InFOrMaSJOnSBLad FOr eldre I StaVanGer NR. 2/ årgang

Transkript

1 InFOrMaSJOnSBLad FOr eldre I StaVanGer NR. 2/ årgang 1

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Anne-Grethe Thesen Godal aggodal@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf / Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 21. sept Stoff må være i redaksjonen 5. august 2015 Forside: Cupfinale på Ullevaal stadion i Oslo i Kaare Lindboe i midten skal lede kampen mellom Bodø-Glimt og Vard. Til venstre Glimts kaptein Harald Berg og til høyre Vards kaptein Egil Severeid. Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: På redaktørkrakken: Jubeldager og nødhjelp Denne våren har vært spesiell. Den har vært kald og våt. Hadde det ikke vært for gryende grønne spirer, kunne en trodd vi var i en annen årstid. Bjørken ble like vel grønn til 17. mai. Det er det ikke alltid den har blitt, så en kald vår er ikke så unikt like vel. Vi surfer ennå på jubileumsbølgen for Grunnlovens 200 år, og i mai var det på ny jubel den 8. Slike opplevelser varmer. 70 år siden Norge ble fritt og ennå deles det ut heder og medaljer til de få gjenlevende som kjempet mot fienden. Det gjentas jevnlig, og med rette, at vi er heldige som lever i et godt land i en rolig del av verden. Det skal vi være takknemlige for. Denne våren gir imidlertid også en bismak. Tanken går da til all urolighet, ulykker og krig og de menneskelige tragedier som følger med. Nøden driver bokstavelig talt i land på Europas strender. Kommer vi i konflikt med oss selv når vi tenker på våre mange jubeldager og samtidig ser på andres tragedier? Der er ingen grunn til konflikt. Vi nordmenn er kjente for å engasjere oss for andre på ulike felt. Nødhjelp er ikke en konflikt men en utfordring. Redaksjonen ønsker alle leserne en riktig god sommer med engasjement! Annonsepriser: Bakside kr Hel side inni bladet kr Halv side inni bladet kr Mindre kr Gjelder for kommersielle annonsører.

3 PROFILEN Fotball, fotball, fotball og mye mer Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal Kaare Lindboe. Hvem er nå han? Mange av oss har hørt navnet enten vi har bodd i Stavanger eller ellers i landet, men i hvilken sammenheng har vi hørt om ham? Det kan være i svært mange sammenhenger. Hør bare: Stavangergutten Selv om Kaare Lindboe bygde hus og flyttet til Viste hageby i Randaberg for 44 år siden, er han ekte Stavanger-gutt. Han vokste opp midt i byen, i Løvdahlsgaten, i foreldrehjemmet til faren. Moren og faren arbeidet i tradisjonsrike bedrifter som Chr. Bjelland og Trio mekaniske, og han kan fortelle om glade guttedager og Solvang skole. De levde enkelt, var en del av arbeiderklassen, men led aldri noen form for nød. Konen, Reidun Sirevaag fant han i Vålandsskråningen. Noen husker kanskje svigerforeldrenes kolonialbutikk der? Fotballklubben Vidar Allerede i 1953 fikk Kaare som fjortenåring og spiller i Vidar utdelt spennende oppgaver i klubben. Odd Søndenå som nylig døde, 91 år gammel, ledet klubbens ungdomsavdeling på en fremragende måte og stod fram som et ideal for unge Kaare. Søndenå viste ungdommene i klubben tillit, ga dem ansvar og i tillegg til selve fotballen, hadde de sosiale kvelder som betydde mye. Som en kuriositet kan det nevnes at 20 år senere opprettet Søndenå et legat der det årlig skulle deles ut en pokal til den/de som hadde utmerket seg på en positiv måte. Dette Kaare Lindboe. Foto: Anne-Grethe Thesen Godal. gjaldt de unge fra miniputter til junioralder, og «Odd Søndenås pokal» ble sist utdel t på Vidars årsmøte i februar i år. Legatet legger vekt på fin oppførsel, treningsiver og gode holdninger, godt kameratskap, presist fremmøte til trening og kamper og fair play. Medlemskapet i Vidar handlet om så mye mer enn fotball og fortsetter i Søndenås ånd. 3

4 1957 ble et avgjørende år for den unge fotballspilleren. Å brekke foten i en juniorkamp er dramatisk og kan få konsekvenser for resten av livet. 18-åringen Kaare lot seg ikke stoppe så lett: Han kunne jo bli fotballdommer i stedet for å gå inn i harde taklinger. Slik ble det, og det viste seg ganske snart at dette var noe unggutten hadde teft for. Kaare kom med i Vidars ledelse, først som sekretær i styret i fem år og deretter som leder i fem år. Allerede i guttedagene var han blitt kjent med Jan Gunnar Paulsen som han spilte på lag sammen med. Jan Gunnar som dessverre har gått bort, var mangeårig trener i Vidar ungdomsavdeling, reiseleder til danske Danacup i 30 år, og til og med pådriveren for Vidars Seniorklubb. Som Søndenå preget Paulsens verdier om nulltoleranse for drikking, røyking og banning miljøet og retningen for hvordan et fotballmiljø burde være. Dette preget også Kaare Lindboe som menneske og dommer, og han delte Jan Gunnar Paulsens ståsted på mange områder. Nå er han æresmedlem i klubben. Både Søndenå, Paulsen og Lindboe har fått Vidars ærestegn i gull. Så fulgte årene innenfor Rogaland Fotballkrets. Som kretsens formann og som redaktør for kretsens jubileumsbøker i 1986 og ved 100-årsjubileet i Men nå har eg sagt atte di må finna ein nye redaktør visse te atte di ska gje ud ei jubileumsbog når kretsen blir 125, smiler Kaare. En kuriositet kan nevnes han har i nærmere 30 år bidratt til kretsens mange diplomer med de årlige kretstingene. Etter sigende fordi han har så fin håndskrift! Lindboe har for lengst som en av de få fått RFKs gullmerke «for fremragende arbeid for fotballen i Rogaland» Dommeren og dommerobservatøren Oppgavene som fotballdommer i vår øverste serie, Tippeligaen, gjennom 23 år har betydd mye, og han debuterte allerede i Det ble 165 kamper. Internasjonalt hadde han sin første kamp i 1967 og den siste i På hjemlig grunn var høydepunket å få dømme cupfinalen i Dommerhistorier er det mange av. Den han kanskje husker best, er da han skulle dømme Brann og Skeid. Bergenseren Endre Blindheim hadde tatt overgang fra Brann til Skeid. Da Blindheim kom til hjembyen, slo han ballen i mål med hånden uten at dommer Kaare så at det var hands! Mandagens avisoppslag: «Dommer Kaare Lindboe er uønsket i Bergen». Det var en kjedelig episode, men jeg var tilbake på Brann stadion fjorten dager senere i nytt oppdrag, sier han. Som 50-åring sluttet Kaare som dommer i toppfotballen, da passerte han fotballforbundets aldersgrense. Men han fortsatte å dømme kamper lokalt. I toppen kunne han se tilbake på et dommermiljø han hadde vært med på å utvikle fra at dommerne ble sett på som «funksjonærer» på banen til topp trente idrettsfolk med betydelig fotballinnsikt. Men det var ikke lett å slutte som dommer på topplanet «verden gikk i grus». Men Norges fotballforbund ville ikke gi slipp på ham. Etter å ha vært medlem i NFFs dommerkomite ble han nå leder. Dessuten var han dommerobservatør forbundets forlengede arm på kampene, tidligere dommere som bedømmer kampens dommer, i årene Dessuten ble han med i det europeiske fotballforbundet UEFAs observatørkorps. Det ble enda mer reising enn da han var dommer. Han reiste Europa rundt i 17 år og fikk med seg 87 kamper, fra Færøyene i nord til mange av de tidligere Sovjetstatene i øst. Da jeg nylig snakket med en av de norske eliteseriedommerne om Kaare som observatør, kom svaret kontant: Han var streng og rettferdig. Han var høyt respektert med andre ord. 4

5 Viking mot Leeds som var et storlag den gang. Lindboe i midten som ser at legendariske Billy Bremner t.v. hilser på Vikings Reidar Goa. Nok en kuriositet: Foballforbundets ting er forbundets største samling av fotballfolk, og disse forbundstingene ledet Kaare åtte gangerannet hvert år over en 16-års periode. Kaares fotballinteresse gjorde at han som forsikringsmann begynte å skrive fotballreferater for Rogalands Avis. Han var ansatt i det tidligere Stavanger Forsikringsselskap som hadde kontor i Olavsgården, kontoret sikkert mange av Mortepumpens lesere husker. Ikke lenge etter ble han ansatt som sportsjournalist og arbeidet i R.A. i 22 år fram til Tiden i R.A. var spennende. Det er få forunt å ha hobbyen som yrke og i tillegg ha en redaktør som Engwall Pahr Iversen, en leder som Lindboe satte stor pris på. Pahr Iversen var opptatt av «ongane i gadå», at de skulle ha en opplevelse av tilhørighet selv om de ikke gikk i en klubb eller forening. Slik startet Gatecupen i regi av R.A. Kaare fikk ansvaret for turneringene for barn fra 9-13 år fra 1969 til han ble pensjonist i 2006, og Fotballkretsen og Stavanger Aftenblad overtok. De første årene gjorde han alt selv tok påmelding, satte opp kampene, dømte kampene, skrev om turneringen i avisen ja alt det som gjerast skulle, det ble gjort. Tusenvis av barn, gutter og jenter, har fått være med i denne turneringen. Flere av dem kjenner vi i dag som gode idrettsnavn. Men det viktigste alle hadde de det kjekt! De siste årene i Kaares yrkesliv arbeidet han i Rogaland fotballkrets også det en tid som han ser tilbake på med glede. Igjen var det yrke og hobby hånd i hånd, og fortsatt gleder han seg 5

6 over å ha et nært og godt forhold til sin tidligere arbeidsplass og sine tidligere kolleger! Idrett og alkohol hører ikke sammen, slik har Kaare tenkt hele sitt liv. Men det var først som godt voksen han engasjerte seg i avholdsbevegelsen. Selv om han alltid har vært avholdsmann, vi er alle født som avholdsfolk, og jeg har fortsatt med å være det. Han rører aldri alkohol. Han ser det slik at det er en grei måte å leve livet sitt på, og han er ikke i stand til å se en eneste fornuftig grunn til å bruke alkohol. I avholdsbevegelsen har han funnet seg vel til rette, trives i miljøet, på samme måte som han trives i fotballmiljøet. Han har påtatt seg verv, han er øverstetemplar med andre ord leder for IOGT-losjen «Kamp og seier», han er leder for hele den organiserte avholdsbevegelsen i Stavanger Avholdsfolkets Fellesutvalg og det har han vært i 29 år. Dessuten er han en av brødrene, som de kaller seg, i Tempel Ridder Ordenen i Stavanger. Der har han vært med i 28 år, 11 av disse som øverste leder. I unge år engasjerte han seg politisk, var sentral i Sosialistisk Folkeparti i Stavanger, satt i bystyret og var aktiv i arbeidet «Mot atomvåpen på norsk jord» og mot EEC, dagens EU. Som 75-åring trives han med å dra rundt i pensjonistforeninger og kåsere, bl.a. om sine guttedager og hvordan samfunnet var den gang. Fotballkåserier kan han tilby i flere utgaver, og denne hobbyen gir han mye. Han liker å treffe nye mennesker og synes det er hyggelig hvis han kan være til glede for andre. Selv sier han at han har ti tommeltotter, men sier også «gi meg heller en mikrofon!». Nå er han også blitt leder for Randaberg historielag. Det er tid for å se seg litt tilbake og tenke på hva som kan videreformidles til neste generasjon. Sannelig ikke rart at han fortjente Kongens fortjenestemedalje som han fikk i 2010! Lyse Energi AS avd. Stavanger «Seniorklubben» har på årsmøtet valgt følgende styremedlemmer og komitèmedlemmer: Leder: trond G. Rasmussen (ikke på valg) Nestleder: roald Wisted-Thu (gjenvalgt) Kasserer: rigmor Årsvold Pedersen (ny) Sekretær: Berit J. Asheim (gjenvalgt) Styremedlem: dagfinn Fossheim (ikke på valg) Varamedlem: Per Aanensen (gjenvalgt) Fred Otto Bårdsen (gjenvalgt) Maskin og verkstedsansvarlig: Per Aanensen (gjenvalgt) Fred Otto Bårdsen (gjenvalgt) Valg- og turkomitè: Gro Lofthus Per Aanensen Fred Otto Bårdsen Revisorer: Elsa Warland Trygve Ege Olsen (gjenvalgt som leder) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (ny) 6

7 Gudstjeneste og kinasjakk Tekst: Halvor Ingebrethsen Vi har tidligere i «Mortepumpen» trukket fram eksempler på historier og utsagn. Noen av disse har gitt oss anledning til å dra på smilebåndet fordi hendelsene som berettes kanskje ikke har vært så velformet som de skulle være. Derved har poenget blitt noe annerledes enn det som formidleren hadde til hensikt. Likevel har disse utsagnene gitt oss anledning til å dra på smilebåndet. Vi håper våre lesere vil sette pris på noen av disse. Vi unnlater selvsagt å nevne navn. Men håper at disse små «drypp av humor» kan gi våre lesere en anledning til å trekke på smilebåndet. Nytt orgel Kapellet hadde fått nytt orgel. Dette ble plassert der hvor vanligvis kirkeorgler blir installert: På galleriet. Under et kveldsmøte ble orgelet nyttet under et vanlig kveldsmøte, og det var tydelig at møteleder og organist ikke hadde planlagt sammen hvilke sanger/salmer som skulle brukes. Organisten hadde imidlertid ikke fått med seg hvilken sang/salme som skulle synges før prekenen. Så det tok litt tid før han fant melodien i koralboken. I mellomtiden hadde klokkeren funnet salmenummeret og ropte opp til organisten: «Fra himmlen høyt jeg kommer her». Da fant også organisten den aktuelle salmetonen. Og idet han retter blikket ned mot klokkeren, sier han. Ja, eg ser det. Det ble litt humring blant de fremmøtte. Men salmen ble deretter avsunget med både riktig tekst og melodi. Organistvikar: Det hender at enten prest og/eller klokker må melde forfall. Det skjedde også i en annen av byens kirker som måtte få en vikar på orgelet da organisten måtte reise bort. Det var kjent at organisten og presten ikke pleiet noe godt forhold sammen. Vikaren møtte organisten på jernbanestasjonen, og fikk sine instrukser. Men like før avgang oppdaget han at den såkalte «messetonen» ikke var gitt til vikaren. Så idet toget begynner å rulle ut fra stasjonen får vikaren kontakt og roper opp til organisten som satt med vinduet åpent: «Ka for ein messetone ska eg gje an?» Organisten roper ut gjennom togvinduet: «Gje an ein F,-----for då sprikk an.» Kinasjakk Dette skjedde i en menighet som hadde en sokneprest og en klokker som begge var «hektet» på spillebrettet «kinasjakk». Som det sikkert er kjent gjelder det å plassere brikkene i et mønster hvor man kan «hoppe» over motpartens brikker i en rekke hvor den som kommer lengst, vinner poeng. Dette spilte soknepresten og klokkeren innledningsvis et kvarter før gudstjenesten skulle begynne. Etter den her omtalte gudstjenesten, skulle de avslutte det påbegynte spillet som i mellomtiden var blitt forlatt i sakristiet. Da presten og klokkeren møttes, er det noe presten ønsker å fortelle klokkeren: Vet du hva jeg så fra prekestolen i dag, kjære klokker? Da jeg så utover menigheten, la jeg merke til en dame i rød drakt. Og vet du, ---- kjære klokker: Jeg kunne hoppet med henne fra prekestolen og like til utgangsdøren. 7

8 Da freden brøt ut, og vi laget fredens første «17. mai-tog» et døgn på forskudd Tekst: Inge Bø. Foto er hentet fra boken «Jubeldagene». Bilder fra fredsfeiringen i Stavanger våren Marit Karin Alsvik Hafrsfjord Forlag Barna var de første som stormet frem med 17. mai flagg og sløyfer. Et flommende flagg fra fra en altan som pryder Dreyer-huset. Det begynte med en fotballkamp. Men som alle vet, var all organisert idrett under krigen nazifisert. Ville du drive «offisiell» idrett, måtte det skje i Hitlers ånd. Følgelig ble påbudet sabotert også av Ynglingens gutteavdeling hvor det i krigsårene var ca. 500 medlemmer, inkludert meg: Avdelingen drev ulovlig friidrett og ulovlig fotball hver sommer på Vier Ynglingens paradis. Den organiserte også fotballcuper i Stavanger mellom avdelingens undergrupper. Det var under en slik cup det skjedde: Vi fra Tasta som utgjorde gruppen «Lyn», var satt opp med fotballkamp mot «Ready» fra Våland. Den skulle spilles på Lekeplassen en sen ettermiddag 7. mai Vi gikk fra Tasta, og etter å ha passert Kampen skole, valgte vi Niels Juels gate videre; for da visste vi veien. Plutselig ser vi en mann i et hus: Han folder ut et stort norsk flagg fra et vindu i 2.etasje. Det henger som et teppe nedover veggen. 8

9 Hitlertennene på Torget hvorfra Helge Lunde holdt sin tale. Mannen må være gal, tenker vi. Eller kanskje han bare rydder på loftet. Så finner han flagget i muggen tilstand og vil lufte det. Eller kanskje han ikke har hørt hva nazistene truer med: «Skutt blir den som viser det norske flagget»? Sier vi og vandrer videre. Vel framme på Lekeplassen kommer kampen i gang. Da skjer det: Midt i driblingens hete kommer en mann styrtende ut Kringkastingshuset en liten, lav bungalov like ved og ut på banen. I hendene har han en stang med et stort norsk flagg: «Tyskerne har overgitt seg; det er blitt fred!» roper han og vifter med flagget,»stopp kampen, så lager vi tog!» Da først skjønte vi den galne ma en i Niels Juels gata. Han måtte ha snappet opp ryktet om kapitulasjon og hadde valgt å feire freden på sin måte. Vi stoppet kampen, stilte oss i to rekker bak flaggbæreren, og med flagget høyt hevet bega vi oss på vei nedover Madlaveien mot Kannik. Folk på Våland måtte også ha hørt ryktet. For nå sluttet de seg til toget i strie strømmer med flagg i hendene. Da vi kom fram til Torget, var det blitt folketog. Det som møter oss der, glemmer vi aldri: På Torget og i alle omliggende gater vrimler det av folk. De jubler, de synger, de klemmer hverandre, de vifter med flagg; mange ler, og noen gråter. Folk er i en ubeskrivelig lykkerus. Det vi også ser, er at noen i gledens fryd og overmot har brutt seg inn i nazi-kontorer i Kirkegata. Derfra kaster de dokumenter og andre trykksaker ut gjennom vinduene. Vi vasser til knes i papir. Det er likevel to bilder som fortsatt sitter sterkere på netthinnen enn de mange andre: Det ene er en tysk soldat som i uniform virvler omkring i mengden full og i festrus. Noen har til og med festet en meterlang 17.-maisløyfe på brystet. Det som både da og mest i ettertid har undret meg, er at folk lot ham få delta i fredsrusen, ja, at ingen slo ham ned som hevn! Det andre bildet knytter seg til noe som skjer midt på Torget. En jeg kjente som leder i Ynglingen, Helge Lunde (den gangen 24 år og senere skolesjef i Sola), klatrer plutselig opp på en av hitlertennene med studentlue på hodet. Derfra holder han en enkel tale utover folkevrimmelen. Stikkordene sitter ennå som meislet: «Vi har fått freden. Vi må bruke i fellesskap og på tvers av politisk ståsted til å bygge landet vårt opp igjen. Det det må skje i fred, i kjærlighet og i forsoning også med dem som forvoldte undertrykkelse og smerte.» Den spontane gleden var på topp også dagene etter. Det var først i ettertid vi skjønte at vi startet feiringen på forskudd antakelig inspirert av Danmark der tyskerne hadde gitt seg 5. mai. Det var nemlig først 8. mai at Hitlers utpekte etterfølger, admiral og u-båtkommandør Karl Dönitz, undertegnet ubetinget kapitulasjon. Den tidlige feiringen kunne endt i katastrofe: De tyske soldatene hadde fremdeles kuler og krutt, men brukte det ikke. Minnet om flagget i Niels Juelsgata, «17. maitoget», minnet om festrusen og den fulle tyskeren med 17. maisløyfa og ikke minst minnet om Helge Lunde er fortsatt så sterke at jeg har ennå har vanskelig for å dele opplevelsene. Det snører seg i halsen. 9

10 Johanne Margrethe Sømme Verdenskjent pianistinne fra Stavanger Tekst: Gunnar Skadberg BAKGRUNN at det dukket opp en fremragende musiker i familien Berner i Stavanger, var neppe noen overraskelse når en vet hvor arvelig musikalitet er. Johanne Margrethe Sømmes mor, Maren Sophie Berner ( ), var nemlig også pianistinne med klaverstudier i Leipzig på sin CV. Maren Sophie Berner var datter til skipsreder i Stavanger Jørgen ambrosius Berner ( ) og elisabeth Schiøtz ( ). Jørgen Berner var yngste sønn av stadsmusikant i drammen og tønsberg Joachim Berner ( ) og prestedatter fra Hå Jacobæa kastrup ( ). Joachim Berners far, Jacob Berner ( ), var organist i drammen og tønsberg og stadsmusikant. disse røttene skulle komme til å gi næring til et musikalsk talent utenom det vanlige. Far til Johanne Margrethe Bull Sømme var datter av alexander L. kiellands fetter og bestevenn andreas Sømme ( ), forretningsmann, konsul, grosserer, skipsreder, børskommissær og agent innen forsikringsbransjen og bosatt med sin familie i Oscarsgate 17 i Stavanger. Familien Sømme bodde først i hans barndomshjem torvet 6, og der kom Johanne Margrethe til verden 18. mars i da hun var fem år, flyttet familien Sømme opp i dronningens gate, men i 1900 og 1910 var familien bosatt i Oscarsgate 17. I 1919 var adressen kirkegate 3, i 1923: Privat foto av Johanne Margrethe Sømme. Innehaver av fotooriginal: Frede Cappelen. Suldalsgate 10, men fra 1927 hadde familien Sømme fast tilhold i Jens Zetlitz gate 44. Også andreas Sømme var glad i musikk og interessert i byens musikkliv spesielt og kulturliv generelt. SØSKEN Ved siden av Johanne Margrethe fikk andreas og Maren Sophie Sømme barna Marie (1880) som ble gift med dr. Fredrik Munster Mohn og bosatt i egersund. Jacob Jørgen kastrup (1883) døde ugift og barnløs. I folketel- 10

11 Torvet 6, det gamle sentralt beliggende byhuset til familien Kielland der Johanne Margrethe Sømme ble født 18. mars i 1890, og der hun ble boende de fem første årene av sitt liv. Tegning: Nicolai Dørheim, 9D Kristianslyst skole 1998/1999. lingen for 1910 opplyses det at han hadde hatt opphold i Kina i to år. Axel Christian Zetlitz Sømme (1899) ble dr. philos i Bergen. Han var først gift med Gabriella Kielland Holst ( ) og andre gang med Johanne W. Barclay Nitter (1904). «VIDUNDERBARNET» Johanne Margrethe Sømme ble født i Stavanger 18. mars i Hun var oppkalt etter sin farmor, Johanne Margrethe Kielland ( ), faster til Alexander L. Kielland. Allerede som liten jente ga Johanne Margrethe signaler om at hun var musikalsk utenom det vanlige. Når moren spilte på pianoet, ble jenten i voggen, med ett, helt stille. Det samme gjentok seg da hun var blitt stor nok til å sitte i sin lekestol. Når hun krøp opp på pianokrakken som to-åring, var det aldri snakk om å hamre på tangentene. Hun søkte alltid vellyd og rene klanger. Den vesle jenten ble lyttende også når farens kvintett hadde sine øvelser i Johanne Margrethes barndomshjem. Fløytist Alexander L. Kielland merket seg dette, og han anbefalte foreldrene å skrive dagbok om datterens usedvanlige musikalske utvikling. Fra hun var 1 ½ år gammel nynnet Johanne Margrethe sanger som den sju år eldre bro- 11

12 ren, Jacob Jørgen, gikk og sang på. Snart begynte hun å etterligne morens skalaøvelser på pianoet, og hun visste alltid når hun var kommet «hjem» til grunntonen. Når hun siden lette seg fram etter nye improvisasjoner på pianoet, dukket det, til hennes egen overraskelse, opp melodier fra sanger som hun hadde lært av broren. «Hører du mor, der kom den om guleroten» eller «Det lille hus i bukten» eller «Høsten er kommet, hør stormens gny». Over pianoet hang et stort bilde av Stephan Sinding kalt «Enkesønnen». Maleriet framstilte en gutt som i stor frykt snudde seg i sadelen for å se hvor nær trollene var etter ham og hans stolte ganger. Dette inspirerte enhåndsspilleren på pianoet til å finne fram dype, buldrende toner i instrumentets bassavdeling. «Hør mor! der kommer trollet!» ropte hun henrykt. Prinsessen i eventyret fikk plass i diskanten. Barnepiken Stine hadde stor glede av å lytte til barnets spill av tidens moteviser som «Du har diamanter og perler» og «Å, damerne i Bergens by, de er så stolt og kry». Da Stines far døde, satte Johanne seg til pianoet og spilte henført og i sin egen verden, til moren spurte: «Men hva er det nu du tenker på, Hanne-Dete?» «Å, jeg spiller Stine, faren og begravelsen, du hører vel sørgemarsjen?» Om sommeren ferierte familien Sømme på et landsted der det ikke fantes piano. Moren ble derfor hyppig bedt om å synge for jentungen sin. Da Johanne Margrethe var tre år gammel, ble hun storbegeistret for «Ja, vi elsker», en sang hun ikke kunne høre ofte nok. Da familien kom hjem til byen, måtte en av tjenestepikene hjelpe ungen opp på pianokrakken der hun øyeblikkelig fant fram til tonene til Nordraaks nasjonalsang, «vakkert og harmonisk framført» som moren uttrykte det. Det var som en høyere makt forlangte å komme til orde gjennom barnet, føyde hun til. Da en talentløs pianoelev kom til spilletime hos fru Sømme, sa den tre år gamle Johanne Margrethe: «Å, nå kommer hun du vet! Da går jeg heller ut!». Og gikk hun alene ute, hendte det ikke sjelden at naboer som var innehavere av piano, ba henne inn for å spille. Og det var ikke så vanskelig å lokke Johanne Margrethe, for hun visste at det vanket godterier når hun hadde spilt. Etter hvert gikk det frasagn om det musikalske vidunderbarnet i Stavanger også utenfor fylkets grener, og når Agathe Backer Grøndahl eller Erika Nissen skulle holde konserter i byen, ba de om å få høre frøken Sømmes pianospill. Som fireåring fikk Johanne Margrethe for første gang være med moren på konsert. Hun ble så overveldet av orkestermusikken at hun klamret seg inntil moren som om hun ikke maktet å ta inn over seg så mye vakkert på en gang. Da broren Jacob Jørgen fikk lære seg å spille piano, ble søsteren som elektrifisert. Hun satte seg til pianoet når broren var på skolen og spilte hans stykker etter gehør. Selv om Johanne Margrethe ikke kunne lese noter, satte hun alltid notearkene hans på notehyllen, og hun visste alltid hvor de aktuelle tonene befant seg på notearkene. Når Jacob kom hjem fra skolen, kunne han høre sine pianolekser fra stuen der søsteren formet hans sanger som beboer av en annen verden. Men Jacob fikk kjapt innhentet henne til denne verden. Han ville ikke ha Johanne Margrethe oppi sitt revir. Hun fikk takk finne seg sine egne stykker å spille! Lekte Johanne Margrethe med sine venninner i et siderom til stuen der moren satt og øvde på sine stykker, hadde jentungen alltid oppmerksomheten knyttet til musikken, og om moren stanset spillet midt i en nocturne av Chopin, ropte barnet: «Nei, spill mer der 12

13 du var, mor!» Da faren mente at Johanne Margrethe var for liten til å gå på skøyter, argumenterte datteren med at hennes fot var like lang som en oktav, så da så! Hele verden var musikk. Ved et høve øvde moren på en sonate hun skulle fremføre ved en aftentilstelning sammen med den nederlandske fiolinisten Johannes Wolff ( ). Johanne Margrethe satt i siderommet og hørte helt fjetret på det vakre samspillet fra musikkrommet, men hun våget ikke å gå inn til musikerne. Neste dag hørte moren til sin store forundring at datteren satt og spilte fiolinistens melodistemme på pianoet. Jenten sa: «Dette spilte mor og mannen i går». Siden vi vet når Wolff ga konserter i Stavanger, må denne hendelsen ha funnet sted i forbindelse med hans konsert i Tetatert 1. april i 1894 da Johanne Margrethe nettopp var fylt fire år. Johanne Margrethe Sømme fikk sin første pianoundervisning av moren fra hun var sju år gammel. Da fikk hun endelig lære seg noter og begynte å øve mer regelmessig, men Johanne Margrethes foreldre ønsket ikke at hun skulle oppdras som et vidunderbarn som var skapt for å underholde andre. De ville hun skulle få del i en normal og sunn barndom. Ifølge Otto Lous Mohr, sønn av av Eugen Mohr, forstanderen ved Misjonsskolen i Stavanger fra 1898 til 1907, fikk Johanne Margrethe Sømme også pianoundervisning av hans mor, Jeanette Lous Mohr. Den seinere arvelighetsforskeren og rektoren ved Universitetet i Kristiania, skrev i sine erindringer fra Stavanger bl.a.: «Ett sted var vi sikker på å treffe Kielland [Alexander L. Kielland], nemlig på konsertene i teateret. Der kom han alltid i en brun, slitt jockey-lue av lær. På alle andre ville den ha virket udelt komisk. Men alt kler som bekjent den smukke. Konsertene ja. Et Konsul Andreas Sømme. minne derfra: Det var da Johanne Margrethe var vidunderbarn med absolutt gehør. Fru Nissen [Erika Nissen ( )] tok den 4-5 årige tullen på fanget, og da hun hadde spilt, rant tårene fritt nedover fru Nissens kinner. Du må spille med henne, Jeanette, sa hun til min mor. Og slik ble det helt til Johanne Margrethe senere reiste til Leipzig for å utdanne seg videre» Samtidig som Johanne Margrethe fikk lære noter, oppdaget moren datterens absolutte gehør. Og fristelsen til å lage familieunderholdning av dette ble for stor. Tangentene ble tildekket med et laken, og så skulle jenten spille sitt stykke oppå tøystykket, hvilket ikke bød henne på noe stort besvær. Slo en på glass eller klokker, kunne Johanne Margrethe øyeblikkelig opplyse hvilken tone som lød. MUSIKKSTUDIER I TYSKLAND Da Johanne Margrethe som 13-åring, i forbindelse med utenlandsreise, fikk spille for den berømte tyske dirigenten Arthur Nikisch ( ), ble mor og far Sømme rådet til 13

14 Avisutklipp av Johanne Margrethe Sømme. å la datteren få studere musikk. Og ekteparet Sømme fulgte rådet og skrev datteren inn ved musikkonservatoriet i Leipzig der også fru Sømme hadde studert. Da fru Sømme ymtet frempå om at datteren også burde tenke på å bli komponist, var svaret: «Nei, hvorfor skal jeg gjøre det, der er jo skrevet så meget vakkert, som jeg gleder meg til å få spille»: Og slik ble det. Johanne Margrethe Sømme fikk først ta utdannelse som klaverpedagog i Leipzig. Deretter drog hun til Berlin der hun fikk studere klaverspill under professor Ernst von Dohnányi ( ). KUNSTNERKARRIERE Johanne Margrethe Sømme debuterte som konsertpianistinne i Logens store sal i Kristiania 13 november 1912 da hun var 22 år gammel. Aftenpostens musikkritiker skrev bl.a. at debuten ble en fest. Pianistinnen avdekket et stort talent og spilte med et «fint musikalsk og poetisk foredrag. Det er ynde og ungdom over hendes spil og hendes teknik staar allerede meget høit.» «Signaturen «G.A.» i «Intelligensen» savnet imidlertid den «skarpe rytmiske akcentuering som gir det musikalske bilde liv, farve og klarhed.» Noe seinere samme år debuterte frøken Sømme på hjemmebane under en konsert i teateret 25. november. Johanne Margrethe spilte bl.a. stykker av Dohnányi og Schumann. «Vestlandsposten»s kritiker skrev bl.a.: «Frk. Sømme spiller ikke alene fuldendt og dog saa beskeden og yndig at ogsaa dette erobrer Hjerterne og sætter en egen Charme over de hele.» Avslutningsvis heter det i samme omtale: «Koncerten var en Begivendhed, der efterlader de lyseste og behageligste Minder.» Slik skildrer Stavanger Aftenblads utsendte et forventningsfullt hjemmepublikum i teateret ved debutkonserten til Johanne Margrethe Sømme: «Folk strømmer ustanselig ind, fæstkledte damer og herrer i galla. De funkler i gyldne smykker fort gjennem raderne, det glinser i silkens farver, der hilses og smiles, og luften er som ladet af forventning og spænding. Niecer og nevøer er saa nervøse, at de knapt kan sidde stille mon hvordan det da er fat med hende, som sidder derinde bag kulisserne og venter? Mon hvad hun tænker paa i disse øieblikke? Og hendes mor og far. Hvor mon de er? Jeg tøier mig paa taa for at se dem paa første bænk, men de er der ikke. Aa nei, de sidder nok inde hos hende og taler trøstefulde ord. Men hvad er det jeg ser...? I den modsatte krog af Teatret sidder jo konsul Andreas Sømme bortgjemt på bagerste benk! Han hilser og 14

15 smiler som vanlig og ser ud, som om det hele er ham komplet uvedkommende. Ved hans side staar konsul Frederik Hansen og stryger sig energisk gjennem skjægget. Er han kanske en smule nervøs paa familjens vegne? Der kommer bogermesteren [Jonas Schanche Kielland, borgermester ] med en budget-bekymret mine og tar plads fremme i parket. Han ser sig ransagende omkring er kanske paa jagt efter nye skatteobjekter? Ved hans side lyser et hvidt hode... det er konsul Isachsen, han som jeg har trod ikke interesserte sig for anden kunst end svømming og livredning. Men der kommer jo de sagkyndige, den ordknappe L.B. og den høie C. koncerten kan begynde.» (Konsul Isachsen er identisk med skipsreder og stortingsrepresentant Isach Schielbred Isachsen ( ) som var tremenning til Beate Ramsland Kielland og tilhørte det samme sosiale nettverket som Johanne Margrethe Sømmes foreldre og ekteparet Kielland). Allerede 20. januar i 1913 spilte Johanne Margrethe Sømme ved en ny konsert i Stavangers teaterbygning. Hun fremførte stykker av Schumann, Beethoven, Schubert, Chopin, Grieg og Sinding. «1.ste Mai» s musikkritiker var noe mer kritisk til hennes spill denne gang. I omtalen i denne avisen står det bl.a. at «Hendes tildels helt udviklede virkemidler er grundig gjennemarbeidet og gjennemtænkt. Men der er ogsaa faren for frøken Sømme. Ikke mangel paa spirituell følelse, men hadde vi nær sagt for intellektuell.» «Vestlandet» skriver også at det kanskje ikke var «den Glans over spillet igaar som ellers.» Den 10. mars i 1915 spilte Johanne Margrethe Sømme på nytt ved en konsert i Logens store sal i Kristiania. Blant tilhørerne var blant annet kong Haakon og dronning Maud. Konserten var ifølge hovedstadpressen en ubetinget suksess. Også Stavanger Aftenblads referent var begeistret: «Helt mesterlig utførtes det vægtige program og bifaldet antog tilslut karakteren av hele ovationer.» I våre dager hører det til sjeldenhetene at en dirigent omtaler en konsert der han selv har dirigert, men slik var det ikke for 100 år siden. Etter at Johanne Margrethe Sømme hadde spilt Mozarts klaverkonsert nr. 17 i G-dur med Musikkforeningens konsert i Kristiania 27. februar i 1915, skrev nemlig dirigenten ved konerten, Max Fiedler, at frøken Sømme hadde spilt Mozart på en «henrivende maate. Hun forbinder med en fuldendt teknik en skjøn, sund tone, fint betænksomt foredrag og en fortreffende naturlighet, saa det var en sand kunstnerisk glæde for mig at musicere sammen med hende. Der er ingen tvil for mig om, at frk. Sømme berettiger til de skjønneste, høieste haab.» TIL UTLANDET I løpet av våren 1916 spilte frøken Sømme ved konserter både i København og Stockholm, og begge steder applaudertes det for hennes fremragende tekniske spill og musikalske intelligens, heter det i presseomtalen. Året etter deltok Johanne Margrethe Sømme ved en konsert i Universitetets Aula sammen med den russiske fiolinisten, pianisten og dirigenten Paul Stassewitsch som siden skulle bli hennes ektemann nr. 2. Avisen Intelligensen skrev bl.a. følgende om frøken Sømmes spill: «Der var over Johanne Margrethe Sømmes klaverspill et preg av kultur, av modenhet og solidighet, som gjør at man hører hende med stort behag.» Denne konserten ble gjentatt i teateret i Stavanger 1. desmber i Sømme og Stassewitsch spilte Edvard Griegs fiolinso- 15

16 nate i F-dur. Samspillet mellom kunstnerne var fortrinlig, skrev Stavanger Aftenblad. Deretter spilte Sømme Chopins As-dur-ballade og Grande Valse av samme komponist. Den 25. januar i 1918 spilte Johanne Margrethe Sømme som solist i Brahms andre klaverkonsert ved en konsert i København der tyskeren Ludvig Rüth var dirigent. Kunstnerinnen fikk glimrende omtale i pressen etter konserten heter det i Stavangeren for 28. januar I mars samme år spilte Johanne Margrethe Sømme igjen i hjembyen. Denne gang var hun solist med byens orkesterforening i Schumanns klaverkonsert i a-moll. Dirigent for Stavanger orkesterforening var Per Reidarsen. Etter konserten ivret frøken Sømme for at Stavanger burde få et skikkelig byorkester bestående av fagmusikere slik at hjembyen kom i den kulturelle teten blant byene i landet. Det må ha vært i 1918 Johanne Margrethe Sømme giftet seg med legen Johan Borchgrevink, for etter en konsert i Universitetes Aula i Kristiania i oktober 1918 skrev Stavangeren «at fruen med fuld berettigelse kan være stolt av sin koncert. Hendes pianistiske overlegenhet, saavel som hendes smidige talent, stilledes klart tilskue og beviste til hvilken aandsmodenhetens trin hun er naaet.» Før fru Sømme forlot Norge i denne omgang, hadde hun holdt konserter i 23 norske byer. TIL AMERIKA I 1919, året etter at første verdenskrig omsider var kommet til avslutning i «den gamle verden», utvandret ekteparet Sømme/Borchgrevink til Amerika der paret bosatte seg i New York. Fru Sømme ønsket å lære mer, og hun gledet seg til å spille for et amerikansk publikum. Den 4. juni i 1920 holdt fru Sømme sin første konsert i Amerika. Etter konserten som fant sted i Det norske Selskap, 117 Columbia Heights, Brooklyn, skrev «Nordisk Tidende» at samtlige tilstedeværende var enige om å beklage at man under fru Sømmes forholdsvis lange studieopphold i New York ikke oftere hadde hatt anledning til å nyte hennes deilige pianospill. Som vi ser beholdt Johanne Margrethe Sømme sitt etternavn også etter ekteskapsinngåelsen. Den norsk-amerikanske avisen berømmet fru Sømme for sjelfullt spill av bl.a. Edvard Griegs ballade og Mozarts «Pastorale varlé». Hun ble honorert også for fine anslag og rene og presise toner. Ved en ny konsert i New York opptrådte fru Sømme sammen med den norske operasangeren Erik Bye i en konsert som ble arrangert i Aeolian Hall. I 1921 var Johanne Margrethe en tur hjemom Stavanger der hun fortalte at hun hadde sluttet et fordelaktig engasjement for neste konsertsesong i Amerika. I løpet av 1921 spilte fru Sømme ved konserter i Stavanger, Bergen, Kristiania, København og Berlin. Programmet hennes omfattet stykker av komponistene Beethoven, Grieg, Chopin, Tchaikovsky, Godowsky og Albeniz. Høsten 1922 var fru Sømme igjen tilbake i USA der hun var bosatt i 92. gate i New York. 26. november 1922 spilte hun ved en solokonsert i Aeolian Hall. Kritikken etter konserten var meget god, men salen var bare halvfull, og referent Christian Schiøtt skrev at selv om konserten var godt annonsert, krevde det en kolossal reklame for å få fullt hus på en konsert i New Yortk. «Det er ikke nok at være en egte og fin kunstner, nei, der maa ogsaa den store reklame til og den koster enormt! Uten den slaar desværre kun de færreste igjennem. Det ser ut til at nutildags maa bedrøveligvis kunstnersansen og for- 16

17 retningssansen være fordelt fifty fifty.» På denne tiden opptrådte fru Sømme også sammen med symfoniorkesteret i bilbyen Detroit. «Overalt har fruen kunnet glede sig over en glimrende presse», heter det i «1ste Mai». Etter denne konserten ble fru Sømme engasjert av et symfoniorkester som ønsket henne som solist, men samtidig med at denne muligheten åpnet seg, ble hun rammet av sykdom som førte henne til sykehus og flere opersasjoner. Dette førte til en mangeårig stopp for hennes kunstnerkarriere. NYTT EKTESKAP I et intervju med avisen Stavangerens journalist i New York i februar 1928, fortalte fru Sømme at hun da var på bedringens vei og at hun hadde giftet seg med Paul Stassewitsch i Stassevitsch var født i byen Simferopol på Krimhalvøya i 1894, og han hadde debutert som klaversolist og fiolinsolist allerede som 13-åring, i henholdsvis Griegs klaverkonsert og Mendelssohns fiolinkonsert. I 1919 ble han invitert til USA av professor Leopold Auer, men siden USA på denne tiden ikke anerkjente kommunistregimet i Russland, var det problematisk å få innreisetillatelse for den russiske musikeren, fortalte fru Sømme. Det fortelles at etter en fremførelse av Brahms fiolinkonsert, gikk den allsidige Stassewitch straks i gang med å instudere Tschaikowskys klaverkonsert nr. 1. Fru Sømme kunne ikke få rost musikklivet i Amerika nok. Orkestrene og dirigentene var fantastiske, og kvaliteten på solister og kammermusikkensembler var fremragende, hevdet hun. Det ble arangert egne barnekonserter der en brukte pedagoger og lysbilder for å levendegjøre musikken for de unge og for å bringe dem kunnskaper om en viktig del av den kulturen de var en del av. Hun fortalte Johanne Margrethe Sømmes andre ektemann, russeren Paul Stassevich ( ). om frilutfskonserter i Lewison parken der billettene ikke kostet mer enn en dollar. Fru Sømme opplevde at hun befant seg i verdens musikksentrum, men klaget over hard konkurranse mellom solistene som var flere enn markedet hadde behov for. Fru Sømme gjorde forresten journalisten oppmerksom på en ung komponist som har laget «en aldeles henrivende «Rhapsodie in blue» for piano og orkster. Journalist «T.F» kalte ham Pershwin, men vi vet bedre. Fru Sømme fortalte også Stavangerens journalist at hun i 1928 var i ferd med å instudere komposisjoner av spanske, franske og russiske samtidskomponister og at hun hadde fått oppdrag fra orkestre i Ungarn, Østerrike og Tyskland. Hun håpet at europaturneen kunne kombineres med en tur hjem til Norge som «mitt hjerte henger ved...». 17

18 I NORGE SENSOMMEREN 1929 Et engasjement med et større orkester i Carnegie Hall i september 1929 forpurret imidlertid den planlagte europaturneen, men fru Sømme fikk tid til et besøk i Stavanger om sommeren dette året, for å besøke sine foreldre, som hun sa. I august var også Paul Stassevitch ankommet byen, og ekteparet vartet sammen opp med en konsert i teateret 29. august Konserten ble åpnet med Brahms fiolinsonate i d-moll, og fru Sømme fulgte opp med «Symphonische Etuden» av Schumann, «Nigun» av Ernest Bloch og «L alonette» av Glinka. Begeistringen over gjenhøret med bysbarnet var stor både blant publikum og presse. Johanne Margrethe Sømme fikk gleden av å åpne høstens konsertprogram også i Oslo der hun vartet opp med et annet repertoar enn i Stavanger allerede 5. september «Intet under at denne noble, i sjelden grad sympatiske kuntstnerinne vant alles hjerter i storm. Flere ekstranummer utenfor det lange program tjente kun til å øke begeistringen», skrev «Tidens Tegn». Aftenposten fulgte opp ved å skrive: «Hun har nådd mesterskapet.» CARNEGIE HALL Den planlagte konserten i Carnegie Hall ble ikke arrangert før 31. januar i Der var Johanne Margrethe Sømme solist med et 80 mann stort Philharmonic Symphony Orchestra dirigert av Paul Stassevitsch. En lurer på om dette var første gang en rogalending eller norsk kvinne overhode, fikk spille i denne fasjonable konsertsalen. I alle fall ble fru Sømme møtt av et begeistret publikum på 2000 mennesker som ga henne brusende bifall etter seks fremkallelser, het det i «Morgenposten» for 4. februar FOR SISTE GANG I STAVANGER I august i 1930 var Johanne Margrethe Sømme i fødebyen sammen med datteren Jane for å besøke foreldre og besteforeldre. I et intervju med Stavangeren fortalte fru Sømme at hun var blitt reangasjert til å spille ved nye konserter i USA etter ilddåpen i Carnegie Hall. Men først skulle hun spille ved en konsert i Stavangers koselige teatersalong før hun skulle delta ved to konserter med Filharmoniske i Oslo og to med Harmonien i Bergen. Deretter skulle europaturneen fortsette til København og Berlin, men i januar måtte hun være klar for ny sesong i New York. Johanne Margrethe Sømme fortalte at konsertsalene i USA var fulle på tross av det økonomiske krakket i 1929, men at lydfilmene var i ferd med å fortrenge levende musikk i kinosalene, noe som medførte at mange musikere ble arbeidsledige. Ved konserten i Stavanger 28. august spilte Johanne Margrethe Sømme verker av Johan Sebastian Bach, Schumann, Chopin og Delibes-Dohnanyi. Allerede 28. september deltok fru Sømme ved en ny konsert i Stavanger. Denne gang var hun solist i Beethovens klaverkonsert nr. 4 sammen med Musikselskapet Harmoniens orkester under ledelse av Harald Heide. I et «fortrinlig samspill mellom solist og orkester» «var det en ren nydelse» å lytte til konserten skrev Stavanger Aftenblads anmelder G.E. (Gustav Eriksen). Dette ble siste gang Johanne Margrethe Sømme opptrådte i fødebyen. For ikke lenge etter at hun var kommet tilbake til Amerika, fikk hun konstatert svulst på hjernen. Hun ble operert i flere omganger under stor risiko, og prognosene var lovende, men før juli i 1931 fikk hun tilbakefall, og bare 41 år gammel måtte hun ta farvel med livet i februar

19 Hun overlevdes av sine foreldre og av en jente fra første og en gutt fra andre ekteskap. I juni 1932 kom Paul Stassevitch til Stavanger med konas urne som ble plassert på familien Berners gravsted på Eiganes gravlund. EKTEFELLER OG BARN Johanne Margrethe Sømme ble gift to ganger, først med Johan Borchgrevink i Johan Christopher Borchgrevink var født i Kristiansund i Han var legeutdannet og sønn av lege Otto Johan Borchgrevink og Christiane Marie Gude. Johanne Margrethe Sømme og Johan Borchgrevinks datter, Jane Borchgrevink (født i 1916), ble første gang gift med den norske juristen og utenriksministeren Andreas Cappelen og andre gang med Benjamin Vogt. Jane Borchgrevink fikk sønnene Frede og Hans Cappelen med Andreas Cappelen og med Benjamin Vogt fikk hun datteren Karen Alette Vogt. Andre gang ble Johanne Margrethe Sømme gift i 1923 mer den russiske musikeren Paul Stassevitsch ( ). Ekteparet Sømme/Stassevitch fikk en sønn. KILDER: Samuelsen, Bjørn: Konsertlivet i Stavanger Sandnes 2014 Skadberg, Gunnar A. : Alexander L. Kielland. «I slekt med hele byen». Stavanger 2002 Arre, Bjørn Kielland. Slektsoversikter over Stavanger-familier. Upublisert Artikkelen om Johanne Margrethe Sømme er skrevet på grunnlag av Bjørn Samuelsens nitide registreringer av musikklivet i Stavanger. Med stor raushet har han gitt meg fri tilgang til sin store samling avisklipp vedrørende kunstnerinnen fra Stavanger. Ovenstående kildehenvisninger skulle fortelle noe om omfanget av det arbeidet Bjørn nedla for å kunne skrive boken sin om konsertlivet i Stavanger. NETTKILDER revisions/26556/view Johanne Margrethe Sømme ( ) digitalarkivet.no: folketellinger 1885, 1900, 1910 Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig heter får annonsere gratis i Mortepumpen. 19

20 De 4 leveregler «Fregatten Aktivitetssenter tar ansvar for det området de regner som sitt» Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen I Fregattveien på Buøy finnes ovenfor nevnte aktivitetssenter. Det er ungdommer/voksne menn og kvinner, som gjerne vil gjøre en samfunnsmessig tjeneste. Og samtidig være sammen med andre og på den måten markere seg som nyttige borgere ved å utføre arbeid som i stor grad ikke ville blitt dekket av ene og alene dem som bor der. Senteret ledes av voksne kvinner og menn. Morte pumpen har tatt seg en tur innom stedet for både å hilse på mannskapet der og på lederne som har ansvaret for at disse får jobber som de både makter og samtidig gjør en for området; nyttig tjeneste. Der får vi vite at arbeidsgruppen har samlet sin innsats og selv valgt navnet, slik det er gjengitt i overskriften på denne presentasjonen, nemlig «De 4 leveregler». Og disse lyder slik: 1: Vær ren i ord: Snakk fint om andre og deg selv. 2: Ikke ta ting personlig. Man er på jobb og ikke hjemme. 3: Ikke tro ting: Hvis man spør, da slipper man å tro ting. 4: Gjør alltid ditt beste. Da slipper man å bebreide seg selv. Vi har tatt kontakt med noen av dem som har sitt arbeid ved senteret for å gi oss et lite innblikk i hvordan dette ble til. Senteret er et tilbud for mennesker med utviklingshemming. Så er vi selvsagt interessert i hvordan den daglige driften av senteret foregår? Antall brukere daglig kan variere litt. Da Mortepumpen kom på besøk Senteret på Buøy er preget av godt vedlikehold både ute og inne. var det tre personer som var i sving med ulike arbeidsoppgaver, sammen med tre av de som administrerer virksomhetens mange oppgaver. Ildsjeler er det mest treffende uttrykk når vi ønskes velkommen på besøk og blir orientert hvordan en dag ved senteret arter seg. Vi som bor i nærheten blir daglig minnet om det storartede arbeidet som gjøres av disse. Fra 2 til 5 dager i uken møter de opp for å gjøre samfunnsmessig arbeid. Dagen for disse starter alle rede i åttetiden om morgenen. Men tar gjerne noen omganger med ulike spill for å kryd re dagen med oppgaver som kommer hele nabo laget til gode. Mandag, onsdag og fredag 20

21 Frode er klar med bossdunk og verktøy til rydding i Fregattveien på Buøy. bruker de til rydding av ulik art inkludert boss og søppel som plukkes opp for å holde det rent i området, forteller John Egil Berggraf Skaaren som er en av de tre som har ansvaret og leder arbeidet. Og som føyer til at den gode kontakten med de ansvarlige lederne er at man understreker at det er bedre å spørre i stedet for å tro ting, uansett hva saken gjelder. Og ved å gjøre sitt beste, slipper man også å bebreide seg selv. Men det er ikke bare arbeider rundt stedet hvor de holder til som fyller dagene deres Fra tid til annen tar en av lederne senterets bil og kjører til Mosvannet eller til Lundsvågen på Hundvåg. Der inntar de lunch og går deretter tur i området. I tillegg tar de gjerne småjobber, f.eks. hos REMA 1000 en eller to dager pr. uke. Vi stiller oss også til disposisjon når det gjelder bilvask, og eller saging og rydding i hager, forteller lederen John Egil Berggraf Skaaren. Og på onsdagene plukker vi søppel på Buøy skole og eksempelvis også rundt matsentrene på Hundvåg, føyer han til. Andre oppgaver som står på programmet, kan nevnes Tømming av boss Bilvask og støvsuging Pusser opp selve aktivitetssenteret når DET trenges. Malingsarbeider Klipping av hekker Fylle ut hull i veibanen Slik kunne vi fortsatt. Imidlertid tror vi at våre lesere har fått et lite innblikk i hvordan man kan sysselsette og lære En trivelig trio på en trivelig arbeidsplass. De lager skilt til naboer som ikke ønsker hundebesj i hagen. Maling og avispapir er nyttige redskaper på en trivelig arbeidsplass. av dem som har fått en litt annen hverdag enn «vi andre». Og vi avslutter besøket ved «Fregatten Aktivitetssenter» sine 4 leveregler, som vi innledet dette «besøket» med: 1: Vær ren i ord. 2: Ikke ta ting personlig. 3: Ikke tro ting. 4: Gjør alltid ditt beste. 21

22 Ivrige helse- og sosialpolitikere med hjemmelekse fra medisinmannen Geir Sverre Braut Tekst og foto: Anne-Grethe Thesen Godal Debattmøte Rogaland Arbeiderparti v/eldreutvalget hadde invitert til åpent debattmøte om Helsereform og eldres levekår. Samlingen var i kinosal 5 på Sølvberget 23. mars fra kl Mange interesserte møtte fram. Leder for Eldreutvalget i Rogaland Arbeiderparti, Kjell Sund, ønsket velkommen og visesangeren og humoristen Svein Tang Wa minnet oss med sin sang om hva musikk kan bety for god helse. Hovedinnlederen var seniorrådgiver v/stavanger Universitetssykehus, professor Geir Sverre Braut om «Samhandlingsreformen ny vin i gamle krukker?» Utgangspunktet var Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47 ( )), statusen nå, perspektiver og utfordringer. I tillegg presenterte politikerne Shafana M. Ali (Stavanger Ap), Arne B. Espedal (Sandnes Ap), Lillian K. Michaelsen (Stavanger Høyre) og Marit H. Paulsen (Stavanger Krf) sine tanker og ideer når det gjelder satsingen innen helsetjenesten for eldre. Hovedinnledningen Braut la innledningsvis vekt på reformens store løft «Rett behandling på rett sted til rett tid» og den tverrpolitiske enigheten da melding 47 ble behandlet i Stortinget. Men, Samhandlingsreformen dreier seg først og fremst om økonomistyring, lite om helsefaglig utvikling og sikkerhet for pasienter og personell. Angående det siste viste Kjell Sund «Vi må ha fokus på eldres levekår» «Musikk som medisin» Svein Tang Wa Braut til senere Stortingsmelding nr. 11 ( ) Kvalitet og pasientsikkerhet. Samhandlingsreformen skal innføres fra 2013 til 2015, og nå i det siste året har kommunene en siste frist for å få på plass en øyeblikkelig hjelp ordning knyttet til kommunale sykehjem. Fordelingen av utgiftene mellom kommune og stat har vært og vil alltid være et tema for heftige diskusjoner. Likeså spørsmålet om vi er dyktige nok til å forvalte helsekronene i henhold til de prioriteringene som alltid må gjøres, i første rekke politikerne etter innstilling fra kommuneadministrasjonene og i de senere gjennomførende ledd de ulike administrasjoner og helseteamene som arbeider på sykehusene, poliklinikkene og i kommunehelsetjenesten, enten i privat eller offentlig virksomhet. Alltid vil det være slik at helsetjenesten og 22