HVERDAGSENGLER. 1. Karine. Neste bok i serien kommer i salg 16. august

Transkript

1

2 HVERDAGSENGLER 1. Karine Neste bok i serien kommer i salg 16. august

3 TRINE ANGELSEN Karine

4 Copyright 2010 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Omslagsdesign: Blomqvist Design og Lisbeth Gåsbakk Forfatterfoto: Yvonne Wilhelmsen ISBN Sats: Type-it AS, Trondheim Printed by GGP Media GmbH, Tyskland, 2010

5 1 Det lyste fra nesten alle vinduene i den hvitmalte hovedbygningen. Man kunne telle ni vinduer i andre etasje og åtte vinduer og en dobbeltdør i første. Månen hang gul på kveldshimmelen, og snøen lå i store fonner rundt bygningene. Det var første nyttårsdag, og hele huset summet av liv ettersom sjølfolket hadde prominente gjester på besøk fra Lofoten. Det var væreier Wolff med frue som hadde avlagt dem en visitt, og nå skulle middagen serveres i spisestuen. Karine svettet over grytene ute på grovkjøkkenet, for varmen fra den store grua var nesten uutholdelig. Hun var seksten år, men hadde allerede arbeidet som grovtaus i fire år etter at foreldrene brått døde. Moren hennes hadde blitt stygt skadet av en olm okse og måtte til doktor. Den lille familien hadde ikke penger til slikt, men de tenkte at det kanskje ville være mulig å betale med en butt smør. De måtte ut i båt for å komme 5

6 til legen, men det var dårlig vær den kvelden, og midt utpå fjorden kullseilte de. Karine mintes de neste dagene som i en døs. Handelsmann Gotaas hadde imidlertid raskt tatt hånd om henne. Moren til Karine hadde vært grovtaus, og nå kunne datteren få overta plassen hennes hos handelsmannen. Først en uke etter at Karine hadde mistet foreldrene sine, kom tårene, og hun trodde at hun aldri ville slutte å gråte. Til slutt hadde hun likevel klart å ta seg sammen, og etter det hadde hun båret sorgen og savnet inni seg og aldri delt den med noen. Hun hadde verken søsken eller andre slektninger, og hun regnet med at alle andre hadde nok med sitt. Foreldrene hennes hadde jo bare vært fattigfolk, og det var ikke uvanlig at det skjedde alvorlige ulykker. Skynd dæ, maste Pernille, en av de andre grovtausene. Skynd mæ? gjentok Karine. Det e nu vel ikke æ som bestem kor fort poteten skal kok? Luken mellom anretningen der fintausene holdt til, og grovkjøkkenet ble plutselig slått opp. Karine, du må stell dæ, sa Nora. Vi treng ei tel før å server. Ho Anine e blitt sjuk. Men æ kan jo ikke Jo, du må. I de her klean? Æ skal finn nåkka tel dæ, bære bli med opp på rommet vårres. Karine var skjelven i knærne da hun fulgte Nora opp 6

7 på værelset som fintausene delte, for dit hadde hun normalt ikke adgang i det hele tatt. Borte i sengen lå Anine og ynket seg. Hun var kvalm og hadde kastet opp, det kjente Karine på lukten. Du må vask dæ først, sa Nora og pekte på vaskestellet som sto i kroken. Og få av dæ skjørtet og blusen. Karine vrengte klærne av seg og tok til å vaske seg. De hadde til og med speil her inne! Det var riktignok bitte lite, nesten som et lommespeil, men hun fikk i alle fall et lite glimt av seg selv. Mørke øyne og svart hår. Øyenbrynene var pent buet og nesen liten og rett. Skyndt dæ, maste Nora. Vi har ikke heile natta på oss. Her e klærn. Karine tok imot det svarte skjørtet og blusen Nora rakte henne. De passet akkurat og satt som støpt på den spede kroppen hennes. Et hvitt forkle fikk hun også. Håret ditt, sukket Nora. Du kan ikke gå sånn. Hun tok til å løsne den lange fletten. Har du lus? Selvsagt har æ ikke det, svarte Karine snurt. Kem som veit, mumlet Nora og studerte hodebunnen hennes, før hun alle nådigst hentet benkammen sin og gredde gjennom den tykke, svarte manken. Hun var hardhendt, men Karine klaget ikke, sikker som hun var på at Nora gjorde det med vilje. Like etter var håret samlet i en topp i bakhodet. Sånn, det får hold, før bedre kan det ikke bli. Nu får du gå ned, men ta på den her først. Hun rakte Karine en liten, hvit hette. 7

8 Karine smatt ned gjennom luken i gulvet, løp ned trappen til gangen og videre inn i anretningen. Det va frua sjøl som ba mæ hent dæ, sa Nora. Og gud nåde dæ om du ikke gjør skikkelig arbeid. Æ har aldri servert før, sa Karine spakt. Det her kan aldri gå bra, mumlet Valborg, den tredje av fintausene. Detmå gå, sa Nora. Du serverer bestandig han Gotaas først, så frua, deretter Instruksjonene kom så fort at Karine var sikker på at hun ville glemme alt før hun i det hele tatt hadde kommet seg ut i spisestuen. Gjennom veggen hørte hun at de hadde begynt å ta plass ved bordet. Fram til nå hadde de sittet i finstuen og konversert. Karine kastet noen raske blikk rundt seg. På veggene var det montert hyller der middagsserviset sto plassert. Hun hadde hørt at sjølfolket hadde fått det i bryllupsgave. Porselenet var hvitt med blått mønster, nok til å dekke på til sytti mennesker. Stakkars den som kom til å knuse en del! Karine turte ikke tenke på hva straffen for noe slikt kunne bli, for serviset var sikkert uerstattelig. Hun hadde aldri hørt om noen andre som hadde servise til så mange personer, så det var ikke tvil om at det hadde vært en virkelig storslått bryllupsgave. Æ klar det ikke, sa hun med skurrende røst. Slutt med sutringa. De har fått vin i glassan sine, og venta nu på maten. Nora strøk en lys hårlokk bak øret. Hun var frodig med store bryster og brede hofter. Midjen var nok ikke så smal som hun sikkert kunne ønsket 8

9 seg, tenkte Karine. Gjør du ikke arbeidet skikkelig, e det ikke godt å si ka som vil skje, truet Nora. Så kom igjen, huska du ka æ førtalte dæ nu? Ja, løy Karine. Døren ble skjøvet opp, og Nora gikk først, siden hun bar fatet med kjøtt. Det sto lammelår på menyen i kveld. Bak kom Karine med potetene, deretter Valborg med to sausenebb, fylt til randen med duftende rødvinssaus. Karine kjente at hun skalv på hendene da hun holdt fram skålen med poteter. Tenk om hun mistet den i fanget på noen? Herr Gotaas forsynte seg først uten å kaste så mye som et blikk på Karine. Så fikk fruen forsyne seg. Karine neide for hver gang, og gjentok inni seg alle formaningene Nora hadde gitt henne. Hun hadde fått beskjed om å ikke si et ord med mindre hun ble spurt om noe, selvfølgelig. Det var viktig å huske på at hun var taus, til og med en grovtaus. Mens gjestene forsynte seg, kastet hun stjålne blikk rundt i rommet. Bordet var dekket til sjølfolket, de tre døtrene deres og gjestene, herr Wolff med frue. Spisestuen var malt blå, og det hang flere malerier på veggene. Under et av dem sto det plassert et lite skrivebord. Karine hadde hørt at fruen pleide å sitte der og gjøre sine notater. Det var jo Rakel, eller fru Gotaas, som de kalte henne, som hadde ansvaret for husholdningen, og det var ingen liten jobb. På gulvene lå det tykke gulvtepper, og Gotaas hadde 9

10 sikkert kjøpt dem på en av sine mange reiser i inn- og utland. Karine gikk en runde rundt bordet før hun forsvant ut av spisestuen. Hun syntes selv at hun hadde klart seg ganske bra, men ute i anretningen måtte hun stå en liten stund og støtte seg til benken. De andre kom like etter. Ka du står der og heng før? spurte Nora. Du må se tel at de har nok drekke også, kan du skjønn. Så, ta karaffeln og gå ut. Vin? Æ kan da ikke Har du så god råd? Eller anna tjeneste å gå tel? hugg Nora i. Nei, svarte Karine. Så kom igjen. Karine trakk pusten dypt og gjorde som hun ble bedt om. Stemningen var lystig rundt bordet, men det var bare herrene som snakket. Kvinner skulle ikke prate i forsamlinger, de var bare til stede for å ta seg ut. Og det gjorde de da også til gagns. De var kledd i kjoler av silke, fløyel og blonder. De dype utringningene blottet hvit hud, og korsettene gjorde midjene så smale at man sikkert kunne griper rundt dem med to hender. Under skjørtene hadde de krinoliner, som bidro til at kjolene sto som en sky rundt dem. De var som malerier å se til, der de satt rette i ryggen med oppsatt hår og små korketrekkere ved ørene. Karine kjente at hun var litt svartsyk. Hvordan var det å bli født inn i noe slikt? Å sove i senger med dun- 10

11 fylte dyner og puter, spise de deiligste retter og drikke vin? Desserten var multer og pisket krem. Karine kjente seg nesten litt oppglødd nå som hun begynte å få grepet på serveringen, men hun måtte passe seg for ikke å drømme seg bort. Om en liten stund ville hun være tilbake i rollen som grovtaus. Det hersket en hektisk og spent stemning i anretningen. De skulle hele tiden følge med på at alt var som det skulle være ute i spisestuen, men samtidig var det viktig at de var mest mulig usynlige. Karine ønsket at hun hadde hatt et speil for hånden, slik at hun hadde kunnet se om den lille, hvite hetten fortsatt satt der den skulle. Hun var jo ikke vant til å gå med en slik, bare skaut når arbeidsoppgavene krevde det. Hun ville heller ikke søle på det fine, hvite forkleet hun hadde lånt. De andre jentene virket så selvsikre og gjorde alt i rasende fart. Karine fikk bare prøve å følge med så godt hun kunne. Sjølfolket og gjestene deres tok seg god tid med middagen. Fine folk spiste alltid sakte, visste Karine. De tok bitte små biter og pratet masse innimellom. Så sammensnørte som kvinnene var, kunne de umulig få plass til særlig mye mat i magen, tenkte hun og var ikke misunnelig på akkurat det. Omsider hadde alle forlatt spisestuen og gått inn i finstuen. Karine fikk i oppgave å servere dem kaffe en 11

12 dyrebar drikk hun aldri selv hadde smakt. Den luktet i alle fall veldig godt, syntes hun. Karine gikk inn i finstuen med to sølvkanner. Tidligere hadde hun bare sett dette rommet gjennom vinduene fra utsiden. Bare tapetet var et syn med tegninger av kameler, magedanserinner og pyramider. Gotaas hadde visstnok kjøpt det i Paris for mange år siden. Nå var det bare kvinnene som satt i finstuen, herrene hadde trukket seg inn i kabinettet, der de satt delvis skjult bak portierer av mørkerød fløyel. Kvinnene snakket lavmælt sammen, for nå var de endelig alene og kunne prate fritt. De diskuterte poesi, håndarbeid og bøker. Karine serverte damene først, og så gikk hun inn til herrene. Hun neide og spurte om de ønsket kaffe. Hun fikk et lite nikk til svar og begynte å skjenke i. Hun hørte at de snakket om handel og politikk, men bet seg ikke merke i detaljene. Plutselig snudde væreier Wolff seg mot Karine: Si mæ, e du av lappisk slekt? spurte han. Karine skjønte ikke hvem han snakket til. Først da det ble helt stille i rommet, forsto hun at det var henne han hadde henvendt seg til. Nei, ikke som æ veit om, svarte hun og følte seg dum. Hun burde ha visst mer om hvem hun stammet fra, men foreldrene hennes hadde aldri snakket om slikt. Du e så mørk, fortsatte Wolff. Begge føreldran mine va mørk, sa hun stille. Va? 12

13 Dem e dø nu. Begge føreldran mine, la hun til, og tenkte det var best å si minst mulig med mindre hun ble spurt direkte. Kaduheite? Karine Nilsdatter. Karine. Det va et pent navn tel en engel. Engel? Karine trodde ikke det var mulig å bli mer forlegen enn hun allerede var, men nå ble hun ildrød i ansiktet. Kverdagsengla vil æ kall dokker, fortsatte væreieren teatralsk. Alle de som vandra rundt her på handelsstedet, e det, fortsatte han og slo ut med hånden. E du ikkje enig, min godeste Brinkmann? spurte han og brukte fornavnet til Gotaas. Karine hadde allerede forstått at de to var nære venner. Det e jo dem som hold hjulan i gang her. Bakern, smeden, krambubetjenten og ikkje minst de her unge damer som ordna huset. Nå, nå, det va vel å gå litt langt, mente Gotaas og kremtet. Et blikk og et kort nikk fra ham lot Karine forstå at hun kunne gå, og hun trakk seg stille tilbake. Oppglødd gikk hun tilbake til anretningen, der de andre jentene ryddet og vasket opp. Hun ville så gjerne fortelle dem hva hun hadde opplevd, men noe holdt henne tilbake. De ville uansett ikke forstå. Hun var blitt kalt en engel. Og det av en så fin gjest! Drengene hadde ofte gitt henne komplimenter, men de slengte jo alltid rundt seg med sleivete kommentarer og løp stadig etter jentene. Men engel var det ingen som hadde kalt henne før. Engler hadde lyst hår og blå øyne, det hadde 13

14 hun sett på bilder. Fantes det mørke engler av lappisk avstamning? Ikke som Karine visste om i alle fall. Men samer kom vel også til himmelen? Hun ble var praten som gikk blant fintausene. De snakket om den døde drengen som hadde flytt i land sist høst. Det var en fisker som hadde funnet ham da han skulle ut med båten. Han hadde ligget med ansiktet ned mellom noen tangklyser i fjæra. Lensmannen hadde blitt tilkalt, og liket ble lagt i naustet. Der lå han til kisten ble spikret sammen. Karine var en av mange som hadde sneket seg bort for å ta en titt. Han hadde ikke vært noe pent syn, for han var helt blå i ansiktet, og de hadde ikke klart å lukke øynene hans helt det så nesten ut som han lå og tittet på dem. Heldigvis hadde han ikke familie, sa Nora. Det som hadde hendt med drengen, hadde gått sterkt innpå Karine, for foreldrene hennes hadde jo lidd samme ublide skjebne. De var aldri blitt funnet, så hun fikk ikke tatt noe skikkelig farvel heller. De kom nok til Gud, de også, håpet hun. Det hadde i alle fall presten sagt at selv om de fikk en våt grav, sørget Vårherre for sine. Æ har hørt at han går igjen, sa Valborg og rakte en nyvasket tallerken til Nora. Har du sett han? Ja, både æ og fleire med mæ. En morra hørte æ det skrapa på kjøkkenvinduet, men da æ skull se, va det ingen der. Bære fengermerkan va igjen. 14

15 Fengermerka? Nora så på henne med vidåpne øyne. Ja, det va merka etter negla som hadde klora i rimet på ruta. E du sekker på at det ikke va en av drengan som skull skræm dæ? spurte Karine. Selvsagt, før der va ikke spor i snyen. Karine orket ikke å delta mer i samtalen. Hun trodde ikke noe på at drengen gikk igjen. Hun var rimelig sikker på at det bare var noe Valborg fant på for å gjøre seg spennende. I alle fall håpet hun det De arbeidet til langt på natt, til lenge etter at gjestene var gått til sengs. Kordan va det i lag med de fine? spurte Ina da de endelig kom opp. Hun hadde lysebrunt, tynt hår og store øyne. Det var lett å høre at hun var misunnelig, men Karine valgte å overhøre det. Det gikk bra. De fikk maten sin, alle sammen. Nu e vel ikke vi bra nok før dæ, fortsatte Ina. Pøh, fintausen vil uansett ikke ha nåkka med mæ å gjør. Og æ veit min plass, skal du tru. Nu lægg vi oss og søv, sa Pernille. Enig, hvisket Augusta. Hun hadde alltid vært den mest beskjedne av dem. Alle fire lå i én seng. To ved siden av hverandre og to andføttes. Siden de ikke hadde ovn på rommet, måtte de ligge slik for å holde varmen. Kulden gjorde det også nødvendig å sove i både ullstrømper og ullundertøy. Dette var det eneste rommet uten varme, og på vinte- 15

16 ren hendte det at håret til de som lå innerst, frøs fast i veggen. De andre tre sovnet med en gang, men Karine ble liggende våken og tenke på alt hun hadde opplevd. Hun klarte ikke å glemme at hun hadde blitt kalt en engel. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde ligget slik og stirret ut i mørket, da hun kjente at hun måtte på do. Forsiktig steg hun ut på det iskalde plankegulvet og fant fram nattpotten. Da hun var ferdig, lyste månen så sterkt at hun bare måtte bort til vinduet for å se. Langt der nede lå fjorden svart og blikkstille. Det så nesten ut som mange små lamper glitret i vannet. Aldri hadde hun sett månen så klar og fin før. Til høyre kunne hun skimte krambua og kaia. Til venstre lå heimbrygga med to etasjer og loft. Plutselig ble hun var en skikkelse som hastet forbi der nede. Hun la kinnet helt inntil den kalde ruten for å se bedre, men akkurat da la en sky seg foran månen, og den svartkledde ble borte for henne. Men nå var Karine blitt kald og skyndte seg tilbake til sengen. Der la hun seg hutrende inntil ryggen på Pernille og stjal varme fra henne. Det lyserøde håret hennes kilte Karine i ansiktet, og hun strøk det forsiktig bort. Til slutt sovnet hun, men den svartkledde skikkelsen hun hadde sett utenfor vinduet, fulgte henne langt inn i drømmene. Hvem var det som snek seg rundt midt på natten? Og hvorfor?

17 2 Arbeidsdagen startet klokken fire neste morgen. For Karine føltes det som om hun ikke hadde hatt blund på øynene. Hun kjente seg kvalm og håpet at hun ikke var blitt smittet av den syke tausa. Tanken på å tilbringe hele dagen i dette iskalde rommet med oppkastsyke fristet ikke. Hun skalv slik da hun kledde på seg, at det var så vidt hun klarte å kneppe knappene i blusen. På den andre siden av veggen hørte hun at også fintausene var stått opp, og ikke lenge etter hastet de ned for å tenne opp i ovnene i huset. Karine og de andre grovtausene gikk ned og begynte på morgengrøten. Den ble alltid servert i borstua, et rom ved siden av kjøkkenet. De spiste i taushet, før de gikk hver til sitt. Augusta hadde sin plass i eldhuset, der hun nå rørte sammen grisematen av alle matrestene som kom fra huset, og varmet vann til huset. 17

18 Karine gikk i fjøset sammen med Pernille og Ina. Det hadde snødd i løpet av natten, og hun så ingen spor etter skikkelsen hun hadde sett om natten. Æ så nån utafør huset i natt, sa hun da hun satt med kinnet mot den varme kumagen. Ja vel, svarte Pernille litt uinteressert. Ka du gjor ute i natt? Æ va ikke ute, men æ så det i vinduet. Det va en person som sneik sæ førbi huset. Du har sekkert drømt. Nei, det e sant. Ja ja, så e det vel det, da. Det var tydelig at Pernille var sjalu fordi Karine hadde fått være sammen med fintausene, og at det var derfor hun lot som om hun ikke var interessert i det Karine fortalte. Tenk om hun hadde fortalt at hun var blitt kalt en engel! Herr Wolff hadde jo sagt at de var engler, alle sammen hverdagsengler. Hun knep leppene hardt sammen. Skulle Pernille være på det viset, ville hun sannelig ikke fortelle mer. Det tok sin tid å melke både kyr og geiter, og nå hadde drengene også kommet ut. Deres oppgave var å sørge for høy til dyrene. En av dem, Thomas, kom bort til Karine. Han var pen å se på, høy, sterk og slank. Det mørke håret hans var altfor langt og rakk ham nesten ned til skuldrene. Men han kledde det, det måtte Karine innrømme. Øynene hans var mørkeblå med svarte, tette vipper de kunne nok smelte mangt et pikehjerte. 18

19 Karine var ikke forelsket i Thomas, det trodde hun ikke i alle fall, men litt betatt var hun nok. At han hadde et godt øye til henne, var hun ikke i tvil om, selv om han stadig flørtet og fjaset med de andre jentene også. Ka du si før nåkka, har du sett nån skumlinga ute i natt? spurte han og klødde kua mellom ørene. Karine bare nikket. Kanskje e det den drukna drengen som går igjen. Pøh, æ trur ikke på sånt. Det e mange som har sett han. Deomdet. Kem ellers skull det vær som luska rundt her nattetid? Karine reiste seg da hun var ferdig med å melke. Æ veit ikke, kanskje en som så etter mæ? En hemmelig frier, lo hun. Han kom etter henne da hun gikk for å tømme melken gjennom silen og ned i det store spannet. Har du fleire friera gåanes på gress? spurte han og så på henne. Fleire? spurte hun. Kem skull de andre vær? Han lot seg ikke vippe av pinnen, voksen som han var med sine tjue år mot hennes seksten. Æ trudd æ va den einaste, sa han frimodig og gliste bredt. Innbilsk e du også, sa hun og ville forbi, men han støttet armen mot veggen bak henne så hun ikke kom forbi. 19

20 Du e søt, du Karine, sa han lavt slik at bare hun kunne høre det. Hjertet hennes gjorde et ekstra hopp i brystet. Det var ikke hver dag hun fikk høre slikt. Du skal ikke si sånt før ofte, mente hun. Ingen vil tru på dæ da. Har æ sagt det tel så mange? Det går æ ut ifra, svarte hun kjapt og smøg seg under armen hans. Hun skyndte seg å sette seg ved neste ku og fortsatte å melke. Thomas fulgte etter henne. Kanskje æ kommer opp tel dæ i natt, hvisket han. Du kan prøv. Dessuten e vi fire jente på rommet, bære så du veit det. Da får vi møtes en anna plass, lo han lavt og fortsatte med sitt. Ina strøk forbi i det samme, olm i blikket, men Karine lot seg ikke merke med det. For hennes del kunne hun bare være sjalu, hun hadde ikke gjort noe galt. At Thomas hengte seg etter henne, kunne vel ikke hun noe for! Karine arbeidet hardt for å holde guttene på en armlengdes avstand. Selv om hun ikke hadde sett et nakent mannfolk, visste hun hvordan barn ble laget, for hun hadde sett hvordan dyrene holdt på. Og hun hadde ingen planer om å bli barntung. Det tok tid å melke alle dyrene selv om de var flere om arbeidet. Da de var ferdige, tok Karine et spann i hver hånd og gikk mot huset. Hun hadde glemt vottene, og fingrene ble snart stive av kulde. 20

21 Senere skulle drengene helt sikkert spenne hest foran plogen og brøyte vei mellom alle husene. Nå vasset Karine i snø til midt på leggen da hun passerte stallen, stabburet og bakeriet. Hun så det røyk fra pipa i bakeriet, så bakeren var nok på plass allerede. Hun gikk forbi den snødekte og vinterstille hagen. Hun kastet et blikk bort mot den okergule fløybygningen som var bygd tett inntil hovedhuset. De to bygningene var like store, de hadde to etasjer og tre innganger hver. Den første gikk inn til drengenes rom i andre etasje, og under hadde kvinnene sine arbeidsrom. Den andre inngangen ledet inn til den delen av huset som ble benyttet som losji for underordnede funksjonærer, og et nydelig gjesteværelse som ble kalt havestuesalen. Ja, fint skal det være, tenkte Karine. Selv hadde hun aldri vært der inne, bare hørt rykter om myke senger og lyse, lette møbler. Hun gikk inn døren som ledet inn til kjøkkenet. Har du sett han Hartvik? hørte hun en av drengene rope etter henne. Karine stanset på trappen. Nei, e han ikke på krambua? Gutten ristet på hodet. Nei, han e ikke kommen ennå. Han klødde seg i pannen med en vottekledd hånd. Kanskje han e sjuk. Har nån sett inne i nystua? Ja, han er ikke der, før senga e tom. Da veit æ ikke. Karine kunne ikke bli stående med 21

22 melken og gikk inn på kjøkkenet, satte bøttene fra seg og gikk ut etter flere. På veien tilbake møtte hun de andre tausene. Han Hartvik e blitt borte, sa de nesten i munnen på hverandre. Nå ja, han dokka nok opp, svarte Karine ubekymret, men da hun var på vei tilbake med mer melk, ble hun likevel usikker. Var det krambubetjenten hun hadde sett i natt? Det virket ikke sannsynlig, for hva skulle vel han ute å gjøre midt på natten? Hun skuttet seg og skyndte seg inn i varmen igjen. Det grå skjørtet og strieforkleet var frosne og stive i kantene. Hun hadde vært uheldig og sølt vann på seg da hun tok imot en av vannbøttene drengene rakte henne. Forkleet ble byttet ut, og så vasket hun hendene før hun gikk i gang med arbeidet. De laget mye ost og smør, både til eget bruk og til salg i krambua. Rommet var stort, med hyller tett i tett langs veggene, og en stor grue. Nå var det så smått begynt å lysne ute, og hun skimtet flere mennesker som hastet hver til sitt. Det banket på døren, og en dreng smatt fort inn for ikke å slippe ut varme. Har nån av dokker sett han Hartvik? spurte han, rød i fjeset av kulde. De ristet på hodet, alle sammen. Vi e blitt sport før, sa Karine. Men vi har fortsatt ikke sett han. 22

23 Æ begrip det ikke, sa drengen og løp ut igjen. Han e kanskje hos ho Irja, sa en av jentene med et fnys. Karine sa ikke noe til det. Det ble sagt at Irja ofte hadde mannfolkbesøk, men det var i tilfelle hennes sak, og ingen andres. Irjas far hadde visstnok vært finlender, og derfor hadde datteren fått et finskklingende navn. Noen mente at hun kunne kaste ondt over folk, men Karine visste ikke om hun trodde på det. Skal du ikke førtæll oss ka du opplevd i går? spurte Ina og smilte til henne. Men smilet var uten varme. Karine skulte bort på tausa og la mer brensel i grua. Hun trengte varmt vann for å vaske spann og andre redskaper. Hørte du ka de snakka om i selskapet? Nei, æ lytta nu ikke akkurat, sa hun unnvikende. Det va nu bære om handel og sånner ting. Ikke nåkka spennanes. Dessuten va æ så opptatt av å få servert maten at æ klart ikke å tenk på anna. Æ va så redd før å gjør nåkka feil. Du hadde ikke han Thomas i tankan, da? spurte en annen. Æ bryr mæ nu vel ikke om han. Vi e nu bære venna. Å? Og kem e det da du drøm om? Ingen. Det trur æ ikke på. Tru ka du vil, sa Karine og gikk i gang med å vaske en av melkebøttene. Nu e det førresten ikke lenge tel 23

24 vi kan vent feskeran hit. Det e mange som skal bli her ei stund før de fær videre opp tel Lofoten. Det blir artig, mente en. Nye folk og liv og røre. Kanskje kommer det nån fine, kniste Ina, som var kjent for å fly etter drengene. Jentene fikk nå annet å snakke om, og arbeidet fortsatte til det var på tide å gå inn for å spise. De har ikke funne han Hartvik, fortalte en av drengene da de satt i borstua og åt. Karine kjente at det gikk kaldt nedover ryggen på henne. Kanskje hadde Hartviks forsvinning likevel noe å gjøre med den skikkelsen hun hadde sett om natten? Det e blitt leita over heile handelsstedet, la drengen til mellom munnfullene. Har dokker sett hos ho Irja? spurte Pernille. Ja, han e ikke der heller. Ho sa at ho har ikke hatt nåkka besøk i natt. Det trur æ nu ka æ vil om, svarte Pernille. Hør på ho skinnhellige frøkna der, flirte drengen. Stille, kommanderte en av de andre. Sjølfolket sett på andre sia av veggen, og de kan hør oss. De spiste resten av maten i taushet. Arbeidsoppgavene sto i kø. Bøtte på bøtte med vann skulle bæres inn i hovedhuset. Sjølfolket drakk ikke vann fra brønnen, men de skulle ha vann fra egen kilde. Den frøs naturligvis på vinteren, og Karine måtte legge seg på knærne og knuse isen før hun fikk fylt flaskene hun hadde med seg. 24

25 Hun var på vei tilbake da hun plutselig snublet og falt så lang hun var i snøen. Flaskene ble slengt bortover, og skjørtene gled oppover lårene hennes. En av drengene så henne og flirte høyt. Æ vest at jenten falt før mæ, men ikke så bokstavelig, ropte han. Din fjott, freste Karine og forsøkte å børste av seg det meste av snøen. Hjælp mæ heller og finn vannflasken. Han kom bort til henne og sparket litt i snøen. Her en nån som har møsta votten sin, sa han og plukket opp en grå ullvott. Det står en H inni den med rød ulltråd. Det må vær Hartvik sin. Æ kan gå inn i nystua med den, sa Karine og tok votten fra ham. Leit du opp flasken i mellomtia? Hun gikk rett inn i den rødmalte bygningen der krambubetjentene bodde. Det var underlig at Hartvik hadde forsvunnet så brått, syntes hun. Ingen hadde sett ham ro ut på fjorden, og han hadde alltid vært en pålitelig mann som stilte opp på arbeid i god tid. Karine syntes han var litt snodig i all sin pertentlighet. Snurrebarten var alltid velstelt, og det velkjemmede håret lå som limt inntil hodet hans. Karine hadde alltid tenkt at han følte seg litt bedre enn andre. Nå ja, man skulle ikke dømme, men det var vel greit å ha meninger så lenge man holdt dem for seg selv. Hallo! Karine ropte inn i rommet, i tilfelle han var der likevel. Men værelset var tomt og kaldt. Hun la votten på en stol, og var kommet ut i gangen igjen da hun hørte en katt mjaue sårt. 25

26 Pusen? sa hun med tynn stemme. Kor e du? Mjauingen kom fra en dør litt borti gangen. E du innestengt her? spurte hun og åpnet den. Fort smatt en gråstripete katt forbi og ut i vinterdagen. Karine skulle til å lukke døren, men så fikk hun øye på noe som fikk henne til å skrike høyt av redsel.