Nr. 1 April 2015 Årg. 35 Utgitt av pensjonister ved Frogn seniorsenter

Transkript

1 Nr. 1 April 2015 Årg. 35 Utgitt av pensjonister ved Frogn seniorsenter

2 Nr. 1/2015 Årgang 35 Pensjonist-nytt utgis av pensjonister ved seniorsenteret. De gjør arbeidet gratis. Bladet kommer ut 3 ganger i året med minst 32 sider hver gang. Pensjonist-nytt sendes til alle over 67 år i Frogn kommune etter lister fra folkeregisteret. Kontakt oss gjerne på e-post: pensjonistnytt@gmail.com REDAKTØR: Sven Lindblad Mobil REDAKSJONSKOMITE: Karl Garder Øivind R. Larsen Bjørn Lilleslåtten Kjell Lorentzen Laila Mathiesen Karen Oppegård Asgjerd Wærnhus Grafisk produksjon: Trine Suphammer AS Trykk: Merkur Grafisk AS FORSIDEBILDET: Medlem av hjemmestyrkene tegnet av Andreas Hauge, LEDER 17. mai under krigen I 2015 er det 75 år siden den tyske okkupasjonen av Norge, og det er 70 år siden landet igjen ble fritt. Derfor er det naturlig at innholdet i Pensjonist-nytt denne våren er preget av lokalhistorie knyttet til andre verdenskrig. I dette heftet gir vi glimt fra krigsårene i flere artikler. Andreas Hauges fine tegning på forsiden er hentet fra boken «Hjemmestyrkene i Follo », skrevet av Aage Hansen og utgitt i Drøbak i Snart er det 17. mai, men retten til å feire nasjonaldagen har ikke alltid vært en selvfølge. Under første halvdel av 1800-tallet var det i mange år ulovlig med festligheter på denne dagen. Det er nok å minne om det dramatiske sammenstøtet ved Stortorget i Christiania 17. mai 1829 som går under navnet «Torgslaget». Etter hvert bidro særlig Henrik Wergeland og senere Bjørnstjerne Bjørnson til at nasjonaldagen ble barnas store dag, og barnetoget kom til å stå i sentrum for feiringen. Mange av dem som er eldre i dag, har opplevd at det var forbudt å feire nasjonaldagen eller å gå kledd i rødt, hvitt og blått. Slik var det under andre verdenskrig, og ulovlig feiring under krigen er omtalt i en egen artikkel i dette heftet. Etter krigen ble feiringen av 17. mai enda viktigere, og begeistringen var stor over at Norge igjen var et fritt og selvstendig land. Flagget var det sterkeste symbolet på vår frihet. Det var ikke bare Grunnloven fra 1814 vi gledet oss over på nasjonaldagen, men i minst like stor grad frigjøringen av landet i PENSJONIST-NYTT 1/2015 GODT NYTT FRA SENIORSENTERET I skrivende stund sitter jeg her og titter ut av vinduet. Solen skinner, og snøen har forsvunnet helt. Det er i begynnelsen av mars, og jeg kjenner at vårfornemmelsen begynner å våkne. Morgenen er lys og trivelig nå, og vi kjenner vel alle at det er lettere å komme i gang med dagen, som bare blir lengre etter som tiden går. Siden forrige nummer av Pensjonist-nytt kom ut, har vi gjort oss noen tanker om hvordan fremtiden på seniorsenteret skal se ut. Vi har vel sett at konseptet er bra i forhold til den kommunale handlingsplanen, og vi har som mål å være gode. Vi vil likevel alltid forsøke å bli bedre! Det kan vi bare få til med hjelp fra dere i form av tilbakemeldinger - og gjerne ønsker og ideer. En ting er iallfall sikkert - hadde det ikke vært for alle våre fantastiske frivillige medhjelpere, hadde vi ikke kunnet få dette til! Det er utrolig mye innsats og ressurser alle trår til med. Vi beundrer hver og en av dere! Er du en person som føler at du har noe å bidra med sammen med oss, så ta gjerne kontakt. Kontaktinformasjon står alltid på siste side av bladet. Vi holder feriestengt fra 13. juli til 9. august. Vi ved Frogn seniorsenter vil få ønske alle en riktig god sommer! Med vennlig hilsen Sissel Johansen, daglig leder Blomsterflor i hagen på seniorsenteret i juni (Foto: Sven Lindblad). PENSJONIST-NYTT 1/2015 3

3 BRILLER KONTAKTLINSER SYNSPRØVER Sentrumsbygget, Drøbak Telefon Telefon A.s Drøbak Mek. Verksted Denne gangen viser vi to bilder tatt av Einar Wilhelmsen og i sin tid utlånt til Drøbakskalenderen av Rakel Pavels Smith. På det store bildet jubler borgertoget i Drøbak over torget og videre nedover Storgata. Datoen er 17. mai Det er ikke så mange flagg, men dusker har vi og gleden over igjen å kunne feire dagen. 17. mai-toget gikk fra torget til Lehmannsbrygga, hvor det snudde. I bunnen av Jørnsebakken ble toget koblet sammen med Sogsti skole, som ikke hadde eget korps. Rekkverket oppover bakken var pyntet med bjerkeløv, og her var det orkesterplass for å se togene møtes, slik vi ser på det lille bildet fra Samlet gikk toget for full musikk og hurrarop frem til Ringeplan og tilbake til kirken. Her spilte de nasjonalsangen vår, og kirken ble fylt til festgudstjeneste. Det var høytidelig. Dagen fortsatte med leker på Bankløkka, fest og tale for dagen. Kruttlappene smalt som seg hør og bør på en slik dag. Tekst: Per-Willy Færgestad og Jan-Kåre Øien. Verneforeningen Gamle Drøbak Foto fra Drøbakskalenderen mai 2007 AUTORISERT RØRLEGGERBEDRIFT Telefon AMFI DRØBAK CITY ÅPENT MAN FRE 10 20, LØR Storgaten 15, 1440 Drøbak. Tlf Norsk Kunsthåndverk Personlige gaver i de fleste prisklasser. Velkommen til en liten glad kunstopplevelse! Storgt. 15, Drøbak Telefon Gullsmedjenter som tar reparasjoner og bestillinger. Velkommen innom for en hyggelig handel! Niels Carlsens gate 4, tlf: AAMODT FYSIKALSKE INSTITUTT Wienerbrødskjæringa Drøbak Telefon PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/2015 5

4 I året 2015 er det er naturlig å se tilbake og minnes. Det er 75 år siden Hitler- Tyskland angrep Norge, og 70 år siden tyskerne kapitulerte og Norge igjen var et fritt land. Jeg var 7 år da krigen brøt ut og 12 da freden kom. Tekst: Asgjerd Wærnhus I løpet av de fem krigsårene var det mye vi ikke hadde lov til som var forbudt. Vi hadde ikke lov til å gå med rød topplue. Binders mener jeg også var noe som var forbundet med noe ulovlig. Selvfølgelig kunne vi heller ikke bruke flagget vårt, og 17. mai-feiring var naturligvis strengt forbudt. Likevel skjedde dette i Solbergbygda i Frogn. Vi var mange barn i alderen 14 år og litt yngre i denne avsidesliggende delen av Frogn. De største av oss husket jo 17. mai fra før krigen, og vi fant ut at dette ville vi fortsatt feire. Vi dannet barnetog med trommeslager og norske flagg, og så gikk vi gjennom Solbergbygda og ned mot Solbergstranda. Barnetoget med norske flagg er klart for avgang fra Solbergbygda 17. mai Barnetoget har ankommet Krogsrudsand. Foran i toget gikk en trommeslager. Vi ser blant andre Marikken Bruu, Bjørg, Solveig, Jorunn og Christian Wetlesen, Aud og Hannemor Bjerke, Gunvor, Asgjerd og Solveig Krogsrud, Johan, Randi og Per Pedersen, samt Helle Marit Sverdvik. Bildene fra 1942 viser at vi var til sammen ca stykker. Ikke alle hadde flagg. Det er mulig at de ikke fikk lov av foreldrene. Jeg vil jo tro at det var en viss risiko forbundet med dette. I alle fall ble dagen feiret hvert år med eggedosis - håndpisket av oss barna. Vi var jo så heldige å ha ganske god tilgang på egg. Om vi gikk i tog hvert år, husker jeg ikke, men at vi feiret 17. mai hvert år med å spise eggedosis er sikkert. Ett år lånte vi hytte av grosserer Nilson som hadde stor, fin hytte ved dampskipsbrygga på Solbergstrand. Fru Nilson var egg- og melkekunde på Opp-Krogsrud. Hun stilte datterens dukkestue til vår disposisjon. Lånte hytta til onkel Einar Et annet år lånte vi hytte av vår onkel Einar Krogsrud. Vi har tatt vare på et brev fra ham datert lørdag aften den 13. mai Det handler mest om lån av hytta hans på 17. mai: «Kjære Asgjerd og Solveig! Har nu faat brevet fra dere og telegrammet om grisen. Jeg ser av brevet at dere skal have fest den 17. mai og at dere gjerne vil laane hytta. Det ville jo ogsaa bli koselig for dere at komme ind og koke kaffe og hygge dere litt. Men Thea og jeg kommer utover paa onsdags ettermiddag. Vi er fremme sånn ved 6-tiden om kvelden. 6 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/2015 7

5 Du faar snakke pent med mammaen din saa faar Thea og jeg kaffe hos dere. Saa tar vi oss en tur opp til bestefar og saa gaar vi ikke ned til hytta før sånn ved 10-tiden om kvelden. Saa faar dere være der nede til vi kommer. Det er den eneste maaten vi kan gjøre det paa. Thea er paa Fjelhammar i dag. Dere faar ha riktig mye moro og saa maa dere hilse alle fra meg. Einar Krogsrud». Brevet fra onkel Einar datert 13. mai «Det gjelder å få andre til å betale for seg» Ville det ikke være fint hvis vi betaler faste regninger for deg til rett tid, samtidig som du har kontroll over utbetalingene? Med AvtaleGiro er det nettopp det som skjer. I god tid før forfall sender vi deg forhåndsmelding om hvem du skal betale til, når du skal betale og hva det gjelder. Du kan bruke Kontofonen hvis du vil utsette betalingen av en bestemt regning. Oversikt over alle betalte regninger står på kontoutskriften din hver måned. Den gjelder som kvittering. Stikk innom og spør oss om AvtaleGiro. Vi hjelper deg i gang, så du kan glemme de faste regningene dine. Jeg var 12 år i 1945 og husker svært godt fredsdagene. Under en opprydning fant jeg en skolestil om 8. mai, skrevet i juni Stilen ble trykt i Akershus Amtstidende i mai Min far drev et gårdsbruk i Frogn, og vi hadde om lag 100 mål inn- og utmark som skulle gi til livets opphold for en familie på fire. Vi barna gikk på skole annenhver dag og jobbet på gården de dagene vi ikke var på skolen. Det kunne bli tøffe dager for en 12-åring, men vi hadde ikke grunn til å klage. Her er stilen jeg skrev og litt mer fra frigjøringsdagene. Tekst: Asgjerd Wærnhus Skolestil om frigjøringsdagen 8. mai: «Nå må dere gå på jordet igjen». Det var far som sa det til Ingrid og meg. Vi hadde hatt middagshvil, men nå måtte vi ut igjen. Vi drev og satte poteter, og det syntes jeg var nokså kjedelig. Jeg hadde mest lyst til å blåse i hele potetsettingen og løpe av sted. Det var i begynnelsen av mai, og alle mennesker snakket om krigen. Ingen trodde at den kunne vare mye lenger nå. Men det hadde de jo sagt snart i ett år nå kanskje enda lenger. Jeg for min del visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg bare hørte etter hva de voksne sa. Men det var jo ikke så godt å rette seg etter, for noen sa det ene og noen sa det andre. Men nå i det siste hadde forresten de fleste vært enige om at nå måtte det snart være slutt. For en ukes tid siden hadde det jo gått rykter om at det var fred. Far hadde vært i Drøbak, og der hadde han hørt det. Folk hadde vært så glade, men bare en liten stund, for snart fikk de høre at det bare var rykter, og det var ikke fred ennå. Men den ville nok snart komme, for nå hadde jo tyskerne kapitulert i Danmark. Men noen trodde forresten at det skulle bli invasjon i Norge. Fra venstre: Eli-Grethe Hæsken, Solveig og jeg 17. mai PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/2015 9

6 «Pappa, pappa kom hit». Det var min søster Solveig som ropte det. Hun kom løpende nedover jordet. «Hva er det», spurte vi forskrekket. Vi trodde at det hadde hendt noe riktig fælt. Men det behøvde vi ikke tro, for da hun kom nærmere, så vi at hun smilte som bare det, og så sa hun: «Nå er krigen slutt. Thora var borte og sa det». «Det er ikke sant», sa vi, men vi kunne ikke annet enn å se strålende ut. Solveig forsikret at det var sant. Da ble det ikke mer potetsetting den dagen. Hestene ble spent fra, og jeg løp hjem så fort jeg kunne. Jeg hadde ikke mere enn så vidt fått av meg overallen, før Thora kom løpende til oss igjen. Da sa hun at noen hadde ringt og sagt at det skulle komme en flåte til Oslo den kvelden, og så skulle kronprinsen være med. Vi måtte skynde oss, for den var alt forbi Horten. I en fart fikk vi byttet om, og så løp vi nedover til stranda. Da vi kom Fra venstre: Onkel Hans, onkel Einar og min far Haakon Krogsrud fotografert i juni dit ned, var det alt mange der. På hyttene hadde de reist flaggene. Å, du så pent det var å se det norske flagget heist igjen! Det blåste litt, og flagget smalt i vinden. Mange var så rørt at de ikke klarte å holde tårene tilbake. Alle skulle gratulere hverandre med freden. De fleste av dem som var på hyttene, var jo fra byen, og de gledet seg over å slippe å være redd for bombingen. Noen hadde med seg trekkspill, og de spilte «Ja, vi elsker». Alle de andre stemte i så det ljomet utover. Det var deilig å kunne sitte sånn ute og synge den, uten å være redd for at tyskerne skulle komme. Det var ikke bare «Ja, vi elsker» vi sang. Nei, den ene sangen avløste den andre. Snart begynte vi å kikke utover fjorden, men vi så ingen båter. «De kommer vel snart», sa vi, og så slo vi oss til ro med det. Vi tok noen sanger til, og så ropte vi hurra litt. Noen hadde med seg kikkert, og da vi så i den, så vi at det var folk på den andre siden av fjorden også. De ventet sikkert på kronprinsen de også. Tiden gikk, klokka ble både åtte og halv ni, men ingen båter kom. Noen fra feriehjemmet (Børrebråten ved Solbergstrand, feriehjem for telegraffunksjonærer, red. anm.) hadde ringt til Moss, men der hadde de heller ikke sett noen båt, men hadde hørt at de hadde dratt forbi Tønsberg. Ja, så var klokka halv ti, og da vi enda ikke hadde sett båten, dro vi hjem. Alle sammen var jo litt skuffet, men det ble tatt med godt humør. Det gikk jo ikke an å være sint, fordi om en hadde vært ved stranda noen timer forgjeves. Vi hadde jo fått fred. Bare tanken på det fikk folk til å juble. Far og onkel Hans hadde skyndet seg oppover. Jeg hadde spurt far hvorfor han ikke kunne vente. Men han hadde bare sendt meg et lurt smil og gikk videre. Jeg lurte på hva det kunne være, men det fikk jeg greie på da jeg kom hjem. Da jeg åpnet døra, tonet «Ja, vi elsker» ut fra radioen. «Radioen, har vi hatt radioen under krigen?». Solveig og jeg skreik i munnen på hverandre. Far smilte lurt og sa: «Ja, det har vi». Det var de norske studentene i Uppsala som sang. Etterpå var det nyheter. Det ble festet til langt på natt den dagen. Ja, mange festet vel kanskje hele natta også. Dagen etter ble det også festet. Det var like strålende vær den dagen som dagen i forveien. Ingen norsk flaggstang sto vel tom i dag heller. Nordmennene har jo bestandig syntes at flagget har vært pent, men nå etter krigen tror jeg de syntes det var penere enn før. Det syntes i alle fall jeg. En kunne se det så godt der det sto i hagene bortover mellom blomstrende syriner og frukttrær. Sola sto høyt på en skyfri himmel og sendte sine stråler ut over det norske landskap. I skogkanten tittet blåveis og hvitveis opp. Bjørketrærne hadde små lysegrønne blad. Fuglene kvitret i tretoppene. Det hørtes ut som de var gladere enn noensinne før. De hadde kanskje fått en teft av freden de også. Nei, jeg tror heller det var det vakre været de kvitret over. Slik som denne maidagen her, er det mange av i Norge. Er det da noe rart at nordmennene var lykkelige over freden, og at de jublet og festet? Men det var kanskje noen som glemte en ting midt i all gleden. Det var de som gav sitt liv for fedrelandet. De må ikke bli glemt. Vi må minnes dem som gode nordmenn. Det var jo mange av dem som hadde gode stillinger, men da krigen kom, reiste de ut for å krige mot tyskerne. De tenkte ikke på seg selv da, men på landet sitt som de var så glade i. De ville at Norge igjen skulle bli fritt, og at det igjen måtte bli norske - ikke tyske - menn som skulle styre over det norske folk. Nå var det skjedd. Det var jo verst for de som var i slekt med dem som var døde. De kunne jo ikke være med og feire freden på samme måte som oss, derfor måtte vi vise dem at vi også husket på de døde. Men det var jo ikke bare de som reiste ut og ofret seg for fedrelandet, vi må huske. Det var jo mange som var i Norge og hadde sin stilling, men som også var med på å gjøre Norge fritt igjen. De var jo like gode nordmenn som dem som mistet livet sitt. 10 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

7 Til slutt sluttet da folk med å feste også. Men den 7. og 8. mai vil bli husket av alle nordmenn. Fars armbind under arrestasjon av landssvikere våren Arrestasjoner i dagene etter 8. mai Fra skolestilen min i 1945 går vi så over til noen minner fra dagene som fulgte etter selve frigjøringsdagen. 8. mai var en festdag og er i ettertid også blitt flaggdag. 9. mai var alvorets dag for mange. Da skulle NS-folkene tas og stå til rette for hva de hadde vært med på. Vår far hadde vært med i hjemmefronten. Han måtte derfor dra av gårde og være med på å arrestere dem som hadde vært på feil side. Jeg husker alvoret den formiddagen. Mamma var ikke glad for at pappa måtte av gårde. Jeg tror hun var redd for at alt ikke skulle gå fredelig for seg. Det gjorde det, heldigvis. Jeg husker ikke hvor mange dager pappa hadde denne oppgaven, og jeg tror ikke han var så veldig glad i den heller. Armbindet som han fikk utlevert, minner om at det også var alvor i forbindelse med frigjøringen. Kronprins Olav kommer hjem 13. mai Våren 1945 var likevel full av festligheter for de fleste av oss. 13. mai kom kronprins Olav tilbake til Norge fra London. Vi husker bildet av ham da han sitter høyt oppe i åpen bil og kjører opp Karl Johans gate med jublende folkemengder på begge sider. En stor folkemengde ventet på at kronprins Olav skulle ankomme Honnørbrygga. (Foto: Mittet & Co. A.S. / Oslo Museum / Digitalt Museum). Bildet over og til høyre: Bilkortesjen med kronprins Olav omgitt av jublende folkemengder oppover Karl Johans gate den 13. mai (Foto: Ukjent fotograf / Oslo Museum / Digitalt Museum). Kongen kom hjem til Norge 7. juni (Foto: Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum). Kongens hjemkomst 7. juni 7. juni dagen for unionsoppløsningen 1905 var dagen alle ventet på. Da skulle kong Haakon og resten av kongefamilien komme Kongen kommer! Kong Haakon i kortesjen med biler og motorsykler gjennom Oslo ved hjemkomsten til Norge. (Foto: Karl Harstad / Oslo Museum / Digitalt Museum). tilbake til Norge. Sammen med mine to kusiner Anni og Gunvor skulle jeg få lov til å reise til Oslo og «ta imot kongen». Det var en stor opplevelse for en 12-åring. Mine kusiner var 19 og 15 år gamle og skulle ha ansvaret for meg. Min 8-årige søster var dessverre for liten til å være med på denne opplevelsen. Vi reiste inn dagen før og skulle bo hos vår onkel Einar, som bodde på Vålerenga. Vi måtte gå derfra og ned til Rådhusplassen. Trikkene var antakelig overfylte. Det sikreste var derfor å ta bena fatt. Anni kjente veien, for hun hadde tidligere bodd en vinter hos onkel Einar og gått på handelsskole. Jeg husker ikke detaljer fra denne dagen, men jeg husker at det var et hav av mennesker, og vi sto som sild i en tønne. Vi hadde imidlertid god utsikt ned til Honnørbrygga, 12 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

8 FOTO: SVEN LINDBLAD der de alle steg i land og ble tatt imot av blant andre kronprinsen. Foruten kong Haakon, var det kronprinsesse Märtha, prinsessene Ragnhild og Astrid og prins Harald. Harald var da 8 år og hadde bodd mesteparten av sitt liv i USA. 7. juni 1945 var en stor dag for det norske folk, men sikkert en enda større dag for kongefamilien, som var samlet igjen etter å ha oppholdt seg henholdsvis i London og USA i 5 år. Stor feiring i Drøbak 7. juni ble også høytidelig feiret i Drøbak. Som programmet for dagen viser, dro Drøbak og Frogn Mannskor og Drøbak Musikkorps ut med bilfergen da kongebåten passerte. Det var andakt i kirken, og fotballkamp og stafettløp på ettermiddagen. Klokken var det folketog gjennom byen til parken, hvor det var sang og musikk, deklamasjon og tale for dagen. Kongesangen «Gud sign vår konge god» ble sunget. Folkefesten fortsatte på Drøbak torg kl Den varte fram til midnatt og ble avsluttet med fyrverkeri fra parken. 14 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

9 Mer for pengene G-SPORT DRØBAK DRØBAK CITY TLF Vi fører dameklær fra Min far Kjell Degerud var født på Digerud. Han døde 7. desember Pappa var flink til å fortelle, og de gamle vet mest! Heldigvis har jeg skrevet ned mye av det han fortalte. I serien «De gamle vet mest» vil jeg møte andre eldre Digerud-beboere som kan fortelle selvopplevd lokalhistorie fra Digerud. Denne gang er det Kåre og Jan Anderssen som forteller om sin far, lærer Einar Anderssen. Kåre og Jan Anderssen viser frem en modell av en Colin Archer-skøyte som deres far, lærer Einar Anderssen, har laget. (Foto: Einar Jahr, 2015). YASMIN Christina Isabella Seim Klær, Smykker, Sko, Vesker, Velvære, Interiør, Tapet Torggata 1, 1440 Drøbak, telefon E-post: post@yasmin.no Haslev LANGBORD alle størrelser eik, bøk og valnøtt til favørpris tel mobler@esbjug.no En ung vestlandsfamilie kommer til Digerud Einar Anderssen ble født i Beiarn i Nordland i Sammen med kona Hanna Maria, født Alden, ble han ansatt ved Digerud skole i Han hadde militær yrkesutdannelse gjennom 8 år, deretter lærerutdannelse og to års ansettelse på Kinn skole i nåværende Flora kommune. På Digerud virket han som lærer frem til skolen ble nedlagt i I to år var han lærer på Dal skole, til han gikk av med pensjon i Digerudskolen var hans hjem og arbeidssted i 37 år. Einar og Hanna fikk fire barn: Rolf (1924), Hildegun (1925), Kåre (1930) og Jan (1931). I 1960 bygde de enebolig nær Digerud brygge. Huset ble satt opp av Kjell Degerud og Leif Askautrud. De hadde som så mange andre på Digerud, et nært og godt forhold til Anderssenfamilien som venner og naboer. Under en stor tilstelning på Digerud skole i 1960 mottok lærer Einar Anderssen Kongens fortjenstmedalje i sølv. Hver sommerferie dro familien til Hannas hjemsted på Vestlandet. Hun lengtet nok hjem mange ganger. Einar 16 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

10 Einar og Hanna med Kåre på armen i Foran ser vi Rolf og Hildegun. Bildet er tatt fra skoletrappa i retning Fagerstrandveien. Lærer Anderssens første bil var en 1927-modell Citroën. var ofte på oppdrag, og hun sto nokså alene om å passe på hjemmet, uten hjelp fra sin egen familie. Respekt for læreren Jeg husker lærer Anderssen som en meget vennlig, beskjeden og rolig person. Han spilte orgel på alle juletrefestene og andaktene på Digerudskolen. Jeg spør Kåre og Jan om hvordan lærerrollen var på den tiden de vokste opp. «Far hadde en naturlig autoritet. Prestens og lærerens rolle i samfunnet sto sterkt, spesielt på landsbygda. Da de fikk bil i 1936, tok folk av seg lua og hilste når Anderssen kjørte forbi». 9. april 1940 Tidlig om morgenen 9. april 1940 våknet familien av voldsom svart røyk og sporlysgranater som lyste opp området rundt skolebygningen. Hildegun og Rolf foran Digerud skole 17. mai mai-toget var enkelt. De gikk et stykke bortover Fagerstrandveien. Kåre kan huske at bonden som jobbet på åkeren, vinket til dem idet toget gikk forbi. Hildegun holdt på å falle over ende av de sterke rystelsene, som kom fra eksplosjoner. Hele huset ristet. Storebror Rolf fikk med seg vennen Kjell, og de løp ned mot fjorden for å se hva som var på ferde. De satt i åsen ved Digerud fyr og hørte skrik og jammer i den røykfulle tåka. Rolf våget seg ned til Digerud brygge, og der fortalte butikkbestyrer frøken Mathisen hva hun hadde sett og fotografert. Blücher var senket. Kjell og Rolf løp hjem igjen. Det var blitt lyst nå. To elever møtte opp i alt bråket. Det var brødrene Leif og Roald Gulbjørnrud. De hadde gått sin vanlige rute gjennom skogen fra Måren til Digerud skole. Dette forteller hvor lite lokalbefolkningen forsto av hva som skjedde. Kåre forteller at de pleide å løpe ut for å se hvis det kom et fly. Det var veldig sjelden før Nå kom det mengder av store, sorte fly i lav høyde sørfra og rett over Digerud. Dette var veldig dramatisk å oppleve for barna. Flyene kom i grupper på 9 - tre og tre sørfra. Så kom det 6 dobbeltdekkere nordfra, og de hørte skuddveksling. Ett av de sorte tyske flyene gikk oppover i spiralbevegelse, og så styrtet det. Senere fikk de høre at det var falt ned på Fuglesang. Mor Hanna tok med seg barna og løp over til gården Agnor. Det var naturlig å søke sammen under de dramatiske hendelsene denne morgenen. Ut på dagen 9. april ble skolestua brukt til evakuering for folk fra Drøbak. De var der i noen dager. Krigsårene Under krigen var Digerud skole veldig viktig for lokalbefolkningen. Det var ikke noe annet sted å være samlet i lokalmiljøet. Einar hadde ryggsekken klar for mulig rømming. Han var livredd for å bli tatt. Det merket barna. Kåre var hos frøken Mathisen på Digerud landhandleri og hentet post. Hun var ivrig i motstandsbevegelsen og mottok illegale aviser og blader. Kåre hadde jobben med å gjemme unna illegal post til faren. Han gjemte den under frakken og skyndte seg opp Digerudveien og hjem. Av og til møtte han tyskere. Det var skummelt. Om kveldene var det tykke, svarte blendingsgardiner overalt. En kveld var Kåre på tur gjennom skogen til fru Myrbråten på småbruket Sollia ovenfor Digerud fyr. Hun skulle sy om en sort dress til Kåres konfirmasjon. På vei hjem igjennom den bekmørke skogen kjente han at noe tok tak i ham. «Slipp!», skrek Kåre. Så skjønte han at det bare var en kvist. Nervene sto i høyspenn i mørket. En dag skjedde det noe skremmende. Hanna var hjemme alene sammen med Hildegun, Kåre og Jan. Det kom to lastebiler med norske 18 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

11 m edmenneskelighet humo r glede nazister inn på gårdsplassen. De hadde høye, svarte støvler og hirduniform med solkorset. Ungene på Digerud skole hadde skrevet V-H7 flere steder på husveggene og på vinduene, og barn av foreldre som var på feil side, hadde blitt ertet på skolen. Nazistene forhørte Hanna og truet med at ungene hennes skulle sendes bort. Plutselig smelte de igjen protokollen og sa: «Dette gidder vi ikke!» Deretter sa de «Heil Hitler!» og gjorde nazi-hilsen. Så dro de. Storebror Rolf gikk på gymnas i Oslo. Det kom beskjed om at han var tatt til fange og satt på Møllergata 19. Nå kom det godt med å ha tyske tigertemmer Henricksen i nabolaget. Han dro til Oslo og ordnet opp så Rolf ble satt fri. 8. Mai 1945 Einar Anderssen var utdannet som sersjant i det militære. Han kunne det formelle rundt maktovertakelsen da tyskerne kapitulerte. Han hadde med seg mann fra sin tropp i Milorg. Tyskere i uniform vek plassen for norske menn i nikkers og knestrømper og med Milorg-bånd rundt overarmen. På Digerudskolen ble flagget hentet frem fra gjemmestedet på loftet og hengt opp langs veggen ved utelampa. Endelig var det fred. Om kvelden skinte flagget i utelyset, som det endelig var tillatt å bruke igjen. Formet gode holdninger Kåre og Jan forteller at de aldri hørte faren banne. Det mest alvorlige i den retning var en gang han traff tommelen mens han snekret. Da sa han «isj». Og de sier at han gråt av glede da det ble fred i Norge. Og han gråt vemodig hver gang et avgangskull forlot Digerud skole ved endt skolegang. De hadde betydd så mye for hverandre. Vi som bor på Digerud nå, forstår at lærer Anderssen formet gode holdninger for mange. Han var en dyktig faglærer og pedagog. Serien om Digerud fortsetter i neste nummer SELVVALGT ER VELVALGT! PRIMA OMSORG er et supplement til den kommunale helsetjenesten. Vi tilbyr bistand som kan gi deg eller dine en tryggere og lysere hverdag med alt fra en ekstra dusj til gode smaker og fine sosiale opplevelser. Vi ser helheten i hvert enkelt menneske, er fleksible og tilrettelegger etter ønsker og behov. Stell i hjemmet, handling, rengjøring Smakfull hjemmelaget mat Dusj, stell og personlig pleie Avlastning og tilsyn for pårørende f.eks. ved reise/ferieopphold Sosialt samvær, samtalepartner Tur og reisefølge (også utenlands) Følge til lege, butikk, kafebesøk Hårstell og fotstell i eget hjem FRITT BRUKERVALG I FROGN KOMMUNE Har du vedtak på praktisk bistand kan du nå velge Prima Omsorg som tjenesteutfører. Fakturering går som normalt via kommunen og prisen er den samme. Vi tilbyr faste personer som møter deg med varme, humor og faglig effektivitet du skal se fram til våre besøk og være fornøyd når vi går! 12PUNKT Einar Anderssen var organist i Gjøfjell kirke i 47 år, fra 1923 til PENSJONIST-NYTT 1/2015 Ta kontakt for en hyggelig prat og mer informasjon. Et møte er kostnadsfritt og uten forpliktelser: Avd. leder Frogn, Ann-Mari Johnsen, mobil Avd. Follo Tlf

12 Sylvia Salvesen en modig kvinne: Del 2 Sylvia Salvesen ( ) var eier av Ekeberg gård i Frogn fra årene. Hun hadde sterk tilknytning til gården, som fortsatt er i familiens eie, og hvor etterkommere nå bor. Hun var en sosietetskvinne fra Oslos beste vestkant og venninne av dronning Maud. Sylvia Salvesen satt i tysk fangenskap under krigen og bidro til at mer enn 100 norske fanger ble frigitt fra tyske konsentrasjonsleire i krigens siste dager. Denne artikkelserien er basert på et bidrag i boken «Ti vinner-kvinner og en taper», utgitt av Akershus Kulturvernråd i Tekst: Solveig Krogsrud «Min venninne dronning Maud» Historien forteller at Sylvia spaserte i Frognerparken en fin sommerdag med sitt førstefødte barn, kalt «Lille Sylvia». Hun ble stoppet av en møtende, barnekjær kvinne som ville hilse på en rund og trivelig baby. Denne kvinnen var vår dronning Maud, og dette var innledningen til et livslangt vennskap. Som naboer på Kongsseteren utviklet vennskapet seg til også å omfatte ektefellene, den gang Halvor John Schou og kong Haakon. Navnetrekk i gjestebøker både på Kongsseteren og Solstua forteller om festlige sammenkomster. Dronning Maud var fadder for Sylvia Salvesens barn Harald, født 1928, og Salve Christian, født Sylvia hadde giftet seg på nytt i 1927 med Harald Astrup Salvesen. Han var professor dr. med. og var også tilsynslege på Solstua Sanatorium, som den driftige Sylvia drev en tid. Han ble i tillegg kong Haakons livlege. Jeg husker tilbake til 1957 i forbindelse med kongens sykdom at det regelmessig ble sendt legebulleteng over radio om kong Haakons helsetilstand, undertegnet professor Salvesen. Sylva Salvesen var også gjest hos dronning Maud på Appleton House i England. Det var et sted som dronningen gav uttrykk for at hun elsket, lengtet til og tilbrakte mer og mer tid på ettersom helsen hennes ble svekket. Hun var plaget av bronkitt og hadde betrodd seg til Sylvia at hun ikke følte seg bra. Til tross for nedsatt helsetilstand opplevde de mye sammen. Sylvia sier Dronning Maud (t.v.) og Sylvia til hest ved Bygdøy kongsgård omkring (Ukjent fotograf. Foto: Oslo Museum / Digitalt Museum). i sin bok «Tilgi men glem ikke» som kom ut i 1947, blant annet: «Når jeg tenker tilbake på denne tid, var det som en egen varme, et eget lys, strålte ut av hennes vevre skikkelse. Det var gnisten som tente fra hjerte til hjerte, og i enkelte gløder det ennå». De var blant annet sammen på Sandringham House og fikk treffe kong Georg og dronning Elisabeth. Sylvia Salvesen var på det tidspunkt sterkt engasjert i kvinners beredskap, og hun sier videre i sin bok at hun fikk gode råd av dronning Elisabeth om hvem hun burde oppsøke i den forbindelse mens hun var i England. Ved dronning Mauds sykeseng Under oppholdet på Appleton House oppsøkte dronning Maud sin lege i London, og hun ble den 11. november 1938 umiddelbart lagt inn på sykehus for operasjon. Den 20. november døde dronning Maud. Sylvia Salvesen var en av de få utenom den nærmeste familie som fikk besøke henne på sykehuset. I tiden etter var Sylvia Salvesen en 22 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

13 god støtte og samtalepartner for kong Haakon. Dronning Maud og kong Haakon hadde ved flere anledninger vært gjester på Ekeberg gård i Frogn. Beredskap Bakgrunnen for Sylva Salvesens illegale arbeid var hennes reise til England og Skottland i 1938, og hennes studier av kvinners beredskap der. Hun skriver i sin bok «Tilgi men glem ikke»: «Oppholdet i Skottland endte med at jeg måtte gå til sengs tre dager, så utkjørt var jeg av hva jeg hadde sett, hørt og lært og all den fantastiske gjestfrihet jeg ble gjenstand for fra familie og venner. Jeg måtte skrive til H. M. Dronningen og be om å få lov å komme noen dager senere». Dette er turen hun avsluttet med å besøke dronning Maud på Appleton House, og som endte med det tragiske at hun kom hjem samtidig med dronningens dødsbudskap. Etter hjemkomsten skriver hun i sin bok at denne reisen gav støtet til at hun dannet en organisasjon for beredskap som het «Blåklokkene», der det ble holdt førstehjelpskurs og andre kurs for beredskap. Dette førte videre til samarbeid med kvinner og menn i alle aldre, i alle stillinger, og den ble allerede i den første tiden etter okkupasjonen gradvis en fast organisasjon. Etter krigsutbruddet skiftet den navn til «Kongens budbringere». Krigsutbruddet. En tysk major kommer til Ekeberg Den 12. april 1940 fikk Sylvia Salvesen et selebert besøk på Ekeberg gård i Frogn. Karin Berg skriver om dette i boken «Broderiet i kongens jakke», som ble utgitt i 2010: «Sylvia Salvesen hørte det banket hissig på døren på Ekeberg gård. Utenfor stod den tyske majoren von Necker, som i lengre tid hadde spanet på den 50 år gamle kvinnen. Det hemmelige tyske sikkerhetspolitiet Gestapo kjente til hennes nære forbindelse til kongefamilien og ba henne ta kontakt med sentrale personer i statsapparatet for å overtale kong Haakon til å returnere til Oslo. Hvis så skjedde, skulle tyskerne umiddelbart trekke sine styrker ut av landet. Sylvia nektet. Vi kan bare spekulere ville norgeshistorien ha sett annerledes ut hvis svaret hennes hadde vært et annet?». Sylva tok sterk avstand fra nazi-bevegelsen og jødehatet. Hennes organisasjon «Kongens budbringere» var nå en illegal organisasjon En av de viktigste oppgavene var å tilrettelegge fluktruter over grensen til Sverige. Til Grini og Ravensbrück Sylvia Salvesen og hennes mann ble 23. april 1942 kalt inn til forhør på Victoria terrasse og sendt videre til Sylvia Salvesen ved skrivebordet en gang på 1930-tallet. (Ukjent fotograf. Foto: Oslo Museum / Digitalt Museum). Møllergt. 19. Dagen etter ble de sendt til Grini. Den tyske anklagen var at ekteparet tilhørte kongefamiliens nærmeste vennekrets, og de ønsket dem som gisler. Etter seks dager ble de løslatt, skriver Karin Berg i sin bok. Den 4. oktober samme år blir Sylvia arrestert på nytt og sendt til Grini, denne gang som politisk fange. På Grini fikk fangene, under streng overvåking, tillatelse til visse former for praktisk sysselsetting i egne verksteder, blant annet med å reparere uniformer til befalet. Sommeren 1943 ble Sylvia Salvesen sendt med slaveskipet «Monte Rosa» til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. Artikkelen fortsetter i neste nummer 24 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

14 som bedrift og arbeidsplass Fortellingen om Frogns siste og største kvinnelige industriarbeidsplass Del 4 Denne artikkelen om kåpefabrikken Ilni er et resultat av et prosjektarbeid ved Follo Museum som ble utført for en del år siden. Arbeidet baserte seg på å kartlegge en av distriktets siste industriarbeidsplasser, som lå i Frogn mellom 1947 og Teksten går over flere hefter og bygger på en artikkel som ble publisert i Årbok 2006 for Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus. Ilni konfeksjonsfabrikk på Seiersten i (Utsnitt. Foto: Rigmor Dahl Delphin / Oslo Museum / Digitalt Museum). Teksten er skrevet av Silje Husemoen (Foto: Britta K. Bergersen, Follo Museum) Stillingsinstrukser Som bedrift var Ilni hierarkisk bygget opp. Mot slutten av Ilnis virketid ble det trykket opp en stillingsbeskrivelse. I overskriften heter det: «Organisasjonsplan og stillingsinstrukser for Ihle & Nielsen A/S». Her blir hver enkelt stilling behørig beskrevet med ansvarsoppgaver og plassering i det hierarkiske systemet. Øverst i «pyramiden» var styret, som er vanlig i aksjeselskap. I styret var direktør Nielsen overhodet. Etter styret fulgte disponenten, og videre under disponenten: Personalsjef og økonomisjef. Disse hadde henholdsvis lønningsbokholderi, sentralbord og kasserer til å hjelpe seg. På neste trinn var salgssjef, plansjef, produksjonssjef, produktutvikler og lagersjef. Underordnet lagersjefen var lagerarbeidere og sjåfør av Ilni-bilen. Nederst i stillingspyramiden var, foruten modellør og selgere, kjedelederne. Deres overordnede var produktsjefen, og den formelle tittelen var arbeidsleder. Oppgaven til arbeidslederne var å se til at «[ ] det er flyt og effektivt arbeid på avdelingen, og at det arbeid som utføres, er nøiaktig og av høy kvalitet». Videre var de ansvarlige for at akkordsatt arbeid ble utført på akkord. Det var i alt fire kjedeledere, dvs. én på hver sømkjede. Deres oppgave var å passe på at syerskene holdt akkorden og generelt gjorde som de skulle. Disse kjedelederne var helst menn, men kvinnelige kjedeledere forekom innimellom. Uansett var strukturen på sømkjedene som regel en hane i hver kurv, eller som en av de tidligere mannlige ansatte formulerte det: «De mannfolka som var der, hadde jo jenter i massevis». Syerskene, sjåfører eller andre arbeidere på det laveste lønningsnivået er ikke beskrevet med stillingsinstrukser i heftet. Kvinner og menn i bedriften Som arbeidsplass skilte Ilni seg ut med antallet kvinner i forhold til menn. Generelt lå andelen kvinnelige arbeidere i konfeksjonsindustrien mellom 1950 og 1965 på 89 %. På Ilni var det rundt 140 syersker av til sammen ca. 190 ansatte. I tillegg var det kvinner på ferdigkontrollen, kvinnelige sekretærer, «løpejenter», modellsyersker, brodøser m.fl. Den delen av produksjonen som besto av menn, var på presseri og tilskjæreri. Begge disse yrkesgruppene var tradisjonelle mannsyrker med høyere status og lønninger 26 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

15 enn syerskene. Både pressere og tilskjærere hadde fra gammelt av håndverkerstatus, som bidro til en sterkere yrkesidentitet enn hos syerskene. Uansett underbygger forholdet mellom kvinner og menn på Ilni en tradisjonell kjønnsinndeling. Mennene hadde høyere stillinger og lønninger og øvet respekt fra de mange kvinnelige ansatte. Denne strukturen kan også ha bidratt til den spesielle omgangsformen som utviklet seg blant de ansatte. Både kvinner og menn hadde en egen sjargong og humorkultur som blant annet spilte på forholdet mellom kvinne og mann. Mye av denne kulturen hadde etter nåtidens forhold blitt karakterisert som sjåvinistisk eller sexistisk. Det er likevel ikke slik å forstå at gruppen kvinnelige ansatte på Med nyfrisert hår og pene kåper. Ilnijentene var et populært innslag i Drøbaks uteliv på og 1960-tallet. fabrikken var en svak gruppe. Kvinnene var mange, og det var deres styrke. Inntrykket informantene har gitt, er at de kvinnelige ansatte evnet å plassere eventuelle overtramp fra de mannlige ansattes side. En episode beskrevet av en tidligere syerske kan illustrere nettopp det: «Hu danska, Minna Jensen, jobba sammen med meg. Og så en dag kommer Harald Bugge feiende inn og klasker a på rumpa. Da snudde a Minna seg rolig og sa tydelig: Du Harald, du skal aldri banke på de dører du ikke kommer inn. Da lo jeg godt, altså! Vanligvis var det vanskelig å skjønne hva Minna sa. Hu var fra Esbjerg eller no, men da var a veldig tydelig». At informanten husker episoden godt, kan tyde på at liknende situasjoner kunne oppstå uten at det ble sagt så tydelig ifra som Minna gjorde her. Det er uansett ingen tvil om at det var rom for humor og latter på arbeidsplassen. Denne humoren kunne også «sparke oppover». Kjedelederne kunne få egne oppnavn, som for eksempel «Prøyserhælen» - eller få gjennomgå i sangtekster som ble laget til julebord eller liknende anledninger. Den spesielle omgangsformen blant de ansatte må også sees i lys av samfunnstendenser i tiårene etter annen verdenskrig. Dyrkingen av det tradisjonelle eksisterte side Fra Ilnis produksjonslokaler i Menn hadde som regel høyere stillinger og bedre lønn enn de kvinnelige ansatte. (Foto: Rigmor Dahl Delphin / Oslo Museum / Digitalt Museum). om side med det nye og moderne. En arbeidsplass med såpass mange selvstendige kvinnelige og unge arbeidere, som til og med beveget seg ut på kveldene og danset og drakk alkohol - eller Cola, var nærmest revolusjonerende. De unge kvinnene fra Ilni markerte seg som en selvstendig gruppe i lokalsamfunn og byliv. Dette var nytt, men samtidig var kvinners yrkesaktivitet regnet som en mellomfase i livet. Det var ekteskapet og husmorrollen som var det kvinner egentlig var eslet for, mente man. Også her introduserte Ilni noe nytt med tilbud om barnehage og husmortid, slik at de kvinnelige ansatte kunne velge å fortsette yrkeslivet også etter at de hadde stiftet familie. Artikkelen fortsetter i neste nummer 28 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

16 Jeg er født i Drøbak i Da bodde vi i krysset Seimbakken/Fjellveien, men vi flyttet snart til Nordveien 1. Jeg gikk på folkeskolen i Drøbak og var visergutt hos Trygve Gulliksen. Deretter ble det Follo yrkesskole på Ås og ett år på Jobu. Da jeg var 17 år, flyttet jeg fra Drøbak. Siden 1965 har jeg vært bosatt på Askøy utenfor Bergen, men har Drøbak i mitt hjerte. Jeg er utdannet mekaniker og har arbeidet som servicemontør. Nå er jeg pensjonist og reiser til Drøbak så ofte jeg kan. Litt historie om ÅRUNGSTUA under Froen gård Del 4 Vår og sommer I mai når blåveisen blomstret, måtte vi opp til Årungstua. Våre foreldre hjalp oss med å plukke blomster og mose. Når vi kom tilbake, laget de fine buketter av blåveisen med våt mose rundt. Så fort de hadde laget noen buketter, tok vi dem med oss bort på hovedveien for å by fram og selge til biler som passerte. Det samme gjorde vi med liljekonvall ca. 1 måned senere. Her la vi de store bladene halvveis rundt blomstene, slik at en kunne se blomstene. Vi tok 1 kr. for buketten. Etter hvert som våre foreldre hadde laget flere, kom de bort i veien med disse. Vi tjente noen kroner på en helg. Vi kunne være flere som solgte, og vi sto etter hverandre nedover veien. En gang jeg sto der, kom det en bil som stoppet litt lengre ned i veien. Jeg løp til, men da jeg nådde bilen, begynte de å kjøre - for så å stoppe igjen. Jeg løp etter på nytt, men nei, der kjørte de igjen. Det viste seg at bilen var full av ungdommer som ville erte. På enga mellom elva og Mosseveien vokste det masse prestekrager. Der var vi ofte og plukket med oss hjem. Min mor og barna plukker blomster for å selge. Min søster Mona plukker prestekrager. På Årungstua var det en stor hage med bringebær. Det ble brukt en hermetikkboks hvor de stakk et hull og tredde et tau igjennom. Den ble knyttet rundt livet, og så var det bare å plukke. Bringebærene var store og søte, og det ble både syltetøy og saft. Når gresset skulle slås, lånte min onkel hesten på gården. Da ble det lange turer med gress opp til gården, og vi ungene satt på. På vei tilbake fikk vi styre hesten hver vår gang. Å ri på hesten var også morsomt. På grunn av nærheten til Mosseveien hadde de en hund for sikkerhets skyld. Det var en blanding av schæfer og collie. Den lød navnet Tarzan. Den var veldig snill mot oss barn. Av og til slapp de den fri, og da kastet vi pinner uti vannet, slik at den fikk bade. Noen ganger slet den seg, og da kunne den være borte et par dager, men kom alltid hjem igjen. Den var så snill at en kunne ri på den, men i 1956 døde den. De fikk seg en ny hund, Bonzo, som var en grønlandshund. Den hadde vi respekt for. Å låne robåten til bestefar var det kjekkeste jeg visste om når vi var på Årungstua. Da helst den største og tyngste. Det var en nordlandsjekt. Prammene var så vanskelige å ro, for de gikk fra side til side, Det var ikke noe kjøl under som holdt retningen. Jeg kunne ro helt fra Årungstua og ned til sørenden i Ås. Hvis det var god sønnavind, kunne jeg formelig seile opp igjen. Det var hull i den ene toften hvor jeg satte den ene åren nedi som et seil og brukte den andre som ror. Det var mye fisk i Årungen, og gjedda kunne stå nede i sivet helt 30 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

17 Jeg fikk lov til å ri på hesten. Her er jeg på rotur med en kusine. inntil land. Min onkel Odd tok med seg hagla, snek seg ned til sivet og fant fram til en stor og fin gjedde. Han la an og fyrte av en salve så vannspruten sto. Han hadde med en lang staur med krok på som han huket gjedda innpå. Fisken tok han med opp til sin mor Karoline som laget de herligste gjeddekaker. Da var det fest i Årungstua. Men vi måtte spise forsiktig, da det kunne forekomme blyhagl i kakene. Årungstua lå delt fra Mosseveien med en elv som kom fra Horgen. Det ble laget en bilbro over elven. Her i denne elven hadde Aksel båtene liggende. Vi unger fant oss et snøre, og med meitemark på kroken lå vi på broa og fisket mort som vi ga til katten. Men da potetskrelleriet kom oppe på Horgen, forsvant vannføringen i elven, og det grodde igjen. Velkommen til KIWI Ullerudsletta STOR UTSTILLING Alt på ett sted kan leveres ferdig montert Kontakt Fagsenteret for peiser og ovner Dyrløkkeveien 27, 1448 Drøbak Tlf , Fax Torget 1440 Drøbak Tlf Faks Åpningstider: Man., tirs., fre Ons., tors Lør Belsjø Platå 21 A, 1445 Drøbak post@svemo.no Sommertid: Man/Tors , Ons , Lør Bildet over: Onkel Odd skyter gjedde med hagle. Bildet til høyre: Odd viser oss en stor gjedde som han har skutt. MALERIER GRAFIKK GLASS KERAMIKK SMYKKER RAMMEVERKSTED GALLERI OG RAMMEVERKSTED Niels Carlsens gate Drøbak Tlf / ann-i-h@online.no Åpningstider: tirs/fre ons/lør 10-16, tors søndag og mandag stengt 32 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

18 Like sikkert som at løvet faller om høsten, like sikkert er det å se en løvrakende gjeng mellom bygningene på Follo Museum når våren kommer. Det er den årlige løvrake-dagen med eikeløv, vafler og kaffe. Men Follo Museums Venner gjør mye mer enn dette. Tekst: Øivind R. Larsen Foto: Thore Bakk Det er en dugnadsgjeng med arbeidslyst og mange gjøremål. Ved siden av løvraking møter publikum den samme gjengen ved små og store publikumsrettede arrangementer. Her markedsfører de museet og venneforeningen på en flott måte. «Barnas Dag» og «Førjulsdagen» ville være uoverkommelige løft for museets faste stab uten innsats fra vennene. Steking av vafler og sveler, servering av litervis med kokekaffe, samt oppsyn med parkeringen, er viktige gjøremål både sommer og vinter. Under kyndig veiledning får barna prøve seg med vaskebrett og rulle ved vaskestampen. En spennende opplevelse for de små vaskehjelperne, som fra før kanskje bare har sett elektriske vaskemaskiner. I Børsumbygningen spinner man ull, og barna får lov til å prøve seg ved veven. På tunet lages det barkebåter som høytidelig sjøsettes i vannbaljer. Og så er det alt som skal gjøres til jul! Dyppe lys, tove ull og lage julepynt, snekre fuglekasser, eller spikke vandringsstav til bestefar. I en årrekke har man i Jan-Erik Holter er i gang med vedproduksjon. Børsumbygningen kunnet høre eventyret om «Fleskeskinka». Det er «veteranvenn» Noralv Teigen som med innlevelse fremfører dette eventyret. Plusser vi på med diverse håndverks- og transportgjøremål, så har vi nevnt noe av all den uvurderlige hjelpen som venneforeningen har bidratt med. Det skal også nevnes at noe av Anchalee Phuwiangchan og Siri Vik sørger for vaffel- og svelesteking under Barnas Dag på museet. Noralv Teigen leser eventyret «Fleskeskinka» i Børsumbygningen på Førjulsdagen. Rigmor Bjelland er ekspert på toving av ull. Jorunn Holter (t.v.) og Laila Mathiesen maler sokler til utstillingen om Jo-Bu. 34 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

19 FØLG MED I Venneforeningen innvier nyinnkjøpt flagg. I 2014 kjøpte de også ny flaggstang. det økonomiske overskuddet som venneforeningen får, gis tilbake til museet som øremerkede beløp til nyttige formål. Vi kan for eksempel nevne at flaggstangen med flagg ble innkjøpt takket være deres hjelp. Oppgaver i framtiden Selv om museet i dag har mange flinke venner, er det fortsatt plass til flere som har lyst til å bidra. Her får man en arena hvor man møtes på tvers av generasjonene og kan ta del i nyttige og interessante oppgaver for museet. Det er sikkert mange som sitter med kunnskap og ferdigheter som det kan dras veksler på. En av satsningene til museet i de kommende år, er en større utnyttelse av dets uteområder. Det skal anlegges natursti, og det planlegges et større innslag av vekster og planter på området. Blant annet er det tenkt en større rosehave bestående av tradisjonelle rosebusker fra Folloområdet. Et slikt prosjekt vil kreve oppfølging og kunne kanskje være en interessant oppgave for noen «venner» med grønne fingre. Små og enkle vedlikeholdsarbeider, maling og snekring er eksempler på andre arbeidsoppgaver som det aldri er mangel på i museumsverdenen. Arbeidet foregår som et samarbeidsprosjekt mellom museet og dets venneforening. Foreningen er åpen for alle med gode ideer, innsatslyst, og ikke minst godt humør! GRØNTHUSET DRØBAK GRØNT- OG FRUKTTORG PAVELSGÅRDEN STORGT. 7 TLF: DYRLØKKEVEIEN Vinner kampen mot høye priser! HVERDAGER KL LØRDAGER KL PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/

20 Karl Garder forteller Jeg går inn på Drøbak City og passerer en benk. Der spretter det opp en mann som sier at han må få hilse på meg, for han kjenner meg igjen fra den gangen jeg var guide på Bunnefjord-båten for mange år siden. Etterpå prøvde jeg å huske hva det var jeg fortalte den gangen jeg var guide. Her er noe av det jeg kom på. Da jeg var guide på Bunnefjord-båten Møllene ved Årungselva Båten startet ved Nesset i Bunnefjorden. Den gangen tok det to timer til flytebrygga utenfor Østbanen i Oslo. På østsiden innerst i Bunnefjorden kommer elva fra Årungen. Nedover langs elva var det først ei mølle, men så kom Nymølla, som var større og mer moderne. Hit kom bøndene med kornet for å få det Ruiner etter næringsvirksomhet der Årungselva passerer Fossen ved Tjuvåsen og Nymølla. (Foto: Odd Tore Saugerud / Markadatabasen, Skiforeningen). malt. Det var enklere enn de små, hånddrevne kvernsteinene som var på mange gårder. Eieren på Froen gård bygde demning og nytt, stort hus med flere større kvernsteiner. Seinere kom en ny maskin som lagde gryn og finsiktet hvetemel. Her var også en vedfyrt panne for tørking av havre. Havren som blei malt, kaltes «skred havremel». Det var Kasper Kristiansen og kona som dreiv mølla, med en mann til. Du kunne bestille time og få melet med hjem med én gang ved å vente til det var ferdig malt. Det hendte at du kunne få en slengkjeft om at den som hadde med «kvernvann», kunne få malt med én gang. Da mente de alkohol. Tjuvåsen og Bekkevoll Rett opp for Nymølla ligger Tjuvåsen. Der blei det registrert en bygdeborg for mange år siden. Det var Elizabeth Skjelsvik, arkeolog ved Universitetet Plakat fra tidlig på 1900-tallet som viser tilbudet til dem som reiste med Bunnefjordbåtene på den tiden. (Foto fra Harald Lorentzen: «Den køfrie snarveien. Nesoddbåtene gjennom 125 år», utgitt 1999). i Oslo, som registrerte borgen. På Tjuvåsen er det også ei hule som kalles røverhula. Det gikk flere sagn om det som skulle ha skjedd i og rundt denne hula. Jeg har fortalt om dette i Pensjonist-nytt nr. 1, Der elva fra Årungen renner ut i Bunnefjorden ved Bekkevoll, var det et viktig sentrum. Her var det sagbruk, høvleri og teglverk. Her var det også utskipningshavn for nikkelholdig stein fra Rom nikkelverk ved Askim. Det var i drift på og 1870-tallet. I dag ligger Kykkelsrud kraftstasjon på det stedet hvor nikkelverket lå. Professor Steinar Skjeseth fortalte at nikkel var viktig i produksjonen av krigsmateriell. Den nikkelholdige steinen skal ha blitt kjørt med hest på vinterføre fra gruvene ved Askim til Bunnefjorden, for så å bli eksportert til Tyskland. Sildefiske ved Fløyspjeld Froen gård eide den delen av Bunnefjorden som blei kalt Bonn. Det lå flere husmannsplasser innerst i fjorden. En av dem som vi har bilde av, er Øvre Bonn. På tangen nedenfor Fløyspjeld hadde gården en flåte med garn på. De som bodde på husmannsplassen like på vestsiden av fjorden, så når silda «sto og kokte» inne i fjorden. Da dro de i tauet som Utsikt fra Bonn mot Nesset sommeren (Foto: Sven Lindblad). 38 PENSJONIST-NYTT 1/2015 PENSJONIST-NYTT 1/