STERNA. A. Bernhaft-Osa: Hvor tungt bytte klarer rovfuglene i fly avsted nicd? 7 3 INNHOLD

Transkript

1 S T E RNA':

2 STERNA Bind 12, hefte 2 juni 1973 Tidsskrift utgitt av Norsk Ornitologisk Forening og Stavanger Museum. Redaksjonens adresse: Stavanger Museum, 4000 Stavanger Trykket med bidrag fra Norges Almenvitenskapelige Fonkningsdd INNHOLD A. Bernhaft-Osa: Hvor tungt bytte klarer rovfuglene i fly avsted nicd? 7 3 Mathis Kvariic: Kan vipa vxre vaktfugl for andrc fuglcarter? 8 5 Svein Haftorn: Lappincisa Plrr~is cincfrrs i hekketiden 9 1 English suniiiiary 150 Småstykker 156 1:orsidc: Gluttsnipc, Trirrxa i~rhtrlarirc, pi Fokstumyra. f:oto: hlathis Kvxrnc. ISSS AKTICTRYKKfRI!T I STAVANGER

3 HVOR TUNGT BYTTE KLARER ROVFUGLENE Å FLY AVSTED MED? A. Bemhoft-Osa Under diskusjonene i avisene om ørnefredningen fikk vi ofte høre at en ørn klarer å fly med utrolig store byttedyr i kl~rne. Skulle alle disse mer eller mindre usannsynlige historiene vxre korrekte, må rovfuglene ha noen kolossale krefter i forhold til stgrrelsen. I et tilfelle ble det påstått at en konge~rn fløy over et stort vann med en voksen geitebukk som skal ha veiet tredve kg. Bukken remjet og skreik d hele bygden h~rte det. En annen gang skal, ifølge en avismelding, et lam på tyve kg være blitt båret langt avsted og ikke funnet igjen. - En mann fortalte meg for fullt alvor at en kongeørn ville ta hans 12 år gamle sønn mens de hogg ved oppe i en bratt li. Men til all lykke hadde mannen nettopp slipt øksa si, så da han hyttet til fuglen ble den redd og stakk av. Det var på et hengende hår at gutten var blitt cbortfgrtn, sa mannen, for ørna var bare meter unna (I) da den seilte forbi. Disse og liknende historier gjorde at jeg fikk interesse for å prgve å finne ur noe om hvor stort og tungt bytte rovfuglene virkelig makter å transportere over en lengre strekning. Merkelig nok gir de fleste ornitologiske håndbøker få eller ingen opplysninger om dette emne. Jeg har sett igjennom en del litteratur for om mulig å finne direkte iakttagelser som var gjort av fagfolk. Dessuten henvendte jeg meg til flere ornitologer som kanskje hadde vært vitner til hendelser som kunne belyse spørsmålet nxrmere. Jeg har fått flere interessante opplysninger, men bare i ett tilfelle ble det nevnt at det var gjort eksperimenter for å slå fast løfteevnen hos rovfugl. Det vil vxre av interesse å få flere observasjoner som sammen med forsøk kan avgjøre om beretningene om kjempel~ft hos f.eks. kongeørn og havgrn bygger på kjensgjerninger eller bare er utslag av frodig fantasi og misforst?elser. Slike overdrivelser blir ofte nyttet som argumenter under propagandaen for å undergrave respekten for fredningen av rovfuglene Sterna 12:

4 I det følgende omtales det jeg hittil har funnet frem til i litteraturen og ved velvillige opplysninger fra noen ornitologer. Det er tatt med en del iakttagelscr fra eldre publikasjoner som viser hvor lite det foreligger av direkte observasjoner. Kanskje kan denne artikkel gjpre sitt til at våre feltornitologer offentliggjpr det de selv har sett eller måtte komme til å iaktta. Vektene er angitt etter Haftorn Kongeprn, Aqwila chr~~sair'tos. Vekt: Hann , hunn g. Erik Rosenberg (1944) skriver at konsegrnas: clyft och barformåga stracker seg foga over harens vikt eller onikring fyra kilogram., Fuglen begynner enten å ete av haren på stedet eller sleper den først et stykke bortover marken. Deretter tas bakkroppen eller deler av den med til reiret. Kongegrna har, sier Rosenberg videre, meget vanskelig for å fly avsted med en voksen rev, Vlrlbes vtrlpes, og det går i alle h ~ve i etapper, eller også parteres reven på stedet. - Hos R. Collett (1921) berettes det om en kongeprn som fikk tak i en rev, men ikke hadde styrke nok til å stige opp med byttet fgr det var delt i to. Hjalmar Munthe-Kaas Lund opplyser (i brev) at den normale vekt på cn voksen rev sjelden er mer enn 10 kg, og at de fleste kongeørner, såvidt han kjenner til, ikke greier å løfte et voksent eksemplar. Yngvar Hagen (1952) fremholder at etter det en nå vet om kongegrnas styrke, synes 5 kg å vzre grensen for dens frakteevne over en lengre distanse. Under gunstige omstendigheter, i fallende flukt utfor bakke eller i sterk oppvind, kan den greie en voksen rev et kortere stykkc. Hos Naumann (1901) heter det at dennc rovfuglen er sterk nok til å bzre med seg en voksen hare, Lebtrs tinridlrs, et godt stykke gjennom luften. En tysk hare veier fra 4 til 6 kg, stundom også noe mer. 0. Uttendorfer (1962) nevner et tilfelle som han antar er den aller storste vekt en konge9rn sividt klarer å bzre med seg et stykke. Ørna hadde tatt en ung gemse, Rupicabra, som ennå levde og prpvde å komme seg fri. Fuglen tapte etter hvert høyde og måtte slippe sitt bytte, enten dette nå

5 skyldtes tyngden eller gemsens bevegelser eller at noen skiløpere ved sine rop skremte erna. Gemsen ble funnet, og den veide 9 kg etter at den var gjort opp. Carl Stemmler (195 5) skriver at konge~rna er i stand til å stige til vzrs med et bytte som veier under 5 kg. Theodor Mebs ved Staatliche Vogelschutzwartc i Nordrhein- Westfalen meddeler (i brev) at det er gjort forsøk med tamme, dresserte rovfugler for å fastslå deres l~fteevne. Det viste seg at kongeorna kan fly vekk med et bytte som veier så meget som den selv. En hunn kan som kjent veie opp til nesten 7 kg. Curtis S. Adkisson, Michigan Universitet, opplyser (i brev) at de fleste forskere i U.S.A. rekner med at kongearna over en lengre strekning bare brer med seg så meget at det svarer til omkring halvparten av dens egen vekt. Ofte tar den ikke med mer enn et par kg av byttedyret. Miisvåk, Butco biiteo. Vekt: Hann , hunn g. J. Fog ved Vildtbiologisk Station, Kalo i Danmark, opplyser (i brev) at man der ikke har noen observasjoner om rovfuglenes lgfteevne, men nevner at en gang ble det funnet en voksen fasanhone, Phasianrts colchicus (ca g) i et reir av musv5k. Det lå i et stort beketre minst 15 meter over marken. Fasanen var ikke blitt partert da den ble funnet. Fjellvåk, Brrtco lagojris. Vekt: Hann , hunn g. If~lge Herman L. L~venskiold (1947) tok en fjellvåk en laks, Salmo salar, på 3500 g som den fikk med seg inn til bredden, men greidde ikke å I~fte den. Spurvehauk, Accijiter nisris. Vekt: Hann , hunn g. Noen ganger har jeg iakttatt hanner av spurvehauk som tok trost. I et par tilfelle hadde den vesle rovfuglen tatt en gråtrost, Turdus pilaris, og etter en ganske kort flukt måtte den ned på bakken med sitt bytte. Da den kom seg på vingene igjen og fortsatte, tapte den langsomt hpyde og landet. En gråtrost veier ca. 100 g. Når det gjelder hunnfuglen, fikk jeg inntrykk av at det

6 ikke kostet den noen stprre kraftanstrengelse å fly avsted med en gråtrost. Alv Ottar Folkestad opplyser i brev at han gjentatte ganger har sett spurvchauker som gikk til angrep på tamduer, Colr~mba livia. Hannen er ikke sterk nok til å få med seg en due på g. Har den slått klørne i en due, ender det straks på bakken og som regel kommer dua seg Igs. Hunnfuglen kan derimot såvidt greie å fly avsted med en tamdue. I ett tilfelle sprang eieren av dua etter hauken som baskct og flakset lavt over marken i svak motbakke en meter. Flere ganger måtte hauken stoppe for å hvile seg, men det endte likevel med at den forsvant med dua. Dette viser at hunnen hos spurvehauken så vidt kan ta med seg et byttedyr som er litt over dens egen vekt. Hpnschauk, Accipiter gerttilis. Vekt: Hann , hunn g. Ifølge Naumann (1905) tar hønsehauken først de minste individer i en flokk fasaner eller andre hgnsefugler. Når det gjelder orrfuglen, Lyrrtn~s tctrix, f.eks., vil en der hvor den blir sterkt beskattet av hgnsehauk, alltid se færre hdner (ca. 950 g) fordi disse er lettere å ta enn hannene (ca. i200 g). Vagn Holstein (1942) sier at så lenge hannen alene skaffer føde til familien, består næringen kun av mindre og middelstore fugler, fordi dens krefter ikke strekker til ved transport av et bytte med stgrre vekt enn f.eks. en ringdue, Colr~ntba pahnrbus (ca. 500 g). Men når hunnen driver jakt, finner en ofte steder der stokkender, Anas jlatyrhyrzchos, fasaner, Phasianris colchicus, og liknende stgrre bytte er blitt ribbet. Holstein (1942) iakttok ofte når hønsehaukhannen kom til rugeplassen med et bytte: <Som Regel foregår Byttetransporten i lav, noget besvxret Flugt under Kronetaget, og er Byttet arlig stort - f.eks. en Ringdue - volder det Hannen Vanskelighed at transportere det, hvorfor han af og til gør en Hvilepause snart i et, snart i et andet Træ på vejen hjem., - Holsteins observasjoner viser at hannen har vanskelig for d få med seg et byttedyr som veier omkring halvdelen av dens totalvekt. Heinz Briill ved forskningsstasjonen awild, Wald und Flur, i Schleswig-Holstein gir (i brev) ffilgende interessante opplysninger om hønsehauken. Den er kraftig nok til å bære med seg et bytte

7 på g. Tar hannfuglen en kanin, Or~~cfolagtrs ctrnictiltu, på g, så bearbeides byttet slik at vekten blir redusert til det halve eller en tredjedel fgr det fraktes til reiret, og det er lender og lår som blir avlevert til hunnen. Har en hgnsehaukhunn tatt en fasan på g, partercs fuglen slik at vekten kommer ned såpass meget at det er mulig å lette fra marken. I den periode av rugetiden da hannen sorger for fgden, finner en si i si ingen fasaner ved reirplassen. Fgrst nir ungene er så store at hunnen igjen begynner å skaffe mat, utgjgr fasaner en del av byttedyrene. - Etter de erfaringer en hittil har, skriver Brull, kan en hunnfugl lette og fly med et bytte som er fra 100 til 110 g tyngre enn det hannen er istand til å frakte med seg. Theodor Mebs (1968) skriver at når en hgnsehauk skal dresscres til jakt på hare, må den læres til å gripe haren i hodet. For slår den klgrne i bakparten, blir den dradd med av den flyktende haren. Dersom dyrene da havner inne mellom tette busker, kan hauken bli så skremt at den seinere aldri vil angripe en hare og er helt ubrukelig til harejakt. Som alt nevnt veier en tysk hare vanligvis 4-6 kg, stundom opp til 7-8. Alv Ottar Folkestad forteller i brev at han flere ganger har kunnet iaktta at hgnsehauken uten vansker flyr langt avsted med tamduer på g. Derimot klarer den ikke å lette med tamme ender på ca g. Det greier heller ikke den kraftigere hunnfuglen, men begynner måltidet på stedet. I ett tilfelle tok en hauk en hann av stokkand, på ca g, men klarte bare å dra den med seg et stykke opp fra vannkanten. Da hauken ble skremt, lot den anda ligge uten noe for~k på få den med seg, men kom straks tilbake for å ete videre. - Slik gikk det også en gang da en orrhane var blitt tatt. En orrhane veier ca g i gjennomsnitt (Hagen 1942). Eldar Wrånes opplyser (i brev) at han kjenner til et tilfelle da en hgnschauk ble skutt mens den kom flyvende over en fjord med en kvinand, Bttcephala clatigtcla. Hos dette andeslag er gjennomsnittsvekten ca. 800 g (Hagen 1942). Edvard K. Barth fortalte i et radiokåseri i 1938 at han under en harejakt høsten 1936 i Tunhovdfjellet så en hønsehauk som sirklet over snaufjellet der losen gikk. Plutselig stupte fuglen ned mot marken og kom ikke opp igjen. Sporene i nysn8en viste at hauken

8 hadde!tatt haren og fløyet ca. 100 meter uten å berprc bakken. Da Barth kom til stedet, hadde rovfuglen fortlert midtpartiet av haren som var et fullvoksent eksemplar. Restene ble ikke veid. Hav~rn, Haliac2ttrs albicilla. Vekt: Hann , hunn g. Når det gjelder havprnas lgfteevne, kommer vi her i Norge til fgrst og fremst å tenke på den meget omtalte og diskuterte hendelsen på Leka i Nord-Trøndelag sommeren Der ble som kjent et barn på 3 f/t år bortført av en havørn enda barnet veide 19 kg. I en artikkel i Faz~aa (1954) har Edvard K. Barth skrevet utfgrlig om dette enestående tilfelle. Men også hos Hagen ( l9 52), Willgohs (1961) og Haftorn (1971) er det omtalt. Her skal nevnes noe av det Barth beretter. Det er hos R. Collett (1921) nevnt to tilfelle der småbarn skal vxre blitt rpvet av Ørn. Men etter inngående underspkelser av Carl Schpyen er det ikke funnet bevis for at slike gamle historier om barnerov holder stikk. Derimot anser Barth det som virkelig bevist at på Leka ble i 1932 en småjente tatt av en havørn og transportert vekk. Hun ble funnet igjen på en stor berghylle flere timer seinere. Ca. 20 meter lenger oppe i fjellsiden 13. et reir av havørn. Barnet var merkelig nok helt uskadd, og distriktslegen fant bare noen huller i de tykke klxrne som nok hadde tatt av for prneklprne. - I dette tilfelle må havprna ha båret barnet - som altså veide 19 kg - ca meter og dertil steget ca. 200 meter opp i luften. For at fuglen skulle klare et slikt kjempelpft må vindforholdene ha vxrt ekstra gunstige. Det må, som Barth skriver, aha gått en kraftis oppstigende luftstrgm langs fjellsiden som har hjulpet ørnen å stige. Men den har altsi ikke klart å få barnet helt opp til reiret>. I sin utfprlige avhandling om havørna har Johan Fr. Willgohs ( 1961 ) flere eksempler på fuglens lgfteevne. Ved dens reir har han funnet xrfugl, So~taateria ~t~ollissima, og toppskarv, Phalacrocorax aristotelis, som var hele med hode og vinger på plass, men det var mer vanlig at disse fuglene var delvis partert. Det ser ut til at ørnene helst unngår å transportere såpass store fugler i hel tilstand når en lengre distanse må tilbakelegges for å nå

9 frem til reirplassen, sier Willgohs. Og dette selv om xrfuglens vekt ikke er mer enn 2 til 2,s kg, og toppskarvens 2 kg. På Bjarkøy ble i 1943 en hund, Curzis familiaris, tatt av havprn og angivelig båret vekk uten vanskelighet. Hundens vekt ble anslått til å ha vært l i kg. På samme sted tok ørna i 1953 en hund som en mente veide kg, men i dette tilfelle klarte fuglen ikke å lette og slepte sitt bytte et par hundre meter langs marken (Willgohs 1961). En havørn ble iakttatt med en liten reinkalv, Rangifer tarandus, i klørne. Da fuglen var ca. en km fra land, mistet den kalven, men fikk tak i den igjen og steg til en betraktelig høyde med kurs mot rugeplassen. Kalvens vekt ble antatt å vxre 5-7 kg. En gang ble et lam, antagelig 4-6 kg, tatt og båret vekk, men også i dette tilfelle mistet erna sitt bytte og måtte ta det igjen. Det er også blitt berettet at hav~rn har fløyet avsted med lam på opp til 9-10 kg, men de fleste har nok ikke vært så tunge, mener Willgohs. Ifglge Willgohs (1961) slo en havørn ned på en sangsvane, Cygnxs cygtrju, som svømte på grunt vann, men måtte streve hardt for i det hele å kunne slepe svana inn til land. Hannen hos sangsvana veier ca og hunnen kg (Heinroth 1928). Og Edvard K. Barth (1948) omtaler et tilfelle der en havprn hadde tatt en stor laks, Salmo salar, men måtte slippe den etter en kort flukt. En mann tok vare på fisken som veiet 15 kg. Fiskeørn, Patzdion haliaetus. Vekt: Hann , hunn g. I Våra Fåglar i Norden (1944) heter det at en fiskeørn flakset bortover vannflaten et langt stykke før den lettet med en fisk på ca. 2 kg, men da fuglen var kommet på vingene, slapp den fisken og fortsatte flukten som om intet var hendt. Etter iakttagerens mening var fisken for tung til å bæres vckk. R. Collett (1921) skriver at et eksemplar som ble skutt i Asker, hadde en laks, Salmo salar, på omtrent 2 kg i klørne. Ifolge samme forfatter så Hagemann i Alta en fiskeørn som slo ned på spillende tiur, Tetrao urogalltts, men maktet selvsagt ikke å gjøre noe med et så stort bytte. - Mebs (1968) sier at denne rovfuglen såvidt greier å ta fisk på omkring 1500 g.

10 Vandrefalk, Falco pcreyrirttrs. Vekt: Hann , hunn g. If~lge BrcQnts Ticrlebcn (1911) dreper vandrefalken vanligvis sitt bytte i luften, men store fugler som den ikke makter å frakte ined seg, blir avlivet på bakken. Dette gjelder f.eks. gjess. Stresemann ( ) opplyser at hunnen hos vandrefalk klarer å fly avsted med ender på opptil 1000 g, altså omkring dens egen vekt, Heinz Brull skriver (i brev) at denne rovfuglen uten vansker bærer med seg tamduer, Colurrrba livia, p g. Det gjgr den også med krikkender, Anas crccca, knekkender, A. qvcrqtrcdula, og hettemåker, Lartrs ri(1iburrdrrs. Vektene for disse tre sistnevnte arter ligger på ca g. Theodor Mebs (1968) skriver at til jakt på rapphgns, Perdix perdix, med dresserte vandrefalker foretrekker en hannen fordi hunnen er så sterk at den ofte flyr for langt avsted med byttet. Rapphpns veier ca g (Heinroth 1928). Derimot blir hunnfuglen brukt på fasaner, fordi disse er for stort vilt for hannen. På Jæren opplevde jeg en h~stdag at en vandrefalk tok en brunnakke, Attas pettelope, da den flgy over et vann ca. 100 meter oppe i luften og befant seg et par hundre meter fra nærmeste strand. Det h~rtes et klask i det samme falken slo til. Anda dgde momentant, for hodet dens hang dinglende ned. Rovfuglen satte kursen mot land, men det var tydelig at byttet tynget den, for den tapte hurtig hgyde og klarte såvidt å nå strandkanten en meter fra vannet. Anda veide noe under 700 g. Jaktfalk, Frrlcu rtlsliculw. Vekt: Hann , hunn g. Heinz Brull, som studerte denne fuglen på Island, sier (i brev) at den uten vansker kom til reiret nied hele ryper, Lagopirs rtritftrs islartdortrrrt, som veide g. Dvergfalk, Falco coltrntbarius. Vekt: Hann , hunn g. Ved flere anledninger har jeg observert at dvergfalken ikke hadde noen vanskelighet når den flgy innover land med en myrsnipe, Calidris alpirta, som gjennomsnittlig veier ca. 45 g. Derimot

11 virket falkens flukt tyngre, og den tilbakela oftest bare en kort strekning nir byttet var en polarsnipe, Calidris catr~ttrs, hvis vekt g. Hubro, Bubo hbo. Vekt: Hann og hunn g. Hos Naumann (1905) heter det at hubrocn kan bære en voksen hare over en strekning på inntil 300 skritt. Som nevnt ligger vekten hos den tyske hare på 4 til 6 kg og vel så det. - Heinz Bru11 nevner (i brev) at i et hubroreir ble det funnet en hunn av hflnse- Iiauk, som kan ha en vekt av opp til nesten 2 kg. Spurvcugle, Glatccidit~~tt passeritrtc~tz. Vekt: Hann 50-65, hunn g. Yngvar Hagen ( 1952) nevner et tilfelle da en spurveugle hadde tatt en konglebit, Pinicola erixcleator, som den hamstret i et spettehull. Byttet var så tungt for ugla at den måtte ta seg hvilepauser f ~ den r klarte å få det anbragt i hullet. Vekten hos 20 konglebiter var i gjennomsnitt 5 5 g (Hagen 1942). Kattugle, Strix alrrco. Vekt: Hinn , hunn g. Alv Ottar Folkestad forteller (i brev) at han har sett kattugler fly avsted med voksne skjærer, Pica pica, og rugder, Scolopax n~sticola, hvis vekter er henholdsvis ca. 200 og g. De ovenfor gjengitte iakttagelser synes å tyde på at rovfuglene vanligvis ikke klarer å fly en lengre strekning med et byttedyr som er tyngre enn deres egen kroppsvekt. Når byttets vekt overskrider denne grense, greier en rovfugl oftest bare å transportere det et ganske kort stykke - om den da i det hele er i stand til å stige til vzrs. Og selvsagt er hannen på grunn av sin mindre stflrrelse ikke så sterk som hunnfuglen. Vind og andre luftstr~mninger kan selvsagt i visse h~ve være til betydelig hjelp for rovfuglene. Til slutt vil jeg få takke alle dem som har vært så im~tekommende å gi meg opplysninger om sine observasjoner eller har henvist til litteratur. En srrskilt takk til dr. philos. Edvard K. Barth som var så vennlig 5 korrigere manuskriptet.

12 Viele Leute, darunter Gebirgsbauern, Jager und teilweise auch Naturfreunde haben oft eine ubertriebene Vorstellung uber welche Krifte zum Beispiel die Adler entfalten konnen, wenn sie mit einer Beute in die Hohe steigen. Es wurde sogar behauptet, dass ein Steinadler, Aqtiila chrysaetos, mit einem Schafc auf 30 Kilo in den Krallen wegflog. In der norwegischen Fachliteratur findet man auffallend wenige direkte Beobachtungen uber wie viel die Greife wirklich tragen kannen. Weil diesc Frage sehr interessant ist, habe ich mich an einige norwegische und aushndische Ornithologen gewandt, und erhielt sehr wertvolle Auskunfte. - Leider hatte ich zu wenig ausl?ndische Literatur zur Hand um gfindlich nachschlagen zu kannen, aber nach den Briefen, die ich erhielt, zu urteilen, ist es nicht nur in den norwegischen Publikationen, dass wir wenig uber dieses Thema finden. Nach den hier zusammengestellten Beobachtungen sind die Greife in den meisten Fallen nicht im Stande ubcr langere Strecken Beute zu tragen, die mehr wiegen als die Vogel selbst. Erzahlungen von Steinadlern, die mit erwachsenen Schafen und Ziegen davon fliegcn, mussen als Kindermarchen bezeichnet werden. Zuletzt mochte ich samtlichen Ornithologen, die so freundlich waren, rnir Auskunfte zu geben, meinen besten Dank sagen. Anschrift des Verfassers: 4050 Sola, Norwegen. LITTERATUR Barth, Edvard K., 1948: Hav~rnen. S i: Norges Dyreliv 2. (J. W. Cappelens Forlag). 164 s. Barth, Edvard K., 1954: Ørn og barnerov. Fatrna 7: Brehms Tierleben (v. Otto zur Strassen) 1911: Vogcl I. Leipzig-Wien. (Bibliographisches Institut.) 498 s. Collett, R. (v. Q). Olsen), 1921: Norges Ftrgle 2. Kristiania. (H. Aschehoug & Co.) 610 s. Ha from, Svein, 1971 : Norges Fltgler. Oslo. (Universitets Forlaget.) 862 s. Hagen, Yngvar, 1942: Totalgcwichts-Studien bei norwegischen Vogelarten. Archiv flir Naturgeschichte, N. F. J J. Heft 1: Leipzig. Hagen, Yngvar, 1912: Rovfuglene og Viltpleien. Oslo. (Gyldendal Norsk Forlag.) 603 s.

13 Heinroth, O. & M., : Die Vogel Mitteleuropas. 2. og 3. Berlin. (Hugo Bermiiller Verlag.) 2.: 160 s. 3.: 268 s. Holstein, Vagn, 1942: Drehagen. Kgbenhavn. (H. Hirschsprungs Forlag.) 155 s. Lgvenskiold, Herman L., 1947: Håndbok over Norges Fugler. Oslo. (Gyldendal Norsk Forlag.) 887 s. Mebs, Theodor, 1968: Greifv6gel Eirropas und die Grtrndziige der Falknerei. Stuttgart (Franck'sche Verlagsbuchhandlung). 122 s. Naumann, 1905 : Natrtrgescbicbte der Vogel Mitteleuropas. 5. Gera- Untermhaus, (Verlag Fr. Eugen Kohler.) 3 34 s. Olstad, O., 1941: Jaktzoologi. Oslo. (J. W. Cappelens Forlag.) 249 s. Rosenberg, Erik, 1944: KungGrnen. S i: Våra Fåglar i Norden. 2. Stockholm. (Bokforlaget Natur och Kultur.) 900 s. Rosenberg, Erik, 1944: Fiskgjusen. S i: Ibid. Stemmler, Carl, 1955: Der Steinodler in den Schweizer Alpen. Schaffhausen. (Selbstverlag.) Stresemann, Erwin, i: Handbuch d. Zoologie. Aues 7. Berlin u. Leipzig. (Walter de Gruyter & Co.) Uttendorfer, Otto, 1952: Neue Ergebnisse uber Ernihritng der Greif- v~gel and Eulen. Stuttgart. (Verlag Eugen Ulmer.) Willgohs, Johan Fr., 1961: The White-Tailed Eagle HaliaeZtrts albicilla (Linne) in Norway. Arb. f. Univ. i Bergen. Mal.-Natttru. Serie. No. 12. S Willgohs, Johan Fr., 1970: Kongegrnen. S i: Norges Dyr. 2. Oslo. (J. W. Cappelens Forlag.) 507 s. Willgohs, Johan Fr., 1970: Hav~rnen. S i: Ibid. INVASJON AV PRAKTÆRFUGL LANGS VESTKYSTEN 1972/73 Det har vinteren 1972/73 vært et framstgt av praktærfugl langs vestkysten av Norge, stort sett av ungfugl. A. O. Folkestod arbeider p. t. med en oversikt over invasjonen. Vi tar med takk mot alle opplysninger om arien denne vinteren. Angi antall, kjpnnsfordeling, evt. aldersklasse, hvor vidt de er sikkert arts- og aldersbestemte, om de holdt sammen med andre andearter, så vel som lokalitet og tidspunkt. Peltrrtvaiget NOF u/oiau Johansen 6096 Runde

14 REIRFOTOGRAFERING NOF's årsrn6te i Skien 7. april 1972 uttaler fgigende: En viser til $ rx i jaktlova: gdet er forbudt på annen manns grunn å forstyrre fuglcreie eller ta bort egg og dun fra fuglereir., Intercssa for fugl og ikke minst for fugiefotografering har ~ kt sterkt, og reirfotografering har i mange tilfeller f~rtil påvidig skade, arlig pi sjeldne arter. Ut fra jaktlova og NOF's vedtekter 5 2 pkt. 2, skullc det vxrc klart at NOF's medlemmer kr m g å reirfotograftring. Reirfotos vil for~vng for de fleste arter ikkc bringe n@nytr, unntatt i viten- skapligc undmflketer. Far framtida vil det i S*rna ikke bli tatt inn reirfatos unntatt i tilfelier der fotografiet har bqdning for den vitenskapelige framstillinga av stoffet. Under henvisning til vår formålsparagraf og jakrlova $ I I kr vi videre våre medlemmer om å vist den ytterste yrsomhet under studier av fugl i hekketida. NOF - sfyrrt. NATTERGAL 1973 Gunnar Lid, Zoologisk Museum, Sarsgt. 1, Osb i, tcl. (02) , og Arne Aasgard, N.R.K., Oslo 3, tel. (02) , finsker rapporter rini syngende natterga1 i inneværende sesong, gjbe supplert med opplysninger fra tidligere år, og helst med belegg i l~dopptak. 1 enkelte tilfeller kan det bli tale om å m@te frem på det akgelle nattcrgal-~ted med opptakcrutstyr, NORSK ORNITOLOGISK FORENIVG Formann: Alv Ottar Folkestad, Zaologisk instituk Univcrsitctet-NLHT, Rosenborg, 7000 Tro~dhcim. Sekretar: Jan Suul, Riddcrvolds gt. i7 B, 7000,' Trondheim, Kassemr: Gerd Fosså, Stavanger Museum, 4000,%%vanger. Redakror: Helger Holgersen, Stavanger Muscurn, r en n;zturfagtime viste Icereren fram cn utstoppet fugl. Arnfinn spurtc om den fuglen var skutt og utstopp bare for ft den skulle vises fram pi skolen. Lxreren bekreftet det, og da Amfin, ' syntes slikt var skammelig, do kreren pi ar der jo var så mange fugler ar cn fra og dl ikkc siarde noe. V, - Ho - der e' mange lerarar au!, fnyste Ainfinn. (@a vanger Ajleriblad).

15 KAN VIPA VÆRE VAKTFUGL FOR ANDRE FUGLEARTER? Noen observasjoner om vipe, rødstilk og andre fugler på Dovrefjell 1972 Tekst og fotos: Mathis Kvme I de årene jeg har oppholdt meg på Dovrefjell og studert fuglelivet på Fokstumyra, har jeg ofte funnet vadefuglreir av forskjellige slag kloss opp til vipereir. En enkelt gang har det vært et brush~nereir, et par-tre ganger har det vsrt gr~nnstilkreir, men i alt overveiende tilfeller har det vært rødstilken som har valgt vipa som nabo for hekkeplassen sin. Til å begynne med tenkte jeg at dette bare var tilfeldigheter, men etterhvert opp gjennom årene da stadig nye slike reir ble funnet nær vipas reirplasser, er jeg kommet til at det måtte være en grunn for dette. Som kjent er vipa en av de skyeste av alle fuglene, og den flyr opp fra reiret sitt selv om man befinner seg et par hundre meter fra hekkeplassen, og den varsler med sterke skrik når man nærmer seg. Og i alle de tilfeller hvor jeg har funnet rødstilkreir i nærheten av vipas har rødstilken først lettet fra reiret sitt etter at vipa er kommet på vingene og begynt å varsle. På Dovrefjell legger vipa vanligvis eggene sine fra ca. 10. mai og utover, mens rødstilken fprst legger egg dager senere. Alle reirfunn av r~dstilk i nærheten av vipas hekkeplasser viste også at rpdstilken hadde lagt eggene sine flere dager etter at vipa var kommet godt igang med rugingen. Spørsmålet er om dette kan bety at rødstilken, og eventuelt andre fugler, med hensikt legger reiret sitt i vipas naboskap, og at den instinktmessig vet at vipa er en god vaktfugl som i god tid varsler når en fare truer. For det er ihvertfall sikkert, at der hvor vipa hekker, der blir ingen fugler i naboskapet overrumplet på reiret. Som nevnt er vipa ogs3 pl fjellet tidlig ute med eggleggingen, jeg har således flere ganger funnet vipe med nyklekkede unger

16 7.-8. juni. Dette kan imidlertid variere sterkt, da jeg også har funnet rugende vipe helt ut i slutten av måneden. For å under~ke dette merkelige naboskapet mellom vipe og rødstilk nærmere, besluttet jeg derfor å være tidlig til fjells våren 1972, og da gå inn for å finne flest mulig vipereir fpr klekkingen tok til. Allerede 20. mai reiste jeg til Fokstua, og ble på fjellet møtt med solskinn og et vårlig drag i luften. Snøen var forsvunnet fra Fokstumyra, men isen lå fremdeles tykk på Harrtjern. I fjellene omkring var det imidlertid fremdeles vinterlig og mye sne. Våren var noenlunde i normal rute på Dovrefjell i 1972, muligens 6-8 dager forsinket. Allerede neste dag dro jeg ut i terrenget for 3 finne flest mulig vipereir, og for å gjøre nærmere observasjoner. I Igpet av noen dager fant jeg fem rugende viper i området. Ved fire av disse vipereirene fant jeg også etterhvert, slik jeg i grunnen hadde ventet, rodstilkreir i nxrheten. Fire av vipereirene lå nord for Lyuhaugen på Fokstumyra, mens det femte 13 ved Hegglingen. Vipereir nr. en ble funnet 24. mai, og da var det ingen r~dstilk i nxrheten. Reir nr. to (på jernbanens område) ble også funnet 24. mai, og heller ikke her ble det observert r~dstilk. Ved nytt besgk ved reir nr. en i begynnelsen av juni var det imidlertid i mellomtiden lagt et rgdmilkreir 12 meter fra vipas. Og ved et nytt besok ved vipereir nr. to ble det funnet et rødstilkreir bare 7 meter fra vipas. Dessverre ble både vipe- og rodstilkreir nr. en rovet noen dager senere, enten av røyskatt, mink eller kråke. Ved reirene nr. to, på jernbanens område, klekket vipeeggene 15. juni og rgdstilkens egg 29. juni. Vipas egg ble altså her ferdiglagt ca. 15. mai, og rgdstilkens egg ca. 6 juni. Vipereirene nr. tre og fire ble funnet 28. mai, og ved begge disse ble det samtidig funnet rpdstilkreir i narheten. Avstanden mcllom vipe- og r~dstilkreiret her var henholdsvis 8 og 9 meter. Ved reirene nr. tre klekket vipas egg 13. juni, og rgdstilkens egg 18. juni, og ved reirene nr. fire klekket vipas egg 10. juni og rgdstilkens egg 19. juni. Jeg konstaterte således at i alle disse reirene som jeg her hadde under observasjon, hadde r~dstilken lagt eggene sine fra en til tre uker senere enn vipa. Og når jeg var på besgk ved reirene, flpy alltid vipa opp fra reiret sitt i god tid fpr rødstilken.

17 Et vipereir nr. fem ble også funnet, men her var det ingen rødstilkreir i nærheten. Flere av vipe- og radstilkreirene lå i vått myrlendt terreng med stadig fare for oversv~mmelser. Natt til 29. juni gikk det således et kraftig, langvarig regnskyll over området, og da jeg visste at rgdstilkeggene i reir nr. to var iferd med å klekke, dro jeg neste morgen tidlig ut for å undersøke hvorledes det var gått med klekkingen. Ungene hadde også, slik som jeg hadde ventet, kommet ut av eggene i IØpet av natten, og de lå mer eller mindre halvdgdc og våte i reirskåla som delvis var fylt med vann. Hele området var forøvrig oversvgmmet. Moren lå imidlertid trofast på reiret og for~kte å varme ungene sine, men det hjalp lite når ungene lå delvis i vann. Jeg gjorde da som jeg har gjort ved flere anledninger tidligere, jeg tok ungene opp i hendene mine og blåste vedvarende varm luft inn på dem. Etter 5-10 minutter kviknet de etterhvert til, da de ble noenlunde tgrre og varme. Jeg bygget nå opp reiret litt og fylte reirgropa med nytt, tort gress og la ungene tilbake i reiret så moren kunne få komme til igjen. Begge foreldrene holdt seg hele tiden i nærheten og ga tydelig sitt mishag tilkjenne. Og det er ikke mange fugler som er så flinke til å skjelle en ut som radstilkene. De gjpr da styrtangrep mot en, og skriker ustanselig og med en styrke og utholdenhet som nesten er utrolig. Da jeg kom tilbake til rgdstilkreiret etter noen timers fravær, var ungene i fin form. Moren hadde da allerede ledet dem vekk fra reiret. Resultatet av mine observasjoner av hekkende vipe og rodstilk, har dledes, såvidt jeg kan forstå, vin at vipa kan være en slags vaktfugl for andre fuglearter, og at rødstilken er en av de fuglene som instinktmessig har oppdaget dette. Som nevnt lå vipe- og rødstilkreir nr. to innenfor jernbanens område på Fokstumyra, og videre vest- og sprover langs jernbanelinjen lå en rekke fuglereir av forskjellige slag slik som tegning på midtsidene viser. Denne ansamling av fuglereir innen et lite område langs jernbanelinjen, der hvor jeg gjorde studier av vipe og rødstilk, ga meg således samtidig god anledning til å studere de forskjellige fuglers reaksjoner til togene som for forbi. Det er tydelig at fuglene ikke ser på togene som noen fare, de betrakter dem nzrmest som et vesen som beveger seg forbi i likhet med f.eks.

18 villrein eller elg. Dette viser seg jo også når man bruker moderne fremkomstmidler, f.eks. bil. Man kan komme ganske nzr en fugl eller et dyr så lenge man oppholder seg i bilen, men så snart man går ut, er reaksjonen en helt annen. Heiloreiret som er vist på tegning og foto på midtsidene, lå bare ca. 25 meter fra jernbanelinjen, og her klekket eggene først 15. juli. Hvis en regner med at heiloa bruker 1 uke på å legge de fire eggene sine, må det første egget være lagt like før vipa klekket sine egg. Selv om heiloreiret lå 40 meter fra vipas, kan det jo tenkes at også heiloa har vart oppmerksom på vipas betryggende naboskap. Vel 100 mcter i grlig rctning fra vipereir nr. to lå det et gluttsnipereir, og ca. 70 meter gr for dette igjen lå det et nytt vipereir. Om dette kunne ha hatt noen sammenheng, det er det vanskelig å si noe om, gluttsnipas egg klekket 1. juli, så eggene her må ha vart ferdiglagt ca. I. juni. 45 meter sør for gluttsnipereiret og 25 meter nordvest for vipereiret 13 det et enkeltbekkasinreir. Ni for vipereiret lå det et nytt rødstilkreir. I begge ytterkanter av dette reirsamfunnet lå det altså et vipereir, selv om togene som for forbi, ikke holdt fuglene våkne, så grget nok vipa for at fuglene ble vekket hvis en fare nærmet seg. Fuglebestanden på Dovrefjell i 1972 var stort sett under et normalår. Dette hadde forskjellige årsaker, blant annet den uvanlig kalde juni måned, og dertil den totale uteblivelse av smågnagere. I l~pet av våren og sommeren så jeg bare et par mus i hele området. Kråke, rev, rpyskatt og mink forsynte seg derfor grådig av egg og fugleunger da det ikke var annen mat å finne. Hos småfuglene ble det også funnet flere ubefruktede egg enn vanlig, szrlig blant lpvsanger, bjørkefink, blåstrupe og lappspurv. I et lappspurvreir var således alle eggene ubefruktet, og i ct Igvsangerreir var 6 av 8 egg ubefruktet, og i et bjørkefinkreir ble barc ett egg klekket. Av vadefugler var det som vanlig stor bestand, erlig var det mye rødstilk og heilo, jeg kan ikke minnes tidligere å ha sett så mange av disse to fugleartene som i Rovfugler og ugler derimot hadde et utpreget svartår på grunn av den totale svikten i smågnagerbestanden, som nevnt ovenfor.

19 Da jeg kom til Fokstua i mai, var det riktignok endel jordugler, rnyrhauk, fjellvåk og tårnfalk å se, men disse forsvant etterhvert, og det ble ikke konstatert et eneste tilfelle av hekking blant disse fugleartene dette året. Dvergfalk derimot, som vi vet ikke er avhengig av smågnagere, hadde reir på tre forskjellige steder i området. SUMMARY: IS THE LAPWING A 'WATCH-DOG" FOR OTHER WADER SPECIES? The author has observed bud life on Dovrefjell for many years and has noticed that certain species of waders often have their nests adjacent to those of Lapwings (Vanrllrrs vanelltrs). The great majority have been nests of Redshank (Tringa tota?aus), in a few cases of Ruff (Philomachs jirgnax) and in 2-3 cases Wood Sandpiper (Tringa glareola). The Lapwing usually flies up giving its warning calls when the observer is still about 200 m. away from the nest, the Redshank flying up later, and the question arises as to whether Redshanks and other wader species place their nests near to those of the Lapwing in order to use the latter as a " watch-dogn which warns of approaching danger. In spring 1972 the author found 5 Lapwings' nests on Dovrefjell, and at 4 of these there was a Redshank nest from 7 to 12 m. away. In al1 cases the Redshanks' eggs were laid some days later than the Lapwings' (averige days). When disturbed, the Lapwing invariably flew up fint followed shortly afterwards by the Redshank.

20 Rpdvingetrost Vipe Trane Vipe Vipe Rgdstilk Vipe Enkeltbekkasin Blastrupe Blåstrupe Enkeltbekkasin Dvergspett Rgdstilk Sivspurv Sivspurv Blåstnipe Fluesnapper Bjdrkcfink Ringtrost Dvergfalk Heilo Heilo SvØmmesnipe Lovsanger Sv~mmesnipc Bjgrkefink Rgdstilk Storloin Gluttsnipe Blåstrupe Lovsanger Sivspurv Bjflrkefink Sivspurv Svgrnrnesnipe Sivspurv Strandsnipe Rpdstilk Heilo 9 O KLEKKINGSTIDER HOS EN DEL FUGLER I FOKSTUMYRA OG OMEGN I Nord for Avsj@n... B 10. r> Vest for Steintjern... V 11. D Nord for Lyuhaugen... D 12. r> NordforLyuhaugen... V 13. r> Nord for Lyuhaugen... V 18. D Nord for Lyuhaugen... D 15. D V/Lgken... B 16. D V/Kv. vei... D 16. V/Steintjcrn... D 17. Nord for Lyuhaugen... V 18. B V/Nyseterveien Klekket 1. juni VILangmyn... ca. V 18. D V/Avsj@n... > 19. D Øst for Kringluttjern... V 20. r> Øst for Stcintjern... a 22. r> Øst for Steintjern... r> 22. B NordforKv.hytte... ca.» 22. V V/Kv. hytte...» 22. D Foksådalen... B 22. v V/Våiåsjg... ca. B 25. a V/Nyseterveien... r> 25. D V/Sgndre Harrtjern... B 26. r> V/Lgken B V/Kringluttjern... D 27. 'B V/Langtjern... zs 27. B Vest for Steintjcrn... a 28. s Nord for Lyuhaugen... V 29. v V/Langtjcrn... B 30. D Nord for Lyuhaugen... B 1. juli V/Kv. hytte... D I, B V/Kv. hytte... B 1. B V/E 6 vei Fokstua... r> l. D V/Kringluttjern... D 3. r> V/Spndre Harrtjern a V/Nyseter... D 4. > V/Kv. hytte... D 8. 3 V/Nyseterveien D V/Nyseter... D 13. V Nord for Lyuhaugen B 15. D...

21 LAPPMEISA PARUS CINCTUS I HEKKETIDEN Forplantning, stcmmeregister og hamstring av næring Svein Haftortr Innledning Undersgkelsesområde, metoder og materiale Terminologi Lappmeisas atferd overfor mennesker Stemmererister Sang Kontaktlvdcr ~luktl~d. Varsel, misstemnings- og aggresjonslyder Terriwrium Intras~esifikke territorie-feider orh hoi det til andre meisearter Reir og reirplass Interspedfikk konkurranse om reirhull Siw/vingeskjelv-positur Mpte mellom 8 og 9 Paring Tiden fpr eggleggingen Atferd ved tilrogåing og oppvåkning Eggleggingsperioden Atferd ved tilrogiing og oppvikning Eggcnes temperaturutvikling Rugeperioden Rugerytme Forholdet mellom rugeskift og rugepause 8's innvirkning på rugerytmen Dpgnrytme og rugeytelse. Temperaturens innvirkning Rugetid Kle k king Ungeperioden Ungevarming Kritisk periode Mating av ungene. Arbeidsdelingen mellom d og 9 Dpgnrytmc Un~encs vekst og utvikling d's mating av Q Q's tiggea tferd Mating fpr eggleggingen Mating i eggleggingsprioden Mating i rugeperioden hiating i ungeperioden Betydning

22 Lappmeisas dag- og nattlengde i forplantningstiden Natt-hvilen Hamstring av nacring i forplantningstiden Hamstring i ungeperioden Innledning Lappmeisas forplantningsbiologi har hittil vært lite kjent, og systematiske undersøkelser har manglet. De opplysninger som her fremlegges, er overveiende resultater av feltunder~kelser i 1957 og Opprinnelig var det meningen å fortsette undersakelsene, men da det er uvisst om dette blir aktuelt, finner jeg det ~nskeiig å publisere materialet i sin nåværende form, selv om det i mange henseender er mangelfullt. Karl G. Larsson assisterte ved feltundersøkelsene i Jeg benytter anledningen til å takke ham for den verdifulle hjelp. Underspkelsene ble utført med bidrag fra Nansen-fondet. Under#kelsesområde, metoder og materiale Undersgkelsene ble utfgrt mellom Borkhus og Dalholen i Folldalen p3 Dovrefjell (62O 1 1' N - 9' 50' E). Stedet ligger ca. 800 m o.h., og skogen består overveiende av furu Pinus silvestris med en del bjprk Betlrla Pubescens. Atskillig einer Juniperus conz-?~ttinis finnes i området. Undersgkelsene ble foretatt i tiden 30/5-5/ og 20/1-4/ I 1957 ble i alt 4 par iakttatt og 2 reir funnet, i 1961 i alt 3 par foruten en enslig fugl iakttatt og 2 reir funnet. Dessuten foreligger enkelte opplysninger fra et reirfunn ved Karasjok i Finnniark i Lappmeisene ble studert både ved reiret og når de oppholdt seg ute i territoriet, ofte sammenhengende gjennom flere timer. Automatisk registrering av reirbesgk ble i 1961 foretatt ved hjelp av et telleapparat bygget etter anvisning av Gibb (195 5). Når fuglen presset til side en klaff foran reiråpningen, ble det sluttet en elektrisk strøm og en metallstift slo et hull i et papirbånd som løp mellom to spoler drevet av et urverk. Telleapparatet virket ikke alltid perfekt og krevde stadig ettersyn.

23 Kontinuerlige målinger av temperaturen i et egg fylt med fast parafin (her benevnt K-egg) og i luften utenfor reiret ble i 1961 utfart med en fjærdrevet 2-punkt skriver med termistor-f~lere. Termistoren var innebygd i spissen av en 6 cm lang metallnål som imidlertid viste seg lite egnet til temperaturmålinger i reir. Ved registrering stakk nålen opp gjennom reirbunnen og inn i K-egget. Denne fgleren hadde to ulemper og ble skiftet ut ved senere undersgjkelser hos andre meisearter. Det hendte at lappmeisa vippet K-egget av fgleren som da ble blottlagt og irriterte den rugende lappmeisa. Varmetapet gjennom nålen f~rte dessuten til at det ble registrert unormalt lav rugetemperatur. Lydopptak av et lappmeis-par (2/61) ble foretatt med en Tandberg 3 BF (hastighet 7%' pr. sek.). Et utvalg av lydopptakene er i artikkelen fremstilt som sonagrammer, ved velvillig hjelp av professor Knut Fintoft, som benyttet en sonagnph fra Kay Electric Co. Alle klokkeslett norsk normaltid (dvs. in time foran Greenwich tid). Terniinologi I dette arbeidet er benyttet samme terminologi og begrepsdefinisjoner som tidligere (Haftorn 1966). Nytt er begrepet ivtzgevartniny (infinitiv aå ungevarme2): det forhold at? varmer ungene, på samme måte som eggene i rugetiden. P1 engelsk og tysk benyttes begrepene obroodingr, og ahudern2, men på norsk har vi hittil manglet et enkelt ord for denne atferd. Et ~bngevarincskift vil etter dette definisjonsmessig bli den tid 9 varmer ungene mellom to ~~ngevarrnepauser. Lapptneisas atferd overfor nterrttesker Lappmeisa er usedvanlig lite sky, noe mange har erfart (se f.eks. Curry-Lindahl 1963 s. 1644). Den lar seg uforstyrret iaktta på få meters avstand og er derfor et ideelt objekt for feltundersgkelser. Troskyldig kan den til og med sette seg på et stillestående menneske, og da vi under et lydopptak ville hindre en lappmeis-? i å gå på reiret, presset hun seg inn mellom fingrene som dekket flygehullet!

24 XHz/srk.. 7- b 6 m i i. - C t-, \ # - [te&. k-.&a b -. tit1 tarm tara? pst tææ tææ fææ I ( t.... d. k, -.*: - a. - P;;;...,- n- prv p v prv prv 1- piv plv p' tri pol I t I l l trrryy trrryy trrryy trrryy PI pr l l l l l l, r l l I, I I 0,l sek. tsek. I

25 Stemmeregister Lappmeisa har som andre meiser et rikholdig stemmeregister som her bare delvis kan beskrives og tolkes. Sang I motsetning til andre meiser synes lappmeisa å mangle en kraftig, vidtlydende sangform (Haftorn 1971 s. 720, kfr. også Curry- Lindalil 1963 s. 1642). Alle lyder som forfatteren har tolket som sang, har vært lavmælte. Sangen varierer, men den langt vanligste versjon er en kort strofe som består av en trillelignende lyd etterfulgt av et mildt fl~yt: f. eks. Ptri-pyy. Ikke sjelden danner flciytelyden et stigende glissando: Ptri-poi (fig. l f). Disse og lignetide strofer kan gjentas i sammenhengende serier. Sangen hares mer eller mindre vanlig iallfall ut rugeperioden, f.eks. når d alene eller makene sammen furasjerer i territoriet. Sangens funksjon er uklar. Defisjonsmessig skal fuglesang tjene minst en av falgende funksjoner (kfr. Thielcke 1970): a) forsvar av territoriet, b) lokkemiddel overfor 99, c) styrke par-samholdet), d) stimulere artsfrender i en gruppe, f.eks. i en rugekoloni, e) synkronisere den Fig. 1. Vanlige lyder hos lappmeis; a-e) forskjellige kontaktlyder, c er en aksentuert ta-lyd, d-e er ofte uttrykk for opphisselse; f) en vanlig sangvariant (siste element et stigende glissando), den isolerte innledningslyd (p') kan bare utskilles av det menneskelige pre ved nedsatt båndhastighet, g) aggresjonslyd, i dette spesielle tilfelle fremkalt ved tilbakespilling av lappmeisas egen stemme på reirplassen. a-f og h smalt filter (45 Hz), g bredt filter (300 Hz). Opptak ved reir 2/ Common vocalizations in the Siberian Tit: - a-e), different.. call notes. c rejresents accented tue-notes, d-e rrsually express exritenrent; f) a regrrlar song-variant, ending with an asrending glissando; the isolated itrtroductory syllable can only be distinguised by the btrman ear by reducmg the speed of the tape; g) aggression call, in this particirlar instanre eviiked by back-playing rerordings of the bird's oiun ca11 notes at the nest sife. - Rerorded m Folldalen Jtlne 20th (pair 2/62), rrsing a Tandberg 3 BF recorder and a tape speed of 7% inches per sec. The sound spectrogrums were prepared with a Kay Electric Sonagraph, using a nmow (a-f and b) or wide band-pass filter (g).

26 f~r~lantningsfysiologiske og -etologiske utvikling hos makene. Med hensyn til punkt a er lappmeissangen uegnet som fjernvarsel, fordi dcn er så svak. Vekselsang over stprre avstander uten visuell kontakt - noe som er vanlig hos de øvrige skandinaviske meiser - forekommer derfor ikke hos lappmeis, som heller ikke har faste (foretrukne) sangposter eller synger fra tretopp. En f~lge av dette er at to lappmeis-dd ofte ikke blir oppmerksomme på hverandre fprden ene har trengt langt inn i den andres territorium. Under den territoriefeide som da uvegerlig oppstår, hpres b1.a. sangen, som da muligens kan fungere som en advarsel, men samtidig hpres andre lyder som mer spesifikt gir uttrykk for aggressivitet. Om territoriefeider er hyppigere hos lappmeisa enn hos andre meiser, noe som skulle rzre en logisk konsekvens av mangelen på <fjernvarsel,, gjenstår å unders~ke. Det sier seg selv at lappmeis-angen også er uegnet som lokke-?niddel over stgrre avstander (punkt b). For samholdet kj~nnene imellom (punkt c) er sangens funksjon heller ikke klar. Avstandskontakt mellom kj~nnene blir alltid formidlet ved hjelp av andre lyder (se nedenfor). Lappmeis-d' synger mer eller mindre når makene furasjerer sammen før og i eggleggingsperioden, dessuten i rugepausene, og da kan sangen tenkes å ha en stimulerende eller synkroniserende effekt (punkt d-e). Om sangfrekvensen er stprre når 9 er ute av synsfeltet (f.eks. ligger på reir), slik som hos en rekke andre fugler, er forelppig ukjent. Også lappmeis-$2 kan synge en sjelden gang. Det samme er tilfelle med andre meisearter. Kolitaktlyder Et ofte gjentatt, meget svakt si formidler kontakt mellom makene over meget korte avstander, f.eks. når fuglene sammen s~ker nzring i territoriet. En lignende lyd har også andre meiser. Ellers har lappmeisa flere forholdsvis kraftige kontaktlyder som benyttes bide over kortere og lengre avstander. Den vanligste lyden er et granmeislikt /si tea tea (titi ta& tam, pst trplp fm etc., eventuelt bare tare tae; kfr. fig. 1 a-c). En kort, lys falsett-lyd, piv eller pev (eventuelt hesere pav) benyttes alene (oftest 2-4 ganger i serie) eller sammen med taa-lyden: piv Piv tm tere (fig. 1 d-e). Falsett-lyden gir uttrykk for en mer eller mindre opphisset sinns-

27 stemning og benyttes også som varsel og i forbindelse med territoriefeider. Når 9 forlater reiret etter et rugeskift uten at d er til stede, saker hun kontakt ved hjelp av en serie lokketoner, ofte Piz, og fm kombinert. Eksempel: 4/6 kl, 14.03: 9 forlater reiret. 8 har ikke vist seg p3 lenge. 9 gir fgrst et dytt (tegn på rastlgshet), dernest piv piv trere t m (kraftig). Så t a tm (kraftig). Arbeider seg opp i en tretopp og flyr innover mot sentrum av territoriet. Lokker hele tiden kraftig Piv kiv trere tler~ trere. Når d kommer til reiret med mat og 9 ruger eller ungevarmer, eller når d tidlig om morgenen møter opp ved reiret hvor 9 har overnattet, melder den sin ankomst på lignende vis (f.eks. tsi trece tm, titi t a trecp tea eller fififi Paw Paw fm, eventuelt Piv- eller dyf t-lyder). Alle de nevnte kontaktlyder er felles for begge kjønn. Fluktlyd Begge kjønn disponerer en kort lyd som utstpes enkeltvis eller i serier, ofte i kombinasjon med tele-lyden. Lyden kan gjengis med dytt og minner sterkt om den dempede lokketone som høres fra grrnkorsnebb Loxia cuwirostra som er opptatt med kongler i en tretopp. Dytt-lyden gir entydig uttrykk for rastløsthet og fluktdisposisjon. Den hores før en forflytning, under flukt og eventuelt like etterpå. Varsel, misstemrtings- og aggresjortslyder Begge kj~nn har en tørr, trilleaktig lyd som kan gjengis med tmyy (minner om en av de vanlige lydene til stjertmeisa Aegithalos rattdatus). Det er en varsel- eller aggresjonslyd (fig. 1 g). Den hores i forskjellige situasjoner, således under territoriestridigheter, ved synet av et menneske p? reirplassen og av fugler som slippes etter ringmerking. En lappmeis-d som fikk tilbakespilt sin egen stemme på reirplassen, reagerte øyeblikkelig ved å fly bort til båndopptakeren, sette seg i en furu 4 m unna og utstøte kraftige trwyyy med få sekunden mellomrom, etter hvert med avtagende styrke. Et erlelignende tjillup synes å være en ren aggresjonslyd, som

28 fortrinnsvis hares fra dd under territoriefeider, men som også kan rope temporær aggressjon hos lappmeis-6 ved synet av 9, f.eks. når makene mates etter et rugeskift. Når en mistenkt flygende predator ~lutselig viser seg, reagerer lappmeisene pyeblikkelig med et skarpt sisi eller et lengre sisisisisi, som i styrke og intensitet synes å variere med faregraden. Overflukt av så forskjelligartede fugler som trost T~rrdirs, kråke Corvlis corotte, gjgk Cacullrs canorus, tiur Tetrao ~crogallus og hønsehauk Accipiter gentilis utlgste alle lyden, men i de tilfeller faren ikke var reell (f.eks. trost, kråke), ble dette oppdaget av lappmeisene omtrent i samme gyeblikk som varselsignalet var gitt, og de fortsatte straks sin aktivitet. Synet av den flygende gjqken (rovfugllignende fluktform!) fikk imidlertid lappmeisparet til å innstille furasjeringen og afryse fast, en kort stund. Nevnte varsel utløses tydeligvis ved den minste mistanke om fare, sarlig for flygende predatorer, men også for objekter på bakken. Som oftest vil det vare falsk alarm, og i mange tilfeller er det ikke mulig for et menneske å påvise årsaken til varslet i det hele tatt. En litt brå bevegelse fra en observatgr som i lengre tid hadde fulgt et lappmeispar, utlaste også et enkelt sisisi-varsel, uten at fuglene på annen måte rgpet nervgsitet. - Varslet blir iblant kombinert med tee-lyden: sisisitsifææ tære. For en lavskrike Pcrisorc~cs infawst~ts som viste seg 20 m fra et lappmeisreir, benyttet lappmeis-d falsett-lyden kiv Piv Piv, 9 tsi taa tm ta. Som en bekreftelse på at lavskrika ikke betyr noen stor trussel for lappmeisa, matet d ungene i reiret til tross for lavskrikas narvzr. Dersom lappmeisene plutselig blir skremt av et eller annet på bakken, kan de varsle Pist Pist tas tææ tas eller lignende. Et skarpt itsi fra lappmeis-d i eggleggingsperioden fikk 9 til å holde inne med sitt monotone matskrik noen sekunder. Lappmeisa reagerer på varselsignaler til andre fuglearter. Da en ukjent fugl utstøtte det langtrukne rovfugl-i-flukt-varsel tsiiiiiiii tsiiiiiiii, afrøs~ lappmeisene fast i hele 9 min., flere min. over den tid all varsling var opphørt. På en bjørkefink Frirrgilla nrmtifringilla som varslet zi zilp zilp, reagerte lappmeisparet straks ved å forlate det forholdsvis åpne einerkrattet hvor de i øyeblikket befant seg og ~ ktilflukt e i naermeste furu.