tidende nr årgang Katastrofen som rammet Trengs norsk misjon i Japan? Beste jobben (p)å HA

Transkript

1 japan misjon s tidende nr årgang Katastrofen som rammet Trengs norsk misjon i Japan? Beste jobben (p)å HA

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Marit Rødland Redaksjonsmedarbeider: Therese Dagfinrud Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland Abonnement: Tlf Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. Kjære leser Det gjorde inntrykk på meg på vårparten i 1986 å få oppleve Japan for første gang. For et fantastisk land! Utrolig flott kyst, vakre fjell, betagende blomstring, utrolige byer og idylliske landsbygder. Men akkurat denne våren skjedde det noe som fikk japanerne til å skjelve: Tsjernobylulykken. Og da fikk jeg oppleve et folk som ennå tydelig marit rødland bar preg av atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august Nyhetssendingene gikk nesten av hengslene, det ble kalkulert og sett på enhver vindretning fra Tsjernobyl-området og like til Japan. Kunne radioktivt nedfall komme til dem? Hvordan var det med de forskjellige luftlagene? Nedbør? Hvor redde og fortvilet må ikke det japanske folket ha vært etter det store jordskjelvet med den påfølgende tsunamien for ett år siden! Og midt i det mest berørte området lå det atomkraftverk! Fukushima blir aldri mer det samme, er det sagt. Lenge var det spennende om man ville klare å begrense skadene slik at ikke en atomulykke på linje med Tsjernobyl var et faktum. Det har de klart! Men enda er det slik at ingen har lov å flytte tilbake til husene eller tomtene sine i en radius på tjue kilometer fra kjernekraftverket. Til tross for enorme tap og nesten ubeskrivelige ødeleggelser har japanerne enda en gang ryddet og jobbet for å komme tilbake til normalen. Allerede fra første dag ble det satt i gang hjelpearbeid av våre japanske samarbeidskirker. Først ren nødhjelp, så oppryddingsarbeid. Dette nummeret av Misjonstidende (MT) handler mest om Japan. Du kan lese om en som var blant NMS sine pionermisjonærer der, om land og folk ett år etter jordskjelvet og tsunamien, og mye mer. Noe vi også får vite mer om i denne utgaven av MT er hva redaktøren gjennom 14 år, Eivind Hauglid tenkte om den nye jobben han skulle inn i etter 15 år som misjonsprest i Thailand. Ingen andre redaktører har holdt ut så lenge i MT som Eivind. Med Eivind ute av kontoret er det som en vegg mangler her i redaksjonen. Han har gjort en fantastisk jobb! Region Stavanger har fått en stor ressurs med ham som regionleder. Vi ønsker ham all mulig lykke til med de nye oppgavene. Før den nye kommunikasjonssjefen, Sigurd Egeland, er på plass (som også er ansvarlig redaktør for MT), skal undertegnede være redaktør. Det skal bli kjekt. Jeg gleder meg til mine nye oppgaver, og håper MT fortsatt skal være et blad du ser fram til å lese. Da gjenstår det bare å ønske hverandre en riktig god påskehøytid! MILJØMERKET forsideillustrasjon: flor larios, florlarios.etsy.com 241 Trykksak 782

3 Innhold i dette nummer 4 4 japan: Katastrofen som rammet Omkring tretti tusen mennesker mistet livet, og hundre tusener fikk livet sitt brutalt snudd på hodet da jordskjelvet med påfølgende tsunami rammet Japan for ett år siden. Hva har det gjort med land og folk? 6 norge/japan: Trygve nr. 10 en pionermisjonær Vi får fram kallet ved forkynning og bønn, seier pionermisjonær Trygve Sandvik. Han og kona, Hanna, drog til Japan i Sidan har Trygve forsøkt å realisere det kallet Gud har gitt han, og forkynt kallet for andre. 9 Påskekryssord 10 japan: Trengs norsk misjon i Japan? Les hva den japanske pastor Naoki Sugioka mener om dette japan: En borger av himmelriket Yukiko Yamaoka Idland slet enkelte ganger med identiteten sin. Hun var kristen og fra Japan, gift med en nordmann. Men så en dag var det som om Gud sa til henne: Det er borger av himmelriket du er! 14 egypt/norge: Det uskapte lyset 18 norge: Beste jobben på HA Eivind Hauglid har vært redaktør i MT i 14 år. Nå har han sluttet i stillingen og gått over til region Stavanger som regionleder. Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, sier han norge: Bygger kirke gjennom Facebook faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt NMS U-sidene 18 misjonstidende

4 Samarbeidskirkene Krisetilstanden i Øst-Japan er nå i stor grad over, og gjenoppbyggingsfasen er godt i gang. Også Norge gir sitt bidrag gjennom Team Norway -prosjektet, der flere instanser samarbeider om å bidra til normalisering av fiskeindustri, matsikkerhet og utvikling langs den japanske kysten. Det arbeidet som vi norske misjonærer likevel kjenner best til, er det hjelpearbeidet som våre japanske samarbeidskirker har fått i stand, godt hjulpet av innsam- Katastrofen som rammet Japanere kan skilte med verdens høyeste levealder, likevel er det svært få som husker en naturkatastrofe av et slikt omfang som den som rammet Øst-Japan 11.mars i fjor. Målt i ren styrke på Richters skala var jordskjelvet blant de kraftigste som noen gang har forekommet. Tekst: Ivan Fjeld Foto: Knut Ola Topland japan: Når dette nummeret av Misjonstidende er gått i trykken har altså ett år gått siden bortimot tretti tusen mennesker mistet livet, og hundretusener fikk sine liv brutalt snudd på hodet. Usikkerhet Den første tiden etter at katastrofen inntraff var preget av stor usikkerhet, også for oss misjonærer. At det gikk en stund før man skjønte omfanget av det hele var én ting, noe annet var manglende informasjon rundt det som foregikk på atomkraftverkene. Ville hele Japan bli utsatt for radioaktive utslipp? Frykten la seg heldigvis etter hvert, og det var de menneskelige tragediene i de tsunamirammede områdene som, med rette, fikk mest fokus. Da jeg senere ble med på en organisert tur til katastrofeområdet, var det gripende å høre fortellinger fra dem som selv hadde opplevd det hele, og selv mistet familie, venner eller slektninger. Mange av Japans kystlandsbyer vil aldri bli de samme igjen. Fortsatt frarådes folk å oppholde seg innenfor en radius på 20 km fra kjernekraftverket i Fukushima, og de som er blitt evakuert fra husene sine i dette området har ennå ikke fått komme tilbake. Vi norske misjonærer er derimot lite berørt av dette. Vi bor på en helt annen kant av landet, over fem hundre kilometer borte. Det har likevel tidvis vært en viss frykt for at folk kan ha fått i seg mat med radioaktivt innhold. Men myndighetene foretar strenge kontroller av alle matvarer fra hele fylket, og alle varer med stråleverdier over det normale blir stanset for distribusjon. 4 misjonstidende

5 katastrofen u handling: Allerede fra første dag ble det satt igang hjelpearbeid av våre japanske samarbeidskirker. Først ren nødhjelp, så oppryddingsarbeid. t katastrofen: Tsunamien rammet klokken to på halv fire. lede midler fra misjonsorganisasjonene i Norge. Denne innsatsen ble satt i gang nesten allerede fra første dag, og man valgte en av de lutherske menighetene i byen Sendai som distribusjonsbase. I startfasen var det snakk om ren nødhjelp: Utdeling av vann, mat og varme tepper. Etterpå tok man fatt på opprydningsarbeidet. Til sammen hundrevis av kristne frivillige deltok i ukene og månedene som fulgte, og de gjør det fortsatt. Når livet raser sammen Hvordan forholder så japanere seg til krisen? Naturkatastrofer er jo ikke noe nytt i Japan. I tillegg til tyfoner som rammer landet hvert år, er det overalt en konstant fare for jordskjelv, tsunami eller vulkanutbrudd. Utallige generasjoner som er vokst opp med dette trusselbildet lærer seg å leve med det. Når byer og landsbyer ødelegges, så bygges de opp igjen, og livet fortsetter. Likevel er japanere selvsagt også mennesker som alle andre. Når man mister noen man er glad i kan livet fort rase sammen, og livsmotet få seg en knekk. For mange av dem som opplevde fjorårets katastrofe er dette også kombinert med arbeidsledighet for også arbeidsplassene ble skylt bort sammen med hjemmene deres. En av de største menneskelige utfordringene nå, ett år etter, er de alarmerende høye selvmordstallene. Og dette er derfor et område som kirkene har valgt å prioritere i tiden fremover, og som også synes å ha blitt forsømt av myndighetene til fordel for de mer konkrete og praktiske behov. Kirkepresident Sueoka fortalte nylig om hvordan kirkene nå ønsker å satse enda mer på fellesskapsbyggende arbeid og ulike former for mental/psykologisk hjelp noe som i praksis egentlig betyr å knytte kontakt med folk, gi dem oppmuntring og støtte, og i det hele tatt vise at det er noen som bryr seg om hvordan de har det. Kristen nestekjærliget Det er et tankekors at kristne, som kun utgjør 0,7% av befolkningen, har bidratt mer til hjelpearbeidet enn f.eks. buddhistiske organisasjoner. Én av kommentarene som de kristne frivillige ofte møter er; Takk for at dere er her. Dere bryr dere virkelig om oss. Men hvorfor gjør dere alt dette helt frivillig?. Slikt kan gjerne bli en døråpner til å dele noe om hva Bibelen sier om å hjelpe andre, og om hva som motiverer oss kristne til å gjøre så mye uten forventning om å få noe tilbake. Men kanskje først og fremst har denne katastrofen i Øst-Japan gitt mange japanske kristne en erfaring av at diakoni er noe av det mest spennende og meningsfulle som man kan være med på. Mange flotte ord har blitt fremsagt i japanske menigheter opp gjennom årene. Men når Guds ord leder til handling, først da blir det for alvor lagt merke til. misjonstidende

6 Trygve nr. 10 Eg representerer Gud, og er i verdas største firma. Det er stort! seier Trygve Sandvik (88). Han er pensjonert misjonsprest i Skjold, og var blant Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine pionérmisjonærar til Japan i Tekst: Marit Rødland Foto: Rebecca Solevåg norge: Misjonstidende (MT) har tatt turen til Skjold, som ligg heilt nord i Rogaland. Her bur Trygve Sandvik i villaen som han og kona, Hanna, bygde saman då dei skulle pensjonere seg etter å ha vore prestefolk i soknet der. Villaen ligg fritt og godt til, med fantastisk utsikt i tre himmelretningar. Men Hanna er der ikkje meir. Ho gjekk bort i september MT vil snakke med Trygve om kallet og om det livet som rettar seg inn mot kallet. For kallet er noko han fortsatt er svært opptatt av, og som han fortsatt reiser rundt i nærområdet og forkynner. Denne dagen er ikkje noko unnatak. I kveld skal han til eit bedehus ikkje så langt borte og tale. Ville bli misjonær Trygve Sandvik vaks opp som tiande barn i ein søskenflokk på elleve i Erfjord, Ryfylke. Mora kalla han for Trygve nr. 10, og han hadde ein fin barndom på garden Sandvik. Fra før han skulle gå for presten, som konfirmasjonsførebuinga vart kalla i dei dagar, kjende han at det liksom var ein tanke som slo seg ned i han. Han leste i Matt 9, og der var det vers 36 og 37 som på eit spesielt vis slo rot: Og då han såg alt folket, tykte han hjarteleg synd i dei; for dei var forkomne og hjelpelause, som sauer utan hyrding. Då sa han til læresveinane: Grøda er stor, men onnefolka få. Bed då han som eig Foto: Stine S. Risanger grøda, at han må senda ut arbeids- 6 misjonstidende

7 gå derfor ut t kallet: Trygve Sandvik har heile livet forsøkt å realisere det kallet Gud har gitt han, og forkynt kallet for andre. folk til å hausta inn grøda si. Trygve kjente at han ville vere ein slik arbeidar. Han ville vere med og hauste inn grøda. Men ikkje her heime. Han kjente ei dragning mot misjonsmarka. Han begynte å tenke på å bli misjonær. Seinare fekk han vite av mora at ho hadde bedt for Trygve nr. 10, at han måtte få misjonærkall. Presten hans, Olav Valen-Senstad, spurte han ein gong dei var aleine i skyssbåten: Du vil ikke bli prest, da, Trygve? Nei, sa Trygve, og slo handa i esingen. Valen-Senstad såg skuffa ut, og fortsatte: Av alle disse åtte guttene i Sandvik så kunne vel én bli prest? Jo, men eg har faktisk tenkt på å bli misjonær, svarte Trygve. Å, men det er da så meget bedre, smilte Valen-Senstad. Kronglete veg Vegen til Afrika vart kronglete. Det var krig i Europa, og det var ikkje lange tida han fekk gå på realskolen på Solborg i Stavanger, før tyskarane kom og okkuperte skolen. Elevane måtte ut på dagen! Deretter prøvde han seg på Nærbø, men opplevde faktisk det same der. Til slutt kom han til Tau, og der fekk han gå ferdig realskolen. Gymnaset prøvde han å ta privat i Flekkefjord. Etter eit halvt år vart han jaga heim derifrå også. Mest alle lærarane var arresterte av tyskarane. Han drog då heim til Erfjord og jobba for broren, slik at han kunne tene seg opp litt pengar. På sommaren gjekk han på noko dei kalla for sommarskole, og som var meir som ein kristen leir. Der traff han på kameratar som hadde kome inn på gymnas på Voss, og dei fortalde at det fortsatt var ledig plass der. Han søkte med det same, og kom inn. Og det var her han traff Hanna, ho som skulle bli kona hans gjennom 60 år. Så eg kan takke Terboven for kona mi! ler Trygve. På ein fest dei hadde på skotårsdagen, trakk gutane lodd om jentene. Trygve trakk Hanna. Han fylgde henne heim etter festen. Kva skal du bli? spurte ho. Misjonær, svara Trygve. Det har eg også tenkt på, sa Hanna. Prest, lærar og farmasøyt Etter dette vart dei eit par, og dei tenkte seg til Afrika. Men det sa dei ikkje til nokon. Etter gymnaset bar det til Misjonsskolen i Stavanger, og her tok Trygve teologi med tanke på å bli misjonsprest. I mellomtida var konfirmant-presten hans, Valen-Senstad, slutta i Erfjord. Nå var han i St. Johannes i Stavanger, og misjonsskolestudentane gjekk til gudsteneste i St. Johannes. Det var ei fin tid. Hanna utdanna seg til farmasøyt med tanke på Afrika. Då landsstyret i NMS måtte plassere dei, vart det Sør-Afrika. Det høyrde med at vi måtte på språkkurs i England før vi skulle til Sør-Afrika. Under Englandsopphaldet fekk vi vite at vi likevel ikkje skulle til Sør-Afrika, men til Japan, seier Trygve. Av ein eller annan uforståeleg grunn fekk vi ikkje visum til Sør- Afrika. Andre fekk, men ikkje vi. På den måten blei det Japan. Eg ser på det som ein Guds inngripnad. Han ville at vi skulle til Japan. Dei gifta seg i 1951, og om hausten same året kom dei til landet saman med Haldis og Lars Tjelle. Turen ut tok to månadar, fordi dei reiste med båt. Haldis venta sitt første barn, og det var nok ikkje like enkelt alltid der ute på havbølgene. Men ho var tøff og klarte seg gjennom det. Då dei kom til Japan, var Trygve og Lars samde om å hoppe på land frå båten samstundes. Det gjorde dei. Vi var altså blant NMS sine pionérmisjonærar til Japan, og vi sette alt inn på å få realisert kallet vi kjente på. Kallet Sidan har det alltid vore viktig for Trygve Sandvik å forkynne kallet. Vi får fram kallet ved forkynning, og vi får det fram ved bønn. Vi må be om at menneske skal få kall, for eksempel til å bli misjonærar. Mor ba om at Trygve nr. 10 måtte bli misjonær. Det vart sterkt for meg. Gud nyttar nye måtar å kalle på til nye generasjonar. Vi gamle må revidere tankegangen vår etterkvart. Og viss vi lyttar, så vil Gud vise oss veg. For Gud har ein plan med korleis vi skal bere hans kall fram. Eg trur også at leiarane i misjonsorganisasjonane våre burde forkynne meir om kallet, seier Trygve. Kallet skal ikkje berre bli bedt for, det skal forkynnast: Gå derfor ut!" Det er dynamitt i dette! Det var viktig for oss å få realisere kallet vi hadde kjent på så lenge då vi kom til Japan. Det første vi gjorde var å studere japansk. Vi fekk eitt års studium. Samstundes hjalp vi til med pionérarbeidet så godt vi kunne. Vi starta med bibelklassar på engelsk. På dette viset lærte vi mykje om japansk tankegang. Så fekk vi mange spørsmål om kvifor vi var i Japan, og kven vi trudde på. Vi svarte så godt vi kunne. Så var det nokre av dei vi hadde kontakt med som ville lære meir om kristendommen, og fleire av dei ville bli kristne. misjonstidende

8 gå derfor ut u misjonsbibelskolen: Det var mange som vart bevisste kallet sitt på Misjonsbibelskolen i Stjørdal, seier Trygve Sandvik. Han var rektor der i to år. Vi hadde med oss ein japansk prest i starten, og det var nok lurt. Eg er glad for at eg ikkje hadde lært japansk før eg kom til Japan. Vi levde og arbeidde i den kulturen vi skulle lære å kjenne, og det var veldig viktig for oss å ikkje seie ting som kolliderte med denne kulturen. Det kunne vere dumt og øydelegge forholdet oss imellom. Etter at det eine året med språkskole var over, tenkte eg at eg måtte ta privat-timar vidare. For eg følte meg aldeles ikkje i stand til å kommunisere godt nok. Eg hugsar noko rektor på språkskulen sa: De føler det nok slik at det japanske språket er ein fiende de har framføre dykk. Men japansken vil være venn med dykk! Eg oppdaga at språk og folk høyrte saman. Utfordringar Det er ikkje lett å forklare ord som synd, nåde, frelse osb. til kulturar der desse uttrykka ikkje finns naturleg i språket. Vi var heldige som fekk bu saman med misjonærane Hanna og Steinar Kjøllesdal i Sør-Osaka det første, viktige året, medan vi gjekk på språkskolen. Dei hadde erfaring frå misjonsarbeid i Kina i fleire år, og hadde fått stor erfaring i misjonsarbeid der før dei vart henta ut av landet av Mao. Dei vart overflytte til Japan. Dette gjaldt også Ragna Holthe og Ingrid Backer. Som nye misjonærar lærte vi svært mykje av desse. Det finske misjonsselskapet lånte oss også ein av dei japansk fødte prestane sine. Han lærte oss mykje om både tankegang og språkbruk. Betre opplæring i "korleis fungere som misjonærar" blant eit for oss ukjent folk, kunne vi ikkje fått. NLM-misjonærar som kom ca. eitt år tidlegare enn oss til Japan, og eit par eldre Japan-misjonærar frå før krigen (frå Amerika og Danmark) gjorde at vi på begynnarstadiet slapp å gjere alt for stygge feil, som pionermisjonærar naturleg nok ofte kan gjere. Trygve understrekar dette, sidan dårleg informerte massemediefolk har ymta om at slike feil vart gjort i Japan. Han seier at det tvert om har vore slik at samarbeidet med den unge kyrkja som etterkvart vaks fram har vore eksemplarisk. Vi budde i Sør-Osaka. Språkskolen var i Kobe. For å komme dit måtte vi først på eit forstadstog, så ta undergrunnsbanen, så over på lyntog for så å ta lokaltog. Til slutt måtte vi gå i 15 minuttar for å komme til språkskolen. Dette tok tre timar tur-retur, så kvar dag brukte vi tre timar til saman for å lære språk. Men vi var unge og ivrige, og fulle av energi. Vi tenkte ikkje så mykje over tidsbruken. Trygve kan aldri gløyme kor tapper Hanna var dette året. Ho var gravid, og likevel våga ho den slitsame reisa fram og tilbake til språkskolen. Trygve og Hanna var i Japan til Dei hadde eit avbrekk på to år i Stjørdal, der Trygve var rektor på NMS sin misjonsbibelskole. Det var mange unge som vart bevisste kallet sitt i Stjørdal, seier Trygve Sandvik. Han fortel at den eine vinteren han var der, var det sju unge som arbeidde med misjonærkallet, og dei fleste av desse sju vart misjonærar til slutt. Heile tida etter at han kom heim att frå Japan, har Trygve vore aktivt med å informere om misjon i Japan. Han har også skrive og gitt ut ti bøker om dette temaet. Litteratursekretær Då Hanna og Trygve kom til Norge att i 1973, vart Trygve leiar for mediearbeidet i NMS. Den gongen var tittelen litteratursekretær. Dette innbefatta at han først og framst var redaktør i Misjonstidende. Det var han til Dette var ei veldig interessant tid, ja, kanskje den mest interessante i mitt liv, seier Trygve i dag. Misjonstidende den gongen var meir eit nyhetsblad enn eit magasin, og det kom ut med heile 40 nummer i året. Det var nok å henge fingrane i. Men det likte Trygve godt. Det er fortalt at avdelinga han leia fort fekk tilnavnet latteraturavdelinga, fordi smilet og latteren satt laust hos dei som arbeidde der. Smilet og latteren sit laust hos Trygve den dag i dag. Og han er veldig takksam for at han ennå kan nyttast i Guds rikes arbeid. Nå er det mange som bed han om å kome som talar, og han kjem så sant han kan. Han er fortsatt lett på foten, og har god helse. Han køyrer fortsatt bil, og kan difor kome seg greit rundt. Eg har så mykje å takke for og vere glad for, seier Trygve nr. 10, og smiler. 8 misjonstidende

9 Påskekryss kryss dro laget av rolf bangseid Frist for innlevering av kryssordet er 16. april To vinnere blir trukket ut og kan glede seg til å få MT-krus. Løsningen kommer i nr. 6/7, Send svar til: Misjonstidende, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Navn: Adresse: Postnr./sted: misjonstidende

10 Trengs norsk misjon i Japan? Det er ensomt å være pastor i en japansk menighet. Men jeg tror at nøkkelen til kirkevekst i Japan ligger nettopp hos pastoren. Tekst: Naoki Sugioka Oversatt av: Ivan Fjeld Redigert av: Marit Rødland Foto: Odd Bjarne Ellefsen japan: Dette sier Naoki Sugioka, som mange fikk se og høre på Det Norske Misjonsselskaps (NMS) generalforsamling i Kristiansand sist sommer. Sugioka er pastor i Kinkikirken, og Misjonstidende har utfordret han til å si noe om kirken egentlig trenger misjonærer eller annen støtte fra NMS eller andre misjonsorganisasjoner mer. Forretningsmessig Jeg er flere ganger blitt stilt det spørsmålet, og svaret mitt er alltid det samme: Ja, det gjør den. Jeg vet at man i Norge gjennom de siste årene har diskutert om det har noe for seg med slik kontinuerlig støtte. Men hver gang jeg lytter til en slik diskusjon, høres det liksom litt forretningsmessig ut for meg, sier Sugioka, og fortsetter: Jeg tror at enhver kristen misjon er Guds misjon. Og er det slik burde enhver misjon være en kjærlighetens misjon. Selv har jeg vært misjonær i Thailand sammen med min familie fra 2002 til Jeg var misjonær akkurat der fordi jeg var glad i Thailand. Gud har sendt sin sønn Jesus til verden fordi han elsker verden, og hans kjærlighet gis uten forbehold. Gud hadde ingen forpliktelser eller ansvar for å gjøre dette, det var ikke hans business. Han gjorde det fordi han elsker oss. Derfor tror jeg at før noen stiller spørsmål om hvorfor norsk misjon trengs i Japan, så bør vi heller spørre: Er vi fortsatt glad i Japan? Og så kan vi fortsette med svaret på dette som utgangspunkt. Tydelig støtte På hvilken måte kan så NMS bidra til kirkene og de kristne i Japan? Det er mange som tenker at det sendes misjonærer til Japan fordi den japanske kirken mangler prester og pastorer. Slik ser de misjonærene som en erstatning for japanske arbeidere. Men jeg mener at det den japanske kirken virkelig trenger er en tydelig psykologisk støtte til pastorene, sier Sugioka videre. I Kinki-kirken har vi 28 menigheter i fem fylker, og bare 18 japanske pastorer til å ta seg av menighetene. De er alene, uten støtte fra andre ansatte, og bare noen få har samarbeid med misjonærer. Det betyr at de fleste pastorene står helt alene i arbeidet, uten noen å dele vansker og utfordringer med. Selvfølgelig kan de rådføre seg med menighetsrådet om det oppstår store problemer. Menighetsrådene er ofte både åpne og vennlige. Men i hverdagens utfordringer, både privat og i arbeidet, er det ikke lett å finne noen å dele med. Handler om kall Det er ensomt å være pastor i en japansk menighet. Det samme så jeg i Thailand også. Likevel tror jeg at nøkkelen til kirkevekst i Japan ligger hos pastoren. Dette mener jeg ikke fordi jeg selv er pastor, men på grunn av mitt teologiske syn. Det handler om kall. Pastorene er mennesker kalt av Gud til å ta vare på menighetene, føre Guds hjord til vann og hvile, sette sauene i stand til å være Jesu ambassadører og bringe vitnesbyrd om frelsen til andre mennesker. Men hvis ikke pastorene har noen andre som forstår seg på deres situasjon, og som kommer med oppmuntrende ord, hva skjer med dem da? Sant nok er Jesus selv pastorens nærmeste venn, men også pastorene trenger å møte andre ambassadører for Jesus. Noen som kan få dem til å smile og le! Hvis pastorene kan få oppmuntrende ord, og 10 misjonstidende

11 trengs norsk misjon q kjærlighet: Vi trenger ikke business, men kjærlighet, sier Naoki Sugioka. kan dele både håp og drømmer med noen de virkelig kan stole på, da vil uten tvil kirkene bli steder fulle av liv. Realiteten er dessverre at japanske pastorer er ensomme, og ofte må de kjempe for å holde motivasjonen oppe. Men forstå meg rett det er ikke en kritikk av japansk kultur, eller japanske kirker og pastorer jeg kommer med nå. Mitt ønske er å gi dere en mulighet til å bli glade i både pastorer og vanlige mennesker i Japan. Støtte og oppmuntring Naoki Sugioka vender så tilbake til spørsmålet om hva NMS kan bidra med i Japan. Nå vet dere hvordan situasjonen er, at japanske pastorer trenger mye medmenneskelig støtte og oppmuntring. Men det jeg ber om er ikke seminarer eller såkalt arbeidsveiledning, i og for seg. Det vi trenger er en venn. Jeg vil gjerne få dele noe av det jeg sa på NMS sin generalforsamling i fjor sommer, da jeg ble spurt om hva slags misjonærer man trenger i Japan og Thailand: Vi trenger et dypt fellesskap som er mer enn bare å gjøre ting sammen. Vi trenger at fellesskap der vi ER sammen, et fellesskap fylt av trygghet og tillitt til hverandre. I Asia er støtte til prestene og andre som arbeider i kirken nødvendig for at kirkene skal vokse. Å arbeide i kirkene i Japan og Thailand er ensomt. Det er store forventninger til de som arbeider i menighetene, og de fleste prestene må bære det meste alene. Vi trenger mennesker som virkelig forstår, noen som kan lytte, noen vi kan gråte med, ha det moro med, og tenke høyt sammen med. Misjonærer som virkelig vil lære seg kulturen vi lever i, som lytter til våre følelser og viser forståelse, er en viktigere hjelp å få enn penger. For at det skal bli slik er det viktig å tenke langsiktig, ha tålmodighet, og skape tillitt hos hverandre. Jeg har selv vært misjonær i Thailand, og vet derfor at for å få dette til, kreves det mye tålmodighet. Men jeg tror at med hjelp av Guds kjærlighet så skjer dette. NMS har sendt mange slike misjonærer. Det er jeg takknemlig for. Og jeg vil gjerne at dere fortsetter å sende misjonærer videre. Jeg er veldig takknemlig for tålmodigheten til dere misjonsvenner i Norge, også. Selv om det ikke er like store resultater av kirkearbeidet i Thailand og Japan som i Afrika, så fortsetter dere likevel å støtte oss og be for vårt folk. Det vil jeg takke dere for." Deres oppgave Jeg tror ikke at det å sende misjonærer er den eneste måten å hjelpe den japanske kirken på. Det jeg sa på generalforsamlingen var ment som et eksempel. Jeg tror det finnes mange måter å støtte den japanske kirken på, sier Naoki Sugioka, og legger til: Egentlig er det ikke min oppgave å gi et konkret svar på spørsmålet om hvordan NMS kan bidra i Japan. Det er deres oppgave. Hvis dere ærlig stiller dere selv spørsmålet: Dersom jeg er glad i Japan, hva kan jeg gjøre for den japanske kirken og det japanske folk?, og legger dette fram for Gud i bønn, da tror jeg Han vil gi dere svar. Vi trenger ikke business, men kjærlighet. Og vi trenger vennskap mer enn samarbeid. Må Gud velsigne alle dere venner i Norge! misjonstidende

12 En borger av himmelriket Siden hun var oppvokst i Japan og gift med en nordmann slet Yukiko Yamaoka Idland enkelte ganger med identitetsproblemer. Men så en dag var det som om Gud sa til henne: Det er borger av himmelriket du er! Dette ble for Yukiko en helt ny måte å tenke på. Tekst: Rut Terese K. Fjeld Redigert av: Therese Dagfinrud japan: Vi møter Yukiko i presteboligen hennes i Kikyogaoka. Bortsett fra noe japansk kunst på veggene har stuen et norsk preg. Hennes tilknytning til Norge har lenge vært sterk. Da hun gikk på bibelskole i Norge traff hun norske Alf Idland, og etter en stund trosset de innvendingene fra folk rundt seg, og giftet seg. Nå er Yukiko prest i en liten menighet i Kikyogaoka, Japan, hvor rundt 35 mennesker kommer til gudstjeneste. Men hun har ikke alltid vært en kristen; Yukiko vokste opp i en buddhistisk familie. La oss dra 69 år tilbake i tid, til dras mot kristen tro Det er januar, og Herr Yamaoka er i Kure, som befinner seg et stykke utenfor Hiroshima. Han ble i likhet med de fleste menn kalt ut for å tjenestegjøre her da krigen trappet opp. Kampene er harde, og det er ikke mange lyspunkt i tilværelsen. Men denne januardagen mottar han et brev fra sin kone. Hun skriver at han er blitt far til en jente! Etter tre sønner har han endelig fått datteren han så lenge har ønsket seg. Gleden er stor. Men det blir dessverre bare med disse brevene: Yamaoka omkommer i krigen og får aldri noen mulighet til å møte datteren sin. Etter farens bortgang flytter familien hjem til hans foreldre, hvor også en gammel tante bor. Her vokser Yukiko opp. Besteforeldrene er aktive buddhister, og Yukiko blir tatt med til templene hvor hun lærer å sitere buddhistiske læresetninger. Men hun føler ikke riktig at dette er noe for henne. Moren, på sin side, blir introdusert for en ny buddhistisk retning som vekker hennes store hengivenhet. Også hun tar med seg Yukiko rundt på møter og leirer, men Yukiko føler seg ikke overbevist. Langt mer spennende synes hun derimot at kristendommen virker, etter at hun på videregående skole møter en jente som ofte lytter til de lutherske radiosendingene. Sammen oppsøker de en kirke, og etter å ha fullført trosopplæring blir de begge døpt. Fornyet frimodighet Når Yukiko starter på universitetet er det etter hvert mange ting som fanger oppmerksomheten hennes, og etter en stund er troen kommet helt i bakgrunnen. Gjennom de neste to årene oppsøker hun derfor sjeldnere og sjeldnere kirken. Hun avbryter også studiene for å flytte til Osaka og i stedet begynne på et annet universitet på Tezukayama. Siden hun er glad i språk, blir valgfagene engelsk og språkoversettelse. Igjen møter hun en kristen jente som inviterer henne med til engelsk bibelundervisning hos de norske misjonærene Solveig og Ånund Nordbø. Her blir troen og frimodigheten hennes vekket til live igjen. Ånund, som driver med kristent radioarbeid, ser virkelig nytten av noen hjelpende hender i dette arbeidet. Han inviterer Yukiko og hennes venninner til å flytte inn i en av leilighetene i kirken. Her bor også et japansk ektepar, og kona her ser det som sin oppgave å undervise disse unge jentene. Hun arrangerer derfor felles andaktsstund hver morgen noe Yukiko i etterkant sier har betydd mye for troen hennes. Kjærligheten Etter utdannelsen er Yukiko spent på hvor Gud vil lede henne. Hun får snart en forespørsel om hun vil jobbe fast som assistent og sekretær 12 misjonstidende

13 gjenbruk u stort: Det er stort å få være prest i Kikyogaoka, synes Yukiko Idland. for Nordbø. Yukiko kjenner på en stor glede over å få arbeide i Guds rike, og trives godt. Hun kommer også gjennom dette i kontakt med flere andre norske misjonærer. En dag mottar Yukiko et julebrev som skal få store følger for livet hennes. Brevet, som er fra Norge, er en takk for hjelpen hun har bidratt med som tolk. Vedlagt ligger en liten hilsen fra en mann ved navn Alf Idland, som går på Misjonsskolen og tenker på å reise ut til Japan som misjonær. De begynner å brevveksle, og da Yukiko blir tilbudt et stipend for å gå på bibelskole i Norge, benytter hun også anledningen til å møte Alf personlig. De finner straks tonen, og ønsker etter hvert å gifte seg. På tross av at de møter sterk motstand fra andre i NMS og fra hennes egen familie, gjennomfører de giftemålet: kjærligheten mellom dem er sterkere. Etter at de er blitt mann og kone går turen til Bodø, hvor Alf avlegger verneplikt, før de setter kursen mot England og åtte måneders språkstudium. Endelig på plass i Japan blir de satt til tjeneste i Osaka, og her adopterer de etter hvert en liten gutt. Etter ni sammenhengende år i Japan er de noen år i Norge, før Alf får tilbud om å jobbe med ungdomsarbeid i Det lutherske verdensforbunds hovedkvarter i Genève. Her blir de værende i tre år, før de igjen flytter tilbake til Japan. Prestetjeneste Når Yukiko nærmer seg 50 får hun lyst til å begynne å ta fag på det teologiske seminaret, for bedre å kunne være i stand til å hjelpe sin mann i arbeidet. Alf er svært glad i Japan og arbeidet som misjonsprest, og har akkurat fått innvilget permanent oppholdstillatelse da det blir oppdaget kreft i den ene nyren hans med spredning til lungene. Han dør etter kort tids sykdom våren Etter mannens bortgang har både NMS og Kinki-kirken et ønske om at Yukiko skal fortsette å tjenestegjøre, og hun velger derfor å fullføre teologistudiet. Hun blir ordinert til prest i 1999, 56 år gammel. Overgangen til å bli prest er stor. Det er mye ansvar og tungt arbeid. Hun er også spent på hvordan hun vil takle å bo alene i en stor prestebolig. Men midt oppe i dette får hun oppleve Guds omsorg og fred. Hun beskriver det som en fantastisk følelse. Takknemmelig Når jeg spør Yukiko om hvordan hun ser på fremtiden for kristne i Japan, er det lite mismodighet å hente. Hun synes det er stort å få være prest i Kikyogaoka, hvor hun tjenestegjør nå. Den tålmodigheten og frimodigheten som finnes hos disse kristne har hun virkelig respekt for. Dette er en menighet hvor folk tjenestegjør ut fra de ønsker og nådegaver som de har, om det så er husbesøk, praktisk hagearbeid, eller å bidra på en av de mange aktivitetene som foregår i kirken. Om ett år går Yukiko av med pensjon, og da ser hun fram til å flytte nærmere sønnen sin og barnebarnet på ti år. Ellers har hun, med en aktiv menighet å betjene, foreløpig ikke hatt så mye tid til å tenke på framtiden. Vender hun blikket motsatt vei, og ser tilbake på livet sitt, synes hun det har vært rikt. Takknemlighet er et ord som stadig dukker opp i samtalen med henne. I løpet av årene med prestetjeneste har hun blant annet fått oppleve at omkring femten mennesker er blitt døpt! Spesielt stort var det da en av brødrene hennes valgte å la seg døpe, noe hun aldri hadde trodd hun skulle få oppleve. Hun kan se at arbeidet har båret frukt. Yukiko er takknemmelig en takknemmelig borger av himmelriket. misjonstidende

14 Det uskapte lyset Ikoner er ikke bare kunst. De er åndelige uttrykk, noe Gud vil fortelle oss. Adam var på et vis det første ikon, laget av Gud. Tekst: Odd Bjarne Ellefsen Foto: Stein Ove Horten Dette sa Magdy William, ikonkunstneren fra Egypt, som gjestet Oslo med en ikonutstilling høsten I april kommer William tilbake til Norge med ikonene. Da er det klart for en ny utstilling. Denne gangen i tre byer; Tønsberg, Hamar og Oslo. Det Norske Misjonsselskap (NMS) Region Øst skal sammen med kunstneren fra Kairo arrangere utstillingene. Gjennom utstillingene vil de besøkende få et møte med den koptiske ikonkunsten, som skiller seg fra den greske og russiske ved sin enkelhet. Kunstneren vil selv delta på alle utstillingene, og vil også delta i program der han forteller om ikonkunsten og hvordan ikoner lages. Utstillingene er åpne for alle, og vil bli holdt på lett tilgjengelige steder. I Tønsberg skal utstillingen være i Oseberg kulturhus, og være på samme tid og sted som kirkemøtet i Den norske kirke. I Hamar finner utstillingen sted i lokalene til Hamar kunstforening, mens utstillingen i Oslo skal være i Oslo domkirke. I tilknytning til utstillingene skal det også være kulturelle samlinger. Her vil det være fokus på situasjonen for de kristne i Egypt. NMS motto er brobygger i ord og handling. Vi ønsker derfor å fokusere på viktigheten av å bygge bro mellom den arabiske og vestlige verden, mellom ulike konfesjoner og mellom mennesker. Utstillinger april Tønsberg, Oseberg kulturhus april Hamar, Hamar kunstforening april Oslo, Oslo domkirke Gratis entré. Salgsutstilling. 14 misjonstidende

15 Utgangspunkt kari skår sørheim landsstyreleiar Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør- Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca for eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Misjonsavtaler: NMS har 611 misjonsavtaler med 574 menigheter i Den norske kirke. Gavebudsjett 2012: ca. 90,2 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: Målstyrt misjon Ei kvar seriøs bedrift legg planar med mål, tiltak og målindikatorar. Det gjeld å arbeida målretta og laga planar der resultatet kan målast opp mot dei måla som er sett. Også i NMS vedtek vi strategidokument og lagar handlingsplanar som skal føra oss mot dei vedtekne måla. Vårt strategidokument blir vedtatt av generalforsamlinga, og handlingsplanar blir vedtatt av landsstyret. Dei ulike einingane heime og ute lagar sine planar for gjennomføring, og slik arbeider vi saman mot våre felles mål. På dei siste møta i Landsstyret har vi vedtatt handlingsplanar for arbeidet for dei ulike programma ute, og for første gong har vi vedtatt ein felles handlingsplan for arbeidet i Norge. Det har vore viktige og interessante drøftingar, der vi som styre kjem nær arbeidet vi driv. I NMS meiner vi at det er viktig å leggja gode planar, og det er viktig og motiverande å kunna måla det vi gjer. Ekstra gledeleg er det når vi opplever at det går betre enn det vi hadde sett som mål. Det har vi opplevd med tanke på inntektsmåla våre i 2011, og medan eg sit og skriv på dette innlegget, får eg telefon frå ein medarbeidar i ein Gjenbruksbutikk, som deler si glede over at årsresultatet for butikken vart betre enn planlagd i Slikt motiverer! Kan alt arbeidet i Guds kyrkje og i NMS planleggjast og målast? Sjølvsagt ikkje. Den Heilage Ande si gjerning er det lukkelegvis ikkje oss gitt å setja inn i ein plan. Vi har fått eit svært oppdrag - vi skal gjera folkeslaga til disiplar, ikkje noko mindre! Det er eit ambisiøst mål, ikkje gjeve av ei generalforsamling, samarbeidskyrkje eller eit regionstyre, men gjeve av han som er den kristne trua sin opphavsmann og fullendar, Jesus Kristus! I eit debattinnlegg i Vårt Land i vår skriv professor Magne Suphellen at Den norske kyrkja har grundige visjonar og strategidokument som seier kva kyrkja er og kva den skal gjera framover. Men den har lita tru på vekst, i alle høve lita tru på at vekst kan målast. Dette har blitt drøfta med ulike innfallsvinklar. På den eine sida ser vi at det ikkje kan brukast einsidig marknadstenking i det åndelege arbeidet. Alt kan ikkje målast eller styrast, korkje i kyrkje- eller misjonsarbeid. På den andre sida ser vi at vi står i fare for å bli for lite ambisiøse på oppdragsgjevaren sine vegne, og kanskje for plan- og dokumentstyrt i vårt arbeid og tankegang. I NMS seier vi Ja takk, begge deler. Vi vil bruka våre krefter og midlar til målretta arbeid, og det krev planlegging og vilje til endring for å nå måla våre. Men vi har også ei sterk og forventningsfull tru på at Han som i sin kjærleik fullførte Guds frelsesplan for oss gjennom påskedramaet, han kan ved sin Ande overraska oss og sprengja våre planar! Vi ber om, og lengtar etter Guds rikes vekst. Og skulle det visa seg at planane våre er for lite ambisiøse, ja då skal vi jubla og takka Gud! misjonstidende

16 Nistepakken bjørg sand er tidligere misjonsprest i japan, nå pensjonist i norge. Jesus lever! Jeg har lyst til å dele med dere to selvopplevde episoder fra Japan. En dag var jeg på postkontoret for å sende en pakke. Som regel var postkontoret fullt, men akkurat denne dagen var det ingen kunder utenom meg. Postfunksjonæren var tydeligvis nysgjerrig på denne utenlandske kvinnen som han kunne kommunisere med på japansk, og han begynte å stille spørsmål som ikke hadde noen ting med pakken å gjøre. Vi hadde en lang, koselig prat, der han bl.a. spurte meg ut både om familieforhold og hvorfor jeg var i Japan. Plutselig ser han meg inn i øynene og spør: Men hva tror egentlig dere kristne, da? Da jeg enkelt fortalte om Jesus som døde for oss på korset, og som stod opp igjen den tredje dag, så han forskrekket på meg og sa: Tror dere virkelig at han stod opp igjen fra de døde? Jeg bekreftet det, og han begynte å le. Han lo og lo, slik at det ble umulig å fortsette samtalen. På hjemveien måtte jeg filosofere over dette at Jesu oppstandelse, som postfunksjonæren hadde funnet så latterlig, den er jo kristendommens grunnvoll. I 1 Kor 15,17-18 skriver Paulus: Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Uten oppstandelsen ville det ikke vært noen frelse, men nå er jo Kristus stått opp fra de døde (1 Kor 15,20), og vi kan få leve som tilgitte syndere i et evig livsfellesskap med han. Den andre opplevelsen skjedde i en barnegruppe for åtte- og niåringer i Takarazuka. Vi snakket om det som skjedde første påskedag, og var kommet så langt at vi fortalte om soldatene som fikk penger for å fortelle at disiplene hadde stjålet Jesu lik. Da var det en åtteåring som ivrig begynte å vifte med armen og utbrøt: Men det var ikke sant, var det vel? Jesus hadde stått opp igjen, ikke sant? Jesus lever, gjør han ikke? Det var ikke vanskelig å hoppe framover i fortellingen og konstatere at Jesus virkelig hadde stått opp, og at han lever. Å, det var godt! sukket guttungen og strålte over hele fjeset. Det ansiktet er den sterkeste påskeprekenen jeg har vært borte i. Hvordan er det med oss? Stråler våre ansikter fordi vi vet at Jesus lever? Kan mennesker se på oss at vi tror på en oppstanden Frelser? foto: eivind hauglid 16 misjonstidende

17 Bønnesiden ved gunn bakken bønn NMS Gjenbruk Takk og be for alle butikkene, for Knausen lysstøperi og for forretningsstyret Takk og be for de over 1400 frivillige medarbeiderne Takk og be for alle givere og kunder som støtter NMS Be for nyrekrutteringen av medarbeidere, og om at en må lykkes med å starte opp flere butikker i ulike landsdeler Be om at medarbeiderne må få formidle et kristent menneskesyn og smittende misjonsengasjement Påsken Takk for påsken, og at Jesus døde for vår skyld Takk og be for alle barn og unge som kommer på leir Be for alle som skal være ledere på leir, at de klarer å formidle Guds kjærlighet i ord og handling Be om at mange denne påsken virkelig kan få et glimt av Jesus og forstå at Han døde på korset for vår skyld Norge Takk og be for årets Hald-studenter som avslutter sin praksisperiode Be om at vi må klare å se fremover og jobbe sammen med Gud og hverandre for at NMS fortsatt skal være en sterk og solid misjonsorganisasjon Be for Barnegospelfestivalen på Hægeland april La din vilje skje Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, Er bønnen: La din vilje skje! For egenviljen blander sitt eget ønske inn, og overfor Guds tanker er viljen ofte blind. Men Herre, gi meg motet til å be: La din vilje skje! Den enkle, stille bønnen som åpner Herrens vei, Er bønnen: La din vilje skje! Og den som ber som dette vil ikke lett gå lei, men stadig overraskes og stadig undre seg. For, Herre, det er spennende å be: La din vilje skje! første og siste vers i vidar kristensens "la din vilje skje" Japan I Japan arbeider NMS innen programmet Budskap (Evangelisering og menighetsbygging). Lokal samarbeidspartner er Kinki evangelisk-lutherske kirke (KELC). Takk for godt samarbeid med KELC Takk og be for kirkepresidenten Shigeo Sueoka og alle i kirkestyret Takk og be for prester og arbeidere i kirken Takk og be for misjonærene og det arbeidet de driver i menighetene Takk og be for alle de frivillige som tar del i menighetslivet Takk og be for alle som ble døpt i fjor Takk og be for de forskjellige aktivitetene i menighetene Be for det japanske folk Be for kirkeledelsen Be for arbeidet som kirken driver i de katastroferammede områdene i Øst-Japan Be for prestene i kirken, at de ikke sliter seg ut og mister motet Be for Kobe Lutheran Seminary som utdanner prestene i KELC og for studentene og lærerne der Be for rekruttering til arbeidet i kirken Be om fortsatt godt samarbeid mellom NMS og KELC i tiden fremover Be om at Gud må kalle nye misjonærer til Japan Be for det diakonale arbeidet som drives i menighetene Be for kirkens barnehager og daghjem Be for arbeidet med å engasjere barn og unge i kor gjennom Soul Children Be for alle barnegruppene og søndagsskolene Be for misjonærene Yukiko Yamaoka Idland, Orlaug Fukuzawa, Dagny og John Olav Straume, Rut Terese og Ivan Fjeld misjonstidende

18 Beste jobben (p)å HA Eivind Hauglid (55) har sittet 14 år i redaktørstolen i Misjonstidende. Det har vært en god stol. Men nå vil han ut av den, selv om han synes han har hatt den beste jobben på hovedkontoret (HA). Tekst: Marit Rødland Foto: Inger Marie K. Stangeland norge: Eivind er ikke en person som lett blir engstelig, men han kjente det litt da han etter 15 år i utlandet (misjonsprest i Thailand) skulle ha en jobb i Norge. Han hadde null jobberfaring her fra før, hvis man ikke regner med litt busskjøring i studietiden, da. Og nå skulle han være redaktør i hovedorganet til Det Norske Misjonsselskap (NMS). Så han kjente spenningen. Men han tenkte også at dette måtte bli en kjekk oppgave. Tenk å få være med på å formidle noe av alt det spennende og flotte som NMS gjør rundt om i verden! Mye fint Vi kom til Thailand i 1982, og da var det bare en håndfull menigheter i det som i dag er den lutherske kirken i Thailand. Når vi ser tilbake, har det sannelig vært vekst i arbeidet! Det som var noen få menigheter på begynnelsen av 80-tallet, er i dag en egen kirke, med egen biskop og medlemmer, sier Eivind, og fortsetter: Det skjer så mye fint på alle feltene våre. Vi er virkelig med på noe stort! Da han startet som redaktør, var det Misjonstidende som var den kanalen som nådde lengst ut. Han begynte som redaktør i 1997, og da kom fortsatt mye av stoffet tilsendt håndskrevet. Så måtte redaksjonen redigere det og skrive det inn på pc. Bildene som hørte til artiklene var før enten papirbilder eller dias, og de kom sammen med artikkelen i vanlig postforsendelse. Nå kommer både stoff og bilder elektronisk. Det sparer mye tid og arbeid. Jeg husker at vi måtte sende bildene til trykkeriet to uker før stoffet. Det kunne være et mareritt noen ganger. Men trykkeriet ville ha dem i så god tid for å få behandlet dem. Det var arbeidskrevende. Nå behandler vi (grafisk formgiver i MT) dem selv elektronisk. Det sparer vi både tid og ressurser på. MT-lokomotivet Da Eivind skulle sette seg inn i de forestående redaktøroppgavene, fikk han plutselig beskjed om at han også skulle være nett-redaktør. Den oppgaven vokste fort i omfang, og etter seks år ble det for mye. Da ble 18 misjonstidende

19 beste jobben t ny jobb: Jeg gleder med til å bli regionleder! Jeg ser hvor viktig arbeidet i regionene er for NMS, sier Eivind Hauglid. det egen nett-redaktør. I begynnelsen hadde NMS også egen fotograf på informasjonsavdelingen. Men det gikk ikke lenge før redaksjonen måtte klare fotografi-oppdragene sine selv. Ganske lenge måtte vi også løpe til by n for å fremkalle filmer. Og så sent som i 2000 trykte vi fortsatt Misjonstidende med sort-hvitt-sider. Fra 2001 ble det derimot farger i hele bladet. Så det har vært store forandringer. MT har hatt tre-fire ansiktsløftninger i løpet av Eivinds redaktørtid, og nye ideer til det innholdsmessige er også kommet. MT er NMS sitt ansikt utad, og det er sagt i organisasjonen at MT er lokomotivet i NMS sitt informasjonsarbeid. Det er jeg veldig enig i. Vi må informere så bredt som mulig, og det må være en blanding av fakta og inspirasjon. Det er sagt at som et rom uten vindu er en kirke uten misjon. Og da er Misjonstidende dette vinduet, tenker jeg. Variasjon Når Eivind skal trekke fram hva som har vært best gjennom alle disse årene, velger han ordet variasjon. Ingen dager er like. I begynnelsen var det bare det redaksjonelle han hadde ansvar for. Etter hvert ble det også ansvar for budsjett og regnskap, kontakt med trykkeri og post og markedsføringsansvaret. Å lage bladet - fra A til Å - er kjekt. Det har også vært veldig lærerikt. Det kan bety svært forskjellige oppgaver fra den ene dagen til den andre. Jeg har lært kolossalt mye! Det er også kjekt å arbeide sammen i team, få til noe sammen i vår lille redaksjon. Jeg kunne ikke laget dette alene. Vi ber Eivind om å si oss hva som har vært den største utfordringen som redaktør. Den største utfordringen er nok at vi hele tiden har så små ressurser. Vi skulle gjerne reist mer, drevet mer oppsøkende journalistisk arbeid. Men på 2,5 årsverk, grafisk formgiver iberegnet, er det begrenset hva vi kan få til. Og hvis Eivind kunne fått det som han ville? I en drømmeverden? Ja, da ville jeg hatt mer penger til å reise rundt både i Norge og til de landene vi arbeider i! Jeg ville hatt flere personer i redaksjonen, og jeg ville hatt mye mer ressurser til markedsføring, sier Eivind. Takknemlig Noe Eivind Hauglid har lyst til å få fram når han nå takker av, er takknemligheten for nye bekjentskap gjennom alle disse 14 årene. Det er mange flotte folk i NMS! Det gjelder både medarbeidere og ikke minst de mange frivillige rundt om. De gjør en formidabel innsats som det står stor respekt av. I MT har vi forsøkt å ha en fast spalte som løfter fram noen av dem, nemlig MT-kruset. Jeg synes MT er et godt blad! sier Eivind videre. Det er mye informasjon i bladet, og mye til å bli inspirert av. Mye av bladet leser jeg to ganger før det går i trykken. Og jeg mener at MT er en kilde til mye god informasjon, om du vil vite. Eivind hadde aldri tenkt at han skulle være så lenge som 14 år i Misjonstidende. Han hadde tenkt at han kanskje ville være der i 5-7 år. Men jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, og har alltid tenkt at jeg har hatt den beste jobben på hovedkontoret! Kreativitet og ny jobb Men selvsagt har ikke alle dager vært like fantastiske. Og hvordan har det vært å være kreativ hele tiden? Jeg tenkte jeg ville komme til å gå tom for ideer etter en stund. Men slik har det ikke gått. Innad i redaksjonen har vi alltid hatt nye ideer, og alltid rikelig tilgang på stoff. Derfor er det ikke alt vi har fått tilsendt som har kommet på trykk. Jeg må benytte anledningen til å spesielt takke misjonærene som sender stoff og bilder til oss! De er flinke, og MT er helt avhengig av dem. Når dette bladet går i trykken, har Eivind skiftet jobb. Han skal bli regionleder i region Stavanger. Ja, jeg gleder meg til å bli regionleder. Det begynte med en oppfordring fra en kollega til å søke den stillingen. Jeg måtte tenke litt på det, for jeg hadde ikke tenkt at dette kunne være noe for meg. Men jeg sendte en søknad i alle fall. I løpet av ventetiden kjente jeg at dette var en stilling jeg fikk mer og mer lyst på. Etter så lang tid som redaktør, var jeg nok klar for endringer. Så da jeg fikk tilbudet om å bli regionleder, var jeg helt klar. Og jeg ønsker de nye oppgavene velkommen. Jeg tror jeg fortsatt kan yte noe inn i NMS sitt arbeid. Jeg vil bruke all min erfaring inn i den nye stillingen. Nå skal jeg reise en del rundt i regionen, og som redaktør reiste jeg jo også en del rundt på møter og basarer. Jeg ser hvor viktig dette arbeidet er for NMS. Og jeg gleder meg til å få være med på å inspirere folk. Jeg ser store muligheter, og gleder meg virkelig til å ta fatt! sier avtroppende redaktør og påtroppende regionleder. Og han legger til slutt til: Jeg håper jeg kan få være med på å få til at de frivillige i NMS opplever at de blir sett og satt pris på! misjonstidende