Nanna Broch: «Gode hjem for alle!»

Transkript

1 EIENDOM 15 Kari J. Brandtzæg Nanna Broch: «Gode hjem for alle!» Med kvinner og kunst for en bedre boligpolitikk Sentralt plassert på Ankertorget, på grensen mellom øst og vest i Oslo, åpnet foreningen Østkantutstillingen i eget lokale i Med mottoet «Gode hjem for alle» ville Nanna Broch ( )1 oppmuntre arbeiderklassen til å kreve bedre og rimeligere boliger. Gjennom utstillingspro grammets radikale og tverrestetiske profil ble det formidlet ny, moderne funksjonell arkitektur, møbler, interiørdesign og kunst. I tillegg ble det holdt foredrag, organisert diskusjons kvelder og opplysningsprosjekter om hygiene, alkoholisme og underernæring. Det var fri entré og fleksible åpningstider og i løpet av 1930-tallet ble det lille huset på Ankertorget besøkt av tusenvis av mennesker. Utover 1800-tallet ble bolignøden en hard realitet i alle Europas storbyer. Da som nå ga byutvikling og gentrifisering gode betingelser for tomte- og byggespekulanter. Karl Marx redegjorde i første bind av Kapitalen (1867) for bolig nødens historiske årsaker. Innen den voksende internasjonale arbeider bevegelsen ble boligspørsmålet derfor gitt høy priori tet. I pamfletten Zur Wohnungsfrage (1887) mente Friedrich Engels at den eneste løsningen på boligspørsmålet var å av skaffe kapitalismen. Engels kritiserte det småborgerlige synet på boligspørsmål som bare resulterte i handlingslammelse. For arbeiderklassen var derfor boligsakens løsning avhengig av den økonomiske, politiske og organisatoriske makt de klarte å kjempe seg til. Da Kristiania ble hovedstad i 1814 talte innbyggerne noen få tusen mennesker. I løpet av årene økte befolkningen, og det ble oppført en rekke leiegårder både

2 16 EIENDOM EIENDOM 17 Nanna Broch: Boligfoto. Barn i bakgård på Grünerløkka 1920-tallet. Trykket med tillatelse fra Riksarkivet. på Grünerløkka og Nedre Tøyen. Gårdeiere spekulerte i andres tragedie ved å kreve ekstrainntekter for vedlikehold samtidig som det ble profittert på eiendommens grunnverdi. Eiendomsretten ble dermed uløselig forbundet med det fremvoksende klassesamfunnet. For å motvirke økonomisk utnyttelse av de dårligst stilte begynte arbeiderbevegelsen å organisere leieboerne i leieboerorganisasjoner og boligtilsyn. På 1920-tallet fortsatte det å strømme enslige og familier fra landsbygda til Kristiania (Oslo fra 1925) for å finne arbeid. I 1920 kostet det i gjennomsnitt 21 kroner i måneden å leie et værelse med kjøkken. 2 Værelsene var overbefolkede og be boerne levde i frykt for oppsigelse eller økning av leieutgifter. Det var likevel bedre enn ingenting, for å skaffe tak over hodet i hovedstaden bød på stadig større problemer. De mange husløse gikk under tilnavnet «de husville». Det var de som måtte bo på gaten under en haug planker eller ta til takke med et kvistværelse uten vann og varme, der is tappene hang fra taket. Det å eie sin egen seng var et privilegium forbeholdt de få, og et godt og trygt hjem turte få å drømme om. 3 Nanna Broch, som denne artikkelen først og fremst handler om, gjorde seg tidlig på 1920-tallet offentlig bemerket med artikler om boligsak og sosiale forhold. Hun insisterte på at arbeiderkvinnene ikke måtte akseptere de uverdige boforholdene, men danne fellesskap som kunne bidra til å endre disse. I 1924 stiftet hun De husvilles forening for å samle dem som led verst under bolignøden. 4 Hennes viktigste initiativ kom likevel med foreningen Østkantutstillingen i Østkantutstillingens initiativ og radikale prosjekt er et lite kjent kapittel i norsk kunst- og kulturhistorie. Med unntak av Morten Bings studie Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo eksisterer det knapt noe publisert materiale. 5 Bing konsentrerer sin studie om Østkantutstillingens betydning for mellomkrigstidens hjemmeinnredning og moderne boligidealer. Denne artikkelen vil vektlegge hvordan Nanna Brochs internasjonale, radikale og feministiske orientering ble avgjørende for Østkantutstillingens valg av metode og temaer. Jeg vil belyse hvordan funksjonalismens sosiale og estetiske ambisjon på 1930-tallet ble tett forbundet med utstillingsaktivitetene og videre drøfte hvordan Broch strategisk benyttet arkitekter og kunstnere, som Henrik Sørensen ( ), for å spisse utstillingenes profil og formål. Avslutningsvis kommenteres utstillingen Flaskeberget (1937), som gjennom kunst og propaganda materiell, oppfordret arbeiderklassen til lavere alkoholforbruk for å få råd til bedre og større boliger. Nanna Broch og internasjonalt sosialt arbeid Østkantutstillingens sosiale og estetiske ambisjon ville neppe latt seg realisere uten Nanna Brochs internasjonale orientering og skolering. Broch tilhørte en ny generasjon moderne og samfunnsengasjerte kvinner med akademisk bakgrunn. I 1903 tok hun ex.phil. og hennes interesse for sosiale spørsmål gjorde at kvinnesakskvinnen Betzy Kjelsberg oppmuntret Nanna Broch til å ta sosialutdannelse i Berlin. 6 I 1910 begynte hun å studere ved «dr. Alice Salomons Soziale Frauenschule», og vendte først tilbake til Kristiania under første verdenskrig. Skolen var grunnlagt og drevet av sosialpedagogen Alice Salomon ( ). Salomon var aktiv i den internasjonale kvinnebevegelsen og en pioner når det gjaldt å tilrettelegge og iverksette sosialt arbeid. 7 En ambisjon med skolen i Berlin var å lære opp kvinner til å håndtere det moderne livets nye sosiale utfordringer og etablere dette som et selvstendig yrkesfelt for kvinner. De endrede sosiale strukturene i byene gjorde det nødvendig med et mer systematisk organisert sosialt arbeid. Kvinners engasjement og synlighet i offentligheten vokste parallelt med den moderne internasjonale kvinnebevegelsen. Det nyttet ikke lenger med borgerskapets almisser og medfølelse i møte med den voksende fattigdommen som utviklet seg i takt med de moderne byenes ekspansjon over hele Europa. Slik Engels hadde oppfordret til i Zur Wohnungsfrage måtte arbeiderne selv organisere seg for å bedre situasjonen. Ved bruk av en materialistisk analyse av juridiske og økonomiske forhold håpet Salomon å tilføre konstruktiv innsikt i hvordan også fattige kunne hjelpes til å hjelpe seg selv. Om dette skrev hun flere artikler både før og etter første verdenskrig, med utgangspunkt i rådende sosiale forhold ikke bare i Europa, men også i Amerika og India. 8 I stedet for å føle medlidenhet i møte med den voksende fattigdommen i byene måtte medlidenheten overføres til profesjonell handling gjennom innhenting av praktisk informasjon og dokumentasjon. Slik kunne man kreve og oppnå et mer rettferdig samfunn. Salomon mente kvinnene var uvurderlige i dette arbeidet, både de ressurssterke og de svakere stilte. Det var derfor viktig å få den voksende arbeiderklassen til å se sin egen elendighet og gi dem råd om hvordan utfordringene i hverdagslivet kunne løses, ofte med enkle grep. Salomons grunnleggende praktiske og systematiske metode, særlig rettet mot arbeiderkvinnene, ble slik jeg ser det, en avgjørende rettesnor for Nanna Brochs arbeid for å bedre arbeiderklassens boligsituasjon. Nanna Broch som boligkontrollør og feminist Tilbake i Kristiania våren 1919 fikk Nanna Broch, sammen med Lulli Lous og Signe Holt, stilling som boligkontrollør for Helserådet. Hovedoppgaven var å bistå formannskapet i å avhjelpe boligmangel og bedre boligforholdene i byen. I løpet av ble nærmere 5500 leiligheter undersøkt. 9 Forholdene de møtte på inspeksjonsrundene karakteriserte Fra Flaskeberget i Østkantutstillingen i Utstillingen var tydelig feministisk i måten den fokuserte hvordan mannens alkoholforbruk i et ekteskap utover kvinnens liv og muligheter. I høyre del av feltet «Det sterke kjønn» er Henrik Sørensens plakater montert. Fotograf ukjent, Riksarkivet. Nanna Broch i artikler som «forfærdelige» når det gjaldt antall mennesker på liten og dårlig plass, og standard og hygiene som igjen førte til sykdom og høy barnedødelighet. I et intervju forteller Broch hvordan bolignøden og flukten fra landsbygda gjorde at folk bodde hvor som helst og satte opp hytter og skur der de kom til: «Det var stunder da vi ikke orket å se på alt det fryktelige i de grufulle kjellerne, vi var redde for å få sjokk, [ ] ved å skrive og tale, holde masser av foredrag med lysbilder skulle ingen tvile på sannheten i våre rapporter. Ingen kunne stoppe munnen på oss.» 10 Erfaringene fra Berlin og studiene ved Salomons skole

3 18 EIENDOM EIENDOM 19 gjorde at hun ble oppsatt på å handle, og ikke bare konstatere den nøden hun møtte i slumområdene i Kristiania. For å ha bevis for arbeiderklassens uverdige boligforhold begynte Broch systematisk å fotografere både eksteriører og interiører for å synliggjøre elendigheten og overtale politikerne om at noe måtte gjøres. Særlig var hun opptatt av å rapportere om de mange helsefarlige kjellerleilighetene fattige folk var tvunget til å bo i: Mugglukt slår i mot en fra det tusmørke rummet, hvor vindus karmene ligger nesten helt nede på fortauet [ ] Så sant husmoren ikke har hatt tid på et par dager til å tørke over hver flekk, komme det mugg på møblene, sengeklærne, gangklærne [ ] Hustruen og moren er tynne og gråbleke. Barna 2 3 år gamle. Metall ruster, treverk, klær skotøy mugner hvordan vil det gå med de små barnekroppene? 11 I 1920-årenes Oslo var det ett-romsleiligheter, alle overbefolket, 1200 kjellerleiligheter og av disse var 650 forbudt som menneskebolig. Og på det kommunale leiegårds kontoret ventet mellom 5000 og 6000 husville familier på å få tak over hodet. I rapporter, avisartikler og foredrag agiterte Broch mot myndighetene med oppsiktsvekkende sammenstillinger: På skolen lærte vi at det fantes hulebeboere nede i Afrika og at det var folk langt, lang nordpå som bodde i jord gammer. Men vi hørte ikke noe om det fantes mennesker i vårt eget lands hovedstad som har hjemmet sitt halvveis under jorden. Og hvis så ikke et aller annet tilfelle fører en utenfor de vanlige veier, så blir man gående og får aldri vite, får aldri innenfor sin bevissthetskrets, at her, her i Kristiania, bor det ikke en, ikke to, ikke tre, ikke hundre, men mange hundre familier (flere tusen mennesker) halvt under jorden. 12 I Berlin hadde hun lært at arbeiderne selv måtte bevisstgjøres. I likhet med Salomon ble det særlig kvinner med ansvar for barn Broch henvendte seg til, fordi hun mente kvinnene hadde ansvar for barnas framtid. Kvinnene måtte derfor vekkes fra en sløv aksept for det bestående. De måtte kreve bedre leiligheter, men også bli bedre på hygiene og innredning av små arealer. Broch kritiserte samfunnets holdning og det uheldige og passiviserende i at mennenes arbeid ble verdsatt høyere. Kvinnenes reelle mulighet til å endre sin situasjon måtte derfor ses i et større samfunnsnyttig perspektiv: [ ] vore hender har en myndighet, større enn al verdens storting og regjeringer, naturen selv, i vore hender har den lagt al den direkte omsorgen for menneskenes personlige vel, for hele deres daglige trivsel og lykke fra de fødes til de dør, for de friske som de syke. En rett og myndighet, en plikt er dermed gitt oss til av all vor evne å være med å skape slike forhold på jorden at ikke så mange kostbare menneskeliv går til spille, ødelegges under unødige sorger og lidelser. Vi vet vel, vi kvinner, at menneskene selv er kostbarere enn pengene, at hvert menneskebarn som kommer til verden, har samme ret til å vokse op under gode vilkår. 13 I sitatet fremheves kvinnens livsoppgave som omsorgsperson i hjemmet med ansvar for barnas fremtid. Nanna Broch kan slik fortolkes som en typisk representant for den borger lige siden av kvinnebevegelsen. Samtidig kritiseres det kapitalistiske samfunnets ensidige vektlegging av penger og makt til fordel for en oppvurdering av kvinnens hverdagsliv og felles erfaringer. Broch synliggjorde og utfordret i flere tekster tydelige kjønnsbaserte maktforhold i samfunnet og foregriper feminismens senere kampsaker på 1970-tallet om å gjøre kvinnen til en aktiv stemme for å endre samfunnets kjønnsbaserte holdninger og verdisyn. «Flukten fra landsbygda» og depresjonen i og 1930-årene rammet både arbeids-, kvinne- og boligspørsmålet. I løpet av 1920-tallet sank andelen kvinner som var registrert som yrkesaktive på grunn av knappheten på arbeid. Samtidig giftet flere seg og kvinnens hverdag var ikke lenger på landsbygda, men i trange og tungvinte bygårder. I 1920 hadde 34 prosent arbeid utenfor hjemmet, men selv med yrkesaktivitet måtte husarbeidet utføres. 14 Broch var selv representant for en ny og selvstendig generasjon kvinner som var både ugift og yrkesaktiv hele livet. Nettopp ved å rette fokuset på kvinnens stilling i hjemmet og kvinnens mulighet til å endre sin egen situasjon håpet Broch å utvikle kvinnesaken videre. Dette fikk en mer markant profil når Østkantutstillingen flyttet inn i eget hus i 1928 på Ankertorget. Jeg vil imidlertid først gi en kort redegjørelse for etableringen av foreningen og formålet med de to første temporære utstillingene i Deichmanske biblioteks filial på Schous plass. De to første utstillingene på Schous plass i 1923 og 1925 Den 1.oktober 1923 ble det sendt en forespørsel til tilsynsutvalget for Deichmanske bibliotek om bruk av lokalene på Schous plass til en utstilling. Hensikten med utstillingen var å formidle «vakre norske bruksgjenstander til billige priser» og «arbeide for å bringe skjønheten ind i selve hjemmene». Brevet var undertegnet av flere personer som tilhørte en temmelig radikal fraksjon av samfunnsdebatten både innen politikk og kunst. Blant disse finner vi arbeiderpartimannen Randolf Arnesen og venstremannen Christian Gierløff, 15 foruten boligkontrollør Nanna Broch, arkitekt Arnstein Arneberg og kunstneren Henrik Sørensen. 16 Kommunen innvilget søknaden og før jul ble utstillingen åpnet i biblioteket på østkanten. Henrik Sørensen ble altså allerede her en viktig medspiller for Nanna Broch. Han er en kunstner som gjerne forbindes med landskapsmalerier fra Holmsbu og Telemark, men som i mellomkrigstiden ble en sentral aktør i utviklingen av en mer sosialt engasjert kunst rettet mot krig og sosial nød i plakatprosjekter, illustrasjoner og malerier. 17 Ved å få med seg politikere, arkitekter, kunstnere og arbeidere ville Broch belyse og synliggjøre hvordan man effek tivt kunne bedre bolignøden, som samfunnsmessig var uøkonomisk med utbredelse av tuberkulose, sykdom, tapt skolegang og arbeidskraft. Da Østkantutstillingen ble iverksatt skrev hun: Vi gir oss ikke før alle kjellere er stengt, og alle gamle, råtne rønner, og alle små, elendige bordhytter er revet, før alle barn vokser opp i gode hjem. Vi gir oss ikke før ordene statsborgerrett, hjemstavnsrett gir hver borger, hvert barn rett til eget hjem i sitt eget land. Husk det gamle vakre ordet Den modige kvinne ler mot den gryende dag. 18 I Morten Bings studie fremheves Ellen Keys ( ) 19 innflytelse på Nanna Broch. Ellen Key publiserte i 1897 essayet Skönhet i hemmet. Det ble allerede i 1903 utgitt i Norge som en egen liten bok: Gjer Heimen din fager! Det er sannsynlig at Nanna Broch var kjent med Ellen Keys skjønnhetsideologi og hjemutstillinger i Arbetarinstitutionens lokaler i Stockholm i Broch tar imidlertid Keys ideologi om kvinnesak og hjemmeinnredning et skritt videre og bringer disse inn i en mer urbanisert og politisert samtid. Nanna Brochs idé om å organisere temporære utstillinger Fra Flaskeberget i Østkantutstillingen i I utstillingens felt «Samfund og alkohol» ble det lagt vekt på å formidle hvordan sunne og gode boliger reduserte alkoholforbruket. Fotograf ukjent, Riksarkivet. i et bibliotek på østkanten må ses i lys av en ny og moderne forståelse av utstillingen som et progressivt og praktisk medium for å nå ut til arbeiderklassen. Arbeiderklassen oppsøkte biblioteket i motsetning til borgerlige kunstinstitusjoner som Nasjonalgalleriet og Kunstforeningen. Plassering og tilgjengelighet var derfor av overordnet betydning da valget falt på Deichmanske filial på Grünerløkka i På en opplysende og visuelt appellerende måte ble det stilt ut boliginnredning og gitt tips om hvordan kvaliteten på arbeiderhjem lett kunne forbedres. På disse to første utstillingene ble det vist ulike eksempler på billige innredninger med enkle og lette møbler, servise, tekstiler og husgeråd av norsk fabrikat, som for eksempel budalstoler og Egersunds steintøy. Nanna Broch var ikke udelt positiv til det moderne,

4 20 EIENDOM EIENDOM 21 Nanna Broch: Boligfoto fra østkanten. Trykket med tillatelse fra Riksarkivet. og mente at tekniske fremskritt ikke alltid var til det gode dersom det var «vandaler uten sans for skjønnhet [som] behersket dem». 20 Også her var hennes kritikk bunnet i en marxistisk forståelse av at fabrikkeieres jakt på profitt gikk på bekostning av kvalitet og estetisk sans. Det var derfor viktig at arbeiderne selv ble motivert til å gå inn i brukskunstproduksjonen for å bidra til å styrke og heve livskvaliteten i hjem og liv. Med seg hadde hun de to brukskunstnerne Andreas Schneider ( ) og Ulrikke Greve ( ) som produserte flere av de utstilte gjenstandene. Schneider hadde gått i lære hos den kjente danske keramikeren Thorvald Bindesbøll i København og tilbake i Kristiania åpnet han et verksted for pottemakeri. 21 Greve var en pioner innen vevkunsten og eksperimenterte med nye former og produksjonsmodeller. 22 Østkantutstillingens vektlegging av norsk fabrikat på møbler og gjenstander for hjemmet var symptomatisk for tiden. I boken Det norske syn et skrift i dagens strid (1926), redigert av Gunnar Larsen, hevdes det at man i etterkrigstiden hadde vært grisk og utnyttet tidens valutafordeler ved å «jage gjennem internasjonale stormagasiner og kritikkløst rasket med oss hjem alt som er fordelaktig i pris». 23 Gunnar Larsen var journalist i Dagbladet og sentral i debatten mellom det gamle og det nye og forsøkte med boken å forene det nasjonale med det moderne. 24 I boken finnes også et bidrag av Henrik Sørensen med overskriften «Hjemover igjen». Ikke fordi han på det tidspunktet faktisk hadde bestemt seg for å forlate kunstmetropolen Paris, men som en oppfordring til fabrikanter og håndverkere om å satse på det norske: «La oss forsøke å skaffe de norske varene, finne og bestille mønstret, nøklen til vårt hjerte som skal kreere Norge som akkantusbladet kreerte Hellas og nu sigden og hammeren er i ferd med å kreere det nye riket.» 25 I sitatet koples det norske «mønstret» og vareproduksjonen sammen med Sovjetunionens benyttelse av sigd og hammer som et symbol for det nye klasse løse samfunnet. Koplingene gir en indikasjon på Sørensens nysgjerrighet på det som foregikk innen kunst, industri og samfunnsliv i Russland etter revolusjonen i Både han og Nanna Broch fulgte utviklingen med interesse. I 1930 ble det vist en utstilling med russiske propagandaplakater i Østkantutstillingen i samarbeid med Kunstnerforbundet og i 1933 ble de begge med en Skandinavisk kulturdelegasjon til Moskva og Leningrad. 26 Både i Norge og Russland, som i Europa for øvrig, var det rundt forrige århundreskifte en oppblomstring av en nasjonalt orientert kunsthåndverkindustri med impulser fra William Morris og Arts & Crafts-bevegelsen i England. Med revolusjonen i Russland fornyes forståelsen av hvordan kunst kan benyttes som et middel i byggingen av et sosialistisk samfunn. De russiske konstruktivistene var i en tidlig og optimistisk fase opptatt av ideen om en masseprodusert kunst av hverdagslige gjenstander som kjøkkenutstyr, klær og møbler rettet mot proletariatet. 27 Disse var klart av en mer utopisk karakter enn anslagene som er mulig å spore i Østkantutstillingens forsøk på en estetisk og sosial bevisstgjøring for å bedre og styrke arbeiderklassens livsforhold. Brochs tidlige fokus på innovative interiører med norskproduserte møbler til en overkommelig pris vakte stor oppsikt i samtiden. Av pressen ble veggfarger, tekstiler og møbler fremhevet som både frekke og stilfulle. 28 Det nye moderne arbeiderhjemmet måtte være smakfullt uten borgerskapets hang til det overdådige. I 1927 uttaler hun: «Det beste er det enkleste. Smaken trenger en fornyelse. Man vil bort fra det uekte, det overlessede og tilbake til de rene, ekte tingene, eller skal vi si frem til det rene enkle hjem.» 29 Sitatet peker frem mot funksjonalismen og den senere minimalismens mantra less is more. Det kan synes som Nanna Borchs ambisjon utviklet seg gjennom to ulike trinn. Det første trinnet var de to første utstillingene på Schous plass, der hun henvendte seg mer til produksjon av møbler og gjenstander for å bedre innredning og de hygieniske forhold i små og overbefolkede arbeiderleiligheter. Det neste trinnet skjer med selve opprettelsen av Østkantutstillingen i eget lokale på Ankertorget med fokuset på ny funksjonalistisk arkitektur, møbeldesign og boligmodeller. Funksjonalismens gjennomslag Hjemmet og privatsfæren ble en del av det moderne konseptet i det 20. århundret, med et nytt fokus på hverdagen både i liv og kunst. På et møte i LO høsten 1927 ble foreningen Østkant utstillingen formelt stiftet og Oslo kommune forærte den symbolske tomten Ankertorget, midt mellom byens øst og vest, til formålet. Huset ble innviet i mai 1928 og foreningen fikk nå en sterkere posisjon i offentligheten. Boligsaken ble prioritert, selv om fokuset på hjemmeinnredning, tekstiler og produkter fortsatt var der. Da Knut Greve ( ) 30 overtok formannskapet i 1930 ble Østkant utstillingen et tydelig talerør for funksjonalismens estetikk, forstått innenfor sosialismens ideologi og samfunns messige ambisjon, der sosial boligbygging for arbeider klassen inngikk som en kjernevirksomhet. Sosial boligbygging ble et hyppig benyttet begrep etter 1929 da modernistenes organisasjon CIAM (Congrès International d Architecture Moderne) med utstillingen «Boliger for eksistensminimum» tok opp spørsmål om ressursbruk og hensiktsmessighet. 31 En sentral idé ved sosia lismen var at både byer og boliger skulle gjøres til sunne og praktiske oppholdssteder for menneskene, uten hjelp av private kapitalinteresser. Det overordnete var å sette fellesskapets interesser i sentrum og oppheve den private eiendomsretten. 32 Impulsene fra Walter Gropius og Bauhaus-bevegelsen i Tyskland er særlig tydelige, men også fra den toneangivende Stockholm-utstillingen i Utstillingen Fra Flaskeberget i Østkantutstillingen i Utstillingens fotomontasje skulle vise arbeiderne veien å gå mot en lysere fremtid uten alkohol. Fotograf ukjent, Riksarkivet. markerte gjennom slaget for funksjonalismen i Norden. Fra denne anmeldte Greve programerklæringen «Acceptera» i Brukskunst i Men Østkantutstillingens radikale orientering mener jeg er tilstede allerede før Stockholmutstillingen. Funksjonalismens bruk av enkle og rimelige materialer, former og teknikk ble implementert i både i arkitektur og møbelprosjekter så tidlig som høsten 1928 på Ankertorget. I februar 1930 presenteres møbler av Munthe- Kaas fra Jernsengfabrikken 34, og senere samme år arkitekt Knut Knutsens 35 hypermoderne funkisinteriører. Disse tidlige prosjektene kan ses som et forvarsel om det synet på politikk, estetikk, funksjonalisme og sosial reform som særlig ble aktualisert etter børskrakket i I 1930 utga Knut Greve boken Små hjem og deres inn

5 22 EIENDOM EIENDOM 23 redning som var basert på debattmøtene som ble holdt i Østkantutstillingens lokaler hver mandag. Boken fikk overstrømmende mottakelse og Greve skrev flere artikler der han hevdet at siden funksjonalismen var logisk var den også vakker. En futuristisk påvirkning kan spores i Greves fascinasjon for maskinene: «I tusen tekniske frembringelser merket man en ny skjønnhet. En skjønnhet som ikke var skapt av arkitekter, ikke blitt til under medvirkning av faglærte esteter, en skjønnhet som var ett med gjenstandens teknikk og bare var der fordi den grunnleggende tanke var funksjonen.» 36 En tilbakevendende problematikk disse årene var funksjonalismens forestilling om det nye klasseløse samfunnet som en del av et overordnet sosialistisk prosjekt. Å endre boskikk ble et middel i moderniseringen av folket som skulle viske bort klasseskillene. Problemet var bare at arbeiderklassen ikke alltid ville la seg utviske. Noe Greve holdt foredrag om: Hvorfor er arbeiderklassen så konservativ? En årsak var at de fant den borgerlige stilen som deres forfedre ikke hadde tilgang til mest appellerende, siden denne symboliserte den livsstilen de så opp til og strebet mot. Dermed ble det i stedet først og fremst den nye middelklassen som omfavnet funksjonalismens estetikk. Østkantutstillingens sosiale ambisjon Da Østkantutstillingen åpnet på Ankertorget i 1928 i en egen bygning, tegnet av Ole Øvergård, er det mulig å se en ny og mer radikal og moderne virksomhet tilpasset samfunnet rundt. Selve utstillingsrommene i det vesle huset på knappe 110 kvadratmeter besto av en leilighet på to værelser og kjøkken, og et større rom til spesialutstillinger. I andre etasje bodde Nanna Broch selv. I forbindelse med åpningen het det: [ ] For Østkantutstillingen er ingen kunstig sak. Den er en plante liten og uanselig ennu, men den vil vokse, skyte grener, blomster og blad, for den er spiret op av selve det levende behov. Behovet for titusener nye hjem, arbeidernes hjem, og dertil av den trangen som ligger dypt og fast i alle menneskers sinn, trangen til å ville gjøre det vakkert og ha det vakkert omkring sig. 37 Videre formulerte Broch Østkantutstillingenes hensikt og mål slik: «Vakre hjem for alle. Menneskets sans for dimensjoner, form og farve må øves opp fra barn av.» 38 Broch mente det var avgjørende for å utvikle neste generasjons sans for form og farve. 39 Interiøret i leiligheten ble skiftet et par ganger i året, og de skiftende tematiske utstillingene inkluderte malerier, både av profesjonelle kunstnere og arbeideramatører, arkitekttegninger til små hus og boligprosjekter for arbeiderklassen. Østkantutstillingen ble også kjent for sine «mandagskveller» der man diskuterte utstillingsideer og program for foredrag, studiesirkler og ulike kurs der særlig arbeidere og arbeiderungdom var invitert til å delta. 40 For Broch ble det avgjørende å notere seg hva som opptok arbeiderne selv: «Østkantutstillingen vil med sitt arbeide få opp til diskusjon hvordan vi nu skal innrette oss, hvordan vi nu skal finne frem til det som passer vårt daglige liv». 41 I tillegg til «mandagskvellene» organiserte Broch også kurs og studiesirkler om bolignød og boligsak for å reflektere over disse utfordringene og skape en aktiv diskusjonsplattform. 42 I 1928 snakket for eksempel Håkon Meyer om både «Kunst og klassekamp» og «Arbeiderne og kunsten» og til slutt Knut Knutsen om rekkehusets betydning i boligplanleggingen. Utstillingene vekslet mellom å være rene opplysnings- og produktutstillinger eller ganske enkelt å gi, som på Schous plass, råd og forslag om hvordan man kunne innrede sin bolig rimelig, enkelt og moderne med norskproduserte møbler. Hvert år ble det satt opp nye forslag til møblering av stue, soverom og kjøkken, særlig rettet mot å lette kvinnens arbeid i hjemmet. Det ble for eksempel vist nyvinninger på kjøkkenet i samarbeid med Elektrisitetsverket (1929) 43, oppvaskutstilling i samarbeid med Folkehelseforeningen (1930), 44 kjøkkenutstilling (1931) 45 og flere andre ernærings-, bolig- og helseutstillinger sammen med Folkehelseforeningens leder Andreas Diesen, montert ved hjelp av fotografen, tegneren og teateraktivisten Thor Wiborg. 46 Også elektrisitet- og belysnings problematikk ble drøftet på Østkantutstillingen. I tillegg var det flere tekstil- og møbelutstillinger med møbler tegnet av Knut Knutsen som allerede i 1929 presenterte modeller av moderne rekkehus. 47 Stor oppmerksomhet fikk også Østkantutstillingen da Arbeiderbladet utlyste en arkitektkonkurranse for å tilby arbeiderklassen små og enkle hus av «billige typer» våren I Morgenbladet skrev arkitekt Jacob Christie Kielland: «Det er første gang arkitektforeningen forsøker å komme i direkte kontakt med arbeiderklassen. Derfor treffer denne konkurranse og propagandautstilling på Østkantutstillingen midt i blinken [ ] tegninger til småhus som kunde være overkommelige å bygge også for folk med beskjedne inntekter». 48 Denne ble fulgt opp med en Egne hjem-utstilling på høsten med de innsendte forslagene. 49 I aviser og tidsskrifter ble det påpekt hvordan Østkantutstillingen var «på høide med sin tid». Arkitekturforslagene var holdt i en funksjonalistisk stil og skulle være rimelige og enkle og oppføre. Boligsaken ble nå tatt ett skritt videre med å tilby arbeiderne egne hjem og hus som de selv kunne eie og forvalte. Gjennom kooperativ byggevirksomhet ble det oppført småhus og leiligheter til arbeiderne som tilhørte kooperative boligforeninger, men det var på langt nær nok. 50 Det ble oppfordret til å bevisstgjøre og heve folks boligkrav og boligbehov for å gjennomføre boligprosjekter som til tross for eiendomsretten ikke ble oppført med tanke på spekulasjon eller profitt. I 1934 ble det konstatert at mennesker i Oslo fortsatt ikke eide sin egen seng. 51 I arbeidet for å bedre forholdene ble Nanna Borch og Østkantutstillingens berømmet for sin innsats. Dette året viste hun utstillingen «Bolig og Helse» som avdekket en skrikende mangel på rimelige familieleiligheter i Oslo. Under overskriften «Vi har ikke råd til å la være - kriseplan, arbeidsreising, boligreising» skrev Arbeiderbladet i 1934: [ ] ved synet av bolignødens menneskefornedrelse og menneskemord som vi har det daglig for øie i vår egen by Oslo, hos de husville, hos de som må bo i de helserådet neddømte, sundhetsødeleggende boliger, og hos de som trang-boddheten i Oslos styggeste og tristeste kvarter tar psykisk og fysisk helse fra. 52 På Ankertorget dokumenterte modeller og plansjer hvordan boligforhold og områder kunne bedres og hvilken gevinst som kunne forventes i form av friske mennesker til nytte for samfunnet. Flaskeberget Østkantutstillingens mest besøkte utstilling Det er skrevet så godt som ingenting om hvordan Østkantutstillingen involverte kunstnere. 53 En utstilling som er et interessant eksempel på Østkantutstillingens tverrestetiske og sosiale profil er Flaskeberget som holdt åpent fra 9. mars til 20. april Flaskeberget var arrangert av Nanna Broch i samarbeid med Arbeidernes Avholdsdistriktslag i Oslo og ble Østkantutstillingens største publikumssuksess med over besøkende i løpet av seks uker. Senere ble den sendt på turné femti steder rundt i landet. Hensikten med utstillingen var å bevisstgjøre arbeiderne på hvordan penger benyttet til alkohol kunne spares for å få bedre råd til leilighet eller hus. Kunstnere tilknyttet Sosialistisk Kulturfronts malergruppe bidro med tegninger, plakater og råd om utstillingens utforming. 54 Henrik Sørensens maleri og plakat med en enorm haug av tomflasker dannet utstillingens midtpunkt og var hengt under frontveggen der det stod: «Et hav av alkoholflasker kaster skygge over samfundet». I form av veggskrift ble det videre opplyst om at alkoholforbruket i Norge i 1934 kostet svimlende kroner. Utstillingsavisen informerte om utstillingen og arbeiderbevegelsens ambisjoner om å bekjempe alkoholproblemet. 55 På avisens forside var det trykt en usignert tegning av en mann med avskårete lenker som strekker armene opp mot solen. Ved siden av ham sitter en kvinne og tre barn som også vender seg mot lyset. Stilen er sosialistisk-realistisk og bærer bud om en bedre fremtid og viser igjen arbeiderbevegelsens tette forbindelse til Sovjetunionens kulturpolitikk. Billedteksten lyder: «Klart imot fortidens mørke Fremtiden lysende står!» I artikkelen fremholder dr. Eivind Dahl hvordan alkoholproblemet er et samfunnsspørsmål og at man må lære av de tyske kommunister som lot male på veggene i sine møtelokaler: «Drikkende arbeidere tenker ikke. Tenkende arbeidere drikker ikke!» Alkoholen ble sett som et sosialt narkotikum som «døiver underklassens misnøie og lammer dens kampevne». 56 Avisen formidlet hvordan utstillingen på en «lett og oversiktelig måte illustrerer alkoholspørsmålet fra de forskjellige avdelinger» gjennom plansjer, statistikker, plakater og tegninger ble alkoholforbrukets dystre konsekvenser illus trert med eksempler fra hverdagslivet med koneplaging, barnemishandling, ikke penger til mat osv. Flere av disse plakatene ble tegnet av Henrik Sørensen. Alkoholens misere ble kontrastert av avdelingen «Godt humør uten alkohol» med bilder av leende, frisk arbeiderungdom som skulle vise veien frem mot en «høiere alkoholfri kultur». Den fotomontasjeinspirerte fremstillingen av utstillingens budskap har tydelige forbindelser med lignende livsstilskampanjer som pågikk i Sovjetunionen. 57

6 24 EIENDOM EIENDOM 25 Kunstnerne ga slipp på sin autonomi for å styrke den propa gandamessige utførelsen av utstillingen. I siste instans ble denne utformet av Thor Wiborg som i 1934 skrev en artik kel om plakater og trykksaker i Haakon Lies Håndbok i agitasjon og propaganda. 58 Propaganda som bevisst estetisk strategi ble slik et nyttig virkemiddel med avisen og monteringen av Flaskeberget i 1936 for å få folk fra å avstå fra å kjøpe alkohol for å få råd til bedre og større leiligheter. 59 Feminisme og boligpolitikk Året etter ble utstillingen Hvor finner vi kvinnene i bolig- og byggearbeidet? montert i Østkantutstillingen. I et notat til Henrik Sørensen i 1937 beklager Broch at kvinnene står «utenfor overalt» og vil at denne utstillingen «skal slutte med en appell til kvinnene og en fordring med slikt som: det er oss som har den förste og nærmeste makt om hele folkets helse. Vårt krav er derfor å få vår faste plass i alle landets helseråd [ ]». I notatet foreslår hun at Sørensen utformer et motiv, sannsynligvis til en plakat, som kan uttrykke kvinnenes betydning for fremtiden: «Jeg tenker meg noen ranke kvinner stående på en höyde eller en lav bakke, og se utover landet, hvor barn i alle aldre tomler omkring.» 60 Utstillingen skulle vise kvinnenes innsats for boligsaken helt fra Ragna Nielsen på Norsk Kvinnesaksforeningsmøte i 1902 oppfordret til krig mot byene for å få deres utseende forandret. Utstillingens feministiske profil var tydelig med et kritisk søkelys på mannens sans for tekniske leketøy og tendens til å overkjøre kvinnen. I kontrast til dette ble kvinnens betydning for hjem og boligarbeid igjen fremhevet. I en rapport som oppsummerte Østkantutstillingens arbeid gjennom 10 år skrev Broch at mottoet til utstillingen hentet hun fra Bjørnstjerne Bjørnsons rop: «Slutt kjede kvinner, og rykk frem!». Utstillingen ble populær og til og med sendt til Paris i 1938 og deretter til Tromsø og Trondheim. 61 Brochs feministiske innstilling og læretid hos Alice Salomon var slik gjennomgående avgjørende for arbeidet med Østkantutstillingen. Som hun skrev: «Vi vil de nye menn. De som har mot og styrke til å samarbeide med kvinnene.» 62 En god strategi var derfor å alliere seg med progressive og radikale menn som Henrik Sørensen, Knut Greve, Knut Knutsen, Thor Wiborg og Randolf Arnesen for å realisere Østkantutstillingen, men det var til kvinnene det var nødvendig å henvende seg for å bedre arbeiderklassens boligsituasjon og helse. De siste årene før krigen var propagandautstillingene, som Broch kalte dem, 63 rettet mot lekeplasser og grøntarealer for barn og innlagt vann til husmødre, men bidragene fra kunstnerne var færre. Inkludering av kunstnerbidrag var høyest i årene 1929 til I 1939 ble den kvinnelige boligkontrollen truet med nedleggelse og flere tok til ordet for at Nanna Broch måtte inn i kommunens boligplankomité. 65 Sommeren etter ble Østkantutstillingen okkupert av nazistene. Da den gjenåpnet i 1947 ble foreningen gjort om til en kvinneorganisasjon som skulle arbeide for «spesiell faglig interesse for kvinnene i hjemmene og deres stilling i samfunnet». 66 Brochs feministiske, radikale og kreative strategier for å realisere en «diskusjonsplass» for boligbygging med Østkant utstillingen i mellomkrigstiden var forut for sin tid, særlig i måten den involverte arbeidere, kunstnere, arkitekter og designere. Foreningen fikk også en reell virkning på utviklingen av det norske moderne samfunnet. I 1959 fylte Nanna Broch 80 år i Østkantutstillingens lokaler omgitt av plansjer og plakater som hadde vært utstilt oppgjennom årene. En av disse var Den nye verdensborgers klage i 4 bilder laget av Henrik Sørensen i Den skjematiske plakaten viste et barn uten verken hus, grøntområder eller lekeplasser. I et intervju utbryter Sørensen: «Det er ikke alltid en kan se sine drømmer realisert så overbevisende som i dette tilfelle.» 67 På veien fra boliginspektør til aktivist for bedre hjem og boliger fulgte Broch i fotsporene til flere sentrale kvinnelige aktører som Alice Salomon og Octavia Hill. For selv om kvinnene ikke bygget mente hun de hadde en plikt til å stå opp mot makten og si «Vi har ikke råd til å se så mange mennesker helse, liv og lykke forspilles fordi de ikke kan få hus i sitt eget land. Dette landet har nok av grunn til å bygge på, nok av materialer å bygge med og villige hender til å ta fatt.» 68 Denne artikkelen har villet belyse Østkantutstillingens tverrestetiske profil gjennom å fremheve Nanna Brochs feministiske orientering og samarbeid med Henrik Sørensen. Foreningens radikale ambisjon fikk betydning for utviklingen av Oslo som europeisk storby og foregrep Harald Hals visjon og generalplan fra 1929 om å nedkjempe dårlig hygiene, trangboddhet og fattigdom for å bedre livsforholdene til den raskt voksende arbeiderklassen og 1930-tallet var en periode med betydelig modernisering og utbygging som pekte frem mot velferdsstaten etter krigen. Med parolen «Gode hjem for alle» oppfordret Broch til en ny tenkning og estetisk form når det gjaldt byutvikling, eiendom, arkitektur og boliginnredning for å unngå en kommersiell utnyttelse av arbeiderklassen. Østkantutstillingen ble slik både en diskusjonsplattform og et rom for å teste ut hvilke mulighetene som lå i både kunst, design og arkitektur, i tett dialog med arbeiderne selv, for å bedre livsforhold og boligkvalitet. IFIKK, Universitetet i Oslo kari.brandtzag@ifikk.uio.no

7 26 EIENDOM EIENDOM 27 Noter 1 Både som boliginspektør og i årene som daglig leder av Østkantutstillingen skrev Nanna Broch artikler og pamfletter. Mange av artiklene fra 1920-tallet er samlet i For boligsak og hjemmets trivsel, utgitt av Østkantutstillingen, Oslo For mer om statistikker om bolignød og husleieåger, se PLAN, Tidsskrift for boligspørsmål og arkitektur, Oslo nr. 1, 1933, PLAN ble opprettet for å kjempe for mer sosialistisk arkitektur og boligprosjekter for å styrke arbeiderklassen. I lederen «Vårt program» heter det at boligsaken ikke kan la seg løse innenfor det kapitalistiske samfunnet, men først når det også «i vårt land er realisert en socialistisk planøkonomi». 3 Brochs hefte med utkast til foredrag fra 1920-årene. Her omtales flere tragiske skjebner og barnerike familier uten møbler og skikkelige boforhold. Arkiv nr. 680 /Riksarkivet. 4 Opplysning fra Arbeidernes leksikon, Oslo1933. Broch var styremedlem her til De Husvilles forening ble senere til Norges leieboerforbund. 5 Morten Bing er konservator ved Norsk Folkemuseum og hans hovedanliggende er østkanthjemmenes forhold til innredning. Kunstutstillingene blir derfor i liten grad trukket inn. Boken ble utgitt av Norsk Folkemuseum, Oslo Flere av Bings perspektiver er anvendt i artikkelen om «Østkantutstillingen» i antologien Nye Hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden, red. Morten Bing og Espen Johnsen, Norsk Folkemuseum, Oslo Broren Olaf Broch var professor i slaviske språk. For mer om dette, se intervjuet Nanna Broch 85 år av Georg Svendsen. Vestfold Arbeiderbevegelsens klipparkiv. 7 For mer om Salomons sosiale arbeid og hennes internasjonale orientering, se Adriane Feustel, «The Significance of International Relations and Cooperation in the Works of Alice Salomon», (oversatt av Swantje Siepmann), Original versjon i Ariadne, Forum für Frauenund Gescherlechtergeschichte, vol. 49 (2006), Se også www. historyofsocialwork.org. 8 For en komplett bibliografi, se Adriane Feustel (red), Die Schriften Alice Salomon. Bibliographie , Berlin Se mer om dette også hos Morten Bing i kapittelet «Bolignød og boligsak», Østkantutstillingen, Oslo 2001, Se intervjuet Nanna Broch 85 år av Georg Svendsen, Vestfold , Arbeiderbevegelsens klipparkiv. 11 Fra foredrag om kjellerboliger, publisert i Nanna Broch, For boligsak og hjemmets trivsel, utgitt av Østkantutstillingen, Oslo 1961, Sitat fra artikkelen «Fra mørke, ufyselige kjellerboliger til gode, vakre hjem. Historien om foregangskvinnen Nanna Broch», Arbeiderbladet , signert oje. 13 Nanna Broch, «Kvindene og samfundet», gjengitt i For boligsak og hjemmets trivsel, Østkantutstillingen, Oslo 1961, Opplysninger hentet fra artikkelen «kvinnearbeid» i Pax leksikon, Oslo 1980, bind 4, Christian Gierløff er beskrevet som boligsakens fremste agitator i Norge. «Den personifiserte boligsak» kaller historikeren Erling Annaniassen ham. Se Bing, 2001, De andre var Anna Sethne, overlærer ved Sagene skole siden 1919 og redaktør av tidsskriftet Vår skole siden 1912, overlærer Per Kviberg ved Lilleborg skole og bystyremedlem for Arbeiderpartiet, samt boligpolitikerne Randolf Arnesen og Christian Gierløff. I tillegg var som nevnt arkitekt Arnstein Arneberg, Henrik Sørensen og brukskunstner Andreas Schneider aktive pådrivere. 17 For mer om Sørensens antikrigsarbeid, se Kari J. Brandtzæg, «Kunst, krig og pasifisme i lys av Susan Sontag s Regarding the Pain of Others», Agora, Aschehoug, Oslo, 2/3, 2011, og Svein Olav Hoff, Henrik Sørensen. Fragmenter av et kunstnerliv, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo Gjengitt i Nanna Broch, «Mennesker og boliger», i For boligsak og hjemmets trivsel, (1961), Ellen Key fastslo at behovet for skjønnhet var allmennmenneskelig, men at dette kunne gi seg utslag i pynt og fjas, det uekte, og at evnen til å skille mellom det ekte og det uekte bygget på dannelse og oppdragelse. Keys tanker gjorde seg gjeldende i Norden i årene. Hun kritiserte samtidens borgerlige hjem og fremhevet Carl Larssons hjem i Sundborn som et forbilde. 20 Se Nanna Broch, For boligsak og hjemmets trivsel, Oslo 1961, Hennes tidlige tekster omhandler de to første Østkantutstillingene på biblioteket på Schous plass, den første i 1922/23, den andre i 1924/25. Her kritiseres masseproduksjonen som ikke tjente alles beste, men sopte penger sammen til sine eiere. Brukskunstbevegelsen passer derfor inn i arbeiderbevegelsen, mente Broch. 21 Schneider var med på å opprette Kunstnerforbundet i 1910 og utstillingen der i 1911 ga ham jobben som formgiver for Egersunds Fayancefabrikk hvor han fornyet fabrikkens profil. For mer om Andreas Schneider, se Store norske leksikon biografi/andreas_schneider/utdypning. 22 Ulrikke Greve meldte seg inn som aktivt medlem i foreningen allerede i januar 1926, og ble en flittig foredragsholder på «mandagskvellene» på 1930-tallet. 23 Gunnar Larsen (red.), Det norske syn. Et skrift i dagens strid, Fabritius & Sønners forlag, Oslo 1926, Gunnar Larsen rapporterte i 1930 begeistret i Dagbladet fra Stockholm-utstillingen som introduserte funksjonalismen til Skandinavia i bred skala. For mer om debattene omkring det nasjonale og moderne, se Rune Slagstad. De nasjonale strateger. Pax Forlag, Oslo 1998, Slagstad nevner ikke Østkantutstillingen som fenomen. 25 Gunnar Larsen (red.), Det norske syn, 7. Sørensens opptatthet av norsk vareproduksjon synes sammenfallende med hans engasjement for etableringen av Østkantutstillingen. 26 For mer om utstillingen Sovjetkunst og reisen til Moskva i 1933, se Kari J. Brandtzæg, «Kunst på barrikadene. Henrik Sørensen og Willi Midelfart som representanter for en norsk avantgarde i mellomkrigstiden» i Per Bäckström & Bodil Børset (red.), Norsk avantgarde, Novus forlag, Oslo 2011, Det er klare forskjeller mellom det som skjer i kunstproduksjonen i Russland og Norge, men jeg mener det er mulig å studere Østkantutstillingen som en norsk versjon av den nye forbindelsen mellom kunst og proletariat som pågikk både i Sovjet og i Tyskland med Bauhaus-bevegelsen. Kunsten skulle henvende seg til arbeiderne og skape en ny kultur. For mer om de ulike variantene og debattene i Sovjet, se Christina Lodder, Russian Constructivism. Yale university Press, New Haven & London, Morten Bing går detaljert inn på de ulike innredningene og møbeltypene som ble vist på de første utstillingene, særlig den første på Ankertorget i 1928 som Broch utførte sammen med arkitekt Jacob Christie Kielland. Denne fikk mye positiv oppmerksomhet fra pressen. Aftenposten skrev for eksempel: «her er en koselig stue med møbler, hvor farvene er sort og rødt, og hvor sovesofaen i blått virker som en stilfull kontrast». Se også Morten Bing, Østkanthjemmene (2001), Arbeiderbladet Knut Greve var sønn av tekstilkunstneren Ulrikke Greve. 25 år gammel fullførte han magistergraden i kunsthistorie om bergverksdriften i Norge før En kort periode var han lektor ved Norsk Folkemuseum, men ville heller skrive. Greve var opptatt av sosialhistorie og skrev flere artikler i Norsk Kulturhistorie ( ). Hans radikale og internasjonale orientering og bruk av klasseperspektiver gjorde ham til en sentral ideolog for Østkantutstillingen etter For mer om CIAM og utviklingen av moderne og sosiale boligprosjekter, se Wenche Findal, Funksjonalismens boliger, Pax forlag, Oslo 2007, 40 41, fotnote Bygningsarbeideren, Oslo nr. 4/12. årg Nummeret tok opp boligmangelen i Oslo og hvordan de nye Sovjetbyene, inspirert av den sveitsiske funkisarkitekten Le Corbusier, skulle løse boligproblemene. 33 Acceptera var et debatt-tidsskrift lansert til Stockholm-utstillingen i Her ble det lansert et kollektivhus som «familjhotel» med felleskjøkken som var spesielt egnet for yrkesaktive par. Le Corbusier utviklet allerede i 1922 planer for kollektivhus inspirert av utopisten Fouriers beskrivelser av «familistéren». Se mer om kollektivhus i Lene Schmidt, «Boliger med service» i Morten Bing (red.), Nye hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden, Norsk Folkemuseum, Oslo 1998, Nanna Broch, For boligsak og hjemmets trivsel, Oslo 1961, Arkitekt og møbeldesigner Knut Knutsen ( ) ble viseformann for Østkantutstillingen i Han var utdannet ved SHKS i og ansatt hos Ole Øvergaard i Han var aktiv i Arbeiderpartiets indre sirkel og tegnet hytter både for Haakon Lie og Einar Gerhardsen. 36 Morten Bing (red.), Nye hjem, Nanna Broch, Brosjyre Østkantutstillingene, udatert. Innledningsvis heter det der at huset åpnet 28. april og at det således har eksistert ½ år under eget tak. Antakelig publisert høst Riksarkivet. RA/PA 0680/f/fd/L Ibid. 39 Arbeiderbladet : Fra i dag dominerer skolebarna Østkantutstillingen. Samarbeid med lærer Bull-Hansen for å «oppøve deres smak og evne til å skjelne mellom godt og dårlig smaksmessig sett». Prosjektet var et ledd i arbeidet for å få sløyd og håndarbeidsundervisning inn i folkeskolen i Oslo. 40 Nanna Broch, For boligsak og hjemmets trivsel, (1961), «Østkantutstillingen setter i gang omfattende kurser» Om hvordan et opplysningsarbeid bør legges opp. Kursene var gratis. 41 Brosjyre Østkantutstillingene Broch forteller videre om hvordan arbeiderne oppsøker huset på Ankertorget for å få råd til hjemmeinnredning og husbygging, og om hvordan de spør om å få enkle tegninger til hus og gode hensiktsmessige møbler: «Ennu har man bare hatt nei dessverre til svar. Men vi kommer nok dit der svaret er ja». Broch. Riksarkivet, RA/PA 0680/f/fd/L Se Arbeiderbladet Det første kurset startet der lege Sven Oftedal holdt foredrag om sosialmedisin og bolighygiene og om hvordan dårlige boligforhold kunne vise seg i sykdom og dødelighet. Broch snakket om erfaringene sine fra Helserådet. Knut Knutsen snakket om den private, offentlige og kooperative form for boligbygg og diskuterte kaserneanlegg kontra havebyer. Han avsluttet med en oversikt over den moderne arkitekturens utvikling. Til slutt gjennomgikk Knut Greve stilutviklingen i hjemmet og spørsmålet om det moderne hjems innredning i dag. 43 Arbeiderbladet : «Moderne kjøkkenstell på Østkantutstillingen. Hvordan småhjem kan utnytte sin elektriske strøm». 44 Tidens Tegn : «Hvordan våre kopper og kar blir rene». 45 Utstillingene viste eksempler på moderne og hygieniske innredninger for kjøkkenet. 46 Bolig- og Helseutstillingen i mars 1932 dokumenterte hvordan østkantens befolkning fortsatt levde i overbefolkede og dårlige leiligheter. Se Arbeiderbladet « mennesker i sterkt overbefolkede rum. Opptil mennesker kan sove i et lite rom». I artikkelen vises det til Arbeidernes kooperative byggeselskap på Etterstad ved Oslo som et forbilde i motstetning til tett og usunn bakgårdsbebyggelse på Grünerløkka. 47 Tidens Tegn «Egne Hjem i rekker eller alene». Her heter det: «[ ] den mest moderne byggeskikk som sees på utstillingen, det gjelder da spesielt de rekkehus og småhus som den unge arkitekt Knut Knutsen utstiller». 48 Morgenbladet Jacob Christie Kielland var sosialt engasjert og organiserte den første utstillingen på Ankertorget sammen med Nanna Broch. 49 Dagbladet påpekte at det var bare unge arkitekter som engasjerte seg og nesten alle opererer med rette linjer og flate tak under mottoer som Dukkestue, Hygga, Selvbygger, Minimum, Under eget tak. Ustillingen fikk mye oppmerksomhet og Arbeiderbladet høstet anerkjennelse for sin innsats for den sosiale boligbyggingen. I Tidens Tegn 7.9. het det også at den franske arkitekturskribent Marlé var imponert over det han hadde sett under Arkitekturuken og de norske arkitektenes rasjonelle byggeskikk. 50 Morten Bing, (2001), Bing skriver inngående om de engelske forholdene etter den industrielle revolusjon: «Det økende behovet for boliger som oppsto som følge av industriutbygging ble både internasjonalt og i Norge forsøkt løst ved at store foretak bygde boliger for sine arbeidere». Bing nevner for eksempel Freia-gründeren Johan Throne-Holst som i 1914 fikk oppført Hasleby med 11 hus med treværelses leiligheter i to etasjer tegnet av arkitektene Eide og Morgenstierne. 51 Arbeiderbladet : « mennesker uten egen seng». 52 Arbeiderbladet Signert Birgit Nissen. 53 Morten Bing gir en oversikt over de mest sentrale kunstnerne og lister opp utstillingene som ble holdt i årene , men går ikke nærmere inn på disse. Bing (2001), I Riksarkivet/Broch, arkiv nr. 680 kommer det frem at det var planlagt å utgi en bok etter utstillingen, utformet av Thor Wiborg Her opplyses det også om at utstillingskomiteen besto av Nanna Broch, Margit Evensen, Gudrun Johansen, Ingrid Stang, med kunstnerisk bistand fra Sigrun Berg, Tore Deinboll, Lizzie Getz, Carl von Hanno, Doro von Hanno, Willi Midelfart, Olav Mosebeck, Trygve Mosebeck, Bjørg Svensen Deinboll, Rigmor Osen og Henrik Sørensen. 55 Se Flaskeberget, organ for Antialkoholutstillingen i Bergen november Avisen inneholder en blanding av reklame for ulike forretninger og propaganda for Arbeidernes Avholdslandslag. Martin Tranmæl oppfordret under Vaar Opgave: «Vi vil være med på å frigjøre arbeiderne fra de gamle og nedbrytende drikkeskikkene [ ] Det er ungdommen som er fremtiden. Det er den som skal gjennemføre socialismen. Men da må den frigjøre sig fra de gamle, nedverdigende borgerlige vaner og tradisjoner [ ] Kamerater slutt op om Arbeidernes Avholdslandslag». 56 Flaskebergets avis, se Riksarkivet/Broch, arkiv nr Se Kari J. Brandtzæg, «Henrik Sørensen og Willi Midelfart. Kunst og kulturformidling mellom Sovjet og Norge på 1930-tallet», Kunst og Kultur 3, 2006, Haakon Lie, Håndbok i agitasjon og propaganda, Oslo For mer om forholdet mellom kunst og propaganda, se Daniela Büchten (red.), Propaganda! Russiske og norske plakater , Nasjonalbiblioteket, Press forlag, Oslo Notatet er udatert, men temmelig sikkert fra 1937 siden hun her nevner brosjyren til Flaskeberget. Notat funnet blant brevene i privatarkivet til Henrik Sørensen i Holmsbu Billedgalleri. 61 Rapport datert Oslo, januar 1938 i arkiv nr. 680, Nanna Broch/ Riksarkivet. Her heter det at i løpet av 10 år var det avholdt 5 maleriutstillinger og en utstilling med reproduksjoner fra Albertinamuseet i Wien. Det fremholdes at Østkantutstillingen alltid var godt besøkt: Bolig- og Helse-utstillingen med i løpet av 7 uker, Flaskeberget med i løpet av 6 uker og en kjøkkenutstilling med ca 6000 på en uke. 62 Notat fra arkiv nr. 680, Nanna Broch/Riksarkivet. 63 I flere brev der Nanna Broch ba om økonomisk hjelp til kommunen og til privatpersoner kalles de propagandautstillinger, som «Vann til husmödrene» i brev nr. 680/Riksarkivet. 64 Kunstnernes involvering i Østkantutstillingen diskuteres nærmere

8 28 EIENDOM i Kari J. Brandtzægs PhD-avhandling Henrik Sørensen og tendenskunsten i et transnasjonalt perspektiv: En estetisk politisk avantgarde?, planlagt ferdigstilt Se også om behovet for kvinner i Boligplankomitéen, Nationen og Tidens Tegn Dessuten Dagbladet om krav om at Nanna Broch må inn i boligplankomiteen. 66 I 1956 ble huset på Ankertorget gjort om til barnehage. 67 «Broch 80 år» Arbeiderbladet, , Arbeiderbevegelsens klipparkiv. 68 Nanna Broch, For boligsak og hjemmets trivsel, Oslo 1961, Litteratur Arbeidernes Leksikon, Oslo Bing, Morten og Espen Johnsen (red.). Nye Hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden. Norsk Folkemuseum: Oslo Bing, Morten. Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo. Norsk Folkemuseum: Oslo Brandtzæg, Kari J. «Henrik Sørensen og Willi Midelfart. Kunst og kulturformidling mellom Sovjet og Norge på 1930-tallet». Kunst og Kultur 3, 2006, Brandtzæg, Kari J. «Kunst, krig og pasifisme i lys av Susan Sontag s Regarding the Pain of Others», Agora, nr. 2/3, 2011, Brandtzæg, Kari J. «Kunst på barrikadene. Henrik Sørensen og Willi Midelfart som representanter for en norsk avantgarde i mellomkrigstiden» i Bäckström, Per og Bodil Børset (red.). Norsk avantgarde. Novus forlag: Oslo 2011, Broch, Nanna. Østkantutstillingene, brosjyre udatert. Broch, Nanna. For boligsak og hjemmets trivsel. Utgitt av Østkantutstillingen: Oslo Büchten, Daniela (red.). Propaganda! Russiske og norske plakater Nasjonalbiblioteket. Press forlag: Oslo Slagstad, Rune. De nasjonale strateger. Pax Forlag: Oslo Feustel, Adriane. «The Significance of International Relations and Cooperation in the Works of Alice Salomon». Oversatt av Swantje Siepmann. Original versjon i Ariadne. Forum für Frauen-und Gescherlechtergeschichte, vol. 49 (2006), Findal, Wenche. Funksjonalismens boliger. Pax forlag: Oslo Hoff, Svein Olav. Henrik Sørensen. Fragmenter av et kunstnerliv. Gyldendal Norsk Forlag: Oslo Larsen, Gunnar (red.). Det norske syn. Et skrift i dagens strid. Fabritius & Sønners forlag: Oslo Lie, Haakon. Håndbok i agitasjon og propaganda, Oslo Lodder, Christina. Russian Constructivism. Yale University Press: New Haven & London Arkiver: Riksarkivet Henrik Sørensens arkiv Holmsbu Billedgalleri Arbeiderbevegelsens arkiv