg igjen over Bibelen og jo mer han leste, jo mer forundret ble han. Nåden var jo forklart igjen og igjen. Særlig i brevene, men også i evangeliene hvor den var ett av hovedtemaene. Så hvordan kunne Iver ha lest Bibelen så grundig som han hadde gjort uten å se selve hovedpoenget? Dette ble en ny erkjennelse for Iver. Det var altså mulig å lese Bibelen igjen og igjen og likevel forbli blind for hva som virkelig sto der. Det kunne være flere slike ting, flere store hemmeligheter som lå der, rett foran øynene hans. Ting han leste og leste og ikke så. Og ikke bare han. Iver var ikke dummere enn andre, det følte han seg trygg på, så hele kirken kunne gjerne 8

9 være kollektivt blind for opplagte ting i Bibelen. Iver lovet seg selv aldri å bli skråsikker, alltid være åpne for nye ideer. Alltid å være klar til å lese Bibelen på nytt med et nytt utgangspunkt. Kapittel 3. Men så var det jentene. Iver var blitt atten år uten noen sinne å ha vært sammen med ei jente. I Ivers tanker tok de stadig større plass, men de var høyt der oppe og urørlige. En dag var det en som fortalte Iver at Ina var forelsket i han. Han kjente Ina godt. Hun hadde store mørke øyne der det skjedde ting Iver ikke forsto. Ina var i utkanten, som Iver, hun holdt seg i periferien og gjorde seg usynlig, men hun var aldri langt borte. Iver lette etter en anledning til å snakke med henne. Iver fant ut hvor Ina bodde, han fant ut at hun tok toget til skolen hver dag. Hun kom senere hjem enn han, så hver dag var Iver ved stasjonen og ventet på Ina. Ikke at han snakket med henne, nei så enkelt var det ikke. Han gjemte seg. Han stod godt gjemt bak noen trær og så. Bare synet av toget tente ild i kroppen hans. Som regel var han så tidlig ute, eller togene så sene at det var feil tog som kom først. Ingen Ina gikk av. Da var skuffelsen bunnløs. Da følte Iver at hun aldri ville komme, at han aldri ville se henne. Men så kom et nytt tog og ut av det steg masse grå mennesker og en engel. Iver var langt borte og kunne ikke se ansiktet til Ina, men han kjente henne igjen likevel. Det var en sky av lys rundt henne der hun gikk hjemover. Hun var virkelig. Hun var av kjøtt og blod. Hun var jente. Hun var det lovede land. Hun forsvant oppe i svingen. Iver sto igjen og følte seg dum, men dagen etter var han der igjen. Og om kveldene drev han omkring i veiene rundt der Ina bodde. Han fantaserte om at han tilfeldigvis skulle treffe henne og hvordan de skulle begynne å snakke, men alt han kunne dikte opp avslørte han straks for seg selv som usannsynlig. I virkeligheten var det slik at Iver ikke hørte hjemme i den verden Ina var i. Det kom aldri noen anledning der Iver kunne snakke med Ina, aldri. Anledningen kom en dag klubben var på badetur ved et lite tjern. Alle hadde satt seg ned for å spise, men det var vanskelig å finne gode plasser å sitte, så Ina ble stående og se seg om. Iver ønsket av hele sitt hjerte å be henne sette seg der han satt, men slik kunne han ikke gjøre, ikke han. Noen andre i klubben ble vár at Ina sto der og begynte å spøke med det. Plutselig hørte Iver seg selv si: - du kan jo sitte her. Og som den selvfølgeligste ting i verden satt Ina seg ved siden av han. Av en eller annen grunn ble det like selvfølgelig å fortsette å si ting til Ina. Ikke viktige, store ting, men helt hverdagslige ting. Og Ina svarte og vendte sine store øyne mot han og Iver så ingen fiendtlighet i dem, ingen avvisning, ingen forakt. Han lyttet til stemmen hennes da hun svarte, ordene hun ikke sa. Det var ingen hindringer der heller. Ina var en åpen lys slette han kunne gå inn i. Et landskap han ble invitert til å utforske. Senere kunne ikke Iver forklare hvordan det gikk til, for i løpet av tiden det tok å spise et par tørre nistesmørbrød var Iver opphøyet fra undergrunnsverdenen for de som var fordømt til evig ensomhet, til en helt vanlig ungdom med en avtale. Ina skulle vise han tjernet oppe i skogen like ved der hun bodde. Tid og sted var avtalt. Det gjallet fanfarer i luften da klubben bega seg på hjemvei, men bare Iver hørte dem. Presis på sekundet ringte Iver på hjemme hos Ina. Det var moren som åpnet. Iver kjente henne så vidt. Hun var lærerinne på den barneskolen Iver var gått på. Selv hadde han aldri hatt henne, men kjente henne av utseende. Hun mønstret Iver opp og ned og inviterte han inn. Så satt han der i en fremmed stue sammen med Ina og 9

10 moren. Det å snakke med voksne var ikke noe problem for Iver. Også det var et skuespill det var lett å kjenne manuset til. Iver visste han var det man kalte svigermors drøm. Han var av god familie, snakket høflig, bannet aldri, hadde akademiske planer, drakk ikke, røyket ikke. Og det virket. Inas mor godkjente han, Iver følte det, og det føltes godt. Plutselig ble Iver vár at det mørknet i Inas øyne. Hun hadde reist seg og ville gå. Iver glemte sin høflighet og reiste seg straks, men moren smilte mot han da de gikk. Det var sinne i skrittene til Ina da de gikk ut døra, men de myknet på stien inn i skogen. Hun ble seg selv igjen, hun ble en alv som velsignet stien med sine føtter. Iver gikk bak henne på den smale stien og visste ikke om han gikk til himmel eller helvete. Ina hadde vært sint, men han visste ikke hvorfor. De kom fram til tjernet, et lite sort øye i en tett granskog. Ina fant en plass hun hadde sittet på ofte og ga tegn til at Iver skulle sette seg ved siden av henne. Da de gikk hjem holdt de hverandre i hendene. Det å holde ei jente du er glad i i hånda for første gang er et mirakel verden tar altfor lett på. Kanskje det ikke er noe spesielt for normal undom som leker seg fram med sin seksualitet. Mange barn holder jo hverandre i hendene med den største selvfølgelighet og hvis de fortsetter med det ettersom de vokser, er det kanskje ikke noe spesielt. Men Iver hadde aldri holdt noen i hånda. Ikke engang sine foreldre så langt han kunne huske. Han kunne ikke huske noen gang å ha sittet på fanget til sin mor, og selvfølgelig ikke til sin far. Han hadde ikke berørt et annet menneske siden han leke-sloss med sine jevnaldrende som barn. I et halvt liv hadde han drømt om kjærligheten mens driftene vokste i han. Han hadde aldri for alvor trodd at han selv skulle oppleve denne jordiske himmel som tilhørte de andre. Og nå gikk han der med Inas hånd i sin. Den var spe, tørr og forsiktig og Iver følte et liv i den som beruset han. Livet strømmet inn i Iver gjennom denne hånda. Hele hans forsmådde ungdom ble gjenvunnet gjennom denne hånda. Hele det lovede land lå i denne hånda. Han ville aldri slippe. Det ble mange turer til tjernet. Iver hadde mye å lære og han drakk begjærlig av all den kunnskap Ina skjenket han. Likevel hendte det ikke noe ved tjernet som Inas mor ikke kunne ha sett på og bifalt. For Iver var Ina som en vakker skulptur av det skjøreste glass. Han var umåtelig forsiktig for at hun ikke skulle gå i stykker. Sommeren kom og noen venner skulle på biltur til Sørlandet og de ville ha Iver med, og Ina selvfølgelig. De to var jo et par. Ina spurte hjemme og Iver ble innkalt til Inas mor for å få sine formaninger. Selvfølgelig var han klar over sitt ansvar når han tok Ina med på en slik tur. Ina fikk reise. Slik hendte det at de to lå i et telt for seg selv i hver sin sovepose. Til Ivers store forbauselse skulle ikke jentene ligge i et telt og guttene i et annet. Før det gikk opp for han hva som hadde skjedd, lå han der avkledd i soveposen og Ina lå tett inntil han, like avkledd, men i sin egen sovepose. Iver var nesten voksen og driftene raste som stormer i han. Men å ri av stormer var ikke noe nytt for Iver. Slapp han driftene løs ville Ina knuse som en glassskulptur mellom hendene hans, det var han ikke et øyeblikk i tvil om. Forsiktig strøk han Ina over håret der hun lå. Etter en stund begynte Ina å puste tungt. Iver strøk henne raskere over håret. Senere, når Iver var voksen og seksuelt erfaren, gikk det opp for han at den natta mistet han Ina. For Iver var Ina en engel og det ville aldri falle han inn at Ina hadde egne seksuelle drifter slik han selv hadde. Det falt han heller ikke inn at Ina ville han skulle trosse hennes mor, slik hun aldri selv hadde klart. Så det ble aldri noe mer. Hver natt lå de ved siden av hverandre og Iver strøk Ina over håret, men etter hvert pustet hun ikke tungt lenger. Iver kunne se Inas mor i øynene uten skam da han avleverte henne like hel etter turen. 10

11 Iver dro til en by for å studere teologi og Ina dro på folkehøyskole. Inas brev lyste opp dagene for han, bildene av henne fylte veggene. I feriene satt de igjen ved tjernet. Men så en dag fikk han det siste brevet. Ina hadde funnet en annen. Han hadde kommet gjennom vinduet hennes en kveld. Han og en kamerat hadde lurt seg ut av guttepensjonatet for å besøke jentene. Ina skrev ikke mer, men Iver skjønte. Han tok ikke ned bildene av Ina så lenge han bodde på hybelen sin. Han hadde ikke noe å skamme seg over og Ina hadde gitt han så mye. Uten Ina ville han ha vokst opp uten noen sinne å ha sett den forgylte ungdomstiden verden er så opptatt av. Ina hadde gitt han en ungdomstid. Synd hun ikke ville dele hans voksne liv også, men kunne han ærlig talt ventet det? Iver var ikke i den posisjon at han kunne stille krav til andre mennesker. Eva var mer pågående enn Ina. Hun blinket selv ut Iver og bestemte seg for at han ville hun ha. Eva var utadvendt og sosial. Hun hadde et overtak på Iver. Hun hadde en tragisk fortid hun ikke ville fortelle om, og den medførte at hun gikk fast til en psykiater. Det gikk rykter om at hun en gang hadde forsøkt å ta sitt eget liv. I henne så Iver en som virkelig hadde sett avgrunnene i livet, en som liknet de pasientene han hadde lest om i psykologibøkene. Selv hadde Iver hatt dype depresjoner, men han hadde aldri hatt noen grunn for dem synes han. Han hadde følt seg som en hypokonder. Med Eva var det annerledes. Hun var virkelig syk og kunne på et vis bevise det. Så Iver hadde en stor respekt for Eva og derfra var ikke veien lang til en forelskelse. Han store drøm i livet ble å kunne hjelpe Eva til et lykkelig harmonisk liv, og siden Eva hadde på et vis den samme drømmen, at Iver skulle hjelpe henne til et lykkelig harmonisk liv, så slo det snart et slags gnister mellom dem. Eva var mer erfaren enn Iver i alt, ikke minst det seksuelle, så det varte ikke lenge før Iver mistet sin uskyld. I Evas hode hadde hun forført han, hun var bare så skuffet over at det var så altfor lett. I Ivers hode hadde han sviktet, han hadde falt for sine drifter og krenket Eva. Hans første plikt var da å gifte seg med henne. Eva på sin side, ville først og fremst komme seg vekk hjemmefra og begynne det store livet, så hun sa ikke nei. Dermed ble de gift. Svært unge begge to. Ivers studielån strakk ikke helt til for å forsørge begge, men han fikk seg en jobb på si slik at de klarte det. Iver tok en god eksamen til fastsatt tid og den første jobben han søkte på fikk han. Og slik hadde de endt opp i bygda. Iver var ung og sterk, han skulle bringe Guds rike til bygda og han skulle bringe lykken til Eva. Men bygda hadde sitt eget rike og Eva hadde sine egne planer. Så var jeg vel naiv tenkte Iver, da må jeg legge en ny plan og satse enda hardere. Det var mange ting Iver ikke kunne og en av dem var å gi opp. Livet var for kort til å kastes bort, nøden for stor til å overses og Guds rike for viktig til å glemmes. Som han gikk der hjem fra et mislykket sykebesøk var hodet hans fullt av planer for hva han kunne gjøre den kvelden for Eva, men først skulle han holde en andakt som han hadde lagt mange tanker i. Den måtte vel treffe. Kapittel 4. På østsiden av bygda gikk det et bratt stup opp til en fjellhylle som tronet over det hele. Det gikk en sti fra bygda og opp, og Kai hadde hatt lyst til å gå opp der fra første gang han så den. Irene var ikke like tent, så en dag bega Kai seg på vei oppover alene. Han trengte enda tid for seg selv til å tenke over det mirakelet han hadde opplevd da Gud viste seg for han. Og han likte å gå og tenke på sin vidunderlige kone som satt hjemme og var hans, og nå hadde de flyttet til et nytt sted og livet var bare å øse av. 11

12 Stien opp var bratt og vanskelig. Det hadde nylig regnet og enkelte steder var det sølete og glatt. Et godt stykke opp i skråningen blir stien så bratt at man måtte klatre et par meter. Der sto det en mann som tydeligvis hadde problemer med å komme videre. Det som først slo Kai var måten han var kledd på. Han så ut som om han var på vei til et bryllup - eller en begravelse. Han gikk i svart dress, skinnende hvit skjorte og blanke sko. Det vil si - de var ikke lenger så blanke. Dressbuksa var sølete nesten opp til knærne, men over det var mannen ulastelig kledd. Det var en eldre mann med gråstenk i håret bak ørene. Ansiktet var strengt og skarpt, men lyste opp i et nådig smil da han så Kai. Smilet fortalte Kai at dette var en mann som ikke smilte ofte. - Min kjære unge mann. De kunne ikke være så vennlig å hjelpe meg opp et stykke. Dette er den vanskeligste delen og jeg har litt problemer med å komme meg forbi. Jeg er jo ikke så ung og sprek lenger. - Jo, selvfølgelig, svarte Kai. Og ved felles anstrengelser klarte de i løpet av noen minutter å få buksert mannen opp skråningen. Mange steder måtte Kai nærmest løfte han opp. Det var ingen fjellklatrer han hadde med å gjøre, det skjønte han fort. Mannen var stiv i bevegelsene og bøyde seg nødig. Og han hadde dårlig kontroll med underlaget. Rett som det var sklei han, og hadde ikke Kai holdt så godt fast, ville resultatet blitt langt verre enn som det ble. Men buksa til mannen så ikke bra ut da de kom opp. Da var begge så utslitte og andpustne at Kai slapp seg ned i lyngen for å puste ut. Mannen brettet et altfor lite lommetørkle ut på en blåbærtue og satt seg forsiktig ned oppå. Godt blåbæra ikke er modne enda tenkte Kai. - Nei så uhøflig av meg, sa mannen straks han hadde pusten under kontroll, jeg har jo ikke presentert meg. Han rakte fram hånda til Kai som rullet seg over og tok i mot. - Endresen, Rasmus Endresen, bokholder, sa mannen alvorlig. - Kai Semstad, svarte Kai automatisk. Man kunne ikke bruke bare fornavnet til denne fremtoningen. - Jeg kan ikke huske å ha sett deg før, er du ny i bygda? Spurte mannen konverserende. - Nettopp kommet. Jeg skal hjelpe Wilhelmsen med hans nye prosjekt. Jeg og min kone flyttet hit for knapt en uke siden. - Neimen så hyggelig, svarte mannen, og selv om det var det foreskrevne svar på en slik informasjon, så Kai at han faktisk mente det. Mannen var overrasket og glad for å ha truffet en nyinnflytter nettopp nå. - Gjør meg den tjeneste, vær så snill, slå følge med meg opp til toppen, så skal jeg samtidig sette deg inn i alt du bør vite om bygda vår. Kai kunne jo ikke godt si nei til en slik bønn og det kom en opphøyet glede over mannen som om Kai hadde fridd han for en stor bekymring. Der de satt hadde de allerede en god utsikt over bygda og landskapet omkring. Mannen begynte straks å fortelle hvem som bodde i hvert eneste hus de så. Han fortalte hva navnet var på alle gårdene oppover dalsiden på den andre siden og hva de forskjellige skogteigene og fjellene het. Kai bare lyttet. Mannen gikk svært metodisk til verks og Kai merket seg derfor at han ikke satt navn på en tett skog som strakte seg opp nord for kirken langs det fjellet de satt på og oppover dalen. For å vise at han hørte etter spurte han: - Og den skogen oppover der, hva heter den? - Det er Svartskogen, men den skal du holde deg unna. Svarte mannen kort. - Hvorfor det, er eieren fiendtlig? - Nei, men det foregår ting der som du skal holde deg unna. Det er ikke noe for deg. Det er ikke bare dannede folk i bygda, skal jeg si deg. Det finnes de som lærdom ikke biter på. 12

13 - Hva kan de vel gjøre for noe galt i en skog, lo Kai. - Bare hold deg godt unna den skogen. Det er et godt råd, bare hold deg unna. Med det stavret mannen seg på beina. Så brettet han lommetørkleet pent sammen og de begynte begge på den møysommelige veien videre oppover. Mannen hadde tydeligvis ikke hastverk, det var mye han ville si. - Min far var en aktverdig mann, begynte han. Han var sorenskriver. Pliktoppfyllende, korrekt i all sin ferd. Et mønster, ja en klippe for alle. Respektert. Han døde i en altfor ung alder, og jeg satt meg tidlig som mål å følge i hans spor. Og siden ingen andre er her for å si det for meg - jeg klarte det. Min far sa alltid: Vær alltid høflig. Når du snakker med noen, se dem rett inn i øynene. Vis aldri svakhet. Du er en mann av god familie, du har ingen ting å skamme deg over. Som han har jeg valgt mine venner med omhu. Alle som betyr noe i bygda regner jeg blant mine venner. Man skal alltid være velkledd. Ingen har noen sinne sett meg sjusket kledd. Hev aldri stemmen. Gå i kirken av og til, ikke for mye, to tre ganger i året er passe. Jeg har gjort mitt for kirken. I går skjenket jeg en sjuarmet lysestake av sølv til alteret. Meget verdifull. Soknepresten ville takke meg offentlig, men jeg feide det bort. En bra mann, soknepresten, han kan du gjerne omgås. Ja jeg vil anbefale det. Litt geistlighet kan være bra til tider. Men unngå denne nye presten. Han er litt vel folkelig om du skjønner hva jeg mener. Lensmannen og kjøpmann Østvolløkken er også bra folk. Ja og Wilhelmsen, din arbeidsgiver, er heller ikke noe dårlig papir. Hils dem fra meg. Det blir en bra introduksjon for deg. Noe å bygge på. Du vil finne at folk har respekt for meg. Litt redde for meg kanskje, men respekt. Så har jeg da også levd korrekt i ett og alt. Jeg har stemt på de riktige partiene, jeg har tatt vare på gamle kulturminner på min egen eiendom. Jeg har holdt alle tradisjoner i hevd. Jeg har to ganger hold talen på 17.mai. Jeg er en av de som betyr noe i bygda. Kai diltet bare etter og lyttet og tenkte sitt. Stien hadde flatet noe ut nå og det begynte å bli glissent i skogen. Mer og mer svaberg kom til syne mellom furustammene og det var lettere å gå. Men mannen var sliten etter den lange stigningen. Han pustet tungt mellom setningene, men fortsatte å snakke. - Min kone er av en gammel fin familie. Jeg har gitt henne et godt, aktverdig liv. Hun har gitt meg to sønner. Den yngste er en bra gutt. Litt vill enda, men han vil drive det til noe. Dessverre var den eldste en slubbert, men han kan ikke skylde på meg. Jeg tuktet han som det tilkom han, men det var ikke marg i han, ikke noe edel ved. Det var ikke to i han til å bli til noe. Omsider ble mannen så sliten at han sluttet å snakke. I taushet gikk de den siste biten opp på stupet. Dalen lå brettet ut under dem. I nord bølget åsene innover mot fjellene. I sør løftet havet seg mektig. Uansett hvor høyt man kommer, ser man aldri ned på havet. Kai ble stående noen meter fra stupkanten fengslet av det han så. Ved siden av han kom mannen langsomt til hektene igjen. Pusten ble roligere, men stemmen hans da han fortsatte sin lange monolog var underlig og manisk. Som om han skulle forsvare seg i en rettssak. - Jeg har aldri ligget noen til byrde. Jeg har aldri bedt om noe. Jeg har alltid vært en mann det står respekt av. Jeg har alltid vært korrekt. Hils min kone og si det. Det tok litt tid før det gikk opp for Kai hva mannen hadde sagt. Han hadde vært opptatt av utsikten og hadde bare lyttet halvveis til mannens tirader. Han snudde seg mot han for å spørre hva han mente og rakk akkurat å se mannen med bestemte skritt gå rett ut for stupet. I stram giv akt roterte han langsomt nedover som en vraket tinnsoldat et barn kaster fra seg. Slipset blåste opp forbi mannens skulder og ødela bildet noe. Kai ble stående med armene utstrakt mot han som for å holde han igjen og opplevde det hele i langsom kino. Han skulle ha grepet fatt i han, han skulle ha skjønt 13

14 det med en gang han så klærne til mannen. Hvorfor skjønte han det ikke før? Lenge lenge falt mannen uten en lyd før Kai hørte et splintrende brak langt nede fra der han traff. Så hørte han noen som ropte. Det var ingen ting Kai kunne gjøre, men det var mye han kunne ha gjort. Som bedøvet begynte han på turen ned. Iver så undrende ut over forsamlingen. For fem minutter siden hadde de sittet tause og lyttet til andakten hans. Det hadde vært som å snakke til en vegg. Kanskje var det han som tolket dem feil. Men når man snakker til en forsamling får man alltid en følelse av hvordan forsamlingen er, den er som en eneste stor organisme. Logisk sett vet man jo at det sitter forskjellige folk i salen og de opplever forskjellige ting med det de hører, men for den som taler virker det ikke slik, da er salen ett eneste mangehodet dyr. Som regel når det er andakt venter dyret bare på at taleren skal bli ferdig. Da er det noen som hoster, noen som mister noe på gulvet, noen som ser ut av vinduet, man føler det bare. I de gode stundene er det som om alle holder pusten, det er unaturlig stille. Da vet man at man har dem i sin hule hånd. Men denne forsamlingen var ikke i Ivers hule hånd og alle var lettet da andakten var ferdig. Da tombolaen startet, skiftet forsamlingen gir. Alle var ivrig opptatt med det som skjedde, samtidig som de snakket med alle rundt seg. Det var liv og røre over alt. Og Iver sto der fremdeles med andakten levende inne i seg, og følte seg utenfor. Nåja, det var ikke noe nytt. Han hadde vært eneste søker på prestestillingen der i bygda, og han hadde en sterk følelse av at han aldri hadde blitt ansatt her hvis de hadde hatt noe valg. I ett år hadde han forsøkt å finne ut hva de ventet av han, men alt han gjorde falt på steingrunn. Men tombola likte de. Tombola som han trodde var gått av moten for en generasjon siden, den var ukas høydepunkt. Lykken var å vinne en gryteklut. Iver rettet seg opp og i den stillingen tronet han over de fleste, for han var en høy mann. Han hadde lyst kort hår og et litt klumpete ansikt med et godmodig utseende. Han viste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Av erfaring visste han at hvert eneste bord var en festning der porten var stengt for han. Visst var de høflige, visst trakk de fram en stol for han, men så lenge han satt, bare ventet de på at han skulle gå videre. Men man forventet at han satt seg ned og var med på festen. Han fant en ledig stol inn mot veggen og satt seg der. Det var tre til ved bordet og alle satt på den andre siden. To eldre kvinner satt som var de grodd fast i stolene, det var her de hørte hjemme. Trygt og tungt skottet de bort på Iver uten at det begrenset den lavmælte ordflommen mellom dem. Den tredje var en tørr gammel mann som satt dypt innsunket i seg selv. Helst ville Iver gjort som han, men han visste det var forventet at han skulle konversere, dessverre hadde Iver aldri lært å konversere. Enda så langt ute i livet han var, hadde han ikke forstått hva man egentlig konverserte om, hva hensikten med det hele var. Visst var det ting Iver gjerne ville vite om de menneskene han traff, men det var dype eksistensielle spørsmål han ville ha svar på. Hvem var de egentlig? Hvordan opplevde de tilværelsen? Hva ville de med livene sine? Men slikt snakker man ikke om. Egentlig er det ikke for å utveksle informasjon at mennesker konverserer. De gjør det mest for å bekrefte hverandre. Det store og korrekte samtaleemnet her på bygda hadde Iver forstått, var navn og steder. Hvem var i slekt med hvem, hvor bodde de, hvor hadde de familien sin, hvor hadde de hytta? Og selv om bygda var liten, var det en livsoppgave å lære å plassere alle. Dette hadde Iver skjønt fort, de første dagene hadde han simpelthen spurt hvem de var og hvor de bodde. Det var nok til å holde samtalen i gang. Vel hjemme noterte han alt han husket i en bok. Men problemet var jo å kjenne igjen de samme personene ved senere anledninger. Iver fant fort ut at skulle dette virke, måtte han ha boka med seg og skrive opp alt han hørte, og et kamera for å ta bilder så han kunne kjenne folk 14

15 igjen. Men slikt gjorde man jo ikke. Så nå satt Iver der og studerte de tre. Han mente han hadde truffet dem alle før en gang, men kunne ikke huske hvem de var. Dermed ville det være uhøflig å spørre en gang til. Skulle han bare spørre om de hadde vunnet noe? Nei, da hadde premiene ligget på bordet foran dem. Kanskje han bare skulle spørre om det var noe nytt, sånn lett henkastet? Bare for å komme i gang. Da mobiltelefonen til Iver ringte, var det en lettelse. Det var lensmannen. Det hadde vært en ulykke og han måtte komme straks. Iver ga alle sine bonger til den gamle mannen som taust inkluderte dem i sin egen samling uten å se opp. Ved Pedersens grisehus var det allerede samlet en del mennesker. Blinkende blålys fra lensmannens bil og det oransje fra sykebilen bidro til å gjøre bildet av en ulykke komplett. Iver fant fort fram til lensmannen og ble raskt satt inn i situasjonen. - Det er gamle Endresen. Han har hoppet fra Fjæresteinsnuten. - Hvor er han nå? - Han falt rett gjennom taket på Pedersens grisehus. Ingen av grisene ble truffet, men det er ikke noe pent syn der inne. Så du får stålsette deg før du går inn. - Unnskyld, men hva kan jeg gjøre der inne? - Det er nå liksom dødsleiet hans da, du skal vel be en bønn eller noe. Vi er ferdig med våre undersøkelser og tenkte du kunne gjøre deg ferdig før sykebilen tar han. Vi har dekket han til så du blir skånet for det verste. Midt inne blant nervøse griser som trykket seg sammen i hjørnene lå det som hadde vært Endresen i en haug av splintrede takbjelker og bølgeblikk. Bare en enkelt hånd stakk fram under teppet han var dekket med. Iver knelte, tok hånda hans og ba. Det ble en forvirret bønn om nåde for en desperat sjel. Iver hadde knapt møtt Endresen, men visste godt hvem han var. Han gikk for å være en av den gamle skolen, en grinebiter for noen, en hedersmann for andre, deriblant soknepresten. Og nå lå han her som en uordnet komposthaug. Det var Iver som måtte underrette familien. Endresens hadde et lite småbruk oppe mot Svartskogen. Selv hadde han aldri drevet gården, det var bestefaren hans som var den siste bonden i familien. Men fru Endresen likte å ha høner og kjøkkenhage, så de hadde beholdt driftsbygningen. Resten av gården var leid ut til naboen. Iver parkerte på veien rett utenfor gården. Ved porten sto en hengslet gutt bøyd over en motorsykkel. Han rettet seg opp da Iver kom og ble stående å se mistroisk på han. Håret var nesten svart og hang ned foran det magre ansiktet hans. Et par gnistrende svarte øyne brant seg vei gjennom hårluggen. Iver kjente han igjen som Endresens sønn, den eneste så vidt han viste. Knut het han visst. - Er din mor hjemme? - Skulle være det ja. - Vil du være med inn, det er noe jeg må fortelle dere? - Jeg har ikke gjort noe galt. - Nei, du har ikke gjort noe galt, bli med inn nå er du snill. Gutten gjorde et stort vesen av å samle sammen verktøyet han hadde brukt. Fastnøklene puttet han inn i et fillete svart plastetui, hver på sin plass. Hele tiden skottet han opp på Iver som sto og ventet. Så, før han var ferdig, reiste han seg brått opp og fulgte Iver inn. Fru Endresen, ingen kalte henne noe annet, satt på kjøkkenet og plukket fjæra av en høne. Hun reiste seg straks opp da Iver kom inn, hilste og børstet dun av forkle sitt før hun tok det av og hengte det på en krok. Så geleidet hun Iver og litt nølende også Knut inn i bestestua og ba dem sette seg. Stua var mørk med polstrede møbler av gammel, fin årgang. Der var vasket og tørket støv og alt klart for inspeksjon, forekom det Iver. Han satt seg forsiktig ned i en grønn lenestol. Knut slang seg ned i en annen og så ut til å ha stor moro av det, men fru Endresen ble 15

16 stående og se misbilligende på Knut. Det var kanskje ikke hver dag han fikk sitte i stua, tenkte Iver. - Vil du ikke sette deg du også? Spurte han forsiktig. - Det som kommer kan jeg ta stående, svarte hun stolt, det gjelder vel herr Endresen tenker jeg. - Ja, jeg beklager å måtte si det, men han hoppet ut for Fjæresteinsnuten og er død. - Måtte Gud se i nåde til hans sjel. Sa fru Endresen. - Hvor landet han? Spurte Knut. - Han landet på taket av Pedersens driftsbygning. - I grisehuset. Konstaterte Knut. En kort stund så det ut som om han ville spøke med det, men han var nok ikke fullt så uberørt som han gjerne ville. Det var kommet et alvor over han. - Ti still gutt, hvordan er det du snakker. Det er presten som er her, ser du ikke det. Og Gud hører deg også, irettesatte moren han skarpt. Heller ikke hun så ut til å være plaget av sorg, men Iver hadde sett før at slike ting kunne ta tid før de trengte gjennom. - Er det noe som kan forklare hvorfor han ville ta sitt eget liv. Spurte Iver forsiktig. - Det er ikke vanskelig å forstå, svarte fru Endresen kontant. Han hadde Alzheimer. Fikk vite det av legen i forrige uke. Det var ikke hans stil i det hele tatt og han sa tydelig fra at det ikke var noe for han. Men dette betyr vel at han ikke kommer i kristen jord det da? - Hvordan det? - Nei, du vet selvmord. - Det er lenge siden kirken nektet å begrave selvmordere i vigslet jord. De står likt overfor Gud som alle andre. En som tar sitt eget liv er et fortvilet menneske som er drevet til det han gjør hinsides vår forståelse. Gud forstår. - Men det er jo synd å ta liv, selv sitt eget, og han rakk jo aldri å angre den synda? - Vi synder alle hver dag og det er slett ikke alt vi rekker å bekjenne. - Ja, da får du snakke for deg selv. - Det er Jesu soningsdød som frikjøper oss fra synden, ikke hva vi selv gjør, fortsatte Iver. - Ja, sa fru Endresen, noe mer forsonet nå. Det er nå fint at han kan få en kristelig begravelse da. Det vil han sette stor pris på. Endelig så Iver et snev av sorg i øynene hennes. - Har du noen som kan være hos deg i denne vanskelige tiden, begynte han. - Nei, nei, dette klarer vi helt fint selv. Du skal ha takk fordi du kom, men nå må du unnskylde oss, vi får mye å gjøre. Sola var i ferd med å gå ned over åkerlandet i vest da Iver kom ut. Det skrå lyset tegnet gårdene med brede svarte streker. Det store tuntreet på Endresens gård glødet i kveldssola, men den svarte skyggen av åsen i vest hadde allerede krøpet langt oppover stammen og ville vinne til slutt. Iver fikk lyst til å gå hjem for å få tid til tankene sine, men bilen sto nå der, så han måtte jo kjøre. Nede ved Pedersens gård var det enda mange mennesker, så Iver stanset og gikk ut. Det var vanskelig å legge saken fra seg. Straks han kom ut av bilen grep Pedersen selv fatt i han. - Har du vært hos enka, ville hun betale? - Betale? 16

17 - Ja, for låvetaket mitt, noen må jo erstatte det. - Din nabo er nettopp død. - Vel han er jo ikke akkurat naboen min da, og han gjorde det selv, helt med overlegg ødela han låvetaket mitt, og da må han betale for det om det skal være noe rett her i verden. - Fru Endresen er din neste, hun har nettopp mistet mannen sin, kan du overfor Gud forsvare å kreve penger av henne nå. - Spar meg for gudsord, det er ikke søndag i dag. Sa mannen og gikk. Lensmannen sto og snakket med en ung mann Iver ikke kjente. Lensmannen skrev ned det han sa, så Iver gjettet det var et øyevitne. Han gikk nærmere og ble presentert for Kai. Kai var i 30-årene anslo Iver, en pen mann med et våkent blikk. Nå så han ganske fortvilet ut. Iver fikk hele historien og igjen ble det bruk for en prest. Kai skulle ikke bebreide seg selv. Før han gikk hadde han fått Kai til å love å komme til gudstjenesten på søndag sammen med sin kone så de kunne bli ordentlig kjent. Alt i alt var Iver fornøyd med dagen da han gikk hjem til sin kone den kvelden. Han hadde fått gjort noe meningsfylt og han hadde truffet en som kanskje kunne bli et interessant bekjentskap. Kanskje det kunne bli levelig i bygda likevel. Kapittel 5. Søndagen som kom gikk gudstjenesten i sitt vanlige program. Iver hadde gjort seg ekstra flid, men det var jo ikke mye han kunne gjøre. For første gang sang han fadervår i stedet for å lese opp som vanlig. Et par av de faste kirkegjengerne takket han spesielt for det, for det var noe de hadde savnet. Soknepresten gjorde det alltid. Teksten var om den barmhjertige samaritan og Iver hadde lagt all sin poetiske fantasi til for riktig å male ut bildene slik han hadde lært. Det var omtrent femti i kirken. Det var vanlig. Soknepresten hadde sytti når han var på besøk her. Men i tillegg satt altså Kai og Irene der. Iver likte Irene ved første øyekast, som han hadde likt Kai. Hun var en vever, spretten jente som smilte nesten hele tiden og med et hår som aldri lå der det skulle. Da tre ganger tre slag i kirkeklokken hørtes høyt oppe fra tårnet, gikk alle ut - som foreskrevet. Iver stod i kirkedøra i sin hvite drakt og tok hver og en i hånda. Noen, derav Kai og Irene, ba han om å vente litt i kirken før de gikk ut. Han ville at Kai og Irene skulle hilse på de vennene han hadde her. Så når den store eikedøra ble lukket etter den siste, satt det enda en håndfull personer på første benk og ventet han. Etter at alle var presentert spurte Iver hvordan de hadde likt gudstjenesten. Men svaret ble ikke helt som Iver hadde ventet. Kai skottet på Irene som begynte å le før han returnerte svaret: - Vil du ha det vanlige høflige svaret, eller vil du ha sannheten? - Sannheten, selvfølgelig, svarte Iver litt skuffet, hva var det de ikke hadde likt, hva hadde han gjort feil? - Sannheten er at du gjorde en bra jobb, men settingen din likte vi dårlig. - Jeg tok ikke feil, dere er kristne? Spurte Iver fort. - Du tok ikke feil, vi er kristne, og vi vet at slike gudstjenester har vært holdt i to tusen år eller slikt, men vi skjønner ikke helt hvorfor vi skal gå i dem. - Det forstår jeg ikke. - Jo, begynte Kai, det har seg sånn at Irene har vært kristen hele livet og om søndagene har hun gått i slike gudstjenester helt til hun en dag plutselig begynte å lure på hvorfor hun gjorde det. Så tok hun en tenkepause og så møtte hun meg. Jeg var ikke kristen da, men ble det for, ja, det er bare et par uker siden nå. Men i den 17

18 tiden har jeg hatt god tid, så jeg har lest mye i Bibelen. Irene ba meg da finne ut hvordan jeg leser at Bibelen beskriver de helliges forsamling. Siden jeg kom helt utenfra kunne jeg se med friske øyne på saken og kanskje se noe hun hadde gått glipp av. Selv fortalte hun ikke hva hun tenkte, men etter at jeg hadde gjort mine studier viste det seg at vi var kommet til samme konklusjon, ja praktisk talt den samme da. I den gudstjenesten vi har sett i dag kunne man spore noen bibelsitater, men bortsett fra dem har den fint lite med Bibelen å gjøre. Du finner ikke stive ritualer og støvete kultur-utfoldelser i Bibelen. Så hvorfor skal vi gå der? Iver tenkte seg om litt så begynte han nølende: - Jeg, eh, men så hjelp meg dere andre da. Hvorfor går dere til gudstjenesten? Den første som tok ordet var en eldre liten dame med håret som en hvit krøllete glorie rundt et morsomt ansikt med smilerynker på hver ledig flekk. Hun ble bare kalt Marie. - Åh det er så skjønt å sitte her og bare bli fylt av orgelbruset og høytidsstemningen. Mitt hjerte roper til Gud når jeg sitter sånn. - Ja, vi vil ikke ta fra deg denne andaktsstunden, sa Irene fort, det er flott at du kan bruke gudstjenesten til noe fint, men vi føler det ikke på samme måte. Ingen av oss liker orgelmusikk noe spesielt, og salmene, ja de er vel ca tre hundre år for gamle for oss, blir sunget en halv oktal for høyt og ca. fire ganger så langsomt som vi ville foretrukket. Og teksten i de fleste salmene er et veldig fremmed språk og tankegang, for å si det mildt. Hvis vi skulle velge musikk til en andaktsfølelse måtte det være et symfoniorkester eller en enkelt klassisk gitar, kanskje fiolin. - Jeg ville sitte på et fjell og se utover viddene for å få andaktsfølelse, skjøt Kai inn. - Og jeg ville tenne et lys hjemme i hjørnet av stua, sa Irene. Der er vi forskjellige, men poenget er at Bibelen anbefaler mye når det gjelder gudstjenesten, men stemning er ikke nevnt. Så det er ikke noe galt å få en fin stemning, men det er heller ikke riktig å si at alle kristne må velge den stemningen som er i gudstjenesten. Nå kremtet den andre av Ivers venner, det var han Per. Han var i samme årsklasse som Marie, en lang skranten kar med et lite rundt hode med lite hår oppå en lang hals. Når han snakket hadde han en overraskende dyp melodiøs røst. - Det er nå preka som er hovedpunktet, å få Guds ord utlagt, sa han ettertenksomt. - Ja det er en fin ting, medga Kai, men får vi ikke smuler for brød her. Jeg har bare lest Bibelen i få uker, likevel husker jeg liknelsen med den barmhjertige samaritan. Og jeg hørte ingen ting nytt i dag. Du bare gjenfortalte liknelsen med flere ord, Iver, som om vi skulle være mindre begavet og ikke skjønte det første gang. Du har studert dette i sju år, jeg vet du kan mye mer om saken enn man får inntrykk av. - Dette er en form dere har lært på presteskolen, brøt Irene inn. Ikke sant? Alle prester bruker den. - Jo, det stemmer nok det, sa Iver litt betenkt, men hva dere vil ha i stedet for gudstjenesten da? - Nei, først meg! Den som brøt inn var en gutt i tenårene med Downs syndrom. Marius het han. Det var den siste av de vennene Iver hadde fått tak i. Og sant og si hadde han ikke noen andre. - For jeg synes at det fineste med gudstjenesten er å treffe alle sammen etterpå, og i dag har jeg jo truffet dere. - Ja, den er jeg enig med, svarte Kai kjapt, men man treffer jo ikke disse menneskene inne i kirken. Hvis det er målet kan vi komme når folk går ut, for det er 18

19 jo først der man kan treffe kjente, inne i gudstjenesten ser man jo bare nakken på hverandre. - Ja! Sa Marius og så lykkelig ut. Nå så Kai kjapt rundt seg, det var visst ingen flere som ville si noe, så han spratt opp, løp opp på prekestolen, tok et godt tak med begge hendene om gelenderet og så utover som om han skuet over en stor forsamling. Marie så bestyrtet bort på Iver som selv kjente at han ble litt sjokkert av den manglende ærbødigheten for kirkerommet, men han så straks hvilken formastelig tanke det var. Han bare blunket til Marie som roet seg og så opp på Kai, og Kai begynte: - Ærede forsamling. Jeg har noe å fortelle dere som overgår all menneskelig forståelse. Jeg har opplevd noe som jeg bare kan begripe en liten flik av. Det er for stort til å rommes i mitt hode. Jeg har møtt Skaperen! Ikke han som bygde huset jeg bor i. Ikke presidenten av USA som får hele jorden til å skjelve. Men han som skapte hele universet. Han som styrer galakser på deres ferd i rommet, han som tente the big bang. Han som bruker jorden som en skammel under sine føtter som Bibelen sier fordi de den gang ikke visste noe større enn jorden. Han selv bøyde seg ned til meg og hvisket meg i øret og sa: Jeg ser deg. Min verden brøt sammen, min verden ble skapt på ny. Jeg styrter til Bibelen for å finne ut hva som skjer, og hva leser jeg. Jo at jeg har fått i oppdrag å bringe dette fantastiske videre. Da blir jeg avmektig, jeg vet jo hvordan de som ikke tror tenker, men ikke hvordan jeg skal trenge inn til dem. Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg skal begynne, så jeg leser videre. Og se - jeg er ikke alene. Jeg skal gjøre dette i et fellesskap av troende, et fellesskap der Gud selv er midt i blant oss og lar det regne guddommelighet ned på oss. Noen av oss skal få evner til å undervise, noen skal få kunnskap, noen skal få ord direkte fra Gud, noen skal kunne helbrede syke, noen skal gjøre store gjerninger. Og vi skal alle få vitne. Fantastiske ting skal skje. Så jeg styrter av gårde, hvor skal jeg finne dette enestående fellesskapet? Og der blinker et kirketårn i det fjerne, der er det. Gledesstrålende løper jeg inn... Her stormet Irene opp på prekestolen, skjøv Kai demonstrativt til side og fortsatte der Kai slapp: - Og hva finner han der inne hvor de hellige forsamles? Jo, han finner en håndfull mennesker som sitter så langt fra hverandre som de kan komme og ser inn i nakken på hverandre. Der lytter de til gamle søvndyssende ritualer og en tale hvor de vet hva som skal sies fordi de har hørt det før. Og når de har sittet en time slik og bare tatt i mot, så tenker de: Kanskje jeg også skulle bidra litt. Kanskje jeg skulle strekke meg så langt at jeg koker kaffe på menighetskvelden. Og så går de hjem. Her tok Kai tak i skuldrene til Irene og dyttet henne demonstrativt bak seg. - I sannhet sier jeg dere, her er trangt på prekestolen i dag, begynte han. Så går de hjem, disse som Gud taler til, som Gud gir krefter de ikke tør å tenke på, som Gud har satt sin lit til for å spre det glade budskapet, de går hjem. Uten å ha sagt et eneste ord av sin egen forstand hele gudstjenesten. De er redusert til tale og syngemaskiner. Enhver PC kan programmeres til å gjøre den jobben bedre enn dem. Om Gud ønsker seg en slik gudstjeneste som vi tilbyr han, skulle vi ikke da bygge tusen roboter som kan alle sangene i salmeboka utenat og som kan gjennomføre alle nyansene i liturgien i kor, på millisekundet, er det det vi tror Gud vil ha? - Men det er en i forsamlingen som har det motsatt, ropte Irene og banet seg først igjen. Der står en prest der framme. Du, sier menigheten, du skal vitne, det betaler vi deg for. Du skal vitne så vi slipper. Du skal tale profetisk, du skal undervise, du skal oppbygge, du skal få slippe å gjøre mektige gjerninger, for det tror vi ikke på lenger. Det er så lenge siden vi så det sist. Du skal velsigne, du skal be. Vi 19

20 vi skal bare sitte her, ikke noe mer. For vi har betalt for at du skal gjøre jobben. Vi har gitt deg hvite klær for at alle skal se at du er hellig, ikke vi. Bare du får tale fra prekestolen, bare du får gå bak alteret, bare du får dele ut nattverden. For du er helligere enn oss. Du skal elske oss. Så slipper vi. Du er den hellige presten. Vi bare sitter her. Irene holdt inne og Kai skjøv henne forsiktig bak seg igjen og avslutter mer lavmælt: - Og jeg, som kommer ned fra det store fjellet hvor jeg har sett Gud, jeg ser med undring på denne forestillingen og jeg sier til meg selv. Jeg må ha gått feil, det var ikke slik jeg leste om det i den store boka. I gudstjenestene Paulus forteller om var det kamp om å komme til ordet. Lederens oppgave var å begrense tungetale til bare to-tre hver gang, og bare hvis noen samtidig kunne oversette. Alle med profetisk budskap, ord direkte fra Gud, måtte stå i kø, en av gangen. Bare hvis en fikk et budskap der og da, skulle han komme først, da måtte de andre vente. Når ble sist gudstjenesten i denne kirken avbrutt fordi en fikk et profetisk budskap? Når liknet denne gudstjenesten i det hele tatt det vi leser om? Jeg må ha gått feil. Så hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg finne de helliges forsamling? Jeg kan ikke gjøre alt det som skal gjøres alene, jeg er et nyfødt barn i Guds rike. Hvor skal jeg gå? Kai og Irene så på hverandre, litt uvillig til å slutte nå, men det var ikke mer å si, så de tok hverandre i hendene og gikk ned og satte seg på første benk. Det var helt stille i kirken. Alle satt og så mot en tom prekestol. Kapittel 6. Det går en mann gjennom skogen. Det er en gammel mann, så gammel at årene har sluttet å spille noen rolle. Men skrittene hans er ennå seige, han går langsomt, men hviler aldri. Som en metronom i langsom takt. Han vet hvor han skal gå, han kjenner stier som var her en gang. Der hvor trær er veltet over stien, der bjørnebærkrattet ville rive i stykker den slitte buksa hans, der går han rundt. Der hvor småkrattet har gjenerobret et lite jordstykke en bonde en gang kjempet hele sitt liv for å holde åpent, der velger han en annen vei. Som om han kjente bonden og vet han ikke er der lenger og kan holde stien åpen. Ingen i bygda har sett denne mannen før, det han vet om stiene må han ha lært for lenge siden. Bare en gang stopper mannen. Da er han midt i Svartskogen. Han stopper og lytter. De klare øynene i det skrukkete ansiktet prøver å se gjennom den tette granskogen. Det er som han værer noe. Og ganske riktig, dypt inne i skogen står det noen. Helt stille. Mannen ser det og venter. Er det håp i ansiktet hans? Men ingen ting skjer. Etter en stund forsvinner skikkelsen i skogen og et drag av skuffelse går over den gamle mannens ansikt. Så sukker han og går videre. Ut på ettermiddagen kom den gamle mannen fram til den store eika nord for kirken. Ved den mektige stammen er det en flekk hvor det aldri regner, der århundregamle grener danner et tett tak. Der satt den gamle mannen fra seg sekken sin. En grå slunken sekk av ubestemmelig elde. Så gikk mannen inn i kirken som merkelig nok var åpen. Han ble stående midt inne i kirkeskipet og se seg metodisk omkring, som om han takserte hver gjenstand i rommet. Som han stod der kom sokneprest Hans Birkeland ut av sakristiet. Han hadde bare vært innom for å hente noen papirer og ble ikke lite overrasket over å se at noen hadde benyttet anledningen til å komme seg inn i kirken. Birkeland var både høy og kraftig og ikke redd for noen, så den gråslitte gamlingen som sto midt i midtgangen og så rundt seg, skremte han ikke. Han gikk rett ned til han og presenterte seg. Gamlingen vendte hele 20

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

I dansen også. Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31. Evangelietekst: Joh 2,1-11. NT tekst: Åp 21,1-6. Barnas tekst: Luk 2,40-52

I dansen også. Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31. Evangelietekst: Joh 2,1-11. NT tekst: Åp 21,1-6. Barnas tekst: Luk 2,40-52 3. søndag i åpenbaringstiden (19. januar) Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31 Evangelietekst: Joh 2,1-11 NT tekst: Åp 21,1-6 Barnas tekst: Luk 2,40-52 I dansen også 14 S ø n d a g e n s t e k s t F OR V O K S N

Detaljer

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund Preken 6. april 2015 2. påskedag I Fjellhamar Kirke Kapellan Elisabeth Lund I påska hører vi om både død og liv. Vi møter mange sterke historier her i kirka. Og sterke følelser hos Jesus og hos de som

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 9

Glenn Ringtved Dreamteam 9 Glenn Ringtved Dreamteam 9 Venner for alltid Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Et skrik etter lykke Et håp om forandring

Et skrik etter lykke Et håp om forandring Et skrik etter lykke Et håp om forandring Nei, du kjente han ikke.. Han var en som ingen.. så hørte husket Han var alene i denne verden Derfor skrev han Kan du føle hans tanker? 1 HAN TAKLET IKKE VERDEN

Detaljer

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER ET TAKKNEMLIG HJERTE Du som har gitt meg så mye, gi enda en ting: et takknemlig hjerte. Ikke et hjerte som takker når det passer meg; som om din velsignelse

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas i kapittel 16:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas i kapittel 16: Preken 21. s i treenighet 18. oktober 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas i kapittel 16: Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

Helene Guåker. Juksemaker

Helene Guåker. Juksemaker Helene Guåker Juksemaker Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: 978-82-419-1204-7 ISBN: 978-82-419-1203-0 (trykt)

Detaljer

Eventyr og fabler Æsops fabler

Eventyr og fabler Æsops fabler Side 1 av 6 En far, en sønn og et esel Tekst: Eventyret er hentet fra samlingen «Storken og reven. 20 dyrefabler av Æsop» gjenfortalt av Søren Christensen, Aschehoug, Oslo 1985. Illustrasjoner: Clipart.com

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Bokens tittel: Å ha evig liv Undertittel: Du kan ikke kjøpe det eller oppnå det, men du kan motta det! Forfatter: Benjamin Osnes

Bokens tittel: Å ha evig liv Undertittel: Du kan ikke kjøpe det eller oppnå det, men du kan motta det! Forfatter: Benjamin Osnes Bokens tittel: Å ha evig liv Undertittel: Du kan ikke kjøpe det eller oppnå det, men du kan motta det! Forfatter: Benjamin Osnes 1 Bibelversene er fra: Bibelen Guds Ord. Bibelforlaget AS. Copyright av

Detaljer

Store ord i Den lille bibel

Store ord i Den lille bibel Store ord i Den lille bibel Preken av sokneprest Knut Grønvik i Lommedalen kirke 4. søndag i fastetiden 2015 Tekst: Johannes 3,11 17 Hvilket bibelvers søkes det mest etter på nettet? Hvilket vers i Bibelen

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger.

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger. Preken 1. Påskedag 2006 Tekst: Lukas 24,1-12 Antall ord: 2114 Han er oppstanden! Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.

Detaljer

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt.

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt. Preken 25. juli i Skårer kirke 9. s e pinse Kapellan Elisabeth Lund En gang gikk en mann opp på et fjell. Han holdt en tale. En lang tale som mange tusen mennesker lyttet til. Han talte mot egoismen og

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled.

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Av: Betty Cathrine Schweigaard Selmer Jeg 1 år var og var

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal leseserie Bokmål DøDen i Døra Norsk for barnetrinnet 15978_Dodenidora_BM.indd 1 05-12-07 10:45:52 Fuglen hans er død. Kim løper over jordet og griner. Tolv

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Leser du meg så lett?

Leser du meg så lett? Leser du meg så lett? Skrevet av: zion den sep 27, 2016 Tagget i: Sex, naken, erotikk Følelsen kom krypende. Jeg fikk frysning og kjente gåsehuden flytte seg over hele kroppen. Jeg følte at blikket hans

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Preken 5. s i treenighet 28. juni 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn

Detaljer

TROEN KOMMER FØRST. For i hans verk er vi skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

TROEN KOMMER FØRST. For i hans verk er vi skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. 1. januar TROEN KOMMER FØRST For i hans verk er vi skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Efeserne 2,10 Dere har ofte hørt meg si at kristenlivet

Detaljer

Fellesskap og Brobygging

Fellesskap og Brobygging Preken Stavanger Baptistmenighet Tekst: Filipperne 2, 1-5 Dato: 21.05.2006 Ant. ord: 2076 Fellesskap og Brobygging Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel:

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel: Preken i Fjellhamar kirke 10. januar 2010 1. s. e. Kristi Åpenbaringsdag Kapellan Elisabeth Lund Noe nytt er på gang! Nå er jula over, og vi er i gang med et nytt år. Jesusbarnet har blitt hjertelig mottatt

Detaljer

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas HANS OG GRETE Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas Musikk av Lisa Smith Walaas ROLLER Storesøster Storebror Hans Hans 2 Grete Grete 2 Heksa Urd And A And Reas And Ikken And Ers Ravner

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund

Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år.

Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år. Preken Maria budskapsdag 22. mars 2015 Kapellan Elisabeth Lund Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år. Hun bodde nok fortsatt hjemme hos foreldrene

Detaljer

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

KAPITTEL 1. Mannen på stranden KAPITTEL 1 Mannen på stranden Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske. Ikke før nå. De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene

Detaljer

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org Lynne og Anja Av Oddvar Godø Elgvin Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org FADE IN EXT, KIRKEGÅRD, MOREN TIL SIN BEGRAVELSE (21), med blondt hår, lite sminke, rundt ansikt og sliten - er tilskuer

Detaljer

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn.

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn. Oversikt over vers Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn. Alltid andres ve og vel aldri sparte du deg selv.

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Innhold. Tore Johannessen www.bibelundervisning.com www.nettbibelskolen.com Starte en bibelstudie i en liten gruppe

Innhold. Tore Johannessen www.bibelundervisning.com www.nettbibelskolen.com Starte en bibelstudie i en liten gruppe Hvordan holde Bibelstudie, tale og undervisning Innhold Starte en bibelstudie i en liten gruppe... 1 Hvordan holde en tale eller undervisning... 3 Forskjellen på undervisning og tale... 3 Hva er tale...

Detaljer

Kvinner møter kvinner

Kvinner møter kvinner 1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting.

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting. 1 Vi og de andre Jeg heter Lene Jackson, jeg er frivillig i Angstringen Fredrikstad og i Angstringen Norge. Jeg begynte i Angstringen i 2000 og gikk i gruppe i 4,5 år, nå er jeg igangsetter og frivillig.

Detaljer

Ordet ble menneske. Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com

Ordet ble menneske. Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com Ordet ble menneske Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com Juleevangeliet gir oss fortellingen om Jesusbarnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe. I denne artikkelen, setter vi denne enkle

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

Preken på 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18

Preken på 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 Preken på 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell. Da viste Herrens engel

Detaljer

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Sammen for alltid Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om at Mimo gjør det slutt med meg fordi jeg er dikter LÆREREN ER FORELSKET i mamma! Kan man tenke seg noe verre? NEI! Altså, foreldrene

Detaljer

BAMBUSPRINSESSEN. Se hva jeg har funnet! ropte han til kona og viste henne den vesle jenta. Det må være gudene selv som har sendt henne til oss!

BAMBUSPRINSESSEN. Se hva jeg har funnet! ropte han til kona og viste henne den vesle jenta. Det må være gudene selv som har sendt henne til oss! BAMBUSPRINSESSEN Det var en gang en gammel mann som bodde i skogen nær Kyoto 1 sammen med kona si. De var fattige og barnløse, og hver dag gikk mannen ut i skogen for å kutte bambus. Av bambusen lagde

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Dersom det er sant at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Anders, Eli, Frida, Hege

Dersom det er sant at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Anders, Eli, Frida, Hege Dersom det er sant at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Anders, Eli, Frida, Hege Anders: Jeg tror Gud er en mann, kanskje bare en ånd. Jeg tror at han har stor stemme! Eli: Jeg tror Gud er en mann.

Detaljer

Maria budskapsdag 2016

Maria budskapsdag 2016 Maria budskapsdag 2016 Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda40 hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. 41 Da Elisabet

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel:

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Preken 5. april 2015 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel: Preken 17. Februar 2013 1. søndag i fastetiden Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel: Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane,

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen. Veggene er nøytrale i fargen, og ellers

Detaljer

dem ved veikanten. (Matt 21,19) Men dette fikentreet var plantet i en vingård og hadde dermed fått ekstra god pleie. Det er tydelig at Jesus tenker

dem ved veikanten. (Matt 21,19) Men dette fikentreet var plantet i en vingård og hadde dermed fått ekstra god pleie. Det er tydelig at Jesus tenker Januar 1. JANUAR Da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne

Detaljer

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 /Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 Dette siste lange så lenge: /Men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette./ Åpner lyset. Åpner gardinene, lyset. Øynene

Detaljer

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett»

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I dag skal vi tale over emnet «Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I tillegg skal vi tale om hvordan du kan ta imot ditt mirakel. Siden vi er i oppstarten av en nytt «menighetsår»

Detaljer

Fortellingen om Petter Kanin

Fortellingen om Petter Kanin Fortellingen om Petter Kanin Det var en gang fire små kaniner, og deres navn var Flopsi, Mopsi, Bomulldott og Petter. De bodde med sin mor på en sandbanke, under røttene til et veldig stort furutre. «Nå

Detaljer

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman Linnéa Myhre Evig søndag Roman En tilfeldig søndag Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater. På nyåret hadde jeg begynt å gå lange strekninger utendørs, uten å vite verken hvor

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 16. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 16. kapittel: Preken 1. s i faste 22. februar 2015 Kapellan Elisabeth Lund Halleluja Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 16. kapittel: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Game Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til Kathy. Endelig. Del én 3 spillere, 2 lag Kapittel 1 Hun hadde skreket, men hun hadde ikke grått. Det var det han kom til å huske, tenkte

Detaljer

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag

Detaljer

The agency for brain development

The agency for brain development The agency for brain development Hvor er jeg, hvem er jeg? Jeg hører pusten min som går fort. Jeg kan bare se mørke, og jeg har smerter i hele kroppen. Det er en ubeskrivelig smerte, som ikke vil slutte.

Detaljer

Eventyr og fabler Æsops fabler

Eventyr og fabler Æsops fabler Side 1 av 6 Den gamle mannen og døden Tekst: Eventyret er hentet fra samlingen «Storken og reven. 20 dyrefabler av Æsop» gjenfortalt av Søren Christensen, Aschehoug, Oslo 1985. Illustrasjoner: Clipart.com

Detaljer

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Nora. Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der er øvet meget urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg. Helmer. Hva! Av oss to. - av oss

Detaljer

De kastet fra seg garna, og så var de i gang, og Peter fulgte Jesus i tre år, fram til den siste påska i Jerusalem.

De kastet fra seg garna, og så var de i gang, og Peter fulgte Jesus i tre år, fram til den siste påska i Jerusalem. Preken 15. April 2012 i Fjellhamar kirke 2. s i påsketiden Kapellan Elisabeth Lund Hva er vi opptatt av? I dag får vi høre om Simon Peter. En av disiplene til Jesus. Alle som har lest litt i Bibelen kjenner

Detaljer

TEKSTLESNING 1: Anne Lise: Det står skrevet i Jesaja kapittel 40:

TEKSTLESNING 1: Anne Lise: Det står skrevet i Jesaja kapittel 40: INNGANGSPROSESJON Bære korset: Andreas Bære blomster og sette på alteret pluss tenne lys under forbønnen: Angelica og Stine Marie Bære nattverdsbegeret: André Bære nattverdsbrødet: Ragnhild H Bære nattverdsvinen:

Detaljer

Skoletorget.no Fadervår KRL Side 1 av 5

Skoletorget.no Fadervår KRL Side 1 av 5 Side 1 av 5 Fadervår Herrens bønn Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist oppdatert: 15. november 2003 Fadervår

Detaljer

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter Karin Haugane Oder til Fenn Sonetter 1 Slik rosen klamrer seg til tornekvisten Når snøen daler og fyller bladene Roper jeg blindt: Å gå ikke ifra meg Gyng til kvisten står naken og avblåst Synger deg inn,

Detaljer

INNHOLD. Arbeidsbok. Innledning... 15. Del I

INNHOLD. Arbeidsbok. Innledning... 15. Del I INNHOLD Arbeidsbok Innledning... 15 Del I 1 Ingenting av det jeg ser... betyr noe.... 17 2 Jeg har gitt alt jeg ser... all den betydning som det har for meg.... 18 3 Jeg forstår ingenting av det jeg ser...

Detaljer

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet Sinnets fengsel av Eva Lis Evertsen INNESTENGT / UTESTENGT By Oda Jenssen Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen Oda Jenssen 93294925 odajenssen@gmail.com 1 EXT. RIKMANNSBOLIG - KVELD HVITT HUS OG HAGE, I VINDUENE ER LYSENE

Detaljer

ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN...

ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN... ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN... I gamle dager var det synd å reise til Syden. Kanskje ikke sånn veldig synd... Eller jo, det var visst det. Veldig synd. For man skulle ikke være så forfengelig at

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant.

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant. Forord Å lese Elsket er som å prate med en morsom og veldig klok bestevenn. En som sier det som det er, som heier på deg, som peker på Gud for deg, og som kan le godt i løpet av praten. Ønsker du å forstå

Detaljer

5. søndag i åpenbaringstiden (2. februar) Hovedtekst: Mark 2,1-12. GT tekst: 1 Mos 15,1-6. NT tekst: Rom 4,1-8. Barnas tekst: Mark 2-12.

5. søndag i åpenbaringstiden (2. februar) Hovedtekst: Mark 2,1-12. GT tekst: 1 Mos 15,1-6. NT tekst: Rom 4,1-8. Barnas tekst: Mark 2-12. 5. søndag i åpenbaringstiden (2. februar) Hovedtekst: Mark 2,1-12 GT tekst: 1 Mos 15,1-6 NT tekst: Rom 4,1-8 Barnas tekst: Mark 2-12 Tungt å bære 20 S ø n d a g e n s t e k s t F OR B A R N OG V O K S

Detaljer

Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen. Illustrert av Per Dybvig

Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen. Illustrert av Per Dybvig Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen Illustrert av Per Dybvig 2009, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-25574-8

Detaljer

Eventyr Asbjørnsen og Moe

Eventyr Asbjørnsen og Moe Side 1 av 5 TROLLET UTEN HJERTE Sist oppdatert: 13. mars 2004 Det var engang en konge som hadde syv sønner. Da de var voksne, skulle seks av dem ut og fri. Den yngste, Askeladden, ville faren ha igjen

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer